Kypros er et sted som fanger hjertet med en gang – mitt andre hjem, et sted jeg alltid vender tilbake til. Fra Larnacas rolige gater og solfylte kystpromenade til Ayia Napas magiske strender og gode restauranter, er øyen for meg en blanding av godfølelse, gode venner og skjulte perler. Her finner man noen av verdens vakreste strender og sjarmerende kaféer som innbyr til lange, late dager i solen, samtidig som Ayia Napas herlige beach clubs gir uforglemmelige minner sammen med venner. Kypros er mer enn bare et reisemål – det er en livsstil, et sted der hver dag føles som en perfekt balanse mellom ro, skjønnhet og energi.
Det skulle være en enkel og grei tur fra Istanbul til Kypros med en kort mellomlanding i Athen. I stedet ble det et stort prosjekt som tok over tolv timer. Etter å ha sagt ha det til Trude og Thea i Istanbul forsvant flaksen min, og flyet til Athen ble forsinket med like mye som mellomlandingen jeg skulle ha der – en og en halv time. Ergo mistet jeg flyet videre. På statistikken min flere år tilbake har jeg mistet 70% av mellomlandingene jeg har hatt, det er utrolig slitsomt, og det kan ikke være særlig lønnsomt for flyselskapene.
Den planlagte dagen på stranden og på brunsj-restauranten gikk i vasken, og jeg ble sittende hele dagen på et lite område på Athens flyplass, utrolig kjedelig. Eneste fordelen var at jeg kunne jobbe litt sånn at de to neste dagene jeg skulle jobbe ble litt kortere. Kompensasjonen for forsinkelsen var en åtte euro matkupong, provoserende da man ikke fikk noe mat for åtte euro. Da flyet fra Athen også ble forsinket, kom jeg ikke frem til Larnaca før klokken syv på kvelden. Taxien til sentrum var blitt overraskende dyr, tjuefem euro. Ikke lenge siden jeg betalte femten her.
Jeg sjekket inn på Blazer Hotel og hadde ikke høye forventinger til 180 euro for tre netter. Det overrasket veldig positivt, og jeg hadde alt jeg trengte på et rent og romslig rom, inkludert skrivebord til å jobbe litt. Jeg fikk pakket ut kofferten og dro ut for å spise.
Larnaca er mitt andre hjem, her bodde jeg i 2011 og 2012, og jeg er veldig glad i den lille strandbyen. Dessverre så føltes den nå ganske herjet. Da jeg bodde der var gatene fulle i butikker og liv, nå var det meste jevnet med jorden, og kun strandpromenaden Finikoudes var intakt. Jeg håper dette bare er midlertidig under oppussingen og at ting kommer tilbake etter hvert. Kveldsturen endte med en nydelig burrata-salat på The Brewery, en av mine favoritter i Larnaca.
Neste morgen startet jeg med en joggetur langs sjøen til Mackenzie. Beina føltes friske, og for første gang på lenge løp jeg uten slim i halsen, det har faktisk vært en stor utfordring i Norge om vinteren der man konstant er litt halvforkjølet og snufsete.
Mackenzie er et livlig strandområde som kombinerer avslappet strandliv med byens urbane energi. Her var det heldigvis like fin som alltid, med Lush og Rebuke som høydepunkter, selv om favoritten min Ammos hadde tapt seg litt. En unik attraksjon ved Mackenzie Beach er nærheten til flyplassen. Flyene som lander rett over hodet gir en spennende opplevelse for både turister og fotografer.
På veien tilbake fant jeg et nytt sted, Nusa Beach Bar, et avslappet strandsted med tropisk atmosfære. Med sin kombinasjon av bambusmøbler, grønne detaljer og en åpen, luftig terrasse, ga Nusa en perfekt setting for å nyte sol, sjø og lekre drinker. Jeg fikk høre fra venner at maten ikke var den beste, men det fikk jeg ikke testet.
Etter fem timer med jobb på hotellrommet dro jeg tilbake til The Brewery for brunsj, og det var som å finne et nytt favorittsted. Helt magisk brunsj, med et så stort utvalg at det var umulig å velge. Jeg endte opp med både yoghurt bowl og bagel med egg, avokado og halloumi, nam!
