Denne sommerferien har jeg jobbet ni av femten dager, og ikke hatt shorts på meg en eneste gang. Men jeg fikk heldigvis benyttet de tre soldagene vi fikk i juli til å krysse av tre fjelltopper jeg har hatt på listen i veldig mange år: Kjerag, Preikestolen, og sist, men ikke minst: Trolltunga!

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Fredrik og jeg kjørte fra Stord halv åtte om morgenen og var fremme i Tyssedal litt over klokken ti. Da møtte vi skilt med fulle parkeringsplasser på både P2 Skjeggedal og P3 Mågelitopp. Ambisjonene om å spare knærne og starte på P3 forsvant kjapt. Tre hundre kroner for å parkere på P1, og 150 kroner med buss fra P1 til P2. Om man ville videre fra P2 til P3 så måtte man være på P2 mellom klokken seks og elleve, og det var nye 150 kroner.

Klokken var allerede blitt elleve da vi ble sluppet av på P2, så de siste shuttlebussene til P3 var fullbooket. Vi måtte derfor gå fra Skjeggedal. Den ruten er 28 kilometer, og har en høydestigning på 800 meter, mens Mågelitopp er 20 km lang og har kun en stigning på 300 meter. Turen ble derfor åtte kilometer lenger enn planlagt.

Det finnes også muligheter for guidet tur til Trolltunga om du ønsker det. Dette kan bookes gjennom Trolltunga Active som har kontor på P2. Stien er stort sett merket med T over alt, og det er mange folk i løypa så man finner greit frem alene.

Turen fra Skjeggedal til startpunktet for stien startet med over fire kilometer med oppoverbakke, fordelt på sytten bratte asfaltsvinger. Vi brukte førtifem minutter på å komme oss opp de fem hundre høydemeterne, og da holdt vi et relativt greit tempo.

Fremme ved startpunktet etter å ha fortært asfaltsvingene. Terrenget jevner seg litt mer ut, og man får endelig følelsen av å være på fjelltur. For hver kilometer så står det skilt, så det er enkelt og motiverende å telle seg nedover mot Trolltunga. Det er fjorten kilometer hver vei fra P2.

Man starter ut relativt flatt de første kilometerne, og så kommer det en ganske heftig og bratt en-og-en-halv kilometer etter det. Vi så faktisk at vi var på 1240 meter på det høyeste, 140 meter høyere enn selve Trolltunga!

Skal du gå til Trolltunga på dagstur så bør du være i noenlunde god form. Det er ikke det at turen i seg selv er så tung, men den er lang, så den krever god utholdenhet i muskulaturen i beina. På kartet står det at du må sette av 8-12 timer i gåtid. Fredrik og jeg brukte rett i overkant av tre timer opp til toppen, og to og en halv time ned igjen. Da holdt vi et ganske bra tempo hele veien, og småjogget noen partier tilbake.

Selv om det er en lang tur så vil jeg si at det er verdt det. Turen til Fonnabu har mye finere natur og utsikt hele veien til målet, men når du kommer langt nok til å se ned på Ringedalsvannet så er det veldig fint. Når du endelig kommer frem til Trolltunga så er det virkelig et fantastisk og unikt skue som møter deg.

Det finnes muligheter til å drikke vann fra diverse bekker flere steder på turen, men husk å ta med nok mat, varme klær og gode sko. Til tross for at gåtiden ble fem og en halv time så tok turen over åtte timer på grunn av all ventingen for å få tatt bilde på toppen.

Vi møtte også på litt snø, så jeg ville ikke gått til Trolltunga utenom sommermånedene. En ting som fascinerte oss er at folk velger å overnatte i telt i området rundt, eller utenfor stien på vei til Trolltunga. Tenk det, stuck på fjellet i et telt uten strøm, vann og toalett. Wow.

Endelig nådd målet, og stått to og en halv time i kø for bilde! Utsikten mot Trolltunga er spektakulær, men følelsen når vi gikk ut på selve tunga husker jeg nesten ikke. Det gikk superfort og vi stresset fordi vi hadde stått så lenge i kø, og fordi køen var lang bak oss så vi ville ikke bruke for lang tid.

Trolltunga er forresten et fjell-utspring som står horisontalt ut fra fjellsiden på 1100 meter over havet. Det henger over Ringedalsvatnet. Målet har blitt verdenskjent og flere enn hundretusen prøver seg på turen hvert år. Mange vet ikke helt hva de går til, så langt i år har det vært førti redningsaksjoner på Trolltunga.

Jeg ble utrolig fascinert når jeg så Trolltunga på baksiden. Det er absolutt ingenting, bare en klump med steiner. Ser du jenta på bildet over som sitter på tuppen av Trolltunga? Utrolig hvordan den kan se sånn ut på baksiden og være så fantastisk på forsiden 🙂

Vi var ved godt mot på toppen, og ikke spesielt slitne. Men jo nærmere vi kom asfaltsvingene, jo mer vondt gjorde det i beina. For å opprettholde motivasjonen så sa vi at det hele tiden var en halvtime igjen til vi var nede. Av uvisse grunner så funket det faktisk ganske bra.

Når du går så langt så skjer det ting som vanligvis aldri er et problem: man får gnagsår på rare steder, vondt i hofter, knær og ankler og blir ekstremt stiv i nakken av sekken. Anbefaler også solkrem om du går på sommeren i solskinn, solen er utrolig mye sterkere så høyt over havet.

Asfaltsvingene var drepen og vi så ut som to åttiåringer som manglet rullator på vei ned de siste svingene. Jeg var nesten like ødelagt i beina som da jeg løp helmaraton i LA.

Det var fantastisk godt å komme seg ned til kiosken på P2, og vente på bussen tilbake til P1. Dessverre hadde den klart å kjøre seg fast på vei opp, så all løpingen vi gjorde for å rekke den var forgjeves. Vi ble sittende en time på P2 før bussen kom. Å ta av seg fjellskoene da var en helt magisk følelse! Eneste minuset var at vi hadde to og en halv time foran oss i bilen tilbake til Stord. Men det gikk overraskende greit, og det var veldig koselig å få litt kvalitetstid med Fredrik 🙂       

På Stordbroen rett før midnatt ble vi belønnet med denne utsikten. En perfekt avslutning på en superfin og slitsom dag i fjellet 🙂