Første del av Zakynthos-turen var deilig med soling og strandliv. Andre del ble litt annerledes. Lørdagen var halvveis i uken, og det var meldt litt kjøligere og overskyet. Vi hadde planlagt båttur til det berømte skipsvraket, så treningen røk dessverre. Litt irriterende at gymmet åpnet først klokken ni, for vi våknet lenge før det. Det kom lyder både innenfra hotellet og fra gaten utenfor, med folk som snakket høyt, bossbilen som kom tidlig, og en ekkel lukt som kom snikende både fra frokosten og badet.

Vi dro rett før ni, for denne gangen skulle vi helt nordvest på øyen. Båtturen var booket til klokken elleve, men vi fikk kvelden før beskjed om at den var utsatt til tolv. Det ga oss tid til å se litt på veien dit. Vi kjørte først gjennom området rundt Cave Damianos, som var rammet av en stor skogbrann tidligere i år – et trist syn med utbrente trær og skoger.

Porto Roxa og Porto Limnionas var første stopp. Veien dit var smal og svingete, med lave fartsgrenser på 30–40 km/t, men vi ble belønnet med en magisk utsikt. Begge stedene lå på solnedgangssiden, og var utrolig vakre.

Porto Roxa ble favoritten blant de to, kjent for sine klipper, krystallklare vann og laidbacke strandbarer bygget rett inn i landskapet. Her finnes ingen sand – bare solplattformer, trapper rett ned i havet og stupebrett for den eventyrlystne. Vi fant Fondo Beach Bar, som hadde vært magisk å tilbringe en dag på. Det oppleves veldig annerledes enn sandstranden i Laganas – mer rolig og avslappet, og perfekt for en litt mer laidback opplevelse.

Porto Limnionas er en av Zakynthos sine naturskatter – en dyp og turkis lagune omgitt av hvite klipper og frodig vegetasjon. Vannet er rolig, og for de som lliker å snorkle så kan man oppdage både fisker og små grotter. Her er det kun en strandbar med solsenger, så det føles enda mer urørt enn Porto Roxa.

Vi fant også Lete Sunset Bar i området, som dessverre er stengt på dagtid, men som ser helt fantastisk ut på kvelden. På vei mot Porto Vromi-havnen der vi skulle ta båt fra, stoppet vi i den lille landsbyen Exo Chora.

Midt i landsbyen ruver et imponerende, gammelt oliventre som sies å være over 2000 år gammelt. Selv etter årtusener gir det fortsatt oliven, og familien som eier treet, selger sin egen olivenolje laget med frukten fra dette historiske treet. Vi kunne selvfølgelig ikke gå derfra uten å kjøpe hver vår lille boks. Rett på den andre siden av gaten ligger et lite torg med en gammel kirke og noen små butikker som tilbyr lokal mat, olivenolje, håndverk og suvenirer.

Siste stopp før båtturen var utsiktspunktet over skipsvraket. Veien dit var igjen smal og svingete, og parkeringsplassen var kaotisk med busser og biler overalt. Det er mulig å kjøpe snacks og drikke på området, og man kan gå ut på en liten bro som henger over stupet – men køen var altfor lang, så vi valgte å gå en liten sti utover klippene i stedet.

Det var mange som klatret utenfor gjerdet for å få bedre utsikt (meg inkludert), og når vi endelig fikk se skipsvraket, mistet vi nesten pusten. Det var faktisk enda vakrere enn bildene man ser på Instagram – kritthvite fjell, gyllen sand og det blåeste havet jeg noensinne har sett. Jeg klarte ikke å stoppe og stirre eller knipse.

Bak gjerdet sto et flagg til minne om en person som tragisk falt ned og mistet livet i august mens han tok en selfie, og en benk var dedikert til en annen som elsket stedet. Etter å ha sagt “wow” minst ti ganger og knipset hundrevis av bilder, måtte vi til slutt gå tilbake til bilen. Der solgte de brente mandler, og vi lot oss friste til å kjøpe med oss flere poser – bare for å oppdage at vi hadde blitt litt lurt. Vi trodde de kostet ée euro, slik plakaten utenfor antydet, men prisen viste seg å være fem per pose!

Vi fikk litt dårlig tid til båtturen, så vi måtte haste til Porto Vromi. Det stod at man måtte møte femten minutter før, men det var egentlig ikke nødvendig – det holder å komme presis, eller noen få minutter før. Havnen er bitteliten, med parkering, et toalett uten papir, og noen små boder som selger båtturer.

Vi booket turen med Happy Days Zante, og det kan jeg virkelig anbefale. Vi betalte 290 kroner per person for en tur på 2,5 time, og både guiden og opplegget var profesjonelt. Det kan være greit å vite at det ikke selges mat eller drikke om bord, så husk å ta med en vannflaske. Vi delte båten med flere grupper og fikk ikke plass på taket, men siden det var overskyet gjorde det egentlig ingenting.

Første stopp var Navagio Beach, bedre kjent som Shipwreck Beach. Den fikk navnet sitt etter lasteskipet Panagiotis, som forliste her under en storm i 1980. Ifølge historien fraktet skipet smuglergods som sigaretter og alkohol fra Tyrkia til Italia, og ble jaget av kystvakten før det drev inn på stranden og satte seg fast i sanden. Mannskapet rømte, men vraket ble værende – rustent og omringet av kritthvite klipper og turkisblått vann. Historien sier at halve Zakynthos fikk gratis røyk den dagen, og i dag står skipet igjen som øyens mest ikoniske og fotograferte landemerke.

Etter flere alvorlige jordras og steinras de siste årene – spesielt ett stort ras i 2018 og flere mindre i 2022 og 2023 – har greske myndigheter forbudt all ferdsel på selve stranden for å beskytte turister. Klippene rundt bukten er bratte og ustabile, og det finnes ingen naturlig fluktvei dersom noe skjer.

Vannet var så klart og intenst i fargen at det føltes nesten magisk – dette stedet er uten tvil blant de mest spektakulære jeg har opplevd. Videre stoppet vi ved noen små strender og grotter, med to badestopp underveis. For oss som ikke badet, var det kanskje litt kjedelig; en times tur til vraket og tilbake hadde vært perfekt. Likevel kunne jeg ikke la være å bli fascinert av vannets utrolige farge også her.

Etter båtturen kjørte vi til Tsilivi, et av de store charter-områdene på Zakynthos, sammen med Laganas. Dette stedet minnet mye om Laganas både i form av butikker og restauranter, bare litt færre nattklubber. 

Vi besøkte begge beach clubene der, Makai Resto Bar og Seacret, men det var ikke vær til å ligge på noen av dem.

Vi spiste lunsj på Makai, men verken maten eller servicen imponerte – en sur servitør sa nei til det meste vi spurte om, og jordbærene jeg ønsket å ha i den grønne salaten kom tjue minutter etter resten av bestillingen. Etter maten ruslet vi litt rundt i gatene, men ble ikke imponert; området hadde en litt billig og preget turistfølelse, som Platanias på Kreta – eller kanskje verre. Det gjelder for øvrig også Laganas, haha.

Vi kjøpte oss en is på Scoop, men heller ikke det var noe spesielt. Folk var mindre hyggelige her, og vi var tross alt glade for at vi hadde valgt å bo i Laganas.

Deretter dro vi til Zakynthos by, men alt var stengt. Det minnet litt om gamle dager på Kypros, da butikker stengte tidlig på lørdager og onsdager, og hele søndagen var stengt – ganske kjedelig. Byen i seg selv var ikke spesielt sjarmerende, men allikevel bedre enn Tsilivi og Laganas med litt flere kvalitetsbutikker.

Vi tok en tur langs havnepromenaden før vi returnerte til hotellet, akkurat i tide før uværet slo til. Det ble faktisk så ille at vi ikke kom oss ut igjen for å spise middag, og kvelden endte på rommet med mobilen som eneste underholdning. Det ble litt mye innetid på denne turen, så jeg var glad for at vi hadde et komfortabelt hotell. Vi fikk til og med varsel fra lokale myndigheter på mobilen om å holde oss inne.

Søndagen ble ganske ille. Et ekstremvær uten sidestykke sørget for at det plasket ned uavbrutt, gatene forvandlet seg til elver, og vinden blåste så kraftig at ting begynte å fly rundt. Regnet tok aldri slutt, og det ble en lang og ganske miserabel feriedag. Jeg startet dagen med trening og klarte faktisk å komme meg dit uten å bli gjennomvåt. På søndager åpner de ikke før klokken ti, og mange steder var stengt på grunn av uværet, så jeg var litt spent på om dørene ville være låst. Heldigvis slapp de meg inn, men hele lokalet var lukket og ikke like åpent og luftig som dagen før.

Fordelen var at jeg fikk en god økt uten tidspress, siden vi ikke hadde noen planer den dagen. På vei tilbake var jeg derimot sjanseløs – selv med paraply ble jeg gjennombløt på sekunder. Vannet fosset ned, gatene hadde forvandlet seg til små elver, og til slutt var jeg fullstendig gjennomvåt, som en druknet katt. Det tordnet også, noe som gjorde opplevelsen litt skummel.

For å få tiden til å gå bestemte vi oss for å besøke et olivenmuseum vi hadde sett på et veiskilt dagen før. Der var vi ikke alene – mange hadde søkt ly for regnet.

På Aristeon Olive Press Museum fikk vi en omvisning i hvordan olivenolje lages, fra høsting til pressing og ferdig produkt. Museet viser tradisjonelle produksjonsmetoder med gammel maskinpark, pressverk og redskaper som har vært i bruk gjennom generasjoner. Alt var gratis – både parkering, inngang og guiding – og selv om regnet trommet på taket og gjorde det litt vanskelig å høre alt, var det et interessant og lærerikt tidsfordriv i uværet.

Etter omvisningen fikk vi smaksprøver av fersk, lokal olivenolje og oliven, servert med brød, slik at man kunne kjenne forskjellen på kvaliteten. Det var også mulig å kjøpe lokal olje og hudpleieprodukter på stedet, og mamma hadde både olje og kremer med seg hjem i kofferten.

Etterpå kjørte vi til Zakynthos by for brunsj på Circus, et koselig sted med stort uteområde og lite innendørs sitteplass. Vi fant parkering omtrent fem hundre meter unna, men på vei dit vasset vi bokstavelig talt gjennom elver som hadde dannet seg i gatene – på det dypeste nådde vannet til midt på leggen. Med annet fottøy enn badesko var det umulig å holde seg tørr, og det ble raskt kaldt. Paraplyen hjalp lite, for regnet kom sidelengs, og buksene ble helt gjennomvåte. Jeg hadde nesten lyst til å gi opp og legge meg ned midt i vannmassene.

Da vi endelig kom frem, gledet vi oss til å bestille fra den fristende menyen. Men akkurat da fikk vi beskjed om at vannet hadde rent gjennom taket og over ovnen, så de ikke kunne lage mat. Vi ble skikkelig skuffet og endte opp med å dele en kaffe og en pistasjcroissant – langt fra den brunsjen vi hadde sett for oss.

Fortsatt sultne gikk vi videre til Madison, som lå rett ved bilen. Der fikk vi den dårligste servicen jeg noen gang har opplevd. Ingen tok imot oss, og vi måtte spørre om alt selv – fra bordplassering til meny og bestilling. Til slutt ble vi så frustrerte at vi bare gikk igjen og dro tilbake til Laganas. Jeg tviler på at de engang merket at vi forlot stedet.

Hamsa er en sjarmerende cafe og restaurant i Laganas, kjent for sin bohemske, avslappede stemning og hyggelige atmosfære. Med sin beliggenhet rett ved sjøen og et intimt innendørsområde, er Hamsa perfekt både for en stranddag eller en middag. Vi hadde planlagt å besøke Hamsa i løpet av turen, og da vi sjekket Instagram og så at de ønsket gjester velkommen i uværet, bestemte vi oss for å kjøre dit.

Det viste seg å være et perfekt valg. Stedet var kjempekoselig, med et lite innendørsområde vendt mot sjøen. Vi fikk et bord rett foran vinduet, og utenfor slo bølgene over plattingen mens sjøsprøyten pisket mot glasset. Et skikkelig syn.

Menyen var fristende, og jeg bestilte to retter siden dette garantert kom til å bli dagens eneste måltid. Jeg gikk for cacio e pepe og en salat som var helt fantastisk. Vi ble sittende i over tre timer mens stormen raste utenfor, og vannet langsomt begynte å renne inn under glassvinduene. Vi var langt fra alene om å sitte lenge; stemningen var rolig og avslappet, til tross for uværet.

Vi endte måltidet med en nydelig dekonstruert sitrondessert.Hamsa hadde i tillegg en liten butikk, hvor vi kjøpte strandvesker og store, lekre badehåndklær – som jeg endte opp med å bruke som teppe resten av turen. Etter at uværet ga seg, falt temperaturen brått, og det ble kaldt om natten.

Etter måltidet kjørte vi en tur langs kysten for å se skadene stormen hadde forårsaket. Vi så palmer og solsenger som hadde veltet, strender herjet av bølger, og veier som nesten var oversvømt. Enkelte steder lå steiner og sand langt ute i veibanen, og det føltes som å kjøre gjennom en elv. Til slutt returnerte vi til hotellet og ble der resten av kvelden – nok en lang og stille kveld innendørs, uten middag, men med et minne om et uvær vi neppe kommer til å glemme.

Dagen etter stormen skinte solen endelig igjen, og jeg startet morgenen med en løpetur på stranden. Men idyllen uteble – stranden var dekket av enorme mengder kvister, plast og annet søppel som hadde skylt opp med uværet. Frivillige var i gang med opprydning, og det hele var et ganske trist syn.

Vannet var brunt og grumsete, og det var trist å se hvor ødelagt alt hadde blitt. Flere beach clubs og restauranter holdt fortsatt stengt, og stemningen på øyen ble ikke den samme etter dette. Temperaturen hadde også falt betydelig, og det føltes langt fra den solfylte ferien vi hadde sett for oss.

Vi bestemte oss for å prøve et annet område for å se om forholdene var bedre der. Jeg sendte meldinger på Instagram til flere steder, men de fleste hadde allerede stengt for sesongen. Etter en rask dusj dro vi derfor til Makai i Tslivi, en av få beach clubs som fortsatt holdt åpent.

Heldigvis var det en del folk på Makai, og vi fikk to solsenger helt fremst ved vannkanten. Havet var litt renere enn i Laganas, men fortsatt grumsete. Det var mye overskyet, så dagen ble ikke helt den solfylte opplevelsen vi hadde håpet på.

Jeg bestilte pannekaker til lunsj, men de var tørre og smakløse, med bare litt frukt imellom. Kanskje det skyldtes at jeg droppet nutella, men uansett var det en skuffende opplevelse.

Etter en dusj og et klesskift gjorde vi oss klare for turens andre høydepunkt – Mizithres. Det ble faktisk enda bedre enn forventet. Veien dit var smal og svingete, men vakker, gjennom olivenlunder og små landsbyer før vi kom til Keri.

Vi kjørte gjennom en koselig liten landsby før vi kom frem til parkeringsplassen ved Mizithres. Bordet på Keri Lighthouse var booket til kvart på syv, men vi kom en halvtime tidligere – noe som viste seg å være for lite tid. For å komme opp til utsiktspunktet må man nemlig gå en liten fjelltur på rundt 800 meter, og stien er både bratt og ujevn. Ikke ideelt i sandaler, så joggesko anbefales.

