Costa Smeralda er en av de mest eksklusive og luksuriøse kyststripene på Sardinia, kjent for sitt krystallklare turkise vann, hvite sandstrender og elegante, eksklusive resorts. Området strekker seg hovedsakelig fra Arzachena til Liscia di Vacca, med Porto Cervo som favorittstedet og høydepunktet for internasjonale jetsettere, kjendiser og yachteiere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hadde lyst å bo i Porto Cervo, men etter noen måneder med hotellsøking måtte jeg gi opp, prisene var rett og slett helt uoverkommelige. Jeg endte derfor opp med Porto Rotondo som var veldig koselig, men hakket mer avslappet. Den lille byen er kjent for sin sirkelformede marina – omgitt av pastellfargede bygninger, luksusvillaer og små piazzaer.

Marinaen er hjertet i byen, full av yachter og små båter, med caféer og restauranter langs kaien.

Byen har også et utvalg småbutikker og designerbutikker, men prisene var absolutt ikke for hvermansen. Når alt koster åtte hundre euro så er det egentlig ikke så gøy, spesielt når man finner ting man liker.

Jeg ankom Porto Rotondo etter en lang dag på reise fra hovedstaden Cagliari. Jeg hadde kjøpt billetter på forhånd til fire etapper med buss og tog – alt for nitten euro. Planen var enkel: forlate hotellet klokken åtte, gå bort til togstasjonen og starte reisen. Første etappe til Oristano tok bare en time, og alt gikk smooth. Deretter begynte kaoset.

Jeg hadde bare ti minutter fra toget til bussen videre til Macomer, og spurte på toget om noen skulle samme sted. En dame og et par sa ja, og damen forsikret meg: «Jeg har sjekket med sjåføren, bare følg meg.» Vi kom oss på bussen ett minutt før avgang. Men paret var ikke der – og jeg synes det var litt merkelig, men tenkte at de kanskje ikke rakk det, det var jo et rotterace. Jeg fulgte GPS-en hele veien og det så lovende ut, men når det nærmet seg mitt stopp kjørte bussen rett forbi. Sjåføren ville ikke slippe meg av for dette var en ekspressbuss til Sassari. Jeg måtte sette meg ned igjen og forberede meg på over en time til, tissetrengt og forbanna, og skjønte da at planen om den rolige etappen med tog fra Macomer var spolert. Jeg brydde meg ikke om billettene som gikk tapt, men hele dagen kom jo til å gå i det, OG det ble mye mer buss enn planlagt! Jeg sliter sånn med kvalme på buss, så var så glad lengste etappen opprinnelig skulle være med tog.

Bussen endte i Sassari, hvor jeg ankom litt før halv tolv – to minutter etter at dagens eneste direkte tog til Olbia hadde gått. Dermed hadde jeg foran meg to og en halv times venting på en gudsforlatt togstasjon med toalett og aviskiosk. Heldigvis var det en dame i køen som tipset meg om baren Luciano på andre siden av gaten, som lot meg oppbevare bagasjen på bakrommet. En enorm lettelse! Jeg tok en liten tur til Sassari sentrum, som lå femten minutter unna togstasjonen.

Jeg besøkte kirken, Piazza d’Italia og handlegaten – ikke spesielt imponerende, men greit for en kort stopp, og mye bedre enn å sitte på en benk på togstasjonen.

Jeg lette etter noe å spise som ikke var pizza eller pasta og fant en vegetar take-away der jeg fikk kjøpt meg avokadotoast og en digg ferskpresset juice av jordbær og vannmelon. Videre gikk turen med tog til Ozieri på førti minutter, og derfra med buss videre til Olbia i en og en halv time. Der var det en streng sjåfør som insisterte på at all bagasje, inkludert håndveske skulle under bussen. Vi fikk kun ha med vann og mobil inn, så alle verdisaker måtte under. Veldig rart for vi var langt fra full buss så det kan ikke ha handlet om plass. Bussrutene var ekstremt detaljerte, med stopp ved hver minste småby – heldigvis uten kvalme eller ubehag på grunn av de geniale armbåndene mine.

Til slutt ankom jeg Terranova stasjon i Olbia, og måtte navigere med AI gjennom sentrum for å finne busstoppet til Porto Rotondo. Selv Google Maps ga opp – Trenitalia hadde brukt et annet navn på bussen enn det som stod på stedet. Etter en halvtimes venting kom bussen, og endelig var jeg på vei til siste stopp. Reisen som kunne tatt to og en halv time med bil hadde tatt hele ti timer! Og jeg endte opp med å betale både for bil, første reise og andre reise, er det mulig!

Endelig fremme i Porto Rotondo fant jeg rommet mitt etter instruksjoner fra WhatsApp, og fikk litt sjokk over hvor lite det var. Det var heldigvis rent og overraskende fint, men noen rare ting: det var ikke noe sted å kaste søppel, når jeg spurte om det så fikk jeg beskjed om at det var mitt ansvar for de hadde ikke noe offentlig sted for dette i Porto Rotondo. Det gikk heller ikke an å lade pc eller bruke hårføner uten å dra ut stikkontakten til kjøleskapet.

Beliggenheten var perfekt, og gaten utenfor var magisk, med flisebelagte heller dekorert med fisker og skilpadder – en liten Sardinia-detalj, siden alt her heter tartarughino, som betyr skilpadde.

Ettermiddagen tilbrakte jeg ved marinaen, som virkelig er som en liten Kardemomme by: smale veier, små broer, pastellfargede bygninger i hvitt, gult og rosa, og små restauranter langs vannet.

Piazzaen i sentrum var kanskje litt skuffende, men det tok ikke bort sjarmen fra byen. Når det er sagt så er stedet veldig lite og jeg hadde sett hver krik og krok på to timer, inkludert alle restaurantene som jeg hadde fulgt en stund på Instagram. Jeg vil derfor si at dette stedet absolutt er best i selskap, og ikke alene.

Jeg kjøpte meg en gelato på byens eneste gelateria, og nøt solnedgangen fra marinaen.

Og så folk som koste seg på de ulike sjarmerende barene i gatene.

Kvelden ble avsluttet på Carmen – en koselig liten restaurant med lys, meksikansk og spansk mat (perfekt for en vegetarianer som hadde fått nok pizza og pasta). Søtpotet- og avokadohummus med mango-salat var ganske pricey til førti euro – men verdt hver bit! Tilbake på rommet satte jeg meg ned for å booke transport og beach clubs til resten av oppholdet, noe som skulle vise seg å ikke bli så enkelt.

Første morgen i Porto Rotondo våknet jeg tidlig av bossbilen, til helt grå himmel for første gang på turen. Yr hadde faktisk meldt regn, men det var vanskelig å tro at det skulle skje i juli. Der skulle jeg ta smertelig feil, og dette ble bare begynnelsen.

Det fantes ikke et eneste gym i denne lille bygda, så jeg måtte være kreativ. Bay Gym lå en times gange unna, men med vonde ankler og tjue euro for en økt var det uaktuelt. Løsningen ble løpetur til Punta Volpe, nærmeste strand, to kilometer unna. Ikke mye å skryte av – ingen solsenger, kafeer eller toalett, og heller ikke spesielt fin strand.

Litt nærmere sentrum ligger Tartarughino, på samme strand, men med fasiliteter. De skulle ha åtti euro for en plastseng, og de var utsolgt. Hadde uansett aldri betalt det for å ligge der. Jogget tilbake langs den koselige marinaen og fullførte fem kilometer – det yret faktisk litt underveis, men gråværet gjorde løpeturen mye mer overkommelig enn Cagliari.

Etter en dusj var jeg egentlig klar for stranden, men det var fortsatt helt grått så jeg ble sittende litt i sengen på mobilen og håpe på sol. Det skjedde ikke så da fant jeg ut at jeg kunne dra og teste brunsjen på Bambusa som jeg ikke trodde jeg kom til å få mulighet til. Den var åpen kun fra ti til halv ett, og det var overraskende tomt når jeg ankom restauranten.

Høysesong var i august så det var litt merkelig å sitte der omtrent alene. Litt deilig og. Veldig fresh lunsj med avokado bagel og fruktskål selv om bagelen var tørr og ikke toastet og ananasen ikke virket helt fersk.

Herfra gikk jeg til nærmeste strand med solseng utenom den som var fullbooket: Ira beach. Kjip hovedvei på to kilometer for å komme seg dit, og det gikk ikke buss. Stranden var okei med sand og klart vann, men Poetto i Cagliari var bedre så jeg skjønte ikke strandhypen i Costa Smeralda helt ennå. Været var elendig, så jeg gadd ikke betale femti euro for solseng.

Social var den beste beach cluben på stranden, mens Ira Beach Club var veldig basic. Jeg fikk en ensom solseng midt på billigstranden for tjue euro – helt greit, men det yret hele tiden, og litt før klokken tre satte regnet virkelig i gang. Da var det bare å komme seg tilbake til rommet.

Det plasket ned hele veien på de tjuefem minuttene jeg brukte på å gå tilbake, og jeg ble helt druknet katt og pottesur. Glosene kom som perler på en snor mens jeg gikk i rekordfart i glatte flipflops, og det holdt på å rakne for meg. Jeg hadde ikke pakket paraply med meg på sommerferie, men det trenger man her.

I Costa Smeralda er det veldig lite busser, utenom hvis du skal til Olbia, der er utvalget litt bedre. Ellers er eneste alternativ Sunlines som har tre busser per dag rundt omkring til de ulike stedene i områdene. Bussen til Porto Cervo skulle gå rett over klokken fire, men kom ikke før ti på fem.

Bussreisen tok førtifem minutter og kostet fire euro. Med bil hadde det tatt tjuefem minutter. Jeg hadde cirka fire timer i Porto Cervo – akkurat nok til å se sentrum, men ikke nok til å utforske alle restauranter og strender utenfor.

Porto Cervo: Helt magisk. Som å tre inn i et eventyrland med murbygg i rosa og gult, designerbutikker, kafeer og isbarer.

Piazzettaen var koselig, og marinaen med treplanker og utsikt til den andre siden av vannet var helt nydelig. Små broer og naturstier ledet til andre siden, der marinaen ligger med populære restauranter og en Nikki Beach-pop-up cocktailbar – syke priser, men fantastisk deilig å sitte der.

Et tefat med feta- og melonsalat til tjuefem euro, jordbær-mocktail til tjueto euro – lite, men utrolig godt. Solen tittet fram og lyset over marinaen gjorde stedet enda mer magisk, spesielt etter en hel dag med dårlig vær. Dessverre ingen solnedgang for da skyet det helt til igjen. Sikkert veldig fint derfra.

De fleste butikkene hadde ikke priser som passet min lommebok, men jeg fant en butikk som hadde veldig mye fint, og fant meg en body og lekker bluse der.

Rett over marinaen ligger Promenade du Port, et koselig rosa murkompleks med butikker og restauranter. Her var det mange vegetar- og sunne alternativer – klart bedre enn andre steder på turen. Prisene var stive, men stedet var verdt hvert minutt. Det var veldig trist å forlate Porto Cervo, kunne gjerne bodd her.

På busstoppet tilbake møtte jeg en hyggelig spansk dame. Hun hadde betalt sekstifem euro for pizza og vin på en restaurant, det tror jeg er det dyreste jeg har hørt. Hun bodde i Olbia og anbefalte ikke det. Det var bare oss to på bussen så jeg skjønner at de ikke har flere avganger. Alle har bil her.

Førtifem minutter senere var jeg tilbake i Porto Rotondo, og tok en liten tur i piazzaen. Kjøpte hjemmelaget sitronsaftis, hørte på live musikk og nøt stemningen – en perfekt avslutning på en lang og våt dag som til slutt endte veldig fin.

Jeg startet neste dag med å researche transport og busser, men innså raskt at det var håpløst å komme seg til stranden jeg egentlig ville besøke – Liscia Ruja. Dette stedet er kun for rike folk. Veldig rike. Jeg sendte melding til Blu Beach, som tidligere hadde tilbudt solsenger til 120 euro. Nå var prisen 180 euro – for de billigste! Er det mulig?

Etter å ha innsett at jeg ikke kommer meg til noen av de beste strendene uten bil, tok jeg på joggeskoene og bestemte meg for å gå til Marinella Beach, fire kilometer langs hovedveien. Det var vanskelig å trene der når det ikke fantes et eneste gym. Jeg er ikke så god til å stille meg opp et sted ute og gjøre øvelser, og det var egentlig ikke noe bra sted å stille seg heller, dersom man ikke ønsket publikum. Løping var vanskelig fordi jeg har problemer med anklene, og gikk allerede litt for mye fra før siden det ikke fantes andre alternativer for å komme seg rundt. Beina er virkelig mitt sterkeste våpen – uten dem hadde jeg sittet mye fanget på rommet i denne ferien. Det ble flere dager opp mot 30 000 skritt.

Turen til Marinella gikk greit, selv om veien var kjedelig. Jeg sparte femten minutter ved å snike meg gjennom en privat hage og ned noen trapper til stranden – en liten seier!

Første stopp var Hotel Abi, med tresenger og hvite puter til 180 euro stykket. Så fint var det ikke. Da tar jeg heller La Cabane i Marbella til samme pris. Jeg fant også andre alternativer mellom åtti og hundre euro per solseng, men gikk videre.

Stranden var større enn Ira Beach, men det meste på den billige delen var allerede utsolgt da jeg kom halv tolv. Jeg fikk en enkel plastseng plassert nesten på parkeringsplassen – stusselig, men kostet bare ti euro. Været var ustabilt, litt sol, litt regn, men bedre enn dagen før.

Blu Beach, som jeg hadde vurdert, var nesten tom. Det så rett og slett trist ut – tre personer, skitten strand og kjip vibe. Overpriset og overvurdert, uten tvil.

Stranden var best på venstre side ved hotellet, med krystallklart vann og ren sand. Den andre siden var ekkel – svart bark som klistret seg til føttene.

Jeg ble liggende der i nesten seks timer, inkludert en liten tur til marinaen for å utforske. Ikke spesielt imponerende, men jeg fant en fantastisk fersk og hjemmelaget crêpe som reddet humøret litt. Planen var egentlig å gå til Oasi, men femten minutter til langs motorveien fristet ikke – spesielt når jeg måtte gå fire og en halv kilometer til sentrum etterpå.

Porto Rotondo er lite og stille, så jeg hadde god tid til hårvask da jeg kom tilbake halv sju. Mamma ringte for å spørre hva hun skulle pakke, og jeg forsikret henne om at det ikke var kaldt. Helt til jeg gikk ut døra for å spise. Hele turen hadde jeg gått i kjoler og stropper, men denne kvelden blåste det som aldri før – glass veltet fra bordene, blomsterpotter veltet over terrasser, og temperaturen sank mange grader.

Jeg ville spise i havnen, men der blåste det for mye. Prøvde Tartarughino, men det var fullbooket, så jeg reserverte til dagen etter og endte på naboen Smeralda. Ikke gjør det. En times ventetid for en pizza som smakte som seigt brød med tomatpuré. Jeg frøs så mye at jeg måtte forlate bordet for å hente jakken min på rommet midt i måltidet. Turens største skuffelse.

Etterpå gikk jeg en runde i havnen, og fant båten til Cavalli. Litt usikker på hvem som eier den nå, siden han er død, men ganske artig å tenke på at her har han spasert rundt. Jeg fant en ny liten piazza helt i enden – utrolig koselig, men litt kjedelig alene når man har sett alt. Færre folk ute og ingen live musikk i kveld, sikkert på grunn av vinden så jeg endte tidlig tilbake på rommet.

Neste morgen våknet jeg tidlig igjen – av bossbilen, selvfølgelig. Fant ut at at jeg kunne rekke den første bussen til Olbia. Pakket strandbagen og sjekket rutetider til Olbia → Pittulongu Beach → Olbia → flyplassen. Det så faktisk ut til å være mulig å få til alt på en dag. Ved bussholdeplassen møtte jeg et hyggelig par som også skulle til Olbia. Bussen kom bare seks minutter forsinket og brukte kun en halvtime inn, til tross for mange stopp. Ifølge AI skulle billetten til 1,50 euro også gjelde videre – så jeg krysset gaten og ventet tjue minutter på neste buss mot stranden.

Etter en kort tur på cirka femten minutter og en liten gåtur ned, så stedet først litt “jalla” ut – men jeg fant Mama Beach, som jeg hadde sett meg ut, og fikk en solseng uten parasoll til ti euro. Olbia er tydeligvis mye billigere enn Costa Smeralda.

Det er veldig mye strandselgere på Sardinia, og de samme kommer gjentatte ganger per dag og spør om å selge deg de samme tingene. Vet ikke hva det er med Spania og strandselgere, men det finnes nesten ikke i Hellas.

Pittulongu overrasket faktisk veldig positivt som strand. Været derimot… mye skyer, litt sol, tjueåtte grader og vind fra alle kanter. Vannet var faktisk noe av det fineste jeg har sett på Sardinia, krystallklart og turkist – men for kaldt til å bade. Alt blåste: håndkle, bok, caps, til og med taket på solsengen falt ned i hodet på meg.

Sand i øynene, boksider som blåste ut av boken og en iskaffe som ikke reddet dagen. Frukten her var dessuten helt krise – halvråtten vannmelon. Etter en stund orket jeg ikke mer og tok bussen tilbake til Olbia.

