Saranda – Albanias juvel

Saranda var den første byen jeg hørte om at folk reiste til ferie på i Albania, for en god del år tilbake. Saranda har flest turister og klarest vann, og ligger en kort båttur fra Korfu. Jeg ble veldig positivt overrasket over byen, som hadde både strender, god mat og et yrende liv på kveldstid, akkurat som det skal være på ferie.

Om du reiser fra Norge til Saranda så er det best å fly til Korfu, og ta båt derfra. Siden Trude og jeg allerede hadde vært en uke i Albania, så kom vi til Saranda med buss fra Vlore. Denne bussturen er noe av det mest slitsomme og utmattende jeg har vært med på i mitt liv, og jeg hadde aldri gjort det igjen.

Bussturen som skulle ta tre timer tok over seks timer, og inkluderte to runder med bilsyketabletter, ekstrem kvalme, smale og bratte fjellsider opp, ned og rundt. På toppen av fjellet, når vi nærmet oss halvveis, stoppet vi i en krapp sving der det lå en liten ensom restaurant, eller taverna som man ville sagt i Hellas. Sjåføren sa ingenting, men gikk inn på restauranten, bestilte mat og satte seg til å spise. Fordi han ikke ga noe informasjon så endte pausen med å bli over en time lang. Når han selv var ferdig så begynte andre passasjerer å bestille mat, så da måtte vi jo vente på de også. Noe så håpløst.

Den beste beskrivelsen jeg kan gi er en stappfull nedbrutt buss uten air condition som i perioder kjørte med døren oppe fordi det ble over førtifem grader inne. Noen ganger virket det som om bussen ikke engang hadde krefter til å komme seg opp de bratte bakkene, det kan ikke ha gått i mer enn tretti kilometer i timen, ofte på første gir.

Mellom Vlore og Saranda skulle jeg gjerne hatt en bil. Ikke bare for å unnslippe den grusomme bussturen, men her ligger reisemål som Himare, Drymades Sunset Bar, Dhermiu beach og Havana Beach Club. Det ser ut som fantastiske steder som jeg fortsatt lengter etter å se. Dersom man skal leie bil i Albania og droppe den et annet sted enn pickuppointet, så tror jeg kanskje man må bestille den på nett. Vi hadde i alle fall ingen suksess med å finne det lokalt.

Den følelsen når vi kom frem til Saranda, så krystallklart vann, og fikk stikke tærne i havet var helt ubeskrivelig magisk. Vi var helt utslitte, og snakket nesten ikke sammen. Det ble pizza på en restaurant på promenaden i nærheten av hotellet, Gusto. Vi orket ikke å gå hele promenaden en gang, men gikk tidlig på rommet og tilbragte kvelden på balkongen før vi la oss tidlig. At man kan bli så ødelagt av en busstur.

Heldigvis var formen tilbake neste morgen, og jeg gikk på jakt etter gym. Endte opp med å trene hver dag på Stiv Fittnes (sykeste navnet og feilstavet, men det het faktisk det). Gammelt gym med vegg til veggteppe og jernvekter, men allievel helt topp med alt jeg trengte av utstyr for en god økt. Prisen var femti kroner per dag så det var også innafor. Det går en del penger på trening på ferie, men jeg liker å teste ut nye gym i utlandet, det er en del av turen det også.

Vi hadde en helt fantastisk beliggenhet på hotellet vårt, Sun N Blue. Det lå cirka midt på havnepromenaden, med balkong og utsikt over sjøen og stranden. Stranden ved promenaden er offentlig, og gratis for alle. Det finnes ikke noe solsengutleie, og det er en steinstrand. Prislappen på hotellet var tusen kroner per natt, og inkluderte en fantastisk frokost servert på balkongen. Jeg må også nevne at fordi jeg ikke bestilte frokost de tre dagene jeg var alene, så fikk jeg tilbake femten euro fra hotellet på avreisedagen. Det var en veldig positiv overraskelse, og noe jeg aldri har opplevd før! 

Vi koste oss så masse på denne balkongen både morgen og kveld. Hotellet ellers var helt ok, men standarden ganske dårlig. Det var strømbrudd stort sett hver ettermiddag, og air conditionen stoppet å funke hver dag. Av fire dager så var jeg i alle fall to hele uten air condition, godt jeg er glad i varme. I tillegg så var dusjen ødelagt; det kom ikke vann til dusjhodet uten å holde oppe knappen på blandebatteriet samtidig. Det var heller ikke trykk i vasken, så noen ganger måtte jeg pusse tennene i dusjen, som hadde mye bedre trykk. Sånn er livet som budget traveller 🙂

Det var også spesielt at hotellet ba oss betale oppholdet i kontanter, og insisterte på det. Jeg insisterte tilbake på at jeg kun hadde kort som betalingsmiddel. Det hele endte med at hotellsjefen og jeg gikk sammen et godt stykke nedover promenaden, til en butikk der jeg fikk betale med kort. Regner med at det ble gjort en vennedeal mellom dem.

Etter frokosten skulle vi ta buss til Ksamil. Ksamil blir beskrevet som stedet med Albanias vakre strender, og var det noe vi cravet så var det sandstrand med krystallklart vann. Ksamil ligger seksten kilometer fra Saranda, og veien er smal med altfor mye trafikk, noe som gjør at turen fort kan ta en time. Jeg regner med at dette kommer til å bli et større og større problem jo flere turister som kommer til Saranda.

Bussen som skulle komme kom aldri, og til slutt ble vi så utålmodige at vi praiet en taxi som kom forbi. Det var faktisk ganske dyrt, tre hundre kroner per vei for den korte avstanden. Men i forhold til hvor lenge man muligens blir sittende i taxien så er det vel forståelig. Logistikken er virkelig noe de må jobbe med i Albania, den er så dårlig!

Når vi endelig kom frem til Ksamil så var klokken blitt halv elleve. Da var det nesten helt umulig å oppspore en solseng, jeg tror aldri jeg har sett så mange stappfulle strender noengang. Det var imponerende hvor mange solsenger de hadde klart å skvise inne på de små strendene.

Vi fikk to senger på en kai, og var happy med det. Prisen? Tre hundre kroner for to senger, så ikke spesielt billig. Men det var den beste stranddagen på turen. Vi koste oss så mye med servering på sengen og bading i krystallklart azurvann, endelig!

Jeg tok også en spasertur i Ksamil, og der var det en del snackbarer, restauranter og souvenirbutikker. Jeg er allikevel veldig glad for at vi bodde i Saranda, og ikke i Ksamil. Det hadde blitt litt som Platanias på Kreta, 100% turistifisert.

Jeg må også nevne Syri i Kaltër, eller det blå øyet. Vi kjørte forbi det på vei til Ksamil, det er en kilde der vannet kun holder ti grader. Naturfenomenet er femti meter dypt og minner om et øye både i form og farge. Vi droppet dette på grunn av det enorme trykket av turister. Det er blitt så populært at man må stå i lang kø for å kunne bade der.

Etter Ksamil var det på tide å utforske strandpromenaden i Saranda, og pynte seg for en bedre middag.

Vi valgte Madfish, en skikkelig fin restaurant i ene enden av promenaden. Restauranten lå helt i sjøen, og vi koste oss veldig der. Jeg spiste en nydelig burratasalat, og det var så deilig å sitte der nydusjet i kjole og føle seg litt fresh, og kjenne på takknemligheten over at den bussturen aldri skulle gjentas.

Dette var dessverre Trude sin siste kveld, og vi ville ikke inn på rommet igjen. Etter en tur på promenaden så satte vi oss på Limani Bar ytterst i havnen helt i sjøkanten og nøt livet. Jeg har ikke så mange flere restaurantanbefalinger fra Saranda, fordi det ble litt enklere servering etter at Trude dro, og jeg ble igjen alene. Jeg kan i alle fall si at jeg ikke anbefaler Proper pizza, den var merkelig.

Den beste pizzaen fant jeg faktisk på denne slice-baren rett før båthavnen. Ellers hadde jeg også merket av en lokal pizzasjappe litt utenfor turistområdet som jeg ikke fikk testet, men som jeg har troen på. Den het Pizza Savos hvis noen vil teste.

På promenaden har de også utrolig godt utvalg av slush, is og vafler. Iskulene er like små i Saranda som i resten av Albania, så husk å kjøpe minst to.

Neste morgen var det tidlig opp å følge Trude til båten som skulle gå over til Korfu, der hun skulle fly hjem fra. Det var supertrist å si ha det, og jeg gikk med tårer i øyene mot stranden.

I Saranda sentrum er det ikke sandstrender, men jeg likte meg skikkelig godt på African Beach, ikke altfor langt unna der som båten går til Korfu. Her var det god stemning, behagelige solsenger og krystallklart vann. Siden det var såpass langt og dyrt til Ksamil (det hadde faktisk blitt ni hundre kroner per dag med transport og solseng), så ble jeg like godt her de neste dagene. Det var også mye roligere og mer chill, selv om alle solsengene var fullbooket.

Det var ikke mulig å leie solseng for en person. Det var litt irriterende, siden det faktisk koster en del å leie solseng i Saranda. Jeg ble derfor enig med dem som jobbet der at jeg kunne “leie ut” min solseng dersom det kom noen som trengte bare en. En liten time senere kom de og sa at det var en mann som gjerne ville det.

