Preikestolen er kanskje Norges mest besøkte fjelltopp, og med avlyst Spania-tur passet det i år endelig å ta turen. Preikestolen er en av Rogalands mest besøkte og fotograferte attraksjoner, og har tidligere blitt kåret til et av verdens mest spektakulære utsiktspunkter av både CNN Go og Lonely Planet. Det ble vel ikke mindre populært etter at Tom Cruise var på besøk under innspillingen av Mission Impossible 6.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det finnes kollektivtransport både fra Stavanger, Tau og Jørpeland til startpunktet for turen. Boreal bussreiser starter i Stavanger og kjører innom de fleste hoteller i Stavanger for å plukke opp ivrige turgåere. Siden vi lå med båten i Jørpeland, og Jørpeland var siste stopp på bussruten så tok vi ikke sjansen på at det var plass på bussen. Vi booket derfor plass på minibussen Pelles reiser, lokalt for Jørpeland. Prisen varierer etter hvor mange personer som er i bussen. Vi betalte derfor 200 kroner per person på vei opp, og 150 kroner per person på vei ned, for da var det flere i bussen. Turen tok cirka tjue minutter fra båthavnen til parkeringen ved startpunktet.

Startpunktet er virkelig laget for turister, med kafe og souvenirbutikker, samt Preikestolen Fjellstue, der man kan overnatte. I tillegg finnes det store parkeringsplasser for deg som kommer med bil, samt toalettfasiliteter. Man starter på cirka 300 m.o.h.

Det sies at turen til Preikestolen har moderat vanskelighetsgrad. Jeg hadde forventet en god del tyngre tur, så jeg syns den var relativt enkel. I hvert fall til sammenligning med Kjerag. Og så hadde jeg spist så mye is dagen før at energinivået var på topp. Vi var heldige med været og fikk en blanding av sol og sky hele veien til toppen. Etter den sure turen i Flørli så var det veldig herlig med litt sol.

Turen starter på grusvei fra parkeringsplassen, og har mye forskjellig terreng underveis. Du møter på alt fra skog, gjørme, plankeveier og steintrapper. Selv om jeg hadde valgt fjellsko igjen, så hadde det faktisk gått an å gå denne turen med joggesko. Spesielt når det er tørt i terrenget. Vi så mange i jeans og joggesko, og et par i kjole og småsko. Akkurat som jeg har hørt om. Men asiatene hadde latt flipp-floppene ligge igjen på hotellet denne dagen 🙂

Pappa fortalte om en vanvittig endring fra han gikk turen sist. Stien var tidligere slitt med smale partier, og man måtte balansere fra stein til stein, og stå lenge i kø. I enkelte smale partier kunne det oppstå farlige situasjoner. I 2013 og 2014 ble derfor store deler av stien oppgradert av sherpaer fra Nepal, og det er laget steintrapper mange steder. Bredden er to og en halv meter de fleste steder så det er sjelden problemer å passere andre turgåere.

Vi brukte cirka en og en halv time fra startpunktet til toppen. Da vil jeg si at vi gikk i ganske normalt tempo, men med få pauser underveis. Avstanden hver vei er fire kilometer, og høydeforskjellen er på 330 meter.

I Lysefjorden ligger en bitteliten bygd som heter Flørli. Her finner du en kafe/restaurant, en liten pub, noen overnattingsmuligheter, et lite campingområde og et lite kaiområde for båter. Trekkplasteret til Flørli er verdens lengste tretrapp med 4444 trinn. Som de fleste andre, så var dette også grunnen til at vi dro hit. Stedet som ligger i en bratt li, er uten veiforbindelse. Derfor må du komme med hurtigbåt eller egen båt til Flørli.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Vi ankom fra Lysebotn med båten, og fant enkelt plass på bryggen. Trappen starter rett ved kaien, er 1470 meter lang med en stigning på 740 meter opp til Ternevatnet.

