Costa Smeralda er en av de mest eksklusive og luksuriøse kyststripene på Sardinia, kjent for sitt krystallklare turkise vann, hvite sandstrender og elegante, eksklusive resorts. Området strekker seg hovedsakelig fra Arzachena til Liscia di Vacca, med Porto Cervo som favorittstedet og høydepunktet for internasjonale jetsettere, kjendiser og yachteiere.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hadde lyst å bo i Porto Cervo, men etter noen måneder med hotellsøking måtte jeg gi opp, prisene var rett og slett helt uoverkommelige. Jeg endte derfor opp med Porto Rotondo som var veldig koselig, men hakket mer avslappet. Den lille byen er kjent for sin sirkelformede marina – omgitt av pastellfargede bygninger, luksusvillaer og små piazzaer.

Marinaen er hjertet i byen, full av yachter og små båter, med caféer og restauranter langs kaien.

Byen har også et utvalg småbutikker og designerbutikker, men prisene var absolutt ikke for hvermansen. Når alt koster åtte hundre euro så er det egentlig ikke så gøy, spesielt når man finner ting man liker.

Jeg ankom Porto Rotondo etter en lang dag på reise fra hovedstaden Cagliari. Jeg hadde kjøpt billetter på forhånd til fire etapper med buss og tog – alt for nitten euro. Planen var enkel: forlate hotellet klokken åtte, gå bort til togstasjonen og starte reisen. Første etappe til Oristano tok bare en time, og alt gikk smooth. Deretter begynte kaoset.

Jeg hadde bare ti minutter fra toget til bussen videre til Macomer, og spurte på toget om noen skulle samme sted. En dame og et par sa ja, og damen forsikret meg: «Jeg har sjekket med sjåføren, bare følg meg.» Vi kom oss på bussen ett minutt før avgang. Men paret var ikke der – og jeg synes det var litt merkelig, men tenkte at de kanskje ikke rakk det, det var jo et rotterace. Jeg fulgte GPS-en hele veien og det så lovende ut, men når det nærmet seg mitt stopp kjørte bussen rett forbi. Sjåføren ville ikke slippe meg av for dette var en ekspressbuss til Sassari. Jeg måtte sette meg ned igjen og forberede meg på over en time til, tissetrengt og forbanna, og skjønte da at planen om den rolige etappen med tog fra Macomer var spolert. Jeg brydde meg ikke om billettene som gikk tapt, men hele dagen kom jo til å gå i det, OG det ble mye mer buss enn planlagt! Jeg sliter sånn med kvalme på buss, så var så glad lengste etappen opprinnelig skulle være med tog.

Bussen endte i Sassari, hvor jeg ankom litt før halv tolv – to minutter etter at dagens eneste direkte tog til Olbia hadde gått. Dermed hadde jeg foran meg to og en halv times venting på en gudsforlatt togstasjon med toalett og aviskiosk. Heldigvis var det en dame i køen som tipset meg om baren Luciano på andre siden av gaten, som lot meg oppbevare bagasjen på bakrommet. En enorm lettelse! Jeg tok en liten tur til Sassari sentrum, som lå femten minutter unna togstasjonen.

Jeg besøkte kirken, Piazza d’Italia og handlegaten – ikke spesielt imponerende, men greit for en kort stopp, og mye bedre enn å sitte på en benk på togstasjonen.

Jeg lette etter noe å spise som ikke var pizza eller pasta og fant en vegetar take-away der jeg fikk kjøpt meg avokadotoast og en digg ferskpresset juice av jordbær og vannmelon. Videre gikk turen med tog til Ozieri på førti minutter, og derfra med buss videre til Olbia i en og en halv time. Der var det en streng sjåfør som insisterte på at all bagasje, inkludert håndveske skulle under bussen. Vi fikk kun ha med vann og mobil inn, så alle verdisaker måtte under. Veldig rart for vi var langt fra full buss så det kan ikke ha handlet om plass. Bussrutene var ekstremt detaljerte, med stopp ved hver minste småby – heldigvis uten kvalme eller ubehag på grunn av de geniale armbåndene mine.

Til slutt ankom jeg Terranova stasjon i Olbia, og måtte navigere med AI gjennom sentrum for å finne busstoppet til Porto Rotondo. Selv Google Maps ga opp – Trenitalia hadde brukt et annet navn på bussen enn det som stod på stedet. Etter en halvtimes venting kom bussen, og endelig var jeg på vei til siste stopp. Reisen som kunne tatt to og en halv time med bil hadde tatt hele ti timer! Og jeg endte opp med å betale både for bil, første reise og andre reise, er det mulig!

Endelig fremme i Porto Rotondo fant jeg rommet mitt etter instruksjoner fra WhatsApp, og fikk litt sjokk over hvor lite det var. Det var heldigvis rent og overraskende fint, men noen rare ting: det var ikke noe sted å kaste søppel, når jeg spurte om det så fikk jeg beskjed om at det var mitt ansvar for de hadde ikke noe offentlig sted for dette i Porto Rotondo. Det gikk heller ikke an å lade pc eller bruke hårføner uten å dra ut stikkontakten til kjøleskapet.

Beliggenheten var perfekt, og gaten utenfor var magisk, med flisebelagte heller dekorert med fisker og skilpadder – en liten Sardinia-detalj, siden alt her heter tartarughino, som betyr skilpadde.

Ettermiddagen tilbrakte jeg ved marinaen, som virkelig er som en liten Kardemomme by: smale veier, små broer, pastellfargede bygninger i hvitt, gult og rosa, og små restauranter langs vannet.

Piazzaen i sentrum var kanskje litt skuffende, men det tok ikke bort sjarmen fra byen. Når det er sagt så er stedet veldig lite og jeg hadde sett hver krik og krok på to timer, inkludert alle restaurantene som jeg hadde fulgt en stund på Instagram. Jeg vil derfor si at dette stedet absolutt er best i selskap, og ikke alene.

Jeg kjøpte meg en gelato på byens eneste gelateria, og nøt solnedgangen fra marinaen.

Og så folk som koste seg på de ulike sjarmerende barene i gatene.

Kvelden ble avsluttet på Carmen – en koselig liten restaurant med lys, meksikansk og spansk mat (perfekt for en vegetarianer som hadde fått nok pizza og pasta). Søtpotet- og avokadohummus med mango-salat var ganske pricey til førti euro – men verdt hver bit! Tilbake på rommet satte jeg meg ned for å booke transport og beach clubs til resten av oppholdet, noe som skulle vise seg å ikke bli så enkelt.

Første morgen i Porto Rotondo våknet jeg tidlig av bossbilen, til helt grå himmel for første gang på turen. Yr hadde faktisk meldt regn, men det var vanskelig å tro at det skulle skje i juli. Der skulle jeg ta smertelig feil, og dette ble bare begynnelsen.

Det fantes ikke et eneste gym i denne lille bygda, så jeg måtte være kreativ. Bay Gym lå en times gange unna, men med vonde ankler og tjue euro for en økt var det uaktuelt. Løsningen ble løpetur til Punta Volpe, nærmeste strand, to kilometer unna. Ikke mye å skryte av – ingen solsenger, kafeer eller toalett, og heller ikke spesielt fin strand.

Litt nærmere sentrum ligger Tartarughino, på samme strand, men med fasiliteter. De skulle ha åtti euro for en plastseng, og de var utsolgt. Hadde uansett aldri betalt det for å ligge der. Jogget tilbake langs den koselige marinaen og fullførte fem kilometer – det yret faktisk litt underveis, men gråværet gjorde løpeturen mye mer overkommelig enn Cagliari.

Etter en dusj var jeg egentlig klar for stranden, men det var fortsatt helt grått så jeg ble sittende litt i sengen på mobilen og håpe på sol. Det skjedde ikke så da fant jeg ut at jeg kunne dra og teste brunsjen på Bambusa som jeg ikke trodde jeg kom til å få mulighet til. Den var åpen kun fra ti til halv ett, og det var overraskende tomt når jeg ankom restauranten.

Høysesong var i august så det var litt merkelig å sitte der omtrent alene. Litt deilig og. Veldig fresh lunsj med avokado bagel og fruktskål selv om bagelen var tørr og ikke toastet og ananasen ikke virket helt fersk.

Herfra gikk jeg til nærmeste strand med solseng utenom den som var fullbooket: Ira beach. Kjip hovedvei på to kilometer for å komme seg dit, og det gikk ikke buss. Stranden var okei med sand og klart vann, men Poetto i Cagliari var bedre så jeg skjønte ikke strandhypen i Costa Smeralda helt ennå. Været var elendig, så jeg gadd ikke betale femti euro for solseng.

Social var den beste beach cluben på stranden, mens Ira Beach Club var veldig basic. Jeg fikk en ensom solseng midt på billigstranden for tjue euro – helt greit, men det yret hele tiden, og litt før klokken tre satte regnet virkelig i gang. Da var det bare å komme seg tilbake til rommet.

Det plasket ned hele veien på de tjuefem minuttene jeg brukte på å gå tilbake, og jeg ble helt druknet katt og pottesur. Glosene kom som perler på en snor mens jeg gikk i rekordfart i glatte flipflops, og det holdt på å rakne for meg. Jeg hadde ikke pakket paraply med meg på sommerferie, men det trenger man her.

I Costa Smeralda er det veldig lite busser, utenom hvis du skal til Olbia, der er utvalget litt bedre. Ellers er eneste alternativ Sunlines som har tre busser per dag rundt omkring til de ulike stedene i områdene. Bussen til Porto Cervo skulle gå rett over klokken fire, men kom ikke før ti på fem.

Bussreisen tok førtifem minutter og kostet fire euro. Med bil hadde det tatt tjuefem minutter. Jeg hadde cirka fire timer i Porto Cervo – akkurat nok til å se sentrum, men ikke nok til å utforske alle restauranter og strender utenfor.

Porto Cervo: Helt magisk. Som å tre inn i et eventyrland med murbygg i rosa og gult, designerbutikker, kafeer og isbarer.

Piazzettaen var koselig, og marinaen med treplanker og utsikt til den andre siden av vannet var helt nydelig. Små broer og naturstier ledet til andre siden, der marinaen ligger med populære restauranter og en Nikki Beach-pop-up cocktailbar – syke priser, men fantastisk deilig å sitte der.

Et tefat med feta- og melonsalat til tjuefem euro, jordbær-mocktail til tjueto euro – lite, men utrolig godt. Solen tittet fram og lyset over marinaen gjorde stedet enda mer magisk, spesielt etter en hel dag med dårlig vær. Dessverre ingen solnedgang for da skyet det helt til igjen. Sikkert veldig fint derfra.

De fleste butikkene hadde ikke priser som passet min lommebok, men jeg fant en butikk som hadde veldig mye fint, og fant meg en body og lekker bluse der.

Rett over marinaen ligger Promenade du Port, et koselig rosa murkompleks med butikker og restauranter. Her var det mange vegetar- og sunne alternativer – klart bedre enn andre steder på turen. Prisene var stive, men stedet var verdt hvert minutt. Det var veldig trist å forlate Porto Cervo, kunne gjerne bodd her.

På busstoppet tilbake møtte jeg en hyggelig spansk dame. Hun hadde betalt sekstifem euro for pizza og vin på en restaurant, det tror jeg er det dyreste jeg har hørt. Hun bodde i Olbia og anbefalte ikke det. Det var bare oss to på bussen så jeg skjønner at de ikke har flere avganger. Alle har bil her.

Førtifem minutter senere var jeg tilbake i Porto Rotondo, og tok en liten tur i piazzaen. Kjøpte hjemmelaget sitronsaftis, hørte på live musikk og nøt stemningen – en perfekt avslutning på en lang og våt dag som til slutt endte veldig fin.

Jeg startet neste dag med å researche transport og busser, men innså raskt at det var håpløst å komme seg til stranden jeg egentlig ville besøke – Liscia Ruja. Dette stedet er kun for rike folk. Veldig rike. Jeg sendte melding til Blu Beach, som tidligere hadde tilbudt solsenger til 120 euro. Nå var prisen 180 euro – for de billigste! Er det mulig?

Etter å ha innsett at jeg ikke kommer meg til noen av de beste strendene uten bil, tok jeg på joggeskoene og bestemte meg for å gå til Marinella Beach, fire kilometer langs hovedveien. Det var vanskelig å trene der når det ikke fantes et eneste gym. Jeg er ikke så god til å stille meg opp et sted ute og gjøre øvelser, og det var egentlig ikke noe bra sted å stille seg heller, dersom man ikke ønsket publikum. Løping var vanskelig fordi jeg har problemer med anklene, og gikk allerede litt for mye fra før siden det ikke fantes andre alternativer for å komme seg rundt. Beina er virkelig mitt sterkeste våpen – uten dem hadde jeg sittet mye fanget på rommet i denne ferien. Det ble flere dager opp mot 30 000 skritt.

Turen til Marinella gikk greit, selv om veien var kjedelig. Jeg sparte femten minutter ved å snike meg gjennom en privat hage og ned noen trapper til stranden – en liten seier!

Første stopp var Hotel Abi, med tresenger og hvite puter til 180 euro stykket. Så fint var det ikke. Da tar jeg heller La Cabane i Marbella til samme pris. Jeg fant også andre alternativer mellom åtti og hundre euro per solseng, men gikk videre.

Stranden var større enn Ira Beach, men det meste på den billige delen var allerede utsolgt da jeg kom halv tolv. Jeg fikk en enkel plastseng plassert nesten på parkeringsplassen – stusselig, men kostet bare ti euro. Været var ustabilt, litt sol, litt regn, men bedre enn dagen før.

Blu Beach, som jeg hadde vurdert, var nesten tom. Det så rett og slett trist ut – tre personer, skitten strand og kjip vibe. Overpriset og overvurdert, uten tvil.

Stranden var best på venstre side ved hotellet, med krystallklart vann og ren sand. Den andre siden var ekkel – svart bark som klistret seg til føttene.

Jeg ble liggende der i nesten seks timer, inkludert en liten tur til marinaen for å utforske. Ikke spesielt imponerende, men jeg fant en fantastisk fersk og hjemmelaget crêpe som reddet humøret litt. Planen var egentlig å gå til Oasi, men femten minutter til langs motorveien fristet ikke – spesielt når jeg måtte gå fire og en halv kilometer til sentrum etterpå.

Porto Rotondo er lite og stille, så jeg hadde god tid til hårvask da jeg kom tilbake halv sju. Mamma ringte for å spørre hva hun skulle pakke, og jeg forsikret henne om at det ikke var kaldt. Helt til jeg gikk ut døra for å spise. Hele turen hadde jeg gått i kjoler og stropper, men denne kvelden blåste det som aldri før – glass veltet fra bordene, blomsterpotter veltet over terrasser, og temperaturen sank mange grader.

Jeg ville spise i havnen, men der blåste det for mye. Prøvde Tartarughino, men det var fullbooket, så jeg reserverte til dagen etter og endte på naboen Smeralda. Ikke gjør det. En times ventetid for en pizza som smakte som seigt brød med tomatpuré. Jeg frøs så mye at jeg måtte forlate bordet for å hente jakken min på rommet midt i måltidet. Turens største skuffelse.

Etterpå gikk jeg en runde i havnen, og fant båten til Cavalli. Litt usikker på hvem som eier den nå, siden han er død, men ganske artig å tenke på at her har han spasert rundt. Jeg fant en ny liten piazza helt i enden – utrolig koselig, men litt kjedelig alene når man har sett alt. Færre folk ute og ingen live musikk i kveld, sikkert på grunn av vinden så jeg endte tidlig tilbake på rommet.

Neste morgen våknet jeg tidlig igjen – av bossbilen, selvfølgelig. Fant ut at at jeg kunne rekke den første bussen til Olbia. Pakket strandbagen og sjekket rutetider til Olbia → Pittulongu Beach → Olbia → flyplassen. Det så faktisk ut til å være mulig å få til alt på en dag. Ved bussholdeplassen møtte jeg et hyggelig par som også skulle til Olbia. Bussen kom bare seks minutter forsinket og brukte kun en halvtime inn, til tross for mange stopp. Ifølge AI skulle billetten til 1,50 euro også gjelde videre – så jeg krysset gaten og ventet tjue minutter på neste buss mot stranden.

Etter en kort tur på cirka femten minutter og en liten gåtur ned, så stedet først litt “jalla” ut – men jeg fant Mama Beach, som jeg hadde sett meg ut, og fikk en solseng uten parasoll til ti euro. Olbia er tydeligvis mye billigere enn Costa Smeralda.

Det er veldig mye strandselgere på Sardinia, og de samme kommer gjentatte ganger per dag og spør om å selge deg de samme tingene. Vet ikke hva det er med Spania og strandselgere, men det finnes nesten ikke i Hellas.

Pittulongu overrasket faktisk veldig positivt som strand. Været derimot… mye skyer, litt sol, tjueåtte grader og vind fra alle kanter. Vannet var faktisk noe av det fineste jeg har sett på Sardinia, krystallklart og turkist – men for kaldt til å bade. Alt blåste: håndkle, bok, caps, til og med taket på solsengen falt ned i hodet på meg.

Sand i øynene, boksider som blåste ut av boken og en iskaffe som ikke reddet dagen. Frukten her var dessuten helt krise – halvråtten vannmelon. Etter en stund orket jeg ikke mer og tok bussen tilbake til Olbia.

Selve byen var heller ingen opplevelse. Kun en interessant gate – Corso Umberto, med litt butikker og en havn med et pariserhjul.

Spiste lunsj på SAS Tapas: en tørr toast med tomat og mozzarella til tjueto euro. På dette tidspunktet var jeg så ekstremt matlei at jeg nesten ikke visste hva jeg skulle spise. Fant et bakeri med pistasjkaker, men de kom ikke i nærheten av det jeg hadde spist på Sicilia så jeg spiste de ikke opp.

Denne dagen skulle mamma komme for å joine meg på resten av turen, så jeg dro tidlig til flyplassen for å være der når hun kom ut, men også for å prøve å få tak i leiebil. Måtte jobbe meg ihjel med å finne transport til stranden neste dag, og til havnen for å komme oss til Korsika dagen etter. Helt fortvilende med transport her, det er så ekstremt dyrt at jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å betale for det. Noen tilbud var på syv hundre euro en vei (!). Jeg ble til og med scammet av et firma som heter Airport Taxi Transfers og skrev med sikkert femten ulike sjåfører som enten var fullbooket, uprofesjonelle eller skulle ha blodpris.

Sammenbruddet var nært da jeg i tillegg fikk melding om at beach cluben vi hadde gledet oss mest til – morgendagens høydepunkt – kanskje måtte stenge på grunn av ekstremvær. Da mamma heller ikke svarte etter at flyet hennes hadde landet, knakk jeg helt sammen. For en dag, og utrolig kjipt for mamma å komme til dette, selv om timingen for å få selskap for min del ikke kunne vært bedre.   

Heldigvis hadde vi forhåndsbooket transport via Booking til åtte hundre kroner som faktisk fungerte fint. Vi kom oss til Porto Rotondo, og etterpå gikk vi en tur langs havnen og inn til piazzaen hvor det var konsert.

Spiste middag på Tartarughino, som jeg hadde reservert tidligere – og endelig, litt oppreisning: en god cacio e pepe, og en hyggelig restaurant. Men det blåste fortsatt iskaldt. Jeg gikk med dongerijakke og skulle helst hatt bukse. Etter middagen dro vi rett tilbake til rommet. Følte meg sliten, kald og tom etter en dag som mentalt hadde gått altfor mye med på å prøve å finne løsninger på en fortvilende situasjon.

Nesten morgen våknet jeg kvart over syv, for en gangs skyld ikke av bossbilen! Prøvde å sove videre, men det gikk ikke, så jeg tok på treningstøyet og dro ut. Jogget ned til bystranden og gjorde noen øvelser der før jeg jogget tilbake.

Ved den lille stranden ligger dette koselige båthuset, som fungerer som en kafe og ligger rett ved alle yatchene. Koselig sted å sitte for en kaffe eller lunsj i solen. På veien tilbake kjøpte jeg med kaffe til mamma – som viste seg å være en shot, så det ble ikke helt som planlagt, hehe. Etter en rask dusj og litt pakking var vi klare for å ta bussen til Baja Sardinia. Vi fant ikke noe transport som var innafor på pris så derfor endte vi opp med å måtte bruke bussen, som var begrenset til tre avganger per dag.

Vi kom frem litt etter klokken tolv og gikk derfra en og en halv kilometer til Cone Club, som ligger inne på det enorme området til 7 Pines Hotel. Bare å komme seg gjennom området var en treningsøkt i seg selv – en kilometer ned til sjøen! Heldigvis plukket en golfbil oss opp mot slutten.

Stedet var lekkert – bygget inn i naturen med en restaurant, trebrygger, et lite badested og komfortable solsenger. Men vinden… helt ekstrem! Parasollene kunne ikke brukes, menyene blåste av gårde, og bølgene var så store at det ikke gikk an å bade. De hadde også redusert strandmeny på grunn av vinden.

Likevel var stemningen rolig, håndklærne store, og servicen upåklagelig. De fulgte opp hele tiden. Minimum spend på 200 euro, men ingen egen solsengpris – det var i det minste noe.

Maten derimot imponerte ikke, bortsett fra mamma sin sandwich og fruktfatet mitt som var et lite kunststykke i seg selv. Kaffen og lemonaden var dårlige, og desserten – en smeltet is og en tørr kake – var rett og slett trist.

Vi endte opp med å betale to hundre euro for en spend på 174, noe som var litt irriterende, men det var vanskelig å følge med på summen siden menyen manglet priser. Det var sikkert taktisk av dem.

Etter hvert blåste det så mye at glass veltet og knuste rundt oss. Likevel ble det en bedre stranddag enn jeg hadde trodd, for etter flere dager med regn og skyer var det faktisk sol. Vi kunne nok blitt lenger, men måtte dra rundt halv seks for å rekke å dusje og skifte før Phi Beach. Det ble stress – sminkeposen min blåste ut av vesken så pudderet knuste, og jeg mistet en ring mellom noen sprekker – fant den aldri igjen.

Golfbilen kjørte oss heldigvis opp igjen til gaten – helt magisk med tanke på hvor lang og kjip den kilometeren inne på området var. Vi gikk videre til Baja Sardinia sentrum, som viste seg å være… en gate, et par restauranter og en liten fontene.

Ikke mye å se, og jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde valgt å bo der – men stranden der var nydelig og nesten uten vind! Hadde vi visst det, hadde vi selvfølgelig heller tilbragt dagen der.   

Så gikk vi videre til Phi Beach, to kilometer unna. Det føltes langt og slitsomt i vinden. Midt underveis kom den verste beskjeden: båten til Korsika neste dag var innstilt hele dagen på grunn av ekstrem mistralvind. Der falt det stigende humøret rett i dass. Hele turen dit gikk med til å stresse med nye planer – finne ny båt, booke hotell for en ekstra natt, kontakte leiebil, beach clubs og transport.

Phi Beach er kjent som Costa Smeraldas mest ikoniske beach club, med solnedgang og luksusstemning – men den sterke vinden ødela alt.

Bølgene slo opp over gjestene, og nesten ingen steder var det mulig å sitte uten å kjøpe bord.

Vi fikk en drink inkludert i inngangsbiletten på seksti euro per person, men det var ikke særlig stas. Vi måtte stå og drikke den, sugerøret fløy ut av glasset, og håret kom i veien hver gang vi skulle ta en slurk. Det verste man kunne gjøre her var å ta på seg lip gloss, håret klarte søren meg å komme seg ut av hårstrikken og.

Det var kaldt, ubehagelig og skuffende. Og fordi vi ikke fikk tak i transport hit, måtte vi til og med gå før solnedgangen vi hadde betalt for, for å rekke dagens siste buss tilbake.

Turen tilbake til bussen føltes uendelig, men vi var utrolig glade når den kom ti minutter over tiden. Da vi endelig kom frem til Porto Rotondo, var vi gjennomfrosne og sultne.

Vi dro til Carmen og bestilte søtpotetfries, guacamole og chips – enkelt, men godt, og heldigvis raskt. Vi fikk sitte inne fordi det blåste så kaldt ute. Altfor kaldt til å være juli og skikkelig kjipt at dagene i Costa Smeralda ble sånn. Jeg hadde ikke med meg klær til det, og det ødela opplevelsen av stedet veldig.

Neste dag skulle egentlig være den siste på Sardinia, og vi skulle ha blitt hentet klokken åtte for å rekke båten klokken 10.20. Siden den dessverre ble kansellert fikk vi beholde leiligheten til elleve, og flyttet transporten til tolv. Det var faktisk deilig med en treg start – jeg rakk å vaske håret før vi dro. Vi spiste frokost på Ami, med croissant, frukt, pannekaker og iskaffe – skikkelig hyggelig start på dagen. Taxien kom en time forsinket, så det var flaks at vi ikke hadde noe vi måtte rekke.

