Alt som downtown Miami ikke har, finner du på South Beach. Nydelige hvite langstrakte strender, art deco-arkitektur, surfebutikker, og drøssevis av restauranter og uteplasser. Det er bare en liten kjøretur over broen fra downtown, men en helt annen vibe. South Beach har en helt spesiell plass i hjertet mitt, siden jeg bodde her i 2014 når jeg tok PT-studiet.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Vi ankom South Beach med Uber fra downtown, og betalte bare to hundre kroner for den. Ganske bra med tanke på at vi betalte fem hundre for samme distanse fra flyplassen med taxi. Vi sjekket inn på det samme hotellet som jeg bodde på når jeg tok PT-utdannelsen min her for ti år siden. Den gang var det et flott firestjerners hotell. Nå var det et litt mer slitt trestjerners hotell.

Ingenting hadde endret seg, de samme møblene og de samme solsengene. Den gang syns vi hotellet lå veldig sentralt, fordi vi mesteparten av tiden satt på skolebenken, trente eller handlet på matbutikk, og alt dette lå ganske nært hotellet. På ferie så hadde jeg ikke valgt å bo her igjen, for det er et stykke å gå til sentrumsområdene rundt Ocean, Collins og Washington.

Når det er sagt så er South Beach veldig enkel og oversiktlig å forstå. Alle tverrgatene er delt inn i nummer, og det er faktisk gatenavnene, akkurat som i New York. 1st street er helt i starten av Ocean der du finner blant annet den berømte Nikki Beach Beach Club. Vi var og så på den, men dessverre så var det for kaldt til strandvær på turen vår.

Ocean er den fremste gaten mot stranden, og den går mellom 1st og 15th. Her ligger alle art deco-husene, sammen med flere av de berømte uteplassene. Rett bak ligger Collins og Washington, der man finner drøssevis av restauranter og butikker. I Miami finnes det utrolig mange Surf Shops, og her får du tak i mange digge koseklær produsert av et merke fra Miami som heter Ocean Drive Clothing Company. Dette er dessverre ikke mulig å finne andre steder, men jeg elsker det!

Mellom 14th og 15th street fra Collins avenue ligger Espanola way, en utrolig koselig liten gate stappfull av internasjonale restauranter, med overvekt av spanske og kubanske. Her er det alltid mye liv, og koselig opplyst på kveldstid. Noen få gater lenger opp, mellom 16th and 17th ligger Lincoln Road. Denne gaten er som et gigantisk utendørs kjøpesenter, og kalles derfor Lincoln Road Mall. Dette er et av de mest berømte stedene på South Beach for å spise og shoppe.

På Lincoln Road Mall ligger blant annet Spris. Denne pizzarestauranten husket jeg som fantastisk fra PT-studiet, og jeg hadde derfor gledet meg til denne. Dessverre så ble jeg ganske skuffet, jeg vet ikke om de har endret kokk og oppskrift, eller om jeg har endret smak, men absolutt ikke et must å dra dit lenger.

I nærheten ligger også Paul, en hyggelig frokost- og brunsjkafe. Paul er en internasjonal kjede som du finner mange steder i verden, også i Europa, og jeg finner alltid noe godt her. De har både søtsaker og sunnere lunsjer, inkludert mye bra vegetar.

En annen brunsjkafe jeg må nevne er Puravida. Den er unik for Miami, men på South Beach har de flere lokasjoner. Puravida har utrolig koselige lokaler, og organisk mat med veldig mange gode vegetaralternativer. Anbefales!

Vi besøkte også Big Pink, en skikkelig amerikansk diner som jeg virkelig anbefaler for å få USA-følelsen. Diner er blitt svindyrt, men porsjonene på Big Pink er enorme, akkurat som dinermat skal være. Menyen er også gigantisk, så her finnes noe for alle. Jeg fikk en digg mac & cheese og vaffel med is og bær, helt sprengt etterpå.

Ellers spiste vi også lunsj på en koselig liten fortaucafe som het Juice & Java, og jeg anbefaler også å sjekke ut The Lifeguard Cafe. Må også nevne isen på The Baked Bear. For de som kjenner til Cold Stone så er dette kanskje det nærmeste man kommer. Her klistres browniebiter på utsiden av isen som serveres i hjemmelaget kjeks, nam!

Ellers var den aller beste matopplevelsen, og et av høydepunktene på turen, bursdagsfeiringen min på Giannis at the Versace Mansion. Vi skulle jo egentlig feire dagen på nyttårsaften, men siden det opplegget ble så mislykket så tok vi feiringen igjen på South Beach.

The Villa Casa Casuarina at the former Versace Mansion er en villa fra 1930, som er mest kjent som boligen til den berømte designeren Gianni Versace. Dessverre ble han i 1997 drept rett utenfor porten til denne villaen. Nå er villaen både et boutique hotell, og en fin restaurant, og den eies ikke lenger av Versace-familien.

Vi hadde booket bord noen dager i forveien, og ankom først den midterste delen av villaen. Man får umiddelbart en liten wow-opplevelse når man kommer inn, spesielt som Versace fan. Her ligger baren, og vi kjøpte to drinker mens vi ventet. De kostet over seks hundre kroner, så vi var litt bekymret for prisene resten av kvelden, men heldigvis var ikke maten fullt så ille. Vi måtte vente en stund før bordet vårt var klart, det er et veldig populært og travelt sted året rundt.

Noe av det mest magiske med denne villaen er det spesielle Versace-designete bassenget. Dessverre så fikk vi ikke bord ved bassenget, men vi fikk lov til å gå ut og kikke på det, og ta bilder. Man kan faktisk bade i dette bassenget på dagtid dersom man bor på hotellet. Det går også an å bo på Gianni sitt rom, men da må man ut med over tretti tusen per natt.

I stedet for bord ved bassenget, så ble vi plassert i spiserommet til Gianni, der han spiste frokost og lunsj hver dag. Det var også veldig koselig, og sammen med kun fire andre bord så ble det lunt og intimt.

Jeg fikk servert nydelig cacio e pepe som ble dandert på tallerken rett foran øynene på meg. Mamma spiste kylling med stekte poteter og asparges. Maten var veldig god, og etter noen spennende dessertshow på nabobordene så gledet vi oss til vår.

I stedet for sjokoladebombe som så ut til å være alles favoritt, så gikk vi for sitronsorbet. Den fikk vi servert på denne måten, og ble absolutt ikke skuffet.

Dette var den beste feiringen jeg kunne fått, jeg koste meg så mye denne kvelden 🙂

På South Beach er det mange færre sightseeing aktiviteter enn downtown Miami. Her handler det mest om soling, bading, trening, god mat og uteliv. Ekstremt deilig når det er sommervær, og kanskje et litt kjedeligere sted å være når man ikke kan være på stranden. Det ble mye gåing, jeg tror vi nærmet oss to mil de fleste dagene.

Det er mange fine steder å gå tur, og promenaden er jo helt magisk både til tur, jogging og trening. Rett nedenfor 1st Street ligger South Pointe Park Pier, en kjent pier der du har utsikt på Ocean og første del av South Beach. Dette er et ekstremt populært område for trening, og man møter løpere med både vektvester og manualer i hendene, noen ganger også med en coach syklende ved siden av. Miami har mange folk med penger, og fitnessindustrien er stor her.

Derfor er det ganske overraskende at Muscle Beach faktisk er gratis i Miami. I Los Angeles er jo Muscle Beach big business, og det er blitt ganske dyrt å trene der. Her kan man bare komme og gå som man vil, eneste kravet er at man rydder opp etter seg.

Muscle Beach ligger i Lummus Park på Ocean og 9th street, og er åpen fra halv åtte om morgenen til solnedgang. Det består hovedsakelig av to containere som er festet racks på. Inni containerne finner man vektskiver, manualer, strikk etc. Det er også satt opp noen benker og dipsstativ rundt omkring, så det er absolutt mulig å få seg en god treningsøkt her.

Det var helt perfekt å kombinere løping på promenaden med en liten styrkeøkt her, spesielt i det været vi hadde med rundt tjue grader. Strandpromenaden i Miami er kanskje den lengste strandpromenaden jeg vet om av alle steder jeg har besøkt, så her kan du virkelig løpe langt om du er i humør til det.

Vi besøkte også “The Friends Experience” på Aventura Mall. Det er et gigantisk kjøpesenter som ligger helt i enden på North Miami Beach, ganske langt unna hotellet vårt. Vi gjorden den store feilen å ta buss. Den kostet bare fem dollar, men tok en time, og det var en veldig humpete og slitsom tur i en gammel buss med trebenker. På veien dit kjørte vi gjennom hele South Beach, Mid Beach og North Beach, inkludert Sunny Isles der Donal Trump hadde noen syke eiendommer. Vi var veldig glade når vi endelig kom oss av den slitsomme bussen.

Om du er glad i shopping så kan jeg varmt anbefale Aventura Mall. Det er det fjerde største kjøpesenteret i USA, og det største i Florida. Her finner du alle de kjente department-butikkene som Macy’s, Bloomingdales, Nordstrøm og JC Penny, de fleste luksuskjedene, mange vanlige kjedebutikker, en gigantisk foodcourt, og en enorm kino med tjuefire saler. Og selvfølgelig Friends experience 🙂

Friends-opplevelsen var ganske basic, men mamma og jeg er veldig glad i Friends, og da var det en artig opplevelse. Her finner du blant annet Monica sitt kjøkken, Central Perk-kafeen, ytterdøren til Monica sin leilighet, trappen og sofaen med “pivot”, skinnstolene til Joey og Chandler, og Phoebe sitt keyboard på Central Perk.

I tillegg var det veldig artig å se hvordan kostymedesignerne tenkte når de laget de ulike karakterene. Vi ble tatt med på en liten motereise, som absolutt er noe jeg setter pris på. Opplevelsen kostet rundt syv hundre kroner for oss to, noe som egentlig er i overkant dyrt i forhold til hvor basic det er. Dersom du har vokst opp med Friends tror jeg allikevel du vil like det, og personalet som jobber der er veldig behjelpelig med å ta bilder på de ulike stasjonene.

Etterpå koste vi oss med Auntie Anne’s pretzels i foodcourten, før vi oppdaget en liten søt La Duree i luksusområdet av kjøpesenteret. Sammen med Dior og Chanel lå den plutselig der, som om vi var teleportert til Champs Elysees i Paris.

La Duree er en fransk konditorkjede som er kjent verden over for sine magiske makroner. De har også utrolig mange andre gode franske kaker, og i Frankrike får du også fantastiske brunsj- og lunsjopplevelser på La Duree. Vi tok Uber tilbake til hotellet, noe som var utrolig behagelig, selv om det var ganske stress å finne frem til riktig hentested i det gigantiske kjøpesenteret. Prisen kom på under fire hundre kroner så det var ikke så ille i forhold til avstanden.

I tillegg til restaurantene og kafeene nevnt over, så spiste vi også noen dager på hotellet, mest fordi mamma ble syk og vi var mer på området enn vi kanskje hadde vært ellers. Jeg kan i den anledning si litt om matbutikker i USA. På PT-studiet handlet vi på Publix, som er et mer “vanlig” supermarked enn Wholefoods, og som også den gang var en god del billigere. Det var det ikke lenger, og det er sjokkerende hvor dyrt det er blitt med mat i USA.

Vi handlet nok til å fylle opp kjøleskapet; både frukt, bær, granola, yoghurt, melk, ost, kjeks etc. Det er som vanlig ingenting å si på utvalget, men at det skal koste hundre kroner for en jordbærkurv eller et salathode er ganske sprøtt. Hadde det ikke vært for at man må tipse mellom atten og tjuefem prosent på restaurant, så hadde det vært like “billig” å spise ute. Ved siden av Publix ligger forresten Fresh, som minner mye om Wholefoods, og som også har et helt fantastisk utvalg med mye fresht sunt.

Som jeg nevnte over så ble mamma dessverre syk under oppholdet på South Beach, og ørene ble såpass ille at vi måtte oppsøke lege. I den forbindelse vil jeg skryte litt av forsikringen via Bank Norwegian. Jeg har heldigvis aldri trengt å benytte meg av den, men det fungerte utmerket, selv om det selvfølgelig er veldig kjedelig å bli syk på ferie, og mye av tiden går med på det.

Jeg gikk inn på nettsidene til bank Norwegian og fant et kontaktnummer. Etter kort tid så ble jeg henvist til forsikringsselskapet deres. Etter å ha svart på en del personlige spørsmål, og om hvor i USA vi var, så fikk vi beskjed at de skulle kontakte en agent i området og komme tilbake til oss. Det gikk ikke veldig lang tid før vi fikk beskjed om at de var på saken og skulle finne et legesenter de samarbeidet med som vi kunne besøke.

