“Split er dritt” var egentlig overskriften jeg hadde skrevet først. Det klinget bra, men det var kanskje ikke så ille. Alle steder har jo noe bra ved seg. Det finnes ruiner og historiske byggverk som betegnes som underverk, og absolutte must å få med seg hvis man er ekte globetrotter. Men ikke alle står til forventningene. Som dere sikkert skjønner så var dette byen jeg likte minst av de jeg besøkte i Kroatia. Det er et fint utgangspunkt for å komme seg ut til øyene Brac, Hvar og Korcula, men utenom det så ville jeg ikke planlagt å bruke mye tid her. “Cash is king”, køer og kaos over alt, dårlig service og irritable mennesker, stinken av urin og søppel flere steder – ikke akkurat betegnelsen på paradis.

Det var veldig vanskelig å finne en okei overnattingsmulighet i Split til en overkommelig pris. I likhet med Hvar så var hotellene få og dyre, så det beste for meg var å velge et privat overnattingssted, noe som alltid er litt utfordrende siden man aldri helt vet hva man får. Valget mitt falt på PLR Rooms midt på Peristil Square, et lite høyt bygg på fire etasjer med en leilighet i hver etasje.

Jeg bodde i andre, og betalte 1200 kroner per natt. Det var omtrent samme pris som på luksushotellet i Rethymno på Kreta. Egentlig så var beliggenheten midt i gamlebyen helt perfekt, og jeg hadde superfin utsikt rett på Saint Domnius-katedralen. Det som var litt stress at jeg hadde 46 smale trappetrinn opp til rommet – ikke noe problem utenom når kofferten skulle opp og ned første og siste dag. Heldigvis fikk jeg hjelp opp med kofferten av han som viste meg rommet. Han måtte sitte i fem minutter før han klarte å snakke etter bæringen.

Det var også noen uforutsette ting som skjedde. På Diocletian’s Palace hadde de to av tre dager operaforestilling som varte fra åtte til midnatt. I denne perioden stengte de inne hele leiligheten min så jeg kom meg verken inn eller ut uten å få tak i vakter som kunne følge meg lydløst over plassen. Litt slitsomt, og litt pinlig å få tigge om å komme inn på rommet sitt. Kirkeklokkene ringte hver morgen klokken seks, syv og kvart over syv så her var det bare til å komme seg tidlig opp.

Beliggenheten gjorde at man ikke kunne bli hentet med taxi, så det var et stykke å gå på ruglete steiner i gamlebyen før man kom seg til bilen. Og sist, men ikke minst, så forventet de at man skulle betale rommet cash. Typ – ta ut flere tusen og gi de i hånden til en fyr uten noe form for “proof of pay”. Uaktuelt for min del, spesielt siden minibankene tok skyhøye gebyrer (hold deg unna Euronet og styr langt unna konvertering til norske kroner – det burde faktisk betegnes som svindel), og jeg er født skeptisk i forhold til å bli lurt. Da ble det mye styr med å avtale et klokkeslett som passet for både meg og verten, og når vi endelig fikk det til så hadde han ikke noe kortterminal. Det endte med at vi måtte gå sammen til en butikk fem minutter unna og jeg måtte betale på terminalen der. Merkelig opplegg!

Ellers var det et fint rom som hadde alt jeg trengte, foruten en TV med åtti tyske kanaler. Heldigvis er ikke TV viktig for meg, men det sier litt om hvor mange tyske turister som er i Kroatia. Det var en gjenganger over alt. Jeg hørte også mange flere snakke norsk og svensk her og på Hvar enn jeg gjorde i Dubrovnik og på Kreta. Kanskje fordi Kreta var rødt og Kroatia grønt?

På Google Maps er det merket av strender med parasoll flere steder, men akkurat som på Hvar så må du ikke la deg lure. De fleste er en steinkai eller et annet sted som burde kalles badeplass, og ikke strand. Lurer på om jeg må kontakte Google Maps og foreslå et skille mellom badeplass og strand. Hovedstranden i Split heter Bacvice, og den imponerte meg ikke. Når jeg kom ned til stranden fra parkeringsplassen så stinket det urin og føles skittent og ufresht. Det var også det stedet med det minst klare badevannet av alle steder jeg besøkte. Jeg fikk senere forklart av en taxisjåfør at det hadde vært samlet flere tusen ungdommer der på kveldstid, men at det nå var blitt forbudt med sånne samlinger, så kanskje det er bedre der til vanlig.

På Bacvice kostet det hundre kuna (en kuna var 1,43 kroner når jeg var der) for en solseng. På kaien der jeg lå var det også en beach bar som het Beach & Booze som hadde kald drikke, og jeg kjøpte en god salat med feta, avokado, tomater, fiken, salat, mandler og balsamico som take-away på solsengen. Det var en stige ned i vannet så man kunne bade. Det du tråkket på var sand, men rett under var det steiner, og første dagen klarte jeg å rive meg skikkelig opp på den ene, så her kan det kanskje være lurt å ha med seg badesko. Litt lenger bortenfor kaien lå en beach bar som het Kavala som muligens var hakket bedre, men den testet jeg ikke så det kan jeg ikke si så mye om.

Den ene ettermiddagen bestemte jeg meg for å gå tur fra hotellet til den ytterste stranden Znjan. På veien dit passerte jeg først hovedstranden, deretter en båthavn, før jeg kom til den første “stranden” Firule – steinkai med klart vann. Videre kom jeg til Trstenik Beach som var fint laget til med hvite rullesteiner, og oppleves som en ren og pen strand. Men også her måtte du ha med deg håndkle og ligge på steinene.