Klokken ett var vi endelig på vei til Santa Teresa Gallura, hvor vi hadde booket hotell for å være nærmest mulig båten i håp om å komme oss videre neste dag. Turen dit tok en time – og kostet 190 euro. Jeg hadde spurt rundt tjue ulike tilbydere, og prisene varierte fra 190 til 700 euro (!). Helt absurd.

Vi kom frem til Hotel La Funtana rundt klokken to, omtrent en kilometer fra sentrum, men nært havnen. Et firestjerners hotell på papiret, men rommet var slitt og føltes mer som 2–3 stjerner, og var absolutt ikke verdt over to tusen kroner. Bassenget var greit, og de hadde et lite treningshjørne ute som jeg fikk brukt. Jeg ble kvalm etter bilturen og måtte legge meg litt, mens mamma tok seg en time ved bassenget. Været var overskyet, med litt solglimt og mye vind – atten meter per sekund.

Etter litt downtime gjorde vi oss klare for å sjekke ut byen vi egentlig ikke skulle sett. Vi gikk en kilometer til sentrum og fant restaurant-området. Booket bord på Ristorante da Thomas til kvart på syv og ruslet en times tid i butikker før middag. Restauranten var virkelig et lyspunkt – superhyggelig sted med gode vegetarmuligheter og masse spennende tilbehør. Litt kaldt inne, men ellers perfekt. Vi fikk enorme mengder brød og flatbrød, og porsjonene var små, så jeg endte opp med å spise altfor mye brød og ble stappmett. Olivenoljen herfra var helt himmelsk.

Etterpå gikk vi opp igjen til sentrum og videre til bystranden, som så nydelig ut, men vinden var fortsatt ganske ekstrem.

Vi fikk også sett borgen, som dessverre stengte klokken syv. Derfra er visstnok det beste stedet å se solnedgangen fra, sammen med terrassen over stranden – men denne dagen ble det ingen solnedgang, bare storm. Kjipt å fryse så mye på ferie.

Selve sentrum er lite, men sjarmerende – en kompakt kjerne av restauranter, butikker og isbarer. Vi kjøpte et kakestykke fra Petit Bakery på vei hjem – utrolig godt. Alt i alt rakk vi å se det meste på bare noen timer, og Santa Teresa føltes mye koseligere og mer helhetlig enn Baja Sardinia. Vi møtte til og med en norsk mann som drev en klesbutikk sammen med kjæresten, og kjøpte en blondeskjorte der. Han sa at vi var veldig uheldige som traff på maistralvinden akkurat nå.

Tilbake på hotellet rundt elleve, litt slitne og småfrosne. Vi kunne egentlig ikke pakke ut, siden vi bare skulle bli en natt, så alt føltes litt stress. Bestilte taxi til båten neste dag – fikk ti på ni, selv om vi egentlig ønsket halv ti. Nok en tidlig morgen i vente. Jeg prøvde å kontakte et annet taxiselskap for å få senere avgang, men det anbefaler jeg ikke – sjåføren ble skikkelig sur og holdt på å kansellere turen. Tydeligvis snakker taxiselskapene sammen her.

Neste morgen våknet vi heldigvis til mindre vind. Vi var trøtte i trynet, men tvang oss opp klokken syv for å rekke både trening og frokost før vi måtte pakke og bli hentet. Kom tilbake til rommet kvart over åtte, og det ble helt kaos å rekke dusj, frokost og pakking på bare tretti minutter. Vi sjekket ut ti på ni, og taxien sto klar i resepsjonen.

Etter tre minutter i bil kom vi oss til kaien, og med en times forsinkelse med båten kom vi oss heldigvis til Korsika. Følelsen av å forlate Sardinia var helt fantastisk, det er ikke en øy jeg kommer til å besøke igjen.

Costa Smeralda er uten tvil vakker – krystallklart vann, elegante marinaer og lekre små butikker – men bak det postkortperfekte ytret skjuler det seg et sted som rett og slett ikke er verdt pengene. Prisnivået er skyhøyt, servicen ujevn og alt føles overdrevent eksklusivt for eksklusivitetens skyld. Uten bil er det nesten umulig å komme seg til de fine strendene, og transport koster latterlige summer. Selv de enkleste solsengene ligger på nivå med luksusresorter andre steder i Middelhavet – men uten den samme stemningen.

Porto Rotondo var riktig nok pen og roligere enn Porto Cervo, men ble også fort litt kjedelig. Det føltes som et område bygget for de superrike, ikke for vanlige reisende. Vinden, været og den konstante logistikken rundt alt gjorde det hele stressende mer enn avslappende. Kort sagt: Costa Smeralda er flott å se på bilder, men for meg var det ikke verdt verken pengene, strevet eller forventningene.

Cagliari, hovedstaden på Sardinia, er en by som overrasket meg med sin blanding av middelhavssjarm, koselige smug og moderne, kosmopolitisk liv. Byen ligger vakkert til med utsikt over havet, og byr på alt fra kulturelle opplevelser til avslappende strandliv på Poetto. Jeg likte meg mye bedre i Cagliari enn jeg hadde forventet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg ankom Cagliari fra Catania på Sicilia – en kort flytur på sytti minutter med ITA som jeg betalte rundt tusen kroner for. Heldigvis var det bare ni kilometer til hotellet, og jeg slapp unna med en taxituren på ti euro. Hotel Italia der jeg betalte tusen kroner per natt var dessverre mer shabby enn jeg hadde sett for meg. Rent, men med gammel strietapet, mørkt treverk og fellesområder fulle av oppussing. Badet var stusselig, og dusjen såpass liten at jeg måtte stå på utsiden for å barbere leggene. Beskjeden om at treningsrommet var stengt på grunn av oppussing hjalp ikke på inntrykket.

Etter å ha pakket ut kofferten forlot jeg hotellet for å utforske byen. Hatet fra Catania satt fortsatt litt i kroppen, og jeg kjente på en uro for om fire netter her ville føles altfor lenge. Angsten ble sterkere da jeg gikk gjennom de første gatene – de virket tomme og øde. I en park satt mange afrikanske menn som stirret, og jeg så ikke en eneste turist. Jeg begynte å søke etter leiebil og vurderte å dra tidligere, kanskje til Alghero.

Heldigvis fant jeg veien til Stampace, hvor det var flere restauranter og en mer livlig atmosfære. Her fikk jeg en kombo av det autentiske og det turistiske: smale, noen ganger bratte gater; eldgamle bygg ved siden av moderne restauranter og kaféer. Jeg satte meg ned på Ex Tipografia og bestilte en avokadotoast – den var kjempegod, og det var fantastisk å endelig få noe annet enn italiensk mat.

Deretter gikk jeg videre over Piazza Yenne, som er en av de mest sentrale og levende plassene i byen. Piazza Yenne fungerer som et slags skjæringspunkt mellom bydelene Marina, Stampace og Castello, og er et populært møtested for lokalbefolkning og turister. Spesielt om kveld og sommernetter fylles den med folk som sitter ute på kafeer og barer, for en drink, is, eller en rolig spasertur.

Den fungerer både som krysspunkt og som startpunkt for vandringer gjennom gamlebyens gater, og tok meg videre inn i shoppinggaten Via Giuseppe Manno der du finner ganske mange butikker.

Shoppinggaten leder til Bastione di Saint Remy, et vakkert bygg som fungerer både som et kjent landemerke og som et utsiktspunkt i Cagliari. Det forbinder den øvre gamlebyen Castello med de lavere bydelene. En storslått dobbel trapp tar deg fra Piazza Costituzione til den vakre Terrazza Umberto I som gir panoramautsikt over store deler av byen og havet. Her fikk jeg en fantastisk utsikt, og jeg kunne bare forestille meg hvor magisk solnedgangen måtte være herfra.

Turen tok meg videre inn i Castello-området, opp i høyden, der utsikten ble enda bedre og gatene var utrolig koselige. Her ligger også Torre dell’Elefante, ett av de viktigste inngangspunktene til Castello, og katedralen Santa Maria Assunta, et av de viktigste religiøse byggene i byen.

Jeg falt helt for stedet Libarium Nostrum – så vakkert i solnedgang! Plasseringen er spesielt god fordi den ligger like ved bymuren og har en terrasse med panoramautsikt over byens tak og over havet. Etter lunsjen orket jeg ikke noe middag, så jeg kjøpte bare en liten is, litt frukt og parmesan på supermarkedet.

Kvelden avsluttet jeg nede ved marinaen. Strandpromenaden i seg selv var ikke spesielt vakker, men havnen med seilbåtene badet i et nydelig solnedganglys. Jeg gikk tilbake via Via Roma, med butikker og kaféer langs gaten, og endte opp i smugene rundt gamlebyen der hotellet mitt lå. Området hadde mange restauranter, men ikke den samme sjarmen som Stampace og høyden. På vei tilbake møtte jeg en eldre mann som begynte å prate med meg, det ble såpass slitsomt at jeg til slutt trakk meg tilbake til rommet.

Neste dag var det ekstremt varmt – 38 grader på dagen og 33 på kvelden. Varmeste kvelden til nå på turen, og utrolig deilig. Jeg sov ganske bra og kom meg ikke opp før klokken åtte, så jeg ble litt treg på trening klokken ni. Det var mye styr med å få trent på hotellet. Jeg hadde fått beskjed dagen før om at gymmet var stengt, men at jeg kunne komme tidlig neste dag. Ny mann i resepsjonen sa at det fortsatt var stengt, men jeg nektet å gi meg og fikk slippe inn. Jeg hadde tross alt booket hotellet hovedsakelig for gymmet.

Gymmet var greit, med manualer og kabelapparat, litt skittent fordi hele hotellet var under renovering, men det brydde jeg meg ikke om – jobben ble gjort. Etter en kjapp dusj måtte jeg finne ut av bussen til stranden. Heldigvis var det veldig kort vei fra hotellet; Cagliari er mye mindre enn Palermo, og det var deilig. Bussturen var litt kaotisk, med masse folk som skulle til Poetto, byens hovedstrand.

Poetto er gigantisk – åtte kilometer lang med utallige busstopp, så du må vite hvor du skal, ellers ender du opp med å gå langt. Jeg hadde booket solseng på Emerson Beach Club, og betalte tretti euro på sjette rad, uten inkludert mat eller drikke. Jeg ble positivt overrasket – både området, stranden og Emerson var mye mer ordentlig enn Mondello på Sicilia.

På Emerson var alt fresht og turkis-hvitt fra du kom inn. Toalettet var stusselig, men ellers var alt bra. Jeg hadde hele dagen foran meg, og svetten rant konstant i den ekstreme varmen. Ingen reservasjon på solsengene betydde at jeg kunne ha med egen mat, noe som var perfekt siden jeg var såpass matlei etter Sicilia. Lunsjen ble en shake og litt frukt, og de solgte også glass med vannmelon, ananas og små frosne slush på stedet.

Strandmenyen var ganske basic, men det gjorde ikke noe. Jeg lå på stranden til klokken seks og hadde egentlig tenkt å dra opp og spise pasta på den tilhørende restauranten, men menyen startet ikke før klokken syv. Derfor gikk jeg ned igjen og badet i sjøen – vannet var varmt, men litt grumsete på grunn av sand og mange mennesker. Søndager er alltid ekstra travle for da er de lokale også på stranden.

Klokken syv gikk jeg opp igjen til restauranten og bestilte pasta med pesto, sitron og stracciatella – helt ok. Jeg tok bussen tilbake kvart på åtte og scannet busskortet jeg hadde kjøpt med flere klipp, veldig enkelt og i overkant av fem euro for fire klipp.

Etter en lynrask dusj løp jeg opp til toppen av festningen for å rekke solnedgangen. Jeg var der fem over halv ni, og solen forsvant kvart på ni – helt i siste liten. Utsikten var superfin fra toppen, selv om solen gikk bak et fjell og ikke i sjøen. Etterpå ville jeg bare rusle litt rundt og oppdage nye områder jeg ikke hadde sett dagen før.

Skoen min ble ødelagt, så jeg måtte gå ned igjen til rommet for å bytte. På vei ned kjøpte jeg en supergod yoghurtis med pistasjsmak på Cremosa – nam! Etter skobyttet oppdaget jeg en ny shoppinggate, Giuseppe Garibaldi, som jeg utforsket mer de neste dagene. Her lå også Poke House som selger Franui (bringebær med sjokoladetrekk), men det meste var stengt på søndager.

Jeg fortsatte turen min til Villanova-området, med fargerike hus og koselige små piazzaer, og oppdaget skjulte restauranter som plutselig poppet opp rundt meg. Deretter gikk jeg tilbake til Piazza Yenne der det var fullt liv, og oppdaget at klokken var over elleve. Det var fortsatt trettitre grader og supervarmt ute og jeg ville ikke gå inn.

Neste morgen hadde jeg treningsfri og ringte min bror Fredrik og gratulerte ham med dagen før jeg dro ut. Jeg hadde reservert solseng på Le Palmette, men ble skikkelig skuffet da jeg kom dit – plastsenger tett i tett på et lite område. Jeg droppet det og gikk heller tilbake til Emerson, som opplevdes mye bedre. Dette ble første dagen på turen min uten helt klar himmel, litt disig, så det føltes ikke like varmt. Sjøen var ekstremt mye klarere, sikkert fordi det var ukedag og færre folk på stranden. Jeg hadde bare en bok igjen og hadde lyst til å lese hele tiden, men måtte spare den til senere stranddager før mamma kom med ny bok. Det gjorde at jeg kjedet meg litt.

Kjøpte en caprese som var helt ok, men tomatene var litt kjedelige – ingen marinade. Vannmelonen tror jeg ikke var helt fersk, og var lite fristende. Jeg endte derfor med å dra fra stranden litt før fem og tok bussen tilbake. Den var stappfull, så jeg måtte stå hele veien – litt stress.

Etter en dusj gikk jeg ut i gatene for å finne en skomaker som kunne fikse favorittskoene mine, men han hadde ikke lim som fungerte – nedtur. Trøstet meg med samme yoghurtis på Cremosa som jeg hadde spist dagen før, helt fantastisk, og jeg fant ut at jeg måtte ha en dagen etter også. Jeg lette etter nye lignende sko, men fant ikke de samme. Jeg møtte en superkoselig italiensk dame på en skobutikk, og vi kommuniserte via chatGPT. Endte opp med å kjøpe et par sko hos henne, bare fordi hun var så hyggelig.

Senere dro jeg opp på Bastione og fikk med meg solnedgangen. Det var så fint og ikke altfor stappfullt heller. Etter å ha stått der en halvtime, gikk jeg ned til Piazza Yenne og fant en restaurant å spise på. I Cagliari går det stort sett fint å få bord uten booking.

På Corso Dodici spiste jeg cacio e pepe og popletto – grønnsaksboller som minnet litt om falafel. Helt greit, men akkurat da kunne jeg virkelig tenkt meg en stor salatbolle. Blir alltid litt matlei av å være så lenge i Italia uten ordentlig variert mat. Det er ganske ensidig når man er vegetarianer: pizza margherita, pasta alla Norma eller caprese.

Neste morgen stod jeg opp og fikk beskjed om at treningsrommet var stengt – utrolig irriterende når man har valgt hotell nettopp for å kunne trene. Jeg måtte derfor finne alternative løsninger. Nærmeste gym var over tjue minutter unna og kostet femten euro per økt, så jeg bestemte meg for å prøve en løpeøkt i stedet.

Byen egner seg egentlig godt for løping, men jeg har vært litt redd for å løpe fordi jeg har revet opp noen sener i ankelen, og smerten blir ikke bedre av løping. Jeg løp fra hotellet, ned til marianen og videre til Marina di Bonaria, som ligger litt utenfor sentrum. Det var flatt og fint, om enn ganske øde – bare en kafe og en restaurant i området. Fem kilometer senere var jeg helt utslitt, med flere drikkepauser underveis, det var varmt å løpe i nærmere førti grader.

Etter dusj og hårvask tok jeg bussen til Poetto, denne gangen til motsatt ende av stranden, så langt bort fra byen som man kommer. Jeg hadde booket solseng på Frontemare. Halvveis med bussen snudde den imidlertid, og jeg måtte bytte til PQ-bussen som går direkte fra byen. Turen tok over en time, men det var verdt det. Den enden av stranden var helt annerledes – smalere promenade, mer landlig, roligere og langt færre mennesker. Vannet var litt kaldere, men ekstremt klart.

Solsengen på Frontemare kostet tjuefem euro, og jeg hadde nok litt høyere forventninger enn det som møtte meg. Det startet bra med gratis vann, kaffe og håndkle inkludert, men det gikk raskt nedover. Området luktet urin, det var ingen frukt på menyen, og de kunne ikke bruke ovnen på grunn av smådyr (æsj!). Sengene var komfortable, men jeg dro rundt halv seks og tok riktig buss tilbake denne gangen.

På vei hjem gikk jeg innom et konditori som hadde hatt masse digge kaker om morgenen, men alt var tomt. Ting stenger tidlig i Cagliari – mellom halv åtte og halv ni – så man må være tidlig ute for å rekke noe. Makset siste kveld med crepe med is på Kremet (de hadde ikke vaffel lenger) og favoritten på Cremoso.

Jeg ruslet rundt i gatene i et par timer og nøt varmen, gikk opp til Bastione og fikk med meg en siste solnedgang.

Til slutt dro jeg til Su Stampu for byens tynneste pizza – den var virkelig tynn, og en margherita kostet bare fem euro. De fikk ti og var storfornøyde, og det var jeg også. Etter middagen dro jeg tilbake til hotellet for å pakke, siden jeg skulle reise tidlig neste morgen. Turen skulle videre til Costa Smeralda og Porto Rotondo. Jeg hadde booket bil som jeg endte opp med å avbestille for å ta tog og buss. Det tapte jeg over tusen kroner på. Var så sikker på at det var gratis avbestilling at jeg til og med slettet bestillingene, så jeg ikke kunne kontakte dem i etterkant. Angrer skikkelig på at jeg ikke tok bilen når jeg vet hvor krise bussturen til Porto Rotondo ble, men det var informasjon jeg ikke hadde når jeg tok den avgjørelsen.

Jeg føler at jeg hadde akkurat passe med tid i Cagliari til å slappe av og se det jeg ville – hadde bare ønsket litt selskap underveis. Byen overrasket meg positivt – her kombineres historisk sjarm, fargerike smug og koselige kafeer med moderne, pulserende liv. Fra solfylte dager på Poetto til magiske solnedganger over Bastione og Castello, føles byen både ekte og innbydende. Cagliari er definitivt et sted man finner roen i, og et sted jeg anbefaler å stoppe noen dager i 🙂

Taormina er en liten siciliansk perle som føles som tatt rett ut av et postkort. Byen ligger på en åsside med panoramautsikt over det glitrende joniske havet og den mektige vulkanen Etna i bakgrunnen. Her smelter historie, luksus og middelhavsstemning perfekt sammen – fra de brosteinsbelagte gatene i Corso Umberto med elegante butikker og kafeer, til små piazzaer, blomstrende terrasser og koselige restauranter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg ankom Taormina med tog fra Palermo via Messina, en tur på tre timer. Her hadde jeg kjøpt first class-billetter, noe som betydde litt bedre sete og egen stikkontakt. Det var ganske bra, men dessverre var alle setene vendt mot hverandre med veldig liten beinplass. Damen ved siden av meg fikk sol på armen sin og dro ned gardinen, så det ble ganske stusslig å ikke kunne se ut. Jeg måtte slåss litt med henne for å få gardinen opp og ned, og det samme gjaldt plasseringen av beina.

I Messina hadde jeg kun ti minutter mellom togene, noe som ble ganske stress. Jeg stilte meg fremst i vognen for å komme først ut. Jeg skulle fra plattform 7 til 2, og det var DRITT – en lang trapp ned fra plattform syv og en lang trapp opp til plattform to. Med en koffert på tretti kilo i den ene armen og en håndveske på ti i den andre, var det et lite helvete, og jeg fikk en ganske ubrukelig arm resten av dagen.

Toget videre fra Messina hadde mindre komfort enn første del av turen men jeg fikk et sete i midtgangen ved dørene, akkurat som på Vy. Litt stress med folk som strømmet inn og ut, men bedre enn å stå. Etter en kjapp tur på førtifem minutter var jeg nede ved sjøen i Taormina, Giardini Naxos. Der måtte jeg betale tjuefem euro for å komme meg opp i høyden. Kun to kilometer, men mange høydemeter og svinger gjorde at det føltes mye lengre.

I Taormina hadde jeg leid privat leilighet, da hotellene ble for dyre. Da jeg kom opp til leiligheten, fungerte ikke koden, og jeg ble stående lenge ute i solsteiken i trettisyv grader og vente på verten. Leiligheten var romslig og grei, men med noen store mangler: Ingen AC i oppholdsrommet, kun en svak på soverommet, og leiligheten var dobbelt så varm som det var utenfor. Den var også veldig mørk med kun små lamper og ingen taklys.

I tillegg var verten veldig uprofesjonell, blant annet med stadige meldinger og krav om å sende ID via WhatsApp. Han maste også daglig om ting, som å ta bilder av ting for han, alltid med en “How are you???”-melding, noe som var litt slitsomt. Utenom det så var jeg fornøyd med beliggenheten midt i gamlebyen.

Etter at jeg hadde vist ID på et samarbeidende hotell bestemte jeg meg for å sjekke ut byen. Taormina sentrum er veldig koselig; en sjarmerende labyrint av smale, brosteinsbelagte gater med middelalderbygninger, små piazzaer, elegante butikker, koselige kafeer og restauranter: alt med utsikt mot havet og Etna i bakgrunnen.

Jeg gikk langs hovedveien med havutsikt og ble overveldet over hvor langt oppe byen ligger. Jeg passerte det berømte femstjerners hotellet San Domenico Palace fra White Lotus-serien, men stedet var helt barrikadert, og det var umulig å se noe som helst inn. Jeg hadde sjekket alle restaurantene på området en måned tidligere, men alt var fullbooket, så jeg fikk dessverre ikke sett det berømte bassengområdet.

I sentrum lette jeg lenge etter en god salat til lunsj, men menyene hadde nesten bare pizza, pasta og caprese som vegetaralternativer. Til slutt endte jeg på Levante, hvor jeg valgte både vaffel med is og pistasjkake. Veldig godt, men altfor mye med to – klarte ikke spise opp.

Middagen endte noen timer senere på Osteria Villa Zuccaro. Jeg prøvde Pasta alla Norma, en klassisk siciliansk pastarett som består av pasta servert med stekt aubergine, tomatsaus, ricotta og basilikum . Den var helt okei, men ikke noe wow.

Jeg forlot restauranten i tide til å rekke solnedgangen på Amfiteatro Antico. Utrolig nok så stengte de klokken syv, og jeg møtte stengte porter, totalt delja vu til Palermo og Monte Pellegrino. Gikk hjem tidlig og satte meg på balkongen, som hadde utsikt rett mot en bråkete restaurant med sterk fiskelukt.

Jeg følte meg ensom og litt lei meg denne dagen, og fikk litt panikk over at jeg skulle være her fem dager – jeg følte jeg hadde sett hele Taormina på en ettermiddag. Før jeg la meg brukte jeg derfor tiden på å legge planer for de neste dagene for å unngå å føle det samme igjen.

Dagen etter våknet jeg tidlig fordi rommet var veldig varmt, men klarte å holde ut og sove til halv sju. Man må jo egentlig bare nyte den sjeldne gangen i livet man har det så varmt inne. Jeg brukte litt tid på telefonen og bestemte meg for hvilken strand jeg ville besøke, og booket den med en gang. Deretter dro jeg på trening på et lite gym rett nedi gaten, Quarus. Anbefales på ferie! Gymmet var drevet av en hyggelig mann, og det var nesten bare lokale som trente der, hovedsakelig menn. Det kostet femten euro per dag, men jeg fikk tre dager for tretti. Fikk en skikkelig god økt, beina fikk kjørt seg, og til og med hipthrust fikk jeg til – noe som er sjeldent i utlandet.

På vei tilbake stoppet jeg innom matbutikken og så køen på Bam Bar for den berømte frokosten brioche og granita. Fikk aldri testet dette stedet, men prøvde den tradisjonelle frokosten et annet sted senere på turen. Etter en dusj bestemte jeg meg for å gå ned til stranden selv om det gikk busser, det er alltid litt gøy å utforske området man bor i til fots.

Google Maps foreslo raskeste vei, men den var helt krise – svingete, bratte veier og trapper som endte i et gigantisk buskas. Jeg prøvde to ganger å pløye meg gjennom det høye gresset, men ga opp og måtte gå helt opp igjen til toppen, noe som tok tjue minutter ekstra.

Jeg tok så den lengre, men mye bedre og mer normale veien ned til kysten, selv om den også var bratt.

