Malaga og Marbella er begge fine byer å ha som base når du utforsker Costa del Sol. Fra Malaga har du nærhet til blant andre Torre del Mar, Caminito del Rey, Frigiliania og Nerja. På den andre siden, mellom Malaga og Marbella ligger Torremolinos, Benalmadena, Fuengirola, Mijas og Calahonda. Nedover fra Marbella finner du Estepona, Ronda og Gibraltar, og herfra går det også båt til Marokko. Med andre ord, mange muligheter.

Vi hadde ikke nok dager til å få med oss alt, men fra Malaga besøkte vi Torre del Mar, Nerja og Torremolinos, og fra Marbella besøkte vi Estepona, Mijas og Fuengirola.

Første stopp var Torre del Mar, som kanskje var det minst imponerende stedet vi besøkte. Alle beach clubbene jeg hadde merket av på forhånd var fullbooket ved ankomst, så vi endte opp med å måtte ligge på en kjip steinstrand. Fordelen var at sengene kun kostet fem euro per stykk. I stedet for å bli i Torre del Mar så valgte vi å kjøre videre til Nerja etter vi var ferdig på stranden.

Det angret vi ikke på! For et utrolig koselig sted. Hadde vi visst hvor fine strendene var der så hadde vi passert Torre del Mar i rekordfart. Vannet var blåere og klarere enn noe annet sted vi besøkte hele ferien.

Det var skikkelig magisk å kikke ned, og vi hadde så lyst å bade (og det er IKKE ofte jeg sier). Nerja må være unntaket i forhold til de andre byene når det kommer til strender. For en fantastisk by, faktisk favoritten min av alle steder vi var på Costa del Sol!

Når jeg googler så får jeg opp at Nerja er kjent for sine vakre strender, imponerende klipper, og den gamle, pittoreske bykjernen med trange gater og hvite hus. Det synes jeg er en god beskrivelse. Den lille byen var kjempekoselig med sine hvitkalkede hus og mange restauranter og lokale butikker.

Vi koste oss med salat på en søt liten italiensk restaurant som het Trattoria Italia. Jeg anbefaler stedet, og tror de har veldig god pasta, men salaten må de jobbe litt mer med.

En av favorittene var denne promenaden som gikk ned til den berømte Balcon de Europa.

Balcon de Europa er et av de mest ikoniske landemerkene i Nerja. Det er en utsiktsplattform som strekker seg ut over klippene med fantastisk utsikt over havet og de omkringliggende fjellene. Her var det nydelig både i solskinn og ved solnedgang.

Vi trives så godt i Nerja at vi bestemte oss for å bli til solnedgangen. Mens vi ventet på den satte vi oss på Albi Urban Cafe.

Det var det beste valget vi kunne tatt. For første gang i Spania så fikk jeg ordentlig hjemmelaget crispy vaffel. Uten tvil, den aller beste vaffelen jeg noen gang har spist i Spania, wow! De hadde også et stort utvalg i is, for en digg opplevelse!

Albi lå rett før promenaden ned til Balcon de Europa, så det var helt perfekt å bare sige ned og få med seg den nydelige solnedgangen før vi kjørte tilbake til Malaga. Vi rakk dessverre ikke å få med oss Nerja caves, som skal være en av de mest imponerende naturlige severdighetene i regionen. Disse hulene inneholder malerier og et stort rom som brukes til konserter og kulturelle arrangementer, så det får bli neste gang. 

Det var faktisk veldig trist å forlate Nerja, spesielt i forhold til de magiske strendene, den nydelige solnedgangen og den digge vaffelopplevelsen. Her kunne jeg lett tilbrakt flere dager.

Torremolinos var stedet jeg likte aller minst på turen. Det føltes veldig turistifisert og hadde lite sjarm. Vi kjørte dit på vei til Marbella fra Malaga. Målet var at vi skulle sole oss på La Palapa Beach Jazba som var en ganske fin club som lå noen kilometer utenfor Torremolinos, i et område med fine strender. Dessverre så var både den og Silencio ved siden av helt stappfulle. De bare lo av oss når vi spurte om en solseng. I høysesong kommer man ingen vei uten å booke flere dager i forveien, og helgene er enda verre. Denne stripen var helt kaotisk med trafikk, og det var veldig vanskelig med parkering.

Det var derfor litt nedtur å måtte sette seg tilbake i bilen og kjøre videre til Torremolinos og bystranden der. Vi parkerte i høyden og gikk mange trapper ned til strandpromenaden og stranden Playa del Lido. De beach clubbene vi hadde sett oss ut var igjen fullbooket, så vi måtte ta til takke med et halvlugubert sted med tjukke blomstrete bestemormadrasser. Vi betalte sytten euro for to senger. Badevannet var greit, men litt grumsete, og det var ganske fullt. Restauranten vi var tilknyttet var en shabby fiskerestaurant, og jeg likte bare ikke viben der.

Jeg synes heller ikke at promenaden var så imponerende, men vi gikk ikke langt nok til å egentlig kunne uttale oss godt nok om det.

Etter noen timer på stranden ville vi utforske sentrumskjernen. Vi gikk trappene opp igjen i høyden til bykjernen. Der var det også en heis man skulle kunne ta, men vi fant ikke helt ut av den. Det var flere butikker og restauranter å velge mellom.

Byens høydepunktet ble denne digge toasten med burrata og avokado fra Sofia cafe & more! Ellers er det egentlig ikke så mye mer å si om Torremolinos, det er stedet jeg likte minst på Costa del Sol etter Torre del Mar. Byen er populær både blant familier og party people, men vi følte det rett og slett ikke.

Fra Marbella dro vi en ettermiddag til Estepona. Estepona skal være kjent for sin sjarmerende gamleby, fantastiske strender og sin velbevarte andalusiske sjarm. Første inntrykk var at strandpromenaden var litt shabby, alt virket grått og slitt, og barene og restaurantene rundt stranden var heller ikke fristende.

Men så fant vi gamlebyen Casco Antiguo, som må være byens hovedattraksjon. Her var det utrolig koselig med mange fargerike blomster, og en lokal atmosfære.

De trange, brosteinsbelagte gatene er fylt med hvite hus dekorert med blomsterkasser og fargerike planter. Hver gate hadde sin utvalgte farge, og vi likte virkelig å spasere gjennom de smale gatene.

Det er et perfekt sted å sige rundt, oppdage små butikker, koselige kaféer og lokale restauranter som serverer tapas.

Til å være juli så var det overraskende dødt, men vi fant ut at vi var der på feil tidspunkt. Den hersens siestaen ødelegger alt, så mellom klokken to og seks så er det helt dødt i byen. Vi hadde derfor hele Estepona for oss selv, og det var ikke så fristende å sette seg ned å spise alene på en restaurant.

Vi endte opp på favoritten Melhor Croissant, men her var croissanten mye tørrere enn i Malaga, og ikke noe stas. Sikkert fordi det var langt mellom kundene, så det var flere timer mellom bakingen.

Estepona er kanskje en av de billigste byene på Costa del Sol? Vi betalte en euro for å parkere en hel ettermiddag, og det var lett å finne parkering. For min del var byen altfor rolig, jeg hadde ikke likt å bo her, men det var hyggelig å besøke for en dag. Skulle gjerne sett den på kveldstid, tipper det er en annen opplevelse da.

Fra Marbella besøkte vi også Mijas og Fuengirola. Det tok kun tjuefem minutter å kjøre til Mijas. Byen er kjent for sin tradisjonelle andalusiske atmosfære med hvite, sjarmerende hus og smale, brosteinsbelagte gater. Mijas består av to deler: Mijas Pueblo (den gamle, tradisjonelle landsbyen som ligger på fjellet) og Mijas Costa (kystområdet med flere strender).

Vi besøkte den hvite fjellandsbyen. Mijas Pueblo ligger på en høyde, og har fantastisk utsikt over havet og fjellene rundt. Her finner man historiske bygninger, kirker, og flere små torg og kunstgallerier. Det er et populært reisemål for de som ønsker å oppleve en autentisk andalusisk by med tradisjonell spansk kultur og arkitektur.

Vi parkerte rett nedenfor byen og tok en heis opp. På den første plassen der vi kom ut av heisen virket det litt shabby med gamle ufreshe restauranter med kjipe møbler, typiske turistfeller.

Men så fant vi denne fargerike trappen som tok oss litt høyere opp i byen, og der var det utrolig koselig. Her fant vi smale hvite gater og koselige butikker og kafeer.

Butikkene bar preg av lokal produksjon – skinn, keramikk, brente nøtter etc. Vi kjøpte med oss karamelliserte makademianøtter, som var veldige gode.

Det ble også tid til en ispause i varmen

Det var utkikkspunkter på alle sider av byen, ofte ned mot mye skog. Vi fant også en koselig mini tyrefekterstadion, men var akkurat for sene til å komme på innsiden.

Mijas var veldig rolig, så det er ikke et sted man trenger veldig lang tid for å utforske. Vi rakk derfor også en tur til Fuengirola, som ligger rett nedenfor Mijas ved sjøen.

Fuengirola var mye større enn jeg hadde sett for meg, og hadde en strandpromenade som var mange kilometer lang. Stranden så ganske bra ut, men det var litt vanskelig å se siden vi ikke ankom før klokken åtte om kvelden.

Tilkoblet denne stranden ligger promenaden Paseo Maritimo, hvor besøkende kan ta en spasertur, nyte utsikten over havet, og besøke kafeer og restauranter. Det var en promenade med mye liv, og jeg kunne gjerne tenkt meg en joggetur her.

Byen har en fin blanding av tradisjonell spansk atmosfære og moderne utvikling. I den gamle delen av Fuengirola, som kalles El Castillo, finner du trange gater, sjarmerende torg og lokale butikker.

Da vi gikk der så var det ekstremt kaotisk med folk over alt, og ikke spesielt koselig. Når man gikk i restaurantgatene så føltes det nesten som å være på en sydenplass med innkastere, ganske slitsomt. Flere av restaurantene hadde kun fått 2.3 i score av Google. Vi fant heldigvis noen bra, og det ble vanskelig å velge mellom italiensk og meksikansk.

Vi endte med italiensk og fikk god pasta på Asimetrico, et sted jeg godt kan anbefale. I Fuengirola hadde de også favoritten Melhor Croissant, så jeg måtte ha en siste før hjemreise. Den er farlig god når den er fersk.

Etter middag dro vi tilbake til Marbella, og ble veldig positivt overrasket over å kun måtte betale tre euro for flere timer i parkeringshuset. Det er mye billigere i de andre byene på Costa del Sol enn i Marbella. Vi kjørte strandveien tilbake, og passerte Calahonda. Den veien anbefales, mye roligere enn hovedveien.

Alt i alt så har Costa del Sol mye å by på. Min favoritt var Marbella, mest på grunn av at det er flere muligheter der, og det har en litt mer cosmopolitan vibe enn de andre byene. Nerja var også utrolig sjarmerende, med de vakreste strendene. Siden vi ikke rakk å besøke Ronda, Caminito del Rey, Gibraltar, eller ta en båt til Marokko, gir det grunnlag for en tur tilbake en annen gang

Marbella er et av de mest ikoniske reisemålene på Costa del Sol, og det er ikke uten grunn at så mange velger å tilbringe ferien her. Fra luksuriøse strandklubber til koselig gamleby og livlig strandpromenade, har Marbella noe for de fleste. Jeg hadde ekstremt store forventninger til dette stedet siden det stadig sammenlignes med to andre favoritter: Mykonos og St. Tropez. Jeg så ikke helt likhetene der, men allikevel ble nok Marbella favoritten av alle de spanske byene denne ferien.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Vi ankom med bil fra Malaga, og fant hotellet i en smal kronglete gate. Det egnet seg virkelig ikke med så stor leiebil som vi hadde, det ble veldig mye att og frem for å lirke seg inn og ut av knøttsmå og trange parkeringshus. Til en annen gang skal jeg leie den minste bilen de har.

Ona Marbella Hotel hadde en super plassering i kort avstand fra gamlebyen, og med ti minutter ned til strandpromenaden. Det var dyrt å leie hotell i Marbella, så dette var vel omtrent det billigste vi fant som ikke hadde bad på gangen. Vi betalte atten hundre kroner per natt, og det var helt greit, men ikke noe mer enn det. Etter å ha fått lirket bilen på plass i parkeringskjelleren for femten euro per natt, og sjekket inn, dro vi ned til stranden for å utforske den og promenaden.

Det var det særdeles livlig, med masse folk over alt, ruslende på promenaden eller sittende på travle restauranter og barer. Vi spiste is og crepe men det tok lang tid å få den, og den var ikke spesielt imponerende.

Rett over havnepromenaden ligger Alameda-parken, som er inngangen til gamlebyens trange gater. Parken er et grøntområde med fontener, statuer og flere trær, der den største fontenen er et kjent landemerke. Parken er et populært sted for både lokalbefolkningen og turister som ønsker å slappe av før de utforsker den historiske delen av Marbella.

Parken førte oss videre til noen trapper opp til gamlebyen, en av de mest koselige delene av Marbella. Vi brukte flere timer på å utforske de smale gatene og små butikkene som lå skjult flere steder sammen med historiske kirker og små torg.

Det er stort sett kun lokale butikker her, noe som er en velkommen forandring fra alle kjedebutikkene.

Gamlebyen kalles også “Casco Antiguo” og er kjent for sine smale, brosteinsbelagte gater, hvitmalte hus og fargerike blomster som pryder balkonger og vegger. En av de mest kjente stedene i Gamlebyen er Plaza de los Naranjos, et vakkert torg omgitt av historiske bygninger, inkludert rådhuset og kirken Iglesia de la Encarnación. Torget er fylt med blomster og trær og er et populært sted for både lokale og turister å slappe av, nyte en kaffe eller spise på en av de koselige restaurantene.

Etter å ha trasket rundt og gjort oss ferdig med butikkene endte vi opp med å spise middag på Bella Mbriana. Det er en koselig liten italiensk restaurant med bord på fortauet, og de har veldig god pizza og pasta. Denne restauranten besøkte også Line og jeg i Polignano a Mare i Italia, der vi var veldig fornøyd med maten.

Rett ved inngangen til gamlebyen ligger også rooftoppen 360 Blue Marbella. Den er kjent for å ha en trendy og elegant atmosfære, med stilige møbler, flotte detaljer og et bredt utvalg av cocktails, vin og tapas. Vi hadde tenkt å slappe av og nyte en drink der, men dessverre så var det såpass mye vind at det ble for kaldt til å sitte der.