Deretter kom jeg til Mistral og Znjan City Beach, som uten tvil var de beste strendene i Split, med klarest vann og renest strandområde. Mistral var den roligste av de to, og her lå også Mistral Beach Club som hører til Radisson-hotellet, men er åpen for alle.

Znjan er litt større, og mer livlig, og her finnes det flere spisemuligheter og beach clubs. De mest livlige var Taboo Beach Club og Rosa Negra. En solseng her kostet 150 kuna.

Motsatt vei fra sentrum passerte jeg Riva – den berømte strandpromenaden, og kom til båthavnen med de store yatchene etter å ha gått forbi alle de små fiskebåtene.

Etter å ha passert havnen og fulgt hovedveien et stykke så fant jeg noen trapper som ledet meg til første badested; Jezinac. Her var det ikke solsenger eller strand, men en slags badeplass bygget på ruiner med veldig rent og klart vann.

Videre kom jeg til Kastelet eller Obojena Beach som var en relativt fin rullesteinstrand med rent og klart vann. Her kunne du kjøre til, men det var ikke noe solsengutleie eller beach bar. Den siste stranden jeg kom frem til var også den fineste på denne siden – Kasjuni Beach. Når det er sagt så har jeg skikkelig dårlig inntrykk av dette stedet. Hele stranden ble styrt av Joe’s Beach bar som leide ut enkle solsenger til 170 kuna og cabanas til 750 kuna per dag. Alle lå oppå hverandre, det var ikke mulig å få en solseng i solen, og det hele oppleves bare som fullstendig kaos med altfor mange mennesker.

Det tok meg en time å gå dit fra byen, men jeg endte opp med å ta taxi og dra tilbake til Mistral, som i mine øyne var det beste stedet i byen.

Her fikk jeg også supergod burrata og focaccia på Mistral Beach Club 🙂

Utenom den så MÅ dere prøve Zinfandel, en bitteliten restaurant som ligger inneklemt i en smal gate i gamlebyen. Kjempegod mat og live musikk! Anbefaler også pizzaen på Bokamorra ved Marjan steps og pastaen på Basta i havnen.

Det var også veldig koselig på Republic Square der det lå flere restauranter side om side. I tillegg var det en restaurant på toppen av Marjan Hill som fikk veldig mye skryt – men der måtte man forhåndsbooke for å få plass – Vidilica het den. Det var generelt fullt mange steder, og vanskelig å få plass, så booking var en greie i Split.

Det beste med Split var Fitness Centar Joker, som er det sykeste gymmet jeg noen gang har sett. Det lå på toppen av kjøpesenteret Joker Mall som er det mest sentrumsnære av kjøpesentrene i Split, cirka 2.5 kilometer unna. Her var det flere butikker, food court og kino. Gymmet var et paradis: meter etter meter med den største utstyrspakken jeg har sett i mitt liv.

Det var en fornøyd jente som fikk trene her flere dager på rad. Jeg betalte 75 kuna per dag, noe jeg ikke syns var så ille. Gåturen på tjufem minutter til og fra var også en herlig start på dagen, og jeg fikk samtidig utforske litt mer av Split.

I forhold til shopping så syns jeg ikke det var så mye å skryte av i gamlebyen. Det første som møtte meg var markedet i havnen, der var det stort sett bare “drit”, og siden det var gjennomgangen til hotellet mitt så ble det litt slitsomt. Markedet var åpent fra åtte om morgenen til elleve om kvelden, så det var ikke mye fred å få. De solgte også blomster og frukt/grønnsaker, så det var fint å kunne kjøpe med seg jordbær og rips på stranden – Kroatia var faktisk ganske gode på bær.

Ellers var det noen småbutikker innimellom de trange gatene, i tillegg til en stor Zara ved slutten av Riva og opp. Mall of Split lå en liten mil utenfor sentrum (100 kuna med taxi). Det var et stort senter med veldig mange kjedebutikker som Zara, Bershka, Stradivarius etc, samt kino og matområde. Jeg ble ikke veldig imponert, spesielt food courten var liten med dårlig utvalg. Jeg skulle kjøpe et par sko til mamma og kan ikke huske å ha fått dårligere service noe sted. Til tross for at de hadde tre kortterminaler foran seg så ville de ikke bruke dem, og hvis jeg ikke betalte cash så kunne jeg like gjerne bare gå. De spør deg heller aldri om pose så om du skal ha det må du huske å si fra på forhånd ellers må du betale på nytt når du får posen.

Språket i Kroatia er helt krise for meg – jeg skjønner absolutt ingenting. Det ligner ikke på engelsk, ikke på fransk, ikke på gresk, ikke på spansk – helt uforståelig. Alle forstår engelsk så det er sjelden et problem utenom når du skal lese på hyllene på matbutikken, eller om du bare har lyst å forstå litt mer og være en del av samfunnet.

