De to siste nettene på Korfu måtte jeg dessverre bytte hotell. Dette fordi jeg ble på Korfu to dager lengre enn planlagt, og ikke fikk rom på City Marina. Det var ikke mye ledig så jeg måtte flytte helt til andre siden av Korfu Town, Kanoni, og sjekket der inn på Corfu Holiday Palace. Dette skulle være et femstjerners hotell, men det kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke var. Kanskje et bra tre stjerners hotell. Her var det mye greier.
Når jeg kom så fikk jeg beskjed om å skrive ned alle kortdetaljene mine på et ark, som et depositum; kortnummer, utløpsdato og CVC. På et papir! Uten noe signatur om hva de eventuelt skulle trekke. Det var jo helt uaktuelt, og resepsjonen og jeg ble uvenner fra det tidspunktet.
Jeg endte opp med å måtte legge igjen hundre euro per dag i kontant depositum i en konvolutt. Jeg måtte også be om en kvittering på dette, det hadde de ikke tenkt å gi meg. Er det mulig å være så gammeldags, og så lite GDPR-vennlig? I tillegg så måtte jeg her betale citytax på fire euro per natt (per person).
Når jeg endelig fikk sjekket inn så var det et slitt hotellrom. Det verste var allikevel flystripen rett over hotellet. Kult å se på, men jævlig å høre på. Fly kommer og drar både morgen, kveld og natt så her var det ingen fred å få. Ikke bo her, ta heller en dagstur til flystripen og se på flyene.
Fasilitetene var ikke så verst. Det var et ganske greit basseng med både kafe, restaurant og bar som hørte til. Treningsrommet fikk jeg ikke prøve for det nektet de å åpne før klokken elleve, selv om det var helt ubemannet, bare et rom. Ganske uforståelig og totalt idiotisk. Så jeg måtte ut og løpe i førti grader i stedet.
Det som var veldig kult var at det var en heis fra bassenget og ned til stranden, som faktisk var veldig fin. Problemet var at her ble det fort fullt så man måtte stå opp veldig tidlig. Jeg fikk aldri plass på stranden.
På stranden var det fin sand, solsenger, kafe og kiosk. Jeg kunne veldig gjerne tilbragt en dag her.
Om man fortsatte videre rundt stranden så kom man til flystripen og det søte lille klosteret Vlacherna. Absolutt verdt et lite besøk hit 🙂
På høyden rett nedenfor hotellet ligger Korfu-skiltet, det er jo alltid stas å finne disse skiltene 🙂
Corfu Holiday Palace lå nærmere fem kilometer fra Korfu Town, men det gikk ofte busser, og prislappen var under to euro så det var ingen problem. En dag bestemte jeg meg for å gå inn, for å se om det var noe spennende i mellom Kanoni og gamlebyen. Starten var litt kjedelig, mye hovedvei og lite fortau, men når jeg kom til Mon Repos så ble det en veldig fin tur videre.
Mon Repos er en tidligere kongelig sommerresidens på Korfu. Det ligger i skogen Palaeopolis, og har siden 2001 huset Palaiopolis-museet, et arkeologisk museum med utstillinger av gjenstander fra området.
Rundt Mon Repos ligger kanskje den fineste stranden i Korfu town. Jeg husker dessverre ikke navnet på den, men du finner den enkelt rundt Mon Repos, det er ikke så mange alternativer.
I tillegg så bader jo og legger folk seg over alt i denne byen. Ingen fare om det mangler solsenger eller er hardt å ligge, de bader virkelig over alt.
Den siste dagen tok jeg en utflykt fra Kanoni til Benitses, og jeg valgte å ta det som en tur langs sjøen. Det var cirka åtte kilometer, og tok rundt en og en halv time å gå.
I Benitses var det veldig koselig, med et søtt lite bysentrum, men det var også sandstrender, og dårlig med solsengutleie.
Det lå noen hyggelige strandbarer- og restauranter på stranden, og sentrum hadde gresk følelse mer enn turistfølelse.
Den beste vaffelen på turen fikk jeg også i Benitses, helt fantastisk! Minuset var at jeg skulle ta buss tilbake, og den var ikke like pålitelig som de bussene fra Korfu Town. Jeg ble stående over en time i et busskur, utrolig kjedelig, og ganske stress i forhold til at dette var avreisedagen min.
Jeg rakk å kose meg med en vannmelonsalat på hotellet før jeg tok taxi til flyplassen. Det er så godt, har du ikke prøvd det så må du lage det hjemme! Veldig enkelt med grønn salat, vannmelon, feta og balsamico, nam!
Taxi til flyplassen kostet tjuefem euro, noe som var ekstremt dyrt i forhold til avstanden på tre kilometer. Turen derfra gikk videre til Bari i Puglia i Italia, der jeg møtte Line og vi tilbragte siste uken av ferien.
Oppsummert så kan jeg varmt anbefale Korfu, og spesielt Korfu Town. Det er en utrolig fin by med en nydelig gamleby, og en koselig øy med mange skjulte perler.
Jeg ble skikkelig glad i Korfu. Den greske øyen har en av de koseligste hovedstedene jeg noengang har sett, med en fantastisk nydelig gamleby der du kan gå deg helt vill. Her koste jeg meg kveld etter kveld, og jeg er så utrolig glad for at jeg valgte å bo i Korfu town.
Dessverre så blir de greske øyene mer og mer utsatt for skogbrann. Samme dag som jeg ankom øyen så var det en stor skogbrann på Korfu. Det var faktisk ganske ekkelt å være alene, følge nyhetene og se at brannen bare kom nærmere og nærmere. På det verste var den bare elleve kilometer unna, men det var heldigvis ikke snakk om noe evakuering for oss som bodde i Korfu town. Det var verre for de som bodde utenfor i noen av strandområdene, blant annet Sidari, som det ble forbudt å reise til i perioden jeg var der.
Det går direktefly med Norwegian til Korfu, men jeg kom fra Albania, og tok hurtigbåt fra Saranda med Finikas Line. Turen kostet tre hundre kroner og tok cirka førtifem minutter. Det var veldig varmt i båten, cirka samme temperatur som utenfor, runt førti grader. Jeg tror det er meningen at det skulle vært air condiiton der, men den funket tydeligvis ikke.
Fra havnen i Korfu tok jeg taxi til hotellet mitt, City Marina, som ikke lå så veldig langt unna. Det kostet femten euro å bli kjørt halvannen kilometer, så jeg merket stor prisforskjell fra Saranda til Korfu. Hotellet var et budsjetthotell, og jeg betalte cirka femten hundre kroner per natt. Beliggenheten var helt super rett ved inngangen til gamlebyen, det var stille om natten, og jeg hadde balkong med solnedgang.
Det eneste minuset jeg kunne finne med Korfu Town var at det er veldig begrenset med strender. Med mindre du har bil, så er det litt stress å kombinere byen med en strandferie, da blir det mye buss. Rett ved hotellet mitt lå denne lille stranden. Klart vann, men steiner og ingen solsenger.
Videre fant jeg Faliraki Beach, og Imabari Restaurant. Her var det litt penere, med klipper som var satt solstoler på, og en hyggelig kafe/restaurant. Når de skulle ha trettifem euro for en solstol så fortsatte jeg.
Jeg endte til slutt opp på Naok Azur, der det lå en liten strand, og jeg fikk gratis solseng mot at jeg kjøpte noe å drikke. Ikke spesielt fint, men utrolig deilig å endelig kunne legge seg ned og slappe av litt, og kjenne solen steke mot kroppen.
Dette er kanskje et av de beste alternativene i Korfu Town, men jeg hadde valgt basseng på hotellet for å sikre meg om jeg skulle bodd lenge i hovedstaden. Da kan man kombinere noen dager i byen med noen utflykter rundt på øyen.