Langs rørgatene som strekker seg oppover, er det bygget kabelbane, og ved siden av denne finner du den smale tretrappen med 4444 trinn. Dette ble bygget i forbindelse med vannkraftutbyggingen rundt 1920. Kraftstasjonen på Flørli skulle gi kraft til et elektrosmelteverk. Smelteverket ble aldri bygget og kraften ble istedenfor levert til Stavanger Elektrisitetsverk. I dag er det Lyse Kraft som driver kraftanlegget, mens den gamle krafthallen brukes til kafé og museum.

På hvert 500 trappetrinn er det merket med skilt, så du slipper heldigvis å telle. Etter cirka 700 trinn har du mulighet til å ombestemme deg. Du kan krysse en liten bro og følge stien tilbake til kaien. Ellers er det få muligheter til å snu uten å måtte gå ned igjen den samme trappen.

Det er rekkverk bare noen få steder, men i hele trappen er det vaier til å holde seg i. Det er små utkikksposter som er laget underveis, og du passerer både heishuset og et annet lite tårn på veien. Husk å skrive i gjesteboken 🙂

Noen av partiene er veldig bratte, det er nesten som om man går i en stige. Vi tok oss god tid med mange små pauser for at vi ikke skulle surne i beina. Det var en god strategi, ingen av oss fikk problemer med det.

Vi startet ut i ganske fint vær, men etter hvert ble det verre og verre, og på de siste tusen trinnene så pisket regnet oss i trynet.

Etter cirka to timer var vi på trinn 4444, kliss våte og kalde. Det må sies at det er litt flere enn 4444 trinn til vannet på toppen (tipper 4700), men 4444 klinger jo selvfølgelig litt bedre. Heldigvis hadde vi med oss tørre klær å skifte til for returen. Den ble mye mer strabasiøs enn vi trodde. Informasjonsskiltet sa at Rallarstien skulle ta en time ned igjen, men enten så tok vi en annen vei, eller så brukte vi veldig mye lenger tid enn alle andre, for det tok to timer å komme seg ned igjen til båten.

Det var så surt og kjipt at mobilen ble liggende i sekken hele veien ned så jeg har ikke et eneste bilde av det. Bratt og glatt steinrøys, glatte berg og gjørme hele første delen, før man krysset en grusvei og gikk over på en litt mer skoglignende sti siste delen. Vi prøvde å gå ned grusveien i håp om at den skulle føre oss til båten, men den førte bare frem til en stengt tunnel, så vi måtte bite i det sure eplet å gå alle bakkene opp igjen til stien. Det tøffeste partiet kom på slutten med voldsom nedstigning som tok hardt på knærne. Hadde vi visst hvordan returen var så hadde vi valgt trappene ned igjen. Sjelden har en dusj føltes bedre 🙂

Endelig fikk jeg krysset av Kjerag på listen over fjell jeg har hatt lyst å besøke. Den loddrette granittveggen ser mektig ut fra sjøen, men føles enda mer majestetisk når du står på toppen og beundrer utsikten over Lysefjorden. Preikestolen blir liten til sammenligning. Med upåklagelig fotomotiv fra Kjeragbolten, en 5 m3 stor stein som er kilt i en kløft i fjellet 1000 meter over Lysefjorden, så var det virkelig verdt turen!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi gikk med båt til Lysebotn der det finnes gjestehavn med toalettfasiliteter og strømuttak. Det er virkelig ikke verdens navle, men et bra sted å overnatte for å gå fjellturen til Kjerag, og andre fjellturer i området.

I Lysebotn finnes det også en campingplass der du kan sove i telt, hytter eller leiligheter. På campingen er det en restaurant/pub, og på kaien en isbar og en turistinformasjon som selger litt snacks. Ingen matbutikk. Det virker som om de fleste syns det holder å være i Lysebotn en dag. Det er jeg enig i 🙂

For å komme deg fra Lysebotn til startpunktet ved Øygardstøl må du enten ha bil, eller kjøpe billetter på minibussen til SBK Base. Den går opp og ned fra båthavnen fem ganger om dagen. Billetten koster 150 kroner en vei, og turen tar cirka femten minutter oppover svingete smal vei. Det var ingen problemer for sjåføren vår som definitivt hadde kjørt den ruten mange ganger før. På parkeringsplassen finner du toalettfasiliteter og restauranten Ørneredet som for øvrig var coronastengt. Jeg tror jeg leste på et skilt at det kostet 150 kroner å parkere på Øygardstøl.