Om det er noe man skal prioritere å gjøre i Split så må det være å gå opp i St. Domnius-katedralen for å se utsikten over byen. De stengte klokken ni om kvelden, dette fikk jeg dobbeltsjekket første dagen, så jeg sparte det til siste kvelden. Jeg var ved inngangen klokken syv og fikk beskjed at hvis jeg ikke hadde billett så kom jeg ikke inn. Til tross for at tårnet stengte ni så stengte billettkontoret klokken syv. Dette sa de ingenting om den dagen jeg spurte. Så det var en skuffet jente som måtte innse at dette tårnet kom jeg faktisk ikke opp i. Det åpnet neste morgen klokken åtte, men da var jeg allerede på vei til flyplassen. Kan tenke meg at utsikten derfra er fantastisk, og er veldig lei meg for at jeg ikke fikk det med meg.

Nest best var trappene opp til Marjan Hill – en enkel tur på 250 meter fra bunn til topp, der du får ganske bra utsikt over Split, men dessverre så ødelegges den litt av tretopper.

Jeg gikk veldig mye på ferien min. I løpet av tre uker så gikk jeg nesten førti mil – det er litt rart å tenke på. Tiden bare flyr og stegene bare øker når man er på oppdagelsesferd på nye steder.

Fra utkikkspunktet kan du fortsette oppover og inn i et kjempestort skogområde. Jeg hadde bare sandaler på, så jeg gikk opp til den lille Nikola-kirken, men syns ikke det var verdt det. Et lite murbygg, og ingen utsikt. Valgte derfor å snu å gå ned igjen derfra, men mulig jeg gikk glipp av noe siden det kom mange folk opp i joggesko og shorts. Jeg tror man kan komme til Bene Beach hvis man går gjennom skogen, den eneste stranden i Split jeg ikke fikk sett.

Riva er havnepromenaden, og selve hjertet av Split. Ved første øyekast ser det veldig fint ut med palmealleen og restaurantene på rekke og rad. Ved nærmere ettersyn så føles det veldig turistifisert, og menyene på restaurantene fristet ikke noe særlig. Jeg tror man finner bedre mat andre steder. Det var også veldig fullt over alt, så jeg tipper det er vanskelig å få bord uten å forhåndsbooke.

I forhold til søtsaker, så finner man gelatobarer over alt, og de må gjøre det veldig bra, for lengre køer har jeg nesten aldri sett på noe, spesielt på kveldstid. Utenom is så er det crepe eller donuts som er mulighetene, ingen vafler. Jeg fant en bra crepebod i starten av Riva, og en dårlig i slutten. De som har dårligst utstillingsdisk er ofte de som har de beste crepene – og vice versa 🙂

Været i Split var veldig bra, jeg var faktisk så heldig at jeg fikk med meg en liten hetebølge de dagene jeg var der. Det var opp mot førti grader på dagen, og 37 på kvelden. Jeg har aldri sett så mange mennesker på stranden klokken halv ni om kvelden.

Til tross for at det finnes koselige steder i Split, så føler jeg meg ganske ferdig med den byen. Jeg har lyst å besøke Brac og Korcula, og gjerne tatt en tur tilbake til Hvar. Ellers frister det å kombinere med Bosnia, Montenegro, Albania og Korfu, kanskje det blir en sommerferie et annet år.

Jeg håper virkelig ikke vi får noen corona-setback igjen nå. Det var helt fantastisk å være på tur igjen, og jeg sitter allerede og tenker på nye destinasjoner som jeg har lyst å besøke 🙂

Les om Dubrovnik her: https://lisaskramh.blogg.no/dubrovnik-adriaterhavets-perle.html

Les om Hvar her: https://lisaskramh.blogg.no/sjarmerende-lille-hvar-island.html

 

Hvar er en av de mest populære øyene i Kroatia, og kalles ofte the “Queen of the Croatian Dalmatian islands”. Det skjønner jeg, for av de stedene jeg besøkte i landet så var dette min absolutte favoritt. Krystallklart vann, sjarmerende gater, kystlinje hele veien, og en koselig avslappende atmosfære.

Det gikk kun en båt til dagen fra Dubrovnik til Hvar (ruten var Dubrovnik – Korcula – Hvar – Brac – Split), og den forlot havnen klokken syv om morgenen. Billetten kjøpte jeg på nett via båtselskapet Jadrolinija, som har veldig mange båtruter i Kroatia. Jeg betalte 210 kuna (kursen var 1,43 kroner per kuna når jeg var der), noe jeg ikke syns var så ille for en tur som tok tre timer og førti minutter.

Her anbefaler jeg å være tidlig ute og stille seg først i køen for å få et bra sete. Det ble for tidlig på morgenen for meg så jeg kom tjue minutter før, og endte opp med det kjipe midtsetet uten utsikt. Båten var en katamaran som lignet veldig på vestamaranen som går mellom Stord og Bergen. På samme måte som der så var det ikke muligheter for å sitte ute. Minuset her var at det var helt ekstremt kaldt inne i båten. Jeg kan ikke være sikker, men ut fra mengden klær jeg måtte kle på meg så føles det ikke ut som mer enn tolv grader. Jeg hadde pakket med jeans og jakke i vesken, men det var langt fra nok. Jeg måtte pakke opp kofferten og hente to ekstra jakker, flere par sokker, hansker og to badehåndklær som jeg pakket rundt meg.

På grunn av at jeg fikk problemer med mobilabonnementet på turen så var jeg også uten 4G denne dagen. Båten hadde heller ikke wifi, så det ble en lang, kald og kjedelig tur. Det var derfor helt fantastisk å ankomme den nydelige lille havnen i Hvar. Her fikk jeg tint opp, og kledd av meg lagene litt etter litt. Jeg ankom Hvar Town, men med båt fra Split kan du også reise direkte til Stari Grad på andre siden av øyen.