Første morgen i Marbella ble vi vekket halv seks av fulle bråkete naboer som kom hjem fra byen. Minuset med alle disse lavprishotellene er at de alltid har pappvegger og det er så ekstremt lydt. Jeg benyttet den ekstra morgentiden til å dra på jakt etter et gym. Her var jeg veldig heldig, og fant Synergym rett nedi gaten, to hundre meter fra hotellet.

Det beste var at de kun skulle ha tjuetre euro for en uke, og det var et supert og velutstyrt gym. Minuset var at jeg ikke fikk meldt meg inn uten pass og depositum fra kredittkort, så det tok en halvtime å bli medlem. Utrolig at de gidder den jobben for turister som aldri kommer tilbake. Litt slitsomt at alle hele tiden var ute etter utstyret jeg brukte, og maste en gang i minuttet. Noen dager var det litt bedre da jeg startet å dele sett med spanjoler som ikke kunne engelsk.

Etter en dusj var mamma også klar, og vi dro ned på stranden ved havnen Marbella. Stranden har en fin, gyllen sand, heldigvis mye bedre enn i Malaga. Vannet var dessverre litt grumsete, spesielt nær land, og det var små steiner som gjorde det litt mer utfordrende å komme seg ut i vannet.

Det som var litt digg var at de solgte vannmelon og ananas på stranden, endelig! Det var første stedet på hele turen der vi fikk fersk frukt på stranden, og det er noe av det beste jeg vet i varmen. De var ganske dyre, med fem euro per glass, men absolutt verdt det!

Det finnes heldigvis bedre strandmuligheter enn bystranden. Et lite stykke utenfor sentrumskjernen ligger Trocadero Beach. Her anbefaler jeg absolutt ikke å komme med bil, det var kjempesmalt og få parkeringsmuligheter, og vi hadde altfor stor bil. Men, når bilen var parkert, var det en helt annen vibe som møtte oss – mye mer eksklusivt og glamorøst med bedre strandområder og beach clubs.

Vi startet ved Bahia Beach og gikk til Puente Romano langs en grusvei ved sjøen, cirka en kilometer. Denne veien går visstnok hele veien fra Marbella til Puerto Banus, og jeg kunne godt tenkt meg å prøve å gå hele den en gang. Langs grusveien lå det mange fine beach clubs og restauranter, men selve veien var ganske stusselig og man gravde opp sand og grus med sandalene når man gikk.

En del av strandklubbene tilhørte hotellene på andre siden av gaten, men de fleste kunne leies mot en avgift. Det billigste vi så var tjuefem euro per solseng, de dyreste var hundre og femti. Denne dagen fikk vi ikke gått på stranden på grunn av været, det var helt skyet og ble ikke bedre.

Derfor endte vi tidlige enn planlagt på Rachel’s Eco Love, en brunsjkafe jeg hadde fulgt lenge på Instagram. Rachel’s Eco Love ligger i hjertet av Puente Romano Beach Resort, et hotell jeg bare kan drømme om å noen gang få bo på. I lavsesong starter prisene på ti tusen kroner per natt. Kafeen tilbyr et variert utvalg av sunne og smakfulle retter, inkludert frokost, salater, wraps og ferskpressede juicer. Flere av rettene er laget med økologiske ingredienser, og det finnes mange alternativer for vegetarianere og veganere.

Det var virkelig et helt fantastisk sted med koselige møbler, freshe farger, og et herlig sitteområde rundt bassenget. Skikkelig god vibe

Jeg fikk knallgod salat med halloumi, og vi koste oss lenge her før vi gikk tilbake mot bilen.

Skoene min røk på hotellområdet, og det var helt krise å gå grusveien tilbake med en hårstrikk knyttet over sandalen for å holde den sammen. På vei tilbake fant vi dette kule utegymmet, som minnet om Muscle Beach i Los Angeles. Prisene var litt stive, men så utrolig herlig å kunne trene styrke ute i varmen.

Vi stoppet også opp ved et sted som het Mc Beach, med bord helt i sjøen. Deretter kjørte vi videre til Estepona, og brukte ettermiddagen der, før vi endte kvelden på balkongen på hotellet med kortspill.

Ingen tur til Marbella er komplett uten å besøke Puerto Banus, den kjente luksusmarinaen. Puerto Banus er kjent for sine dyre butikker, fancy biler og eksklusive restauranter. Her kan du se verdens største motemerker og kanskje til og med få et glimt av en kjendis.

I Puerto Banus fant vi parkering rett ved beach cluben La Sala by the Sea som vi hadde booket solseng på. Verdt å merke seg at prisene på parkering i denne byen er helt sinnsyke. Mens vi betalte to euro i Estepona så betalte vi her seksti euro for en halv dag. Jeg aner ikke om det finnes billigere alternativer, men vi var ikke så giret på å gå veldig langt med strandveskene så vi tok den nærmeste.

La Sala by the Sea er et av de mest kjente stedene i Puerto Banus. Klubben i seg selv er ganske fresh på morgenen når man ankommer, men den er liten, så etter hvert ble dir veldig stappfull. De har både bassengområde der du føler deg litt mer som en del av selve cluben, og strandområde i tilknytning. Sengene på stranden er mye billigere å leie enn sengene ved bassenget (de startet på seksti euro).

Vi betalte tjuefem euro per solseng på stranden, på andre rad. Det var litt skuffende at vi ikke følte oss helt som en del av klubben, til tross for at vi kunne bruke bassenget. De to områdene føltes veldig adskilte, og det var vanskelig å se noen likheter. Med lukt av råtten tare var stranden her heller ikke ideell, men alt i alt var det bedre enn å ligge på bystranden i Marbella.

Minuset var stråparasoll og fastlåst solseng som man ikke kunne flytte etter solen. Håndklær var heller ikke inkludert. Plusset var servering på solsengen, det er så utrolig deilig å få kaldt vann gjennom dagen.

Helt ærlig så tror jeg at La Sala by the Sea har mistet litt av sin glory etter at andre kjente klubber som La Cabane, Nikki Beach og Ocean Club har poppet opp og overgått dem. Sikkert også derfor prisene var litt mer normale der.

Nærmeste nabo til La Sala er Ocean Club. Der er solsengprisene mye stivere, de startet på to hundre euro, og hele klubben ligger inne på et lukket område rundt et basseng, uten tilgang til strand. Den så større og freshere ut enn La Sala, men vi fikk dessverre aldri testet den. Med sånne priser så må man prioritere, så den står på listen til en annen gang.

I sentrum av Puerto Banus ligger den søte lille kafeen Rosa Cafe. Denne oppdaget jeg i TV-serien “The playground of the rich and the famous” for flere år tilbake.

Det var derfor litt gøy å kunne besøke den når vi først var i området. Kafeen har en stor meny med utrolig mange fristende brunsjretter og kaker. Atmosfæren var også trendy og hyggelig, og vi likte viben. Kafeen stengte klokken seks, og vi kom i siste liten for å få bestilt før kjøkkenet stengte.

Det ble både avokadotoast, fruktskål og kake. De to førstnevnte smakte veldig godt, men vi ble ikke veldig imponert over kakene. Rosa Cafe er også kjent for sin fashion kaffe med Dior og Chanel logo på cappuccinoene, men varm kaffe fristet ikke i sommervarmen så vi gikk for farris og iskaffe.

Fra kafeen gikk vi videre ned til sjøen og bystranden i Puerto Banus. Den var ganske fin, og det hadde absolutt gått an å ligge her. Men solsengene var ikke noe billigere enn på La Sala, vi fikk oppgitt femti for to senger når vi spurte.

Videre fant vi den berømte marinaen og havnepromenaden. Der lå Martini Bar by Dolce & Gabbana, et utrolig behagelig sted med en deilig bris og sjøutsikt. Vi tok en liten pause der og koste oss med en drink og en skikkelig god mocktail.

Baren ligger i andre etasje av Dolce & Gabbana butikken, og det beste er å bare gå gjennom butikken opp i andre etasje, og ikke vente på å bli låst inn på utsiden sånn som vi gjorde. Jeg tror dette er et sted som fyller seg veldig opp på kveldstid, når vi var der tidlig på ettermiddagen så var vi nesten alene i lokalet.

Vi seg videre langs promenaden, og mamma kjente seg igjen fra en klubbtur noen år tidligere.

Puerto Banus ble åpnet i 1970, og har siden blitt et symbol på luksus livsstil. Havnen er fylt med imponerende superyachter og båter, og designerbutikker som Gucci, Louis Vuitton, Versace og flere ligger på rekke og rad sammen med eksklusive restauranter, barer og klubber, i hvitkalkede murhus.

Det er veldig estetisk pent med de hvite husene med sort logo, men i juli opplevdes det som veldig overfylt, og det var ikke mulig å sette seg ned på en bar eller restaurant på promenaden uten å ha forhåndsbooket. Man skal også ha ganske mye penger for å kunne kjøpe noe som helst fra butikkene her.

Vi var heldigvis mette, og hadde ikke behov for å spise noe mer etter Rosa Cafe, så vi bestemte oss for å dra tilbake til Marbella rundt klokken halv ti. Da fulgte vi strandstien fra havnen og tilbake til La Sala der bilen stod, en fin liten tur langs sjøen.

Siste dagen av ferien er den dagen jeg fortsatt husker best, og som jeg fortsatt lever på. Vi gikk mye att og frem på om det faktisk var forsvarlig å bruke så mye penger på en solseng. Men så fikk vi så mye mer enn en solseng ut av opplevelsen på La Cabane. Til tross for sinnsyke priser så endte dette opp med å bli den beste dagen i hele 2024.

Jeg har så mange bilder herfra at jeg klarer ikke å velge. Og jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal klare å beskrive denne opplevelsen kun med ord.

La Cabane ligger cirka ti kilometer utenfor sentrum av Marbella, i nærheten av Nikki Beach, som også er berømt for sine fancy beach clubs verden over. Vi ankom med bil og parkerte i området. Der var det også valet, men vi parkerte ubevisst på de ansatte sin parkering, noe som gjorde at vi sparte masse penger.

Alt var perfekt gjennomført, fra resepsjonen, til bassenget, til restauranten til toalettene. Det var som å være i himmelen, jeg kan ikke beskrive følelsen av hvor magisk det var.

Beach clubben er en del av Hotel Los Monteros, og er kjent for sin sofistikerte atmosfære, luksuriøse fasiliteter og førsteklasses service. Det er også en ganske chill beach club med rolig musikk og en avslappende vibe, og antrekkskoden er beach chic.

Hele clubben var gjennomført i Dolce and Gabbana stil der alt fra møbler til håndklær til baderinger matchet i det lekre blå og hvite Majolica-mønsteret. På området var det også en Dolce and Gabbana butikk, og jeg hadde så lyst å kjøpe med meg et badehåndkle hjem. Gjett prisen? 550 euro, haha. Det ble med drømmen.

Vi hadde valgt de billigste solsengene som vendte bort fra bassenget, men med utsikt mot stranden. Der var prisen tre hundre euro for to enkle senger, inkludert hundre euro i mat og drikke. Vi ble møtt i resepsjonen ved ankomst, fikk bånd og ble fulgt ut til solsengene våre, som det ble lagt digge badehåndklær på.

Kort tid etter fikk vi også servering på solsengen. Både vann, mocktail og iskaffe smakte fortreffelig, selv om prisen var omtrent to hundre og femti kroner per enhet.

Lunsjmenyen var litt merkelig; foruten pizza og kjøtt var det to muligheter: squash med ricotta og tomatsalat. Jeg valgte den første, og mamma den andre. Til tross for at det var en ganske liten og lett lunsj så smakte det godt.

Lunsjen ble toppet med den mest magiske fruktkurven jeg noengang har sett. Det er sjelden man får alle favorittene med: jordbær, ananas, vannmelon, kiwi, nam! I tillegg hadde de laget en lett vaniljekrem som man kunne dyppe frukten i. For å si det sånn: etter å ha inntatt nesten hele denne så var vi stappmette!

Om man velger å spise på restauranten i stedet for på solsengen så har man litt flere valgmuligheter på menyen.

I restauranten ligger også dessertrommet, Dolci Room, der kan du få en omvisning og bli forklart hva alle de fantastiske dessertene inneholder. Det føles litt som å gå på motemuseum.

Disse kakene var helt fantastiske! Over tre hundre kroner per kakestykke, men det var det faktisk verdt. Det var blanding av mykt, salt, søtt og crunchy, yummi!

Stranden nedenfor La Cabane var ikke så fristende, med steiner og store bølger. Strender er virkelig ikke styrken til Costa del Sol. Selv om både mamma og jeg liker best å bade i sjøen så ble det bassenget denne dagen.

Jeg bruker ikke å bade så ofte, men denne dagen var det førti grader så det var deilig med en liten dukkert, spesielt når man kunne flyte rundt i en badering. Bassenget var stort og delikat, men mamma klaget på at man ikke ble avkjølt på samme måte som man gjør i sjøen. Jeg er enig i at det er noe helt annet med ferskt saltvann, og skulle ønske de hadde integrert stranden litt bedre i clubben.

Noe av det verste med offentlige strender er at det alltid er så vanskelig å finne et sted å tisse. Når man får fasiliteter som på La Cabane, er det ekstremt behagelig, og man slipper å bekymre seg for det. Lekre toaletter som vaskes etter hver person, og stort velværeområde med skjønnhetsprodukter, hårfønere og krølltenger.

Vi ankom ved åpning klokken tolv, og var der omtrent hele dagen frem til stenging klokken åtte. Her gjaldt det å få maks ut av oppholdet. Tiden fløy, og vi koste oss glugg.

Til slutt kom prislappen – 436 euro, eller 5 320 kroner. Det ble uten tvil turens dyreste dag, men jeg lever fortsatt på disse minnene, og den følelsen. Den herlige viben med behagelig musikk og folk som bare chillet rundt og koste seg. Mye mer verdt enn å kjøpe seg et nytt klesplagg.

Helt uten sminke, men ekstremt happy og avslappet jente etter verdens mest magiske dag på La Cabane Alt fra håndklær til parasoller var perfekt koordinert, og stemningen var magisk. Det var et fantastisk sted for å slappe av og få en smak av luksuslivet på Costa del Sol, i tillegg til en perfekt avslutning på ferien med deilig mat, drikke og happy vibes.

