lisaskramh

Etter noen dager i Sunny Beach var det på tide å komme seg videre, og jeg hadde booket fem netter i Bulgarias tredje største by. Jeg visste ikke helt hva jeg hadde i vente, annet enn at Varna ligger vakkert til ved Svartehavet og er kjent som Bulgarias havhovedstad. Det jeg ikke visste, var at de neste dagene skulle bli en ganske merkelig blanding av strandliv, dødt byliv, enorm park, billige taxiturer, delfiner, spa, og et av de verste regnværene jeg har opplevd.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hadde egentlig sett for meg noen rolige dager med sol, strand og litt sightseeing. I stedet ble det en tur med ganske mange overraskelser, både positive og negative. Noen steder fikk jeg lyst til å bli hele dagen, andre steder lurte jeg på hva i all verden jeg hadde gjort som hadde booket meg fem netter her. Men det er kanskje nettopp det som gjør det litt morsomt med å alltid besøke nye steder: Man vet aldri helt hva man ender opp med, og Varna ble dessverre den jeg likte minst av stedene jeg besøkte i Bulgaria.

Fra Sunny Beach busstasjon tok jeg buss til Varna. Billetten var forhåndsbetalt via Ardatur og kostet ti euro. Turen skulle ta 1 time og 40 minutter, men bussen kom tjue minutter forsinket og brukte til slutt nærmere to timer. Det var en lang og ganske kjip, svingete vei gjennom mye skog, og jeg ble faktisk kvalm selv med armbåndene mine. Jeg traff en veldig hyggelig ukrainsk familie på bussen som hadde bodd fire år i Molde. Jeg satt sammen med den eldste datteren deres på femten år, en utrolig søt og hyggelig jente. Jeg syntes allikevel det var litt fascinerende at hun valgte å bli sittende med meg når nesten hele bussen ellers var ledig.

Fra busstasjonen tok jeg taxi til hotellet, og merket fort at prisene i Varna var MYE lavere enn de andre stedene jeg hadde vært i Bulgaria. Turen kostet under fem euro, men jeg ga sjåføren litt mer. Hotellet var Graffit Gallery, et femstjerners hotell som jeg hadde betalt rundt tusen kroner natten for.

Jeg vil absolutt ikke si at det føltes som et femstjerners hotell, men det var ganske fint og helt topp for meg. Rommet var litt klaustrofobisk uten balkong, jeg skjønte ikke helt lysbryterne, og dusjen var et eget mysterium. Det så ut som jeg kom til å dusje utover hele rommet, så jeg gruet meg litt til den, men det gikk overraskende bra.

Klokken var blitt halv fire før jeg kom meg ut, så jeg bestemte meg for å sjekke ut stranden og Sea Garden, den enorme parken som ligger rett ved sjøen. Hotellet mitt lå i hovedgaten, så det var bare noen hundre meter til inngangen til parken.

Sea Garden er en av Varnas store severdigheter og strekker seg langs kysten. Parken ble utviklet fra slutten av 1800-tallet og er i dag et enormt grøntområde med stier, monumenter, blomster, museer og flere attraksjoner.

Inngangen var markert av noen litt slitte søyler, så jeg gikk rett gjennom og ned mot stranden. Stranden var skjult bak et høyt murbygg med mange ulike innganger til beachbarene. Jeg hadde merket meg flere av dem på forhånd, men ble mer og mer oppgitt for hver jeg så.

De var slitne og fullstendig kaotiske, med masse folk, sakkosekker og solstoler, og de fleste uten solsenger. Veldig lite fristende. Jeg ble nesten litt stresset bare av å se på det, og begynte allerede å få litt panikk over hva jeg egentlig skulle gjøre her i fire–fem dager.

Jeg gikk ned mot marinaen, som heller ikke var veldig imponerende. En sliten mursteinsvei, noen få utvalgte restauranter og et lite tivoli. Der skal jeg ikke tilbake.

Jeg gikk opp igjen og fortsatte andre veien langs stranden. Det første positive jeg fant var The Sea Terrace. Inngangen var ganske anonym, men plutselig åpenbarte det seg en fantastisk terrasse med flotte møbler og magisk utsikt.

Jeg var sulten, så det passet perfekt å sette seg her. Det var deilig bris, nesten litt kaldt i skyggen, på en nydelig dag uten en sky på himmelen og rundt tretti grader. Jeg bestilte spinat- og ricottarisotto og en magisk hjemmelaget lemonade.

For et sted! Jeg ville egentlig ikke dra derfra, og ble sittende lenge.

Jeg fortsatte videre langs promenaden, hvor det dukket opp flere av de kaotiske strandbarene. Jeg passerte også en restaurant som så bra ut, Monkeys. Helt i enden av hovedstranden var det tjukt grønt slim i sjøen og en ganske ekkel lukt, så jeg var mildt sagt ikke spesielt fristet til å bade.

Jeg fortsatte forbi hovedstranden og oppdaget at det var veldig fint langs sjøen på denne siden. Helt flatt, og perfekt sted å jogge, så det måtte selvfølgelig prøves senere.

Til slutt kom jeg til Rappongi Beach, som jeg hadde forstått var den eneste beachclubben i Varna. Lettelsen var stor da jeg endelig fant et sted jeg faktisk kunne tenke meg å tilbringe neste dag. Jeg reserverte solseng og fikk beskjed om at det kostet atten euro for to solsenger. Veldig innafor. Det var ganske greit sted, bortsett fra at palmene igjen var falske.

Jeg gikk gjennom parken opp igjen, denne gangen via noen ganske bratte trapper opp i høyden, nesten som en mini-Fløyen. Deretter gikk jeg flere kilometer gjennom Sea Garden. Parken er enorm, og uansett hvor du går, føles det som du plutselig er på et helt nytt sted.

Det veksler mellom tettere skog, åpne områder, blomsterarrangementer og masse monumenter. Jeg er egentlig ikke så glad i parker på grunn av alle insektene, men denne likte jeg faktisk. Den er også perfekt for jogging og har mer skygge enn stranden. Til slutt kom jeg tilbake til hotellet med 17 000 skritt i beina. Jeg tok en pause på sengen før jeg skiftet og spaserte ut i sentrum.

Jeg gikk hovedgaten bortover til Operaen og deretter opp til katedralen. Operaen var søt, mens katedralen var litt glorete og ganske full av folk. Ellers var sentrum utrolig tomt og trist, med så å si bare stengte butikker. Det var hovedsakelig lokale butikker, bortsett fra en gigantisk New Yorker som var eneste kjedebutikk der.

Jeg fant en isbar, satte meg ned og tok en boblevaffel med is, men ellers var det ganske dødt og tomt. Det meste stengte allerede rundt klokken seks.

Jeg gikk tilbake mot gaten som går ned til Sea Garden, Bulevard Knyaz Boris I. Der var det en helt annen stemning, mye hyggeligere og mer livlig, med stappfulle barer og restauranter. Jeg følte meg litt ensom alene, så jeg kikket litt rundt før jeg gikk tilbake til rommet.

Jeg våknet halv åtte og stod opp for å pakke ut litt mer. Sjekket ut hotellet som hadde basseng og gym på taket. Merkelig og skuffende nok så var bassenget innendørs, og det var i alle fall femti grader i rommet. Så aldri noen bruke det. Tok en treningsøkt, men gymmen var mildt sagt elendig. To kondisjonsapparater var omtrent det som fantes, men heldigvis hadde de en femten kilos ball som kunne brukes til litt styrkeøvelser.

Jeg hadde booket solseng på Rappongi, og solen skinte fra blå himmel. Det var rundt to kilometer å gå gjennom Sea Garden og ned til stranden. Jeg fikk solseng på andre rad og trengte bare å betale tolv euro siden jeg var alene. Ganske positivt siden jeg faktisk tok opp to solsenger, det er veldig sjelden man får kjøpe en seng lenger.

Her fikk man servering direkte på solsengen, selv om man måtte jobbe litt mer for oppmerksomheten enn enkelte andre steder. Jeg bestilte en perfekt frappe og et digg fat med vannmelon. Det var deilig bris og perfekt å ligge på andre rad. Vannet var uklart og langt fra så fint som i Sozopol, men det var varmere – varmt nok for meg, og da er det bra.

Jeg lå til halv fem før jeg beveget meg bortover strandpromenaden til Monkeys, der jeg spiste sen lunsj/middag. Jeg liker ikke å spise middag ute alene på kvelden, så da gjør jeg det heller på denne måten. Monkeys var et hyggelig sted med fine møbler midt på strandpromenaden, men maten var litt bob bob.

Salaten hadde en rar konsistens på ananasen, som dessuten var veldig søt. Halloumien var kald og seig, og tortillachipsen var hjemmelaget av lomper, men også den var seig. Sukkerfri lemonade med kokosvann var heller ikke helt min greie. Jeg betalte og gikk gjennom Sea Garden tilbake. Og igjen: Uansett hvor du går i denne parken, føles det som om du er på et nytt sted. Den er gigantisk.

Etter en kjapp dusj kom jeg meg ut i gaten for å kikke, men allerede halv syv var det meste stengt. Det var ikke akkurat lett å shoppe i sentrum. Den eneste butikken som var åpen var New Yorker, så der endte jeg opp med litt smågreier.

Jeg gikk tilbake til rommet for å se VM-finalen mellom Spania og Argentina på laptopen. Kampen startet klokken ti, og da det stod 0–0 etter ordinær tid var klokken allerede halv ett. Da gadd jeg ikke mer. Jeg hørte imidlertid jubelbrølet fra gaten da noen scoret i ekstraomgangen. Jeg var ganske fornøyd da jeg våknet og så at det var Spania som hadde vunnet. Selv om Frankrike egentlig skulle stått i finalen for min del (eller Norge så klart).

Neste morgen var det rolig morgen uten trening. Jeg hadde forhåndsbestilt solseng på Tortuga Beach Club i Golden Sands, rundt femten kilometer nord for Varna. Jeg hadde likt Hippo Taxi godt, som jeg brukte fra busstasjonen, og de hadde en app, men de ville ikke godta det norske telefonnummeret mitt da jeg prøvde å lage konto. Jeg fant derfor Triumph Taxi, som har fast pris per kilometer. Det var ganske stor forskjell i pris mellom taxiselskapene jeg sjekket, fra femten til trettifem euro for å komme seg til Golden Sands.

Hos Triumph måtte jeg opprette konto på nettsiden. Der kunne jeg legge inn fra- og til-destinasjon og bestille taxi. Du får dessverre ikke opp totalprisen på forhånd, men du får antall kilometer, og prisen er fast på rundt en euro per kilometer. Deretter fungerer det omtrent som Uber: appen leter etter en ledig sjåfør og bekrefter bilen med et nummer som står på utsiden. Det fungerte utmerket, og jeg betalte femten euro med kort. Resepsjonen bekreftet også at dette var det tryggeste taxiselskapet.

Setebelter, derimot, virker de ikke spesielt glad i her. Jeg la merke til at det var satt en liten lås i alle setebeltene i bilen, slik at den ikke skulle begynne å pipe når man kjørte uten belte. Hvis noen faktisk ville bruke setebeltet, måtte sjåføren stoppe bilen og koble av låsen først. Da jeg spurte hvorfor de gjorde det, fikk jeg svaret: «Us Balkans don’t like to follow any rules.» De skjønte tydeligvis heller ikke helt hvorfor jeg var så opptatt av å bruke beltet. Jeg fikk inntrykk av at det handlet mindre om trafikksikkerhet og mer om en generell holdning til regler.

Golden Sands så ved første øyekast mer ferievennlig ut enn Varna, og med det steg også prisene. På Tortuga betalte jeg tjuefire euro for to solsenger. Helt greit sted, med comfy senger og fin strand, men det var litt mer bølger enn jeg liker. Her fikk jeg heller ikke kjøpe bare en solseng, så det ble to eller ingenting.

Noe jeg derimot likte veldig godt, var at det var en QR-kode på hver solseng som du kunne bruke til å bestille mat og drikke. Genialt! Da slipper du å ligge og kjempe om oppmerksomheten til servitørene som går rundt. Du kan bare bestille fra mobilen og få det levert rett til solsengen. Ulempen var at du ikke kunne gjøre endringer på bestillingen.

Vannet var kaldere enn i Varna, mer tilbake på Sozopol-temperatur, rundt tjuefire grader vil jeg tippe. Jeg nøyde meg derfor med å vasse litt i starten. Det var en veldig varm dag, selv om Snapchat bare viste tjueåtte grader, og dette var faktisk den første dagen på turen jeg svettet ordentlig. Etter hvert føltes vannet mye varmere, og jeg endte faktisk med å bade, selv om de store bølgene gjorde at jeg ikke gikk så langt ut.

Jeg fikk servert to fantastiske lemonader og turens beste frappe direkte til solsengen. Salaten var god, men det var ekstremt mye grønt og ganske lite bær og ost. Det ble en ganske dyr lunsj på førtifire euro, og med solsengene kom dagen på sytti euro totalt. Litt over fire skyet det helt over, og halv fem ga jeg meg på stranden.

Jeg begynte å spasere bortover strandpromenaden, og etter hvert begynte det å yre. Jeg fikk tak i en paraply til det verste. Litt smådrypp gikk fint, men dette var egentlig ikke meldt før dagen etter. Jeg gikk dessuten rundt med en stor og tung strandveske, så det ble etter hvert litt slitsomt.

Jeg gikk fra den ene enden til den andre og kikket innom butikkene underveis. Det var noen ordentlige butikker, men de var ganske dyre, og mellom dem var det masse boder, akkurat som i Sunny Beach. Egentlig føltes Golden Sands litt som en miniutgave av Sunny Beach, samme type ferieområde, bare med litt mindre utvalg og litt mindre kaos.

Jeg endte opp med å kjøpe noen smykker og en veske til mamma, og måtte selvfølgelig også teste en crepe fra en av bodene. Det var det utrolig mange av, både i Varna og Golden Sands. En enkel, men god liten gatematopplevelse.

Ellers synes jeg det var fint å bruke en dag her og komme seg litt ut av Varna. Golden Sands føltes mer åpent og oversiktlig, men jeg fant likevel ikke så mange steder jeg likte. Området rundt Grifid Beach Club var kanskje det beste. Rebls, som jeg hadde sett på nettet på forhånd, var ganske slitt, mens Cuba Beach Bar virket ok.

Jeg sjekket også ut Skypool, men den var ikke spesielt imponerende. Ellers var det litt av et nostalgisk syden-opplegg med en restaurant bygget som et piratskip og en bar formet som Eiffeltårnet. Kanskje kult for barn, men for meg ble det litt vel harry, på den gamle charterfeber sydenmåten. Alt i alt var jeg glad for at jeg tok turen til Golden Sands, men jeg var også ganske fornøyd med å sette meg i en Triumph Taxi rundt syv og dra tilbake til Varna.

Etter en deilig dusj spaserte jeg rett ut fra hotellet til en lokal pizzarestaurant noen hundre meter opp i gaten, motsatt vei av sentrum. La Pala. Her var det kun lokale, og pizzaen var helt grei, men igjen litt for napolitansk og tjukk. Hvorfor er det så håpløst vanskelig å finne en ordentlig tynn og crispy pizza?! Jeg spaserte en annen vei tilbake til hotellet. Det er egentlig ikke så mye mer å se i denne byen.

Dagen etter var det meldt skikkelig dårlig vær, med masse regn fra klokken tolv. Jeg hadde derfor helt slått fra meg stranden og prøvde å planlegge dagen ut fra det. Jeg jobbet litt før jeg prøvde meg på en joggetur. Det var ekstremt varmt og full sol hele turen. Jeg startet gjennom Sea Garden for å få litt skygge, og jogget til enden av parken før jeg tok en skarp sving ned mot Hidden Beach. Jeg vil si at dette er den fineste stranden med det klareste vannet i Varna, men ulempen er at du må ligge på håndkle og ha med egen mat. Det er ingen fasiliteter der.

Da jeg kom dit, var jeg allerede sliten, så jeg fortsatte litt bortover strandpromenaden. Etter en drøy halvtime kom jeg til Rappongi, og derfra gikk jeg resten av turen. På veien la jeg merke til et lite, shabby saltvannsbasseng helt nede ved sjøen. Det var tydeligvis mest lokale som brukte det, og jeg så hovedsakelig eldre mennesker som satt og badet der. Ikke akkurat den mest fancy delen av Varna, men litt artig å se hvordan lokalbefolkningen bruker områdene langs sjøen. Jeg fant senere ut at dette er et gratis, utendørs termalbad med varmt mineralvann. Vannet er naturlig varmt og inneholder mineraler, blant annet svovelforbindelser, som også skal gi vannet den karakteristiske lukten. Kanskje jeg burde prøvd!

Jeg hadde ikke med meg vann og fikk ikke kjøpt noe fordi jeg ikke hadde kontanter, så jeg begynte etter hvert å bli litt desperat. Jeg gikk helt til enden, så rett opp og fant et supermarked som tok kort. Fantastisk!

Rett ved siden av kom jeg over de romerske badene, Roman Thermae. Jeg betalte fire euro for å spasere rundt og kikke på de gamle ruinene. De er delvis ødelagte, men fortsatt ganske fascinerende. Badene ble bygget på slutten av 100-tallet og dekket rundt syv tusen kvadratmeter, noe som gjorde dem til de største romerske badene på Balkan, og faktisk blant de største i hele Europa.

Dette var ikke bare et sted hvor romerne gikk for å bade. Badene var et viktig sentrum for det offentlige og sosiale livet i det gamle Odessos, som Varna het på den tiden. Her var det blant annet garderober, store saler og områder med marmor og fargerike mosaikker. Derfra spaserte jeg inn i byen og tilbake til hotellet. Gjett om det var digg med dusj og hårvask!

Etterpå tok jeg taxi til området St. Constantine and Helena. Dette er Bulgarias første offisielt anerkjente svartehavsresort som ligger rundt åtte kilometer nord for Varna. Området er kjent for de fine strendene, mye grønt og ikke minst de mange mineralvannskildene. Kombinasjonen av sjø, skog og varmt mineralvann er noe av det som har gjort stedet populært som ferie- og spaområde i over hundre år. På mange måter var det absolutt et litt mer eksklusivt resortområde. Samtidig var det veldig rart. Nedsiden mot stranden var kjempefin, mens oppsiden var helt annerledes: slitt, litt nedlagt og med en merkelig institusjonsfølelse som jeg ikke helt kan forklare.

Jeg ble satt av ved Hama, som var en hyggelig strandbar, men ikke noe mer enn det. Jeg gikk videre til Martini, som ble litt for mye resorthotellfølelse, før jeg fortsatte langs sjøen. Etter hvert kom jeg til Villa Chinka, og her snudde inntrykket totalt.

Hotell, restaurant, resort, strand og basseng, alt på ett sted. Villa Chinka er et ganske eksklusivt voksensted med bare elleve suiter, og hele bygningen er laget som en moderne tolkning av en middelalderborg. Den ligger helt nede ved sjøen, med egen strand, basseng og restaurant.

Det var rett og slett et fantastisk sted, og her hadde det nok vært veldig fint å bo. Jeg koste meg med burrata og lemonade i de vakre omgivelsene, men servicen var dessverre dårlig. Likevel var dette definitivt høydepunktet på turen til St. Constantine and Helena.

Etter en liten kikk på området gikk jeg videre til det jeg egentlig hadde kommet for: Aquahouse Thermal & Beach. Jeg vegret meg litt for å gå inn, fordi været fortsatt var kjempebra. Det hadde riktignok kommet noen skyer og litt mer vind, men ellers var det fortsatt sol og veldig varmt. Hadde jeg visst det på forhånd, hadde jeg nok heller lagt meg på stranden. Verdi Beach så for eksempel veldig bra ut, og der skulle de bare ha femten euro for to tykke solsenger.

Jeg gikk likevel inn og betalte tjuefem euro for tre timers tilgang, minus femten prosent rabatt fordi jeg bodde på Graffit. Jeg ble litt skuffet da jeg oppdaget at spaet stort sett besto av ulike bassenger. Det var to boblebad, to utendørs og to innendørs bassenger, med temperaturer fra rundt 30 til 36 grader. Boblebadene var enda varmere, på 36–38 grader. I tillegg hadde de et minibasseng med kaldt vann, to badstuer, et saltrom og en hammam. Det var også en terrasse med harde solsenger, bar og restaurant.

Du fikk et armbånd som fungerte som betalingsmiddel, så alt du kjøpte ble registrert der og betalt ved utsjekk. Behandlinger kostet ekstra, og det samme gjorde blant annet boblebad og cryorom.

Etter å ha ligget litt på solsengen bestemte jeg meg for å teste det kalde badet før jeg gikk rett inn i hammamen. Jeg sliter fortsatt litt med å puste i sånne rom, men prøver å utfordre meg selv. I et av bassengene var det massasjedysser som traff ryggen, og det gjorde faktisk skikkelig godt. Jeg får dessverre litt vondt i ryggen av all gåingen. Etter hvert ble jeg kald og gikk rett over i det varmeste bassenget. Det var deilig der inne, men desto kaldere å komme seg opp igjen.