Ekstra spennende ble det når jeg fant ut hvor jeg skulle bo. 800 meter rett opp i høyden på smale og ujevne veier med masse trapper, der man ikke kunne kjøre bil. Jeg hadde heldigvis bare en koffert, men til gjengjeld veide den 28 kilo så det ble en god treningsøkt. På Hvar er det veldig mange lokale som leier ut en del av huset sitt, og egentlig veldig få hoteller. De hotellene som er der har enten fire eller fem stjerner og koster ganske mye. Det var generelt en dyr øy, med mye høyere priser enn jeg hadde sett for meg.

Jakic Apartment som jeg bodde på var et vanlig bolighus med en utleiedel på tre rom. Jeg betalte 850 kroner per natt for ett av de. Foruten beliggenheten i høyden så var rommet egentlig helt supert. God seng, stort kjøleskap, alle artikler man trengte på badet, og en balkong med utsikt på det spanske fortet. Jeg savnet et lite supermarked til å kjøpe vann fra. Nærmeste var helt nede i gamlebyen, så det ble et stykke å bære. I Hvar town fantes det heller ikke et eneste gym – skikkelig skuffende. Eneste muligheten til å få trene andre ting enn løping er å bo på et av hotellene med fem stjerner.

Ved første øyekast synes jeg Hvar virket så lite at jeg ble litt bekymret over at jeg skulle få for mye tid der. Etter hvert så oppdaget jeg flere og flere koselige steder, og endte opp med å ha for lite tid. En annen gang kunne jeg tenkt meg å ha en uke på Hvar, og fordele den mellom Hvar Town og den andre siden av øyen: Stari Grad og Vrboska, som jeg dessverre ikke fikk tid til nå.

St. Stephens katedral og square er sentrum i Hvar Town, og det naturlige midtpunktet i byen. Her finner du havnen til høyre, strendene til venstre, og fortet i høyden. På St. Stephens square ligger det flere restauranter og supermarked, samt byens eneste apotek, og et lite grønnsaksmarked som hadde litt for mange fluer til at det fristet å kjøpe noe der.

De tre supermarkedene som var gjengangere i hele Kroatia var Studenac, Konzum og Tommys. Disse fantes også i sentrum av Hvar, og spesielt på Studenac så var de gode på brød. Der fikk du like gode rundstykker som i Norge.

Det aller fineste stedet var promenaden fra havnen forbi de ulike strendene, hotellene og badeplassene. Den startet her 🙂

I en drømmeverden så hadde jeg bodd på Amfora Hvar Grand Beach Resort, som i mine øyne hadde den beste beliggenheten på øyen. Det billigste jeg fant der var 4000 kroner per natt – litt drøyt for mitt budsjett 🙂

Rett ved hotellet fant jeg også Bonj Beach, som var den eneste stranden som var tilgjengelig for alle, og der man samtidig kunne leie solsenger. Prisen var 50 kuna, noe som faktisk var det billigste jeg betalte sammenlignet med Dubrovnik, Split og andre steder på Hvar. De andre badestedene var enten for hotellgjester, beach club-kunder eller tilgjengelig for alle, men uten solsenger. Minuset ved Bonj Beach var selvfølgelig at det ikke var noe sted å få tak i mat eller drikke, så det måtte man ha med seg, eller ta en pause underveis. Jeg spiste pizza på Splash som lå rett i nærheten, og der fikk man også kjøpt ulike typer drinker og annen alkoholfri kald drikke som man kunne ta med seg på stranden.

Rett ovenfor Bonj Beach lå Beach Club Hvar – et superfint sted som jeg hadde tenkt å teste ut, men som jeg droppet siden store deler av oppholdet mitt på Hvar var preget av mye skyer og lite sol. Menyen så superfin ut, og solsengene så behagelige ut.

Går du litt videre forbi Bonj Beach og Splash så kommer du til neste bademulighet, og byens nest mest populære utested på kveldstid: Hula Hula Beach Club. Der heter stranden rett og slett Hula Hula Beach. Et sted man også kunne være hele dagen om man ønsket.

Majerovica er neste bademulighet, før du ankommer Podstine som er den siste stranden før veien stopper av sperringer. Denne betegnes som en av øyens beste av lokalbefolkningen. Jeg skal være enig i at vannet var ekstremt klart og fint her, men veien førte deg kun til en steinkai så du måtte svømme for å komme deg over til selve stranden. Kanskje litt upraktisk om du skal ha strandvesken med.

Det var cirka to kilometer fra Hvar Port til Podstine Beach – en perfekt strekning å jogge tur-retur. Koblet du på havnen så fikk du noen kilometer ekstra i beina. Når det er sagt så syns jeg det var veldig varmt å løpe der, så anbefaler å ha med litt vann på turen.

Motsatt vei fra havnen kan du også følge kysten forbi Beach Lucica ved Fransiscan-klosteret, Krizna Luka-stranden, og hele veien rundt til Pokonji dol Beach som hadde det grønneste og klareste vannet jeg noen gang har sett. Der var det ikke mulig å leie solseng, men de hadde en beach bar så om du tar med deg håndkle så har du det meste her.