Mizithres er et av Zakynthos sine mest spektakulære naturfenomener – to majestetiske, hvite kalksteinsklipper som reiser seg rett opp fra det turkise vannet ved Keri, på sørvestkysten av øyen. Klippene står tett sammen som to søyler midt i havet, omgitt av krystallklart vann i alle nyanser av blått. Over dem ruver et dramatisk klippeplatå som byr på en av de mest ikoniske utsiktene i hele Hellas – spesielt ved solnedgang, når lyset farger fjellene gylne og havet glitrer under.

Da vi kom opp og kikket over stupet som lå 150 meter over havet, holdt jeg på å miste pusten igjen – det intense blå vannet mot de hvite klippene var som et maleri. Utsikten fra restauranten er også flott, men å gå opp til utkikkspunktet gir virkelig wow-følelsen. Vi angret litt på at vi ikke rakk View Point Cafe tidligere, som også tilbyr panoramautsikt, og vi fikk dessverre ikke med oss Keri Lighthouse som ligger i samme område.

På Keri Lighthouse Restaurant fikk vi først bord nede blant steintrapper og trær, og jeg ble litt skuffet – jeg hadde sett for meg et bord på plattingen med utsikt mot Mizithres. Vi tok en liten runde for å se på stedet, som har balkong, hage og takterrasse, og da et perfekt bord ble ledig, spurte vi om å bytte.

Det ble en helt annen opplevelse. Solen kom frem igjen, og lyset over Mizithres var magisk – et øyeblikk vi sent vil glemme.

På vei tilbake var det blitt mørkt, og Keri Village var ikke like sjarmerende som i dagslys. Vi kjørte derfor rett til hotellet, parkerte og tok en siste kveldstur gjennom Laganas.

Vi kikket innom butikkene vi ikke hadde rukket tidligere, og endte opp med å handle litt – for min del ble det to vesker, noen smykker og en tykk collegejakke for å holde varmen. Vi kom tilbake sent, fornøyde med å ha avsluttet dagen på topp.

Tirsdagen startet tidlig — jeg måtte jobbe hele formiddagen med oppstart klokken syv. Jeg klarte likevel å snike inn en liten treningsøkt for å makse ukespasset før et viktig kundemøte. Mamma derimot kunne bare nyte solen, og jeg må innrømme at jeg var misunnelig.

Midt under møtet kikket jeg ut av vinduet, og plutselig pøsregnet det! Folk løp i panikk fra bassenget mot resepsjonen for å søke ly – ikke akkurat meldt på værmeldingen. Jeg gledet meg til å bli ferdig og endelig komme meg ut i solen, men bare fem minutter etter at jeg hadde lagt meg på solsengen, begynte det igjen. Skikkelig styrtregn. Vi åpnet parasollen og prøvde å klemme oss sammen under den, men måtte til slutt gi opp og gå inn. Skikkelig kjipt – siste dagen, og alt vi ønsket var å nyte solen!

Da været ikke ville samarbeide, bestemte vi oss for å prøve noe vi hadde hatt lyst til lenge: en liten båttur for å se skilpadder. Havnen var gjørmete, himmelen grå, og bølgene høye – ikke helt det idylliske bildet vi hadde sett for oss. Vi valgte Happy Traveller til tjue euro per person, men jeg kan ikke akkurat anbefale dem.

Båten gikk femten minutter for sent, og etter ti minutter måtte den snu for å hente flere folk, noe som resulterte i en stappfull og trang båt. Hele turen tok nitti minutter i stedet for en time.

Vi brukte en halvtime på å lete etter skilpadder uten hell – noe vi faktisk ikke hadde regnet med som en risiko. Det var overskyet og vått, men taket på båten var i det minste gull verdt. Turen tok oss videre til Keri Caves og Marathonisi Island, øya som faktisk er formet som en skilpadde.

På fremsiden ligger stranden hvor skilpaddene hekker om sommeren, og vannet der er magisk blått og klart. Du kan hoppe i land og bli så lenge du vil før du blir hentet igjen. Solen tittet litt frem igjen, men vi valgte å dra tilbake til havnen. Uværet hadde dratt med seg mye dritt til Marathonisi, så den var ikke like idyllisk som på bilder. Vi var skuffet over å komme tilbake uten å ha sett en eneste skilpadde.

Etter båtturen dro vi tilbake til Turtle Spot, hvor vi møtte den sjarmerende eldre fiskeren Spyros. Han fortalte at han pleide å mate skilpadden Sotiris hver kveld klokken halv syv, og vi ble selvsagt gira på å se den. Vi bestemte oss for å dra og spise lunsj og komme tilbake senere.

Vi tok en pause på Brusco, der vi tidligere hadde feiret mammas bursdag, for å spise pinsa. Deigen var god, men tomatsausen litt rar. Heldigvis tittet solen frem, så vi fikk en deilig time i varmen og avsluttet med en pistasj-is på Chillbox før vi dro tilbake til havnen.

Spyros sto og banket med en hammer på båten for å kalle på Sotiris mens han kastet småfisk i vannet, men ingen skilpadde dukket opp. Han prøvde tålmodig i over en time før han måtte gi opp. Han fortalte at det var første gang på tretti år at Sotiris ikke hadde kommet – han hadde matet ham hver kveld i seks måneder hvert år i tre tiår. Jeg snakket litt med ham på knotete gresk, og han fortalte at skilpaddene svømmer til Afrika i oktober og kommer tilbake i mai. En dame nevnte at fire skilpadder nylig hadde blitt skadet av båtpropeller, så kanskje Sotiris var redd, eller at det dårlige været hadde skremt ham.

Vi ble stående lenge – vi ville så gjerne få et glimt, selv om vi hadde planlagt shopping i hovedstaden. Til slutt ga vi Spyros litt tips for all innsatsen. Han ble rørt og sa at vi kunne komme tilbake neste morgen klokken halv ti, men da måtte vi dessverre fly hjem.

Litt skuffet satte vi kursen mot Zakynthos by. Kaoset med biler var ekstremt denne dagen, men vi fant til slutt parkering for ti euro, etter at parkeringsvakten flyttet en annen bil for å lage plass til oss – første gang vi faktisk måtte betale for parkering på hele turen.

Vi trodde butikkene stengte klokken ti, men de fleste lukket allerede klokken ni, så vi fikk bare en rask runde i sentrum før vi tok en drink på Bliss – et koselig sted med rare lamper og fargerike stoler.

Vi gikk også forbi Circus og flere restauranter jeg gjerne skulle prøvd om vi hadde hatt mer tid. Halv tolv var vi tilbake på rommet, pakket ferdig og la oss litt før ett.

På avreisedagen ble vi vekket før klokken seks av at hele sengen ristet voldsomt. Vi hadde kjent et svakere jordskjelv tidligere på turen, men dette var faktisk ganske skremmende – og jeg var glad for ikke å være alene. Senere fikk vi vite at jordskjelvet målte 4,5 på Richters skala, mens det første var på 3,6. De lokale er vant til slike hendelser, men selv de syntes dette var ubehagelig. Etterpå sovnet vi igjen, og våknet skamtrøtte av alarmen, men bestemte oss likevel for å gi Sotiris et siste forsøk.

Etter utsjekk kjørte vi bortom havnen i Agios Sostis, men vi var dessverre for tidlige. Spyros var ikke der, og heller ingen Sotiris å se. Nå har jeg virkelig fått lyst til å reise et sted der jeg kan møte skilpadder på nært hold.

Det var enkelt og greit å komme seg til flyplassen og levere bilen. Prosessen var lynrask, bilen ble godkjent, og depositumet ble ført tilbake til kontoen. Hele uken med leiebil kostet bare 2 500 kroner, pluss én tank bensin, og vi hadde en veldig god opplevelse både med bilen og leieselskapet Alamo. Flyplassen er liten og kjedelig, så det trengs ikke så mye tid, men mamma liker å være tidlig ute, så vi hadde mer enn nok tid.

Zakynthos i slutten av september viste seg å ha to helt forskjellige sider. Den første delen av turen var rett og slett magisk – solrike dager, varme temperaturer, rolige strender og krystallklart vann gjorde det perfekt for strandliv og avslapning. Vi besøkte noen av øyens vakreste utkikkspunkter, som Nagavio og Mizithres, og ble fullstendig bergtatt av spektakulære kalksteinsklipper, turkist hav og magiske solnedganger. Disse opplevelsene ga virkelig den wow-følelsen Zakynthos er kjent for.

Men så kom den andre siden av øyen – storm, regn, kraftig vind og til og med jordskjelv – som satte en kraftig demper på resten av turen. Mange planlagte aktiviteter måtte avlyses, strendene ble skadet, og stemningen ble mer kaotisk enn avslappet.

Selv om Zakynthos absolutt har sin sjarm, var det utenom de to fantastiske utsiktspunktene Nagavio og Mizithres langt fra like sjarmerende og koselig som for eksempel Kykladene. Likevel var det kjekt å oppleve øyen, som absolutt er et chill sted for en ukes ferie (så lenge man er litt heldigere med været enn vi var).

Zakynthos i slutten av september byr på en roligere, mer autentisk stemning – langt unna sommerens hektiske folkeliv. De fleste store beach clubs har stengt for sesongen, men du finner fortsatt små strandbarer med solsenger, herlig badevann og en avslappet atmosfære. Dessverre er man ikke like trygg på været så sent på sesongen – vi opplevde både storm og jordskjelv, og på mange måter ble turen delt i to: første del med sol og varme, og andre del med tordenvær, regn og kraftig vind. Det gjorde opplevelsen mer uforutsigbar og krevende, og været satte et tydelig preg på reisen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi hadde booket flybilletter med Tui, og jeg opplever at charterselskap har umenneskelig tidlige flighter på vei til en destinasjon. Vi måtte stå opp kvart på to, så det ble bare et par timer med søvn. Da føler man seg virkelig ikke på topp. Etter en kjapp dusj og siste sjekk av kofferten gikk vi ut i natten for å ta flybussen. På grunn av granat-sprengningen dagen før var flere busstopp stengt, så vi måtte gå til Radisson for å få transport.

Flybussen brukte under en time til Gardermoen – raskt, men dyrt. 310 kroner for meg, mens mamma som hadde bursdag samme dag fikk sin første honnørbillett til to hundre kroner. Vi hadde god tid før flyet vårt til Zakynthos kvart på seks, men avgangen ble forsinket med en halvtime fordi vi måtte vente på at et annet fly skulle lande.

Flyturen tok tre timer og femti minutter. Vi hadde bestilt billetter gjennom TUI til 4 500 kroner per person inkludert ekstra bagasje – den eneste måten å fly direkte til Zakynthos på. Jeg må si at det virkelig var stress å vente på restplasser i september. Prisene hoppet plutselig opp med ti tusen kroner og min opplevelse er at du får lite igjen for å vente med å bestille, i motsetning til mai og august da dette fungerer bedre.

Vi landet på en liten, ganske kaotisk flyplass med bare to bagasjebånd og fire destinasjoner på hvert bånd. Heldigvis gikk alt greit, og vi fant bilutleie-skrankene med en gang. Vi leide bil fra Alamo – effektivt og enkelt – og bilene sto parkert rett utenfor døren. Vi fikk en bitteliten Fiat Panda som så ut som den hadde briller, men den gjorde jobben, og var perfekt på en øy med tretti kilometer i timen som gjennomsnittlig fartsgrense.

Vi hadde valgt å bo i Laganas, og det var kjapt å kjøre de syv kilometerne dit. Med Google maps fant vi frem uten problemer. Laganas er Zakynthos sin mest kjente og beryktede partyby. Om sommeren er dette øyens pulserende hjerte for fest og natteliv, med et utall barer, nattklubber og gatekjøkken som holder åpent til langt utpå morgenen. I slutten av september er alt annerledes. Mange utesteder har stengt for sesongen, partylydene har stilnet, og de store ungdomsgjengene er borte.

Vi var derfor veldige glade for at vi hadde valgt å bo i Laganas. Etter å ha sett hele øyen så opplever vi det som det beste valget: fortsatt litt liv, lang sandstrand og koselige strandbarer, noen hyggelige restauranter og lite party. Vi hadde booket Gardelli Resort via Booking til ti tusen kroner for en uke. Hotellet lå helt nede ved stranden og hadde gratis parkering. Resepsjonisten var utrolig hyggelig, og vi fikk gratis frokost inkludert selv om det egentlig ikke var med i prisen. Rommet lå i øverste etasje, med tre senger – litt slitt, men helt perfekt for oss. Hotellet hadde to bassenger, fine solsenger og strandhåndklær mot femten euro i depositum.

Jeg hadde sendt melding i forkant for å ordne ballonger, vin og frukt på rommet siden mamma hadde bursdag samme dag. Vi fikk bare ballonger – men det var gøy likevel!

Vi skiftet raskt og fant oss solsenger på stranden rett utenfor hotellet. Solen stekte, tjueåtte grader og klar himmel – perfekt start!

Vi bestilte et fruktfat og en Dakos-salat og bare nøt dagen på solsengene.

Rundt halv fem gikk vi opp for å dusje og gjøre oss klare for kvelden. Førsteinntrykket av hovedgaten i Laganas var ikke det beste – litt “jalla”, med partybarer og billige suvenirbutikker overalt. Det ligner i grunn på ganske mange andre lignende steder i Hellas, og er helt annerledes enn de smale sjarmerende gatene på de kykladiske øyene.

Allikevel så klarte vi å finne flere koselige og sjarmerende steder. Brusco var et av dem, og vi hadde booket bord der klokken halv syv. Restauranten lå helt nede ved vannet, og hadde en fristende meny.

Jeg bestilte gnocchi, mens mamma valgte biff. Begge rettene var helt greie – gode første biter, men litt mektige etter hvert.

Siden det var bursdag så måtte vi selvfølgelig ha en “kake”. Det ble vaffel i stedet, og vi endte opp med å dele en vaffel med pistasj-is, krem og jordbær til dessert – da ble det stappfullt i magen.

Begge hadde pyntet seg med høye hæler, men det ble litt langt å gå i sånne sko så vi endte med gnagsår. Vi valgte derfor å ta den korteste veien tilbake til hotellet, langs stranden. Dessverre finnes det ingen promenade i Laganas, bare sand langs stranden eller litt kjipe asfalterte bakgater.

Vel tilbake på rommet fikk mamma flere bursdagstelefoner, så vi droppet å gå ut igjen i Laganas Road. I stedet tok vi en liten tur til supermarkedet i nærheten for å kjøpe frokost til neste morgen. Temperaturen var fortsatt behagelig – varmt og godt uten behov for jakke.

Første natten sov jeg dårlig og våknet grytidlig. Jeg valgte derfor å starte dagen med en soloppgangstur langs stranden klokken syv.

Lyset var helt fantastisk, det var stille og nesten folketomt. Solen steg over havet rundt halv åtte, og det var et magisk øyeblikk. Jeg får aldri nok av soloppganger og solnedganger, det gir skikkelig ro i sjelen.

På morgenturen fant jeg også en beach club som het El Paradiso som så skikkelig chill ut. Vi bestemte oss for å teste den en av de neste dagene.

Etter en kjapp havregrynsfrokost dro jeg til Golden Gym, som lå 1.2 kilometer unna hotellet, langs Laganas Road. Jeg betalte tretti euro for et ukespass, men det var litt irriterende at de ikke åpnet før klokken ni. Selve treningssenteret var veldig greit – ett stort rom fylt med alt av utstyr, og veldig hyggelige folk. Jeg fikk dårlig tid, for jeg hadde booket solsenger i bursdagsgave til mamma på Nobelos Seaside Lodge, og det var et godt stykke å kjøre dit.

Zakynthos har små og smale veier med lave fartsgrenser, så selv korte avstander tar tid. Turen til Nobelos, som ligger ved Agios Nikolaos, tok rundt femti minutter for bare tretti kilometer. Ved ankomst fant vi gratis parkering, og det var det nesten over alt på denne øyen. Her kan du virkelig få deg en billig Hellas-tur, for her har de ikke økt prisene sånn som på mange andre greske øyer.