Etter en times tid var jeg egentlig lei og vurderte å dra. Så oppdaget jeg at de hadde massasje til tretti euro, og da fikk jeg plutselig en god grunn til å bli litt lenger. Jeg booket en time senere og tok en ny runde med kaldt bad, hammam og varmt basseng før jeg avsluttet med en deilig rygg- og nakkemassasje. Jeg har faktisk bare hatt massasje en gang tidligere i livet, og den opplevelsen var ikke akkurat noen suksess. Dette var derimot skikkelig deilig, og absolutt verdt de tretti euroene.

Da jeg var ferdig, måtte jeg få hjelp til å bestille taxi. Uten kyrilliske bokstaver på mobilen er det overraskende mange adresser appen ikke finner. Turen tilbake kostet ti euro, omtrent det samme som på vei dit. Denne gangen fikk jeg en eldre dame som sjanglet, kjørte kjempesakte, lå midt mellom to felt og samtidig gjorde narr av alle andre som kjørte fort. Jeg var veldig glad for å komme meg ut av den bilen.

Planen for kvelden var egentlig å gå til Grand Mall, rundt tre kilometer unna, men med nesten tjue tusen skritt allerede var det litt for lett å hoppe inn da jeg så en Triumph-taxi. Fem euro senere var jeg på kjøpesenteret.

Grand Mall var et bra senter, med masse kjedebutikker som Oysho, Bershka og Zara, i tillegg til en stor food court på toppen. Jeg var imidlertid ganske sliten, og ingenting fristet spesielt. Jeg endte derfor med å kjøpe ost, kjeks og frukt på et supermarked, før jeg tok taxi tilbake til hotellet og spiste på rommet. Egentlig en ganske deilig avslutning på en litt rar dag, særlig med tanke på at jeg hele tiden hadde gått og ventet på det dårlige været som aldri kom. Litt irriterende også, siden jeg hadde droppet en dagstur til Balchik på grunn av de dårlige værmeldingene.

Hver morgen ble jeg vekket av skrikende, krakilske fugler, og denne morgenen var intet unntak. Jeg stappet ørepropper i ørene og klarte heldigvis å sove til åtte, noe som var bra siden jeg ikke skulle sove noe særlig neste natt. Etter litt jobbing dro jeg opp på taket og trente. Det er utrolig hva man får til med en benk, en ball og noen manualer. Det ble førtifem minutter før jeg var klar for siste dag.

Første plan for dagen var Dolphinarium, Varnas delfinarium hvor det arrangeres daglige show med delfiner. Siden jeg hadde litt tid før showet, tok jeg en tur gjennom Sea Garden først. Jeg kom frem rundt tjue minutter før showet, og det var allerede kø. Jeg gadd ikke stille meg i den og tenkte at jeg sikkert kom til å få dårlig plass. Jeg hadde betalt tjueseks euro på nett, og det er fire show om dagen.

Jeg gikk opp en trapp og kom inn i et stort rom med sitteplasser på alle sider. Jeg fant en plass midt på og så kjempegodt. Og showet var faktisk kjempekoselig! Delfinene er så søte og flinke, og de gjorde mange forskjellige ting: hoppet gjennom ringer, lekte med baller og utførte alle mulige triks. De dro også med seg publikum, og selv om jeg ikke hørte et dritt av det damen sa, koste jeg meg skikkelig.

Showet var altfor kort, rundt tretti minutter, men samtidig tenkte jeg at det kanskje er like greit for delfinene. De skal visstnok ha Europas minste delfinbasseng. Jeg elsker delfiner, men samtidig er jeg veldig usikker på hva jeg egentlig synes om å holde dem i fangenskap på denne måten.

Da jeg kom ut, var været blitt grått, men det var fortsatt varmt, om enn litt kjøligere enn dagen før. Jeg hadde egentlig tenkt å dra til zooen, som var veldig billig, men det hadde begynt å regne. Da gadd jeg ikke gå så langt og bestilte heller en taxi. Åtte euro senere var jeg på Wholehearted Cafe, hvor jeg spiste en supergod brunsj med cream cheese-toast, yoghurt bowl og en skikkelig god bringebærlemonade. Anbefales!

Etterpå skulle jeg slå i hjel halvannen time før frisørtimen jeg hadde booket. Jeg gikk opp til katedralen og kikket inn før jeg fortsatte ned mot butikkgaten. Da jeg kom ut av en av butikkene, var himmelen helt svart, nesten som om det hadde blitt natt. Fem minutter senere startet kaoset.

Det var ikke bare at det begynte å bøtte ned. Det regnet hunder og katter, og gatene ble forvandlet til store elver. Jeg hadde absolutt ikke sko til dette, og sandalene ble fullstendig ødelagt. Det eneste som egentlig hadde fungert her, var badesko. Jeg hadde paraply, men den hjalp stort sett bare for hodet. Alt annet ble gjennomvått.

Og det var ikke bare jeg som syntes dette var ekstremt. Det skulle senere vise seg at det på kort tid hadde kommet over femti millimeter regn i Varna. Avløpssystemet klarte ikke å ta unna vannmengdene, og rundt hundre meldinger om oversvømte gater, underganger og lokaler kom inn til kommunen. Flere biler ble sittende fast i vannmassene, og deler av strandpromenaden ble også oversvømt.

Jeg kom meg til New Yorker, der jeg og en hel haug med andre søkte ly. Så satte lyn og torden inn. Det smalt ekstremt over hodet på oss, og lynene kom med bare noen sekunders mellomrom. Det ga seg liksom aldri. Kjempeskummelt. Til slutt måtte jeg ta den forferdelige avgjørelsen at jeg måtte løpe gjennom elvene for å komme meg til frisøren i tide. Jeg hadde veldig lyst på den timen, så jeg prøvde å komme meg av gårde. De ti lengste minuttene i mitt liv. Jeg var livredd der jeg løp rundt og prøvde å søke ly under alle bygninger jeg fant. Det føltes nesten som om jeg flyktet for livet.

Da jeg endelig kom frem som en druknet katt, var hele frisørsalongen oversvømt. De stakkars jentene stod og kostet og kostet vann ut av salongen. Strømmen hadde gått, og vannet var borte. Jeg mistet selvfølgelig timen. Det var ekstra kjipt fordi jeg hadde kjempet så hardt for å komme meg dit, og fordi behandlinger der er ekstremt mye billigere enn hjemme.

Trafikken var også helt kaos. Det rant elver i gatene, og jeg prøvde i nærmere en time å få tak i en taxi før jeg endelig fikk napp. Det tok unormalt lang tid å komme tilbake, men jeg var mest takknemlig for å være i ly for lynet. Tilbake på rommet tok jeg en lang dusj for å tine opp og få varmen tilbake. For en utrolig kjip avslutning på dagen! Jeg ble på rommet, det fristet ikke akkurat å gå ut igjen, og jeg var veldig takknemlig for en seng med dyne og morgenkåpe. Jeg brukte tiden på å jobbe og pakke kofferten, før jeg snakket med mamma på FaceTime. Gledet meg veldig til å forlate Varna nå.

Jeg endte kvelden med en rask tur ut i gaten til La Bocca, hvor jeg spiste en veldig god ravioli til middag. Det hadde blitt iskaldt ute, nesten som en regnfull høstdag hjemme i Norge. Etterpå gikk jeg tilbake til hotellet og fikk tre timers søvn før jeg måtte stå opp igjen og reise videre. Neste stopp var Spania og Barcelona, som det kommer mer om i neste innlegg.Etter disse dagene sitter jeg igjen med en del små observasjoner fra Bulgaria som jeg ikke helt visste hvor jeg skulle plassere, men som jeg synes er verdt å nevne. Beachclubene ble, etter min erfaring, litt dårligere jo lenger nord jeg kom, mens vannet ble klarere jo lenger sør jeg kom, selv om vannet i Sozopol var kaldere. Varna hadde overraskende mange løse hunder, noe jeg ikke la merke til på samme måte andre steder. Engelsken var også merkbart bedre i Varna enn i Sozopol og Sunny Beach. Kontanter er fortsatt ganske greit å ha tilgjengelig. Jeg opplevde ingen gebyrer i de lokale minibankene, mens Triumph Taxi i Varna tok kort, så der slapp jeg heldigvis å tenke på kontanter.

Så var det røykingen. Alle røyker. Overalt. Hele tiden. Jeg tror jeg har fått i meg nok passiv røyk for et helt liv på denne turen. En annen litt spesiell ting var hotellene. Når du skal sjekke ut, må du ofte vente noen minutter mens de sender noen opp på rommet for å sjekke at alt er i orden. De har også en ganske streng greie med håndklær. Får du flekker på dem, kan du risikere å måtte betale for å erstatte dem.

Skort er tydeligvis også en stor greie i Bulgaria. Jeg følte at absolutt alle jenter gikk med det, og det ble solgt overalt. Etter hvert begynte jeg nesten å lure på om jeg hadde gått glipp av en eller annen kleskode. Og så har vi fuglene. De spiser alt, og de kommer etter deg både på stranden og på restauranter. De har et ganske intenst blikk, og jeg ble etter hvert litt paranoid hver gang jeg hadde mat i hånden. Et lite funn som fortsatt fascinerer meg, er vannprisene. Kjøper du en plastpakke med tolv flasker, er prisen per flaske omtrent den samme som når du kjøper en kald flaske fra kjøleskapet. Så det er egentlig ingen grunn til å kjøpe tolv flasker med varmt vann.

Alt i alt ble Varna en ganske annerledes opplevelse enn jeg hadde sett for meg. Jeg likte byen mindre enn Sozopol og Nessebar, og med fem netter ble jeg rett og slett litt for lenge. Varna føltes mer som en by for lokalbefolkningen enn en typisk ferieby, og med butikker og sentrum som stengte tidlig, ble det fort litt kjedelig. Samtidig fikk jeg opplevd mye: strandliv, kilometer etter kilometer i Sea Garden, spa, delfiner, god mat og et av de mest ekstreme regnværene jeg har vært borti, dessverre. Bulgaria som reisemål likte jeg derimot bedre enn forventet, nettopp fordi stedene er så forskjellige. Sozopol ble favoritten, Sunny Beach var kaotisk på en morsom måte, Nessebar var kjempefint, og Varna ble den litt kjipe avslutningen på turen. Jeg trenger nok ikke fem nye netter der med det første, men jeg er absolutt glad for at jeg dro.

Er det ett sted jeg er veldig positivt overrasket over, så er det Sozopol! Her får du fantastiske strender med magiske beach clubs, en enormt koselig gamleby bygget rundt en gammel borg, en avslappet og hyggelig vibe langs sjøen og masse god mat. Byen har akkurat passe mye liv om sommeren uten å føles kaotisk, og kombinasjonen av strandliv på dagen og den koselige gamlebyen på kvelden gjorde at jeg virkelig falt for stedet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter den dyre reisen til Mauritius og Seychellene i april trengte jeg en litt mer budsjettvennlig sommerferie, og Bulgaria dukket derfor opp som et godt alternativ. Jeg begynte å undersøke kysten på Google Maps, og etter litt Instagram- og TikTok-research landet jeg på Sozopol. Det virket som akkurat den typen sted jeg liker, og da Trude ville bli med en uke, var valget enkelt. Alt er kjekkere når man er to, og vi fungerer ekstremt bra sammen – alt føles så enkelt.

Det ble etter hvert en liten rundreise langs kysten, og i løpet av turen besøkte vi også Nessebar og Sunny Beach sammen, før jeg dro videre til Varna alene. Men det var Sozopol som skulle vise seg å bli den største overraskelsen.

Jeg dro hjemmefra på ettermiddagen fredag 10. juli i strålende sol og 32 grader. Litt trist å reise fra Oslo akkurat da, det var en magisk tid hjemme, og jeg kjente litt på FOMO over å gå glipp av kvartfinalen mot England. Samtidig ventet nye eventyr i nytt land, og jeg gledet meg til en uke i varmen og kvalitetstid med Trude.

Jeg var på flyplassen to timer før avreise og hadde god tid. Flyet med Norwegian tok faktisk av før tiden, og direkteflyet Oslo–Burgas tok bare rundt tre timer. Billetten kostet 2 600 kroner med Norwegian, betalt delvis med reward-poeng. Jeg landet rundt midnatt lokal tid (Bulgaria er en time foran Norge). Bagasjen kom raskt, og rett utenfor stod Trude og ventet. Koselig!

Vi hadde litt styr med å finne sjåføren som var bestilt gjennom Booking (forhåndsbetalt 584 kroner). Han stod ikke med skilt som avtalt, men etter en kort telefon dukket han opp ganske kjapt. Ingen engelskkunnskaper så vi fikk aldri vite hva forsinkelsen skyldtes. Det var en gjenganger i Sozopol, veldig dårlig engelsk, både blant unge og eldre. Kjøreturen til Sozopol tok rundt tretti minutter i mørke.

Vi kom frem til hotellet Villa List, som vi hadde betalt rundt 1 800 kroner natten for. Førsteinntrykket av rommet var ikke helt som forventet, vi fikk et litt slitent rom på toppen av hotellet som føltes som et loft, selv om det faktisk var i en vanlig etasje: brune fliser, ufreshe gardiner, kriker og kroker over alt, og en ekkel urinlukt fra badet. Den lille balkongen reddet mye, og sengene var heldigvis helt OK selv om de knirket. Vi pakket bare ut det viktigste og kom oss i seng nærmere halv tre.

Neste morgen våknet vi til strålende sol som skinte inn på rommet. Det var nesten tretti grader allerede, og første oppdrag var å finne vann. Vi fant en butikk rett over gaten, men prisene overrasket litt. En liten flaske vann kostet femtifem cent, og det var ikke noe billigere per flaske å kjøpe en hel pakke. Bulgaria var ikke så billig som forventet, og spesielt ikke Sozopol, som vi i løpet av turen lærte er en av de mer eksklusive stedene i Bulgaria.

Tilbake på hotellet sjekket vi ut området. Der rommet skuffet, var beliggenheten faktisk veldig bra: perfekt plassert mellom gamlebyen og den nye delen av Sozopol. Frokosten var helt grei, og det var veldig hyggelig å sitte ute med utsikt over bassenget. Bassenget var lite og fikk skygge tidlig på dagen, men stranden lå rett nedenfor. Hotellet hadde også et lite, men bra nok gym med fin utsikt mot sjøen.

Sozopol har flere ulike strender, og Central Beach rett ved hotellet var kanskje den minst spennende. Den hadde mange vanlige solsenger og føltes litt mer som en standard bystrand. Når det er sagt så fungerer den helt fint med hvit sand, klart vann og tretten euro for et sett med to senger og en parasoll.

Vi skiftet og gikk mot Harmanite Beach på andre siden av byen. En koselig spasertur gjennom små gater førte oss ned til et mye hyggeligere strandområde med masse kafeer og barer. Jo lenger bortover stranden vi gikk, jo roligere ble det.

Ytterst lå Bamboo Beach Club, litt for seg selv med en trapp ned til stranden. Et skikkelig fint sted med tykke solsenger, beige cabanas og palmer (som vi fort skjønte ikke var ekte for Bulgaria har ikke palmer). Sengene lå litt tett, men vi fikk første rad med to senger og parasoll til tjuefem euro.

Her var servicen veldig bra. De hadde stor meny, og servitørene kom jevnlig bort til solsengene. Temperaturen var perfekt, vannet klart og deilig, om enn litt for kaldt for min smak. Det var ikke sånn at man svettet på stranden, så vassing holdt lenge.

Vi bestilte to salater og masse drikke, og endte på femtiåtte euro. Rundt klokken to begynte festen å ta seg opp. Det kom en gresk artist som spilte mange låter jeg kjenner fra Kypros, og stemningen var god, men musikken ble litt for høy. Jeg liker best de litt mer avslappende beach clubene hvor man faktisk kan snakke sammen.

Et lite minus var betalingskaoset. En mann kom flere ganger bort og insisterte på at solsengene måtte betales kontant. Nærmeste minibank var rundt en kilometer unna, så vi fikk heldigvis utsatt betalingen til slutten av dagen. Bulgaria er definitivt et sted hvor det lønner seg å ta ut penger med en gang, du trenger kontanter.

Da vi skulle betale maten, ble det enda mer kaos. De som jobbet der snakket lite engelsk, og vi ble sendt rundt mellom flere personer. Etter mye frem og tilbake fikk vi endelig betalt med kort for maten, men solsengene skulle fortsatt betales kontant. Da vi laget en avtale med en annen om å også få betale sengene med kort, ble solsengmannen mildt sagt misfornøyd. Han følte nok at vi hadde brutt løftet vi hadde gitt om å betale kontant senere på dagen. Det tok nesten tretti minutter før vi hadde betalt. Første stopp etterpå var minibanken. Dersom du dropper Euronet og velger lokale banker så er det ingen gebyrer på uttak i Bulgaria.

Etter en rask dusj og skifte til kjole gikk vi mot gamlebyen. Turen langs sjøen var helt fantastisk, en promenade som slynger seg langs klipper, gamle murer og en historisk borg. Her får man både soloppgang og solnedgang fra ulike sider av byen, og hele området er fullt av koselige restauranter.

Vi hadde bestilt bord på Del Muro, og det anbefales virkelig. De hadde god pizza, men også mye annet spennende på menyen.

Restauranten var utrolig koselig inne, og egentlig burde vi sittet der hele tiden. Det blåste ganske mye ute, og etter hvert ble det både kaldt og litt slitsomt med den irriterende vinden.

Solnedgangen fra vindmølleområdet nede ved klippene var nydelig, selv om vinden gjorde det litt vanskelig å nyte den helt.

Etter hvert kom vi inn i selve kjernen av gamlebyen med flere mennesker, små butikker og restauranter, men fortsatt langt unna kaos. Bare utrolig sjarmerende. Jeg fant et helt nydelig sparkly gult sett med denimskjorte og jakke. Veldig fornøyd med det kjøpet!

Så var det tid for kampen mellom Norge og England. Problemet var bare at absolutt ingen her brydde seg om fotball. Vi gikk rundt med det norske skjerfet vårt og lette etter et sted å se kampen, og endte til slutt på Harmany ved Harmanite Beach.

Jeg kjøpte masse vann og en ekkel klissete dessert, mens Trude fikk den sykeste mango daiquirien til seks euro. Ventetiden før avspark føltes evig, og selve kampen ble jo dessverre en skuffelse. Norge gikk ikke videre, og vi tuslet hjem skuffet og slitne rundt klokken tre. Det var iskaldt, og denimjakken og skjerfet var ikke nok. Kveldene i Sozopol kom helt ned i nitten grader, og med vind er det egentlig buksevær for meg.

Dagen etter sov vi lenge og våknet først etter ni. Vi var slitne etter gårsdagen, men været var fortsatt fantastisk med strålende sol. Jeg fikk tatt en kort treningsøkt med manualer på gymmet, med fin utsikt mot stranden, mens Trude gikk til frokost.

Etterpå tok vi taxi til Massaro Beach Club. Turen skulle egentlig koste mellom ti og femten euro, men sjåføren ville ha tjue fordi han mente det var mye trafikk, og virket egentlig ikke særlig interessert i å kjøre oss. Litt irriterende, men uten buss eller andre alternativer var det ikke så mye å gjøre. Det tok rundt ti minutter og var absolutt ikke særlig kø å snakke om.

Vi kom frem til Gradina Camping, et stort campingområde med hytter, hus, vogner og telt. Området var mye mer øde enn byen, men stranden var stor og fin. Massaro Beach Club ble virkelig favoritten vår. Her var det god plass mellom sengene, bedre service og en roligere atmosfære. To solsenger kostet tretti euro, og det var det virkelig verdt. Det eneste som er dårlig her er at håndkle ikke er inkludert. Kjipt å ha med sitt eget lille håndle på så brede digge solsenger.

De hadde masse vegetaralternativer, mange ulike drinker og veldig god mat.

Vi koste oss med avokadotoast, fruktfat og frappe. Vannet var enda klarere enn dagen før, selv om det var noen små glassmaneter som var litt ekle å se. Tiden bare fløy, og vi hadde egentlig ikke lyst til å dra.

Planen var egentlig å spise på Elvis og Windmill dagen etter, men siden værmeldingen viste regn bestemte vi oss for å bytte om og prøve å få med oss Windmill og solnedgangen denne kvelden. Vi fant en lokal taxisjåfør via WhatsApp som kjørte oss tilbake for femten euro. Etter en dusj gikk vi igjen langs sjøen mot gamlebyen. Denne turen var minst like koselig som dagen før.

På Windmill fikk vi et helt magisk bord med utsikt mot solnedgangen. Dessverre gikk det bare femten minutter før skyene dekket hele solen, men stemningen var fortsatt fantastisk. Maten var god, servicen kjempebra, og vi satt lenge og koste oss.

