En av de kosligste, snilleste, herligste menneskene jeg noengang har møtt døde natt til 14. juni. Jeg ble kjent med Haysam (eller Sam som jeg alltid kalte han) i Ayia Napa i 2007 når jeg flyttet til Kypros. Han jobbet på Senior Frogs, baren “vår”. Uansett hvor travelt han hadde det så hadde han alltid tid til å skøye og sjarmere litt. Han viste en utrolig interesse for folkene rundt seg og var en skikkelig gladgutt som var umulig å ikke bli glad i.
Når jeg hørte at han hadde fått et diabetesanfall og falt i koma (som han aldri kom ut av) så fikk jeg sjokk! Hvordan kan en 23 år gammel gutt dø av diabetes??! På et sykehus! Jeg tenkte at dette måtte være en eller annen syk spøk og at han snart skulle gi lyd fra seg og si at en eller annen idiot hadde tatt over profilen hans eller noe. Men det ser ikke ut som det kommer til å skje..det er vanskelig å akseptere dette. Det er så mange som kan lære fra Sam..vi trenger han her. Han fikk alle til å føle seg bra, snakket aldri dårlig om andre mennesker og var en genuint fantastisk person.
Her er vi på Carwash..Sofia, Malaz og Sam.
Sam var litt av en skøyer..alltid nye påfunn 🙂
Det er utrolig mange som kommer til å savne deg Sam, du kommer definitvt ikke til å bli glemt. Som du likte å si: “money comes, and money goes, but memories last forever”. Du har bygget opp mange minner sammen med folkene rundt deg, og vi kommer aldri til å glemme deg.
Denne kvelden husker jeg godt..du skulle ta bilder av Chryso og meg og det var ingen enkel sak…jammen klarte vi å få mye moro ut av det 🙂
“Gone, but never forgotten”. Du er en inspirasjon for mange, og levde livet til det fulle. Hvil i fred Sam, jeg kommer aldri til å glemme deg. xxxxx
5. juni flyttet jeg fra Bergen og tilbake til Stord. Jeg er langt fra sikker på om jeg har gjort det riktige valget. Hadde siste dag på Lerøy fredag 4. juni og begynte på Aker Stord som sommervikar mandagen etter. Det har derfor gått i ett, og jeg har ikke fått tid til så mye annet enn jobbing, rydding og utpakking.
Før jeg flyttet fra Bergen så var vi på Guns’N Roses konsert i Åsane. Renate kom på besøk og jeg møtte henne etter jobb. Vi dro hjem i leiligheten og gjorde oss klare før vi dro bort til hotellet der Elisabeth, Monica og Terje var. Klok av skade fra sist Guns’N Roses konsert så kjørte jeg flate sko og droppet eleganse for komfort. Vi tok taxi til hallen de skulle spille i…der var køen lang som et vondt år. Heldigvis gikk det fortere enn det så ut som og etter en halvtimes tid var vi inne.
Her står vi forventningsfulle i køen 🙂
For første gang noensinne så ble kameraet tatt fra meg ved inngangen! Vi mistet Monica, Terje og Elisabeth ganske fort, men fikk oss noe drikke og satset på å finne dem igjen. Snek oss fremover langs den ene siden og kom lenger og lenger frem mot scenen. Til slutt var avstanden mellom oss og bandet max 5 meter. Og jeg som ikke hadde kamera med meg! Renate tok noen mobilbilder…satser på noen av de ble bra 😉
Axl Rose bestemte seg som vanlig for å drite i fansen og sitte 2 timer i garderoben bak scenen før han fant det for godt å komme ut. Det var forferdelig kjedelig å stå der knept sammen, svett og ekkelt og vente..og vente..og vente. Heldigvis ble alle irritasjoner glemt når Axl og bandet endelig entret scenen. Godbitene kom på rekke og rad og av favorittene mine så var det bare Patience, The Garden og Dont cry som manglet. Axl snakket ikke mye til oss, men skiftet sceneantrekk fem ganger og ga alt i sangene. Richard Fortus blinket og flørtet vilt fra scenen, mens Ron Thal stod i sin egen rus med øynene lukket mesteparten av konserten. Høydepunktene var November Rain (frysninger), Sweet child o’mine (selv om lyden var litt dårlig da), Welcome to the jungle (rocket vilt!) og Knocking on heavens door. Dizzie Reed spilte en fin ballade på pianoet…den ble fullstendig ødelagt av en 40 + helbleiket full gammel dame som under halve konserten skrek: “November rain – give us what we paid for, fuck you, give us what we paid for – fuck you”. Tror rett og slett veninnene hennes var ganske flaue. Makan til uforskammethet er det lenge siden jeg har opplevd.