Jeg blir sjelden kjent med noen på ferie, men her ble jeg det. Det viste seg at denne mannen har stått bak noen av de største ranene i Norge, og var venner med både Toska og andre kjente navn fra det kriminelle miljøet. Det var jo litt spesielt når jeg fikk vite det etter to dager sammen, men “heldigvis” jobber jeg i Oslo Fengsel og vet at mennesker aldri “er” kriminaliteten sin. Jeg tror det var derfor han valgte å fortelle dette også, når jeg sa jeg jobbet i et fengsel så kom hele historien. Han forsvarte seg bak at han aldri raner når det er folk i lokalene, og aldri bruker våpen. Han var også veldig påpasselig med å minne meg på at jeg ikke trengte å være redd for tingene mine; han var ikke tyv og rørte aldri noe som ikke ga han over en million i utbytte, haha.

Vi snakket mye om valgene han hadde tatt, konsekvensene og sorgen med å miste familien, og å leve i skjul og være på flukt. Han kan for eksempel aldri reise tilbake til Norge. Jeg syns det var interessant å høre hvorfor man velger et sånt liv, og nedsidene ved det. Oppsidene hans var spenning, adrenalin, og nok penger til å leve et bra liv.

For å si det sånn, denne mannen trengte ikke å dele penger på en solseng. Han kom nok til meg for selskapet, og jeg må si at han virkelig var utrolig hyggelig. Han hadde penthouse-leilighet på stranden i Saranda, kjøpte mat og drikke til oss hele dagen, og inviterte på lunsj og middag, noe jeg for øvrig takket nei til.

Jeg møtte også kompisen hans, som ikke var kriminell, og ikke var enig i valgene hans, men som beskrev han som en fantastisk kamerat og snill person. Det var lett å se at han var en slags baron på stranden. Hele staben stod på pinne for han, så jeg tipper han la igjen mye penger der.

Utenom å henge med kriminelle, så tilbragte jeg kveldene med å utforske Saranda og utkantene av byen. Det ser helt annerledes ut hvis man beveger seg opp de bratte bakkene bak strandpromenaden. Her lever mange fattig, og husene har dårlig standard.

Når vi snakker om baksiden av medaljen så må jeg også nevne at det er mange løshunder i Albania. De holder seg for seg selv, og plager ingen, men ser pjuskete og sultne ut, trist å se. Det kan være greit å vite at man heller ikke kan bruke mobildata der, men dette er nesten litt deilig når man først har blitt vant til det. Alle hoteller, barer og restauranter har wifi.

På turen min gikk jeg hele veien langs kysten fra hotellet, frem til en superfin strand som het Mango beach, der jeg snudde. Langs veien i høyden var det butikker, kafeer og restauranter. Saranda er bratt, så det ble en god treningsøkt og veldig varmt.

Jeg gikk opp og ned fra hovedveien til strendene, og fikk virkelig svettet. Veldig mange fine steder, mange med steinstrender, men det finnes også noen med sand. Felles for alle var krystallklart vann, så deilig å se!

Man får dessverre ikke solnedgang fra havnen i Saranda, for å oppleve dette må man gå opp i høyden og se ned på havnen. Det var fint, men ikke noe spesielt unikt med dem i forhold til steder som Ibiza og Cabo San Lucas.

Til slutt så må jeg nevne at jeg klippet håret i Saranda, og var veldig veldig fornøyd med den frisørsalongen (Hair Salon by Ani). Det var et slags hierarki der det først var en som vasket håret mitt, før “hovedfrisøren” tok over og klippet. Til slutt så var de to som fønte, en på hver side, fantastisk. Jeg tror ikke jeg betalte mer enn to hundre kroner, og var veldig fornøyd.

Etter ni fantastiske dager i Albania, var det også min tur til å forlate landet. Jeg skulle heldigvis ikke hjem, men tilbringe en uke på Korfu. Jeg tok samme båten som Trude, hurtigbåt på førtifem minutter med Finikas Line. Billetten kostet rundt tre hundre kroner.

Oppsummert så likte jeg meg skikkelig godt i Saranda, et sted jeg gjerne kunne reist tilbake til. Byen hadde både strender, bra utvalg av restauranter og kafeer, samt treningssenter lett tilgjengelig – alt man trenger for en skikkelig chill ferie. Det er kanskje ikke stedet å være over lengre tid, da det ikke er så mye å se, men om man leier bil så kan man besøke både Berat og Himare som vi ikke fikk gjort.

Vlore, Albania

Vlore, eller Vlora som det heter på albansk, er den tredje største byen i Albania, og en viktig havneby i landet. Vlore var kanskje en penere by enn Durres når det kom til strandpromenaden, strandbarer og restauranter, men badevannet var om mulig enda mer grumsete. Det gjorde at vi sitter igjen med et litt varierende inntrykk av denne byen.

Vi skulle opprinnelig ta buss fra Durres til Vlore via Berat, en tur som skulle ta hele dagen. Etter å ha kjøpt bilsyketabletter, og stått og ventet og gruet oss i førti grader på busstasjonen i Durres, så spurte vi tilfeldigvis en parkert taxi om hvor mye han skulle ha for å kjøre oss til Vlore. Fire hundre kroner sa han, for en tur på nærmere to timer. Det var en no brainer, og etter å ha testet busslogistikken senere på turen så er jeg SÅ ekstremt glad for at vi valgte å ta taxi. Dette var nok en lav pris for han, for han ble ganske misfornøyd med tipsingen vår, så det kan jo være greit å ha i bakhodet.

Vi bodde på Kraal Hotel i Vlore, det første hotellet der vi hadde basseng. Vi betalte rett i overkant av totusen kroner for to netter. Utenom lekkasje i dusjen som ikke ble fikset, og et kjøleskap som ikke fungerte i det hele tatt, så var dette et veldig greit hotell. Minuset var beliggenheten, midt i et construction område i en del av byen som var under oppbygging. Tipper dette området ser veldig mye bedre ut i dag.

Det var en strand rett i nærheten av hotellet (Plazhi i Vjeter), men denne var skikkelig udelikat, og hadde det bruneste badevannet jeg noengang har sett, så her var det uaktuelt å ligge. Vi tilbragte første dagen ved bassenget på hotellet, og håpet av vi ville finne en bedre strand neste dag. Jeg er ikke så fan av å ligge ved bassenget, liker meg veldig godt på stranden, men dette var virkelig lite fristende.

På ettermiddagen gikk vi tur langs Lungomare, havnepromenaden i Vlore. Den startet ved havnen, som lå cirka tjue minutters gange fra hotellet vårt. Derfra gikk vi hele promenaden, som er cirka tre og en halv kilometer lang, og halvannen kilometer videre oppover i høyden til Marina Bay Luxury Resort.

Hele veien langs promenaden er det fine sandstrender, behagelige solsenger og koselige beach bars. Det er også en perfekt promenade å jogge på, helt flatt.

Vår favoritt ble Yatch Beach Bar, et fantastisk koselig sted med behagelige møbler, god mat og drikke. Jeg fikk rose lemonade med bær i vinglass, helt nydelig! Hadde badevannet vært fint så hadde dette vært et magisk sted å tilbringe dagene på.

Dessverre så var badevannet brunt og grumsete store deler av strandpromenaden, inkludert hovedstranden Plazhi i Ri. Vi ble derimot positivt overrasket når vi kom til Priam Luxury Resort. Der var det rullesteinstrand, men for første gang på turen så vi klart vann! Om jeg skulle reist tilbake til Vlore så hadde jeg nok valgt å bo i dette området. Det hotellet jeg nevnte så forresten også helt magisk ut, men garantert langt utenfor mitt budsjett.

Priam markerte slutten på promenaden. Da forsvant også fortauene, og ble erstattet med en tunnel etterfulgt av en smal bilvei. Vi var på jakt etter en spesiell restaurant. Lime Lounge skulle ligge i Marina Bay Luxury resort, og så veldig fint ut på instagram. Vi hadde ikke booket bord, så da vi kom frem så fikk vi kun bord inne i air condition. Det var ikke så fristende, så vi endte med å ta taxi tilbake til havnepromenaden, og fant verdens beste dessertsted Big Scoop. 

Big Scoop må være mitt drømmested når det kommer til desserthimmel, OMG! Menyen var helt sinnsyk, og inneholdt alt fra creper, til vafler, til iskreasjoner og ulike kaker. Helt umulig å velge, og altfor mye godt!

Stedet ser kult ut på utsiden, men er ikke så koselig, det oppleves som et fast food sted, og var veldig hektisk og travelt. Anbefaler allievel å teste det ut! Det eneste som kan være greit å vite er at iskulene i Albania er ekstremt små, det gjelder over alt vi var! En kule er omtrent som en spiseskje. Det kan jo være greit å vite om du er like glad i is som meg 🙂

På grunn av de grumsete strendene, og fordi vi bodde så langt fra rullesteinstranden med klart vann, så valgte vi å sole oss ved hotellbassenget den andre dagen også. Det var digg å få servering på solsengen, men fy søren så slu de som jobbet som servitører på bassenget var. Uansett hvilken seddel vi betalte med, så fikk vi aldri penger tilbake. De sa ingenting heller. Når vi faktisk spurte så fikk vi pengene tilbake, så jeg tror dette var en sleip måte å dra til seg ekstra mye tips på. Det må også nevnes at “cash is king” står sterkt i Albania. Du kommer ikke så langt uten kontanter, og det merkelige er at jo lenger sør vi kom jo vanskeligere ble de på kortbetaling. Siden turismen er mye høyere i sør så trodde jeg det ville være motsatt.

