Madrid er en herlig blanding av historie og moderne urbansk, og den spanske hovedstaden overrasket oss virkelig positivt. Her finner du tapasbar etter tapasbar, kultur så langt øyet kan se, nydelig arkitektur, fantastiske parker, magiske rooftops, superbra shopping og noen av Europas sykeste utesteder! Trude og jeg har snakket om Madrid så lenge jeg kan huske. Endelig fikk vi det til 🙂

Vi fløy direkte fra Oslo med Norwegian og fikk tak i billige billetter. Turen tok tre timer og førtifem minutter. Hjem igjen valgte vi Iberia, som var veldig bra. Aldri noengang hatt bedre plass til beina på et fly. Overnatting var litt dyrere, men vi fant et helt greit sted (L&H Latina) sentralt i La Latina-området til rundt tusen kroner natten. Minuset var at sengen var veldig liten for to personer, og at de ikke vasket rommet i løpet av oppholdet. Lurer på om det er vanlig i Madrid?

Vi landet til tjuesyv grader, helt nydelig etter seks grader og regn i Oslo. I Madrid har de fast pris på taxi – tretti euro fra flyplassen til sentrum. Vi brukte cirka tjuefem minutter inn til sentrum, og over en time tilbake på grunn av morgenrushet. Greit å være obs på når man skal rekke et fly 🙂

Med en gang vi hadde sjekket inn skiftet vi til shorts, og gikk ut for å utforske byen. Fant ut at vi bodde i underkant av en kilometer fra byens hovedtorg Plaza Mayor. Torget som ble åpnet i 1620 som sentrum av gamle Madrid har hatt mange funksjoner gjennom historien; blant annet som tyrefekterstadion, arena for fotballkamper og ulike parader. I dag er det et populært samlingspunkt for både lokale og turister, med statuer, kafeer og små butikker fylt med spansk håndarbeid.

Rett før Plaza Mayor fant vi verdens eldste restaurant; Sobrino de Botin. Den ble åpnet i 1725, og har siden den gang aldri vært stengt, eller byttet lokale. En liten fun fact er at den berømte kunstneren Francisco Goya jobbet i restauranten som servitør mens hans ventet på å komme inn på Royal Academy of Fine Arts. Menyen med tradisjonelle spanske retter som ål, kalamari og suckling pig fristet ikke, så vi endte opp på en koselig fortauskafe i stedet.

Dessverre så hjalp det lite at kafeen var koselig når maten var så dårlig. Turistfelle nummer en! På menyen stod det italiensk pizza, og vi endte opp med å få en gjenoppvarmet frossenpizza. Anbefaler virkelig ikke å kjøpe pizza på tapassteder. Og det sier seg kanskje selv. Men som vegetarianer er faktisk tapas ganske vanskelig i Spania. Det tilbys ikke i nærheten så mange kjøttfrie alternativer som vi har i Norge.

Vi gikk videre inn på Plaza Mayor og fant en ny koselig kafe der som vi håpte skulle være bedre. Jeg bestilte crepe med is, og Trude mudcake, men det endte opp med å bli en enda verre opplevelse enn pizzaen. Seig gammel pannekake med krystallisert is.

Vi var virkelig ikke heldige med maten første dag i Madrid, så det gjaldt å bruke tripadvisor videre på turen. Anbefaler ikke å dumpe ned på det første og beste turiststedet. De beste matopplevelsene fikk vi i på restauranter i skjulte sidegater og i litt mindre turistifiserte områder.

Resten av kvelden brukte vi til å utforske byen, kikke rundt i gatene og nyte den etterlengtede varmen. Det var overraskende varmt, første kvelden klarte vi oss til og med uten jakke. I Madrid finner du mye skinn til en god pris, og i Calle Mayor fant vi en butikk som hadde et utrolig bra utvalg av skinnjakker. Den jeg likte best i fasongen var hvit, og jeg ønsket meg en sort, så det ble ikke noe kjøp. Men prisene var helt greie, mellom tusen og totusen kroner.

Vi avsluttet kvelden med en tur til Palacio Real, det spanske slottet. Gedigent, og utrolig flott, selv om fasaden ikke hadde hatt vondt av et malingsstrøk og to. Området rundt palasset var også veldig fint med park og statuer. Virkelig noe man burde få med seg både i dagslys og opplyst på kvelden.

Rett ved siden av lå også Madrids største kirke; Catedral de la Almudena. Katedralen er setet til det romersk-katolske erkebispedømmet i Madrid, og er mest kjent for bryllupet til Kong Felipe og Dronning Letizia i 2004.

