Denne sommerferien har jeg jobbet ni av femten dager, og ikke hatt shorts på meg en eneste gang. Men jeg fikk heldigvis benyttet de tre soldagene vi fikk i juli til å krysse av tre fjelltopper jeg har hatt på listen i veldig mange år: Kjerag, Preikestolen, og sist, men ikke minst: Trolltunga!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Fredrik og jeg kjørte fra Stord halv åtte om morgenen og var fremme i Tyssedal litt over klokken ti. Da møtte vi skilt med fulle parkeringsplasser på både P2 Skjeggedal og P3 Mågelitopp. Ambisjonene om å spare knærne og starte på P3 forsvant kjapt. Tre hundre kroner for å parkere på P1, og 150 kroner med buss fra P1 til P2. Om man ville videre fra P2 til P3 så måtte man være på P2 mellom klokken seks og elleve, og det var nye 150 kroner.

Klokken var allerede blitt elleve da vi ble sluppet av på P2, så de siste shuttlebussene til P3 var fullbooket. Vi måtte derfor gå fra Skjeggedal. Den ruten er 28 kilometer, og har en høydestigning på 800 meter, mens Mågelitopp er 20 km lang og har kun en stigning på 300 meter. Turen ble derfor åtte kilometer lenger enn planlagt.

Det finnes også muligheter for guidet tur til Trolltunga om du ønsker det. Dette kan bookes gjennom Trolltunga Active som har kontor på P2. Stien er stort sett merket med T over alt, og det er mange folk i løypa så man finner greit frem alene.

Turen fra Skjeggedal til startpunktet for stien startet med over fire kilometer med oppoverbakke, fordelt på sytten bratte asfaltsvinger. Vi brukte førtifem minutter på å komme oss opp de fem hundre høydemeterne, og da holdt vi et relativt greit tempo.

Fremme ved startpunktet etter å ha fortært asfaltsvingene. Terrenget jevner seg litt mer ut, og man får endelig følelsen av å være på fjelltur. For hver kilometer så står det skilt, så det er enkelt og motiverende å telle seg nedover mot Trolltunga. Det er fjorten kilometer hver vei fra P2.

Man starter ut relativt flatt de første kilometerne, og så kommer det en ganske heftig og bratt en-og-en-halv kilometer etter det. Vi så faktisk at vi var på 1240 meter på det høyeste, 140 meter høyere enn selve Trolltunga!

Skal du gå til Trolltunga på dagstur så bør du være i noenlunde god form. Det er ikke det at turen i seg selv er så tung, men den er lang, så den krever god utholdenhet i muskulaturen i beina. På kartet står det at du må sette av 8-12 timer i gåtid. Fredrik og jeg brukte rett i overkant av tre timer opp til toppen, og to og en halv time ned igjen. Da holdt vi et ganske bra tempo hele veien, og småjogget noen partier tilbake.

Selv om det er en lang tur så vil jeg si at det er verdt det. Turen til Fonnabu har mye finere natur og utsikt hele veien til målet, men når du kommer langt nok til å se ned på Ringedalsvannet så er det veldig fint. Når du endelig kommer frem til Trolltunga så er det virkelig et fantastisk og unikt skue som møter deg.

Det finnes muligheter til å drikke vann fra diverse bekker flere steder på turen, men husk å ta med nok mat, varme klær og gode sko. Til tross for at gåtiden ble fem og en halv time så tok turen over åtte timer på grunn av all ventingen for å få tatt bilde på toppen.

Vi møtte også på litt snø, så jeg ville ikke gått til Trolltunga utenom sommermånedene. En ting som fascinerte oss er at folk velger å overnatte i telt i området rundt, eller utenfor stien på vei til Trolltunga. Tenk det, stuck på fjellet i et telt uten strøm, vann og toalett. Wow.

Endelig nådd målet, og stått to og en halv time i kø for bilde! Utsikten mot Trolltunga er spektakulær, men følelsen når vi gikk ut på selve tunga husker jeg nesten ikke. Det gikk superfort og vi stresset fordi vi hadde stått så lenge i kø, og fordi køen var lang bak oss så vi ville ikke bruke for lang tid.

Trolltunga er forresten et fjell-utspring som står horisontalt ut fra fjellsiden på 1100 meter over havet. Det henger over Ringedalsvatnet. Målet har blitt verdenskjent og flere enn hundretusen prøver seg på turen hvert år. Mange vet ikke helt hva de går til, så langt i år har det vært førti redningsaksjoner på Trolltunga.

