Bari, der Line og jeg bodde hele oppholdet i Puglia, er et perfekt sted i forhold til utflukter til de andre og kanskje mer kjente byene Polignano a Mare, Alberobello, Monopoli, Lecce, Ostuni etc. Vi kom oss til de tre første i løpet av turen vår.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Togbillett til Polignano kostet fem euro og seksti cent, og var veldig enkelt og greit. Togturen tok tretti minutter, og var komfortbabel med sitteplass til begge.

Vi ankom Polignano rundt klokken ti, og startet med en liten sightseeing-runde i byen. Der var det helt dødt, men vi fikk sett den fantastiske Grotta Palazzese i dagslys; et hotell og restaurant som ligger på en klippe med en nydelig utsikt over sjøen. Her har jeg alltid drømt om å spise.

Vi hadde pakket med oss bikini, og hadde planlagt å bruke første del av dagen på en strand. Det viste seg å være ganske håpløst, det var ingenting med solsengutleie i sentrumsområdet. Vi endte opp med å gå rundt, og fant til slutt noen tuktuk-sjåfører som anbefalte en strand litt utenfor, Cala San Giovanni.

Den lå noen kilometer unna, så vi prøvde å følge google maps sine offentlig transport-anbefalinger, og gikk mot en buss. Det kom aldri noe buss, så vi endte opp med å måtte gå ned igjen til tuktuken og bli kjørt til stranden. Det kostet seksten euro en vei, ganske dyrt for en fire kilometers tur. For ikke å snakke om humpete.

Cala San Giovanni var helt fantastisk, og viste seg å bli den beste stranden på turen vår. Absolutt verdt solsengprisen på tjueen euro per person. Vi fikk sengene bært bort til en klippe, og vannet var krystallklart.

Vi nøt hele dagen her, og hadde kjøpt med oss vannmelon fra et supermarked som vi koste oss med. Det var litt dyrere inne på området enn ellers i byen, for eksempel trettifem kroner for en liten vannflaske. Det var også en restaurant inne på området, og et sted man kunne kjøpe med seg takeaway. Jeg tror Line spiste en baguette eller wrap eller noe, klarer ikke helt å huske hva det var.

Eneste minuset med Cala San Giovanni var at det var veldig vanskelig å komme seg tilbake til byen. De bestilte tuktuk til oss i resepsjonen, men den kom aldri, så det endte med at vi måtte ringe til han som kjørte oss ut. Vi satt faktisk ute i veien på oppsiden av stranden og ventet over en time.

Da var det ekstra deilig å komme tilbake til Polignano, og bli møtt av denne fantastiske utsikten.

Lama Monachile er den berømte bystranden til Polignano, omringet av dramatiske klipper, og med krystallklart vann. Her var det helt fantastisk, jeg klarte ikke å stoppe og stirre på det nydelige landskapet foran meg. Dessverre steiner og ingen solsenger, så kanskje bedre som viewpoint enn badestrand (?)

Vi beveget oss videre inn i gamlebyen, som plutselig var mye mer livlig enn tidligere på dagen. Her fant vi hyggelige torg, stemningsfulle smug, og et stort utvalg restauranter og barer.

En lite dose italiensk sjarm

Vi spiste i mine øyne turens beste måltid på Bella Mbriana. Jeg hadde gnocchi i en kremet tomatsaus med gratinert ost på toppen. Fantastisk, og en rett jeg faktisk har blitt inspirert til å lage selv hjemme. En liten fun fact er et at jeg ett år senere dro til Marbella på ferie, og helt tilfeldig endte opp på samme restaurant i gamlebyen der. Den finnes visst også i den dominkanske republikk i Karibien.

Dette området var livlig, og hadde en skikkelig koselig vibe. Det var ikke feil å ha utsikt på denne gateselgeren fra middagen heller Han lignet på Joshua Kadison, som jeg husker mamma hadde CD fra back in the days.

Før vi tok toget tilbake til Bari så rakk jeg en rask tur ned til Grotta Palazzese for å se den på kveldstid. Der møtte jeg en hel rekke med oppdressete mennesker som slapp gjennom resepsjonen en etter en, for å spise på restauranten nede i grotten. Det var dessverre umulig å slippe inn for en titt, men i grotten skal det være en ganske high end (og veldig dyr) restaurant som jeg virkelig er lei meg for at vi ikke fikk testet.

På vei tilbake til togstasjonen møtte jeg på denne koselige gaten med butikker og restauranter. Jeg syns uten tvil at Polignano var den vakreste av byene vi besøkte i Puglia.

Neste utflukt var til den berømte byen Alberobello, som er på UNESCOs verdensarvliste. Den fikk økt popularitet etter at Dolce og Gabbana holdt moteshowet sitt her. Til og med Erling Braut Haaland var på plass da. Hit går det ikke tog, men vi fant buss utenfor togstasjonen i Bari, som gikk direkte. Den kostet fire euro og åtti cent per vei.

Alberobello er kjent for verdens største konsentrasjon av trulli, tradisjonelle steinboliger. Trulli er kjegleformede bygninger i stablet stein som tidligere ble brukt til bolighus. Veggene er tykke nok til at trulliene er svale om sommeren, og holder varmen om vinteren. Utsiden er dekket av hvit kalkpuss, og de består ofte bare av et rom.

Trulli finnes kun i Puglia, men vi så flere på veien lenge før vi ankom Alberobello, så de finnes nok litt flere steder i regionen. Trulliene er i dag stort sett gjort om til butikker og ferieboliger. Tror ikke jeg kunne tenkt meg å tilbringe ferien i en sånn.

De mest kjente trulliene er den siamesiske trulloen, verdens minste trullo og trullo-kirken Sant’ Antonio. Dessverre så føltes området turistifisert, og jeg syns Alberobello var ganske oppskrytt i forhold til forventningene jeg hadde bygget opp fra bilder og filmer.

Vi var også uheldige med timingen, og de fleste restaurantene var stengt når vi var der. Når vi var ferdig med sightseeingen, så var det fortsatt over en time til de åpnet. Det gjorde at vi ble litt utålmodige, og satte oss litt for kjapt på bussen tilbake til Bari.

Derfor fikk vi aldri sett det moderne sentrumsområdet, og området rundt Aia Piccola, der man har best utsikt over trullitakene. Det kjenner jeg fortsatt litt på, men jeg kommer nok ikke tilbake til Alberobello, så den får jeg legge død.

Den siste utflukten gikk til Monopoli. Dit var det en kort togtur på litt over tretti minutter fra Bari, og vi betalte rett over syv euro for tur-returbillett.

I Monopoli fant vi stranden Lido Pantano, der vi betalte tjue euro per seng. Der var det veldig fint, med sandstrand og lekkert badevann. Eneste minuset var at strandområdet var litt lite, så det ble litt trangt å ligge der.

Mot slutten av dagen endte vi faktisk uti sjøen på første rad. Det er ikke fullt så idyllisk som det høres ut når vesker, sko, ting og tang blir tatt av bølger og blir kliss vått.

Det hadde nok vært en enda bedre opplevelse om vi hadde lagt på en av bryggene eller plattingene. Der var det litt høyere pris.

Det som var veldig greit med Lido Pantano var at det var dusjer utenfor toalettene. Deilig å få vasket seg med såpe før vi skulle kle på oss og utforske Monopoli videre.

Bystranden i Monopoli var den første som møtte oss. Den het Cala Porta Vecchia, og kan virkelig ikke kalles en strand. Men vannet var krystallklart, og italienere bader jo virkelig over alt, så hvis dette er det man har så er det det man bruker.

Herfra er det nydelig solnedgang.