Det var også mulig å komme seg fra høyden til Pokonji dol Beach via en liten fjelltur som startet ved Meme Rent. Jeg var veldig skeptisk når jeg startet, og glad for at jeg hadde joggesko, men det gikk fort, og når jeg kom ned til verdens mest azurblå hav så var det virkelig verdt turen. Denne stranden må du besøke når du er på Hvar. Om det så er bare for å sjekke ut fargen på vannet 🙂 Når jeg kom ned fra den lille fjellturen så fikk jeg litt samme følelsen av å komme til “The Beach” som Leonardo DiCaprio gjorde i 2000.

Dette er det nærmeste jeg kom en solnedgang på Hvar – solen var alltid bak skyer når den skulle gå ned. Ellers var det fin temperatur på cirka 33 grader både på dagtid og kveldstid. Det var mye grått og disig, men heldigvis like varmt som på Kreta. Vanntemperaturen var derimot noen grader kaldere enn i Hellas. Mer oppfriskende vil kanskje mange si.

Når det kom til mat så fikk jeg ikke testet så mange restauranter da det ble litt take-away og mat fra supermarked. Bistro Pizzeria Mizarols fikk mye skryt. Ellers ligger restaurantene på rekke og rad fra Fransiscan-klosteret til havnen, langs hele havnen, på St. Stephens square, og fra havnen mot Ponj Beach.

I tillegg så ligger det mange koselige steder i de smale gatene og trappene opp fra St. Stephens square til inngangen til det spanske fortet. Der finner du også små butikker med veldig dyre klær (det minnet litt om St. Tropez), både ting som er verdt det, og ting som absolutt ikke er verdt det. Her også gjaldt prinisppet cash is king, og uansett beløp så var det vanskelig å finne stedet som gladelig tok imot kort. Det måtte ofteste en diskusjon til.

Jeg fant også en bra vegetarkafe med smoothiebowls i den smale trappegangen som førte opp til fortet. For en søtmoms så leverte ikke Kroatia særlig bra på desserter. Vaffel med is var ikke å oppdrive noe sted, og jeg fikk en tørr crepe med bittesmå iskuler på et sted som het Forr i havnen – anbefales ikke. Kreta, og Hellas generelt, knuser Kroatia på is og søtsaker 🙂

En ting du absolutt må gjøre på Hvar er å gå opp alle trappene fra Porta di Datallo, og komme deg til inngangen til Spanjola Fortress. Derfra går det slake oppoverbakker og trappetrinn til toppen og inngangen til selve fortet. Her kan man også kjøre til. Jeg betalte femti kuna for å komme inn, og det var virkelig verdt pengene. Den utsikten man får fra toppen er helt fantastisk!

Her får du panorama-utsikt over Hvar, samt at du får full oversikt over de populære Pakleni-øyene som ligger rett utenfor Hvar, og som mange turister reiser ut til med båt på dagtid. Det ligger også en kafe på toppen der du kan kjøpe en enkel lunsj, og kald drikke.

På Hvar sier alle at man også bør besøke Stari Grad-sletten, som er et kulturlandskap etablert av greske innvandrere 300 år før Kristus, og oppført på UNESCOs verdensarvliste. Min bror har tidligere besøkt Vrboska som ligger i nærheten av Stari Grad, og skrøt også veldig over det stedet. Jeg sjekket busstasjonen i Hvar, men det gikk bare en buss dit daglig, og den gikk litt for tidlig for meg som ville nyte dagene på stranden. Jeg sjekket muligheten for å ta en taxi, men de skulle ha 400 kuna (!) hver vei så det var uaktuelt.

Kroatia var faktisk mye dyrere enn jeg hadde trodd. Både hoteller, transport, mat og drikke kostet en god del mer enn på Kreta. Det viste seg kanskje igjen i de enorme yatchene som lå langs havnen både på Hvar og i Split. På en måte så minnet Hvar litt om St. Tropez akkurat nede i havnen. Det rare er at jeg hadde samme is-opplevelse her som jeg hadde i St. Tropez. Det har aldri skjedd noen andre steder enn disse to.

Jeg vet ikke om det er kombinasjon av varme og vind, men i alle fall så kjøpte jeg meg en kuleis – og isen begynte å renne før jeg fikk betalt. Den rant nedover armer, bein og ødela til og med sandalene mine. Jeg så meg desperat rundt etter en søppelkorg, men det var ikke å oppdrive noe sted i nærheten, så jeg endte med å måtte kaste hele isen rett i sjøen. Jeg var helt tilgriset og måtte gå til nærmeste strand og vaske av meg der. Se for dere det scenariet – helt krise!

Generelt så syns jeg det var vanskelig å bli kjent med folk i Kroatia. Jeg bodde ikke steder der det var naturlig å komme i snakk med noen, og kroatene virket litt som nordmenn, reserverte. Siste kvelden min ble jeg stoppet på gaten av et tysk tennisteam som spurte om jeg kunne ta bilde av de. De endte opp med å inviterte meg med på Carpe Diem, som skulle være byens kuleste utested, senere på kvelden. De virket hyggelige, så jeg takket ja til det, og gledet meg til en kveld på byen.

Etter dusjing og stelling så møtte jeg gjengen utenfor Carpe Diem, som ligger midt i havnen. Skuffelsen ble derfor stor når jeg ble avvist i døren fordi jeg manglet en vaksine. De eneste som slapp inn var de som var fullvaksinerte, og det hadde gått tre uker etter siste stikk. De aller fleste tyskere, franskmenn og engelskmann var vaksinerte og scannet vaksinepasset sitt. Det var kun to andre jenter jeg så som ble avvist.