På Nobelos betalte jeg seksti euro for to solsenger, inkludert håndklær og vann, det dyreste stedet på øyen. Stedet var utrolig koselig, fredfullt og lekkert – rett og slett en en liten oase ved havet.

Vannet var krystallklart, og mye renere enn i Laganas, men stranden besto av små steiner i stedet for sand.

Jeg trivdes utrolig godt i vannkanten på Nobelos, med behagelig musikk i bakgrunnen, og mat og drikke servert direkte på solsengene.

Vi koste oss med fruktfat og frappé i strandkanten, før vi spiste en sen lunsj på den kjente restauranten deres klokken halv fire.

Maten var tradisjonell gresk – grillede grønnsaker, saganaki, ferskt brød og gresk salat. Enkelt, godt og veldig behagelig med utsikt ned på stranden og det grønne vannet.

Rundt halv seks dro vi videre for litt sightseeing i området. Første stopp var Skinos, et lekkert lite sted med solsenger i høyden og nydelig utsikt over havet. Her hadde de «minimum spend»-konsept, så her betalte du ingenting for solseng.

Videre hadde vi et lite stopp på Xigia Sulfur beach, en strand som er kjent for at det renner naturlige svovel­kilder fra kalksteins­huler ut i havet. Dette gir vannet en karakteristisk lukt og en litt melkehvit eller turkis farge. Mange mener at vannet har terapeutiske effekter, og sulfuren skal være bra for leddsmerter, muskelplager og hudproblemer.

Derfra kjørte vi til Pelagaki Beach, et av de mest fotograferte stedene på Zakynthos.

Her gikk vi ned en bratt trapp til stranden. Den var fin, men liten, med enkle solsenger og en litt traust stemning – ikke et sted jeg ville ligget en hel dag. Det finnes en kafe (Kantina Magda) som serverer mat og drikke, og de bruker et taubanesystem for å sende dette ned til stranden fra toppen.

Vi hadde også tenkt å kjøre videre til Alykanes, men da begynte batterilampen på bilen å lyse. Pulsen steg, for strømmen sank én strek hvert andre minutt. Vi stoppet på første bensinstasjon og ringte utleiefirmaet, som forklarte at vi hadde fått en hybridbil – den skulle lade seg selv, og det var ingen grunn til panikk. Hvorfor vi ikke visste det vet ikke jeg, men ingen av oss hadde erfaring med elbil eller hybrid fra før.

Vel tilbake i Laganas tok vi en liten kveldstur. Vi ruslet gjennom hovedgaten, kikket i de mange turistbutikkene og handlet litt småting – utvalget var ikke veldig spennende. Jo nærmere stranden vi kom, desto flere utesteder dukket opp – mange større og mer lysende enn jeg hadde forventet, sett opp mot Ayia Napa.

Vi var ikke sultne etter den sene lunsjen på Nobelos, så vi avsluttet kvelden med is og vaffel på Chill Box. Det var overraskende få isbarer i sentrum, og de to første vi fant hadde dårlig utvalg. Heldigvis leverte Chill Box – vaffelen var sprø og varm, og pistasj-isen smakte ekte. En perfekt avslutning på dagen!

Neste dag startet vi med en morgentur langs stranden i solskinnet, på vei mot Cameo Island. Det var varmt og deilig, og turen langs vannet var fin, selv om man ikke kan gå hele veien på stranden. Vi måtte flere ganger opp fra sanden og inn i kjipe bakgater. Jeg savnet virkelig en promenade her – det hadde gjort alt mye hyggeligere.

Etter rundt en halvtime kom vi til Agios Sostis Harbor, hvor en skranglete hengebro fører over til Cameo Island.

Øyen er bitteliten, med en kort strand og krystallklart vann. Inngangen kostet fem euro per person, og da fikk man visstnok en nøkkelring med bilde av seg selv – noe vi takket pent nei til. Øyen i seg selv var ikke noe spesielt, men turen dit var en fin start på dagen.

På veien tilbake oppdaget vi et sted som het “Turtle Spot” på kartet, og gikk bort for å se om vi kunne få øye på noen skilpadder. Der stod mange mennesker og kikket mot vannet, men ingen hadde sett noe. Etter en liten stund ga vi opp og gikk tilbake samme vei.

Senere på dagen kjørte vi sørover mot Vasilikos, området der mange av de mest luksuriøse hotellene på Zakynthos ligger. Underveis passerte vi det hyggelige tettstedet Argassi før vi kom til Noe Beach Bar, hvor vi hadde booket solsenger på første rad til førtifem euro.

Håndklær var ikke inkludert, men stedet var lekkert – hvite, myke solsenger på en fredelig sandstrand i en liten bukt. Stedet var bygget opp som en beach club, men hadde en avslappet atmosfære.

Vi koste oss i solen, bestilte avokadotoast og en frisk salat med feta, vannmelon og tomat – kjempegodt. Dessverre var det mye veps, og naboene fikk utlevert røkelse for å holde dem unna, noe som laget en intens lukt over hele stranden.

Solen kom og gikk bak noen skyer, men temperaturen var fortsatt behagelig. Vi ble liggende til nærmere halv seks før vi bestemte oss for å utforske Vasilikos-området litt mer.

Første stopp ble Gerakas Beach, helt ytterst på tuppen av øyen. Stranden er kjent som et sted der skilpadder legger egg, og er derfor en naturstrand med få solsenger.

Det var likevel en del folk der, og mye stein. Ved parkeringsplassen ligger et lite “Turtle Reserve Museum” med informasjon om skilpaddene på Zakynthos, og hvordan turismen påvirker dem.

Inne på museet hadde de små skilpadder i vannbasseng, men fokuset var mest på bevaring og formidling og det var mange informasjonstavler og “save the turtles”-plakater rundt omkring. Ifølge informasjonen der hadde nesten hundre skilpaddeegg blitt tråkket på akkurat denne stranden sommeren 2025 – noe som er utrolig trist.

Etter Gerakas dro vi innom Banana Baya Beach og Porto Azzurro, begge flotte sandstrender, men med mye mer bølger, så vi var enige om at vi hadde hatt den beste dagen på Noe.

Deretter kjørte vi tilbake til hotellet for å dusje og vaske håret før kveldens planer.

Vi hadde nemlig booket bord på Isabel’s closing party. Isabel’s i Laganas er en av byens mest livlige og populære utesteder, kjent for sin kombinasjon av restaurant, bar og klubb i én pakke. Stedet ligger sentralt langs hovedgaten, og er beach club på dagtid. De har en åpen planløsning som gjør det til et hyggelig sted med strandutsikt på ettermiddagen.

Om kvelden transformeres Isabel’s til en pulserende klubb med høy musikk, dans og underholdning. Atmosfæren er energisk og festlig, med masse lys, levende musikk og show-elementer som dansere og live DJ-er.

Etter å ha pyntet oss litt, kom vi dit rundt halv ni og fikk et fint bord med utsikt mot scenen.

Mamma bestilte kylling med poteter, mens jeg gikk for halloumi-tacos – utrolig gode! Vi drakk mocktails og koste oss mens musikken og underholdningen tok seg opp med både musikere, dansere og flammeshow. Rundt halv elleve eksploderte stemningen – bokstavelig talt – da de skrudde opp musikken og sendte opp et spektakulært fyrverkeri over stranden. Det var skikkelig stemningsfullt og gøy å få med seg. Vi ble sittende lenge og nøt stemningen før vi tuslet hjem sent på kvelden – mette, glade og fornøyde etter en innholdsrik dag.

Del to av Zakynthos-turen kommer i neste innlegg 🙂

Noen steder besøker man én gang. Andre steder kommer man tilbake til – og elsker enda mer. For meg er Mykonos nettopp det. Jeg har vært der før og elsket det, men denne gangen, til tross for at jeg utforsket nye øyer, ble det igjen Mykonos som tok førsteplassen. Det er noe helt eget med stemningen her. Smale smug fulle av liv, beach clubs som balanserer luksus og laidback på den mest perfekte måten, og den evige solen som setter gullkant på hvert eneste øyeblikk. Alt føltes kjent, men samtidig nytt, noe som plasserer Mykonos på topp tre over min favoritt destinasjoner verden over.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var derfor ekstra stas å ta med mamma hit. Vi ankom Mykonos med båt fra Ios via Naxos. Reisen var komfortabel på en hydrofoilbåt, som hadde greie seter, selv om klimaanlegget gjorde det litt kaldt. Det var artig å se Naxos igjen etter fem år, jeg kjente det godt igjen fra båten.

Ankomsten til havnen på Mykonos var preget av mye vind, og bølgene slo inn over kaien når vi gikk i land. Det var like mye kaos som jeg husket, og vi stilte oss i en lang taxikø. Infrastrukturen på øyen kunne virkelig vært bedre, men den er liten med altfor mange mennesker så det er ikke så rart. Etter trettifem minutters venting fikk vi en taxi som vi delte med to jenter. Det kostet oss tjue euro hver, og vi kom direkte til hotellet vårt oppe i høyden over hovedstaden Chora.

Domna Hotel hadde to stjerner, men levde dessverre ikke opp til forventningene. Don’t get me wrong, standarden var ganske bra for to stjerner, men rommet vårt var dårlig plassert på bakkeplan, og føltes mørkt og innestengt. Det var litt skuffende etter de perfektene beliggenhetene av hotellene vi hadde hatt på Ios og Paros.

Dagen vi ankom var det overskyet så vi droppet soling og dro heller ned i sentrum for å utforske Mykonos. Det var en ganske bratt og dårlig vei ned dit, og vi brukte nærmere tjue minutter på de vel to hundre høydemetrene. Vi så raskt forskjellen på denne øyen og de andre vi hadde besøkt. Mykonos er mer livlig, med flere gater, butikker og restauranter, bedre utvalg og høy kvalitet.

Et av høydepunktene var en fantastisk brunch på Lalala, et koselig sted i hvitkalket mur med nydelig atmosfære, helt i Mykonos ånd.

Vi prøvde litt greske småretter, og i tillegg fikk jeg en toast med peanøttsmør, valnøtter, fersken og honning som virkelig var en vinner. Mamma valgte pannekake, som også var suksess. Koselig sted som anbefales for en hyggelig brunsj.

Etter maten tok vi oss en tur til Little Venice for å få med oss den spektakulære solnedgangen. Det er virkelig noe magisk med den utsikten. Little Venice ligger rett ved vannkanten, på vestsiden av Mykonos by, med hus som bokstavelig talt henger over havet. Mange av bygningene har fargerike balkonger som stikker ut over bølgene, og det hele ser nesten malerisk ut – som et postkort i bevegelse, særlig ved solnedgang.

Området er kjent for sine sjarmerende kaféer, eksklusive barer og romantiske restauranter som ligger tett i tett langs sjøen. Det er et perfekt sted for en drink i solnedgangen – faktisk er det kanskje det mest populære stedet på øyen for nettopp det. Stemningen er elegant, kosmopolitisk og livlig, men likevel avslappet.

Ikke langt fra Little Venice ligger også Kastro, en av øyens mest ikoniske og romantiske barer – liten, pittoresk og utrolig fotogen, tett på sjøen, med inngang gjennom en smal, hvitkalket steinpassasje.

Vi brukte flere timer på å kikke i alle de koselige gatene. Butikkene har utrolig mye unikt og vakkert, men prisene er dessverre stive, og det var ganske trist å ikke ha mulighet til å kjøpe noe av det man hadde lyst på. Spesielt siden man ikke finner lignende andre steder heller. Det handler jo om prioritering, og siden valget falt på å nyte fantastiske beach clubs (noe jeg ikke angrer på) så ble standard på overnatting og shopping nedprioritert. Inne i byen er det forresten også en koselig utekino som viser ulike filmer hver dag, og som også serverer middag under filmen 🙂

Brunsjen fra Lalala holdt oss mette lenge, så i stedet for middag, ble det en tur til Trio Bambini for dessert. Her fikk vi en fantastisk vaffel med kremet is. I Hellas er de virkelig flinke på vafler, det eneste landet jeg vet om som klarer dette utenom Portugal!

Turen opp igjen til hotellet vårt i høyden føltes kjip, langt og bratt, og det var mørkt og øde. Det går ingen buss opp dit og det er dyrt med taxi, så det ble litt slitsomt med fire turer opp og ned her per dag. Det var også et godt stykke til nærmeste supermarked, men vi fant heldigvis en liten kiosk der vi fikk kjøpt vann, det viktigste å ha på rommet.

Neste dag var det treningsfri, og det var utrolig deilig med en rolig morgen. Vi gikk den humpete veien ned til Chora og kjøpte bussbilletter for å komme oss til Paraga Beach. Paraga Beach er en av øyens mest populære og allsidige strender, kjent for sin kombinasjon av naturlig skjønnhet, livlig atmosfære og eksklusive strandklubber.

Stranden ligger omtrent seks kilometer sør for Chora og er lett tilgjengelig med buss en gang i timen til to euro per person per vei fra Fabrika-terminalen, med en reisetid på cirka femten minutter. Bussen var stappfull, og veiene var smale og svingete. Mange måtte stå i bussen, og det var flere klager. Infrastrukturen på Mykonos er ikke god, det er altfor mange turister i forhold til størrelse. Man kan også ta vanntaxi fra Platis Gialos eller kjøre selv.

På Paraga ligger beach clubbene Scorpios, Santanna, Pinky og Kahlua. Jeg tok en runde og kikket på alle, og selv om Scorpios kanskje er den mest kjente, er jeg absolutt mest fornøyd med stedet vi valgte. Scorpios var litt mer landlig, og stranden var ikke like fin, med mer grums og mer bølger. Kahlua opplevdes mer som en strand enn beach club, og Pinky på andre siden var liten med store bølger.

Vi hadde bestilt solsenger på Santana Beach Club, et fantastisk sted som overgikk forventningene, med et nydelig bassengområde og krystallklart badevann.

Vi betalte tretti euro per solseng på en av de bakerste radene på stranden. Det ble dyrere jo lengre frem du kom, og enda dyrere inne på bassengområdet.

Men det var virkelig et helt fantastisk bassengområde, støpt som en strand med samme farge som havet, og grunt i starten. I tillegg var det egne øyer med solsenger i bassenget, og så klart servering på sengene.

Her inne lå også restauranten og barene, der restaurantmenyen hadde større utvalg enn strandmenyen.

Allikevel så liker mamma og jeg oss alltid best ved sjøen. Det er noe eget med bølgeskvulp og den herlige brisen og lukten fra saltvannet.

Stranden var helt nydelig med gyllen sand og krystallklart vann. Det var også helt vindstille og ingen bølger, og en helt magisk temperatur i vannet, selv for en som nesten må ha tretti grader for å bevege seg uti.

Det eneste minuset på stranden, og som ofte er et problem på beach clubber, er at man ofte blir liggende i skyggen etter en stund. Det er parasoller over alt, og man ligger ofte ganske tett. Vi lå uten sol de siste timene og det ble nesten litt kaldt. September på Mykonos er ikke som september på Kypros. Temperaturen ligger rundt 25-27 grader med dropp på kvelden. Disse øyene har også mer vind, noe som gjør at det oppleves som litt kjøligere enn det faktisk er.