Vi spaserte videre og fant Castello di Carlo V, en kjent festning som man kan besøke i Monopoli. Borgerlige bryllup i byen skjer også her.

Videre møtte vi på den superkoselige båthavnen Porto Antico. Her ligger små blå fiskebåter nesten og danser på det azurblå havet, en lekker kontrast til de hvitkalkede bygningene over. Det hele minner om en liten gresk småbåthavn. Monopoli har visstnok levd på fiske i hundrevis av år, og ryktet sier at man får servert ekstra god fisk her.

Fra havnen går det en liten mursteinsport inn til gamlebyen Centro Storico di Monopoli.

I gamlebyen ligger de koselige restaurantene og dessertsjappene om hverandre, og på kveldstid blir det veldig folksomt. Det var også live musikk på flere restauranter når vi var der, noe som skaper ekstra god stemning.

VI klarte ikke å bestemme oss for hvor vi ville spise, så vi endte opp på et sted tilbake ved bystranden, og koste oss med creper med salt og søtt pålegg. La Nave het stedet hvis noen har lyst på et bra crepe-utvalg Når det er sagt, så finnes det garantert koseligere steder i gamlebyen.

Crepe med avokadokrem, avokado, tomat og mozzarella

Siden vi bare var på dagstur i disse tre byene, så har jeg dessverre ikke så mange flere restaurant- eller overnattingstips å dele. Om jeg skulle valgt igjen, så tror jeg faktisk at jeg fortsatt hadde valgt å bo i Bari. Både fordi det er billigere, men også fordi det er større, og har bedre utvalg i restauranter, butikker, etc.

Det gikk helt fint å ta tog fra Bari, og hadde vi hatt mer enn en uke så hadde vi sikkert besøkt noen av de andre byene også.

Oppsummert er jeg glad for å ha sett Puglia, og jeg tror jeg må sette Polignano øverst på listen over hvilken by jeg likte best. Det er allikevel ikke en region så imponerte meg så veldig, og dessverre så vil jeg si at den ser finere ut på bilder enn i virkeligheten.

Jeg føler meg derfor ganske ferdig med Puglia. Neste Italia-destinasjon må være Venezia, Verona og Rimini, samt øyene Sicilia og Sardinia, de to sistnevnte står høyt på listen.

Puglia er en av de mer ukjente regionene i Italia, som har fått økt popularitet de siste årene. Regionen ligger sørøst i landet, og er med på å danne hælen på den italienske støvelen. Det var vel i hovedsak Instagram og utenlandske influencere som gjorde Puglia kjent for meg, og siden veien var kort fra Korfu og hit, så ble det en naturlig avslutning på sommerferien med siste uken her.

Line og jeg hadde base i Puglias hovedstad, Bari, og bodde der hele uken. Vi møttes på flyplassen der jeg kom fra Korfu og hun fra Oslo. Tidspunktene passet så bra at vi kunne ta taxi sammen den korte veien til Hotel Mercure Villa Romanazzi Carducci.

Prisen på turen var tjuefem euro, for en distanse på cirka en mil. Hotellet var kjempefint, med fire stjerner, og vi betalte rundt 1800 kroner per natt, delt på to. Hotellet hadde fasiliteter som basseng og godt utstyrt treningsrom, men lå litt i utkanten av selve bykjernen.

Jeg trente kun på hotellet. Helt supert å kunne ha såpass bra treningsrom der, sparte både penger og tid. Hvis man er på tur med noen som ikke er så glad i å trene på ferie, så er det jo greit å ikke bruke opp hele formiddagen på dette.

Jeg er forresten utrolig glad for at vi hadde basseng på hotellet. Det ble brukt mer enn forventet fordi det er lange avstander til strender i Bari, og Puglia generelt. Den eneste stranden i sentrumsområdet i Bari er Pane e Pomodoro (Bread and Tomato Beach). Vi gikk en kveldstur hit, og det finnes ingen solsengutleie eller fasiliteter. Kanskje derfor det nesten bare var lokale der.

Etter litt mer research så fant vi en strand et stykke utenfor, Lido San Francesco. Dessverre så var det femti minutter på en buss med verdens lengste melkerute som måtte til for å komme seg dit. Stranden var bra, men det ble veldig slitsomt med to timer på buss hver dag for å komme seg til stranden. Jeg tror ikke gåavstanden er mer enn litt over en time, så her burde vi jo bare tenkt på taxi eller Uber.

Lido San Francesco kan anbefales selv om det var litt kaotisk. Det er den billigste av strendene vi besøkte, og den som lå nærmest Bari utenom bystranden. Her var det nydelig sandstrand og klart vann. Vi betalte ti euro for en solseng, som ble plassert i et kaos nede på stranden. Det er så rart med strendene i Italia, ingen system på solsengene. Hele området hadde kiosker, kafeer, restauranter, toaletter og dusjer, der alt var self service. En god blanding av lokale og turister her.

Ellers er gamlebyen i Bari, Citta Vecchia, ganske hyggelig. Her finner du trange smug og smale gater som leder frem til den søte lille katedralen her. Den ligger i nærheten av den berømte kirken Basilica di San Nicola.

Her finner du også torgene Piazza Mercantile og Piazza del Ferrarese med mange restauranter med uteservering. Jeg tror dessverre det ligger en del turistfeller her, men det er et hyggelig sted å ta seg en drink, og se på folkelivet.

Verdt å nevne er også at burrataen kommer fra Bari, det er jo kanskje verdens beste ost? De lager også orecchiette her, og det serveres virkelig over alt. Orechhiette er en øreformet pastatype, og om du besøker gatene og smugene i gamlebyen så vil du garantert treffe på noen damer som sitter utenfor huset sitt og lager denne pastaen for hånd.

I samme område som gamlebyen ligger Castello Svevo di Bari, en gigantisk festning fra 1100-tallet. Siden verken Line eller jeg er spesielt interessert i gamle ruiner så besøkte vi ikke dette fortet, så jeg er dessverre usikker på billettprisen. Om du digger historie så har Bari også et stort arkeologisk museum, og noen kjente underjordiske grotter kalt Bari Sotteranea.

Rett ved fortet finner du Antica Gelateria Gentile, kanskje den beste isen/gelatoen i Bari. Hyggelig sted der du kan sitte ute, og de selger også noen fancy runde croissanter med ulikt fyll inni, som feks sjokolade, pistasj etc.

Går du ut av gamlebyen mot sjøen så treffer du på teateret Margherita, en nydelig liten bygning som i dag inneholder et kunstmuseum.

Derfra starter Lungomare, strandpromenaden i Bari. Her kan du gå kilometervis langs Adriaterhavet, bort til stranden Pane e Pomodoro, og videre bortover promenaden til neste strand Spiaggia Torre Quetta. Det er ikke så mye annet enn havutsikt her, men dette er jo virkelig det perfekte stedet for en tidlig løpetur.

For de shoppinglystne så er det faktisk ganske bra utvalg i Bari. Alle de spanske kjedebutikkene er på plass, men det finnes også flere mindre butikker både i shoppingområdet rundt Via Sparano, og i gamlebyen.

Det ble beige linsett på begge to – til en billig penge på Stradivarius.

Vi hadde tjue minutters gåavstand til kjernen i sentrum med butikker og restauranter, men kort vei til togstasjonen som vi også brukte en del for å se resten av Puglia.

Foran togstasjonen ligger Piazza Aldo Moro med den store fontenen, og flere litt mer moderne kafeer og restauranter. Dette er også inngangen til byen, og herfra kan du ta både tog og busser lokalt og regionalt.