Jeg hadde salat med brød og Trude kyllingfilet. Litt kjølig når solen gikk ned, jeg hadde jakke over. Etterpå vandret vi rundt i gamlebyen og endte opp med å ha det utrolig morsomt i en hattebutikk. Resultatet ble at vi begge gikk ut med hver vår hatt. Enda en sen kveld, i seng rundt ett, men for en magisk dag!

Neste morgen våknet jeg grytidlig og slet med å sovne igjen. Jeg lå til rundt halv åtte før jeg stod opp. Søvnen hadde ikke vært optimal på dette hotellet, altfor lyst rom, veldig knirkete senger og en badedør som lagde mye lyd. Været var overskyet, så jeg bestemte meg for en løpetur. Jeg løp både langs strandpromenaden og gjennom gamlebyen. Det var overraskende tungt i varmen, og løpeformen kunne absolutt vært bedre.

Etter en dusj tok vi taxi til Kavatsite-stranden og Cavo Beach Club, rundt fire kilometer unna. Dette var byens fjerde strand. Her var det litt mer bølger enn på de andre strendene, men området var stort og fresht. Det var nesten tomt, sannsynligvis fordi det var mandag og dårlige værmeldinger. I Sozopol er det mest bulgarere som ferierer, og det er mye helgeturer. Det er også da det er eventer på alle beach clubbene.

Cavo Beach Club var veldig fin. To solsenger kostet trettifem euro fra andre rad og bakover, første var litt dyrere. Håndkle var endelig inkludert, og dette var det eneste stedet av de vi besøkte der man kunne booke på nett. Det er fortsatt mye “ring for å bestille” i Bulgaria. Et lite minus var at matutvalget på solsengene var begrenset, for resten av menyen måtte man opp i restauranten.

Vi fikk litt sol mellom halv elleve og to før himmelen ble helt grå. Vi gikk derfor opp i restauranten for lunsj, og fikk servert en god salat med brød. Da vi satt der begynte vinden å ta seg opp, og plutselig kom regnet. Det ble iskaldt, og vi satt der med håndkle rundt skuldrene mens det plasket ned utenfor.

Vi holdt ut til halv fem før vi trosset regnet og gikk noen hundre meter bortover stranden for å se Noir Greenlife. Den beach clubben så utrolig fresh ut, og jeg skulle gjerne hatt en dag der. Prisen var førtifem for to solsenger.

Regnet fortsatte, så vi bestilte taxi tilbake. Ironisk nok kom solen tilbake bare fem minutter etter at vi hadde dratt. Vi rakk en liten time på terrassen før skyene kom tilbake.

På kvelden gjorde vi oss klare for siste middag i Sozopol. Det var kjølig, så kjolen fikk lange ermer. Vi spiste på Elvis ved stranden. Pizzaen var helt grei, men Del Muro var fortsatt favoritten.

Etter middag dro vi innom hotellet for å hente mer klær, og tok en siste tur inn i gamlebyen. Endelig var det vindstille, og området viste seg fra sin aller beste side.

Vi spiste is og tok en drink på Sozopoli Wine & Food før vi gikk hjem og pakket.

Veldig koselig liten restaurant midt i kjernen av gamlebyen, og en hyggelig siste kveld i en utrolig koselig by.

Siste morgen våknet vi halv åtte, mer uthvilt enn tidligere. Det føltes faktisk helt greit å forlate hotellet, det var ikke akkurat luksus. Vi nøt en lang frokost, satt litt ved bassenget og tok inn de siste timene før vi pakket ferdig og sjekket ut.

Og så var det på tide å forlate Sozopol. Vi kom hit uten å vite helt hva vi kunne forvente, og reiste videre med en skikkelig god følelse. Fantastiske strender, magiske beach clubs, en utrolig koselig gamleby og akkurat passe avslappet sommerstemning. Jeg føler egentlig at vi fikk sett og opplevd det meste vi hadde lyst til i løpet av oppholdet, men det gjør ikke anbefalingen noe mindre: Sozopol er et sted jeg absolutt vil anbefale videre.

Neste stopp var Sunny Beach og Nessebar – mer om det i neste innlegg.

Etter nesten ti dager på Mauritius var det tid for siste del av reisen. Jeg hadde gledet meg enormt til Seychellene. Bilder av dramatiske granittklipper, kritthvite strender og turkist vann hadde fristet i årevis, og forventningene var skyhøye.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi fløy direkte fra Mauritius til Seychellene med Air Seychelles. Flyturen tok to timer og tjue minutter, kostet cirka 2 500 kroner per person, og gikk overraskende fort. Før vi visste ordet av det, begynte innflyvningen mot Mahe, den største øyen, og hjertet av Seychellene.

Da vi landet litt før halv åtte på kvelden, ble vi møtt av et skikkelig tropisk regnvær. Heldigvis hadde flyplassen et smart system med paraplyer som ble sendt frem og tilbake mellom flyet og terminalen, så vi slapp å bli gjennomvåte allerede ved ankomst. Innreise og passkontroll gikk raskt, men kofferten min skapte litt unødvendig spenning da den kom aller sist på bagasjebåndet.

Med både bagasje og humør intakt møtte vi representanten fra Doffay Car Rental og hentet leiebilen som vi hadde betalt tre tusen kroner for. Den viste seg å være en godt brukt Suzuki Swift med bulker på nær sagt alle kanter, men den startet, gikk fremover og skulle få oss rundt på øyen de neste dagene. Det var egentlig alt vi trengte.

Kjøreturen fra flyplassen til Beau Vallon var en opplevelse i seg selv. Den første delen av turen gikk på brede og velholdte veier frem til Victoria, men derfra endret landskapet karakter. Veien begynte å slynge seg oppover skogkledde fjellsider i mørket, med krappe svinger og tett vegetasjon på begge sider. Flere steder føltes det som om vi kjørte rett gjennom en tropisk jungel. Etter å ha krysset fjellryggen gikk veien bratt nedover igjen før vi til slutt kom frem til Beau Vallon på den andre siden av øyen.

Da vi ankom Savoy Resort & Spa, følte vi oss mildt sagt underdressed da vi kom inn i den elegante resepsjonen iført joggeklær og med håret til alle kanter. Det hjalp heller ikke at jeg måtte rote gjennom to fullstendig kaotiske håndvesker for å finne passet mitt mens resepsjonisten ventet tålmodig og hadde full kontroll på livet. Innsjekkingen gikk heldigvis smertefritt etter det. Oppholdet kostet litt over tjue tusen kroner for fem netter, i tillegg kom det turistskatt på i underkant av tusen. Mens vi ordnet papirarbeidet, tok personalet hånd om koffertene våre og parkerte bilen.

Deretter ble vi hentet med golfbil og kjørt gjennom hotellområdet. I mørket virket resorten enorm, og vi fikk bare små glimt av bassenger, restauranter og tropiske hager på vei til rommet. Førsteinntrykket av rommet var svært godt: stort og moderne med myke senger. På sengene ventet en hyggelig velkomsthilsen, og på bordet stod både frukt, konfekt, kaker og vannflasker. Badet var romslig med walk-in-løsning, og håndklær var det flust av.

Vi hadde imidlertid ikke tid til å nyte rommet særlig lenge før vi måtte skynde oss ut for å finne mat før kjøkkenet stengte. Temperaturen var merkbart høyere enn på Mauritius, og den fuktige luften traff oss med en gang. Allerede første kvelden la vi merke til at folk gikk langt lettere kledd her enn vi hadde blitt vant til på Mauritius. Dessverre ble ikke middagen på Ghekko Bar noen stor suksess – halloumien var nesten rå, og grønnsakene kalde og bløte. Etterpå tok vi en liten runde på hotellområdet før vi pakket ut, dusjet og sank ned i de myke sengene.

Neste morgen startet vi dagen med en treningsøkt på Savoy Spa. Treningsrommet var uten tvil det beste vi hadde hatt så langt på reisen, med langt flere apparater og maskiner enn på de to foregående hotellene.

Deretter var det på tide å teste hotellfrokosten, og den skuffet ikke. Utvalget var stort, med egen egge- og omelettstasjon, og en hyggelig ansatt som stod og kuttet opp flere typer fersk frukt. Vaflene var litt tørre, der hadde Sands Hotel fortsatt førsteplassen, men ellers var dette en svært solid hotellfrokost.

Mens vi spiste, åpnet himmelen seg fullstendig. Vi ble sittende og vente i håp om at regnet skulle gi seg, men da klokken nærmet seg elleve, var vi til slutt de siste gjestene igjen. Vi hadde allerede tatt på oss bikini og pakket strandveskene, så til slutt bestemte vi oss for å gi opp ventingen på bedre vær. Hvis dette var Seychellene, fikk vi bare ta det slik det var, også i regn.

Vi bodde i Beau Vallon, den mest kjente stranden på Mahe, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Den lange bukten er omkranset av grønne fjell og svaiende palmer, med kritthvit sand og hav i en nesten selvlysende grønnfarge som var enda vakrere enn på bildene jeg hadde sett hjemmefra. Selv i gråvær var det vanskelig å tro at dette var ekte. Samtidig er stranden levende, med restauranter, hoteller og lokale som bruker området til både bading, trening og hverdagsliv.

Regnet fortsatte å pøse ned, men vi bestemte oss for å gi faen, og gikk rett uti. Vannet var nesten uvirkelig varmt, ikke bare behagelig, men faktisk lunkent, som et enormt naturlig basseng. Vi ble værende lenge, og jeg har aldri badet i et hav som har vært både så klart og så varmt på samme tid. Etterpå gikk vi opp til solsengene og la oss ned under parasollen, til tross for regn og skyer. Det var jo fortsatt varmt heldigvis. Vi kjøpte iskaffe og juice, som smakte overraskende godt i regnværet, men hoppet over lunsj de fleste dager fordi menyene var lite fristende for vegetarianere.

Da regnet ga seg, var det fortsatt helt grått over stranden. Den slags vær gjør meg rastløs, så jeg bestemte meg for å ta en liten spasertur langs strandpromenaden. Jeg hadde knapt kommet meg av gårde før solen plutselig brøt gjennom skyene rundt halv to. Jeg gikk innom Beau Vallon Street Market, en liten, uformell markedsstripe som dukket opp langs strandveien, med boder som solgte mat, frukt, drikke og suvenirer. Det er ikke et stort marked, men mer en avslappet samling av lokale stands som gir området litt liv.

Jeg ruslet videre og fant både Boat House og Beach Shak, steder jeg allerede hadde notert meg hjemmefra. Boat House ligger rett ved stranden og er et av de mer etablerte spisestedene i Beau Vallon. Det er et uformelt, men livlig sted med lokale retter. Beach Shak er et mer enkelt og laidback strandsted, der folk kommer rett fra badingen og blir sittende i sanden med noe å spise mens solen går ned.

Turen fortsatte helt bort til enden av stranden, der de store granittsteinene begynte å ta over landskapet. Der fant jeg også Mikes Shop, en liten, gammeldags butikk drevet av en eldre mann som smilte bredt og ga meg en hel avokado fra hagen sin. Folk er så utrolig hyggelige her, det er på et annet nivå enn det jeg har opplevd i Europa.

På vei tilbake gikk jeg barbeint langs vannkanten, med varmt, klart vann som skyllet over føttene. Det føltes nesten uvirkelig etter formiddagens regn. Tilbake ved hotellet en time senere fikk vi noen timer på solsengen i full sol, endelig. Vi ble liggende til rundt halv seks og bare nyte.

Solen gikk omtrent like tidlig ned her som på Mauritius, så vi slengte strandbagen inn på rommet og gikk ned igjen til stranden for å få med oss solnedgangen. Denne gangen gikk vi motsatt vei av det jeg hadde gjort tidligere på dagen, og passerte det luksuriøse Story Seychelles underveis.

Hotellet ga ikke helt samme wow-følelse som bildene hadde lovet, og virket litt mer innestengt bak vegetasjonen enn jeg hadde sett for meg. Det var et dyrt valg, og vi var egentlig ganske glade for at vi hadde valgt Savoy i stedet.

Seychellene er generelt mye dyrere enn Mauritius. Mens en mauritisk rupee tilsvarer rundt tjue kroner, koster en seychellisk rupee nærmere sytti kroner, og prisnivået oppleves omtrent like høyt. Det gjorde at vi ble noen færre dager her enn på Mauritius, og kanskje er det derfor jeg sitter igjen med en følelse av at det fortsatt er mye jeg ikke har fått sett på Seychellene.

Solnedgangen var helt magisk, og jeg fikk rett og slett ikke nok. Folk satt på solsengene og nøt utsikten, og mange var ute og badet i det varme vannet. Lyset ga et nesten uvirkelig skinn i havet, og bildene mine ser nesten kunstige ut. Det ble dessverre den eneste ordentlige solnedgangen vi fikk på Seychellene på grunn av været, og det gjorde den enda mer spesiell.

Etter en dusj tok vi en rolig kveldstur langs stranden før vi endte opp på Boat House til middag. Vi bestilte vegetarisk curry, ikke helt min favoritt, men det handler nok mer om personlig smak enn kvalitet. Det var uansett kjekt å få smake litt lokal mat. Stedet hadde en avslappet stemning, med hyggelige folk og god musikk i bakgrunnen.

Neste morgen hadde jeg egentlig planer om å stå tidlig opp for å løpe, men endte opp med å sove til halv åtte og ble derfor litt treg med treningen. Det ble en 4×4-intervalløkt, en av få jeg har fått til i år på grunn av mye forkjølelse og en vond ankel. Det gikk overraskende bra, selv om det siste draget var skikkelig tungt. Jeg svettet som en hund.

Etter en kjapp dusj møtte jeg mamma til frokost. Jeg fikk tak i fruktmannen igjen og ba ham skjære opp frisk, kald vannmelon, helt magisk etter en treningsøkt. Solen skinte, så vi la oss ved bassenget og nøt formiddagen i varmen med milkshake og kaffe. Etter hvert ble det brått skiftende vær, og himmelen åpnet seg igjen. Da bestemte vi oss for å bruke regnværet til noe fornuftig og kjørte inn mot Victoria og Eden Island.

Turen ned fjellsvingene til Victoria gikk fort, og plutselig var vi der, en liten hovedstad som føltes overraskende kompakt. Victoria er en av verdens minste hovedsteder, og det merkes fort; det hele består i praksis av noen få gater, små lokale butikker og et begrenset sentrum som er raskt unnagjort til fots.

Klokketårnet, som normalt er et av byens landemerker, var stengt for restaurering, og det samme gjaldt markedet som vi hadde sett frem til, det var midlertidig ute av drift på grunn av oppussing. Dermed ble inntrykket av byen enda mer nedtonet enn forventet.

Midt i sentrum støtte vi også på et lite hinduistisk tempel, et av flere som finnes både på Seychellene og Mauritius. Øyene har en stor indisk og tamilsk befolkning etter historisk arbeidsinnvandring, noe som forklarer hvorfor slike templer er en naturlig del av bybildet her. Det var ekstremt klamt i byen, og etter en kort runde endte vi opp med å kjøle oss ned med is på Dolce Vita før vi ruslet litt videre i de få gatene som faktisk fantes.

Etterpå kjørte vi ut til Eden Island, en kunstig øy rett utenfor Victoria, bygget på et gjenvunnet korallrev og forbundet til fastlandet med bro. Den er utviklet som et lukket luksusområde med marina, boliger, restauranter og butikker, og regnes som et av de mest eksklusive bolig- og ferieområdene på Seychellene. Øyen er relativt liten, men svært tett organisert, med kanaler, små strender og en stor marina som midtpunkt.

Idet vi kom frem åpnet himmelen seg igjen og det begynte å bøtte ned. Vi parkerte under tak ved Eden Plaza og kom oss inn i senteret uten å bli gjennomvåte, men alt viste seg å stenge allerede klokken fem hver dag, noe som føltes ganske upraktisk for et turistområde. De burde absolutt hatt lengre åpningstider. Det bygges også et nytt kjøpesenter i Victoria, men det var ennå ikke åpnet.

Eden Plaza var egentlig et fint område å gå rundt i, med palmer, grønt vann og en rolig marinafølelse, men i pøsregn ble opplevelsen ganske annerledes. Det er ikke spesielt hyggelig å traske rundt i klissvåte sko med paraply, så vi endte opp med å gå inn på første og beste restaurant, Bravo. Beliggenheten ved vannet var fin, men maten var mer typisk “fast casual” pizza og burger, litt à la Friday’s. Jeg bestilte en slags flatbrød-pizza og tranebærjuice, helt greit, men ikke noe å skrive hjem om.

Regnet ga seg ikke, tvert imot ble det nesten verre, og etter hvert bestemte vi oss for å kjøre tilbake. Det føltes lite fristende å bli værende ute i sånt vær. Vi var tilbake på Savoy før sju og endte opp ganske tiltaksløse resten av kvelden. Vi vasket håret og ble sittende på rommet, for det føltes rett og slett litt ekkelt ute i gatene når det regner så mye, spesielt med sandaler og sommerklær som blir fort skitne og våte.

Neste morgen var jeg tidlig oppe for å rekke morgenyoga klokken syv. Jeg har egentlig aldri vært spesielt glad i yoga, men har begynt å tolerere det litt mer i det siste, og på ferie føles det uansett helt annerledes. Vi skulle egentlig være tre, men det endte med at jeg var alene, så jeg fikk en slags privat time med en ganske intens instruktør. Han sang, slo på en tromme og guidet meg gjennom en hatha-økt som var både krevende og overraskende effektiv. Jeg måtte virkelig jobbe for det, og konsentrere meg hardt for ikke å begynne å le. Jeg var glad mamma ikke var med, for da hadde det nok blitt full latterkrampe. Ikke for å gjøre narr av ham, han var kjempeflink, men sånne spirituelle greier er bare ikke helt min greie.

Etterpå pakket jeg strandvesken og la meg ved bassenget, men det hadde skyet til og alt var fortsatt klissvått etter gårsdagens kraftige regn. Håndklær og solsenger var gjennomfuktige, så det ble ikke helt den avslappede starten jeg hadde sett for meg. Vi gikk opp til frokost i stedet og innså raskt at det ikke var særlig fristende å ligge ved bassenget i det været. Enda en dag uten solingsmuligheter, sukk. Vi tok derfor en spasertur til Beau Vallon Street Market, hvor vi kjøpte magneter og øredobber, og mamma fant også to strandkjoler.

Deretter gikk vi ned til stranden og badet igjen, og det var nok en gang helt fantastisk. Vannet her er noe av det villeste jeg har opplevd: krystallklart, silkemyk sand og så varmt at det nesten føles unaturlig. Helt annerledes enn noe jeg har badet i i Europa.

Da solen ikke kom tilbake bestemte vi oss for å prøve en av de kjente trailene på Seychellene. Det finnes flere å velge mellom, blant annet rundt Mission Lodge, Copolia og Morne. Copolia er den korteste, men også en av de bratteste, mens Morne er lengre og mer krevende. Valget falt på Copolia Trail. Parkering var litt utfordrende, men vi fant til slutt en plass i veikanten. Vi betalte hundre rupies per person (sytti kroner), og det var også et toalett ved startpunktet, greit å benytte seg av før turen. Viktig tips er å ta med nok vann, for det er ingenting å kjøpe underveis.

Selve Copolia Trail er godt merket med avstander hver 200. meter. De første 600 meterne føles relativt enkle, mens de siste 800 er betydelig brattere og mer krevende. Totalt er turen rundt 1,4 km hver vei. Stien starter i regnskog og går opp mot 466 meters høyde. Det er usikkert nøyaktig hvor vi startet, men turen går uansett bratt oppover gjennom tett vegetasjon.

Underlaget er bygget opp av røtter, stein og naturlige trapper, og er både ulendt og tidvis gjørmete etter regnet. Vi gikk gjennom tett regnskog med palmer, planter og fugler på alle kanter, litt tett og klamt, men samtidig fascinerende.

Det var tungt å gå, mest på grunn av varmen, og vi ble gjennomsvette ganske raskt, men det ga også en skikkelig god følelse av å ha jobbet for utsikten. Heldigvis så vi ingen dyr underveis.

Belønningen på toppen var til gjengjeld helt magisk. Utsikten åpnet seg mot Victoria, Eden Island og det glitrende havet rundt Mahe. Akkurat idet vi kom opp, brøt solen gjennom skyene, og hele landskapet endret karakter på sekunder. Toppen er langt mer åpen enn skogen under, og vi ble stående lenge og bare se utover, selv om mamma egentlig helst ville snu med en gang i frykt for at tåken skulle komme tilbake så vi ikke kom til å se noe på vei ned igjen.

En liten del av oss ønsket oss en kabelbane ned igjen; tanken på å gå tilbake gjennom den tette regnskogen fristet ikke akkurat der og da. Heldigvis gikk returen raskere enn forventet, og det var utrolig deilig å komme ned igjen til bilen, slitne og gjennomvåte av svette. Dette er en tur som også kan gjøres i lett regn, siden skogen gir en del beskyttelse mot været.