Som vanlig så må jeg jo trene på ferie, og det var et stykke fra hotellet til et greit treningssenter. Men da fikk jeg en fin powerwalk på morgenen i tillegg. Jeg endte opp med å trene hele uken på Musclemania, og betalte syv euro per dag her. Veldig greit gym med alt man trenger, og varmt nok til at man svettet dobbelt så mange kalorier som vanlig, haha.
Jeg fant også en fantastisk bra salong for pedikyr – Fab Beauty Bar Corfu. Den ligger omtrent midt i gamlebyen, i en smal liten gate, og jeg betalte førti euro for å få fransk shellack på tærne.
Veldig koselig dame, og veldig fornøyd med resultatet!
Gamlebyen i Korfu town består hovedsaklig av Dimarchiou Square, Spianada, Liston Square, det gamle fortet, det nye fortet, og alle de små koselige gatene imellom. Her er det bare til å begynne å gå på oppdagelsesferd, for her finner du både kirker, butikker, kafeer, restauranter, bakeri og issjapper.
På Dimarchiou Square finner du kanskje noen av de beste restaurantene i byen. Nolita er fantastisk koselig, og har utrolig god mat, anbefales!
Jeg har mange flere anbefalinger på restauranter, i denne byen finnes det mye god mat.
På Spianada Meats and Greens er fokuset på grillet mat. Her finner du både kjøtt og grønnsaker, utrolig godt! Om du er glad i pizza så kan jeg anbefale Margherita Pizza Artigianale, en enkel restaurant med klassisk italiensk pizza.
The Address 92, Limoncello og 3 Monkeys ligger omtrent ved siden av hverandre, og her finner du egentlig alle typer mat – fra salater til pasta, til pizza, kjøtt og fisk. Veldig fornøyd med alle tre!
Korfu har også et utrolig bra utvalg salater. Det er noe jeg alltid savner hjemme, og som de ofte er veldig flinke på i utlandet. Spennende kombinasjoner av salater. Denne på bildet hadde lemon sorbet i midten, kreativt og veldig godt i varmen!
Ikke glem å prøve en crepe fra en av de lokale små bodene! Her kan du velge hva du vil ha på, rykende ferske, nam!
Frukten er også utrolig god på Korfu! Har du kjøleskap på rommet så anbefaler jeg å kjøpe med fra en av de lokale sjappene. Her får du delt opp vannmelonen akkurat som du ønsker. Jeg betalte åtte euro for fullt kjøleskap, og den var helt fantastisk!
Ellers er det bare til å sige rundt og nyte den vakre gamlebyen. Da treffer du på mange små kirker og plazaer, ofte sammen med flere koselige restauranter, selvfølgelig med bord og stoler utenfor.
Den store parken mellom det gamle fortet og Liston Square heter Spianada. Den kommer du ikke unna, spesielt om du vil bevege deg litt rundt på øyen med buss eller taxi, da er dette stedet å dra. Det er også noen små kafeer og kiosker i parken, og her finner du inngangen til det gamle fortet.
Liston Square er også utrolig fin med marmorbelagte fortau, og liv og røre både dag og kveld. Her ligger noen av de fineste restaurantene, og marmorgulvet gjør denne delen ekstra elegant.
Du finner også enda eldre gater midt i bykjernen, og her har markedsbodene samlet seg. Det bugner av skinn, lær, tre og smykker. Jeg kjøpte meg en skinnveske i gull, og et smykke til mamma.
Jeg anbefaler også å besøke den gamle festningen, som har inngang fra Spianada.
Inngangsbilletten er kun seks euro, og det er en fin liten treningsutsikt opp til fin utsikt over Korfu.
Til slutt må jeg også nevne St. Michael og St. George-palasset. Dette ble bygget rundt 1820 som residensen til den britiske Lord High Commissioner of the Ionian Islands. I dag er det et museum med asiatisk kunst som er en populær attraksjon på Korfu.
Når du bor i Korfu Town så må du ta noen utflykter til strandområdene på øyen. Dersom du ikke har bil så er det veldig enkelt og greit å ta buss rundt på Korfu. Det eneste minuset er å komme seg til bussterminalen der alle rutene gikk fra. Ellers er det både billig og enkelt med ruter til alle de kjente strendene. Bussene går også ganske ofte.
Jeg hadde tre forskjellige utflykter, og den første var til Ipsos, som ikke var mer enn tjue kilometer unna, cirka en halvtime med buss. Det betalte jeg fire euro og seksti cent for, retur inkludert.
Her fant jeg det stedet som jeg opplevde som mest chill, og som jeg hadde valgt igjen hvis jeg visst hvordan de andre stedene var på forhånd. Ipsos har en smal strand på en lang strandpromenade.
Det er ganske greie priser på solsenger, og de fleste steder får man lov til å leie bare en. Jeg betalte seks euro for en plastseng. Det ligger kafeer, restauranter og kiosker hele veien, og de bryr seg ikke om du har med deg egen mat og drikke på stranden.
Stranden har steiner, og ikke sand, og vannet er klart og fint.
Fra Ipsos så bestemte jeg meg for å gå til Dassia, og ta bussen hjem derfra. Det viste seg å være en ganske kjip tur på hovedvei og gjennom litt smalere stier ned mot sjøen. Det må sies at det hadde vært en helt grei tur i joggesko, men det føles litt langt med to og en halv kilometer i strandkjole med bikini under, og flip flops.
Jeg er allikevel veldig glad for at jeg fikk se Dassia. Starten av stranden hadde steiner, og var litt mer landlig. Hele veien var det veldig smal strand.
Jo lenger jeg beveget meg bortover mot hovedveien der bussen skulle gå, jo bedre ble stranden. Til slutt fant jeg en magisk beach club, Malibu Summer. Der var det faktisk også sandstrand, og der så det helt fantastisk ut. Kanskje favoritten av de strendene jeg fant på Korfu. Jeg spurte om å booke plass neste dag, men det var dessverre helt fullt på stranden hele uken så her må man være tidlig ute.
Derfor dro jeg heller til Paleokastritsa, som skulle ha Korfu’s beste strender. Paleokastritsa lå i mer grønne og landlige omgivelser, med små bukter. Det tok litt lenger tid å komme seg dit siden man må krysse øyen på tvers, cirka femti minutter.
Klok av skade fra Dassia så hadde jeg booket solseng på Akron Beach Bar, på første rad. Ved ankomst så dette fantastisk ut, men det var mye vind og bølger denne dagen og jeg endte opp med å bli omringet av vann. Klærne mine som hang i parasollen fløy avgårde ut i sjøen, så jeg måtte på redningstur. Anbefaler derfor ikke å booke på første rad, for her kommer sjøen langt opp.
Ganske stive solsengpriser på Korfu, her måtte jeg ut med tjuefem euro for en seng. Det var også veldig klart og fint badevann, selv om det var en del steiner.
På solsengen var det servering, så her var det bare til å kose seg med gode drinker og fersk frukt.
For å få med meg resten av Paleokastritsa så gikk jeg videre langs veien fra beach cluben og ned til den berømte Ayia Triada Beach. Fantastisk farge på sjøen langs veien.
På Ayia Triada Beach var det sandstrand. Samtidig var det ingen solsenger, og litt kaotisk, så jeg er glad jeg ikke tok bussen helt dit. Jeg fikk nok en bedre dag på beach cluben til tross for at jeg ble omringet av vann 🙂
Den tredje utflykten gikk til Glyfada, en busstur på fire euro og førti cent tur retur. En kjempefin sandstrand, men ekstremt dyrt, og absolutt ingenting annet i nærheten. I Glyfada leide de kun ut to solsenger samlet, og det skulle de ha både femti, seksti og sytti euro for, avhengig av hvor på stranden du valgte å legge deg.