Den første kvelden når vi skulle utforske Bari sentrum så tok vi en avsideliggende vei fra hotellet, og ikke gjennom togstasjonen som vi etter hvert fant ut var mye bedre og raskere. Vi endte heldigvis til slutt opp i restaurantgaten, og valgte oss ut Sorsi e morsi til middag.

Det var ikke den beste starten der jeg fikk servert en kvalmende panzerotti (stekt brød med fyll, spesielt for Bari) med cacio e pepe saus inni. Høres godt ut i teorien, men det ble litt for heftig på tallerkenen. Fordelen var at det var ekstremt billig, jeg betalte kun ni euro for middagen den kvelden.

Det var generelt billig i Bari, spesielt maten. Vi spiste stort sett middag for under femten euro inkludert alkoholfri drikke. En restaurant jeg kan anbefale er La Baresana. Som med mange andre gode restauranter i Bari så åpnet den heller ikke før klokken åtte, så dette kan være greit å vite, hvis du er sulten klokken seks

Etter en nedtur på Mamapulia med en helt elendig salat, så endte vi opp med å spise to dager på rad på et enkelt og low key sted som het Honest i nærheten av togstasjonen. Her fikk vi veldig god pasta og pizza til en billig penge. Anbefaler cacio e pepe hvis du er vegetar, den var veldig god.

Ref salat, det kan de virkelig ikke i Italia, med mindre du besøker en poke bar. På My Poke fikk vi i mine øyne turens beste måltid, en stor salatboks der du kunne velge hele innholdet selv ved å krysse av på et skjema. Billig og godt.

Vi koste oss også på to superhyggelige trendy kafeer som het Jerome Chocolat og Lilla cafe.

Jerome var utført i rosa med kosebamser, Her serverte de alle utgaver av crepe og søtsaker. Jeg kjøpte noe crepe tagliatelle som var druknet i hvit sjokolade. Utrolig kvalmende, og jeg klarte ikke å spise halvparten, men det hadde sikkert vært veldig godt uten den sausen.

Jerome fantes forresten to steder i byen, og den andre hadde litt mer brunch-utvalg enn den som kun hadde søtsaker. Jeg mistenker at Jerome og Lilla cafe kanskje hadde samme eier, for på Lilla var det også kosebamser.

Her fikk jeg en ganske god vaffel med is. Vi koste oss mye på denne turen, i grunn ikke så rart at jeg kom hjem tre kilo tyngre.

Oppsummert så vil jeg si at Bari er en helt grei by med gode restauranter, shopping, greie stender hvis du beveger deg noen kilometer (eller ikke har noe imot å ligge med håndkle på sanden), og veldig greie priser. Syns allikevel dessverre at den mangler wow-faktoren så følelsen jeg sitter igjen med etter en uke i Bari at det er en helt OK by, ikke noe mer enn det.

Til slutt må jeg si at Bari er et perfekt sted i forhold til utflukter til de andre kjente byene i Puglia: Polignano a Mare, Alberobello, Monopoli, Lecce, Ostuni etc. Vi kom oss til de tre første, og jeg forteller mer om det i neste innlegg. Der har jeg jeg heldigvis også et par bilde med Line, utrolig dårlig at jeg ikke har et eneste fra Bari! Vi var tydeligvis mest opptatt med å kose oss

Høydepunktet på turen, og grunnen til at familien var samlet i Italia, var bryllupet til Ingvild (kusinen min) og Carl Tommy på vingården Fattoria del Colle i Trequanda, en bitteliten landsby i Toscana.

Vi ankom vingården fra Firenze i 38 grader, og stoppet så vidt innom Arezzo på veien. Ingenting spesielt å melde fra den byen. Når vi nærmet oss vingården så fant vi en Coop butikk med bra utvalg, der vi handlet med oss mat til oppholdet. 

For å finne frem til vingården så kjørte vi på smale asfalterte veier frem til siste kilometer. Da bar det inn på en enda smalere gruvei, og vi lurte virkelig på om vi var kommet til riktig sted. Vingården lå skikkelig isolert til for seg selv oppi Toscanas grønne åser.

Etter hyggelig gjensyn med familien så var det rett på vinsmaking med hele gjengen. Merkelig med disse italienske vingårdene, der det er både klamt og rått, og lukter mugg i kjelleren. Allikevel så skal jo dette være blant den beste vinen i verden så man får jo stole på at det gjøres akkurat som det skal? Fattoria del Colle produserte for det meste rødvin, og det drikker jeg ikke, så jeg kan ikke si så mye om smaken, men de andre virket fornøyde

Bak restauranten var et koselig uteområde som var opplyst om kvelden, der de dekket langbord og runde bord. Den første dagen var temperaturen kjempefin, og vi fikk servert lokal pizza og råkostsalat fra gården. Minuset var all myggen på vingården, som til tider gjorde det litt uutholdelig å sitte ute. Jeg tror jeg telte 48 stikk totalt, så anbefaler å ta med seg det som finnes av myggoljer og myggutstyr på tur til Toscana.

Fattoria del Colle produserer og selger som sagt vin, men også olivenolje. På gården finnes to utendørsbasseng og en restaurant som var åpen for frokost og middag. Leilighetene og rommene er innredet på en måte som ikke samsvarer med dagens moderne samfunn, det er mørkt og brunt, men jeg har skjønt at dette er sånn det er på italienske vingårder. Jeg delte leilighet med mamma og pappa, og den var romslig med eget stue/kjøkken og to soverom.

På bryllupsdagen droppet temperaturen fra 38 til 26 grader på dagtid, så det ble faktisk ganske kaldt på kvelden. Sikkert deilig når man går i brudekjole, men faktisk sånn at vi måtte finne frem jakker etterhvert, som en norsk sommerkveld. SIlje og jeg startet morgenen med en løpetur, og det var overraskende tungt på grunn av alle oppoverbakkene. Etterpå fikk vi noen fine timer på bassenget før vi gjorde oss klar til den store dagen.

Seremonien foregikk i skyggen under noen store trær, der det var både prest og oversetter til stede. Det var veldig rørende når Anne Lise fulgte Ingvild ned alteret. Vi vet jo alle at det manglet en person i det bryllupet, og tenkte nok ekstra på det akkurat da.

Ingvild var nydelig med oppsatt hår, slep og en lekker kjole med broderi

Detaljer fra brudebuketten!

Jeg hadde spist så mye på Italia-turen at kjolen jeg hadde med meg og skulle bruke var blitt for liten. Både mamma og pappa prøvde å slite og dra i kjolen for å få den igjen, og til slutt raknet den, haha. Jeg endte derfor opp med en helt annen kjole enn tenkt, men på kvelden var jeg glad for at jeg hadde de lange ermene siden det ble ganske kaldt.

Mellom seremonien og middagen så ble det servert apertif i forteltet. Der var det blant annet bruschetta og caprese på menyen, og vi fikk bobler. Veldig bra service fra de ansatte på vingården som var på jobb hele kvelden

Runde bord med hvite duker var dekket bak restauranten, i farger som matchet brudebuketten. Koselig med lyslenker i skumringen. Middagen var fancy for de som spiste kjøtt, men de har litt å gå på når det kommer til vegetar. Vingården hadde sin egen hovmester som var veldig koselig, og kvelden gikk med til mange rørende taler fra både familie og venner. 

Etterpå var det italiensk kake og bobler, før dagen ble avsluttet med DJ og dansing i et annet hus på vingården. Denne festen fikk jeg dessverre ikke med meg, for jeg ble ganske dårlig etter middagen (tror ikke det hadde noe med middagen å gjøre altså), og måtte gå på rommet og legge meg. Hadde store planer om å komme tilbake, men klarte dessverre ikke, så litt lei meg for at jeg mistet siste del av dagen til Ingvild.       