Etter turen skulle vi egentlig kjøre til Mission Lodge, et historisk utsiktspunkt i fjellsidene på Mahe, kjent for restene av en tidligere skole for frigjorte slaver og den fantastiske utsikten over vestkysten av øyen. Vi kjørte dessverre rett forbi, og endte i stedet ved sjøen i Port Glaud.

Utenfor Europa har man jo ikke alltid 5G slik vi er vant til hjemme, og selv om det egentlig var ganske befriende med en slags digital detox og lite støy fra jobb, var det ikke helt ideelt når vi skulle bruke GPS. Så fort vi mistet dekning eller endret rute underveis, forsvant også navigasjonen, og det gjorde det overraskende lett å kjøre feil.

Jeg kan nesten ikke beskrive hvor magisk det var å komme til dette lille stedet ved vannet. Vi satte oss i to bakoverlente stoler helt nede ved muren på Del’s Place, med beina ut mot havet, og bestilte iskald drikke sammen med brød servert med pickled palmehjerte og mango, kanskje litt spesielt, men overraskende godt etter turen, selv om maten i seg selv var helt middels.

Vi ble sittende lenge og bare nyte roen, solen, utsikten og lyden av sjøen. Da vi til slutt bestemte oss for å dra, begynte personalet allerede å rydde inn putene fordi de ventet regn. Det var ikke mange timer vi fikk se solen før det var over.

Planen videre var å kjøre til Grand Anse for å vasse i vannet, men da vi kom frem smalt regnet som steiner mot frontruten. Vi satt en stund i bilen, men det ble bare verre. Til slutt tok jeg opp paraplyen og gikk ned på stranden alene mens mamma ble sittende i bilen. Jeg måtte forsere store vanndammer på vei ned, men stranden var helt nydelig, bare ekstremt dramatisk med store bølger og mørk himmel. Vannet var fortsatt lunt, som det har vært overalt på øyen. Da jeg kom tilbake til bilen, var det eneste som fortsatt var tørt hodet mitt.

Vi svingte innom Eden Island og et supermarked på vei hjem, og kom oss ikke tilbake før det ble mørkt denne dagen heller. Solen går ned ti over seks, og bare ti minutter senere er det helt mørkt.

Rett nedenfor hotellet vårt lå La Plage Restaurant, der vi tok kveldens middag. Stedet var hyggelig, men risottoen var mer ris i buljong enn ekte risotto, og grønnsakene var helt ok, men ikke noe mer. Som det meste av maten på Mauritius og Seychellene. Vi tok en liten kveldstur videre til Beach Shak, som var et langt mer stemningsfullt sted med live musikk rett på stranden og sand under bordene.

Siste dagen stod vi opp klokken seks for å rekke båtturen til La Digue, som vi hadde bestilt noen dager tidligere. La Digue er sammen med Praslin de to andre øyene på Seychellene. Det var meldt regn, torden og lyn hele dagen, så vi var ganske pessimistiske allerede fra start. Det så likevel greit ut da vi stod opp, og vi tok med oss litt frokost i en boks fra restauranten før vi kjørte til Cat Cocos-havnen, femten minutter fra hotellet, og rundt fem kilometer, men med mange svinger opp og ned.

Det var stor, gratis parkeringsplass rett ved kaien, og det var enkelt å kjøre på venstre side så lenge man har automatgir. Selve havneområdet var derimot ganske kaotisk, og luktet sterkt av kloakk. Først måtte vi finne et sted for å få printet billettene våre hos en sur dame, noe som føltes unødvendig, siden vi like gjerne kunne brukt de digitale. Deretter stod vi rundt en time i kø før det egentlig skjedde noe. Det fantes kiosk og toaletter på kaien, men stemningen var litt sliten.

Båten var en slags vestamaran, og vi hadde kjøpt økonomiklasse på øverste dekk ute under tak for syttitre euro per person per vei, svindyrt. De to andre klassene satt inne i iskald aircondition. Det var helt nydelig å sitte ute i varmen med lett bris. Jeg hadde lest om grove bølger og tatt med Postafen, men overfarten var heldigvis helt grei og tablettene ble ikke brukt. Det skal visstnok være verst i august.

Turen tok syttifem minutter til Praslin, med femten minutters stopp, før vi fortsatte et kvarter minutter videre til La Digue, den minste av de tre hovedøyene. Vi var fremme litt før ti, og allerede idet vi gikk av båten merket vi forskjellen. Tempoet var lavere. Stemningen roligere. Palmer, små hus og sykler dominerte landskapet.

Hvis jeg skal valgt ett høydepunkt fra Seychellene, må det bli La Digue. Vi leide sykler rett ved havnen, etter å ha blitt møtt av ivrige utleiere som konkurrerte vilt om oss. Vi tok de første vi fant og fikk sykler med handlekurv, overraskende praktisk til strandvesken.

De ba oss sjekke bremsene først, og vi testet raskt før vi betalte 200 SCR per sykkel for dagen. Kontant, selvfølgelig, og vi ble fulgt til minibanken for å ta ut penger. Generelt kunne man bruke kort på det meste, men det var noen unntak. På La Digue var det flere unntak enn på Mahe.

Vi syklet først mot L’Union Estate og videre til den berømte Anse Source d’Argent, kanskje verdens mest fotograferte strand. Jeg var litt stresset for regnet, men nå skinte solen, så vi bestemte oss for å ta høydepunktet først.

L’Union Estate er mer enn bare inngangsporten til stranden. Det er en gammel plantasje som i dag fungerer som et natur- og kulturarvsområde, der man kan få et innblikk i hvordan livet på La Digue var under kolonitiden. Området rommer blant annet vaniljeplantasjer, en tradisjonell koprafabrikk for produksjon av kokosolje, et kolonihus, en historisk kirkegård og en innhegning med Aldabra-kjempeskilpadder. Midt på eiendommen ruver også den enorme granittblokken Union Rock, som er anslått å være rundt 700 millioner år gammel.

Inngang kostet 150 SCR per person, og vi fikk et armbånd som ga tilgang til hele området. En smart ordning er at dersom du kjøper billett sent på ettermiddagen, kan du bruke den både til solnedgang samme dag og komme tilbake dagen etter. For besøkende som overnatter på La Digue er det derfor mulig å få to besøk til prisen av ett.

Vi syklet et stykke videre gjennom L’Union Estate før vi kom til den store sykkelparkeringen, hvor alle måtte sette fra seg syklene og fortsette til fots. Det var ingen lås på syklene, men det virket heldigvis ikke som et problem.

Derfra gikk vi gjennom den frodige eiendommen, forbi små strender og de karakteristiske granittformasjonene som Seychellene er så kjent for. Rett før hovedstranden var det dessverre en del anleggsarbeid som trakk litt ned inntrykket, men til slutt åpnet landskapet seg. Stranden var utvilsomt vakker, med krystallklart vann, kritthvit sand og ikoniske granittblokker. Samtidig var det mer skjell og steiner både på stranden og i vannet enn vi hadde opplevd på Beau Vallon, noe som gjorde at den ikke føltes fullt så perfekt som vi hadde sett for oss.

Det mest magiske var likevel at man kunne gå rundt granittformasjonene i det grunne, varme vannet, nesten som et naturlig basseng. Det gjorde at stranden føltes mer spennende å utforske enn å bare ligge på. Samtidig var det overraskende vondt å gå enkelte steder. Mellom granittblokkene lå det skarpe steiner og korallrester som gjorde at vi måtte se oss godt for hvor vi satte føttene. Her hadde badesko definitivt vært en fordel.

Etter hvert fant vi en liten juicebar, Fruit Cabana Bar, hvor vi fikk gratis fersk kokosnøtt og kjøpte flere typer ferskpresset juice. Vi ble sittende der i solen et par timer og bare nyte utsikten og varmen. Da det begynte å småregne, pakket vi sammen og syklet videre. Regnet var heldigvis ikke særlig kraftig, og sammenlignet med værmeldingene følte vi oss ekstremt heldige.

Det var fortsatt varmt i luften, så vi syklet tilbake gjennom L’Union Estate for å se de berømte Aldabra-kjempeskilpaddene. Der søkte vi ly under et tre mens regnet passerte, og brukte tiden til å mate skilpaddene med løvetannblader som lå tilgjengelig for besøkende.

Vi fortsatte deretter mot Grand Anse, med planer om også å rekke Petit Anse og Anse Cocos. Veien dit var tøffere, med noen bratte oppoverbakker og nedkjøringer som vi måtte kjempe oss opp igjen fra. Grand Anse viste seg å være en helt rå strand – kritthvit, vill og med enorme bølger. Jeg vasset i vannet, men skulle gjerne hatt mer tid her til å sette seg på den koselige strandbaren. Petit Anse ble vi nødt til å droppe, siden stien gikk gjennom skog og var upraktisk med tunge strandvesker. Jeg angret litt på at vi ikke heller syklet til Anse Severe, som ville vært lettere tilgjengelig og mer avslappet.

På vei tilbake spiste vi middag på Le Nautique Waterfront Restaurant rett ved havnen. Det ble kanskje turens beste måltid, med vegetartaco til meg og kylling til mamma, samt en dessert med is, kake og marengs. Fantastisk koselig sted helt i vannkanten, og vi ble sittende lenge.

Mens vi satt på Le Nautique kom solen frem igjen, og vi innså plutselig at vi begge hadde begynt å bli litt solbrente. Det hadde vært så mye skyer i løpet av dagen at vi ikke hadde tenkt på solkrem i det hele tatt. Vi hadde egentlig lyst til å få med oss et siste bad før avreise, og syklet nesten helt bort til Anse Severe. Dessverre løp tiden fra oss, så vi snudde, leverte syklene og gikk ned til kaien.

På La Digue er det ingen grunn til å møte opp en time før avgang, men det gjorde vi selvfølgelig likevel. Da båten gikk rundt klokken fem, angret vi litt på at vi ikke hadde utnyttet den siste tiden bedre. For selv om vi hadde rukket mye på en dag, føltes det som om vi bare hadde fått en smakebit av La Digue.

Turen tilbake til Mahe gikk fint, og rundt halv syv var vi i havnen igjen. Mørket hadde allerede senket seg, og den karakteristiske lukten rundt kaien ønsket oss velkommen tilbake. Hvis jeg noen gang reiser tilbake til Seychellene, er La Digue stedet jeg ville prioritert å bruke mer tid på.

Vi kjørte tilbake til rommet, avbestilte middagen på hotellet og brukte kvelden på pakking og en siste runde med dusj og hårvask. Da vi kom tilbake til rommet, hadde de som jobbet der lagt igjen en liten avskjedshilsen på sengen – “See you soon” skrevet med palmeblader, og to vannflasker pent plassert på nattbordet. Det var en liten detalj, men den traff overraskende hardt. For sannheten var at vi ikke hadde lyst til å reise hjem.

Vi hadde blitt bortskjemte. Bortskjemte med varme hav, frokost under palmer, yoga på stranden og den luksusen det er å våkne opp uten planer. Personalet hadde vært helt fantastiske, og hele oppholdet på Savoy hadde vært på et nivå av komfort og service jeg aldri har opplevd før. Det føltes som en helt annen type ferie. Vi la oss rundt halv elleve, litt sultne, men så matleie at ingenting fristet.

Siste morgen stod vi opp kvart over fem for å pakke ferdig. Solen stod opp mens vi gjorde oss klare, og det føltes nesten brutalt å ta på seg bukse og sneakers igjen. Portøren hentet bagasjen og kjørte oss i golfbil til resepsjonen, før vi satte kursen mot flyplassen. Leiebilen ble levert uten problemer, og kort tid senere var vi inne på den lille flyplassen på Mahe.

Flyplassen var enkel, med tre gater, noen få butikker, en liten kafe og en taxfree. Passkontroll og sikkerhet gikk raskt, og det var nesten sjokkerende å oppdage at vi skulle fly over åtte timer med et vanlig narrow-body fly, typen man vanligvis flyr Oslo–Paris med. Ingen skjermer, en midtgang og 3×2 seter. Det eneste som minnet om langdistanse var puter og tepper. Flyet var heldigvis ganske tomt, siden dette fortsatt er en ny rute, og det gjorde opplevelsen mye bedre.

Over Saudi-Arabia og Rødehavet fløy vi over turkist vann og ørkenlandskap som nesten så uvirkelig ut, jeg tror vi passerte området ved Shebara. Vi spilte kort, spiste mat som var alt fra helt ok til ganske dårlig, men hadde også et godt måltid med pannekaker og frukt til frokost. Etter åtte timer landet vi, overraskende fornøyde. Hyggelig crew, gode flysokker og en reise som faktisk føltes kortere enn forventet – en av de beste flyturene jeg har hatt.

På vei hjem hadde vi et kort stopp i Istanbul.Vi ankom hotellet Grand Galata med shuttle booket via Booking.com. Hotellet kostet rundt 1 500 kroner natten og var et fint sted å lande etter en lang reise. Vi hadde to gode senger, tykke dyner og en rolig base i Galata-området, perfekt plassert mellom restauranter og butikker.

Vi gikk ut i gatene og ned mot vannet, før vi fant Loi Bosphorus, hvor vi hadde booket bord. Takterrassen var full og stemningen veldig bra, med utsikt og kreative retter på både mat, drikke og dessert.

Etter middag ruslet vi gjennom Galata og videre rundt i byen, før vi plutselig havnet midt i feiringen av Galatasarays seriegull. Fyrverkeri, fakler, flagg og tusenvis av mennesker fylte gatene, og kontrasten til de stille strendene på Seychellene kunne knapt vært større. Det var kaotisk, og det tok lang tid å komme seg gjennom menneskemengdene opp mot Istiklal Avenue og tilbake til hotellet.

Neste morgen sov vi til åtte, ubeskrivelig deilig etter flere dager med tidlige starter. Vi gikk ut til Dukka Galata for frokost, et lite sted nedenfor Galatatårnet med veldig god meny og alt fra omelett til French toast og chiapudding. Vi hadde egentlig lyst til å se mer av byen, men rakk ikke så mye før det var tid for avreise. Vi ble hentet av shuttle klokken elleve, fire timer før flyet gikk, og hjemreisen startet for alvor.

Var Seychellene eller Mauritius best? Det spørsmålet har jeg fått mange ganger, og jeg klarer fortsatt ikke å svare helt entydig. Begge stedene hadde regn underveis, og begge øyene viste seg fra sin litt våte side til tider. Likevel var opplevelsene ganske forskjellige.

Mauritius hadde bedre infrastruktur, flere restauranter, mer å gjøre og generelt høyere komfort. Seychellene hadde noe annet – en helt egen chillhet, sykling på La Digue, strandlivet på Beau Vallon, servicen på Savoy og ikke minst alle de hyggelige menneskene vi møtte underveis.

Det vi kanskje likte aller best var kombinasjonen av det enkle: å sykle mellom strender, bade når det passet, sette seg ned uten plan og bare la dagene skje av seg selv. Seychellene handlet ikke om å gjøre mest mulig, men om å senke tempoet og faktisk være i det.

Hvis Mauritius føltes som en fantastisk ferie med mye innhold, føltes Seychellene mer som et eventyr. Og kanskje er det nettopp derfor jeg allerede drømmer om å reise tilbake.

Etter en regnfull, men fantastisk uke i Grand Baie var det tid for å forlate vårt kjære Veranda Hotel og sette kursen mot vestkysten av Mauritius. Vi gledet oss til å oppleve en ny del av øyen, nye strender og ikke minst noen dager på luksuriøse Sands Suites Resort & Spa i Flic en Flac.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi forlot Veranda rett før klokken elleve. Turen til Flic en Flac skulle i teorien være ganske kort, men det som skulle ta litt over en time endte med å ta nesten to da GPS-en sendte oss inn på skogsvei gjennom Tamarina resort. De siste hundre meterne utviklet veien seg nærmest til en traktorsti, og vi måtte snu og kjøre en stor omvei tilbake. Magefølelsen skrek at dette var feil, men man stoler jo mer på GPS’en enn på seg selv?

Da vi endelig svingte inn foran resepsjonen på Sands, skjønte vi raskt at dette var noe annet enn hotellet vi kom fra. Før vi rakk å åpne bildøren, stod både portør og sjåfør klare.

Koffertene ble tatt hånd om, bilen parkert og vi fikk servert velkomstdrink og kald vaskeklut til hendene mens vi ventet på innsjekking foran bassenget.

Solen tittet frem akkurat da vi kom, og siden vi allerede følte at vi hadde mistet nok soldager på grunn av været, kastet vi oss rett ned på solsengene ved bassenget. Der ble vi liggende i nesten tre timer og bare nyte. Bassenget lå rett ved stranden, og det var digg med myke solsenger og store brede badehåndklær.

Vi bestilte lunsj og noe å drikke – burrata, gresk salat og tranebærjuice. Maten var helt grei, hakket bedre enn på Veranda. Ute på revet brøt bølgene mot korallene, men inne ved stranden var vannet rolig. Temperaturen var behagelig, men ikke så varm at vi følte noe stort behov for å bade denne dagen.

Da rommet vårt var klart, skjønte vi raskt at Sands var en oppgradering fra Veranda. Rommet lå i andre etasje med utsikt mot stranden og palmene, og hadde både walk-in-garderobe, stort bad og en fantastisk balkong med gode stoler hvor vi kunne sitte og se utover havet.

På skrivebordet ventet frukt, makroner og en velkomsthilsen laget av palmeblader, små detaljer som gjorde at vi følte oss ekstra godt tatt imot. På kvelden oppdaget vi enda en detalj vi ikke er vant til. Mens vi var ute hadde personalet vært innom rommet, brettet opp dynene, satt vann på nattbordene og lagt en matte ved sengen. Små ting som egentlig ikke er så viktig, men akkurat slike detaljer bidro til at oppholdet føltes litt ekstra spesielt.

Etter en rask dusj skyndte vi oss ut igjen for å rekke solnedgangen ved Buddha Beach Bar, som vi måtte kjøre til. Som vanlig gikk vi uten sminke, noe som etter hvert ble en gjenganger gjennom hele oppholdet, og selv om det ble få bilder av oss, var det utrolig deilig.

Baren lå ved Sugar Beach og var ikke helt slik vi hadde sett for oss. Solnedgangen derimot var vakker. Himmelen sto i varme oransje toner mens solen sank ned i havet. På parkeringsplassen fikk vi i tillegg selskap av aper som hoppet fra tre til tre rett foran bilene, som om det var helt normalt.

Senere kjørte vi inn til sentrum av Flic en Flac, som dessverre ikke gjorde noe godt førsteinntrykk. Det var 1. mai, mye var stengt, trafikken var kaotisk og sentrum besto i praksis av lite som fristet. Vi fant en matbutikk og kjøpte oss en pinneis, det var overraskende vanskelig å finne is ellers. Deretter dro vi tilbake til resorten som ble der vi tilbragte mesteparten av tiden i Flic en Flac.

Vi spiste middag på en av de tre restaurantene, Pink Peppercorn. En stresset kelner løp rundt mellom bordene, mens vi spiste på en platting helt nede ved stranden. Mamma gikk for kjøtt, jeg for risotto. Det var også første kveld det føltes litt kjølig ute, etter å ha gått i singlet konstant til da. Det var heldigvis mye mindre mygg og insekter enn vi fryktet på forhånd, og myggsprayen ble lite brukt, men helt nede ved sjøen på kveldstid var det noen insekter som plaget litt.

Utenom sentrum var det egentlig været som satte størst demper på oppholdet i Flic en Flac. Vi hadde betalt rundt 3500 kroner per natt og sett frem til flere dager med avslapping på stranden, så skuffelsen var stor da jeg åpnet gardinene første morgenen og alt var grått.

Heldigvis var det fortsatt varmt ute, så jeg satte meg på terrassen og jobbet litt mens jeg ventet på at mamma skulle våkne. Klokken ni spiste vi frokost foran regnet, en god buffet med frukt, belgiske vafler og omelettstasjon.

Etterpå var det fortsatt grått, så vi gikk en runde for å sjekke ut området, butikken og spaet før vi skiftet til treningsklær. Det var inndelt i cardiorom og styrkerom, og vi gikk en god økt i sistnevnte. Vi snakket med Didrik på Facetime og håpet fortsatt på bedre vær, men måtte etter hvert innse at det ble nok en regnværsdag og bestemte oss for en utflukt i stedet. Merkes på humøret denne dagen at det hadde vært litt for mange dager med dårlig vær. Det er vanskelig å ikke bli litt skuffet når man reiser halve jordkloden for å ligge på stranden, og ender opp med å sitte og se på regnskyer i stedet.

Siden strandplanene måtte skrinlegges, satte vi oss i bilen og kjørte mot Chamarel. Selv om avstanden ikke er stor (29 kilometer), tar veiene på Mauritius tid, og etter mange svinger opp i høyden kom vi frem til Seven Colored Earth.