Jeg trente forresten på Golden Gym i Vlore, som var en liten powerwalk fra hotellet. Men absolutt et hyggelig gym som jeg kan anbefale. Prisen var sytti kroner per dag.

På ettermiddagen den siste dagen bestemte vi oss for å ta en tur til sentrum å kikke litt. Hotellet vårt lå litt nærmere hovedgaten i sentrum, enn Lungomare. Det er nesten ingen kjedebutikker i byen, men mange små butikker med både klær, sko og smykker. Vi handlet litt begge to, og Trude fant fine armbånd til jentene sine. Vi koste oss også med en stor slush granita på en kafe på veien, det er de veldig gode på, og det smaker fantastisk i varmen. Vi hadde vel mellom trettifem og førti grader hele turen, utrolig deilig.

Fra hovedgaten Rruga Sadik Zotaj kommer man rett før gamlebyen til en liten avstikker og snarvei til Kuzum Baba. Kuzum baba byr på spektakulær panoramautsikt over Adriaterhavet, men først må overkomme en liten utfordring med noen trapper og små stier opp til toppen. Dette syns ikke Trude var så gøy, men hun kom seg både opp og ned, så vi slapp å gå asfalten ned igjen. Den er noen få kilometer, mens trappene kun er noen hundre meter i lengdemeter.

På toppen fikk vi fantastisk utsikt over Vlore! Kuzum Baba er en naturlig terrasse, formet av havet en gang for hundretusenvis av år siden. Den ligger nå på et fjell, cirka tretti meter over havet. Navnet har det fått fra Sejjid Ali Sulltan, som var kjent som Baba (far) Kuzum. Her ligger også en restaurant med samme navn, en gravlund og et tempel.

Vi koste oss med nydelig utsikt, solnedgang og noe kaldt i glasset, anbefales!

Rett nedenfor trappene ligger Muradiemoskeen. Moskeen ble bygget i 1537, men oppleves som ganske liten og ubetydelig i bybildet. Fra moskeen er det bare et par hundre meter til gamlebyen.

Gamlebyen er fargerik og superkoselig, og et must i Vlore. Her ligger gamle bygninger i rosa, grønt og gult side om side, med koselige restauranter og kafeer imellom. Som Trude sa: det eneste minuset med gamlebyen var at den ikke var større.

Jeg vil nesten tørre å påstå at jeg fikk turens beste salat på Gaia restaurant (selv om jeg måtte få den på nytt siden den inneholdt appelsin). Vi fikk også superfreshe drinker, og koste oss masse her.

Etterpå var det is og vaffel på Rolos Gelateria. Vi hadde bestemt oss for å ta taxi tilbake til hotellet, men det var helt umulig å oppspore, og som jeg nevnte i forrige innlegg, så er de heller ikke særlig hjelpsomme med bestilling av taxi. Da vi hadde gått halve veien tilbake til hotellet så bestemte vi oss for at vi ikke gadd å lete etter taxi lenger, så da endte vi opp med å gå resten, cirka tre kilometer.

Neste morgen skulle vi reise videre til Saranda, den mest kjente turistbyen i Albania. Det var ganske lang avstand mellom de to byene, så etter å ha sjekket taxiprisen (mellom 1200 og 1500 kroner, som jo tross alt er litt penger) så bestemte vi oss for endelig å prøve bussen. Vi fant billetter på en nettside som så ganske troverdig ut, og betalte trettito euro hver.

Da vi spurte om lokasjonen til busstasjonen i hotellresepsjonen svarte de at de aldri hadde hørt om denne bussen, og at det ikke fantes noen nettsider med bussbilletter (?) Vi møtte på en hyggelig kveldsvakt i resepsjonen som prøvde å både ringe og sende meldinger til de vi hadde kjøpt billetter fra. Det kom aldri noe svar.

Vi ble i fellesskap mer og mer sikker på at dette var en scam. Det førte til at vi prøvde hele ettermiddagen å få tak i en leiebil som vi kunne levere inn i Saranda, men det var helt håpløst. Etter at det åttende firmaet sa at det kun var mulig å levere bilen tilbake i Vlore så måtte vi gi opp den drømmen.

Vi var derfor veldig spente når vi bestilte taxi til oppgitt sted neste morgen, om vi faktisk ville finne en buss. Det gjorde vi utrolig nok, og jeg kan kanskje si dessverre på det! Hvis bussen ikke hadde stått der så hadde vi blitt tvunget til å ta taxi, og da hadde vi fått en mye bedre dag. Det var to fornøyde og glade jenter som med godt mot satte seg inn i bussen, og ble aksepterte med billetten fra nettsiden. Det viste seg at selv om billetten fungerte så var allikevel det en scam. Mens vi hadde betalt trettito euro hver, så betalte de andre ti euro hver direkte på bussen. Ikke la deg lure av nettsider uansett hvor troverdige de ser ut, så langt har de ikke kommet i Albania ennå.

ALDRI, ALDRI, ALDRI (!) finn på å ta buss over en lengre avstand i Albania. I alle fall ikke om det ikke er fra busstasjonen i Tirana, kanskje det eneste stedet som er OK å ta buss fra. Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne å beskrive denne turen, det er bare å glede seg til neste innlegg. Det kunne like godt vært i et uland i Afrika.

Oppsummert så vil jeg si at Vlore er en koselig by, spesielt strandpromenaden med hyggelige beach bars og restauranter og kafeer side om side. Minuset er det brune og grumsete vannet som gjør at jeg nok ikke ville dratt tilbake. I tillegg så var det kanskje den mest “anonyme” byen av de vi besøkte i Albania, den manglet liksom det lille ekstra.

Durres – den albanske riviera

Durres er Albanias største havneby, og en populær badeby. Byen er middels stor med rundt 200 000 innbyggere, og ligger kun en times kjøring vest fra hovedstaden Tirana. Frem til tidlig på 1990-tallet ble Albania styrt av et strengt kommunistregime. Det albanske folket levde under enkle kår, og dette vises på bygninger og infrastrukturen, det er mye slitasje. Utenom det så likte vi oss utrolig godt i Durres. Det var også den desidert billigste av havnebyene. Jo lenger sør du kommer, jo mer øker prisen.

Det var ganske billig å ta taxi fra Tirana til Durres, så vi stresset ikke med å lete etter noe buss. Vi dro rett etter utsjekk, og betalte tohundre kroner for turen som tok cirka en time. Durres er den første byen på den albanske rivieraen, og jeg sitter igjen med en utrolig god følelse av dette stedet, hovedsakelig fordi vi bodde på et hotell som seriøst lå plassert i sjøen.

Ventus Harbour Hotell var det aller beste med Durres. For en person som får hundre prosent frihetsfølelse av å være nær sjøen, så var det en helt magisk følelse å legge seg med havet utenfor vinduet, og våkne til havet bak gardinen neste morgen.

Vi betalte 2800 kroner for to netter på dette hotellet, og det var det absolutt verdt. Ikke bare hadde vi et magisk opphold, men vi fikk den beste servicen vi opplevde på hele turen.

Hotellet var ganske slitt, spesielt fasaden kunne absolutt trengt seg en oppgradering, men jeg ville aldri bodd et annet sted. Frokosten var også helt fantastisk, og ble servert ute på terrassen nesten i sjøen. Her var det også restaurant om kvelden, men der var det nesten helt dødt, utenom en gigantisk høyttaler som spilte ekstremt høy musikk til sent på kveld (ikke så sent at vi ikke fikk sove – det var heldigvis veldig stille om natten).

Jeg syns bare det var veldig trist at et sted med så fantastisk beliggenhet ikke utnyttet det litt bedre. Med litt mer innsats så kunne det jo vært tidenes restaurant der ute.

Det var en bro ut fra land til hotellet, og på denne broen var det også et gym, Ventus Sport Center. Det kunne ikke blitt bedre for min del. Gym tretti sekunder fra hotellet, med en prislapp på femti kroner per dag. Heeelt innafor!

Etter innsjekk pakket vi strandbagen, og gikk til venstre nedover promenaden. På enden av promenaden ligger Cape Square, eller Sfinksen som den ofte kalles. Det er en slags molo/rekreasjonsområde som er bygget i egyptisk stil. Her samles folk på kvelden for å se solnedgangen. Rett ved siden av ligger det en liten sandstrand med utleie av solsenger og parasoller. Det var også strand rett nedenfor hotellet vårt, men der måtte man ligge rett ned på håndkleet.

Dette er ikke hovedstranden i Durres, den ligger cirka femten kilometer unna på den andre siden. Men siden klokken var blitt såpass mye så bestemte vi oss bare for å legge oss her. Vi betalte åtti kroner hver for solseng inkludert vannflaske, på bakerste rad. En flaske iskaldt vann var ofte inkludert i prisen i Albania, og det var litt deilig.

Etter en deilig dusj så dro vi på oppdagelsesferd i Durres. Vi startet med tårnet som er merket turistattraksjon, Venetian tower. Det var lite, og ikke noe spesielt imponerende med sine mindre enn ti høydemeter. Vi var sultne, så vi endte opp med å spise på XV Rooftop rett i nærheten av tårnet.