Da begynner det å ikke bli greit lenger syns jeg. Nærmere tusen kroner for en solseng noen timer en dag, det er ikke forsvarlig. Alle ga meg nei på å få leie kun en seng, selv om det var mye ledig. Aller siste utleier på stranden hadde en hard nedseget plastseng med hull, den fikk jeg satt opp i skammekroken på bakerste rad for tjuefem euro. Jeg hadde lyst å begynne å grine å ta bussen tilbake, men jeg ville jo også være på stranden så jeg bet i det sure eplet og betalte. Jeg hadde aldri reist tilbake til Glyfada.
Jeg måtte bytte hotell de to siste nettene, og det var veldig begrenset med utvalg i byen så jeg måtte helt på andre siden av Korfu town – til Kanoni. Siden dette begynner å bli et veldig lagt innlegg så skriver jeg om Kanoni i et eget innlegg.
Oppsummert så er Korfu en øy og by som jeg virkelig kan anbefale. Her får du ro i sjelen, lave skuldre og veldig god mat. Du treffer den greske sjarmen på sitt beste, og jeg garanterer nesten at du kommer til å få en skikkelig chill ferie om du reiser hit.
Saranda var den første byen jeg hørte om at folk reiste til ferie på i Albania, for en god del år tilbake. Saranda har flest turister og klarest vann, og ligger en kort båttur fra Korfu. Jeg ble veldig positivt overrasket over byen, som hadde både strender, god mat og et yrende liv på kveldstid, akkurat som det skal være på ferie.
Om du reiser fra Norge til Saranda så er det best å fly til Korfu, og ta båt derfra. Siden Trude og jeg allerede hadde vært en uke i Albania, så kom vi til Saranda med buss fra Vlore. Denne bussturen er noe av det mest slitsomme og utmattende jeg har vært med på i mitt liv, og jeg hadde aldri gjort det igjen.
Bussturen som skulle ta tre timer tok over seks timer, og inkluderte to runder med bilsyketabletter, ekstrem kvalme, smale og bratte fjellsider opp, ned og rundt. På toppen av fjellet, når vi nærmet oss halvveis, stoppet vi i en krapp sving der det lå en liten ensom restaurant, eller taverna som man ville sagt i Hellas. Sjåføren sa ingenting, men gikk inn på restauranten, bestilte mat og satte seg til å spise. Fordi han ikke ga noe informasjon så endte pausen med å bli over en time lang. Når han selv var ferdig så begynte andre passasjerer å bestille mat, så da måtte vi jo vente på de også. Noe så håpløst.
Den beste beskrivelsen jeg kan gi er en stappfull nedbrutt buss uten air condition som i perioder kjørte med døren oppe fordi det ble over førtifem grader inne. Noen ganger virket det som om bussen ikke engang hadde krefter til å komme seg opp de bratte bakkene, det kan ikke ha gått i mer enn tretti kilometer i timen, ofte på første gir.
Mellom Vlore og Saranda skulle jeg gjerne hatt en bil. Ikke bare for å unnslippe den grusomme bussturen, men her ligger reisemål som Himare, Drymades Sunset Bar, Dhermiu beach og Havana Beach Club. Det ser ut som fantastiske steder som jeg fortsatt lengter etter å se. Dersom man skal leie bil i Albania og droppe den et annet sted enn pickuppointet, så tror jeg kanskje man må bestille den på nett. Vi hadde i alle fall ingen suksess med å finne det lokalt.
Den følelsen når vi kom frem til Saranda, så krystallklart vann, og fikk stikke tærne i havet var helt ubeskrivelig magisk. Vi var helt utslitte, og snakket nesten ikke sammen. Det ble pizza på en restaurant på promenaden i nærheten av hotellet, Gusto. Vi orket ikke å gå hele promenaden en gang, men gikk tidlig på rommet og tilbragte kvelden på balkongen før vi la oss tidlig. At man kan bli så ødelagt av en busstur.
Heldigvis var formen tilbake neste morgen, og jeg gikk på jakt etter gym. Endte opp med å trene hver dag på Stiv Fittnes (sykeste navnet og feilstavet, men det het faktisk det). Gammelt gym med vegg til veggteppe og jernvekter, men allievel helt topp med alt jeg trengte av utstyr for en god økt. Prisen var femti kroner per dag så det var også innafor. Det går en del penger på trening på ferie, men jeg liker å teste ut nye gym i utlandet, det er en del av turen det også.
Vi hadde en helt fantastisk beliggenhet på hotellet vårt, Sun N Blue. Det lå cirka midt på havnepromenaden, med balkong og utsikt over sjøen og stranden. Stranden ved promenaden er offentlig, og gratis for alle. Det finnes ikke noe solsengutleie, og det er en steinstrand. Prislappen på hotellet var tusen kroner per natt, og inkluderte en fantastisk frokost servert på balkongen. Jeg må også nevne at fordi jeg ikke bestilte frokost de tre dagene jeg var alene, så fikk jeg tilbake femten euro fra hotellet på avreisedagen. Det var en veldig positiv overraskelse, og noe jeg aldri har opplevd før!
Vi koste oss så masse på denne balkongen både morgen og kveld. Hotellet ellers var helt ok, men standarden ganske dårlig. Det var strømbrudd stort sett hver ettermiddag, og air conditionen stoppet å funke hver dag. Av fire dager så var jeg i alle fall to hele uten air condition, godt jeg er glad i varme. I tillegg så var dusjen ødelagt; det kom ikke vann til dusjhodet uten å holde oppe knappen på blandebatteriet samtidig. Det var heller ikke trykk i vasken, så noen ganger måtte jeg pusse tennene i dusjen, som hadde mye bedre trykk. Sånn er livet som budget traveller 🙂
Det var også spesielt at hotellet ba oss betale oppholdet i kontanter, og insisterte på det. Jeg insisterte tilbake på at jeg kun hadde kort som betalingsmiddel. Det hele endte med at hotellsjefen og jeg gikk sammen et godt stykke nedover promenaden, til en butikk der jeg fikk betale med kort. Regner med at det ble gjort en vennedeal mellom dem.
Etter frokosten skulle vi ta buss til Ksamil. Ksamil blir beskrevet som stedet med Albanias vakre strender, og var det noe vi cravet så var det sandstrand med krystallklart vann. Ksamil ligger seksten kilometer fra Saranda, og veien er smal med altfor mye trafikk, noe som gjør at turen fort kan ta en time. Jeg regner med at dette kommer til å bli et større og større problem jo flere turister som kommer til Saranda.
Bussen som skulle komme kom aldri, og til slutt ble vi så utålmodige at vi praiet en taxi som kom forbi. Det var faktisk ganske dyrt, tre hundre kroner per vei for den korte avstanden. Men i forhold til hvor lenge man muligens blir sittende i taxien så er det vel forståelig. Logistikken er virkelig noe de må jobbe med i Albania, den er så dårlig!
Når vi endelig kom frem til Ksamil så var klokken blitt halv elleve. Da var det nesten helt umulig å oppspore en solseng, jeg tror aldri jeg har sett så mange stappfulle strender noengang. Det var imponerende hvor mange solsenger de hadde klart å skvise inne på de små strendene.
Vi fikk to senger på en kai, og var happy med det. Prisen? Tre hundre kroner for to senger, så ikke spesielt billig. Men det var den beste stranddagen på turen. Vi koste oss så mye med servering på sengen og bading i krystallklart azurvann, endelig!
Jeg tok også en spasertur i Ksamil, og der var det en del snackbarer, restauranter og souvenirbutikker. Jeg er allikevel veldig glad for at vi bodde i Saranda, og ikke i Ksamil. Det hadde blitt litt som Platanias på Kreta, 100% turistifisert.
Jeg må også nevne Syri i Kaltër, eller det blå øyet. Vi kjørte forbi det på vei til Ksamil, det er en kilde der vannet kun holder ti grader. Naturfenomenet er femti meter dypt og minner om et øye både i form og farge. Vi droppet dette på grunn av det enorme trykket av turister. Det er blitt så populært at man må stå i lang kø for å kunne bade der.
