Velkommen til Istanbul – en by hvor øst møter vest, og hvor historiske moskeer og sjarmerende smug smelter sammen med hippe kafeer, luksuriøse takterrasser og glitrende utsikt over Bosporos. Lukten av tyrkisk kaffe og baklava blander seg med lyden av båter som krysser stredet, mens byen inviterer deg til å utforske både dens skjulte smug og ikoniske landemerker. Istanbul er ikke bare et reisemål – den er en smeltedigel av historie, kultur og moderne livsstil, hvor gamle tradisjoner møter et pulserende urbant miljø.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Den siste helgen i mai dro Trude, Thea og jeg til Istanbul. Tre hele dager med sightseeing, solskinn, shopping, gode matopplevelser og godt selskap gjorde dette til en uforglemmelig tur. Vi fløy direkte fra Oslo med Norwegian, og møttes på utenlandsterminalen på Gardermoen der de kom fra Stord. Flyturen på tre og en halv time direkte med Norwegian gikk overraskende greit, og ankomsten i Istanbul gikk raskt – etter tretti minutter i passkontrollen stod bagasjen og ventet på oss.

Vi hadde forhåndsbestilt transport, noe som var gull på en gigantisk flyplass hvor det var hundrevis av transportfirmaer å velge mellom. Bilen vi fikk var stor, men med røyklukt og defekte setebelter, samt en sjåfør som kjørte som en gal, var det ganske ubehagelig. Sjåførene kjører nesten inn i hverandre og kutter svinger hele tiden, så vi var glade når vi var trygt fremme på hotellet.

Vi hadde booket tremannsrom på Piya Sport Hotell til under seks tusen kroner for fire netter. Rommet var stort, med tre senger ved siden av hverandre og et bra bad med deilig dusj. Det hadde også frokost inkludert, på taket der det lå et lite basseng, og treningsrom i kjelleren.

Hotellet lå sentralt i Sultanahmet, hjertet av det historiske Istanbul og selve kjernen av gamlebyen. Mange omtaler Sultanahmet som et levende friluftsmuseum, fordi nesten alle de største severdighetene ligger samlet her innen få minutters gange: Hagia Sofia, den blå moskeen, Topkapi-palasset, Basilica Cistern og Grand Bazaar. Området er veldig turistpreget med mange suvenirbutikker, tehus, tradisjonelle tyrkiske restauranter og hoteller.

På mange måter var det et livlig og greit område å bo i, med gode transportmuligheter, men hadde jeg valgt igjen hadde jeg bodd på andre siden av elven, på Karakoy-siden der de fleste “vanlige” butikkene og de beste restaurantene lå.

Det ble mye transport i byen, da den er så stor at man ikke har sjanse til å gå til alt. Det er flere trikker å velge mellom, men Uber er også veldig lettvint, og billig. Eneste minuset er at man ikke kan betale i appen, så prisene var litt variable til tross for at man får oppgitt en minimums- og maksimumspris. Vi opplevde allikevel at Uber var mye tryggere og mer forutsigbart enn taxi, som plutselig firedoblet prisen.

Vi kom såpass sent frem om kvelden at vi egentlig bare kunne gått og lagt oss, men vi var sultne alle tre, så vi tok oss en liten tur ut i nærområdet på jakt etter noe å spise. Istanbul er en by der man alltid finner noe som er åpent, så det ble sen middag rundt midnatt på Beso Rooftop. Helt greit sted, men maten var dessverre skuffende, med en pizza like tykk som pan pizzaen til Pizza Hut.

Torsdagen startet vi med en tur til Balat, en fargerik del av Istanbul med pastellfargede husfasader, koselige kafeer og smale gater. Selv om du ikke trenger så veldig lang tid her, så synes jeg dette området bød på en mer lokal og ekte stemning enn Sultanahmet og Karakoy, litt mer autentisk og sjarmerende.

Balat er kjent for sin fargetrapp og fargerike paraplygate, og mange kommer hit kun for å rusle rundt og ta bilder. Den berømte fargetrappen var dessverre nesten usynlig, så her er det tydelig at redigering har spilt en stor rolle på alle bildene man finner på Instagram.      

Paraplygaten var stengt igjen med et bånd, og man fikk kun lov til å komme inn dersom man kjøpte noe på kafeene der. De hadde allikevel sikret seg med en fotograf utenfor sperrebåndet som du kunne betale for å ta bilde av deg foran paraplyene. Det droppet vi, hehe.