Denne prosessen tok dessverre ganske lang tid, nesten seks timer før vi fikk time, og beskjed om hvor vi skulle dra. Da kunne vi jo ikke dra noe sted, så det var kjipt at det var såpass kaldt at vi ikke kunne kose oss ved bassenget mens vi ventet. Legekontoret lå ikke så langt unna i kjøreavstand, men det var noen kilometer å gå. Medrite var et privat lite legesenter som virket rent og profesjonelt. Dessverre så hadde de ikke mottatt rekvisisjon når vi ankom så vi måtte sitte der over en time og vente før faksen kom. Det var klarsignalet vi trengte for at mamma skulle få komme inn til legen. Fordi diagnosen var mellomørebetennelse så fikk hun dessverre ingen medisiner utenom noen øredråper, det virket litt for enkelt i forhold til hvor vondt hun hadde.

Forsikringsselskapet ringte faktisk opp igjen og spurte hvordan det gikk, og om mamma trengte noe mer. Det syns jeg var veldig imponerende. Vi endte dessverre tilbake siste dagen, for det ble ikke bedre, og mamma var redd for at hun ikke kunne fly. Ingen av oss var giret på å bli igjen. South Beach uten sommervarme er egentlig litt kjedelig, og det var mye å ta igjen på jobb. Hun fikk medisiner og ble heldigvis friskmeldt til å fly, selv om hun kunne risikere å sprenge en trommehinne. Det ble mange apotekturer i løpet av turen, og vi ble en gjenganger på Walgreens. Det er et litt knotete reseptsystem. Selv om det er mange Walgreens i byen som er døgnåpne, så har apotekene egne åpningstider, og det er ikke alle man kan hente ut resepter fra. Legene skriver de ut til et spesielt sted du må hente, og hvis du velger et annet så blir det en del ekstraarbeid.

Heldigvis sprengte ikke trommehinnene, og vi kom oss hjem via Madrid. Begge legebesøk, inkludert alle medisiner, ble dekket av Norwegian. Det var en lang og tøff tur for to som aldri klarer å sove på fly, og de neste to ukene var preget av den verste jetlagen jeg noen gang har opplevd. Det var så ille, og så slitsomt at jeg måtte få tabletter på apoteket, og ikke engang det hjalp. Jeg gikk rundt som en zombie, og klarte ikke å konsentrere meg på jobb. Jeg vet ikke om det var fordi det var vinter eller hva, men det var helt grusomt.

En annen ting som var helt forferdelig var å komme hjem til tjue kuldegrader. Den overgangen ble helt ekstrem, og jeg tror ikke jeg kan reise til varmen på denne tiden av året igjen med mindre jeg blir borte minimum en måned.

Men det var en kjempefin tur til Miami, selv om vi veldig gjerne skulle hatt bikinivær. Det var veldig deilig med et lite avbrekk fra den grusomme vinteren i Oslo, som blir verre og verre for hvert. Hadde man bare kunne ha et sommerhus i varmen som man kunne flykte til for å unngå de verste månedene her.                         

Oppsummert så er jeg fortsatt veldig glad i Miami – det er det perfekte stedet å dra når man vil slappe av og kose seg med deilige strender og god mat. Når det er sagt så er det ikke aktuelt å reise i januar og februar, det må være varmt. Jeg vil ha the full South Beach beach experience 🙂

Jeg elsker Los Angeles og Miami. Nå var det veldig lenge siden jeg hadde vært i Miami, og de siste årene har reiselysten dit bare økt. Når jeg hadde bursdag så føltes dette som en god anledning, og mamma ville bli med. Miami er jo en destinasjon som det går an å reise til hele året, noen ganger mer regn, og noen ganger kaldere, men aldri vinter som i Norge.

Det var minus tjue grader ute når vi forlot leiligheten i Oslo tidlig om morgenen den nest siste dagen i 2023. Vi fløy med British Airways fra Oslo via London, og med American Airlines videre til Miami. Jeg hater å sitte mange timer på fly. Jeg blir så ekstremt rastløs, og ti og en halv time som det tar fra London til Miami er altfor lenge. For første gang prøvde vi begge flysokker, og det kan virkelig anbefales på lange turer. Mye mindre sprengfølelse i beina, og mindre stiv ved landing.

Når vi endelig kom frem til Miami så tok vi taxi fra flyplassen. Dette kostet nærmere fem hundre kroner, så vi lærte raskt at vi måtte bruke Uber. Uber er faktisk veldig mye billigere enn taxi i USA, og fungerer veldig bra. Vi delte turen vår i to, halve oppholdet downtown Miami som dette innlegget handler om, og siste del på South Beach, som jeg skriver om i neste innlegg.

På denne ferien ble det mange pengesjokk. Neste kom når vi måtte betale depositum på Yotel, som var hotellet vi bodde på downtown. Det er jeg ikke vant til, men det blir visst mer og mer vanlig. I teorien er det jo penger man ikke betaler, men når de allikevel skal reservere mange tusenlapper frem til avreise så er det jo penger man må ha tilgjengelig som man ikke kan bruke på turen.

Utenom det så var Yotel helt supert, med perfekt location downtown. Rommet var ganske lite, og det var kjipt med glassdører på badet når man er to på rommet, hva er greia med det egentlig? Rommet var også litt for kaldt, uten mulighet til å regulere på det. Ellers var sengen god, og selve hotellet helt supert med et stort velutstyrt treningsrom, og basseng på taket. Det eneste vi manglet var litt mer sol og sommer.

Vi var dessverre ikke så heldige med været på denne turen. Selvfølgelig mye bedre enn ekstreme minusgrader i Norge, men når man reiser så langt så forventer man mer enn atten grader. Det var også flere dager med overskyet, så shortser og kjoler ble stort sett liggende i kofferten. Vi trengte både bukser og gensere, og kåpe på kvelden.

Den solingen vi fikk var to dager med to timer på bassenget, da med litt gåsehud på kroppen.

Rett over gaten for hotellet lå Bayside Marketplace, som er en av hovedattraksjonene i Miami. Her har jeg vært flere ganger. Det er et samlingssted ved marinaen for butikker, kafeer, restauranter, tivoli, attraksjoner etc. Her samles alle, både lokale og turister, og det er åpent alle ukedager.

Her fant vi Ben’s pizza, som med hånden på hjertet er den beste pizzaen jeg noen gang har smakt. Det er vel ingenting som slår New York pizza slices, verdens tynneste med salt og god ost, nam! Det var dessverre, som alt annet i USA veldig dyrt, med hundre kroner for ett pizzastykke. Det må sies at de var ganske store, så et stykke tilsvarte nesten en halv pizza. Her hadde jeg faktisk betalt det dobbelte om jeg måtte, for denne var magisk!

Fra Bayside har man utsikt rett på Miami skyline, som er ganske imponerende på kveldstid.

Vi hadde også en Wholefoods i nærheten, og der kjøpte vi med oss vannmelon og frokost til rommet. Jeg elsker Wholefoods, det er en fantastisk matvarebutikk med et utrolig bra utvalg, også på oppkuttet frukt og sunn kos. Wholefoods har dessverre også blitt helt sinnsykt dyrt. Jeg snakker mye om penger i dette innlegget, men prisene der borte er helt ekstreme, jeg skjønner ikke helt hvordan de lokale får ting til å gå opp. Veldig mye er jo dobbel pris av det vi betaler i Norge.

Første dagen, som var nyttårsaften, besøkte vi Wynwood. Vi gikk fra hotellet hele veien dit, en ganske kjedelig og øde tur, men vi fikk i alle fall samlet skritt. Miami er ganske likt som alle andre amerikanske byer: man kjører bil til det meste, og man blir betegnet som litt rar hvis man går langt.

Wynwood er et skikkelig kult område i Miami som du må besøke hvis du ikke har vært der. Her finner du Wynwood Marketplace og Wynwood Walls.

Wynwood Marketplace er en slags utendørs mathall, med felles spiseområde og mange ulike serveringssteder og barer. De har også konserter og eventer på området, og det skulle være event på kvelden på nyttårsaften som de drev og rigget til når vi var der.

Vi kjøpte oss hver vår kuleis og koste oss i solen. Som med alt annet så var iskrem også ekstremt dyrt. Vi betalte 135 kroner hver for en is, det er dobbel pris av Aker Brygge!

Wynwood er kjent for sine mange fargerike veggmalerier, og er et av byens mest livlige distrikter. Wynwood Walls er et utendørs museum med mange ulike rom og inndelinger, som viser verk fra noen av verdens mest kjente gatekunstnere.

Vi betalte tjueto dollar pluss tax i inngangsbillett for to personer, endelig noe som var normalt priset. Men så kom vi inn på området, og der kjøpte jeg meg en liten slush, som kostet hundre kroner. Man sitter nesten hele tiden igjen med følelsen av at det ikke er verdt det, og man blir gnien på småting som for eksempel å kose seg med en is. Veldig synd.

Gatene rundt Wynwood Walls har små butikker som inneholder alt mulig, fra kunst til klær, til smykker, og ulike gadgets. Her finner du ingen kjedebutikker, men veldig mange fine boutiques. Her ligger faktisk også noen av Miamis mest kjente bistroer og barer.

Det var denne dagen vi skulle feire bursdagen min, så skuffelsen var stor når middagen endte opp på Denny’s. Jeg må faktisk legge ved bildet for å vise hvor skuffende det var. Tenk at denne “middagen” kostet over tretti dollar. En tidligere billig diner som var blitt blitt svindyr, og middagen kvalifiserte ikke engang til terningkast to.

Vi hadde forhåndsbestilt billetter til en stor nyttårsevent, som skulle være høydepunktet på turen. Skuffelsen var stor når vi ankom VIP-stedet og kom inn på en grønn ustelt bakke der alle sitteplassene var tatt. Bedre ble det ikke når vi skjønte at hele eventet var på spansk, og utvalget i baren, der man måtte stå en halvtime i kø, var veldig begrenset.

Dette ble turens lengste timer, med en nedtellingsklokke på veggen som ikke gjorde saken bedre. Vi var både kalde og trøtte, men siden det tross alt var nyttårsaften, og vi hadde betalte 1500 kroner hver så følte vi ikke at vi kunne gå. Det hjalp nok heller ikke at jetlagen fortsatt satt igjen i kroppen fra dagen før.

Fyrverkeriet i USA er alltid imponerende, men her hadde de dekket utsikten mot vannet, så vi fikk mye dårligere utsikt til fyrverkeriet enn de som satt på gratisplassene ved vannet. Vi var SÅ glade når det endelig var over, og vi kunne gå tilbake til rommet og legge oss. Snakk om å levere under forventing – terningkast en.

Andre dagen downtown gikk vi fra hotellet over broen til Brickell. Brickell er byens finanssenter, og føltes ut som en helt annen by i forhold til Wynwood. Her finner man høye forretningsbygg og luksuriøse boliger med utsikt over Biscayne Bay. Dette er et område som tiltrekker bank- og forretningsfolk, men også kunst- og moteinteresserte.

Her finner man utallige rooftops, restauranter, kafeer, kunstgallerier og fasjonable butikker. Brickell Avenue-broen strekker seg over Miami River og har utsikt over Miami Circle-parken.

Her finner man også Brickell City Center, et kjempestort shoppingsenter med butikker både ute og inne. Sammen med alle butikkene, finnes det her flere spennende restauranter. Vi endte opp på Cafe Americano der vi spiste en utrolig god avokado toast med burrata. Riktignok til en svindyr pris på over tre hundre kroner per toast, men skikkelig god var den.

Vi gikk langs sjøen tilbake til hotellet vårt, en kjempefin promenade langs vannet som jeg virkelig anbefaler. Også helt perfekt for jogging. Før vi kom tilbake til sentrum så besøkte vi Brickell Key. Det er en menneskeskapt liten øy med bro, der det stort sett kun er private boliger.

Vi fikk nydelig solnedgang på vei tilbake langs promenaden.

På kvelden skulle vi spise på Bayside, og vi gledet oss til pizza på Ben’s. Det var første nyttårsdag og veldig mye mennesker på området. Da jeg stod i kø for å kjøpe pizza, og mamma var på utsiden og lette etter bord, oppstod det fullstendig kaos. Jeg ble kastet flere meter fremover inn mot pizzadisken, og hørte noen rope “get the hell outta here, get the hell outta here”. Folk begynte å rope og løpe i alle retninger, noen skrek at skudd ble avfyrt. Min første tanke var “hvor er mamma?!”, det var ganske ekkelt at vi ikke var sammen akkurat da. Heldigvis fant jeg henne ganske fort skvist inntil veggen bak en stor søppeldunk. Vi ante ikke hva som foregikk, men jeg tror begge tenkte terror, og konkluderte raskt med at vi måtte bare følge flokken og komme oss bort fra området. Flere hundre mennesker løp mot inngangen, og vi var midt i kaoset.