Lørdagen tok mamma, pappa og jeg en utflukt til en lake (lago) Tresimo og Borghetto camping cirka en time fra vingården. Jeg er jo ikke så glad i å være i så landlige omgivelser, så det var deilig med et lite avbrekk med noen andre impulser.

Her var vi nede og kikket på bryggen og vannet, og kjøpte oss is på kafeen der. Vannet var skikkelig brunt og udelikat, jeg skjønner ikke hvordan de kan å bade der. Campingen hadde også basseng, som jeg tipper var mye i bruk. 

Vi besøkte også noen koselige små landsbyer på veien, men jeg husker dessverre ikke navnene på disse. De ligger mellom vingården og Tresimo-innsjøen. For å komme oss rundt så hadde vi leiebil, og veiene er veldig smale mellom de ulike landsbyene. Noen steder så smale at det kun er plass for en bil å passere. Men det hadde vært vanskelig å komme seg til vingården uten bil, siden den ligger såpass avsides. Det var noen i reisefølge som tok taxi fra Firenze, men da tror jeg man må ut med en del tusenlapper.     

Søndagen var avreisedag og tilbake til Norge. Flyet skulle gå på kvelden så vi rakk noen timer innom Siena på vei til flyplassen. Her hadde de fantastisk gode pizzastykker og is fra Venchi, så vi fikk virkelig fylt opp med kalorier før avreise.

Det ble mye forsinkelser og tull ved hjemreise, flyplassen i Firenze er helt kaotisk. Det virker som det er altfor mange mennesker der i forhold til hvor liten den er, og det ble bare rot. Flyet vårt til Amsterdam ble flere timer forsinket sånn at vi mistet forbindelsen videre til Norge. Mitt fly videre til Oslo var også forsinket, så med nød og neppe og spurting på flyplassen i Amsterdam så kom jeg meg på flyet som siste person ombord. Mamma og pappa var ikke så heldige, og måtte overnatte i Amsterdam. Det viste seg kanskje å være det beste alternativet, for når jeg landet 02 mandag morgen i Oslo så var kofferten min sporløst forsvunnet. Jeg hadde vært så dum og legge pc-en oppi kofferten, og måtte slukøret forlate Gardermoen uten noe bagasje, eller informasjon om bagasjen. Jeg skulle på jobb seks timer senere, og holde en netthandelspresentasjon for hele byrået. Heldigvis hadde jeg sendt presentasjonen til en kollega tidligere på dagen, men snakk om dårlig oppladning.

Det var et veldig fint bryllup, og det er alltid koselig å være sammen med familien, som er en veldig fin gjeng. Toscana er nok ikke helt stedet for meg, for mye mygg og for innestengt med skog og trær. Jeg må ha det mer åpent, med sjø, strender og palmer. Men veldig kjekt å få oppleve en gang i livet, og å få ta del i Ingvild sin store dag

Firenze er hovedstaden i Toscana, og er kjent som fødestedet til den italienske renessansen. Byen overrasket positivt med sine piazzaer, koselige gater og fasjonable motemuseer. Selv om det er mye å se, så ligger alt ganske konsentrert i samme område, så det er enkelt å finne frem.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Etter å ha parkert bilen i det trangeste parkeringshuset jeg noen gang har sett, og sjekket inn på Hotel Martelli, så var vårt første møte med Firenze den storslåtte kirken Santa Maria del Fiore. Wow, kan jeg bare si. Man blir litt blown away når man ser den, og går rundt den. Vi bodde bare noen få hundre meter fra kirken, og jeg ble like wowed hver gang vi passerte!

Santa Maria del Fiore-katedralen er fra 1436, og består av domen, klokketårnet, dåpskapellet og et eget museum. Du kan kjøpe single billetter eller en pakke for å se alt. Mamma og jeg besøkte klokketårnet, og betalte tjue euro hver for en 45 minutters time slot. Det var absolutt verdt opplevelsen, og anbefales!

Klokketårnet har 414 trappetrinn, og ingen heis. Det var mye informasjon om at det ikke passet for de med klaustrofobi etc. men så ille var det ikke. Smale trappetrinn der du noen ganger måtte vente på at folk skulle passere, men ellers gikk det veldig greit. Ikke spesielt lavt under taket heller.

Utsikten fra toppen var fantastisk! Det var masse styr i forkant i forhold til hva vi skulle ta på oss, på nettsiden stod det at vi måtte dekke til det ene og det andre. Derfor hadde vi begge bukse i varmen, men vi hadde heldigvis singlet, og med oss en tynn jakke. Dette var bare tull, folk gikk i shorts og korte kjoler, så denne gjelder nok kun om du skal besøke innsiden av kirken.

Det var digg å ha en hel dag i Firenze uten å måtte sette seg inn i en bil. Jeg startet dagen med mamma og pappa, mens tante Siv besøkte det berømte Uffizi-galleriet, et av verdens mest berømte kunstmuseer. Det ligger mellom Piazza della Signoria og Ponte Vecchio, og inneholder verk av blant annet Michelangelo og Leonardo da Vinci.

I mellomtiden besøkte vi broen Ponte Vecchio, som kanskje er en av de mest kjente broene i verden. Jeg syns egentlig ikke denne var så imponerende. Den ligger over Arno-elven som er skikkelig brun og guffen, og huser mange små ulike gullsmedvirksomheter. På andre siden av elven var det egentlig ikke så mye å se, noen smågater og restauranter.

Senere på dagen delte vi oss litt opp. Jeg hadde lyst å besøke et par motemuseer og spasere litt rundt i utkanten av byen. Fra Ponte Vecchio var det kort vei til Salvatore Ferragamo-museet.

Her koste jeg meg med å se på Ferragamo-kolleksjonene tilbake til 1200-tallet. Han er jo spesielt kjent for sko, så det var mange modeller fra de ulike tiårene.

Museet huser også bilder, skisser, bøker, magasiner og småsnutter fra øyeblikk i hans karriere.

Jeg fant en fantastisk brunsjkafe i nærheten som het Rooster cafe som jeg virkelig kan anbefale (Via Porta Rossa 63). Anbefaler også Le Vespe cafe i Via Ghibellina 76, og Tino Bistro i Via della Scala 55.

Hvis du skal ha en skikkelig god creamy gelato så må du kjøpe den på Venchi. Den ligger flere steder i byen, og i Italia generelt, og er i mine øyne den aller beste.

På Piazza della Signoria, et av de mest sentrale torgene i Firenze, ligger Palazzo Vecchio, rådhuset. Dette massive fortet har både museum, utkikkspunkt og klokketårn. Vi valgte å besøke tårnet i Santa Maria del Fiore i stedet, men på Vecchio var det litt mindre trafikk, og jeg tror utsikten skal være ganske bra herfra også.

På Piazza della Signoria fant jeg også Gucci Garden. Inngangsbilletten er åtte euro, og museet er viet til det ikoniske italienske motehuset Gucci, med utstillinger av klassiske klesplagg og håndvesker.

Utrolig kult museum hvis du er interessert i mote!

Jeg fant også matmarkedet Mercato Centralo, to etasjer stappfulle av italienske delikatesser, barer og restauranter. Her var det skikkelig liv, og sykt imponerende utvalg av focaccia som hadde mer pålegg enn brød.

Jeg elsker mac & cheese på Hard Rock cafe, og etter at restauranten ble lagt ned i Oslo så kan jeg nesten ikke være i en by med Hard Rock cafe uten å kjøpe denne.

Jeg trente forresten på Florence Fitness i Firenze. Et lite, men helt greit gym til femten euro per dag. Det var det billigste jeg fant, de andre var mellom 20 og 40, spinnvilt!