Kort oppsummert så vil jeg si at Balat er Istanbuls fargerike, bohemske og autentiske perle – perfekt hvis du liker å oppdage skjulte gater, ta bilder, og nyte en roligere men kreativ atmosfære.

En kjapp Uber-tur tok oss tilbake til Sultanahmet, og Sultanahmetplassen; et grønt og åpent torg mellom Hagia Sofia og Den Blå Moske. Rundt denne plassen finner du alt fra enkle kebabsteder til elegante takterrasser med utsikt over Bosporos og moskeene.

Vi hadde booket lunsj på Seven Hills, som er en berømt rooftop med god utsikt til byens mest kjente moskeer. Dessverre så var den tyrkiske frokosten vi skulle ha over for dagen, og på menyen var det omtrent bare fiskeretter å velge mellom. Mens vi satt og lurte på hva vi skulle gjøre så begynte det å regne og tordne litt, så da bestemte vi oss for å dra. Fortsatt litt lei meg for at vi ikke fikk prøvd tyrkisk frokost, men alternativet vi fant tror jeg var enda bedre.

I samme bygg som Seven Hills lå Hilton-hotellet Yesil Ev med tilhørende restaurant. Det var virkelig en egen liten oase med grøntområder, lekre behagelige møbler og fontene i osmansk stil. Vi fikk en sofasalong og etter hvert skinte solen opp igjen.

Det ble en magisk opplevelse med sol, god mat og en fantastisk pistasj-is, det perfekte stedet å slappe av, og der vi endte opp med å sitte og kose oss i flere timer. Når det er sagt så var det ikke et billig sted. Vi betalte to tusen kroner for oss tre, og det var egentlig en gjenganger på de fleste steder vi spiste og drakk i byen. Vi valgte nok litt mer internasjonale og moderne steder, så hvis man velger mer lokalt og tradisjonelt så finner man nok bedre priser.

Været var litt ustabilt på denne tiden, og langt fra så varmt som vi hadde håpet. Vi blandet mellom å gå med sommerklær og høstklær i forhold til om det var sol eller ikke, og måtte alltid bære på ekstra klær. Stort sett var det fint på dagen, men det var litt kaldt, spesielt når solen forsvant, og kveldene var veldig kalde, jeg hadde ikke med nok klær.

Vi var så glade og fornøyde over hvor varmt og deilig det hadde vært å sitte i Hilton-hagen så da fant vi ut at timingen var god til å ta en cruise på Bosboros-stredet, en aktivitet som jeg tipper alle turister gjør. Vi kjøpte billetter hos en lokal vendor som solgte på gaten til rundt fire hundre kroner for oss tre.

Dessverre ble det overskyet og kaldt på sjøen, så vi fikk ikke helt magien vi håpet på, og to timer ble litt langtekkelig. Utsikten var fortsatt magisk: Sultanahmet og Hagia Sofia som ruvet i bakgrunnen, Dolmabahce-palasset som glitret mot vannet, og de elegante trevillaene som lå tett inntil bredden. Bosporos-broene spente seg over sundet som glitrende bånd, og minnet deg på du befant deg mellom Europa og Asia – samtidig.

Etter cruiset dro vi tilbake på rommet, slappet av noen timer, og fikset oss til kvelden. Vi hadde booket bord på Cecconis, en hyggelig italiensk restaurant med nydelig mat og stemningsfullt opplyst uteområde.

Etterpå tok vi en tur gjennom Istiklal Street, den mest ikoniske gågaten i Istanbul, som strekker seg fra Taksim-plassen ned mot Galata-området i bydelen Beyoglu. Gaten er full av både internasjonale merkevarer og lokale butikker, moderne kaffebarer, restauranter og rooftops. Istiklal Street er alltid full av liv, til og med rundt midnatt da vi ble veldig overrasket over at butikkene fortsatt var åpne.

Fredagen startet for min del med en liten treningsøkt på hotellet, mens Trude og Thea spiste frokost på taket med utsikt over byen. Gymmet hadde åpningstid 12-19, noe som er helt elendig når man er på ferie, men jeg fikk heldigvis mast meg til en morgenøkt og ble fulgt ned i en varm og tung muggkjeller som var beksvart. Her hadde de skvist inn noe utstyr i en gang, ikke veldig imponerende, men jobben ble gjort.

Vi tok deretter metroen til Nisantasi, et av Istanbuls mest eksklusive og elegante nabolag, kjent for shopping, kafekultur og en sofistikert byatmosfære. Det ligger på den europeiske siden, og tiltrekker seg både lokale jetsettere og besøkende som liker luksus og stil. Det var et koselig område å rusle rundt i.