Jeg ble utrolig fascinert når jeg så Trolltunga på baksiden. Det er absolutt ingenting, bare en klump med steiner. Ser du jenta på bildet over som sitter på tuppen av Trolltunga? Utrolig hvordan den kan se sånn ut på baksiden og være så fantastisk på forsiden 🙂

Vi var ved godt mot på toppen, og ikke spesielt slitne. Men jo nærmere vi kom asfaltsvingene, jo mer vondt gjorde det i beina. For å opprettholde motivasjonen så sa vi at det hele tiden var en halvtime igjen til vi var nede. Av uvisse grunner så funket det faktisk ganske bra.

Når du går så langt så skjer det ting som vanligvis aldri er et problem: man får gnagsår på rare steder, vondt i hofter, knær og ankler og blir ekstremt stiv i nakken av sekken. Anbefaler også solkrem om du går på sommeren i solskinn, solen er utrolig mye sterkere så høyt over havet.

Asfaltsvingene var drepen og vi så ut som to åttiåringer som manglet rullator på vei ned de siste svingene. Jeg var nesten like ødelagt i beina som da jeg løp helmaraton i LA.

Det var fantastisk godt å komme seg ned til kiosken på P2, og vente på bussen tilbake til P1. Dessverre hadde den klart å kjøre seg fast på vei opp, så all løpingen vi gjorde for å rekke den var forgjeves. Vi ble sittende en time på P2 før bussen kom. Å ta av seg fjellskoene da var en helt magisk følelse! Eneste minuset var at vi hadde to og en halv time foran oss i bilen tilbake til Stord. Men det gikk overraskende greit, og det var veldig koselig å få litt kvalitetstid med Fredrik 🙂       

På Stordbroen rett før midnatt ble vi belønnet med denne utsikten. En perfekt avslutning på en superfin og slitsom dag i fjellet 🙂

Pappa fortalte om en vanvittig endring fra han gikk turen sist. Stien var tidligere slitt med smale partier, og man måtte balansere fra stein til stein, og stå lenge i kø. I enkelte smale partier kunne det oppstå farlige situasjoner. I 2013 og 2014 ble derfor store deler av stien oppgradert av sherpaer fra Nepal, og det er laget steintrapper mange steder. Bredden er to og en halv meter de fleste steder så det er sjelden problemer å passere andre turgåere.

Vi brukte cirka en og en halv time fra startpunktet til toppen. Da vil jeg si at vi gikk i ganske normalt tempo, men med få pauser underveis. Avstanden hver vei er fire kilometer, og høydeforskjellen er på 330 meter.

I Lysefjorden ligger en bitteliten bygd som heter Flørli. Her finner du en kafe/restaurant, en liten pub, noen overnattingsmuligheter, et lite campingområde og et lite kaiområde for båter. Trekkplasteret til Flørli er verdens lengste tretrapp med 4444 trinn. Som de fleste andre, så var dette også grunnen til at vi dro hit. Stedet som ligger i en bratt li, er uten veiforbindelse. Derfor må du komme med hurtigbåt eller egen båt til Flørli.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi ankom fra Lysebotn med båten, og fant enkelt plass på bryggen. Trappen starter rett ved kaien, er 1470 meter lang med en stigning på 740 meter opp til Ternevatnet.

Langs rørgatene som strekker seg oppover, er det bygget kabelbane, og ved siden av denne finner du den smale tretrappen med 4444 trinn. Dette ble bygget i forbindelse med vannkraftutbyggingen rundt 1920. Kraftstasjonen på Flørli skulle gi kraft til et elektrosmelteverk. Smelteverket ble aldri bygget og kraften ble istedenfor levert til Stavanger Elektrisitetsverk. I dag er det Lyse Kraft som driver kraftanlegget, mens den gamle krafthallen brukes til kafé og museum.

På hvert 500 trappetrinn er det merket med skilt, så du slipper heldigvis å telle. Etter cirka 700 trinn har du mulighet til å ombestemme deg. Du kan krysse en liten bro og følge stien tilbake til kaien. Ellers er det få muligheter til å snu uten å måtte gå ned igjen den samme trappen.