Etter Ksamil var det på tide å utforske strandpromenaden i Saranda, og pynte seg for en bedre middag.
Vi valgte Madfish, en skikkelig fin restaurant i ene enden av promenaden. Restauranten lå helt i sjøen, og vi koste oss veldig der. Jeg spiste en nydelig burratasalat, og det var så deilig å sitte der nydusjet i kjole og føle seg litt fresh, og kjenne på takknemligheten over at den bussturen aldri skulle gjentas.
Dette var dessverre Trude sin siste kveld, og vi ville ikke inn på rommet igjen. Etter en tur på promenaden så satte vi oss på Limani Bar ytterst i havnen helt i sjøkanten og nøt livet. Jeg har ikke så mange flere restaurantanbefalinger fra Saranda, fordi det ble litt enklere servering etter at Trude dro, og jeg ble igjen alene. Jeg kan i alle fall si at jeg ikke anbefaler Proper pizza, den var merkelig.
Den beste pizzaen fant jeg faktisk på denne slice-baren rett før båthavnen. Ellers hadde jeg også merket av en lokal pizzasjappe litt utenfor turistområdet som jeg ikke fikk testet, men som jeg har troen på. Den het Pizza Savos hvis noen vil teste.
På promenaden har de også utrolig godt utvalg av slush, is og vafler. Iskulene er like små i Saranda som i resten av Albania, så husk å kjøpe minst to.
Neste morgen var det tidlig opp å følge Trude til båten som skulle gå over til Korfu, der hun skulle fly hjem fra. Det var supertrist å si ha det, og jeg gikk med tårer i øyene mot stranden.
I Saranda sentrum er det ikke sandstrender, men jeg likte meg skikkelig godt på African Beach, ikke altfor langt unna der som båten går til Korfu. Her var det god stemning, behagelige solsenger og krystallklart vann. Siden det var såpass langt og dyrt til Ksamil (det hadde faktisk blitt ni hundre kroner per dag med transport og solseng), så ble jeg like godt her de neste dagene. Det var også mye roligere og mer chill, selv om alle solsengene var fullbooket.
Det var ikke mulig å leie solseng for en person. Det var litt irriterende, siden det faktisk koster en del å leie solseng i Saranda. Jeg ble derfor enig med dem som jobbet der at jeg kunne “leie ut” min solseng dersom det kom noen som trengte bare en. En liten time senere kom de og sa at det var en mann som gjerne ville det.
Jeg blir sjelden kjent med noen på ferie, men her ble jeg det. Det viste seg at denne mannen har stått bak noen av de største ranene i Norge, og var venner med både Toska og andre kjente navn fra det kriminelle miljøet. Det var jo litt spesielt når jeg fikk vite det etter to dager sammen, men “heldigvis” jobber jeg i Oslo Fengsel og vet at mennesker aldri “er” kriminaliteten sin. Jeg tror det var derfor han valgte å fortelle dette også, når jeg sa jeg jobbet i et fengsel så kom hele historien. Han forsvarte seg bak at han aldri raner når det er folk i lokalene, og aldri bruker våpen. Han var også veldig påpasselig med å minne meg på at jeg ikke trengte å være redd for tingene mine; han var ikke tyv og rørte aldri noe som ikke ga han over en million i utbytte, haha.
Vi snakket mye om valgene han hadde tatt, konsekvensene og sorgen med å miste familien, og å leve i skjul og være på flukt. Han kan for eksempel aldri reise tilbake til Norge. Jeg syns det var interessant å høre hvorfor man velger et sånt liv, og nedsidene ved det. Oppsidene hans var spenning, adrenalin, og nok penger til å leve et bra liv.
For å si det sånn, denne mannen trengte ikke å dele penger på en solseng. Han kom nok til meg for selskapet, og jeg må si at han virkelig var utrolig hyggelig. Han hadde penthouse-leilighet på stranden i Saranda, kjøpte mat og drikke til oss hele dagen, og inviterte på lunsj og middag, noe jeg for øvrig takket nei til.
Jeg møtte også kompisen hans, som ikke var kriminell, og ikke var enig i valgene hans, men som beskrev han som en fantastisk kamerat og snill person. Det var lett å se at han var en slags baron på stranden. Hele staben stod på pinne for han, så jeg tipper han la igjen mye penger der.
Utenom å henge med kriminelle, så tilbragte jeg kveldene med å utforske Saranda og utkantene av byen. Det ser helt annerledes ut hvis man beveger seg opp de bratte bakkene bak strandpromenaden. Her lever mange fattig, og husene har dårlig standard.
Når vi snakker om baksiden av medaljen så må jeg også nevne at det er mange løshunder i Albania. De holder seg for seg selv, og plager ingen, men ser pjuskete og sultne ut, trist å se. Det kan være greit å vite at man heller ikke kan bruke mobildata der, men dette er nesten litt deilig når man først har blitt vant til det. Alle hoteller, barer og restauranter har wifi.
På turen min gikk jeg hele veien langs kysten fra hotellet, frem til en superfin strand som het Mango beach, der jeg snudde. Langs veien i høyden var det butikker, kafeer og restauranter. Saranda er bratt, så det ble en god treningsøkt og veldig varmt.
Jeg gikk opp og ned fra hovedveien til strendene, og fikk virkelig svettet. Veldig mange fine steder, mange med steinstrender, men det finnes også noen med sand. Felles for alle var krystallklart vann, så deilig å se!
Man får dessverre ikke solnedgang fra havnen i Saranda, for å oppleve dette må man gå opp i høyden og se ned på havnen. Det var fint, men ikke noe spesielt unikt med dem i forhold til steder som Ibiza og Cabo San Lucas.
Til slutt så må jeg nevne at jeg klippet håret i Saranda, og var veldig veldig fornøyd med den frisørsalongen (Hair Salon by Ani). Det var et slags hierarki der det først var en som vasket håret mitt, før “hovedfrisøren” tok over og klippet. Til slutt så var de to som fønte, en på hver side, fantastisk. Jeg tror ikke jeg betalte mer enn to hundre kroner, og var veldig fornøyd.
Etter ni fantastiske dager i Albania, var det også min tur til å forlate landet. Jeg skulle heldigvis ikke hjem, men tilbringe en uke på Korfu. Jeg tok samme båten som Trude, hurtigbåt på førtifem minutter med Finikas Line. Billetten kostet rundt tre hundre kroner.
Oppsummert så likte jeg meg skikkelig godt i Saranda, et sted jeg gjerne kunne reist tilbake til. Byen hadde både strender, bra utvalg av restauranter og kafeer, samt treningssenter lett tilgjengelig – alt man trenger for en skikkelig chill ferie. Det er kanskje ikke stedet å være over lengre tid, da det ikke er så mye å se, men om man leier bil så kan man besøke både Berat og Himare som vi ikke fikk gjort.
Vlore, eller Vlora som det heter på albansk, er den tredje største byen i Albania, og en viktig havneby i landet. Vlore var kanskje en penere by enn Durres når det kom til strandpromenaden, strandbarer og restauranter, men badevannet var om mulig enda mer grumsete. Det gjorde at vi sitter igjen med et litt varierende inntrykk av denne byen.
Vi skulle opprinnelig ta buss fra Durres til Vlore via Berat, en tur som skulle ta hele dagen. Etter å ha kjøpt bilsyketabletter, og stått og ventet og gruet oss i førti grader på busstasjonen i Durres, så spurte vi tilfeldigvis en parkert taxi om hvor mye han skulle ha for å kjøre oss til Vlore. Fire hundre kroner sa han, for en tur på nærmere to timer. Det var en no brainer, og etter å ha testet busslogistikken senere på turen så er jeg SÅ ekstremt glad for at vi valgte å ta taxi. Dette var nok en lav pris for han, for han ble ganske misfornøyd med tipsingen vår, så det kan jo være greit å ha i bakhodet.