Chamarel er et lite, frodig område i fjellene sørvest på øyen, og her finner man et av Mauritius sine mest kjente naturfenomener: sanddyner som naturlig har delt seg i ulike fargenyanser: gul, oransje, rød, brun og lillatoner.

Fargene kommer av vulkansk jord som har blitt brutt ned over millioner av år. Mineralene i jorden oksiderer forskjellig, og selv om regn og vind prøver å blande dem, sklir sanden tilbake i separate lag igjen. Resultatet er et landskap som ser nesten kunstig ut, som et abstrakt maleri.

Til tross for regn og litt grått vær, var det fortsatt varmt, og man kunne ta en liten runde rundt sandformasjonene. Området er ikke stort, men det er veldig fotogent, og inneholder også en kafe, souvenirbutikk og toaletter.

Det var faktisk en ganske kul opplevelse, de bølgende sandformasjonene i ulike farger så nesten uvirkelige ut, og rundt området gikk store skilpadder sakte rundt og gjorde opplevelsen enda mer spesiell.

Deretter besøkte vi Chamarel-fossen, som var fin, men ikke like imponerende som vi hadde sett for oss. Vi hadde egentlig planlagt en brunsj i Tamarin på vei tilbake, men de fleste stedene vi hadde sett oss ut stengte tidlig, så vi endte opp med litt ost og kjeks på rommet for å rekke spaet vi hadde booket. Dessverre ble dette kanskje turens største skuffelse. Spaområdet bestod hovedsakelig av et bittelite boblebad med plass til to personer og en sauna som ingen av oss hadde særlig interesse av å bruke. Boblebadet var heller ikke ordentlig varmt, så etter en halvtime var vi lei, tok en varm dusj, trakk på oss morgenkåpene og daffet tilbake til rommet.

Der ble vi sittende en stund på sengen med mobilen før det var på tide å gjøre seg klar til middagsbuffeten. Jeg er i utgangspunktet ikke spesielt glad i buffet, og denne gjorde ikke mye for å endre den oppfatningen. Det ble litt lunken suppe og en ganske vassen salat. Heldigvis reddet de kvelden litt da de ordnet et eget fat med fersk ananas og vannmelon til dessert, som faktisk var skikkelig godt. Frukt i tropene er en annen opplevelse enn hjemme.

Så kom dagen vi hadde ventet på. Jeg turte nesten ikke trekke gardinene til side. Men der var den: blå himmel, sol og ikke en eneste mørk sky i sikte. Jeg kan ikke beskrive den følelsen.

Etter yoga på stranden, som hadde blitt en av favorittaktivitetene mine på reisen, skyndte vi oss til frokosten før vi sikret oss noen av de beste plassene på stranden. Resten av dagen gjorde vi egentlig ingenting, og det var helt perfekt.

Vi lå på solsengene med bøker, hørte bølgene slå mot stranden og nøt følelsen av endelig å få en ordentlig stranddag. Skyene kom og gikk litt, men solen vant til slutt. Faktisk var dette den eneste dagen på hele turen uten regn.

Vi var fortsatt ikke spesielt imponert over lunsjmenyen, så det ble iskaffe, frukt og litt snacks fra rommet i stedet.

Ut på ettermiddagen, da solen begynte å bli litt svakere, gikk vi tur langs stranden.

Hotellene lå på rekke og rad langs bukten, og da solen sank ned mot horisonten, fikk vi den vakreste solnedgangen så langt på vestkysten.

Akkurat slike øyeblikk hadde vi reist til Mauritius for.

Sånne solnedganger gir meg en ro i sjelen og en avkobling jeg egentlig ikke klarer å forklare, det er som om alt annet forsvinner for et lite øyeblikk, og jeg glemmer alt rundt meg.

Tilbake på rommet ventet en lang dusj, hårvask og morgenkåpe. Hele oppholdet på Sands føltes litt som en helseretreat. Vi ble værende på resorten resten av kvelden. Planen var egentlig å spise på Spices, men restauranten var stengt, så vi endte på Pink Peppercorn igjen.

Der fikk vi god underholdning fra disse smilende trubadurene.

Det ble en god suppe og palmehjerte til middag, som faktisk var bedre enn forventet. Denne kvelden var overraskende kjølig til Mauritius å være. Temperaturen falt til under tjue grader, og for første gang på turen frøs jeg i både langermet kjole og dongerijakke.

Det som kanskje overrasket meg mest med Sands, var hvor avslappende stedet føltes. Dagene fikk en egen rytme med yoga, frokost, strand, dusj, morgenkåpe og middag. Vi gjorde langt mindre enn vi vanligvis gjør på ferie, men nøt det kanskje enda mer.

Det var derfor litt trist å pakke koffertene den siste kvelden. Det føltes ærlig talt som om vi nettopp hadde kommet. Jeg hadde så lyst å få med meg delfinsafari i Tamarin Bay, men med det ustabile været ble det aldri noe av. Da koffertene var lukket for siste gang, satt vi igjen med en følelse av at oppholdet hadde gått altfor fort.

På avreisedagen våknet vi selvfølgelig til strålende sol. Typisk. Jeg hadde egentlig tenkt å trene, men hadde litt jobb som måtte gjøres, så det fikk prioritet. Deretter koste vi oss med en siste frokost i solen ved bassenget. Etter flere dager med skiftende vær var det nesten litt provoserende at Mauritius viste seg fra sin aller beste side akkurat da vi skulle dra.

Vi pakket ferdig og sjekket ut. Koffertene ble hentet på rommet og plassert direkte i bilen, som ble kjørt frem til resepsjonen for oss. Små detaljer, men det føltes fortsatt absurd luksuriøst. Flere av de ansatte kom ut for å si ha det, blant annet en utrolig hyggelig mann vi hadde pratet med flere ganger gjennom oppholdet. Servicen her var upåklagelig.

Etter utsjekking satte vi kursen sørover mot Blue Bay, og wow! Blue Bay var uten tvil den fineste stranden vi opplevde på Mauritius. Vannet var så klart og intenst blått at det nesten så redigert ut. Her kunne vi lett ha tilbrakt en hel dag, men tiden strakk dessverre ikke til.

I stedet kjørte vi videre til Mahebourg, ruslet en liten tur langs vannkanten og kjøpte med oss noen vaniljestenger før vi satte kursen mot flyplassen. Mauritius er faktisk kjent for vanilje av høy kvalitet, så det føltes som et lite must å ta med seg hjem.

Da vi leverte bilen og tok et siste blikk mot palmene og den varme, fuktige luften, kjente vi på den velkjente følelsen: Vi var ikke helt klare for å reise videre. Men et nytt øy-eventyr ventet heldigvis.

Flyplassen var helt grei, med en overraskende stor taxfree. Vi spiste avokadotoast før vi gikk om bord. Neste stopp: Seychellene.

Etter ti dager på Mauritius satt vi igjen med et langt mer nyansert bilde av øyen enn vi hadde før vi reiste. Vi fikk oppleve både nord-, øst- og vestkysten, luksusresorter og mer lokale områder, katamarantur, yoga på stranden og lange dager hvor vi bare ventet på at solen skulle komme tilbake. Været ble aldri helt den tropiske drømmen vi hadde sett for oss, og regn fikk faktisk en mye større plass i reisen enn vi hadde planlagt.

Samtidig fant vi alltid noe å gjøre, og de dagene solen først kom, var det helt nydelig med varmt hav, rolig tempo og en øy som er overraskende enkel å reise rundt på. Mauritius er ikke bare postkortstrender og perfekt vær, men en grønn, levende øy med varmt vann, god infrastruktur og noen av de hyggeligste menneskene vi har møtt på reise. Det er kanskje ikke en destinasjon som alltid lever opp til forventningene, men den gir noe annet tilbake: en påminnelse om å senke tempoet, ta dagene som de kommer og faktisk bare nyte det som er der akkurat nå. Sjelden har jeg klart å slappe av så mye.

Mauritius har lenge stått høyt på ønskelisten min. Bilder av kritthvite strender, turkist hav og frodige palmer har fått meg til å dagdrømme i årevis, og da turen endelig var bestilt, gledet jeg meg enormt. Men bare noen uker før avreise så det plutselig ut til at hele reisen kunne ryke.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Opprinnelig skulle vi fly via Dubai, men da konflikten i Midtøsten eskalerte og Utenriksdepartementet kom med reiseråd, ble situasjonen svært usikker. Flyvninger ble endret, alternativer forsvant, og vi var usikre på om vi kom oss av gårde i det hele tatt. I siste liten klarte vi heldigvis å få nye billetter via Istanbul med Turkish Airlines. Det ble betydelig dyrere enn planlagt, men da vi endelig satt på flyet mot Mauritius, var vi bare utrolig takknemlige for at drømmeturen faktisk ble en realitet.

Vi forlot leiligheten min i Oslo på ettermiddagen den 23. april i strålende vær og satte kursen mot Gardermoen. Turkish Airlines skulle ta oss til Mauritius via Istanbul. Etter å ha tatt på flysokker og gjort de siste mentale forberedelsene, gikk første flyvning på rett i underkant av fire timer helt etter planen. Flyet til Istanbul overrasket positivt med god benplass, noe som ikke akkurat er en selvfølge med mine lange bein. Turen gikk raskere enn forventet, og før vi visste ordet av det landet vi i Istanbul rundt midnatt lokal tid, en time tidsforskjell.

Sultne etter flyreisen fant vi en italiensk restaurant på flyplassen. Pizza, pasta og drikke ble et sjokkdyrt måltid på tusen kroner, rett og slett helt sinnsykt. Nattflyet til Mauritius som skulle ta nærmere ti timer var mindre komfortabelt. Flyet var trangere, og vi måtte sitte på hver vår side av midtgangen, som i tillegg var litt skjevt plassert overfor hverandre. Veldig kjedelig når man reiser sammen på tur. De første timene ble et lite mareritt. Melatonin hjalp ikke, jeg frøs til tross for teppe og jakke, halsen var tørr og øynene sved. Jeg klarte verken å sove eller spise, og tilbrakte flere turer opp og ned midtgangen for å holde kroppen i gang.

Derfor var det en fantastisk følelse da vi endelig landet på Mauritius litt over halv ett på formiddagen. Etter nesten et døgn på reisefot var vi endelig fremme. Allerede i passkontrollen kjente vi den varme, fuktige luften som slo mot oss, følelsen av å ha kommet til tropene. Vi hadde fylt ut innreiseskjemaet på forhånd, men det virket ikke som det var det viktigste for passkontrolløren. Han var langt mer opptatt av når vi skulle reise hjem igjen. Etter noen spørsmål fikk vi stempelet i passet og fant bagasjen overraskende raskt.

Da vi kom ut av terminalen, ble vi møtt av akkurat den varmen vi hadde lengtet etter. Samtidig hang tunge, grå skyer over himmelen, og luften var så fuktig at den nesten kunne tas på. Vi hentet leiebilen vår hos First, som kostet rundt fem hundre kroner dagen, og kastet oss rett ut i venstrekjøringen. Med mamma som stødig kartleser og Google Maps som hjelpemiddel satte vi kursen mot Grand Baie, rundt sytti kilometer nord for flyplassen. Det eneste som ikke gikk helt etter planen, var været. Regnet bøttet ned fra første stund, og mens vindusviskerne jobbet på høygir, kunne vi ikke la være å tenke at dette ikke akkurat var det postkort-Mauritius vi hadde sett for oss hjemmefra.

Da vi kjørte inn til Veranda Grand Baie mens det fortsatt var lyst, fikk vi umiddelbart følelsen av å ha funnet en liten tropisk oase. En portvakt ønsket oss velkommen, en portør tok koffertene våre, og vi ble vist inn gjennom frodige hager med palmer og tropiske planter.

Innsjekkingen foregikk i komfortable loungemøbler mens vi fikk noe kaldt å drikke, absolutt ikke en standard jeg er vant til.

Deretter fulgte en omvisning på området. Hotellet hadde flere restauranter, basseng, spa, butikk, bibliotek og et imponerende aktivitetsprogram med nye gratisaktiviteter hver dag. Rommet vårt lå i andre etasje og hadde en koselig shabby chic-stil med kurvmøbler, stor seng og akkurat den avslappede feriefølelsen vi hadde håpet på.

Vi hadde egentlig tenkt å tilbringe ettermiddagen i solen, men været ville det annerledes. Skyene kom sigende, og før vi visste ordet av det nærmet solnedgangen seg. Dagene på Mauritius er overraskende korte, og solen forsvinner før klokken seks. Etter en iskaffe og litt frukt ved bassenget pakket vi ut, tok etterlengtede dusjer og ruslet inn til Grand Baie langs stranden. Turen var ikke helt så idyllisk som vi hadde forestilt oss. Fortauene var dårlige trafikken kaotisk, og mørket kom raskt.

Vi fant likevel frem til Sunset-området, som består av flere hyggelige små butikker og restauranter. Dessverre hadde nesten alt allerede stengt.

På Mauritius stenger mange butikker klokken seks, noe som føltes utrolig tidlig for et turiststed. Skal man både nyte strandlivet og få med seg shopping, blir det rett og slett vanskelig å rekke begge deler.

Vi spiste middag på Beach House ytterst på strandpromenaden. Restauranten ligger helt nede ved vannkanten og hadde en livlig atmosfære med musikk, mennesker og god stemning. Nachosen var overraskende god, mens den greske salaten ikke helt levde opp til forventningene. På vei tilbake gikk vi langs stranden og lot de første inntrykkene av Mauritius synke inn. Selv om området hadde sine hyggelige sider, var førsteinntrykket ærlig talt litt mer slitt og shabby enn vi hadde sett for oss.

Første morgen våknet vi til fuglesang og solskinn. Etter en natt med ordentlig søvn føltes verden betydelig lysere. Jeg startet dagen med keep fit-trening på stranden halv ti, mens mamma nøt frokost på terrassen. Det var noe helt spesielt med å trene i sanden med utsikt over strand og palmer.

Resten av dagen ble tilbrakt på stranden, med vekslende sol og skyer. Da været snudde og ble helt grått noen timer senere, tok vi lunsj på La Crique, hotellets koseligste restaurant med bord helt nede ved vannet. Utsikten var langt bedre enn maten, men stemningen var upåklagelig. Solen kom ikke tilbake så vi gikk en tur langs bystranden bort til sentrum med Sunset- butikkene.

Første delen av stranden var ikke spesielt sjarmerende, med fiskebåter, mange lokale fiskere og en ganske kraftig lukt som hang i luften. Heldigvis forandret området seg jo lenger vi gikk. Mot sentrum åpnet stranden seg opp med lysere sand, brygger og vakrere omgivelser.

På kvelden kjørte vi til La Croisette Mall, et av de største kjøpesentrene på Mauritius. Her fant vi et godt utvalg av butikker, restauranter og underholdning, som blant annet disse magedanserne. Jeg fant en rosa dressjakke som fikk bli med hjem, mens mamma gjorde flere gode kjøp. Vi avsluttet kvelden på Divino, en italiensk restaurant. Begge gikk for pasta, som var helt grei uten å imponere. Det skulle etter hvert vise seg å være et gjennomgående tema på Mauritius. For en vegetarianer var matopplevelsene helt ok, men sjelden noe som ga en stor opplevelse.

Neste morgen startet klokken ni med inkludert fotmassasje på hotellets spa. Femten minutter høres kanskje lite ut, men med skrubb, massasje og krem føltes det som ren luksus. Vi fikk ikke med oss at hotelltreningen var flyttet inn på grunn av ekstremt dårlig vær, så når vi skulle trene på gymmet og fant de der så joinet vi resten av yogatimen. Været var fortsatt ustabilt når vi var ferdig å trene, men heldigvis klarnet det opp nok til at vi kunne kjøre til Trou aux Biches og tilbringe dagen på Evaco Beach Club La Plage.

Vi betalte 380 kroner for to solsenger med tykk madrass, noe du finner lite av på Mauritius, uansett hvor flotte hotellene er. Hypotesen er at det regner såpass mye at madrassolsenger fungerer dårlig. Evaco er ikke den beste beach clubben jeg har besøkt, men solsengene var komfortable, vannet klarere enn ved hotellet vårt, og temperaturen perfekt.

Maten var også god, mamma hadde kylllingwrap og jeg salat med grønnsaker.

Vi badet, spaserte langs stranden og nøt følelsen av å være akkurat der vi hadde drømt om å være. Da regnet kom tilbake sent på ettermiddagen, hadde vi allerede fått en fantastisk stranddag.

To dager tidligere hadde vi etter å ha sett positive tegn på værmeldingen bestilt katamarantur til Ile aux Cerfs, en liten paradisøy utenfor østkysten av Mauritius kjent for kritthvite strender og turkist lagunevann. Kvelden før hadde det bøttet ned, og da vi våknet til enda mer regn, fryktet vi at hele turen skulle bli ødelagt.

Vi hadde ikke fått noe melding om kansellering, så vi måtte sette kursen mot østkysten, og Trou d’Eau Douce klokken åtte om morgenen. Vi betalte 600 kroner per person for den syv timers lange turen, ikke noe å si på det. Det var også gratis parkering når vi kom frem, det er helt topp her, de aller fleste steder koster det ingenting å parkere.

Til vår store overraskelse lettet været akkurat idet vi skulle gå om bord. Først ble vi fraktet ut i små båter til en større katamaran, og optimismen steg. Kjempefin ren båt og veldig hyggelig mannskap. Regnet kom riktignok tilbake da vi satte kursen mot øyen, men etter hvert lysnet himmelen. Ile aux Cerfs var ikke fullt så perfekt som på Instagram denne dagen, men lagunen og vannet var fortsatt utrolig vakre.

Det var en blanding av sol og skyer, så vi la oss ned på håndklærne og kjøpte noe drikke fra baren som var der. Vi hadde egentlig lyst til å bade, men det ble liksom ikke til at vi gadd å bli våte. Med bare to timer på øyen kunne vi gjerne hatt mer tid, spesielt siden solen plutselig skinte skikkelig opp akkurat da vi snart skulle dra. De skulle hente oss halv ett, men kom ikke før nærmere ett, så vi ble sittende i solen på bryggen og vente, ganske deilig egentlig.

Da vi kom om bord igjen hadde de preppet barbecue og overraskende nok ble dette et av de beste måltidene på turen for min del: pasta med olje og grønnsaker sammen med en veldig god cole slaw. De andre hadde også fisk og kylling til.

Etter lunsj brøt solen ordentlig gjennom skyene, vi fikk plass foran på nettingen på katamaranen, og plutselig seilte vi gjennom blendende turkist vann under blå himmel rundt Ile aux cerfs og kysten av Mauritius. Vinden, musikken, havet og den avslappede stemningen gjorde dette til en av turens absolutte høydepunkter.

Vi fikk et lite avbrudd da vi ble satt over i små båter som tok oss opp langs elven til Grand River South East Waterfall. Det var en fin liten avstikker, og deilig å sitte i en liten båt i solen mens vi gled oppover vannet. Selve fossen var ikke spesielt imponerende sammenlignet med norske fosser, men det var likevel litt kult å komme tett på, nesten kjøre helt inn under den og kjenne sprayen fra vannet før vi snudde.

Da vi kom tilbake til land sent på ettermiddagen, var alle om bord i strålende humør, og hadde ikke lyst å gå av.

På kvelden bestemte vi oss for å teste et av de mest eksklusive hotellene i Grand Baie, Lux. Dit måtte vi gå langs hovedveien, en strekning på rundt 1,3 kilometer som viste seg å være ganske kjip: mørk, hullete asfalt og absolutt ikke for fotgjengere. Vel fremme ble vi møtt av et imponerende hotellområde.

Middagen tok vi på takterrassen, med utsikt over stranden, havet og det elegante bassengområdet nedenfor. Restauranten hadde et minimumsforbruk på rundt 400 kroner per person, noe som føltes overraskende dyrt sammenlignet med resten av Mauritius, hvor både mat og drikke generelt er ganske rimelig. For å nå beløpsgrensen bestilte vi flere småretter. Det ble hamburgerbrød med fetakrem, bruschetta med tomat og litt vel mye hvitløk, samt nachos med guacamole, helt okei.

Selv om det var hyggelig å oppleve Lux for en kveld, gikk vi tilbake til Veranda med følelsen av at vi hadde valgt helt riktig. Lux imponerte med fasiliteter og luksus, men Veranda hadde den lune og avslappede atmosfæren som passet oss mye bedre.

Mauritius viste seg fra flere sider under oppholdet. En morgen våknet vi til tordenvær så kraftig at hele hotellet ristet. Lynene slo rundt oss, og vi måtte nærmest løpe mellom bygningene med paraply for å komme oss til frokosten. Etterpå gikk vi en liten tur til Cuvette Beach, nærmeste bystrand, med paraply. Kjempefin strand, men når det begynte å lyne pilte vi av gårde, ekkelt med vann og lyn.