Det er rekkverk bare noen få steder, men i hele trappen er det vaier til å holde seg i. Det er små utkikksposter som er laget underveis, og du passerer både heishuset og et annet lite tårn på veien. Husk å skrive i gjesteboken 🙂

Noen av partiene er veldig bratte, det er nesten som om man går i en stige. Vi tok oss god tid med mange små pauser for at vi ikke skulle surne i beina. Det var en god strategi, ingen av oss fikk problemer med det.

Vi startet ut i ganske fint vær, men etter hvert ble det verre og verre, og på de siste tusen trinnene så pisket regnet oss i trynet.

Etter cirka to timer var vi på trinn 4444, kliss våte og kalde. Det må sies at det er litt flere enn 4444 trinn til vannet på toppen (tipper 4700), men 4444 klinger jo selvfølgelig litt bedre. Heldigvis hadde vi med oss tørre klær å skifte til for returen. Den ble mye mer strabasiøs enn vi trodde. Informasjonsskiltet sa at Rallarstien skulle ta en time ned igjen, men enten så tok vi en annen vei, eller så brukte vi veldig mye lenger tid enn alle andre, for det tok to timer å komme seg ned igjen til båten.

Det var så surt og kjipt at mobilen ble liggende i sekken hele veien ned så jeg har ikke et eneste bilde av det. Bratt og glatt steinrøys, glatte berg og gjørme hele første delen, før man krysset en grusvei og gikk over på en litt mer skoglignende sti siste delen. Vi prøvde å gå ned grusveien i håp om at den skulle føre oss til båten, men den førte bare frem til en stengt tunnel, så vi måtte bite i det sure eplet å gå alle bakkene opp igjen til stien. Det tøffeste partiet kom på slutten med voldsom nedstigning som tok hardt på knærne. Hadde vi visst hvordan returen var så hadde vi valgt trappene ned igjen. Sjelden har en dusj føltes bedre 🙂

Endelig fikk jeg krysset av Kjerag på listen over fjell jeg har hatt lyst å besøke. Den loddrette granittveggen ser mektig ut fra sjøen, men føles enda mer majestetisk når du står på toppen og beundrer utsikten over Lysefjorden. Preikestolen blir liten til sammenligning. Med upåklagelig fotomotiv fra Kjeragbolten, en 5 m3 stor stein som er kilt i en kløft i fjellet 1000 meter over Lysefjorden, så var det virkelig verdt turen!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi gikk med båt til Lysebotn der det finnes gjestehavn med toalettfasiliteter og strømuttak. Det er virkelig ikke verdens navle, men et bra sted å overnatte for å gå fjellturen til Kjerag, og andre fjellturer i området.

I Lysebotn finnes det også en campingplass der du kan sove i telt, hytter eller leiligheter. På campingen er det en restaurant/pub, og på kaien en isbar og en turistinformasjon som selger litt snacks. Ingen matbutikk. Det virker som om de fleste syns det holder å være i Lysebotn en dag. Det er jeg enig i 🙂

For å komme deg fra Lysebotn til startpunktet ved Øygardstøl må du enten ha bil, eller kjøpe billetter på minibussen til SBK Base. Den går opp og ned fra båthavnen fem ganger om dagen. Billetten koster 150 kroner en vei, og turen tar cirka femten minutter oppover svingete smal vei. Det var ingen problemer for sjåføren vår som definitivt hadde kjørt den ruten mange ganger før. På parkeringsplassen finner du toalettfasiliteter og restauranten Ørneredet som for øvrig var coronastengt. Jeg tror jeg leste på et skilt at det kostet 150 kroner å parkere på Øygardstøl.

Turen starter på 640 meter over havet, og fra første øyeblikk går du går rett inn i en bratt stigning over den første fjellryggen. Herfra går det litt nedover til Litle Storedal, før du igjen starter på en ny bratt stigning oppover lange berg med kjetting. Vi hadde fått all slags informasjon, om at turen tok alt fra to til fire timer hver vei, så vi ante virkelig ikke hva som møtte oss, eller hvor lang tid vi kom til å bruke. På tavlen ved startpunktet stod det fem til seks timer.

Flere steder var det laget fine trapper som gjorde det enkelt å gå. Allikevel var det mange bratte partier med lange svaberg, noen ganger litt glatte. Dette er ikke stedet å bruke joggesko, her bør man ha fjellsko med godt grep. Vi var definitivt heldige med været: femten grader og en kombinasjon av sol og overskyet. Det gjorde selvfølgelig at bergene var mindre glatte enn om det hadde regnet. Kjettingen var også god å ha, både til å dra seg opp enkelte steder, men også for å unngå å skli på vei ned igjen.

