På den andre siden av øyen Capri ligger Anacapri – et roligere og mer budsjettvennlig sted enn Capri Town. Mer natur, mindre bademuligheter, men koselig sentrumskjerne. Vi tok en stappfull minibuss på de svingete veiene fra Capri til Anacapri. Billig med under to euro per person, men det krever tålmodighet og sterke armer for å holde seg fast.

Bussen stoppet på Piazza Vittoria der vi spiste frokost på en lokal restaurant med en underholdende kineser. Vi kikket litt rundt i gatene, og Anacapri viste seg å ha en god del fine lokale småbutikker. Mye billigere enn i Capri Town.

Jeg fant en superfin håndlaget stråveske med perler og blonde. Øyen er også kjent for sandaler, og man kan lage sine egne. Man velger såler og design og så settes det sammen for deg. Artig!

Vi fant også koselige spisesteder. Pizzarestauranten Aumm Aumm stod på listen vår, men vi var ikke sultne når vi passerte den, så vi fikk ikke sjekket ut kvaliteten på maten der.

Etter noen timer i gatene dro vi tilbake til Vittoria Square og fant startpunktet for den berømte stolheisen. Magisk opplevelse å henge å dingle i luften over Anacapri med solen stekende i ansiktet. Stolheisen kostet tolv euro tur/retur, og ga oss en fantastisk utsikt over hele øyen.

Etter cirka femten minutter var vi på toppen av Monte Solaro. Med en høyde på 589 meter er fjellet det høyeste punktet på Capri. På toppen ligger festningen Fortino di Bruto som ble brukt i slaget mellom England og Frankrike tidlig på 1800-tallet.

I festningen ligger den koselige cafeen La Canzone de Cielo. Men den var svindyr, så jeg hadde heller tatt lunsjen i sentrum av Anacapri. Vi betalte åtti kroner hver for et lite juiceglass med lemonade.

Ingenting slo den nydelige utsikten mot favoritten Faraglioni. Turen er også mulig å gjøre til fots, men da bør man ha litt gode tursko på grunn av stier og ulendt terreng. Vi hadde bare sandaler så vi tok heisen begge veier. En viktig ting å huske er at dette kun er mulig å gjøre på dagtid. Jeg hadde lyst å se solnedgangen herfra, men stolheisen stengte rundt klokken fem.

Etter noen fine timer i Anacapri tok vi taxi tilbake til Capri og dro ned til Marina Piccola for å bade. Det gikk steintrapper hele veien ned fra hotellet vårt til havnen. Det gikk også buss fra Capri Town, men køene var enorme så det var raskere å gå.

Nydelig temperatur i vannet, imponert over at det nesten var like varmt som på Kypros. Men strendene er steinete og stappfulle så det er ikke noe sted jeg ville tilbragt en hel dag. Vi fant en liten ende innerst på en kai som var ledig, så jeg koste meg i solen der mens mamma tilbragte mesteparten av tiden i vannet.

Til en annen gang så er jeg ikke i tvil om hva jeg ville gjort: booket solsenger og lunsj på Faraglioni og slappet av hele dagen der 🙂

Siste kvelden fikk vi endelig testet ut Verginiello Pizzeria som vi hadde prøvd å få plass på dagen før. Dette er Capris mest populære pizzarestaurant, så her må man booke bord.

Jeg ble ikke helt blown away, men god service og god pizza.

Vi avsluttet kvelden på den koselige piazzettaen, og følte oss ikke helt klare til å ta farvel med Capri enda.

Til tross for at Capri har vært en turistøy i mange år så har den klart å beholde mye av den italienske sjarmen, og den sklir opp som favoritten på turen 🙂

Det mest magiske stedet på hele Italia-turen var Capri. Det var her vi skulle ønske vi hadde hatt mer tid. Ved første øyekast ikke så veldig spesielt – etter et dypdykk utrolig koselig og sjarmerende med mange skjulte skatter.

Vi tok båt fra Sorrento til Marina Grande på Capri. En kjapp tur på under tretti minutter som vi hadde forhåndsbestilt med båtselskapet Snav. Det kostet rundt førti euro for to personer inkludert bagasje. Husk at du i Italia alltid må betale ekstra på båtene når du har med deg koffert. Det første som møtte oss var disse sjarmerende taxiene med seil i taket. Utrolig herlig i varmen. Vi fikk praiet en taxi som tok oss til Villa Striano for 22 euro – gjestehuset der vi bodde.

Turen fra Marina Grande opp til Capri Town er relativt bratt og svingete. Det går også an å gå opp bratte trapper hele veien, ca 750 meter, men da bør man ikke ha så mye å bære på. Vi ble tatt imot av en hyggelig og litt innpåsliten mann som drev gjestehuset. Han produserte vin fra egen hage og spanderte en flaske på oss, i tillegg til at vi fikk mye verdifull informasjon om ting å gjøre på Capri.

Overnattingsstedet lå rett nedenfor Piazzetta eller Piazza Umberto som er hovedsquaren på Capri, og her det er mest liv på kveldene. Her finner du også kirken San Giacomo og shoppinggaten Via Camerelle som er stappfull av designerbutikker. Vi kunne ikke valgt et bedre sted å bo. Men overnatting på Capri er dyrt – vi måtte ut med 1500 kroner per natt, hotellene kostet mye mer.

Etter å ha sjekket inn dro vi opp i Capri Town for å finne funicolaren som er en cable car som går ned til Marina Grande. Den kostet to euro per person og tok bare et par minutter, akkurat som fløybanen.