Da vi endelig kom frem til inngangen så møtte vi på en stor gjeng med mørke gutter som hadde dekket ansiktene sine med sorte tørklær. Selv om det var litt skremmende å se så mange samlet på et sted, så roet det meg litt. Jeg tenkte at dette må være noe gjenggreier, og tryggheten i det er at de sjelden er interessert i turister. Politibiler rant inn på området, og vi senket farten i det vi passerte gjengene. Vi følte oss ikke trygge nok til å være ute i gatene, så vi gikk rett til hotellet og ventet på oppdatering på nyhetene. Det viste seg å være et slags gjengoppgjør, og skuddene som hadde blitt hørt var raketter som disse hadde fyrt opp på enden av området, mot hverandre. Ingen ble skadet, men det var allikevel en skremmende opplevelse, og vi fikk testet reaksjonen vår i en sånn situasjon.

Når jeg studerte PT i Miami så hadde vi en arrangert tur til Little Havana der vi besøkte sigarfabrikk og var med på matlaging på et sted med skikkelig god spansk mat. Jeg hadde derfor gode minner herfra, og hadde lyst å vise det til mamma. Det er veldig enkelt og billig å flytte seg rundt med offentlig transport i Miami, her finnes både busser, tog, trolleys og skytrains.

Til Little Havana så kan du ta Coral Gables Trolley. Denne går også til den berømte Miracle Mile, som vi dessverre ikke rakk å besøke denne gangen. Dette er på en måte Miami sin Rodeo Drive, der alle merkebutikkene ligger på rekke og rad. I samme område ligger også det berømte Biltmore Hotel, og Venetian Pool, som begge er verdt et besøk.

Dessverre så ble vi veldig skuffet over Little Havana. Det føltes ut som det kun var laget for turisme, og hvis det er et område jeg ville droppet så er det dette. Jeg har absolutt ingenting å fortelle eller anbefale herfra. Vi ble derfor kortere enn planlagt i denne bydelen, og bestemte oss for å dra tilbake til Brickell for å spise lunsj, et område vi likte oss godt i.

Vi endte opp på BBistro som var veldig bra, og det var fint nok vær til at vi kunne sitte ute. Her fikk vi den beste mandelcroissanten jeg noen gang har spist. Vi spiste også en god salat med shavet fiken. De er så kreative på salater i utlandet, jeg elsker det, og skulle ønske vi kunne lært litt mer fra dem her i Norge.

Etter lunsj satte vi oss på toget til Dadeland Mall, et av de største og beste kjøpesentrene sentralt i Miami. En tur retur billett med toget kostet under fem dollar per person. I tillegg til Dadeland kan jeg også anbefale Dolphin Mall, og outletsenteret Sawgrass Mills. Disse ligger litt utenfor sentrum, og man må ha bil for å komme seg dit.

Både mamma og jeg elsker Victoria Secret, og jeg har ikke tall på hvor mange av disse butikkene vi var innom i løpet av oppholdet. Vi gikk amok på både undertøy, treningstøy, kremer og koseklær.

Et av høydepunktene med Dadeland var også Auntie Anne’s Pretzels. Soft pretzel fra Auntie Anne er noe av det absolutt beste jeg vet, og noe av det jeg gleder meg mest til hver gang jeg skal til USA. Helt magisk!

Vizcaya Villa og Gardens er absolutt verdt et besøk! Det ligger en kort togtur fra downtown. Man kan forresten kjøpe dagskort på toget til rundt ti dollar. Skal man reise noen ganger så sparer man en del på det. Når du kommer til togstasjonen så er det en liten kilometers rusletur gjennom skogen før du kommer ned til villaen, og de berømte hagene.

Inngang til Vizcaya for to personer var rundt fem hundre kroner. Villa Vizcaya ble bygget i 1916, og er den tidligere villaen og eiendommen til forretningsmannen James Deering, som ligger helt ned mot Biscayne Bay i Coconut Grove.

Det er en gigantisk villa med trettifire rom og ti hektar med nydelige hager og fontener. En gang per uke har de også Farmer’s market på området, det fikk vi dessverre ikke med oss.

Villaen ligger helt ved vannet, og det er laget en promenade rundt sånn at man får tilgang til vannet fra alle vinkler. Jeg elsket dette lille lysthuset, som ga fantastisk fotolys, det ser nesten ut som filter!

Hagene var helt nydelige, og enorme. Man kunne virkelig gått seg helt vill her. Jeg tror vi gikk rundt i to timer, og allikevel fikk vi ikke sett alt.

Etter besøket på Vizcaya holdt vi oss i samme område, og skulle spise lunsj på en kafe vi hadde fulgt lenge på Instagram, Cafe Bistro. Det finnes to av dem i byen, vi valgte den som lå nærmest i forhold til der vi var akkurat da.

Det førte oss tilfeldigvis forbi et fantastisk utendørs shopping- og restaurantområde som het “Shops at Merrick Park”. Det var utrolig flott laget til med juletre, blomster og pynt, perfekt satt sammen med palmer og fontener. Her var det mange eksklusive butikker, jeg mistenker at dette var et område for de med litt penger. VI humret litt ekstra når vi besøkte Pottery Barn, den kjente interiørbutikken fra TV-serien Friends, for dere som husker den.

Rundt hjørnet herfra fant vi Cafe Bistro. Det må vel sies å være en av de beste matopplevelsene på turen. Helt ekstremt mange ting å velge fra på menyen, jeg har sjelden så store problemer med å plukke ut hva jeg vil ha. Vi kjøpte altfor mye, og ble servert gigantiske porsjoner sammen med veldig artige kaffekreasjoner. Veldig gøy opplevelse!

Oppsummert så skulle jeg ønske vi hadde fått litt bedre vær på turen, men når det er sagt så er det utrolig mange ting å finne på downtown Miami som ikke krever stekende sol og varme. Både Wynwood, Brickell, Bayside og Vizcaya er superfine steder som jeg anbefaler å besøke.

Med det så var halve oppholdet i Miami ferdig, og vi satte kursen mot South Beach som jeg forteller mer om i neste innlegg 🙂

Bari, der Line og jeg bodde hele oppholdet i Puglia, er et perfekt sted i forhold til utflukter til de andre og kanskje mer kjente byene Polignano a Mare, Alberobello, Monopoli, Lecce, Ostuni etc. Vi kom oss til de tre første i løpet av turen vår.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Togbillett til Polignano kostet fem euro og seksti cent, og var veldig enkelt og greit. Togturen tok tretti minutter, og var komfortbabel med sitteplass til begge.

Vi ankom Polignano rundt klokken ti, og startet med en liten sightseeing-runde i byen. Der var det helt dødt, men vi fikk sett den fantastiske Grotta Palazzese i dagslys; et hotell og restaurant som ligger på en klippe med en nydelig utsikt over sjøen. Her har jeg alltid drømt om å spise.

Vi hadde pakket med oss bikini, og hadde planlagt å bruke første del av dagen på en strand. Det viste seg å være ganske håpløst, det var ingenting med solsengutleie i sentrumsområdet. Vi endte opp med å gå rundt, og fant til slutt noen tuktuk-sjåfører som anbefalte en strand litt utenfor, Cala San Giovanni.

Den lå noen kilometer unna, så vi prøvde å følge google maps sine offentlig transport-anbefalinger, og gikk mot en buss. Det kom aldri noe buss, så vi endte opp med å måtte gå ned igjen til tuktuken og bli kjørt til stranden. Det kostet seksten euro en vei, ganske dyrt for en fire kilometers tur. For ikke å snakke om humpete.

Cala San Giovanni var helt fantastisk, og viste seg å bli den beste stranden på turen vår. Absolutt verdt solsengprisen på tjueen euro per person. Vi fikk sengene bært bort til en klippe, og vannet var krystallklart.

Vi nøt hele dagen her, og hadde kjøpt med oss vannmelon fra et supermarked som vi koste oss med. Det var litt dyrere inne på området enn ellers i byen, for eksempel trettifem kroner for en liten vannflaske. Det var også en restaurant inne på området, og et sted man kunne kjøpe med seg takeaway. Jeg tror Line spiste en baguette eller wrap eller noe, klarer ikke helt å huske hva det var.

Eneste minuset med Cala San Giovanni var at det var veldig vanskelig å komme seg tilbake til byen. De bestilte tuktuk til oss i resepsjonen, men den kom aldri, så det endte med at vi måtte ringe til han som kjørte oss ut. Vi satt faktisk ute i veien på oppsiden av stranden og ventet over en time.

Da var det ekstra deilig å komme tilbake til Polignano, og bli møtt av denne fantastiske utsikten.

Lama Monachile er den berømte bystranden til Polignano, omringet av dramatiske klipper, og med krystallklart vann. Her var det helt fantastisk, jeg klarte ikke å stoppe og stirre på det nydelige landskapet foran meg. Dessverre steiner og ingen solsenger, så kanskje bedre som viewpoint enn badestrand (?)

Vi beveget oss videre inn i gamlebyen, som plutselig var mye mer livlig enn tidligere på dagen. Her fant vi hyggelige torg, stemningsfulle smug, og et stort utvalg restauranter og barer.

En lite dose italiensk sjarm 🙂

Vi spiste i mine øyne turens beste måltid på Bella Mbriana. Jeg hadde gnocchi i en kremet tomatsaus med gratinert ost på toppen. Fantastisk, og en rett jeg faktisk har blitt inspirert til å lage selv hjemme. En liten fun fact er et at jeg ett år senere dro til Marbella på ferie, og helt tilfeldig endte opp på samme restaurant i gamlebyen der. Den finnes visst også i den dominkanske republikk i Karibien.

Dette området var livlig, og hadde en skikkelig koselig vibe. Det var ikke feil å ha utsikt på denne gateselgeren fra middagen heller 🙂 Han lignet på Joshua Kadison, som jeg husker mamma hadde CD fra back in the days.

Før vi tok toget tilbake til Bari så rakk jeg en rask tur ned til Grotta Palazzese for å se den på kveldstid. Der møtte jeg en hel rekke med oppdressete mennesker som slapp gjennom resepsjonen en etter en, for å spise på restauranten nede i grotten. Det var dessverre umulig å slippe inn for en titt, men i grotten skal det være en ganske high end (og veldig dyr) restaurant som jeg virkelig er lei meg for at vi ikke fikk testet.

På vei tilbake til togstasjonen møtte jeg på denne koselige gaten med butikker og restauranter. Jeg syns uten tvil at Polignano var den vakreste av byene vi besøkte i Puglia.

Neste utflukt var til den berømte byen Alberobello, som er på UNESCOs verdensarvliste. Den fikk økt popularitet etter at Dolce og Gabbana holdt moteshowet sitt her. Til og med Erling Braut Haaland var på plass da. Hit går det ikke tog, men vi fant buss utenfor togstasjonen i Bari, som gikk direkte. Den kostet fire euro og åtti cent per vei.

Alberobello er kjent for verdens største konsentrasjon av trulli, tradisjonelle steinboliger. Trulli er kjegleformede bygninger i stablet stein som tidligere ble brukt til bolighus. Veggene er tykke nok til at trulliene er svale om sommeren, og holder varmen om vinteren. Utsiden er dekket av hvit kalkpuss, og de består ofte bare av et rom.

Trulli finnes kun i Puglia, men vi så flere på veien lenge før vi ankom Alberobello, så de finnes nok litt flere steder i regionen. Trulliene er i dag stort sett gjort om til butikker og ferieboliger. Tror ikke jeg kunne tenkt meg å tilbringe ferien i en sånn.

De mest kjente trulliene er den siamesiske trulloen, verdens minste trullo og trullo-kirken Sant’ Antonio. Dessverre så føltes området turistifisert, og jeg syns Alberobello var ganske oppskrytt i forhold til forventningene jeg hadde bygget opp fra bilder og filmer.

Vi var også uheldige med timingen, og de fleste restaurantene var stengt når vi var der. Når vi var ferdig med sightseeingen, så var det fortsatt over en time til de åpnet. Det gjorde at vi ble litt utålmodige, og satte oss litt for kjapt på bussen tilbake til Bari.

Derfor fikk vi aldri sett det moderne sentrumsområdet, og området rundt Aia Piccola, der man har best utsikt over trullitakene. Det kjenner jeg fortsatt litt på, men jeg kommer nok ikke tilbake til Alberobello, så den får jeg legge død.

Den siste utflukten gikk til Monopoli. Dit var det en kort togtur på litt over tretti minutter fra Bari, og vi betalte rett over syv euro for tur-returbillett.

I Monopoli fant vi stranden Lido Pantano, der vi betalte tjue euro per seng. Der var det veldig fint, med sandstrand og lekkert badevann. Eneste minuset var at strandområdet var litt lite, så det ble litt trangt å ligge der.

Mot slutten av dagen endte vi faktisk uti sjøen på første rad. Det er ikke fullt så idyllisk som det høres ut når vesker, sko, ting og tang blir tatt av bølger og blir kliss vått.

Det hadde nok vært en enda bedre opplevelse om vi hadde lagt på en av bryggene eller plattingene. Der var det litt høyere pris.

Det som var veldig greit med Lido Pantano var at det var dusjer utenfor toalettene. Deilig å få vasket seg med såpe før vi skulle kle på oss og utforske Monopoli videre.