Det var også servering på solsengene på strandområdet. Vi liker best å spise på sengene, i stedet for å gå opp i restauranten. Maten vi bestilte var faktisk ganske dritt, en avokadotoast der brødet var som et bløtt norsk pølsebrød. Lite fyll, og ekstremt dårlig til tjuefire euro. For de som lurer på prisene så betalte vi ni euro for en vannflaske. Vi fikk et greit fruktfat, men opplevde det som lite for tretti euro. Sånne steder er ganske dyre på mat, og man kan ikke ha med seg noe. I tillegg legges det alltid på minimum femten prosent tips, noe som er greit for maten, men det legges også på solsengene (sånn var det også i Marbella), noe jeg opplever som ganske sleipt.

Jeg vil uansett si at opplevelsen på SantAnna var magisk, og absolutt verdt det. Jeg kommer til å dra tilbake neste gang jeg er på Mykonos 🙂 Vi tok nest siste buss tilbake til byen og koste oss med vaffel med is på Trio Bambini i havnen. Der har de veldig god dessert og is, anbefales. Denne dagen var det også et temperaturdropp som gjorde at de siste dagene på turen ble litt kaldere. Med litt vind på kvelden så blir det litt for kaldt. Midt inne i gatene er det fint, men ute ved sjøen så fryser man.

Etter en stigning tilbake til rommet, en hårvask og bytte til kjole så dro vi ned igjen til byen. Vi kikket litt mer i de koselige gatene og møtte en super hyggelig fyr på den freshe restauranten Byblos der vi fikk en omvisning, et lekkert sted som vi dessverre ikke endte opp med å spise på.

Vi hadde reservert bord på D’Angelo, samme restaurant som Renate og jeg spiste på i 2019. Der har de veldig god italiensk mat, og det er et hyggelig sted å sitte med god service.

Vi fikk med oss en nydelig solnedgang og gikk lenge og trasket i gatene før vi kom tilbake på rommet rundt ett om natten. På Mykonos går tiden fort!

Neste morgen var jeg trøtt og måtte tvinge meg tidlig opp for å være på trening til halv ni. Jeg gikk avgårde med mål om Fit for fun gym som ikke eksisterte. Det gjorde at jeg måtte gå videre til Mykonos gym, på en øde og forlatt vei.

Mykonos Gym var virkelig ikke mye å skryte av. Det var dyrt med femten euro per dag, og en liten rabatt med tjueseks euro for to dager. Jeg fikk heller ikke betalt før jeg startet fordi sjefen ikke var der så jeg trente først og så ble det mye styr for å få betalt i etterkant. Det var helt greit, men lite og gammelt, men jobben ble gjort.

Etter en dusj dro vi ned igjen til Fabrika for å ta bussen til Super Paradise Beach, en av øyens mest berømte og legendariske strender – kjent for sine fester, glamorøse gjester og livlige atmosfære.

Stranden ligger cirka syv kilometer sørøst for Chora, og er ikke like lett tilgjengelig som flere andre strender. Det går ikke offentlig buss dit, men en egen minibuss som gjør at turen koster litt mer med ti euro tur retur for billetten. Om det var smale og svingete veier til Paraga så er det enda verre hit.

Vi hadde booket solsenger til tretti euro per person på Super Paradise Beach Club, og endte så klart på en av de bakerste radene. Clubben var fresh med digg håndkle som dekket hele sengen, og vår egen dedikerte servitør. Jeg synes ikke det var like bra som SantAnna, men absolutt hyggelig område og pen strand her også.

Maten var faktisk mye bedre enn på SantAnna, selv om prisene var ganske stive. Jeg fikk en veldig god salat med halloumi, magi i forhold til gårsdagens krise avokado pølsebrødtoast. Stranden var også nydelig med rolig klart vann og myk sand. Det eneste som var ekkelt var at det var mange små fisker uti. De rørte deg ikke, men stimet seg litt rundt føttene, nesten som en fish spa, og det er noe av det verste jeg vet. Denne dagen var det perfekt temperatur på rundt tjueåtte grader.

Jeg dro også på en utflukt til de andre clubbene på stranden, og falt pladask for Jackie O.

Jackie O er en av de mest ikoniske og inkluderende strandklubbene på Mykonos, kjent for sin luksuriøse atmosfære, spektakulære dragshow og avslappede, men sofistikerte stemning. Vi var på et rolig tidspunkt så vi fikk ikke oppleve det, men det var så behagelig og fint på dette stedet med basseng og nydelig utsikt i høyden.

Menyen var også superfresh, men i likhet med solsengprisene så var også matprisene ganske stive.

Etter nok en deilig dag på stranden tok vi bussen tilbake halv seks, gikk opp i høyden til hotellet og tok en rask dusj før vi dro på Adelon Sunset Bar.

Er det noe du må gjøre når du er på Mykonos, og Kykladene generelt, så er det å se på solnedganger. De har noen av de beste i verden, det er jeg sikker på.

Vi drømte jo om å besøke 180 Sunset Bar som er en institusjon på øyen: et spektakulært utsiktspunkt og en populær destinasjon for å nyte solnedgangen i luksuriøse omgivelser. Dessverre hadde de en minimum spend per person på hundre euro, og det synes vi var litt drøyt.

Adelen var et koselig sted med chill vibe, og vi fikk absolutt nyte solnedgangen herfra også. Dessverre så ble det ganske kaldt etter solen gikk ned, til og med med lange ermer, så vi dro ganske kjapt etter mørkets frembrudd. På vei ned til byen fikk vi en omvisning på 180 Sunset Bar, og det var virkelig et magisk sted, wow!

Vi var fortsatt mette fra beach clubben og visste ikke helt hva vi skulle spise til middag. Vi endte opp på Rhino Vegan Streetfood og kjøpte noe basic gresk mat før vi satte oss på Salty Corner og fikk pita, halloumi og grillete grønnsaker, det beste med Hellas.

Etter mat gjorde vi som de andre kveldene, seg rundt i gatene og så på folk, liv og butikker. Vi ble helt forelsket i flere Sorena vesker, og etter utallige runder i flere butikker så endte vi denne dagen opp med to: en til mamma og en i bursdagsgave til meg fra mamma og pappa.

Siste dagen på Mykonos hadde vi ikke reservasjon på noe beach club. Det ble skikkelig stress, og anbefales ikke. Det er dyrt med taxi og vanskelig å komme seg rundt flere steder. Buss fra Fabrika til Paraga, Paradise, Super Paradise og Ornos er greit. Men til Kalo Livado må du dra til Old Port, og der går bussene mye sjeldnere. Det går båt mellom strendene til tjue euro per person, men ikke til Mykonos town. Her bør man ha en plan senest dagen før, for Kykladene er ikke som Kreta der man bare kan gå til stranden fra hotellet og finne seg en seng på en offentlig strand. Det krever planlegging og transport.

Etter en tidlig treningsøkt brukte vi mye tid på rommet for å finne ut hvor vi skulle. Vi ville til Alemagou, men der var det ingen offentlig transport til, og taxiene skulle ha sytti euro tur retur for fem kilometer. For å komme seg til Lindsay Lohan sin beach club var det for få busser per dag. Nammos, Zuma, Buddha Beach, Principote og Jackie O var for dyre med mellom to hundre og tre hundre euro per dag for to solsenger.

Vi endte opp på Tropicana på Paradise Beach, og tok bussen dit uten å ha noe reservasjon. Det hadde nok ikke gått i høysesong, men siden det var end of season gikk det heldigvis fint og vi fikk to solsenger for femti euro. Sengene var gode, men ellers ble dette dessverre det kjipeste stedet på hele turen. Det var ekstremt mye røyk fra folk som satt rundt oss, og slitsomt høy og dårlig musikk. Det var også mer grumsete i vannet enn de to andre stedene vi besøkte, så det var kjipt at siste dagen ble sånn.

Heldigvis går det mange busser til denne stranden, så vi kom oss tilbake til byen og tok en kikk på bystranden Megali Ammos. Den var ikke så veldig imponerende, men den hadde faktisk noen solsenger så det hadde gått an å ligge der for en dag.

Når det er sagt så blir jeg mer og mer glad i beach clubs. Det er noe helt eget med å være i vakre omgivelser, ligge på en tykk komfortabel solseng med et mykt håndkle som dekker hele sengen. Få servert kald drikke og fresh mat mens du nyter musikk, utsikt og ro. Alt er tilrettelagt – og tiden flyr. Kontrasten til en offentlig strand med plastseng og lunkent medbrakt vann blir større og større.

Etter nok en hårvask, pakket vi kofferten og pyntet oss for en siste kveld i byen.

Vi var matleie og hadde ikke lyst på middag, og endte opp med å spise på Dopio Gelato der jeg fikk årets siste vaffel og mamma bagel. Begge var happy med det, vi er ikke så veldig middagsmennesker noen av oss.

Vi tok en siste kikk i butikkene, og etter å ha sjekket saldo på konto bestemte jeg meg for å investere restbeløpet i en strassdekket hvit denimjakke fra en lokal designer som jeg hadde siklet på hele turen. De har så ekstremt mye fint i butikkene på Mykonos, men det er dyrt at det gjør vondt å være der.

Vi måtte også ha en siste gjennomgang innom Little Venice, der folk koste seg langs vannet. Viben der er unik.

Så gikk vi opp bakken for siste gang, det føltes trist. Vi pakket det siste og la oss nedpå et par timer før taxien skulle komme. Fikk så klart ikke sove, det gjør man aldri når man skal avgårde midt på natten. Taxi kunne ikke forhåndsbestilles, men vi fikk heldigvis bestilt en shuttle. Vi måtte betalte førti euro for å bli kjørt tre kilometer, svindyrt.

Transporten kom rett over klokken fire og tok oss til flyplassen, som hadde vokst siden 2019. Med morgenfly trenger man ikke å være på plass en og en halv time før som vi var. Vi fikk veldig god tid. Flyet til Athen gikk på planlagt tid, og tok oss rett inn på gaten. Flyet til Oslo gikk på tid igjen, et trangt fly med en fyr som la setet ned i fanget mitt, det er alltid like gøy. Vi var skamtrøttte, men fikk så klart ikke sove. En dame bak meg snorket høylytt. Flyturen føltes litt lang, og når vi endelig kom til Gardermoen var det både immigrasjonskontroll og militærøvelse så vi måtte vente nesten to timer på bagasjen. Mamma dro direkte til Stord, og jeg dro rett på jobb. Det ble en tøff dag uten søvn, men sånn er det når man makser ferien helt 🙂

Alt i alt var det en fantastisk ferie, kanskje en av de beste og mest avslappende feriene vi begge noen gang har hatt. Livet på Kykladene går på repeat: trening, beach club, middag, (window)shopping. Total avslapping.

Mykonos er virkelig en spesiell destinasjon, og selv om det er dyrt, er det også en øy med mye liv, vakre strender og uforglemmelige opplevelser. Jeg kommer garantert tilbake 🙂

Ios er en sjarmerende, liten gresk øy i Kykladene, kjent for sin vakre natur, fantastiske strender og livlige atmosfære – særlig blant yngre reisende. I høysesongen, fra juni til august, blomstrer øya med et pulserende uteliv, der barer og beach clubs ligger tett. Utenfor høysesongen er stemningen langt roligere og mer avslappet – da får du virkelig oppleve den autentiske, greske øystemningen. Det var nettopp det vi fikk nyte i september, da vi oppdaget flere sjarmerende perler som gjør at jeg sitter igjen med en veldig god følelse fra denne lille øyen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi tok båt fra Paros til Ios, en kort og komfortabel tur på rundt en time. Vi hadde bestilt med Fast Ferry som kostet trettisju euro per person. Dessverre kunne man ikke sitte ute, men det var en ny og fresh båt med gode seter og vindusutsikt.

Vi kom av på en bitteliten kai, og oppdaget at hotellet var femti meter fra båten, noe som i utgangspunktet var veldig deilig. MEN, ved første øyekast så byen så ekstremt liten ut at vi ble litt redde for hvordan vi skulle overleve fire dager der, og angret umiddelbart på at vi ikke hadde tatt en ekstra dag på Paros.

Heldigvis fantes det et større sentrum enn akkurat nede i havnen. Vi spaserte de få meterene bort til hotellet, og fikk sjekket inn hos en koselig dame som ga oss anbefalinger på øyen. Vi bodde på Acteon hotell, og var veldig fornøyd med det. Til kun åtte hundre kroner per natt fikk vi mye for pengene.

Rommet var moderne og hadde en deilig balkong med sjøutsikt som vi brukte mye. Det eneste minuset var at hotellet manglet heis, og vi bodde i tredje etasje, så to trapperunder med tunge kofferter var en god treningsøkt.

Etter å ha fått pakket ut, orienterte vi oss kjapt og fant ut at bystranden lå bare noen hundre meter unna. Vi pakket strandbagen og spaserte bortover for å bli litt bedre kjent med havnen og området rundt hotellet.

Bystranden Yialos strekker seg omtrent fem hundre meter og har en rolig, avslappet atmosfære. Her finner du ingen høy musikk eller beach clubs – bare noen hyggelige kafeer, uformelle spisesteder og laidback barer. Stedet på bildet over heter Beach House og drives av en dame fra Stavanger. Det var et koselig og innbydende sted, men dessverre begynte skyene å trekke inn kort tid etter at vi hadde slått oss ned på stranden. Oppholdet ble derfor kortere enn planlagt – vi endte opp med å rusle tilbake før vi egentlig rakk å slappe ordentlig av.

Det var litt kaldt på kvelden, så vi endte opp med å kle oss om og utforske byen videre. Chora er hovedstaden på øyen, og er en sjarmerende labyrint av smale gater, trapper og små butikker. Her finner du koselige kaféer, bakerier, rooftops og små boutiquer – et perfekt sted for å spise frokost, ta en kaffe eller bare rusle rundt.

Fra havnen til byen gikk det en klassisk gresk eselsti oppover fjellsiden, via steintrapper. Stien er relativt bratt, men godt merket. På vei oppover får du fantastisk utsikt over havnen og det sjøgrønne Egeerhavet, og det dukker flere perler opp, blant annet Ios Club og Garden of Ios.

Turen er 1.2 kilometer rett opp. Den føles veldig grei med treningsklær og joggesko, litt tyngre med kjole og pensko. Heldigvis kan man også ta en buss opp og ned fra havnen for bare to euro per vei.

Da vi endelig kom til toppen og hovedsquaren så var det veldig folketomt. Vi besøkte øyen den første helgen i september, og dette er absolutt siste uken man bør reise til Ios. Denne uken og uken tidligere stengte det meste for sesongen, og vi misset faktisk et par steder på grunn av dette. På disse små øyene er det veldig kort sesong i forhold til for eksempel Kreta og Kypros der man fint kan reise inn i oktober.

Vi vandret gjennom de hvitmalte gatene i Chora, som hadde en helt annen vibe enn Paros – fortsatt koselig og sjarmerende, men med smalere, mer snirklete gater, en roligere stemning og lengre avstand mellom butikker og restauranter.

Vi kom over en sjarmerende liten bar som het Steps – et sted jeg tror kunne vært utrolig koselig med litt mer liv og folk rundt. Vi snublet også over noen av restaurantene vi hadde fått anbefalt, og valget falt til slutt på La Buca for middag. Jeg bestilte en ravioli fylt med spinat som var kjempegod, mens mamma fikk servert en nydelig gnocchi.

Prisnivået i butikkene var omtrent det samme som på Paros, og utvalget bestod av utrolig mange søte sommerplagg – den typen som egentlig passer best i Hellas. Gatene var stort sett stille og nesten folketomme, helt til vi kom til den ekstremt populære restauranten Katogi, hvor en lang kø hadde samlet seg ute i gaten.

Vi fortsatte opp til en sjarmerende liten vindmølle og fikk med oss solnedgangen derfra før vi dro ned igjen til havnen. Der tok vi en liten kveldstur langs bystranden, som hadde en helt egen rolig sjarm på denne tiden av døgnet. Stranden var vakkert opplyst, men alle barene lå øde og tomme. Det gjorde nesten litt vondt å se hvor stille det var, så trist for de som driver.