Den tok meg ned til Mazzaro-stranden der den berømte Lido La Pigna ligger. Jeg fikk også sett Villegiatura og Atlantis Bay, to fem stjerners hoteller som så helt magiske ut, men der kostet det henholdsvis tre hundre og hundre og femti euro å leie solseng. Gikk videre til Tao Beach Club, som jeg hadde siklet på hjemmefra. Fint sted, men ikke verdt hundre og femti euro, så jeg var glad for å ha sjekket det ut og fått det ut av hodet.

Ved siden av lå Ipanema by Guess Beach Club, hvor jeg hadde bestilt solseng til sekstifire euro samme morgen. Jeg valgte seng ved bassenget for å få service og tilgang til både basseng og strand. Dersom du valgte stranden så fikk du ikke bruke bassenget.

Jeg fikk utdelt et glass prosecco og ble fulgt til solsengen, hvor det lå en veske med badehåndklær og en badering i samme stil. Kul detalj, minnet litt om La Cabane i Marbella, men sengene var harde og stedet ikke i nærheten så eksklusivt. Allikevel var de ansatte utrolig hyggelige, og servicen var topp.

Jeg koste meg skikkelig med magisk iskaffe og jordbærslush. Vannmelonen var derimot en skuffelse – dyr, vassen og druknet i smeltet is. Lunsjen var bruschetta med tomater og pistasjkake, som var helt greit. Jeg betalte femtifire euro totalt for all mat og drikke i tillegg til solsengen.

Lå der nesten til de stengte klokken seks, før jeg gikk fem minutter til en buss som tok meg tilbake opp i høyden. Bussen var ny og fresh, med AC og kostet under to euro. Helt super måte å komme seg rundt i Taormina på.

Tok en kjapp dusj og hoppet over sminken for fjelltur, sist gang rant alt av ansiktet på grunn av fuktighetskremen som smelter i varmen. Denne gangen gikk det mye bedre uten. Jeg gikk først opp trappene til Chiesa Madonna Della Rocca, en kirke som ligger på en klippe på Monte Tauro, litt utenfor selve gamlebyen. Det er en liten, historisk kirke med enkel arkitektur som er kjent for sin unike beliggenhet hugget inn i fjellet med flott utsikt over byen og havet.

Her lå det også en koselig liten kafe som flere koste seg på med kald drikke i varmen. Derfra var det under ti minutter videre opp trappene til Castello di Taormina, en historisk festning på toppen av Monte Tauro, omtrent 396 meter over havet. Dessverre fikk jeg ikke se annet enn inngangsporten uten å betale ti euro, og siden denne også stengte før solnedgang så sparte jeg de pengene.

I stedet fikk jeg øye på Castelmola, en pittoresk liten middelalderlandsby som ligger på en klippe 529 meter over havet, og bestemte meg for å gå dit. Fra Monte Tauro gikk stien bratt oppover gjennom klipper, olivenlunder og typisk middelhavsvegetasjon. Underveis belønnes du med dramatiske utsikter over Taormina, det joniske hav og vulkanen Etna.

Med seige bein fra trening og mye gåing slet jeg meg oppover, men da jeg endelig kom til toppen, var det magisk å se den rosa himmelen fra borgen.

Castelmola er kjent for sine spektakulære panoramautsikter, og har blitt ansett som en av de vakreste landsbyene i Italia. Castello di Mola er et fort i ruiner, som tidligere ble brukt som festning og fengsel, men utsikten er det ingenting å si på. Nede i den lille landsbyen venter trange, brosteinsbelagte gater og koselige kafeer og restauranter.

På hovedtorget i byen, Piazza Sant’Antonino var det utrolig koselig med en fin restaurant, søt kirke og en balkong hvor man kunne se Etna. Folk sto i lang kø på restauranten Maksim, men en mann var superhyggelig og fant et lite bord til meg alene på siden. Der hadde de en av de beste pizzaene jeg noen gang har fått i Italia, toppet med både mozzarella og parmesan, nam!

Jeg hadde håpet å ta bussen ned igjen rett over klokken ni, men det tok for lang tid å bestille, og først halv ti hadde jeg betalt. Da var jeg iskald og klarte ikke å vente på bussen kvart over ti – det var mye vind der oppe. Jeg endte derfor med å gå ned i mørket, beksvart og med ujevne trapper. Jammen var det godt å komme ned i le.

Nydelig utsikt og Etna i solnedgang. Etter tretti tusen skritt denne dagen var jeg utslitt, og jeg gikk rett tilbake til rommet rundt halv elleve. Hvis du besøker Taormina, så kan jeg absolutt anbefale en ettermiddag i Castelmola.

Neste morgen startet jeg med trening på Quarus, samme sted som dagen før. Etterpå gjorde jeg meg klar for stranden, og denne dagen hadde jeg valgt den kjipe siden jeg skulle på en utflukt og måtte gå litt tidligere. De høye solsengprisene gjør at man må tilbringe hele dagen på stranden for å få valuta for pengene.

Jeg tok taubanen Funivia Taormina-Mazzaro ned, den forbinder gamlebyen med kystområdet ved stranden i Mazzaro. Det kan bli litt lange køer på populære tidspunkt, men ellers fungerte den veldig greit. Prisen var seks euro en vei eller ti tur/retur.

Målet mitt var Lido La Pigna, den første stranden på Mazzaro når man kommer ned med banen. Den var dessverre helt fullbooket, men ved siden lå Il Delfino som hadde ledige plasser. Strendene her var virkelig ikke noe å skryte av – kjipe senger tett i tett, gråaktig grus og grumsete vann der man gikk uti for å bade. Kanskje den kjipeste stranden på øyen, og alle gikk med badesko.

På hver sin side av disse kjipe lidoene lå luksushotellene Mazzaro Sea Palace og Villa Sant’Andrea. De hadde samme kjipe strand, bare med bedre senger – og jeg hadde aldri betalt tre hundre euro for det. Jeg ble på stranden i fire timer, og betalte tretti euro for solseng, det billigste du får i Taormina. Jeg tror et sett kostet femti euro så man sparer ti om man er to.

Jeg kjøpte vannmelonbiter og en deilig granita, som jeg dessverre klarte å søle ut da jeg hadde for mye å bære tilbake fra strandkiosken. En gammel dame som satt foran disken og løste kryssord reiste seg, vasket opp etter meg og fylte slushglasset på nytt. Hun dyttet meg bort da jeg prøvde å hjelpe. Fantastisk service, men det var litt ubehagelig å stå der hjelpeløs og se på når hun tørket opp mitt søl. Rundt halv tre tok jeg banen opp igjen, kjøpte en focaccia med mozzarella, pesto og tomat til å spise på rommet, og fikk det ekstremt travelt for å rekke en dusj med hårvask.

Senere på dagen skulle jeg nemlig på solnedgangstur til Etna med Etna Tribe, et lokalt firma. Det var oppmøte klokken fire utenfor parken via Communale. Jeg var der ett minutt før, men ingen kom. Kvart over sendte jeg melding, og fikk beskjed om at guiden hadde problemer med bilen, men skulle komme senest halv fem. Jeg sto i solsteken, uten sted å sitte, med insekter flyvende rundt. Jeg fikk se hagen, kjempekoselig med fantastisk utsikt mot sjøen, men forsinkelsen gjorde at jeg nesten mistet lysten på hele utflykten.

Da klokken nærmet seg fem, kom guiden – Guiseppe, en liten, hyggelig fyr som tok seg god tid med oss. Turen skulle egentlig vært over kvart over ni, men vi kom ikke hjem før elleve. Han kjørte som et svin opp de svingete veiene til Etna, to tusen meter over havet, men kvalmearmbåndene mine fungerte faktisk, så det gikk fint. Hele gruppen var stille og litt sure etter forsinkelsen på veien opp.

Første stopp var smaking på lokale produkter: olivenolje, pistasjkrem, pesto og vin. Ikke favoritten på turen, men her begynte folk å snakke litt sammen, og stemningen ble hyggelig.

Så var det opp på selve vulkanen. Under føttene kjenner du den grove, vulkanske steinen og askepartikler som gir en sprø og litt ustødig overflate. Landskapet rundt er dramatisk og skarpt, med svarte lavafelt, små kratere og spor av gammel vulkansk aktivitet, mens fjellene og havet strekker seg i det fjerne.

Guiseppe ga oss mye historie om Etna og de ulike kraterne, noe som ga en del stopp underveis.

Luften var frisk, kanskje litt for frisk, og jeg var glad jeg hadde med både bukse og jakke. Skoene ble fulle av lava, anbefaler å låne i stedet for å bruke egne.

På solnedgangsturen får du ikke kommet opp til det siste og høyeste krateret, men lavafelt, kratere og vulkanske landskap får et gyllent, magisk lys fra solen som går ned, og det var fantastisk flott.

Da vi kom ned, trodde vi at siste aktivitet; en lava-grotte, ville bli droppet fordi det var såpass sent. Neida! Hjelmer og lommelykter ble utdelt, og vi krøp inn i hulen. Bekmørkt, lavt tak, og iskaldt så var det en freaky opplevelse.

Det hjalp ikke når det kom en flaggermus flygende rett over hodene på oss, og rottene løp rundt beina våre – ni personer på bakken, hylte i panikk! Helt syk opplevelse, både morsom og ubehagelig.

Vi hakket tenner da vi kom ut. Turen hjem føltes mye kortere, og det var deilig å komme tilbake i varmen etter en spennende dag.

Neste dag sov jeg helt til klokken åtte, natten gjennom – så deilig! Hadde også fri fra gymmet, så dagen startet skikkelig chill. Jeg hadde booket solseng i Letojanni, men hadde god tid, så jeg bestemte meg for å sjekke ut Isola Bella først.

Isola Bella er en liten naturlig øy utenfor Taormina, ofte omtalt som “perlen av Middelhavet”. Den ligger i en bukt ved Taormina Mare, og er forbundet til fastlandet med en smal stein- og grusstripe som tidvis forsvinner under høyvann.

Jeg tok taubanen ned, krysset veien og gikk alle trappene ned til stranden. Stranden foran den lille øyen er populær, og var fullstendig kaotisk med folk tett i tett over alt.

Første del var skikkelig shabby, med grus, steiner og slitne solsenger som lå oppå hverandre – ikke noe fristende i det hele tatt.

Ved siden av dukket noen fine senger opp, tilhørende La Plage, men de kostet 189 euro og var egentlig ikke verdt det – de lå jo på akkurat samme strand, bare mer behagelige og hadde håndkle inkludert.     

På “gratis”-delen nå folk nesten oppå hverandre. Jeg ble veldig lite imponert over Isola Bella og stranden her, så jeg tilbragte ingen tid her.

Jeg gikk opp igjen til hovedveien (det er ganske bratt!) og ventet på bussen til Letojanni. Den kom femten minutter etter rutetid, akkurat da jeg holdt på å gi opp og dra derfra. På bussen møtte jeg en hyggelig italiensk jente fra Puglia som forklarte meg hvor jeg skulle gå av. Siste stopp i Letojanni var cirka tjue minutter før stranden jeg skulle på, så jeg måtte gå siste del langs en promenade med kafeer og strandbarer – helt greit.

Jeg hadde booket Nueva Spiaggia Paradiso via Stefano Forever, helt i enden av stranden. Jeg ble tatt imot av en hyggelig dame som viste meg rundt: restaurant, kafé, bar, basseng, dekk og strand. Jeg hadde booket på “sea view deck”, blant de billigste plassene, åtti euro for to. Fikk en myk og digg seng med utsikt over sjøen og et stort blått badehåndkle – mye bedre enn min lille serviett som bare dekker rumpa, men mørk blå var litt upraktisk. Det var nesten førti grader denne dagen og det sved seriøst på hælene når håndkle ble varmet opp av solen.

Ellers var alt upåklagelig – veldig god service, digg iskaffe, fantastisk avokado-toast med egg, og den beste vannmelonen på turen. Drikkeprisene var stive – smoothie femten euro, drink tjueto – så jeg holdt meg til vannflasker på 0,4 liter for syv euro. Sjøen her var fantastisk – fine, glatte steiner og det klareste diggeste vannet jeg har sett. Fordi det var så varmt badet jeg faktisk to ganger, satt lenge og nøt det på steinene med beina i sjøen. Ved betaling ble jeg positivt overrasket – “bare” førti euro for en person, pluss fem euro i service. Dette stedet kan jeg virkelig anbefale.

Jeg forlot beach cluben halv seks og på veien sjekket jeg ut hele Letojanni-promenaden. Stranden var ikke noe spesielt – litt grå og grusete – men vannet magisk, og solsengene kostet bare tolv euro hele veien. Jeg hadde planer om å ta bussen tilbake fra samme sted jeg gikk av, men den kom aldri, så jeg endte opp med å gå hele veien tilbake. På veien dro jeg innom Atlantis Bay, som jeg ble helt obsessed over. Det var et femstjernes hotell der man kunne leie solseng for 150 euro per dag, men jeg endte med å prioritere Catania. Kommer for alltid til å angre på det, fikk SÅ godfølelsen der på Atlantis.

Jeg kikket også på et annet sted hvor jeg ble kjørt ned til resepsjonen i golfbil for å spørre om pris – 300 euro for en dag. De rike har virkelig penger. Orket ikke gå siste del opp i høyden, så gikk rundt Isola Bella og fant et busstopp som tok meg tilbake til Taormina på ti minutter. Jeg stoppet innom Nove som har et utrolig utvalg av pistasj søtsaker. Denne isen er noe av det beste jeg har smakt.

Hjemme halv åtte, og da var det godt med en dusj. For en gangs skyld sminket jeg meg og tok på kjole for en stroll i Taormina. Prøvde å finne noe jeg ikke hadde sett før, men det var faktisk ikke mer å oppdage, så jeg ble gående på Corso Umberto, som omtrent utgjør hele byen.

Jeg prøvde desperat å finne vegetarmat som ikke var pizza, pasta eller caprese – håpløst! Kun femstjerners hotellene hadde noe annet, men der var prisene for høye. Jeg endte til slutt opp midt på Corso Umberto på et helt ok sted og spiste gnocchi alla sorrentina – ingenting slår den jeg fikk i Polignano i 2023. Alt stengte klokken elleve, og da var det eneste alternativet å spise is eller ta en drink, så jeg dro tilbake på rommet for å planlegge siste dag og henge opp klær fra vaskenmaskinen som brukte tre timer.

Siste dagen var jeg usikker på hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde sykt lyst til å dra til Atlantis og ta pizzakurs etterpå, men samtidig ville jeg besøke Giardini Naxos, Catania og Siracusa. I tillegg hadde jeg en knekt negl som måtte fikses, og en treningsøkt som allerede var betalt.

Jeg startet på Quarus ved åpning klokken åtte og fikk inn en god økt. Jeg likte meg virkelig godt på dette lille gymmet, perfekt sted å trene på ferie. Deretter dro jeg til Esterika for å fikse den knekte neglen klokken ni. Jeg var der fem på, men hun kom heseblesende kvart over, ikke forvent on time her. Resultatet ble ikke spesielt lekkert, og prisen var svinaktige tjue euro. Men bedre enn å gå rundt med en knekk.

Etter en dusj kledde jeg meg for tur. Jeg tok bussen litt før elleve og ble sluppet av ved starten av Lungomare Giordini Naxos. Her var det endelig normale solsengpriser, ti euro per seng. Tett i tett som vanlig, men ikke like ille som i Taormina. Stranden hadde mer sand, et smart valg for barnefamilier.

Jeg gikk hele strandpromenaden bort til togstasjonen – ekstremt varmt, det rant fra ansiktet, men fint å gå langs vannet med varierende kafeer og restauranter på andre siden. Ikke samme viben som i Taormina, men mer som en typisk charterdestinasjon.

Jeg tok det lengste toget til Catania – sekstifem minutter. Det finnes også noen avganger som bare tar førti. Kom av på Catania Centrale, og stedet føltes stort og overveldende. Utenfor togstasjonen var det kaos med busser og turister overalt.

Jeg gikk de to kilometrene inn til sentrum, ekstremt sliten, seig i kroppen og med ødelagte ankler. Joggeskoene i varmen hjalp heller ikke. Gatene var kjipe, tomme og uinspirerende.

Kom endelig til Piazza del Duomo, som var litt oppskrytt. Kirken var fin, men elefantfontenen var nesten usynlig.

Jeg var sulten så jeg satte meg ned på den institusjonsrike kafeen Prestipino og fikk endelig testet den berømte lunsjen brioche og granita – faktisk ganske bra og til helt andre priser enn i Taormina. Jeg valgte pistasjgranita til briochen, og la til en arancini med spinat og mozzarella for å smake på det også.

Sammen med granateplejuice betalte jeg bare tolv euro for alt dette inkludert tips. Kult å smake på, og alt var egentlig godt, men ikke sånn at jeg har behov for å kjøpe det igjen.

Jeg ruslet rundt i gamlebyen, noen fine bygg og få koselige kafeer, ellers skitten, lite innbydende og full i stinkende søppel. Handlegaten Via Etnea var en gedigen skuffelse, med kjedebutikker og lite liv. Villa Bellini-parken var grei, og jeg fant en liten koselig restaurant i Via Santa Filomena som sikkert er hyggelig på kveldstid.

Etter fire timer var jeg mer enn klar for å ta toget tilbake – lykkelig for å forlate denne shabby byen.

Jeg angret så sykt på at jeg ikke betalte i dyre dommer for en solseng på Atlantis og tilbrakte hele dagen der. Siracusa rakk jeg heller ikke, da over fire timer på tog ville tatt for mye av dagen, og det ble ikke noe pizzakurs. Jeg var så sjeleglad jeg kansellerte hotellet i Catania og valgte å bo i Taormina i stedet, for denne byen er noe av det kjipeste jeg har besøkt.

I leiligheten fikk jeg tid til å pakke og vaske håret – deilig, for det var ikke enkelt å finne tid til det med alle utfluktene mine. Jeg pyntet meg og gikk for å spise på Villa Zuccaro Pizzeria, byens beste restaurant oppe i høyden med stor panoramaterrasse. Køen utenfor var insane, men damen som håndterte alt gjorde en fantastisk jobb.

Jeg satte meg på liste og ble ropt opp etter tjue minutter. God service og fantastisk pizza – et imponerende maskineri. Jeg bestilte margherita med bøffelmozzarella og pistasjpesto – sykt digg. Pizzaen betale jeg femten euro for, ikke ille i det hele tatt.

Jeg avsluttet kvelden med en siste stroll gjennom Corso Umberto – virkelig en koselig by. Taormina ble min favoritt på Sicilia, sammen med dagsturen til Cefalu.

Siste morgenen stod jeg opp klokken åtte, pakket ferdig og gikk kilometeren ned til busstasjonen med trettifem kilo bagasje. Heldigvis gikk det nedover, så det var greit selv om det ble varmt. Busselskapet Etna Transporti hadde sendt mail om å være der tretti minutter før, men det stemte overhode ikke – bussen var ikke der tjue minutter før, heller ikke ti minutter før. Italienerne respekterer virkelig ikke andres tid. Bussen forlot Taormina tjuefem minutter over tiden og ble trettifem minutter forsinket til flyplassen.

Ved ankomst flyplassen i Catania var det kaotisk og skittent, og vanskelig å vite hvor man skulle gå. Siden vi var sene var innsjekken åpen, men en mann oppholdt hele køen i en time, og det tok ekstremt lang tid å sjekke inn. Jeg stilte meg i køen kvart på elleve og var innsjekket ti på tolv, kun femten minutter før boarding. Heldigvis var køen i sikkerhetskontrollen nesten null, så det gikk raskt. Jeg rasket med meg en vannflaske og litt siste pistasj-søtt i desperasjon og gikk til gaten.

Flyplassen var ikke stor, kanskje som Flesland, men overfull og trang, og minnet mye om Firenze. Vi var i flyet tjue minutter før takeoff, og jeg fikk hele seteraden for meg selv – spesielt digg siden jeg hadde fått tildelt midtsete. Flyturen tok en time og ti minutter, med gode seter og god plass, og ingen problemer med overvekt og innsjekket bagasje på 25,2 kg.

Jeg må bare nevne at jeg opplevde veldig god service på Sicilia. Overalt sto folk på for å gi meg det beste, på restauranter, hoteller og under utflukter. Spesielt husker jeg restauranten etter fjellturen i Palermo, servitøren på reatauranten i Castelmola, Atlantis og de andre luksushotellene i Taormina, guiden på Etna-turen, og damen i døren og servitøren på Villa Zuccaro Pizzeria.

Alt i alt likte jeg meg veldig godt i Taormina. Det var koselig å rusle rundt i Corso Umberto, sjekke ut små piazzaer og butikker, og stranddagene på Nueva Spiaggia Paradiso med det klareste vannet jeg har sett var helt magiske. Atlantis Bay stakk seg virkelig ut, drømmen er å bo der og nyte luksusen hele dagen. Samtidig er maten alltid litt frustrerende som vegetar; menyene er veldig repetetive, få sunne alternativer, og jeg går aldri så mye opp i vekt på noen ferie som i Italia.

I 2025 gikk sommerferien til tre av Middelhavets perler: Sicilia, Sardinia og Korsika. Sicilia er Middelhavets største øy, kjent for vakre strender, livlige byer som Palermo og Taormina, og den majestetiske vulkanen Etna. Sardinia er berømt for turkise strender, dramatiske klipper, sjarmerende kystbyer og jet set life. Korsika, som er Frankrikes øy, byr på ville fjell, krystallklare strender og pittoreske små landsbyer.

Jeg opplevde fantastiske steder med magiske strender, sjarmerende byer og luksuriøse beach clubs, men også ekstreme priser, køer og uventet ekstremvær som gjorde at ikke alt gikk helt etter planen. Det var en ferie med store kontraster – fra luksuriøse oaser til utfordrende transport og stengte attraksjoner – som likevel gav minner for livet. Reising er ikke alltid perfekt, men det er ekte. Nye destinasjoner blir ikke alltid nye favoritter, men det gir alltid minner.

Jeg startet reisen på Sicilia, med Palermo som første stopp. Palermo er Sicilias hovedstad og en by rik på historie og kultur, hvor moderne livsstil møter gamle tradisjoner. Her finner man travle markeder som Ballaro og Capo, barokkarkitektur, koselige piazzaer og smale smug. Byen ligger ved kysten, med både pulserende byliv og havutsikt. Palermo er på ingen måte en polert by, men jeg er allikevel glad jeg valgte å bruke noen dager her.

Jeg dro hjemmefra klokken fem om morgenen for å ta flytoget til Gardermoen. Flyet til Roma var i rute og landet til og med tjue minutter før tiden. Jeg fløy med SAS og ITA, og betalte 2200 kroner inkludert fast track og bagasje. Kofferten ble sendt direkte, men jeg måtte likevel sjekke inn på nytt i Roma. Heldigvis slapp jeg å gå ut – jeg fant en skranke i transit-området. Flyet videre var en time forsinket, så jeg hadde veldig god tid.

Roma Fiumicino er en gigantisk flyplass med mange muligheter, men håndbagasjen min var altfor tung, og det fantes ingen vogner tilgjengelig. På toppen ligger en stor Eataly med pizza, pasta og søtsaker – perfekt for å slå i hjel tid. Flyturen videre til Palermo tok bare førtifem minutter, men flyet var veldig trangt. Flyplassen i Palermo er relativt stor, på størrelse med Flesland i Bergen, og bagasjen kom raskt. Jeg var sliten og orket ikke ta buss, så jeg endte opp med taxi. Turen tok rundt tretti minutter, men kostet svinaktige sekstifem euro.

Jeg sjekket inn på Hotel Plaza Opera, hvor jeg betalte cirka tusen kroner natten. Rommet var lite og enkelt, men rent, og badet var romslig – så jeg var fornøyd. Beliggenheten var i den nyere delen av byen, med butikker, restauranter og bussforbindelse til Mondello rett i nærheten. Det var rundt to kilometer å gå til gamlebyen og togstasjonen.

Etter å ha pakket ut var jeg sulten, så jeg spiste på Poke House rett over gaten. Der tok jeg en salatbowl med edamame, feta, frukt og grønnsaker – kjempegodt. I tillegg hadde de Franui, som jeg elsker! Franui er frysetørkete bringebær med et tynt crispy sjokoladetrekk, fantastisk snack.

Etter å ha spist gikk jeg videre for å bli kjent med byen. Det første som møtte meg var Teatro Politeama, en av byens største konsertsaler og operascener, og startpunktet for Palermo sentrums sentrale og livlige område, omgitt av butikker, kafeer og parker.

Veien derfra tar deg videre til Via della Liberta og Via Ruggero Settimo, byens shoppinggater med både luksusbutikker og lokale designere. På Piazza Verdi ligger Teatro Massimo, som faktisk er Italias største operahus. Området rundt er fylt med kafeer, restauranter og historiske bygninger, og på den store trappen foran fasaden sitter det ofte lokale ungdommer og koser seg med medbragt mat og drikke.