På kvelden gikk vi tur motsatt vei langs strandpromenaden enn vi hadde gjort tidligere, altså mot Puerto Banus. Denne siden var mye mer behagelig og avslappet med litt mindre mennesker. Vi gikk to kilometer før vi kom til Cappuccino Cafe der asfalten sluttet, og grusveien startet. Vi var ikke giret på å få nydusjete føtter fulle av grus så der snudde vi. På strandpromenaden er det kun soloppgang, solnedgangen er fra bysiden. Men på denne siden av promenaden fikk vi faktisk med oss litt solnedgang når vi kom et stykke utover, noe som aldri slår feil.

På vei tilbake kjøpte jeg en grusom vaffel, det er faktisk bare å glemme å kjøpe vafler i Spania. Den ser bra ut på bildet, men den var både rå og seig, og hadde gamle M&Ms som var blitt helt grå på farge, æsj. Den gikk faktisk i bosset.

Marbella har en fin atmosfære om kvelden. Fra promenaden dro vi inn i gamlebyen og avsluttet ferien med en deilig middag på Bella Mbriana. Det er ikke ofte vi spiser to ganger på samme sted, men det var mye dårlig der, og vanskelig å finne noe så sent.

Dessuten var vi giret på noe billig etter dagen på La Cabane, og da er Bella Mbriana midt i blinken. I tillegg har de en fantastisk god tynn italiensk pizza. Det var den perfekte måten å avslutte oppholdet på før vi pakket og gjorde oss klare til å dra hjem. Var ikke klar for det og prøvde å utsette turen med to dager, men det ble for dyrt.

Neste morgen var det tidlig opp for å kjøre til flyplassen og levere bilen. Det var ekstremt vanskelig å finne ut hvordan man kjørte inn til leiebilområdet på Malaga flyplass, så etter to runder tok vi en spansk en og kjørte inn en åpen dør som gikk rett inn til bilutleiefirmaet. Vi fikk levert bilen, og alt gikk fint. Det var en stor flyplass, men den opplevdes allikevel kaotisk med folk over alt.

Vi kom hjem til veggedyrkontrollen til Storebrand, genialt konsept, og fikk sjekket koffertene for veggedyr av en hund. Heldigvis var det ingen veggedyr og vi kunne trygt ta koffertene med hjem.

Oppsummert så vil jeg si at Marbella er et sted for både avslapning og luksus. Med sin blanding av strender, eksklusive beach clubs, koselige gater og livlige havner, har denne byen noe for enhver smak. Når jeg tenker tilbake så er det Marbella som gir meg best følelse, og som er stedet jeg kunne reist tilbake til. Når det er sagt så er Marbella best med penger. Det er ikke så unikt hvis man bor på budsjetthotell, drar på bystranden og spiser på restaurantene i gamlebyen. Da finnes det billige steder med finere strender og bedre mat, for eksempel Hellas. Men dersom man har penger så finner man magiske hoteller, luksuriøse beach clubs, lekre restauranter og klubber i verdensklasse, og her har jeg fortsatt mange å sjekke av.

Til sist må jeg nevne at Marbella er det perfekte stedet å ha base for å utforske andre steder på Costa del Sol. Mine erfaringer fra en ukes reise gjennom flere av regionens mest kjente steder som Nerja, Torremolinos, Estepona, Mijas og Fuengirola kommer i neste innlegg!

Malaga har alltid vært på listen over byer jeg har hatt lyst til å besøke, og sommeren 2024 fikk jeg endelig muligheten. Med en perfekt beliggenhet på Costa del Sol, ventet jeg meg herlige stranddager, livlige gater og god mat. Noe av det fikk jeg absolutt, da Malaga var en utrolig sjarmerende by på kveldstid, og restaurantene ligger på rekke og rad. Havnen var også veldig koselig, og ga fra seg en god vibe. Men bystranden? Den var en katastrofe – ikke engang god nok til strykkarakter.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Etter en to timers togtur fra Sevilla ankom jeg Malaga Maria Zambrano terminal. Jeg sjekket Uber-appen og de skulle ha sytten euro, mens nærmeste taxi bare ba om seks euro. Lett valg! Hotellet, Sur Malaga, til tross for sine to stjerner, var overraskende bra – bortsett fra at det manglet kjøleskap. Å måtte drikke lunkent vann i varmen var ikke helt ideelt, så jeg måtte løpe ut på supermarked hver morgen for å få tak i kaldt.

Prisen var fjorten hundre per natt, og rommet var rent og enkelt. Det var også parkeringsmuligheter i kjelleren for femten euro ekstra per natt. Beliggenheten var perfekt, midt i Soho, og jeg skulle bo her i tre netter før mamma kom og vi skulle tilbringe to netter sammen. Soho ligger i hjertet av Malaga, nær havnen og den gamle bydelen.

Malaga har et pulserende byliv, med koselige torg, moderne shoppinggater og mange kafeer og barer. Flere koselig frokost- og brunsjsteder ligger i Soho, og det er utrolig deilig å bare ha alt rett utenfor døren.  Det var en skikkelig fin by å traske rundt i både morgen, ettermiddag og kveld.

Jeg startet utforskningen med en tur til havnen, som var en koselig opplevelse med restauranter, småbutikker og et lite marked. Palmeral de las Sorpresas er en superfin og fresh promenade som visstnok har gjennomgått betydelig utvikling de siste årene. Den ligger rett ved den gamle bydelen og har blitt et populært reisemål for både lokale og turister.

Første delen er litt “tom”, foruten dette lekre stedet. Etter cirka en kilometer kom jeg frem til Pompidou-senteret (kunstmuseum) og markedet. Dette området kalles Muelle Uno, og jeg synes det var skikkelig hyggelig her.

Markedet tror jeg ikke har noe navn, men det var typiske klær og sko som man finner på marked rundt om i hele Spania, mye polyester, og mange kjøleskapsmagneter.

Her fant jeg også Hard Rock Café, der jeg spiste en god mac & cheese. Det er kanskje litt rart å dra på Hard Rock Cafe når man er på ferie, men jeg elsker denne retten, og for hver by som har Hard Rock må jeg innom en gang og spise mac & cheese. Absolutt godkjent i Malaga.

Helt på slutten av Muelle Uno kommer man til bystranden La Malagueta. For å si det enkelt: den var en gedigen skuffelse. Bygningene rundt minnet om slitne blokker i Torrevieja, sanden var ekkel og jeg ble helt svart på føttene og oppover leggene av å gå der.

Det hjalp heller ikke at de som leide ut solsenger var utrolig sure og uhøflige, og gadd sjelden å snakke til deg på engelsk selv om de tydelig skjønte hva du sa. Turisthatere kanskje? Man leser jo så mye om dem, jeg vet ikke hva problemet var.

På vei tilbake stoppet jeg for å kjøpe en vaffel med is fra Amorino, en iskjede som angivelig skal være blant de beste i Spania. Skuffelsen var imidlertid stor! Vaffelen, som tydeligvis var fabrikkprodusert, ble trukket ut av plastemballasje, varmet opp i en ovn, og deretter ble de minste iskulene jeg noen gang har sett plassert på toppen. En seig og stusselig opplevelse. Hvis det er én ting spanjolene ikke mestrer, så er det vafler – dra til Portugal eller Hellas for en god vaffelopplevelse (jeg fant faktisk et unntak på turen og det var i Nerja, kommer tilbake til det senere).

På kvelden sjekket jeg ut gamlebyen, og der var det veldig koselig! Små, sjarmerende gater med butikker, isbarer og utallige restauranter. Her kunne man virkelig gå seg vill – på den gode måten. Jeg fant ut at Antonio Banderas (min store crush i oppveksten) har flere restauranter her også!

Jeg angrer litt på at jeg ikke besøkte festningen Castillo de Gibralfaro, som visstnok skal ha en fantastisk utsikt over byen. Timingen var litt dårlig, for jeg var så lei av kultur og historie fra Sevilla dagen før, så jeg orket ikke tanken på flere ruiner. Jeg var heller ikke inne i Malaga-katedralen, men den fikk jeg i alle fall med meg fra utsiden.

Calle Larios, en av de mest kjente handlegatene i Málaga, er en livlig gate perfekt for en spasertur. Her ligger butikkene tett i tett, både kjeder og lokale. På kvelden blir byen enda mer livlig, med mennesker som samles på uteplasser for å nyte et glass vin eller en cocktail.

Dagen etter startet med hodepine etter en dårlig natt. Hotellet var veldig lydt, og flasker ble knust fra naborestauranten rundt klokken to hver natt. Likevel kom jeg meg på trening på Viva Gym i Malaga Plaza, et kjempebra gym til ti euro per dag. Det eneste minuset, og det gjelder Spania generelt, er at spanjolene er ganske aggressive på trening. De stiller seg opp med armene i kors og ser på deg til du fullfører settene dine, og de stikker av med det du bruker på ett sekund hvis du snur ryggen til. Mye mer chill å trene på gym i Hellas.

Så prøvde jeg stranden igjen; La Malagueta. Det var helt umulig å finne solseng, jeg gikk store deler av promenaden og fikk beskjed om fullt over alt. Jeg ble ledd av når jeg prøvde å spørre om hvorfor jeg ikke kunne leie en solseng fra den høye stabelen med ledige senger. Det var utrolig provoserende at de skjønte alt jeg sa, snakket seg imellom på spansk, lo og sa “impossible, impossible”.

Til slutt, på aller siste delen av stranden mot Muello Uno, så fant jeg en mann som forbarmet seg over meg og ga meg en nedslitt plastsolseng til syv euro. Jeg ga ti av ren takknemlighet. Det var et ekstremt shabby område med ulike trekk på sengene og ørti ulike parasoller (virket som han hadde samlet inn det som folk hadde kastet fra seg). I tillegg leide han ut badehåndklær om man skulle trenge det, og det er jeg helt sikker på var gamle turisthåndklær.

Badeopplevelsen? Ikke noe å skryte av. Sanden var like ekkel og svart, vannet uklart, og bunnen full av steiner. Portugal er så mye bedre, og dette tror jeg må være en av de verste strendene jeg har vært på. Jeg var helt møkkete når jeg forlot stranden, og jeg sverget der og da at jeg aldri mer skulle (eller skal) tilbake til Malagueta!

Etter en skikkelig skrubb for å få bort all den sorte grusen møtte jeg Anne i gamlebyen, og kvelden tok seg opp. Vi hadde bord på en koselig restaurant som het Niccia klokken halv åtte, men det var ingen der. Vi fikk heldigvis lov til å skyve bordet en time, så mens vi ventet tok vi en runde i de koselige gatene. Klokken ni var det mye hyggeligere, med flere mennesker rundt bordene, og vi fikk knallgod tapas som jeg virkelig kan anbefale! I Malaga er det ikke poeng å spise middag før klokken ni, det er tomt på restaurantene.

Neste dag var jeg tilbake på Viva Gym, det var faktisk ganske langt å gå fra hotellet mitt. Etter en god økt bestemte jeg meg derfor for å utforske området rundt der før jeg dro tilbake for å dusje. Jeg fant markedet, Mercado Central de Atarazanas, der jeg for første gang på hele turen fikk tak i fersk vannmelon! Det var et så stort savn på stranden både i Portugal, og her i Malaga.

De solgte faktisk bare hele meloner, men jeg spurte og de var så greie å dele den opp for meg. Jeg betalte tre euro for en kopp, og det smakte helt magisk. I dette området ligger det også flere butikker, og mange frokost- og brunsjkafeer. Tilbake på rommet så brukte jeg mye tid på å prøve å booke leiebil til mamma skulle komme. Det var så utrolig høye depositum på dem, at jeg skjønner ikke hvordan de kan få kunder. Flere av dem skulle ha tretti tusen, og det hadde ikke jeg mulighet til. Så da endte vi med å måtte betale litt mer for bilen, men et litt mer normalt depositum på to tusen.

Jeg likte meg bedre faktisk enda bedre i havnen enn i gamlebyen, men det er kun fordi jeg elsker å være nær sjøen. Det gir meg en frihetsfølelse som jeg ikke helt kan forklare. Legg solnedgang oppå der så er det ingenting som matcher. Anne og jeg valgte derfor å spise i havnen denne kvelden, på La Tagliatella. Der fikk vi god pasta, så jeg kan absolutt anbefale den. Det eneste minuset var at det var litt kaldere i havnen på grunn av vinden, så jeg skulle gjerne hatt lange ermer på kjolen, eller en tynn jakke. Etterpå besøkte vi Nusa Cocktail Bar, en kul bar på taket med utsikt over havnen.

Etter å endelig ha sovet godt, startet jeg neste dag med en løpetur langs strandpromenaden. Det var helt flatt og ideelt for jogging, men hoften min begynte å verke allerede etter fem hundre meter. Imot all fornuft så fullførte jeg fem kilometer i ganske sterke smerter, med flere stopp, men angret skikkelig senere. Resten av dagen kunne jeg knapt gå. Noe av det beste jeg vet på ferie er å løpe på strandpromenader, og dette var det første året jeg ikke kunne gjøre det, noe som var vanskelig å akseptere.

Etterpå vagget jeg meg av gårde til Brunchit for frokost. Stedet var populært og travelt, noe som resulterte i lang ventetid. Avokadotoasten var helt ok, men ikke noe som var verdt å stå i kø for. En annen gang hadde jeg nok heller valgt Caramello ved siden av.

Siden stranden var ut så ble det båttur med Fly Blue i stedet. Turen kostet femten euro, og varte i underkant av to timer. Båten gikk ut fra havnen ved Pompidou, og beveget seg ikke så langt, så det var ikke så mye å se. Men det var veldig deilig å komme seg ut på sjøen, og turen kunne godt ha vart lenger enn to timer.

Folk slengte seg uti og badet, og de tøffeste hoppet fra taket.

Jeg koste meg på nettingsolsengene, og nøt solen og nærheten til sjøen. Anne er ikke så glad i sol, så hun satt under taket i skyggen mens vi stoppet for at folk kunne bade.

Etter båtturen sa jeg ha det til Anne, og gikk for å møte mamma som var på vei fra flyplassen. Hun skulle joine siste uken i Spania, veldig koselig. Etter at hun hadde sjekket inn, tok vi oss en stroll motsatt vei på promenaden fra havnen, den såkalte Paseo Maritimo Antonio Banderas. Han er ganske stor i fødebyen sin, så jeg hadde faktisk forventet at det fantes et museum. På denne siden var strendene minst like shabby, og den sorte røyken stod opp som en sky fra de som spilte volleyball. Jeg har aldri sett en sånn type sand på en strand, hva er den laget av?