Det var til sammen tre stigninger og to nedstigninger på veien mot platået og bolten. Det gjør at du går litt flere høydemeter enn høydeforskjellen fra 600 til 1110 meter. Du kjenner det også litt bedre i knærne på grunn av dette. Spesielt om du har litt dårlige knær fra før.

Når toppen er nådd finner du enkelt frem til varden på Nesatind. Her er det spesielt populært for basehoppere å kaste seg utenfor den bratte fjellsiden. Vi brukte en time og trettifem minutter opp til Kjeragplatået, kortere tid enn forventet. Der var det litt disig, men utsikten fra toppen var helt magisk. Platået ligger 1110 m.o.h, mens selve bolten ligger 300 meter sør for varden, litt lavere på 1060 m.o.h.

Fantastisk utsikt fra platået mot Lysefjorden 🙂

Liker å finne gøyale utstikkere som jeg kan sjekke utsikten fra 🙂

Pappa krøp rundt langs kantene og filmet. Det er ganske langt ned :O

Nyter utsikten fra platået rett ved Kjeragbolten. Jeg ville regnet rundt fem timer på hele turen selv om det bare tok tre timer i gåtid. Tiden går fort når du skal stoppe for å fotografere underveis, spesielt hvis du vil se både Kjeragplatået, ta bilder på bolten, og ha en liten matpause. Klokken min viste elleve kilometer i gangtid når vi kom ned igjen, selv om det i utgangspunktet kun skal være 4.8 km hver vei.

Å hoppe utpå bolten var ikke så skummelt som det ser ut, da det er en liten hylle på baksiden som gjør at du nesten kan spasere rett over. Jeg stod kanskje to minutter i kø for å komme meg utpå, det var ikke så veldig mange folk som gikk denne dagen. Tipper kanskje et par hundre, men veldig fordelt, så vi opplevde aldri å gå i kø.

Pappa våget seg også utpå. Han er i imponerende god form, og jeg fikk meg en god treningsøkt på tur med han. Spesielt nedover er han lynrask. Der er jeg litt mer forsiktig, redd for å tryne på de bratte bergene.

Deilig med solen i ansiktet 🙂

På vei ned igjen så vi rett mot Lysebotn og til båten der mamma lå og solte seg. Fordi bussen går ganske sjelden, så brukte vi relativt lang tid ned igjen, og ble allikevel sittende over en time på parkeringsplassen for å vente på transport.

Vi avsluttet dagen med en velfortjent is på kaien, og utsikt over Lysefjorden. Turen til Kjerag seiler opp som en av favoritturene mine, og det er virkelig en ekstra bonus med den kilte bolten som møter deg på toppen 🙂

Onsdag fikk jeg mamma med på årets siste telltur – til Lammanuten i Tysvær. Fjellet er 631 meter høyt, og det var en veldig fin tur som jeg gjerne anbefaler videre 🙂 Ikke noe inngrodd ekkel skog, bra merket og grei sti stort sett hele veien. Et par myrete partier, men ellers bra 🙂 Vi brukte 3.5 timer, og hadde nydelig vær. Dagen etter dro jeg og pappa til Trondheim med flyttelass og mamma satte seg på flyet til Kypros. Det var derfor siste dagen hele familien var samlet….dette er så rart 🙂

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Forrige uke var mamma og jeg på Bømlo på telltur. Vi fikk med oss tre turmål, og jeg nådde målet om 100 TURER! Yahoo!! 🙂 🙂 Egentlig hadde jeg tenkt å ta alle, men etter operasjonen måtte jeg ha et par mnd pause, og reduserte derfor målet til 100. Veldig glad for at jeg klarte det! 🙂 Mamma ligger også veldig godt an med hele 65 turer 🙂 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Første stopp var den beste turen denne dagen – Mørkedalsfjellet i nærheten av Langevåg. Utrolig flott sommervær 🙂 Vi brukte 1 time og 15 minutt tur/retur. 

Mamma nyter utsikten 🙂 

Topp nr 2 var Lyklingfjellet – litt mer skog og tettpakket på vei opp, men det gikk greit. Jeg liker ikke så mange av turmålene på Bømlo…det er altfor mye skog og overgrodde stier – får litt klausen av hele opplegget. Turen var 4 km, og vi brukte ca. 1.5 time tur/retur. 