Vi bodde på Kraal Hotel i Vlore, det første hotellet der vi hadde basseng. Vi betalte rett i overkant av totusen kroner for to netter. Utenom lekkasje i dusjen som ikke ble fikset, og et kjøleskap som ikke fungerte i det hele tatt, så var dette et veldig greit hotell. Minuset var beliggenheten, midt i et construction område i en del av byen som var under oppbygging. Tipper dette området ser veldig mye bedre ut i dag.
Det var en strand rett i nærheten av hotellet (Plazhi i Vjeter), men denne var skikkelig udelikat, og hadde det bruneste badevannet jeg noengang har sett, så her var det uaktuelt å ligge. Vi tilbragte første dagen ved bassenget på hotellet, og håpet av vi ville finne en bedre strand neste dag. Jeg er ikke så fan av å ligge ved bassenget, liker meg veldig godt på stranden, men dette var virkelig lite fristende.
På ettermiddagen gikk vi tur langs Lungomare, havnepromenaden i Vlore. Den startet ved havnen, som lå cirka tjue minutters gange fra hotellet vårt. Derfra gikk vi hele promenaden, som er cirka tre og en halv kilometer lang, og halvannen kilometer videre oppover i høyden til Marina Bay Luxury Resort.
Hele veien langs promenaden er det fine sandstrender, behagelige solsenger og koselige beach bars. Det er også en perfekt promenade å jogge på, helt flatt.
Vår favoritt ble Yatch Beach Bar, et fantastisk koselig sted med behagelige møbler, god mat og drikke. Jeg fikk rose lemonade med bær i vinglass, helt nydelig! Hadde badevannet vært fint så hadde dette vært et magisk sted å tilbringe dagene på.
Dessverre så var badevannet brunt og grumsete store deler av strandpromenaden, inkludert hovedstranden Plazhi i Ri. Vi ble derimot positivt overrasket når vi kom til Priam Luxury Resort. Der var det rullesteinstrand, men for første gang på turen så vi klart vann! Om jeg skulle reist tilbake til Vlore så hadde jeg nok valgt å bo i dette området. Det hotellet jeg nevnte så forresten også helt magisk ut, men garantert langt utenfor mitt budsjett.
Priam markerte slutten på promenaden. Da forsvant også fortauene, og ble erstattet med en tunnel etterfulgt av en smal bilvei. Vi var på jakt etter en spesiell restaurant. Lime Lounge skulle ligge i Marina Bay Luxury resort, og så veldig fint ut på instagram. Vi hadde ikke booket bord, så da vi kom frem så fikk vi kun bord inne i air condition. Det var ikke så fristende, så vi endte med å ta taxi tilbake til havnepromenaden, og fant verdens beste dessertsted Big Scoop.
Big Scoop må være mitt drømmested når det kommer til desserthimmel, OMG! Menyen var helt sinnsyk, og inneholdt alt fra creper, til vafler, til iskreasjoner og ulike kaker. Helt umulig å velge, og altfor mye godt!
Stedet ser kult ut på utsiden, men er ikke så koselig, det oppleves som et fast food sted, og var veldig hektisk og travelt. Anbefaler allievel å teste det ut! Det eneste som kan være greit å vite er at iskulene i Albania er ekstremt små, det gjelder over alt vi var! En kule er omtrent som en spiseskje. Det kan jo være greit å vite om du er like glad i is som meg 🙂
På grunn av de grumsete strendene, og fordi vi bodde så langt fra rullesteinstranden med klart vann, så valgte vi å sole oss ved hotellbassenget den andre dagen også. Det var digg å få servering på solsengen, men fy søren så slu de som jobbet som servitører på bassenget var. Uansett hvilken seddel vi betalte med, så fikk vi aldri penger tilbake. De sa ingenting heller. Når vi faktisk spurte så fikk vi pengene tilbake, så jeg tror dette var en sleip måte å dra til seg ekstra mye tips på. Det må også nevnes at “cash is king” står sterkt i Albania. Du kommer ikke så langt uten kontanter, og det merkelige er at jo lenger sør vi kom jo vanskeligere ble de på kortbetaling. Siden turismen er mye høyere i sør så trodde jeg det ville være motsatt.
Jeg trente forresten på Golden Gym i Vlore, som var en liten powerwalk fra hotellet. Men absolutt et hyggelig gym som jeg kan anbefale. Prisen var sytti kroner per dag.
På ettermiddagen den siste dagen bestemte vi oss for å ta en tur til sentrum å kikke litt. Hotellet vårt lå litt nærmere hovedgaten i sentrum, enn Lungomare. Det er nesten ingen kjedebutikker i byen, men mange små butikker med både klær, sko og smykker. Vi handlet litt begge to, og Trude fant fine armbånd til jentene sine. Vi koste oss også med en stor slush granita på en kafe på veien, det er de veldig gode på, og det smaker fantastisk i varmen. Vi hadde vel mellom trettifem og førti grader hele turen, utrolig deilig.
Fra hovedgaten Rruga Sadik Zotaj kommer man rett før gamlebyen til en liten avstikker og snarvei til Kuzum Baba. Kuzum baba byr på spektakulær panoramautsikt over Adriaterhavet, men først må overkomme en liten utfordring med noen trapper og små stier opp til toppen. Dette syns ikke Trude var så gøy, men hun kom seg både opp og ned, så vi slapp å gå asfalten ned igjen. Den er noen få kilometer, mens trappene kun er noen hundre meter i lengdemeter.
På toppen fikk vi fantastisk utsikt over Vlore! Kuzum Baba er en naturlig terrasse, formet av havet en gang for hundretusenvis av år siden. Den ligger nå på et fjell, cirka tretti meter over havet. Navnet har det fått fra Sejjid Ali Sulltan, som var kjent som Baba (far) Kuzum. Her ligger også en restaurant med samme navn, en gravlund og et tempel.
Vi koste oss med nydelig utsikt, solnedgang og noe kaldt i glasset, anbefales!
Rett nedenfor trappene ligger Muradiemoskeen. Moskeen ble bygget i 1537, men oppleves som ganske liten og ubetydelig i bybildet. Fra moskeen er det bare et par hundre meter til gamlebyen.
Gamlebyen er fargerik og superkoselig, og et must i Vlore. Her ligger gamle bygninger i rosa, grønt og gult side om side, med koselige restauranter og kafeer imellom. Som Trude sa: det eneste minuset med gamlebyen var at den ikke var større.
Jeg vil nesten tørre å påstå at jeg fikk turens beste salat på Gaia restaurant (selv om jeg måtte få den på nytt siden den inneholdt appelsin). Vi fikk også superfreshe drinker, og koste oss masse her.
Etterpå var det is og vaffel på Rolos Gelateria. Vi hadde bestemt oss for å ta taxi tilbake til hotellet, men det var helt umulig å oppspore, og som jeg nevnte i forrige innlegg, så er de heller ikke særlig hjelpsomme med bestilling av taxi. Da vi hadde gått halve veien tilbake til hotellet så bestemte vi oss for at vi ikke gadd å lete etter taxi lenger, så da endte vi opp med å gå resten, cirka tre kilometer.
Neste morgen skulle vi reise videre til Saranda, den mest kjente turistbyen i Albania. Det var ganske lang avstand mellom de to byene, så etter å ha sjekket taxiprisen (mellom 1200 og 1500 kroner, som jo tross alt er litt penger) så bestemte vi oss for endelig å prøve bussen. Vi fant billetter på en nettside som så ganske troverdig ut, og betalte trettito euro hver.
Da vi spurte om lokasjonen til busstasjonen i hotellresepsjonen svarte de at de aldri hadde hørt om denne bussen, og at det ikke fantes noen nettsider med bussbilletter (?) Vi møtte på en hyggelig kveldsvakt i resepsjonen som prøvde å både ringe og sende meldinger til de vi hadde kjøpt billetter fra. Det kom aldri noe svar.