Hovedmålet med å gå i den retningen var Museo Automovilístico y de la Moda, bil og motemuseet. Inngangsbilletten var ti euro, og det var den absolutt verdt.

Det var en unik kulturell attraksjon som kombinerte klassiske biler og motedesign. Museet ligger i den gamle tekstilfabrikken La Tabacalera, og ble åpnet i 2010. Bilutstillingen omfatter en samling av over nitti klassiske og luksuriøse biler, som spenner over flere tiår og representerer forskjellige epoker av bilens historie. Her finner du legendariske modeller fra kjente bilmerker som Ferrari, Porsche, Rolls-Royce, Maserati, og Jaguar, i tillegg til mange andre historiske og sjeldne kjøretøy.

I tillegg til bilene, er motesamlingen på museet en spennende del av opplevelsen, spesielt for meg som elsker dette. Her er kreasjoner fra noen av de mest kjente motedesignerne gjennom tidene, inkludert Coco Chanel, Christian Dior, Balenciaga, og Yves Saint Laurent. Disse klesplaggene stammer fra forskjellige tiår og viser utviklingen av både motens estetikk og de tekniske ferdighetene som kreves for å lage haute couture.

Etter en god dusj gledet vi oss til å teste ut Antonio Banderas sin italienske restaurant, Atrezzo. Dette var et skikkelig fresht sted med lekkert interiør, og en spennende meny som det var vanskelig å velge fra. Vi bestemte oss for å dele pizza, cacio e pepe-pasta og caprese-salat, alt var like godt. Servicen var også upåklagelig, vi hadde en hyggelig kelner som ga oss mye oppmerksomhet hele kvelden.

Det verste er at Antonio Banderas hadde besøkt restauranten dagen før! Tenk så kult det hadde vært om vi hadde sett han. Han har flere andre restauranter i byen, for det meste spansk tapas, der Dona Ines kanskje er den mest kjente. Etter middagen seg vi litt rundt i gamlebyen før vi tok kveld.

Neste dag hentet vi leiebilen fra flyplassen, noe som gikk overraskende greit. Med et depositum på to hundre euro hos Budget via Rentalcars/Booking, var vi klare for roadtrip! Det er forresten litt deprimerende hvor høy eurokursen er for tiden, med over tolv kroner per euro.

Før avreise måtte vi ha en croissant på Melhor Croissant, den er helt ubeskrivelig god. Den er ikke laget av vanlig croissantdeig, men en slags briochedeig, noe som gjør den like crispy på utsiden, men ekstra myk på innsiden. Melhor er en kjede, så jeg måtte spise denne flere ganger i løpet av turen!

Selv om vi skulle ha en natt til i Malaga så brukte vi resten av tiden utenfor byen for å utforske andre steder på Costa del Sol. Jeg oppsummerer derfor reiseinnlegget her, og forteller mer om utfluktene i et annet innlegg. Malaga overrasket meg positivt på mange måter. Gamlebyen, maten, shoppingmulighetene og havneområdet var utrolig koselige. Men stranden? Nei takk. Om du drar hit, vil jeg heller anbefale å utforske byen, men å besøke nærliggende steder som for eksempel Nerja for en mye bedre strandopplevelse. Vil jeg dra tilbake? Ja, men ikke for sol og bad. For mat, kultur og byliv? Absolutt!

Sevilla var neste stopp etter Portugal på 2024-ferien, en by som jeg hadde store forventninger til. Instagram hadde vist meg fantastiske bilder av Plaza de España, og jeg så for meg noe helt annet enn det jeg møtte. En historisk by med fargerike gater, imponerende arkitektur og pulserende liv var i hodet mitt. Jeg gledet meg til å utforske alt fra de mauriske palassene til de livlige plassene. Byen som skulle være en oase av liv og kultur føltes mer som en søvnig og stillestående plass. Siestaen var lang, og åpningstidene korte. Mange steder var stengt i flere timer, og det var nesten umulig å finne liv i gatene. Jeg likte meg såpass dårlig i Sevilla at jeg faktisk endte med å dra derfra en dag tidligere enn planlagt.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Jeg ankom Sevilla med buss fra Albufeira. Ved ankomst halv åtte om kvelden viste temperaturen hele 48 grader, men det var heldigvis en herlig tørr og behagelig varme. Bagasjen min, som veide trettifem kilo pluss, ble et uvelkomment treningsredskap da jeg slet meg gjennom stasjonen og ut på gateplan. Uber-turen fra stasjonen til hotellet var dobbelt så dyr som i Portugal, sjåføren snakket ikke engelsk, og til slutt ble jeg bare droppet av et sted uten å vite hvor hotellet mitt lå.

Google Maps sendte meg på heksejakt, rundt og rundt Las Setas (soppen), og frustrasjonen bygget seg opp. Til slutt begynte jeg nesten å gråte, og kunne ikke gjøre annet enn å ringe resepsjonen. Heldigvis reddet resepsjonisten meg, og kom ut på gaten for å hente meg. Det viste seg at hotellet var feilmerket på Google Maps, og lå helt i motsatt ende av det kartet viste.

Abba Sevilla var det aller beste med Sevilla. Etter skrekkhotellet i Albufeira var det helt magisk å komme frem til et sånt sted. Rommet var kjempefint og føltes som en 5-stjerners opplevelse, alt for bare tusen kroner natten. Å komme inn på det rommet etter en sånn dag fikk meg nesten til å gråte igjen, men denne gangen av lettelse og takknemlighet.

Jeg bodde i nærheten av Las Setas, og hadde fantastisk utsikt mot den fra takterrassen. Der var det et lekkert lite basseng, og utsikt mot solnedgangen, helt nydelig.

Første kvelden tok jeg en liten tur ut for å utforske. Sevilla hadde koselige små gater og mye gelato, men det var ikke noe “wow”-faktor eller godfølelse å oppspore. Jeg synes faktisk at bildene mine viser en mye hyggeligere by enn jeg opplevde da jeg var der.

Jeg fikk meg en is i varmen, før jeg endte tidlig på rommet igjen.

Etter en søvnløs uke i Albufeira, følte jeg meg som et nytt menneske da jeg våknet opp første dagen i Sevilla etter å ha fått åtte timer på øyet. Dagen startet med en økt på hotellgymmet. Det var ikke så veldig imponerende, men man får alltid gjort noe. Jeg brukte deretter lang tid på rommet, og kjente på en ekstrem takknemlighet over det deilige hotellrommet.

Første stopp var Plaza de España, som jeg hadde gledet meg vilt til, og sett mange bilder av. Palasset ble bygget til den ibero-amerikanske utstillingen i 1929, og er en del av parken Maria Luisa.

Plassen er en halvsirkelformet esplanade omgitt av en storslått bygning med en blanding av renessanse- og ny-maurisk arkitektur. Bygget har majestetiske buer, tårn i hver ende og en lang rekke keramikk-dekorerte broer som krysser en liten kanal. Denne kanalen gjør at Plaza de España ofte blir kalt “Sevillas Venezia”, da besøkende kan ta små båtturer på vannet. Det var ikke mulig da jeg var der.

Området var nemlig dekket av stillaser og store byggeområder, og det var vanskelig å få gode bilder. De skyhøye forventningene mine endte i en stor skuffelse – tomt, shabby og langt fra så imponerende som på Instagram.

Jeg fortsatte gjennom Maria Luisa-parken som strekker seg ganske langt langs Guadalquivir-elven. Parken har fontener, paviljonger og stier, palmer, appelsintrær og magnoliablomster. Ved å følge elven videre kommer man til Torre del Oro (gulltårnet). Det er i dag et museum og utkikkspunkt, men jeg besøkte det ikke.

Et lite stykke videre langs elven ligger tyrefekterstadionen Real Maestranza, en av de mest kjente i Spania. Arenaen ble åpnet i 1761, og har klassisk barokk arkitektur, med en rund form og en fasade som er preget av store buer og søyler. Inngangen kostet ti euro, og det var helt greit. Det viser seg at tyrefekting heldigvis ikke skjer så ofte lenger, kun under festivaler og spesielle anledninger. Det var også et lite museum med innsikt i tyrefektingens historie med malerier, drakter, utstyr og trofeer.

Jeg spiste brunsj på Moya, hvor jeg fikk en god bowl. Dessverre så stengte alle brunsj-steder i byen tidlig, mellom klokken to og tre. Alle butikker var stengt mellom klokken to og seks, og alle restauranter mellom fem og åtte. Det var frustrerende, og gjorde byen kjedelig – lite å gjøre, lite å spise.

Jeg anbefaler forresten et lite konditori som heter Choc som ligger mellom butikker og restauranter i de trange gatene – der hadde de helt fantastiske bakverk og kaker. Jeg koste meg med brownie med pistasjkrem, verdt å prøve.

Tilbake på hotellet ville jeg prøve meg på et lite bad på takterrassen, men det var helt stappfullt rundt bassenget. Alle sengene var opptatt og folk lå strødd på gulvet rundt bassenget. Det ble derfor bare et kort bad før jeg gikk ned igjen på rommet.

Kvelden reddet seg noe med en fantastisk italiensk middag, hvor jeg fikk en perfekt cacio e pepe på L’oca Giuliva. Jeg var aller første kunde kvart over åtte, og fikk ett av to bord ute. Det var heldigvis ingen problem å få bord alene, men jeg tror de synes det var litt rart.

Etterpå var det tilbake til de stengte butikkene og de lite inspirerende gatene. Jeg endte opp på hotellrommet tidlig igjen, og endret togbilletten og kuttet med det en dag i Sevilla.

Jeg bestemte meg for å fylle den siste dagen med kulturelle aktiviteter for å gjøre det beste ut av oppholdet. Det er omtrent det eneste man kan gjøre i Sevilla.

Dagen startet med en kort treningsøkt på møllen, og nok en lat morgen på det herlige rommet. Klokken ett gikk jeg til Sevilla-katedralen og Giralda-tårnet.

Jeg startet med tårnet, og måtte dekke til skuldrene for å gå de trettifire rundene opp til toppen – enkel stigning via ramper, og ikke trapper. La Giralda er en minaret fra den tidligere moskeen som stod på samme sted, og etter at moskeen ble omgjort til katedral på 1500-tallet, ble tårnet bevart og transformert til en klokketårn.

Utsikten? Ikke imponerende, til tross for at man er 104 meter over bakken. Jeg følte meg innestengt bak nettingen som blokkerte mye av synligheten. Rart at den må være så inngjerdet når alle andre rooftops er så åpne. Den beste utsikten var faktisk fra takterrassen på hotellet.

Katedralen er den største gotiske katedralen i verden, og har vært på UNESCOs verdensarvliste siden 1987. Tipper at pappa hadde kost seg masse her, for det er jo selvfølgelig imponerende med høye tak i mye utsmykking. I tillegg huset katedralen gravene til både Christofer Columbus og flere spanske monarker. Jeg betalte tretten euro for både tårn og kirke, der El Salvador var inkludert i billetten. De glemte å nevne at den var stengt på søndager, og derfor ikke inkludert allikevel. Heldigvis ikke en stor loss for min del, jeg synes ikke kirker er så spennende på innsiden.

Jeg spiste veldig god salat på La Mala. Men iskaffe får du ikke i Spania. Det stod ikke på menyen, så jeg spurte. Joda, det kunne de lage. Så kommer det en helt vanlig varm caffe latte, og et stort glass med isbiter. “Just put them inside”. Tror dere det gikk bra? Not at all, endte opp med en halv lunken ekkel utgave. Don’t do it!

Neste stopp var Real Alcázar, som var det fineste stedet jeg besøkte i Sevilla. Det er en maurisk festning og kongelig residens som har vært i bruk gjennom flere århundrer, og i dag er det fortsatt en aktiv kongebolig for den spanske kongefamilien under deres besøk i Sevilla.

Palasset ble opprinnelig bygget på 1100-tallet som et fort for de muslimske herskerne i Sevilla under Almohad-dynastiet, men det har blitt utvidet og ombygget gjennom tidene, med påvirkninger fra gotikk, renessanse og barokk.

Alcázar er kjent for de fantastiske hagene som omgir palasset, et fredfullt område med fontener, palmer, blomsterbed og skjulte paviljonger. Hagen var enorm og vakker, men selve rommene inne var tomme og kjedelige å utforske alene. Jeg gikk rett og slett litt lei av å vandre rundt i alle hagene og korridorene, tror dette stedet er hyggeligere å besøke sammen med noen.

Den store terrassen ute ga en veldig fin utsikt, så jeg anbefaler å finne den. Jeg tror faktisk noen scener fra Game of Thrones ble spilt inn her. Jeg brukte en og en halv time på Alcazar, men det var fortsatt ikke nok til å se alt.

På kvelden møtte jeg en venninne til middag, hun ankom Sevilla samme kveld. Vi spiste middag på en litt kjip restaurant, Ricotta Pizza, der vi var helt alene fordi vi var såpass tidlige. Restaurantene åpner jo ikke før åtte, men ingen spiser før tidligst ni.

Kvelden ble avsluttet med solnedgang fra Las Setas, en av verdens største trekonstruksjoner som ligger på Plaza de la Encarnación. Strukturen har fått navnet fordi den ligner en gigantisk sopp, og konstruksjonen ble ferdigstilt i 2011.

Las Setas har flere nivåer. På toppen er det en gangbro med panoramautsikt over Sevilla, spesielt vakker ved solnedgang. Jeg hadde samme utsikt fra hotellet så jeg anbefaler å velge tidspunktet rundt klokken ni for å få med seg solnedgangen, det hadde ikke vært i nærheten den samme opplevelsen uten.

Showet inne var kult og det føltes som om rommet beveget seg. I kjelleren er det et arkeologisk museum, det droppet jeg. På bakkeplan ligger butikker, restauranter og et stort matmarked.

Jeg var tidlig på rommet og facetimet med mamma og Fredrik, som hadde bursdag. Det var godt å være ferdig med Sevilla.

Neste morgen var det avreisedag. Det var heldigvis enklere med transport fra hotellet enn til hotellet. Det tok over tretti minutter til togstasjonen, så jeg endte opp med å ta taxi som faktisk var billigere enn Uber. Jeg betalte seks euro til Santa Justa, som var en stor togstasjon. Den var også oversiktlig med informasjonstavle, mye bedre enn den i Lisboa. Det var også mange kafeer, butikker og steder å kjøpe mat og drikke på stasjonen.