Selve byen var heller ingen opplevelse. Kun en interessant gate – Corso Umberto, med litt butikker og en havn med et pariserhjul.

Spiste lunsj på SAS Tapas: en tørr toast med tomat og mozzarella til tjueto euro. På dette tidspunktet var jeg så ekstremt matlei at jeg nesten ikke visste hva jeg skulle spise. Fant et bakeri med pistasjkaker, men de kom ikke i nærheten av det jeg hadde spist på Sicilia så jeg spiste de ikke opp.

Denne dagen skulle mamma komme for å joine meg på resten av turen, så jeg dro tidlig til flyplassen for å være der når hun kom ut, men også for å prøve å få tak i leiebil. Måtte jobbe meg ihjel med å finne transport til stranden neste dag, og til havnen for å komme oss til Korsika dagen etter. Helt fortvilende med transport her, det er så ekstremt dyrt at jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å betale for det. Noen tilbud var på syv hundre euro en vei (!). Jeg ble til og med scammet av et firma som heter Airport Taxi Transfers og skrev med sikkert femten ulike sjåfører som enten var fullbooket, uprofesjonelle eller skulle ha blodpris.

Sammenbruddet var nært da jeg i tillegg fikk melding om at beach cluben vi hadde gledet oss mest til – morgendagens høydepunkt – kanskje måtte stenge på grunn av ekstremvær. Da mamma heller ikke svarte etter at flyet hennes hadde landet, knakk jeg helt sammen. For en dag, og utrolig kjipt for mamma å komme til dette, selv om timingen for å få selskap for min del ikke kunne vært bedre.   

Heldigvis hadde vi forhåndsbooket transport via Booking til åtte hundre kroner som faktisk fungerte fint. Vi kom oss til Porto Rotondo, og etterpå gikk vi en tur langs havnen og inn til piazzaen hvor det var konsert.

Spiste middag på Tartarughino, som jeg hadde reservert tidligere – og endelig, litt oppreisning: en god cacio e pepe, og en hyggelig restaurant. Men det blåste fortsatt iskaldt. Jeg gikk med dongerijakke og skulle helst hatt bukse. Etter middagen dro vi rett tilbake til rommet. Følte meg sliten, kald og tom etter en dag som mentalt hadde gått altfor mye med på å prøve å finne løsninger på en fortvilende situasjon.

Nesten morgen våknet jeg kvart over syv, for en gangs skyld ikke av bossbilen! Prøvde å sove videre, men det gikk ikke, så jeg tok på treningstøyet og dro ut. Jogget ned til bystranden og gjorde noen øvelser der før jeg jogget tilbake.

Ved den lille stranden ligger dette koselige båthuset, som fungerer som en kafe og ligger rett ved alle yatchene. Koselig sted å sitte for en kaffe eller lunsj i solen. På veien tilbake kjøpte jeg med kaffe til mamma – som viste seg å være en shot, så det ble ikke helt som planlagt, hehe. Etter en rask dusj og litt pakking var vi klare for å ta bussen til Baja Sardinia. Vi fant ikke noe transport som var innafor på pris så derfor endte vi opp med å måtte bruke bussen, som var begrenset til tre avganger per dag.

Vi kom frem litt etter klokken tolv og gikk derfra en og en halv kilometer til Cone Club, som ligger inne på det enorme området til 7 Pines Hotel. Bare å komme seg gjennom området var en treningsøkt i seg selv – en kilometer ned til sjøen! Heldigvis plukket en golfbil oss opp mot slutten.

Stedet var lekkert – bygget inn i naturen med en restaurant, trebrygger, et lite badested og komfortable solsenger. Men vinden… helt ekstrem! Parasollene kunne ikke brukes, menyene blåste av gårde, og bølgene var så store at det ikke gikk an å bade. De hadde også redusert strandmeny på grunn av vinden.

Likevel var stemningen rolig, håndklærne store, og servicen upåklagelig. De fulgte opp hele tiden. Minimum spend på 200 euro, men ingen egen solsengpris – det var i det minste noe.

Maten derimot imponerte ikke, bortsett fra mamma sin sandwich og fruktfatet mitt som var et lite kunststykke i seg selv. Kaffen og lemonaden var dårlige, og desserten – en smeltet is og en tørr kake – var rett og slett trist.

Vi endte opp med å betale to hundre euro for en spend på 174, noe som var litt irriterende, men det var vanskelig å følge med på summen siden menyen manglet priser. Det var sikkert taktisk av dem.

Etter hvert blåste det så mye at glass veltet og knuste rundt oss. Likevel ble det en bedre stranddag enn jeg hadde trodd, for etter flere dager med regn og skyer var det faktisk sol. Vi kunne nok blitt lenger, men måtte dra rundt halv seks for å rekke å dusje og skifte før Phi Beach. Det ble stress – sminkeposen min blåste ut av vesken så pudderet knuste, og jeg mistet en ring mellom noen sprekker – fant den aldri igjen.

Golfbilen kjørte oss heldigvis opp igjen til gaten – helt magisk med tanke på hvor lang og kjip den kilometeren inne på området var. Vi gikk videre til Baja Sardinia sentrum, som viste seg å være… en gate, et par restauranter og en liten fontene.

Ikke mye å se, og jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde valgt å bo der – men stranden der var nydelig og nesten uten vind! Hadde vi visst det, hadde vi selvfølgelig heller tilbragt dagen der.   

Så gikk vi videre til Phi Beach, to kilometer unna. Det føltes langt og slitsomt i vinden. Midt underveis kom den verste beskjeden: båten til Korsika neste dag var innstilt hele dagen på grunn av ekstrem mistralvind. Der falt det stigende humøret rett i dass. Hele turen dit gikk med til å stresse med nye planer – finne ny båt, booke hotell for en ekstra natt, kontakte leiebil, beach clubs og transport.

Phi Beach er kjent som Costa Smeraldas mest ikoniske beach club, med solnedgang og luksusstemning – men den sterke vinden ødela alt.

Bølgene slo opp over gjestene, og nesten ingen steder var det mulig å sitte uten å kjøpe bord.

Vi fikk en drink inkludert i inngangsbiletten på seksti euro per person, men det var ikke særlig stas. Vi måtte stå og drikke den, sugerøret fløy ut av glasset, og håret kom i veien hver gang vi skulle ta en slurk. Det verste man kunne gjøre her var å ta på seg lip gloss, håret klarte søren meg å komme seg ut av hårstrikken og.

Det var kaldt, ubehagelig og skuffende. Og fordi vi ikke fikk tak i transport hit, måtte vi til og med gå før solnedgangen vi hadde betalt for, for å rekke dagens siste buss tilbake.

Turen tilbake til bussen føltes uendelig, men vi var utrolig glade når den kom ti minutter over tiden. Da vi endelig kom frem til Porto Rotondo, var vi gjennomfrosne og sultne.

Vi dro til Carmen og bestilte søtpotetfries, guacamole og chips – enkelt, men godt, og heldigvis raskt. Vi fikk sitte inne fordi det blåste så kaldt ute. Altfor kaldt til å være juli og skikkelig kjipt at dagene i Costa Smeralda ble sånn. Jeg hadde ikke med meg klær til det, og det ødela opplevelsen av stedet veldig.

Neste dag skulle egentlig være den siste på Sardinia, og vi skulle ha blitt hentet klokken åtte for å rekke båten klokken 10.20. Siden den dessverre ble kansellert fikk vi beholde leiligheten til elleve, og flyttet transporten til tolv. Det var faktisk deilig med en treg start – jeg rakk å vaske håret før vi dro. Vi spiste frokost på Ami, med croissant, frukt, pannekaker og iskaffe – skikkelig hyggelig start på dagen. Taxien kom en time forsinket, så det var flaks at vi ikke hadde noe vi måtte rekke.

Klokken ett var vi endelig på vei til Santa Teresa Gallura, hvor vi hadde booket hotell for å være nærmest mulig båten i håp om å komme oss videre neste dag. Turen dit tok en time – og kostet 190 euro. Jeg hadde spurt rundt tjue ulike tilbydere, og prisene varierte fra 190 til 700 euro (!). Helt absurd.

Vi kom frem til Hotel La Funtana rundt klokken to, omtrent en kilometer fra sentrum, men nært havnen. Et firestjerners hotell på papiret, men rommet var slitt og føltes mer som 2–3 stjerner, og var absolutt ikke verdt over to tusen kroner. Bassenget var greit, og de hadde et lite treningshjørne ute som jeg fikk brukt. Jeg ble kvalm etter bilturen og måtte legge meg litt, mens mamma tok seg en time ved bassenget. Været var overskyet, med litt solglimt og mye vind – atten meter per sekund.

Etter litt downtime gjorde vi oss klare for å sjekke ut byen vi egentlig ikke skulle sett. Vi gikk en kilometer til sentrum og fant restaurant-området. Booket bord på Ristorante da Thomas til kvart på syv og ruslet en times tid i butikker før middag. Restauranten var virkelig et lyspunkt – superhyggelig sted med gode vegetarmuligheter og masse spennende tilbehør. Litt kaldt inne, men ellers perfekt. Vi fikk enorme mengder brød og flatbrød, og porsjonene var små, så jeg endte opp med å spise altfor mye brød og ble stappmett. Olivenoljen herfra var helt himmelsk.

Etterpå gikk vi opp igjen til sentrum og videre til bystranden, som så nydelig ut, men vinden var fortsatt ganske ekstrem.

Vi fikk også sett borgen, som dessverre stengte klokken syv. Derfra er visstnok det beste stedet å se solnedgangen fra, sammen med terrassen over stranden – men denne dagen ble det ingen solnedgang, bare storm. Kjipt å fryse så mye på ferie.

Selve sentrum er lite, men sjarmerende – en kompakt kjerne av restauranter, butikker og isbarer. Vi kjøpte et kakestykke fra Petit Bakery på vei hjem – utrolig godt. Alt i alt rakk vi å se det meste på bare noen timer, og Santa Teresa føltes mye koseligere og mer helhetlig enn Baja Sardinia. Vi møtte til og med en norsk mann som drev en klesbutikk sammen med kjæresten, og kjøpte en blondeskjorte der. Han sa at vi var veldig uheldige som traff på maistralvinden akkurat nå.

Tilbake på hotellet rundt elleve, litt slitne og småfrosne. Vi kunne egentlig ikke pakke ut, siden vi bare skulle bli en natt, så alt føltes litt stress. Bestilte taxi til båten neste dag – fikk ti på ni, selv om vi egentlig ønsket halv ti. Nok en tidlig morgen i vente. Jeg prøvde å kontakte et annet taxiselskap for å få senere avgang, men det anbefaler jeg ikke – sjåføren ble skikkelig sur og holdt på å kansellere turen. Tydeligvis snakker taxiselskapene sammen her.

Neste morgen våknet vi heldigvis til mindre vind. Vi var trøtte i trynet, men tvang oss opp klokken syv for å rekke både trening og frokost før vi måtte pakke og bli hentet. Kom tilbake til rommet kvart over åtte, og det ble helt kaos å rekke dusj, frokost og pakking på bare tretti minutter. Vi sjekket ut ti på ni, og taxien sto klar i resepsjonen.

Etter tre minutter i bil kom vi oss til kaien, og med en times forsinkelse med båten kom vi oss heldigvis til Korsika. Følelsen av å forlate Sardinia var helt fantastisk, det er ikke en øy jeg kommer til å besøke igjen.

Costa Smeralda er uten tvil vakker – krystallklart vann, elegante marinaer og lekre små butikker – men bak det postkortperfekte ytret skjuler det seg et sted som rett og slett ikke er verdt pengene. Prisnivået er skyhøyt, servicen ujevn og alt føles overdrevent eksklusivt for eksklusivitetens skyld. Uten bil er det nesten umulig å komme seg til de fine strendene, og transport koster latterlige summer. Selv de enkleste solsengene ligger på nivå med luksusresorter andre steder i Middelhavet – men uten den samme stemningen.

Porto Rotondo var riktig nok pen og roligere enn Porto Cervo, men ble også fort litt kjedelig. Det føltes som et område bygget for de superrike, ikke for vanlige reisende. Vinden, været og den konstante logistikken rundt alt gjorde det hele stressende mer enn avslappende. Kort sagt: Costa Smeralda er flott å se på bilder, men for meg var det ikke verdt verken pengene, strevet eller forventningene.

Cagliari, hovedstaden på Sardinia, er en by som overrasket meg med sin blanding av middelhavssjarm, koselige smug og moderne, kosmopolitisk liv. Byen ligger vakkert til med utsikt over havet, og byr på alt fra kulturelle opplevelser til avslappende strandliv på Poetto. Jeg likte meg mye bedre i Cagliari enn jeg hadde forventet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg ankom Cagliari fra Catania på Sicilia – en kort flytur på sytti minutter med ITA som jeg betalte rundt tusen kroner for. Heldigvis var det bare ni kilometer til hotellet, og jeg slapp unna med en taxituren på ti euro. Hotel Italia der jeg betalte tusen kroner per natt var dessverre mer shabby enn jeg hadde sett for meg. Rent, men med gammel strietapet, mørkt treverk og fellesområder fulle av oppussing. Badet var stusselig, og dusjen såpass liten at jeg måtte stå på utsiden for å barbere leggene. Beskjeden om at treningsrommet var stengt på grunn av oppussing hjalp ikke på inntrykket.

Etter å ha pakket ut kofferten forlot jeg hotellet for å utforske byen. Hatet fra Catania satt fortsatt litt i kroppen, og jeg kjente på en uro for om fire netter her ville føles altfor lenge. Angsten ble sterkere da jeg gikk gjennom de første gatene – de virket tomme og øde. I en park satt mange afrikanske menn som stirret, og jeg så ikke en eneste turist. Jeg begynte å søke etter leiebil og vurderte å dra tidligere, kanskje til Alghero.

Heldigvis fant jeg veien til Stampace, hvor det var flere restauranter og en mer livlig atmosfære. Her fikk jeg en kombo av det autentiske og det turistiske: smale, noen ganger bratte gater; eldgamle bygg ved siden av moderne restauranter og kaféer. Jeg satte meg ned på Ex Tipografia og bestilte en avokadotoast – den var kjempegod, og det var fantastisk å endelig få noe annet enn italiensk mat.

Deretter gikk jeg videre over Piazza Yenne, som er en av de mest sentrale og levende plassene i byen. Piazza Yenne fungerer som et slags skjæringspunkt mellom bydelene Marina, Stampace og Castello, og er et populært møtested for lokalbefolkning og turister. Spesielt om kveld og sommernetter fylles den med folk som sitter ute på kafeer og barer, for en drink, is, eller en rolig spasertur.

Den fungerer både som krysspunkt og som startpunkt for vandringer gjennom gamlebyens gater, og tok meg videre inn i shoppinggaten Via Giuseppe Manno der du finner ganske mange butikker.

Shoppinggaten leder til Bastione di Saint Remy, et vakkert bygg som fungerer både som et kjent landemerke og som et utsiktspunkt i Cagliari. Det forbinder den øvre gamlebyen Castello med de lavere bydelene. En storslått dobbel trapp tar deg fra Piazza Costituzione til den vakre Terrazza Umberto I som gir panoramautsikt over store deler av byen og havet. Her fikk jeg en fantastisk utsikt, og jeg kunne bare forestille meg hvor magisk solnedgangen måtte være herfra.

Turen tok meg videre inn i Castello-området, opp i høyden, der utsikten ble enda bedre og gatene var utrolig koselige. Her ligger også Torre dell’Elefante, ett av de viktigste inngangspunktene til Castello, og katedralen Santa Maria Assunta, et av de viktigste religiøse byggene i byen.

Jeg falt helt for stedet Libarium Nostrum – så vakkert i solnedgang! Plasseringen er spesielt god fordi den ligger like ved bymuren og har en terrasse med panoramautsikt over byens tak og over havet. Etter lunsjen orket jeg ikke noe middag, så jeg kjøpte bare en liten is, litt frukt og parmesan på supermarkedet.

Kvelden avsluttet jeg nede ved marinaen. Strandpromenaden i seg selv var ikke spesielt vakker, men havnen med seilbåtene badet i et nydelig solnedganglys. Jeg gikk tilbake via Via Roma, med butikker og kaféer langs gaten, og endte opp i smugene rundt gamlebyen der hotellet mitt lå. Området hadde mange restauranter, men ikke den samme sjarmen som Stampace og høyden. På vei tilbake møtte jeg en eldre mann som begynte å prate med meg, det ble såpass slitsomt at jeg til slutt trakk meg tilbake til rommet.

Neste dag var det ekstremt varmt – 38 grader på dagen og 33 på kvelden. Varmeste kvelden til nå på turen, og utrolig deilig. Jeg sov ganske bra og kom meg ikke opp før klokken åtte, så jeg ble litt treg på trening klokken ni. Det var mye styr med å få trent på hotellet. Jeg hadde fått beskjed dagen før om at gymmet var stengt, men at jeg kunne komme tidlig neste dag. Ny mann i resepsjonen sa at det fortsatt var stengt, men jeg nektet å gi meg og fikk slippe inn. Jeg hadde tross alt booket hotellet hovedsakelig for gymmet.