Vi ble i fellesskap mer og mer sikker på at dette var en scam. Det førte til at vi prøvde hele ettermiddagen å få tak i en leiebil som vi kunne levere inn i Saranda, men det var helt håpløst. Etter at det åttende firmaet sa at det kun var mulig å levere bilen tilbake i Vlore så måtte vi gi opp den drømmen.
Vi var derfor veldig spente når vi bestilte taxi til oppgitt sted neste morgen, om vi faktisk ville finne en buss. Det gjorde vi utrolig nok, og jeg kan kanskje si dessverre på det! Hvis bussen ikke hadde stått der så hadde vi blitt tvunget til å ta taxi, og da hadde vi fått en mye bedre dag. Det var to fornøyde og glade jenter som med godt mot satte seg inn i bussen, og ble aksepterte med billetten fra nettsiden. Det viste seg at selv om billetten fungerte så var allikevel det en scam. Mens vi hadde betalt trettito euro hver, så betalte de andre ti euro hver direkte på bussen. Ikke la deg lure av nettsider uansett hvor troverdige de ser ut, så langt har de ikke kommet i Albania ennå.
ALDRI, ALDRI, ALDRI (!) finn på å ta buss over en lengre avstand i Albania. I alle fall ikke om det ikke er fra busstasjonen i Tirana, kanskje det eneste stedet som er OK å ta buss fra. Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne å beskrive denne turen, det er bare å glede seg til neste innlegg. Det kunne like godt vært i et uland i Afrika.
Oppsummert så vil jeg si at Vlore er en koselig by, spesielt strandpromenaden med hyggelige beach bars og restauranter og kafeer side om side. Minuset er det brune og grumsete vannet som gjør at jeg nok ikke ville dratt tilbake. I tillegg så var det kanskje den mest “anonyme” byen av de vi besøkte i Albania, den manglet liksom det lille ekstra.
Durres er Albanias største havneby, og en populær badeby. Byen er middels stor med rundt 200 000 innbyggere, og ligger kun en times kjøring vest fra hovedstaden Tirana. Frem til tidlig på 1990-tallet ble Albania styrt av et strengt kommunistregime. Det albanske folket levde under enkle kår, og dette vises på bygninger og infrastrukturen, det er mye slitasje. Utenom det så likte vi oss utrolig godt i Durres. Det var også den desidert billigste av havnebyene. Jo lenger sør du kommer, jo mer øker prisen.
Det var ganske billig å ta taxi fra Tirana til Durres, så vi stresset ikke med å lete etter noe buss. Vi dro rett etter utsjekk, og betalte tohundre kroner for turen som tok cirka en time. Durres er den første byen på den albanske rivieraen, og jeg sitter igjen med en utrolig god følelse av dette stedet, hovedsakelig fordi vi bodde på et hotell som seriøst lå plassert i sjøen.
Ventus Harbour Hotell var det aller beste med Durres. For en person som får hundre prosent frihetsfølelse av å være nær sjøen, så var det en helt magisk følelse å legge seg med havet utenfor vinduet, og våkne til havet bak gardinen neste morgen.
Vi betalte 2800 kroner for to netter på dette hotellet, og det var det absolutt verdt. Ikke bare hadde vi et magisk opphold, men vi fikk den beste servicen vi opplevde på hele turen.
Hotellet var ganske slitt, spesielt fasaden kunne absolutt trengt seg en oppgradering, men jeg ville aldri bodd et annet sted. Frokosten var også helt fantastisk, og ble servert ute på terrassen nesten i sjøen. Her var det også restaurant om kvelden, men der var det nesten helt dødt, utenom en gigantisk høyttaler som spilte ekstremt høy musikk til sent på kveld (ikke så sent at vi ikke fikk sove – det var heldigvis veldig stille om natten).
Jeg syns bare det var veldig trist at et sted med så fantastisk beliggenhet ikke utnyttet det litt bedre. Med litt mer innsats så kunne det jo vært tidenes restaurant der ute.
Det var en bro ut fra land til hotellet, og på denne broen var det også et gym, Ventus Sport Center. Det kunne ikke blitt bedre for min del. Gym tretti sekunder fra hotellet, med en prislapp på femti kroner per dag. Heeelt innafor!
Etter innsjekk pakket vi strandbagen, og gikk til venstre nedover promenaden. På enden av promenaden ligger Cape Square, eller Sfinksen som den ofte kalles. Det er en slags molo/rekreasjonsområde som er bygget i egyptisk stil. Her samles folk på kvelden for å se solnedgangen. Rett ved siden av ligger det en liten sandstrand med utleie av solsenger og parasoller. Det var også strand rett nedenfor hotellet vårt, men der måtte man ligge rett ned på håndkleet.
Dette er ikke hovedstranden i Durres, den ligger cirka femten kilometer unna på den andre siden. Men siden klokken var blitt såpass mye så bestemte vi oss bare for å legge oss her. Vi betalte åtti kroner hver for solseng inkludert vannflaske, på bakerste rad. En flaske iskaldt vann var ofte inkludert i prisen i Albania, og det var litt deilig.
Etter en deilig dusj så dro vi på oppdagelsesferd i Durres. Vi startet med tårnet som er merket turistattraksjon, Venetian tower. Det var lite, og ikke noe spesielt imponerende med sine mindre enn ti høydemeter. Vi var sultne, så vi endte opp med å spise på XV Rooftop rett i nærheten av tårnet.
Det var et utrolig bra valg! Veldig god mat, og en helt fantastisk utsikt fra toppen. Vi fikk med oss både dagslys og solnedgang. Jeg må bare si at Albania er et enkelt land å være vegetarianer i. Her hadde de så mange lekre og fristende salater at det var vanskelig å velge.
Legg merke til hotellet vårt bakerst i solnedgangen uti sjøen der, helt fantastisk. Venetian tower ligger ved inngangen til sentrum, og en handlegate som ledet opp til et hyggelig torg.
Der var det en stor moske, fontene, og mange folk som samlet seg. Vi kikket litt i gatene, og i butikkene før vi spaserte tilbake til promenaden vår.
God stemning og mange ulike restauranter å velge mellom i sentrum også.
Tilbake på promenaden koste vi oss med crepe på Kreperia Hen 1, et skikkelig hyggelig sted ved vannet med en koselig hage, og stort utvalg av creper med ulik topping. Veldig populært, men man får plass så lenge man har litt tålmodighet. Før vi la oss så spaserte vi bort til Sfinksi der det var utekino. Skikkelig koselig kveld!
Etter en joggetur tidlig neste morgen så oppdaget jeg flere koselige beach clubs og restauranter i motsatt retning av hovedstranden i Durres. Port Side Beach var helt fantastisk, og jeg hadde veldig lyst å dra dit, og tilbringe dagen i litt mer luksus enn vi hadde gjort på den lille stranden dagen før.
Det var halvannen kilometer å gå, og Trude ble med på det. Når vi kom frem rundt klokken elleve, så var det ikke en eneste ledig solseng, cabana eller sakkosekk å oppspore. Det var SÅ nedtur, og i løpet av turen vår så lærte vi at på veldig mange strender og beach clubs i Albania så burde man forhåndsbestille solsenger. Albanerne er heller IKKE hjelpsomme med å ringe taxi for deg, så vi var litt lost når vi ble forvist fra området.
Heldigvis fant vi en taxi en stund etter å ha startet på returen. Vi betalte da femti kroner for turen til Durres Beach; en langstrakt strand på over en mil, og en av de mest kjente og besøkte strendene i Albania. Der var det kjempefint, og utallige steder å velge mellom. Vi endte opp et sted i starten av stranden, og fant oss solsenger på en kai der. Prisen var litt lavere enn dagen før, med seksti kroner for solseng og vann.