Tretti minutter før avgang kom perrongen opp, og jeg dro kofferten min ned rullebåndet og hele veien bort. Mens jeg stod og ventet så fikk jeg en rar magefølelse av at dette gikk litt for lett, så jeg spurte en fyr om toget skulle til Malaga. Han bare: “nei til Lora”. Shit, det var syv minutter til toget mitt skulle gå fra den andre siden av stasjonen, og jeg måtte løpe som en gal med trettifem kilo bagasje. Tok meg to sekunder til å sjekke tavlen på veien, og de hadde endret til perrong to på andre siden, sikkert informert om på spansk høyttaler.

Jeg løp gjennom stasjonen og ned, og heldigvis var toget ti minutter forsinket, ellers hadde jeg faktisk mistet det. Løp videre gjennom sikkerhetskontrollen, som er en greie på spanske togstasjoner, og kom meg inn på et fullstendig stappet og kaotisk tog. Jeg fikk til slutt tildelt et sete motsatt vei, og i dette toget var temperaturen heldigvis passelig. Turen til Malaga tok to timer og gikk veldig greit. Mer om Malaga i neste innlegg

Når jeg ser tilbake, lurer jeg på om det var timingen, forventningene eller noe annet som gjorde opplevelsen så skuffende. Jeg forventet noe spesielt av Sevilla, og jeg er overrasket over at jeg trives såpass dårlig at jeg faktisk forlot byen en dag tidligere enn planlagt.

Sevilla er ikke en stygg by, men for meg manglet den sjel. Jeg dro derfra med en følelse av ensomhet og skuffelse – og lettelse over å reise videre til Malaga. Hvis du vurderer å dra til Sevilla, så må det være fordi du er veldig glad i kultur og historie. Noe annet klarte ikke jeg å finne. Etter publisering har jeg fått tips om at det er mye bedre å dra hit i januar/februar. Da er det visstnok mer liv og lengre åpningstider

Dyrt, turistifisert og oppskrytt? Det finnes koselige steder på Mallorca som jeg skal fortelle litt mer om, men generelt så ble jeg ganske skuffet over den største av de baleariske øyene. Evjestrender i Alcudia, masseturisme i Soller, og generelt dårlig service og sure mennesker preget store deler av turen min til Mallorca.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Fra Menorca ankom jeg Alcudia med båt. Når vi kom frem til havnen så var alt stengt og det var ingen taxier å få tak i. Jeg ble veldig glad når jeg sjekket google maps og fant ut at hotellet mitt kun var en kilometer unna. Jeg bodde helt i starten på stranden i Alcudia, ved havnen. Ved ankomst hotell Eix Alcudia fikk jeg virkelig verdens verste rom. Et forferdelig ekkelt bøttekott uten vindu, og ikke i nærheten av det jeg hadde bestilt med balkong etc. De beklaget seg og sa at de var overbooket og ga meg gratis middag og frokost på hotellrestauranten, som om det hjalp.

Jeg konkluderte med at jeg ikke orket å bo der, og gikk ned i resepsjonen for å be om pengene tilbake. Sønnen i resepsjonen hvisket til moren: “I told you she would not accept it”, så her var det noe rart. De nektet å betale tilbake, men ga meg et rom på bakkeplan med markterrasse. Det var ikke spesielt fint, men heldigvis mye bedre enn det første, så to netter her gikk greit, spesielt for tusen kroner natten som er langt billigere enn det du må betale for andre hoteller på øyen. Når det er sagt så hadde jeg ikke ikke valgt å bo her igjen.

Alcudia har nydelige kritthvite strender så langt øyet kan se. Det er fantastisk å gå langs promenaden og se på kontrasten mellom den hvite sanden og de grønne palmene. Det er det fineste jeg vet. Dessverre så lukter det litt ekkelt når du nærmer deg sjøen, og det er veldig sleipt og evjete uti, med uklart grumsete vann. Det er mulig det er bedre lengre ute, men jeg ble ekstremt skuffet over Alcudia. Pen langt ifra, men langt ifra pen.

Gatene er stappfulle av turiststeder, butikker og restauranter tilpasset skandinavere og engelskmenn. Jeg fant ikke noe god mat, og endte opp med å spise Ben & Jerry’s til middag, de hadde noen veldig gode dyre vafler med is. Gamlebyen i Alcudia er ganske koselig, så den er absolutt verdt en ettermiddag. Dessverre så var det veldig fullt på alle restaurantene, og her opplevde jeg for første gang å ikke få bord fordi jeg kun var en person. Dette skulle vise seg å være en gjenganger på Mallorca – de var rett og slett ikke interessert i å servere en person alene.

I løpet av mitt opphold i Alcudia så gikk jeg den ene dagen hele veien til Can Picafort, cirka tretten kilometer. Her bodde jeg sammen med familien for mange år siden når vi var på sommerferie på Mallorca. Da var jeg syk nesten hele turen, men litt fikk vi med oss den gangen også, og det var artig å besøke hotellet Vell Mari igjen.

Her badet og solte vi oss i 2001. Jeg kan ikke huske beliggenheten, i grønne omgivelser med gresshopper fresende rundt. Det var ikke så farlig den gangen, vi hadde leiebil og tenkte ikke over det.

Can Picafort har i mine øyne mye bedre strender enn Alcudia, til tross for at de er mye mindre, da de oppleves som renere. Can Picafort har også et lite sentrum, og jeg fikk både fin utsikt, mat og drikke på et hyggelig sted som het Nusa Dua. Lokalbussen går mellom Can Picafort og havnen i Alcudia så det var enkelt å hoppe på den tilbake. Bare vær obs på at den ikke forholder seg til rutene, men den kommer til slutt.

To dager i Alcudia var mer enn nok, og jeg var glad for at jeg hadde valgt å sette kursen videre til Palma – hovedstaden på Mallorca. Jeg tok buss fra Alcudia til busstasjonen i Palma, og fikk en ganske lang vei å gå med tretti kilo bagasje derfra og frem til hotellet jeg bodde på: Bordoy Continental Palma. Det var en skikkelig upgrade fra Alcudia-hotellet, og jeg betalte 1500 kroner per natt der. Beliggenheten var litt tungvint i forhold til mange sighter, men det var kort avstand til gatene med de beste restaurantene. Ikke at det hjalp så veldig, det var ekstremt vanskelig å få bord alene i Palma.

Heldigvis så var det ikke noe problem på fantastiske Rikito! Virkelig en av de beste måltidene jeg har hatt på en superkoselig restaurant som anbefales på det sterkeste. Den ligger sammen med veldig mange andre restauranter på rekke og rad i Calle de La Fabrica. Her finner du også populære Primo Taqueria, og La Perla, restauranten til pappaen til Bianca Ingrosso. Palma er virkelig et sted for å spise god mat, men det funker dessverre ikke alene. Perfekt by for en weekendtur med vennegjengen!

I samme område ligger også fantastiske brunsjsteder som Elefante, Mama Carmen og Santino. Her får man bord alene uten problemer. Dessverre så var jeg på stranden de fleste dagene i tiden da disse stedene hadde åpent, men jeg anbefaler virkelig å teste ut brunsj i Palma. Det skal visstnok også finnes et sted som heter Fika Farina med ekstremt gode kanelboller, men så langt kom jeg aldri.

Ellers er Palma kjent for den store katedralen La Seu. Området rundt består av en liten park som ikke er noe spesielt å skryte av, men på andre siden av gaten finner du havnepromenaden Passeig Maritimo, som går fra stranden til båthavnen. Dette er et perfekt sted å jogge, og her finnes du øyens beste solnedgang. Hvis du vil spise med den utsikten så må du bestille bord på Mar de Nudos.

Ellers ligger merkebutikkene og kjedebutikkene om hverandre i Passeig del Born, sammen med noen koselige utendørskafeer. Det er også verdt å traske rundt i de smale gatene rundt Placa Major, og spesielt gaten Via Veri som er veldig hyggelig. Små innendørs restauranter er veldig populært i Palma, og de beste ligger fra Rivareno Heladeria (som visstnok skal være den beste isen i byen) ved Passeig Maritimo og innover.

Stranden i Palma ligger ikke så veldig langt fra katedralen, og har en beach bar på hver side. Jeg valgte i stedet å dra utenfor, og tok lokalbussen fra Placa Progres til Palmanova. Det var helt greit, en stor strand med solsengutleie, og litt småbutikker og restauranter. Når jeg sjekket google maps så så jeg at Magaluf bare lå tjue minutters gange unna Palmanova. Jeg har alltid tenkt at jeg aldri skal til Magaluf, men når jeg var så nærme så tenkte jeg at det var gøy med en spasertur på ettermiddagen for å se hvordan den berømte partybyen egentlig så ut.

Gjett om jeg er glad for det! Magaluf viste seg å være hele ferien høydepunkt, utrolig nok. Jeg kom først til partygaten, og den så litt skitten og kjip ut, på samme måte som i Ayia Napa. Men når du passerte den så kom du ned til stranden Calvia og promenaden. Her lå superfine hoteller og koselige kafeer om hverandre. Jeg koste meg lenge på Zhero Boathouse med både vannmelon- og fetasalat og nydelige smoothier. Utrolig koselig plass! Eneste minuset var at det var ganske dyrt, jeg betalte vel over tre hundre kroner for salaten, og hundre og femti for en smoothie. Vegg i vegg ligger også populære Nicki Beach. Der måtte man booke bord, og man kunne bare være to personer eller flere så jeg fikk ikke sjekket innsiden der. 

Hadde jeg valgt igjen så er det ingen tvil om at jeg hadde bodd i Magaluf, og heller tatt noen kveldsturer inn til Palma. Avstanden er bare rett over to mil, en kort taxitur eller en halvtime med buss. I Magaluf fikk jeg roen, og du har alt du trenger rett utenfor døren. Jeg valgte derfor å dra tilbake hit siste dag, da til fantastiske Innside by Melia Calvia Beach som var turens beste opplevelse.

På toppen av dette hotellet lå beach clubben Shallow Sun Club. Bassenget føles ut som det hang i luften, og man hadde utsikt over hele strandområdet fra toppen. Jeg betalte kun tretti euro for solseng og håndkle, og så kom mat og drikke utenom. Litt dyrere enn de seks euroene man betaler på stranden, men så absolutt verdt det. På toppen her var det rolig og behagelig stemning med DJ og kun voksne mennesker. Den beste dagen på Mallorca!

I den forbindelse må jeg også nevne den verste dagen – nemlig turen til Soller og Port de Soller. Fra Palma går det et gammelt tog til Soller, en skikkelig oppskrytt turistmagnet av en by som virkelig ikke hadde noe sjarme. Toget har ikke vindu, og turen tok en time. I ti minutter kjørte vi gjennom en mørk tunnel der småsteiner fløy rundt oss, skikkelig ekkelt. Jeg brukte ikke returbilletten for å si det sånn, det der hadde aldri passert norsk HMS-kontroll.

Ved ankomst Soller så var alt stengt for siesta, og sånn var det hele tiden når jeg var der. Inkludert var også trikkebillett fra Soller til Port de Soller. Der var det kjempesure trikkeførere som håndterte stappfulle trikker på en veldig dårlig måte. Man måtte stå over 3-4 trikker før man endelig kom seg på en. Når jeg til slutt kom frem til stranden så var klokken ett, og jeg seg ned i solsengen. Ti minutter senere skyet det helt over, og så begynte det faktisk å pøsregne! Her var det bare å pakke sakene, og løpe i dekning. Snakk om en marerittdag, jeg angrer så sykt på at jeg ikke heller dro til Rafa Nadal-akademiet på Manacor.

Det var bare å komme seg vekk fra stranden og tilbake til Soller sentrum for å prøve å finne noe å spise. Det var flere ledige bord på torget der, men jeg ble nektet servering når jeg sa at jeg bare var en person.  Jeg endte opp med å spise en is til middag for det var eneste stedet jeg ble servert, og så gikk jeg nesten gråtende til busstasjonen for å komme meg tilbake til Palma, mye tidligere enn planlagt. For et mareritt!

Oppsummert så likte jeg veldig godt Magaluf, og kunne gjerne tenke meg en uke hit og bare slappe av på beach clubs, strand og koselige kafeer. Det måtte vært sammen med noen sånn at vi kunne dratt inn til Palma for å spise noen kvelder. Jeg kunne også tenkt meg en tur til Porto Cristo der Nadal har hus, og en tur til tennisakademiet hans i Manacor. Alcudia og Soller er jeg ferdig med, det var begge steder jeg kunne klart meg veldig fint uten å besøke.

Les om Menorca her: https://lisaskramh.blogg.no/magiske-menorca.html

Menorca er den minst kjente av de fire øyene som tilhører den spanske øygruppen Balearene, til tross for at det er den nest største. Den frodige øyen skiller seg fra søsterøyene Mallorca og Ibiza på mange måter. Her er alt litt mindre og naturnært. Langs kysten finnes det hundrevis av vakre badebukter, men også lange sandstrender. Sammen med Ibiza så er dette min absolutte favoritt i Balearene. Rolig, sjarmerende, og proppfull av nydelige små steder!

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Menorca er i stor grad naturfredet, noe som har gjort at det ikke er så mye utbygging på øyen. Uansett om man velger et stort eller lite reisemål kommer man til å omgis av lave, hvitkalkede hus med hav, strender og grønn natur rundt hjørnet. Mange av badebuktene har krystallklart vann, og kystlinjen er naturlig og godt bevart, takket være statusen som UNESCO Biosphere Reserve som beskytter hele øyen.

Jeg ankom flyplassen i Mahon rundt midnatt på grunn av forsinkelser fra Valencia. Da fant jeg heldigvis en taxi, men jeg var ikke fullt så heldig med sjåføren. Han snakket i telefonen hele veien og endte opp med å kjøre til feil hotell. Jeg fulgte med på google maps og prøvde å signalisere, men han bare vinket meg bort og sa han hadde kontroll. Da endte vi selvfølgelig helt feil, og han måtte snu og kjøre rundt igjen. Mahon er nemlig delt i to: havnen nede ved sjøen, og gamlebyen oppe i høyden. Det er ganske stress å kjøre feil på grunn av denne inndelingen, veien tilbake er relativt lang. Det endte med en pengekrangel med sjåføren som ba om mye mer enn standardprisen på femten euro. Vi møttes på midten, men det var allikevel irriterende siden jeg hadde oppgitt riktig hotellnavn og adresse.