Gymmet var greit, med manualer og kabelapparat, litt skittent fordi hele hotellet var under renovering, men det brydde jeg meg ikke om – jobben ble gjort. Etter en kjapp dusj måtte jeg finne ut av bussen til stranden. Heldigvis var det veldig kort vei fra hotellet; Cagliari er mye mindre enn Palermo, og det var deilig. Bussturen var litt kaotisk, med masse folk som skulle til Poetto, byens hovedstrand.

Poetto er gigantisk – åtte kilometer lang med utallige busstopp, så du må vite hvor du skal, ellers ender du opp med å gå langt. Jeg hadde booket solseng på Emerson Beach Club, og betalte tretti euro på sjette rad, uten inkludert mat eller drikke. Jeg ble positivt overrasket – både området, stranden og Emerson var mye mer ordentlig enn Mondello på Sicilia.

På Emerson var alt fresht og turkis-hvitt fra du kom inn. Toalettet var stusselig, men ellers var alt bra. Jeg hadde hele dagen foran meg, og svetten rant konstant i den ekstreme varmen. Ingen reservasjon på solsengene betydde at jeg kunne ha med egen mat, noe som var perfekt siden jeg var såpass matlei etter Sicilia. Lunsjen ble en shake og litt frukt, og de solgte også glass med vannmelon, ananas og små frosne slush på stedet.

Strandmenyen var ganske basic, men det gjorde ikke noe. Jeg lå på stranden til klokken seks og hadde egentlig tenkt å dra opp og spise pasta på den tilhørende restauranten, men menyen startet ikke før klokken syv. Derfor gikk jeg ned igjen og badet i sjøen – vannet var varmt, men litt grumsete på grunn av sand og mange mennesker. Søndager er alltid ekstra travle for da er de lokale også på stranden.

Klokken syv gikk jeg opp igjen til restauranten og bestilte pasta med pesto, sitron og stracciatella – helt ok. Jeg tok bussen tilbake kvart på åtte og scannet busskortet jeg hadde kjøpt med flere klipp, veldig enkelt og i overkant av fem euro for fire klipp.

Etter en lynrask dusj løp jeg opp til toppen av festningen for å rekke solnedgangen. Jeg var der fem over halv ni, og solen forsvant kvart på ni – helt i siste liten. Utsikten var superfin fra toppen, selv om solen gikk bak et fjell og ikke i sjøen. Etterpå ville jeg bare rusle litt rundt og oppdage nye områder jeg ikke hadde sett dagen før.

Skoen min ble ødelagt, så jeg måtte gå ned igjen til rommet for å bytte. På vei ned kjøpte jeg en supergod yoghurtis med pistasjsmak på Cremosa – nam! Etter skobyttet oppdaget jeg en ny shoppinggate, Giuseppe Garibaldi, som jeg utforsket mer de neste dagene. Her lå også Poke House som selger Franui (bringebær med sjokoladetrekk), men det meste var stengt på søndager.

Jeg fortsatte turen min til Villanova-området, med fargerike hus og koselige små piazzaer, og oppdaget skjulte restauranter som plutselig poppet opp rundt meg. Deretter gikk jeg tilbake til Piazza Yenne der det var fullt liv, og oppdaget at klokken var over elleve. Det var fortsatt trettitre grader og supervarmt ute og jeg ville ikke gå inn.

Neste morgen hadde jeg treningsfri og ringte min bror Fredrik og gratulerte ham med dagen før jeg dro ut. Jeg hadde reservert solseng på Le Palmette, men ble skikkelig skuffet da jeg kom dit – plastsenger tett i tett på et lite område. Jeg droppet det og gikk heller tilbake til Emerson, som opplevdes mye bedre. Dette ble første dagen på turen min uten helt klar himmel, litt disig, så det føltes ikke like varmt. Sjøen var ekstremt mye klarere, sikkert fordi det var ukedag og færre folk på stranden. Jeg hadde bare en bok igjen og hadde lyst til å lese hele tiden, men måtte spare den til senere stranddager før mamma kom med ny bok. Det gjorde at jeg kjedet meg litt.

Kjøpte en caprese som var helt ok, men tomatene var litt kjedelige – ingen marinade. Vannmelonen tror jeg ikke var helt fersk, og var lite fristende. Jeg endte derfor med å dra fra stranden litt før fem og tok bussen tilbake. Den var stappfull, så jeg måtte stå hele veien – litt stress.

Etter en dusj gikk jeg ut i gatene for å finne en skomaker som kunne fikse favorittskoene mine, men han hadde ikke lim som fungerte – nedtur. Trøstet meg med samme yoghurtis på Cremosa som jeg hadde spist dagen før, helt fantastisk, og jeg fant ut at jeg måtte ha en dagen etter også. Jeg lette etter nye lignende sko, men fant ikke de samme. Jeg møtte en superkoselig italiensk dame på en skobutikk, og vi kommuniserte via chatGPT. Endte opp med å kjøpe et par sko hos henne, bare fordi hun var så hyggelig.

Senere dro jeg opp på Bastione og fikk med meg solnedgangen. Det var så fint og ikke altfor stappfullt heller. Etter å ha stått der en halvtime, gikk jeg ned til Piazza Yenne og fant en restaurant å spise på. I Cagliari går det stort sett fint å få bord uten booking.

På Corso Dodici spiste jeg cacio e pepe og popletto – grønnsaksboller som minnet litt om falafel. Helt greit, men akkurat da kunne jeg virkelig tenkt meg en stor salatbolle. Blir alltid litt matlei av å være så lenge i Italia uten ordentlig variert mat. Det er ganske ensidig når man er vegetarianer: pizza margherita, pasta alla Norma eller caprese.

Neste morgen stod jeg opp og fikk beskjed om at treningsrommet var stengt – utrolig irriterende når man har valgt hotell nettopp for å kunne trene. Jeg måtte derfor finne alternative løsninger. Nærmeste gym var over tjue minutter unna og kostet femten euro per økt, så jeg bestemte meg for å prøve en løpeøkt i stedet.

Byen egner seg egentlig godt for løping, men jeg har vært litt redd for å løpe fordi jeg har revet opp noen sener i ankelen, og smerten blir ikke bedre av løping. Jeg løp fra hotellet, ned til marianen og videre til Marina di Bonaria, som ligger litt utenfor sentrum. Det var flatt og fint, om enn ganske øde – bare en kafe og en restaurant i området. Fem kilometer senere var jeg helt utslitt, med flere drikkepauser underveis, det var varmt å løpe i nærmere førti grader.

Etter dusj og hårvask tok jeg bussen til Poetto, denne gangen til motsatt ende av stranden, så langt bort fra byen som man kommer. Jeg hadde booket solseng på Frontemare. Halvveis med bussen snudde den imidlertid, og jeg måtte bytte til PQ-bussen som går direkte fra byen. Turen tok over en time, men det var verdt det. Den enden av stranden var helt annerledes – smalere promenade, mer landlig, roligere og langt færre mennesker. Vannet var litt kaldere, men ekstremt klart.

Solsengen på Frontemare kostet tjuefem euro, og jeg hadde nok litt høyere forventninger enn det som møtte meg. Det startet bra med gratis vann, kaffe og håndkle inkludert, men det gikk raskt nedover. Området luktet urin, det var ingen frukt på menyen, og de kunne ikke bruke ovnen på grunn av smådyr (æsj!). Sengene var komfortable, men jeg dro rundt halv seks og tok riktig buss tilbake denne gangen.

På vei hjem gikk jeg innom et konditori som hadde hatt masse digge kaker om morgenen, men alt var tomt. Ting stenger tidlig i Cagliari – mellom halv åtte og halv ni – så man må være tidlig ute for å rekke noe. Makset siste kveld med crepe med is på Kremet (de hadde ikke vaffel lenger) og favoritten på Cremoso.

Jeg ruslet rundt i gatene i et par timer og nøt varmen, gikk opp til Bastione og fikk med meg en siste solnedgang.

Til slutt dro jeg til Su Stampu for byens tynneste pizza – den var virkelig tynn, og en margherita kostet bare fem euro. De fikk ti og var storfornøyde, og det var jeg også. Etter middagen dro jeg tilbake til hotellet for å pakke, siden jeg skulle reise tidlig neste morgen. Turen skulle videre til Costa Smeralda og Porto Rotondo. Jeg hadde booket bil som jeg endte opp med å avbestille for å ta tog og buss. Det tapte jeg over tusen kroner på. Var så sikker på at det var gratis avbestilling at jeg til og med slettet bestillingene, så jeg ikke kunne kontakte dem i etterkant. Angrer skikkelig på at jeg ikke tok bilen når jeg vet hvor krise bussturen til Porto Rotondo ble, men det var informasjon jeg ikke hadde når jeg tok den avgjørelsen.

Jeg føler at jeg hadde akkurat passe med tid i Cagliari til å slappe av og se det jeg ville – hadde bare ønsket litt selskap underveis. Byen overrasket meg positivt – her kombineres historisk sjarm, fargerike smug og koselige kafeer med moderne, pulserende liv. Fra solfylte dager på Poetto til magiske solnedganger over Bastione og Castello, føles byen både ekte og innbydende. Cagliari er definitivt et sted man finner roen i, og et sted jeg anbefaler å stoppe noen dager i 🙂

Taormina er en liten siciliansk perle som føles som tatt rett ut av et postkort. Byen ligger på en åsside med panoramautsikt over det glitrende joniske havet og den mektige vulkanen Etna i bakgrunnen. Her smelter historie, luksus og middelhavsstemning perfekt sammen – fra de brosteinsbelagte gatene i Corso Umberto med elegante butikker og kafeer, til små piazzaer, blomstrende terrasser og koselige restauranter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg ankom Taormina med tog fra Palermo via Messina, en tur på tre timer. Her hadde jeg kjøpt first class-billetter, noe som betydde litt bedre sete og egen stikkontakt. Det var ganske bra, men dessverre var alle setene vendt mot hverandre med veldig liten beinplass. Damen ved siden av meg fikk sol på armen sin og dro ned gardinen, så det ble ganske stusslig å ikke kunne se ut. Jeg måtte slåss litt med henne for å få gardinen opp og ned, og det samme gjaldt plasseringen av beina.

I Messina hadde jeg kun ti minutter mellom togene, noe som ble ganske stress. Jeg stilte meg fremst i vognen for å komme først ut. Jeg skulle fra plattform 7 til 2, og det var DRITT – en lang trapp ned fra plattform syv og en lang trapp opp til plattform to. Med en koffert på tretti kilo i den ene armen og en håndveske på ti i den andre, var det et lite helvete, og jeg fikk en ganske ubrukelig arm resten av dagen.

Toget videre fra Messina hadde mindre komfort enn første del av turen men jeg fikk et sete i midtgangen ved dørene, akkurat som på Vy. Litt stress med folk som strømmet inn og ut, men bedre enn å stå. Etter en kjapp tur på førtifem minutter var jeg nede ved sjøen i Taormina, Giardini Naxos. Der måtte jeg betale tjuefem euro for å komme meg opp i høyden. Kun to kilometer, men mange høydemeter og svinger gjorde at det føltes mye lengre.

I Taormina hadde jeg leid privat leilighet, da hotellene ble for dyre. Da jeg kom opp til leiligheten, fungerte ikke koden, og jeg ble stående lenge ute i solsteiken i trettisyv grader og vente på verten. Leiligheten var romslig og grei, men med noen store mangler: Ingen AC i oppholdsrommet, kun en svak på soverommet, og leiligheten var dobbelt så varm som det var utenfor. Den var også veldig mørk med kun små lamper og ingen taklys.

I tillegg var verten veldig uprofesjonell, blant annet med stadige meldinger og krav om å sende ID via WhatsApp. Han maste også daglig om ting, som å ta bilder av ting for han, alltid med en “How are you???”-melding, noe som var litt slitsomt. Utenom det så var jeg fornøyd med beliggenheten midt i gamlebyen.

Etter at jeg hadde vist ID på et samarbeidende hotell bestemte jeg meg for å sjekke ut byen. Taormina sentrum er veldig koselig; en sjarmerende labyrint av smale, brosteinsbelagte gater med middelalderbygninger, små piazzaer, elegante butikker, koselige kafeer og restauranter: alt med utsikt mot havet og Etna i bakgrunnen.

Jeg gikk langs hovedveien med havutsikt og ble overveldet over hvor langt oppe byen ligger. Jeg passerte det berømte femstjerners hotellet San Domenico Palace fra White Lotus-serien, men stedet var helt barrikadert, og det var umulig å se noe som helst inn. Jeg hadde sjekket alle restaurantene på området en måned tidligere, men alt var fullbooket, så jeg fikk dessverre ikke sett det berømte bassengområdet.

I sentrum lette jeg lenge etter en god salat til lunsj, men menyene hadde nesten bare pizza, pasta og caprese som vegetaralternativer. Til slutt endte jeg på Levante, hvor jeg valgte både vaffel med is og pistasjkake. Veldig godt, men altfor mye med to – klarte ikke spise opp.

Middagen endte noen timer senere på Osteria Villa Zuccaro. Jeg prøvde Pasta alla Norma, en klassisk siciliansk pastarett som består av pasta servert med stekt aubergine, tomatsaus, ricotta og basilikum . Den var helt okei, men ikke noe wow.

Jeg forlot restauranten i tide til å rekke solnedgangen på Amfiteatro Antico. Utrolig nok så stengte de klokken syv, og jeg møtte stengte porter, totalt delja vu til Palermo og Monte Pellegrino. Gikk hjem tidlig og satte meg på balkongen, som hadde utsikt rett mot en bråkete restaurant med sterk fiskelukt.

Jeg følte meg ensom og litt lei meg denne dagen, og fikk litt panikk over at jeg skulle være her fem dager – jeg følte jeg hadde sett hele Taormina på en ettermiddag. Før jeg la meg brukte jeg derfor tiden på å legge planer for de neste dagene for å unngå å føle det samme igjen.

Dagen etter våknet jeg tidlig fordi rommet var veldig varmt, men klarte å holde ut og sove til halv sju. Man må jo egentlig bare nyte den sjeldne gangen i livet man har det så varmt inne. Jeg brukte litt tid på telefonen og bestemte meg for hvilken strand jeg ville besøke, og booket den med en gang. Deretter dro jeg på trening på et lite gym rett nedi gaten, Quarus. Anbefales på ferie! Gymmet var drevet av en hyggelig mann, og det var nesten bare lokale som trente der, hovedsakelig menn. Det kostet femten euro per dag, men jeg fikk tre dager for tretti. Fikk en skikkelig god økt, beina fikk kjørt seg, og til og med hipthrust fikk jeg til – noe som er sjeldent i utlandet.

På vei tilbake stoppet jeg innom matbutikken og så køen på Bam Bar for den berømte frokosten brioche og granita. Fikk aldri testet dette stedet, men prøvde den tradisjonelle frokosten et annet sted senere på turen. Etter en dusj bestemte jeg meg for å gå ned til stranden selv om det gikk busser, det er alltid litt gøy å utforske området man bor i til fots.

Google Maps foreslo raskeste vei, men den var helt krise – svingete, bratte veier og trapper som endte i et gigantisk buskas. Jeg prøvde to ganger å pløye meg gjennom det høye gresset, men ga opp og måtte gå helt opp igjen til toppen, noe som tok tjue minutter ekstra.

Jeg tok så den lengre, men mye bedre og mer normale veien ned til kysten, selv om den også var bratt.

Den tok meg ned til Mazzaro-stranden der den berømte Lido La Pigna ligger. Jeg fikk også sett Villegiatura og Atlantis Bay, to fem stjerners hoteller som så helt magiske ut, men der kostet det henholdsvis tre hundre og hundre og femti euro å leie solseng. Gikk videre til Tao Beach Club, som jeg hadde siklet på hjemmefra. Fint sted, men ikke verdt hundre og femti euro, så jeg var glad for å ha sjekket det ut og fått det ut av hodet.

Ved siden av lå Ipanema by Guess Beach Club, hvor jeg hadde bestilt solseng til sekstifire euro samme morgen. Jeg valgte seng ved bassenget for å få service og tilgang til både basseng og strand. Dersom du valgte stranden så fikk du ikke bruke bassenget.

Jeg fikk utdelt et glass prosecco og ble fulgt til solsengen, hvor det lå en veske med badehåndklær og en badering i samme stil. Kul detalj, minnet litt om La Cabane i Marbella, men sengene var harde og stedet ikke i nærheten så eksklusivt. Allikevel var de ansatte utrolig hyggelige, og servicen var topp.

Jeg koste meg skikkelig med magisk iskaffe og jordbærslush. Vannmelonen var derimot en skuffelse – dyr, vassen og druknet i smeltet is. Lunsjen var bruschetta med tomater og pistasjkake, som var helt greit. Jeg betalte femtifire euro totalt for all mat og drikke i tillegg til solsengen.

Lå der nesten til de stengte klokken seks, før jeg gikk fem minutter til en buss som tok meg tilbake opp i høyden. Bussen var ny og fresh, med AC og kostet under to euro. Helt super måte å komme seg rundt i Taormina på.

Tok en kjapp dusj og hoppet over sminken for fjelltur, sist gang rant alt av ansiktet på grunn av fuktighetskremen som smelter i varmen. Denne gangen gikk det mye bedre uten. Jeg gikk først opp trappene til Chiesa Madonna Della Rocca, en kirke som ligger på en klippe på Monte Tauro, litt utenfor selve gamlebyen. Det er en liten, historisk kirke med enkel arkitektur som er kjent for sin unike beliggenhet hugget inn i fjellet med flott utsikt over byen og havet.