Neste morgen startet jeg dagen med en real oppvarming – alle trappene rett opp i høyden for å komme til byens eneste treningssenter. Ios Gym kostet åtte euro per dag, og selv om det var både gammelt og litt slitt, fungerte det overraskende bra. Det var faktisk her jeg opplevde den beste viben på hele turen – utrolig hyggelige folk, og et luftig lokale med åpne dører, vinduer og vifter plassert rundt. Etter økten trappet jeg meg ned igjen og møtte mamma, som hadde vært og handlet på supermarkedet nede ved havnen. Ios er knøttliten, så det finnes bare to supermarkeder – men de har det meste man trenger, i hvert fall når man er på ferie.

Etter frokost hoppet vi på bussen til Mylopotas Beach. Ios har et velfungerende busssystem, med avganger hvert tjuende minutt mellom byen og stranden. Bussen kostet bare to euro per person per vei, og den startet praktisk nok rett utenfor hotellet vårt. Turen tok rundt femten minutter langs smale, svingete veier – akkurat passe til å nyte utsikten uten å rekke å bli utålmodig.

Mylopotas er den mest kjente og populære stranden på Ios. Langs stranden ligger det en rekke beach clubs, kaféer og restauranter, med noe for enhver smak. De mest kjente klubbene er FarOut Beach Club og Free Beach Bar, mens Salt og Bamboo utmerker seg som de beste stedene for et godt måltid. Hele strandlinjen er fylt med solsenger, loungeområder og kafeer, og stranden er fin med nydelig myk sand og klart vann.

Litt høyere oppe over stranden ligger også Harmony, en sjarmerende meksikansk restaurant og bar med fantastisk utsikt over hav og strand. Stedet er kjent for sin avslappede atmosfære, med hengekøyer, puter og en rustikk hacienda-stil som gir en ekte bohemsk ferieopplevelse.

Vi valgte å tilbringe dagen på FarOut Beach Club. Selv om selve beach clubben hadde stengt for sesongen den sjette september, og bassengområdet var under nedrigging, var strandområdet fortsatt åpent. Vi leide solsenger for bare fjorten euro – langt billigere enn på Paros. På stranden fikk vi servert mat og drikke, og hadde en deilig dag der vi badet i krystallklart vann, til tross for noen bølger som gjorde det litt mer utfordrende å komme seg uti.

Vi gikk også en liten spasertur til enden av stranden for å sjekke ut Drakos Taverna, en favoritt blant både lokalbefolkningen og turister. Restauranten er kjent for sine ferske sjømatretter og tradisjonelle greske spesialiteter, servert i en uformell atmosfære med utsikt over stranden. Det var ikke helt vår vibe, men det lå et koselig lite hotell i samme område som vi sjekket ut.

Etter en pause på rommet og en forfriskende dusj, tok vi turen til Ios Club for å se solnedgangen – og det ble en helt magisk opplevelse.

Ios Club er en ikonisk cocktailbar og lounge, som ligger på en høyde med panoramautsikt over Egeerhavet. Den er kjent for sin spektakulære utsikt over havnen, og for å være et av de beste stedene på øyen for å oppleve de imponerende solnedgangene.

Stedet kombinerer elegant design med en avslappet atmosfære, og ga oss en uforglemmelig opplevelse. Innredningen var rett og slett fantastisk, og jeg elsket både stilen og den unike stemningen.

Vi fikk servert nydelige drinker, snacks og dessert, og den behagelige musikken skapte en avslappet atmosfære som var perfekt både for romantiske kvelder og sosiale sammenkomster med venner og familie.

Ios Club er ofte stengt for private events (de har over seksti bryllup i året), men de deler på Instagram når de er åpne for alle. Jeg anbefaler absolutt å få med seg dette om du har muligheten – det er virkelig en opplevelse du ikke vil gå glipp av.

Neste morgen byttet jeg en av gymøktene med en løpetur, for første gang på flere måneder på grunn av problemer med en hofte. Flatt og fint å løpe, men med kun 1.3 kilometer fra den ene siden av havnen til den andre blir det noen runder att og frem. Jeg fant noen øde gater inn fra bystranden som jeg kunne utfordre meg litt på.  Etter flere måneder uten løping, og med en vond hofte, merket jeg både dårlig kondisjon og svake smerter, så jeg valgte å stoppe etter fire kilometer. Det var varmt, med 27 grader og solen i ansiktet hele veien, men det var også deilig å kunne løpe igjen.

En annen kjent strand på Ios er Koumbara, som huser to berømte steder: Erego Beach Club og Pathos Sunset Bar. Begge eies av Angelos Michalopoulos, en gresk forretningsmann og kunstsamler som har hatt en betydelig innvirkning på øyen. Hans mål er å utvikle Ios på en bærekraftig og eksklusiv måte, samtidig som han bevarer øyens naturlige skjønnhet og hindrer overturisme. Dette skiller seg fra utviklingen på mange andre kykladiske øyer, som på Mykonos, hvor det naturlige landskapet ofte blir ofret for turisme.

Stedene han har utviklet er virkelig spektakulære. Calilo Hotel er kanskje det mest kjente, et femstjerners luksusresort kjent for sin unike kombinasjon av kunstnerisk design, luksus og naturskjønn beliggenhet. Hotellet ligger på Papas Beach, omgitt av beskyttet land, med seks kilometer gyllen sandstrand og krystallklart vann. Jeg drømmer om å tilbringe noen dager her, men prisene er dessverre like høye som forventet.

For å komme oss til Koumbara tok vi bussen fra havnen – en mindre buss enn den som går til Mylopotas, med litt færre avganger i løpet av dagen. Vi ble litt skuffet da vi kom frem: stranden var liten, bølgene store, og det var helt folketomt. Det var kun cabanas, ingen vanlige solsenger, og bølgene hadde gravd opp store deler av sanden. Her kjente vi virkelig på at vi besøkte Ios helt på tampen av sesongen.

Vi vurderte nesten å dra tilbake, helt til vi oppdaget Erego Beach Club som lå rett over stranden. Den var inne i sin aller siste åpningsuke, og det var bare to andre personer der – noe som ga stedet en nesten privat og eksklusiv stemning.

Erego ble en av høydepunktene på hele Hellas-turen. Stemningen var avslappet og chill, med behagelig musikk, utrolig god mat og en vibe som inviterte til total ro. Bassenget var magisk, og vi elsket de store flytende loungesengene man kunne slappe av på i vannet – en perfekt plass å bare nyte øyeblikket.

Området var nydelig gjennomført med naturmaterialer, kunstneriske detaljer, sjakkbord og biljard – alt med en gjennomført estetikk. Det lå også en liten, eksklusiv fashion butikk der med masse fint – og både mamma og jeg endte opp med hver vår kjole.

Vi nøt en nydelig lunsj med avokadotoast, tomatsalat og søt, frisk vannmelon – og verdens beste drink med grapefrukt soda. Det ble en skikkelig digg og avslappende dag, hvor vi bare nøt stemningen og ble værende i hele syv timer, helt til siste buss gikk tilbake rett før halv sju på kvelden.

I høyden over Erego ligger den legendariske Pathos Sunset Bar – en spektakulær lounge med infinity pool, kjent for magisk atmosfære og uforglemmelige solnedganger. Jeg var så skuffet over at stedet stengte for sesongen dagen før vi ankom, og at vi ikke fikk oppleve det. Jeg tok likevel en spasertur opp dit, og selv om det var full nedrigging, fikk jeg et tydelig inntrykk av hvor unikt dette stedet er. Et gigantisk kompleks med evighetsbasseng som strekker seg ut mot havet, og bord og stoler elegant felt inn i steinmurene, wow!

Minibussen humpet oss tilbake til havnen på rundt ti minutter. Der rakk vi å nyte solnedgangen fra hotellbalkongen før vi dusjet, skiftet og ruslet bort til naborestauranten for å spise pizza. Det var deilig med en rolig kveld nede i havnen – en fin kontrast til dagene oppe i Chora.

Vi fikk overraskende god pizza på DiLuigi – tynn, sprø bunn og smakfull topping som smakte digg etter en lang dag i solen. Til dessert gikk vi videre til naboen Dodoni, men der ble det full nedtur. Brownien hadde lite med brownie å gjøre, og oreo-isen smakte mer karamell enn kjeks. Litt skuffende avslutning på en ellers rolig og fin kveld i havnen.

Den siste hele dagen vår på Ios våknet vi til kraftig vind og ble usikre på hva vi skulle gjøre. Vi vurderte både bystranden, Mylopotas og andre mulige strender på øya, men landet til slutt på Mylopotas – mest fordi vi hadde lyst til å spise på Salt, en populær og anbefalt brunchkafé helt i starten av stranden.

Vi skulle videre til Mykonos, men fikk en melding om at båten var forsinket på grunn av sterk vind. Det ga meg faktisk tid til å besøke kirkene på toppen av byen – en tur du virkelig bør ta deg tid til, både på morgenen og ved solnedgang.

På toppen av Chora troner flere små, hvitkalkede kirker som perler på en snor, med utsikt over det asurblå Egeerhavet. De små kapellene, som er dedikert til ulike helgener, brukes fortsatt aktivt av lokalbefolkningen, spesielt under religiøse høytider.

Det er en fantastisk tur gjennom de hvitmalte gatene og små steintrappene, forbi sjarmerende kirker, med en nydelig utsikt over hele Ios. Kirken og kapellene ligger cirka to hundre meter over havet, så det er en liten treningsøkt å komme seg til toppen. Jeg kan virkelig se for meg at solnedgangen herfra må være magisk.

På grunn av båtforsinkelsen fikk vi endelig muligheten til å slappe av på Remezzo, en koselig kafe i havnen som vi hadde hatt lyst til å besøke, men ikke hatt tid til. Litt over en time etter den planlagte avgangen, ankom båten Power Jet fra Seajets, som skulle ta oss videre til Mykonos. Alt på Ios er så avslappet, så vi reiste oss bare fra sofaen og gikk de fem meterne over veien til båten.

Båten kom fra Santorini og skulle videre til Naxos, Mykonos og Paros. Båtene i Kykladene fungerer veldig bra, og de fleste er hydrofoiler med komfortable seter som tildeles ved ombordstigning. Den eneste ulempen er at aircondition kan være ganske sterk, så det er lurt å ha med seg bukse og jakke for å holde varmen. Etter en time ankom vi Naxos, hvor vi fikk gå ut bak og strekke på beina. Det var gøy å se Naxos igjen etter fem år – jeg kjente meg igjen. Vi fikk litt varme i kroppen før vi måtte gå ombord igjen for de siste førtifem minuttene til Mykonos.

Oppsummert er Ios en liten, men utrolig vakker øy, med en unik atmosfære som kombinerer det rolige livet med utrolig vakre solnedganger, deilige strender og fantastiske mennesker. Hvis du leter etter et sted å slappe av, utforske og nyte livet, kan jeg ikke anbefale Ios nok.

Dette er en av de fineste ferieturene jeg noen gang har hatt. Hellas er min favorittdestinasjon over alle, og da spesifikt Kykladene. Kykladene er en øygruppe som ligger i den sentrale delen av Egeerhavet, mellom det greske fastlandet og Kreta. De består av mer enn to hundre øyer, hvorav rundt tretti er bebodde.

Kykladene er kjent for sine sjarmerende landsbyer med hvite hus og blå tak, trange gater og pittoreske havner. De mest kjente og populære øyene i Kykladene inkluderer Santorini, Mykonos, Naxos, Paros og Ios. Hver øy har sin egen unike karakter, fra de hvite sandstrendene og vulkanske landskapene på Santorini til de livlige strandklubbene på Mykonos. Jeg har tidligere besøkt Santorini, Naxos og Mykonos, der sistnevnte er en av mine favorittdestinasjoner. På denne turen skulle mamma og jeg besøkte to nye øyer: Paros og Ios, og avslutte på favoritten Mykonos.

Vi reiste i starten av september 2024, og hadde fire netter på hver øy, hvor vi startet med Paros. Paros er et perfekt reisemål for dem som ønsker å oppleve den ekte greske atmosfæren – en blanding av fantastiske strender, koselige sentrumskjerner med smale hvitkalkede gater, deilig mat, og en helt unik kultur. Dette ble mamma sin favoritt.

Jeg møtte henne på Gardermoen og vi flydde med Aegean fra Oslo via Athen direkte til Paros. Turen gikk ikke stressfritt. Vi måtte stå i en lang kø med Aegean i Oslo for å få levert bagasjen, til tross for at vi hadde sjekket inn på forhånd. For å gjøre det hele enda mer spennende, ble vi etter dette møtt med en sikkerhetskontroll som strakk seg over hele flyplassen. Vi kom til slutt gjennom, og det var bare førtifem minutter igjen til flyet skulle gå.

Da vi landet i Athen, måtte vi hente ut kofferten og sjekke den inn på nytt, og det hadde vi virkelig ikke tid til. Med bare én time og femten minutter fra landing i Athen til takeoff Paros, var det et lite mirakel at vi klarte det. Det hadde aldri gått uten at vi fikk bruke business innganger, fast tracks og snike i køer, fantastisk personell på flyplassen i Athen! Vi kom slitne og tørre i halsen, løpende til bussen som skulle ta oss til flyet. Flyreisen til Paros med Olympic Air var rask – bare tretti minutter med propellfly. Jeg fikk en sur dame ved siden av meg som ga meg beskjed at jeg ikke kunne snakke med mamma som satt på setet rett bak meg. Hun nektet også å bytte plass, så det ble en tur i stillhet.

Da vi landet i Paros, var det som å lande i en annen tid. En bitteliten flyplass, på størrelse med Stord, og det føltes som vi var på vei til Mamma Mia-land. Den lille kiosken utenfor solgte bare drikke og snacks, og ellers var det helt tomt. Vi måtte vente i tretti minutter før vi fikk en taxi, det var kun tjueseks taxier på hele øyen! Vi fikk med oss en nydelig solnedgang og tiden gikk egentlig ganske fort.

Turen til hotellet gikk rundt hele øyen – smale, svingete veier og nesten ingen mennesker. Vi fikk sett Golden Beach fordi vi delte taxi med to damer som skulle dit, koselig område. Ellers var resten av turen virkelig øde, og jeg ble ekstremt kvalm før vi til slutt kom fram til Naoussa. Taxien skulle ha førti euro så det var ganske dyrt med tanke på at vi hadde delt med to andre, men sjåføren var veldig hyggelig og hjelpsom, og vi hadde ikke hatt andre muligheter.

Valget stod på forhånd mellom å bo i Naoussa eller hovedstaden Parikia. Jeg er utrolig glad for at vi valgte Naoussa, vi likte oss veldig godt der, det var både mer liv og bedre restauranter enn i hovedstaden.

Hotellet vårt, Liprando, hadde en fantastisk beliggenhet midt i squaren, kun hundre meter fra den gamle havnen og sjøen. Hotellet var lite, med kun femten rom som alle lå i samme etasje. Det var ikke noe fancy, eller noen spesielle fasiliteter der, sengen var ganske hard, det var et merkelig vindu på badet og elendig trykk i toalettet.

Utenom det så var det topp, og vi hadde en stor balkong med utsikt over hovedtorget som vi koste oss på om morgenen og ettermiddagen.

Etter å ha kastet fra oss koffertene på rommet, spiste vi middag på den nærmeste restauranten. Den lå faktisk rett under hotellet, og kan anbefales. Platia di Gusto hadde kjempegod mat og utrolig koselig stemning, helt i kykladisk ånd. Jeg hadde cacio e pepe med perfekte grillede greske grønnsaker og mamma valgte pizza.