På stranden blåste det så mye at jeg var redd parasollene skulle fly av gårde, men jeg fikk noen timer i solen. Det gjorde godt for en vinterblek kropp. På kvelden møtte jeg Andrea og Jonas, og vi dro til Metropolis Mall. Alt skjer der nå, og det føles trist at sentrum har mistet så mye liv. Jeg besøkte favorittbutikken min Kelly’s men fant ingenting denne gangen. Rart hvor vanskelig det er å finne noe når man ikke føler seg vel i egen kropp. Jeg kjøpte en tights på Oysho, et par sandaler fra Tamaris og noen øredobber før vi spiste pizza på Al Dente.
Det stedet er helt greit, men det føltes litt trist at jeg måtte bruke en av de få dagene på middag der når det er så mye annet godt i denne byen. Selskapet var absolutt det viktigste, og det var utrolig koselig å se Andrea igjen. Jeg føler meg så hjemme på Kypros, og har alltid lyst å flytte tilbake. Hver tur ender i leilighetssøk før fornuften får meg ned igjen på bakken. Men av og til sitter jeg allikevel og lurer på hva jeg gjør i Oslo med seks måneder vinter og isolasjon hvert år.
Dagen etter startet jeg på It’s Time Fitness, der jeg alltid trener når jeg er i Larnaca. Gymmet koster åtte euro per dag, men uten håndkle kommer man ikke inn, så jeg måtte kjøpe et til ti euro. På vei ned igjen til hotellet gikk jeg innom flere butikker og endte opp med både smykker og sko. Finner alltid noe i Larnaca.
Til brunsj denne dagen testet jeg Onar, et lite og sjarmerende sted midt i sentrum. Menyen var ikke stor, men nøye satt sammen – og full av fristelser. Jeg endte opp med en helt nydelig salat med chevremousse, friske jordbær, nøtter, pistasjpesto og en syrlig jordbærdressing. Til slutt fikk jeg endelig en skikkelig god frappe – noe jeg har savnet! I Spania og Istanbul fikk jeg enten en altfor sterk og bitter variant uten søtning, eller en kvalmende søt utgave med smakstilsatt sirup.
Deretter ble det Finikoudes-stranden igjen – rett og slett fordi den ligger bare noen minutters gange fra hotellet. Jeg hadde egentlig lyst å dra til Rebuke, Lush eller Nusa, men å gå tre kilometer føltes litt stress når jeg hadde mye annet på planen. Så da ble det Finikoudes på nytt. Ikke den mest spennende stranden, men utrolig deilig med varmen – og solsengene i Larnaca er superbillige til bare to euro og femti cent.
Etter fire timer på stranden gikk jeg videre til Milk and Honey, et sted som alltid frister med søtsaker. Jeg bestilte en vaffel toppet med iskrem og friske jordbær – og det var rett og slett himmelsk. Sprø utenpå, myk inni, perfekt balansert med sødme og friskhet. Helt klart noe av det beste med Larnaca, og et sted jeg alltid må innom minst en gang på turen.
På kvelden spiste jeg middag på Elia Backyard sammen med Andrea. Jeg bestilte en pumpkin orzotto med fetakrem som var skikkelig god, selv om drikkemenyen var litt skuffende. Myggen var et lite minus, men restauranten hadde en koselig bakgård med hyggelig atmosfære. Etterpå gikk vi en tur ned til Finikoudes – og jeg merket igjen hvor mye jeg savner å bo her. Senere møtte vi Ionas og noen av vennene hans, og ble med dem ut en liten tur i byen.
Så kom onsdagen – og nattesøvnen ble totalt ødelagt av byggearbeid som startet i fire-tiden og holdt meg våken til syv. Likevel klarte jeg å presse meg ut på en løpetur før frokost. Denne gangen var det mye varmere enn på forrige joggetur, og tempoet ble litt roligere. Etterpå dusjet jeg, vasket håret, pakket kofferten og sjekket ut. Heldigvis fikk jeg lov til å beholde rommet en time ekstra, noe som gjorde morgenen litt mindre stressende.
Selv om jeg elsker Mackenzie, kommer jeg meg sjelden på stranden dit når jeg først er her – og denne dagen ble heller ikke noe unntak. Jeg endte opp på Finikoudes nok en gang, men kjente meg litt rastløs, så det passet fint med brunsj med Andrea klokken fire.