Her lå det også en koselig liten kafe som flere koste seg på med kald drikke i varmen. Derfra var det under ti minutter videre opp trappene til Castello di Taormina, en historisk festning på toppen av Monte Tauro, omtrent 396 meter over havet. Dessverre fikk jeg ikke se annet enn inngangsporten uten å betale ti euro, og siden denne også stengte før solnedgang så sparte jeg de pengene.

I stedet fikk jeg øye på Castelmola, en pittoresk liten middelalderlandsby som ligger på en klippe 529 meter over havet, og bestemte meg for å gå dit. Fra Monte Tauro gikk stien bratt oppover gjennom klipper, olivenlunder og typisk middelhavsvegetasjon. Underveis belønnes du med dramatiske utsikter over Taormina, det joniske hav og vulkanen Etna.

Med seige bein fra trening og mye gåing slet jeg meg oppover, men da jeg endelig kom til toppen, var det magisk å se den rosa himmelen fra borgen.

Castelmola er kjent for sine spektakulære panoramautsikter, og har blitt ansett som en av de vakreste landsbyene i Italia. Castello di Mola er et fort i ruiner, som tidligere ble brukt som festning og fengsel, men utsikten er det ingenting å si på. Nede i den lille landsbyen venter trange, brosteinsbelagte gater og koselige kafeer og restauranter.

På hovedtorget i byen, Piazza Sant’Antonino var det utrolig koselig med en fin restaurant, søt kirke og en balkong hvor man kunne se Etna. Folk sto i lang kø på restauranten Maksim, men en mann var superhyggelig og fant et lite bord til meg alene på siden. Der hadde de en av de beste pizzaene jeg noen gang har fått i Italia, toppet med både mozzarella og parmesan, nam!

Jeg hadde håpet å ta bussen ned igjen rett over klokken ni, men det tok for lang tid å bestille, og først halv ti hadde jeg betalt. Da var jeg iskald og klarte ikke å vente på bussen kvart over ti – det var mye vind der oppe. Jeg endte derfor med å gå ned i mørket, beksvart og med ujevne trapper. Jammen var det godt å komme ned i le.

Nydelig utsikt og Etna i solnedgang. Etter tretti tusen skritt denne dagen var jeg utslitt, og jeg gikk rett tilbake til rommet rundt halv elleve. Hvis du besøker Taormina, så kan jeg absolutt anbefale en ettermiddag i Castelmola.

Neste morgen startet jeg med trening på Quarus, samme sted som dagen før. Etterpå gjorde jeg meg klar for stranden, og denne dagen hadde jeg valgt den kjipe siden jeg skulle på en utflukt og måtte gå litt tidligere. De høye solsengprisene gjør at man må tilbringe hele dagen på stranden for å få valuta for pengene.

Jeg tok taubanen Funivia Taormina-Mazzaro ned, den forbinder gamlebyen med kystområdet ved stranden i Mazzaro. Det kan bli litt lange køer på populære tidspunkt, men ellers fungerte den veldig greit. Prisen var seks euro en vei eller ti tur/retur.

Målet mitt var Lido La Pigna, den første stranden på Mazzaro når man kommer ned med banen. Den var dessverre helt fullbooket, men ved siden lå Il Delfino som hadde ledige plasser. Strendene her var virkelig ikke noe å skryte av – kjipe senger tett i tett, gråaktig grus og grumsete vann der man gikk uti for å bade. Kanskje den kjipeste stranden på øyen, og alle gikk med badesko.

På hver sin side av disse kjipe lidoene lå luksushotellene Mazzaro Sea Palace og Villa Sant’Andrea. De hadde samme kjipe strand, bare med bedre senger – og jeg hadde aldri betalt tre hundre euro for det. Jeg ble på stranden i fire timer, og betalte tretti euro for solseng, det billigste du får i Taormina. Jeg tror et sett kostet femti euro så man sparer ti om man er to.

Jeg kjøpte vannmelonbiter og en deilig granita, som jeg dessverre klarte å søle ut da jeg hadde for mye å bære tilbake fra strandkiosken. En gammel dame som satt foran disken og løste kryssord reiste seg, vasket opp etter meg og fylte slushglasset på nytt. Hun dyttet meg bort da jeg prøvde å hjelpe. Fantastisk service, men det var litt ubehagelig å stå der hjelpeløs og se på når hun tørket opp mitt søl. Rundt halv tre tok jeg banen opp igjen, kjøpte en focaccia med mozzarella, pesto og tomat til å spise på rommet, og fikk det ekstremt travelt for å rekke en dusj med hårvask.

Senere på dagen skulle jeg nemlig på solnedgangstur til Etna med Etna Tribe, et lokalt firma. Det var oppmøte klokken fire utenfor parken via Communale. Jeg var der ett minutt før, men ingen kom. Kvart over sendte jeg melding, og fikk beskjed om at guiden hadde problemer med bilen, men skulle komme senest halv fem. Jeg sto i solsteken, uten sted å sitte, med insekter flyvende rundt. Jeg fikk se hagen, kjempekoselig med fantastisk utsikt mot sjøen, men forsinkelsen gjorde at jeg nesten mistet lysten på hele utflykten.

Da klokken nærmet seg fem, kom guiden – Guiseppe, en liten, hyggelig fyr som tok seg god tid med oss. Turen skulle egentlig vært over kvart over ni, men vi kom ikke hjem før elleve. Han kjørte som et svin opp de svingete veiene til Etna, to tusen meter over havet, men kvalmearmbåndene mine fungerte faktisk, så det gikk fint. Hele gruppen var stille og litt sure etter forsinkelsen på veien opp.

Første stopp var smaking på lokale produkter: olivenolje, pistasjkrem, pesto og vin. Ikke favoritten på turen, men her begynte folk å snakke litt sammen, og stemningen ble hyggelig.

Så var det opp på selve vulkanen. Under føttene kjenner du den grove, vulkanske steinen og askepartikler som gir en sprø og litt ustødig overflate. Landskapet rundt er dramatisk og skarpt, med svarte lavafelt, små kratere og spor av gammel vulkansk aktivitet, mens fjellene og havet strekker seg i det fjerne.

Guiseppe ga oss mye historie om Etna og de ulike kraterne, noe som ga en del stopp underveis.

Luften var frisk, kanskje litt for frisk, og jeg var glad jeg hadde med både bukse og jakke. Skoene ble fulle av lava, anbefaler å låne i stedet for å bruke egne.

På solnedgangsturen får du ikke kommet opp til det siste og høyeste krateret, men lavafelt, kratere og vulkanske landskap får et gyllent, magisk lys fra solen som går ned, og det var fantastisk flott.

Da vi kom ned, trodde vi at siste aktivitet; en lava-grotte, ville bli droppet fordi det var såpass sent. Neida! Hjelmer og lommelykter ble utdelt, og vi krøp inn i hulen. Bekmørkt, lavt tak, og iskaldt så var det en freaky opplevelse.

Det hjalp ikke når det kom en flaggermus flygende rett over hodene på oss, og rottene løp rundt beina våre – ni personer på bakken, hylte i panikk! Helt syk opplevelse, både morsom og ubehagelig.

Vi hakket tenner da vi kom ut. Turen hjem føltes mye kortere, og det var deilig å komme tilbake i varmen etter en spennende dag.

Neste dag sov jeg helt til klokken åtte, natten gjennom – så deilig! Hadde også fri fra gymmet, så dagen startet skikkelig chill. Jeg hadde booket solseng i Letojanni, men hadde god tid, så jeg bestemte meg for å sjekke ut Isola Bella først.

Isola Bella er en liten naturlig øy utenfor Taormina, ofte omtalt som “perlen av Middelhavet”. Den ligger i en bukt ved Taormina Mare, og er forbundet til fastlandet med en smal stein- og grusstripe som tidvis forsvinner under høyvann.

Jeg tok taubanen ned, krysset veien og gikk alle trappene ned til stranden. Stranden foran den lille øyen er populær, og var fullstendig kaotisk med folk tett i tett over alt.

Første del var skikkelig shabby, med grus, steiner og slitne solsenger som lå oppå hverandre – ikke noe fristende i det hele tatt.

Ved siden av dukket noen fine senger opp, tilhørende La Plage, men de kostet 189 euro og var egentlig ikke verdt det – de lå jo på akkurat samme strand, bare mer behagelige og hadde håndkle inkludert.     

På “gratis”-delen nå folk nesten oppå hverandre. Jeg ble veldig lite imponert over Isola Bella og stranden her, så jeg tilbragte ingen tid her.

Jeg gikk opp igjen til hovedveien (det er ganske bratt!) og ventet på bussen til Letojanni. Den kom femten minutter etter rutetid, akkurat da jeg holdt på å gi opp og dra derfra. På bussen møtte jeg en hyggelig italiensk jente fra Puglia som forklarte meg hvor jeg skulle gå av. Siste stopp i Letojanni var cirka tjue minutter før stranden jeg skulle på, så jeg måtte gå siste del langs en promenade med kafeer og strandbarer – helt greit.

Jeg hadde booket Nueva Spiaggia Paradiso via Stefano Forever, helt i enden av stranden. Jeg ble tatt imot av en hyggelig dame som viste meg rundt: restaurant, kafé, bar, basseng, dekk og strand. Jeg hadde booket på “sea view deck”, blant de billigste plassene, åtti euro for to. Fikk en myk og digg seng med utsikt over sjøen og et stort blått badehåndkle – mye bedre enn min lille serviett som bare dekker rumpa, men mørk blå var litt upraktisk. Det var nesten førti grader denne dagen og det sved seriøst på hælene når håndkle ble varmet opp av solen.

Ellers var alt upåklagelig – veldig god service, digg iskaffe, fantastisk avokado-toast med egg, og den beste vannmelonen på turen. Drikkeprisene var stive – smoothie femten euro, drink tjueto – så jeg holdt meg til vannflasker på 0,4 liter for syv euro. Sjøen her var fantastisk – fine, glatte steiner og det klareste diggeste vannet jeg har sett. Fordi det var så varmt badet jeg faktisk to ganger, satt lenge og nøt det på steinene med beina i sjøen. Ved betaling ble jeg positivt overrasket – “bare” førti euro for en person, pluss fem euro i service. Dette stedet kan jeg virkelig anbefale.

Jeg forlot beach cluben halv seks og på veien sjekket jeg ut hele Letojanni-promenaden. Stranden var ikke noe spesielt – litt grå og grusete – men vannet magisk, og solsengene kostet bare tolv euro hele veien. Jeg hadde planer om å ta bussen tilbake fra samme sted jeg gikk av, men den kom aldri, så jeg endte opp med å gå hele veien tilbake. På veien dro jeg innom Atlantis Bay, som jeg ble helt obsessed over. Det var et femstjernes hotell der man kunne leie solseng for 150 euro per dag, men jeg endte med å prioritere Catania. Kommer for alltid til å angre på det, fikk SÅ godfølelsen der på Atlantis.

Jeg kikket også på et annet sted hvor jeg ble kjørt ned til resepsjonen i golfbil for å spørre om pris – 300 euro for en dag. De rike har virkelig penger. Orket ikke gå siste del opp i høyden, så gikk rundt Isola Bella og fant et busstopp som tok meg tilbake til Taormina på ti minutter. Jeg stoppet innom Nove som har et utrolig utvalg av pistasj søtsaker. Denne isen er noe av det beste jeg har smakt.

Hjemme halv åtte, og da var det godt med en dusj. For en gangs skyld sminket jeg meg og tok på kjole for en stroll i Taormina. Prøvde å finne noe jeg ikke hadde sett før, men det var faktisk ikke mer å oppdage, så jeg ble gående på Corso Umberto, som omtrent utgjør hele byen.

Jeg prøvde desperat å finne vegetarmat som ikke var pizza, pasta eller caprese – håpløst! Kun femstjerners hotellene hadde noe annet, men der var prisene for høye. Jeg endte til slutt opp midt på Corso Umberto på et helt ok sted og spiste gnocchi alla sorrentina – ingenting slår den jeg fikk i Polignano i 2023. Alt stengte klokken elleve, og da var det eneste alternativet å spise is eller ta en drink, så jeg dro tilbake på rommet for å planlegge siste dag og henge opp klær fra vaskenmaskinen som brukte tre timer.

Siste dagen var jeg usikker på hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde sykt lyst til å dra til Atlantis og ta pizzakurs etterpå, men samtidig ville jeg besøke Giardini Naxos, Catania og Siracusa. I tillegg hadde jeg en knekt negl som måtte fikses, og en treningsøkt som allerede var betalt.

Jeg startet på Quarus ved åpning klokken åtte og fikk inn en god økt. Jeg likte meg virkelig godt på dette lille gymmet, perfekt sted å trene på ferie. Deretter dro jeg til Esterika for å fikse den knekte neglen klokken ni. Jeg var der fem på, men hun kom heseblesende kvart over, ikke forvent on time her. Resultatet ble ikke spesielt lekkert, og prisen var svinaktige tjue euro. Men bedre enn å gå rundt med en knekk.

Etter en dusj kledde jeg meg for tur. Jeg tok bussen litt før elleve og ble sluppet av ved starten av Lungomare Giordini Naxos. Her var det endelig normale solsengpriser, ti euro per seng. Tett i tett som vanlig, men ikke like ille som i Taormina. Stranden hadde mer sand, et smart valg for barnefamilier.

Jeg gikk hele strandpromenaden bort til togstasjonen – ekstremt varmt, det rant fra ansiktet, men fint å gå langs vannet med varierende kafeer og restauranter på andre siden. Ikke samme viben som i Taormina, men mer som en typisk charterdestinasjon.

Jeg tok det lengste toget til Catania – sekstifem minutter. Det finnes også noen avganger som bare tar førti. Kom av på Catania Centrale, og stedet føltes stort og overveldende. Utenfor togstasjonen var det kaos med busser og turister overalt.

Jeg gikk de to kilometrene inn til sentrum, ekstremt sliten, seig i kroppen og med ødelagte ankler. Joggeskoene i varmen hjalp heller ikke. Gatene var kjipe, tomme og uinspirerende.

Kom endelig til Piazza del Duomo, som var litt oppskrytt. Kirken var fin, men elefantfontenen var nesten usynlig.

Jeg var sulten så jeg satte meg ned på den institusjonsrike kafeen Prestipino og fikk endelig testet den berømte lunsjen brioche og granita – faktisk ganske bra og til helt andre priser enn i Taormina. Jeg valgte pistasjgranita til briochen, og la til en arancini med spinat og mozzarella for å smake på det også.

Sammen med granateplejuice betalte jeg bare tolv euro for alt dette inkludert tips. Kult å smake på, og alt var egentlig godt, men ikke sånn at jeg har behov for å kjøpe det igjen.

Jeg ruslet rundt i gamlebyen, noen fine bygg og få koselige kafeer, ellers skitten, lite innbydende og full i stinkende søppel. Handlegaten Via Etnea var en gedigen skuffelse, med kjedebutikker og lite liv. Villa Bellini-parken var grei, og jeg fant en liten koselig restaurant i Via Santa Filomena som sikkert er hyggelig på kveldstid.

Etter fire timer var jeg mer enn klar for å ta toget tilbake – lykkelig for å forlate denne shabby byen.

Jeg angret så sykt på at jeg ikke betalte i dyre dommer for en solseng på Atlantis og tilbrakte hele dagen der. Siracusa rakk jeg heller ikke, da over fire timer på tog ville tatt for mye av dagen, og det ble ikke noe pizzakurs. Jeg var så sjeleglad jeg kansellerte hotellet i Catania og valgte å bo i Taormina i stedet, for denne byen er noe av det kjipeste jeg har besøkt.

I leiligheten fikk jeg tid til å pakke og vaske håret – deilig, for det var ikke enkelt å finne tid til det med alle utfluktene mine. Jeg pyntet meg og gikk for å spise på Villa Zuccaro Pizzeria, byens beste restaurant oppe i høyden med stor panoramaterrasse. Køen utenfor var insane, men damen som håndterte alt gjorde en fantastisk jobb.

Jeg satte meg på liste og ble ropt opp etter tjue minutter. God service og fantastisk pizza – et imponerende maskineri. Jeg bestilte margherita med bøffelmozzarella og pistasjpesto – sykt digg. Pizzaen betale jeg femten euro for, ikke ille i det hele tatt.

Jeg avsluttet kvelden med en siste stroll gjennom Corso Umberto – virkelig en koselig by. Taormina ble min favoritt på Sicilia, sammen med dagsturen til Cefalu.

Siste morgenen stod jeg opp klokken åtte, pakket ferdig og gikk kilometeren ned til busstasjonen med trettifem kilo bagasje. Heldigvis gikk det nedover, så det var greit selv om det ble varmt. Busselskapet Etna Transporti hadde sendt mail om å være der tretti minutter før, men det stemte overhode ikke – bussen var ikke der tjue minutter før, heller ikke ti minutter før. Italienerne respekterer virkelig ikke andres tid. Bussen forlot Taormina tjuefem minutter over tiden og ble trettifem minutter forsinket til flyplassen.