Jeg gikk gjennom byen og ned mot sjøen for å se solnedgangen. Havnepromenaden Foro Italico strekker seg langs kysten på nedsiden av sentrum og byr på utsikt over havnen og Middelhavet. Promenaden er bred med en stor gressbakke, og palmetrær. Mange beskriver området som perfekt for spaserturer, jogging eller en rolig ettermiddag ved vannet.

Jeg ble ikke veldig imponert: promenaden lå feil vei i forhold til solnedgangen, og området fremsto som ganske slitt. Kafeene var få og lite innbydende, og bakken hadde en brungrønn, litt trist karakter.

Jeg er allikevel enig i at det var et fint sted å løpe. De arrangerte også treningsgrupper der.

I havnen ligger også Porta Felice; to store, barokke porttårn som markerer åpningen mot havet, og marinaen La Cala, full av seilbåter og yachter, med promenade langs vannet. Helt ærlig synes jeg ikke det var noe særlig spesielt å se.

Jeg gikk derfor inn igjen i byen med planen om å finne et sted å spise, men jeg var ikke sulten etter lunsjen, så jeg tok tidlig kveld. Klokken ti var jeg tilbake på rommet, trøtt etter en lang reisedag, og det var deilig å endelig legge seg.

Neste dag startet jeg på hotellrommets treningsrom, som faktisk var overraskende bra – med både tunge vekter og kabelmaskin. Etter en kjapp dusj gikk jeg til bussholdeplassen ved Piazza Crispi for å ta buss 806 til Mondello. Den kunne man ikke ta uten kontanter, men heldigvis hadde jeg fem euro igjen fra en tidligere tur jeg hadde vært på.

Bussen skulle gå hvert tiende minutt, og en tur-retur-billett kostet tre euro og femti cent. Bussen var stappfull, forsinket og helt kaotisk. Turen tok en hel time, selv om den egentlig skulle ta førtifem minutter, og hadde over tretti stopp på veien til stranden.

Da jeg endelig kom frem ble jeg litt skuffet. Mondello er Palermos mest kjente stranddestinasjon, kjent for sin vakre bukt med krystallklart vann og fin sand tolv kilometer utenfor sentrum. Selv om stranden i seg selv er fin, fremsto området som shabby og slitt, med dårlig asfalterte gater, en blanding av sand, grus og ødelagt asfalt.

Lidoene (privat drevet organisert strand med fasiliteter) lå tett i tett, med lange køer, slitne solsenger og begrensede fasiliteter, noe som gjorde det lite fristende å legge seg ned.

Jeg endte til slutt på Mondellos hovedattraksjon, Lido Balneare, hvor man kunne leie en enkel seng for tjue euro. Det virket som det beste alternativet, med toaletter og dusjer. Selve stranden var nydelig – krystallklart, varmt vann, og jeg fikk en seng på første rad da jeg kom rundt halv tolv.

Her lå jeg og stekte i over trettifem grader og nøt den første soldagen i ferien. Jeg badet ikke for det er så stress med vått badetøy når man skal på busser og offentlig transport, men vannet var klart og fint.

På stranden lå Alle Terrazze, en lekker restaurant med balkong mot vannet, men de krevde reservasjon. Litt skuffende at man heller ikke fikk kjøpt vann på området – man måtte ut på gaten for det. Der fant jeg en pizzavogn som solgte ferske pizzaer til fem euro. De så veldig gode ut, og man kunne ta dem med tilbake inn på stranden. Jeg droppet det, men da jeg pakket sammen rundt halv fem, kjente jeg at jeg var sulten, så jeg gikk til piazzaen i Mondello. Der var nesten alle restaurantene stengt mellom lunsj og middag.

Jeg passerte et “I Love Mondello”-skilt med masse knuste glassbiter foran – og faktisk var det glasskår spredt utover hele området, som opplevdes ganske shabby. Restauranten Didue, som jeg hadde sett meg ut, var dessverre også stengt. Jeg vet det er mulig å velge å bo på hotell i Mondello, men med mindre du kun vil gå på stranden og ikke gjøre noe annet så hadde jeg heller valgt Palermo.

Til slutt endte jeg opp tilbake på La Lunette, som hadde en flott beliggenhet rett på stranden, ikke langt fra der jeg hadde solt meg hele dagen. Caprese-salaten jeg bestilte var ganske basic og kjedelig, servert med litt ristet loff.

Heldigvis reddet desserten opplevelsen – en vaffel med pistasjis. Isen var helt fantastisk, en av de beste pistasjisene jeg har smakt, ekte pistasj, skikkelig intens og god på smak.

Bussen tilbake til sentrum gikk rett over gaten klokken seks. Den var mindre full, hadde bedre aircondition, og turen tok kun førtifem minutter, som den skulle. Tilbake på rommet tok jeg en etterlengtet dusj, men jeg hadde ikke så god tid – i Palermo stenger mye tidlig.

Klokken halv åtte gikk jeg ut. Butikkene stengte allerede klokken åtte, men det var mye liv i gatene. Jeg startet på Rinascente, byens største department store, som har en flott rooftop med bar, restaurant og utsikt mot solnedgangen. Deretter fortsatte jeg til Seven Restaurant, en enda bedre rooftop med panoramautsikt over byen og solen som gikk ned. Stemningen var fantastisk – jeg elsket viben, men det var ikke helt det samme å være der alene.

Jeg vandret derfor videre inn i gamlebyen, gjennom smale gater og smug, forbi kirker og små kaféer. Da fant jeg Quattro Canti, et av Palermos mest ikoniske og fotogene bypunkter, kjent som hjertet av byens historiske sentrum. Navnet betyr “de fire hjørnene”, og refererer til de fire palassene som omslutter krysset. Hvert hjørne har fasader med barokke statuer og fontener, som representerer årstider, spanske konger og skytshelgener.

Ved Quattro Canti var jeg egentlig på vei til katedralen, men ble lokket inn på restauranten Carlo V da jeg så at de hadde cacio e pepe på menyen. Retten var helt ok – liten porsjon til femten euro, men det passet greit etter den sene lunsjen i Mondello. Hadde likevel valgt et annet sted neste gang.

Katedralen i Palermo var enorm, og utenfor var det en forestilling på gang. Her var gatene også opplyst med dekorasjoner, nesten som julelys. Jeg bestemte meg for å komme tilbake og sjekke ut katedralen i dagslys. Spaserte Via Maqueda ned igjen, der restaurantene lå tett i tett, før jeg til slutt kom tilbake til hotellet halv elleve – sliten i beina etter en lang dag.

Mondello fristet ikke til gjentakelse, spesielt ikke med bussturen dit. Derfor stod jeg opp halv åtte neste morgen og pakket baggen for en dagstur til Cefalu. Jeg gikk en halvtime til togstasjonen Palermo Centrale og hadde god tid før toget gikk 09.36. Det kan anbefales å komme tidlig, for toget står klart på plattformen og fylles raskt opp – da risikerer man å måtte stå. Billett er lurt å kjøpe på stasjonen, det er billigere enn på nett. Jeg betalte syv euro for billetten, tenk om offentlig transport kunne vært så billig i Norge. Toget var moderne og med aircondition, og turen tok rundt femti minutter med fem stopp underveis. Deler av reisen gikk langs sjøen med fin utsikt.

Cefalu er en av de mest sjarmerende kystbyene på Sicilia, kjent for sin pittoreske gamleby, vakre strand og dramatiske beliggenhet ved foten av La Rocca, et høyt klippefjell som reiser seg bak byen. Jeg likte meg skikkelig godt her, og det er kanskje en av de få stedene på Sicilia der du har alt på samme sted, perfekt for barnefamilier.

Fra stasjonen gikk jeg omtrent en halvtime til Calette Reef Club, hvor jeg hadde booket solseng. Prisen var hundre euro for en dobbeltseng uten håndkle (ti euro ekstra hvis man ville leie), noe som var langt over smertegrensen, men det viste seg å bli en av de beste dagene på hele turen min, så jeg angrer ikke. Det eneste som er synd er at man alltid blir straffet for å være alene. Om man er to så hadde jo dette blitt halv pris.

Veien til Calette gikk først gjennom den sjarmerende gamlebyen med sine smale gater, og deretter ut i mer åpent landskap langs sjøen.

Til slutt kom jeg frem til en liten oase med solsenger på en kai over havet. Reef-klubben er strandklubben til femstjerners hotellet Le Calette, med beliggenhet rett ved sjøen. Stedet opplevdes som behagelig og chill – et perfekt sted å slappe av,  nyte sjøutsikt, fine omgivelser og god service.

Her var det skikkelig deilig – stekende sol, svak bris, lyden av bølgeskvulp og krystallklart vann. Man badet fra kaien, og det var ikke strand, så man kunne ikke stå på bunnen. Akkurat det var kanskje litt kjipt, men gjorde at vannet var veldig rent og fint.

På stedet spiste jeg en grov avokadotoast til lunsj, drakk en skikkelig god shaken coffee (nesten som gresk frappe, uten kunstige siruper), og senere unnet jeg meg en pistasjis – ekte, kremete og helt magisk, som bare på Sicilia. Prisene på mat og drikke var langt mer humane enn solsengene: vann fire euro, toast tolv euro.

Jeg ble hele dagen, fra før klokken elleve helt til klokken seks, det var helt fantastisk. De hadde både dusj, toaletter og skifterom, så jeg fikk dusjet, sminket meg og gjort meg klar for å utforske Cefalu videre.

Planen var egentlig å spise middag i Cefalu, og jeg hadde bordreservasjon halv ni. Men da jeg oppdaget at siste tog tilbake til Palermo gikk klokken ni, måtte jeg avbestille. Jeg rakk likevel en runde gjennom gamlebyen igjen, via Piazza del Duomo og Lungomare.

Gamlebyen er bygget i middelalderen og preget av smale brosteinsgater, små piazzaer og sandfargede steinhus med balkonger fulle av blomster. Den domineres av Duomo di Cefalu, en imponerende katedral fra 1100-tallet. Man finner rester av gamle bymurer og middelalderske porter, som Porta Pescara, en liten bue som åpner seg rett mot sjøen.

Gamlebyen ligger rett ved kysten, så flere av gatene leder ned til små klippekanter eller sandstranden midt i byen. Sistnevnte var full av lidoer på rekke og rad, litt kaotisk, så jeg var glad jeg ikke hadde valgt å tilbringe dagen på bystranden. Likevel var stranden fin, med gyllen sand og klart vann.

Det fineste området fant jeg ved Bastione, et gammelt fort ytterst mot sjøen. Her føltes det litt som å gå i en tidløs labyrint der små smug plutselig åpnet seg til sjøutsikt eller vakre piazzaer. Gatene var smale og fulle av restauranter, flere med vinduer rett mot solnedgangen – helt magisk stemning.

Jeg klatret opp på Bastione-muren og satte meg for å se solen forsvinne i havet, noe den dessverre ikke gjør i Palermo. Det var ikke altfor mye folk, så stemningen var avslappet og magisk. Jeg kjøpte meg en granita og nøt øyeblikket helt til solen gikk ned, før jeg måtte powerwalke tilbake til toget. Med Italias notorisk treige billettautomater rakk jeg toget bare ett minutt før avgang – flaks, for det var dagens siste.

I Palermos gater var det kaos med Rosalia-festivalen, og Via Maqueda kokte av liv. Dette er visstnok en årlig folkefest og religiøs feiring, til ære for byens skytshelgen, Santa Rosalia, fordi hun hjalp til med å redde Palermo fra en pest i 1624. Byen er full av prosesjoner, messer, folkesamlinger, musikk, mat og fyrverkeri. Siden jeg ikke fikk spist i Cefalu måtte jeg ha noe mat før jeg tok kveld, og endte da opp på Curtigghiu. Der bestilte jeg en pistasjpasta med stracciatella – første bitene var fantastiske, men retten ble raskt kvalmende, så jeg klarte ikke spise opp.

Neste dag fikk hotellgymmet kjørt seg igjen – veldig bra start på dagen. Trente sammen med en annen jente, men fikk heldigvis spille min egen musikk. Hadde booket solseng på Solemar i Addaura til tjuefem euro. Det virket å være den eneste beach cluben i området. Planen var taxi, og jeg hadde lastet ned It Taxi-appen, som er mest brukt her. Ulempen: den viser ingen pris på forhånd. Da sjåføren kom, ville han ha førti euro for en syv kilometer lang tur (!) – altså nesten tusen kroner tur/retur for noen få kilometer. Helt uaktuelt, så jeg måtte i gang med nytt bussmareritt, femti stopp og krav om kontanter som jeg ikke hadde.

Jeg hadde brukt mine siste kontanter på fredag, og minibanker har høye gebyrer (5–8 euro per uttak). På søndager er mange i tillegg stengt, noe som er veldig rart. Etter mye leting fant jeg en BNP Paribas-automat som tok fem euro i gebyr. Tok første buss et stykke, måtte vente tjue minutter på neste, og deretter videre gjennom trettito stopp (!) Bussene er helt uten informasjon om hvor man er – uten Google Maps hadde jeg vært sjanseløs. Byen utenfor sentrumskjernen føltes shabby, mye søppel og glassbiter. Heldigvis var denne bussen mye bedre enn den til Mondello, nesten tom, så det var ikke så kvalmende. Den stoppet kun på en tredjedel av stoppene og.

Etter 1 time og 45 min (!!) var jeg endelig framme på Solemar – bare syv kilometer unna. Den ligger langs Lungomare Cristoforo Colombo i Addaura, et naturskjønt område i utkanten av byen. Den er hovedsaklig kjent som en gigantisk nattklubb, men med sin fantastiske utsikt over Palermos golf, tilbyr den også herlig avslapning ved sjøen på dagtid.

Jeg ble møtt av en hyggelig dame som hadde navnet mitt, betalte tjuefem euro og ble vist til solsengen. Først ble jeg plassert på en stor kjip platting, men senere fikk jeg flytte ned på klippene ved havet. Helt magisk – trettifem grader, frisk bris, magisk utsikt og lyden av havet. Badingen var litt krevende med bølger og tau festet i klippene, så jeg koste meg på solsengen i stedet.

Mat måtte man kjøpe og hente oppe ved bassenget, men de virket ikke strenge på medbragt. Jeg kjøpte en boks med ananas og vannmelon, men ellers var menyen lite spennende – nesten ingenting vegetar.

Egentlig skulle jeg dra fra Solemar klokken fire for å rekke å besøke katedralen og gå tur til Monte Pellegrino, men det var så digg på klippene at jeg ble lengre. Tok bussen rett før fem og var tilbake halv seks. Etter en rask dusj og skifte til sporty klær, småjogget jeg to og en halv kilometer til katedralen – svetten rant!

Kom akkurat inn på siste adgang til taket og betalte syv euro for det. En liten tur opp i smale trapper så fikk jeg fin utsikt på rooftopen, men mye var også avsperret. Tips: kom tidlig eller helt sent på dagen for minst kø.

Derfra prøvde jeg å komme meg videre til startpunktet til Monte Pellegrino, et kjent kalksteinsfjell som stiger 606 meter over havet og dominerer horisonten i Palermo. Bussene går sjelden på søndager, så jeg måtte igjen ty til taxi – tjuefem euro for fire kilometer. Hadde kun spist litt frukt hele dagen, og gikk rundt i hele området for å finne vann, som var helt umulig å oppspore. Ikke ideelt å ta fatt på en fjelltur sånn, men jeg hadde dårlig tid før det ble mørkt og ville se solnedgangen fra toppen, så jeg bestemte meg allikevel for å gjennomføre.

Det finnes flere merkede stier som fører til toppen av fjellet, hvor man kan nyte spektakulær utsikt over Palermo og havet. Turen er fire kilometer og 450 høydemeter, ganske bratt, men jeg kjørte på og gikk opp på cirka femti minutter. God treningsøkt, men for de som ønsker en mer komfortabel vei til toppen, er det mulig å kjøre eller ta buss. Jeg møtte ingen andre på veien, men jeg hadde selskap av mange små øgler som krysset veien foran meg, og gresshopper som skrek høylytt.

Ved ankomst Santuario di Santa Rosalia stod det heldigvis en automat der jeg kunne kjøpe vann, og jeg slukte to flasker på stedet. Santuario er et sjarmerende klosterkapell som ligger på toppen av Monte Pellegrino. Jeg møtte stengte porter litt før klokken åtte, men klarte å overtale en mann som ryddet i området til å slippe meg opp. Kikket inn i klosteret, men fikk beskjed at det var stengt så jeg gikk ut og posisjonerte meg på muren klar for solnedgangen halv ni. Nydelig utsikt før jeg ble kastet ut noen minutter senere. Nede på bakken var det bare tett med trær og ingenting å se. Utrolig skuffende og dårlig at de oppfordrer til turen under solnedgang, men stenger akkurat da det er finest der.

Dessverre rakk jeg heller akkurat ikke å gå til Monte Pellegrino-toppen. Det var 1.3 km lenger og jeg hadde lyst å gjøre det, men bussen gikk tilbake kvart på ni og da hadde jeg akkurat misset den. Å sitte oppi skogen der i mørket sammen med myggen var helt uaktuelt. Så det beste med denne turen ble treningen opp, ellers ikke særlig imponerende.

Buss 812 tok meg tilbake til sentrum for under to euro. Utsikten ned de ekstreme svingene under solnedgangen var helt fantastisk. Tilbake i sentrum fant jeg en liten perle: Mudu Pizzeria, og jeg var skikkelig sulten etter nesten ingen mat hele dagen. Koselig stemning, lokale gjester og superhyggelig eier som ga meg bord selv i svette treningsklær. Med kun italiensk meny og dårlig engelsk valgte jeg feil pizzabunn i forhold til den jeg hadde lyst på, men jeg kunne uansett spist alt på dette tidspunktet, og det smakte veldig godt.

På vei tilbake til hotellet fant jeg ut at jeg ikke orket å bevege meg inn i gamlebyen igjen, selv om det var ting jeg ikke hadde sett. Jeg kom over en fantastisk isbar, Tuppulia, med enormt utvalg og store porsjoner. Det ble siste treat i Palermo før jeg landet i sengen etter en magisk dusj.

Siste dagen i Palermo våknet jeg rundt syv og kjente at beina fortsatt var slitne, så jeg droppet treningen og tok en rolig morgen i stedet. Pakket kofferten ferdig og hadde god tid før utsjekk klokken ni. Jeg tok taxi til togstasjonen to og en halv kilometer unna og betalte tretten euro, den beste prisen jeg har fått på taxi til nå.

Jeg skulle ta et Intercity-tog til Messina, og videre til Taormina, og hadde heldigvis forhåndsbestilt sitteplass. Reiste på første klasse, som i praksis betyr litt mer komfortable seter og egen stikkontakt. Turen fortsetter i neste innlegg, i Taormina.

Alt i alt var Palermo et fascinerende møte mellom kaos og sjarm – en by full av kontraster, hvor støy, trafikk og søppel lever side om side med storslått arkitektur, folkeliv og ekte italiensk stemning. Det er ikke en destinasjon for deg som søker det polerte og luksuriøse, men for den som liker historie, kultur og autentiske opplevelser, vil jeg si at det er greit å ta en tur innom Palermo, selv om den ikke er et must.

Kypros er et sted som fanger hjertet med en gang – mitt andre hjem, et sted jeg alltid vender tilbake til. Fra Larnacas rolige gater og solfylte kystpromenade til Ayia Napas magiske strender og gode restauranter, er øyen for meg en blanding av godfølelse, gode venner og skjulte perler. Her finner man noen av verdens vakreste strender og sjarmerende kaféer som innbyr til lange, late dager i solen, samtidig som Ayia Napas herlige beach clubs gir uforglemmelige minner sammen med venner. Kypros er mer enn bare et reisemål – det er en livsstil, et sted der hver dag føles som en perfekt balanse mellom ro, skjønnhet og energi.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det skulle være en enkel og grei tur fra Istanbul til Kypros med en kort mellomlanding i Athen. I stedet ble det et stort prosjekt som tok over tolv timer. Etter å ha sagt ha det til Trude og Thea i Istanbul forsvant flaksen min, og flyet til Athen ble forsinket med like mye som mellomlandingen jeg skulle ha der – en og en halv time. Ergo mistet jeg flyet videre. På statistikken min flere år tilbake har jeg mistet 70% av mellomlandingene jeg har hatt, det er utrolig slitsomt, og det kan ikke være særlig lønnsomt for flyselskapene.

Den planlagte dagen på stranden og på brunsj-restauranten gikk i vasken, og jeg ble sittende hele dagen på et lite område på Athens flyplass, utrolig kjedelig. Eneste fordelen var at jeg kunne jobbe litt sånn at de to neste dagene jeg skulle jobbe ble litt kortere. Kompensasjonen for forsinkelsen var en åtte euro matkupong, provoserende da man ikke fikk noe mat for åtte euro. Da flyet fra Athen også ble forsinket, kom jeg ikke frem til Larnaca før klokken syv på kvelden. Taxien til sentrum var blitt overraskende dyr, tjuefem euro. Ikke lenge siden jeg betalte femten her.

Jeg sjekket inn på Blazer Hotel og hadde ikke høye forventinger til 180 euro for tre netter. Det overrasket veldig positivt, og jeg hadde alt jeg trengte på et rent og romslig rom, inkludert skrivebord til å jobbe litt. Jeg fikk pakket ut kofferten og dro ut for å spise.

Larnaca er mitt andre hjem, her bodde jeg i 2011 og 2012, og jeg er veldig glad i den lille strandbyen. Dessverre så føltes den nå ganske herjet. Da jeg bodde der var gatene fulle i butikker og liv, nå var det meste jevnet med jorden, og kun strandpromenaden Finikoudes var intakt. Jeg håper dette bare er midlertidig under oppussingen og at ting kommer tilbake etter hvert. Kveldsturen endte med en nydelig burrata-salat på The Brewery, en av mine favoritter i Larnaca.

Neste morgen startet jeg med en joggetur langs sjøen til Mackenzie. Beina føltes friske, og for første gang på lenge løp jeg uten slim i halsen, det har faktisk vært en stor utfordring i Norge om vinteren der man konstant er litt halvforkjølet og snufsete.

Mackenzie er et livlig strandområde som kombinerer avslappet strandliv med byens urbane energi. Her var det heldigvis like fin som alltid, med Lush og Rebuke som høydepunkter, selv om favoritten min Ammos hadde tapt seg litt. En unik attraksjon ved Mackenzie Beach er nærheten til flyplassen. Flyene som lander rett over hodet gir en spennende opplevelse for både turister og fotografer. 

På veien tilbake fant jeg et nytt sted, Nusa Beach Bar, et avslappet strandsted med tropisk atmosfære. Med sin kombinasjon av bambusmøbler, grønne detaljer og en åpen, luftig terrasse, ga Nusa en perfekt setting for å nyte sol, sjø og lekre drinker. Jeg fikk høre fra venner at maten ikke var den beste, men det fikk jeg ikke testet.  

Etter fem timer med jobb på hotellrommet dro jeg tilbake til The Brewery for brunsj, og det var som å finne et nytt favorittsted. Helt magisk brunsj, med et så stort utvalg at det var umulig å velge. Jeg endte opp med både yoghurt bowl og bagel med egg, avokado og halloumi, nam!

På stranden blåste det så mye at jeg var redd parasollene skulle fly av gårde, men jeg fikk noen timer i solen. Det gjorde godt for en vinterblek kropp. På kvelden møtte jeg Andrea og Jonas, og vi dro til Metropolis Mall. Alt skjer der nå, og det føles trist at sentrum har mistet så mye liv. Jeg besøkte favorittbutikken min Kelly’s men fant ingenting denne gangen. Rart hvor vanskelig det er å finne noe når man ikke føler seg vel i egen kropp. Jeg kjøpte en tights på Oysho, et par sandaler fra Tamaris og noen øredobber før vi spiste pizza på Al Dente.

Det stedet er helt greit, men det føltes litt trist at jeg måtte bruke en av de få dagene på middag der når det er så mye annet godt i denne byen. Selskapet var absolutt det viktigste, og det var utrolig koselig å se Andrea igjen. Jeg føler meg så hjemme på Kypros, og har alltid lyst å flytte tilbake. Hver tur ender i leilighetssøk før fornuften får meg ned igjen på bakken. Men av og til sitter jeg allikevel og lurer på hva jeg gjør i Oslo med seks måneder vinter og isolasjon hvert år.

Dagen etter startet jeg på It’s Time Fitness, der jeg alltid trener når jeg er i Larnaca. Gymmet koster åtte euro per dag, men uten håndkle kommer man ikke inn, så jeg måtte kjøpe et til ti euro. På vei ned igjen til hotellet gikk jeg innom flere butikker og endte opp med både smykker og sko. Finner alltid noe i Larnaca.