Det var et utrolig bra valg! Veldig god mat, og en helt fantastisk utsikt fra toppen. Vi fikk med oss både dagslys og solnedgang. Jeg må bare si at Albania er et enkelt land å være vegetarianer i. Her hadde de så mange lekre og fristende salater at det var vanskelig å velge.

Legg merke til hotellet vårt bakerst i solnedgangen uti sjøen der, helt fantastisk. Venetian tower ligger ved inngangen til sentrum, og en handlegate som ledet opp til et hyggelig torg.

Der var det en stor moske, fontene, og mange folk som samlet seg. Vi kikket litt i gatene, og i butikkene før vi spaserte tilbake til promenaden vår.

God stemning og mange ulike restauranter å velge mellom i sentrum også.

Tilbake på promenaden koste vi oss med crepe på Kreperia Hen 1, et skikkelig hyggelig sted ved vannet med en koselig hage, og stort utvalg av creper med ulik topping. Veldig populært, men man får plass så lenge man har litt tålmodighet. Før vi la oss så spaserte vi bort til Sfinksi der det var utekino. Skikkelig koselig kveld!

Etter en joggetur tidlig neste morgen så oppdaget jeg flere koselige beach clubs og restauranter i motsatt retning av hovedstranden i Durres. Port Side Beach var helt fantastisk, og jeg hadde veldig lyst å dra dit, og tilbringe dagen i litt mer luksus enn vi hadde gjort på den lille stranden dagen før.

Det var halvannen kilometer å gå, og Trude ble med på det. Når vi kom frem rundt klokken elleve, så var det ikke en eneste ledig solseng, cabana eller sakkosekk å oppspore. Det var SÅ nedtur, og i løpet av turen vår så lærte vi at på veldig mange strender og beach clubs i Albania så burde man forhåndsbestille solsenger. Albanerne er heller IKKE hjelpsomme med å ringe taxi for deg, så vi var litt lost når vi ble forvist fra området.

Heldigvis fant vi en taxi en stund etter å ha startet på returen. Vi betalte da femti kroner for turen til Durres Beach; en langstrakt strand på over en mil, og en av de mest kjente og besøkte strendene i Albania. Der var det kjempefint, og utallige steder å velge mellom. Vi endte opp et sted i starten av stranden, og fant oss solsenger på en kai der. Prisen var litt lavere enn dagen før, med seksti kroner for solseng og vann.

Der var både kai og strand, men fordi badevannet i Durres dessverre er langt fra turkis og krystallklart, så ville vi ikke bade uansett. Det er kanskje noe av det kjedeligste med den albanske rivieraen. Vannet er helt brunt de fleste steder, og uansett hvor fine strendene og strandbarene er, så er badevannet skikkelig ufresht og ekkelt. Det var mange som badet i det skitne vannet, men her gikk grensen for vår badelyst.

Tilbake i sentrum så koste vi oss med dessert på Peikan Pasticeri og Gelateri. Der hadde de både is, vafler, creper, samt flere spennende franske kaker. Fordi det er gøy å snakke om pris i Albania, så kan jeg nevne at en vaffel med is, et kakestykke og en farris kostet åtti kroner. Helt utrolig!

Om kvelden spiste vi pizza på Rimini rett ved hotellet. Den var ikke noe spesielt å skryte over, men jeg tror det er flere andre gode steder i Durres som vi ikke fikk testet ut. 4 Stinet stod blant annet på listen vår, men vi hadde ikke nok tid. Jeg har en liten sorg over at vi aldri kom oss til Illyrian Garden, en rooftop bar og lounge som så helt fantastisk ut.

Siste kvelden tilbragte vi på rommet vårt, og koste oss på balkongen med en helt magisk solnedgang i sjøen. Dette stedet ga virkelig ro i sjelen, tenk om man kunne bodd sånn!

Til sist så må jeg bare nevne de som jobbet på hotellet. Den servicen var ulik noe jeg noen gang har opplevd. Etter utsjekk i Durres skulle vi ta buss til Vlore, Albanias tredje største by cirka 120 kilometer sørover. For det første så ville ingen taxier komme ut til hotellet vårt, så en av de som jobbet på hotellet tilbydde seg å kjøre oss til busstasjonen i sentrum, noen kilometer unna. Han var veldig skeptisk på om det faktisk gikk noe buss til Vlore, men kjørte oss opp uansett.

Når vi kom dit så satt han oss ikke bare av, men begynte å snakke med folk rundt, og alle sa at det ikke fantes noe buss til Vlore. De sendte oss videre til en busstasjon utenfor Durres. Han insisterte på å kjøre oss dit, og det var et godt stykke. Når vi kom frem til busstasjon nummer to, så forsikret han seg om at det faktisk gikk noe buss. Det viste seg at det ikke fantes noe direktebuss fra Durres til Vlore, men vi kunne ta buss til Berat, hundre kilometer innover i landet. Der kunne vi vente noen timer, og så komme oss med ny buss videre til Vlore, nye hundre kilometer. Mannen fra hotellet nektet til og med å ta imot noe som helst penger eller tips for denne kjøringen, for en service!!

Fordi denne løsningen ville tatt hele dagen, så endte vi faktisk opp med å ta taxi til Vlore, men det forteller jeg mer om i neste innlegg.

Oppsummert så trives vi veldig godt i Durres. En stor del av det var på grunn av hotellet i sjøen, men viben var også veldig rolig og chill, og man fikk skikkelig feriefølelse av å være der. Det er ikke så veldig mye å finne på utenom strandliv og restauranter, så om du er opptatt av å bli underholdt i stor grad så er det kanskje ikke stedet for deg 🙂

 

 

 

 

 

Tirana – Albanias hovedstad

Endelig tur med Trude igjen! Vi koste oss SÅ masse i Albania, et land jeg ble skikkelig positivt overrasket over! Turen vår startet i hovedstaden Tirana, før vi reiste videre nedover vestkysten til Durres, Vlore og Saranda/Ksamil på grensen til Hellas og Korfu.

Vi flydde med Air Serbia via Beograd til Tirana. Det går også direktefly med Norwegian, men det var dobbel pris i samme periode. Fun fact: Air Serbia har en policy som gjør at de alltid venter på fly connectionene sine uansett hvor store forsinkelsene er. Det gjorde at vi ikke hadde trengt å være bekymret når vi fikk forsinkelse fra Gardermoen. Selv om flyet fra Beograd skulle vært gått når vi satt i flyet fra Oslo, så ventet de på oss, og hadde til og med god tid i Beograd. Vi kom derfor frem til Tirana noen timer senere enn planlagt, men vi var bare glade for å slippe overnatting i Beograd. Etter en liten halvtime i taxi (til en kostnad på tjue euro) var vi fremme på hotellet.

Vi hadde to netter i hovedstaden, og bodde sentralt på Lot Boutique Hotel by Hotels and Preference der vi betalte 1600 kroner for to netter. Det er sjelden jeg slipper unna så billig med hotell. En ting vi kan stadfeste med en gang er at fem stjerner ikke er fem stjerner i Albania. Selv om jeg ville klassifisert det som et bra trestjerners hotell, og ikke et femstjerners som de sier selv, så var Lot et hyggelig boutique hotell, som vi trives godt på. Rommet var lite og koselig med alt vi trengte, skikkelig digg med mørke gardiner som gjorde at vi sov ekstra godt. Personellet var også utrolig hyggelige, og selv om det ikke er noen fasiliteter å snakke om så anbefaler jeg det på det varmeste.

Beliggenheten var også upåklagelig, fem minutter fra sentrum, og rett ved siden av kjøpesenteret Toptani som hadde et supert gym på toppen, Limitless fitness. Her betalte jeg i overkant av hundre kroner dagen for å trene, og de hadde alt man trengte av utstyr.

Den første morgenen startet vi på New Bazaar eller Pazari i Ri, et lite markedsområde som egentlig ikke var noe spesielt å skryte av. Dette ble vårt første møte med myntenheten lek, og vi brukte litt tid på å skjønne hvor billig alt faktisk er, fordi vi betalte med tusenlapper.

Deretter gikk vi videre til Skanderbeg Square, hovedsquaren i Tirana. Her ligger klokketårnet, Et Hem Bey-moskeen og naturhistorisk museum. Denne squaren brukes til eventer og konserter, men når vi var der så holdt de på med litt construction og det var ikke noe spesielt å se. Klokketårnet kan man gå opp i, men når vi skulle det så var det dessverre stengt så husk å sjekke åpningstider på forhånd.

Etter Skanderbeg så passerte vi en liten park og kom til Regency Casino. Kasinoet var omringet av grøntareal, en stor fontene, og flere restauranter med uteservering. Det var varmt og godt med over 35 grader på hele Albania-oppholdet så vi frøs ikke.

Vi spiste ikke på kasinoet, men en av de beste tingene med Tirana var maten. Sentrum er lite og koselig med mange gode restauranter og utesteder sentrert rundt samme område. Helt ekstremt billig, og utrolig mye godt. Pizzaen på Era Vila var helt fantastisk. Vi betalte seriøst 110 kroner for en pizza, en pasta, en quinoasalat og drikke til begge. Latterlig billig!

Utenom Era Vila så kan jeg også anbefale brunsjen på Coco, vaffel og is på D’Angelo, og middag på Mugo, Bali Concept og Millennium Garden.