Fra Marina Grande bestilte vi båttur ut til Grotta Azzurra. Den blå grotten er en kjent hule på kysten av Capri, og har en åpning som ligger delvis under vannflaten. De romerske keiserne som hadde villaer på øyen brukte den blå grotten som sitt private bad.

Fra Marina Grande går det ikke an å bestille tur inn i grotten, kun båt til området utenfor. Derfra blir man hentet i små robåter som padler deg inn i grotten for tjue euro ekstra (prisen er femten, men de ber om fem euro tips fra hver person). Utenfor grotten var det kaos av store båter, privateide båter og robåter som navigerte seg mellom alle båtene og i tillegg bort til de som stod på land og også ville inn i grotten.

Vi fikk beskjed at båtturen skulle ta en time, men vi var veldig mange i båten og alle ville selvfølgelig inn i grotten, så turen endte opp med å ta totalt tre timer. Det var nydelig vær, og en fantastisk opplevelse som virkelig kan anbefales. Vi var noen av de første som dro inn, ganske digg egentlig fordi da kunne vi bare slappe av og sole oss på båten etterpå mens vi ventet på de andre.

På grunn av tidevannet måtte vi sette oss i bunnen av robåten. Dette fordi bølgene slo mot åpningen, og det var fare for at vi kunne slå hodet dersom vi satt på setene. Når vi skulle inn grotteinngangen så måtte vi legge oss helt flate på gulvet i båten mens båtføreren dro oss inn i grotten på en bølge ved hjelp av en permanent lenke som er montert i inngangen. En fascinerende opplevelse!

Inne i grotten var det helt mørkt, men sollyset skinte inn grotteinngangen og lyste opp havet i en vanvittig fascinerende blåfarge. Vi fikk to runder inne i den 54 meter lange grotten, og det var helt magisk. Selv om du bare får ti minutter der inne, og det er altfor mye folk over alt, så er dette noe du bør få med deg på Capri 🙂

Når vi kom tilbake fra båtturen dro vi innom rommet for å bytte til turklær og fikk oss en fantastisk runde langs kysten av Capri på den såkalte Giro del Pizzolungo-turen.

Vi startet fra piazzettaen og gikk gjennom smale gater til vi kom til naturfenomenet Arco Naturale. Buen er en naturskapt steinhvelving som antatt ble dannet i den paleolitiske perioden. Den har kollapset og restene er i dag en grotte. Et lite stykke tilbake mot sentrum fant vi steintrapper som vi fulgte ned mot sjøen.

Vi kom til en grotte som hadde ruiner av et tidligere hus, vi fant Villa Malaparte som var et rosa hus langt ute på klippene, og et nydelig utsiktspunkt mot øyens mest kjente landemerke Faraglioni.

Faraglioni er et italiensk ord for staur, en formasjon langs kysten eller i havet. Den er dannet ved erosjon fra bølger. Jeg ble helt forelsket i denne utsikten, og vi fikk en nydelig solnedgang derfra.

Vi gikk ned alle trappene til Faraglioni beach som er et nydelig badested ved sjøen. Her finner du to beach clubs, og etter hva jeg har hørt så må man booke både solseng og lunsj i god tid her.

På vei opp igjen fra Faraglioni fulgte vi Via Tragara tilbake til piazzettaen. Der ligger det nydelige hotellet Punta Tragara som jeg skulle ønske jeg hadde mulighet til å bo på en gang. Det ser helt magisk ut!

Dessverre så startet vi turen vår litt sent så vi måtte droppe Augustus gardens, Villa Jovis og Villa Lysis, og komme oss tilbake til sentrum før det ble helt mørkt.

Etter en kjapp dusj og etter å ha fått byttet ut treningsklær med kjole så var vi klar for første middag på Capri. Den endte opp med å bli veldig bra. Restaurant Al Capri hadde helt magisk pizza og pizza, og kan virkelig anbefales med nydelig utsikt over havnen.

Første dag på Capri overstått – veldig positivt overrasket!

 

Du har sikkert sett mange eventyrlige instabilder fra Positano. Den sjarmerende lille byen på Amalfikysten er kjent som verdens eneste loddrette by, og har blitt en storfavoritt hos reisende verden over. Fargerike hus, dramatisk landskap og turkisblått hav kjennetegner Positano.

Byen har lenge stått på reiseplanen, men etter at Positano ble så kjent blant bloggere så er prisnivået blitt helt vanvittig. Det var derfor vi valgte å bo i Sorrento og dra på dagstur til Positano.

Vi tok båt fra Sorrento via Capri til Positano. Turen tok cirka nitti minutter. Er det en ting Positano er så er det utrolig sjarmerende! Husene som ligger tett i tett oppover klippene er virkelig et syn, og det er kanskje turens visuelt fineste sted. Men dessverre så er den lille byen blitt veldig overbefolket, og det var stappfullt både på stranden, i gatene og på spisestedene.

Vi startet med en liten gåtur i solsteken langs stranden Spiaggia Grande som er hovedstranden. Kanskje den fineste stranden på turen vår? Litt steiner, men allikevel en ganske stor og lang strand i forhold til mange andre steder. Her ligger restaurantene og beach barene tett.

På dette strekket finner du også den koselige restauranten Chez Black, og Rada Restaurant som er anbefalt for solnedgang. I Positano er det nok lurt å booke bord for det var veldig fullt over alt. Vi fikk ikke spise der vi ønsket fordi vi ikke hadde booket.