Vi møttes på Smoothie Factory, et nytt tilskudd i byen. Jeg bestilte en avokadotoast som var god, men kanskje litt for lik det jeg kunne fått hjemme?
Det jeg derimot virkelig setter pris på på Kypros, er at de har et stort utvalg av alkoholfrie drinker – og grapefrukt-sodaen jeg valgte var helt nydelig, frisk og lett bitter på den perfekte måten. Etterpå ruslet jeg innom noen butikker igjen, og endte selvfølgelig opp med å kjøpe de svindyre glitter-ballerinaene jeg hadde tenkt på i to dager og ikke klarte å få ut av hodet. Noen ganger må man bare gi etter 🙂
Senere ble vi kjørt til Ayia Napa av Jonas, og der startet marerittet: Green Bungalows Hotel. Jeg hadde til og med spesifikt skrevet “no ground floor”, men hva fikk vi? Jo da, ground floor. Takk for den. Da vi åpnet døren til rommet fikk vi nesten hjertestans – og panikken slo inn umiddelbart. Heldigvis kjente Jonas folk som jobbet der, så vi fikk flyttet en etasje opp. Men ærlig talt, disse rommene burde vært ulovlige å leie ut.
For hva møtte oss? Et interiør fra 80-tallet som hadde sett bedre dager… i 80-tallet. Skitne møbler du ikke tør å sette deg på, en dusj med gardin der vannet renner over hele gulvet (spaopplevelse deluxe), et do så gult at jeg vurderte å ta bilder for å sjekke om det var en ny fargetrend, harde senger som føltes som planker, og et kjøleskap som lakk som et fossefall fordi frysedøren manglet. Som bonus hadde vi små maur som romkamerater. Man må gå med sko hele tiden for å overleve, og glem alt om daglig rengjøring eller håndkleskift – her snakker vi maks to ganger per uke. Det eneste som faktisk fungerte var AC-en (halleluja!) og en liten balkong med plaststoler. Konklusjon: jævlig.
Heldigvis skulle Andrea være der med meg første natten, så vi var to om å takle marerittet. Etter å ha flyttet opp en etasje dro vi på middag, og selv om rommet var en katastrofe, var det godt å se Maria og Maria igjen. Salaten med geitost og halloumi på Liquid var virkelig god, og jeg koser meg alltid maks i selskap med disse jentene. Men natten? Ikke før klokken to var vi i seng – og med pappvegger rundt oss var det helt håpløst å få sove. Vi prøvde AC-en, men etter hvert måtte jeg kle på meg mer og mer for å overleve kulden, og til slutt ga jeg opp og slo den av. Synd, for AC-en blokkerer jo faktisk mye av lyden fra naborommet – ellers kunne det vært ha hjulpet litt.
Torsdag våknet vi slitne etter en natt med minimal søvn – partyungdommer gjennom pappvegger tar på – så treningsfri var mer enn velkomment. Vi gjorde oss klare og spaserte den korte turen ned til Sigma for at Andrea skulle få frokost. Der møtte vi Maria og Ivelina, og sammen dro vi videre til Makronissos Beach.
Vi valgte Levels Beach Bar, og selv om prisen på tretti euro per solsengsett først virket høy, viste det seg å absolutt være verdt det. Etter opplevelsen med hotellet orket jeg ikke tanken på slitte plastsenger og ekle toalettfasiliteter bakerst på en fullstappet strand.
På Levels var sengene tykke, komfortable og perfekte for å synke ned og bare nyte solen. For femti euro kunne man leie en gazebo, men der var det ingen sol, så derfor betalte vi seksti for fire senger, med vannflasker inkludert. Det var en helt magisk pause fra kaoset på hotellet.
Det er ikke så enkelt å samle alle jentene, så det var utrolig koselig at alle var med. Når Ivelina måtte dra på jobb kjørte Maria for å hente Maria så vi kunne spise lunsj sammen. Hun ble lenge og satt en stund med oss på solsengene. Porsjonene var gigantiske – jeg gikk for en frisk chevresalat, og så hadde vi en søtpotetfries på deling.