Millennium Garden var skikkelig hyggelig, og de hadde utrolig mange spennende drinker i tillegg til god mat. Jeg fikk en utrolig god pestopasta med burrata! Vi ble sittende her i mange timer, og koste oss med å se på folk og liv. Denne gaten er skikkelig hyggelig, med flere restauranter på rekke og rad.

Gaten avsluttes med Tirana Castle (Kalaja e Tiranes Familja Toptani), det eneste middelalderslottet i byen, der kun én mur fra ottomansk tid gjenstår. Innenfor murene er det nå et koselig innringet område med butikker og fristende restauranter. Vi kunne gjerne hatt en dag til i Tirana for å prøve ut litt flere restauranter og utesteder.

Vi kom også tilfeldigvis over konsert i en park den ene kvelden. Vi kjøpte oss hver vår drink fra en koselig foodtruck, og var heldige nok til å få tak i et bord. Utrolig god stemning, der de hadde plassert ut sakkosekker og tepper på bakken.

Den andre dagen i Tirana startet vi med taxi til Dajti Expres. Det betalte vi hundre kroner for. Dajti Ekspres må være verdens lengste cable car (?). Den tar deg over åser og fjell, mer enn 800 meter opp i fjellsiden. Billetten koster cirka 150 kroner per person, og inkluderer returen ned igjen.

Turen tar hele femten minutter, og på toppen finner man både restaurant og hotell, sammen med et tonn med insekter (dessverre). Det var veldig varmt denne dagen så alle satt inne på kafeen i air condition, men vi koste oss under parasoll i bakhagen med hver vår frappe.

Siden det var såpass tidlig på dagen så var vi ikke så sultne, men hadde vi vært det så lå Ballkoni i Dajtit på toppen, en restaurant med fantastisk fin utsikt over Tirana.

Tilbake i byen så besøkte vi Piramida. Piramida er en kulturell bygning fra 1987, som ble ferdigstilt rett før kommunismen falt. Den skulle egentlig bli et museum for å hylle diktatoren som styrte på den tiden, men disse planene ble skrinlagt etter kommunismens fall. Det var mulig å gå opp på begge sidene av pyramiden, men det var ikke noe spesielt imponerende utsikt derfra. Pyramiden brukes i dag til eventer og konferanser.

Bunk art er kanskje et av de kulturelle høydepunktene i byen, men ingen av oss er spesielt historieinteresserte så vi droppet det. Det finnes både Bunk Art 1 som er den minste, og Bunk Art 2 som er den største bunksersen. Dette var bunkersene til Hoxha – og museumen viser tiden med diktatorskap i Albania.

Utenom mat og sightseeing så er det også shoppingmuligheter i Tirana. I tillegg til kjøpesenteret Toptani så fant vi mange små butikker spredd rundt om i byen. Jeg endte opp med to kjoler som jeg er blitt veldig glad i.

Jeg må også bare si at vi følte oss hundre prosent trygge i Albania. Det var så mye forskjellig man hadde hørt på forhånd, fra at de var innpåslitne, til at man kom til å bli ranet, til at man måtte dekke seg. Dette var i mine øyne helt misoppfattet, det føltes akkurat som å være i Spania og Hellas, og alle var høflige og hyggelige. Kanskje ekstra hyggelige faktisk, vi fikk veldig god service flere steder.

Sightseeingmessig så er Tirana kanskje ikke den byen med aller mest å by på. Men i forhold til mat og uteplasser så er den top notch! Jeg fikk en skikkelig god vibe av å være der, og så må jeg innrømme at det er digg å være på ferie et sted det er så billig. Det opplever man jo nesten ingen steder i verden lenger.

Bryllup i Toscana, Italia

Høydepunktet på turen, og grunnen til at familien var samlet i Italia, var bryllupet til Ingvild (kusinen min) og Carl Tommy på vingården Fattoria del Colle i Trequanda, en bitteliten landsby i Toscana.

Vi ankom vingården fra Firenze i 38 grader, og stoppet så vidt innom Arezzo på veien. Ingenting spesielt å melde fra den byen. Når vi nærmet oss vingården så fant vi en Coop butikk med bra utvalg, der vi handlet med oss mat til oppholdet. 

For å finne frem til vingården så kjørte vi på smale asfalterte veier frem til siste kilometer. Da bar det inn på en enda smalere gruvei, og vi lurte virkelig på om vi var kommet til riktig sted. Vingården lå skikkelig isolert til for seg selv oppi Toscanas grønne åser.

Etter hyggelig gjensyn med familien så var det rett på vinsmaking med hele gjengen. Merkelig med disse italienske vingårdene, der det er både klamt og rått, og lukter mugg i kjelleren. Allikevel så skal jo dette være blant den beste vinen i verden så man får jo stole på at det gjøres akkurat som det skal? Fattoria del Colle produserte for det meste rødvin, og det drikker jeg ikke, så jeg kan ikke si så mye om smaken, men de andre virket fornøyde 🙂

Bak restauranten var et koselig uteområde som var opplyst om kvelden, der de dekket langbord og runde bord. Den første dagen var temperaturen kjempefin, og vi fikk servert lokal pizza og råkostsalat fra gården. Minuset var all myggen på vingården, som til tider gjorde det litt uutholdelig å sitte ute. Jeg tror jeg telte 48 stikk totalt, så anbefaler å ta med seg det som finnes av myggoljer og myggutstyr på tur til Toscana.

Fattoria del Colle produserer og selger som sagt vin, men også olivenolje. På gården finnes to utendørsbasseng og en restaurant som var åpen for frokost og middag. Leilighetene og rommene er innredet på en måte som ikke samsvarer med dagens moderne samfunn, det er mørkt og brunt, men jeg har skjønt at dette er sånn det er på italienske vingårder. Jeg delte leilighet med mamma og pappa, og den var romslig med eget stue/kjøkken og to soverom.

På bryllupsdagen droppet temperaturen fra 38 til 26 grader på dagtid, så det ble faktisk ganske kaldt på kvelden. Sikkert deilig når man går i brudekjole, men faktisk sånn at vi måtte finne frem jakker etterhvert, som en norsk sommerkveld. SIlje og jeg startet morgenen med en løpetur, og det var overraskende tungt på grunn av alle oppoverbakkene. Etterpå fikk vi noen fine timer på bassenget før vi gjorde oss klar til den store dagen.

Seremonien foregikk i skyggen under noen store trær, der det var både prest og oversetter til stede. Det var veldig rørende når Anne Lise fulgte Ingvild ned alteret. Vi vet jo alle at det manglet en person i det bryllupet, og tenkte nok ekstra på det akkurat da.

Ingvild var nydelig med oppsatt hår, slep og en lekker kjole med broderi 🙂

Detaljer fra brudebuketten!

Jeg hadde spist så mye på Italia-turen at kjolen jeg hadde med meg og skulle bruke var blitt for liten. Både mamma og pappa prøvde å slite og dra i kjolen for å få den igjen, og til slutt raknet den, haha. Jeg endte derfor opp med en helt annen kjole enn tenkt, men på kvelden var jeg glad for at jeg hadde de lange ermene siden det ble ganske kaldt.

Mellom seremonien og middagen så ble det servert apertif i forteltet. Der var det blant annet bruschetta og caprese på menyen, og vi fikk bobler. Veldig bra service fra de ansatte på vingården som var på jobb hele kvelden 🙂

Runde bord med hvite duker var dekket bak restauranten, i farger som matchet brudebuketten. Koselig med lyslenker i skumringen. Middagen var fancy for de som spiste kjøtt, men de har litt å gå på når det kommer til vegetar. Vingården hadde sin egen hovmester som var veldig koselig, og kvelden gikk med til mange rørende taler fra både familie og venner. 

Etterpå var det italiensk kake og bobler, før dagen ble avsluttet med DJ og dansing i et annet hus på vingården. Denne festen fikk jeg dessverre ikke med meg, for jeg ble ganske dårlig etter middagen (tror ikke det hadde noe med middagen å gjøre altså), og måtte gå på rommet og legge meg. Hadde store planer om å komme tilbake, men klarte dessverre ikke, så litt lei meg for at jeg mistet siste del av dagen til Ingvild.       

Lørdagen tok mamma, pappa og jeg en utflukt til en lake (lago) Tresimo og Borghetto camping cirka en time fra vingården. Jeg er jo ikke så glad i å være i så landlige omgivelser, så det var deilig med et lite avbrekk med noen andre impulser.

Her var vi nede og kikket på bryggen og vannet, og kjøpte oss is på kafeen der. Vannet var skikkelig brunt og udelikat, jeg skjønner ikke hvordan de kan å bade der. Campingen hadde også basseng, som jeg tipper var mye i bruk. 

Vi besøkte også noen koselige små landsbyer på veien, men jeg husker dessverre ikke navnene på disse. De ligger mellom vingården og Tresimo-innsjøen. For å komme oss rundt så hadde vi leiebil, og veiene er veldig smale mellom de ulike landsbyene. Noen steder så smale at det kun er plass for en bil å passere. Men det hadde vært vanskelig å komme seg til vingården uten bil, siden den ligger såpass avsides. Det var noen i reisefølge som tok taxi fra Firenze, men da tror jeg man må ut med en del tusenlapper.     

Søndagen var avreisedag og tilbake til Norge. Flyet skulle gå på kvelden så vi rakk noen timer innom Siena på vei til flyplassen. Her hadde de fantastisk gode pizzastykker og is fra Venchi, så vi fikk virkelig fylt opp med kalorier før avreise.