Etter en liten shoppingrunde var vi klar for brunsj på Zoya’s House, som til tross for at vi frøs ganske mye ble et av turens høydepunkter. Denne skjulte perlen ligger i et av Istanbuls eldste bygg, og tilbyr en harmonisk og innbydende stemning.

Menyen var helt utrolig, og det var umulig velge mellom alle de fristende rettene. Jeg endte opp med deilig chiapudding, halloumi-croissant og frisk jordbær-lemonade – alt veldig godt.

I stedet for å ta kabelbanen spaserte vi gjennom parken Macka Demokrasi på vei tilbake til Taksim Square og Istiklal. Parken er en av Istanbuls mest populære og grønne byparker med stier for jogging, gåing og sykling, samt områder med utendørs treningsutstyr, lekeplasser for barn, kunstige dammer og fontener.

Etter noen timers shopping i Istiklal tok vi en drink på 360 Istanbul, et fantastisk sted med sol og 360-graders utsikt over byen, inkludert ikoniske landemerker som Hagia Sophia, Galata-tårnet og Bosporos-stredet.

Drinkmenyen var gigantisk, og vi ble sittende her i flere timer og kose oss i solen. Vi fikk også sett Galata-tårnet og området rundt, som vi planla å utforske mer neste dag.

Vi koste oss sånn at det nesten gjorde vondt å forlate området, men vi hadde booket bord og skulle feire Thea sin 18 års dag, som var hovedgrunnen til hele turen. Derfor måtte vi selvfølgelig tilbake til hotellet og bruke noen timer på å pynte oss.

Feiringen var på Sortie, i Ortakoy, som med sin imponerende beliggenhet og stilige atmosfære har etablert seg som et av byens mest populære steder for både middag og natteliv. Det var en fin restaurant og club ved vannet med utsikt mot broen, og vi fikk god mat og drinker. De kom også med stjerneskudd og sang over høyttaleren i anledning Thea sin bursdag.

Byens trafikkaos gjorde at turen dit tok over en time, men stemningen gjorde det verdt det. Thea ble nok litt skuffet over Istanbuls natteliv, men jeg tror nok det handlet litt mer om selskapet enn stedet. Vi gikk også langs elven til Ruby, der var det litt flere mennesker, men viben var veldig lik Sortie. Vi opplevde faktisk alle stedene vi besøkte som litt “døde”, det var lite folk på de fleste uteplasser, og stedene ble ikke fylt opp, selv i helgene.

Lørdagen startet rolig, vi var litt ugne etter kvelden før så det var deilig med en slow start. Vi skulle besøke moskeene, men køene utenfor klokken elleve var altfor lange, så vi bestemte oss for å komme tilbake senere.

I stedet spaserte vi gjennom gatene og over Galata-broen til Karakoy, som jeg vil kalle hovedsentrum, og det området vi likte best i byen.

Her fant vi det hyggelige Galata-tårnet, som er et populært turistmål med 360-graders utsikt over Istanbul, inkludert Bosporos, Hagia Sophia og Sultanahmet. Tårnet har hatt flere funksjoner gjennom tidene: fyrtårn, fengsel, observasjonstårn og brannvakttårn.

Vi gikk ikke opp i tårnet, men endte på nabokafeen Vihyana Kahvesi Kuledibi som ble et lite høydepunkt i seg selv med en helt magisk Dubai dessert: pistasj-is med stivnet sjokolade, pistasjnøtter og kataifi.

Etter en runde i de koselige gatene rundt tårnet fulgte vi veien ned mot sjøen til Galataport som er en nyutviklet havnefront med butikker, restauranter og det moderne kunstmuseet Istanbul Modern. Her kan du nyte sjøutsikten og utforske kulturscenen. 

Vi hadde booket bord på Loi Bosphorus, et sted med fantastisk meny og vakker utsikt over Bosporos. Dette var virkelig turens beste mat- og drikkeopplevelse. De lekre mocktail slushdrinkene var i en egen liga. Mens vi satt der kjøpte vi billetter til den mest berømte moskeen Hagia Sofia på nett. De var svindyre, rundt fire hundre kroner per person.

Vi tok trikken tilbake til Sultanahmet og kom av rett utenfor Hagia Sofia, som er en av verdens mest ikoniske bygninger, og har vært både katedral, moské og museum gjennom tidene. Moskeen er kjent for sine enorme kupler, massive søyler og detaljerte mosaikker som viser både kristne og islamske motiver. Køen var mye kortere nå så det var nesten bare til å spasere rett inn. Men først måtte vi kjøpe skjerf for å dekke oss til. Som kvinne må knær, albuer og hår tildekkes.