Superfin første kveld i Madrid, og mye moro med en god venninne som jeg ser altfor sjelden 🙂

På den andre siden av øyen Capri ligger Anacapri – et roligere og mer budsjettvennlig sted enn Capri Town. Mer natur, mindre bademuligheter, men koselig sentrumskjerne. Vi tok en stappfull minibuss på de svingete veiene fra Capri til Anacapri. Billig med under to euro per person, men det krever tålmodighet og sterke armer for å holde seg fast.

Bussen stoppet på Piazza Vittoria der vi spiste frokost på en lokal restaurant med en underholdende kineser. Vi kikket litt rundt i gatene, og Anacapri viste seg å ha en god del fine lokale småbutikker. Mye billigere enn i Capri Town.

Jeg fant en superfin håndlaget stråveske med perler og blonde. Øyen er også kjent for sandaler, og man kan lage sine egne. Man velger såler og design og så settes det sammen for deg. Artig!

Vi fant også koselige spisesteder. Pizzarestauranten Aumm Aumm stod på listen vår, men vi var ikke sultne når vi passerte den, så vi fikk ikke sjekket ut kvaliteten på maten der.

Etter noen timer i gatene dro vi tilbake til Vittoria Square og fant startpunktet for den berømte stolheisen. Magisk opplevelse å henge å dingle i luften over Anacapri med solen stekende i ansiktet. Stolheisen kostet tolv euro tur/retur, og ga oss en fantastisk utsikt over hele øyen.

Etter cirka femten minutter var vi på toppen av Monte Solaro. Med en høyde på 589 meter er fjellet det høyeste punktet på Capri. På toppen ligger festningen Fortino di Bruto som ble brukt i slaget mellom England og Frankrike tidlig på 1800-tallet.

I festningen ligger den koselige cafeen La Canzone de Cielo. Men den var svindyr, så jeg hadde heller tatt lunsjen i sentrum av Anacapri. Vi betalte åtti kroner hver for et lite juiceglass med lemonade.

Ingenting slo den nydelige utsikten mot favoritten Faraglioni. Turen er også mulig å gjøre til fots, men da bør man ha litt gode tursko på grunn av stier og ulendt terreng. Vi hadde bare sandaler så vi tok heisen begge veier. En viktig ting å huske er at dette kun er mulig å gjøre på dagtid. Jeg hadde lyst å se solnedgangen herfra, men stolheisen stengte rundt klokken fem.

Etter noen fine timer i Anacapri tok vi taxi tilbake til Capri og dro ned til Marina Piccola for å bade. Det gikk steintrapper hele veien ned fra hotellet vårt til havnen. Det gikk også buss fra Capri Town, men køene var enorme så det var raskere å gå.

Nydelig temperatur i vannet, imponert over at det nesten var like varmt som på Kypros. Men strendene er steinete og stappfulle så det er ikke noe sted jeg ville tilbragt en hel dag. Vi fant en liten ende innerst på en kai som var ledig, så jeg koste meg i solen der mens mamma tilbragte mesteparten av tiden i vannet.

Til en annen gang så er jeg ikke i tvil om hva jeg ville gjort: booket solsenger og lunsj på Faraglioni og slappet av hele dagen der 🙂

Siste kvelden fikk vi endelig testet ut Verginiello Pizzeria som vi hadde prøvd å få plass på dagen før. Dette er Capris mest populære pizzarestaurant, så her må man booke bord.

Jeg ble ikke helt blown away, men god service og god pizza.

Vi avsluttet kvelden på den koselige piazzettaen, og følte oss ikke helt klare til å ta farvel med Capri enda.

Til tross for at Capri har vært en turistøy i mange år så har den klart å beholde mye av den italienske sjarmen, og den sklir opp som favoritten på turen 🙂

Det mest magiske stedet på hele Italia-turen var Capri. Det var her vi skulle ønske vi hadde hatt mer tid. Ved første øyekast ikke så veldig spesielt – etter et dypdykk utrolig koselig og sjarmerende med mange skjulte skatter.

Vi tok båt fra Sorrento til Marina Grande på Capri. En kjapp tur på under tretti minutter som vi hadde forhåndsbestilt med båtselskapet Snav. Det kostet rundt førti euro for to personer inkludert bagasje. Husk at du i Italia alltid må betale ekstra på båtene når du har med deg koffert. Det første som møtte oss var disse sjarmerende taxiene med seil i taket. Utrolig herlig i varmen. Vi fikk praiet en taxi som tok oss til Villa Striano for 22 euro – gjestehuset der vi bodde.