Konsertopplevelsen var fantastisk og Axl og gjengen beviste at de var verdt å vente på!! 🙂 Neste gang håper jeg bare at han finner det for godt å komme seg på scenen litt tidligere 🙂 Du er en drittsekk Axl, men jeg elsker deg!! 🙂
Helten, den aller flinkeste, beste, fineste, snilleste herligste tennisspilleren ever!! Jeg ble fan av Rafael Nadal for mange år siden da jeg tilfeldigvis satte på NRK en sommer jeg kjedet meg veldig. Der var Wimbledon og Nadal spilte i kvartfinale. Han vant den, men tapte semifinalen. Det var Federer som tok gullet da, men Nadal ble fort favoritten. Dette hadde nok en god del med det spanske utseende hans å gjøre, men også det faktum at han virket så utrolig ydmyk og snill mot alle.
Etter hvert som årene har gått så har jeg fulgt med på alle grand slam turneringer, og fulgt Nadal mot stjernene 🙂 Det er virkelig fantastisk å se han spille! En utrolig fysikk, konsentrasjon og utholdenhet. En vakker dag skal vi gifte oss!! 🙂
Nå er han igjen verdensener etter å ha knust Robin Søderling og vunnet hele French Open!! 🙂 Stå på Rafa, jeg heier på deg for evig og alltid!! Krysser alle fingre for seier i Wimbledon, du er fantastisk Nadal!! 🙂
Sist lørdag hadde vi avslutningsfest hjemme hos Arne på Hjelteryggen (tror jeg det het). Huset hans var fantastisk med store vinduer som dekket hele den ene stueveggen. Utrolig å kunne sitte inne i sofaen og nyte solnedgangen.
Her sitter jeg i sofaen til Arne…var rett og slett fantastisk med de store vinduene 🙂
Arne hadde laget god gryterett som vi spiste i solen på terassen. Når det begynte å bli kaldt gikk vi inn. Der ble champagnen sprettet og Arne fikk en liten gave fra teamet. Musikken kom på og stemningen steg. Så var det noen som dessverre fant ut at vi måtte se Grand Prix. Da var det av med musikken og på med TV-en. For oss som ikke satt i TV-salongen så dabbet stemingen av. Jeg var derfor trøtt og i grunn klar til å dra hjem rundt kl. halv ett. Det tok seg litt opp igjen, Arne viste frem det sinnsykt hjemmekinoanlegget sitt, vi danset litt og pratet mye. Bjørnar og Torbjørn drev og shottet på Finlandia (skrekk og gru), Arne fortalte kjærlighetshistorier, Stian var paparazzi med kameraet mitt (takk!), Arne og Ivar ble enda bedre venner, Arildo ble livredd når han måtte prøve beltet mitt (så for øvrig ut som en tvangstrøye på han), Pierre og Helge danset og Tina og Kristine gikk nå litt rundt omkring sånn som meg 🙂
Her sprettes champagnen!! 🙂
Tre fornøyde gutter 🙂 Stian, Pierre og Helge!
Tina og jeg 🙂
Stian og Kristine…haha fantastisk bilde 🙂
Arne og Ivar!
Her morer vi oss med Arildo…tror i grunn han er ganske redd oss 🙂
Her har Helge og Bjørnar akkurat imponert med linedance :p
Rundt klokken 4 kom taxien og vi kom oss hjemover etter en koselig kveld! Turen tilbake tror jeg var mer moro for noen enn andre…jeg var nok ikke av de fulleste denne kvelden 🙂
Takk for et kjempefint år folkens, jeg kommer til å savne dere 🙂