Å gå inn i hallen gir et glimt av bygningens rike historie og arkitektoniske prakt – men til tross for den ikoniske statusen, føltes opplevelsen for oss overraskende begrenset. Vi fikk egentlig sett veldig lite for pengene, og med de store mengdene turister og restriksjoner på hvor man kan bevege seg, ble det ikke den minneverdige opplevelsen vi hadde håpet på. Peterskirken i Vatikanet er en helt annen liga.

Mens Trude og Thea dro tilbake på hotellet for å slappe litt av så gjorde jeg en lyn-sightseeing gjennom Den Blå Moskeen og Basilica Cistern.

For å komme inn i Den Blå Moskeen måtte man ta av seg på beina, men heldigvis var jeg forberedt og hadde med sokker i vesken som jeg kastet etterpå – sykt ekkelt å tråkke barbent på det gufne teppet. Moskeen, offisielt kjent som Sultan Ahmed-moskeen, har seks minareter, over 20 000 blå fliser og enorme kupler som slipper inn fantastisk lys. Lyset i kuppelen i taket var nydelig, men ellers var det egentlig lite å se – mye av skjønnheten ligger sikkert i arkitekturen og detaljene man nesten ikke får tid til å absorbere mellom alle turistene. Til forskjell fra Hagia Sophia var dette gratis, og ærlig talt hadde jeg aldri betalt for Hagia Sophia igjen.

Basilica Cistern var like dyrt som Hagia Sophia, men til forskjell ble det en stor positiv overraskelse og et av mine favorittsteder på turen. Den underjordiske hallen, med over 300 marmorsøyler og dramatiske lyssettinger som speiler seg i vannet, skaper en helt spesiell og nesten magisk stemning.

Mest kjent er de gåtefulle Medusa-hodene som brukes som søylebaser, og som gir stedet et ekstra mystisk preg. Å gå mellom de høye søylene og se vannet glitre i refleksjonene føltes som å trå inn i en helt annen verden – virkelig en annerledes og minnerik opplevelse midt i Istanbul.

Jeg løp gjennom Grand Bazaar på vei tilbake, et av verdens største og eldste markeder med over fire tusen boder som solgte alt mulig – nesten bare ting man egentlig ikke trenger. Folk ropte etter deg hvis du bare turte å se på en vare, og stemningen var konstant hektisk. Likevel er det fascinerende å se den historiske arkitekturen og det levende markedslivet som har eksistert siden tidlig på 1500-tallet. Mellom krydder-bodene, gullsmedene og de fargerike teppene får man virkelig en følelse av Istanbuls gamle handelsånd, selv om opplevelsen kan være litt overveldende for en førstegangsbesøkende.

Etter en dusj og klesskifte tok vi Uber til Spago Istanbul, en eksklusiv takrestaurant og lounge på syvende etasje i det luksuriøse St. Regis-hotellet i Nisantasi.

Jeg fikk helt panikk da jeg så Michelin-stempelet på utsiden og at Wolfgang Puck stod bak menyen, men heldigvis var prisene ikke på nivå med Maemo hjemme. Menyen var lekker, med kreative retter som kombinerer italiensk, kalifornisk og asiatisk-inspirert mat, og mocktailene var nydelige. Takterrassen gir en flott utsikt over Macka Park og Bosporos, og selv om atmosfæren var litt stiv for min smak, var det en elegant og hyggelig avslutning på turen.

Transporten tilbake til flyplassen på søndag var også forhåndsbooket via Booking til fire hundre kroner, og fungerte perfekt med en sjåfør som opplevdes mye tryggere i trafikken enn han som kjørte oss motsatt retning. Flyplassen var stor og oversiktlig med mange butikker og mat-muligheter. Litt stress på grunn av forsinkelser, men alt i alt en smidig avslutning på en fantastisk tur.

Istanbul er en gigantisk by så dessverre var det en del ting vi ikke fikk tid til å gjøre. Det hadde ikke gjort noe med en dag eller to til her. Topkapi Palace, Bebek og Arnavutkoy gjenstår sammen med tyrkisk frokost og besøk på hammam, i tillegg til en del restauranter og kafeer som fortsatt står på listen.