En liten gåtur unna Spiaggia Grande finner du to mindre strender som heter Fornillo og Arienzo. Vi fikk bare sett Fornillo på kveldstid så jeg er usikker på om den er like crowded som hovedstranden. Kanskje verdt å sjekke ut?

Etter en liten runde nede ved sjøen begynte vi å sige oppover de bratte gatene til sentrum av Positano. Det er en fascinerende by som er bygget i høyden, med ekstremt smale og svingete veier oppover. Det starter med en kirke og fortsetter oppover med små koselige butikker på hver sin side av de trange gatene. Der finner du linklær med sitronmotiv og mye fargerik kunst.

Prisnivået i butikkene var høyt så vi holdt oss til window shopping. Når vi hadde gått noen timer oppover i høyden så snublet vi plutselig rett på Cafe Positano, en koselig fortauskafe med en fantastisk utsikt ned på Spiaggia Grande. Vi var sultne så det var herlig med en liten pitstop her.

Vi spiste fruktsalat og pasta – helt grei mat, men ikke fantastisk. Utsikten derimot, ubeskrivelig.

Veien ned igjen til squaren gikk fort, og vi fikk med oss en fantastisk solnedgang fra den andre siden. Det var ganske kjapt å finne veien opp til Hotel Marincanto der du finner en av de fineste utsiktene mot den loddrette byen.

Nydelig <3

Vi avsluttet kvelden i Positano med sitronsorbet servert i sitronskall (spesialitet og nam nam) og denne nydelige utsikten over byen 🙂

Utrolig nok så fikk vi sett så og si hele byen på en ettermiddag. Den er sjarmerende, men liten. Fra høyden går det buss tilbake til Sorrento (siste båt gikk rundt klokken syv), men den anbefales virkelig ikke. Det tror jeg er en av de verste opplevelsene i mitt liv. En hel time med tortur. Bekmørkt ute, følelsen av null kontroll, verdens sykeste krappeste svinger, og en stappfull buss som gjorde at vi måtte stå i midtgangen og stivholde oss i alt vi kunne få tak i. Slengt fra side til side, kvalm hele turen, og livredd for å måtte kaste opp over alle folkene. Prisen på to euro og nitti cent var virkelig ingen trøst.

Med en gang jeg så antydning til å kjenne meg igjen i Sorrento så kastet jeg meg over stoppknappen. Aldri har det vært bedre å komme seg av en buss. Vi overlevde, og det uten å kaste opp – takk og lov.

Turen fra Napoli til Sorrento var litt stress. Vi fikk beskjed i resepsjonen at det skulle gå båt til Sorrento fra Molo Beverello-havnen hvert 20 minutt. Vi slepte koffertene med oss ned dit bare for å finne ut at det var to timer til båten gikk. Måtte derfor hive oss i en taxi og komme oss til togstasjonen. Der var det kaos, og vi endte opp på et fullstappet gammelt tog der vi måtte stå i midtgangen sammen med bagasjen og en hel haug klamme mennesker. En opplevelse jeg godt kunne vært foruten. Fordelen var at det var billig – fire euro og femti cent per person.

En time senere, etter rundt tretti ulike togstopp på veien, så kom vi endelig frem til Sorrento. Når vi ble sluppet av med taxien der vi skulle bo så ble vi litt bekymret. En sliten boligblokk møtte oss, og vi klarte ikke å finne ut hvor inngangen var. Etter hvert lærte vi oss at Italia har veldig mange små såkalte bed & breakfast – der de gjerne har pusset opp en etasje i huset sitt med fire rom og kaller det B&B.

B&B Golfo delle Sirene endte opp med å være det fineste rommet vi hadde på hele turen. Stort, lyst og romslig. Beliggenheten som så veldig øde ut ved første øyekast var også superbra! Vi hadde fem minutters gange til hovedgaten og Piazza Tasso som var den koseligste piazzaen i Sorrento. Her var det flere restauranter og fine barer.

Her fant vi også turens eneste restaurant som serverte noe annet enn Caprese og Pizza Margherita til vegetarianere 🙂 Puro hadde en superbra meny med mange vegetar- og veganalternativer, men de var dessverre litt uorganiserte og kjente ikke sin egen meny.

Sorrento er en koselig liten by som er bygget på kalksteinsklipper. Den består i hovedsak av Marina Grande, Marina Piccola, et par piazzaer og hovedgaten Corso Italia. Om du er effektivt så har du sett hele byen på en time. Men om du vil nyte tid på stranden og dra ut og spise så bør du selvfølgelig ha litt bedre tid enn det 🙂

Fra hovedgaten er det relativt bratt ned til sjøen. Herfra er det laget trapper og smale veier så du får litt trim på veien. En miniutgave av Santorini 🙂

Marina Grande var vel det området som skuffet mest. Her var det billigst å leie solseng (4 euro per seng), men hele området virket litt shabby og restaurantene veldig slitne og udelikate. De aller fleste hadde også kun fisk på menyen. Vi endte opp med å kjøpe noe mat med oss fra et supermarked og sette oss på en benk fordi vi ikke fant noe sted som fristet å sette seg ned der.

Badeområdet rundt Marina Piccola (der båtene går fra) var utrolig mye finere og renere. Der var det en strand, og ellers mange pirer som var fylte med solsenger.