Vi avsluttet kvelden med å sige litt rundt i gatene og bli kjent med Naoussa, utrolig koselig liten sentrumskjerne. Her fant vi hvitkalkete gater med små smug som skjulte koselige butikker, isbarer, restauranter og barer.

Det aller mest magiske stedet var Barbarossa. Barbarossa er en kjent og eksklusiv sjømatrestaurant som ligger helt nede ved vannkanten, rett ved den gamle havnen. Her var det mye liv og god stemning, alltid! Det som er litt gøy er at Barbarossa også er favoritten min i Chania på Kreta.

Cirka femten minutters gåavstand fra hotellet lå Technofit gym, helt avsides og øde. Gymmet var ikke så stort, men helt topp og hadde alt jeg trengte både for styrke og cardio. Relativt dyrt med tolv euro per dag, men ikke noe tull med innskriving og registrering som tok en halvtime av livet mitt på hvert nye gym i Spania. Her var det også veldig hyggelige folk på gymmet så vi delte på utstyr og det fungerte fint.

Etter trening, dusj og frokost spaserte vi til bystranden Agioi Anargyroi, som lå på andre siden av der vi bodde, gjennom gamlebyen og ned. Det var en liten, men fin sandstrand som hadde fantastisk klart vann!

Vi valgte Rada Beach som var strandklubben til det lekre hotellet Cove. Det var et fantastisk hotellområde med naturlige materialer og jordnære farger som ga en skikkelig avslappende og innbydende atmosfære. Skulle ønske vi hadde hatt muligheten til å bo der, men på booking stod det mellom ti og tjue tusen per natt, så det blir med drømmen.

Rada Beach Club ble et flott sted å tilbringe dagen. Vi koste oss med deilig mat og drikke, avslappende musikk og digge tjukke senger med gode håndklær. Første dagen på stranden er alltid litt ekstra magisk, å føle solen steke på kroppen etter å ha vært påkledd i kulden hjemme.

Rada hadde en meny med masse fristende mat og drikke. Vi delte en salat og en fantastisk crispy wrap med grønnsaker og ost. Vi drakk hver vår frappe og delte et deilig fruktfat. Inkludert solsenger til tretti euro per person så kom totalsummen for dagen på hundre og tretti euro, ikke altfor ille for to personer på et sånt sted.

På vei tilbake stoppet vi på hotellnaboen Dennis Sweet House og delte en vaffel med is, magisk. Her hadde de et gigantisk utvalg av vafler, creper og is, men også en stor frokostmeny med sunnere alternativer.

Naoussa er en fantastisk koselig liten landsby som vi elsket å utforske. Gjemt blant de hvitkalkede gatene ligger koselige butikker, isbarer, kafeer, barer og restauranter.

Vi tilbrakte flere timer bare med å vandre rundt og oppdage nye steder å spise og shoppe, og atmosfæren var utrolig koselig, spesielt på kveldstid.

På Almond in Paros fikk jeg utrolig god pumkin ravioli. Dette stedet var også stappfullt til brunsj på dagtid og det anbefales spesielt på grunn av den gode servicen vi fikk.

Neste morgen hadde vi booket solsenger på Crios Beach Club, et lite stykke utenfor hovedstaden Parikia. Planen var å ta buss dit, men vi ble møtt på stasjonen v en stappfull buss uten ledig plass. Vi måtte derfor ta taxi og betale trettifem euro for en mil. Fordelen var at da kom vi direkte til Crios.

Her hadde vi booket to solsenger på midterste rad. Inkludert håndklær og vann så betalte vi sytti euro for begge. Dette stedet har alt du trenger for en avslappende dag – tjukke gode solsenger, deilige drinker og god mat.

Menyen ble større dersom man satte seg opp i restauranten i stedet for å bestille til solsengen. Det var faktisk en snack meny, en lounge og en restaurant meny, så ingenting å si på utvalget.

Stranden var helt nydelig og badevannet krystallklart, uten en eneste bølge. For meg er det ingenting som slår de greske og kypriotiske strendene.

Jeg blir så glad av å være på sånne steder. Det er så utrolig behagelig, og alt stresset bare forlater kroppen. Det å kjenne varmen mot kroppen, kose seg på en komfortabel solseng, få servert god mat og drikke, og å ha fine toalettfasiliteter i nærheten, det er virkelig avslappelse på høyt nivå!

Viben til Crios ble også opprettholdt rundt dusjene og toalettene. I tillegg var det et eget beauty room med hårfønere, helt perfekt siden vi skulle fortsette dagen i Parikia og måtte dusje og sminke oss der.

Crios ble min favoritt på Paros – et helt fantastisk sted med magisk vibe!

Etter en hel arbeidsdag på den deilige strandklubben bestemte vi oss for å gå til Parikia. Det var cirka tre og en halv kilometer, og vi fant en fin sti langs sjøen.

Jeg kan absolutt anbefale den turen, men kanskje med joggesko i stedet for sandaler. Første del var litt steinete, deretter ble det bedre når vi nærmet oss sentrum.

Vi gikk forbi en beach club som het Cabana som vi hadde vurdert, men den var ikke spesielt imponerende. Første møte med byen var bystranden Livadia. Den var helt OK, kanskje litt for landling med trær bak for min smak.

Parikia er hovedstaden og den største byen på Paros, og det er også øyens viktigste havn. Det er hit du må hvis du skal ta båt mellom øyene. I likhet med Naoussa er også denne byen kjent for en vakker blanding av tradisjonell kykladisk arkitektur, med hvitkalkede hus, smale brosteinsgater og blå detaljer.

Vi kom frem til sentrumskjernen og gikk inn i de smale gatene. Førsteinntrykket var at hele byen opplevdes mer øde og forlatt enn Naoussa, og de hvite gatene var skitnere og mer støvete. Det var en helt annen vibe, med mindre folk og flere steder som var stengt. Vi var nok en gang veldig glade for at vi hadde valgt å bo i Naoussa!

Da vi kom inn til selve kjernen av Parikia tok det seg litt opp. Symposium Cafe er en av de mest kjente spisestedene i byen, en bitteliten kafe med stoler og bord der det var mulig å sette stoler og bord. Hver gang vi passerte var det fullt, og vanskelig å få bord.

Det var også flere iskremsjapper enn i Naoussa, koselige steder med creper og vafler, som virkelig er noe av det beste med Hellas.

Selv om mye var stengt, så var det også en del av butikkene som var åpne. Det er så mye fint i disse små butikkene på Kykladene, man får lyst på alt. Her finner du alt fra håndlagde smykker og keramikk til boho-mote og suvenirer. Dessverre så er prisene ganske stive, så det var ikke mye som ble med hjem.

Gjennom turen vår via byens smale gater gikk vi rett på denne søte lille kirken. Jeg vet faktisk ikke helt hva den heter, det er så mange kirker i denne byen at det er vanskelig å vite hvilke som en hvem, men jeg har sett denne på bilder fra internasjonale influencere tidligere.

Noen timer senere bestemte vi oss for å spise middag. Vi gikk ned til havnen, som generelt er veldig koselig med restauranter og brunsjkafeer på begge siden av promenaden. Der fikk vi med oss en nydelig solnedgang.

Dessverre så var det så ekstremt mye vind at vi ikke kunne sitte der, det ble rett og slett for kaldt. Det virker som om Parikia ligger litt mer på vindsiden enn Naoussa, ellers så hadde vi bare uflaks denne kvelden.

Vi gikk derfor inn i bykjernen igjen, og endre opp på en koselig restaurant som het Mana Mana. Maten var helt grei. Jeg valgte halloumisalat, som ikke var spesielt wow, men vi fikk veldig god service og det var et hyggelig sted å sitte.

Fra Parikia tok vi bussen tilbake til Naoussa. Vi betalte kun to euro per person og det fungerte utmerket. Fin buss med air condition, og turen tok bare tjue minutter. Kveldene ble ganske kalde med mye vind, så det var godt å komme inn på rommet halv elleve.

Siste dagen stod valget mellom strendene Kolymbithres og Monastiri, det gikk båt til begge fra havnen som lå tre minutter unna hotellet vårt. Etter å ha lest litt anbefalinger på Google så booket vi solsenger på Monastiri Beach Bar. Vi gikk de få meterne til havnen og kjøpte båtbilletter til Monastiri, ti euro per person tur retur. Det gikk cirka fem båter ut og fem båter tilbake, der den siste returnerte klokken seks om ettermiddagen.

Siden vi kom ut en halvtime før båten skulle gå fikk vi tid til å spasere bort til magiske Linardo og ta noen bilder der. Det er mye enklere på dagtid når alle er ute på strendene, og man slipper linselus over alt. Lyset blir også bedre, spesielt når kameraet er mobilen.

Det er så utrolig koselig i Naoussa! Uansett hvor man går så er det noe pent å se på, og vi likte oss veldig godt her.

Båtturen ut til Monastiri tok tjuefem minutter, og det var en liten åpen trebåt med benker hele veien rundt.

Vi kom av på en liten steinkai, og gikk en sti på noen få hundre meter bort til stranden. Denne stranden er mindre og mer bortgjemt, noe som gir en mer privat og fredelig atmosfære. Dette var virkelig et øde område som sikkert ikke hadde noe som helst liv før oasen Monastiri Beach Bar ble bygget.

Monastiri Beach ligger i Paros Park (et naturreservat). Stranden har en eksklusiv, men avslappet atmosfære med en beach club som spiller musikk, serverer mat og drikke, og tilbyr solsenger og parasoller.

Det var faktiske den dyreste beach clubben vi besøkte på Paros, med førti euro per seng på andre rad. Området var stort, og rundt den nydelige stranden var det cabanas, tykke gode solsenger, bar, lounge, restaurant, utekino, og muligheter for massasje.

Vannet var krystallklart og grunt, perfekt for bading og avslapning. Den var kun sand, ikke en eneste liten stein i sikte. Dette ble mamma sin favoritt, jeg tror hun badet opp mot ti ganger. Til og med jeg badet flere ganger, og det er ikke ofte. Temperaturen i vannet var helt utrolig deilig, og vannet var så klart at det var som å se gjennom blankt glass.

Vi koste oss hele dagen på tjukke myke solsenger og fikk servert mat på solsengen. Menyen var stor og digg, og hadde så mye godt at det var vanskelig å velge. Vi gikk for ostefat og fruktfat, som som føltes helt riktig.

Rundt stranden finner du dramatiske klipper og fine turstier med flott utsikt over bukten. I høyden over stranden lå klosteret Agios Ioannis Detis, et lite, hvitkalket kloster fra 1600-tallet, typisk for Kykladene, med en vakker beliggenhet på en høyde med utsikt over stranden.

Selv om klosteret i dag ikke er aktivt, er det godt bevart og gir en fredelig kontrast til den livlige stranden nedenfor. Det er verdt et besøk for den flotte arkitekturen, den rolige atmosfæren og den fantastiske utsikten over Egeerhavet.

I nærheten av klosteret lå det også flere gamle steinbygninger og små kapeller. Området rundt klosteret har flere turstier som leder til utsiktspunkter og naturskjønne steder, perfekt for en rolig spasertur etter en dag på stranden.

Vi makset dagen på Monastiri, og ble til siste båt klokken seks. En utrolig avslappende og behagelig dag, og nok en uforglemmelg strandopplevelse på Paros.

På båtturen tilbake bestemte vi oss for at vi ville bort og sjekke ut Venetian Castle når vi kom av båten i Naoussa.

Venetian Castle er en av de mest ikoniske severdighetene på Paros. Slottet ble bygget på 1400-tallet av venetianerne for å beskytte havnen mot piratangrep. I dag står bare ruinene igjen, men det er fortsatt en populær attraksjon.

Fortet ligger delvis nedsenket i sjøen og er forbundet med havnen via en smal steinbro. Hovedgrunnen til at man bør besøke denne i badetøy er at det kan sprute ganske mye vann over den lille steinbroen man må over for å komme ut til selve fortet. Det er ikke like kult når man har pyntet seg med kjole og pensko før middag på kveldstid.

Fortet er bygget av store steinblokker, og noen deler av murene og vakttårnene er fremdeles intakte. Jeg klatret også opp en liten steintrapp, og derfra får man bedre utsikt over Naoussa og Egeerhavet.

Fortet er spesielt vakkert i solnedgangen når lyset reflekteres i havet og de hvite bygningene rundt havnen. Området rundt er livlig, med koselige tavernaer, barer og butikker, noe som gir en fin blanding av historie og moderne kykladisk sjarm.

På vei tilbake tente mamma lys for besten i et kapell på kaien, denne dagen var det elleve år siden han døde, helt utrolig. Savner han fortsatt veldig mye.

Før vi gikk tilbake på rommet kjøpte vi oss is og så solnedgangen. Deretter gikk vi en liten tur til Piperi beach, bystranden på den andre siden av havnen. Den var litt kjedelig og tom, men restauranten Al Pino som lå i nærheten så veldig fristende ut, synd at vi ikke fikk prøvd den.

Etter en god dusj dro vi ut for å spise, og valgte naborestauranten Platia di Gusto igjen, der var det veldig koselig og de hadde god mat.

Vi seg litt rundt i gatene, men på dette tidspunktet begynte vi å bli lommekjent så det ble litt kjedelig. Naoussa er ikke stort så når du har gått der et par dager så har du virkelig sett alt.

Siste morgen på Paros startet jeg med en god treningsøkt på Technogym før vi sjekket ut fra hotellet.

Vi spiste en deilig brunch på Calypso Café i havnen og satt der lenge og nøt hvor vakkert det er i Naoussa. En kombinasjon av deilig salat med chevre og granateple, og vaffel med is. De kan virkelig mat i Hellas. Mamma hadde pannekaker med egg, bacon og sirup.

Deretter dro vi kofferten med oss til busstasjonen noen hundre meter oppe i gaten, og tok bussen til Parikia. Det var faktisk like komfortabelt som taxi, og vi sparte masse penger. Bussen tok oss rett til havnen. Der fra skulle vi ta båt til Ios, som var neste destinasjon. Vi ble sittende der over en time og vente, det var virkelig unødvendig å komme noe særlig mer enn ti minutter før avgang når man hadde kjøpt billetter på nett på forhånd.

Begge var lei seg for å forlate Paros, en øy en vi trivdes veldig godt på, og gjerne kunne hatt et par dager til på. Da hadde vi reist en dag til stranden Kolymbithres, tatt en heldagsbåttur til naboøyen Antiparos, og tatt en ettermiddag i fjellandsbyen Lefkes.

Paros var virkelig et eventyr, med mange uforglemmelige minner. Fra de koselige gatene i Naoussa, til de magiske strendene og den helt spesielle stemningen. Jeg kan virkelig anbefale Paros for den avslappende viben, den vakre arkitekturen og følelsen av å virkelig være på ferie.

En av dagene på Korfu tok jeg en dagstur med båt til Parga på fastlandet i Hellas, og til den lille øyen Paxos, som er den minste øyen av de joniske øyene. Mens Parga var utrolig koselig, og et sted jeg kunne tenkt meg å tilbringe mer tid, så ble jeg ikke like imponert over Paxos.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var en organisert båttur via Sarris Cruises & Lines, et lokalt selskap på Korfu. Billetten kostet femti euro, og båten var av enkel standard med harde plastbenker ute, og mykere skinnsofaer i air condition inne. Det var også en liten kiosk der man kunne kjøpe drikke og snack. Oppmøte var i havnen i Korfu en halvtime før avreise, og innsjekkingsprosessen var enkel med scanning av QR-kode. Free seating ombord.