Bystranden i Monopoli var den første som møtte oss. Den het Cala Porta Vecchia, og kan virkelig ikke kalles en strand. Men vannet var krystallklart, og italienere bader jo virkelig over alt, så hvis dette er det man har så er det det man bruker.

Herfra er det nydelig solnedgang.

Vi spaserte videre og fant Castello di Carlo V, en kjent festning som man kan besøke i Monopoli. Borgerlige bryllup i byen skjer også her.

Videre møtte vi på den superkoselige båthavnen Porto Antico. Her ligger små blå fiskebåter nesten og danser på det azurblå havet, en lekker kontrast til de hvitkalkede bygningene over. Det hele minner om en liten gresk småbåthavn. Monopoli har visstnok levd på fiske i hundrevis av år, og ryktet sier at man får servert ekstra god fisk her.

Fra havnen går det en liten mursteinsport inn til gamlebyen Centro Storico di Monopoli.

I gamlebyen ligger de koselige restaurantene og dessertsjappene om hverandre, og på kveldstid blir det veldig folksomt. Det var også live musikk på flere restauranter når vi var der, noe som skaper ekstra god stemning.

VI klarte ikke å bestemme oss for hvor vi ville spise, så vi endte opp på et sted tilbake ved bystranden, og koste oss med creper med salt og søtt pålegg. La Nave het stedet hvis noen har lyst på et bra crepe-utvalg 🙂 Når det er sagt, så finnes det garantert koseligere steder i gamlebyen.

Crepe med avokadokrem, avokado, tomat og mozzarella 🙂

Siden vi bare var på dagstur i disse tre byene, så har jeg dessverre ikke så mange flere restaurant- eller overnattingstips å dele. Om jeg skulle valgt igjen, så tror jeg faktisk at jeg fortsatt hadde valgt å bo i Bari. Både fordi det er billigere, men også fordi det er større, og har bedre utvalg i restauranter, butikker, etc.

Det gikk helt fint å ta tog fra Bari, og hadde vi hatt mer enn en uke så hadde vi sikkert besøkt noen av de andre byene også.

Oppsummert er jeg glad for å ha sett Puglia, og jeg tror jeg må sette Polignano øverst på listen over hvilken by jeg likte best. Det er allikevel ikke en region så imponerte meg så veldig, og dessverre så vil jeg si at den ser finere ut på bilder enn i virkeligheten.

Jeg føler meg derfor ganske ferdig med Puglia. Neste Italia-destinasjon må være Venezia, Verona og Rimini, samt øyene Sicilia og Sardinia, de to sistnevnte står høyt på listen.

Puglia er en av de mer ukjente regionene i Italia, som har fått økt popularitet de siste årene. Regionen ligger sørøst i landet, og er med på å danne hælen på den italienske støvelen. Det var vel i hovedsak Instagram og utenlandske influencere som gjorde Puglia kjent for meg, og siden veien var kort fra Korfu og hit, så ble det en naturlig avslutning på sommerferien med siste uken her.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Line og jeg hadde base i Puglias hovedstad, Bari, og bodde der hele uken. Vi møttes på flyplassen der jeg kom fra Korfu og hun fra Oslo. Tidspunktene passet så bra at vi kunne ta taxi sammen den korte veien til Hotel Mercure Villa Romanazzi Carducci.

Prisen på turen var tjuefem euro, for en distanse på cirka en mil. Hotellet var kjempefint, med fire stjerner, og vi betalte rundt 1800 kroner per natt, delt på to. Hotellet hadde fasiliteter som basseng og godt utstyrt treningsrom, men lå litt i utkanten av selve bykjernen.

Jeg trente kun på hotellet. Helt supert å kunne ha såpass bra treningsrom der, sparte både penger og tid. Hvis man er på tur med noen som ikke er så glad i å trene på ferie, så er det jo greit å ikke bruke opp hele formiddagen på dette.

Jeg er forresten utrolig glad for at vi hadde basseng på hotellet. Det ble brukt mer enn forventet fordi det er lange avstander til strender i Bari, og Puglia generelt. Den eneste stranden i sentrumsområdet i Bari er Pane e Pomodoro (Bread and Tomato Beach). Vi gikk en kveldstur hit, og det finnes ingen solsengutleie eller fasiliteter. Kanskje derfor det nesten bare var lokale der.

Etter litt mer research så fant vi en strand et stykke utenfor, Lido San Francesco. Dessverre så var det femti minutter på en buss med verdens lengste melkerute som måtte til for å komme seg dit. Stranden var bra, men det ble veldig slitsomt med to timer på buss hver dag for å komme seg til stranden. Jeg tror ikke gåavstanden er mer enn litt over en time, så her burde vi jo bare tenkt på taxi eller Uber.

Lido San Francesco kan anbefales selv om det var litt kaotisk. Det er den billigste av strendene vi besøkte, og den som lå nærmest Bari utenom bystranden. Her var det nydelig sandstrand og klart vann. Vi betalte ti euro for en solseng, som ble plassert i et kaos nede på stranden. Det er så rart med strendene i Italia, ingen system på solsengene. Hele området hadde kiosker, kafeer, restauranter, toaletter og dusjer, der alt var self service. En god blanding av lokale og turister her.

Ellers er gamlebyen i Bari, Citta Vecchia, ganske hyggelig. Her finner du trange smug og smale gater som leder frem til den søte lille katedralen her. Den ligger i nærheten av den berømte kirken Basilica di San Nicola.

Her finner du også torgene Piazza Mercantile og Piazza del Ferrarese med mange restauranter med uteservering. Jeg tror dessverre det ligger en del turistfeller her, men det er et hyggelig sted å ta seg en drink, og se på folkelivet.

Verdt å nevne er også at burrataen kommer fra Bari, det er jo kanskje verdens beste ost? De lager også orecchiette her, og det serveres virkelig over alt. Orechhiette er en øreformet pastatype, og om du besøker gatene og smugene i gamlebyen så vil du garantert treffe på noen damer som sitter utenfor huset sitt og lager denne pastaen for hånd.

I samme område som gamlebyen ligger Castello Svevo di Bari, en gigantisk festning fra 1100-tallet. Siden verken Line eller jeg er spesielt interessert i gamle ruiner så besøkte vi ikke dette fortet, så jeg er dessverre usikker på billettprisen. Om du digger historie så har Bari også et stort arkeologisk museum, og noen kjente underjordiske grotter kalt Bari Sotteranea.

Rett ved fortet finner du Antica Gelateria Gentile, kanskje den beste isen/gelatoen i Bari. Hyggelig sted der du kan sitte ute, og de selger også noen fancy runde croissanter med ulikt fyll inni, som feks sjokolade, pistasj etc.

Går du ut av gamlebyen mot sjøen så treffer du på teateret Margherita, en nydelig liten bygning som i dag inneholder et kunstmuseum.

Derfra starter Lungomare, strandpromenaden i Bari. Her kan du gå kilometervis langs Adriaterhavet, bort til stranden Pane e Pomodoro, og videre bortover promenaden til neste strand Spiaggia Torre Quetta. Det er ikke så mye annet enn havutsikt her, men dette er jo virkelig det perfekte stedet for en tidlig løpetur.

For de shoppinglystne så er det faktisk ganske bra utvalg i Bari. Alle de spanske kjedebutikkene er på plass, men det finnes også flere mindre butikker både i shoppingområdet rundt Via Sparano, og i gamlebyen.

Det ble beige linsett på begge to – til en billig penge på Stradivarius.

Vi hadde tjue minutters gåavstand til kjernen i sentrum med butikker og restauranter, men kort vei til togstasjonen som vi også brukte en del for å se resten av Puglia.

Foran togstasjonen ligger Piazza Aldo Moro med den store fontenen, og flere litt mer moderne kafeer og restauranter. Dette er også inngangen til byen, og herfra kan du ta både tog og busser lokalt og regionalt.

Den første kvelden når vi skulle utforske Bari sentrum så tok vi en avsideliggende vei fra hotellet, og ikke gjennom togstasjonen som vi etter hvert fant ut var mye bedre og raskere. Vi endte heldigvis til slutt opp i restaurantgaten, og valgte oss ut Sorsi e morsi til middag.

Det var ikke den beste starten der jeg fikk servert en kvalmende panzerotti (stekt brød med fyll, spesielt for Bari) med cacio e pepe saus inni. Høres godt ut i teorien, men det ble litt for heftig på tallerkenen. Fordelen var at det var ekstremt billig, jeg betalte kun ni euro for middagen den kvelden.

Det var generelt billig i Bari, spesielt maten. Vi spiste stort sett middag for under femten euro inkludert alkoholfri drikke. En restaurant jeg kan anbefale er La Baresana. Som med mange andre gode restauranter i Bari så åpnet den heller ikke før klokken åtte, så dette kan være greit å vite, hvis du er sulten klokken seks 🙂

Etter en nedtur på Mamapulia med en helt elendig salat, så endte vi opp med å spise to dager på rad på et enkelt og low key sted som het Honest i nærheten av togstasjonen. Her fikk vi veldig god pasta og pizza til en billig penge. Anbefaler cacio e pepe hvis du er vegetar, den var veldig god.

Ref salat, det kan de virkelig ikke i Italia, med mindre du besøker en poke bar. På My Poke fikk vi i mine øyne turens beste måltid, en stor salatboks der du kunne velge hele innholdet selv ved å krysse av på et skjema. Billig og godt.

Vi koste oss også på to superhyggelige trendy kafeer som het Jerome Chocolat og Lilla cafe.

Jerome var utført i rosa med kosebamser, Her serverte de alle utgaver av crepe og søtsaker. Jeg kjøpte noe crepe tagliatelle som var druknet i hvit sjokolade. Utrolig kvalmende, og jeg klarte ikke å spise halvparten, men det hadde sikkert vært veldig godt uten den sausen.

Jerome fantes forresten to steder i byen, og den andre hadde litt mer brunch-utvalg enn den som kun hadde søtsaker. Jeg mistenker at Jerome og Lilla cafe kanskje hadde samme eier, for på Lilla var det også kosebamser.

Her fikk jeg en ganske god vaffel med is. Vi koste oss mye på denne turen, i grunn ikke så rart at jeg kom hjem tre kilo tyngre.

Oppsummert så vil jeg si at Bari er en helt grei by med gode restauranter, shopping, greie stender hvis du beveger deg noen kilometer (eller ikke har noe imot å ligge med håndkle på sanden), og veldig greie priser. Syns allikevel dessverre at den mangler wow-faktoren så følelsen jeg sitter igjen med etter en uke i Bari at det er en helt OK by, ikke noe mer enn det.

Til slutt må jeg si at Bari er et perfekt sted i forhold til utflukter til de andre kjente byene i Puglia: Polignano a Mare, Alberobello, Monopoli, Lecce, Ostuni etc. Vi kom oss til de tre første, og jeg forteller mer om det i neste innlegg. Der har jeg jeg heldigvis også et par bilde med Line, utrolig dårlig at jeg ikke har et eneste fra Bari! Vi var tydeligvis mest opptatt med å kose oss 🙂

En av dagene på Korfu tok jeg en dagstur med båt til Parga på fastlandet i Hellas, og til den lille øyen Paxos, som er den minste øyen av de joniske øyene. Mens Parga var utrolig koselig, og et sted jeg kunne tenkt meg å tilbringe mer tid, så ble jeg ikke like imponert over Paxos.

Det var en organisert båttur via Sarris Cruises & Lines, et lokalt selskap på Korfu. Billetten kostet femti euro, og båten var av enkel standard med harde plastbenker ute, og mykere skinnsofaer i air condition inne. Det var også en liten kiosk der man kunne kjøpe drikke og snack. Oppmøte var i havnen i Korfu en halvtime før avreise, og innsjekkingsprosessen var enkel med scanning av QR-kode. Free seating ombord.

Helt greit båt, men denne turen ble altfor lang på en dag. Det tok nesten tre timer å komme seg til Parga, og så fikk man under to timer på Parga. Jeg raste rundt i byen som en gal for å få med meg mest mulig på den korte tiden, og kom tilbake aller sist når båten omtrent var på vei ut fra kai. Fikk noen greske gloser av mannskapet da.

Parga er utrolig koselig, og jeg kunne gjerne tenke meg å tilbringe noen flere dager her. Når du kommer inn mot byen med båt så ligger husene fargerike oppover i høyden. Havnen møter deg med strender og sjarmerende kafeer og restauranter på rekke og rad. Her føler du nesten at du er på en øy.

Inn mellom trange gater og smug ligger butikker med sommerklær, sko, vesker og smykker. Prisnivået i butikkene var ganske høyt. Flere av kjolene jeg så der var tretti prosent billigere på Korfu.