Siden stranden ikke fikk sol før rundt klokken ett så leide vi to solsenger på piren under Villa Communale – en offentlig park kjent som et nydelig sted å se solnedgangen fra. Her var det veldig mye dyrere enn i Marina Grande – vi måtte ut med 15 euro per solseng :O Siden vi bare hadde tid til å være der i to timer så tror jeg dette er en av utgiftene som sved mest på turen…hehe. Men mamma fikk bade og jeg koste meg på solsengen siden jeg syns det var litt ekkelt å bade blant rustne stolper under piren. Det geniale var at de hadde satt opp et lite tak på solsengen som gjorde at du kunne ligge og se på mobilen mens du solte deg…fantastisk!

Så til høydepunktet med Sorrento, og kanskje nesten høydepunktet på hele turen: Middag og solnedgang på Hotel Bellevue Syrene. For et magisk sted!

Hotellet kostet ti tusen kroner natten så det forblir med drømmen, men vi var heldige som fikk booket bord samme formiddag, og fikk tidenes middagsopplevelse med solnedgang fra restaurantbalkongen. Anbefales virkelig!

Servicen var upåklagelig – vi startet med ulike typer brød og prosecco on the house. Deretter spurte de om preferansene våre, og vi fikk hver vår lille rett spandert fra kokken: jeg fikk grillede grønnsaker og mamma en lekker anretning med and. Vi fortsatte med hummer, en nydelig pasta som hovedrett og en kreasjon av is, mousse og frukt til dessert.

Eneste minuset var at porsjonene var veldig små, så jeg angret skikkelig på at jeg ikke bestilte meg en egen forrett. Hovedretten var som en forrett med tre pastaplater fylt med ricotta. Smakte helt nydelig men om du skal bli mett bør du nok kanskje bestille deg tre eller fire retter.

Regningen kom på totalt 140 euro for to glass prosecco, en liten flaske vin, to små forretter fra kokken, en forrett ekstra, to hovedretter og to desserter, så det ble vi egentlig positivt overrasket over. Virkelig verdt det for opplevelsen! Kjekt å pynte seg litt ekstra for en sånn kveld og 🙂

Etter den koselige kvelden på Bellevue kikket vi litt i de smale gatene i gamlebyen. Der finner man små butikker med hvite topper og kjoler, skinnsandaler, vesker, belter, fargerik kunst og masse masse limoncello. Limoncelloen kommer faktisk fra Sorrento-området. Prisnivået på butikkene er ganske høyt, så det ble mest windowshopping for min del 🙂

Man kan liksom ikke dra til Napoli uten et besøk til Pompeii og Vesuv. For å gjøre det enkelt så booket vi en tur med et lokalt selskap gjennom Viatour. Turen kostet 900 kroner per person og inkluderte transport, lunsj, guidet tur i Pompeii og en liten fjelltur til toppen av den kjente vulkanen Vesvius.

Vi ble plukket opp på Gambrinus som er Italia sitt svar på Frankrikes La Duree – en gammel ærverdig kafe med bakverk og kaffe. Vi ble kjørt i minibuss sammen med en gjeng andre turister fra ulike land. Alt var helt ok utenom beinplassen i bussen, som tydeligvis ikke var ment for langbente nordboere.

I Pompeii fikk vi utlevert audioguide og en egen guide som skulle følge oss. Jeg var ikke klar over at vi skulle ha guide (liker best å gå rundt på egenhånd) så jeg syns det var litt kjipt. Ikke så fan av å gå i saueflokk. Og vi var vanvittig mange, så det ble en stor flokk.

Fordelen var at vi fikk se de viktigste stedene, og at guiden var flink. Bakdelen var at vi kun fikk se de viktigste stedene, vi fikk ikke stoppet opp og tatt bilder, og det hele gikk så fort at jeg fremdeles sitter litt igjen med følelsen av at jeg ikke har sett Pompeii.

Pompeii ble bygget som havne- og handelsby i nærheten av elven Sarno. Byen ble begravd i seks meter aske da den nærliggende vulkanen Vesuv hadde utbrudd i år 79. Pompeii ble ikke ødelagt, men alle 16 000 som bodde der da utbruddet skjedde mistet livet og byen ble gjemt frem til 1748 da den ble gjenoppdaget.

Under utgravingen i 1861 ble det funnet avstøpninger av døde. Asken hadde dannet en sementkapsel rundt dem, og selv om likene smuldret bort så dannet det seg et hulrom i askelaget. Disse ble fylt med gips og man fikk frem mennesker og dyr akkurat slik de var da de ble begravet. I 1997 ble Pompeii erklært som verneverdig av UNESCO. To tredjedeler av byen er nå utgravd.

Vi var innom main squaren, den store handlegaten, amfiteateret og bordellet. I tillegg fikk vi se et typisk hus med hage fra den tiden. Jeg tipper det er mye mer å se i Pompeii og anbefaler egentlig å dra dit på egenhånd og gå rundt med kart 🙂 Billetten kostet 15 euro. Det er også muligheter for å kjøpe mat og drikke inne i ruinene.

Etter den to timers lange turen så ble vi fulgt til en restaurant der vi kunne velge mellom pizza og pasta – det ble egentlig den beste pizzaen vi spiste i Italia. Tro det eller ei så syns jeg de har bedre pizza på italienske steder i Oslo enn sør i Italia.

Etter lunsjen skulle vi få utdelt ny guide som skulle ta oss med til Vesuv. Etter en bratt og svingete busstur så var vi plutselig på 1000 meters høyde. Siste stykket måtte vi gå, og det var en relativt bratt tur på cirka tjue minutter med 200 meter stigning. Bratt, men med grusvei og nydelig utsikt over Napoli. Det skulle også være mulig å se ned til Pompeii, men vi klarte ikke helt å finne ut hvor det var.