Turen fra Marina Grande opp til Capri Town er relativt bratt og svingete. Det går også an å gå opp bratte trapper hele veien, ca 750 meter, men da bør man ikke ha så mye å bære på. Vi ble tatt imot av en hyggelig og litt innpåsliten mann som drev gjestehuset. Han produserte vin fra egen hage og spanderte en flaske på oss, i tillegg til at vi fikk mye verdifull informasjon om ting å gjøre på Capri.

Overnattingsstedet lå rett nedenfor Piazzetta eller Piazza Umberto som er hovedsquaren på Capri, og her det er mest liv på kveldene. Her finner du også kirken San Giacomo og shoppinggaten Via Camerelle som er stappfull av designerbutikker. Vi kunne ikke valgt et bedre sted å bo. Men overnatting på Capri er dyrt – vi måtte ut med 1500 kroner per natt, hotellene kostet mye mer.

Etter å ha sjekket inn dro vi opp i Capri Town for å finne funicolaren som er en cable car som går ned til Marina Grande. Den kostet to euro per person og tok bare et par minutter, akkurat som fløybanen.

Fra Marina Grande bestilte vi båttur ut til Grotta Azzurra. Den blå grotten er en kjent hule på kysten av Capri, og har en åpning som ligger delvis under vannflaten. De romerske keiserne som hadde villaer på øyen brukte den blå grotten som sitt private bad.

Fra Marina Grande går det ikke an å bestille tur inn i grotten, kun båt til området utenfor. Derfra blir man hentet i små robåter som padler deg inn i grotten for tjue euro ekstra (prisen er femten, men de ber om fem euro tips fra hver person). Utenfor grotten var det kaos av store båter, privateide båter og robåter som navigerte seg mellom alle båtene og i tillegg bort til de som stod på land og også ville inn i grotten.

Vi fikk beskjed at båtturen skulle ta en time, men vi var veldig mange i båten og alle ville selvfølgelig inn i grotten, så turen endte opp med å ta totalt tre timer. Det var nydelig vær, og en fantastisk opplevelse som virkelig kan anbefales. Vi var noen av de første som dro inn, ganske digg egentlig fordi da kunne vi bare slappe av og sole oss på båten etterpå mens vi ventet på de andre.

På grunn av tidevannet måtte vi sette oss i bunnen av robåten. Dette fordi bølgene slo mot åpningen, og det var fare for at vi kunne slå hodet dersom vi satt på setene. Når vi skulle inn grotteinngangen så måtte vi legge oss helt flate på gulvet i båten mens båtføreren dro oss inn i grotten på en bølge ved hjelp av en permanent lenke som er montert i inngangen. En fascinerende opplevelse!

Inne i grotten var det helt mørkt, men sollyset skinte inn grotteinngangen og lyste opp havet i en vanvittig fascinerende blåfarge. Vi fikk to runder inne i den 54 meter lange grotten, og det var helt magisk. Selv om du bare får ti minutter der inne, og det er altfor mye folk over alt, så er dette noe du bør få med deg på Capri 🙂

Når vi kom tilbake fra båtturen dro vi innom rommet for å bytte til turklær og fikk oss en fantastisk runde langs kysten av Capri på den såkalte Giro del Pizzolungo-turen.

Vi startet fra piazzettaen og gikk gjennom smale gater til vi kom til naturfenomenet Arco Naturale. Buen er en naturskapt steinhvelving som antatt ble dannet i den paleolitiske perioden. Den har kollapset og restene er i dag en grotte. Et lite stykke tilbake mot sentrum fant vi steintrapper som vi fulgte ned mot sjøen.

Vi kom til en grotte som hadde ruiner av et tidligere hus, vi fant Villa Malaparte som var et rosa hus langt ute på klippene, og et nydelig utsiktspunkt mot øyens mest kjente landemerke Faraglioni.

Faraglioni er et italiensk ord for staur, en formasjon langs kysten eller i havet. Den er dannet ved erosjon fra bølger. Jeg ble helt forelsket i denne utsikten, og vi fikk en nydelig solnedgang derfra.

Vi gikk ned alle trappene til Faraglioni beach som er et nydelig badested ved sjøen. Her finner du to beach clubs, og etter hva jeg har hørt så må man booke både solseng og lunsj i god tid her.

På vei opp igjen fra Faraglioni fulgte vi Via Tragara tilbake til piazzettaen. Der ligger det nydelige hotellet Punta Tragara som jeg skulle ønske jeg hadde mulighet til å bo på en gang. Det ser helt magisk ut!