Til brunsj denne dagen testet jeg Onar, et lite og sjarmerende sted midt i sentrum. Menyen var ikke stor, men nøye satt sammen – og full av fristelser. Jeg endte opp med en helt nydelig salat med chevremousse, friske jordbær, nøtter, pistasjpesto og en syrlig jordbærdressing. Til slutt fikk jeg endelig en skikkelig god frappe – noe jeg har savnet! I Spania og Istanbul fikk jeg enten en altfor sterk og bitter variant uten søtning, eller en kvalmende søt utgave med smakstilsatt sirup.

Deretter ble det Finikoudes-stranden igjen – rett og slett fordi den ligger bare noen minutters gange fra hotellet. Jeg hadde egentlig lyst å dra til Rebuke, Lush eller Nusa, men å gå tre kilometer føltes litt stress når jeg hadde mye annet på planen. Så da ble det Finikoudes på nytt. Ikke den mest spennende stranden, men utrolig deilig med varmen – og solsengene i Larnaca er superbillige til bare to euro og femti cent.

Etter fire timer på stranden gikk jeg videre til Milk and Honey, et sted som alltid frister med søtsaker. Jeg bestilte en vaffel toppet med iskrem og friske jordbær – og det var rett og slett himmelsk. Sprø utenpå, myk inni, perfekt balansert med sødme og friskhet. Helt klart noe av det beste med Larnaca, og et sted jeg alltid må innom minst en gang på turen.

På kvelden spiste jeg middag på Elia Backyard sammen med Andrea. Jeg bestilte en pumpkin orzotto med fetakrem som var skikkelig god, selv om drikkemenyen var litt skuffende. Myggen var et lite minus, men restauranten hadde en koselig bakgård med hyggelig atmosfære. Etterpå gikk vi en tur ned til Finikoudes – og jeg merket igjen hvor mye jeg savner å bo her. Senere møtte vi Ionas og noen av vennene hans, og ble med dem ut en liten tur i byen.

Så kom onsdagen – og nattesøvnen ble totalt ødelagt av byggearbeid som startet i fire-tiden og holdt meg våken til syv. Likevel klarte jeg å presse meg ut på en løpetur før frokost. Denne gangen var det mye varmere enn på forrige joggetur, og tempoet ble litt roligere. Etterpå dusjet jeg, vasket håret, pakket kofferten og sjekket ut. Heldigvis fikk jeg lov til å beholde rommet en time ekstra, noe som gjorde morgenen litt mindre stressende.

Selv om jeg elsker Mackenzie, kommer jeg meg sjelden på stranden dit når jeg først er her – og denne dagen ble heller ikke noe unntak. Jeg endte opp på Finikoudes nok en gang, men kjente meg litt rastløs, så det passet fint med brunsj med Andrea klokken fire.

Vi møttes på Smoothie Factory, et nytt tilskudd i byen. Jeg bestilte en avokadotoast som var god, men kanskje litt for lik det jeg kunne fått hjemme?

Det jeg derimot virkelig setter pris på på Kypros, er at de har et stort utvalg av alkoholfrie drinker – og grapefrukt-sodaen jeg valgte var helt nydelig, frisk og lett bitter på den perfekte måten. Etterpå ruslet jeg innom noen butikker igjen, og endte selvfølgelig opp med å kjøpe de svindyre glitter-ballerinaene jeg hadde tenkt på i to dager og ikke klarte å få ut av hodet. Noen ganger må man bare gi etter 🙂

Senere ble vi kjørt til Ayia Napa av Jonas, og der startet marerittet: Green Bungalows Hotel. Jeg hadde til og med spesifikt skrevet “no ground floor”, men hva fikk vi? Jo da, ground floor. Takk for den. Da vi åpnet døren til rommet fikk vi nesten hjertestans – og panikken slo inn umiddelbart. Heldigvis kjente Jonas folk som jobbet der, så vi fikk flyttet en etasje opp. Men ærlig talt, disse rommene burde vært ulovlige å leie ut.

For hva møtte oss? Et interiør fra 80-tallet som hadde sett bedre dager… i 80-tallet. Skitne møbler du ikke tør å sette deg på, en dusj med gardin der vannet renner over hele gulvet (spaopplevelse deluxe), et do så gult at jeg vurderte å ta bilder for å sjekke om det var en ny fargetrend, harde senger som føltes som planker, og et kjøleskap som lakk som et fossefall fordi frysedøren manglet. Som bonus hadde vi små maur som romkamerater. Man må gå med sko hele tiden for å overleve, og glem alt om daglig rengjøring eller håndkleskift – her snakker vi maks to ganger per uke. Det eneste som faktisk fungerte var AC-en (halleluja!) og en liten balkong med plaststoler. Konklusjon: jævlig.

Heldigvis skulle Andrea være der med meg første natten, så vi var to om å takle marerittet. Etter å ha flyttet opp en etasje dro vi på middag, og selv om rommet var en katastrofe, var det godt å se Maria og Maria igjen. Salaten med geitost og halloumi på Liquid var virkelig god, og jeg koser meg alltid maks i selskap med disse jentene. Men natten? Ikke før klokken to var vi i seng – og med pappvegger rundt oss var det helt håpløst å få sove. Vi prøvde AC-en, men etter hvert måtte jeg kle på meg mer og mer for å overleve kulden, og til slutt ga jeg opp og slo den av. Synd, for AC-en blokkerer jo faktisk mye av lyden fra naborommet – ellers kunne det vært ha hjulpet litt.

Torsdag våknet vi slitne etter en natt med minimal søvn – partyungdommer gjennom pappvegger tar på – så treningsfri var mer enn velkomment. Vi gjorde oss klare og spaserte den korte turen ned til Sigma for at Andrea skulle få frokost. Der møtte vi Maria og Ivelina, og sammen dro vi videre til Makronissos Beach.

Vi valgte Levels Beach Bar, og selv om prisen på tretti euro per solsengsett først virket høy, viste det seg å absolutt være verdt det. Etter opplevelsen med hotellet orket jeg ikke tanken på slitte plastsenger og ekle toalettfasiliteter bakerst på en fullstappet strand.

På Levels var sengene tykke, komfortable og perfekte for å synke ned og bare nyte solen. For femti euro kunne man leie en gazebo, men der var det ingen sol, så derfor betalte vi seksti for fire senger, med vannflasker inkludert. Det var en helt magisk pause fra kaoset på hotellet.

Det er ikke så enkelt å samle alle jentene, så det var utrolig koselig at alle var med. Når Ivelina måtte dra på jobb kjørte Maria for å hente Maria så vi kunne spise lunsj sammen. Hun ble lenge og satt en stund med oss på solsengene. Porsjonene var gigantiske – jeg gikk for en frisk chevresalat, og så hadde vi en søtpotetfries på deling.

Etter hvert dro Maria og Maria, mens Andrea og jeg ble igjen. Det var så deilig å få noen ekstra timer i solen, og bussen var enkel og grei å ta tilbake, til bare to euro. Perfekt løsning for en avslappet dag uten noe form for stress. Vi dusjet og pyntet oss for middag på Bella Italy, en koselig liten italiensk restaurant som allerede har blitt vår nye Quadro. Andrea ble hentet klokken ti for å dra tilbake til Larnaca, mens Maria, Maria og jeg ble sittende og skravle der til de stengte ved midnatt. Etterpå ble jeg med en tur til Maria, hvor vi satt litt på kjøkkenet og pratet før Maria måtte på jobb på Carwash, og tok meg med tilbake til hotellet.

Natt til fredag ble dessverre også elendig – naboene kom hjem klokken tre og fortsatte festen på balkongen, så søvnen uteble nesten helt. Jeg stod opp halv åtte, fortsatt trøtt og ikke helt i toppform, men dro rett over gaten på trening. Fem euro per dag for et bra gym med alt man trenger – Overall Magic er helt supert. Etter en kjapp dusj var det tid for avdelingsledermøte før jeg dro på stranden. Jeg hadde egentlig ferie denne dagen, men syns det var fint å holde seg oppdatert.

Jeg bestemte meg for Paradisos, stranden vi alltid pleide å besøke i gamledager, men det føltes ikke helt som før. Jeg møtte Savvas, men kjente nesten ingen andre der nå.

Menyen var heller ikke like bra som før – heldigvis kunne jeg nyte fersk vannmelon som var helt magisk, og sengene var definitivt bedre enn plastsengene på bystranden. Jeg ble der i litt over fire timer før det var tid for mat.

Det rosa brunsjstedet Alya som jeg har likt godt før hadde endret menyen, og ingenting fristet, så det ble til slutt en boblevaffel – men den var litt mislykket, med vannete is og mye gris. Det virker som de erstatter vanlige vafler med disse overalt nå, og jeg er ikke fan. På vei tilbake til hotellet kikket jeg innom butikkene i gatene, og fikk god tid til å vaske håret før jeg skulle møte Ivelina på Pepper halv ni.

Pepper er et superhyggelig sted for en drink, men menyen er asiatisk, så det er sjelden jeg spiser der. Ivelina og jeg endte opp med å dele litt, og stekte nudler med grønnsaker og søtpotetpure smakte faktisk ganske godt.

Vi ble sittende for drinker etterpå, for uteplassen er veldig hyggelig, musikken bra, og snart ble det dansing. En venninne av Ivelina kom også, og bordet vårt fyltes raskt opp med flere kjente ansikt. Da vi skulle betale, fikk vi beskjed om at alt var “taken care of” – magisk med friends in high places. Jeg kom hjem rundt halv to, og alle ambisjoner om å være i seng før midnatt røk hver dag.

Natt til lørdag fikk jeg endelig sove, og jeg fikk nesten sjokk da jeg våknet og så at klokken nesten var ni. Så deilig! Ivelina hadde sendt melding om å dra på Kaliva, men jeg ville trene først – gymmet er nemlig stengt både søndag og mandag, noe som alltid irriterer meg på Kypros. Jeg kom meg endelig av gårde for en økt rundt kvart på ti. Elsker å trene i varmen – kroppen føltes myk, ikke stiv eller vond, og det var akkurat den starten jeg trengte på dagen.

Etter en kjapp dusj gikk jeg ned til Kaliva, hvor Ivelina hadde fikset solseng på VIP-området ved bassenget, helt foran med direkte utsikt mot stranden. Kaliva er uten tvil en av Ayia Napas beste beach clubs, perfekt plassert på Pantachou-stranden, bare en kort spasertur fra havnen.

Her kan du slappe av, spise god mat og feste på kvelden hvis du ønsker det. Det føles litt mer oppgradert enn bystrendene, og er et herlig sted å tilbringe dagen. VIP-området har store, komfortable solsenger og private cabanas, ideelt om du ønsker ekstra luksus og en litt mer chill vibe.

Et lite basseng gir ekstra mulighet for avkjøling. På selve beach cluben er det en livlig sone med solsenger og parasoller – perfekt for å nyte solen og havutsikten. Restauranten tilbyr en japansk-inspirert meny, men det beste er brunsjen, som dessverre kun serveres til klokken ett.

Vi fikk tildelt tykke, digge senger med store, myke håndklær – magisk komfort, alt for førti euro totalt. Dette er virkelig stedet å ligge; tiden flyr dobbelt så fort som på vanlige plastsenger, og jeg glemte helt hvor dårlig standard jeg bodde i ellers.

Vi rakk ikke brunsjen, og lunsjmenyen skuffet litt med mye asiatisk og en litt tørr salat med quinoa. Men om du er glad i asiatisk mat så tipper jeg du synes denne menyen er veldig bra 🙂

Uansett, jeg koste meg her lenge. Ivelina dro rundt halv fire for å dra på jobb, men jeg ble igjen til klokken seks – ville virkelig ikke dra herfra.

Etter stranden dro jeg innom Fresco og kjøpte en vaffel med iskrem – helt himmelsk med en ordentlig vaffel, nam! Deretter tok jeg turen til favorittbutikken min, og fant masse lekre heklekjoler. Etter en dusj gjorde jeg meg klar for å møte Line og Lars Sverre som også var på Kypros samtidig som meg. Vi skulle spise middag på The Deck som var en tretti minutters spasertur fra hotellet. Jeg valgte en sort kjole med lange armer – kanskje ikke helt optimalt for gåtur i varmen, men helt greit når vi først satt på terrassen.

Restauranten, som ligger på Alion Hotel, er nydelig, med en elegant og luftig terrasse. Maten var fantastisk: jeg gikk for aspargesrisotto, men klarte å miste hele saltkverna oppi, så jeg måtte vente på en ny – flaut, men morsomt å tenke tilbake på. Line valgte orzotto, og Lars Sverre gikk for biff. Alt var kjempegodt, selv om prisene var litt høyere enn andre steder – men absolutt verdt det. Etter middag dro vi innom Los Bandidos, hvor Marian overrasket oss med en gratis strawberry margarita. Vi ruslet gjennom partygaten, møtte Savvas og Chris, og så sa jeg god natt til Line og Lars Sverre som bodde ved havnen.

Natt til søndag ble nok en elendig natt, med masse bråk og få timer søvn, ikke rart at jeg sov ti timer tre dager på rad når jeg kom hjem fra denne ferien, haha. Jeg bestemte meg for å starte dagen med en joggetur – litt frisk luft og bevegelse var akkurat det jeg trengte for å riste av meg søvnmangelen.

Jeg startet joggeturen ned mot havnen, og der var det kaos – hundrevis av stoler sto klare til konserten som skulle gå av stabelen senere på kvelden. Det var tydelig at byen forberedte seg på kataklysmos, pinsefeiringen på Kypros, og en av de største folkefestene i året med boder, konserter, utstillinger og aktiviteter.

Jeg fortsatte joggeturen forbi de ulike strendene, noe som er helt nydelig langs sjøen. Jeg passerte Sandy, Vala, Nissi, Landa og videre til Makronissos. Totalt ble det litt over seks kilometer før jeg snudde og gikk tilbake. På veien stoppet jeg innom alle beach clubs for å sjekke tilgjengelighet på solsenger.

Kataklysmos skaper kaos over alt, og det var ikke en eneste ledig seng på en eneste beach club hele helgen. Fullt innrykk av kyprioter fra alle deler av øyen til Ayia Napa.

Det gjorde meg så demotivert at jeg ikke gadd å gå ned på stranden og legge meg på en plastseng. Jeg har nok endret meg litt de siste årene, og setter ekstremt stor pris på en skikkelig beach club med komfortable solsenger og god mat. Siden klokken allerede var blitt tolv endte jeg opp med å bare bli ved hotellbassenget. Jeg kjøpte litt fersk vannmelon til lunsj og lå der i fire timer, før jeg tok en tidlig dusj og en runde i alle butikkene.

Det ble litt lenge å vente før middag med Maria på Sage klokken halv ti, så jeg dro først hjem for å hvile litt. Jeg følte meg litt rar denne dagen, var klam og frøs mye, men det hjalp når jeg fikk mat. Restauranten var nydelig, og maten var fantastisk – jeg ble stappmett av både salat og gnocchi. Etterpå hentet Maria oss, og vi kjørte hjem til henne i Paralimni. Det var så kjekt å se det nye huset, de hadde pusset opp mye og det var god plass. Ikke i seng før to, noe som har ble en typisk Ayia Napa-kveld!

Mandag morgen hadde jeg egentlig planlagt en ny joggetur, men følte meg helt vrak etter få timer med søvn, og orket rett og slett ikke. Stod heller opp og begynte å pakke litt mens jeg ventet på Maria.

Vi var usikre på hvilken strand vi skulle velge, for det var kaos overalt på grunn av pinsehelgen. Siden klokken bare var ti, bestemte vi oss for Pagida i Ayia Thekla. Der kan man ikke reservere, men tidlig på dagen er det lite folk – kypriotene står ikke opp så tidlig, tydeligvis – og det ble full suksess.

Vi fikk to digre, tykke solsenger på første rad, helt rett i sjøen. Perfekt start på dagen! Deilig bris og en komfortabel solseng til kun syv euro og femti cent totalt – helt utrolig! Sotira er en av de rikeste landsbyene, og selv om området er offentlig, er sengene mye bedre her.

Det er så herlig å være rundt gode venner – tiden flyr, og man føler seg så avslappet og lykkelig. Jeg skulle virkelig ønske vi bodde på samme sted, for vi sees altfor sjelden.

Menyen på Pagida er ganske bra, med både brunsj og lunsj tilgjengelig. Vi bestilte yoghurtbowl, brioche med frukt og mascarponekrem, og en vaffel med egg, avokado og cheddar, alt på deling. Perfekt for å smake litt av alt og nyte maten sammen i solen.

Maria måtte dra og gjøre seg klar for jobb litt over klokken to, og jeg ble igjen for å nyte de siste soltimene alene. Perfekt vær denne turen, rundt tretti grader, og det føltes som om tiden sto stille mens jeg lå der og nøt solen, brisen og utsikten.

Jeg dro litt over fem og startet med en tur til Ayia Thekla-klosteret, før jeg fortsatte til Riva Beach House på marinaen – også et veldig bra valg for en stranddag.

Derfra gikk jeg videre rundt marinaen, hvor jeg oppdaget den magiske kafeen Le Déli Robuchon, som jeg ennå ikke har prøvd. I området ligger også Margherita Artisan Pizza, og noen imponerende yachter lå til kai – virkelig en flott atmosfære i marinaen selv om det er litt rolig.

Jeg fant en buss tilbake herfra, og møtte Line og Lars Sverre til middag på Sale e Pepe etter en dusj. Selskapet var veldig hyggelig, pizzaen ganske god, og sitrondesserten lett og frisk.

Den siste morgenen våknet jeg skamtrøtt etter nok en elendig natt med mye bråk, noe denne turen ble veldig preget av. Jeg skal aldri mer bo på Green Bungalows. Før klokken syv ble jeg vekket av folk som flyttet rundt på terrassemøblene over meg. Samtidig kom flere ansatte dragende med solsenger som skulle skylles rett utenfor rommet mitt, og en lastebil med håndklær og sengetøy stoppet ved balkongen for å avlaste – utrolig. Da var det bare til å stå opp og komme seg på trening.

Gymmet var nesten tomt så tidlig, perfekt for en effektiv økt, før jeg tok en liten tur til Zorbas for å kjøpe med noen favoritter. Tilbake på rommet hadde jeg kun førtifem minutter på å dusje, sminke meg, kle meg, pakke ferdig og lukke kofferten. Taxien var booket til klokken ti og kom som avtalt – sekstifem euro for førti minutter til flyplassen, det har blitt skikkelig dyrt. Før har jeg reist ettermiddag og blitt kjørt av venner, men nå var alle enten på jobb eller sov etter nattskift.

Flyplassen var helt kaotisk, med ekstreme køer og elendige systemer der folk snek og åpnet båndene, så mange stod dobbelt så lenge som andre. Sikkerhetskontrollen tok nesten en og en halv time, og boarding blinket mot meg på skiltet mens jeg ventet på at tingene mine skulle komme gjennom. Jeg rasket med meg to vann og en parfyme til mamma og løp av gårde – nest sist inn på flyet.

Ved takeoff satt jeg ved siden av en mor med en unge på fanget som sparket og plukket på meg gjennom hele starten av turen. Heldigvis fikk de flytte seg, og jeg fikk et ledig sete for meg selv – en luksus jeg ikke har hatt siden før covid. Fem timer på flyet, lang tur og kald kabinluft, men heldigvis varmet solen meg gjennom vinduet hele veien. Det er alltid trist å forlate Kypros, og jeg drar hjem med en klump i magen hver gang. En dag skal jeg ha en liten leilighet her 🙂

Velkommen til Istanbul – en by hvor øst møter vest, og hvor historiske moskeer og sjarmerende smug smelter sammen med hippe kafeer, luksuriøse takterrasser og glitrende utsikt over Bosporos. Lukten av tyrkisk kaffe og baklava blander seg med lyden av båter som krysser stredet, mens byen inviterer deg til å utforske både dens skjulte smug og ikoniske landemerker. Istanbul er ikke bare et reisemål – den er en smeltedigel av historie, kultur og moderne livsstil, hvor gamle tradisjoner møter et pulserende urbant miljø.

Den siste helgen i mai dro Trude, Thea og jeg til Istanbul. Tre hele dager med sightseeing, solskinn, shopping, gode matopplevelser og godt selskap gjorde dette til en uforglemmelig tur. Vi fløy direkte fra Oslo med Norwegian, og møttes på utenlandsterminalen på Gardermoen der de kom fra Stord. Flyturen på tre og en halv time direkte med Norwegian gikk overraskende greit, og ankomsten i Istanbul gikk raskt – etter tretti minutter i passkontrollen stod bagasjen og ventet på oss.

Vi hadde forhåndsbestilt transport, noe som var gull på en gigantisk flyplass hvor det var hundrevis av transportfirmaer å velge mellom. Bilen vi fikk var stor, men med røyklukt og defekte setebelter, samt en sjåfør som kjørte som en gal, var det ganske ubehagelig. Sjåførene kjører nesten inn i hverandre og kutter svinger hele tiden, så vi var glade når vi var trygt fremme på hotellet.

Vi hadde booket tremannsrom på Piya Sport Hotell til under seks tusen kroner for fire netter. Rommet var stort, med tre senger ved siden av hverandre og et bra bad med deilig dusj. Det hadde også frokost inkludert, på taket der det lå et lite basseng, og treningsrom i kjelleren.

Hotellet lå sentralt i Sultanahmet, hjertet av det historiske Istanbul og selve kjernen av gamlebyen. Mange omtaler Sultanahmet som et levende friluftsmuseum, fordi nesten alle de største severdighetene ligger samlet her innen få minutters gange: Hagia Sofia, den blå moskeen, Topkapi-palasset, Basilica Cistern og Grand Bazaar. Området er veldig turistpreget med mange suvenirbutikker, tehus, tradisjonelle tyrkiske restauranter og hoteller.

På mange måter var det et livlig og greit område å bo i, med gode transportmuligheter, men hadde jeg valgt igjen hadde jeg bodd på andre siden av elven, på Karakoy-siden der de fleste “vanlige” butikkene og de beste restaurantene lå.

Det ble mye transport i byen, da den er så stor at man ikke har sjanse til å gå til alt. Det er flere trikker å velge mellom, men Uber er også veldig lettvint, og billig. Eneste minuset er at man ikke kan betale i appen, så prisene var litt variable til tross for at man får oppgitt en minimums- og maksimumspris. Vi opplevde allikevel at Uber var mye tryggere og mer forutsigbart enn taxi, som plutselig firedoblet prisen.

Vi kom såpass sent frem om kvelden at vi egentlig bare kunne gått og lagt oss, men vi var sultne alle tre, så vi tok oss en liten tur ut i nærområdet på jakt etter noe å spise. Istanbul er en by der man alltid finner noe som er åpent, så det ble sen middag rundt midnatt på Beso Rooftop. Helt greit sted, men maten var dessverre skuffende, med en pizza like tykk som pan pizzaen til Pizza Hut.

Torsdagen startet vi med en tur til Balat, en fargerik del av Istanbul med pastellfargede husfasader, koselige kafeer og smale gater. Selv om du ikke trenger så veldig lang tid her, så synes jeg dette området bød på en mer lokal og ekte stemning enn Sultanahmet og Karakoy, litt mer autentisk og sjarmerende.

Balat er kjent for sin fargetrapp og fargerike paraplygate, og mange kommer hit kun for å rusle rundt og ta bilder. Den berømte fargetrappen var dessverre nesten usynlig, så her er det tydelig at redigering har spilt en stor rolle på alle bildene man finner på Instagram.      

Paraplygaten var stengt igjen med et bånd, og man fikk kun lov til å komme inn dersom man kjøpte noe på kafeene der. De hadde allikevel sikret seg med en fotograf utenfor sperrebåndet som du kunne betale for å ta bilde av deg foran paraplyene. Det droppet vi, hehe.

Kort oppsummert så vil jeg si at Balat er Istanbuls fargerike, bohemske og autentiske perle – perfekt hvis du liker å oppdage skjulte gater, ta bilder, og nyte en roligere men kreativ atmosfære.

En kjapp Uber-tur tok oss tilbake til Sultanahmet, og Sultanahmetplassen; et grønt og åpent torg mellom Hagia Sofia og Den Blå Moske. Rundt denne plassen finner du alt fra enkle kebabsteder til elegante takterrasser med utsikt over Bosporos og moskeene.

Vi hadde booket lunsj på Seven Hills, som er en berømt rooftop med god utsikt til byens mest kjente moskeer. Dessverre så var den tyrkiske frokosten vi skulle ha over for dagen, og på menyen var det omtrent bare fiskeretter å velge mellom. Mens vi satt og lurte på hva vi skulle gjøre så begynte det å regne og tordne litt, så da bestemte vi oss for å dra. Fortsatt litt lei meg for at vi ikke fikk prøvd tyrkisk frokost, men alternativet vi fant tror jeg var enda bedre.

I samme bygg som Seven Hills lå Hilton-hotellet Yesil Ev med tilhørende restaurant. Det var virkelig en egen liten oase med grøntområder, lekre behagelige møbler og fontene i osmansk stil. Vi fikk en sofasalong og etter hvert skinte solen opp igjen.