Vi opplevde Istanbul som en trygg by, og følte oss aldri utrygge – verken på dagtid i de travle gatene eller når vi tok taxi hjem om kvelden. Når det er sagt, må man være forberedt på litt mer oppmerksomhet enn i andre europeiske storbyer. Som kvinner merket vi at folk kunne stirre litt ekstra (spesielt på Thea), men det føltes mer nysgjerrig enn truende. I basarene og de mest turisttunge områdene er selgerne også ganske pågående, og det kan bli slitsomt når man bare vil kikke i fred. Men med et høflig “nei takk” eller å gå videre uten å stoppe, er var det aldri noe problem.

Alt i alt var Istanbul en uforglemmelig opplevelse – en by der historie, kultur og moderne livsstil smelter sammen på en måte som få andre steder kan. Tre hele dager ga oss et godt innblikk i byens mangfold, fra fargerike Balat og kaotiske Grand Bazaar, til ikoniske landemerker som Hagia Sophia, Blue Mosque og Basilica Cistern. Vi nøt rooftop-lunsjer, solnedgangsdrinker, luksuriøse takrestauranter og skjulte perler som Zoya’s House og Loi Bosphorus, og ble stadig overrasket over kombinasjonen av kaotisk energi og vakre omgivelser.

Selv om været var litt ustabilt og noen turistfeller skuffet, veide alle de gode opplevelsene opp, og selskapet var jo helt supert 🙂 Istanbul er en by man må utforske med åpne øyne og tålmodighet, og selv etter tre dager hadde vi fortsatt en lang liste over steder vi gjerne ville besøkt. Til tross for at jeg likte meg godt er jeg usikker på om jeg vil prioritere å dra tilbake. Det så mange andre steder igjen å utforske i verden.

Jeg bruker alltid å reise en uke til varmen i september, ofte sammen med mamma. Det bryter liksom høsten litt opp. I den nye jobben var det vanskelig å ta fri i september, så da ble den eneste muligheten i høstferien. Oktober er for sent for de fleste steder i Europa om du ønsker deg ordentlig varme, og mamma hadde planer flere dager i perioden som gjorde at vi ble veldig begrenset på avreisedato. Den eneste muligheten som stod igjen var Tyrkia.

Ingen av oss hadde spesielt lyst å reise dit, så derfor var det egentlig en gylden anledning til å se Alanya, siden vi aldri hadde valgt det om vi hadde hatt andre alternativer. Det var svindyrt med flybilletter så vi endte opp med å bestille charter med Tui. Vi betalte over 10 000 kroner per person for skarve seks dager på et relativt middelmådig hotell.

Flyturen til Alanya var overraskende nok kortere enn til Kypros, knappe fire timer. Vi ankom sent på kvelden, og hadde kjøpt privat taxi fra flyplassen. Siden det er nesten to timer å kjøre fra flyplassen i Antalya til Alanya så var vi veldig glade for å slippe å vente på noe buss som skulle stoppe over alt og bruke fire timer. Dobbel pris, men virkelig å anbefale. Vi fikk en stor bil med privat sjåfør og kjøleskap med kald drikke.

Vi ankom et forferdelig hotellrom på May Flower i Alanya, og sov dårlig hele natten. Vi ble vekket tidlig av en ufyselig egg- og baconlukt neste morgen, det viste seg at kjøkkenviften hang over balkongen vår og blåste stekeos rett inn på rommet. Utsikten var i en skitten bakgård med søppelsekker og masse løv som hadde falt ned fra trærne over. Håndklærne var også flekkete, og lakenene hullete. Det var helt krise, og vi så skikkelig svart på det.

Det var ingen hjelp å få hos Tui kundeservice. De sa at vi måtte sende klage når vi kom hjem (!!) Ved vaktskifte gikk vi og snakket med de i resepsjonen, og heldigvis var de greie. Vi måtte betale litt ekstra, men fikk et rom høyt oppe med super utsikt over hele byen, og livet ble plutselig mye bedre. De ble så glade for å tjene noen kroner ekstra at de disket opp med både vin og fruktfat til oss, absolutt ingenting å si på de som jobbet der.

Hotellet hadde veldig fin beliggenhet, men det er nok ikke et sted jeg hadde valgt igjen. Det som var veldig praktisk var at Victory Fitness Club lå rett bak hotellet. Her betalte jeg ni euro per dag for å trene, absolutt innafor. Det var også veldig fint å jogge på strandpromenaden, og på denne måten oppdaget jeg to fine beach clubs som vi tilbragte formiddagene på.