Generelt så var Firenze en dyr by. Parkeringen for eksempel ble 48 euro for to netter, det er ganske drøyt. Parkeringshusene er veldig fascinerende. Du kjører inn og leverer nøkkelen videre. Enten så parkerer de deg i høyden, eller så kjører de bilen ut av byen. Når man skal reise så må man bestille ut bilen minimum tre timer før avreise.

Litt shopping ble det også. Jeg fant noen fine beige støvletter, en topp og litt smykker. Vi hadde over 30 grader, og godt og varmt når vi var i Firenze, så det var perfekt å bare traske rundt og slippe å måtte drasse på jakke.

Jeg har dessverre ikke så mange restauranttips herfra, med unntak av brunsjstedene nevnt over. Som jeg har sagt før så er jeg ikke så glad i italiensk mat i Italia, det er mye smakløst i mine øyne. Men de skal jo være kjent for god mat, så her er sikkert mye godt om man leter litt    

Oppsummert så likte jeg meg godt i Firenze. Jeg liker byer med litt liv, og det finner du her. Det er mye å se og gjøre, flere restauranter, og om du er glad i mote så er dette virkelig et bra sted. Det eneste som er kjipt med Firenze er at det ligger midt i landet, og mangler strand. Derfor kommer jeg nok ikke til å dra tilbake

Et av turens høydepunkter var Cinque Terre. Vi forlot Santa Margherita Ligure på morgenen for å jakte på en strand og litt soling på veien. Det blir ikke mye av det på ferie med pappa. Det var fullt på strendene i Ligure og Rapallo, så vi satte kursen mot La Spezia som var neste stopp på turen. La Spezia er 83 km fra Ligure, og tar i overkant av en time med bil. Fint og rimelig sted å overnatte når man skal besøke Cinque Terre.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

På veien fant vi en ganske shabby strand som jeg ikke hadde dratt tilbake til. Mørk sand og litt rar lukt. Jeg husker dessverre ikke hva det stedet het, men skal oppdatere om jeg kommer på det. Fordelen med den var at det var en av turens billigste med syv euro og femti cent per solseng. Det hjalp egentlig ikke så mye fordi vi fikk parkeringsbot på over tretti euro, så det ble ganske dyrt allikevel. Boten stod på italiensk, men takket være google maps så leste jeg det inn og fikk det oversatt. Boten måtte betales på et lokalt postkontor.

Vel fremme i La Spezia så sjekket vi inn på et hyggelig lite hotell rett over togstasjonen. Veldig praktisk siden vi skulle ta toget til Cinque Terre neste morgen. Det het Affitacamere Casa Dane, men ikke la deg lure, alt heter Affitacamere der nede. Jeg tror det betyr overnatting eller noe, så det er lett å ta feil. Koselige små og delikate rom, men anbefales ikke hvis du ikke har muligheter til å gå trapper. Det er bratt, har ingen heis, og du må bære bagasjen opp og ned selv.

I La Spezia så fant vi endelig en vegetarrestaurant og fikk god salat. Det er ikke ofte man finner sunn mat i Italia så det var skikkelig digg! Vi kikket litt i gatene i gamlebyen, dessverre var alle butikkene stengt. Dette er en by med litt mer butikker og utvalg, og litt mer normale priser, så jeg tipper shoppingen kan være ganske grei her.

Vi gikk tur ned til båthavnen Porto Mirabello, et fint område med yatcher og restauranter. Det er ikke strender i La Spezia, men her lå faktisk et basseng som jeg regner med du kan ligge ved på dagtid.

Neste dag var det Cinque Terre som stod for tur. Cinque Terre består av byene Riomaggiore, Manarola, Corniglia, Vernazza og Monterosso al mare, i den rekkefølgen. Det er blitt et ekstremt populært reisested blant nordmenn, og var nok stedet på turen der vi hørte mest norsk rundt oss.

Cinque Terre er litt for overbefolket av turister i forhold til hvor lite det er, og det har ført til at en del av veiene har rast ut. Dette året var det noen alternative ruter som gjaldt, mens de andre restaureres. Den berømte kjærlighetsstien mellom Riomaggiore og Manarola var blant annet stengt når vi var der.

Vi tok toget fra La Spezia til Corniglia, den midterste og minste Cinque Terre-byen. Toget kostet fem euro per person, og pass til Cinque Terre kostet i overkant av atten euro per person. Da har du tilgang til alle byene. Det kan også kjøpes på togstasjonen i La Spezia. Forvent køkaos på den stasjonen, og vær tidlig ute.

Vi gikk fra Corniglia til Vernazza, og fra Vernazza til Monterosso, de to lengste turene. Det var 34 grader så ganske varmt, men deilig også. Det er egentlig et lite helvete å gå der, med flygende insekt, smale stier og mange mennesker. Absolutt ikke noe for folk i slippers, som vi møtte flere av. Anbefaler å kle seg som at man skal på en liten fjelltur.

Det er mange trapper, og en god del stigning opp og ned, så hvis du ikke er så vant til å trene så vær forberedt på litt gangsperre neste dag Turen fra Corniglia til Vernazza er litt mer enn tre kilometer. Det høres ikke så mye ut, men på grunn av de smale stiene og stigningen på cirka 220 høydemeter så tar den fort en og en halv time.

Det beste med hele turen var Il Gabbiano, en magisk kafe på veien fra Corniglia til Vernazza. Der fikk vi nydelig lemon slush, fersk vannmelon og amazing utsikt. Et stopp der er et must om du går den ruten!

Vernazza tror jeg faktisk var den byen jeg syns var aller finest. Byen er koselig med smale gater, kafeer, isbarer, og til og med sin egen lille strand. Eneste minuset var at det var så ekstremt mye folk der at det gikk ikke engang an å få kjøpt seg en is uten å stå en time i kø. Stoppet der ble derfor ikke så langt før vi gikk stien videre til Monterosso.

Turen fra Vernazza til Monterosso var tøffere, med flere insekter svevende rundt. Det var bare 175 høydemeter og 3.5 kilometer, men tok minst like lang tid som turen til Vernazza. Det kan være fordi vi var lei, og bare gledet oss til noe å spise.

Alle fem byene på en dag er egentlig for hektisk, og jeg irriterer meg fortsatt over at vi fikk fort kort tid i Monterosso. Vi fikk kun sett den gamle delen av den byen, og ikke de fine strendene på andre siden. Vi stresset for å rekke tog til de andre to byene Manarola og Riomaggiore.

I Manarola gikk vi opp til en høyde og fikk fantastisk utsikt over byen. Vi fikk veldig kort tid der for vi ville få med oss Riomaggiore før det ble mørkt. I Riomaggiore fikk vi med oss en nydelig solnedgang og koste oss med på pizza på en benk litt høyt oppe i byen.

Vi kom sent tilbake til La Spezia, såpass slitne at vi ble på rommet resten av kvelden.

Veldig glad for å ha fått med meg Cinque Terre. Skulle jeg gjort det igjen så hadde jeg satt av to dager, og fordelt byene sånn at jeg hadde fått med meg litt mer, og vært litt mindre sliten.

Neste morgen var utsjekk, men jeg stod tidlig opp og tok meg tid til en treningsøkt på Fiscomania gym og en morgentur for å se litt mer av byen. Det kostet ti euro, så litt billigere enn Ligure. Jeg likte meg skikkelig godt på gymmet – bodybuildergym har alltid så hyggelige folk. Etterpå gikk jeg langs havnepromenaden, fint med marmorganger og palmer. Dette var den billigste byen med mange butikker, og jeg kunne gjerne hatt en formiddag eller ettermiddag her. Jeg fant også et postkontor på veien, og fikk betalt boten fra dagen før. La Spezia hadde også flere koselige restauranter som vi ikke fikk prøvd.