Ved ankomst flyplassen i Catania var det kaotisk og skittent, og vanskelig å vite hvor man skulle gå. Siden vi var sene var innsjekken åpen, men en mann oppholdt hele køen i en time, og det tok ekstremt lang tid å sjekke inn. Jeg stilte meg i køen kvart på elleve og var innsjekket ti på tolv, kun femten minutter før boarding. Heldigvis var køen i sikkerhetskontrollen nesten null, så det gikk raskt. Jeg rasket med meg en vannflaske og litt siste pistasj-søtt i desperasjon og gikk til gaten.

Flyplassen var ikke stor, kanskje som Flesland, men overfull og trang, og minnet mye om Firenze. Vi var i flyet tjue minutter før takeoff, og jeg fikk hele seteraden for meg selv – spesielt digg siden jeg hadde fått tildelt midtsete. Flyturen tok en time og ti minutter, med gode seter og god plass, og ingen problemer med overvekt og innsjekket bagasje på 25,2 kg.

Jeg må bare nevne at jeg opplevde veldig god service på Sicilia. Overalt sto folk på for å gi meg det beste, på restauranter, hoteller og under utflukter. Spesielt husker jeg restauranten etter fjellturen i Palermo, servitøren på reatauranten i Castelmola, Atlantis og de andre luksushotellene i Taormina, guiden på Etna-turen, og damen i døren og servitøren på Villa Zuccaro Pizzeria.

Alt i alt likte jeg meg veldig godt i Taormina. Det var koselig å rusle rundt i Corso Umberto, sjekke ut små piazzaer og butikker, og stranddagene på Nueva Spiaggia Paradiso med det klareste vannet jeg har sett var helt magiske. Atlantis Bay stakk seg virkelig ut, drømmen er å bo der og nyte luksusen hele dagen. Samtidig er maten alltid litt frustrerende som vegetar; menyene er veldig repetetive, få sunne alternativer, og jeg går aldri så mye opp i vekt på noen ferie som i Italia.

I 2025 gikk sommerferien til tre av Middelhavets perler: Sicilia, Sardinia og Korsika. Sicilia er Middelhavets største øy, kjent for vakre strender, livlige byer som Palermo og Taormina, og den majestetiske vulkanen Etna. Sardinia er berømt for turkise strender, dramatiske klipper, sjarmerende kystbyer og jet set life. Korsika, som er Frankrikes øy, byr på ville fjell, krystallklare strender og pittoreske små landsbyer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg opplevde fantastiske steder med magiske strender, sjarmerende byer og luksuriøse beach clubs, men også ekstreme priser, køer og uventet ekstremvær som gjorde at ikke alt gikk helt etter planen. Det var en ferie med store kontraster – fra luksuriøse oaser til utfordrende transport og stengte attraksjoner – som likevel gav minner for livet. Reising er ikke alltid perfekt, men det er ekte. Nye destinasjoner blir ikke alltid nye favoritter, men det gir alltid minner.

Jeg startet reisen på Sicilia, med Palermo som første stopp. Palermo er Sicilias hovedstad og en by rik på historie og kultur, hvor moderne livsstil møter gamle tradisjoner. Her finner man travle markeder som Ballaro og Capo, barokkarkitektur, koselige piazzaer og smale smug. Byen ligger ved kysten, med både pulserende byliv og havutsikt. Palermo er på ingen måte en polert by, men jeg er allikevel glad jeg valgte å bruke noen dager her.

Jeg dro hjemmefra klokken fem om morgenen for å ta flytoget til Gardermoen. Flyet til Roma var i rute og landet til og med tjue minutter før tiden. Jeg fløy med SAS og ITA, og betalte 2200 kroner inkludert fast track og bagasje. Kofferten ble sendt direkte, men jeg måtte likevel sjekke inn på nytt i Roma. Heldigvis slapp jeg å gå ut – jeg fant en skranke i transit-området. Flyet videre var en time forsinket, så jeg hadde veldig god tid.

Roma Fiumicino er en gigantisk flyplass med mange muligheter, men håndbagasjen min var altfor tung, og det fantes ingen vogner tilgjengelig. På toppen ligger en stor Eataly med pizza, pasta og søtsaker – perfekt for å slå i hjel tid. Flyturen videre til Palermo tok bare førtifem minutter, men flyet var veldig trangt. Flyplassen i Palermo er relativt stor, på størrelse med Flesland i Bergen, og bagasjen kom raskt. Jeg var sliten og orket ikke ta buss, så jeg endte opp med taxi. Turen tok rundt tretti minutter, men kostet svinaktige sekstifem euro.

Jeg sjekket inn på Hotel Plaza Opera, hvor jeg betalte cirka tusen kroner natten. Rommet var lite og enkelt, men rent, og badet var romslig – så jeg var fornøyd. Beliggenheten var i den nyere delen av byen, med butikker, restauranter og bussforbindelse til Mondello rett i nærheten. Det var rundt to kilometer å gå til gamlebyen og togstasjonen.

Etter å ha pakket ut var jeg sulten, så jeg spiste på Poke House rett over gaten. Der tok jeg en salatbowl med edamame, feta, frukt og grønnsaker – kjempegodt. I tillegg hadde de Franui, som jeg elsker! Franui er frysetørkete bringebær med et tynt crispy sjokoladetrekk, fantastisk snack.

Etter å ha spist gikk jeg videre for å bli kjent med byen. Det første som møtte meg var Teatro Politeama, en av byens største konsertsaler og operascener, og startpunktet for Palermo sentrums sentrale og livlige område, omgitt av butikker, kafeer og parker.

Veien derfra tar deg videre til Via della Liberta og Via Ruggero Settimo, byens shoppinggater med både luksusbutikker og lokale designere. På Piazza Verdi ligger Teatro Massimo, som faktisk er Italias største operahus. Området rundt er fylt med kafeer, restauranter og historiske bygninger, og på den store trappen foran fasaden sitter det ofte lokale ungdommer og koser seg med medbragt mat og drikke.

Jeg gikk gjennom byen og ned mot sjøen for å se solnedgangen. Havnepromenaden Foro Italico strekker seg langs kysten på nedsiden av sentrum og byr på utsikt over havnen og Middelhavet. Promenaden er bred med en stor gressbakke, og palmetrær. Mange beskriver området som perfekt for spaserturer, jogging eller en rolig ettermiddag ved vannet.

Jeg ble ikke veldig imponert: promenaden lå feil vei i forhold til solnedgangen, og området fremsto som ganske slitt. Kafeene var få og lite innbydende, og bakken hadde en brungrønn, litt trist karakter.

Jeg er allikevel enig i at det var et fint sted å løpe. De arrangerte også treningsgrupper der.

I havnen ligger også Porta Felice; to store, barokke porttårn som markerer åpningen mot havet, og marinaen La Cala, full av seilbåter og yachter, med promenade langs vannet. Helt ærlig synes jeg ikke det var noe særlig spesielt å se.

Jeg gikk derfor inn igjen i byen med planen om å finne et sted å spise, men jeg var ikke sulten etter lunsjen, så jeg tok tidlig kveld. Klokken ti var jeg tilbake på rommet, trøtt etter en lang reisedag, og det var deilig å endelig legge seg.

Neste dag startet jeg på hotellrommets treningsrom, som faktisk var overraskende bra – med både tunge vekter og kabelmaskin. Etter en kjapp dusj gikk jeg til bussholdeplassen ved Piazza Crispi for å ta buss 806 til Mondello. Den kunne man ikke ta uten kontanter, men heldigvis hadde jeg fem euro igjen fra en tidligere tur jeg hadde vært på.

Bussen skulle gå hvert tiende minutt, og en tur-retur-billett kostet tre euro og femti cent. Bussen var stappfull, forsinket og helt kaotisk. Turen tok en hel time, selv om den egentlig skulle ta førtifem minutter, og hadde over tretti stopp på veien til stranden.

Da jeg endelig kom frem ble jeg litt skuffet. Mondello er Palermos mest kjente stranddestinasjon, kjent for sin vakre bukt med krystallklart vann og fin sand tolv kilometer utenfor sentrum. Selv om stranden i seg selv er fin, fremsto området som shabby og slitt, med dårlig asfalterte gater, en blanding av sand, grus og ødelagt asfalt.

Lidoene (privat drevet organisert strand med fasiliteter) lå tett i tett, med lange køer, slitne solsenger og begrensede fasiliteter, noe som gjorde det lite fristende å legge seg ned.

Jeg endte til slutt på Mondellos hovedattraksjon, Lido Balneare, hvor man kunne leie en enkel seng for tjue euro. Det virket som det beste alternativet, med toaletter og dusjer. Selve stranden var nydelig – krystallklart, varmt vann, og jeg fikk en seng på første rad da jeg kom rundt halv tolv.

Her lå jeg og stekte i over trettifem grader og nøt den første soldagen i ferien. Jeg badet ikke for det er så stress med vått badetøy når man skal på busser og offentlig transport, men vannet var klart og fint.

På stranden lå Alle Terrazze, en lekker restaurant med balkong mot vannet, men de krevde reservasjon. Litt skuffende at man heller ikke fikk kjøpt vann på området – man måtte ut på gaten for det. Der fant jeg en pizzavogn som solgte ferske pizzaer til fem euro. De så veldig gode ut, og man kunne ta dem med tilbake inn på stranden. Jeg droppet det, men da jeg pakket sammen rundt halv fem, kjente jeg at jeg var sulten, så jeg gikk til piazzaen i Mondello. Der var nesten alle restaurantene stengt mellom lunsj og middag.

Jeg passerte et “I Love Mondello”-skilt med masse knuste glassbiter foran – og faktisk var det glasskår spredt utover hele området, som opplevdes ganske shabby. Restauranten Didue, som jeg hadde sett meg ut, var dessverre også stengt. Jeg vet det er mulig å velge å bo på hotell i Mondello, men med mindre du kun vil gå på stranden og ikke gjøre noe annet så hadde jeg heller valgt Palermo.

Til slutt endte jeg opp tilbake på La Lunette, som hadde en flott beliggenhet rett på stranden, ikke langt fra der jeg hadde solt meg hele dagen. Caprese-salaten jeg bestilte var ganske basic og kjedelig, servert med litt ristet loff.

Heldigvis reddet desserten opplevelsen – en vaffel med pistasjis. Isen var helt fantastisk, en av de beste pistasjisene jeg har smakt, ekte pistasj, skikkelig intens og god på smak.

Bussen tilbake til sentrum gikk rett over gaten klokken seks. Den var mindre full, hadde bedre aircondition, og turen tok kun førtifem minutter, som den skulle. Tilbake på rommet tok jeg en etterlengtet dusj, men jeg hadde ikke så god tid – i Palermo stenger mye tidlig.

Klokken halv åtte gikk jeg ut. Butikkene stengte allerede klokken åtte, men det var mye liv i gatene. Jeg startet på Rinascente, byens største department store, som har en flott rooftop med bar, restaurant og utsikt mot solnedgangen. Deretter fortsatte jeg til Seven Restaurant, en enda bedre rooftop med panoramautsikt over byen og solen som gikk ned. Stemningen var fantastisk – jeg elsket viben, men det var ikke helt det samme å være der alene.

Jeg vandret derfor videre inn i gamlebyen, gjennom smale gater og smug, forbi kirker og små kaféer. Da fant jeg Quattro Canti, et av Palermos mest ikoniske og fotogene bypunkter, kjent som hjertet av byens historiske sentrum. Navnet betyr “de fire hjørnene”, og refererer til de fire palassene som omslutter krysset. Hvert hjørne har fasader med barokke statuer og fontener, som representerer årstider, spanske konger og skytshelgener.

Ved Quattro Canti var jeg egentlig på vei til katedralen, men ble lokket inn på restauranten Carlo V da jeg så at de hadde cacio e pepe på menyen. Retten var helt ok – liten porsjon til femten euro, men det passet greit etter den sene lunsjen i Mondello. Hadde likevel valgt et annet sted neste gang.

Katedralen i Palermo var enorm, og utenfor var det en forestilling på gang. Her var gatene også opplyst med dekorasjoner, nesten som julelys. Jeg bestemte meg for å komme tilbake og sjekke ut katedralen i dagslys. Spaserte Via Maqueda ned igjen, der restaurantene lå tett i tett, før jeg til slutt kom tilbake til hotellet halv elleve – sliten i beina etter en lang dag.

Mondello fristet ikke til gjentakelse, spesielt ikke med bussturen dit. Derfor stod jeg opp halv åtte neste morgen og pakket baggen for en dagstur til Cefalu. Jeg gikk en halvtime til togstasjonen Palermo Centrale og hadde god tid før toget gikk 09.36. Det kan anbefales å komme tidlig, for toget står klart på plattformen og fylles raskt opp – da risikerer man å måtte stå. Billett er lurt å kjøpe på stasjonen, det er billigere enn på nett. Jeg betalte syv euro for billetten, tenk om offentlig transport kunne vært så billig i Norge. Toget var moderne og med aircondition, og turen tok rundt femti minutter med fem stopp underveis. Deler av reisen gikk langs sjøen med fin utsikt.

Cefalu er en av de mest sjarmerende kystbyene på Sicilia, kjent for sin pittoreske gamleby, vakre strand og dramatiske beliggenhet ved foten av La Rocca, et høyt klippefjell som reiser seg bak byen. Jeg likte meg skikkelig godt her, og det er kanskje en av de få stedene på Sicilia der du har alt på samme sted, perfekt for barnefamilier.

Fra stasjonen gikk jeg omtrent en halvtime til Calette Reef Club, hvor jeg hadde booket solseng. Prisen var hundre euro for en dobbeltseng uten håndkle (ti euro ekstra hvis man ville leie), noe som var langt over smertegrensen, men det viste seg å bli en av de beste dagene på hele turen min, så jeg angrer ikke. Det eneste som er synd er at man alltid blir straffet for å være alene. Om man er to så hadde jo dette blitt halv pris.

Veien til Calette gikk først gjennom den sjarmerende gamlebyen med sine smale gater, og deretter ut i mer åpent landskap langs sjøen.

Til slutt kom jeg frem til en liten oase med solsenger på en kai over havet. Reef-klubben er strandklubben til femstjerners hotellet Le Calette, med beliggenhet rett ved sjøen. Stedet opplevdes som behagelig og chill – et perfekt sted å slappe av,  nyte sjøutsikt, fine omgivelser og god service.

Her var det skikkelig deilig – stekende sol, svak bris, lyden av bølgeskvulp og krystallklart vann. Man badet fra kaien, og det var ikke strand, så man kunne ikke stå på bunnen. Akkurat det var kanskje litt kjipt, men gjorde at vannet var veldig rent og fint.

På stedet spiste jeg en grov avokadotoast til lunsj, drakk en skikkelig god shaken coffee (nesten som gresk frappe, uten kunstige siruper), og senere unnet jeg meg en pistasjis – ekte, kremete og helt magisk, som bare på Sicilia. Prisene på mat og drikke var langt mer humane enn solsengene: vann fire euro, toast tolv euro.

Jeg ble hele dagen, fra før klokken elleve helt til klokken seks, det var helt fantastisk. De hadde både dusj, toaletter og skifterom, så jeg fikk dusjet, sminket meg og gjort meg klar for å utforske Cefalu videre.

Planen var egentlig å spise middag i Cefalu, og jeg hadde bordreservasjon halv ni. Men da jeg oppdaget at siste tog tilbake til Palermo gikk klokken ni, måtte jeg avbestille. Jeg rakk likevel en runde gjennom gamlebyen igjen, via Piazza del Duomo og Lungomare.

Gamlebyen er bygget i middelalderen og preget av smale brosteinsgater, små piazzaer og sandfargede steinhus med balkonger fulle av blomster. Den domineres av Duomo di Cefalu, en imponerende katedral fra 1100-tallet. Man finner rester av gamle bymurer og middelalderske porter, som Porta Pescara, en liten bue som åpner seg rett mot sjøen.

Gamlebyen ligger rett ved kysten, så flere av gatene leder ned til små klippekanter eller sandstranden midt i byen. Sistnevnte var full av lidoer på rekke og rad, litt kaotisk, så jeg var glad jeg ikke hadde valgt å tilbringe dagen på bystranden. Likevel var stranden fin, med gyllen sand og klart vann.

Det fineste området fant jeg ved Bastione, et gammelt fort ytterst mot sjøen. Her føltes det litt som å gå i en tidløs labyrint der små smug plutselig åpnet seg til sjøutsikt eller vakre piazzaer. Gatene var smale og fulle av restauranter, flere med vinduer rett mot solnedgangen – helt magisk stemning.

Jeg klatret opp på Bastione-muren og satte meg for å se solen forsvinne i havet, noe den dessverre ikke gjør i Palermo. Det var ikke altfor mye folk, så stemningen var avslappet og magisk. Jeg kjøpte meg en granita og nøt øyeblikket helt til solen gikk ned, før jeg måtte powerwalke tilbake til toget. Med Italias notorisk treige billettautomater rakk jeg toget bare ett minutt før avgang – flaks, for det var dagens siste.