Det ble en magisk opplevelse med sol, god mat og en fantastisk pistasj-is, det perfekte stedet å slappe av, og der vi endte opp med å sitte og kose oss i flere timer. Når det er sagt så var det ikke et billig sted. Vi betalte to tusen kroner for oss tre, og det var egentlig en gjenganger på de fleste steder vi spiste og drakk i byen. Vi valgte nok litt mer internasjonale og moderne steder, så hvis man velger mer lokalt og tradisjonelt så finner man nok bedre priser.

Været var litt ustabilt på denne tiden, og langt fra så varmt som vi hadde håpet. Vi blandet mellom å gå med sommerklær og høstklær i forhold til om det var sol eller ikke, og måtte alltid bære på ekstra klær. Stort sett var det fint på dagen, men det var litt kaldt, spesielt når solen forsvant, og kveldene var veldig kalde, jeg hadde ikke med nok klær.

Vi var så glade og fornøyde over hvor varmt og deilig det hadde vært å sitte i Hilton-hagen så da fant vi ut at timingen var god til å ta en cruise på Bosboros-stredet, en aktivitet som jeg tipper alle turister gjør. Vi kjøpte billetter hos en lokal vendor som solgte på gaten til rundt fire hundre kroner for oss tre.

Dessverre ble det overskyet og kaldt på sjøen, så vi fikk ikke helt magien vi håpet på, og to timer ble litt langtekkelig. Utsikten var fortsatt magisk: Sultanahmet og Hagia Sofia som ruvet i bakgrunnen, Dolmabahce-palasset som glitret mot vannet, og de elegante trevillaene som lå tett inntil bredden. Bosporos-broene spente seg over sundet som glitrende bånd, og minnet deg på du befant deg mellom Europa og Asia – samtidig.

Etter cruiset dro vi tilbake på rommet, slappet av noen timer, og fikset oss til kvelden. Vi hadde booket bord på Cecconis, en hyggelig italiensk restaurant med nydelig mat og stemningsfullt opplyst uteområde.

Etterpå tok vi en tur gjennom Istiklal Street, den mest ikoniske gågaten i Istanbul, som strekker seg fra Taksim-plassen ned mot Galata-området i bydelen Beyoglu. Gaten er full av både internasjonale merkevarer og lokale butikker, moderne kaffebarer, restauranter og rooftops. Istiklal Street er alltid full av liv, til og med rundt midnatt da vi ble veldig overrasket over at butikkene fortsatt var åpne.

Fredagen startet for min del med en liten treningsøkt på hotellet, mens Trude og Thea spiste frokost på taket med utsikt over byen. Gymmet hadde åpningstid 12-19, noe som er helt elendig når man er på ferie, men jeg fikk heldigvis mast meg til en morgenøkt og ble fulgt ned i en varm og tung muggkjeller som var beksvart. Her hadde de skvist inn noe utstyr i en gang, ikke veldig imponerende, men jobben ble gjort.

Vi tok deretter metroen til Nisantasi, et av Istanbuls mest eksklusive og elegante nabolag, kjent for shopping, kafekultur og en sofistikert byatmosfære. Det ligger på den europeiske siden, og tiltrekker seg både lokale jetsettere og besøkende som liker luksus og stil. Det var et koselig område å rusle rundt i.

Etter en liten shoppingrunde var vi klar for brunsj på Zoya’s House, som til tross for at vi frøs ganske mye ble et av turens høydepunkter. Denne skjulte perlen ligger i et av Istanbuls eldste bygg, og tilbyr en harmonisk og innbydende stemning.

Menyen var helt utrolig, og det var umulig velge mellom alle de fristende rettene. Jeg endte opp med deilig chiapudding, halloumi-croissant og frisk jordbær-lemonade – alt veldig godt.

I stedet for å ta kabelbanen spaserte vi gjennom parken Macka Demokrasi på vei tilbake til Taksim Square og Istiklal. Parken er en av Istanbuls mest populære og grønne byparker med stier for jogging, gåing og sykling, samt områder med utendørs treningsutstyr, lekeplasser for barn, kunstige dammer og fontener.

Etter noen timers shopping i Istiklal tok vi en drink på 360 Istanbul, et fantastisk sted med sol og 360-graders utsikt over byen, inkludert ikoniske landemerker som Hagia Sophia, Galata-tårnet og Bosporos-stredet.

Drinkmenyen var gigantisk, og vi ble sittende her i flere timer og kose oss i solen. Vi fikk også sett Galata-tårnet og området rundt, som vi planla å utforske mer neste dag.

Vi koste oss sånn at det nesten gjorde vondt å forlate området, men vi hadde booket bord og skulle feire Thea sin 18 års dag, som var hovedgrunnen til hele turen. Derfor måtte vi selvfølgelig tilbake til hotellet og bruke noen timer på å pynte oss.

Feiringen var på Sortie, i Ortakoy, som med sin imponerende beliggenhet og stilige atmosfære har etablert seg som et av byens mest populære steder for både middag og natteliv. Det var en fin restaurant og club ved vannet med utsikt mot broen, og vi fikk god mat og drinker. De kom også med stjerneskudd og sang over høyttaleren i anledning Thea sin bursdag.

Byens trafikkaos gjorde at turen dit tok over en time, men stemningen gjorde det verdt det. Thea ble nok litt skuffet over Istanbuls natteliv, men jeg tror nok det handlet litt mer om selskapet enn stedet. Vi gikk også langs elven til Ruby, der var det litt flere mennesker, men viben var veldig lik Sortie. Vi opplevde faktisk alle stedene vi besøkte som litt “døde”, det var lite folk på de fleste uteplasser, og stedene ble ikke fylt opp, selv i helgene.

Lørdagen startet rolig, vi var litt ugne etter kvelden før så det var deilig med en slow start. Vi skulle besøke moskeene, men køene utenfor klokken elleve var altfor lange, så vi bestemte oss for å komme tilbake senere.

I stedet spaserte vi gjennom gatene og over Galata-broen til Karakoy, som jeg vil kalle hovedsentrum, og det området vi likte best i byen.

Her fant vi det hyggelige Galata-tårnet, som er et populært turistmål med 360-graders utsikt over Istanbul, inkludert Bosporos, Hagia Sophia og Sultanahmet. Tårnet har hatt flere funksjoner gjennom tidene: fyrtårn, fengsel, observasjonstårn og brannvakttårn.

Vi gikk ikke opp i tårnet, men endte på nabokafeen Vihyana Kahvesi Kuledibi som ble et lite høydepunkt i seg selv med en helt magisk Dubai dessert: pistasj-is med stivnet sjokolade, pistasjnøtter og kataifi.

Etter en runde i de koselige gatene rundt tårnet fulgte vi veien ned mot sjøen til Galataport som er en nyutviklet havnefront med butikker, restauranter og det moderne kunstmuseet Istanbul Modern. Her kan du nyte sjøutsikten og utforske kulturscenen. 

Vi hadde booket bord på Loi Bosphorus, et sted med fantastisk meny og vakker utsikt over Bosporos. Dette var virkelig turens beste mat- og drikkeopplevelse. De lekre mocktail slushdrinkene var i en egen liga. Mens vi satt der kjøpte vi billetter til den mest berømte moskeen Hagia Sofia på nett. De var svindyre, rundt fire hundre kroner per person.

Vi tok trikken tilbake til Sultanahmet og kom av rett utenfor Hagia Sofia, som er en av verdens mest ikoniske bygninger, og har vært både katedral, moské og museum gjennom tidene. Moskeen er kjent for sine enorme kupler, massive søyler og detaljerte mosaikker som viser både kristne og islamske motiver. Køen var mye kortere nå så det var nesten bare til å spasere rett inn. Men først måtte vi kjøpe skjerf for å dekke oss til. Som kvinne må knær, albuer og hår tildekkes.

Å gå inn i hallen gir et glimt av bygningens rike historie og arkitektoniske prakt – men til tross for den ikoniske statusen, føltes opplevelsen for oss overraskende begrenset. Vi fikk egentlig sett veldig lite for pengene, og med de store mengdene turister og restriksjoner på hvor man kan bevege seg, ble det ikke den minneverdige opplevelsen vi hadde håpet på. Peterskirken i Vatikanet er en helt annen liga.

Mens Trude og Thea dro tilbake på hotellet for å slappe litt av så gjorde jeg en lyn-sightseeing gjennom Den Blå Moskeen og Basilica Cistern.

For å komme inn i Den Blå Moskeen måtte man ta av seg på beina, men heldigvis var jeg forberedt og hadde med sokker i vesken som jeg kastet etterpå – sykt ekkelt å tråkke barbent på det gufne teppet. Moskeen, offisielt kjent som Sultan Ahmed-moskeen, har seks minareter, over 20 000 blå fliser og enorme kupler som slipper inn fantastisk lys. Lyset i kuppelen i taket var nydelig, men ellers var det egentlig lite å se – mye av skjønnheten ligger sikkert i arkitekturen og detaljene man nesten ikke får tid til å absorbere mellom alle turistene. Til forskjell fra Hagia Sophia var dette gratis, og ærlig talt hadde jeg aldri betalt for Hagia Sophia igjen.

Basilica Cistern var like dyrt som Hagia Sophia, men til forskjell ble det en stor positiv overraskelse og et av mine favorittsteder på turen. Den underjordiske hallen, med over 300 marmorsøyler og dramatiske lyssettinger som speiler seg i vannet, skaper en helt spesiell og nesten magisk stemning.

Mest kjent er de gåtefulle Medusa-hodene som brukes som søylebaser, og som gir stedet et ekstra mystisk preg. Å gå mellom de høye søylene og se vannet glitre i refleksjonene føltes som å trå inn i en helt annen verden – virkelig en annerledes og minnerik opplevelse midt i Istanbul.

Jeg løp gjennom Grand Bazaar på vei tilbake, et av verdens største og eldste markeder med over fire tusen boder som solgte alt mulig – nesten bare ting man egentlig ikke trenger. Folk ropte etter deg hvis du bare turte å se på en vare, og stemningen var konstant hektisk. Likevel er det fascinerende å se den historiske arkitekturen og det levende markedslivet som har eksistert siden tidlig på 1500-tallet. Mellom krydder-bodene, gullsmedene og de fargerike teppene får man virkelig en følelse av Istanbuls gamle handelsånd, selv om opplevelsen kan være litt overveldende for en førstegangsbesøkende.

Etter en dusj og klesskifte tok vi Uber til Spago Istanbul, en eksklusiv takrestaurant og lounge på syvende etasje i det luksuriøse St. Regis-hotellet i Nisantasi.

Jeg fikk helt panikk da jeg så Michelin-stempelet på utsiden og at Wolfgang Puck stod bak menyen, men heldigvis var prisene ikke på nivå med Maemo hjemme. Menyen var lekker, med kreative retter som kombinerer italiensk, kalifornisk og asiatisk-inspirert mat, og mocktailene var nydelige. Takterrassen gir en flott utsikt over Macka Park og Bosporos, og selv om atmosfæren var litt stiv for min smak, var det en elegant og hyggelig avslutning på turen.

Transporten tilbake til flyplassen på søndag var også forhåndsbooket via Booking til fire hundre kroner, og fungerte perfekt med en sjåfør som opplevdes mye tryggere i trafikken enn han som kjørte oss motsatt retning. Flyplassen var stor og oversiktlig med mange butikker og mat-muligheter. Litt stress på grunn av forsinkelser, men alt i alt en smidig avslutning på en fantastisk tur.

Istanbul er en gigantisk by så dessverre var det en del ting vi ikke fikk tid til å gjøre. Det hadde ikke gjort noe med en dag eller to til her. Topkapi Palace, Bebek og Arnavutkoy gjenstår sammen med tyrkisk frokost og besøk på hammam, i tillegg til en del restauranter og kafeer som fortsatt står på listen.

Vi opplevde Istanbul som en trygg by, og følte oss aldri utrygge – verken på dagtid i de travle gatene eller når vi tok taxi hjem om kvelden. Når det er sagt, må man være forberedt på litt mer oppmerksomhet enn i andre europeiske storbyer. Som kvinner merket vi at folk kunne stirre litt ekstra (spesielt på Thea), men det føltes mer nysgjerrig enn truende. I basarene og de mest turisttunge områdene er selgerne også ganske pågående, og det kan bli slitsomt når man bare vil kikke i fred. Men med et høflig “nei takk” eller å gå videre uten å stoppe, er var det aldri noe problem.

Alt i alt var Istanbul en uforglemmelig opplevelse – en by der historie, kultur og moderne livsstil smelter sammen på en måte som få andre steder kan. Tre hele dager ga oss et godt innblikk i byens mangfold, fra fargerike Balat og kaotiske Grand Bazaar, til ikoniske landemerker som Hagia Sophia, Blue Mosque og Basilica Cistern. Vi nøt rooftop-lunsjer, solnedgangsdrinker, luksuriøse takrestauranter og skjulte perler som Zoya’s House og Loi Bosphorus, og ble stadig overrasket over kombinasjonen av kaotisk energi og vakre omgivelser.

Selv om været var litt ustabilt og noen turistfeller skuffet, veide alle de gode opplevelsene opp, og selskapet var jo helt supert 🙂 Istanbul er en by man må utforske med åpne øyne og tålmodighet, og selv etter tre dager hadde vi fortsatt en lang liste over steder vi gjerne ville besøkt. Til tross for at jeg likte meg godt er jeg usikker på om jeg vil prioritere å dra tilbake. Det så mange andre steder igjen å utforske i verden.

Dette er faktisk første gang jeg har gjort – tatt med meg PC-en, booket en restplass, og bare dratt. Jeg trengte det. Etter måneder med intens jobbing og en påskeferie som var mer sosialt maraton enn avslapning, ble jeg syk, og kroppen sa nesten stopp. Jeg følte meg tung, sliten, trøtt og tom. Det eneste som kunne hjelpe var sol i ansiktet og å komme seg litt bort fra rutiner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Flybilletten kostet meg bare en tusenlapp. Sesongen hadde så vidt begynt på Mallorca, og hotellprisene var overraskende lave i starten av mai – så jeg unnet meg litt luksus. Et hotell med co-working-område og sunn frokost inkludert som virket perfekt for å kombinere jobb og hvile.

Da jeg besøkte Mallorca i 2022, ble jeg egentlig ganske skuffet. Alcudia føltes som en turistmaskin med gjørmete strand, og Sóller var så overbefolket at jeg ikke engang fikk sitteplass på verken restauranter eller den ikoniske trikken. Men én ting satt igjen: jeg likte Palma, og jeg elsket Calvia. Derfor visste jeg at det var der jeg måtte bo denne gangen.

Her er strendene nydelige, vannet krystallklart, kaféene moderne og fulle av digge vegetarretter. Det er butikker og liv, ikke bare turistsjapper, men steder jeg faktisk liker å handle. Denne gangen bodde jeg perfekt til, midt mellom Calvia Beach og Son Matias, på Cooks Club.

Hotellet hadde sine fordeler og ulemper. Rommet var fint og jeg fikk til og med havutsikt uten å betale for det. Dusjen var fantastisk, sengen god, putene myke og wifi stabilt. Men pappveggene gjorde at jeg sov med ørepropper den første helgen så jeg tipper det kan bli litt slitsomt i høysesong.

Balkongen var sliten og bassenget langt mindre glamorøst enn på bildene, med flekkete solsenger og null servering. Vegetarmenyen jeg hadde gledet meg til, var fjernet og erstattet med tunge kjøttretter, så jeg spiste bare én lunsj der. Det var også noen irriterende småting som at jeg måtte betale ti euro i kontanter som depositum for et basseng-håndkle (og det kostet seks euro i gebyr å ta ut disse pengene), og at solsengene var stengt med bånd før klokken ti, slik at jeg ikke kunne nyte morgensolen ute før jobb.

Likevel var standarden høyere enn hoteller jeg vanligvis har mulighet til å bo på, og jeg slappet skikkelig av på dette hotellet. Frokosten var så god at jeg faktisk spiste den hver dag, til tross for at jeg vanligvis aldri benytter meg av hotellfrokost. Havregrøt, yoghurt, frukt, omelett og avokado-toast gjorde at jeg gledet meg til morgenen.

Hverdagen fikk jeg til å fungere overraskende bra. Hotellets lille treningsrom hadde havutsikt, og kabelstativet reddet styrkeøktene mine.

Jeg fikk også gjennomført to løpeturer tidlig om morgenen langs kysten fra hotellet til Nikki Beach og videre gjennom Son Matias og Palmanova – seks kilometer i fantastisk landskap. Formen var på bunn etter halvannet år uten løping, men det føltes lettere å starte her enn hjemme i Norge.

Lunsjene derimot ble best utenfor hotellrestauranten. Jeg spiste noen dager fra kjøleskapet på rommet, men to dager dro jeg ned på strandpromenaden og koste meg med en litt lengre lunsj i solen. Calvia House ble favoritten, en nydelig liten restaurant på Son Mathias-stranden med bord i solen, og deilige salater og juicer på menyen.

Etter at jeg hadde logget av for dagen testet jeg også flere andre steder for middag.

Madame Cabra som ligger i La Vila-shoppingkomplekset på oppsiden av byen hadde fantastisk god og billig pizza. Her var det også mye annet spennende på menyen, inkludert brunsj som jeg ikke fikk testet. Jeg spiste også kaktus-taco på Mextial, spennende konsept men den ble ødelagt av for mye løk for min del.

Utenom Il Tano som var et litt kjipt sted å sitte (selv om pastaen var helt OK), så likte jeg veldig godt The Olive Tree. Koselig sted på stranden, og jeg fikk en nydelig blomkålrett til middag.

Jeg må også nevne Plaza Emporiyum, som ikke er noe spesielt fint sted, men mer en stor square med ulike food stalls der folk møtes for å drikke eller se fotball. Der fikk jeg den beste pistasj-isen jeg noen gang har smakt, hjemmelaget i ordentlig gusjen grønnfarge med ekte pistasj, yum!

Det var før sesongen så Calvia Beach var stengt og de holdt på med forberedelser til åpning. Det gjorde ingenting siden jeg jobbet på dagtid og ikke kunne gå på stranden (det var også for kaldt), men om jeg hadde hatt ferie så hadde jeg blitt litt skuffet. Zhero Boat House som jeg koste meg max på her i 2022 var helt jevnet med jorden, og det var flere andre kafeer og restauranter som også holdt på med oppussing.

Son Mathias og Palmanova-strendene var åpne, og det var noen folk som våget seg på stranden, til tross for at været i denne perioden ikke var så veldig imponerende.

Men det var sol hver dag, og det betydde mye. Jeg hadde kun en fridag, en søndag, og da var det nydelig med 22-23 grader og vindstille på bassenget. Etter to dager ble det et stort temperaturdropp og en del overskyet med temperaturer rundt 17-18 grader resten av uken. Kveldene var kalde med rundt 12 grader så det ble bukse og jakke.

Dagene var allikevel stort sett fine og solrike og det gikk an å sitte ute og jobbe noen timer.

Det var også et stort co-working område med nydelig sjøutsikt som jeg benyttet meg litt av. Der var det fredelig og stille. Teams-møtene tok jeg på rommet, som hadde et praktisk skrivebord og stol.

Magaluf, som ligger rett ved Son Matias, overrasket meg også. Party-gaten hadde mye liv allerede i mai og virket bedre enn Ayia Napa, med en miks av engelske turister og fransk og tysk publikum på de mer sofistikerte stedene. Ikke noe for meg, og enkelt å unngå om man ønsker det. Nikki Beach syntes jeg ikke var verdt hypen – altfor party og altfor dyrt, og ulikt fra andre Nikki Beach jeg har vært på.

Jeg fikk også shoppet. I butikken Dakota fant jeg endelig shortser, jeans, bluser og bodyer i stilen jeg liker, noe jeg nesten aldri finner hjemme.

Jeg var for det meste på hotellet og holdt meg i nærområdet på kveldene, men tre ettermiddager dro jeg på noen små utflykter. Det ble båthavnen i Puerto Portals og Illetes, Santa Ponsa og Port d’Antratx og siste kveld i hovedstaden Palma.

Fra hotellet til den kjente båthavnen Puerto Portals var det rett over fem kilometer. Det var en ganske kjedelig vei langs hovedveien, men det var fint fortau å gå på.

Puerto Portals er Mallorcas mest eksklusive marina og et sted som minner litt om Puerto Banús i Marbella – bare i en litt mindre og mer intim skala.

Her ligger luksusyachter side om side, og promenaden er fylt med designbutikker, elegante restauranter og chic barer.

Her ligger også den berømte kafeen Capuccino, som finnes flere steder i verden.

I nærheten av marinaen, men samtidig skjermet nok til at du får følelsen av å være i en egen liten oase, fant jeg en lekker beach club som het UM Beach House. Stilen var bohemsk og naturlig, med solsenger i treverk, beige og grønne tekstiler, grønne planter og små detaljer som gjorde at alt føles harmonisk og gjennomført.

Her var det også bord helt i vannkanten som så helt magisk ut for en lunsj eller middag.

Derfra fortsatte jeg videre langs hovedveien i fem kilometer til, til jeg kom til Illetes, som skulle være en liten perle på sørvestkysten av Mallorca. Her ligger små strender og lune bukter med krystallklart vann i turkise nyanser, omgitt av pinjetrær og hvite klipper. Det føles mer intimt og eksklusivt enn de store turiststrendene, men ble dessverre altfor lite til at jeg kunne bodd her. Jeg tror det må være veldig øde her på kveldene, og dårlig utvalg i restauranter og butikker utenom det som er tilknyttet de fine hotellene.

Hovedattraksjonen her var Puro Beach, som skal være en av de mest elegante strandklubbene på Mallorca, og gir hele området en internasjonal og sofistikert stemning. Klubben ligger dramatisk plassert på en liten klippe med utsikt over havet, og det er mange trapper ned til selve klubben. Stilen er ren og moderne med hvite solsenger, parasoller og loungemøbler som står i kontrast til det dypblå Middelhavet. Jeg var ganske sliten når jeg kom hit, så denne smoothien smakte helt himmelsk, og jeg utnyttet den siste soltimen ved vannet her. Stive priser, men absolutt verdt det!

Stoppet på Puro ga motivasjon til å fortsette litt til, men jeg var sliten da jeg ankom Puerto Pi-shoppingsenteret fem kilometer senere.

På veien dit passerte jeg Cala Major, som dessverre ble en stor skuffelse for meg. Stranden var tettpakket, og langs promenaden lå det en rekke restauranter som virket hastig oppsatt for å fange turister – plastmøbler, voksduker og en litt jalla-følelse som gjorde hele området lite innbydende. Cala Major føltes rett og slett som et sted der alt var gjort raskt for å tjene penger på sommergjester, uten sjel eller karakter. Puerto Pi-senteret forlot jeg også ganske raskt, der var det bare kjedebutikker.

Jeg brukte en solrik ettermiddag på å ta buss til Santa Ponsa og Port d’Andratx. Santa Ponsa var en gedigen skuffelse, helt dødt med stengte restauranter og butikker, der det eneste fine var stranden. De eneste to restaurantene som virket bra var stengt og når jeg spurte i området så svarte de: because we have no people (som i turister), noe som ikke så helt sant ut, men etter erfaring fra Ayia Napa så er det sånn de sier HVERT år (“alt var bedre før”). Jeg forlot Santa Ponsa allerede etter litt over en time.

 Port d’Andratx var koseligere, en liten havn med mye hyggelige restauranter enn de jeg fant i Santa Ponsa, men heller ikke verdt turen. Jeg endte med å ta taxi hjem, og lærte at taxi er både billigere og mer praktisk enn Uber – og definitivt bedre enn å kaste bort en solrik ettermiddag på buss.

Palma derimot er helt annerledes og virkelig verdt turen. Det går buss hver halvtime fra Magaluf og den tar 45 minutter til sentrum. Litt slitsomt med mange stopp på veien, men det går greit og koster typ to euro. Jeg gikk av på Plaza Major, som er det perfekte stedet å starte. Da kommer du rett inn i kjernen til gamlebyen og her finner du mange gode kafeer og restauranter.

I tillegg ligger det meste av shopping her: flere kjedebutikker, men også mange andre frittstående. Jeg spaserte inn i gamlebyen og fant Cappuccino Café med sin nydelige bakgård. Denne er mye finere enn den i Puerto Portals selv om den ligger ved vannet.

Videre fant jeg Fika Farina og fikk servert en av de beste kanelbollene jeg har smakt. Palma satser stort på kanelboller, og det er flere ulike bakerier med dette. Kanskje et tegn på mange skandinaver i byen?

Videre gikk jeg nedover Jaime og Passeig des Born for å kikke litt i butikkene der, og endte ved havnen, katedralen og til slutt i Santa Catalina og La Fabrica, områdene med de beste kaféene og restaurantene.

Ved katedralen kan du krysse gaten og komme over til havnesiden. Da finner du det beste stedet i byen der du kan se solnedgangen; fra restauranten Mar de Nudos og skybaren Sky Nudos.