I stedet for shopping i La Spezia så bestemte vi oss heller for å kjøre tidlig, for å få muligheten til å finne en strand i noen timer. Vi endte opp i Viareggio, et helt fantastisk sted, der kunne jeg gjerne bodd noen dager. Viareggio føltes så mye mer moderne og oppgradert med langstrakte kritthvite sandstrender og trendy butikker. Det var skikkelig kjipt å dra derfra etter bare 2-3 timer!

På veien videre mot Firenze så stoppet vi i Lucca der vi møtte tante Bente og onkel Jomar til lunsj. Jeg syns den byen var litt innestengt og gammeldags, muligens fordi vi allerede hadde sett en del lignende bygg tidligere på turen.

Vi ankom Firenze i mørket, og det var veldig kaotisk å komme kjørende inn i den byen midt på kvelden. Mennesker over alt, sperringer i gatene og ekstremt trange parkeringshus der de stabler bilene i høyden. Allikevel så ble Firenze en veldig positiv overraskelse som jeg forteller mer om i neste innlegg

Santa Margherita Ligure var en av favorittene mine på Italia-turen. Kanskje også fordi det lå så nært Portofino, som jeg syns var skikkelig fin. Ligure hadde koselige gule og rosa fargerike murhus som i Vila Joyosa i Spania. Det gjør det ekstra sjarmerende. Byen ligger også helt ved kysten og har flere strender, såkalte bagni.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

På disse strendene var det veldig fullt, så man måtte vært tidlig ute for å få plass. To solsenger med parasoll kostet 35 euro per dag i leie. Svindyrt, men billigere enn mange andre steder i Italia. Man kan jo snart få hotellrom billigere enn solseng. Strendene er så som så, litt steiner og litt små, og kan ikke sammenlignes med for eksempel Kypros. Men sånn er jo Italia. Klart og fint vann.

Jeg trente på Planet Fitness og betalte 15 euro for en dag, dyrt! Ganske trangt og lite gym, men med alt utstyr man trenger for å gjennomføre en god økt. Det var en liten gåtur fra hotellet, men det er jo bare deilig i varmen.

Den ene dagen løp jeg langs havnepromenaden mot Portofino, helt magisk. Det er cirka fem kilometer å gå til Portofino fra Ligure, og 3.5 kilometer motsatt retning til Rapallo. Jeg anbefaler virkelig å gå turen fra Ligure til Portofino. Den følger langs sjøen stort sett hele veien, med unntak av siste delen som går høyere oppe med sti. Eneste minuset er at mange andre tenker det samme så det er ganske folksomt langs ruten. Spesielt når man jogger så kan det være greit å være tidlig ute.

Det var flere koselige steder langs veien, og jeg hadde spesielt lyst å tilbringe en dag på Covo di Nord-Est. Det var en ganske kul beach club bygget i et gammel steinhus/cave. Her var det både restaurant, kafe og solsenger plassert over alt. Jeg tror også dette er et partysted på kveldstid, med konserter og eventer.

Halvveis til Portofino kom vi til berømte Baia di Paraggi. Dette skal visstnok være en veldig kjent strand, og det kunne man også se på prisen: 100 euro for to solsenger med parasoll (!). Her fant vi en koselig high end cafe som het Montenapolione, og tok en pause i varmen med god drikke og fruktsalat. Kjempefint å sitte der i komfortable møbler med utsikt rett på stranden.

Etter en tur opp i skogen gjennom en sti så ankom vi frem til Portofino, som absolutt er en av mine Italia-favoritter til nå. Bare den følelsen når man passerer hotel Piccolo før man kommer ned til selve Portofino er helt fantastisk. Klart azurblått hav mot de søte gule og rosa murhusene, jeg elsker det!

Så utrolig koselig nede ved vannet der! Fargerike hus og småbåter om hverandre sammen med kafeer, restauranter og eksklusive butikker. Jeg fant en MC2 Saint Barth-butikk, og unnet meg en stråveske derfra. Portofino minnet meg faktisk litt om Es Castell på Menorca, som forresten er et mye billigere sted å dra til. Jeg hadde veldig lyst å spise lunsj på Gucci Cafe, men vi endte bare opp med å kjøpe oss et stykke focaccia fra en kiosk, og spise den i solen på kaien. Til sammenligning så kostet et stykke focaccia åtte euro her mot fire euro i Ligure. Ganske stive priser, og derfor fint med dagsturer hit.

Vi valgte å ta båten tilbake til Rapallo, byen som ligger før Ligure. Det er ganske stort trykk på de båtene, så det kan være greit å være litt tidlig ute. Båtbilletten kostet 11 euro, og turen tok bare tjue minutter.

Jeg ble ikke spesielt imponert over Rapallo, og er glad for at vi ikke hadde valgt å bo der. Vi spaserte litt rundt i gatene, men fant ikke noe som er verdt å skrive om eller å reise tilbake til. Taxien tilbake til Ligure kostet åtte euro.

Sånn utenom estetikken så var det heller ikke så veldig mye å se i Ligure heller. Vi gikk en tur langs strandpromenaden og den lille gamlebyen som var der. Flere restauranter på rekke og rad, men vanskelig å finne noe bra.

Den beste matopplevelsen var på hotell Miramare. Kjempefint, men pricey med litt stive outfitregler. Pappa kom i shorts og vi kom derfor ikke inn, og fikk ikke bordet vi hadde booket på balkongen. Etter mye diskusjon fikk vi lov til å sitte på et bord i utkanten alene. Det ble en morsom historie, men resten av turen spiste vi billigere.

Jeg elsker italiensk mat i Norge, men i Italia har jeg alltid blitt ekstremt skuffet over maten, smakløs og merkelig. Heldigvis fant jeg god pizza på en gaterestaurant som het Pizzeria Il Delfino, så den kan jeg anbefale. Den var også ganske billig – rundt ti euro for en margherita.

Vi bodde forresten på Hotel MA. Helt greit hotell, men til en ganske stiv pris på 2000 kroner per natt. Hotellet lå sentralt plassert, ikke langt fra strendene, promenaden og bysentrum, og vi hadde en veldig koselig og hjelpsom vert.

Oppsummert så er Santa Margherita et lite sted som er fort gjort å se, men det er koselig, og har en perfekt beliggenhet i forhold til Portofino, som ble en skikkelig favoritt

Jeg har tatt en skikkelig lang pause fra bloggen, og trodde faktisk ikke at jeg skulle komme tilbake. Men så savnet jeg å kunne bla tilbake i arkivet på gamle reiser, og ha et sted å samle bildene mine. Så da får vi se hva jeg husker fra Italia-turen i fjor, jeg hopper tilbake dit for det er der jeg slapp sist.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Søskenbarnet mitt Ingvild skulle gifte seg i Toscana, og det var forhistorien for familieturen til Italia i juni, en måned jeg vanligvis pleier å holde meg i Oslo. Jeg dro alene i forveien med direktefly fra Oslo til Pisa med Norwegian. Tre timer senere var jeg på Galilei international airport, det gikk veldig greit.

Jeg bodde på et skikkelig gammelt og slitt hotell, men med veldig god beliggenhet. Det het Hotel Roma og kostet i underkant av 900 kroner for et enkeltrom. Selv om det lå rett over gaten for det skjeve tårn så anbefaler jeg det ikke. Jeg ankom Pisa tidlig om morgenen og fikk ikke sjekke inn på rommet. Jeg satt derfor ved et gammelt bord i fellesarealene og jobbet utover dagen før jeg utforsket Pisa på ettermiddagen.