Coronareglene oppleves som veldig dobbeltmoralske i Kroatia. Jeg fikk beskjed at hvis det var vegger (trengte ikke være tak) så fikk man ikke lov til å sitte uten å være fullvaksinert. Den regelen fulgte de på uteplassene. Men i Dubrovnik var jeg jo innestengt i en cable car, og i Split trente jeg på et treningssenter, så man kan jo stille spørsmål til reglene.

Når man er alene på tur så er det digg å flytte seg litt rundt, det blir ofte kjedelig å være lenge på samme sted. Minuset med det er selvfølgelig all pakkingen man hele tiden må repetere, og jeg fant ut at tre netter nesten er minimum for at det ikke skulle oppleves som stress. Litt urutinert på tur etter to år uten reising rett og slett.

Ellers må jeg si at jeg trives veldig godt på Hvar – et sted jeg gjerne kunne besøkt igjen, men da helst med reisefølge, og to koronavaksiner 🙂

 

Les mer om Dubrovnik her: https://lisaskramh.blogg.no/dubrovnik-adriaterhavets-perle.html

 

På grunn av at Kreta ble rødt når jeg var der så fikk jeg et nytt land på listen – nemlig Kroatia. Hadde jeg dratt rett hjem fra Kreta så hadde det blitt karantene i Norge. Nå tok jeg “karantenen” i Kroatia og var fri når jeg kom hjem – genialt. Turen ble jo derfor ti dager lenger enn planlagt, men det var egentlig bare veldig deilig siden jeg allikevel hadde tre uker ferie.

Innreisekravet fra Hellas til Kroatia var bevis på fullvaksinering eller negativ test, i tillegg til at man måtte ha forhåndsutfylt et innreiseskjema. På flyplassen i Chania så sjekket de faktisk at jeg hadde med meg negativ test, det gjorde de ikke i Oslo ved utreise. Jeg dro midt på natten fra Kreta via Athen til Dubrovnik med Aegean Airlines som jeg har flydd med mange ganger tidligere, og er veldig fornøyd med. Billetten kostet vel i underkant av 2000 kroner og ble bestilt noen få dager før. Jeg var jo selvfølgelig også redd for at Kroatia skulle bli rød så jeg vente så lenge som mulig. Fant også en grei billett direkte fra Split til Oslo med Norwegian – to dager før jeg skulle begynne på jobb igjen.

Reisen ble litt slitsom siden den var midt på natten, og fordi Eleftherios Venizelos-flyplassen i Athen er en av de minst oversiktlige jeg vet om. De hadde gitt meg ekstremt dårlig tid under mellomlandingen der, så det endte med at jeg måtte løpe. Og det med ekstra mye håndbagasje som jeg hadde måttet ta ut av kofferten som var for tung. Jeg visste ikke at jeg måtte ut av flyplassen og inn gjennom ny sikkerhetskontroll, men det burde jeg jo tenkt meg til siden første flyet var innenlands. Urutinert etter to år uten reising – jeg hadde til og med glemt koffertvekten i Norge så jeg hadde jo null kontroll på bagasjen.

Så kom jeg til Dubrovnik, og der var det fullstendig KAOS. Jeg kan aldri noen gang huske at jeg har stått så lenge eller så tett i en passkontrollkø. Det må ha vært det minst koronavennlige jeg har vært med på siden pandemiens start, til tross for at vi stod med maske på hele veien. Halvparten bruker jo masken under nesen eller haken, haha. Køen startet i tredje etasje, gikk ned alle trappereolene, gjennom en gang, under trappen og rundt i tre slynger før vi kom frem til skranken. Da er det kjedelig når du er alene og må tisse, men ikke kan gå ut av køen.

Jeg stod i køen i over to timer, men det var ingen problem å komme gjennom når jeg først kom frem. Jeg viste negativ test, innreiseskjema og pass, og ble sendt kjapt videre til bagasjebåndet. Det var fem bånd og ingen informasjon om hvilket bånd hvilken bagasje kom til så det var veldig forvirrende å løpe att og frem å sjekke alle fem for til slutt å oppdage kofferten på det helt borterste. Jeg var veldig glad for at jeg ikke skulle fly hjem derfra.

Myntenheten i Kroatia heter kuna (HRK) og når jeg var der så var kursen på 1 kuna 1,43 norske kroner. Det kostet 300 kuna med taxi fra flyplassen til hotellet som lå 22 kilometer unna. Ganske dyrt med andre ord – jeg er overrasket over hvor dyrt Kroatia er. Jeg hadde bestilt hotell ved båthavnen Port Gruz på Hotel Petka. Jeg fikk lov å sjekke inn tidlig når jeg kom så det var deilig etter en natt uten søvn. Prisen der var ikke så altfor ille – jeg betalte 800 kroner per natt.

Hotellet var helt greit, det lignet på et standard Thon Hotellrom i Norge. Det eneste som skuffet meg var at det stod treningsfasiliteter på Booking, mens når jeg kom der så fikk jeg beskjed om at det hadde de fjernet for flere år siden. Beliggenheten var også litt kjedelig, så det er nok ikke der jeg hadde valgt å bo igjen. Med unntak av at det var veldig praktisk å være nær havnen i forhold til å ta båten videre selvfølgelig.