Etter hvert dro Maria og Maria, mens Andrea og jeg ble igjen. Det var så deilig å få noen ekstra timer i solen, og bussen var enkel og grei å ta tilbake, til bare to euro. Perfekt løsning for en avslappet dag uten noe form for stress. Vi dusjet og pyntet oss for middag på Bella Italy, en koselig liten italiensk restaurant som allerede har blitt vår nye Quadro. Andrea ble hentet klokken ti for å dra tilbake til Larnaca, mens Maria, Maria og jeg ble sittende og skravle der til de stengte ved midnatt. Etterpå ble jeg med en tur til Maria, hvor vi satt litt på kjøkkenet og pratet før Maria måtte på jobb på Carwash, og tok meg med tilbake til hotellet.
Natt til fredag ble dessverre også elendig – naboene kom hjem klokken tre og fortsatte festen på balkongen, så søvnen uteble nesten helt. Jeg stod opp halv åtte, fortsatt trøtt og ikke helt i toppform, men dro rett over gaten på trening. Fem euro per dag for et bra gym med alt man trenger – Overall Magic er helt supert. Etter en kjapp dusj var det tid for avdelingsledermøte før jeg dro på stranden. Jeg hadde egentlig ferie denne dagen, men syns det var fint å holde seg oppdatert.
Jeg bestemte meg for Paradisos, stranden vi alltid pleide å besøke i gamledager, men det føltes ikke helt som før. Jeg møtte Savvas, men kjente nesten ingen andre der nå.
Menyen var heller ikke like bra som før – heldigvis kunne jeg nyte fersk vannmelon som var helt magisk, og sengene var definitivt bedre enn plastsengene på bystranden. Jeg ble der i litt over fire timer før det var tid for mat.
Det rosa brunsjstedet Alya som jeg har likt godt før hadde endret menyen, og ingenting fristet, så det ble til slutt en boblevaffel – men den var litt mislykket, med vannete is og mye gris. Det virker som de erstatter vanlige vafler med disse overalt nå, og jeg er ikke fan. På vei tilbake til hotellet kikket jeg innom butikkene i gatene, og fikk god tid til å vaske håret før jeg skulle møte Ivelina på Pepper halv ni.
Pepper er et superhyggelig sted for en drink, men menyen er asiatisk, så det er sjelden jeg spiser der. Ivelina og jeg endte opp med å dele litt, og stekte nudler med grønnsaker og søtpotetpure smakte faktisk ganske godt.
Vi ble sittende for drinker etterpå, for uteplassen er veldig hyggelig, musikken bra, og snart ble det dansing. En venninne av Ivelina kom også, og bordet vårt fyltes raskt opp med flere kjente ansikt. Da vi skulle betale, fikk vi beskjed om at alt var “taken care of” – magisk med friends in high places. Jeg kom hjem rundt halv to, og alle ambisjoner om å være i seng før midnatt røk hver dag.
Natt til lørdag fikk jeg endelig sove, og jeg fikk nesten sjokk da jeg våknet og så at klokken nesten var ni. Så deilig! Ivelina hadde sendt melding om å dra på Kaliva, men jeg ville trene først – gymmet er nemlig stengt både søndag og mandag, noe som alltid irriterer meg på Kypros. Jeg kom meg endelig av gårde for en økt rundt kvart på ti. Elsker å trene i varmen – kroppen føltes myk, ikke stiv eller vond, og det var akkurat den starten jeg trengte på dagen.
Etter en kjapp dusj gikk jeg ned til Kaliva, hvor Ivelina hadde fikset solseng på VIP-området ved bassenget, helt foran med direkte utsikt mot stranden. Kaliva er uten tvil en av Ayia Napas beste beach clubs, perfekt plassert på Pantachou-stranden, bare en kort spasertur fra havnen.
Her kan du slappe av, spise god mat og feste på kvelden hvis du ønsker det. Det føles litt mer oppgradert enn bystrendene, og er et herlig sted å tilbringe dagen. VIP-området har store, komfortable solsenger og private cabanas, ideelt om du ønsker ekstra luksus og en litt mer chill vibe.
Et lite basseng gir ekstra mulighet for avkjøling. På selve beach cluben er det en livlig sone med solsenger og parasoller – perfekt for å nyte solen og havutsikten. Restauranten tilbyr en japansk-inspirert meny, men det beste er brunsjen, som dessverre kun serveres til klokken ett.
Vi fikk tildelt tykke, digge senger med store, myke håndklær – magisk komfort, alt for førti euro totalt. Dette er virkelig stedet å ligge; tiden flyr dobbelt så fort som på vanlige plastsenger, og jeg glemte helt hvor dårlig standard jeg bodde i ellers.