Parga hadde også fine strender. Jeg fikk bare tid til å se Krioneri som ligger midt i byen. Der var det ganske fullt, men veldig fin strand. Bak stranden lå et kjempekoselig hotell som het Bianco Resort som det hadde vært helt supert å bo på. Perfekt beliggenhet mellom strand, mat og shopping. Rett utenfor ligger det en annen kjent strand som heter Valtos, hit har jeg skjønt at du kan ta taxibåt til. Det er også en venetiansk festning på toppen som man kan gå opp til for å finne utsikt.

Jeg spiste lunsj på Mandoles, et frokost/brunch/lunsjsted som jeg absolutt kan anbefale. Det ligger litt langt opp fra sjøen, og har ikke noe spesielt bra beliggenhet, men det betyr ofte god mat. Jeg spiste både kjempegod avokadotoast og vafler med bær, yum! Hele måltidet kostet tjueto euro inkludert drikke så det var ikke ille.

Stopp nummer to var Paxos. Apollo beskriver Paxos som liten og uberørt, og en øy som passer godt for den som vil feriere litt utenfor allfarvei. Akkurat sånn føltes det, altfor lite, og altfor mye “grønne omgivelser” for min smak.

Bysentrum i hovedstaden Gaios var sjarmerende nok, med en liten plaza med kirke og restauranter. Allikevel ikke noe som utmerket seg for min del.

Strendene hadde heller ikke noen fasiliteter som solsenger, toaletter, kiosk etc. MEN, her var det virkelig krystallklart vann! Du skal lete lenge etter finere badevann 🙂

Paxos er nok best for deg som liker det landlige, og som trives med å ta det helt med ro. Dette er ikke en øy for rastløse sjeler som vil oppleve. Jeg hadde mer enn nok med to timer på Paxos, og var tilbake i båten en halvtime før vi skulle dra. Det var jeg ikke alene om.

Båtturen tilbake til Korfu føltes uendelig lang, folk var slitne og leie. Det ble virkelig altfor mange timer i båt for såpass liten tid på Parga og Paxos. Jeg syns Parga var skikkelig koselig og fin, og er glad for å ha sett den, men man trenger mer tid. Paxos kunne jeg godt vært foruten, men det er jo greit med alt som er sjekket av 🙂

De to siste nettene på Korfu måtte jeg dessverre bytte hotell. Dette fordi jeg ble på Korfu to dager lengre enn planlagt, og ikke fikk rom på City Marina. Det var ikke mye ledig så jeg måtte flytte helt til andre siden av Korfu Town, Kanoni, og sjekket der inn på Corfu Holiday Palace. Dette skulle være et femstjerners hotell, men det kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke var. Kanskje et bra tre stjerners hotell. Her var det mye greier.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Når jeg kom så fikk jeg beskjed om å skrive ned alle kortdetaljene mine på et ark, som et depositum; kortnummer, utløpsdato og CVC. På et papir! Uten noe signatur om hva de eventuelt skulle trekke. Det var jo helt uaktuelt, og resepsjonen og jeg ble uvenner fra det tidspunktet.

Jeg endte opp med å måtte legge igjen hundre euro per dag i kontant depositum i en konvolutt. Jeg måtte også be om en kvittering på dette, det hadde de ikke tenkt å gi meg. Er det mulig å være så gammeldags, og så lite GDPR-vennlig? I tillegg så måtte jeg her betale citytax på fire euro per natt (per person).

Når jeg endelig fikk sjekket inn så var det et slitt hotellrom. Det verste var allikevel flystripen rett over hotellet. Kult å se på, men jævlig å høre på. Fly kommer og drar både morgen, kveld og natt så her var det ingen fred å få. Ikke bo her, ta heller en dagstur til flystripen og se på flyene.

Fasilitetene var ikke så verst. Det var et ganske greit basseng med både kafe, restaurant og bar som hørte til. Treningsrommet fikk jeg ikke prøve for det nektet de å åpne før klokken elleve, selv om det var helt ubemannet, bare et rom. Ganske uforståelig og totalt idiotisk. Så jeg måtte ut og løpe i førti grader i stedet.

Det som var veldig kult var at det var en heis fra bassenget og ned til stranden, som faktisk var veldig fin. Problemet var at her ble det fort fullt så man måtte stå opp veldig tidlig. Jeg fikk aldri plass på stranden.

På stranden var det fin sand, solsenger, kafe og kiosk. Jeg kunne veldig gjerne tilbragt en dag her.

Om man fortsatte videre rundt stranden så kom man til flystripen og det søte lille klosteret Vlacherna. Absolutt verdt et lite besøk hit 🙂

På høyden rett nedenfor hotellet ligger Korfu-skiltet, det er jo alltid stas å finne disse skiltene 🙂

Corfu Holiday Palace lå nærmere fem kilometer fra Korfu Town, men det gikk ofte busser, og prislappen var under to euro så det var ingen problem. En dag bestemte jeg meg for å gå inn, for å se om det var noe spennende i mellom Kanoni og gamlebyen. Starten var litt kjedelig, mye hovedvei og lite fortau, men når jeg kom til Mon Repos så ble det en veldig fin tur videre.

Mon Repos er en tidligere kongelig sommerresidens på Korfu. Det ligger i skogen Palaeopolis, og har siden 2001 huset Palaiopolis-museet, et arkeologisk museum med utstillinger av gjenstander fra området.

Rundt Mon Repos ligger kanskje den fineste stranden i Korfu town. Jeg husker dessverre ikke navnet på den, men du finner den enkelt rundt Mon Repos, det er ikke så mange alternativer.

I tillegg så bader jo og legger folk seg over alt i denne byen. Ingen fare om det mangler solsenger eller er hardt å ligge, de bader virkelig over alt.

Den siste dagen tok jeg en utflykt fra Kanoni til Benitses, og jeg valgte å ta det som en tur langs sjøen. Det var cirka åtte kilometer, og tok rundt en og en halv time å gå.

I Benitses var det veldig koselig, med et søtt lite bysentrum, men det var også sandstrender, og dårlig med solsengutleie.

Det lå noen hyggelige strandbarer- og restauranter på stranden, og sentrum hadde gresk følelse mer enn turistfølelse.

Den beste vaffelen på turen fikk jeg også i Benitses, helt fantastisk! Minuset var at jeg skulle ta buss tilbake, og den var ikke like pålitelig som de bussene fra Korfu Town. Jeg ble stående over en time i et busskur, utrolig kjedelig, og ganske stress i forhold til at dette var avreisedagen min.

Jeg rakk å kose meg med en vannmelonsalat på hotellet før jeg tok taxi til flyplassen. Det er så godt, har du ikke prøvd det så må du lage det hjemme! Veldig enkelt med grønn salat, vannmelon, feta og balsamico, nam!

Taxi til flyplassen kostet tjuefem euro, noe som var ekstremt dyrt i forhold til avstanden på tre kilometer. Turen derfra gikk videre til Bari i Puglia i Italia, der jeg møtte Line og vi tilbragte siste uken av ferien.

Oppsummert så kan jeg varmt anbefale Korfu, og spesielt Korfu Town. Det er en utrolig fin by med en nydelig gamleby, og en koselig øy med mange skjulte perler.

Jeg ble skikkelig glad i Korfu. Den greske øyen har en av de koseligste hovedstedene jeg noengang har sett, med en fantastisk nydelig gamleby der du kan gå deg helt vill. Her koste jeg meg kveld etter kveld, og jeg er så utrolig glad for at jeg valgte å bo i Korfu town.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Dessverre så blir de greske øyene mer og mer utsatt for skogbrann. Samme dag som jeg ankom øyen så var det en stor skogbrann på Korfu. Det var faktisk ganske ekkelt å være alene, følge nyhetene og se at brannen bare kom nærmere og nærmere. På det verste var den bare elleve kilometer unna, men det var heldigvis ikke snakk om noe evakuering for oss som bodde i Korfu town. Det var verre for de som bodde utenfor i noen av strandområdene, blant annet Sidari, som det ble forbudt å reise til i perioden jeg var der.

Det går direktefly med Norwegian til Korfu, men jeg kom fra Albania, og tok hurtigbåt fra Saranda med Finikas Line. Turen kostet tre hundre kroner og tok cirka førtifem minutter. Det var veldig varmt i båten, cirka samme temperatur som utenfor, runt førti grader. Jeg tror det er meningen at det skulle vært air condiiton der, men den funket tydeligvis ikke.

Fra havnen i Korfu tok jeg taxi til hotellet mitt, City Marina, som ikke lå så veldig langt unna. Det kostet femten euro å bli kjørt halvannen kilometer, så jeg merket stor prisforskjell fra Saranda til Korfu. Hotellet var et budsjetthotell, og jeg betalte cirka femten hundre kroner per natt. Beliggenheten var helt super rett ved inngangen til gamlebyen, det var stille om natten, og jeg hadde balkong med solnedgang.

Det eneste minuset jeg kunne finne med Korfu Town var at det er veldig begrenset med strender. Med mindre du har bil, så er det litt stress å kombinere byen med en strandferie, da blir det mye buss. Rett ved hotellet mitt lå denne lille stranden. Klart vann, men steiner og ingen solsenger.

Videre fant jeg Faliraki Beach, og Imabari Restaurant. Her var det litt penere, med klipper som var satt solstoler på, og en hyggelig kafe/restaurant. Når de skulle ha trettifem euro for en solstol så fortsatte jeg.

Jeg endte til slutt opp på Naok Azur, der det lå en liten strand, og jeg fikk gratis solseng mot at jeg kjøpte noe å drikke. Ikke spesielt fint, men utrolig deilig å endelig kunne legge seg ned og slappe av litt, og kjenne solen steke mot kroppen.

Dette er kanskje et av de beste alternativene i Korfu Town, men jeg hadde valgt basseng på hotellet for å sikre meg om jeg skulle bodd lenge i hovedstaden. Da kan man kombinere noen dager i byen med noen utflykter rundt på øyen.

Som vanlig så må jeg jo trene på ferie, og det var et stykke fra hotellet til et greit treningssenter. Men da fikk jeg en fin powerwalk på morgenen i tillegg. Jeg endte opp med å trene hele uken på Musclemania, og betalte syv euro per dag her. Veldig greit gym med alt man trenger, og varmt nok til at man svettet dobbelt så mange kalorier som vanlig, haha.

Jeg fant også en fantastisk bra salong for pedikyr – Fab Beauty Bar Corfu. Den ligger omtrent midt i gamlebyen, i en smal liten gate, og jeg betalte førti euro for å få fransk shellack på tærne.

Veldig koselig dame, og veldig fornøyd med resultatet!

Gamlebyen i Korfu town består hovedsaklig av Dimarchiou Square, Spianada, Liston Square, det gamle fortet, det nye fortet, og alle de små koselige gatene imellom. Her er det bare til å begynne å gå på oppdagelsesferd, for her finner du både kirker, butikker, kafeer, restauranter, bakeri og issjapper.

På Dimarchiou Square finner du kanskje noen av de beste restaurantene i byen. Nolita er fantastisk koselig, og har utrolig god mat, anbefales!

Jeg har mange flere anbefalinger på restauranter, i denne byen finnes det mye god mat.

På Spianada Meats and Greens er fokuset på grillet mat. Her finner du både kjøtt og grønnsaker, utrolig godt! Om du er glad i pizza så kan jeg anbefale Margherita Pizza Artigianale, en enkel restaurant med klassisk italiensk pizza.

The Address 92, Limoncello og 3 Monkeys ligger omtrent ved siden av hverandre, og her finner du egentlig alle typer mat – fra salater til pasta, til pizza, kjøtt og fisk. Veldig fornøyd med alle tre!

Korfu har også et utrolig bra utvalg salater. Det er noe jeg alltid savner hjemme, og som de ofte er veldig flinke på i utlandet. Spennende kombinasjoner av salater. Denne på bildet hadde lemon sorbet i midten, kreativt og veldig godt i varmen!

Ikke glem å prøve en crepe fra en av de lokale små bodene! Her kan du velge hva du vil ha på, rykende ferske, nam!

Frukten er også utrolig god på Korfu! Har du kjøleskap på rommet så anbefaler jeg å kjøpe med fra en av de lokale sjappene. Her får du delt opp vannmelonen akkurat som du ønsker. Jeg betalte åtte euro for fullt kjøleskap, og den var helt fantastisk!

Ellers er det bare til å sige rundt og nyte den vakre gamlebyen. Da treffer du på mange små kirker og plazaer, ofte sammen med flere koselige restauranter, selvfølgelig med bord og stoler utenfor.

Den store parken mellom det gamle fortet og Liston Square heter Spianada. Den kommer du ikke unna, spesielt om du vil bevege deg litt rundt på øyen med buss eller taxi, da er dette stedet å dra. Det er også noen små kafeer og kiosker i parken, og her finner du inngangen til det gamle fortet.

Liston Square er også utrolig fin med marmorbelagte fortau, og liv og røre både dag og kveld. Her ligger noen av de fineste restaurantene, og marmorgulvet gjør denne delen ekstra elegant.

Du finner også enda eldre gater midt i bykjernen, og her har markedsbodene samlet seg. Det bugner av skinn, lær, tre og smykker. Jeg kjøpte meg en skinnveske i gull, og et smykke til mamma.