Det ble mye forsinkelser og tull ved hjemreise, flyplassen i Firenze er helt kaotisk. Det virker som det er altfor mange mennesker der i forhold til hvor liten den er, og det ble bare rot. Flyet vårt til Amsterdam ble flere timer forsinket sånn at vi mistet forbindelsen videre til Norge. Mitt fly videre til Oslo var også forsinket, så med nød og neppe og spurting på flyplassen i Amsterdam så kom jeg meg på flyet som siste person ombord. Mamma og pappa var ikke så heldige, og måtte overnatte i Amsterdam. Det viste seg kanskje å være det beste alternativet, for når jeg landet 02 mandag morgen i Oslo så var kofferten min sporløst forsvunnet. Jeg hadde vært så dum og legge pc-en oppi kofferten, og måtte slukøret forlate Gardermoen uten noe bagasje, eller informasjon om bagasjen. Jeg skulle på jobb seks timer senere, og holde en netthandelspresentasjon for hele byrået. Heldigvis hadde jeg sendt presentasjonen til en kollega tidligere på dagen, men snakk om dårlig oppladning.

Det var et veldig fint bryllup, og det er alltid koselig å være sammen med familien, som er en veldig fin gjeng. Toscana er nok ikke helt stedet for meg, for mye mygg og for innestengt med skog og trær. Jeg må ha det mer åpent, med sjø, strender og palmer. Men veldig kjekt å få oppleve en gang i livet, og å få ta del i Ingvild sin store dag 🙂

 

 

Motebyen Firenze

Firenze er hovedstaden i Toscana, og er kjent som fødestedet til den italienske renessansen. Byen overrasket positivt med sine piazzaer, koselige gater og fasjonable motemuseer. Selv om det er mye å se, så ligger alt ganske konsentrert i samme område, så det er enkelt å finne frem.

Etter å ha parkert bilen i det trangeste parkeringshuset jeg noen gang har sett, og sjekket inn på Hotel Martelli, så var vårt første møte med Firenze den storslåtte kirken Santa Maria del Fiore. Wow, kan jeg bare si. Man blir litt blown away når man ser den, og går rundt den. Vi bodde bare noen få hundre meter fra kirken, og jeg ble like wowed hver gang vi passerte!

Santa Maria del Fiore-katedralen er fra 1436, og består av domen, klokketårnet, dåpskapellet og et eget museum. Du kan kjøpe single billetter eller en pakke for å se alt. Mamma og jeg besøkte klokketårnet, og betalte tjue euro hver for en 45 minutters time slot. Det var absolutt verdt opplevelsen, og anbefales!

Klokketårnet har 414 trappetrinn, og ingen heis. Det var mye informasjon om at det ikke passet for de med klaustrofobi etc. men så ille var det ikke. Smale trappetrinn der du noen ganger måtte vente på at folk skulle passere, men ellers gikk det veldig greit. Ikke spesielt lavt under taket heller.

Utsikten fra toppen var fantastisk! Det var masse styr i forkant i forhold til hva vi skulle ta på oss, på nettsiden stod det at vi måtte dekke til det ene og det andre. Derfor hadde vi begge bukse i varmen, men vi hadde heldigvis singlet, og med oss en tynn jakke. Dette var bare tull, folk gikk i shorts og korte kjoler, så denne gjelder nok kun om du skal besøke innsiden av kirken.

Det var digg å ha en hel dag i Firenze uten å måtte sette seg inn i en bil. Jeg startet dagen med mamma og pappa, mens tante Siv besøkte det berømte Uffizi-galleriet, et av verdens mest berømte kunstmuseer. Det ligger mellom Piazza della Signoria og Ponte Vecchio, og inneholder verk av blant annet Michelangelo og Leonardo da Vinci.

I mellomtiden besøkte vi broen Ponte Vecchio, som kanskje er en av de mest kjente broene i verden. Jeg syns egentlig ikke denne var så imponerende. Den ligger over Arno-elven som er skikkelig brun og guffen, og huser mange små ulike gullsmedvirksomheter. På andre siden av elven var det egentlig ikke så mye å se, noen smågater og restauranter.

Senere på dagen delte vi oss litt opp. Jeg hadde lyst å besøke et par motemuseer og spasere litt rundt i utkanten av byen. Fra Ponte Vecchio var det kort vei til Salvatore Ferragamo-museet.

Her koste jeg meg med å se på Ferragamo-kolleksjonene tilbake til 1200-tallet. Han er jo spesielt kjent for sko, så det var mange modeller fra de ulike tiårene.

Museet huser også bilder, skisser, bøker, magasiner og småsnutter fra øyeblikk i hans karriere.

Jeg fant en fantastisk brunsjkafe i nærheten som het Rooster cafe som jeg virkelig kan anbefale (Via Porta Rossa 63). Anbefaler også Le Vespe cafe i Via Ghibellina 76, og Tino Bistro i Via della Scala 55.

Hvis du skal ha en skikkelig god creamy gelato så må du kjøpe den på Venchi. Den ligger flere steder i byen, og i Italia generelt, og er i mine øyne den aller beste.

På Piazza della Signoria, et av de mest sentrale torgene i Firenze, ligger Palazzo Vecchio, rådhuset. Dette massive fortet har både museum, utkikkspunkt og klokketårn. Vi valgte å besøke tårnet i Santa Maria del Fiore i stedet, men på Vecchio var det litt mindre trafikk, og jeg tror utsikten skal være ganske bra herfra også.

På Piazza della Signoria fant jeg også Gucci Garden. Inngangsbilletten er åtte euro, og museet er viet til det ikoniske italienske motehuset Gucci, med utstillinger av klassiske klesplagg og håndvesker.

Utrolig kult museum hvis du er interessert i mote!

Jeg fant også matmarkedet Mercato Centralo, to etasjer stappfulle av italienske delikatesser, barer og restauranter. Her var det skikkelig liv, og sykt imponerende utvalg av focaccia som hadde mer pålegg enn brød.

Jeg elsker mac & cheese på Hard Rock cafe, og etter at restauranten ble lagt ned i Oslo så kan jeg nesten ikke være i en by med Hard Rock cafe uten å kjøpe denne.

Jeg trente forresten på Florence Fitness i Firenze. Et lite, men helt greit gym til femten euro per dag. Det var det billigste jeg fant, de andre var mellom 20 og 40, spinnvilt!

Generelt så var Firenze en dyr by. Parkeringen for eksempel ble 48 euro for to netter, det er ganske drøyt. Parkeringshusene er veldig fascinerende. Du kjører inn og leverer nøkkelen videre. Enten så parkerer de deg i høyden, eller så kjører de bilen ut av byen. Når man skal reise så må man bestille ut bilen minimum tre timer før avreise.

Litt shopping ble det også. Jeg fant noen fine beige støvletter, en topp og litt smykker. Vi hadde over 30 grader, og godt og varmt når vi var i Firenze, så det var perfekt å bare traske rundt og slippe å måtte drasse på jakke.

Jeg har dessverre ikke så mange restauranttips herfra, med unntak av brunsjstedene nevnt over. Som jeg har sagt før så er jeg ikke så glad i italiensk mat i Italia, det er mye smakløst i mine øyne. Men de skal jo være kjent for god mat, så her er sikkert mye godt om man leter litt 🙂   

Oppsummert så likte jeg meg godt i Firenze. Jeg liker byer med litt liv, og det finner du her. Det er mye å se og gjøre, flere restauranter, og om du er glad i mote så er dette virkelig et bra sted. Det eneste som er kjipt med Firenze er at det ligger midt i landet, og mangler strand. Derfor kommer jeg nok ikke til å dra tilbake 🙂

 

La Spezia og fottur i Cinque Terre

Et av turens høydepunkter var Cinque Terre. Vi forlot Santa Margherita Ligure på morgenen for å jakte på en strand og litt soling på veien. Det blir ikke mye av det på ferie med pappa. Det var fullt på strendene i Ligure og Rapallo, så vi satte kursen mot La Spezia som var neste stopp på turen. La Spezia er 83 km fra Ligure, og tar i overkant av en time med bil. Fint og rimelig sted å overnatte når man skal besøke Cinque Terre.

På veien fant vi en ganske shabby strand som jeg ikke hadde dratt tilbake til. Mørk sand og litt rar lukt. Jeg husker dessverre ikke hva det stedet het, men skal oppdatere om jeg kommer på det. Fordelen med den var at det var en av turens billigste med syv euro og femti cent per solseng. Det hjalp egentlig ikke så mye fordi vi fikk parkeringsbot på over tretti euro, så det ble ganske dyrt allikevel. Boten stod på italiensk, men takket være google maps så leste jeg det inn og fikk det oversatt. Boten måtte betales på et lokalt postkontor.

Vel fremme i La Spezia så sjekket vi inn på et hyggelig lite hotell rett over togstasjonen. Veldig praktisk siden vi skulle ta toget til Cinque Terre neste morgen. Det het Affitacamere Casa Dane, men ikke la deg lure, alt heter Affitacamere der nede. Jeg tror det betyr overnatting eller noe, så det er lett å ta feil. Koselige små og delikate rom, men anbefales ikke hvis du ikke har muligheter til å gå trapper. Det er bratt, har ingen heis, og du må bære bagasjen opp og ned selv.