Siste stopp var så forferdelig at vi ikke tok et eneste bilde. Vardane ved Sele var en inngrodd ekkel skogsvei. På veien opp ble jeg bitt av noe som vi trodde var en orm. To stikk ved siden av hverandre bakpå leggen, og en helt blålilla fot på kvelden. Det gikk heldigvis over, men fy søren, dit skal jeg ikke tilbake! 🙂 På Bømlo er det kun Siggjo som er godkjent i mine øyne! De aller beste fjellene er i Kvinnherad: tørre og fine, fantastisk utsikt, godt merket og lette å finne 🙂 

Veldig gøy å ha klart målet på 100 ulike turmål i løpet av våren og sommeren 2016 – jeg har opplevd mye og fått sett mange fine nye turmål som jeg aldri hadde visst om hadde det ikke vært for telltur! 

Det er travle dager med rydding, pakking og flytting, så det blir lite tid til blogging 🙂 Forrige uke var vi så heldig å få en slags minisommer, og den ble virkelig utnyttet 🙂 Fredrik har kjøpt seg ny båt – en 24 fot stor Hydrolift som freser avgårde i over 110 km/t. Helt rått!!! 🙂 Den ene dagen tok vi båten på familietur til Fjelberg og fikk krysset av den siste Tellturen i Kvinnheard – Borgundnuten 463 m.o.h. Virkelig en fin tur! To dager senere tok vi båten til hytten for å feire mamma sin bursdag! En herlig dag på sjøen! 🙂 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nydelig solnedgang på vei hjem fra hytten 🙂 

Skipper og assistent klare for avgang til Fjelberg 🙂 

Liten pust i bakken 🙂 

Var kjempevarmt og fint denne dagen, så vi ble godt svette 🙂 

På toppen av Borgundnuten med fantastisk utsikt!

Vi fikk med oss solnedgangen hjem her også 🙂 Som jeg elsker å være på sjøen! Den nye båten til Fredrik er super, og jeg skulle virkelig ønske dette var starten på sommeren i stedet for slutten!

Dette innlegget har jeg planlagt lenge. For to uker siden var Fredrik og jeg på Fonnabu i Kvinnherad. Fjellet ligger helt inntil Folgefonnsbreen og er 1452 meter høyt. En helt magisk tur i fantastisk vær, skiftende terreng og med en super turkamerat. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Her ser dere ruten. Vi starter i Sundal og går mot Bondhusvatnet. Når vi kommer til veiskillet, tar vi til venstre. Første stopp etter en lang stigning er da Gardshammar 745 m.o.h. Den tyngste delen av turen er stigningsmessig kanskje veien opp hit. Fin traktorvei, men veldig mange svinger som hele tiden går oppover. Vi klarte oss bra her, men kjente det litt i lårene 🙂 

I starten gikk vi langs elven – utrolig flott natur rundt oss 🙂 En av de fineste turene jeg har gått på naturmessig!

Liten pitstop på Gardshammar før vi fortsatte 🙂 

Vi fant et nydelig lite vann der vi hadde et eple og en liten pust i bakken. Utrolig flott der oppe. Veldig mange muligheter til å fylle på flasken også, så man trenger ikke å ta med så mye vann 🙂 Bedre vann får du ikke!

Imsdal burde vært der oppe og tatt reklamebilder! 🙂 

Videre fra Gardshammar var det mer stigning. Landskapet skiftet til mer stein og ur, og vi begynte å se snø. Allikevel var stien veldig bra, hvertfall helt til Breidablikk. Og naturen var helt fantastisk! 

Siste stopp før Fonnabu – Breidablikk. De siste 30-40 minuttene fra Breidablikk til Fonnabu føltes veldig lange da vi begge var så sultne! Der er veien litt steinete, men når vi så hyttene på Fonnabu i det fjerne så kom motivasjonen tilbake! 🙂 

Sjekk det fantastiske landskapet! Deler av breen var helt blå…fascinerende å se på 🙂 

Endelig på Fonnabu etter 3.5 timer med intensiv gåing! 🙂 

Vi hadde en god lunsj inne i hytten, og det ble skikkelig kaldt på toppen, så jeg måtte på med alt jeg hadde med meg av klær 🙂 

Helt nydelig med deler av breen som holder på å smelte, og ligger og flyter i vannet. Det eneste som manglet var en isbjørn 🙂 