Jeg var skamtrøtt og følte meg nesten syk (det er utrolig hva en natt uten søvn kan gjøre med deg), men siden det ikke var basseng på hotellet og jeg heller ikke visste hvor det var noe strand, så bestemte jeg meg for å dra inn til gamlebyen. Det var tre kilometer å gå fra hotellet, men den veien anbefales ikke å gå; smal og svingete bilvei i høyden. Det var et busstopp rett ved havnen og derfra var det veldig enkelt å ta buss inn til gamlebyen. Både buss nummer 1A, 1B, 1C og 8 gikk dit, og kostet femten kuna. Bare vær obs på at når du skal ta bussen tilbake så står det ikke navn på noe stopp inne i bussen, og sjåførene er ikke særlig hjelpsomme. Så jeg fulgte med langs veien på google maps og plinget når jeg nærmet meg hotellet mitt.

Bussen stoppet alltid på samme sted i gamlebyen, på en square med en fontene, to restauranter, en isbar og en kiosk. Dette beregnes liksom som starten på gamlebyen og du treffer rett på Walls of Dubrovnik som er spesielt kjent fra Game of Thrones. Det ligger to koselige restauranter på squaren – Dubravka 1836 og Nautika – som begge hadde mye spennende på menyen.

Jeg var redd for at jeg skulle fryse når jeg kom fra Kreta til Kroatia, men det trengte jeg ikke bekymre meg for. Gamlebyen i Dubrovnik var ekstremt varm på dagtid, og temperaturen var omtrent lik som på Kreta. Dubrovnik er for meg en krysning mellom Santorini i Hellas og Capri i Italia; bratt, smale gater, mye trapper og mange gamle bygninger. Og ikke minst – strender som ikke er strender.

Jeg startet med å se etter strendene som var merket opp med parasoll på google maps. Absolutt ingenting av det var strender, bare masse rullesteiner, svaberg og steinkaier. Google maps burde lære seg å skille mellom badeplasser og strender. Det er tre ting som er viktig på en strand: det er sand, du kan leie en solseng (i solen!), og du kan snu den solsengen 360 grader etter solens retning. Hvis du ønsker det samme så kan du droppe strendene Sulic, Dance og Kolorina. Hvis du vil bade så funker alle disse fint, og vannet er utrolig klart og fint.

Det eneste stedet som kanskje får lov til å kalle seg en strand i gamlebyen er Banje. Der er det rullesteiner, men faktisk litt sand uti vannet, solsenger til leie og strandrestaurant til å kjøpe lunsj og drikke på. Jeg tror til og med det går an og snu solsengene, haha. Det er en grunn til at min irske venninne Charleen kaller meg for en professional sunbather.

Etter å ha blitt mer og mer skuffet for hver “strand” jeg kom til så valgte jeg snu å dra tilbake til gamlebyens kjerne. Rett nedenfor den squaren jeg tok bussen til så ligger festningen Lovrijenac 37 meter over havet og overskygger de to inngangene til byen, fra havet og til lands. Her kan du komme deg opp til fortet ved hjelp av mange trappetrinn, og få en fantastisk utsikt utover Dubrovnik. Jeg gadd ikke betale meg inn for mannen bak disken var en dårlig selger og sa at man kun betalte for enda mer utsikt, og at det ikke var vits. Glad jeg ikke har han som ansatt i bedriften min, men for så vidt fint for meg at han var ærlig på det så sparte jeg de pengene 🙂

Etter å ha vært oppe på fortet så gikk jeg ned “gjennom” veggen og inn i de smale gatene i gamlebyen. Jeg begynte å traske gater opp og ned, veldig bratt. De fleste gatene og trappegangene var veldig like. Mye mur og veldig lite innhold – noen single restauranter og spiseplasser her og der, men ellers ingenting. Faktisk litt kjedelig.

Det var ikke før jeg kom ned til hovedgaten Stradun at jeg faktisk så en butikk. Der, og i parallellgaten bak, så ligger alle butikkene ved siden av hverandre. Det er ingen “ordentlige” butikker, men mye souvenirer, turistbutikker og game of thrones-kostymer. Skal du på ordentlig shopping så må du nok dra til et kjøpesenter utenfor byen. Jeg fant ingenting som fristet utenom mat og drikke 🙂

Kafeene og restaurantene lå på rekke og rad i smågatene på tvers mellom Stradun og parallellgaten bak. Mange koselige steder, men jeg savnet litt flere kafeer og uteplasser langs sjøen. I havnen var det kun to steder å spise på, ellers ligger alle i trange gater inne i byen. Jeg valgte Cafe Festival som jeg virkelig kan anbefale. Masse god vegetarmat i tillegg til alt mulig annet. Jeg fikk en kjempegod quinoaburger til en billig penge.

Jeg fikk også turens beste pizza i Dubrovnik. Pizzeria Olivia er et koselig sted som ligger klemt mellom smale gater og bare har fire bord ute, og seks bord inne. Jeg fikk dessverre ikke bord (her må man bestille på forhånd), men heldigvis så hadde de en take-away-løsning så jeg fikk kjøpt med meg et stykke til tjuefem kuna. Helt fantastisk god!

En annen ting som også må nevnes er Buza Bar – en bar som er bygget helt på kanten av en klippe med badeplasser og steinblokker helt i sjøkanten. Helt magisk å sitte der og kose seg med en iskald drink. Bare følg skiltet i gamlebyen som sier “cold drinks with the most beautiful view”. Da kommer du til et lite hull i veggen, og når du går gjennom der – la meg bare si: WOW! Du blir ikke skuffet 🙂 Det skal visstnok også være et fantastisk sted å se solnedgangen, men det fikk jeg ikke med meg dessverre. Jeg var litt uheldig der – de fleste kveldene i Kroatia så var det såpass disig at det ikke var noe ordentlig solnedgang.