Jeg har ofte hørt at Pisa kun er det skjeve tårn og ingenting mer, men jeg opplevde byen som veldig koselig. Ikke så stor, men litt butikker og kafeer, koselige gater og smug. Spesielt hyggelig på kveldstid i gamlebyen, men koselige restauranter og opplyste gater.

Jeg fant også turens aller beste mat i Pisa – Filter coffee lab i Via Santa Maria 30. Helt fantastisk bra brunsjsted med godt utvalg i både sunt og søtt.

I tillegg var det veldig mange focacciabarer der man enkelt kunne kjøpe med seg en slice på veien – billig og kjempegodt!

Nede ved elven ligger det noen restauranter og uteplasser, og folk sitter langs muren for å se på solnedgangen. Utenom det så var mesteparten av livet rundt det skjeve tårn og inni gamlebyen.

Ellers må jeg jo si at høydepunktet i Pisa såklart var det skjeve tårn. Jeg bodde rett ved siden av, og gikk forbi hele tiden. Det var fint både i dagslys og opplyst på kveldstid så jeg anbefaler å gjøre begge deler. Jeg sluttet aldri å bli fascinert over hvor skjevt det tårnet faktisk er! Det er en veldig rar følelse å gå rundt der og se på tårnet fra de ulike vinklene – alt fra rett til helt skjevt. Også veldig rart å gå på bakken rundt tårnet – helt skjevt.

Jeg forhåndsbestilte billett på nett. Den kostet 20 euro og ga meg en time slot som gjorde at jeg slapp unna kø og styr. Fantastisk utsikt fra toppen, men man får faktisk ikke feelingen av hvor skjevt det er når man er oppe i tårnet.

Det er flere ting man kan besøke i samme område, men det holdt med tårnet for min del.

På ettermiddagen kom mamma, pappa og tante Siv til Firenze, og plukket meg opp. De tok seg en liten pitstop i Pisa for å spise lunsj og se på tårnet før vi dro videre til neste stopp – Santa Margherita Ligure.

Oppsummert så vil jeg si at Pisa er en koselig liten by som absolutt er verdt en natt eller to på tur i Italia

På den andre siden av øyen Capri ligger Anacapri – et roligere og mer budsjettvennlig sted enn Capri Town. Mer natur, mindre bademuligheter, men koselig sentrumskjerne. Vi tok en stappfull minibuss på de svingete veiene fra Capri til Anacapri. Billig med under to euro per person, men det krever tålmodighet og sterke armer for å holde seg fast.

Bussen stoppet på Piazza Vittoria der vi spiste frokost på en lokal restaurant med en underholdende kineser. Vi kikket litt rundt i gatene, og Anacapri viste seg å ha en god del fine lokale småbutikker. Mye billigere enn i Capri Town.

Jeg fant en superfin håndlaget stråveske med perler og blonde. Øyen er også kjent for sandaler, og man kan lage sine egne. Man velger såler og design og så settes det sammen for deg. Artig!

Vi fant også koselige spisesteder. Pizzarestauranten Aumm Aumm stod på listen vår, men vi var ikke sultne når vi passerte den, så vi fikk ikke sjekket ut kvaliteten på maten der.

Etter noen timer i gatene dro vi tilbake til Vittoria Square og fant startpunktet for den berømte stolheisen. Magisk opplevelse å henge å dingle i luften over Anacapri med solen stekende i ansiktet. Stolheisen kostet tolv euro tur/retur, og ga oss en fantastisk utsikt over hele øyen.

Etter cirka femten minutter var vi på toppen av Monte Solaro. Med en høyde på 589 meter er fjellet det høyeste punktet på Capri. På toppen ligger festningen Fortino di Bruto som ble brukt i slaget mellom England og Frankrike tidlig på 1800-tallet.

I festningen ligger den koselige cafeen La Canzone de Cielo. Men den var svindyr, så jeg hadde heller tatt lunsjen i sentrum av Anacapri. Vi betalte åtti kroner hver for et lite juiceglass med lemonade.

Ingenting slo den nydelige utsikten mot favoritten Faraglioni. Turen er også mulig å gjøre til fots, men da bør man ha litt gode tursko på grunn av stier og ulendt terreng. Vi hadde bare sandaler så vi tok heisen begge veier. En viktig ting å huske er at dette kun er mulig å gjøre på dagtid. Jeg hadde lyst å se solnedgangen herfra, men stolheisen stengte rundt klokken fem.

Etter noen fine timer i Anacapri tok vi taxi tilbake til Capri og dro ned til Marina Piccola for å bade. Det gikk steintrapper hele veien ned fra hotellet vårt til havnen. Det gikk også buss fra Capri Town, men køene var enorme så det var raskere å gå.

Nydelig temperatur i vannet, imponert over at det nesten var like varmt som på Kypros. Men strendene er steinete og stappfulle så det er ikke noe sted jeg ville tilbragt en hel dag. Vi fant en liten ende innerst på en kai som var ledig, så jeg koste meg i solen der mens mamma tilbragte mesteparten av tiden i vannet.

Til en annen gang så er jeg ikke i tvil om hva jeg ville gjort: booket solsenger og lunsj på Faraglioni og slappet av hele dagen der

Siste kvelden fikk vi endelig testet ut Verginiello Pizzeria som vi hadde prøvd å få plass på dagen før. Dette er Capris mest populære pizzarestaurant, så her må man booke bord.

Jeg ble ikke helt blown away, men god service og god pizza.

Vi avsluttet kvelden på den koselige piazzettaen, og følte oss ikke helt klare til å ta farvel med Capri enda.

Til tross for at Capri har vært en turistøy i mange år så har den klart å beholde mye av den italienske sjarmen, og den sklir opp som favoritten på turen

Det mest magiske stedet på hele Italia-turen var Capri. Det var her vi skulle ønske vi hadde hatt mer tid. Ved første øyekast ikke så veldig spesielt – etter et dypdykk utrolig koselig og sjarmerende med mange skjulte skatter.

Vi tok båt fra Sorrento til Marina Grande på Capri. En kjapp tur på under tretti minutter som vi hadde forhåndsbestilt med båtselskapet Snav. Det kostet rundt førti euro for to personer inkludert bagasje. Husk at du i Italia alltid må betale ekstra på båtene når du har med deg koffert. Det første som møtte oss var disse sjarmerende taxiene med seil i taket. Utrolig herlig i varmen. Vi fikk praiet en taxi som tok oss til Villa Striano for 22 euro – gjestehuset der vi bodde.

Turen fra Marina Grande opp til Capri Town er relativt bratt og svingete. Det går også an å gå opp bratte trapper hele veien, ca 750 meter, men da bør man ikke ha så mye å bære på. Vi ble tatt imot av en hyggelig og litt innpåsliten mann som drev gjestehuset. Han produserte vin fra egen hage og spanderte en flaske på oss, i tillegg til at vi fikk mye verdifull informasjon om ting å gjøre på Capri.

Overnattingsstedet lå rett nedenfor Piazzetta eller Piazza Umberto som er hovedsquaren på Capri, og her det er mest liv på kveldene. Her finner du også kirken San Giacomo og shoppinggaten Via Camerelle som er stappfull av designerbutikker. Vi kunne ikke valgt et bedre sted å bo. Men overnatting på Capri er dyrt – vi måtte ut med 1500 kroner per natt, hotellene kostet mye mer.

Etter å ha sjekket inn dro vi opp i Capri Town for å finne funicolaren som er en cable car som går ned til Marina Grande. Den kostet to euro per person og tok bare et par minutter, akkurat som fløybanen.

Fra Marina Grande bestilte vi båttur ut til Grotta Azzurra. Den blå grotten er en kjent hule på kysten av Capri, og har en åpning som ligger delvis under vannflaten. De romerske keiserne som hadde villaer på øyen brukte den blå grotten som sitt private bad.