Været var fortsatt ubrukelig så vi bestemte oss for en treningsøkt på gymmet, ingen fellestrening denne dagen. Elendig gym, men det finnes heldigvis muligheter og vi kjørte oss selv i grøften med en kombinasjon av 500 metere på romaskinen og styrkeøvelser imellom.

Da været gjorde strandliv umulig, benyttet vi anledningen til å utforske litt mer av nordkysten. Vi besøkte nabobyen Pereybere, Cap Malheureux og flere lokale steder underveis før vi endte opp med brunsj på Island Babe Healthy Food.

Pereybere-stranden levde dessverre ikke helt opp til Instagram-bildene. Vannet var mindre klart enn forventet, og langs deler av stranden lå det mye mørkt tang- og planteavfall som hadde skylt inn med havet. Kirken i Cap Malheureux var søt nok, men også litt oppskrytt som severdighet.

På veien videre stoppet vi på Island Babe, et sted man neppe hadde funnet uten leiebil og Google Maps. Kafeen ligger i en koselig tropisk hage langt utenfor allfarvei og hadde en avslappet og sjarmerende atmosfære. Menyen var spennende, med mange sunne alternativer, men kvaliteten på maten var litt varierende.

Vi prøvde blant annet pannekaker med pistasjis, (tørr) toast med rødbethummus, avokado og feta, samt en smoothiebowl med masse frisk frukt. Et hyggelig stopp før vi fortsatte dagens utflukt til Port Louis.

Hovedstaden på Mauritius kombinerer travle markeder og kolonial arkitektur med en hyggelig havnepromenade. Innkjøringen gikk greit, med flere veier og tre felt, vi ble faktisk ganske imponert over veinettet på Mauritius generelt.

I Port Louis tittet solen endelig frem, og vi fikk senere vite at det hadde regnet hele dagen i Grand Baie, så det føltes ekstra godt å ha “flyktet” derfra. Vi fant parkering ved The Dock, som vi senere oppdaget hadde gratis shuttle til ulike deler av byen.

Derfra spaserte vi videre til Caudan Waterfront, et hyggelig område langs vannet med butikker og restauranter.

Vi rakk så vidt innom Central Market fem minutter før stengetid, noe som var skikkelig synd, det virket som et kaotisk, fargerikt og artig sted som vi gjerne skulle hatt mer tid til å oppleve. Det er mange flere severdigheter i Port Louis enn vi rakk over, blant annet Aapravasi Ghat, Fort Adelaide og Chinatown, så vi skulle gjerne hatt litt mer tid her, helst på formiddagen når alt er åpent.

Etter markedet satte vi oss i vannkanten med et glass og nøt solnedgangen før vi skulle videre til et kjøpesenter. Det ble en liten skuffelse da vi oppdaget at det allerede stengte klokken seks, noe som ble en gjenganger på Mauritius.

Vi kjørte tilbake i mørket, og rett før Grand Baie stoppet vi for middag på Felicita, et sted med svært gode anmeldelser på pizza. Restauranten ligger på en parkeringsplass med en hyggelig liten hage, men på grunn av mygg valgte vi å sitte inne. Vi fikk servert en veldig god italiensk pizza, og avsluttet kvelden med koselig live musikk på hotellet vårt.

Mot slutten av oppholdet i Grand Baie kom det endelig en hel dag med sol. Jeg startet morgenen tidlig med noen timers jobbing på balkongen før vi koste oss med frokost på terrassen: omelett, pannekake og frukt.

Deretter var det en time med yoga på stranden med Stephan, som var fast instruktør på flere av timene. Jeg er egentlig ikke så glad i yoga, men det var en utrolig fin start på dagen og overraskende godt for kroppen. Det var fascinerende hvor mye mykere jeg følte meg i både ledd og muskler, og hvor lite jeg merket til nakke og småvondter ellers på turen.

Det hadde kanskje også noe å gjøre med at vi bodde på så fine hoteller at vi slapp å bære bagasjen selv. Det er ikke akkurat hverdagskost for meg, som vanligvis sleper kofferter gjennom offentlig transport og opp flere etasjer på hoteller. En liten luksus som gjorde hele forskjellen.

Vi byttet til bikini og nøt en magisk dag med soling fra elleve til fem, helt til solen forsvant bak palmen. Et stort minus med Veranda, som ellers var et veldig bra hotell, var maten, og spesielt lunsjen. Jeg fikk servert en forferdelig pizza og det var generelt få vegetaralternativer. Jeg endte opp med å spise ett pizzastykke før jeg måtte ty til en proteinbar. Heldigvis var både tranebærjuice og iskaffe gode, så det reddet litt av måltidene.

Etter en rask dusj fikk jeg med meg solnedgangen fra Cuvette Beach, endelig en solnedgang, etter alle dagene med regn og skyer. Det ble ikke akkurat flust av dem på denne turen, så den ble ekstra verdsatt. Solnedgangene er kanskje ikke like magiske som på Kykladene, men fin var den likevel.

Deretter spaserte vi ut og utforsket butikkene rundt Super U, som hadde åpent en time lenger enn Sunset. Der fant vi faktisk mye fint, spesielt på et sted som het Island Haze. Kvelden ble avsluttet på restauranten Sauterelle, som utmerket seg med ekstremt god service og serverte den beste maten vi opplevde under hele oppholdet. Det må jeg bare si: folk på Mauritius er utrolig hyggelige, og servicenivået er noe Europa er milevis unna. Det gjelder også i hverdagen, der både unge og gamle uoppfordret hilser og møter deg med en varme som gjør inntrykk.

Siste dagen i Grand Baie startet jeg med en liten morgentur bort til Lux for å se området i dagslys. Jeg hadde ikke fått kontakt via verken WhatsApp eller Instagram, så jeg gikk bort for å høre hva et dagspass på beach clubben kostet. Svaret var 2400 kroner per person per dag, helt absurd dyrt, og vi skjønte fort at det ikke var aktuelt. Jeg gikk tilbake og ble med på en “muscle awakening”-økt på stranden i stedet.

Deretter rigget vi oss til på solsengene og nøt et par timer med intens sol. Det var ekstremt varmt, og vi badet i sjøen to ganger, helt nydelig. Rundt klokken ett skyet det imidlertid over, og kort tid etter begynte regnet å hølje ned. Vi var ganske glade for at vi ikke hadde brukt en formue på Lux akkurat da.

Da vi innså at solen ikke kom tilbake, kjørte vi til Fynbos Meeting Place for brunsj. Et koselig sted, men maten, en chevresalat, var ganske enkel. Iskaffen var derimot god.

Videre gikk turen til Grand Baie Bazaar, som var kaotisk, med innpåslitne selgere og mye billig dilldall. Jeg kjøpte en heklekjole til 200 kroner, og mamma kjøpte badehåndkle og t-skjorter til guttene. Vi avsluttet dagen med en runde på La Croisette Mall, hvor vi fikk sett butikkene vi ikke hadde rukket tidligere. Begge shoppet fleece på Woolworths. Den ble heldigvis ikke brukt på Mauritius, men var god å ha på flyet hjem.

Den siste kvelden på Veranda ble tilbrakt med ost, kjeks, frukt og kortspill på bibliotekrommet på hotellet. Regnet trommet på taket mens vi pakket koffertene, og vi kjente allerede på vemodet. Vi hadde blitt utrolig glade i dette hotellet. Den tropiske hagen, de hyggelige ansatte, strandtreningene, morgenyogaen og den avslappede stemningen gjorde at stedet føltes mer som et hjem enn et hotell.

Før utsjekk våknet jeg tidlig, fikk vasket håret og jobbet litt fra balkongen, før vi pakket ferdig og spiste siste frokost på Veranda i sol og fint vær. Et magisk sted. Vi betalte regningen for alt vi hadde spist og drukket under oppholdet, samt turistskatt på 322 kroner per dag og miljøavgift på 108 kroner per dag. Hotellet kostet 2000 kroner per natt via Booking, men det er alltid noe ekstra. Da vi satte kursen mot vestkysten, visste vi at vi kom til å savne denne delen av reisen.

Mauritius viste seg å være langt mer sammensatt enn de klassiske postkortbildene. Øyen leverer på noe av det man drømmer om: varmt, turkist hav og frodig natur, men strendene er langt fra så kritthvite og perfekte som Instagram gir inntrykk av. Samtidig ble været en større del av oppholdet enn vi hadde sett for oss. Det kom mye regn, og vi fikk rett og slett langt færre soldager enn planlagt. Vi fant alltid noe å gjøre, men det var likevel kjipt å ikke få utnyttet strandlivet slik vi hadde håpet. Jeg har aldri vært så blek etter en uke i varmen før.

Når solen først var der, var det likevel nydelig, varmt hav, rolige morgener og en avslappet stemning som gjorde Veranda til en slags liten helsereise i seg selv, med strandtrening, yoga og et lavt tempo som var lett å venne seg til. Samtidig var det kanskje nettopp denne blandingen av forventninger og realitet som gjorde inntrykk: Mauritius er ikke bare et perfekt postkort, men en øy som krever litt tilpasning, og gir veldig fine øyeblikk når været spiller på lag.

Heldigvis hadde øyen litt mer å by på. I neste innlegg tar jeg dere med videre til Flic en Flac og oppholdet på Sands Suites Resort & Spa.

Jeg har alltid hatt lyst å besøke Amsterdam, men det har liksom aldri blitt. Jeg har vært mange ganger på flyplassen, men aldri inne i byen. I 2020 hadde jeg booket tur dit som ble kansellert på grunn av covid. Jeg ble derfor veldig glad da kurset jeg skulle på i regi av Dentsu ble lagt til Amsterdam. Det ga mulighet til å reise et par dager tidligere for å oppleve byen.

Flyet bort gikk med KLM klokken 12.40 på lørdagen, og var nesten i rute. Selve flyturen ble derimot alt annet enn behagelig. Jeg havnet ytterst i en seterad der en nederlandsk familie okkuperte de andre fem, og ble sittende som en kasteball mellom dem hele turen. Det toppet seg da faren la hele armen oppå håret mitt når han skulle av flyet, og veivet rundt og stakk fingrene i øynene på meg. Det var en stor lettelse å komme seg av flyet. Flyplassen er enorm, og det tar lang tid å komme seg ut selv uten kontroller. Bagasjebåndet lå lengst unna, og derfra var det en evighet å gå til Uber pickup. Et lite tips er å følge skiltene merket «app pickup». Jeg hadde egentlig tenkt å ta buss, men været var helt ekstremt, pøsregn og kraftig sidevind, så det fristet lite. Endte med Uber til hotellet, som kostet 33 euro, absolutt verdt det i det været.

Jeg bodde på Park Centraal de to første nettene, som lå like ved Museumsplein og Leidsenplein. Hotellet ga et godt førsteinntrykk med en innbydende bar og resepsjon. Innsjekk gikk fint, men det kom noen ekstra kostnader: depositum for frokost og minibar, samt city tax på 12.5% av bookingprisen, noe som gjorde oppholdet litt dyrere enn forventet. Amsterdam er virkelig en kostbar hotellby, og det er ikke lett å finne rimelig overnatting.

Rommet skuffet litt ved første øyekast. Det var oppgitt til seksten kvadratmeter i bookingen, men føltes betydelig mindre. Det var knapt plass til å åpne kofferten, og umulig å bevege seg rundt sengen. Badeløsningen bestod av en glassboks til toalettet og en egen glassboks til dusjen, mens vasken var plassert ute i selve rommet.

Samtidig var rommet godt og varmt, noe jeg satte stor pris på etter forrige kurstur til Amsterdam, hvor det var så kaldt at jeg måtte sove i fleecedress og dunkåpe. Derfor turte jeg ikke å risikere å bytte rom, men endte opp med å trives godt her.

Været gjorde meg litt tiltaksløs første ettermiddagen. Jeg hadde planlagt å spise et sted litt unna, men det regnet sidelengs og blåste mye. Jeg endte derfor opp med det nærmeste alternativet. Selv en kort gåtur på fem hundre meter var nok til å bli gjennomvåt. Jeg rakk akkurat frem før kjøkkenet stengte og måtte hastebestille. Valget ble dessverre ikke bra, på Blushing fikk jeg en tørr chèvreskive til en stiv pris, og jeg var kald og våt når jeg satt der. Jeg betalte 21 euro for denne lille skiven og et glass kullsyrevann.

På vei tilbake tok jeg en runde i området. Jeg krysset kanalen over mot Leidseplein, som er kjent som byens område for uteliv og restauranter. Videre gikk jeg gjennom Leidestraat, en hyggelig handlegate med butikker og kafeer, der kanalene stadig dukker opp mellom byggene. Det er lett å se for seg hvor fint dette må være i godt vær.

Blomstermarkedet var mindre imponerende enn forventet, mest tett i tett med boder som solgte løker, før turen gikk videre til Kalverstraat, byens største shoppinggate. Her finner du både kjente og lokale butikker, og et stort utvalg dessertsteder med overdrevne croissant- og pannekakekreasjoner, mye mer enn hjemme. Jeg fant en butikk jeg likte veldig godt, Cotton Club, og kjøpte en denimskjorte med bling fra Stradivarius.

Videre kom jeg til Dam-plassen, hvor det pågikk en demonstrasjon i pøsregnet, imponerende engasjement til tross for været. Derfra gikk jeg videre på venstre side av kjøpesenteret Bijenkorf gjennom Nieuwendijk, en gate full av butikker og kafeer. Her dukket både New Yorker og Primark opp, og butikkene er enorme, og føles nesten som i London.

Til slutt kom jeg til sentralstasjonen, hvor kanalcruisebåtene lå opplyst og skapte en fin stemning langs vannet. Rett bortenfor ligger de såkalte Dancing Houses, som gir en av de fineste utsiktene fra kanalene. Regnværet lettet endelig litt, og jeg snudde og begynte tilbaketuren mot hotellet via Red Light District rundt De Wallen. Området opplevdes som litt mer shabby enn resten av byen, med mange barer og en tydelig lukt av hasj i gatene.

Rundt kirken Oude Kerk ble inntrykket enda sterkere. Her finner man vinduene med røde lys, der kvinner står i undertøy og venter på kunder. Det var spesielt å se hvordan dette faktisk fungerer i praksis, med gardiner som trekkes for når noen går inn.

På vei tilbake fortsatte jeg langs Oudezijds Voorburgwal og kjøpte en stroopwafel, som selges overalt i byen, men som dessverre ikke levde opp til forventningene. Tørr og overpriset til ti euro, og endte rett i søppelkassen. Etter over tjue tusen skritt var jeg sliten og hadde vond rygg, så det var godt å komme tilbake til hotellet, hvor jeg avsluttet kvelden med gode bringebær.

Sengen var god og rommet mørkt, og jeg sov åtte timer, helt fantastisk. Det var deilig å ikke ha noen planer og bare kunne slappe av. Jeg tok meg god tid før jeg dro ned i hotellgymmet, som viste seg å være lite, men overraskende godt utstyrt. Både København og Amsterdam har faktisk overrasket positivt på det punktet. Etter mat og hårvask var det ut for å nyte noen timer med sol før regnet skulle komme tilbake.

Det blåste kraftig, og håret føk til alle kanter og floket seg, men det var likevel deilig med litt vårfølelse og årets første dag i sneakers i 2026. Jeg startet å gå mot De 9 Straatjes. Et veldig koselig område langs kanalene med små butikker, kafeer og restauranter, absolutt verdt å bruke noen timer her og bare vandre rundt, spesielt når været er fint. Det er enda hyggeligere å se for seg hvordan det må være på sommeren, når man kan sitte langs kanalene og bli værende litt.

Jeg gikk videre gjennom Jordaan og opp mot Anne Franks hus, hvor det var lange køer både til museet og til bakeriene jeg hadde markert på Google Maps. Til slutt ble det brunsj på Pluk Amsterdam, en populær kafé med veldig god avokadotoast på crispy surdeigsbrød, men en smoothiebowl som til tross for den fine fargen dessverre smakte mest banan.

Etter lunsj dro jeg til A’DAM Lookout, et ikonisk observasjonsdekk på toppen av A’DAM Toren, kjent for sin 360-graders panoramautsikt over byen, havnene og kanalene. Man kommer seg dit med gratis ferge fra fremsiden av sentralstasjonen, som går hyppig og tar bare noen minutter. Det finnes ulike pakker man kan kjøpe, og med inngang, drink og huske betalte jeg 28 euro. Fra bunnen tar du heisen til toppen på tjue sekunder, akkompagnert av et lysshow i taket.

Selve utsikten er ikke spesielt imponerende siden byen er så flat, men husken på toppen var en morsom opplevelse. Det blåste kraftig, og det ble ganske kaldt, så jeg ventet i baren en stund før jeg gikk opp igjen til min bookede tid.

På toppen sto vinden så hardt på at det nesten føltes som huskene kunne blåse ned. Man kjøper et tidsvindu på tjue minutter, og køen tok omtrent akkurat så lang tid, med god tid til å angre underveis.

Jeg satte meg likevel oppi, og det var en artig opplevelse, men jeg skulle gjerne hatt noen å dele den med. Dessverre måtte mobilen legges i en boks, så det ikke var mulig å filme. Det ble tatt noen bilder, men de var dyre og kun tilgjengelige som print, så jeg lot det være.

Ettermiddagen gikk med til å vente på besøket hos Anne Frank. Været slo om igjen, og det var ikke annet å gjøre enn å kikke i heldigvis søndagsåpne butikker. Jeg ble fristet av et bilde av en pistasjvaffel på Amorino og bestilte i automat, som er vanlig mange steder i byen. Jeg spesifiserte ingen saus, og valgte vaffel, gelato, makron og pistasjtopping (som jeg trodde betydde hakkede nøtter). Dessverre ble alt dekket av hvit sjokoladesaus, og smaken på det andre forsvant helt. Det ble rett og slett kvalmende, og mye måtte kastes,veldig synd, for både vaffelen og isen var egentlig gode.

Det ble lang ventetid før Anne Frank-besøket. Været var dårlig, og jeg kunne ikke spise siden jeg hadde middagsreservasjon senere på kvelden. Jeg gikk derfor bort til museet og tenkte jeg kunne vente inne, men ble i stedet sittende i tretti minutter ute i vind og regn. Jeg holdt på å fryse ihjel før jeg endelig kom inn, her er de helt strenge på tid. Jeg hadde inngang mellom syv og kvart over, og kom inn fem minutter før syv. Billetten kostet 16,50 euro og ble booket en måned i forveien, da det er svært populært og raskt utsolgt.

Selve museet var i seg selv ganske enkelt, med audioguide som formidlet historien. Det som gjorde sterkest inntrykk var delen med skjulestedet og annekset der de bodde. Bak en bokhylle som skjulte inngangen, kom man inn i trange korridorer og smale trapper. De levde svært tett og mørkt, med flere som delte både bad og kjøkken, og kunne ikke bruke dem på dagtid i frykt for å bli oppdaget. Mot slutten blir historien tung: Da de til slutt ble oppdaget, ble de sendt til konsentrasjonsleir. Det var bare Otto Frank, faren til Anne, som overlevde.

Jeg fikk dessverre ikke lov til å ta bilder inne, og det som trakk litt ned var at nesten alle møblene var borte. Rommene bestod stort sett av tomme arealer med bilder på veggene som viste hvordan det en gang hadde sett ut. Samtidig var det også svært overfylt, noe som gjorde at man så litt mindre av rommene enn man hadde gjort med færre folk.

Etter museet gikk jeg dagens siste halvtime langs kanalen i skikkelig surt, kaldt regnvær. Paraplyen vrengte seg konstant i vinden, så jeg måtte holde den med begge hendene hele veien, det flagret helt ekstremt. Slik vind kan jeg knapt huske å ha opplevd i Oslo, og jeg har hørt at det er ganske vanlig for Amsterdam.

Kvelden ble avsluttet med middag på Hard Rock Cafe rett ved hotellet. Jeg gikk for favoritten mac and cheese og jordbærlemonade. Etter en fin, men lang og kald dag var det veldig deilig å ha kort vei tilbake til rommet etterpå.

Jeg må bare si at selv om byen er koselig, ble jeg ganske lei av at det lukter hasj overalt. Det er rett og slett ubehagelig. En annen ting er at mange steder kun har iskaldt vann til å vaske hendene, noe som er ganske ugreit når man er kald fra før. Det samme opplevde jeg også hos Dentsu i Amsterdam, og da jeg spurte hvorfor, virket det som de ikke helt forsto hva jeg mente, så det er tydeligvis helt normalt her.

Neste dag startet igjen rolig, med tidlig trening og jobb. Jeg rakk en liten tur innom Albert Cuyp Market i De Pijp, et hyggelig lokalt marked med boder som selger alt fra klær og småting til mat. Resten av formiddagen gikk med til møter, og det var fint å få beholde hotellrommet noen ekstra timer.