Ellers har Dubrovnik en cable car til toppen av Mount Srd (412 meter over havet) som er veldig populær. Man betaler 170 kuna for tur/retur billett og startpunktet ligger rett ovenfor gamlebyen. Om du er glad i utsikt så bør du ta turen opp hit – her får du virkelig se Dubrovnik i panorama: havnen, gamlebyen, den lille øyen Lokrum som ligger utenfor – full oversikt. Lokrum fikk jeg dessverre ikke tid til å besøke, men det skal være en fredet øy med en salt lake og mye historie som man kan ta båt til fra havnen i Dubrovnik.

På toppen ligger også restauranten Panorama der du ta middagen med perfekt utsikt over Dubrovnik. Man skal også kunne gå opp til Mount Srd, men alle jeg snakket med frarådet det, og jeg snakket med et par som hadde prøvd som ikke hadde funnet stien og hadde endt opp med å snu. Så det høres ikke ut som det er særlig tilrettelagt for det.

Etter jeg kom ned fra Mount Srd var jeg helt ferdig og bestemte meg for å ta bussen tilbake til hotellet og ta en tidlig kveld. Jeg hadde en del jobb som gjenstod, og det var veldig godt å gjøre seg ferdig med dette sånn at jeg kunne nyte resten av tiden i Kroatia så og si jobbfri.

Neste morgen startet jeg med en joggetur til Babin Kuk lang sjøen. Der var ikke så mye å se, men om man drar litt lenger så skal det være en strand der som heter Copacabana som visstnok skal være veldig bra. Etter en dusj så tok jeg på meg bikini og bestemte meg for å gå til Lapad som var cirka 2.2 kilometer unna. Det syns jeg var det fineste stedet i hele Dubrovnik, og absolutt der jeg hadde valgt å bo om jeg skulle dratt tilbake.

Målet mitt var Sunset Beach, eller Lapad Beach som den heter geografisk, som kanskje er den beste stranden jeg så på turen min i Kroatia. Ren og fin, klart vann, fin temperatur i vannet, greie solsenger, organisert opplegg, strandbarer, alt man trenger. En solseng kostet 75 kuna, 150 for to med parasoll. Her kunne jeg egentlig vært flere dager. Men hva skjer med vannsklien i sement? Det må være veldig vondt å prøve seg på den – jeg ser for meg brannmerker herfra og til månen.

Fra Sunset Beach hele veien til langs kysten frem til femstjerners hotellet Dubrovnik President var det en nydelig liten promenade man kunne spasere på. Her lå små badesteder hele veien, (selvfølgelig noen av de avmerket som strender på kartet – det kan jeg avkrefte), flotte hoteller og noen få restauranter.

En av de var en superkul cave bar inni i en hule i fjellet. Jeg var inne og kikket og det var skikkelig stilig, men litt kjedelig å sitte inne under bakken når det er så fint vær ute. Det ville jeg i alle fall gjort etter at solen hadde gått ned. Men kult sted som er verdt et besøk. De hadde også en uteservering i sjøkanten.

På veien passerte jeg også hotellene Royal Princess og Royal Palm som virkelig hadde vært drømmesteder å bodd. Etter å ha passert de så gikk jeg rett på den fantastiske restauranten Zoe som så helt magisk ut med tidenes sjøutsikt. Solnedgangen derfra tror jeg er fin!

Promenaden ender ved President Beach og Plaza President hotell – et fantastisk sted som jeg tipper koster mye penger.

Etter en rask tur tilbake på hotellet tok jeg bussen til gamlebyen igjen for å få med meg høydepunktet Walls of Dubrovnik. Attraksjonen stenger halv åtte, og de er veldig strenge på det. Du trenger minimum en time for å gå hele runden, jeg ville kanskje satt av to for å ha tid til å sette seg ned å ta en drink på en av de koselige kafeene der.

Prisen for å komme inn er 200 kuna, og det var virkelig verdt det. Jeg ble skikkelig overrasket – en fantastisk opplevelse med utsikt over hele byen i alle retninger. Pappa hadde elsket det, og hadde sikkert brukt tre timer der.

Det er faktisk over to kilometer å gå, og den eneste måten å gjøre det på er å nettopp gå. Gamlebyen generelt er veldig smal og bratt, og om du velger å bo midt i den så må du forvente å dra kofferten et godt stykke til nærmeste taxi eller buss.

Skikkelig stilig å nyte utsikten over alle de oransje hustakene på mursteinsbyggene i gamlebyen. Veien er kort til Lokrum herfra – bare 600 meter.

Over kanten ser man også rett ned i havet flere steder. Det er utrolig hvor kroatene finner ut at de kan bade fra.

Alt i alt så syns jeg Dubrovnik er en fin by, men den er nok en god del mindre enn jeg hadde trodd, og jeg syns tre dager her holder for å få med seg det aller meste. Om du er lenger enn det så er det nok bading og mat som gjelder for da har du sett alle attraksjoner. Det aller viktigste syns jeg er “the walls”, det var virkelig en overraskende fin opplevelse.

Havnen var koseligst på kvelden når den var opplyst. Neste stopp på turen var Hvar Island – mer om det senere 🙂