I La Spezia så fant vi endelig en vegetarrestaurant og fikk god salat. Det er ikke ofte man finner sunn mat i Italia så det var skikkelig digg! Vi kikket litt i gatene i gamlebyen, dessverre var alle butikkene stengt. Dette er en by med litt mer butikker og utvalg, og litt mer normale priser, så jeg tipper shoppingen kan være ganske grei her.

Vi gikk tur ned til båthavnen Porto Mirabello, et fint område med yatcher og restauranter. Det er ikke strender i La Spezia, men her lå faktisk et basseng som jeg regner med du kan ligge ved på dagtid.

Neste dag var det Cinque Terre som stod for tur. Cinque Terre består av byene Riomaggiore, Manarola, Corniglia, Vernazza og Monterosso al mare, i den rekkefølgen. Det er blitt et ekstremt populært reisested blant nordmenn, og var nok stedet på turen der vi hørte mest norsk rundt oss.

Cinque Terre er litt for overbefolket av turister i forhold til hvor lite det er, og det har ført til at en del av veiene har rast ut. Dette året var det noen alternative ruter som gjaldt, mens de andre restaureres. Den berømte kjærlighetsstien mellom Riomaggiore og Manarola var blant annet stengt når vi var der.

Vi tok toget fra La Spezia til Corniglia, den midterste og minste Cinque Terre-byen. Toget kostet fem euro per person, og pass til Cinque Terre kostet i overkant av atten euro per person. Da har du tilgang til alle byene. Det kan også kjøpes på togstasjonen i La Spezia. Forvent køkaos på den stasjonen, og vær tidlig ute.

Vi gikk fra Corniglia til Vernazza, og fra Vernazza til Monterosso, de to lengste turene. Det var 34 grader så ganske varmt, men deilig også. Det er egentlig et lite helvete å gå der, med flygende insekt, smale stier og mange mennesker. Absolutt ikke noe for folk i slippers, som vi møtte flere av. Anbefaler å kle seg som at man skal på en liten fjelltur.

Det er mange trapper, og en god del stigning opp og ned, så hvis du ikke er så vant til å trene så vær forberedt på litt gangsperre neste dag 🙂 Turen fra Corniglia til Vernazza er litt mer enn tre kilometer. Det høres ikke så mye ut, men på grunn av de smale stiene og stigningen på cirka 220 høydemeter så tar den fort en og en halv time.

Det beste med hele turen var Il Gabbiano, en magisk kafe på veien fra Corniglia til Vernazza. Der fikk vi nydelig lemon slush, fersk vannmelon og amazing utsikt. Et stopp der er et must om du går den ruten!

Vernazza tror jeg faktisk var den byen jeg syns var aller finest. Byen er koselig med smale gater, kafeer, isbarer, og til og med sin egen lille strand. Eneste minuset var at det var så ekstremt mye folk der at det gikk ikke engang an å få kjøpt seg en is uten å stå en time i kø. Stoppet der ble derfor ikke så langt før vi gikk stien videre til Monterosso.

Turen fra Vernazza til Monterosso var tøffere, med flere insekter svevende rundt. Det var bare 175 høydemeter og 3.5 kilometer, men tok minst like lang tid som turen til Vernazza. Det kan være fordi vi var lei, og bare gledet oss til noe å spise.

Alle fem byene på en dag er egentlig for hektisk, og jeg irriterer meg fortsatt over at vi fikk fort kort tid i Monterosso. Vi fikk kun sett den gamle delen av den byen, og ikke de fine strendene på andre siden. Vi stresset for å rekke tog til de andre to byene Manarola og Riomaggiore.

I Manarola gikk vi opp til en høyde og fikk fantastisk utsikt over byen. Vi fikk veldig kort tid der for vi ville få med oss Riomaggiore før det ble mørkt. I Riomaggiore fikk vi med oss en nydelig solnedgang og koste oss med på pizza på en benk litt høyt oppe i byen.

Vi kom sent tilbake til La Spezia, såpass slitne at vi ble på rommet resten av kvelden.

Veldig glad for å ha fått med meg Cinque Terre. Skulle jeg gjort det igjen så hadde jeg satt av to dager, og fordelt byene sånn at jeg hadde fått med meg litt mer, og vært litt mindre sliten.

Neste morgen var utsjekk, men jeg stod tidlig opp og tok meg tid til en treningsøkt på Fiscomania gym og en morgentur for å se litt mer av byen. Det kostet ti euro, så litt billigere enn Ligure. Jeg likte meg skikkelig godt på gymmet – bodybuildergym har alltid så hyggelige folk. Etterpå gikk jeg langs havnepromenaden, fint med marmorganger og palmer. Dette var den billigste byen med mange butikker, og jeg kunne gjerne hatt en formiddag eller ettermiddag her. Jeg fant også et postkontor på veien, og fikk betalt boten fra dagen før. La Spezia hadde også flere koselige restauranter som vi ikke fikk prøvd.

I stedet for shopping i La Spezia så bestemte vi oss heller for å kjøre tidlig, for å få muligheten til å finne en strand i noen timer. Vi endte opp i Viareggio, et helt fantastisk sted, der kunne jeg gjerne bodd noen dager. Viareggio føltes så mye mer moderne og oppgradert med langstrakte kritthvite sandstrender og trendy butikker. Det var skikkelig kjipt å dra derfra etter bare 2-3 timer!

På veien videre mot Firenze så stoppet vi i Lucca der vi møtte tante Bente og onkel Jomar til lunsj. Jeg syns den byen var litt innestengt og gammeldags, muligens fordi vi allerede hadde sett en del lignende bygg tidligere på turen.

Vi ankom Firenze i mørket, og det var veldig kaotisk å komme kjørende inn i den byen midt på kvelden. Mennesker over alt, sperringer i gatene og ekstremt trange parkeringshus der de stabler bilene i høyden. Allikevel så ble Firenze en veldig positiv overraskelse som jeg forteller mer om i neste innlegg 🙂

Koselige Santa Margherita Ligure og nydelige Portofino

Santa Margherita Ligure var en av favorittene mine på Italia-turen. Kanskje også fordi det lå så nært Portofino, som jeg syns var skikkelig fin. Ligure hadde koselige gule og rosa fargerike murhus som i Vila Joyosa i Spania. Det gjør det ekstra sjarmerende. Byen ligger også helt ved kysten og har flere strender, såkalte bagni.

På disse strendene var det veldig fullt, så man måtte vært tidlig ute for å få plass. To solsenger med parasoll kostet 35 euro per dag i leie. Svindyrt, men billigere enn mange andre steder i Italia. Man kan jo snart få hotellrom billigere enn solseng. Strendene er så som så, litt steiner og litt små, og kan ikke sammenlignes med for eksempel Kypros. Men sånn er jo Italia. Klart og fint vann.

Jeg trente på Planet Fitness og betalte 15 euro for en dag, dyrt! Ganske trangt og lite gym, men med alt utstyr man trenger for å gjennomføre en god økt. Det var en liten gåtur fra hotellet, men det er jo bare deilig i varmen.

Den ene dagen løp jeg langs havnepromenaden mot Portofino, helt magisk. Det er cirka fem kilometer å gå til Portofino fra Ligure, og 3.5 kilometer motsatt retning til Rapallo. Jeg anbefaler virkelig å gå turen fra Ligure til Portofino. Den følger langs sjøen stort sett hele veien, med unntak av siste delen som går høyere oppe med sti. Eneste minuset er at mange andre tenker det samme så det er ganske folksomt langs ruten. Spesielt når man jogger så kan det være greit å være tidlig ute.

Det var flere koselige steder langs veien, og jeg hadde spesielt lyst å tilbringe en dag på Covo di Nord-Est. Det var en ganske kul beach club bygget i et gammel steinhus/cave. Her var det både restaurant, kafe og solsenger plassert over alt. Jeg tror også dette er et partysted på kveldstid, med konserter og eventer.

Halvveis til Portofino kom vi til berømte Baia di Paraggi. Dette skal visstnok være en veldig kjent strand, og det kunne man også se på prisen: 100 euro for to solsenger med parasoll (!). Her fant vi en koselig high end cafe som het Montenapolione, og tok en pause i varmen med god drikke og fruktsalat. Kjempefint å sitte der i komfortable møbler med utsikt rett på stranden.

Etter en tur opp i skogen gjennom en sti så ankom vi frem til Portofino, som absolutt er en av mine Italia-favoritter til nå. Bare den følelsen når man passerer hotel Piccolo før man kommer ned til selve Portofino er helt fantastisk. Klart azurblått hav mot de søte gule og rosa murhusene, jeg elsker det!

Så utrolig koselig nede ved vannet der! Fargerike hus og småbåter om hverandre sammen med kafeer, restauranter og eksklusive butikker. Jeg fant en MC2 Saint Barth-butikk, og unnet meg en stråveske derfra. Portofino minnet meg faktisk litt om Es Castell på Menorca, som forresten er et mye billigere sted å dra til. Jeg hadde veldig lyst å spise lunsj på Gucci Cafe, men vi endte bare opp med å kjøpe oss et stykke focaccia fra en kiosk, og spise den i solen på kaien. Til sammenligning så kostet et stykke focaccia åtte euro her mot fire euro i Ligure. Ganske stive priser, og derfor fint med dagsturer hit.

Vi valgte å ta båten tilbake til Rapallo, byen som ligger før Ligure. Det er ganske stort trykk på de båtene, så det kan være greit å være litt tidlig ute. Båtbilletten kostet 11 euro, og turen tok bare tjue minutter.