I Palermos gater var det kaos med Rosalia-festivalen, og Via Maqueda kokte av liv. Dette er visstnok en årlig folkefest og religiøs feiring, til ære for byens skytshelgen, Santa Rosalia, fordi hun hjalp til med å redde Palermo fra en pest i 1624. Byen er full av prosesjoner, messer, folkesamlinger, musikk, mat og fyrverkeri. Siden jeg ikke fikk spist i Cefalu måtte jeg ha noe mat før jeg tok kveld, og endte da opp på Curtigghiu. Der bestilte jeg en pistasjpasta med stracciatella – første bitene var fantastiske, men retten ble raskt kvalmende, så jeg klarte ikke spise opp.

Neste dag fikk hotellgymmet kjørt seg igjen – veldig bra start på dagen. Trente sammen med en annen jente, men fikk heldigvis spille min egen musikk. Hadde booket solseng på Solemar i Addaura til tjuefem euro. Det virket å være den eneste beach cluben i området. Planen var taxi, og jeg hadde lastet ned It Taxi-appen, som er mest brukt her. Ulempen: den viser ingen pris på forhånd. Da sjåføren kom, ville han ha førti euro for en syv kilometer lang tur (!) – altså nesten tusen kroner tur/retur for noen få kilometer. Helt uaktuelt, så jeg måtte i gang med nytt bussmareritt, femti stopp og krav om kontanter som jeg ikke hadde.

Jeg hadde brukt mine siste kontanter på fredag, og minibanker har høye gebyrer (5–8 euro per uttak). På søndager er mange i tillegg stengt, noe som er veldig rart. Etter mye leting fant jeg en BNP Paribas-automat som tok fem euro i gebyr. Tok første buss et stykke, måtte vente tjue minutter på neste, og deretter videre gjennom trettito stopp (!) Bussene er helt uten informasjon om hvor man er – uten Google Maps hadde jeg vært sjanseløs. Byen utenfor sentrumskjernen føltes shabby, mye søppel og glassbiter. Heldigvis var denne bussen mye bedre enn den til Mondello, nesten tom, så det var ikke så kvalmende. Den stoppet kun på en tredjedel av stoppene og.

Etter 1 time og 45 min (!!) var jeg endelig framme på Solemar – bare syv kilometer unna. Den ligger langs Lungomare Cristoforo Colombo i Addaura, et naturskjønt område i utkanten av byen. Den er hovedsaklig kjent som en gigantisk nattklubb, men med sin fantastiske utsikt over Palermos golf, tilbyr den også herlig avslapning ved sjøen på dagtid.

Jeg ble møtt av en hyggelig dame som hadde navnet mitt, betalte tjuefem euro og ble vist til solsengen. Først ble jeg plassert på en stor kjip platting, men senere fikk jeg flytte ned på klippene ved havet. Helt magisk – trettifem grader, frisk bris, magisk utsikt og lyden av havet. Badingen var litt krevende med bølger og tau festet i klippene, så jeg koste meg på solsengen i stedet.

Mat måtte man kjøpe og hente oppe ved bassenget, men de virket ikke strenge på medbragt. Jeg kjøpte en boks med ananas og vannmelon, men ellers var menyen lite spennende – nesten ingenting vegetar.

Egentlig skulle jeg dra fra Solemar klokken fire for å rekke å besøke katedralen og gå tur til Monte Pellegrino, men det var så digg på klippene at jeg ble lengre. Tok bussen rett før fem og var tilbake halv seks. Etter en rask dusj og skifte til sporty klær, småjogget jeg to og en halv kilometer til katedralen – svetten rant!

Kom akkurat inn på siste adgang til taket og betalte syv euro for det. En liten tur opp i smale trapper så fikk jeg fin utsikt på rooftopen, men mye var også avsperret. Tips: kom tidlig eller helt sent på dagen for minst kø.

Derfra prøvde jeg å komme meg videre til startpunktet til Monte Pellegrino, et kjent kalksteinsfjell som stiger 606 meter over havet og dominerer horisonten i Palermo. Bussene går sjelden på søndager, så jeg måtte igjen ty til taxi – tjuefem euro for fire kilometer. Hadde kun spist litt frukt hele dagen, og gikk rundt i hele området for å finne vann, som var helt umulig å oppspore. Ikke ideelt å ta fatt på en fjelltur sånn, men jeg hadde dårlig tid før det ble mørkt og ville se solnedgangen fra toppen, så jeg bestemte meg allikevel for å gjennomføre.

Det finnes flere merkede stier som fører til toppen av fjellet, hvor man kan nyte spektakulær utsikt over Palermo og havet. Turen er fire kilometer og 450 høydemeter, ganske bratt, men jeg kjørte på og gikk opp på cirka femti minutter. God treningsøkt, men for de som ønsker en mer komfortabel vei til toppen, er det mulig å kjøre eller ta buss. Jeg møtte ingen andre på veien, men jeg hadde selskap av mange små øgler som krysset veien foran meg, og gresshopper som skrek høylytt.

Ved ankomst Santuario di Santa Rosalia stod det heldigvis en automat der jeg kunne kjøpe vann, og jeg slukte to flasker på stedet. Santuario er et sjarmerende klosterkapell som ligger på toppen av Monte Pellegrino. Jeg møtte stengte porter litt før klokken åtte, men klarte å overtale en mann som ryddet i området til å slippe meg opp. Kikket inn i klosteret, men fikk beskjed at det var stengt så jeg gikk ut og posisjonerte meg på muren klar for solnedgangen halv ni. Nydelig utsikt før jeg ble kastet ut noen minutter senere. Nede på bakken var det bare tett med trær og ingenting å se. Utrolig skuffende og dårlig at de oppfordrer til turen under solnedgang, men stenger akkurat da det er finest der.

Dessverre rakk jeg heller akkurat ikke å gå til Monte Pellegrino-toppen. Det var 1.3 km lenger og jeg hadde lyst å gjøre det, men bussen gikk tilbake kvart på ni og da hadde jeg akkurat misset den. Å sitte oppi skogen der i mørket sammen med myggen var helt uaktuelt. Så det beste med denne turen ble treningen opp, ellers ikke særlig imponerende.

Buss 812 tok meg tilbake til sentrum for under to euro. Utsikten ned de ekstreme svingene under solnedgangen var helt fantastisk. Tilbake i sentrum fant jeg en liten perle: Mudu Pizzeria, og jeg var skikkelig sulten etter nesten ingen mat hele dagen. Koselig stemning, lokale gjester og superhyggelig eier som ga meg bord selv i svette treningsklær. Med kun italiensk meny og dårlig engelsk valgte jeg feil pizzabunn i forhold til den jeg hadde lyst på, men jeg kunne uansett spist alt på dette tidspunktet, og det smakte veldig godt.

På vei tilbake til hotellet fant jeg ut at jeg ikke orket å bevege meg inn i gamlebyen igjen, selv om det var ting jeg ikke hadde sett. Jeg kom over en fantastisk isbar, Tuppulia, med enormt utvalg og store porsjoner. Det ble siste treat i Palermo før jeg landet i sengen etter en magisk dusj.

Siste dagen i Palermo våknet jeg rundt syv og kjente at beina fortsatt var slitne, så jeg droppet treningen og tok en rolig morgen i stedet. Pakket kofferten ferdig og hadde god tid før utsjekk klokken ni. Jeg tok taxi til togstasjonen to og en halv kilometer unna og betalte tretten euro, den beste prisen jeg har fått på taxi til nå.

Jeg skulle ta et Intercity-tog til Messina, og videre til Taormina, og hadde heldigvis forhåndsbestilt sitteplass. Reiste på første klasse, som i praksis betyr litt mer komfortable seter og egen stikkontakt. Turen fortsetter i neste innlegg, i Taormina.

Alt i alt var Palermo et fascinerende møte mellom kaos og sjarm – en by full av kontraster, hvor støy, trafikk og søppel lever side om side med storslått arkitektur, folkeliv og ekte italiensk stemning. Det er ikke en destinasjon for deg som søker det polerte og luksuriøse, men for den som liker historie, kultur og autentiske opplevelser, vil jeg si at det er greit å ta en tur innom Palermo, selv om den ikke er et must.

Bari, der Line og jeg bodde hele oppholdet i Puglia, er et perfekt sted i forhold til utflukter til de andre og kanskje mer kjente byene Polignano a Mare, Alberobello, Monopoli, Lecce, Ostuni etc. Vi kom oss til de tre første i løpet av turen vår.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Togbillett til Polignano kostet fem euro og seksti cent, og var veldig enkelt og greit. Togturen tok tretti minutter, og var komfortbabel med sitteplass til begge.

Vi ankom Polignano rundt klokken ti, og startet med en liten sightseeing-runde i byen. Der var det helt dødt, men vi fikk sett den fantastiske Grotta Palazzese i dagslys; et hotell og restaurant som ligger på en klippe med en nydelig utsikt over sjøen. Her har jeg alltid drømt om å spise.

Vi hadde pakket med oss bikini, og hadde planlagt å bruke første del av dagen på en strand. Det viste seg å være ganske håpløst, det var ingenting med solsengutleie i sentrumsområdet. Vi endte opp med å gå rundt, og fant til slutt noen tuktuk-sjåfører som anbefalte en strand litt utenfor, Cala San Giovanni.

Den lå noen kilometer unna, så vi prøvde å følge google maps sine offentlig transport-anbefalinger, og gikk mot en buss. Det kom aldri noe buss, så vi endte opp med å måtte gå ned igjen til tuktuken og bli kjørt til stranden. Det kostet seksten euro en vei, ganske dyrt for en fire kilometers tur. For ikke å snakke om humpete.

Cala San Giovanni var helt fantastisk, og viste seg å bli den beste stranden på turen vår. Absolutt verdt solsengprisen på tjueen euro per person. Vi fikk sengene bært bort til en klippe, og vannet var krystallklart.

Vi nøt hele dagen her, og hadde kjøpt med oss vannmelon fra et supermarked som vi koste oss med. Det var litt dyrere inne på området enn ellers i byen, for eksempel trettifem kroner for en liten vannflaske. Det var også en restaurant inne på området, og et sted man kunne kjøpe med seg takeaway. Jeg tror Line spiste en baguette eller wrap eller noe, klarer ikke helt å huske hva det var.

Eneste minuset med Cala San Giovanni var at det var veldig vanskelig å komme seg tilbake til byen. De bestilte tuktuk til oss i resepsjonen, men den kom aldri, så det endte med at vi måtte ringe til han som kjørte oss ut. Vi satt faktisk ute i veien på oppsiden av stranden og ventet over en time.

Da var det ekstra deilig å komme tilbake til Polignano, og bli møtt av denne fantastiske utsikten.

Lama Monachile er den berømte bystranden til Polignano, omringet av dramatiske klipper, og med krystallklart vann. Her var det helt fantastisk, jeg klarte ikke å stoppe og stirre på det nydelige landskapet foran meg. Dessverre steiner og ingen solsenger, så kanskje bedre som viewpoint enn badestrand (?)

Vi beveget oss videre inn i gamlebyen, som plutselig var mye mer livlig enn tidligere på dagen. Her fant vi hyggelige torg, stemningsfulle smug, og et stort utvalg restauranter og barer.

En lite dose italiensk sjarm 🙂

Vi spiste i mine øyne turens beste måltid på Bella Mbriana. Jeg hadde gnocchi i en kremet tomatsaus med gratinert ost på toppen. Fantastisk, og en rett jeg faktisk har blitt inspirert til å lage selv hjemme. En liten fun fact er et at jeg ett år senere dro til Marbella på ferie, og helt tilfeldig endte opp på samme restaurant i gamlebyen der. Den finnes visst også i den dominkanske republikk i Karibien.

Dette området var livlig, og hadde en skikkelig koselig vibe. Det var ikke feil å ha utsikt på denne gateselgeren fra middagen heller 🙂 Han lignet på Joshua Kadison, som jeg husker mamma hadde CD fra back in the days.

Før vi tok toget tilbake til Bari så rakk jeg en rask tur ned til Grotta Palazzese for å se den på kveldstid. Der møtte jeg en hel rekke med oppdressete mennesker som slapp gjennom resepsjonen en etter en, for å spise på restauranten nede i grotten. Det var dessverre umulig å slippe inn for en titt, men i grotten skal det være en ganske high end (og veldig dyr) restaurant som jeg virkelig er lei meg for at vi ikke fikk testet.

På vei tilbake til togstasjonen møtte jeg på denne koselige gaten med butikker og restauranter. Jeg syns uten tvil at Polignano var den vakreste av byene vi besøkte i Puglia.

Neste utflukt var til den berømte byen Alberobello, som er på UNESCOs verdensarvliste. Den fikk økt popularitet etter at Dolce og Gabbana holdt moteshowet sitt her. Til og med Erling Braut Haaland var på plass da. Hit går det ikke tog, men vi fant buss utenfor togstasjonen i Bari, som gikk direkte. Den kostet fire euro og åtti cent per vei.

Alberobello er kjent for verdens største konsentrasjon av trulli, tradisjonelle steinboliger. Trulli er kjegleformede bygninger i stablet stein som tidligere ble brukt til bolighus. Veggene er tykke nok til at trulliene er svale om sommeren, og holder varmen om vinteren. Utsiden er dekket av hvit kalkpuss, og de består ofte bare av et rom.

Trulli finnes kun i Puglia, men vi så flere på veien lenge før vi ankom Alberobello, så de finnes nok litt flere steder i regionen. Trulliene er i dag stort sett gjort om til butikker og ferieboliger. Tror ikke jeg kunne tenkt meg å tilbringe ferien i en sånn.

De mest kjente trulliene er den siamesiske trulloen, verdens minste trullo og trullo-kirken Sant’ Antonio. Dessverre så føltes området turistifisert, og jeg syns Alberobello var ganske oppskrytt i forhold til forventningene jeg hadde bygget opp fra bilder og filmer.

Vi var også uheldige med timingen, og de fleste restaurantene var stengt når vi var der. Når vi var ferdig med sightseeingen, så var det fortsatt over en time til de åpnet. Det gjorde at vi ble litt utålmodige, og satte oss litt for kjapt på bussen tilbake til Bari.

Derfor fikk vi aldri sett det moderne sentrumsområdet, og området rundt Aia Piccola, der man har best utsikt over trullitakene. Det kjenner jeg fortsatt litt på, men jeg kommer nok ikke tilbake til Alberobello, så den får jeg legge død.

Den siste utflukten gikk til Monopoli. Dit var det en kort togtur på litt over tretti minutter fra Bari, og vi betalte rett over syv euro for tur-returbillett.

I Monopoli fant vi stranden Lido Pantano, der vi betalte tjue euro per seng. Der var det veldig fint, med sandstrand og lekkert badevann. Eneste minuset var at strandområdet var litt lite, så det ble litt trangt å ligge der.

Mot slutten av dagen endte vi faktisk uti sjøen på første rad. Det er ikke fullt så idyllisk som det høres ut når vesker, sko, ting og tang blir tatt av bølger og blir kliss vått.

Det hadde nok vært en enda bedre opplevelse om vi hadde lagt på en av bryggene eller plattingene. Der var det litt høyere pris.

Det som var veldig greit med Lido Pantano var at det var dusjer utenfor toalettene. Deilig å få vasket seg med såpe før vi skulle kle på oss og utforske Monopoli videre.

Bystranden i Monopoli var den første som møtte oss. Den het Cala Porta Vecchia, og kan virkelig ikke kalles en strand. Men vannet var krystallklart, og italienere bader jo virkelig over alt, så hvis dette er det man har så er det det man bruker.

Herfra er det nydelig solnedgang.

Vi spaserte videre og fant Castello di Carlo V, en kjent festning som man kan besøke i Monopoli. Borgerlige bryllup i byen skjer også her.

Videre møtte vi på den superkoselige båthavnen Porto Antico. Her ligger små blå fiskebåter nesten og danser på det azurblå havet, en lekker kontrast til de hvitkalkede bygningene over. Det hele minner om en liten gresk småbåthavn. Monopoli har visstnok levd på fiske i hundrevis av år, og ryktet sier at man får servert ekstra god fisk her.

Fra havnen går det en liten mursteinsport inn til gamlebyen Centro Storico di Monopoli.

I gamlebyen ligger de koselige restaurantene og dessertsjappene om hverandre, og på kveldstid blir det veldig folksomt. Det var også live musikk på flere restauranter når vi var der, noe som skaper ekstra god stemning.

VI klarte ikke å bestemme oss for hvor vi ville spise, så vi endte opp på et sted tilbake ved bystranden, og koste oss med creper med salt og søtt pålegg. La Nave het stedet hvis noen har lyst på et bra crepe-utvalg 🙂 Når det er sagt, så finnes det garantert koseligere steder i gamlebyen.

Crepe med avokadokrem, avokado, tomat og mozzarella 🙂

Siden vi bare var på dagstur i disse tre byene, så har jeg dessverre ikke så mange flere restaurant- eller overnattingstips å dele. Om jeg skulle valgt igjen, så tror jeg faktisk at jeg fortsatt hadde valgt å bo i Bari. Både fordi det er billigere, men også fordi det er større, og har bedre utvalg i restauranter, butikker, etc.

Det gikk helt fint å ta tog fra Bari, og hadde vi hatt mer enn en uke så hadde vi sikkert besøkt noen av de andre byene også.

Oppsummert er jeg glad for å ha sett Puglia, og jeg tror jeg må sette Polignano øverst på listen over hvilken by jeg likte best. Det er allikevel ikke en region så imponerte meg så veldig, og dessverre så vil jeg si at den ser finere ut på bilder enn i virkeligheten.