Jeg logget av rundt halv tre og gikk ut i det fine været, typisk nok kom finværet først når helgen var over. Først gikk turen til Hoofstraat, byens luksusshoppinggate. Ikke noe som egentlig skilte seg ut, og området føltes litt tamt. Rett ved siden av ligger Rijksmuseum, men siden museum ikke fristet, gikk jeg videre gjennom Vondelpark, som heller ikke var noe spesielt.

Solen fortsatte å skinne da jeg gikk gjennom Sarphatipark. Mange restauranter var stengt på grunn av mandag, så til slutt bestemte jeg meg for å dra tilbake mot De 9 Straatjes for å spise brunsj på Ree7. Det var både langt og litt kronglete med kollektivtransport, så det endte med at jeg gikk hele veien. Underveis passerte jeg et koselig kryss med uterestauranter og fortsatte inn i Weteringplantsoen, en liten park langs kanalen. Jeg satte meg på en benk med en flaske kullsyrevann og tenkte å nyte litt ro i solen. Da kom det selvfølgelig en fyr og satte seg rett ved siden av meg og tente en joint. Lukten av hasj er noe av det jeg synes er aller verst med byen, det er overalt, og blir ganske dominerende etter hvert.

Jeg ble ikke spesielt imponert over Ree7. Servitøren anbefalte en avokadocroissant, men den ble altfor bløt med alt fyllet, og avokadomosen inneholdt løk, noe jeg ikke liker. Totalt endte det på 23,50 euro for croissant, kaffe og vann, som var billigere enn dagen før.

Videre spaserte jeg til De Wallen og Oude Kerk, og havnet på Museum of Prostitution. Der fikk jeg svar på mange spørsmål jeg ikke visste jeg hadde: hva de betaler for å leie et rom, hva de tjener per dag, hvorfor rødt lys brukes, og hvordan yrket fungerer i praksis.

Selve museet var ganske lite, mest infoplakater, og egentlig ikke verdt inngangsbilletten på 14,50 euro. Men man fikk sett rommene og rammene de jobber i, noe som gjorde inntrykk. Gjennom audioguiden “følges” man av Olga, en av de mest erfarne prostituerte i byen.

På kvelden flyttet jeg til Westcord Art Hotel i Houthavens, et roligere område utenfor sentrum der Dentsu holder til. Der møtte jeg kollegaer som kom fra Norge. Pål, Caroline og jeg dro ut og spiste middag på Rijsel, en fransk bistro og noe av en institusjon i byen, spesielt kjent for kjøttretter. Jeg ble litt mobbet for mitt «kålhode» etter å ha sendt snap av maten, men det var faktisk ganske godt. Det ble en sen kveld, og vi var ikke tilbake før rundt midnatt.

Neste dag ble litt krevende. Som forrige opphold i Houthavens var hotellrommet svært kaldt, og jeg måtte sove med fleecedress og kåpe. Det stod denne gangen ikke oppgitt temperatur, men opplevelsen var lik forrige gang da det stod tolv på gradestokken. Jeg sovnet sent og fikk derfor begrenset søvn før tidlig oppstart neste morgen.

Dagen gikk i hovedsak med til kurs, men det var en del avbrudd knyttet til jobb som gjorde det utfordrende å holde kontinuerlig fokus. På kvelden var jeg ikke helt i form, og valgte å stå over felles middag. Det ble en rolig kveld alene med enkel mat og en time i badekaret.

Siste dag bestod av utsjekk og siste del av kurset før hjemreise. Denne dagen fungerte mye bedre, både med tanke på konsentrasjon og færre avbrytelser. Lunsjen ble en bowl fra Anne & Max i nærheten, som var et godt alternativ. Arbeidsdagen ble avsluttet klokken fire, og det var litt vemodig å ta farvel med kollegaer fra Norden etter flere gode faglige og sosiale dager sammen både her og i København.

Etter en kort Uber-tur dro vi til flyplassen. Sikkerhetskontrollen var også denne gangen svært grundig, og opplevdes uvanlig omfattende sammenlignet med andre flyplasser. I tillegg til ordinær scanning ble jeg tatt ut til manuell kontroll, som var både detaljert og fysisk påtrengende. Dette inkluderte grundig kroppsvisitering som opplevdes lite komfortabel og mer inngripende enn det som er vanlig. Flyplassen har også nye systemer for innsjekk av bagasje, som oppleves lite intuitive og mer tidkrevende enn tidligere løsninger, så her bør man ha litt god tid. Vi spiste på The Wanderer før avreise, et helt greit, men ikke spesielt minneverdig måltid.

Amsterdam er en vakker by med mye å by på, særlig langs kanalene og i de koselige områdene. Samtidig er det en værutsatt by, og den sterke lukten av hasj preger opplevelsen flere steder. Jeg fikk heller ikke opplevd tulipansesongen, som nok hadde gitt byen et ekstra løft. Mat og drikke opplevdes ikke nødvendigvis som spesielt dyrt, men overnatting er kostbart, og hotellprisene er høye. Alt i alt er det en by jeg likte godt å besøke, og som jeg absolutt vil anbefale, men som ikke helt når opp blant mine favoritter av europeiske hovedsteder.

Siste helgen i januar reiste jeg til København, lørdag formiddag, sammen med en kollega. Vi skulle på kurs i regi av Dentsu, men valgte å reise en dag tidligere enn resten av gruppen for å få litt tid til å oppleve byen før programmet startet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da jeg jobbet i motebransjen var jeg flere ganger i København i forbindelse med fashion week, men de siste årene har det blitt langt mellom besøkene. København har dessverre aldri vært noen stor favoritt for meg, mye på grunn av været. Jeg har vært uheldig nesten hver gang jeg har vært der, og ender alltid opp med å fryse, uansett hvor mye klær jeg pakker på meg. Når det er sagt, er det en ganske koselig by: sammenhengende, klassisk arkitektur med brostein, farger og lave bygårder, og et levende gateplan med kafeer, barer, sykler og folk ute hele tiden. Selv når frosten river deg i ansiktet, er danskene ute på sykkel.

Vi fløy med SAS lørdag formiddag klokken halv to og møttes på flyplassen en time og førti minutter før avgang. Etter lunsj på Lett, med søtpotet- og fetasalat, var det klart for boarding. Turen gikk kjapt og greit, og tok i overkant av en time. Ved ankomst Kastrup var det enkelt å finne toget inn til sentralbanestasjonen, til en prislapp på kun tretti danske kroner. Derfra var det bare en kort spasertur til Comfort Hotel Vesterbro, hvor jeg hadde booket den første natten.

Caroline skulle bo på hotellet vi skulle bruke under kurset, så vi skilte lag og avtalte å møtes til middag noen timer senere. Vesterbro viste seg å være et hyggelig område å bo i – avslappet og lokalt, med mange kafeer og restauranter, samt kort vei til både togstasjonen og Tivoli. Hotellet kostet rundt 1200 kroner natten, men rommet var ganske basic og dessverre ikke særlig imponerende. Jeg hadde vindu inn mot fellesarealer, noe som førte til en del støy på kvelden, og rommet ble også veldig mørkt siden det manglet vindu ut mot gaten. Gymmet derimot var imponerende – et av de beste hotellgymmene jeg har sett, og et stort pluss.

Jeg ankom rundt halv fem, sjekket inn og tok en liten spasertur før middag. Turen gikk mot Strøget, en av Europas lengste gågater og Københavns viktigste handlegate. Det var ekstremt kaldt. Null grader i København føles seriøst som minus ti i Oslo; rått, fuktig og surt.

Videre gikk jeg til Kongens Nytorv, et av byens mest sentrale torg, og var innom Magasin du Nord for å varme meg litt – det ikoniske varehuset som har ligget her siden 1800-tallet.

Derfra fortsatte jeg ned mot Nyhavn, som var vakkert opplyst i vintermørket. Med sine fargerike hus fra 1600- og 1700-tallet og den gamle havnen, er dette et av byens mest kjente områder – tidligere fullt av sjøfolk, i dag mest restauranter og turister. Til tross for at jeg har vært mange ganger i København tidligere, har jeg aldri fått oppleve bra nok vær til å kunne sitte ute i Nyhavn.

På vei tilbake kikket jeg litt i butikker, men siden jeg alltid sparer penger til å kunne reise, ble det kun en vaffel fra et av de mange dessertstedene i gaten. Den tok jeg med tilbake på rommet – det var rett og slett for kaldt til å stå ute og spise. Vaffelen i Dubai-stil var fantastisk, men også ganske kvalmende, så jeg endte opp med å bare spise en liten del av den.

Etter å ha fått varmen på hotellet, byttet jeg og gikk omtrent et kvarter til Vækst for å møte Caroline til middag. Restauranten er kjent for nordisk mat med fokus på grønnsaker og sesongråvarer, og har flere setmenyer å velge mellom. De har både fisk, kjøtt og vegetar – og vi var begge veldig fornøyde. En skikkelig god restaurantopplevelse, og jeg var ikke tilbake på rommet før nærmere midnatt.

Jeg hadde sovet dårlig natten før (nyttårsbord kombinert med reise er ingen god ide), og dessverre ble det enda mindre søvn denne natten på grunn av støy fra fellesarealene. Heldigvis er det lite en god treningsøkt ikke kan fikse, så søndag morgen startet jeg dagen klokken ni på gymmet. Utsjekk var allerede klokken elleve, så det ble ikke tid til hårvask, litt irriterende. Jeg hadde heller ikke frokost inkludert, så den kan jeg ikke si så mye om.

Etter utsjekk tok jeg Bolt til NH Collection Copenhagen i Christianshavn, rett ved Dentsu-kontoret, og for en forskjell! Hotellet var en enorm oppgradering: store, lyse rom, moderne stil og gjennomgående høy standard. Prisen var rundt 2500 kroner natten, og inkluderte en veldig bra frokostbuffet.

Christianshavn er inspirert av Amsterdam, med kanaler, smale gater og en roligere, mer sofistikert stemning enn Indre By. Likevel ville jeg ikke valgt å bo her som turist – området føles litt tommere, til tross for kort vei til Nyhavn.

Jeg møtte Caroline, og vi tok en spasertur gjennom byen. Vi startet over broen til Nyhavn, før vi gikk videre til Amalienborg; den danske kongefamiliens residens.

Slottet består av fire nesten identiske bygninger rundt en åttekantet plass. Vaktskiftet skulle skje mens vi var der, men det var for kaldt til å stå stille, så vi gikk videre.

Derfra fortsatte vi til den lille havfrue, Københavns mest kjente – og kanskje mest omdiskuterte – statue. Den er inspirert av H.C. Andersens eventyr og er mindre enn mange forventer, men fortsatt et ikon.

Vi frøs så mye at vi bestemte oss for å finne en kafe, helst med brunch siden jeg ikke hadde spist noe særlig frokost. Jeg hadde lagret flere steder på Google Maps, men alt var fullt – enkelte steder var det til og med kø ut i gaten. Til slutt endte vi på en litt kjip kafe som kun hadde boller og kaffe. Kanelbollen var direkte ekkel, med altfor mye bløt sukker- og smørfyll, så den droppet jeg, men kaffen var helt okei.

Senere gikk vi videre mot Indre By, og siden jeg stort sett bare hadde drukket kaffe hele dagen, var jeg ordentlig sulten. Vi endte opp på Ø12, hvor jeg fikk en veldig god avokadotoast. Danskene er virkelig flinke på brød, og dette stedet kan absolutt anbefales. Da klokken nærmet seg fem, gikk vi tilbake til hotellet – og det var helt nydelig med en varm dusj og hårvask før middag.

Jeg møtte resten av gjengen i resepsjonen, og vi gikk til Cafe Wilder, bare fem minutter unna. En liten, intim fransk bistro. Ikke det mest vegetarvennlige stedet, men jeg fikk en god ostesuffle, og de andre var ekstremt fornøyde med biffen sin.

Kvelden ble avsluttet med litt jobb og forberedelser til kurset. Mandag morgen startet jeg dagen med en ny økt på hotellets gym – også dette ganske bra, blant annet med kabelstativ som gir mange treningsmuligheter.

Jeg har nylig fått ny rolle i Dentsu, og i forbindelse med det er vi i gang med en kursserie i Sales Mastery som går over flere moduler, over seks dager. De to første ble holdt i København, mens de fire neste skal være i Amsterdam.

Dentsu Danmark holdt til rett borti gaten fra hotellet, i en flott beliggenhet ved vannet – nesten som en miniutgave av Nyhavn, med fargede hus og kanal. På kurset var vi kollegaer fra Danmark, Sverige, Finland, Amsterdam, i tillegg til oss fire fra Norge. Første kursdag varte til klokken seks, med litt tapas og mingling på slutten.

På kvelden var det en del jobb å ta igjen, så jeg droppet middag og kjøpte med noe mat fra butikken som jeg spiste på rommet. Det begynte også å snø kraftig, og det fristet lite å gå ut.

Neste dag var det en ny full kursrunde, før vi avsluttet rundt fire og dro rett til flyplassen. Kurset ga mange gode refleksjoner og innspill å ta med seg videre. Jeg likte spesielt godt gruppeoppgavene og diskusjonene, som åpnet for ulike perspektiver og god erfaringsdeling. Rollespill oppleves derimot som krevende for meg, men det var veldig verdifullt å få møte og jobbe sammen med kollegaer på tvers av Dentsu i Norden og Amsterdam.

Mamma og jeg elsker å dra på juletur, men i år ble både Paris og London rett og slett for dyre, så vi valgte Berlin fordi det var et billigere alternativ. Byen er ikke like magisk som julen i Paris, men det ble faktisk en positiv overraskelse. Julemarkedene i Berlin er noe av det beste jeg har sett – flere, større og mer stemningsfulle. I tillegg var vi heldige med været, med plussgrader hele helgen, noe som gjorde det ekstra fint å gå rundt ute.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi reiste tidlig om morgenen med Norwegian og fikk veldig billige billetter. Minuset er jo selvfølgelig at håndbagasjen kostet like mye som selve flybilletten, så det blir alltid litt mer enn man tror.

Vi landet i Berlin allerede halv ti og var på hotellet en time senere. Vi bodde på Capri by Fraser, som ved første øyekast virket litt øde, men som viste seg å ligge veldig sentralt. Det var et aparthotell med kjøkkenkrok, veldig greit for oss som ikke er så glade i mye frokost. Buffeten kostet tjue euro per person per dag så det hadde blitt ganske mye ekstra. Det aller beste var at vi fikk sjekke inn med én gang vi ankom – gull verdt etter tidlig fly.

Hotellet lå perfekt til: Humboldt Forum rett ned i gaten, Berliner Dom like ved, og en kort spasertur til Alexanderplatz og TV-tårnet.

Vi startet rolig med en spasertur langs elven Spree og fant House of Small Wonders der vi spiste brunsj. Salaten, suppen og fruktskålen var god, mens avokadotoasten laget på squashbrød var litt rar. Etter lunsj tok vi T-banen mot Kurfürstendamm. Billettautomatene var kun på tysk, så vi klarte selvfølgelig først å kjøpe feil billett (sykkelbillett 🙃). Prisene var omtrent som hjemme: 10,80 for 24-timerskort og 3,80 for én vei. Heldigvis var folk hjelpsomme og snakket godt engelsk. Berlin har både S-Bahn og U-Bahn, og det tok litt tid å bli vant til systemet.

Kurfürstendamm er en av Berlins store handlegater – bred, travel og ganske urban. Den kan minne litt om Oxford Street i London, med lange rette strekninger og butikker på begge sider. Her finner du alt fra kjedebutikker til større varehus, og det er mye folk og trafikk hele dagen.

Her ligger også det kjente varehuset Kadewe (Kaufhaus des Westens) fra 1907: et 60 000 kvadratmeterstort bygg over åtte etasjer med luksus, mote, interiør, teknologi og mat. Det er faktisk det største varehuset på det europeiske fastlandet og kan sammenlignes med Lafayette i Paris og Harrods i London.

Ved stoppet Kurfurstendamm ligger Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche (på Breitscheidplatz), og er et sterkt visuelt symbol på byens historie. Den ødelagte kirkespiren, som bevisst er bevart etter bombingen under andre verdenskrig, står side om side med en moderne kirke i blått glass fra 1960-tallet. I desember settes det opp et stort julemarked rundt kirken.

Julemarkedet heter Weihnachtsmarkt an der Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche og endte opp med å bli et av de vi likte aller best. Veldig stemningsfullt, med mye granbar, spon på bakken, små boder med mat og julepynt, lys og god plass til å rusle rundt.

Vi elsker julekuler, og her fant vi også en stor julebutikk, Käthe Wohlfahrt, hvor vi kjøpte altfor mange kuler og pynt. Det er noe veldig koselig over å pynte juletreet og mimre tilbake til alle steder man har vært.

Etter å ha fått med oss det meste på julemarkedet gikk vi ned i shoppinggaten, og fant ut at Zalando hadde en stor outlet her. Vi var ganske slitne i rygg og bein etter konsert dagen før, så shoppinglysten var ikke på topp. Vi endte i stedet opp på KaDeWe. Veldig fint, men ikke helt på nivå med Paris.

Et av varehusets største høydepunkter er sjette etasje, med et berømt delikatessetorg med mat fra hele verden, gourmet-utvalg og flere restauranter og barer. Her var det friske delikatesser, bakevarer, ost, internasjonale spesialiteter, vin og champagne til sitteplasser og servering. Vi opplevde den som litt hektisk og kaotisk, men helt i enden lå en liten, koselig Ladurée. Der tok vi en pitstop med champagne og makroner – et lite glimt av Paris midt i Berlin, helt nydelig.

Da vi kom ut igjen, hadde det blitt mørkt, og julemarkedet var enda koseligere. Været var fint, så vi bestemte oss for å dra videre til Charlottenburg og julemarkedet der. På vei til T-banen dukket det opp en Primark, og plutselig hadde vi brukt to timer der.

Etter det var vi både sultne og slitne, så i stedet for julemarked gikk vi 200 meter ned i gaten og satte oss på Hard Rock Café. Ingen reservasjoner denne turen, så det var fullt – men vi fikk plass i baren. Servitøren var sur og bitter, men maten var god: mac and cheese og spareribs.

Neste morgen startet jeg dagen med løping på tredemølle på hotellets gym. Lite, men helt greit rom med det viktigste av utstyr. De byttet kun håndklær på rommet hver tredje dag, og siden det var søndag og alt var stengt, var det praktisk å kunne bruke både håndklær og vann på gymmet. Jeg drakk faktisk springvannet i Berlin – det var stress å få tak i flaskevann i nærheten.

En liten kilometer fra hotellet lå Checkpoint Charlie, et av Berlins mest kjente landemerker og et populært stopp for turister. Det lille vaktskuret midt i krysset markerer et tidligere grensepunkt mellom Øst- og Vest-Berlin, og området rundt er i dag fullt av liv, museer og gatesalg.

Etter andre verdenskrig ble Berlin delt i fire soner kontrollert av seierherrene. Etter hvert utviklet dette seg til en klar splittelse mellom Øst-Berlin, styrt av Sovjetunionen, og Vest-Berlin, knyttet til vestlige demokratier. Forskjellene i politikk, økonomi og levekår førte til at mange flyktet vestover, og for å stoppe dette bygde Øst-Tyskland Berlinmuren i 1961.

Byen forble delt helt til murens fall i 1989, som følge av folkelig protest og press for frihet i Øst-Tyskland. Sovjetiske reformer og økonomiske problemer gjorde det vanskelig å opprettholde muren, og én kveld ble grensene åpnet – og folk strømmet gjennom, fredelig, for å gjenforenes med Vest-Berlin.

Rett ved Checkpoint Charlie kan du ta turen opp i Air Service Berlin – Weltballon, en av verdens største festede helium‑ballonger som stiger cirka 150 meter over Berlin. I motsetning til en tradisjonell varm‑ eller varmluftsballong, er denne festet til bakken med en kraftig stålkabel, så den svever stille og stabilt uten å fly fritt. Jeg hadde veldig lyst til å prøve, men mamma ville ikke, og det er ikke like gøy alene.

Videre gikk turen til Potsdamer Platz, som dessverre hadde det minst koselige julemarkedet. Det hadde litt for moderne preg, med boder plassert rett på asfalten, noe som gjorde at det føles mer som et kjøpesenter-utendørs enn et tradisjonelt, koselig marked.

Høydepunktet var akebakken, som absolutt bør testes. Prisen var bare to og en halv euro, så det var helt overkommelig. Mens alle andre kjørte sammen, var jeg alene – og da bestemte han som jobbet der seg for å gi meg ekstra fart og masse spinn. Jeg suste ned bakken i full fart, snurrende rundt, og hylte av ren adrenalinfølelse – skikkelig gøy!

Like ved fant vi en koselig, julepyntet kafé hvor vi tok en liten stopp. Maxim hadde et godt utvalg kaffe og små bakervarer som croissanter og kaker. Det var en perfekt pause i en avslappet atmosfære med utsikt over det travle torget.