Der var både kai og strand, men fordi badevannet i Durres dessverre er langt fra turkis og krystallklart, så ville vi ikke bade uansett. Det er kanskje noe av det kjedeligste med den albanske rivieraen. Vannet er helt brunt de fleste steder, og uansett hvor fine strendene og strandbarene er, så er badevannet skikkelig ufresht og ekkelt. Det var mange som badet i det skitne vannet, men her gikk grensen for vår badelyst.
Tilbake i sentrum så koste vi oss med dessert på Peikan Pasticeri og Gelateri. Der hadde de både is, vafler, creper, samt flere spennende franske kaker. Fordi det er gøy å snakke om pris i Albania, så kan jeg nevne at en vaffel med is, et kakestykke og en farris kostet åtti kroner. Helt utrolig!
Om kvelden spiste vi pizza på Rimini rett ved hotellet. Den var ikke noe spesielt å skryte over, men jeg tror det er flere andre gode steder i Durres som vi ikke fikk testet ut. 4 Stinet stod blant annet på listen vår, men vi hadde ikke nok tid. Jeg har en liten sorg over at vi aldri kom oss til Illyrian Garden, en rooftop bar og lounge som så helt fantastisk ut.
Siste kvelden tilbragte vi på rommet vårt, og koste oss på balkongen med en helt magisk solnedgang i sjøen. Dette stedet ga virkelig ro i sjelen, tenk om man kunne bodd sånn!
Til sist så må jeg bare nevne de som jobbet på hotellet. Den servicen var ulik noe jeg noen gang har opplevd. Etter utsjekk i Durres skulle vi ta buss til Vlore, Albanias tredje største by cirka 120 kilometer sørover. For det første så ville ingen taxier komme ut til hotellet vårt, så en av de som jobbet på hotellet tilbydde seg å kjøre oss til busstasjonen i sentrum, noen kilometer unna. Han var veldig skeptisk på om det faktisk gikk noe buss til Vlore, men kjørte oss opp uansett.
Når vi kom dit så satt han oss ikke bare av, men begynte å snakke med folk rundt, og alle sa at det ikke fantes noe buss til Vlore. De sendte oss videre til en busstasjon utenfor Durres. Han insisterte på å kjøre oss dit, og det var et godt stykke. Når vi kom frem til busstasjon nummer to, så forsikret han seg om at det faktisk gikk noe buss. Det viste seg at det ikke fantes noe direktebuss fra Durres til Vlore, men vi kunne ta buss til Berat, hundre kilometer innover i landet. Der kunne vi vente noen timer, og så komme oss med ny buss videre til Vlore, nye hundre kilometer. Mannen fra hotellet nektet til og med å ta imot noe som helst penger eller tips for denne kjøringen, for en service!!
Fordi denne løsningen ville tatt hele dagen, så endte vi faktisk opp med å ta taxi til Vlore, men det forteller jeg mer om i neste innlegg.
Oppsummert så trives vi veldig godt i Durres. En stor del av det var på grunn av hotellet i sjøen, men viben var også veldig rolig og chill, og man fikk skikkelig feriefølelse av å være der. Det er ikke så veldig mye å finne på utenom strandliv og restauranter, så om du er opptatt av å bli underholdt i stor grad så er det kanskje ikke stedet for deg 🙂
Endelig tur med Trude igjen! Vi koste oss SÅ masse i Albania, et land jeg ble skikkelig positivt overrasket over! Turen vår startet i hovedstaden Tirana, før vi reiste videre nedover vestkysten til Durres, Vlore og Saranda/Ksamil på grensen til Hellas og Korfu.
Vi flydde med Air Serbia via Beograd til Tirana. Det går også direktefly med Norwegian, men det var dobbel pris i samme periode. Fun fact: Air Serbia har en policy som gjør at de alltid venter på fly connectionene sine uansett hvor store forsinkelsene er. Det gjorde at vi ikke hadde trengt å være bekymret når vi fikk forsinkelse fra Gardermoen. Selv om flyet fra Beograd skulle vært gått når vi satt i flyet fra Oslo, så ventet de på oss, og hadde til og med god tid i Beograd. Vi kom derfor frem til Tirana noen timer senere enn planlagt, men vi var bare glade for å slippe overnatting i Beograd. Etter en liten halvtime i taxi (til en kostnad på tjue euro) var vi fremme på hotellet.
Vi hadde to netter i hovedstaden, og bodde sentralt på Lot Boutique Hotel by Hotels and Preference der vi betalte 1600 kroner for to netter. Det er sjelden jeg slipper unna så billig med hotell. En ting vi kan stadfeste med en gang er at fem stjerner ikke er fem stjerner i Albania. Selv om jeg ville klassifisert det som et bra trestjerners hotell, og ikke et femstjerners som de sier selv, så var Lot et hyggelig boutique hotell, som vi trives godt på. Rommet var lite og koselig med alt vi trengte, skikkelig digg med mørke gardiner som gjorde at vi sov ekstra godt. Personellet var også utrolig hyggelige, og selv om det ikke er noen fasiliteter å snakke om så anbefaler jeg det på det varmeste.
Beliggenheten var også upåklagelig, fem minutter fra sentrum, og rett ved siden av kjøpesenteret Toptani som hadde et supert gym på toppen, Limitless fitness. Her betalte jeg i overkant av hundre kroner dagen for å trene, og de hadde alt man trengte av utstyr.
Den første morgenen startet vi på New Bazaar eller Pazari i Ri, et lite markedsområde som egentlig ikke var noe spesielt å skryte av. Dette ble vårt første møte med myntenheten lek, og vi brukte litt tid på å skjønne hvor billig alt faktisk er, fordi vi betalte med tusenlapper.
Deretter gikk vi videre til Skanderbeg Square, hovedsquaren i Tirana. Her ligger klokketårnet, Et Hem Bey-moskeen og naturhistorisk museum. Denne squaren brukes til eventer og konserter, men når vi var der så holdt de på med litt construction og det var ikke noe spesielt å se. Klokketårnet kan man gå opp i, men når vi skulle det så var det dessverre stengt så husk å sjekke åpningstider på forhånd.
Etter Skanderbeg så passerte vi en liten park og kom til Regency Casino. Kasinoet var omringet av grøntareal, en stor fontene, og flere restauranter med uteservering. Det var varmt og godt med over 35 grader på hele Albania-oppholdet så vi frøs ikke.
Vi spiste ikke på kasinoet, men en av de beste tingene med Tirana var maten. Sentrum er lite og koselig med mange gode restauranter og utesteder sentrert rundt samme område. Helt ekstremt billig, og utrolig mye godt. Pizzaen på Era Vila var helt fantastisk. Vi betalte seriøst 110 kroner for en pizza, en pasta, en quinoasalat og drikke til begge. Latterlig billig!
Utenom Era Vila så kan jeg også anbefale brunsjen på Coco, vaffel og is på D’Angelo, og middag på Mugo, Bali Concept og Millennium Garden.
Millennium Garden var skikkelig hyggelig, og de hadde utrolig mange spennende drinker i tillegg til god mat. Jeg fikk en utrolig god pestopasta med burrata! Vi ble sittende her i mange timer, og koste oss med å se på folk og liv. Denne gaten er skikkelig hyggelig, med flere restauranter på rekke og rad.
Gaten avsluttes med Tirana Castle (Kalaja e Tiranes Familja Toptani), det eneste middelalderslottet i byen, der kun én mur fra ottomansk tid gjenstår. Innenfor murene er det nå et koselig innringet område med butikker og fristende restauranter. Vi kunne gjerne hatt en dag til i Tirana for å prøve ut litt flere restauranter og utesteder.
Vi kom også tilfeldigvis over konsert i en park den ene kvelden. Vi kjøpte oss hver vår drink fra en koselig foodtruck, og var heldige nok til å få tak i et bord. Utrolig god stemning, der de hadde plassert ut sakkosekker og tepper på bakken.