Vi rakk ikke brunsjen, og lunsjmenyen skuffet litt med mye asiatisk og en litt tørr salat med quinoa. Men om du er glad i asiatisk mat så tipper jeg du synes denne menyen er veldig bra 🙂
Uansett, jeg koste meg her lenge. Ivelina dro rundt halv fire for å dra på jobb, men jeg ble igjen til klokken seks – ville virkelig ikke dra herfra.
Etter stranden dro jeg innom Fresco og kjøpte en vaffel med iskrem – helt himmelsk med en ordentlig vaffel, nam! Deretter tok jeg turen til favorittbutikken min, og fant masse lekre heklekjoler. Etter en dusj gjorde jeg meg klar for å møte Line og Lars Sverre som også var på Kypros samtidig som meg. Vi skulle spise middag på The Deck som var en tretti minutters spasertur fra hotellet. Jeg valgte en sort kjole med lange armer – kanskje ikke helt optimalt for gåtur i varmen, men helt greit når vi først satt på terrassen.
Restauranten, som ligger på Alion Hotel, er nydelig, med en elegant og luftig terrasse. Maten var fantastisk: jeg gikk for aspargesrisotto, men klarte å miste hele saltkverna oppi, så jeg måtte vente på en ny – flaut, men morsomt å tenke tilbake på. Line valgte orzotto, og Lars Sverre gikk for biff. Alt var kjempegodt, selv om prisene var litt høyere enn andre steder – men absolutt verdt det. Etter middag dro vi innom Los Bandidos, hvor Marian overrasket oss med en gratis strawberry margarita. Vi ruslet gjennom partygaten, møtte Savvas og Chris, og så sa jeg god natt til Line og Lars Sverre som bodde ved havnen.
Natt til søndag ble nok en elendig natt, med masse bråk og få timer søvn, ikke rart at jeg sov ti timer tre dager på rad når jeg kom hjem fra denne ferien, haha. Jeg bestemte meg for å starte dagen med en joggetur – litt frisk luft og bevegelse var akkurat det jeg trengte for å riste av meg søvnmangelen.
Jeg startet joggeturen ned mot havnen, og der var det kaos – hundrevis av stoler sto klare til konserten som skulle gå av stabelen senere på kvelden. Det var tydelig at byen forberedte seg på kataklysmos, pinsefeiringen på Kypros, og en av de største folkefestene i året med boder, konserter, utstillinger og aktiviteter.
Jeg fortsatte joggeturen forbi de ulike strendene, noe som er helt nydelig langs sjøen. Jeg passerte Sandy, Vala, Nissi, Landa og videre til Makronissos. Totalt ble det litt over seks kilometer før jeg snudde og gikk tilbake. På veien stoppet jeg innom alle beach clubs for å sjekke tilgjengelighet på solsenger.
Kataklysmos skaper kaos over alt, og det var ikke en eneste ledig seng på en eneste beach club hele helgen. Fullt innrykk av kyprioter fra alle deler av øyen til Ayia Napa.
Det gjorde meg så demotivert at jeg ikke gadd å gå ned på stranden og legge meg på en plastseng. Jeg har nok endret meg litt de siste årene, og setter ekstremt stor pris på en skikkelig beach club med komfortable solsenger og god mat. Siden klokken allerede var blitt tolv endte jeg opp med å bare bli ved hotellbassenget. Jeg kjøpte litt fersk vannmelon til lunsj og lå der i fire timer, før jeg tok en tidlig dusj og en runde i alle butikkene.
Det ble litt lenge å vente før middag med Maria på Sage klokken halv ti, så jeg dro først hjem for å hvile litt. Jeg følte meg litt rar denne dagen, var klam og frøs mye, men det hjalp når jeg fikk mat. Restauranten var nydelig, og maten var fantastisk – jeg ble stappmett av både salat og gnocchi. Etterpå hentet Maria oss, og vi kjørte hjem til henne i Paralimni. Det var så kjekt å se det nye huset, de hadde pusset opp mye og det var god plass. Ikke i seng før to, noe som har ble en typisk Ayia Napa-kveld!
Mandag morgen hadde jeg egentlig planlagt en ny joggetur, men følte meg helt vrak etter få timer med søvn, og orket rett og slett ikke. Stod heller opp og begynte å pakke litt mens jeg ventet på Maria.