Vi fortsatte spaserturen vår videre mot Brandenburger Tor. På veien dit passerte vi Jødeminnesmerket, et sted for refleksjon over Holocaust og de millioner av liv som gikk tapt. Minnesmerket består av 2 711 store betongblokker i ulike høyder, arrangert i et rutenett som skaper smale ganger å gå gjennom, ment for å gi en følelse av uro og forvirring.

Vi passerte også Reichstag, setet for Tysklands parlament. Bygget fra 1894 kombinerer nyrenessanse med moderne elementer, og den store glasskuppelen på taket gir utsikt over Berlin. Med sin dramatiske historie – blant annet brannen i 1933 og skader under krigen – er det i dag et sterkt symbol på Tysklands gjenreising og demokrati. Vi håpet å komme opp i kuppelen, men til tross for at der er gratis må det reserveres flere dager i forveien.

Endelig fikk vi se Brandenburger Tor, som for meg er Berlins mest ikoniske landemerke. Den kan minne litt om Triumfbuen i Paris, og stod ferdig i 1791. Bygget i klassisk, gresk-inspirert stil, med seks søyler og en vogn trukket av fire hester på toppen, har den gjennom historien blitt et symbol på både deling og gjenforening.

Tor er inngangen til Unter den Linden, Berlins mest kjente boulevard, som strekker seg ned til Museumsinsel. Navnet betyr «under lindetrærne», og gaten har flere historiske bygninger, ambassader, kafeer og butikker. Juletreet var ikke spesielt imponerende, og gaten kunne langt fra måle seg med Champs-Élysées når det gjelder stemning og julelys. Det ble litt finere jo nærmere vi kom de eldre bygningene i enden av gaten, men trist nok hadde de ikke tent lys i noen av trærne.

Dessverre begynte det å regne, og vi måtte søke ly under taket ved Kronprinzenpalais. Etter en stund innså vi at regnet ikke kom til å gi seg, og siden vi allerede hadde billetter til TV-tårnet kvart på fire var det bare å bevege seg videre mot Alexanderplatz.

På veien dit gikk vi gjennom julemarkedet ved Humboldt Forum. Markedet var veldig koselig, med små boder, lys og julepynt som skapte god stemning. Maten var litt varierende: en lun brezel med ost var helt grei, mens en bolle med marsipan inni var ganske bløt og ekkel. Likevel var det hyggelig å rusle gjennom markedet og kjenne duften av gløgg og julegodt.

På Alexanderplatz fant vi enda et julemarked, større og mer turistpreget, med et bredt utvalg av boder og aktiviteter. Vi bestemte oss for å komme tilbake senere, siden vi skulle inn i TV-tårnet først.

Vi fant inngangen til TV-tårnet, gikk gjennom sikkerhetskontrollen og tok heisen opp til observasjonsdekket, som rager 203 meter over byen. Vi hadde betalt 68 euro for to personer, inkludert prosecco. Først besøkte vi dekket – og wow, utsikten var virkelig imponerende. Hele Berlin lå åpent foran oss, med Humboldt Forum og julemarkedet rett under.

Etterpå satte vi oss i baren, slappet av i over en time, fikk varmen og nøt utsikten med et glass champagne før vi fortsatte dagen med nye eventyr.

En trikketur og en stappfull busstur førte oss til Charlottenburg slott og julemarkedet foran det.

Slottet, Berlins største, er et praktfullt eksempel på barokk- og rokokkoarkitektur, opprinnelig bygget på slutten av 1600-tallet som sommerresidens for Sophie Charlotte, dronning av Preussen. Hagen og de utsmykkede salene innvendig er populære å besøke, men denne dagen var det julemarkedet foran som stod i fokus.

Markedet var virkelig nydelig, kanskje byens fineste, med lys på slottet, julemusikk, granbar og små hytter fylt med håndlagde gaver, mat og typiske tyske julegodterier. Atmosfæren var eventyrlig, og vi ruslet rundt i to timer, smakte gløgg og brente mandler, og lot oss oppsluke av julestemningen. Eneste minuset var regnet og paraplyen midt i folkemengden som var litt slitsomt, men opplevelsen var absolutt verdt det.

Vi tok Bolt tilbake til sentrum og stoppet innom Rausch Schokoladenhaus, hvor vi kjøpte sjokolade til oss selv og marsipan i gave. Butikken er legendarisk, med et enormt utvalg håndlaget sjokolade, kreative kreasjoner formet som Berliner landemerker, og en koselig kafé hvor man kan nyte varm sjokolade, kaker og desserter.

Været var surt, så vi orket ikke lete lenge etter middag. Vi valgte Fontana di Trevi, en pizzarestaurant med høyest rating innen én kilometers radius. Lokalet var veldig tradisjonelt, med klassisk italiensk innredning og koselig atmosfære, og pizzaen var sinnssykt god. Det ble en perfekt avslutning på en fin dag, og siden hotellet lå bare seks hundre meter unna, ble det en kort spasertur hjem.

Siste morgen fikk jeg inn en styrkeøkt før utsjekk. Deretter spaserte vi til Museumsinsel og Berliner Dom, hvor vi betalte ti euro per person for å besøke både innsiden av kirken og kuppelen. Kirken er byens største og ble bygget mellom 1894 og 1905. Den ble sterkt skadet under andre verdenskrig og gjenoppbygd i flere etapper, først ferdigstilt i 1993.

Innsiden hadde rike dekorasjoner og storslått arkitektur. Høye søyler og detaljerte fresker preget interiøret, og alteret var utsmykket med gull og kunstverk. Lyset som strømmet inn gjennom de store vinduene, fremhevet kuppelens malerier og den elegante nybarokke stilen.

Deretter fortsatte vi opp trappene, 267 trinn, og ble belønnet med en fantastisk panoramautsikt over Berlin, inkludert Unter den Linden, TV-tårnet og elven Spree.

Etter besøket gikk vi til Hackescher Markt, et livlig område med butikker og tradisjonelle barer. Jeg fant favorittbutikken min, Oysho, og handlet noen deilige, myke plagg, i tillegg til et varmesett med tights og jakke i julegave fra mamma. Området hadde også en stor julebutikk, Kate Wohlfart, samme som vi hadde sett på markedene tidligere.

Til lunsj fant vi Avocado Club, som jeg hadde merket av på Google Maps. Her fikk vi digg, sunn lunsj – jeg valgte toast med blomkål, rødbethummus og tilbehør, mens mamma gikk for burrata med avokado på toppen.

Derfra gikk vi videre til Friedrichstrasse, en annen kjent handlegate. Mamma fant vintersko, og vi spaserte videre mot Gendarmenmarkt, som skulle være byens største og beste julemarked.

Før vi utforsket markedet, tok vi en pause på Rausch, rett ved torget. Kaféen og butikken er fordelt over tre etasjer – butikk, bakeri og kafé. Jeg valgte en kald sjokolade (dumt valg, for den varme er visst deres spesialitet), og vi hadde hvert vårt kakestykke mens vi nøt stemningen.

Selve Gendarmenmarkt ble dessverre turens største skuffelse. Bodene stod på asfalt, det føltes sterilt og kjedelig, og markedet var mye mindre enn forventet. Det eneste som virkelig reddet stemningen var de opplyste bygningene rundt og et flott juletre som lyste opp i mørket.

I tillegg måtte man betale inngang – bare to euro – men jeg er fortsatt litt usikker på hva man egentlig betalte for. Hadde jeg måttet velge to julemarkeder i Berlin, hadde det definitivt blitt Kurfürstendamm og Charlottenburg.

Etter Gendarmenmarkt var det tid for å dra til flyplassen. Vi rakk derfor dessverre ikke tilbake til julemarkedene på Alexanderplatz og Rotes Rathaus, og fikk bare sett dem fra luften og i forbifarten på vei til TV-tårnet.

Berlin leverte veldig bra på julemarkeder – mange, store og overraskende koselige – men resten av byen hadde lite julestemning, og Unter den Linden manglet helt lys og dekorasjon. Vi spiste heller ikke på noen fancy restauranter denne gangen, noe vi vanligvis elsker å gjøre minst én gang per tur. Kanskje hadde Berlin blitt enda bedre med det, men vi hadde likevel en fin og innholdsrik førjulstur. Byen er ikke like julete eller vakker som Paris og London, men med plussgrader, mye gåing og rolige dager uten stress ble det en hyggelig og vellykket tur – og vi kom hjem med flere fine julekuler enn vi noen gang har hatt i kofferten.

Gøteborg i desember er koselig. Byen har julelys som speiler seg i kanalene, og i Hagas brosteinsgater dufter det av kanelboller og nybrygget kaffe. Liseberg lyser opp mørket med tusenvis av lys og juledekorasjoner. I 2022 var Line og jeg en helg i Gøteborg. Vi ble forelsket i Jul i Liseberg, og har etter det snakket flere ganger om å dra tilbake.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I tillegg har vi lenge hatt lyst til å besøke det berømte hotellet Jacy’z, som ligger en liten kilometer utenfor sentrum. Det er et urbant resort med tydelig internasjonal storbyvibe, der New York-estetikk møter skandinavisk design. Hotellet er stort, pulserende og litt “wow” – med mørke toner, statement-interiør og en gjennomført følelse av luksus uten å bli stivt. Innendørs er det spa, gym og flere konseptrestauranter – alt designet for å være både Instagram-vennlig og komfortabelt. Her er det liv nesten hele døgnet, med restauranter, barer og sosiale soner som gjør at hotellet føles mer som en destinasjon enn bare et sted å sove.

Forrige gang tok vi tog, denne gangen kjørte Line, og jeg ble hentet på døren klokken ni lørdag morgen, luksus. Fire timer senere, etter to tissestopp, ankom vi Jacy’z til et fantastisk fint resepsjonsområde med koselig peisstemning. Hotellet var svindyrt, vi hadde betalt 4 700 kroner for en natt på det rommet som heter large. Inkludert i prisen var frokost og inngang til spa samme kveld. Dersom man skulle parkere så ble det 400 kroner ekstra, og utsjekk etter klokken ti kostet også ekstra.

Vi fikk dessverre ikke sjekke inn før etter klokken tre, så vi satte fra oss bagasjen og spaserte til Haga, to og en halv kilometer fra hotellet.

Haga er Gøteborgs mest sjarmerende bydel – en liten, brosteinsbelagt lomme av historie midt i byen. Her ligger lave trehus tett i tett, små uavhengige butikker, vintage, og klassiske kaféer der man kan sette seg ned og senke skuldrene. Utenom at det var fullt kaos og kø ut dørene….

Stemningen er litt landsbyaktig, og Haga føles som et sted der du drar litt tilbake i tid. Det er her du finner de gigantiske kanelsnurrene, og godteributikker som minner om de man så i Pippi-filmene.

Vi begynte å bli sultne, og hadde planlagt å spise på Bruncheriet. Som forrige gang så var det såpass lang kø at vi ikke orket å stå i den, så vi endte opp med lunsj på Coco Orangerie. Det viste seg å være et koselig sted med god mat, der jeg endte opp med avokadotoast.

Etter lunsj gikk vi ned i sentrum og fant den berømte restauranten Tavolo som vi hadde fått anbefalt. Vi fikk ikke bestille bord til middag samme kveld, men det skulle være gode muligheter for drop-in dersom vi kom tidlig. Vi kikket litt i butikkene i Kungsgatan og Magasinsgatan, men vi var ikke helt i shoppingmodus. Line kjøpte seg en fleecejakke, og jeg tror det var det eneste vi kjøpte på hele turen utenom en julekule til mamma fra Liseberg.

Det var også kaldt med to minusgrader, så det var ikke fristende å være så mye ute. Før vi gikk tilbake til hotellet spiste vi vaffel på Gelaterian, og den kan virkelig anbefales. Fersk, varm og crispy, med hjemmelaget ekte pistasjis. Det eneste jeg gjerne skulle hatt mer av var isen for de var ikke generøse med kulestørrelsen. Line hadde syltetøy og rømme, og var også fornøyd med sin.

Vi var også innom Nordstan, Gøteborgs største og mest sentrale kjøpesenter, før vi spaserte langs elven tilbake. Det ligger ved sentralbanestasjonen, og er relativt stort, men det er mye kjedebutikker, og oppleves derfor litt kjedelig. I forhold til beliggenhet så er ikke Jacy’z det beste hotellet, man må forvente en del gåing. Tilbake i resepsjonen fikk vi endelig sjekket inn, og fikk et kjempefint stort rom i 11. etasje med lekre møbler og utsikt. Rommet var dessverre veldig kaldt, så vi slappet av litt i sengen før vi begynte å tenke på middag.

Vi bestemte oss for å droppe Tavolo fordi det var for langt unna, og valgte heller et sted i nærheten som hadde vunnet pris for pizzaen sin. Bulldog Kitchen lå bare en kilometer unna, og hadde god pizza, men lokalet var ikke noe spesielt. Vi hadde egentlig lyst til å spise på hotellet for å slippe å gå ut igjen, men de to restaurantene som er der (en amerikansk og en asiatisk) hadde dessverre ikke en meny som fristet noen av oss.

Vi var tilbake på hotellet litt over åtte, og kledde oss om for spa. Morgenkåpe og slippers hang i skapet på rommet. Vi startet i tredje etasje der det var utebasseng, men det var iskaldt i luften, og bassenget var stappfullt av feststemte ungdommer så det fristet ikke.

På toppen i 26. og 27. etasje ligger Pachanga Pool Club, en oppvarmet rooftop-pool med utsikt over byen, palmer, loungemusikk og en kosmopolitisk stemning som gir storbyferie-følelse selv midt på vinteren. Vi startet i 26. etasje der dette bassenget lå, sammen med det som kaltes Fire Room. Vannet holdt en temperatur på rundt førti grader, og det var utrolig deilig for såre muskler og bein.

Etterpå tok vi på oss morgenkåpene og beveget oss videre til Fire Room, som raskt ble mitt favorittrom på hele hotellet. Rommet var intimt og stemningsfullt, og jeg kjente en helt egen ro her, noe som var magisk etter en periode med mye stress på jobb. Belysningen var dempet, interiøret elegant og gjennomført, med komfortable chaiselonger der vi kunne synke ned, lene oss tilbake og nyte utsikten over Gøteborgs glitrende bylys.

Navnet har rommet fått fra de små peisene som varmer opp rommet og gir en ekstra lun og koselig atmosfære, spesielt perfekt i det tunge vinterhalvåret. Det finnes også en «calling»-funksjon på bordene for å bestille drikke direkte til loungen, men da vi prøvde den, kom det dessverre ingen – en liten detalj som kunne vært bedre, men som ikke tok bort fra den ellers herlige opplevelsen.

Baren lå i 27. etasje, og da vi kom opp dit ble vi møtt av nok en oase: et nytt basseng, solsenger, flere chaise-lounger, sittegrupper i myk, ferskenfarget velur, en stor peis å samles rundt, og et åpent tak som slapp stjernehimmelen inn.

Vi bestilte to mocktails, satte oss til rette, nøt utsikten og slappet helt av – en magisk avslutning på dagen, som varte til baren stengte klokken halv elleve. Jeg kunne gjerne blitt der lenger. Etter en rask dusj gledet jeg meg til å krype opp i sengen, men den viste seg dessverre å være noe av det dårligste jeg har sovet i. Hele natten lå jeg i en bue, med en altfor høy hodepute som tvang meg til å sove uten – til sammen ble det bare et par timers søvn. Det var virkelig en skuffelse på et ellers nydelig hotellopphold.

Neste morgen var det frokostbuffet i de koselige lokalene – perfekt for en rolig start på dagen, selv for meg som ikke er så glad i annen frokost enn havregryn med proteinshake. Utvalget var variert: ferske bakverk, pålegg, frukt og grønnsaker, varme retter som egg og bacon, samt flere alternativer for kaffe- og teentusiaster.

Jeg valgte en porsjon havregrøt med bærblanding og peanøttsmør, kokt egg, brød med ost, og masse fersk ananas – en kombinasjon som føltes både frisk og veldig mettende.

Etter frokosten ble vi fristet av dessertbuffeten på bardisken på Archies, restauranten ved lobbyen, rett foran peisen. Selve dessertutvalget var kanskje mer koselig enn imponerende, men det var utrolig hyggelig å starte dagen her, foran flammene, rolig og avslappende.

Vi fikk utsatt utsjekken med en time, men klokken elleve var fortsatt for tidlig til å rekke både frokost, trening og dusj. Da vi oppdaget at gymmet hadde egne dusjer og alt man trengte, bestemte vi oss for å sjekke ut i treningsklær og ta bagasjen med opp til treningsrommet. Gymmet var faktisk noe av det beste jeg har sett på et hotell, med stativer, vektstenger, manualer, kabel og flere apparater. Vi fikk gjennomført en times trening, med et kort avbrudd for å flytte bilen til et annet sted klokken tolv – litt upraktisk, siden hotellet ellers tilbyr utsjekk klokken ett mot ekstra betaling. Garderoben var derimot helt super, så det ble en enkel og god løsning å gjøre det på denne måten.

Ferdig trent og utsjekket kjørte vi til Liseberg, hvor vi hadde forhåndsbestilt billetter til 125 svenske kroner per person. Vi fant parkering bare noen minutter unna parken, og ruslet derfra bort til inngangen.

Liseberg er en av Skandinavias mest populære fornøyelsesparker og et must hvis du besøker Gøteborg, uansett årstid. Parken ligger sentralt i byen og kombinerer klassisk tivoli‑stemning med moderne attraksjoner, restauranter og butikker. Liseberg er kjent for lysene, musikken og den eventyrlige atmosfæren.

Når desember kommer til Gøteborg, forvandles Liseberg til et magisk vinterparadis. Hele parken glitrer av tusenvis av lys som speiler seg i de små kanalene og dekorerer trær, bygninger og attraksjoner. Lukten av gløgg, nybakte pepperkaker og brente mandler fyller luften, og skaper en varm og koselig julestemning midt i vinterkulden.

Parkens julemarkeder bugner av små boder med håndlagde gaver, håndverk, lokale delikatesser og søtsaker, perfekt for både små og store som vil kose seg med en kopp varm sjokolade eller finne små julesuvenirer. De klassiske karusellene og små attraksjonene gir en nostalgisk, eventyrlig følelse, mens de større berg-og-dal-baner fortsatt frister de som vil ha litt mer spenning.

Stemningen på Liseberg er absolutt mest magisk i mørket så jeg anbefaler å komme maks en time før det blir mørkt. Da er dette stedet hvor julen virkelig føles levende, og der man stort sett går rundt og gaper og “wow”-er over hvor fint det er.

Tomtehuset er en av parkens koseligste juleattraksjoner, perfekt for å få julestemning. Her tas du med gjennom en labyrint av juletrær frem til et sted du kan skrive ønskeliste og senere poste den.

Inne i Tomtehuset man kan møte nissen og man ser små figurer jobbe i nisseverkstedet. Det er også postkasse til å poste ønskelisten. Jeg glemte å skrive navnet på min, så det spørs om ønskene går i oppfyllelse.

Dessverre er utvalget av skikkelig god eller sunn mat i parken ganske begrenset, så vi endte opp med junk. Jeg gikk for halloumi-taco med tortilla chips og guacamole, mens Line valgte en wrap og pommes frites. Vi kjøpte også hver vår vaffel fra Systrarna Olssons, et sted vi husker som veldig bra fra forrige gang. Denne gangen ble det en stor skuffelse.

Line prøvde seg på litt rulett, i håp om å vinne med seg en stor sjokolade. Dessverre så ble det ikke noe premie med hjem. Jeg mistenker at de som vinner disse sjokoladene bruker mer penger enn sjokoladens verdi.

Vi har ikke et sånt sted som Liseberg i Norge, ikke noe som kommer i nærheten en gang. Det er utrolig koselig, og virkelig magisk etter mørkets frembrudd.

Når det er sagt så er det noe med å oppleve et sted for første gang. Vi begge synes det var aller mest magisk i 2022, kanskje fordi at gang nummer to så er alt likt og står på samme sted. Parken fornyes ikke hvert år, noe som er forståelig, for det må ligge utrolig mye arbeid bak.

Vi kunne gjerne hatt litt lenger tid etter at det ble mørkt, men hadde en lang kjøretur hjem, så vi bestemte oss for å dra rundt klokken fem. Hele bilturen på tre og en halv time var i mørket, men det gikk unna, og vi kom hjem i tide til å få med oss Italia-kampen som avgjorde at Norge kvalifiserte til VM.   

Vår helgetur til Gøteborg ble en perfekt miks av avslapning, god mat og julestemning: Fra en rolig og behagelig spaopplevelse og koselige stunder foran peisen på Jacy’z, til julemagien på Liseberg med lys, nisser og markedsboder. Selv om matopplevelsene i parken kunne vært bedre, og vi savnet litt søvn etter en dårlig seng, var det veldig koselig med en jentetur, og denne helgen ga både påfyll og en liten kickstart på julestemningen.