Turen ned igjen var hard! Det gikk relativt greit ned til Gardshammar, men så var det alle de tusen nedoverbakkene og svingene igjen. De tok virkelig knekken på knærne, og til slutt så kollapset vi annethvert minutt begge to. Helt håpløst. Tror ikke jeg hadde klart en eneste sving til 🙂 Det var en helt magisk følelse å komme ned igjen til bilen og få skifte klær 🙂 Klokken sa at vi hadde gått 22.15 km og brukt 6 timer og 13 minutter totalt (uten pausen), og det var vi veldig godt fornøyd med! Vi rakk tre ferger tidligere enn vi hadde planlagt 🙂 

En utrolig flott tur som jeg virkelig anbefaler til deg med litt fjellturer i beina 🙂 

Onsdag kom månedens til da eneste sommerdag, og pappa og jeg tok turen til Melderskin – også kalt dronninga blant Sunnhordlandsfjella. Dette var en magisk fjelltur i nydelig vær som ikke kan måle seg med steinrøysen og gjørmestien til Ulvanosa. Jeg elsker Melderskin! Før var Malmangernuten min favoritt, nå har den fått eg en god konkurrent.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Melderskin har mange likheter med Malmangernuten. De første 800 metrene av turen er den omtrent identisk. Forskjellen er at her starter du på 160 meter, der starter du på 0. Ellers går det rett opp – først på skogssti, deretter gjennom granskog, så over i bjørkeskog før du kommer over tregrensen og inn på sherpatrappene. 

Etter sherpatrappene er stien litt gjørmete (men ikke sånn at du blir våt i fjellsko) før du kommer opp til steinpartiet. Utsikten er hele veien fantastisk, fordi stigningen er så bratt. Fullt utsyn over Rosendal helt fra start.

256 sherpatrappetrinn er en fin avveksling på stien. Her kommer vi inn i nasjonalparken og fredet område. 

Steinområdet var mye bedre her enn på Ulvanosa. Lavere, flatere steiner, mindre sprekker og lettere å komme seg frem. Anbefaler sko med god såle her for det blir lett litt hardt for undersiden av foten. 

Vi hadde et par småpauser på veien opp. Pappa leser alltid alt han kommer over av skilt og informasjon 🙂 Så var det muligheter for å fylle opp vannflaskene i “Holo” – visstnok 1300 m.o.h (selv om vi diskuterte litt om det stemte). 

Toppen kom fortere enn vi hadde trodd! Etter det første steinpartiet glattet det ut, og vi gikk en stund over et mosegrønt teppe med rennende vann. Veldig fint! Deretter var det en siste stor steinrøys å bekjempe før vi nådde toppen. Begge to forventet å se en ny steinrøys når vi kom til toppen av denne, så vi ble veldig positivt overrasket når varden plutselig stod rett foran oss! Ingen av oss var spesielt slitne – vi holdt et jevnt tempo hele veien. Svette var vi derimot! En magisk utsikt ventet oss 1426 m.o.h! 🙂 

Ca. 2 timer og 50 minutter brukte vi til toppen – da inkludert noen småpauser og småstopp. Kunne nok gjerne klart det på 15-20 minutter kortere om tid var et mål. Solen strålte på toppen, og vi tok en times pause for å spise og nyte utsikten fra alle kanter. 

Turen er ca. 10 km t/r for dere som måtte lure på det 🙂

Det verste med hele turen var returen. Den bratte veien ned er drepen for knærne. Både pappa og jeg sliter med det, og til tross for at vi begge var bandasjert med knebeskyttere så gikk vi som to gjess nedover. Noen ganger var det så vondt at du ikke visste hvordan du skulle klare å gå mer nedover! Helt utrolig!

Pappa har en kne-utstrekkingspause på vei ned igjen! 2 timer rett ned tar virkelig knekken på dårlige knær!

Her har jeg ca. 900 høydemeter igjen før jeg er på bakken. 

Vi kom oss helskinnet ned, om enn med slitne knær 🙂 Veien videre ned til båten gikk som en lek, det var fantastisk å få strekke ut beina litt igjen! Turen til Melderskin går inn i boken som en av de fineste fjellturene jeg noengang har vært på – også den høyeste tror jeg?! Absolutt å anbefale, for alle som ikke har høydeskrekk 🙂 Tørt og fint, godt selskap, bra terreng og en majestetisk utsikt! 🙂 

Mamma hadde disket opp med stekt laks og kålsalat når vi kom tilbake! Og is med norske bringebær til dessert 🙂 Gjett om det smakte magisk i solskinnet 🙂 Denne turen går jeg gjerne igjen!