Denne uken skulle bare være slapp av og kose seg, vi trengte det etter en ekstremt travel høst og mye jobb. Det var derfor deilig å våkne til sol og varme, og vi gikk den lille kilometeren fra hotellet ned til stranden Kleopatra. Dagene er ganske korte på denne tiden, med mulighet for å sole seg fra cirka klokken ti til rundt klokken fire. Solen er veldig svak, og man trenger nesten ikke solkrem. Alanya er på en måte todelt: på den ene siden av Alanya Castle ligger den tre kilometer lange Kleoptra Beach, og ved havnen på den andre siden så er strandpromenaden nesten dobbelt så lang.

Første dagen så fikk vi litt sjokk. Kleopatra er inndelt i soner med hvert sitt nummer. Hver sone har en liten kiosk/restaurant og solsenger. Når vi gikk på strandpromenaden så var det kastet gamle møbler, søppel og rot over alt. Vi fant kun kebabsjapper og donner-restauranter, og vi holdt på å klikke på alle de irriterende selgerne som prøvde å rope oss inn i de uendelige mange jallabutikkene langs veien. Det var nesten så vi vurderte å prøve å komme oss tidligere hjem.

Da var det bare til å ta saken i egne hender, og etter en joggetur neste morgen så oppdaget jeg Illusion Palm Beach Club som lå helt i den andre enden av Kleopatra-stranden, lengst bort fra Alanya Castle. Her trives vi skikkelig godt; ekstra gode solsenger, tilgang til basseng, barer, servering på stranden og fine toalettfasiliteter.

Vi endte flere dager opp her før vi bestemte oss for å teste ut stranden på den andre siden. Rett og slitt et skikkelig fint og avslappende sted med hyggelige mennesker. Billig var det også. Mens det kostet femten kroner med en plastseng i sone-områdene, så betalte vi vel 85 per seng her. Absolutt verdt det! Vi kom jo egentlig helt i grenseland på sesongen, så jeg tipper kanskje at det ikke er et så avslappende og rolig sted om sommeren.

Kleopatra Beach har sandstrand på øverste del, men litt mer småsteiner når du skal uti og bade. Det blir også dypt veldig fort, så strendene kan ikke sammenlignes med Kypros sine. På den andre siden så var stranden litt kortere fra land til sjø, men det var også litt småsteiner der, og muligens litt mer bølger.

Det første stedet vi prøvde på havnesiden var Hugo Beach Club, men det var litt slitt og dårlig service, så etter en ny oppdagelse på joggetur endte vi siste dagen på White in White som var superfin. Også nesten nedlagt for sesongen, men jeg elsket kontrastene mellom det blå vannet og de hvite møblene. Her var også servicen på topp med veldig hyggelige og hjelpsomme mennesker for to nordboere som ikke klarte å bestemme seg for å bli eller dra når været ikke spilte på lag. Vi fikk tre dager med strålende sol, to dager med en god del skyer mellom solen, og en dag som nesten var helt grå etter at det hadde vært ordentlig torden, lyn og pøsregn natten før.

Det finnes også muligheter for litt sightseeing i Alanya. Man kan ta en taubane fra Kleopatra-siden opp til Alanya Castle. Det er billig, og absolutt verdt det. Når man kommer opp så må man gå en liten kilometer på plankevei opp til toppen av slottet. Vi hadde kledd oss i joggesko og var glade for det, men det hadde gått fint med sandaler også. Hvis man kommer til riktig tid så får man med seg en fantastisk solnedgang fra ruinene på toppen.

På toppen lå også Gardenia Restaurant, et sted vi angret på at vi ikke hadde booket bord. Det så utrolig koselig ut med bord mellom kaktusene, og live musikk med utsikt til solnedgangen.

En annen ting som kan være fin å gjøre er å besøke “I love Alanya”-skiltet. Vi tok taxi opp, men man kan også gå turen til toppen. Jeg tror det er cirka fem kilometer med ganske bratt stigning. På toppen er det en liten park med noen fontener, og her ligger den populære restauranten “The rabbit”. Den har perfekt location med utsikt over hele Alanya, og er et nydelig sted å se solnedgangen. Når det er sagt så var det ikke noe wow over selve restauranten, kanskje litt turistfelle. Vi kjøpte oss bare hver vår drink mens vi så på solnedgangen, og den var helt okei.