Denne turen ble akkurat det jeg trengte. Jeg fikk ro, sol i trynet når den tittet frem, trening, god mat og utsikt.

Og kanskje viktigst: en påminnelse om at det faktisk går an å bare dra. Å åpne laptop-en et annet sted kan være nok til å føle seg litt lettere igjen.

Julen i Paris er en magisk og stemningsfull tid, der byen virkelig lever opp til kallenavnet sitt – Lysets by. Jeg hadde faktisk aldri vært i Paris i julen før, kun vår, sommer og høst. Jeg hadde ikke trodd noe kunne overgå London, men jeg synes faktisk Paris var enda bedre i julen!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi tok morgenfly med Norwegian fredag sjette desember og landet på Charles de Gaulle noen timer senere. Derfra var det enkelt med Uber til hotellet som lå i nærheten av Opera Garnier i niende arondissement: Hotel Peyris Opera. Her betalte vi 2500 kroner per natt for hotellet som skulle være fire stjerner. Jeg gir det tre. Rommet var trangt med litt for smal dobbeltseng for to. Det var toalett på den ene siden av sengen og resten av badet på den andre, merkelig opplegg.

Som vanlig på alle europeiske hotell om vinteren var det iskalde fliser på badet, men heldigvis tøfler inkludert, og en AC i taket som kunne varme opp rommet. Den var gull verdt. I tillegg var det helt enkel frokost, og et lite treningsrom i kjelleren som funket for de dagene.

Været var første dagen helt nydelig med femten grader og sol, en helt annen verden enn Oslo, så vi kastet fra oss bagasjen og dro ut for å nyte byen. Første stopp var Place Vendome som var cirka femten minutters gange fra hotellet. Place Vendôme er en av Paris sine mest ikoniske og elegante plasser, kjent for sin symmetriske arkitektur og et globalt sentrum for luksus og mote. Den ligger i første arrondissement, mellom Jardin des Tuileries og La Madeleine, og markerer starten på Rue de la Paix der du finner det berømte Hotel Ritz. I julen vil jeg si det er et must å besøke, stedet har de vakreste juletrærne i byen.

I enden av denne gaten, med adresse Rue de Rivoli, ligger Angelina Paris; en legendarisk te- og hot chocolate-salong og konditori i ærverdig stil, og en institusjon i Paris.

Her fikk vi en helt fantastisk smakfull og kreativ avokadotoast som jeg virkelig kan anbefale!

Vi fikk også den beste varme sjokoladen jeg noen gang har smakt, og lekre kaker, noe av det beste med Frankrike. Dette stedet anbefales på det varmeste, vi koste oss max her.

Etter Angelina dro vi til Louvre, men køen inn var ekstrem så vi nøt heller synet av den opplyste pyramiden fra utsiden.

I dette området ligger også Café Saint Honoré, et koselig og sjarmerende brasserie med inne- og uteservering. En morsom detalj er at stedet er dekorert med kosebamser – både inne og ute – noe som gir det en leken og fotovennlig touch.

Deretter dro vi til det som vi synes var byens beste julemarked i Tuilleries Garden: La Magie de Noël aux Tuileries. Bak tivoliet lå en sto skøytebane og nærmere hundre pittoreske treboder med håndverksprodukter – smykker, keramikk, tekstiler og franske suvenirer. 

Her kom julestemningen i tråd med julepynt, julelys og julemusikk. Det var også veldig mange ulike matboder som serverte tartiflette (gratinert potetform med ost, løk og skinke), raclette (smeltet ost som skrapes over sandwicher) og fondue i brødskål (smeltet ost i en hul loff). Det fantes selvfølgelig også søte saker som crepes og makroner.

Vi bestemte oss for å gå Place Vendome tilbake, og etter mørkets frembrudd var det virkelig ekstraordinært.

Hotellene og designerbutikkene var også enda vakrere på kveldstid 🙂

Tilbake på hotellet pyntet vi oss litt før vi tok Uber til Pink Mamma der vi hadde booket bord. Dette skulle være en av de hippeste restaurantene i Paris om dagen, men de hadde logistikkproblemer. Vi måtte stå ute på gaten i over tretti minutter, til tross for at vi hadde booket bord. Så varmt var det ikke, og vi var ikke de eneste frustrerte i køen.

Når vi endelig kom inn så er det virkelig et kult sted over mange etasjer, der hver etasje har sin egen lille restaurant med bord og åpent kjøkken. God stemning og stappfullt, men vi hadde litt rot med servitørene og ble heller ikke blown away over maten som var ganske basic italiensk. Mamma fikk sølt en hel vannflaske over seg så denne kvelden kunne vært bedre.

Pink Mamma lå rett i nærheten av Moulin Rouge, og det var bare noen kilometer fra hotellet vårt så vi bestemte oss for å spasere tilbake. Jeg elsker Paris, det er så magisk å bare gå gjennom gatene på oppdagelsesferd og se hva som dukker opp. Julelysene gjorde gåturen enda bedre.

Neste morgen var været fortsatt ganske bra, og vi dro til Saint German-området. Der hadde vi store planer om å spise frokost på Cafe de la Flore, en av Paris sine mest ikoniske og historiske kafeer. Dessverre var køen i gaten såpass lang at det var bare til å glemme, så vi satte oss på Les Deux Magots ved siden av. Det ble ingen suksess: frokosten var ferdig for en time siden så eneste alternativ var et gigantisk brunsjbrett til femti euro per person.

Det ble derfor vaffel på gaten og kaffe i hånden fra julemarkedet i Saint German i stedet. Markedet var veldig lite, og ikke noe å oppsøke dersom man ikke tilfeldigvis er i området. Vi gikk videre ned til Notre Dame der det denne helgen skulle være åpningsseremoni etter den store brannen for flere år siden. Der var det store avsperringer, og fullstendig kaos, så vi droppet stedet vi hadde tenkt å spise brunsj på der og tok heller banen til Montmartre.

Jeg blir alltid like imponert over synet av Sacre Coeur, kanskje den mest ikoniske og spektakulære basilikaen i Paris? Den ligger på toppen av Montmartre, byens høyeste punkt.

Her spiste vi lunsj på Kozy, en populær kafe- og brunsjkjede med flere lokasjoner i Paris, kjent for sin koselige atmosfære, moderne interiør og smakfulle meny. Vi måtte også stå en halvtime i kø ute for å få bord her, men det tror jeg dessverre bare man må regne med i en by som Paris. Dette stedet er ganske billig, og etter en god avokadotoast besøkte vi det hyggelige lille julemarkedet i Montmartre.

Der ble det ganske surt og kaldt og vi tok banen til Place de la Concorde; Paris sitt mest kjente og største offentlige torg, som ligger i åttende arrondissement, mellom Champs-Élysées og Jardin des Tuileries. Her jobbet de med å åpne et stort julemarked for de to siste helgene i desember, synd at vi ikke fikk med oss det.

Champs Elysees er en av verdens mest kjente og ikoniske avenyer, som går fra Place de la Concorde i til Triumfbuen. I julen blir Champs-Élysées ekstra magisk og livlig, pyntet opp med millioner av lys, og hele avenyen skinner i julelys. Dette var en helt fantastisk opplevelse, å stå i den ene enden og bare beundre en endeløs rekke med lys oppover. Bildene gir det absolutt ikke rettferdighet.

På Champs Elysees ligger også det eldste og første La Duree-konditoriet, en favoritt i Paris. Her finner du magiske kaker og makroner, og i andre etasjer får du også kjøpt lunsj og afternoon tea.

Vi kikket og shoppet, og beundret lysene så lenge vi kunne, helt til regnet satte inn og det ble skikkelig kaldt og surt. Da ble det metro tilbake til hotellet og en pause med dusj og klesbytte før middag.

Turens beste opplevelse kom denne kvelden, på Gigis, en trendy, chic restaurant og bar som har fått mye oppmerksomhet for sin stilige atmosfære og lekre mat, og ikke minst takterassen med utsikt til det glitrende Eiffeltårnet. Interiøret er inspirert av italiensk 1950-talls glamour, med varme jordtoner, marmor, fløyel og grønne planter.

Det var noe merkelig med bestillingen, så jeg ante ikke om vi hadde fått bord. Når jeg fant ut dette og prøvde å bestille på nytt så var det fullbooket, og det stod også i appen at jeg ikke hadde noen reservasjoner. Jeg var derfor klar til å forhandle, og hadde mange argumenter klare. Heldigvis hadde de navnet vårt, og det var ingen problem, vi fikk bord med en gang på en kjempefin plassering i lokalet.

Alt var bra på Gigi’s: temperaturen i lokalet var behagelig, stolene var myke og komfortable, mat og drikke var nydelig, og servicen var upåklagelig. Det eneste som var litt stivt var prisene, men det må man forvente på et sånt sted, kvalitet koster.

Et stykke ut i maten kom det to sangere rundt i lokalet, diskret og koselig. De snek seg rundt bordene, men det var ikke kleint eller innpåslitent, og de var skikkelig flinke.

Høydepunktet på restauranten var kanskje takterassen med utsikten på det glitrende Eiffeltårnet. De fem første minuttene av hver hele time etter at det har blitt mørkt skinner tårnet skikkelig, og dette er noe du MÅ få med deg, så vakkert! Jeg tror det må være den mest instavennlige utsikten i Paris. Til tross for at regnet plasket ned så stod vi og nøt øyeblikket i de fem minuttene det varte.

Vi hadde en magisk kveld på Gigi’s med den lekreste utsikten på det glitrende Eiffeltårnet. Det eneste minuset var at vi bare fikk ha bordet i to og en halv time. Vi skulle gjerne sittet der i flere timer og kjøpt oss et par drinker til.

På vei tilbake til hotellet bestemte vi oss for å gå gjennom Avenue Montagne, til tross for dårlig vær. Denne gaten er den mest eksklusive og elegante shoppinggaten i Paris, kjent som et episenter for luksusmote og haute couture. Spesielt i julen med alle de dekorerte trærne og opplyste vinduene er denne gaten ganske magisk å spasere gjennom.

Siste dagen fikk vi dessverre dårlig vær, og det ødela litt: surt og kaldt med regn. Vi gjorde derfor ikke ting helt etter planen, men spaserte gjennom noen koselige passasjer på vei mot Operaen. På veien fant mamma en enorm julebutikk og fikk kjøpt med seg noe artig julepynt hjem.

Operaen som vi hadde lyst å besøke var dessverre stengt denne dagen :/ Det var det ikke opplyst om på Google eller nettsiden, kun med plakater utenfor bygget, så det var vanskelig å forutse.

Vi dro derfor innom Galeries Lafayettes og så på juletreet der. Dessverre er det altfor kaotisk her i julen, og det endte opp med å bli mer stress enn kos. Takterassen der du kan få ganske fin utsikt over Paris var også stengt på grunn av været så det ble ikke helt vellykket.

Vi besøkte også konditordelen på den andre siden av gaten, men siden vi snart skulle spise lunsj så droppet vi å kjøpe noe. Utvalget var enormt, og veldig fristende.

Vi hadde nemlig booket bord på kafeen til Grand Hotel, Cafe de la Paix, en av byens mest ikoniske og historiske kaféer, rett ved operaen i niende arrondissement. Denne kafeen åpnet allerede i 1862, og har vært et samlingspunkt for kunstnere, politikere, forfattere og stilbevisste parisiere. Kanskje litt som Theatercafeen i Oslo?

Interiøret er storslått og klassisk Haussmann-stil, med lysekroner, gullforgylte detaljer, søyler og store speil – en følelse av å sitte midt i den parisiske storhetstiden.

Her møtte vi min kjære venninne Clotilde og hennes to gutter. Veldig koselig å se henne, og treffe Romeo og Gabriel, supersøte gutter. Vi hadde bestilt den enorme lunsjbuffeten som kostet 120 euro per person, og var veldig spente på den.

Buffetbordene bugnet av alt fra hummer, østers og sushi til foie gras, franske pølser og et helt fjell av sterke oster – alt svært forseggjort og imponerende presentert. Det var champagne i glasset og ferskpresset juice til, men selv om utvalget var enormt, ble det litt for mye “typisk fransk” for min smak – spesielt med alle de kraftige ostene og kjøttrettene jeg ikke er så glad i. Det ble rett og slett mer fascinerende enn velsmakende.

Dessertbordet var helt insane – som et lite konditorieventyr midt i spisesalen. Det var alt fra elegante franske terter og sjokoladekaker til makroner, petit fours og fristelser jeg ikke engang visste navnet på. Problemet? Man klarte ikke å velge. Vi ble grådige, plukket med oss altfor mye – og endte opp med å overspise deluxe.

Jeg ble skikkelig kvalm resten av dagen, og klarte ikke å spise flere måltider. Kvalmen stod i halsen til langt utpå kvelden og ødelag middagsopplevelsen vi egentlig skulle hatt. En klassisk “øyne større enn magen”-opplevelse, men i luksusutgave.

Jeg har egentlig aldri vært noe glad i buffet. Jeg sliter med å sette sammen tallerkenen så det føles som en gjennomtenkt rett – det blir fort bare litt av alt, og så mister maten både balanse og smak. I tillegg har jeg en tendens til å overspise, fordi det hele tiden er noe nytt å smake på. Jeg foretrekker mye heller å få servert én eller to retter som er nøye satt sammen og virkelig smaker godt sammen. Det gir en helt annen matopplevelse – mer nytelse og mindre matkoma. Så det er læring til en annen gang!

Da vi var ferdig med lunsjen var været enda verre, og vi orket ikke være ute. Derfor dro vi til shoppingsenteret Westfield Forum des Halles. Det skuffet dessverre som shoppingdestinasjon og føltes med sine kjedebutikker mer som en vanlig, upersonlig kjøpesenteropplevelse enn noe unikt for Paris. Fordelen var at det lå på Châtelet‑Les Halles‑stasjonen som kunne ta oss rett til et nytt julemarked.

Julemarkedet på Paris La Défense er uten tvil det største i Île-de-France og har mellom 250–350 treboder. Når det er sagt så har veldig mange av disse det samme innholdet: tekstiler og keramikk, juledekorasjoner og designgaver. 

På matfronten finner man både franske vinterklassikere som raclette, tartiflette og flammekueche og internasjonale smaker fra hele verden. Dessverre så orket vi ikke å smake på noe som helst etter lunsjen på Cafe de la Paix så dette markedet kunne vi ha droppet. Det opplevdes også som litt upersonlig og kommersielt, og vi likte oss best på Tuileries.

Det ble mye styr å komme seg tilbake til byen da området er såpass stort og innestengt at Uberen fant ikke frem, og vi fant ikke Uberen. Det ordnet seg til slutt, men vi angret på at vi ikke heller besøkte julemarkedet ved Eiffeltårnet.

Julen i Paris er virkelig en magisk opplevelse, hvor byens lys, pynt og julemarkeder skaper en helt unik og stemningsfull atmosfære. Fra glitrende juletrær på Place Vendôme til de varme kakaoene på legendariske Angelina, og den imponerende julebelysningen på Champs-Élysées – alt føles som tatt rett ut av en eventyrbok.

Til tross for små utfordringer som kø og regnvær, gjør de vakre omgivelsene, de koselige kafeene og ikke minst den ikoniske utsikten mot Eiffeltårnet julen i Paris til noe helt spesielt. Dette er en by som virkelig lever opp til kallenavnet «Lysets by» – og en jul man sent vil glemme.

Noen steder besøker man én gang. Andre steder kommer man tilbake til – og elsker enda mer. For meg er Mykonos nettopp det. Jeg har vært der før og elsket det, men denne gangen, til tross for at jeg utforsket nye øyer, ble det igjen Mykonos som tok førsteplassen. Det er noe helt eget med stemningen her. Smale smug fulle av liv, beach clubs som balanserer luksus og laidback på den mest perfekte måten, og den evige solen som setter gullkant på hvert eneste øyeblikk. Alt føltes kjent, men samtidig nytt, noe som plasserer Mykonos på topp tre over min favoritt destinasjoner verden over.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var derfor ekstra stas å ta med mamma hit. Vi ankom Mykonos med båt fra Ios via Naxos. Reisen var komfortabel på en hydrofoilbåt, som hadde greie seter, selv om klimaanlegget gjorde det litt kaldt. Det var artig å se Naxos igjen etter fem år, jeg kjente det godt igjen fra båten.

Ankomsten til havnen på Mykonos var preget av mye vind, og bølgene slo inn over kaien når vi gikk i land. Det var like mye kaos som jeg husket, og vi stilte oss i en lang taxikø. Infrastrukturen på øyen kunne virkelig vært bedre, men den er liten med altfor mange mennesker så det er ikke så rart. Etter trettifem minutters venting fikk vi en taxi som vi delte med to jenter. Det kostet oss tjue euro hver, og vi kom direkte til hotellet vårt oppe i høyden over hovedstaden Chora.

Domna Hotel hadde to stjerner, men levde dessverre ikke opp til forventningene. Don’t get me wrong, standarden var ganske bra for to stjerner, men rommet vårt var dårlig plassert på bakkeplan, og føltes mørkt og innestengt. Det var litt skuffende etter de perfektene beliggenhetene av hotellene vi hadde hatt på Ios og Paros.

Dagen vi ankom var det overskyet så vi droppet soling og dro heller ned i sentrum for å utforske Mykonos. Det var en ganske bratt og dårlig vei ned dit, og vi brukte nærmere tjue minutter på de vel to hundre høydemetrene. Vi så raskt forskjellen på denne øyen og de andre vi hadde besøkt. Mykonos er mer livlig, med flere gater, butikker og restauranter, bedre utvalg og høy kvalitet.

Et av høydepunktene var en fantastisk brunch på Lalala, et koselig sted i hvitkalket mur med nydelig atmosfære, helt i Mykonos ånd.

Vi prøvde litt greske småretter, og i tillegg fikk jeg en toast med peanøttsmør, valnøtter, fersken og honning som virkelig var en vinner. Mamma valgte pannekake, som også var suksess. Koselig sted som anbefales for en hyggelig brunsj.

Etter maten tok vi oss en tur til Little Venice for å få med oss den spektakulære solnedgangen. Det er virkelig noe magisk med den utsikten. Little Venice ligger rett ved vannkanten, på vestsiden av Mykonos by, med hus som bokstavelig talt henger over havet. Mange av bygningene har fargerike balkonger som stikker ut over bølgene, og det hele ser nesten malerisk ut – som et postkort i bevegelse, særlig ved solnedgang.

Området er kjent for sine sjarmerende kaféer, eksklusive barer og romantiske restauranter som ligger tett i tett langs sjøen. Det er et perfekt sted for en drink i solnedgangen – faktisk er det kanskje det mest populære stedet på øyen for nettopp det. Stemningen er elegant, kosmopolitisk og livlig, men likevel avslappet.

Ikke langt fra Little Venice ligger også Kastro, en av øyens mest ikoniske og romantiske barer – liten, pittoresk og utrolig fotogen, tett på sjøen, med inngang gjennom en smal, hvitkalket steinpassasje.

Vi brukte flere timer på å kikke i alle de koselige gatene. Butikkene har utrolig mye unikt og vakkert, men prisene er dessverre stive, og det var ganske trist å ikke ha mulighet til å kjøpe noe av det man hadde lyst på. Spesielt siden man ikke finner lignende andre steder heller. Det handler jo om prioritering, og siden valget falt på å nyte fantastiske beach clubs (noe jeg ikke angrer på) så ble standard på overnatting og shopping nedprioritert. Inne i byen er det forresten også en koselig utekino som viser ulike filmer hver dag, og som også serverer middag under filmen 🙂

Brunsjen fra Lalala holdt oss mette lenge, så i stedet for middag, ble det en tur til Trio Bambini for dessert. Her fikk vi en fantastisk vaffel med kremet is. I Hellas er de virkelig flinke på vafler, det eneste landet jeg vet om som klarer dette utenom Portugal!

Turen opp igjen til hotellet vårt i høyden føltes kjip, langt og bratt, og det var mørkt og øde. Det går ingen buss opp dit og det er dyrt med taxi, så det ble litt slitsomt med fire turer opp og ned her per dag. Det var også et godt stykke til nærmeste supermarked, men vi fant heldigvis en liten kiosk der vi fikk kjøpt vann, det viktigste å ha på rommet.

Neste dag var det treningsfri, og det var utrolig deilig med en rolig morgen. Vi gikk den humpete veien ned til Chora og kjøpte bussbilletter for å komme oss til Paraga Beach. Paraga Beach er en av øyens mest populære og allsidige strender, kjent for sin kombinasjon av naturlig skjønnhet, livlig atmosfære og eksklusive strandklubber.

Stranden ligger omtrent seks kilometer sør for Chora og er lett tilgjengelig med buss en gang i timen til to euro per person per vei fra Fabrika-terminalen, med en reisetid på cirka femten minutter. Bussen var stappfull, og veiene var smale og svingete. Mange måtte stå i bussen, og det var flere klager. Infrastrukturen på Mykonos er ikke god, det er altfor mange turister i forhold til størrelse. Man kan også ta vanntaxi fra Platis Gialos eller kjøre selv.

På Paraga ligger beach clubbene Scorpios, Santanna, Pinky og Kahlua. Jeg tok en runde og kikket på alle, og selv om Scorpios kanskje er den mest kjente, er jeg absolutt mest fornøyd med stedet vi valgte. Scorpios var litt mer landlig, og stranden var ikke like fin, med mer grums og mer bølger. Kahlua opplevdes mer som en strand enn beach club, og Pinky på andre siden var liten med store bølger.

Vi hadde bestilt solsenger på Santana Beach Club, et fantastisk sted som overgikk forventningene, med et nydelig bassengområde og krystallklart badevann.

Vi betalte tretti euro per solseng på en av de bakerste radene på stranden. Det ble dyrere jo lengre frem du kom, og enda dyrere inne på bassengområdet.

Men det var virkelig et helt fantastisk bassengområde, støpt som en strand med samme farge som havet, og grunt i starten. I tillegg var det egne øyer med solsenger i bassenget, og så klart servering på sengene.

Her inne lå også restauranten og barene, der restaurantmenyen hadde større utvalg enn strandmenyen.

Allikevel så liker mamma og jeg oss alltid best ved sjøen. Det er noe eget med bølgeskvulp og den herlige brisen og lukten fra saltvannet.

Stranden var helt nydelig med gyllen sand og krystallklart vann. Det var også helt vindstille og ingen bølger, og en helt magisk temperatur i vannet, selv for en som nesten må ha tretti grader for å bevege seg uti.

Det eneste minuset på stranden, og som ofte er et problem på beach clubber, er at man ofte blir liggende i skyggen etter en stund. Det er parasoller over alt, og man ligger ofte ganske tett. Vi lå uten sol de siste timene og det ble nesten litt kaldt. September på Mykonos er ikke som september på Kypros. Temperaturen ligger rundt 25-27 grader med dropp på kvelden. Disse øyene har også mer vind, noe som gjør at det oppleves som litt kjøligere enn det faktisk er.

Det var også servering på solsengene på strandområdet. Vi liker best å spise på sengene, i stedet for å gå opp i restauranten. Maten vi bestilte var faktisk ganske dritt, en avokadotoast der brødet var som et bløtt norsk pølsebrød. Lite fyll, og ekstremt dårlig til tjuefire euro. For de som lurer på prisene så betalte vi ni euro for en vannflaske. Vi fikk et greit fruktfat, men opplevde det som lite for tretti euro. Sånne steder er ganske dyre på mat, og man kan ikke ha med seg noe. I tillegg legges det alltid på minimum femten prosent tips, noe som er greit for maten, men det legges også på solsengene (sånn var det også i Marbella), noe jeg opplever som ganske sleipt.

Jeg vil uansett si at opplevelsen på SantAnna var magisk, og absolutt verdt det. Jeg kommer til å dra tilbake neste gang jeg er på Mykonos 🙂 Vi tok nest siste buss tilbake til byen og koste oss med vaffel med is på Trio Bambini i havnen. Der har de veldig god dessert og is, anbefales. Denne dagen var det også et temperaturdropp som gjorde at de siste dagene på turen ble litt kaldere. Med litt vind på kvelden så blir det litt for kaldt. Midt inne i gatene er det fint, men ute ved sjøen så fryser man.

Etter en stigning tilbake til rommet, en hårvask og bytte til kjole så dro vi ned igjen til byen. Vi kikket litt mer i de koselige gatene og møtte en super hyggelig fyr på den freshe restauranten Byblos der vi fikk en omvisning, et lekkert sted som vi dessverre ikke endte opp med å spise på.

Vi hadde reservert bord på D’Angelo, samme restaurant som Renate og jeg spiste på i 2019. Der har de veldig god italiensk mat, og det er et hyggelig sted å sitte med god service.

Vi fikk med oss en nydelig solnedgang og gikk lenge og trasket i gatene før vi kom tilbake på rommet rundt ett om natten. På Mykonos går tiden fort!