Vesuv ruver 1281 meter over havet, og vi så rett ned i vulkankrateret fra toppen. Vesuv har hatt flere mindre utbrudd siden den begravde Pompeii, og er faktisk den eneste vulkanen på det europeiske fastlandet som har hatt utbrudd i løpet av de siste hundre årene. Den er også ansett som en av de farligste vulkanene i verden fordi tre millioner mennesker lever i nærheten av den.

Turen med Viatour var generelt bra med unntak av en del uorganiserte guider som vi ble litt forvirret over. Vi byttet grupper hele tiden, og kom oss omsider på en buss tilbake til Napoli på ettermiddagen. Det var nydelig med en kjapp dusj før en koselig kveld ventet oss langs Lungomare – den koselige strandpromenaden i Napoli som vi gikk så og si til endes.

På forhånd hadde vi bestilt båtbilletter med fergen Medmar fra Napoli til Ischia. Den var stor nok til at du kunne få bilen med deg, og kostet som fotpassasjer 550 kroner for to personer tur-retur. Det fantes også mindre båter man kunne ta, men prisen var ikke noe billigere på de.

Ischia fant jeg ved hjelp av google maps, og etter å ha lest om både den og naboøyen Procida så var jeg veldig giret på et besøk. Mamma er heldigvis med på det meste, så da ble det tur til Ischia 🙂

En time og femten minutter utenfor vestkysten av Italia finner du altså den vakre grønne vulkanøyen – en øy som virkelig overrasket oss positivt!

Vi ankom en koselig liten havn med fargede hus, og spaserte rundt i Ischia town hele dagen. Det er bare 2.5 kilometer fra havnen til Aragon-slottet på enden, men vi klarte å bruke hele dagen på den korte distansen. Dette er virkelig en øy jeg skulle ønske jeg hadde hatt litt mer tid på!

Er du glad i strand så er dette stedet å dra! Definitivt de beste strendene av alle stedene vi besøkte! Vannet var også utrolig klart, spesielt fra klippene. Vi gikk opp og ned fra hovedgaten og ned mot sjøen og sjekket ut badelivet. Det var stappfullt over alt, og stor konkurranse om solsengene.

En del av stranden var også uten solsenger – der hadde folk bare med seg håndkle og parasoller.

Vi fant en superkoselig beach bar på denne siden av stranden som jeg virkelig kan anbefale. Du sitter på en liten terrasse helt oppi solsengene, men fy søren så god mat vi fikk her! Jeg som ikke er så glad i tomater endte opp med å skrape hele tallerken på den nydelige bruschettaen jeg fikk servert.

Det var en eller annen marinade på tomatene som var helt fantastisk. Tror faktisk dette var et av de beste måltidene jeg spiste i Italia. Til dessert fikk vi skikkelig god hjemmelaget belgisk vaffel med ekte vaniljeis. YUMMI!

På Ischia fant vi også den beste sitron-slushen hos en gammel mann som drev et lite minimarked med ferskvarer. Skikkelig syrlig granita av ferskpressede sitroner til kun to euro. Prisnivået på øyen var generelt ganske lavt i forhold til de fleste andre stedene vi besøkte (med unntak av Napoli som også var helt ok).

Vi kikket litt i noen butikker i hovedgaten – som også var veldig koselig og fint laget til. Tipper det er dødsfint der på kveldene når alle restauranter og spisesteder er opplyst og det er enda mer folk i gatene. Dessverre så fikk vi ikke oppleve det siden vi bare var på dagstur.

Et sjarmerende lite fruktmarked som plutselig dukket opp på veien mot Aragon-borgen.

Det ble faktisk den eneste borgen vi besøkte på Italia-turen vår. Det er et middelalderslott som ble bygget av Hiero I av Syracuse i 474 f.Kr. Det står på en egen øy med en liten vei som knytter det til Ischia på baksiden.

Vi betalte ti euro i inngangsbillett, så det var ganske dyrt, men absolutt verdt det når du kom opp og så den fantastiske utsikten over Ischia.

Oppe i borgen var det også to kafeer der du kunne sette deg ned og drikke og spise noe enkelt. Ellers var det en god del museum også – noe vi ikke var så interesserte i. På vei ned igjen stoppet vi på kaien og tok oss et bad i det fantastisk klare vannet.

Jeg tror mamma syns det var enda diggere enn meg, men temperaturen var heldigvis nesten som på Kypros så da var det bare herlig 🙂 Luftfuktigheten på Ischia virket høyere enn i Napoli, men det var sikkert bare en følelse.

Er det et sted jeg virkelig skulle ønske vi kunne blitt lenger så er det Ischia. Etter sjøbadet så hadde det vært superherlig å dratt hjem til et hotell for å dusje og stelle seg, og så dra ut igjen og nyte øyen på kveldstid. Det er en relativt stor øy så det er mye mer å se der enn selve Iscia by også, men det får vi spare til en annen gang. Da vil jeg gjerne også innom naboøyen Procida, som ser utrolig koselig ut. På vei tilbake til Napoli så fikk vi med oss en nydelig solnedgang over havnen. Den perfekte avslutningen på en nydelig dag!

Årets første ferie ble booket helt i starten av året når mamma var på besøk hos meg i Oslo og Norwegian la ut kampanjebilletter til 399 hver vei til Napoli. Planen kom til litt etter litt de neste månedene, og i slutten av mai var både hotell og reiserute spikret. Vi ville farte litt rundt på øyene og Amalfi-kysten, og få med oss så mye som vi kunne på en liten uke.