Andre restauranter som er verdt å nevne er En Vie Beach, et koselig sted med perfekt location ved havet. Her kan du ligge på solseng på dagen og pynte deg til middag på kvelden. God mat og service. Ellers likte vi oss veldig godt på Lost in Alanya som ligger litt lenger oppe i byen i en sidegate. Her feiret vi bursdagen til mamma, og det var skikkelig god stemning. Enberi Cafe hadde veldig god pizza, men vi var litt uheldige når vi kom dit. Planen var å se solnedgangen, men vi fikk regn i stedet og havnet inne. Skulle gjerne hatt et nytt forsøk her. Den siste jeg må nevne er Villa Napoli som var superbra både på pizza og pasta, med en koselig beliggenhet rett over havnen. Ellers var det mye kebab og donner over alt.

Favorittstedet var Vanilla Art Waffle & Cafe. Her var vi gjentatte ganger og spiste vafle med is, helt fantastisk! Ikke spesielt hyggelig location, men enkle bord på fortauet var helt innafor for noe som var så godt 🙂

Et annet veldig artig konsept var Anjeliq Soul Kitchen. Det fantes en restaurant litt opp i gaten på Kleopatra-siden, og en på stranden på havnesiden. Det unike med Anjeliq var at det var teddybjørner over alt! Skikkelig koselig sted med både kiosk, kafe og restaurant.

I havnen lå det enormt mange båter, sikkert helt kaos der på sommeren. Alle var inspirert av typiske populære eventyrfilmer som Pirates of the caribbean etc. Rett ovenfor alle båtene ligger partygaten i Alanya. Den er verre enn noe jeg noen gang har opplevd. Vi klarte ikke engang å fullføre å gå gjennom gaten, for vi ble omtrent angrepet av innkastere. Det var et annet nivå. Jeg hadde aldri orket å dra ut der!

I gatene over partygaten lå det bazarer og jallabutikker side om side. Felles for disse var at de kun hadde falske merkevarer så det var helt uinteressant å gå inn i de, samt at selgerne var utrolig slitsomme og frekke når vi ikke var interessert i varene deres. Jeg klarer ikke å forstå hvordan alle disse butikkene overlever. Det må være ekstremt mange mennesker som labber rundt i fake Dolce & Gabbana. Ikke greit!

Jeg tror virkelig Alanya kunne tjent bra på å bytte ut noen av bazarene med vanlige butikker. I Ataturk-gaten fant vi noen, men de aller beste var små boutiques som lå i gatene rundt hotellet vårt. Der fant vi faktisk en del fine sko og smykker som ble med hjem. Ellers så syns jeg virkelig ikke at shoppingen i byen er noe å skryte over.

Vi flyttet oss faktisk ikke rundt i det hele tatt når vi var i Alanya, vi bare slappet av i samme by. Vi hadde planer om en dagstur til Side, men fikk beskjed at det der bare fantes en gate og et lite havneområde så det droppet vi. Hadde vi hatt bedre tid så hadde jeg hatt veldig lyst å besøke de varme kildene i Pamukkale og luftballongbyen Cappadocia.

Ellers må jeg også nevne noe av det mest slitsomme med Tyrkia, nemlig moskeer som vekker deg halv seks hver morgen. Disse er plassert flere steder i byen, og det er utrolig slitsomt når man er på ferie og gleder seg til morgener uten vekkerklokke. De kommer igjen halv seks på kvelden, men det går selvfølgelig helt fint siden man da er våken allikevel.

Som klisjeen sier så klarte jeg å dra på meg et magevirus i Tyrkia. Jeg er ganske sikker på at det var noe jeg spiste i midten av uken, så de to siste dagene ble litt kjipe og jeg turte ikke å spise så mye. Det varte faktisk nesten en hel uke før jeg var meg selv igjen, og det er kanskje hovedgrunnen til at det ikke frister å dra tilbake. Men har man vært i Alanya en gang så har man egentlig fått med seg det meste. Jeg syns det er et helt greit sydensted utenom gateselgerne og butikkene med falske merkevarer.