Jeg føler meg derfor ganske ferdig med Puglia. Neste Italia-destinasjon må være Venezia, Verona og Rimini, samt øyene Sicilia og Sardinia, de to sistnevnte står høyt på listen.

Puglia er en av de mer ukjente regionene i Italia, som har fått økt popularitet de siste årene. Regionen ligger sørøst i landet, og er med på å danne hælen på den italienske støvelen. Det var vel i hovedsak Instagram og utenlandske influencere som gjorde Puglia kjent for meg, og siden veien var kort fra Korfu og hit, så ble det en naturlig avslutning på sommerferien med siste uken her.

Line og jeg hadde base i Puglias hovedstad, Bari, og bodde der hele uken. Vi møttes på flyplassen der jeg kom fra Korfu og hun fra Oslo. Tidspunktene passet så bra at vi kunne ta taxi sammen den korte veien til Hotel Mercure Villa Romanazzi Carducci.

Prisen på turen var tjuefem euro, for en distanse på cirka en mil. Hotellet var kjempefint, med fire stjerner, og vi betalte rundt 1800 kroner per natt, delt på to. Hotellet hadde fasiliteter som basseng og godt utstyrt treningsrom, men lå litt i utkanten av selve bykjernen.

Jeg trente kun på hotellet. Helt supert å kunne ha såpass bra treningsrom der, sparte både penger og tid. Hvis man er på tur med noen som ikke er så glad i å trene på ferie, så er det jo greit å ikke bruke opp hele formiddagen på dette.

Jeg er forresten utrolig glad for at vi hadde basseng på hotellet. Det ble brukt mer enn forventet fordi det er lange avstander til strender i Bari, og Puglia generelt. Den eneste stranden i sentrumsområdet i Bari er Pane e Pomodoro (Bread and Tomato Beach). Vi gikk en kveldstur hit, og det finnes ingen solsengutleie eller fasiliteter. Kanskje derfor det nesten bare var lokale der.

Etter litt mer research så fant vi en strand et stykke utenfor, Lido San Francesco. Dessverre så var det femti minutter på en buss med verdens lengste melkerute som måtte til for å komme seg dit. Stranden var bra, men det ble veldig slitsomt med to timer på buss hver dag for å komme seg til stranden. Jeg tror ikke gåavstanden er mer enn litt over en time, så her burde vi jo bare tenkt på taxi eller Uber.

Lido San Francesco kan anbefales selv om det var litt kaotisk. Det er den billigste av strendene vi besøkte, og den som lå nærmest Bari utenom bystranden. Her var det nydelig sandstrand og klart vann. Vi betalte ti euro for en solseng, som ble plassert i et kaos nede på stranden. Det er så rart med strendene i Italia, ingen system på solsengene. Hele området hadde kiosker, kafeer, restauranter, toaletter og dusjer, der alt var self service. En god blanding av lokale og turister her.

Ellers er gamlebyen i Bari, Citta Vecchia, ganske hyggelig. Her finner du trange smug og smale gater som leder frem til den søte lille katedralen her. Den ligger i nærheten av den berømte kirken Basilica di San Nicola.

Her finner du også torgene Piazza Mercantile og Piazza del Ferrarese med mange restauranter med uteservering. Jeg tror dessverre det ligger en del turistfeller her, men det er et hyggelig sted å ta seg en drink, og se på folkelivet.

Verdt å nevne er også at burrataen kommer fra Bari, det er jo kanskje verdens beste ost? De lager også orecchiette her, og det serveres virkelig over alt. Orechhiette er en øreformet pastatype, og om du besøker gatene og smugene i gamlebyen så vil du garantert treffe på noen damer som sitter utenfor huset sitt og lager denne pastaen for hånd.

I samme område som gamlebyen ligger Castello Svevo di Bari, en gigantisk festning fra 1100-tallet. Siden verken Line eller jeg er spesielt interessert i gamle ruiner så besøkte vi ikke dette fortet, så jeg er dessverre usikker på billettprisen. Om du digger historie så har Bari også et stort arkeologisk museum, og noen kjente underjordiske grotter kalt Bari Sotteranea.

Rett ved fortet finner du Antica Gelateria Gentile, kanskje den beste isen/gelatoen i Bari. Hyggelig sted der du kan sitte ute, og de selger også noen fancy runde croissanter med ulikt fyll inni, som feks sjokolade, pistasj etc.

Går du ut av gamlebyen mot sjøen så treffer du på teateret Margherita, en nydelig liten bygning som i dag inneholder et kunstmuseum.

Derfra starter Lungomare, strandpromenaden i Bari. Her kan du gå kilometervis langs Adriaterhavet, bort til stranden Pane e Pomodoro, og videre bortover promenaden til neste strand Spiaggia Torre Quetta. Det er ikke så mye annet enn havutsikt her, men dette er jo virkelig det perfekte stedet for en tidlig løpetur.

For de shoppinglystne så er det faktisk ganske bra utvalg i Bari. Alle de spanske kjedebutikkene er på plass, men det finnes også flere mindre butikker både i shoppingområdet rundt Via Sparano, og i gamlebyen.

Det ble beige linsett på begge to – til en billig penge på Stradivarius.

Vi hadde tjue minutters gåavstand til kjernen i sentrum med butikker og restauranter, men kort vei til togstasjonen som vi også brukte en del for å se resten av Puglia.

Foran togstasjonen ligger Piazza Aldo Moro med den store fontenen, og flere litt mer moderne kafeer og restauranter. Dette er også inngangen til byen, og herfra kan du ta både tog og busser lokalt og regionalt.

Den første kvelden når vi skulle utforske Bari sentrum så tok vi en avsideliggende vei fra hotellet, og ikke gjennom togstasjonen som vi etter hvert fant ut var mye bedre og raskere. Vi endte heldigvis til slutt opp i restaurantgaten, og valgte oss ut Sorsi e morsi til middag.

Det var ikke den beste starten der jeg fikk servert en kvalmende panzerotti (stekt brød med fyll, spesielt for Bari) med cacio e pepe saus inni. Høres godt ut i teorien, men det ble litt for heftig på tallerkenen. Fordelen var at det var ekstremt billig, jeg betalte kun ni euro for middagen den kvelden.

Det var generelt billig i Bari, spesielt maten. Vi spiste stort sett middag for under femten euro inkludert alkoholfri drikke. En restaurant jeg kan anbefale er La Baresana. Som med mange andre gode restauranter i Bari så åpnet den heller ikke før klokken åtte, så dette kan være greit å vite, hvis du er sulten klokken seks 🙂

Etter en nedtur på Mamapulia med en helt elendig salat, så endte vi opp med å spise to dager på rad på et enkelt og low key sted som het Honest i nærheten av togstasjonen. Her fikk vi veldig god pasta og pizza til en billig penge. Anbefaler cacio e pepe hvis du er vegetar, den var veldig god.

Ref salat, det kan de virkelig ikke i Italia, med mindre du besøker en poke bar. På My Poke fikk vi i mine øyne turens beste måltid, en stor salatboks der du kunne velge hele innholdet selv ved å krysse av på et skjema. Billig og godt.

Vi koste oss også på to superhyggelige trendy kafeer som het Jerome Chocolat og Lilla cafe.

Jerome var utført i rosa med kosebamser, Her serverte de alle utgaver av crepe og søtsaker. Jeg kjøpte noe crepe tagliatelle som var druknet i hvit sjokolade. Utrolig kvalmende, og jeg klarte ikke å spise halvparten, men det hadde sikkert vært veldig godt uten den sausen.

Jerome fantes forresten to steder i byen, og den andre hadde litt mer brunch-utvalg enn den som kun hadde søtsaker. Jeg mistenker at Jerome og Lilla cafe kanskje hadde samme eier, for på Lilla var det også kosebamser.

Her fikk jeg en ganske god vaffel med is. Vi koste oss mye på denne turen, i grunn ikke så rart at jeg kom hjem tre kilo tyngre.

Oppsummert så vil jeg si at Bari er en helt grei by med gode restauranter, shopping, greie stender hvis du beveger deg noen kilometer (eller ikke har noe imot å ligge med håndkle på sanden), og veldig greie priser. Syns allikevel dessverre at den mangler wow-faktoren så følelsen jeg sitter igjen med etter en uke i Bari at det er en helt OK by, ikke noe mer enn det.

Til slutt må jeg si at Bari er et perfekt sted i forhold til utflukter til de andre kjente byene i Puglia: Polignano a Mare, Alberobello, Monopoli, Lecce, Ostuni etc. Vi kom oss til de tre første, og jeg forteller mer om det i neste innlegg. Der har jeg jeg heldigvis også et par bilde med Line, utrolig dårlig at jeg ikke har et eneste fra Bari! Vi var tydeligvis mest opptatt med å kose oss 🙂

Høydepunktet på turen, og grunnen til at familien var samlet i Italia, var bryllupet til Ingvild (kusinen min) og Carl Tommy på vingården Fattoria del Colle i Trequanda, en bitteliten landsby i Toscana.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi ankom vingården fra Firenze i 38 grader, og stoppet så vidt innom Arezzo på veien. Ingenting spesielt å melde fra den byen. Når vi nærmet oss vingården så fant vi en Coop butikk med bra utvalg, der vi handlet med oss mat til oppholdet. 

For å finne frem til vingården så kjørte vi på smale asfalterte veier frem til siste kilometer. Da bar det inn på en enda smalere gruvei, og vi lurte virkelig på om vi var kommet til riktig sted. Vingården lå skikkelig isolert til for seg selv oppi Toscanas grønne åser.

Etter hyggelig gjensyn med familien så var det rett på vinsmaking med hele gjengen. Merkelig med disse italienske vingårdene, der det er både klamt og rått, og lukter mugg i kjelleren. Allikevel så skal jo dette være blant den beste vinen i verden så man får jo stole på at det gjøres akkurat som det skal? Fattoria del Colle produserte for det meste rødvin, og det drikker jeg ikke, så jeg kan ikke si så mye om smaken, men de andre virket fornøyde 🙂

Bak restauranten var et koselig uteområde som var opplyst om kvelden, der de dekket langbord og runde bord. Den første dagen var temperaturen kjempefin, og vi fikk servert lokal pizza og råkostsalat fra gården. Minuset var all myggen på vingården, som til tider gjorde det litt uutholdelig å sitte ute. Jeg tror jeg telte 48 stikk totalt, så anbefaler å ta med seg det som finnes av myggoljer og myggutstyr på tur til Toscana.

Fattoria del Colle produserer og selger som sagt vin, men også olivenolje. På gården finnes to utendørsbasseng og en restaurant som var åpen for frokost og middag. Leilighetene og rommene er innredet på en måte som ikke samsvarer med dagens moderne samfunn, det er mørkt og brunt, men jeg har skjønt at dette er sånn det er på italienske vingårder. Jeg delte leilighet med mamma og pappa, og den var romslig med eget stue/kjøkken og to soverom.

På bryllupsdagen droppet temperaturen fra 38 til 26 grader på dagtid, så det ble faktisk ganske kaldt på kvelden. Sikkert deilig når man går i brudekjole, men faktisk sånn at vi måtte finne frem jakker etterhvert, som en norsk sommerkveld. SIlje og jeg startet morgenen med en løpetur, og det var overraskende tungt på grunn av alle oppoverbakkene. Etterpå fikk vi noen fine timer på bassenget før vi gjorde oss klar til den store dagen.

Seremonien foregikk i skyggen under noen store trær, der det var både prest og oversetter til stede. Det var veldig rørende når Anne Lise fulgte Ingvild ned alteret. Vi vet jo alle at det manglet en person i det bryllupet, og tenkte nok ekstra på det akkurat da.

Ingvild var nydelig med oppsatt hår, slep og en lekker kjole med broderi 🙂

Detaljer fra brudebuketten!

Jeg hadde spist så mye på Italia-turen at kjolen jeg hadde med meg og skulle bruke var blitt for liten. Både mamma og pappa prøvde å slite og dra i kjolen for å få den igjen, og til slutt raknet den, haha. Jeg endte derfor opp med en helt annen kjole enn tenkt, men på kvelden var jeg glad for at jeg hadde de lange ermene siden det ble ganske kaldt.

Mellom seremonien og middagen så ble det servert apertif i forteltet. Der var det blant annet bruschetta og caprese på menyen, og vi fikk bobler. Veldig bra service fra de ansatte på vingården som var på jobb hele kvelden 🙂

Runde bord med hvite duker var dekket bak restauranten, i farger som matchet brudebuketten. Koselig med lyslenker i skumringen. Middagen var fancy for de som spiste kjøtt, men de har litt å gå på når det kommer til vegetar. Vingården hadde sin egen hovmester som var veldig koselig, og kvelden gikk med til mange rørende taler fra både familie og venner. 

Etterpå var det italiensk kake og bobler, før dagen ble avsluttet med DJ og dansing i et annet hus på vingården. Denne festen fikk jeg dessverre ikke med meg, for jeg ble ganske dårlig etter middagen (tror ikke det hadde noe med middagen å gjøre altså), og måtte gå på rommet og legge meg. Hadde store planer om å komme tilbake, men klarte dessverre ikke, så litt lei meg for at jeg mistet siste del av dagen til Ingvild.       

Lørdagen tok mamma, pappa og jeg en utflukt til en lake (lago) Tresimo og Borghetto camping cirka en time fra vingården. Jeg er jo ikke så glad i å være i så landlige omgivelser, så det var deilig med et lite avbrekk med noen andre impulser.

Her var vi nede og kikket på bryggen og vannet, og kjøpte oss is på kafeen der. Vannet var skikkelig brunt og udelikat, jeg skjønner ikke hvordan de kan å bade der. Campingen hadde også basseng, som jeg tipper var mye i bruk. 

Vi besøkte også noen koselige små landsbyer på veien, men jeg husker dessverre ikke navnene på disse. De ligger mellom vingården og Tresimo-innsjøen. For å komme oss rundt så hadde vi leiebil, og veiene er veldig smale mellom de ulike landsbyene. Noen steder så smale at det kun er plass for en bil å passere. Men det hadde vært vanskelig å komme seg til vingården uten bil, siden den ligger såpass avsides. Det var noen i reisefølge som tok taxi fra Firenze, men da tror jeg man må ut med en del tusenlapper.     

Søndagen var avreisedag og tilbake til Norge. Flyet skulle gå på kvelden så vi rakk noen timer innom Siena på vei til flyplassen. Her hadde de fantastisk gode pizzastykker og is fra Venchi, så vi fikk virkelig fylt opp med kalorier før avreise.

Det ble mye forsinkelser og tull ved hjemreise, flyplassen i Firenze er helt kaotisk. Det virker som det er altfor mange mennesker der i forhold til hvor liten den er, og det ble bare rot. Flyet vårt til Amsterdam ble flere timer forsinket sånn at vi mistet forbindelsen videre til Norge. Mitt fly videre til Oslo var også forsinket, så med nød og neppe og spurting på flyplassen i Amsterdam så kom jeg meg på flyet som siste person ombord. Mamma og pappa var ikke så heldige, og måtte overnatte i Amsterdam. Det viste seg kanskje å være det beste alternativet, for når jeg landet 02 mandag morgen i Oslo så var kofferten min sporløst forsvunnet. Jeg hadde vært så dum og legge pc-en oppi kofferten, og måtte slukøret forlate Gardermoen uten noe bagasje, eller informasjon om bagasjen. Jeg skulle på jobb seks timer senere, og holde en netthandelspresentasjon for hele byrået. Heldigvis hadde jeg sendt presentasjonen til en kollega tidligere på dagen, men snakk om dårlig oppladning.

Det var et veldig fint bryllup, og det er alltid koselig å være sammen med familien, som er en veldig fin gjeng. Toscana er nok ikke helt stedet for meg, for mye mygg og for innestengt med skog og trær. Jeg må ha det mer åpent, med sjø, strender og palmer. Men veldig kjekt å få oppleve en gang i livet, og å få ta del i Ingvild sin store dag 🙂

Firenze er hovedstaden i Toscana, og er kjent som fødestedet til den italienske renessansen. Byen overrasket positivt med sine piazzaer, koselige gater og fasjonable motemuseer. Selv om det er mye å se, så ligger alt ganske konsentrert i samme område, så det er enkelt å finne frem.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter å ha parkert bilen i det trangeste parkeringshuset jeg noen gang har sett, og sjekket inn på Hotel Martelli, så var vårt første møte med Firenze den storslåtte kirken Santa Maria del Fiore. Wow, kan jeg bare si. Man blir litt blown away når man ser den, og går rundt den. Vi bodde bare noen få hundre meter fra kirken, og jeg ble like wowed hver gang vi passerte!

Santa Maria del Fiore-katedralen er fra 1436, og består av domen, klokketårnet, dåpskapellet og et eget museum. Du kan kjøpe single billetter eller en pakke for å se alt. Mamma og jeg besøkte klokketårnet, og betalte tjue euro hver for en 45 minutters time slot. Det var absolutt verdt opplevelsen, og anbefales!

Klokketårnet har 414 trappetrinn, og ingen heis. Det var mye informasjon om at det ikke passet for de med klaustrofobi etc. men så ille var det ikke. Smale trappetrinn der du noen ganger måtte vente på at folk skulle passere, men ellers gikk det veldig greit. Ikke spesielt lavt under taket heller.