På Catalonia Mirador des Port ble jeg møtt av en kjempekoselig fransk mann som tok meg veldig godt imot. Det var mørkt og stille, og det så ut som jeg var eneste gjest. Jeg betalte cirka 1600 kroner per natt, og fikk et greit rom med utsikt mot bassenget. I Mahon finnes det ingen strender, så hvis man ikke leier bil så anbefaler jeg å booke et hotell med basseng. Jeg trivdes veldig godt på dette hotellet med utsikt mot havnen, og fin beliggenhet i gamlebyen.

Mahon er bygget på toppen av klippene, og i denne byen ligger også den nest største naturlige havnen i Europa. Jeg likte meg veldig godt her, og etter å ha reist rundt på hele øyen så er det fortsatt Mahon jeg hadde valgt å bo i om jeg skulle reist tilbake.

Jeg startet første dag med å gå gjennom gamlebyen i Mahon og bli kjent med den, før jeg fortsatte ned mot havnen til gymmet Biosport Maritime. Dette er virkelig stedet å trene på ferie: utsikt rett på havnen i Mahon fra mølla, fantastisk! Litt lite styrkeområde, men moderne utstyr og veldig hyggelig personale. I resepsjonen møtte jeg faktisk et av de hyggeligste menneskene på hele turen. Han ga meg mange gode tips til ting jeg burde se på øyen, blant dem Es Castell der det visstnok skulle være en folkefest samme kveld. Jeg takket så mye for tipsene og tenkte at han ser jeg aldri igjen.

Etter at jeg var ferdig på trening gikk jeg hele havnepromenaden tilbake til restauranten og utestedet Es Paput. Denne ruten var cirka tre kilometer og her ligger koselige butikker og spennende restauranter om hverandre. Butikkene hadde et helt annet prisnivå enn fastlandet, her var det stive priser! Det ble null shopping på Menorca, men det var mye fint.

Es Paput er et lunsj- og middagssted som gjøres om til den mest populære uteplassen i Mahon på kveldstid. Herfra går det bratte trapper opp til gamlebyen. Det gjør det også to andre steder langs havnepromenaden.

Gamlebyen har mange koselige gater og smug, og her finner man også flere hyggelige restauranter og nisjebutikker, samt et fiskemarked som serverer tapas og småretter. Det som er skikkelig dritt er at alle restauranter er stengt mellom fire og åtte om ettermiddagen, så man må resten planlegge å ikke være sulten i denne perioden. Anbefaler å sjekke ut Essencia Brunch & Lunch, Restaurante Jardi de ses bruixes, Cala Vegana, Cafe Casa Carmela boutique, Pipet & co og Clorofil.

I havnen ligger det også flere spennende restauranter, blant annet Bisou, Can Vermut og Il Porto. Det var mye fullt på restaurantene når de endelig åpnet, så jeg tror det kan være smart å booke på forhånd.

Es Castell er en superkoselig liten havneby som ligger noen kilometer unna Mahon. Jeg valgte å gå fra Mahon til Es Castell på ettermiddagen. Det var en tur på cirka en og en halv time, på varierende underlag, både asfalt og terreng. Ikke helt ideelt med sandaler, fikk masse støv og sand i skoene, så anbefaler sneakers her. Når jeg kom til Es Castell så hadde jeg gått nesten tre mil den dagen, så jeg gledet meg til å ta taxi tilbake. Jeg kom akkurat litt for sent frem, det så ut som det hadde vært tidenes folkefest. Hestene kom ridende mot meg, og folk ryddet inn på sofaer og andre møbler som de hadde dratt ut i gatene. Det var søppel og alkohol over alt, og høylytt festing fra innsiden av flere bygninger. Jeg fortsatte ned mot havnen, og så utrolig koselig det var der!

Det var dessverre stappfullt på alle restauranter, så jeg fikk ikke noe bord til å spise noe sted. Det endte med at jeg fant ut at jeg bare måtte hoppe i en taxi og komme meg tilbake til Mahon for å finne noe mat. Jeg dro til plazaen der man skulle kunne finne taxi, men der var alt stengt av og erstattet med et gigantisk tivoliområde og mer folk enn jeg trodde det fantes på hele øyen. Jeg spurte et britisk ektepar som bodde der om tips. De sa at bussene ikke gikk, og at taxiene ikke hadde noe sted i byen så de anbefalte meg å gå opp til hovedveien og prøve å praie en taxi derfra.

Jeg gikk med godt mot mot hovedveien, men mistet alt håp når jeg kom opp til en kilometer lang kø som hadde tenkt det samme. Det var ikke en eneste taxi som kjørte forbi heller. Hjertet sank i brystet ved tanken på å måtte gå den lange veien tilbake klokken ti på kvelden i de samme sandalene. Akkurat når jeg hadde gitt opp håpet og innstilt meg på at jeg ikke hadde andre valg enn å gå, så kom gutten fra resepsjonen på treningssenteret forbi og bort og spurte meg hvordan jeg hadde likt festivalen.

Jeg fortalte at jeg ikke kom meg hjem, og lurte på om han hadde tips. Han bare: “you can come with us”. For en reddende engel!! Han kjørte bil og hadde tre kompiser med seg som lo og mobbet han hele veien fordi han hadde dratt gamlemor med seg i bilen. Sykt kleint, men jeg var så ekstremt takknemlig for å slippe å gå den lange veien tilbake at jeg dreit i det. Han var høflig og snill og ba de slutte, og ba ikke om noe tilbake. Jeg hoppet av bilen når jeg kjente igjen sentrum i Mahon og stappet en tjueeuroseddel i hånden på han. Et fantastisk og genuint hyggelig menneske som jeg kommer til å huske lenge!

Når man er på Menorca så burde man flytte seg litt rundt, fordi alle skattene er fordelt rundt på øyen. Derfor valgte jeg å leie bil en dag. Jeg brukte Vells, som er de største på øyen. Det var faktisk ganske dyrt, hundre euro per dag. Men det var veldig verdt det, for jeg hadde mistet så mange fine steder hvis ikke.

Første stopp var Binibeca, en liten landsby som er hjem til cirka 200 familier. Den lille byen er kjent for hvitkalkede bygninger som minner om de greske øyene. Jeg ble litt skuffet og syntes det var veldig lite, bestående av en kirke, et lite torg med restauranter og et litt større hus med noen restauranter og butikker inni. Dette er kanskje en av de få stedene jeg kunne droppet om jeg skulle valgt på nytt.

Plasseringen av Binibeca derimot, er spektakulær. Det lille, helt hvite området ligger på en steinete klippe med utsikt over havet og er omgitt av blomstrende vegetasjon. Her var det laget til små klippe-terrasser med badestiger, og det er få steder man finner så krystallklart vann!

Cala en Porter og Cova d’en Xoroi, var helt fantastisk, og et absolutt must! Cala en Porter har en fin sandstrand og små restauranter. Fem minutter unna med bil ligger fantastiske Cova d’en Xoroi. Her ble jeg helt “blown away”! Dette er en turistattraksjon på dagtid og en nattklubb på kveldstid. Her får du en magisk solnedgang, og det er faktisk en av de mest fascinerende og fotograferte klubbene på alle de baleariske øyene.

Cova d’en Xoroi er en gigantisk hule tretti meter opp i fjellet som er gjort om til et helt magisk sted med trapper, utkikkspunkter, bord og stoler, og en fantastisk utsikt over Middelhavet. Wow, wow, wow! Jeg betalte tolv euro for inngangsbilletten som inkluderte en drikke, vel verdt pengene!

Son Bou tror jeg hadde den fineste sandstranden jeg så på Menorca. Det er også den lengste; over 2.5 kilometer. Her var det også solsengutleie, vannaktiviteter og flere barer og restauranter. Muligens også et fint sted å bo om du bare vil tilbringe dagene på stranden

Etter å ha krysset hele øyen på tvers kom jeg frem til Menorcas tidligere hovedstad og største by, Ciutadella. Gamlebyen hadde en sjarmerende atmosfære og vakker arkitektur, omgitt av gamle bymurer. På plazaen ligger katedralen Santa Maria sammen med koselige små butikker og kafeer. Det er også et hyggelig lite havneområde med små restauranter side om side nede ved sjøen.

To steder som også MÅ nevnes er Cala en Brut og Cala en Blanes. Førstnevnte er et nydelig eksotisk strandområde med palmer, og sistnevnte er et helt fantastisk badeområde med det mest krystallklare vannet jeg noen gang har sett. Det var laget badeplasser og stiger over alt langs klippene, superfint! Jeg kunne gjerne tilbragt litt lenger tid her.

Cala Morell er bukten som alle bloggerne har bilde fra. Man bør ha bil for å komme seg hit da veien er ganske kronglete og svingete. Man må også parkere ganske langt unna stranden, så vær forberedt på å gå et stykke. Jeg er usikker om jeg syns det var verdt turen ned hit, jeg hadde nok heller valgt Cala en Brut eller Cala en Blanes.

Isabella Beach Club var sammen med Cova d’en Xoroi min absolutte favoritt; en nydelig restaurant med den mest perfekte solnedgangen. Stedet ligger i Fornells og er et must på Menorca!

Her består menyen for det meste av retter i asian fusion-kategorien, mens det finner også noen tilleggsretter for deg som ikke er så glad i asiatisk. I tillegg så er det et nydelig sted for å ta seg en drink!

Fra Menorca så dro jeg videre med båt til Mallorca. Jeg reiste med Trasmed, og betalte cirka 500 kroner for den fire timer lange turen fra Mahon til Alcudia. Båten var ikke noe å skryte av, med stengte restauranter og tette toaletter i nesten alle etasjer. Det beste var å sette seg ut i solen på dekk.

Oppsummert så vil jeg si at Menorca kanskje er den aller beste opplevelsen fra Spania-turen. En utrolig sjarmerende og uberørt øy med veldig hyggelige og hjelpsomme mennesker. Anbefales!

Arven fra gamle monumenter, nydelige bygninger, spennende kulturattraksjoner og langstrakte strender gjør Valencia til et av landets mest populære turistmål, og byen skuffet virkelig ikke! Spanias tredje største by ga meg alt jeg trenger på ferie: trening, strandliv, god mat og en hyggelig atmosfære blant de lokale.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg ankom busstasjonen i Valencia fra busstasjonen i Benidorm. Turen tok nitti minutter, og ved ankomst Valencia måtte jeg ta taxi til sentrum. Da møtte jeg på en hyggelig sjåfør som snakket engelsk, en befrielse akkurat da. Jeg valgte å bo på Vincci Lys hotell, som hadde perfekt beliggenhet midt i byen. Akkurat som i Alicante så ble jeg litt skuffet over at man ikke fikk mer for et såpass dyrt hotell, men det var helt greit (2000 kroner per natt).

Fordelen var at det lå perfekt til midt mellom togstasjonen og tyrefekterstadionen Placa de Bous på den ene siden, og Placa de l’ajuntament (rådhuset med fontenen) på den andre. Rundt her lå det drøssevis med restauranter, butikker, koselige kafeer og livlige barer mellom alle de flotte byggene. Gamlebyen blender inn i den moderne delen, og i området El Carmen ligger barene og fortauskafeene på rekke og rad.

Plaza de la Virgen er det mest kjente torget i Valencia. Sammen med Turia-fontenen og det sjarmerende rosa bygget Real Basilica De Los Desamparados ligger den gamle katedralen her. Det finnes også mange restauranter på dette torget, men disse tror jeg man gjør lurt i å holde seg unna. Katedralen er en nydelig gammel kirke som er vel verdt et besøk for deg som er interessert i kultur og historie. Visstnok skal den hellige gral (kruset som Jesus skal ha drukket fra under sitt siste måltid) finnes inne i katedralen.

Jeg betalte tre euro og klatret helt til topps opp de 207 smale svingete trappetrinnene i klokketårnet Miguelete. Her så jeg rett ned på Plaza del Reina som jeg ikke fikk se fra bakken fordi det var stengt for oppussing. I nærheten ligger også det lille torget Plaza Redonda som skulle være så spesielt: et sirkulært torg med små boder, butikker og spisesteder, og fontene i midten. Jeg syns dette var en skikkelig turistfelle, og så ikke sjarmen med det i det hele tatt. Jeg hadde droppet både det og Mercat de Colon som var et oppskrytt marked med kafeer og spisesteder inni.

Det som derimot var veldig bra i Valencia var hovedmarkedet. Det skal visstnok være det største ferskvaremarkedet i Europa, og er lokalisert i et nydelig bygg i jugendstil. Her bugnet det av delikate kaker, søtsaker, ferske brød, nyplukkede bær og fristende frukt, sammen med kjøtt, fisk og lekre oster. Absolutt verdt et besøk, og det perfekte stedet for å kjøpe frokosten om man bor i leilighet! Vær obs på åpningstidene som er mandag til lørdag fra åtte til to.

På matfronten ble Valencia en skikkelig opptur, noe som var fantastisk etter all den dårlige maten jeg hadde fått servert tidligere på Spania-turen. I området rundt katedralen var Ammos en spesielt positiv overraskelse. Her hadde de sykt mye godt på menyen for de som er glad i vegetar; både salt og søtt, sunt og usunt.

Andre steder jeg anbefaler for supergod vegetarmat er La Rollerie, Malila Coffee, Cult Cafe og Holbox Healthy Soul Kitchen. Om det er ett sted du MÅ besøke så er det DDL Boutique! Dette var rett og slett himmel og magi om hverandre – så vanvittig mye fristende på menyen har jeg aldri sett! Heaven for deg som elsker kaker og croissanter, men også mulig å finne litt sunnere alternativer. Et magisk sted!

Veneta er det mest kjente isstedet i Valencia, og finnes flere steder i byen. De har veldig god is, type gelato, noe som smaker veldig godt i varmen

En liten halvtime utenfor Valencia ligger strendene Platja del Malvarrosa og Platja del Cabanyal. Her finner man en helt annen vibe enn i sentrum og jeg fikk skikkelig LA-følelse i dette området, veldig Santa Monica. Eneste minuset er at det er såpass langt utenfor og det var litt stress å komme seg dit. Når jeg endelig fant ut hvor bussen gikk fra i sentrum så gikk det greit å ta den, men det var en skikkelig melkerute på førti minutter så det var kjedelig. Turen var mye mer behagelig med taxi, men ganske dyrt med tjue euro hver vei. Da sparer man litt på å betale fem for bussen, selv om det også er ganske dyrt for en lokalbuss (i Norge koster det faktisk ti kroner mindre).