Jeg anbefaler også å besøke den gamle festningen, som har inngang fra Spianada.

Inngangsbilletten er kun seks euro, og det er en fin liten treningsutsikt opp til fin utsikt over Korfu.

Til slutt må jeg også nevne St. Michael og St. George-palasset. Dette ble bygget rundt 1820 som residensen til den britiske Lord High Commissioner of the Ionian Islands. I dag er det et museum med asiatisk kunst som er en populær attraksjon på Korfu.

Når du bor i Korfu Town så må du ta noen utflykter til strandområdene på øyen. Dersom du ikke har bil så er det veldig enkelt og greit å ta buss rundt på Korfu. Det eneste minuset er å komme seg til bussterminalen der alle rutene gikk fra. Ellers er det både billig og enkelt med ruter til alle de kjente strendene. Bussene går også ganske ofte.

Jeg hadde tre forskjellige utflykter, og den første var til Ipsos, som ikke var mer enn tjue kilometer unna, cirka en halvtime med buss. Det betalte jeg fire euro og seksti cent for, retur inkludert.

Her fant jeg det stedet som jeg opplevde som mest chill, og som jeg hadde valgt igjen hvis jeg visst hvordan de andre stedene var på forhånd. Ipsos har en smal strand på en lang strandpromenade.

Det er ganske greie priser på solsenger, og de fleste steder får man lov til å leie bare en. Jeg betalte seks euro for en plastseng. Det ligger kafeer, restauranter og kiosker hele veien, og de bryr seg ikke om du har med deg egen mat og drikke på stranden.

Stranden har steiner, og ikke sand, og vannet er klart og fint.

Fra Ipsos så bestemte jeg meg for å gå til Dassia, og ta bussen hjem derfra. Det viste seg å være en ganske kjip tur på hovedvei og gjennom litt smalere stier ned mot sjøen. Det må sies at det hadde vært en helt grei tur i joggesko, men det føles litt langt med to og en halv kilometer i strandkjole med bikini under, og flip flops. 

Jeg er allikevel veldig glad for at jeg fikk se Dassia. Starten av stranden hadde steiner, og var litt mer landlig. Hele veien var det veldig smal strand.

Jo lenger jeg beveget meg bortover mot hovedveien der bussen skulle gå, jo bedre ble stranden. Til slutt fant jeg en magisk beach club, Malibu Summer. Der var det faktisk også sandstrand, og der så det helt fantastisk ut. Kanskje favoritten av de strendene jeg fant på Korfu. Jeg spurte om å booke plass neste dag, men det var dessverre helt fullt på stranden hele uken så her må man være tidlig ute.

Derfor dro jeg heller til Paleokastritsa, som skulle ha Korfu’s beste strender. Paleokastritsa lå i mer grønne og landlige omgivelser, med små bukter. Det tok litt lenger tid å komme seg dit siden man må krysse øyen på tvers, cirka femti minutter.

Klok av skade fra Dassia så hadde jeg booket solseng på Akron Beach Bar, på første rad. Ved ankomst så dette fantastisk ut, men det var mye vind og bølger denne dagen og jeg endte opp med å bli omringet av vann. Klærne mine som hang i parasollen fløy avgårde ut i sjøen, så jeg måtte på redningstur. Anbefaler derfor ikke å booke på første rad, for her kommer sjøen langt opp.

Ganske stive solsengpriser på Korfu, her måtte jeg ut med tjuefem euro for en seng. Det var også veldig klart og fint badevann, selv om det var en del steiner. 

På solsengen var det servering, så her var det bare til å kose seg med gode drinker og fersk frukt.

For å få med meg resten av Paleokastritsa så gikk jeg videre langs veien fra beach cluben og ned til den berømte Ayia Triada Beach. Fantastisk farge på sjøen langs veien.

På Ayia Triada Beach var det sandstrand. Samtidig var det ingen solsenger, og litt kaotisk, så jeg er glad jeg ikke tok bussen helt dit. Jeg fikk nok en bedre dag på beach cluben til tross for at jeg ble omringet av vann 🙂

Den tredje utflykten gikk til Glyfada, en busstur på fire euro og førti cent tur retur. En kjempefin sandstrand, men ekstremt dyrt, og absolutt ingenting annet i nærheten. I Glyfada leide de kun ut to solsenger samlet, og det skulle de ha både femti, seksti og sytti euro for, avhengig av hvor på stranden du valgte å legge deg.

Da begynner det å ikke bli greit lenger syns jeg. Nærmere tusen kroner for en solseng noen timer en dag, det er ikke forsvarlig. Alle ga meg nei på å få leie kun en seng, selv om det var mye ledig. Aller siste utleier på stranden hadde en hard nedseget plastseng med hull, den fikk jeg satt opp i skammekroken på bakerste rad for tjuefem euro. Jeg hadde lyst å begynne å grine å ta bussen tilbake, men jeg ville jo også være på stranden så jeg bet i det sure eplet og betalte. Jeg hadde aldri reist tilbake til Glyfada.

Jeg måtte bytte hotell de to siste nettene, og det var veldig begrenset med utvalg i byen så jeg måtte helt på andre siden av Korfu town – til Kanoni. Siden dette begynner å bli et veldig lagt innlegg så skriver jeg om Kanoni i et eget innlegg.

Oppsummert så er Korfu en øy og by som jeg virkelig kan anbefale. Her får du ro i sjelen, lave skuldre og veldig god mat. Du treffer den greske sjarmen på sitt beste, og jeg garanterer nesten at du kommer til å få en skikkelig chill ferie om du reiser hit.

Saranda var den første byen jeg hørte om at folk reiste til ferie på i Albania, for en god del år tilbake. Saranda har flest turister og klarest vann, og ligger en kort båttur fra Korfu. Jeg ble veldig positivt overrasket over byen, som hadde både strender, god mat og et yrende liv på kveldstid, akkurat som det skal være på ferie.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Om du reiser fra Norge til Saranda så er det best å fly til Korfu, og ta båt derfra. Siden Trude og jeg allerede hadde vært en uke i Albania, så kom vi til Saranda med buss fra Vlore. Denne bussturen er noe av det mest slitsomme og utmattende jeg har vært med på i mitt liv, og jeg hadde aldri gjort det igjen.

Bussturen som skulle ta tre timer tok over seks timer, og inkluderte to runder med bilsyketabletter, ekstrem kvalme, smale og bratte fjellsider opp, ned og rundt. På toppen av fjellet, når vi nærmet oss halvveis, stoppet vi i en krapp sving der det lå en liten ensom restaurant, eller taverna som man ville sagt i Hellas. Sjåføren sa ingenting, men gikk inn på restauranten, bestilte mat og satte seg til å spise. Fordi han ikke ga noe informasjon så endte pausen med å bli over en time lang. Når han selv var ferdig så begynte andre passasjerer å bestille mat, så da måtte vi jo vente på de også. Noe så håpløst.

Den beste beskrivelsen jeg kan gi er en stappfull nedbrutt buss uten air condition som i perioder kjørte med døren oppe fordi det ble over førtifem grader inne. Noen ganger virket det som om bussen ikke engang hadde krefter til å komme seg opp de bratte bakkene, det kan ikke ha gått i mer enn tretti kilometer i timen, ofte på første gir.

Mellom Vlore og Saranda skulle jeg gjerne hatt en bil. Ikke bare for å unnslippe den grusomme bussturen, men her ligger reisemål som Himare, Drymades Sunset Bar, Dhermiu beach og Havana Beach Club. Det ser ut som fantastiske steder som jeg fortsatt lengter etter å se. Dersom man skal leie bil i Albania og droppe den et annet sted enn pickuppointet, så tror jeg kanskje man må bestille den på nett. Vi hadde i alle fall ingen suksess med å finne det lokalt.

Den følelsen når vi kom frem til Saranda, så krystallklart vann, og fikk stikke tærne i havet var helt ubeskrivelig magisk. Vi var helt utslitte, og snakket nesten ikke sammen. Det ble pizza på en restaurant på promenaden i nærheten av hotellet, Gusto. Vi orket ikke å gå hele promenaden en gang, men gikk tidlig på rommet og tilbragte kvelden på balkongen før vi la oss tidlig. At man kan bli så ødelagt av en busstur.

Heldigvis var formen tilbake neste morgen, og jeg gikk på jakt etter gym. Endte opp med å trene hver dag på Stiv Fittnes (sykeste navnet og feilstavet, men det het faktisk det). Gammelt gym med vegg til veggteppe og jernvekter, men allievel helt topp med alt jeg trengte av utstyr for en god økt. Prisen var femti kroner per dag så det var også innafor. Det går en del penger på trening på ferie, men jeg liker å teste ut nye gym i utlandet, det er en del av turen det også.

Vi hadde en helt fantastisk beliggenhet på hotellet vårt, Sun N Blue. Det lå cirka midt på havnepromenaden, med balkong og utsikt over sjøen og stranden. Stranden ved promenaden er offentlig, og gratis for alle. Det finnes ikke noe solsengutleie, og det er en steinstrand. Prislappen på hotellet var tusen kroner per natt, og inkluderte en fantastisk frokost servert på balkongen. Jeg må også nevne at fordi jeg ikke bestilte frokost de tre dagene jeg var alene, så fikk jeg tilbake femten euro fra hotellet på avreisedagen. Det var en veldig positiv overraskelse, og noe jeg aldri har opplevd før! 

Vi koste oss så masse på denne balkongen både morgen og kveld. Hotellet ellers var helt ok, men standarden ganske dårlig. Det var strømbrudd stort sett hver ettermiddag, og air conditionen stoppet å funke hver dag. Av fire dager så var jeg i alle fall to hele uten air condition, godt jeg er glad i varme. I tillegg så var dusjen ødelagt; det kom ikke vann til dusjhodet uten å holde oppe knappen på blandebatteriet samtidig. Det var heller ikke trykk i vasken, så noen ganger måtte jeg pusse tennene i dusjen, som hadde mye bedre trykk. Sånn er livet som budget traveller 🙂

Det var også spesielt at hotellet ba oss betale oppholdet i kontanter, og insisterte på det. Jeg insisterte tilbake på at jeg kun hadde kort som betalingsmiddel. Det hele endte med at hotellsjefen og jeg gikk sammen et godt stykke nedover promenaden, til en butikk der jeg fikk betale med kort. Regner med at det ble gjort en vennedeal mellom dem.

Etter frokosten skulle vi ta buss til Ksamil. Ksamil blir beskrevet som stedet med Albanias vakre strender, og var det noe vi cravet så var det sandstrand med krystallklart vann. Ksamil ligger seksten kilometer fra Saranda, og veien er smal med altfor mye trafikk, noe som gjør at turen fort kan ta en time. Jeg regner med at dette kommer til å bli et større og større problem jo flere turister som kommer til Saranda.

Bussen som skulle komme kom aldri, og til slutt ble vi så utålmodige at vi praiet en taxi som kom forbi. Det var faktisk ganske dyrt, tre hundre kroner per vei for den korte avstanden. Men i forhold til hvor lenge man muligens blir sittende i taxien så er det vel forståelig. Logistikken er virkelig noe de må jobbe med i Albania, den er så dårlig!

Når vi endelig kom frem til Ksamil så var klokken blitt halv elleve. Da var det nesten helt umulig å oppspore en solseng, jeg tror aldri jeg har sett så mange stappfulle strender noengang. Det var imponerende hvor mange solsenger de hadde klart å skvise inne på de små strendene.

Vi fikk to senger på en kai, og var happy med det. Prisen? Tre hundre kroner for to senger, så ikke spesielt billig. Men det var den beste stranddagen på turen. Vi koste oss så mye med servering på sengen og bading i krystallklart azurvann, endelig!

Jeg tok også en spasertur i Ksamil, og der var det en del snackbarer, restauranter og souvenirbutikker. Jeg er allikevel veldig glad for at vi bodde i Saranda, og ikke i Ksamil. Det hadde blitt litt som Platanias på Kreta, 100% turistifisert.

Jeg må også nevne Syri i Kaltër, eller det blå øyet. Vi kjørte forbi det på vei til Ksamil, det er en kilde der vannet kun holder ti grader. Naturfenomenet er femti meter dypt og minner om et øye både i form og farge. Vi droppet dette på grunn av det enorme trykket av turister. Det er blitt så populært at man må stå i lang kø for å kunne bade der.

Etter Ksamil var det på tide å utforske strandpromenaden i Saranda, og pynte seg for en bedre middag.

Vi valgte Madfish, en skikkelig fin restaurant i ene enden av promenaden. Restauranten lå helt i sjøen, og vi koste oss veldig der. Jeg spiste en nydelig burratasalat, og det var så deilig å sitte der nydusjet i kjole og føle seg litt fresh, og kjenne på takknemligheten over at den bussturen aldri skulle gjentas.