Det er så koselig å være på tur med mamma, håper vi får til en hvert år fremover. Spesielt nå når vi bor så langt fra hverandre. Skulle gjerne hatt en sånn tur med pappa og Fredrik og, ikke så enkelt å treffe de. Jeg må liksom velge når jeg bor i Oslo – om jeg vil ha ferie eller dra til Stord. Siden jeg er så avhengig av varme så blir dessverre Stord litt nedprioritert…

Og til alle dere som lurer på hvorfor jeg reiser så mye: det er det aller beste jeg vet. Det gir meg en enorm lykke- og frihetsfølelse som jeg aldri får hjemme i Norge. Jeg ofrer mye for å kunne spare penger til flest mulig turer: shopping, interiør, teknologi, bil, fancy mat og sosialt liv blir nedprioritert. Målet er alltid å skvise mest mulig ut av hver eneste tur, og det er kanskje også derfor jeg stadig får spørsmål om hvordan jeg kan reise så mye. Jeg har fem uker ferie som alle andre, men jeg tilbringer ikke en eneste av de i Norge.

Tilbake til Italia 🙂 –> Flyet var direkte til Napoli fra Oslo og tok tre timer og femten minutter. Det føltes fantastisk å kjenne varmen når man landet. Sommeren i Norge har virkelig ikke vært noe å skryte av i år. Tror jeg har hatt sandaler på beina to ganger.

Ved ankomst Napoli var det en ganske lang taxikø vi måtte stille oss i, men heldigvis gikk det ganske fort så etter cirka femten minutter var vi på vei mot sentrum.

Vi betalte 22 euro til Piazza del Plebiscito, som er så sentralt du kan komme i Napoli. Da har du Palazzo Reale og havnepromenaden nedover, og shoppinggaten Via Toledo oppover til togstasjonen og busstasjonen. Derfra hadde vi et par minutters gange i gågaten Via Chiaia opp til Chijaia Hotel de Charme der vi betalte 1100 kroner per natt for dobbeltrom. Ved første øyekast var det vanskelig å finne hotellet for det var ingen skilt, men bare en stor brun port med butikker på begge sider. Vi måtte faktisk inn å spørre i en butikk, og de hjalp oss å ringe hotellet. Ut av et lite hull i porten kom en enda mindre mann. Han slapp oss innenfor murene.

Heldigvis ble inntrykket rettet opp når vi kom opp i resepsjonen og ble møtt av hyggelige folk som viste oss til rommet. Rommet var lite og mørkt, men helt greit med fint bad og grei dusj. Ikke et sted jeg ville bodd lenge, men helt ok for noen dager. Det jeg savnet mest var dagslys. Man våknet og følte det var kveld, bare et bittelite vindu i hele rommet, som vendte ut mot en sidegate med små koselige restauranter. I resepsjonen fant vi også noen av de få vi møtte i Napoli som snakket engelsk. I følge en av de vi møtte på turen så ble de bedre i engelsk jo dyrere byer vi dro til (på grunn av turistene). Dette viste seg å stemme – i Napoli var det håpløst, mens på Capri hadde vi ingen problemer.

Vi byttet til shorts når vi hadde sjekket inn og dro nedover mot havnen. Jeg var på dagstur til Napoli når jeg var i Roma i 2015 så jeg kunne hvertfall vise mamma havnen og noen områder som jeg kjente igjen. Dessverre så ble lunsjen helt katastrofe – vi var så sultne at vi satte oss ned på den første kafeen vi fant når vi kom ned til sjøen. Dont do it!! På menyen stod det risotto med grønnsaker. Jeg fikk ris med poteter og ihjelkokte slimete grønnsaker som badet i en slags oransje buljong. Det var bløtt, nasty og smakte absolutt ingenting. Mamma fikk en salat som ikke var stort mye bedre. Vi betalte trettifem euro for herremåltidet og dro derfra sultne.

Napoli har ikke strender så her ligger folk og soler seg på klipper og kaier, og hopper uti og bader derfra. Det finnes en liten strand cirka midt på havnepromenaden, så hvis du er tidlig ute så kan du muligens få plass. Men den virker til å alltid være full. Det er et eget liv der med lokale som ser ut som de har flyttet livet sitt utendørs om sommeren. Etter å ha seget rundt havnen og sett på alle som badet så fant vi verdens beste is i gaten vår: Paradisa Gelato. Dette er fremdeles den beste isen vi fant i hele Italia (inkludert Roma og Milano). Helt maaaagisk!

På kvelden dro vi til gamlebyen for å finne Sorbillo – som i følge ryktene skal ha verdens beste pizza. Sist gang jeg var i Napoli så var det kø langt nedover gaten så jeg fikk ikke testet den. Denne gangen møtte vi stengte dører i Via Tribunali. Restauranten hadde stengt fra 10. til 25. august, men det stod at de hadde åpnet en ekstra restaurant på Lungomare – nede ved havnepromenaden. Vi dro ned og sjekket og fikk beskjed om at det var tre timers ventetid på å få et bord (!) Helt utrolig hvor lenge folk er villige til å stå i kø for å få smake pizzaen til Gino Sorbillo. Pizzaen kommer jo opprinnelig fra Napoli så den er helt sikkert magisk, men da ble det naborestauraten for vår del. Vi var litt for sultne til å stå tre timer i kø. På kvelden er det forresten veldig koselig i havnen med opplyste restauranter og finkledde mennesker. Perfekt for people watching!