Helt greit båt, men denne turen ble altfor lang på en dag. Det tok nesten tre timer å komme seg til Parga, og så fikk man under to timer på Parga. Jeg raste rundt i byen som en gal for å få med meg mest mulig på den korte tiden, og kom tilbake aller sist når båten omtrent var på vei ut fra kai. Fikk noen greske gloser av mannskapet da.

Parga er utrolig koselig, og jeg kunne gjerne tenke meg å tilbringe noen flere dager her. Når du kommer inn mot byen med båt så ligger husene fargerike oppover i høyden. Havnen møter deg med strender og sjarmerende kafeer og restauranter på rekke og rad. Her føler du nesten at du er på en øy.

Inn mellom trange gater og smug ligger butikker med sommerklær, sko, vesker og smykker. Prisnivået i butikkene var ganske høyt. Flere av kjolene jeg så der var tretti prosent billigere på Korfu.

Parga hadde også fine strender. Jeg fikk bare tid til å se Krioneri som ligger midt i byen. Der var det ganske fullt, men veldig fin strand. Bak stranden lå et kjempekoselig hotell som het Bianco Resort som det hadde vært helt supert å bo på. Perfekt beliggenhet mellom strand, mat og shopping. Rett utenfor ligger det en annen kjent strand som heter Valtos, hit har jeg skjønt at du kan ta taxibåt til. Det er også en venetiansk festning på toppen som man kan gå opp til for å finne utsikt.

Jeg spiste lunsj på Mandoles, et frokost/brunch/lunsjsted som jeg absolutt kan anbefale. Det ligger litt langt opp fra sjøen, og har ikke noe spesielt bra beliggenhet, men det betyr ofte god mat. Jeg spiste både kjempegod avokadotoast og vafler med bær, yum! Hele måltidet kostet tjueto euro inkludert drikke så det var ikke ille.

Stopp nummer to var Paxos. Apollo beskriver Paxos som liten og uberørt, og en øy som passer godt for den som vil feriere litt utenfor allfarvei. Akkurat sånn føltes det, altfor lite, og altfor mye “grønne omgivelser” for min smak.

Bysentrum i hovedstaden Gaios var sjarmerende nok, med en liten plaza med kirke og restauranter. Allikevel ikke noe som utmerket seg for min del.

Strendene hadde heller ikke noen fasiliteter som solsenger, toaletter, kiosk etc. MEN, her var det virkelig krystallklart vann! Du skal lete lenge etter finere badevann 🙂

Paxos er nok best for deg som liker det landlige, og som trives med å ta det helt med ro. Dette er ikke en øy for rastløse sjeler som vil oppleve. Jeg hadde mer enn nok med to timer på Paxos, og var tilbake i båten en halvtime før vi skulle dra. Det var jeg ikke alene om.

Båtturen tilbake til Korfu føltes uendelig lang, folk var slitne og leie. Det ble virkelig altfor mange timer i båt for såpass liten tid på Parga og Paxos. Jeg syns Parga var skikkelig koselig og fin, og er glad for å ha sett den, men man trenger mer tid. Paxos kunne jeg godt vært foruten, men det er jo greit med alt som er sjekket av 🙂

De to siste nettene på Korfu måtte jeg dessverre bytte hotell. Dette fordi jeg ble på Korfu to dager lengre enn planlagt, og ikke fikk rom på City Marina. Det var ikke mye ledig så jeg måtte flytte helt til andre siden av Korfu Town, Kanoni, og sjekket der inn på Corfu Holiday Palace. Dette skulle være et femstjerners hotell, men det kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke var. Kanskje et bra tre stjerners hotell. Her var det mye greier.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Når jeg kom så fikk jeg beskjed om å skrive ned alle kortdetaljene mine på et ark, som et depositum; kortnummer, utløpsdato og CVC. På et papir! Uten noe signatur om hva de eventuelt skulle trekke. Det var jo helt uaktuelt, og resepsjonen og jeg ble uvenner fra det tidspunktet.

Jeg endte opp med å måtte legge igjen hundre euro per dag i kontant depositum i en konvolutt. Jeg måtte også be om en kvittering på dette, det hadde de ikke tenkt å gi meg. Er det mulig å være så gammeldags, og så lite GDPR-vennlig? I tillegg så måtte jeg her betale citytax på fire euro per natt (per person).

Når jeg endelig fikk sjekket inn så var det et slitt hotellrom. Det verste var allikevel flystripen rett over hotellet. Kult å se på, men jævlig å høre på. Fly kommer og drar både morgen, kveld og natt så her var det ingen fred å få. Ikke bo her, ta heller en dagstur til flystripen og se på flyene.

Fasilitetene var ikke så verst. Det var et ganske greit basseng med både kafe, restaurant og bar som hørte til. Treningsrommet fikk jeg ikke prøve for det nektet de å åpne før klokken elleve, selv om det var helt ubemannet, bare et rom. Ganske uforståelig og totalt idiotisk. Så jeg måtte ut og løpe i førti grader i stedet.

Det som var veldig kult var at det var en heis fra bassenget og ned til stranden, som faktisk var veldig fin. Problemet var at her ble det fort fullt så man måtte stå opp veldig tidlig. Jeg fikk aldri plass på stranden.

På stranden var det fin sand, solsenger, kafe og kiosk. Jeg kunne veldig gjerne tilbragt en dag her.

Om man fortsatte videre rundt stranden så kom man til flystripen og det søte lille klosteret Vlacherna. Absolutt verdt et lite besøk hit 🙂

På høyden rett nedenfor hotellet ligger Korfu-skiltet, det er jo alltid stas å finne disse skiltene 🙂

Corfu Holiday Palace lå nærmere fem kilometer fra Korfu Town, men det gikk ofte busser, og prislappen var under to euro så det var ingen problem. En dag bestemte jeg meg for å gå inn, for å se om det var noe spennende i mellom Kanoni og gamlebyen. Starten var litt kjedelig, mye hovedvei og lite fortau, men når jeg kom til Mon Repos så ble det en veldig fin tur videre.

Mon Repos er en tidligere kongelig sommerresidens på Korfu. Det ligger i skogen Palaeopolis, og har siden 2001 huset Palaiopolis-museet, et arkeologisk museum med utstillinger av gjenstander fra området.

Rundt Mon Repos ligger kanskje den fineste stranden i Korfu town. Jeg husker dessverre ikke navnet på den, men du finner den enkelt rundt Mon Repos, det er ikke så mange alternativer.

I tillegg så bader jo og legger folk seg over alt i denne byen. Ingen fare om det mangler solsenger eller er hardt å ligge, de bader virkelig over alt.

Den siste dagen tok jeg en utflykt fra Kanoni til Benitses, og jeg valgte å ta det som en tur langs sjøen. Det var cirka åtte kilometer, og tok rundt en og en halv time å gå.

I Benitses var det veldig koselig, med et søtt lite bysentrum, men det var også sandstrender, og dårlig med solsengutleie.

Det lå noen hyggelige strandbarer- og restauranter på stranden, og sentrum hadde gresk følelse mer enn turistfølelse.

Den beste vaffelen på turen fikk jeg også i Benitses, helt fantastisk! Minuset var at jeg skulle ta buss tilbake, og den var ikke like pålitelig som de bussene fra Korfu Town. Jeg ble stående over en time i et busskur, utrolig kjedelig, og ganske stress i forhold til at dette var avreisedagen min.

Jeg rakk å kose meg med en vannmelonsalat på hotellet før jeg tok taxi til flyplassen. Det er så godt, har du ikke prøvd det så må du lage det hjemme! Veldig enkelt med grønn salat, vannmelon, feta og balsamico, nam!

Taxi til flyplassen kostet tjuefem euro, noe som var ekstremt dyrt i forhold til avstanden på tre kilometer. Turen derfra gikk videre til Bari i Puglia i Italia, der jeg møtte Line og vi tilbragte siste uken av ferien.

Oppsummert så kan jeg varmt anbefale Korfu, og spesielt Korfu Town. Det er en utrolig fin by med en nydelig gamleby, og en koselig øy med mange skjulte perler.

Jeg ble skikkelig glad i Korfu. Den greske øyen har en av de koseligste hovedstedene jeg noengang har sett, med en fantastisk nydelig gamleby der du kan gå deg helt vill. Her koste jeg meg kveld etter kveld, og jeg er så utrolig glad for at jeg valgte å bo i Korfu town.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dessverre så blir de greske øyene mer og mer utsatt for skogbrann. Samme dag som jeg ankom øyen så var det en stor skogbrann på Korfu. Det var faktisk ganske ekkelt å være alene, følge nyhetene og se at brannen bare kom nærmere og nærmere. På det verste var den bare elleve kilometer unna, men det var heldigvis ikke snakk om noe evakuering for oss som bodde i Korfu town. Det var verre for de som bodde utenfor i noen av strandområdene, blant annet Sidari, som det ble forbudt å reise til i perioden jeg var der.

Det går direktefly med Norwegian til Korfu, men jeg kom fra Albania, og tok hurtigbåt fra Saranda med Finikas Line. Turen kostet tre hundre kroner og tok cirka førtifem minutter. Det var veldig varmt i båten, cirka samme temperatur som utenfor, runt førti grader. Jeg tror det er meningen at det skulle vært air condiiton der, men den funket tydeligvis ikke.

Fra havnen i Korfu tok jeg taxi til hotellet mitt, City Marina, som ikke lå så veldig langt unna. Det kostet femten euro å bli kjørt halvannen kilometer, så jeg merket stor prisforskjell fra Saranda til Korfu. Hotellet var et budsjetthotell, og jeg betalte cirka femten hundre kroner per natt. Beliggenheten var helt super rett ved inngangen til gamlebyen, det var stille om natten, og jeg hadde balkong med solnedgang.

Det eneste minuset jeg kunne finne med Korfu Town var at det er veldig begrenset med strender. Med mindre du har bil, så er det litt stress å kombinere byen med en strandferie, da blir det mye buss. Rett ved hotellet mitt lå denne lille stranden. Klart vann, men steiner og ingen solsenger.

Videre fant jeg Faliraki Beach, og Imabari Restaurant. Her var det litt penere, med klipper som var satt solstoler på, og en hyggelig kafe/restaurant. Når de skulle ha trettifem euro for en solstol så fortsatte jeg.

Jeg endte til slutt opp på Naok Azur, der det lå en liten strand, og jeg fikk gratis solseng mot at jeg kjøpte noe å drikke. Ikke spesielt fint, men utrolig deilig å endelig kunne legge seg ned og slappe av litt, og kjenne solen steke mot kroppen.

Dette er kanskje et av de beste alternativene i Korfu Town, men jeg hadde valgt basseng på hotellet for å sikre meg om jeg skulle bodd lenge i hovedstaden. Da kan man kombinere noen dager i byen med noen utflykter rundt på øyen.

Som vanlig så må jeg jo trene på ferie, og det var et stykke fra hotellet til et greit treningssenter. Men da fikk jeg en fin powerwalk på morgenen i tillegg. Jeg endte opp med å trene hele uken på Musclemania, og betalte syv euro per dag her. Veldig greit gym med alt man trenger, og varmt nok til at man svettet dobbelt så mange kalorier som vanlig, haha.

Jeg fant også en fantastisk bra salong for pedikyr – Fab Beauty Bar Corfu. Den ligger omtrent midt i gamlebyen, i en smal liten gate, og jeg betalte førti euro for å få fransk shellack på tærne.

Veldig koselig dame, og veldig fornøyd med resultatet!

Gamlebyen i Korfu town består hovedsaklig av Dimarchiou Square, Spianada, Liston Square, det gamle fortet, det nye fortet, og alle de små koselige gatene imellom. Her er det bare til å begynne å gå på oppdagelsesferd, for her finner du både kirker, butikker, kafeer, restauranter, bakeri og issjapper.

På Dimarchiou Square finner du kanskje noen av de beste restaurantene i byen. Nolita er fantastisk koselig, og har utrolig god mat, anbefales!

Jeg har mange flere anbefalinger på restauranter, i denne byen finnes det mye god mat.

På Spianada Meats and Greens er fokuset på grillet mat. Her finner du både kjøtt og grønnsaker, utrolig godt! Om du er glad i pizza så kan jeg anbefale Margherita Pizza Artigianale, en enkel restaurant med klassisk italiensk pizza.

The Address 92, Limoncello og 3 Monkeys ligger omtrent ved siden av hverandre, og her finner du egentlig alle typer mat – fra salater til pasta, til pizza, kjøtt og fisk. Veldig fornøyd med alle tre!

Korfu har også et utrolig bra utvalg salater. Det er noe jeg alltid savner hjemme, og som de ofte er veldig flinke på i utlandet. Spennende kombinasjoner av salater. Denne på bildet hadde lemon sorbet i midten, kreativt og veldig godt i varmen!

Ikke glem å prøve en crepe fra en av de lokale små bodene! Her kan du velge hva du vil ha på, rykende ferske, nam!

Frukten er også utrolig god på Korfu! Har du kjøleskap på rommet så anbefaler jeg å kjøpe med fra en av de lokale sjappene. Her får du delt opp vannmelonen akkurat som du ønsker. Jeg betalte åtte euro for fullt kjøleskap, og den var helt fantastisk!

Ellers er det bare til å sige rundt og nyte den vakre gamlebyen. Da treffer du på mange små kirker og plazaer, ofte sammen med flere koselige restauranter, selvfølgelig med bord og stoler utenfor.

Den store parken mellom det gamle fortet og Liston Square heter Spianada. Den kommer du ikke unna, spesielt om du vil bevege deg litt rundt på øyen med buss eller taxi, da er dette stedet å dra. Det er også noen små kafeer og kiosker i parken, og her finner du inngangen til det gamle fortet.

Liston Square er også utrolig fin med marmorbelagte fortau, og liv og røre både dag og kveld. Her ligger noen av de fineste restaurantene, og marmorgulvet gjør denne delen ekstra elegant.

Du finner også enda eldre gater midt i bykjernen, og her har markedsbodene samlet seg. Det bugner av skinn, lær, tre og smykker. Jeg kjøpte meg en skinnveske i gull, og et smykke til mamma.

Jeg anbefaler også å besøke den gamle festningen, som har inngang fra Spianada.

Inngangsbilletten er kun seks euro, og det er en fin liten treningsutsikt opp til fin utsikt over Korfu.

Til slutt må jeg også nevne St. Michael og St. George-palasset. Dette ble bygget rundt 1820 som residensen til den britiske Lord High Commissioner of the Ionian Islands. I dag er det et museum med asiatisk kunst som er en populær attraksjon på Korfu.

Når du bor i Korfu Town så må du ta noen utflykter til strandområdene på øyen. Dersom du ikke har bil så er det veldig enkelt og greit å ta buss rundt på Korfu. Det eneste minuset er å komme seg til bussterminalen der alle rutene gikk fra. Ellers er det både billig og enkelt med ruter til alle de kjente strendene. Bussene går også ganske ofte.

Jeg hadde tre forskjellige utflykter, og den første var til Ipsos, som ikke var mer enn tjue kilometer unna, cirka en halvtime med buss. Det betalte jeg fire euro og seksti cent for, retur inkludert.

Her fant jeg det stedet som jeg opplevde som mest chill, og som jeg hadde valgt igjen hvis jeg visst hvordan de andre stedene var på forhånd. Ipsos har en smal strand på en lang strandpromenade.

Det er ganske greie priser på solsenger, og de fleste steder får man lov til å leie bare en. Jeg betalte seks euro for en plastseng. Det ligger kafeer, restauranter og kiosker hele veien, og de bryr seg ikke om du har med deg egen mat og drikke på stranden.

Stranden har steiner, og ikke sand, og vannet er klart og fint.