Fra Marina Grande går det ikke an å bestille tur inn i grotten, kun båt til området utenfor. Derfra blir man hentet i små robåter som padler deg inn i grotten for tjue euro ekstra (prisen er femten, men de ber om fem euro tips fra hver person). Utenfor grotten var det kaos av store båter, privateide båter og robåter som navigerte seg mellom alle båtene og i tillegg bort til de som stod på land og også ville inn i grotten.

Vi fikk beskjed at båtturen skulle ta en time, men vi var veldig mange i båten og alle ville selvfølgelig inn i grotten, så turen endte opp med å ta totalt tre timer. Det var nydelig vær, og en fantastisk opplevelse som virkelig kan anbefales. Vi var noen av de første som dro inn, ganske digg egentlig fordi da kunne vi bare slappe av og sole oss på båten etterpå mens vi ventet på de andre.

På grunn av tidevannet måtte vi sette oss i bunnen av robåten. Dette fordi bølgene slo mot åpningen, og det var fare for at vi kunne slå hodet dersom vi satt på setene. Når vi skulle inn grotteinngangen så måtte vi legge oss helt flate på gulvet i båten mens båtføreren dro oss inn i grotten på en bølge ved hjelp av en permanent lenke som er montert i inngangen. En fascinerende opplevelse!

Inne i grotten var det helt mørkt, men sollyset skinte inn grotteinngangen og lyste opp havet i en vanvittig fascinerende blåfarge. Vi fikk to runder inne i den 54 meter lange grotten, og det var helt magisk. Selv om du bare får ti minutter der inne, og det er altfor mye folk over alt, så er dette noe du bør få med deg på Capri

Når vi kom tilbake fra båtturen dro vi innom rommet for å bytte til turklær og fikk oss en fantastisk runde langs kysten av Capri på den såkalte Giro del Pizzolungo-turen.

Vi startet fra piazzettaen og gikk gjennom smale gater til vi kom til naturfenomenet Arco Naturale. Buen er en naturskapt steinhvelving som antatt ble dannet i den paleolitiske perioden. Den har kollapset og restene er i dag en grotte. Et lite stykke tilbake mot sentrum fant vi steintrapper som vi fulgte ned mot sjøen.

Vi kom til en grotte som hadde ruiner av et tidligere hus, vi fant Villa Malaparte som var et rosa hus langt ute på klippene, og et nydelig utsiktspunkt mot øyens mest kjente landemerke Faraglioni.

Faraglioni er et italiensk ord for staur, en formasjon langs kysten eller i havet. Den er dannet ved erosjon fra bølger. Jeg ble helt forelsket i denne utsikten, og vi fikk en nydelig solnedgang derfra.

Vi gikk ned alle trappene til Faraglioni beach som er et nydelig badested ved sjøen. Her finner du to beach clubs, og etter hva jeg har hørt så må man booke både solseng og lunsj i god tid her.

På vei opp igjen fra Faraglioni fulgte vi Via Tragara tilbake til piazzettaen. Der ligger det nydelige hotellet Punta Tragara som jeg skulle ønske jeg hadde mulighet til å bo på en gang. Det ser helt magisk ut!

Dessverre så startet vi turen vår litt sent så vi måtte droppe Augustus gardens, Villa Jovis og Villa Lysis, og komme oss tilbake til sentrum før det ble helt mørkt.

Etter en kjapp dusj og etter å ha fått byttet ut treningsklær med kjole så var vi klar for første middag på Capri. Den endte opp med å bli veldig bra. Restaurant Al Capri hadde helt magisk pizza og pizza, og kan virkelig anbefales med nydelig utsikt over havnen.

Første dag på Capri overstått – veldig positivt overrasket!

Du har sikkert sett mange eventyrlige instabilder fra Positano. Den sjarmerende lille byen på Amalfikysten er kjent som verdens eneste loddrette by, og har blitt en storfavoritt hos reisende verden over. Fargerike hus, dramatisk landskap og turkisblått hav kjennetegner Positano.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Byen har lenge stått på reiseplanen, men etter at Positano ble så kjent blant bloggere så er prisnivået blitt helt vanvittig. Det var derfor vi valgte å bo i Sorrento og dra på dagstur til Positano.

Vi tok båt fra Sorrento via Capri til Positano. Turen tok cirka nitti minutter. Er det en ting Positano er så er det utrolig sjarmerende! Husene som ligger tett i tett oppover klippene er virkelig et syn, og det er kanskje turens visuelt fineste sted. Men dessverre så er den lille byen blitt veldig overbefolket, og det var stappfullt både på stranden, i gatene og på spisestedene.

Vi startet med en liten gåtur i solsteken langs stranden Spiaggia Grande som er hovedstranden. Kanskje den fineste stranden på turen vår? Litt steiner, men allikevel en ganske stor og lang strand i forhold til mange andre steder. Her ligger restaurantene og beach barene tett.

På dette strekket finner du også den koselige restauranten Chez Black, og Rada Restaurant som er anbefalt for solnedgang. I Positano er det nok lurt å booke bord for det var veldig fullt over alt. Vi fikk ikke spise der vi ønsket fordi vi ikke hadde booket.

En liten gåtur unna Spiaggia Grande finner du to mindre strender som heter Fornillo og Arienzo. Vi fikk bare sett Fornillo på kveldstid så jeg er usikker på om den er like crowded som hovedstranden. Kanskje verdt å sjekke ut?

Etter en liten runde nede ved sjøen begynte vi å sige oppover de bratte gatene til sentrum av Positano. Det er en fascinerende by som er bygget i høyden, med ekstremt smale og svingete veier oppover. Det starter med en kirke og fortsetter oppover med små koselige butikker på hver sin side av de trange gatene. Der finner du linklær med sitronmotiv og mye fargerik kunst.

Prisnivået i butikkene var høyt så vi holdt oss til window shopping. Når vi hadde gått noen timer oppover i høyden så snublet vi plutselig rett på Cafe Positano, en koselig fortauskafe med en fantastisk utsikt ned på Spiaggia Grande. Vi var sultne så det var herlig med en liten pitstop her.

Vi spiste fruktsalat og pasta – helt grei mat, men ikke fantastisk. Utsikten derimot, ubeskrivelig.

Veien ned igjen til squaren gikk fort, og vi fikk med oss en fantastisk solnedgang fra den andre siden. Det var ganske kjapt å finne veien opp til Hotel Marincanto der du finner en av de fineste utsiktene mot den loddrette byen.

Nydelig <3

Vi avsluttet kvelden i Positano med sitronsorbet servert i sitronskall (spesialitet og nam nam) og denne nydelige utsikten over byen

Utrolig nok så fikk vi sett så og si hele byen på en ettermiddag. Den er sjarmerende, men liten. Fra høyden går det buss tilbake til Sorrento (siste båt gikk rundt klokken syv), men den anbefales virkelig ikke. Det tror jeg er en av de verste opplevelsene i mitt liv. En hel time med tortur. Bekmørkt ute, følelsen av null kontroll, verdens sykeste krappeste svinger, og en stappfull buss som gjorde at vi måtte stå i midtgangen og stivholde oss i alt vi kunne få tak i. Slengt fra side til side, kvalm hele turen, og livredd for å måtte kaste opp over alle folkene. Prisen på to euro og nitti cent var virkelig ingen trøst.

Med en gang jeg så antydning til å kjenne meg igjen i Sorrento så kastet jeg meg over stoppknappen. Aldri har det vært bedre å komme seg av en buss. Vi overlevde, og det uten å kaste opp – takk og lov.