Turen starter på 640 meter over havet, og fra første øyeblikk går du går rett inn i en bratt stigning over den første fjellryggen. Herfra går det litt nedover til Litle Storedal, før du igjen starter på en ny bratt stigning oppover lange berg med kjetting. Vi hadde fått all slags informasjon, om at turen tok alt fra to til fire timer hver vei, så vi ante virkelig ikke hva som møtte oss, eller hvor lang tid vi kom til å bruke. På tavlen ved startpunktet stod det fem til seks timer.

Flere steder var det laget fine trapper som gjorde det enkelt å gå. Allikevel var det mange bratte partier med lange svaberg, noen ganger litt glatte. Dette er ikke stedet å bruke joggesko, her bør man ha fjellsko med godt grep. Vi var definitivt heldige med været: femten grader og en kombinasjon av sol og overskyet. Det gjorde selvfølgelig at bergene var mindre glatte enn om det hadde regnet. Kjettingen var også god å ha, både til å dra seg opp enkelte steder, men også for å unngå å skli på vei ned igjen.

Det var til sammen tre stigninger og to nedstigninger på veien mot platået og bolten. Det gjør at du går litt flere høydemeter enn høydeforskjellen fra 600 til 1110 meter. Du kjenner det også litt bedre i knærne på grunn av dette. Spesielt om du har litt dårlige knær fra før.

Når toppen er nådd finner du enkelt frem til varden på Nesatind. Her er det spesielt populært for basehoppere å kaste seg utenfor den bratte fjellsiden. Vi brukte en time og trettifem minutter opp til Kjeragplatået, kortere tid enn forventet. Der var det litt disig, men utsikten fra toppen var helt magisk. Platået ligger 1110 m.o.h, mens selve bolten ligger 300 meter sør for varden, litt lavere på 1060 m.o.h.

Fantastisk utsikt fra platået mot Lysefjorden 🙂

Liker å finne gøyale utstikkere som jeg kan sjekke utsikten fra 🙂

Pappa krøp rundt langs kantene og filmet. Det er ganske langt ned :O

Nyter utsikten fra platået rett ved Kjeragbolten. Jeg ville regnet rundt fem timer på hele turen selv om det bare tok tre timer i gåtid. Tiden går fort når du skal stoppe for å fotografere underveis, spesielt hvis du vil se både Kjeragplatået, ta bilder på bolten, og ha en liten matpause. Klokken min viste elleve kilometer i gangtid når vi kom ned igjen, selv om det i utgangspunktet kun skal være 4.8 km hver vei.

Å hoppe utpå bolten var ikke så skummelt som det ser ut, da det er en liten hylle på baksiden som gjør at du nesten kan spasere rett over. Jeg stod kanskje to minutter i kø for å komme meg utpå, det var ikke så veldig mange folk som gikk denne dagen. Tipper kanskje et par hundre, men veldig fordelt, så vi opplevde aldri å gå i kø.

Pappa våget seg også utpå. Han er i imponerende god form, og jeg fikk meg en god treningsøkt på tur med han. Spesielt nedover er han lynrask. Der er jeg litt mer forsiktig, redd for å tryne på de bratte bergene.

Deilig med solen i ansiktet 🙂

På vei ned igjen så vi rett mot Lysebotn og til båten der mamma lå og solte seg. Fordi bussen går ganske sjelden, så brukte vi relativt lang tid ned igjen, og ble allikevel sittende over en time på parkeringsplassen for å vente på transport.

Vi avsluttet dagen med en velfortjent is på kaien, og utsikt over Lysefjorden. Turen til Kjerag seiler opp som en av favoritturene mine, og det er virkelig en ekstra bonus med den kilte bolten som møter deg på toppen 🙂