Gamlebyen i Napoli er også koselig med mange små piazzaer, trange gater og masse souvenirbutikker. Men etter en stund så blir det litt sånn at du føler du har sett alt selv om du bare er gjennom halvparten. I gamlebyen finner du også limoncello-fabrikk og Napoli underground som visstnok skal være en fantastisk verden under bakken. Vi fikk dessverre ikke tid til å sjekke det ut.

Palazzo Reale overrasket oss veldig positivt! Inngangsbilletten koster ikke mer enn tre euro, og det er det virkelig verdt for å se storslagenheten fra 1600-tallet. Jeg så bare for meg hvor fint det hadde vært å ha shoot i trappen der 🙂

Kjøpesenteret Galleria Umberto I er bygget i samme stil som palasset, og minner om Galleria Vittorio Emanuelle i Napoli, men i en mer shabby utgave. Mens innholdet i Milano er designerbutikker så er det McDonalds og Sephora som har inntatt Umberto-kjøpesenteret.

Napoli er nok en by som jeg føler meg ganske ferdig med. Det er veldig mye billigere i Napoli enn på de fancy øyene og Amalfi-kysten, men samtidig er det mer skittent og shabby. Det er også frustrerende hvor lite engelsk de snakker i byen, og utrolig nok så blir man ganske kjapt lei av pizza og pasta som føles som det eneste man får tak i der…Når det er sagt så er Napoli et perfekt utgangspunkt om du har lyst å farte rundt på øyene, Amalfi, Pompeii og Vesuv. Det ligger liksom midt imellom alt!

Da kommer siste innlegget fra Italias hovedstad. Jeg tilbragte de siste timene før flyet gikk til å plukke opp noen siste rester fra byen som jeg enda ikke hadde sett. Jeg gikk opp i høyden mot Garibaldi-parken og fant denne flotte fontenen der flere satt og koste seg 🙂 

Det var ekstremt varmt denne dagen, så jeg tok meg en pitstop jeg også 🙂 

Jeg hadde planer om å besøke Giancolo-høyden, men hadde lagt kartet igjen i kofferten, så jeg gikk meg litt vill. Kom inn i en park der denne buen var midtpunktet, og fant ut at jeg måtte snu for å rekke tilbake til shuttlen skulle hente meg.

Valgte å gå gjennom Trastevere tilbake sånn at jeg også fikk sett dette koselige stedet på dagtid. Koselige gamle hus, masse blomster og små markeder strødd rundt omkring. 

Mariakirken på dagtid…her er mye mer liv om kvelden 🙂 

Her samles også masse folk på kvelden…og ser på gatemusikanter eller fakirer som lager show for å tjene seg en slant.

Roligere ved elvebredden på dagtid! Men litt lettere å se hvordan det ser ut 🙂 Her er fullt liv om kvelden! Absolutt verdt et besøk:)

Siste dagen slo jeg til med en siste sitron-slush. Det er helt magiske de som er laget av frisk sitron. De koster 3-4 euro i motsetning til de falske som koster 1-2 euro, men de er virkelig verdt pengene om du liker noe syrlig 🙂 

Best there is! 🙂

Piazza Navona var det siste stedet jeg så før jeg måtte si farvel til Roma. På 4-5 dager føler jeg at jeg virkelig fikk sett det aller beste som byen har å by på. Men jeg var på beina fra tidlig morgen til sein kveld. Det er en vakker by, selv om jeg foretrekker den etter mørkrets frembrudd. Litt for mye turister og kø på dagtid. Med det konkluderer jeg reiseinnleggene for Roma, og kan gjerne anbefale byen videre 🙂 

Når jeg besøker storbyer så går jeg alltid mye. Fra morgen til kveld spaserer jeg rundt for å få med meg mest mulig. I Roma er det fantastiske bygninger og fontener uansett hvilken retning du tar så her ble det også mye gåing. I følge TomTom-klokken min faktisk 100 km på 5 dager. Det betyr at jeg gikk en halvmaraton hver dag 🙂 

Da var joggeskoene gode å ha. Jeg hater joggesko til andre ting enn treningstøy. Jeg syns ikke det er noe fint til kjoler og skjørt, og det er også ubehagelig å ha på seg i varmen. Ingenting slår lette åpne sandaler med tærne åpne. Men etter flere dager med det så kjente jeg det godt i ryggen og også i foten (plantar fascitten) så jeg hadde ikke noe annet valg enn å bytte til joggesko når jeg skulle på langtur. Og dessverre så er det ingen tvil: det er bedre for kroppen.

Hver morgen fra 08 til 13 er det marked på Campo Di Fiori. Mest mat, men absolutt verdt et besøk. 

Jeg kom over denne fantastiske mannen som gjorde magiske ting med kjøkkenutstyr. Jeg endte opp med å kjøpe alt sammen så når det blir spennende grønnsaker fremover 🙂 Dagen etter kjente han meg faktisk igjen og ba meg dele en pizza med han! Haha…jeg takket høflig nei 🙂

Sånne gamle ting dukker plutselig opp midt i byen 🙂 

En ting som er vanskelig i Roma – det er å finne offentlige toaletter. Dem er det langt imellom. Når jeg passerte voksmuseet så måtte jeg sånn tisse at jeg kjøpte billett bare for å få gå på do…hehe. 9 euro skulle de ha – egentlig ikke verdt pengene. Men jeg fikk en tur gjennom Italia’s kjente personer i voks. Og ikke minst – jeg fikk tisse. 