I strandområdet finner man kule kafeer og sandstrender så langt øyet kan se. Det finnes solsengutleie på begge strendene. Jeg lå en dag på hver og endte opp med å like Cabanyal best. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor, men muligens fordi jeg fant et fantastisk lunsjsted i nærheten.

Boa Beach anbefaler jeg alle å teste. Et sinnsykt kult sted med boho vibe og veldig god mat. Jeg klarte ikke å velge mellom søtt og salt så jeg gikk for både avokadotoast og pannekaker med frukt og krem. Verdt å nevne er også at paellaen kommer fra Valencia, og den aller beste skal man visstnok finne på restaurantene langs Malvarossa-stranden. En skam å si det men jeg fikk aldri smakt paella fordi det var så mange andre bra vegetarsteder der.

Et sted som tok pusten fra meg var Ciudad de las Arts i les ciencies (City of Arts and Sciences). Kunstbyen inneholder seks forskjellige soner eller bygninger, og jeg tok meg selv i å si “wow” mer enn en gang. Her finner man hvite futuristiske bygg på rekke og rad sammen med små azurfargete bassenger. Resultatet er virkelig enestående: spektakulær arkitektur og museer i verdensklasse. Her bør man definitivt tilbringe en hel dag – jeg kan garantere høy måpefaktor når man beveger seg rundt på det storslåtte området.

For å komme meg til kunstnerbyen gikk jeg fra sentrum gjennom Turia-parken. Det tok cirka femti minutter. Turia er den største byparken i hele Europa, og den er anlagt på en tørr elvegrunn. I 1950 ble Valencia rammet av en katastrofal oversvømmelse som kostet mange mennesker livet. På grunn av dette valgte de å tørrlegge elven Turia, og å lede den utenom Valencia. Det som da var elven Turias løp gjennom byen ble laget om til en gigantisk offentlig park.

Parken starter med dyrehagen Bioparc, og inneholder videre både broer, sykkelløyper, skateboardramper, fotballbaner, fontener, tivoli og en liten Gulliver-park. Inne i parken ligger også Palace of Music, ved et stort vann med en gigantisk fontene. Dette stedet er kjent for Lumiére-konserter; konserter der vannstrålene fra fontenen skifter farger i takt med at musikken spiller.

Den østlige delen av parken, som ligger nærmest havet, er nok den mest kjente delen av parken, da det er her man finner kunstnerbyen. Arkitekturen tiltrekker folk fra hele verden. Det første bygget som møtte meg var “Palau de les Arts”. Dette kunstverket er et imponerende operahus og teater med konserter og balletter. Når bygningen ikke brukes til forestillinger så kan man kjøpe billetter til omvisning på innsiden.

Fascinasjonen fortsetter til “Hemisferic”, bygget som ble designet for å se ut som et gigantisk menneskelig øye. Det tilbyr blant annet et planetarium med en svær IMAX-kino som viser vitenskaps- og geologidokumentarer.

Ved siden av ligger vitenskapsmuseet Museo de las Ciencias. Det tilbyr ulike utstillinger gjennom året, og dman skal visstnok ikke trenge å være veldig vitenskapelig interessert for å like museet. Siden jeg dro dit siste dagen så fikk jeg bare tid til å nyte utsiden av dette området. Ingen tvil om at dette er et sted jeg vil tilbake for å få med meg mer.

Videre kommer man til “Caixa Forum”, et bygg som brukes til utstillinger, konserter og ulike forestillinger. På den andre siden ligger “Umbracle”; en stor åpen hage på mer enn 17 000 kvadratmeter med lokale planter og kunstneriske skulpturer. Det er også under her man parkerer om man har bil. Her finner man også Terraza Mya som visstnok skal være en av Valencias hotteste utesteder på sommeren.

Siste bygget er “Oceanogràfic”, en mindre versjon av Sea World i San Diego. Her hadde jeg skikkelig lyst å gå inn, men inngangsbilletten var på cirka fire hundre kroner, og da fant jeg ut at jeg burde hatt bedre tid for å få nok igjen for pengene. De reklamerte med delfinopptredener, og den største glasstunnelen i Europa.

Verdt å nevne er også shoppingsenteret Saler, som ligger rett ved Ciudad de las Arts. Flere etasjer med butikker og spisesteder, og et perfekt sted å kjøle seg ned etter mange timer på sightseeing i 45 grader. Ellers ligger de fleste butikkene sentrert rundt tyrefekterstadion og i området rundt rådhusplassen. Her finner man mange kjente kjedebutikker som Primark og Zara, men også mindre lokale nisjebutikker.

Jeg fant to veldig bra treningssentre i Valencia som jeg kan anbefale: The time of fitness og Activaclub Germanias, begge til cirka ti euro per dag. Felles for de begge er at de ikke har aircondition. Det var en gjenganger i Spania, og jeg vet ikke om det var på grunn av den høye strømregningen eller hva. Forbered deg på å svette på et annet nivå. Fordelen er at man blir veldig myk og får mye lengre bevegelsesbane på styrkeøvelsene enn hjemme i kulden.

Aircondition var det heller ikke på flyplassen i Valencia. Jeg skulle reise med Ryanair til Menorca og hadde altfor mye bagasje, så jeg hadde planlagt lag på lag med både bukse og jakker for å få kofferten lettere. Med 33 grader inne på flyplassen så var det bare til å glemme. Jeg ble sittende å svette i en stol i shorts og singlet. Vi ble faktisk så mange timer forsinket at jeg fikk med meg solnedgangen før avgang. Ryanair overrasket veldig positivt, og jeg fikk med meg tretti kilo bagasje uten problemer, og uten å måtte betale noe ekstra.

Valencia var en av favorittene på turen, og jeg kunne gjerne reist tilbake kombinert med en tur til Benidorm. Da skulle jeg kost meg på de herlige strendene, tilbragt mer tid i Ciudad de las Arts, smakt vegetarpaella og spist meg videre gjennom alle de fine restaurantene i byen. En by å anbefale!

En av turens store positive overraskelser var Benidorm – turisthovedstaden på Costa Blanca. Benidorm er en valenciansk kystby og kommune i Alicante-provinsen i Spania. Byen har omkring 70 000 innbyggere, men besøkes av mer enn fire millioner turister i året. Jeg hadde skikkelig tro på byen etter å ha fulgt den en stund på Instagram, men hadde begynt å miste litt håpet etter skuffelsen Torrevieja. Heldigvis tok jeg feil! Når til og med pappa sa: “tenk at det vi trodde var den verste turistbyen skulle vise seg å være turens høydepunkt” så kan vi vel trygt si at Benidorm ble en skikkelig opptur!

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Skyskraperne er uten tvil det mest typiske med Benidorm. Byen er stolt av å ha det høyeste hotellet i Europa og utsikten fra terrassene er virkelig noe å få med seg. Allikevel var det gamlebyen som ble min favoritt. Rett ved siden av Sant Jaume i Santa Anna-kirken lå de to hotellene som jeg mener hadde best beliggenhet i hele Benidorm: Villa Venezia og RH Canfali; som vi bodde på. De ligger begge i gamlebyen, nesten på samme terrasse som Balcon del Mediterraneo, med en fantastisk utsikt over Levante-stranden.

Denne utsikten fikk vi virkelig nyte godt av på hotellets lille takterrasse. Her var det boblebad på toppen, og en liten bar som var åpen visse dager på kveldstid. Vi fikk hotellet ganske billig (cirka tusen kroner per natt), men vi fikk også rom på baksiden av hotellet, uten utsikt. De rommene som hadde balkong ut mot Levante på andre siden så helt fantastiske ut, men var også cirka tre ganger dyrere.

Hotellet hadde også det som kanskje var Benidorms beste restaurant: D-Vora. Her spiste mamma og pappa supergod frokost hver morgen, og vi hadde en kjempefin middagsopplevelse her (også for vegetarianere). Eneste minuset var at porsjonene var litt små, ellers veldig bra med god mat og hyggelig personale. Verdt å nevne på matfronten er definitivt også Pinocchio i gamlebyen, der vi fikk supergod amerikansk vaffel med is og jordbær. Det var faktisk det eneste stedet vi fikk tak i sånne vafler på hele turen, et skikkelig savn fra Hellas der de er eksperter på crispy vafler.

For meg var det ingen tvil om at Levante var den beste stranden. Her blåste det litt mer, men det var bare deilig siden det var over førti grader når vi besøkte Benidorm. Strandpromenaden opplevdes nesten litt som Venice i LA, med barer, kafeer og kiosker hele veien. Her fikk vi forfriskende slush og supergode tynne pizzastykker – jeg elsket viben i dette området. Solsengene kostet seks euro, parasollene det samme.

Poniente-stranden ligger på andre siden av gamlebyen, og her er det mer vindstille. Det er også noen kafeer bortover langs promenaden, men ikke den samme livlige atmosfæren som på Levante. Man finner solsengutleie på denne siden også, men området for de som ligger på håndkle i sanden var større her. Ingen tvil om hvilken som var min favoritt!

Midt imellom Levante og Poniente ligger Cala del Mas Pas, en bitteliten strand med kanskje det klareste badevannet.

I høyden over strendene finner man Balcon del Mediterraneo. Den er også kjent som Mirador del Castillo fordi det fra 1300-1600 var hjem til et gigantisk fort som senere ble ødelagt. Balkongen tilbyr en fantastisk utsikt over Benidorm, og er populær både blant turister og lokale.

Her får man også den aller beste solnedgangen i Benidorm. Ingen tvil om at dette er stedet å være mellom halv ni og halv ti på kvelden

I høyden bak Levante-stranden ligger La creu de Benidorm. Et stort kors rager over denne åsen med utsikt over Benidorm og havet. Man kommer seg dit både med bil og til fots. Jeg hadde veldig lyst å gå denne turen, men vi fikk dessverre ikke tid. Det skal være en relativt enkel og grei tur opp til det 217 meter høye utkikkspunktet.

En ting jeg anbefaler å få med seg er onsdagsmarkedet! Fra åtte om morgenen til klokken ett på formiddagen hver onsdag så fylles en gigantisk parkeringsplass med boder med klær, sko og tilbehør. Adressen dit er Ctra. Albir 56, cirka to kilometer å gå fra Levante-stranden oppover. Her finner du masse fint til gode priser, blant annet de samme kjolene som henger i butikkene i Altea til en tredjedel av prisen. Definitivt verdt et besøk om du ikke krever at det står Gucci på klærne dine

Ellers besøkte jeg Aiguera-parken, men den kan man lett droppe. Her er det to amfiteatre og et hageanlegg, men ellers lite annet å se på. Området har heller ikke noe spennende rundt seg, bare høyblokker og hoteller. Når det er sagt så er det mye å finne på i Benidorm. Her ligger flere vannland og dyreparken Mundomar rett utenfor sentrumskjernen.

I tillegg så er butikkene åpne til sent, og det er veldig mye liv i gamlebyen og sentrumsområdet på kveldstid. Til og med treningssenteret her var skikkelig livlig, med neonlys og høy musikk. Absolutt det kuleste stedet med de hyggeligste folkene jeg besøkte i hele ferien; bodybuildergymmet Fitness Dreams.

Man kommer ikke utenom å snakke om Albir og Altea når man er i Benidorm. Sammen med Alfaz del Pi så er vel dette de to stedene med mest nordmenn i hele Spania. Albir ligger syv kilometer unna, og Altea tretten.

De henger på en måte litt sammen: Albir nede ved stranden, og Altea oppe i høyden. Vi kjørte dit etter å ha vært på stranden i Benidorm så vi fikk dessverre ikke tid til begge. Albir ble nedprioritert så der fikk jeg kun sett strandpromenaden gjennom bilruten. Om jeg reiser til Benidorm ved en annen anledning så må jeg besøke Albir.

Når det er sagt så fikk vi mange timer i gamlebyen i Altea. Den er sentrert rundt kirken og plazaen Virgen del Consuelo, og lever utelukkende av turisme. Det var stappfullt i gatene, og jeg tuller ikke når jeg sier at nitti prosent var nordmenn. Jeg har aldri noen gang vært utenfor Norge og sett så mange nordmenn på ett sted.

Ekstra fascinerende var det jo da at restauranten vi valgte å spise på: Little Italy, hadde servitører som ikke skjønte et eneste ord engelsk. Aldri har jeg vært borti noe så håpløst, jeg syns oppriktig synd i henne. De hadde valgt å ha italienske overskrifter i menyen (sånn som italienske restauranter ofte har uavhengig av hvilket språk resten av menyen er på), men hun hadde ikke engang lært seg det. Alle de andre nordmennene rundt oss opplevde det samme, og det var mye sukking og stønning. Her burde man vel strengt tatt hatt norske ansatte? Haha. I alle fall grunnleggende engelsk som minstekrav.

Hvis vi ikke hadde vært så sultne når vi kom så tror jeg absolutt vi kunne funnet bedre mat i Altea. Det var mange koselige fortausrestauranter i de smale gatene i gamlebyen. Jeg hadde holdt meg unna plazaen og valgt en av de om jeg skulle velge på nytt.

De Sabors er et must hvis du er glad i is og søtsaker. Det er en kjempekoselig kafé med masse deilige franske kaker, faktisk turens høydepunkt på dessertfronten! Vi tok helt av og endte opp med to kaker hver fordi det var så mye å velge mellom. Jeg hadde dratt tilbake kun for å besøke dette stedet.

Ellers er gatene kjennetegnet av brosteinsbelagte smale gater og hvite hus. Det er ingen overraskelse at Altea tiltrekker seg kunstnere og fotografer som vil oppleve byens sjarm og det fantastiske lyset. Det er mange gallerier i byen, både private og offentlige. Her finner man også mange små koselige butikker med både klær og interiør. Mye fint, men verdt å nevne at prisene er veldig høye og man finner mye av det samme langt billigere i Benidorm.

Jeg reiser lett tilbake til Benidorm. Da skal jeg gå fjelltur, besøke Mundomar, kose meg i gamlebyen i Altea, besøke Albir, og ikke minst: nyte livet på Levante-stranden og solnedgangen på Balcon del Mediterraneo.