Neste morgen var jeg trøtt og måtte tvinge meg tidlig opp for å være på trening til halv ni. Jeg gikk avgårde med mål om Fit for fun gym som ikke eksisterte. Det gjorde at jeg måtte gå videre til Mykonos gym, på en øde og forlatt vei.

Mykonos Gym var virkelig ikke mye å skryte av. Det var dyrt med femten euro per dag, og en liten rabatt med tjueseks euro for to dager. Jeg fikk heller ikke betalt før jeg startet fordi sjefen ikke var der så jeg trente først og så ble det mye styr for å få betalt i etterkant. Det var helt greit, men lite og gammelt, men jobben ble gjort.

Etter en dusj dro vi ned igjen til Fabrika for å ta bussen til Super Paradise Beach, en av øyens mest berømte og legendariske strender – kjent for sine fester, glamorøse gjester og livlige atmosfære.

Stranden ligger cirka syv kilometer sørøst for Chora, og er ikke like lett tilgjengelig som flere andre strender. Det går ikke offentlig buss dit, men en egen minibuss som gjør at turen koster litt mer med ti euro tur retur for billetten. Om det var smale og svingete veier til Paraga så er det enda verre hit.

Vi hadde booket solsenger til tretti euro per person på Super Paradise Beach Club, og endte så klart på en av de bakerste radene. Clubben var fresh med digg håndkle som dekket hele sengen, og vår egen dedikerte servitør. Jeg synes ikke det var like bra som SantAnna, men absolutt hyggelig område og pen strand her også.

Maten var faktisk mye bedre enn på SantAnna, selv om prisene var ganske stive. Jeg fikk en veldig god salat med halloumi, magi i forhold til gårsdagens krise avokado pølsebrødtoast. Stranden var også nydelig med rolig klart vann og myk sand. Det eneste som var ekkelt var at det var mange små fisker uti. De rørte deg ikke, men stimet seg litt rundt føttene, nesten som en fish spa, og det er noe av det verste jeg vet. Denne dagen var det perfekt temperatur på rundt tjueåtte grader.

Jeg dro også på en utflukt til de andre clubbene på stranden, og falt pladask for Jackie O.

Jackie O er en av de mest ikoniske og inkluderende strandklubbene på Mykonos, kjent for sin luksuriøse atmosfære, spektakulære dragshow og avslappede, men sofistikerte stemning. Vi var på et rolig tidspunkt så vi fikk ikke oppleve det, men det var så behagelig og fint på dette stedet med basseng og nydelig utsikt i høyden.

Menyen var også superfresh, men i likhet med solsengprisene så var også matprisene ganske stive.

Etter nok en deilig dag på stranden tok vi bussen tilbake halv seks, gikk opp i høyden til hotellet og tok en rask dusj før vi dro på Adelon Sunset Bar.

Er det noe du må gjøre når du er på Mykonos, og Kykladene generelt, så er det å se på solnedganger. De har noen av de beste i verden, det er jeg sikker på.

Vi drømte jo om å besøke 180 Sunset Bar som er en institusjon på øyen: et spektakulært utsiktspunkt og en populær destinasjon for å nyte solnedgangen i luksuriøse omgivelser. Dessverre hadde de en minimum spend per person på hundre euro, og det synes vi var litt drøyt.

Adelen var et koselig sted med chill vibe, og vi fikk absolutt nyte solnedgangen herfra også. Dessverre så ble det ganske kaldt etter solen gikk ned, til og med med lange ermer, så vi dro ganske kjapt etter mørkets frembrudd. På vei ned til byen fikk vi en omvisning på 180 Sunset Bar, og det var virkelig et magisk sted, wow!

Vi var fortsatt mette fra beach clubben og visste ikke helt hva vi skulle spise til middag. Vi endte opp på Rhino Vegan Streetfood og kjøpte noe basic gresk mat før vi satte oss på Salty Corner og fikk pita, halloumi og grillete grønnsaker, det beste med Hellas.

Etter mat gjorde vi som de andre kveldene, seg rundt i gatene og så på folk, liv og butikker. Vi ble helt forelsket i flere Sorena vesker, og etter utallige runder i flere butikker så endte vi denne dagen opp med to: en til mamma og en i bursdagsgave til meg fra mamma og pappa.

Siste dagen på Mykonos hadde vi ikke reservasjon på noe beach club. Det ble skikkelig stress, og anbefales ikke. Det er dyrt med taxi og vanskelig å komme seg rundt flere steder. Buss fra Fabrika til Paraga, Paradise, Super Paradise og Ornos er greit. Men til Kalo Livado må du dra til Old Port, og der går bussene mye sjeldnere. Det går båt mellom strendene til tjue euro per person, men ikke til Mykonos town. Her bør man ha en plan senest dagen før, for Kykladene er ikke som Kreta der man bare kan gå til stranden fra hotellet og finne seg en seng på en offentlig strand. Det krever planlegging og transport.

Etter en tidlig treningsøkt brukte vi mye tid på rommet for å finne ut hvor vi skulle. Vi ville til Alemagou, men der var det ingen offentlig transport til, og taxiene skulle ha sytti euro tur retur for fem kilometer. For å komme seg til Lindsay Lohan sin beach club var det for få busser per dag. Nammos, Zuma, Buddha Beach, Principote og Jackie O var for dyre med mellom to hundre og tre hundre euro per dag for to solsenger.

Vi endte opp på Tropicana på Paradise Beach, og tok bussen dit uten å ha noe reservasjon. Det hadde nok ikke gått i høysesong, men siden det var end of season gikk det heldigvis fint og vi fikk to solsenger for femti euro. Sengene var gode, men ellers ble dette dessverre det kjipeste stedet på hele turen. Det var ekstremt mye røyk fra folk som satt rundt oss, og slitsomt høy og dårlig musikk. Det var også mer grumsete i vannet enn de to andre stedene vi besøkte, så det var kjipt at siste dagen ble sånn.

Heldigvis går det mange busser til denne stranden, så vi kom oss tilbake til byen og tok en kikk på bystranden Megali Ammos. Den var ikke så veldig imponerende, men den hadde faktisk noen solsenger så det hadde gått an å ligge der for en dag.

Når det er sagt så blir jeg mer og mer glad i beach clubs. Det er noe helt eget med å være i vakre omgivelser, ligge på en tykk komfortabel solseng med et mykt håndkle som dekker hele sengen. Få servert kald drikke og fresh mat mens du nyter musikk, utsikt og ro. Alt er tilrettelagt – og tiden flyr. Kontrasten til en offentlig strand med plastseng og lunkent medbrakt vann blir større og større.

Etter nok en hårvask, pakket vi kofferten og pyntet oss for en siste kveld i byen.

Vi var matleie og hadde ikke lyst på middag, og endte opp med å spise på Dopio Gelato der jeg fikk årets siste vaffel og mamma bagel. Begge var happy med det, vi er ikke så veldig middagsmennesker noen av oss.

Vi tok en siste kikk i butikkene, og etter å ha sjekket saldo på konto bestemte jeg meg for å investere restbeløpet i en strassdekket hvit denimjakke fra en lokal designer som jeg hadde siklet på hele turen. De har så ekstremt mye fint i butikkene på Mykonos, men det er dyrt at det gjør vondt å være der.

Vi måtte også ha en siste gjennomgang innom Little Venice, der folk koste seg langs vannet. Viben der er unik.

Så gikk vi opp bakken for siste gang, det føltes trist. Vi pakket det siste og la oss nedpå et par timer før taxien skulle komme. Fikk så klart ikke sove, det gjør man aldri når man skal avgårde midt på natten. Taxi kunne ikke forhåndsbestilles, men vi fikk heldigvis bestilt en shuttle. Vi måtte betalte førti euro for å bli kjørt tre kilometer, svindyrt.

Transporten kom rett over klokken fire og tok oss til flyplassen, som hadde vokst siden 2019. Med morgenfly trenger man ikke å være på plass en og en halv time før som vi var. Vi fikk veldig god tid. Flyet til Athen gikk på planlagt tid, og tok oss rett inn på gaten. Flyet til Oslo gikk på tid igjen, et trangt fly med en fyr som la setet ned i fanget mitt, det er alltid like gøy. Vi var skamtrøttte, men fikk så klart ikke sove. En dame bak meg snorket høylytt. Flyturen føltes litt lang, og når vi endelig kom til Gardermoen var det både immigrasjonskontroll og militærøvelse så vi måtte vente nesten to timer på bagasjen. Mamma dro direkte til Stord, og jeg dro rett på jobb. Det ble en tøff dag uten søvn, men sånn er det når man makser ferien helt 🙂

Alt i alt var det en fantastisk ferie, kanskje en av de beste og mest avslappende feriene vi begge noen gang har hatt. Livet på Kykladene går på repeat: trening, beach club, middag, (window)shopping. Total avslapping.

Mykonos er virkelig en spesiell destinasjon, og selv om det er dyrt, er det også en øy med mye liv, vakre strender og uforglemmelige opplevelser. Jeg kommer garantert tilbake 🙂

Ios er en sjarmerende, liten gresk øy i Kykladene, kjent for sin vakre natur, fantastiske strender og livlige atmosfære – særlig blant yngre reisende. I høysesongen, fra juni til august, blomstrer øya med et pulserende uteliv, der barer og beach clubs ligger tett. Utenfor høysesongen er stemningen langt roligere og mer avslappet – da får du virkelig oppleve den autentiske, greske øystemningen. Det var nettopp det vi fikk nyte i september, da vi oppdaget flere sjarmerende perler som gjør at jeg sitter igjen med en veldig god følelse fra denne lille øyen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi tok båt fra Paros til Ios, en kort og komfortabel tur på rundt en time. Vi hadde bestilt med Fast Ferry som kostet trettisju euro per person. Dessverre kunne man ikke sitte ute, men det var en ny og fresh båt med gode seter og vindusutsikt.

Vi kom av på en bitteliten kai, og oppdaget at hotellet var femti meter fra båten, noe som i utgangspunktet var veldig deilig. MEN, ved første øyekast så byen så ekstremt liten ut at vi ble litt redde for hvordan vi skulle overleve fire dager der, og angret umiddelbart på at vi ikke hadde tatt en ekstra dag på Paros.

Heldigvis fantes det et større sentrum enn akkurat nede i havnen. Vi spaserte de få meterene bort til hotellet, og fikk sjekket inn hos en koselig dame som ga oss anbefalinger på øyen. Vi bodde på Acteon hotell, og var veldig fornøyd med det. Til kun åtte hundre kroner per natt fikk vi mye for pengene.

Rommet var moderne og hadde en deilig balkong med sjøutsikt som vi brukte mye. Det eneste minuset var at hotellet manglet heis, og vi bodde i tredje etasje, så to trapperunder med tunge kofferter var en god treningsøkt.

Etter å ha fått pakket ut, orienterte vi oss kjapt og fant ut at bystranden lå bare noen hundre meter unna. Vi pakket strandbagen og spaserte bortover for å bli litt bedre kjent med havnen og området rundt hotellet.

Bystranden Yialos strekker seg omtrent fem hundre meter og har en rolig, avslappet atmosfære. Her finner du ingen høy musikk eller beach clubs – bare noen hyggelige kafeer, uformelle spisesteder og laidback barer. Stedet på bildet over heter Beach House og drives av en dame fra Stavanger. Det var et koselig og innbydende sted, men dessverre begynte skyene å trekke inn kort tid etter at vi hadde slått oss ned på stranden. Oppholdet ble derfor kortere enn planlagt – vi endte opp med å rusle tilbake før vi egentlig rakk å slappe ordentlig av.

Det var litt kaldt på kvelden, så vi endte opp med å kle oss om og utforske byen videre. Chora er hovedstaden på øyen, og er en sjarmerende labyrint av smale gater, trapper og små butikker. Her finner du koselige kaféer, bakerier, rooftops og små boutiquer – et perfekt sted for å spise frokost, ta en kaffe eller bare rusle rundt.

Fra havnen til byen gikk det en klassisk gresk eselsti oppover fjellsiden, via steintrapper. Stien er relativt bratt, men godt merket. På vei oppover får du fantastisk utsikt over havnen og det sjøgrønne Egeerhavet, og det dukker flere perler opp, blant annet Ios Club og Garden of Ios.

Turen er 1.2 kilometer rett opp. Den føles veldig grei med treningsklær og joggesko, litt tyngre med kjole og pensko. Heldigvis kan man også ta en buss opp og ned fra havnen for bare to euro per vei.

Da vi endelig kom til toppen og hovedsquaren så var det veldig folketomt. Vi besøkte øyen den første helgen i september, og dette er absolutt siste uken man bør reise til Ios. Denne uken og uken tidligere stengte det meste for sesongen, og vi misset faktisk et par steder på grunn av dette. På disse små øyene er det veldig kort sesong i forhold til for eksempel Kreta og Kypros der man fint kan reise inn i oktober.

Vi vandret gjennom de hvitmalte gatene i Chora, som hadde en helt annen vibe enn Paros – fortsatt koselig og sjarmerende, men med smalere, mer snirklete gater, en roligere stemning og lengre avstand mellom butikker og restauranter.

Vi kom over en sjarmerende liten bar som het Steps – et sted jeg tror kunne vært utrolig koselig med litt mer liv og folk rundt. Vi snublet også over noen av restaurantene vi hadde fått anbefalt, og valget falt til slutt på La Buca for middag. Jeg bestilte en ravioli fylt med spinat som var kjempegod, mens mamma fikk servert en nydelig gnocchi.

Prisnivået i butikkene var omtrent det samme som på Paros, og utvalget bestod av utrolig mange søte sommerplagg – den typen som egentlig passer best i Hellas. Gatene var stort sett stille og nesten folketomme, helt til vi kom til den ekstremt populære restauranten Katogi, hvor en lang kø hadde samlet seg ute i gaten.

Vi fortsatte opp til en sjarmerende liten vindmølle og fikk med oss solnedgangen derfra før vi dro ned igjen til havnen. Der tok vi en liten kveldstur langs bystranden, som hadde en helt egen rolig sjarm på denne tiden av døgnet. Stranden var vakkert opplyst, men alle barene lå øde og tomme. Det gjorde nesten litt vondt å se hvor stille det var, så trist for de som driver.

Neste morgen startet jeg dagen med en real oppvarming – alle trappene rett opp i høyden for å komme til byens eneste treningssenter. Ios Gym kostet åtte euro per dag, og selv om det var både gammelt og litt slitt, fungerte det overraskende bra. Det var faktisk her jeg opplevde den beste viben på hele turen – utrolig hyggelige folk, og et luftig lokale med åpne dører, vinduer og vifter plassert rundt. Etter økten trappet jeg meg ned igjen og møtte mamma, som hadde vært og handlet på supermarkedet nede ved havnen. Ios er knøttliten, så det finnes bare to supermarkeder – men de har det meste man trenger, i hvert fall når man er på ferie.

Etter frokost hoppet vi på bussen til Mylopotas Beach. Ios har et velfungerende busssystem, med avganger hvert tjuende minutt mellom byen og stranden. Bussen kostet bare to euro per person per vei, og den startet praktisk nok rett utenfor hotellet vårt. Turen tok rundt femten minutter langs smale, svingete veier – akkurat passe til å nyte utsikten uten å rekke å bli utålmodig.

Mylopotas er den mest kjente og populære stranden på Ios. Langs stranden ligger det en rekke beach clubs, kaféer og restauranter, med noe for enhver smak. De mest kjente klubbene er FarOut Beach Club og Free Beach Bar, mens Salt og Bamboo utmerker seg som de beste stedene for et godt måltid. Hele strandlinjen er fylt med solsenger, loungeområder og kafeer, og stranden er fin med nydelig myk sand og klart vann.

Litt høyere oppe over stranden ligger også Harmony, en sjarmerende meksikansk restaurant og bar med fantastisk utsikt over hav og strand. Stedet er kjent for sin avslappede atmosfære, med hengekøyer, puter og en rustikk hacienda-stil som gir en ekte bohemsk ferieopplevelse.

Vi valgte å tilbringe dagen på FarOut Beach Club. Selv om selve beach clubben hadde stengt for sesongen den sjette september, og bassengområdet var under nedrigging, var strandområdet fortsatt åpent. Vi leide solsenger for bare fjorten euro – langt billigere enn på Paros. På stranden fikk vi servert mat og drikke, og hadde en deilig dag der vi badet i krystallklart vann, til tross for noen bølger som gjorde det litt mer utfordrende å komme seg uti.

Vi gikk også en liten spasertur til enden av stranden for å sjekke ut Drakos Taverna, en favoritt blant både lokalbefolkningen og turister. Restauranten er kjent for sine ferske sjømatretter og tradisjonelle greske spesialiteter, servert i en uformell atmosfære med utsikt over stranden. Det var ikke helt vår vibe, men det lå et koselig lite hotell i samme område som vi sjekket ut.

Etter en pause på rommet og en forfriskende dusj, tok vi turen til Ios Club for å se solnedgangen – og det ble en helt magisk opplevelse.

Ios Club er en ikonisk cocktailbar og lounge, som ligger på en høyde med panoramautsikt over Egeerhavet. Den er kjent for sin spektakulære utsikt over havnen, og for å være et av de beste stedene på øyen for å oppleve de imponerende solnedgangene.

Stedet kombinerer elegant design med en avslappet atmosfære, og ga oss en uforglemmelig opplevelse. Innredningen var rett og slett fantastisk, og jeg elsket både stilen og den unike stemningen.

Vi fikk servert nydelige drinker, snacks og dessert, og den behagelige musikken skapte en avslappet atmosfære som var perfekt både for romantiske kvelder og sosiale sammenkomster med venner og familie.

Ios Club er ofte stengt for private events (de har over seksti bryllup i året), men de deler på Instagram når de er åpne for alle. Jeg anbefaler absolutt å få med seg dette om du har muligheten – det er virkelig en opplevelse du ikke vil gå glipp av.

Neste morgen byttet jeg en av gymøktene med en løpetur, for første gang på flere måneder på grunn av problemer med en hofte. Flatt og fint å løpe, men med kun 1.3 kilometer fra den ene siden av havnen til den andre blir det noen runder att og frem. Jeg fant noen øde gater inn fra bystranden som jeg kunne utfordre meg litt på.  Etter flere måneder uten løping, og med en vond hofte, merket jeg både dårlig kondisjon og svake smerter, så jeg valgte å stoppe etter fire kilometer. Det var varmt, med 27 grader og solen i ansiktet hele veien, men det var også deilig å kunne løpe igjen.

En annen kjent strand på Ios er Koumbara, som huser to berømte steder: Erego Beach Club og Pathos Sunset Bar. Begge eies av Angelos Michalopoulos, en gresk forretningsmann og kunstsamler som har hatt en betydelig innvirkning på øyen. Hans mål er å utvikle Ios på en bærekraftig og eksklusiv måte, samtidig som han bevarer øyens naturlige skjønnhet og hindrer overturisme. Dette skiller seg fra utviklingen på mange andre kykladiske øyer, som på Mykonos, hvor det naturlige landskapet ofte blir ofret for turisme.

Stedene han har utviklet er virkelig spektakulære. Calilo Hotel er kanskje det mest kjente, et femstjerners luksusresort kjent for sin unike kombinasjon av kunstnerisk design, luksus og naturskjønn beliggenhet. Hotellet ligger på Papas Beach, omgitt av beskyttet land, med seks kilometer gyllen sandstrand og krystallklart vann. Jeg drømmer om å tilbringe noen dager her, men prisene er dessverre like høye som forventet.

For å komme oss til Koumbara tok vi bussen fra havnen – en mindre buss enn den som går til Mylopotas, med litt færre avganger i løpet av dagen. Vi ble litt skuffet da vi kom frem: stranden var liten, bølgene store, og det var helt folketomt. Det var kun cabanas, ingen vanlige solsenger, og bølgene hadde gravd opp store deler av sanden. Her kjente vi virkelig på at vi besøkte Ios helt på tampen av sesongen.

Vi vurderte nesten å dra tilbake, helt til vi oppdaget Erego Beach Club som lå rett over stranden. Den var inne i sin aller siste åpningsuke, og det var bare to andre personer der – noe som ga stedet en nesten privat og eksklusiv stemning.

Erego ble en av høydepunktene på hele Hellas-turen. Stemningen var avslappet og chill, med behagelig musikk, utrolig god mat og en vibe som inviterte til total ro. Bassenget var magisk, og vi elsket de store flytende loungesengene man kunne slappe av på i vannet – en perfekt plass å bare nyte øyeblikket.

Området var nydelig gjennomført med naturmaterialer, kunstneriske detaljer, sjakkbord og biljard – alt med en gjennomført estetikk. Det lå også en liten, eksklusiv fashion butikk der med masse fint – og både mamma og jeg endte opp med hver vår kjole.

Vi nøt en nydelig lunsj med avokadotoast, tomatsalat og søt, frisk vannmelon – og verdens beste drink med grapefrukt soda. Det ble en skikkelig digg og avslappende dag, hvor vi bare nøt stemningen og ble værende i hele syv timer, helt til siste buss gikk tilbake rett før halv sju på kvelden.

I høyden over Erego ligger den legendariske Pathos Sunset Bar – en spektakulær lounge med infinity pool, kjent for magisk atmosfære og uforglemmelige solnedganger. Jeg var så skuffet over at stedet stengte for sesongen dagen før vi ankom, og at vi ikke fikk oppleve det. Jeg tok likevel en spasertur opp dit, og selv om det var full nedrigging, fikk jeg et tydelig inntrykk av hvor unikt dette stedet er. Et gigantisk kompleks med evighetsbasseng som strekker seg ut mot havet, og bord og stoler elegant felt inn i steinmurene, wow!

Minibussen humpet oss tilbake til havnen på rundt ti minutter. Der rakk vi å nyte solnedgangen fra hotellbalkongen før vi dusjet, skiftet og ruslet bort til naborestauranten for å spise pizza. Det var deilig med en rolig kveld nede i havnen – en fin kontrast til dagene oppe i Chora.

Vi fikk overraskende god pizza på DiLuigi – tynn, sprø bunn og smakfull topping som smakte digg etter en lang dag i solen. Til dessert gikk vi videre til naboen Dodoni, men der ble det full nedtur. Brownien hadde lite med brownie å gjøre, og oreo-isen smakte mer karamell enn kjeks. Litt skuffende avslutning på en ellers rolig og fin kveld i havnen.

Den siste hele dagen vår på Ios våknet vi til kraftig vind og ble usikre på hva vi skulle gjøre. Vi vurderte både bystranden, Mylopotas og andre mulige strender på øya, men landet til slutt på Mylopotas – mest fordi vi hadde lyst til å spise på Salt, en populær og anbefalt brunchkafé helt i starten av stranden.

Vi skulle videre til Mykonos, men fikk en melding om at båten var forsinket på grunn av sterk vind. Det ga meg faktisk tid til å besøke kirkene på toppen av byen – en tur du virkelig bør ta deg tid til, både på morgenen og ved solnedgang.

På toppen av Chora troner flere små, hvitkalkede kirker som perler på en snor, med utsikt over det asurblå Egeerhavet. De små kapellene, som er dedikert til ulike helgener, brukes fortsatt aktivt av lokalbefolkningen, spesielt under religiøse høytider.

Det er en fantastisk tur gjennom de hvitmalte gatene og små steintrappene, forbi sjarmerende kirker, med en nydelig utsikt over hele Ios. Kirken og kapellene ligger cirka to hundre meter over havet, så det er en liten treningsøkt å komme seg til toppen. Jeg kan virkelig se for meg at solnedgangen herfra må være magisk.

På grunn av båtforsinkelsen fikk vi endelig muligheten til å slappe av på Remezzo, en koselig kafe i havnen som vi hadde hatt lyst til å besøke, men ikke hatt tid til. Litt over en time etter den planlagte avgangen, ankom båten Power Jet fra Seajets, som skulle ta oss videre til Mykonos. Alt på Ios er så avslappet, så vi reiste oss bare fra sofaen og gikk de fem meterne over veien til båten.

Båten kom fra Santorini og skulle videre til Naxos, Mykonos og Paros. Båtene i Kykladene fungerer veldig bra, og de fleste er hydrofoiler med komfortable seter som tildeles ved ombordstigning. Den eneste ulempen er at aircondition kan være ganske sterk, så det er lurt å ha med seg bukse og jakke for å holde varmen. Etter en time ankom vi Naxos, hvor vi fikk gå ut bak og strekke på beina. Det var gøy å se Naxos igjen etter fem år – jeg kjente meg igjen. Vi fikk litt varme i kroppen før vi måtte gå ombord igjen for de siste førtifem minuttene til Mykonos.

Oppsummert er Ios en liten, men utrolig vakker øy, med en unik atmosfære som kombinerer det rolige livet med utrolig vakre solnedganger, deilige strender og fantastiske mennesker. Hvis du leter etter et sted å slappe av, utforske og nyte livet, kan jeg ikke anbefale Ios nok.