Dessverre så startet vi turen vår litt sent så vi måtte droppe Augustus gardens, Villa Jovis og Villa Lysis, og komme oss tilbake til sentrum før det ble helt mørkt.

Etter en kjapp dusj og etter å ha fått byttet ut treningsklær med kjole så var vi klar for første middag på Capri. Den endte opp med å bli veldig bra. Restaurant Al Capri hadde helt magisk pizza og pizza, og kan virkelig anbefales med nydelig utsikt over havnen.

Første dag på Capri overstått – veldig positivt overrasket!

 

Du har sikkert sett mange eventyrlige instabilder fra Positano. Den sjarmerende lille byen på Amalfikysten er kjent som verdens eneste loddrette by, og har blitt en storfavoritt hos reisende verden over. Fargerike hus, dramatisk landskap og turkisblått hav kjennetegner Positano.

Byen har lenge stått på reiseplanen, men etter at Positano ble så kjent blant bloggere så er prisnivået blitt helt vanvittig. Det var derfor vi valgte å bo i Sorrento og dra på dagstur til Positano.

Vi tok båt fra Sorrento via Capri til Positano. Turen tok cirka nitti minutter. Er det en ting Positano er så er det utrolig sjarmerende! Husene som ligger tett i tett oppover klippene er virkelig et syn, og det er kanskje turens visuelt fineste sted. Men dessverre så er den lille byen blitt veldig overbefolket, og det var stappfullt både på stranden, i gatene og på spisestedene.

Vi startet med en liten gåtur i solsteken langs stranden Spiaggia Grande som er hovedstranden. Kanskje den fineste stranden på turen vår? Litt steiner, men allikevel en ganske stor og lang strand i forhold til mange andre steder. Her ligger restaurantene og beach barene tett.

På dette strekket finner du også den koselige restauranten Chez Black, og Rada Restaurant som er anbefalt for solnedgang. I Positano er det nok lurt å booke bord for det var veldig fullt over alt. Vi fikk ikke spise der vi ønsket fordi vi ikke hadde booket.

En liten gåtur unna Spiaggia Grande finner du to mindre strender som heter Fornillo og Arienzo. Vi fikk bare sett Fornillo på kveldstid så jeg er usikker på om den er like crowded som hovedstranden. Kanskje verdt å sjekke ut?

Etter en liten runde nede ved sjøen begynte vi å sige oppover de bratte gatene til sentrum av Positano. Det er en fascinerende by som er bygget i høyden, med ekstremt smale og svingete veier oppover. Det starter med en kirke og fortsetter oppover med små koselige butikker på hver sin side av de trange gatene. Der finner du linklær med sitronmotiv og mye fargerik kunst.

Prisnivået i butikkene var høyt så vi holdt oss til window shopping. Når vi hadde gått noen timer oppover i høyden så snublet vi plutselig rett på Cafe Positano, en koselig fortauskafe med en fantastisk utsikt ned på Spiaggia Grande. Vi var sultne så det var herlig med en liten pitstop her.

Vi spiste fruktsalat og pasta – helt grei mat, men ikke fantastisk. Utsikten derimot, ubeskrivelig.

Veien ned igjen til squaren gikk fort, og vi fikk med oss en fantastisk solnedgang fra den andre siden. Det var ganske kjapt å finne veien opp til Hotel Marincanto der du finner en av de fineste utsiktene mot den loddrette byen.

Nydelig <3

Vi avsluttet kvelden i Positano med sitronsorbet servert i sitronskall (spesialitet og nam nam) og denne nydelige utsikten over byen 🙂

Utrolig nok så fikk vi sett så og si hele byen på en ettermiddag. Den er sjarmerende, men liten. Fra høyden går det buss tilbake til Sorrento (siste båt gikk rundt klokken syv), men den anbefales virkelig ikke. Det tror jeg er en av de verste opplevelsene i mitt liv. En hel time med tortur. Bekmørkt ute, følelsen av null kontroll, verdens sykeste krappeste svinger, og en stappfull buss som gjorde at vi måtte stå i midtgangen og stivholde oss i alt vi kunne få tak i. Slengt fra side til side, kvalm hele turen, og livredd for å måtte kaste opp over alle folkene. Prisen på to euro og nitti cent var virkelig ingen trøst.

Med en gang jeg så antydning til å kjenne meg igjen i Sorrento så kastet jeg meg over stoppknappen. Aldri har det vært bedre å komme seg av en buss. Vi overlevde, og det uten å kaste opp – takk og lov.