Alicante er det åttende største byområdet i Spania, og kanskje den spanske byen som mest nordmenn flyr inn til. Jeg kjenner nesten ingen som ikke har besøkt Alicante. Byen er litt større enn Bergen, og er hovedstad i provinsen Alicante i den sørlige Valencia-regionen ved Middelhavet.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Vi ankom Alicante på kvelden, og det opplevdes som litt kaotisk å kjøre inn i sentrum på den tiden. Litt rare løsninger med trafikklys midt i rundkjøringene, og egne felt til høyre for å kunne svinge til venstre. Det var også overveldende mange mennesker ute i gatene i forhold til de andre byene vi hadde besøkt. Vi kjørte rundt og rundt for å finne hotellet, og endte opp med å måtte parkere 800 meter unna. Parkering er vanskelig i gatene, men det finnes heldigvis parkeringshus som er helt greie. Det kostet atten euro per døgn i parkeringshus.

Vi fikk sjekket inn på Hotel Alicante Gran Sol by Melia. Kjempefin utsikt mot havnen og promenaden, og perfekt beliggenhet i byen, men til den prisen så hadde vi litt høyere forventninger (cirka 2500 kroner per natt). Rommene opplevdes som helt vanlige trestjerners rom, så jeg tror det må være utsikten og beliggenheten som har gitt hotellet fire stjerner.

Dette var den første byen på turen med en ordentlig strand, og etter en uke på ruinsightseeing så var det helt magisk å få en hel dag på stranden. Playa del Postiguet ligger midt i sentrum, og har finkornet sand og solsengutleie. Vi betalte syv euro per solseng, men jeg måtte være tidlig ute på morgenen for å sikre senger for det fylte seg opp ganske raskt.

Det er også en koselig promenade hele veien langs stranden med kiosker og strandbarer, et perfekt sted å jogge på morgenen før det ble altfor varmt. På denne strekningen ligger også heisen man kan ta opp til den 166 meter høye borgen Castillo de Santa Barbara. Det er Alicantes landemerke som dateres helt tilbake til 800-tallet, da araberne bygget borgen som på den tiden hadde kontroll over den Iberiske øy. Det sies at du ikke har sett Alicante før du har sett utsikten derfra.

Dessverre så fikk vi ikke med oss borgen. Jeg tror det var en blanding av at vi hver dag tenkte at vi kunne ta det neste dag, og at vi alle tre var litt slitne av alle ruinene vi hadde sett i Murcia og Cartagena, som gjorde at dette aldri ble noe av. Litt synd egentlig, men til gjengjeld så fikk vi sett en ganske spektakulær utsikt over Alicante fra en annen borg; Castell de Sant Ferran. Den lå på toppen av Tossal-parken høyere opp i byen.

På samme sightseeing-runde gikk vi også forbi Plaza de Toros (tyrefekterarenaen), og Passeig de Federico Soto, en promenade lignende havnepromenaden, men mye roligere i forhold til både mennesker og underholdning. Tyrefekterarenaen var stengt, og for å få med seg et show der så måtte man ha booket lang tid i forveien. Kanskje like greit.

Oppe i høyden ligger også markedet – Mercat Central. Her finner man for det meste bare kjøtt og fisk, grønnsaker, bakervarer og blomster, så det er ikke så interessant om man ikke har leilighet eller bor der. Men i dette området lå flere koselige vegetar-kafeer som jeg hadde merket ut hjemmefra og fulgt på Instagram en periode før avreise: Sip and Wonder coffee house, Maldita Gloria og Lluvia. Lenger nede ved strandpromenaden lå også Bodhi Green.

En av hovedattraksjonene i Alicante er havnepromenaden Explanada de Espana. Den er Alicantes svar på Barcelonas La Rambla: svaiende palmetrær som strekker seg gjennom hele gaten, og over 6.6 millioner røde, svarte og kremfargede steinfliser som dekker promenaden. Kjempefint å se på, men jeg ble faktisk helt gal i hodet av å jogge på disse flisene, litt sånn følelse av optisk illusjon og ujevnt underlag. På promenaden er det alltid mange mennesker, suvenirboder, kunstgjenstander og klesboder, sammen med musikalske gateartister, karikaturtegnere og uterestauranter i fleng som gjør det vanskelig å vite hvor man skal sette seg.

Når det kom til restauranter så hadde vi en veldig god opplevelse på Sale e Pepe i gamlebyen “El Barrio” – italiensk restaurant med pasta og pizza. Den er veldig populær så her er det lurt å bestille på forhånd. Vi fikk også god pizza på Da Ciro, og ellers ligger det mange restauranter i den gamle bydelen som så fristende ut. Teselas er restauranten som ligger på toppen av casinoet med utsikt på havnen, og Darsena ligger ved vannet litt lenger ute ved yatchklubben. Jeg er veldig lei meg for at vi ikke fikk testet disse to. De så veldig bra ut!

Ellers spiste vi ganske god mat på Porto Felice i havnen, men utenom det så syns jeg det virket som det lå mye dårlig i havneområdet. Her var også noen cocktailbarer, men jeg tror ikke dette er stedet de lokale går når de skal ut.

Den siste jeg må nevne er Convistas; restauranten på toppen av hotellet vi bodde på. Her får du den aller beste utsikten over Alicante, både by day og by night. Til sist må jeg nevne isbaren Heladeria Borgonesse som alltid hadde to timer kø utenfor, og som visstnok skulle ha den beste isen i hele byen. Tålmodigheten vår strakk ikke så langt at vi fikk prøvd den.

I gamlebyen ligger også den populære soppgaten Calle de las Setas. Her finner man noen småbutikker, restauranter og iskrembarer, og det er et gøy konsept som får deg til å stoppe litt opp og kanskje tilbringe litt mer tid i gaten enn du hadde gjort ellers. Vi shoppet så og si ingenting når vi var i Alicante, men Avenida de Maisonnave skal visstnok være hovedhandlegaten.

Til sist må jeg nevne Cosmopolitan Spa & Fitness Club, kanskje mest som en advarsel. Det er det dyreste gymmet jeg besøkte på turen, femten euro for en dag. Det tok nesten en halvtime å bli registrert, med både pass og tusen spørsmål. Jeg gjentok at jeg bare ville trene styrke en time og hun ga seg ikke med å fortelle om svømmebasseng og alle fasiliteter jeg kunne bruke.

Når jeg endelig slapp gjennom så var det kun menn i styrkerommet, og de var ekstremt frekke og sure. Apparatene jeg satt på ble tatt fra meg flere ganger, og de snakket ikke engelsk så det var vanskelig å gi beskjed. Jeg fikk en skikkelig følelse av at jeg var på noens territorium, og der var jeg ikke velkommen. Skulle jeg trent flere ganger i Alicante så hadde jeg definitivt valgt et annet gym.

Man kan også velge å bo i Port d’Alicante. Der finner man Playa del San Juan, en superfin strand som jeg hadde valgt over Postiguet. Her finnes også en lang promenade, hoteller og restauranter, om enn i litt mindre skala. Det er cirka en mil mellom Alicante og Port d’Alicante.

Alt i alt så var Alicante en fin forandring fra de kjipe solbyene vi hadde besøkt dagene før, men det er heller ikke blant favorittene på turen, så jeg kommer nok ikke til å dra tilbake. En blandet opplevelse av litt stress, halvsure mennesker og dårlig service gjør at byen er sjekket av, men også et tilbakelagt kapittel.

Man hører så mye om Costa Blanca – den 200 km lange kyststrekningen i Spania, solkysten, den hvite kysten. Forventningene var derfor store til steder som Torrevieja og La Manga. Sjelden har jeg blitt så skuffet over steder som har strender og palmer.

La Manga er en halvøy i regionen Murcia som ligger på Costa Cálida. De første byggene ble oppført i 1963, og fra avstand så ser de høye byggene på den smale halvøyen nesten ut som et kunstverk. Det spesielle med denne 22 kilometer lange halvøyen er at den på noen steder er så smal at du kan se sjøen på begge sider. På den ene siden ligger Mar Menor, det lille havet. Dette er Europas største naturlige saltvannslagune, rett mot Los Alcazares. Temperaturen her er høyere enn på andre siden: strendene som ligger mot Middelhavet. Det finnes mange ulike vannsportaktiviteter på La Manga, og det er et kjent sted for treningsreiser.

Dessverre så virket La Manga mye kulere fra avstand. Når man kjører utover halvøyen så ser man egentlig bare kjipe høyblokker fra 60-tallet og veldig lite annet. Det eneste som var litt artig var at de bruker surfebrett til å telle kilometer. Man beskriver beliggenheten til leiligheten sin ut fra surfebrett med nummer. Få av strendene på La Manga har solsenger til leie. Et unntak var dette koselige stedet: restaurant Escuela de Pieter med privat strand og utleie.

Jeg klarte ikke å finne noe spennende shopping heller. Det så mest ut som supermarked og souvenirbutikker. Det ligger mange ulike restauranter spredt på øyen, men vi spiste bare is så jeg kan ikke uttale meg så mye om kvaliteten på dem. Ble ikke spesielt imponert over isen på Heladeria San Francisco, litt sånn krystallisert og med lite smak. Jeg kommer nok ikke til å dra tilbake til La Manga. Det så ut til å være veldig lite å finne på, og jeg blir fort litt rastløs.

På innsiden av La Manga ligger Los Alcázares. Los Alcázares hører også til Murcia, og jeg har hørt om det fordi dette også er et kjent sted for nordmenn å kjøpe leilighet. Jeg kan egentlig ikke uttale meg så mye om byen siden vi bare stoppet her for å gå på stranden noen timer. Mamma badet og sa at det var veldig varmt i vannet, og litt grumsete.

Vi kjøpte mat på et supermarked og endte opp med å raste på parkeringsplassen utenfor. Jeg har skjønt at Los Alcázares er kjent for å ha gode golfresorter, så kanskje dette er stedet for deg som er glad i det. Når du googler reisetips til Los Alcázares så får du kun opp: 24 timer i Murcia, besøk Cartagena etc. Kanskje det betyr at det ikke finnes så mange flere ting å gjøre der enn å sole seg?

Mellom Los Alcazares og Torrevieja ligger La Zenia. Dette var faktisk det koseligste området jeg så på Costa Blanca. Her ligger små fargete hus, restauranter og butikker ved siden av hverandre i meksikansk stil. I tillegg finner man det største og kanskje beste kjøpesenteret i Spania her. Et gigantisk område av nisjebutikker, kjedebutikker og store varehus. Det er bygget åpent med koselige plazaer, fontener, benker og spiseplasser imellom. Vi fikk altfor kort tid her!

Noen få kilometer før man ankommer Torrevieja sentrum ligger den rosa saltsjøen. Den har en omkrets på 17 km, og i bunnen finnes det mer enn åtte millioner tonn salt. Saltet kommer fra filtrert havvann i sjøen, der vannet krystalliseres og blir til salt. En mikroorganisme som heter ”Artemia Salina” farger vannet rosa. Saltet eksporteres til Nord-Europa, Island, Canada, USA og Vest Afrika, og brukes til å salte kjøtt og fisk, i industrien og som veisalt i Nord-Europa. Vi møtte en gjeng som badet i innsjøen, men det var ikke så fristende. 

Torrevieja – stedet vi hadde tenkt å bo i flere dager. En av de mest kjente byene langs Costa Blanca blant nordmenn. Tusenvis med leilighet her. Jeg fatter det ikke! Du vet den følelsen når du har gledet deg til å spise god mat ute? Og så ender du opp med å få servert skikkelig dårlig mat, elendig service og når regningen kommer så er det attpåtil mye dyrere enn du hadde trodd? Det er den følelsen jeg sitter igjen med av Torrevieja. Jeg skal aldri tilbake.

Jeg vet ikke hva det var, men vi fikk den viben med en gang vi kom. Strendene så ut som sigøynerleirer, da snakker jeg om Playa del Cura og Playa de Los Locos, overfylte med parasoller i alle ulike farger og fullstendig kaos. Det var ikke solsengutleie på noen av de, og hele området virket shabby. Det ble ikke bedre av de malingsslitte sekstitallsbygningene med oransje og grønne persienner som ringet inn hele strandpromenaden.

For å toppe det hele så er det stedet på hele turen der vi fikk den aller verste maten – som pappa sier: vommefyll av verste sort. Jeg tipper hele strandpromenaden er turistfeller, og at man må spise lenge inne i byen. Vi gikk en stund inni gatene bak strandpromenaden også, men det var så utrolig ukoselig med stygge bygninger og biler over alt. Dette stedet kommer på topp 3 over minst likte steder jeg har besøkt, og alle tre var glade for å komme seg bort herfra.

Elche var ikke så mye bedre, men av helt andre grunner. Elche har nydelig palmeskog, koselige bygninger og plazaer. Vi var bare veldig uheldige når vi kom hit. Katedralen vi skulle besøke var stengt. Det samme var El Palmeral, den 1.5 km lange palmeløypen du kan gå. Det hjalp ikke at både mine og mamma sine sandaler røk når vi var der, og butikkene stengte akkurat når dette skjedde. Sett bort fra alt det så tror jeg Elche kunne være en hyggelig dagstur om man hadde vært der når alt var åpent.

Vi fant en hyggelig park, men hele området virket så dødt og det var over 40 grader når vi var der så jeg tror vi hadde hatt en finere dag hadde vi valgt å bli på stranden. Elche er forresten også veldig kjent for sin skoproduksjon, og utenfor byen finner man Piccolino outlet; en himmel for deg som er glad i skinnsko og komfort, og et helvete for deg som er glad i høye hæler og trendsko, haha.

Siste stopp, og kanskje Costa Blancas koseligste, var La Vila Joyosa. Byen er særlig kjent for de koselige fargede husene, sammen med sjokolade. Valor produseres her, en av Spanias mest kjente sjokolademerker, og du kan besøke sjokolademuseet tilknyttet fabrikken. De fargede husene finnes både i gamlebyen og nede på strandpromenaden.

Jeg tør også påstå at La Vila Joyosa kanskje har den fineste stranden på hele solkysten. Men etter fadesen på strandrestaurant i Torrevieja så var vi livredde og turte ikke spise middag her. Så jeg kan ikke stå inne for om det er god mat eller turistfeller på strandpromenaden her. Jeg tror det er lurt å lese seg litt opp på steder å spise i disse områdene, for jammen kommer man unna med mye dårlig hvis man har god beliggenhet.

Alt i alt så er jeg som dere skjønner ikke særlig imponert over disse småbyene fra La Manga til Alicante. Om man bor der over flere dager så finner man kanskje noe bra som jeg har oversett. Men det kommer jeg aldri til å gjøre. Neste stopp var Alicante, og der ble vi ganske godt kjent. Mer om det i neste innlegg