Dette var dessverre Trude sin siste kveld, og vi ville ikke inn på rommet igjen. Etter en tur på promenaden så satte vi oss på Limani Bar ytterst i havnen helt i sjøkanten og nøt livet. Jeg har ikke så mange flere restaurantanbefalinger fra Saranda, fordi det ble litt enklere servering etter at Trude dro, og jeg ble igjen alene. Jeg kan i alle fall si at jeg ikke anbefaler Proper pizza, den var merkelig.

Den beste pizzaen fant jeg faktisk på denne slice-baren rett før båthavnen. Ellers hadde jeg også merket av en lokal pizzasjappe litt utenfor turistområdet som jeg ikke fikk testet, men som jeg har troen på. Den het Pizza Savos hvis noen vil teste.

På promenaden har de også utrolig godt utvalg av slush, is og vafler. Iskulene er like små i Saranda som i resten av Albania, så husk å kjøpe minst to.

Neste morgen var det tidlig opp å følge Trude til båten som skulle gå over til Korfu, der hun skulle fly hjem fra. Det var supertrist å si ha det, og jeg gikk med tårer i øyene mot stranden.

I Saranda sentrum er det ikke sandstrender, men jeg likte meg skikkelig godt på African Beach, ikke altfor langt unna der som båten går til Korfu. Her var det god stemning, behagelige solsenger og krystallklart vann. Siden det var såpass langt og dyrt til Ksamil (det hadde faktisk blitt ni hundre kroner per dag med transport og solseng), så ble jeg like godt her de neste dagene. Det var også mye roligere og mer chill, selv om alle solsengene var fullbooket.

Det var ikke mulig å leie solseng for en person. Det var litt irriterende, siden det faktisk koster en del å leie solseng i Saranda. Jeg ble derfor enig med dem som jobbet der at jeg kunne “leie ut” min solseng dersom det kom noen som trengte bare en. En liten time senere kom de og sa at det var en mann som gjerne ville det.

Jeg blir sjelden kjent med noen på ferie, men her ble jeg det. Det viste seg at denne mannen har stått bak noen av de største ranene i Norge, og var venner med både Toska og andre kjente navn fra det kriminelle miljøet. Det var jo litt spesielt når jeg fikk vite det etter to dager sammen, men “heldigvis” jobber jeg i Oslo Fengsel og vet at mennesker aldri “er” kriminaliteten sin. Jeg tror det var derfor han valgte å fortelle dette også, når jeg sa jeg jobbet i et fengsel så kom hele historien. Han forsvarte seg bak at han aldri raner når det er folk i lokalene, og aldri bruker våpen. Han var også veldig påpasselig med å minne meg på at jeg ikke trengte å være redd for tingene mine; han var ikke tyv og rørte aldri noe som ikke ga han over en million i utbytte, haha.

Vi snakket mye om valgene han hadde tatt, konsekvensene og sorgen med å miste familien, og å leve i skjul og være på flukt. Han kan for eksempel aldri reise tilbake til Norge. Jeg syns det var interessant å høre hvorfor man velger et sånt liv, og nedsidene ved det. Oppsidene hans var spenning, adrenalin, og nok penger til å leve et bra liv.

For å si det sånn, denne mannen trengte ikke å dele penger på en solseng. Han kom nok til meg for selskapet, og jeg må si at han virkelig var utrolig hyggelig. Han hadde penthouse-leilighet på stranden i Saranda, kjøpte mat og drikke til oss hele dagen, og inviterte på lunsj og middag, noe jeg for øvrig takket nei til.

Jeg møtte også kompisen hans, som ikke var kriminell, og ikke var enig i valgene hans, men som beskrev han som en fantastisk kamerat og snill person. Det var lett å se at han var en slags baron på stranden. Hele staben stod på pinne for han, så jeg tipper han la igjen mye penger der.

Utenom å henge med kriminelle, så tilbragte jeg kveldene med å utforske Saranda og utkantene av byen. Det ser helt annerledes ut hvis man beveger seg opp de bratte bakkene bak strandpromenaden. Her lever mange fattig, og husene har dårlig standard.

Når vi snakker om baksiden av medaljen så må jeg også nevne at det er mange løshunder i Albania. De holder seg for seg selv, og plager ingen, men ser pjuskete og sultne ut, trist å se. Det kan være greit å vite at man heller ikke kan bruke mobildata der, men dette er nesten litt deilig når man først har blitt vant til det. Alle hoteller, barer og restauranter har wifi.

På turen min gikk jeg hele veien langs kysten fra hotellet, frem til en superfin strand som het Mango beach, der jeg snudde. Langs veien i høyden var det butikker, kafeer og restauranter. Saranda er bratt, så det ble en god treningsøkt og veldig varmt.

Jeg gikk opp og ned fra hovedveien til strendene, og fikk virkelig svettet. Veldig mange fine steder, mange med steinstrender, men det finnes også noen med sand. Felles for alle var krystallklart vann, så deilig å se!

Man får dessverre ikke solnedgang fra havnen i Saranda, for å oppleve dette må man gå opp i høyden og se ned på havnen. Det var fint, men ikke noe spesielt unikt med dem i forhold til steder som Ibiza og Cabo San Lucas.

Til slutt så må jeg nevne at jeg klippet håret i Saranda, og var veldig veldig fornøyd med den frisørsalongen (Hair Salon by Ani). Det var et slags hierarki der det først var en som vasket håret mitt, før “hovedfrisøren” tok over og klippet. Til slutt så var de to som fønte, en på hver side, fantastisk. Jeg tror ikke jeg betalte mer enn to hundre kroner, og var veldig fornøyd.

Etter ni fantastiske dager i Albania, var det også min tur til å forlate landet. Jeg skulle heldigvis ikke hjem, men tilbringe en uke på Korfu. Jeg tok samme båten som Trude, hurtigbåt på førtifem minutter med Finikas Line. Billetten kostet rundt tre hundre kroner.

Oppsummert så likte jeg meg skikkelig godt i Saranda, et sted jeg gjerne kunne reist tilbake til. Byen hadde både strender, bra utvalg av restauranter og kafeer, samt treningssenter lett tilgjengelig – alt man trenger for en skikkelig chill ferie. Det er kanskje ikke stedet å være over lengre tid, da det ikke er så mye å se, men om man leier bil så kan man besøke både Berat og Himare som vi ikke fikk gjort.

Vlore, eller Vlora som det heter på albansk, er den tredje største byen i Albania, og en viktig havneby i landet. Vlore var kanskje en penere by enn Durres når det kom til strandpromenaden, strandbarer og restauranter, men badevannet var om mulig enda mer grumsete. Det gjorde at vi sitter igjen med et litt varierende inntrykk av denne byen.

Vi skulle opprinnelig ta buss fra Durres til Vlore via Berat, en tur som skulle ta hele dagen. Etter å ha kjøpt bilsyketabletter, og stått og ventet og gruet oss i førti grader på busstasjonen i Durres, så spurte vi tilfeldigvis en parkert taxi om hvor mye han skulle ha for å kjøre oss til Vlore. Fire hundre kroner sa han, for en tur på nærmere to timer. Det var en no brainer, og etter å ha testet busslogistikken senere på turen så er jeg SÅ ekstremt glad for at vi valgte å ta taxi. Dette var nok en lav pris for han, for han ble ganske misfornøyd med tipsingen vår, så det kan jo være greit å ha i bakhodet.

Vi bodde på Kraal Hotel i Vlore, det første hotellet der vi hadde basseng. Vi betalte rett i overkant av totusen kroner for to netter. Utenom lekkasje i dusjen som ikke ble fikset, og et kjøleskap som ikke fungerte i det hele tatt, så var dette et veldig greit hotell. Minuset var beliggenheten, midt i et construction område i en del av byen som var under oppbygging. Tipper dette området ser veldig mye bedre ut i dag.

Det var en strand rett i nærheten av hotellet (Plazhi i Vjeter), men denne var skikkelig udelikat, og hadde det bruneste badevannet jeg noengang har sett, så her var det uaktuelt å ligge. Vi tilbragte første dagen ved bassenget på hotellet, og håpet av vi ville finne en bedre strand neste dag. Jeg er ikke så fan av å ligge ved bassenget, liker meg veldig godt på stranden, men dette var virkelig lite fristende.

På ettermiddagen gikk vi tur langs Lungomare, havnepromenaden i Vlore. Den startet ved havnen, som lå cirka tjue minutters gange fra hotellet vårt. Derfra gikk vi hele promenaden, som er cirka tre og en halv kilometer lang, og halvannen kilometer videre oppover i høyden til Marina Bay Luxury Resort.

Hele veien langs promenaden er det fine sandstrender, behagelige solsenger og koselige beach bars. Det er også en perfekt promenade å jogge på, helt flatt.

Vår favoritt ble Yatch Beach Bar, et fantastisk koselig sted med behagelige møbler, god mat og drikke. Jeg fikk rose lemonade med bær i vinglass, helt nydelig! Hadde badevannet vært fint så hadde dette vært et magisk sted å tilbringe dagene på.

Dessverre så var badevannet brunt og grumsete store deler av strandpromenaden, inkludert hovedstranden Plazhi i Ri. Vi ble derimot positivt overrasket når vi kom til Priam Luxury Resort. Der var det rullesteinstrand, men for første gang på turen så vi klart vann! Om jeg skulle reist tilbake til Vlore så hadde jeg nok valgt å bo i dette området. Det hotellet jeg nevnte så forresten også helt magisk ut, men garantert langt utenfor mitt budsjett.

Priam markerte slutten på promenaden. Da forsvant også fortauene, og ble erstattet med en tunnel etterfulgt av en smal bilvei. Vi var på jakt etter en spesiell restaurant. Lime Lounge skulle ligge i Marina Bay Luxury resort, og så veldig fint ut på instagram. Vi hadde ikke booket bord, så da vi kom frem så fikk vi kun bord inne i air condition. Det var ikke så fristende, så vi endte med å ta taxi tilbake til havnepromenaden, og fant verdens beste dessertsted Big Scoop. 

Big Scoop må være mitt drømmested når det kommer til desserthimmel, OMG! Menyen var helt sinnsyk, og inneholdt alt fra creper, til vafler, til iskreasjoner og ulike kaker. Helt umulig å velge, og altfor mye godt!

Stedet ser kult ut på utsiden, men er ikke så koselig, det oppleves som et fast food sted, og var veldig hektisk og travelt. Anbefaler allievel å teste det ut! Det eneste som kan være greit å vite er at iskulene i Albania er ekstremt små, det gjelder over alt vi var! En kule er omtrent som en spiseskje. Det kan jo være greit å vite om du er like glad i is som meg 🙂

På grunn av de grumsete strendene, og fordi vi bodde så langt fra rullesteinstranden med klart vann, så valgte vi å sole oss ved hotellbassenget den andre dagen også. Det var digg å få servering på solsengen, men fy søren så slu de som jobbet som servitører på bassenget var. Uansett hvilken seddel vi betalte med, så fikk vi aldri penger tilbake. De sa ingenting heller. Når vi faktisk spurte så fikk vi pengene tilbake, så jeg tror dette var en sleip måte å dra til seg ekstra mye tips på. Det må også nevnes at “cash is king” står sterkt i Albania. Du kommer ikke så langt uten kontanter, og det merkelige er at jo lenger sør vi kom jo vanskeligere ble de på kortbetaling. Siden turismen er mye høyere i sør så trodde jeg det ville være motsatt.

Jeg trente forresten på Golden Gym i Vlore, som var en liten powerwalk fra hotellet. Men absolutt et hyggelig gym som jeg kan anbefale. Prisen var sytti kroner per dag.

På ettermiddagen den siste dagen bestemte vi oss for å ta en tur til sentrum å kikke litt. Hotellet vårt lå litt nærmere hovedgaten i sentrum, enn Lungomare. Det er nesten ingen kjedebutikker i byen, men mange små butikker med både klær, sko og smykker. Vi handlet litt begge to, og Trude fant fine armbånd til jentene sine. Vi koste oss også med en stor slush granita på en kafe på veien, det er de veldig gode på, og det smaker fantastisk i varmen. Vi hadde vel mellom trettifem og førti grader hele turen, utrolig deilig.

Fra hovedgaten Rruga Sadik Zotaj kommer man rett før gamlebyen til en liten avstikker og snarvei til Kuzum Baba. Kuzum baba byr på spektakulær panoramautsikt over Adriaterhavet, men først må overkomme en liten utfordring med noen trapper og små stier opp til toppen. Dette syns ikke Trude var så gøy, men hun kom seg både opp og ned, så vi slapp å gå asfalten ned igjen. Den er noen få kilometer, mens trappene kun er noen hundre meter i lengdemeter.

På toppen fikk vi fantastisk utsikt over Vlore! Kuzum Baba er en naturlig terrasse, formet av havet en gang for hundretusenvis av år siden. Den ligger nå på et fjell, cirka tretti meter over havet. Navnet har det fått fra Sejjid Ali Sulltan, som var kjent som Baba (far) Kuzum. Her ligger også en restaurant med samme navn, en gravlund og et tempel.