Utsikten fra toppen var fantastisk! Det var masse styr i forkant i forhold til hva vi skulle ta på oss, på nettsiden stod det at vi måtte dekke til det ene og det andre. Derfor hadde vi begge bukse i varmen, men vi hadde heldigvis singlet, og med oss en tynn jakke. Dette var bare tull, folk gikk i shorts og korte kjoler, så denne gjelder nok kun om du skal besøke innsiden av kirken.

Det var digg å ha en hel dag i Firenze uten å måtte sette seg inn i en bil. Jeg startet dagen med mamma og pappa, mens tante Siv besøkte det berømte Uffizi-galleriet, et av verdens mest berømte kunstmuseer. Det ligger mellom Piazza della Signoria og Ponte Vecchio, og inneholder verk av blant annet Michelangelo og Leonardo da Vinci.

I mellomtiden besøkte vi broen Ponte Vecchio, som kanskje er en av de mest kjente broene i verden. Jeg syns egentlig ikke denne var så imponerende. Den ligger over Arno-elven som er skikkelig brun og guffen, og huser mange små ulike gullsmedvirksomheter. På andre siden av elven var det egentlig ikke så mye å se, noen smågater og restauranter.

Senere på dagen delte vi oss litt opp. Jeg hadde lyst å besøke et par motemuseer og spasere litt rundt i utkanten av byen. Fra Ponte Vecchio var det kort vei til Salvatore Ferragamo-museet.

Her koste jeg meg med å se på Ferragamo-kolleksjonene tilbake til 1200-tallet. Han er jo spesielt kjent for sko, så det var mange modeller fra de ulike tiårene.

Museet huser også bilder, skisser, bøker, magasiner og småsnutter fra øyeblikk i hans karriere.

Jeg fant en fantastisk brunsjkafe i nærheten som het Rooster cafe som jeg virkelig kan anbefale (Via Porta Rossa 63). Anbefaler også Le Vespe cafe i Via Ghibellina 76, og Tino Bistro i Via della Scala 55.

Hvis du skal ha en skikkelig god creamy gelato så må du kjøpe den på Venchi. Den ligger flere steder i byen, og i Italia generelt, og er i mine øyne den aller beste.

På Piazza della Signoria, et av de mest sentrale torgene i Firenze, ligger Palazzo Vecchio, rådhuset. Dette massive fortet har både museum, utkikkspunkt og klokketårn. Vi valgte å besøke tårnet i Santa Maria del Fiore i stedet, men på Vecchio var det litt mindre trafikk, og jeg tror utsikten skal være ganske bra herfra også.

På Piazza della Signoria fant jeg også Gucci Garden. Inngangsbilletten er åtte euro, og museet er viet til det ikoniske italienske motehuset Gucci, med utstillinger av klassiske klesplagg og håndvesker.

Utrolig kult museum hvis du er interessert i mote!

Jeg fant også matmarkedet Mercato Centralo, to etasjer stappfulle av italienske delikatesser, barer og restauranter. Her var det skikkelig liv, og sykt imponerende utvalg av focaccia som hadde mer pålegg enn brød.

Jeg elsker mac & cheese på Hard Rock cafe, og etter at restauranten ble lagt ned i Oslo så kan jeg nesten ikke være i en by med Hard Rock cafe uten å kjøpe denne.

Jeg trente forresten på Florence Fitness i Firenze. Et lite, men helt greit gym til femten euro per dag. Det var det billigste jeg fant, de andre var mellom 20 og 40, spinnvilt!

Generelt så var Firenze en dyr by. Parkeringen for eksempel ble 48 euro for to netter, det er ganske drøyt. Parkeringshusene er veldig fascinerende. Du kjører inn og leverer nøkkelen videre. Enten så parkerer de deg i høyden, eller så kjører de bilen ut av byen. Når man skal reise så må man bestille ut bilen minimum tre timer før avreise.

Litt shopping ble det også. Jeg fant noen fine beige støvletter, en topp og litt smykker. Vi hadde over 30 grader, og godt og varmt når vi var i Firenze, så det var perfekt å bare traske rundt og slippe å måtte drasse på jakke.

Jeg har dessverre ikke så mange restauranttips herfra, med unntak av brunsjstedene nevnt over. Som jeg har sagt før så er jeg ikke så glad i italiensk mat i Italia, det er mye smakløst i mine øyne. Men de skal jo være kjent for god mat, så her er sikkert mye godt om man leter litt 🙂   

Oppsummert så likte jeg meg godt i Firenze. Jeg liker byer med litt liv, og det finner du her. Det er mye å se og gjøre, flere restauranter, og om du er glad i mote så er dette virkelig et bra sted. Det eneste som er kjipt med Firenze er at det ligger midt i landet, og mangler strand. Derfor kommer jeg nok ikke til å dra tilbake 🙂

Et av turens høydepunkter var Cinque Terre. Vi forlot Santa Margherita Ligure på morgenen for å jakte på en strand og litt soling på veien. Det blir ikke mye av det på ferie med pappa. Det var fullt på strendene i Ligure og Rapallo, så vi satte kursen mot La Spezia som var neste stopp på turen. La Spezia er 83 km fra Ligure, og tar i overkant av en time med bil. Fint og rimelig sted å overnatte når man skal besøke Cinque Terre.

På veien fant vi en ganske shabby strand som jeg ikke hadde dratt tilbake til. Mørk sand og litt rar lukt. Jeg husker dessverre ikke hva det stedet het, men skal oppdatere om jeg kommer på det. Fordelen med den var at det var en av turens billigste med syv euro og femti cent per solseng. Det hjalp egentlig ikke så mye fordi vi fikk parkeringsbot på over tretti euro, så det ble ganske dyrt allikevel. Boten stod på italiensk, men takket være google maps så leste jeg det inn og fikk det oversatt. Boten måtte betales på et lokalt postkontor.

Vel fremme i La Spezia så sjekket vi inn på et hyggelig lite hotell rett over togstasjonen. Veldig praktisk siden vi skulle ta toget til Cinque Terre neste morgen. Det het Affitacamere Casa Dane, men ikke la deg lure, alt heter Affitacamere der nede. Jeg tror det betyr overnatting eller noe, så det er lett å ta feil. Koselige små og delikate rom, men anbefales ikke hvis du ikke har muligheter til å gå trapper. Det er bratt, har ingen heis, og du må bære bagasjen opp og ned selv.

I La Spezia så fant vi endelig en vegetarrestaurant og fikk god salat. Det er ikke ofte man finner sunn mat i Italia så det var skikkelig digg! Vi kikket litt i gatene i gamlebyen, dessverre var alle butikkene stengt. Dette er en by med litt mer butikker og utvalg, og litt mer normale priser, så jeg tipper shoppingen kan være ganske grei her.

Vi gikk tur ned til båthavnen Porto Mirabello, et fint område med yatcher og restauranter. Det er ikke strender i La Spezia, men her lå faktisk et basseng som jeg regner med du kan ligge ved på dagtid.

Neste dag var det Cinque Terre som stod for tur. Cinque Terre består av byene Riomaggiore, Manarola, Corniglia, Vernazza og Monterosso al mare, i den rekkefølgen. Det er blitt et ekstremt populært reisested blant nordmenn, og var nok stedet på turen der vi hørte mest norsk rundt oss.

Cinque Terre er litt for overbefolket av turister i forhold til hvor lite det er, og det har ført til at en del av veiene har rast ut. Dette året var det noen alternative ruter som gjaldt, mens de andre restaureres. Den berømte kjærlighetsstien mellom Riomaggiore og Manarola var blant annet stengt når vi var der.

Vi tok toget fra La Spezia til Corniglia, den midterste og minste Cinque Terre-byen. Toget kostet fem euro per person, og pass til Cinque Terre kostet i overkant av atten euro per person. Da har du tilgang til alle byene. Det kan også kjøpes på togstasjonen i La Spezia. Forvent køkaos på den stasjonen, og vær tidlig ute.

Vi gikk fra Corniglia til Vernazza, og fra Vernazza til Monterosso, de to lengste turene. Det var 34 grader så ganske varmt, men deilig også. Det er egentlig et lite helvete å gå der, med flygende insekt, smale stier og mange mennesker. Absolutt ikke noe for folk i slippers, som vi møtte flere av. Anbefaler å kle seg som at man skal på en liten fjelltur.

Det er mange trapper, og en god del stigning opp og ned, så hvis du ikke er så vant til å trene så vær forberedt på litt gangsperre neste dag 🙂 Turen fra Corniglia til Vernazza er litt mer enn tre kilometer. Det høres ikke så mye ut, men på grunn av de smale stiene og stigningen på cirka 220 høydemeter så tar den fort en og en halv time.

Det beste med hele turen var Il Gabbiano, en magisk kafe på veien fra Corniglia til Vernazza. Der fikk vi nydelig lemon slush, fersk vannmelon og amazing utsikt. Et stopp der er et must om du går den ruten!

Vernazza tror jeg faktisk var den byen jeg syns var aller finest. Byen er koselig med smale gater, kafeer, isbarer, og til og med sin egen lille strand. Eneste minuset var at det var så ekstremt mye folk der at det gikk ikke engang an å få kjøpt seg en is uten å stå en time i kø. Stoppet der ble derfor ikke så langt før vi gikk stien videre til Monterosso.

Turen fra Vernazza til Monterosso var tøffere, med flere insekter svevende rundt. Det var bare 175 høydemeter og 3.5 kilometer, men tok minst like lang tid som turen til Vernazza. Det kan være fordi vi var lei, og bare gledet oss til noe å spise.

Alle fem byene på en dag er egentlig for hektisk, og jeg irriterer meg fortsatt over at vi fikk fort kort tid i Monterosso. Vi fikk kun sett den gamle delen av den byen, og ikke de fine strendene på andre siden. Vi stresset for å rekke tog til de andre to byene Manarola og Riomaggiore.

I Manarola gikk vi opp til en høyde og fikk fantastisk utsikt over byen. Vi fikk veldig kort tid der for vi ville få med oss Riomaggiore før det ble mørkt. I Riomaggiore fikk vi med oss en nydelig solnedgang og koste oss med på pizza på en benk litt høyt oppe i byen.

Vi kom sent tilbake til La Spezia, såpass slitne at vi ble på rommet resten av kvelden.

Veldig glad for å ha fått med meg Cinque Terre. Skulle jeg gjort det igjen så hadde jeg satt av to dager, og fordelt byene sånn at jeg hadde fått med meg litt mer, og vært litt mindre sliten.

Neste morgen var utsjekk, men jeg stod tidlig opp og tok meg tid til en treningsøkt på Fiscomania gym og en morgentur for å se litt mer av byen. Det kostet ti euro, så litt billigere enn Ligure. Jeg likte meg skikkelig godt på gymmet – bodybuildergym har alltid så hyggelige folk. Etterpå gikk jeg langs havnepromenaden, fint med marmorganger og palmer. Dette var den billigste byen med mange butikker, og jeg kunne gjerne hatt en formiddag eller ettermiddag her. Jeg fant også et postkontor på veien, og fikk betalt boten fra dagen før. La Spezia hadde også flere koselige restauranter som vi ikke fikk prøvd.

I stedet for shopping i La Spezia så bestemte vi oss heller for å kjøre tidlig, for å få muligheten til å finne en strand i noen timer. Vi endte opp i Viareggio, et helt fantastisk sted, der kunne jeg gjerne bodd noen dager. Viareggio føltes så mye mer moderne og oppgradert med langstrakte kritthvite sandstrender og trendy butikker. Det var skikkelig kjipt å dra derfra etter bare 2-3 timer!

På veien videre mot Firenze så stoppet vi i Lucca der vi møtte tante Bente og onkel Jomar til lunsj. Jeg syns den byen var litt innestengt og gammeldags, muligens fordi vi allerede hadde sett en del lignende bygg tidligere på turen.

Vi ankom Firenze i mørket, og det var veldig kaotisk å komme kjørende inn i den byen midt på kvelden. Mennesker over alt, sperringer i gatene og ekstremt trange parkeringshus der de stabler bilene i høyden. Allikevel så ble Firenze en veldig positiv overraskelse som jeg forteller mer om i neste innlegg 🙂

Santa Margherita Ligure var en av favorittene mine på Italia-turen. Kanskje også fordi det lå så nært Portofino, som jeg syns var skikkelig fin. Ligure hadde koselige gule og rosa fargerike murhus som i Vila Joyosa i Spania. Det gjør det ekstra sjarmerende. Byen ligger også helt ved kysten og har flere strender, såkalte bagni.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På disse strendene var det veldig fullt, så man måtte vært tidlig ute for å få plass. To solsenger med parasoll kostet 35 euro per dag i leie. Svindyrt, men billigere enn mange andre steder i Italia. Man kan jo snart få hotellrom billigere enn solseng. Strendene er så som så, litt steiner og litt små, og kan ikke sammenlignes med for eksempel Kypros. Men sånn er jo Italia. Klart og fint vann.

Jeg trente på Planet Fitness og betalte 15 euro for en dag, dyrt! Ganske trangt og lite gym, men med alt utstyr man trenger for å gjennomføre en god økt. Det var en liten gåtur fra hotellet, men det er jo bare deilig i varmen.

Den ene dagen løp jeg langs havnepromenaden mot Portofino, helt magisk. Det er cirka fem kilometer å gå til Portofino fra Ligure, og 3.5 kilometer motsatt retning til Rapallo. Jeg anbefaler virkelig å gå turen fra Ligure til Portofino. Den følger langs sjøen stort sett hele veien, med unntak av siste delen som går høyere oppe med sti. Eneste minuset er at mange andre tenker det samme så det er ganske folksomt langs ruten. Spesielt når man jogger så kan det være greit å være tidlig ute.

Det var flere koselige steder langs veien, og jeg hadde spesielt lyst å tilbringe en dag på Covo di Nord-Est. Det var en ganske kul beach club bygget i et gammel steinhus/cave. Her var det både restaurant, kafe og solsenger plassert over alt. Jeg tror også dette er et partysted på kveldstid, med konserter og eventer.

Halvveis til Portofino kom vi til berømte Baia di Paraggi. Dette skal visstnok være en veldig kjent strand, og det kunne man også se på prisen: 100 euro for to solsenger med parasoll (!). Her fant vi en koselig high end cafe som het Montenapolione, og tok en pause i varmen med god drikke og fruktsalat. Kjempefint å sitte der i komfortable møbler med utsikt rett på stranden.

Etter en tur opp i skogen gjennom en sti så ankom vi frem til Portofino, som absolutt er en av mine Italia-favoritter til nå. Bare den følelsen når man passerer hotel Piccolo før man kommer ned til selve Portofino er helt fantastisk. Klart azurblått hav mot de søte gule og rosa murhusene, jeg elsker det!

Så utrolig koselig nede ved vannet der! Fargerike hus og småbåter om hverandre sammen med kafeer, restauranter og eksklusive butikker. Jeg fant en MC2 Saint Barth-butikk, og unnet meg en stråveske derfra. Portofino minnet meg faktisk litt om Es Castell på Menorca, som forresten er et mye billigere sted å dra til. Jeg hadde veldig lyst å spise lunsj på Gucci Cafe, men vi endte bare opp med å kjøpe oss et stykke focaccia fra en kiosk, og spise den i solen på kaien. Til sammenligning så kostet et stykke focaccia åtte euro her mot fire euro i Ligure. Ganske stive priser, og derfor fint med dagsturer hit.

Vi valgte å ta båten tilbake til Rapallo, byen som ligger før Ligure. Det er ganske stort trykk på de båtene, så det kan være greit å være litt tidlig ute. Båtbilletten kostet 11 euro, og turen tok bare tjue minutter.

Jeg ble ikke spesielt imponert over Rapallo, og er glad for at vi ikke hadde valgt å bo der. Vi spaserte litt rundt i gatene, men fant ikke noe som er verdt å skrive om eller å reise tilbake til. Taxien tilbake til Ligure kostet åtte euro.

Sånn utenom estetikken så var det heller ikke så veldig mye å se i Ligure heller. Vi gikk en tur langs strandpromenaden og den lille gamlebyen som var der. Flere restauranter på rekke og rad, men vanskelig å finne noe bra.

Den beste matopplevelsen var på hotell Miramare. Kjempefint, men pricey med litt stive outfitregler. Pappa kom i shorts og vi kom derfor ikke inn, og fikk ikke bordet vi hadde booket på balkongen. Etter mye diskusjon fikk vi lov til å sitte på et bord i utkanten alene. Det ble en morsom historie, men resten av turen spiste vi billigere.

Jeg elsker italiensk mat i Norge, men i Italia har jeg alltid blitt ekstremt skuffet over maten, smakløs og merkelig. Heldigvis fant jeg god pizza på en gaterestaurant som het Pizzeria Il Delfino, så den kan jeg anbefale. Den var også ganske billig – rundt ti euro for en margherita.

Vi bodde forresten på Hotel MA. Helt greit hotell, men til en ganske stiv pris på 2000 kroner per natt. Hotellet lå sentralt plassert, ikke langt fra strendene, promenaden og bysentrum, og vi hadde en veldig koselig og hjelpsom vert.

Oppsummert så er Santa Margherita et lite sted som er fort gjort å se, men det er koselig, og har en perfekt beliggenhet i forhold til Portofino, som ble en skikkelig favoritt 🙂