Da har jeg vært på båttur med pappa og pappa siden søndag ettermiddag. Vi pakket i båten og satte kursen mot Uskedalen – der startskuddet for mandagens fjelltur til Ulvanosa skulle gå. Søndag kveld koste vi oss med fullkornspasta og karbonadedeig i båten 🙂 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Værmeldingen sa opplett, men når vi våknet mandag morgen var det til pøsregn og tykk tåke. Vi spiste frokost som tilsa at vi skulle på fjelltur, og gikk en tur opp og kikket i bruktbutikken. Jeg kjøpte to puslespill – et på 500 biter som hadde 504 biter, og et på 600 biter som hadde 614 biter. Hun damen må ha blandet sammen ulike puslespill så det var skikkelig dritt. Manglet biter samtidig som det var for mange. Så det var bomkjøp. Hehe!

På matbutikken i Uskedalen var de kjempehyggelige. Når regnet lettet, så fikk vi skyss opp til startpunktet av mannen til sjefen på butikken! For en hyggelig gjeng! Det var 5-6 km, så det hadde vært langt å gå før fjellturen. Vi prøvde å betale, men penger skulle de ikke ha. Makan til god service! 🙂 Vi gikk Ulvanosa fra Uskedalen – jeg har senere lært at det er en mye finere løype som går fra Utåker. 

Det var mye tåke oppover, men ikke mer enn at vi hele tiden så noen hundre meter foran oss. Starten var grei med skogssti, litt vått eneste. 

Det var mye multer å finne på vei oppover, men de var ikke helt modne så vi kunne ikke plukke med oss 🙂 

Jo høyere opp vi kom, jo bløtere ble terrenget. Jeg gikk våt på beina store deler av turen – jeg har goretex, men det var ikke nok. På ca. 6-700 meters høyde kommer du til et veiskille der du enten kan gå mot Geitedalstinden eller Høgetinden (høyeste punkt). Går du mot Geitedalstinden er det ca. 1 time lenger for å komme seg opp til Høgetinden. Geitedalstinden kalles mini-Besseggen og skal visstnok være veldig bratt og luftig (helt på kanten) så vi unngikk den fordi mamma ikke er så veldig glad i høyder. Vi satte kursen rett mot Høgetinden. 

Fra det skiltet så blir terrenget mer utfordrende. Her må du stort sett hoppe på store steiner (med sprekker imellom) hele veien til toppen. Dette er virkelig ikke en tur som passer for alle. Man må ha både kondisjon og balanse siste delen av turen, og ikke minst: tørre å stole på seg selv og hoppe fra stein til stein til tross for sprekkene under. Vi visste virkelig ikke hva vi gikk til. 

Jeg syns det gikk greit, men mamma var ikke fullt så fornøyd. De tok en annen vei enn meg til toppen – jeg fulgte steinrøysen. Helt grått landskap! Gråstein og grå tåke. Jeg så absolutt ingenting fra Høgetinden.

Jammen var det godt å se varden etter å ha løpt det jeg klarte den siste halvtimen! 

Svett og god på toppen 1248 m.o.h! 🙂 Turen opp var på 4.9 km og tok 3.5 timer i et veldig rolig tempo de første 3 timene 🙂 Ser på klokken min at jeg tredoblet farten den siste halvtimen til toppen!

På vei ned gikk jeg løypen mot Geitedalstinden. Det var sykt skummelt å stå helt på kanten og nesten vaie over det vanvittige stupet 1200 meter lenger nede. Der var det mindre tåke, så der fikk jeg en sinnsyk utsikt – rett ned! Følte nesten jeg stod og svaiet på kanten et lite øyeblikk! 

På vei ned igjen skrev vi oss inn i boken til Låganosa – 560 m.o.h. Det går fint an å bare ta seg en tur hit, og gå ned igjen. Da slipper du unna steinrøysene 🙂 

Glad og fornøyd med å ha fått en 30-poengs kode med meg 🙂 En tur jeg egentlig ikke vil anbefale videre, men som var kjekk å få med seg. Hadde sikkert vært en bedre opplevelse i solskinn og klart vær, men det er ingen fin sti/vei opp til toppen. Absolutt ikke for barn, ikke for de som er litt ustø eller redde, og ikke for de som ikke har noen fjellturer i beina. Kanskje den er bedre fra Utåker 🙂