Jeg ble ikke spesielt imponert over Rapallo, og er glad for at vi ikke hadde valgt å bo der. Vi spaserte litt rundt i gatene, men fant ikke noe som er verdt å skrive om eller å reise tilbake til. Taxien tilbake til Ligure kostet åtte euro.

Sånn utenom estetikken så var det heller ikke så veldig mye å se i Ligure heller. Vi gikk en tur langs strandpromenaden og den lille gamlebyen som var der. Flere restauranter på rekke og rad, men vanskelig å finne noe bra.

Den beste matopplevelsen var på hotell Miramare. Kjempefint, men pricey med litt stive outfitregler. Pappa kom i shorts og vi kom derfor ikke inn, og fikk ikke bordet vi hadde booket på balkongen. Etter mye diskusjon fikk vi lov til å sitte på et bord i utkanten alene. Det ble en morsom historie, men resten av turen spiste vi billigere.

Jeg elsker italiensk mat i Norge, men i Italia har jeg alltid blitt ekstremt skuffet over maten, smakløs og merkelig. Heldigvis fant jeg god pizza på en gaterestaurant som het Pizzeria Il Delfino, så den kan jeg anbefale. Den var også ganske billig – rundt ti euro for en margherita.

Vi bodde forresten på Hotel MA. Helt greit hotell, men til en ganske stiv pris på 2000 kroner per natt. Hotellet lå sentralt plassert, ikke langt fra strendene, promenaden og bysentrum, og vi hadde en veldig koselig og hjelpsom vert.

Oppsummert så er Santa Margherita et lite sted som er fort gjort å se, men det er koselig, og har en perfekt beliggenhet i forhold til Portofino, som ble en skikkelig favoritt 🙂

 

 

 

Koselige lille Pisa

Jeg har tatt en skikkelig lang pause fra bloggen, og trodde faktisk ikke at jeg skulle komme tilbake. Men så savnet jeg å kunne bla tilbake i arkivet på gamle reiser, og ha et sted å samle bildene mine. Så da får vi se hva jeg husker fra Italia-turen i fjor, jeg hopper tilbake dit for det er der jeg slapp sist.

Søskenbarnet mitt Ingvild skulle gifte seg i Toscana, og det var forhistorien for familieturen til Italia i juni, en måned jeg vanligvis pleier å holde meg i Oslo. Jeg dro alene i forveien med direktefly fra Oslo til Pisa med Norwegian. Tre timer senere var jeg på Galilei international airport, det gikk veldig greit.

Jeg bodde på et skikkelig gammelt og slitt hotell, men med veldig god beliggenhet. Det het Hotel Roma og kostet i underkant av 900 kroner for et enkeltrom. Selv om det lå rett over gaten for det skjeve tårn så anbefaler jeg det ikke. Jeg ankom Pisa tidlig om morgenen og fikk ikke sjekke inn på rommet. Jeg satt derfor ved et gammelt bord i fellesarealene og jobbet utover dagen før jeg utforsket Pisa på ettermiddagen.

Jeg har ofte hørt at Pisa kun er det skjeve tårn og ingenting mer, men jeg opplevde byen som veldig koselig. Ikke så stor, men litt butikker og kafeer, koselige gater og smug. Spesielt hyggelig på kveldstid i gamlebyen, men koselige restauranter og opplyste gater.

Jeg fant også turens aller beste mat i Pisa – Filter coffee lab i Via Santa Maria 30. Helt fantastisk bra brunsjsted med godt utvalg i både sunt og søtt.

I tillegg var det veldig mange focacciabarer der man enkelt kunne kjøpe med seg en slice på veien – billig og kjempegodt!

Nede ved elven ligger det noen restauranter og uteplasser, og folk sitter langs muren for å se på solnedgangen. Utenom det så var mesteparten av livet rundt det skjeve tårn og inni gamlebyen.

Ellers må jeg jo si at høydepunktet i Pisa såklart var det skjeve tårn. Jeg bodde rett ved siden av, og gikk forbi hele tiden. Det var fint både i dagslys og opplyst på kveldstid så jeg anbefaler å gjøre begge deler. Jeg sluttet aldri å bli fascinert over hvor skjevt det tårnet faktisk er! Det er en veldig rar følelse å gå rundt der og se på tårnet fra de ulike vinklene – alt fra rett til helt skjevt. Også veldig rart å gå på bakken rundt tårnet – helt skjevt.

Jeg forhåndsbestilte billett på nett. Den kostet 20 euro og ga meg en time slot som gjorde at jeg slapp unna kø og styr. Fantastisk utsikt fra toppen, men man får faktisk ikke feelingen av hvor skjevt det er når man er oppe i tårnet.

Det er flere ting man kan besøke i samme område, men det holdt med tårnet for min del.

På ettermiddagen kom mamma, pappa og tante Siv til Firenze, og plukket meg opp. De tok seg en liten pitstop i Pisa for å spise lunsj og se på tårnet før vi dro videre til neste stopp – Santa Margherita Ligure.

Oppsummert så vil jeg si at Pisa er en koselig liten by som absolutt er verdt en natt eller to på tur i Italia 🙂

 

Blant venner på Kypros

En kort flyvetur fra Athen bragte meg til Kypros og Larnaca. Jeg har bodd flere år i Larnaca, og ser på mange måter på byen som mitt andre hjem. Nå var det to år siden sist, og det var ekstremt trist å se hva som hadde skjedd med den lille favorittbyen. Alle de små fantastiske boutiqene var nedlagte, og hele sentrum var helt utdødd. Alt var flyttet til et kjøpesenter noen kilometer utenfor, så utrolig trist!

Den vikitgste grunnen til å dra til Kypros nå er gode venner. Allerede på hotellet jeg bodde på, Frangiorgio, så møtte jeg Maria og Andrea, to av mine beste venninner. Jeg koser meg alltid max med disse jentene, og dagene i Larnaca gikk med til soling, gåturer og å spise masse god mat. Dessverre så var det uvanlig kaldt på Kypros denne uken i mai, så det var bare tre av dagene jeg klarte å ligge på stranden uten maks gåsehud.

Jeg besøkte de vanlige stedene: Mingle Cafe, Edem’s Yard, District og To kafe tis Xrystanis.

I tillegg prøvde vi et nytt sted på Finikoudes som het Livid. Middagen var ikke spesielt imponerende, men dessertvaffelen med kindersjokolade var wow!

Ellers tilbragte jeg resten av oppholdet i Ayia Napa. Det er nærmere Maria, så vi kunne henge mest mulig utenom jobben hennes. Vi koste oss på nesten alle strendene i Ayia Napa: Kaliva, Nissi, Makronissos og den fineste av de alle: Landa.

Landa har det klareste vannet og den hviteste sanden av alle strendene, helt fantasisk! Der finner du vanlige plastsenger til 2.50 euro, men også Lasmari Beach, en liten beach club med superdigge senger, håndklær og god mat til en litt høyere pris (men verdt det).

Kaliva som ligger på bystranden PantaoXXX er også et superfint sted med myke solsenger og digg brunsj på dagtid. På kvelden endres stedet til en partyplass, og jeg tror også de noenganger kjører dagfester her. Verdt å teste ut!

Ellers er det helt nydelig å jogge langs strandpromenaden. Hvis du holder ut i åtte kilometer så passerer du faktisk alle strendene på veien, og ender på Ayia Napa Marina.

Da er rekkefølgen på strendene: Pantachou –> Sandy Bay –> Nissi Beach –> Landa Beach –> Makronissos Beach –> Ayia Thekla Beach, og så kommer du til marinaen. Jeg løp den turen, men gikk tilbake. Veien er sammenhengende fra havnen til Sandy Bay, og så må du litt opp i hovedveien mellom de andre, med mindre du liker å løpe på sanden. Da er det bare til å dure på rett over stranden.

Rett i utkanten av Ayia Napa ligger Love Bridge. For å komme seg dit så

Det sies at hvis man står oppå steinformasjonen og kysser mens man ønsker seg noe så vil det komme i oppfyllelse. Men det er finnes også folk som har falt ned og skadet seg, og til og med blitt drept herfra, så kanskje like greit å ta bilde på en annen plass.

Som feks foran broen 🙂 I nærheten ligger også skulpturparken og kaktusparken, to aktiviteter som kan være fine å gjøre på om du er lei av soling og strandliv.

Maria er blitt så glad i den tyrkiske siden, og det skjer virkelig ting der. Før var det ekstremt fattig, men nå bygges det i rekordfart i den tyrkiske byen Iskele. Her var det bygget opp strender med kiosker og aktiviter rundt.

Denne nydelige rosa kafeen lå også midt imellom alle boligblokkene. Her kan man jo ikke unngå å gå innom. Masse merkelig tyrkiske bakverk, men cappuccinoen var absolutt innafor. Det er det som er minuset med den tyrkiske siden. At uansett hvor bra det blir så har de liksom ikke like god mat som på den greske siden (syns jeg).        

I Ayia Napa liker jeg best å trene på Pambos Magic, men etter at jeg ble kastet ut av gymmene fordi jeg tok av meg skoene når jeg kjørte knebøy så har jeg ikke turt å gå tilbake. Derfor varierer jeg mellom Return Gym og New Famagusta. Sistnevnte er egentlig både bedre og billigere. Jeg betalte 10 euro for en dag på Return, og 5 euro for en dag på New Famagusta.            

   x