Fra Ipsos så bestemte jeg meg for å gå til Dassia, og ta bussen hjem derfra. Det viste seg å være en ganske kjip tur på hovedvei og gjennom litt smalere stier ned mot sjøen. Det må sies at det hadde vært en helt grei tur i joggesko, men det føles litt langt med to og en halv kilometer i strandkjole med bikini under, og flip flops. 

Jeg er allikevel veldig glad for at jeg fikk se Dassia. Starten av stranden hadde steiner, og var litt mer landlig. Hele veien var det veldig smal strand.

Jo lenger jeg beveget meg bortover mot hovedveien der bussen skulle gå, jo bedre ble stranden. Til slutt fant jeg en magisk beach club, Malibu Summer. Der var det faktisk også sandstrand, og der så det helt fantastisk ut. Kanskje favoritten av de strendene jeg fant på Korfu. Jeg spurte om å booke plass neste dag, men det var dessverre helt fullt på stranden hele uken så her må man være tidlig ute.

Derfor dro jeg heller til Paleokastritsa, som skulle ha Korfu’s beste strender. Paleokastritsa lå i mer grønne og landlige omgivelser, med små bukter. Det tok litt lenger tid å komme seg dit siden man må krysse øyen på tvers, cirka femti minutter.

Klok av skade fra Dassia så hadde jeg booket solseng på Akron Beach Bar, på første rad. Ved ankomst så dette fantastisk ut, men det var mye vind og bølger denne dagen og jeg endte opp med å bli omringet av vann. Klærne mine som hang i parasollen fløy avgårde ut i sjøen, så jeg måtte på redningstur. Anbefaler derfor ikke å booke på første rad, for her kommer sjøen langt opp.

Ganske stive solsengpriser på Korfu, her måtte jeg ut med tjuefem euro for en seng. Det var også veldig klart og fint badevann, selv om det var en del steiner. 

På solsengen var det servering, så her var det bare til å kose seg med gode drinker og fersk frukt.

For å få med meg resten av Paleokastritsa så gikk jeg videre langs veien fra beach cluben og ned til den berømte Ayia Triada Beach. Fantastisk farge på sjøen langs veien.

På Ayia Triada Beach var det sandstrand. Samtidig var det ingen solsenger, og litt kaotisk, så jeg er glad jeg ikke tok bussen helt dit. Jeg fikk nok en bedre dag på beach cluben til tross for at jeg ble omringet av vann 🙂

Den tredje utflykten gikk til Glyfada, en busstur på fire euro og førti cent tur retur. En kjempefin sandstrand, men ekstremt dyrt, og absolutt ingenting annet i nærheten. I Glyfada leide de kun ut to solsenger samlet, og det skulle de ha både femti, seksti og sytti euro for, avhengig av hvor på stranden du valgte å legge deg.

Da begynner det å ikke bli greit lenger syns jeg. Nærmere tusen kroner for en solseng noen timer en dag, det er ikke forsvarlig. Alle ga meg nei på å få leie kun en seng, selv om det var mye ledig. Aller siste utleier på stranden hadde en hard nedseget plastseng med hull, den fikk jeg satt opp i skammekroken på bakerste rad for tjuefem euro. Jeg hadde lyst å begynne å grine å ta bussen tilbake, men jeg ville jo også være på stranden så jeg bet i det sure eplet og betalte. Jeg hadde aldri reist tilbake til Glyfada.

Jeg måtte bytte hotell de to siste nettene, og det var veldig begrenset med utvalg i byen så jeg måtte helt på andre siden av Korfu town – til Kanoni. Siden dette begynner å bli et veldig lagt innlegg så skriver jeg om Kanoni i et eget innlegg.

Oppsummert så er Korfu en øy og by som jeg virkelig kan anbefale. Her får du ro i sjelen, lave skuldre og veldig god mat. Du treffer den greske sjarmen på sitt beste, og jeg garanterer nesten at du kommer til å få en skikkelig chill ferie om du reiser hit.

I mai var det en uke med bare tre arbeidsdager. Den utnyttet jeg til å få meg en liten ferie på Kypros. Fordi alle andre hadde tenkt det samme så var det kjempedyrt å reise akkurat da. Derfor dro jeg først til Athen og så videre til Kypros derfra. Det var det mye å spare på, og jeg fikk en dag i koselige Glyfada, på den athenske rivieraen. Jeg bodde på Palmyra beach hotel, som var helt greit. Beliggenheten var sentral, men siden jeg måtte krysse en ekstremt trafikkert hovedvei hver gang jeg skulle bort til sentrum så hadde jeg valgt et annet hotell neste gang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Glyfada ligger cirka tretti minutter utenfor sentrum av Athen, og 25 km fra flyplassen i Athen. Det er et supert alternativ hvis du ikke ønsker kaoset i Athen sentrum, men allikevel vil få med deg Akropolis og de viktigste attraksjonene der. Det går trikk mellom Glyfada og Athen sentrum, men den stopper kun på Syntagma Square (som forsåvidt er helt supert siden det er midt i sentrum der handlegaten Ermou starter). Hvis du ønsker flere stopp på veien så må du ta bussen fra Glyfada. Siste mulighet er taxi. Det kostet cirka 30 euro, og samme pris fra flyplassen til Glyfada.

Akropolis er jo det store trekkplasteret i Athen, sammen med Plaka, Syntagma Square (på bildet over), og shoppinggaten Ermou. I tillegg er det veldig mye god mat i Athen. Jeg hadde jo bare en dag her, og jeg jobbet store deler av denne dagen, så det var begrenset hva jeg fikk tid til.

Jeg fant super trening på Mega Gym i Glyfada, et senter som virkelig hadde det meste man trenger for både styrke og kondisjon. Det finnes også en lang promenade/vei langs sjøen som er fin til løping eller turer.

På torsdager så er det marked i Glyfada. Det har åpent fra 06-15, og da er gatene dekket med boder. Her finner du alt fra frukt og grønnsaker til klær, sko, håndklær, interiør og leker. Siden jeg hadde pakket helt feil og holdt på å fryse ihjel i Athen, så fant jeg både tights og genser på markedet. Disse klærne bodde jeg i store deler av turen, da kofferten min for det meste inneholdt shorts og singlet. Jeg elsker å plukke jordbær i løsvekt, da får du akkurat de bærene du vil. Det minner meg om årene på Kypros da vi handlet frukt og grønnsaker på marked hver lørdag.

I Glyfada er det også kystlinje, og på strekket fra Glyfada til Vouliagmeni er det faktisk ganske fine strender. Mellom Glyfada og Vouliagmeni ligger Voula Beach, og her kan jeg anbefaler Athines by the Sea. Kjempefint område med finkornet sand, serveringssteder og behagelige solsenger med tjukk madrass.

Glyfada sentrum er ikke veldig stort, men har alt du trenger av butikker og spisesteder. Det er litt high end, så det finnes en god del designerbutikker og litt dyrere butikker her, men du finner også litt andre butikker innimellom. Florida Mall har masse små boutiques, der jeg blant annet fant en jeans til tretti euro. Kjedebutikker er det ikke så veldig mye av her, men om du savner det så er det bare en halvtime til Ermou Street i Athen sentrum – der finner du alt!

Glyfada har faktisk veldig mange gode spisesteder! Jeg må starte med brunch- og lunsjstedene. På Healthy Bar så har de toaster, omeletter, pannekaker, bowls, wraps og salater. Oh mama har spennende brunch på dagen, og middag på kvelden. Det samme har fantastiske Living cafe! Ellers har de masse godt og sunt som du kan raske med deg fra Salad Up. Alle disse ligger i sentrumsområdet og er enkle å finne 🙂

Jeg er jo også veldig glad i søtsaker, og der er Hellas nesten like flinke som Frankrike. Det aller beste jeg vet er vaflaki (oppdelt amerikansk vaffel) med is og ferske jordbær. Det må jeg alltid ha når jeg er i Hellas. De finnes i mange varianter med både sjokolade, is, bær og nøtter. Makalu Ice Cream ved siden av Healthy Bar hadde både fantastisk is og supergode vafler, anbefales! Ellers hadde Le Gout, Fresh patisserie og Apollonion Bakery ved siden av kirken, et ganske bra utvalg av franske kaker, yum! Apollonion Bakery hadde også mye godt til både frokost og lunsj, så her burde man spise i alle fall et måltid og ta en kaffe.

Om man ønsker et instavennlig sted så burde man besøke EllyZ Cafe, wow! Så utrolig gjennomført med rosa stoler, marmorbord og blomsterdekorasjoner over alt. Rosafargen går også igjen i kakene og brunchrettene, og du får faktisk servert rosa cappuccino! EllyZ finnes både i Glyfada og i Athen sentrum.

Ellers må jeg også nevne noen middagsrestauranter. Foruten Living Cafe og Oh mama som jeg nevnte over så virket Itali.co, Pere Ubu og Wynwood også som gode valg. Jeg hadde jo begrenset med tid der så det ble ikke tid til å teste ut alt jeg ville, men det var mange fristelser.

Det siste stedet jeg MÅ nevne er Ark Glyfada. Wow, wow, wow, her var det virkelig superfint! Det ligger helt nede ved sjøen og har bord både inne og ute, helt i vannkanten, og på stranden. Menyen så fristende ut, og stedet var superfint innredet. Litt mer high end sted der man må pynte seg litt, men jeg skulle virkelig ønske jeg fikk testet en kveld her, nydelig!        

Jeg syns Glyfada var et hyggelig og avslappende sted, og kommer gjerne tilbake en gang det er litt bedre vær. Jeg hadde mellom 13 og 17 grader, og en god del regn, og det er ikke da dette stedet er på sitt beste 🙂

De fleste og de mest populære feriestedene på Rhodos ligger på østkysten. Om man ønsker å unngå folkemengder og besøke strender med lite mennesker så er det også mulig å dra til vestkysten. Her er det et roligere tempo, men det er også kjent for å blåse veldig mye, og er derfor mest populært blant surfere. På vestsiden ligger også Ixia, som visstnok skal ha øyas vakreste solnedganger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når vi leide bil så valgte vi å holde oss til østkysten. Det er begrenset hva man får tid til på en dagstur så vi valgte oss ut Faliraki, Tsambika og Lindos. Å leie bil på Rhodos var veldig enkelt og veldig billig. Vi fant et sted i havnen i Rhodos by som skulle ha tretti euro for en dag, inkludert alle utgifter. Vi hentet bilen klokken ti om morgenen og måtte levere den tilbake før klokken åtte på kvelden. Det var en dårlig bil med liten motor, så man kunne selvfølgelig betale seg opp for å få bedre standard.

Vi hadde blitt tipset om Oasis Beach fra bekjente i Norge, og måtte derfor stoppe der for å kikke. Umiddelbart så minnet denne stranden meg om Italia, og spesielt Capri der solsengene er spredd utover på steinberg. Oasis var en koselig liten strand med en beach-bar plassert i fjellveggen. Det var allikevel ikke en wow-opplevelse, og vi valgte å kjøre videre til Faliraki for å legge oss på stranden der.

Faliraki hadde en deilig lang sandstrand, og det var skikkelig fint å ligge noen timer der. Mye finere strand enn i Rhodos by, så hvis du reiser for sandstrand så er nok dette stedet å bo. Avstanden er ikke altfor lang til Rhodos by heller, man kan ta buss eller taxi. Vi la oss ved Chaplins Beach bar, og jeg hadde nok gått hit igjen: fin strandbar med kort vei til toaletter. Det finnes sikkert steder med finere solsenger på den stranden også, men det fikk vi ikke tid til å utforske.

Skulle gjerne hatt mer tid i Faliraki, men siden vi skulle rekke alt på en dag så fikk vi dessverre ikke tid til å se oss om i gatene der. Det så ut som de inneholdt mange butikker, restauranter og utesteder. Faliraki skal visstnok være stedet for deg som vil ha fest og moro i ferien. Før vi dro spiste jeg turens beste vaffel med is her.

Neste stopp var Tsambika. For å komme opp til klosteret på toppen så må man ta en liten avstikker fra hovedveien ved busstoppet. Jeg er veldig glad for at vi ikke kom dit med buss. Vi møtte noen sveitsiske turister som stod rådville i veikanten og lurte på hvordan de skulle komme seg til startpunktet. Vi ble redningen deres. Det var ganske langt, bratt og svingete oppover, med dårlig vei. Nesten så vidt bilen klarte det, her burde man ha firhjulstrekk.

Fra startpunktet er det en kort ti minutters tur på cirka 300 trappetrinn opp til Tsambika-klosteret som ligger på toppen av klippene. Klosteret er tilegnet Jomfru Maria, og legenden sier at barnløse kvinner som ønsker å bli gravide skal gå barføtt til klosteret og be til Jomfru Maria. Blir ønsket oppfylt skal guttebarn døpes Tsambikos og jentebarn Tsampika.

Fra toppen får man også nydelig utsikt over det som regnes den beste stranden på Rhodos: Tsambika Beach. Den store sandstranden ligger omringet av fjell, skoger og lekkert turkisfarget vann. Den skal også være langgrunn, og derfor veldig barnevennlig. I følge google så finnes det også noen restauranter der så her kan man sikkert tilbringe hele dagen.

Når vi kom ned igjen fra klosteret så begynte tiden å renne fra oss så vi måtte skippe Tsambika beach, og satte kursen rett mot Lindos. Lindos er kanskje det mest instavennlige reisemålet på Rhodos. Byen blir også kalt “den hvite byen” på grunn av de små hvitkalkede husene med blåmalte dører som klatrer oppover åssiden.

Gatene er smale og fylt med hyggelige kaféer og små sjarmerende butikker. Lindos er faktisk også den eneste av de tre antikke byene i Rhodos som fortsatt eksisterer som et bysamfunn, og det gjør den til et unikt turistmål.

Vi fikk dessverre ikke tid til å besøke Lindos Akropolis – festningsanlegget som gjennom tiden har blitt bygget ut av grekere, romere, bysantinere og ottomanere fra antikken. Festningen ligger på toppen av byen, og man skal visstnok få en fantastisk utsikt over Lindos om man tar seg bryet med å gå alle trappetrinnene til toppen. Jeg er litt lei meg for at vi ikke fikk tid til det.

Lindos er også kjent for å ha noen av de beste strendene på Rhodos. Hovedstranden Megali Paralia (som betyr stor strand) er en kjempekoselig sandstrand med solsengutleie og små tavernaer. Til tross for navnet, så er stranden ganske liten, så jeg vil tro man må være tidlig ute i høysesongen om man skal få plass på solsengene.

På motsatt side ligger Lindos Pallas-stranden. Også en fin sandstrand med solsenger og restauranter. Hvis du kommer med båt til Lindos så er det denne stranden du ankommer først.

På motsatt side av Lindos ligger den nydelige pittoreske bukten Sankt Pavlos. Jeg fikk flashback til Italia og klippestrendene igjen, men her syns jeg det var veldig sjarmerende med stråparasoller i ulike platåer, og kanskje det reneste klareste vannet på Rhodos. Her kunne jeg veldig gjerne tilbragt en dag.

Siden bilen måtte leveres før klokken åtte så fikk vi dessverre ikke tid til å spise middag i Lindos. Det ble med en slush, og så satte vi farten tilbake mot Rhodos by etter en veldig fin dag på opplevelsestur.

Vi avsluttet kvelden med gresk middag på La Veranda taverna. Koselig bygg, fin location med utsikt over gamlebyen, men maten var ikke spesielt imponerende så jeg ville bare dratt hit for en drink. Alt i alt en veldig fin dag, og generelt en herlig uke i godt selskap på Rhodos 🙂

Les om Rhodos by her: https://lisaskramh.blogg.no/rhodos-den-storste-av-dodekanesene.html