Vi koste oss med nydelig utsikt, solnedgang og noe kaldt i glasset, anbefales!

Rett nedenfor trappene ligger Muradiemoskeen. Moskeen ble bygget i 1537, men oppleves som ganske liten og ubetydelig i bybildet. Fra moskeen er det bare et par hundre meter til gamlebyen.

Gamlebyen er fargerik og superkoselig, og et must i Vlore. Her ligger gamle bygninger i rosa, grønt og gult side om side, med koselige restauranter og kafeer imellom. Som Trude sa: det eneste minuset med gamlebyen var at den ikke var større.

Jeg vil nesten tørre å påstå at jeg fikk turens beste salat på Gaia restaurant (selv om jeg måtte få den på nytt siden den inneholdt appelsin). Vi fikk også superfreshe drinker, og koste oss masse her.

Etterpå var det is og vaffel på Rolos Gelateria. Vi hadde bestemt oss for å ta taxi tilbake til hotellet, men det var helt umulig å oppspore, og som jeg nevnte i forrige innlegg, så er de heller ikke særlig hjelpsomme med bestilling av taxi. Da vi hadde gått halve veien tilbake til hotellet så bestemte vi oss for at vi ikke gadd å lete etter taxi lenger, så da endte vi opp med å gå resten, cirka tre kilometer.

Neste morgen skulle vi reise videre til Saranda, den mest kjente turistbyen i Albania. Det var ganske lang avstand mellom de to byene, så etter å ha sjekket taxiprisen (mellom 1200 og 1500 kroner, som jo tross alt er litt penger) så bestemte vi oss for endelig å prøve bussen. Vi fant billetter på en nettside som så ganske troverdig ut, og betalte trettito euro hver.

Da vi spurte om lokasjonen til busstasjonen i hotellresepsjonen svarte de at de aldri hadde hørt om denne bussen, og at det ikke fantes noen nettsider med bussbilletter (?) Vi møtte på en hyggelig kveldsvakt i resepsjonen som prøvde å både ringe og sende meldinger til de vi hadde kjøpt billetter fra. Det kom aldri noe svar.

Vi ble i fellesskap mer og mer sikker på at dette var en scam. Det førte til at vi prøvde hele ettermiddagen å få tak i en leiebil som vi kunne levere inn i Saranda, men det var helt håpløst. Etter at det åttende firmaet sa at det kun var mulig å levere bilen tilbake i Vlore så måtte vi gi opp den drømmen.

Vi var derfor veldig spente når vi bestilte taxi til oppgitt sted neste morgen, om vi faktisk ville finne en buss. Det gjorde vi utrolig nok, og jeg kan kanskje si dessverre på det! Hvis bussen ikke hadde stått der så hadde vi blitt tvunget til å ta taxi, og da hadde vi fått en mye bedre dag. Det var to fornøyde og glade jenter som med godt mot satte seg inn i bussen, og ble aksepterte med billetten fra nettsiden. Det viste seg at selv om billetten fungerte så var allikevel det en scam. Mens vi hadde betalt trettito euro hver, så betalte de andre ti euro hver direkte på bussen. Ikke la deg lure av nettsider uansett hvor troverdige de ser ut, så langt har de ikke kommet i Albania ennå.

ALDRI, ALDRI, ALDRI (!) finn på å ta buss over en lengre avstand i Albania. I alle fall ikke om det ikke er fra busstasjonen i Tirana, kanskje det eneste stedet som er OK å ta buss fra. Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne å beskrive denne turen, det er bare å glede seg til neste innlegg. Det kunne like godt vært i et uland i Afrika.

Oppsummert så vil jeg si at Vlore er en koselig by, spesielt strandpromenaden med hyggelige beach bars og restauranter og kafeer side om side. Minuset er det brune og grumsete vannet som gjør at jeg nok ikke ville dratt tilbake. I tillegg så var det kanskje den mest “anonyme” byen av de vi besøkte i Albania, den manglet liksom det lille ekstra.

Durres er Albanias største havneby, og en populær badeby. Byen er middels stor med rundt 200 000 innbyggere, og ligger kun en times kjøring vest fra hovedstaden Tirana. Frem til tidlig på 1990-tallet ble Albania styrt av et strengt kommunistregime. Det albanske folket levde under enkle kår, og dette vises på bygninger og infrastrukturen, det er mye slitasje. Utenom det så likte vi oss utrolig godt i Durres. Det var også den desidert billigste av havnebyene. Jo lenger sør du kommer, jo mer øker prisen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det var ganske billig å ta taxi fra Tirana til Durres, så vi stresset ikke med å lete etter noe buss. Vi dro rett etter utsjekk, og betalte tohundre kroner for turen som tok cirka en time. Durres er den første byen på den albanske rivieraen, og jeg sitter igjen med en utrolig god følelse av dette stedet, hovedsakelig fordi vi bodde på et hotell som seriøst lå plassert i sjøen.

Ventus Harbour Hotell var det aller beste med Durres. For en person som får hundre prosent frihetsfølelse av å være nær sjøen, så var det en helt magisk følelse å legge seg med havet utenfor vinduet, og våkne til havet bak gardinen neste morgen.

Vi betalte 2800 kroner for to netter på dette hotellet, og det var det absolutt verdt. Ikke bare hadde vi et magisk opphold, men vi fikk den beste servicen vi opplevde på hele turen.

Hotellet var ganske slitt, spesielt fasaden kunne absolutt trengt seg en oppgradering, men jeg ville aldri bodd et annet sted. Frokosten var også helt fantastisk, og ble servert ute på terrassen nesten i sjøen. Her var det også restaurant om kvelden, men der var det nesten helt dødt, utenom en gigantisk høyttaler som spilte ekstremt høy musikk til sent på kveld (ikke så sent at vi ikke fikk sove – det var heldigvis veldig stille om natten).

Jeg syns bare det var veldig trist at et sted med så fantastisk beliggenhet ikke utnyttet det litt bedre. Med litt mer innsats så kunne det jo vært tidenes restaurant der ute.

Det var en bro ut fra land til hotellet, og på denne broen var det også et gym, Ventus Sport Center. Det kunne ikke blitt bedre for min del. Gym tretti sekunder fra hotellet, med en prislapp på femti kroner per dag. Heeelt innafor!

Etter innsjekk pakket vi strandbagen, og gikk til venstre nedover promenaden. På enden av promenaden ligger Cape Square, eller Sfinksen som den ofte kalles. Det er en slags molo/rekreasjonsområde som er bygget i egyptisk stil. Her samles folk på kvelden for å se solnedgangen. Rett ved siden av ligger det en liten sandstrand med utleie av solsenger og parasoller. Det var også strand rett nedenfor hotellet vårt, men der måtte man ligge rett ned på håndkleet.

Dette er ikke hovedstranden i Durres, den ligger cirka femten kilometer unna på den andre siden. Men siden klokken var blitt såpass mye så bestemte vi oss bare for å legge oss her. Vi betalte åtti kroner hver for solseng inkludert vannflaske, på bakerste rad. En flaske iskaldt vann var ofte inkludert i prisen i Albania, og det var litt deilig.

Etter en deilig dusj så dro vi på oppdagelsesferd i Durres. Vi startet med tårnet som er merket turistattraksjon, Venetian tower. Det var lite, og ikke noe spesielt imponerende med sine mindre enn ti høydemeter. Vi var sultne, så vi endte opp med å spise på XV Rooftop rett i nærheten av tårnet.

Det var et utrolig bra valg! Veldig god mat, og en helt fantastisk utsikt fra toppen. Vi fikk med oss både dagslys og solnedgang. Jeg må bare si at Albania er et enkelt land å være vegetarianer i. Her hadde de så mange lekre og fristende salater at det var vanskelig å velge.

Legg merke til hotellet vårt bakerst i solnedgangen uti sjøen der, helt fantastisk. Venetian tower ligger ved inngangen til sentrum, og en handlegate som ledet opp til et hyggelig torg.

Der var det en stor moske, fontene, og mange folk som samlet seg. Vi kikket litt i gatene, og i butikkene før vi spaserte tilbake til promenaden vår.

God stemning og mange ulike restauranter å velge mellom i sentrum også.

Tilbake på promenaden koste vi oss med crepe på Kreperia Hen 1, et skikkelig hyggelig sted ved vannet med en koselig hage, og stort utvalg av creper med ulik topping. Veldig populært, men man får plass så lenge man har litt tålmodighet. Før vi la oss så spaserte vi bort til Sfinksi der det var utekino. Skikkelig koselig kveld!

Etter en joggetur tidlig neste morgen så oppdaget jeg flere koselige beach clubs og restauranter i motsatt retning av hovedstranden i Durres. Port Side Beach var helt fantastisk, og jeg hadde veldig lyst å dra dit, og tilbringe dagen i litt mer luksus enn vi hadde gjort på den lille stranden dagen før.

Det var halvannen kilometer å gå, og Trude ble med på det. Når vi kom frem rundt klokken elleve, så var det ikke en eneste ledig solseng, cabana eller sakkosekk å oppspore. Det var SÅ nedtur, og i løpet av turen vår så lærte vi at på veldig mange strender og beach clubs i Albania så burde man forhåndsbestille solsenger. Albanerne er heller IKKE hjelpsomme med å ringe taxi for deg, så vi var litt lost når vi ble forvist fra området.

Heldigvis fant vi en taxi en stund etter å ha startet på returen. Vi betalte da femti kroner for turen til Durres Beach; en langstrakt strand på over en mil, og en av de mest kjente og besøkte strendene i Albania. Der var det kjempefint, og utallige steder å velge mellom. Vi endte opp et sted i starten av stranden, og fant oss solsenger på en kai der. Prisen var litt lavere enn dagen før, med seksti kroner for solseng og vann.

Der var både kai og strand, men fordi badevannet i Durres dessverre er langt fra turkis og krystallklart, så ville vi ikke bade uansett. Det er kanskje noe av det kjedeligste med den albanske rivieraen. Vannet er helt brunt de fleste steder, og uansett hvor fine strendene og strandbarene er, så er badevannet skikkelig ufresht og ekkelt. Det var mange som badet i det skitne vannet, men her gikk grensen for vår badelyst.

Tilbake i sentrum så koste vi oss med dessert på Peikan Pasticeri og Gelateri. Der hadde de både is, vafler, creper, samt flere spennende franske kaker. Fordi det er gøy å snakke om pris i Albania, så kan jeg nevne at en vaffel med is, et kakestykke og en farris kostet åtti kroner. Helt utrolig!

Om kvelden spiste vi pizza på Rimini rett ved hotellet. Den var ikke noe spesielt å skryte over, men jeg tror det er flere andre gode steder i Durres som vi ikke fikk testet ut. 4 Stinet stod blant annet på listen vår, men vi hadde ikke nok tid. Jeg har en liten sorg over at vi aldri kom oss til Illyrian Garden, en rooftop bar og lounge som så helt fantastisk ut.

Siste kvelden tilbragte vi på rommet vårt, og koste oss på balkongen med en helt magisk solnedgang i sjøen. Dette stedet ga virkelig ro i sjelen, tenk om man kunne bodd sånn!

Til sist så må jeg bare nevne de som jobbet på hotellet. Den servicen var ulik noe jeg noen gang har opplevd. Etter utsjekk i Durres skulle vi ta buss til Vlore, Albanias tredje største by cirka 120 kilometer sørover. For det første så ville ingen taxier komme ut til hotellet vårt, så en av de som jobbet på hotellet tilbydde seg å kjøre oss til busstasjonen i sentrum, noen kilometer unna. Han var veldig skeptisk på om det faktisk gikk noe buss til Vlore, men kjørte oss opp uansett.

Når vi kom dit så satt han oss ikke bare av, men begynte å snakke med folk rundt, og alle sa at det ikke fantes noe buss til Vlore. De sendte oss videre til en busstasjon utenfor Durres. Han insisterte på å kjøre oss dit, og det var et godt stykke. Når vi kom frem til busstasjon nummer to, så forsikret han seg om at det faktisk gikk noe buss. Det viste seg at det ikke fantes noe direktebuss fra Durres til Vlore, men vi kunne ta buss til Berat, hundre kilometer innover i landet. Der kunne vi vente noen timer, og så komme oss med ny buss videre til Vlore, nye hundre kilometer. Mannen fra hotellet nektet til og med å ta imot noe som helst penger eller tips for denne kjøringen, for en service!!

Fordi denne løsningen ville tatt hele dagen, så endte vi faktisk opp med å ta taxi til Vlore, men det forteller jeg mer om i neste innlegg.

Oppsummert så trives vi veldig godt i Durres. En stor del av det var på grunn av hotellet i sjøen, men viben var også veldig rolig og chill, og man fikk skikkelig feriefølelse av å være der. Det er ikke så veldig mye å finne på utenom strandliv og restauranter, så om du er opptatt av å bli underholdt i stor grad så er det kanskje ikke stedet for deg 🙂