Vi var usikre på hvilken strand vi skulle velge, for det var kaos overalt på grunn av pinsehelgen. Siden klokken bare var ti, bestemte vi oss for Pagida i Ayia Thekla. Der kan man ikke reservere, men tidlig på dagen er det lite folk – kypriotene står ikke opp så tidlig, tydeligvis – og det ble full suksess.
Vi fikk to digre, tykke solsenger på første rad, helt rett i sjøen. Perfekt start på dagen! Deilig bris og en komfortabel solseng til kun syv euro og femti cent totalt – helt utrolig! Sotira er en av de rikeste landsbyene, og selv om området er offentlig, er sengene mye bedre her.
Det er så herlig å være rundt gode venner – tiden flyr, og man føler seg så avslappet og lykkelig. Jeg skulle virkelig ønske vi bodde på samme sted, for vi sees altfor sjelden.
Menyen på Pagida er ganske bra, med både brunsj og lunsj tilgjengelig. Vi bestilte yoghurtbowl, brioche med frukt og mascarponekrem, og en vaffel med egg, avokado og cheddar, alt på deling. Perfekt for å smake litt av alt og nyte maten sammen i solen.
Maria måtte dra og gjøre seg klar for jobb litt over klokken to, og jeg ble igjen for å nyte de siste soltimene alene. Perfekt vær denne turen, rundt tretti grader, og det føltes som om tiden sto stille mens jeg lå der og nøt solen, brisen og utsikten.
Jeg dro litt over fem og startet med en tur til Ayia Thekla-klosteret, før jeg fortsatte til Riva Beach House på marinaen – også et veldig bra valg for en stranddag.
Derfra gikk jeg videre rundt marinaen, hvor jeg oppdaget den magiske kafeen Le Déli Robuchon, som jeg ennå ikke har prøvd. I området ligger også Margherita Artisan Pizza, og noen imponerende yachter lå til kai – virkelig en flott atmosfære i marinaen selv om det er litt rolig. 
Jeg fant en buss tilbake herfra, og møtte Line og Lars Sverre til middag på Sale e Pepe etter en dusj. Selskapet var veldig hyggelig, pizzaen ganske god, og sitrondesserten lett og frisk.
Den siste morgenen våknet jeg skamtrøtt etter nok en elendig natt med mye bråk, noe denne turen ble veldig preget av. Jeg skal aldri mer bo på Green Bungalows. Før klokken syv ble jeg vekket av folk som flyttet rundt på terrassemøblene over meg. Samtidig kom flere ansatte dragende med solsenger som skulle skylles rett utenfor rommet mitt, og en lastebil med håndklær og sengetøy stoppet ved balkongen for å avlaste – utrolig. Da var det bare til å stå opp og komme seg på trening.
Gymmet var nesten tomt så tidlig, perfekt for en effektiv økt, før jeg tok en liten tur til Zorbas for å kjøpe med noen favoritter. Tilbake på rommet hadde jeg kun førtifem minutter på å dusje, sminke meg, kle meg, pakke ferdig og lukke kofferten. Taxien var booket til klokken ti og kom som avtalt – sekstifem euro for førti minutter til flyplassen, det har blitt skikkelig dyrt. Før har jeg reist ettermiddag og blitt kjørt av venner, men nå var alle enten på jobb eller sov etter nattskift.
Flyplassen var helt kaotisk, med ekstreme køer og elendige systemer der folk snek og åpnet båndene, så mange stod dobbelt så lenge som andre. Sikkerhetskontrollen tok nesten en og en halv time, og boarding blinket mot meg på skiltet mens jeg ventet på at tingene mine skulle komme gjennom. Jeg rasket med meg to vann og en parfyme til mamma og løp av gårde – nest sist inn på flyet.
Ved takeoff satt jeg ved siden av en mor med en unge på fanget som sparket og plukket på meg gjennom hele starten av turen. Heldigvis fikk de flytte seg, og jeg fikk et ledig sete for meg selv – en luksus jeg ikke har hatt siden før covid. Fem timer på flyet, lang tur og kald kabinluft, men heldigvis varmet solen meg gjennom vinduet hele veien. Det er alltid trist å forlate Kypros, og jeg drar hjem med en klump i magen hver gang. En dag skal jeg ha en liten leilighet her 🙂