Brad Pitt, George Clooney og Obama stod og lokket i inngangspartiet 🙂 

Måtte prøve meg på noen lokale søtsaker. Den øverste var dårlig – helt steinhard, den nederste var god – som kransekake. Dette kjøper man i kilo, så de syns det var veldig merkelig når jeg bare skulle ha en av hver 🙂 

Så kjøpte jeg meg selfiestang! Hahaha…ALLE går rundt med det i Roma, akkurat som i Athen – så det var ikke pinlig en gang 🙂 

Så tilbake til favorittstedet mitt – Trevifontenen. Helt nydelig der!

Måtte selvfølgelig kaste mynter oppi. En for å komme tilbake til Roma, to for å finne kjærligheten, og tre for å finne kjærligheten i Roma (usikker på om jeg ønsker sistnevnte, men sånn er det visstnok i følge en kollega av meg). Så hev jeg oppi en fjerde bare for sommerkroppen 2017..haha! Så får vi se om det skjer noe magisk 🙂 Mynten må kastes bak skulderen.

Alltid masse folk der!

Presidentpalasset Quirinale ligger bare et steinkast unna Trevi-fontenen – en fin stor piazza med fontene 🙂 

Her foran den store kirken Santa Maria Maggiore. 

Selfiesticken er med…hehe!

I alle fontenene i Roma kan man trygt fylle på vannflaskene og drikke det. Dette er en super måte å spare penger på, og alltid få kaldt vann 🙂 Vannflasker kan være ganske dyre – mellom 1 og 2 euro per stk, og med mitt forbruk så blir det fort mye penger. Så disse fontenene var geniale!

Vannmelon-stopp! Smakte magisk i varmen 🙂 

Her er jeg på Piazza Vittorio Emanuelle. Noe som skulle være en fin park. Dette var parken for uteliggere, indere og andre mennesker som mest sannsynlig bor der. Det stinket urin over alt, og jeg følte meg faktisk litt ubekvem når jeg gikk gjennom der. Akkurat som om jeg var på feil plass. Så her ville jeg ikke tatt pikniken. 

Fint å se på, men når du tar en nærmere kikk så var det litt lugubert. 

Roma er best om kvelden – så jeg måtte selvfølgelig ta en kveldsrunde denne dagen også 🙂 Startet på Piazza Navona der gatekunstnere og salgsboder slåss om oppmerksomheten sammen med trattoriaer og pizzeriaer. Detter stedet for å slappe av og se på menneskelivet. Men jeg ville valgt en av sidegatene for lunsj og middag.  

Campo di fiori er mer bohemaktig, mange ungdommer samles her. Du finner også renessansepalasset Palazzo Spada  på Campo Di Fiori. 

Området rundt Piazza di Spagna er det mest eksklusive i Roma. De tilhørende handlegatene Via Condotti og Via Frattina er stappfulle i merkebutikker. Du finner omtrent alt av luksusmerker her.  

Også et samlingssted på kveldstid foran fontenen. Med en gelato i hånden. For er det noe som er sikkert, så er det at i Roma så går alle med en gelato i hånden. Jeg smakte en, men syns faktisk at vi har bedre is i Norge 🙂 Men så fikk jeg høre at 85% av gelatoen som serveres er falsk. Den er laget fra en pulverblanding som mikses med melk, pumpes full i okysgen og tilsettes farge. Jeg fikk oppgitt to steder som hadde ekte gelato (melk blandet med ekte frukt eller mørk sjokolade – vanligvis ikke mer enn 4-5 ingredienser) og det var en helt ANNEN opplevelse! Mye tykkere og fyldigere. Og ikke så kunstig søt. Så hvis du har lyst på is så sjekk ut Grom ved Piazza Navona eller Fior di Luna i Trastevere. 

Jeg endte siste kvelden i Vatikanet – for en magisk plass på kveldstid!

Om du besøker Roma så er det noen ting du må oppleve både dag og kveld: Trevi, Spansketrappen og Vatikanet.

Denne pizzaen var så god at den fortjener et eget innlegg! Hvis dere noen gang drar til Roma så er det ingen tvil: Da Baffetto er stedet! Løvtynn crispy italiensk bunn, nydelig tomatsaus i akkurat passe mengde, og en herlig mozzarellaost på toppen. Og hva må man betale for denne herligheten? 6 EURO! Med andre ord, noe de fleste har råd til 🙂

Her er den magiske adressen! Noter deg den 🙂 

Jeg var sikker på at jeg skulle finne den beste pizzaen i Napoli – siden pizza margherita faktisk kommer der fra. Men denne slo den ned i støvlene! Nam!

Du får ikke noe spesiell service her, og restauranten er veldig enkel. Ikke noe fin, og du må ikke forvente særlig mye mer enn en FANTASTISK pizza. Med en gang du har spist opp får du regningen. Da er det nye gjester som skal ha plassen. Så ikke forvent å kunne sitte her utover kvelden…da må du hvertfall bestille pizza kontiunerlig 🙂 Men who knows…de ved siden av meg gjorde det…hehe

Papirduk, enkel meny og pådekning. Helt greit når man reiser alene hvertfall 🙂 

Kjøkkenet er fullt synlig og er bare en liten disk. Under trepinnen har de bestillingene. Han til høyre lager pizzadeiger og han til venstre fyller på de. Fyllet står i plastboller i hyllen bak. Inn i steinovnen. Ut etter et par minuter. Kunne ikke vært enklere. Men de skaper virkelig magi. 

Verdens beste pizza altså: Da Baffetto – ikke langt fra Piazza Navona 🙂