Oppsummert så hadde vi en koselig og avslappende uker på fine beach clubs, med noen gode matopplevelser. Så vi konkluderte vel begge med at vi hadde hatt en fin ferie, og at Tyrkia ikke var så ille som vi hadde trodd 🙂

Fra Kos er det bare 40 km til Bodrum i Tyrkia. Siden Caroline Berg Eriksen postet fantastiske bilder på bloggen sin fra Bodrum i 2013 så har jeg hatt lyst å besøke den lille tyrkiske byen. Jeg er allikevel litt skeptisk til Tyrkia og kulturen der, så jeg bestemte meg for en dagstur.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Båten gikk klokken ni fra havnen på Kos; en liten gåavstand på fem minutter fra hotellet mitt. På grunn av passkontroll måtte jeg være der en halvtime før avgang. Båten het Malena, og var en liten ferge med bar og tre dekk. På første dekk satt du inne, på andre dekk ute under tak, og på tredje dekk ute i solen. Gjett hvor jeg satt? 🙂

Turen tok cirka femti minutter over. Det var lite folk på båten så det var god plass, og vi få som satt på taket koste oss i solen. Jeg betalte tretti euro tur-retur med båten; noe jeg ikke syns var ille i det hele tatt. Fremme i Bodrum var det ny passkontroll og sikkerhetsscanning av bagasjen vår.

Det første som slo meg var hvor mye varmere det var i Bodrum enn på Kos. Hvordan er det mulig å ta en liten båttur på under en time og så få nesten ti grader mer?

Jeg hadde ingen plan for Bodrum, men jeg ville se så mye som mulig, og veldig gjerne prøve å få meg en tur til Gumusluk; nabobyen som ser så utrolig fin ut. Så fort jeg kom ut av havnen så endte jeg inn i bazaren, eller masse gater stappfulle av butikker med falske merkevarer. Og allerede her merket jeg kontrasten mellom Hellas og Tyrkia. Her ble man dratt fra en side til en annen; alle hadde noe å vise deg, og de ble nesten litt irriterte når du gikk forbi butikken deres.

Det gikk nesten ikke an å kaste et blikk på noe uten at de løp etter deg med pristilbud. Utrolig at de ikke skjønner at de kunne solgt mer med en litt mindre aggressiv salgsmetode. Her lå sportsmerker og designermerker om hverandre, alt selvfølgelig uten pris. Noen får vesken til 20 euro, andre må betale 100, alt etter hvor god man er til å forhandle. Det ble ikke så mye shopping på meg – kjøpte meg noen unbranded sko – ikke så fan av å gå rundt med falsk Balenciaga.

Etter en time inni kaoset så fant jeg promenaden og gikk helt bort til stranden. Koselig område, og jeg angret litt på at jeg ikke hadde tatt en overnatting akkurat da. Hadde vært herlig og slengt seg på solsengen noen timer, og tatt seg en dusj før man dro ut igjen på kvelden og kikket i gatene.

Det er forresten ingen søppelbøtter i Bodrum – hvorfor ikke?

Jeg gikk oppover i byen, og fant det store markedet og busstasjonen. Markedet er kun åpent på tirsdager så dette var bare en eneste stor skitten garasjeplass som stod tom nå. Jeg prøvde å finne en buss til Gumusluk, men de gikk ikke så ofte, og de som var der hadde litt av en melkerute. Taxien skulle ha 30-40 euro, og det syns jeg ble litt for dyrt i forhold til den korte tiden jeg ville fått der, så da får jeg heller spare den til en annen gang.

Jeg dro ned igjen til havnen og gikk motsatt vei – mot den nye marinaen. Den minnet meg mye om marinaen i Limassol – helt ny med litt mer fancy butikker og kafeer. Og selvfølgelig dyrere priser.

I dette området ligger kafeene og restaurantene på rekke og rad. Tipper det fylles opp på kvelden. Her fant jeg også en Coldstone – den beste iskremen jeg vet om. Hun som jobbet der kunne ikke et ord engelsk, og jeg kan ikke et ord tyrkisk, så det ble interessant. Vi klarte til slutt å komme frem til noe, og isen ble god den! Selv om vaffelen og jordbærene uteble og jeg ikke fikk kullsyrer i vannet. Haha!

På vei tilbake til havnen dro jeg innom Bodrum Castle. Inngangsbilletten var 40 tyrkiske lire. De fleste steder i Bodrum tok euro, men ikke på de historiske stedene.

Fra slottet fikk man fin utsikt over marina-siden av Bodrum 🙂

Det var veldig mye oppussing på slottet så det var egentlig en veldig liten del jeg fikk se. Hadde jeg visst det så hadde jeg heller valgt å besøke mausoleumet som visstnok inneholder et av verdens syv underverker.

Selfiestangen ble flittig brukt – sånn er det å være på tur alene…haha!

Selv om Bodrum var en veldig sjarmerende liten havneby så må jeg ærlig innrømme at det var helt greit å sette seg på båten mot Kos og Hellas igjen. Nydelig by, men to uker på ferie med tyrkere tror jeg hadde blitt litt i meste laget for meg.