Den andre dagen i Tirana startet vi med taxi til Dajti Expres. Det betalte vi hundre kroner for. Dajti Ekspres må være verdens lengste cable car (?). Den tar deg over åser og fjell, mer enn 800 meter opp i fjellsiden. Billetten koster cirka 150 kroner per person, og inkluderer returen ned igjen.
Turen tar hele femten minutter, og på toppen finner man både restaurant og hotell, sammen med et tonn med insekter (dessverre). Det var veldig varmt denne dagen så alle satt inne på kafeen i air condition, men vi koste oss under parasoll i bakhagen med hver vår frappe.
Siden det var såpass tidlig på dagen så var vi ikke så sultne, men hadde vi vært det så lå Ballkoni i Dajtit på toppen, en restaurant med fantastisk fin utsikt over Tirana.
Tilbake i byen så besøkte vi Piramida. Piramida er en kulturell bygning fra 1987, som ble ferdigstilt rett før kommunismen falt. Den skulle egentlig bli et museum for å hylle diktatoren som styrte på den tiden, men disse planene ble skrinlagt etter kommunismens fall. Det var mulig å gå opp på begge sidene av pyramiden, men det var ikke noe spesielt imponerende utsikt derfra. Pyramiden brukes i dag til eventer og konferanser.
Bunk art er kanskje et av de kulturelle høydepunktene i byen, men ingen av oss er spesielt historieinteresserte så vi droppet det. Det finnes både Bunk Art 1 som er den minste, og Bunk Art 2 som er den største bunksersen. Dette var bunkersene til Hoxha – og museumen viser tiden med diktatorskap i Albania.
Utenom mat og sightseeing så er det også shoppingmuligheter i Tirana. I tillegg til kjøpesenteret Toptani så fant vi mange små butikker spredd rundt om i byen. Jeg endte opp med to kjoler som jeg er blitt veldig glad i.
Jeg må også bare si at vi følte oss hundre prosent trygge i Albania. Det var så mye forskjellig man hadde hørt på forhånd, fra at de var innpåslitne, til at man kom til å bli ranet, til at man måtte dekke seg. Dette var i mine øyne helt misoppfattet, det føltes akkurat som å være i Spania og Hellas, og alle var høflige og hyggelige. Kanskje ekstra hyggelige faktisk, vi fikk veldig god service flere steder.
Sightseeingmessig så er Tirana kanskje ikke den byen med aller mest å by på. Men i forhold til mat og uteplasser så er den top notch! Jeg fikk en skikkelig god vibe av å være der, og så må jeg innrømme at det er digg å være på ferie et sted det er så billig. Det opplever man jo nesten ingen steder i verden lenger.
Høydepunktet på turen, og grunnen til at familien var samlet i Italia, var bryllupet til Ingvild (kusinen min) og Carl Tommy på vingården Fattoria del Colle i Trequanda, en bitteliten landsby i Toscana.
Vi ankom vingården fra Firenze i 38 grader, og stoppet så vidt innom Arezzo på veien. Ingenting spesielt å melde fra den byen. Når vi nærmet oss vingården så fant vi en Coop butikk med bra utvalg, der vi handlet med oss mat til oppholdet.
For å finne frem til vingården så kjørte vi på smale asfalterte veier frem til siste kilometer. Da bar det inn på en enda smalere gruvei, og vi lurte virkelig på om vi var kommet til riktig sted. Vingården lå skikkelig isolert til for seg selv oppi Toscanas grønne åser.
Etter hyggelig gjensyn med familien så var det rett på vinsmaking med hele gjengen. Merkelig med disse italienske vingårdene, der det er både klamt og rått, og lukter mugg i kjelleren. Allikevel så skal jo dette være blant den beste vinen i verden så man får jo stole på at det gjøres akkurat som det skal? Fattoria del Colle produserte for det meste rødvin, og det drikker jeg ikke, så jeg kan ikke si så mye om smaken, men de andre virket fornøyde 🙂
Bak restauranten var et koselig uteområde som var opplyst om kvelden, der de dekket langbord og runde bord. Den første dagen var temperaturen kjempefin, og vi fikk servert lokal pizza og råkostsalat fra gården. Minuset var all myggen på vingården, som til tider gjorde det litt uutholdelig å sitte ute. Jeg tror jeg telte 48 stikk totalt, så anbefaler å ta med seg det som finnes av myggoljer og myggutstyr på tur til Toscana.
Fattoria del Colle produserer og selger som sagt vin, men også olivenolje. På gården finnes to utendørsbasseng og en restaurant som var åpen for frokost og middag. Leilighetene og rommene er innredet på en måte som ikke samsvarer med dagens moderne samfunn, det er mørkt og brunt, men jeg har skjønt at dette er sånn det er på italienske vingårder. Jeg delte leilighet med mamma og pappa, og den var romslig med eget stue/kjøkken og to soverom.
På bryllupsdagen droppet temperaturen fra 38 til 26 grader på dagtid, så det ble faktisk ganske kaldt på kvelden. Sikkert deilig når man går i brudekjole, men faktisk sånn at vi måtte finne frem jakker etterhvert, som en norsk sommerkveld. SIlje og jeg startet morgenen med en løpetur, og det var overraskende tungt på grunn av alle oppoverbakkene. Etterpå fikk vi noen fine timer på bassenget før vi gjorde oss klar til den store dagen.
Seremonien foregikk i skyggen under noen store trær, der det var både prest og oversetter til stede. Det var veldig rørende når Anne Lise fulgte Ingvild ned alteret. Vi vet jo alle at det manglet en person i det bryllupet, og tenkte nok ekstra på det akkurat da.
Ingvild var nydelig med oppsatt hår, slep og en lekker kjole med broderi 🙂
Detaljer fra brudebuketten!
Jeg hadde spist så mye på Italia-turen at kjolen jeg hadde med meg og skulle bruke var blitt for liten. Både mamma og pappa prøvde å slite og dra i kjolen for å få den igjen, og til slutt raknet den, haha. Jeg endte derfor opp med en helt annen kjole enn tenkt, men på kvelden var jeg glad for at jeg hadde de lange ermene siden det ble ganske kaldt.
Mellom seremonien og middagen så ble det servert apertif i forteltet. Der var det blant annet bruschetta og caprese på menyen, og vi fikk bobler. Veldig bra service fra de ansatte på vingården som var på jobb hele kvelden 🙂
Runde bord med hvite duker var dekket bak restauranten, i farger som matchet brudebuketten. Koselig med lyslenker i skumringen. Middagen var fancy for de som spiste kjøtt, men de har litt å gå på når det kommer til vegetar. Vingården hadde sin egen hovmester som var veldig koselig, og kvelden gikk med til mange rørende taler fra både familie og venner.
Etterpå var det italiensk kake og bobler, før dagen ble avsluttet med DJ og dansing i et annet hus på vingården. Denne festen fikk jeg dessverre ikke med meg, for jeg ble ganske dårlig etter middagen (tror ikke det hadde noe med middagen å gjøre altså), og måtte gå på rommet og legge meg. Hadde store planer om å komme tilbake, men klarte dessverre ikke, så litt lei meg for at jeg mistet siste del av dagen til Ingvild.
Lørdagen tok mamma, pappa og jeg en utflukt til en lake (lago) Tresimo og Borghetto camping cirka en time fra vingården. Jeg er jo ikke så glad i å være i så landlige omgivelser, så det var deilig med et lite avbrekk med noen andre impulser.
Her var vi nede og kikket på bryggen og vannet, og kjøpte oss is på kafeen der. Vannet var skikkelig brunt og udelikat, jeg skjønner ikke hvordan de kan å bade der. Campingen hadde også basseng, som jeg tipper var mye i bruk.
Vi besøkte også noen koselige små landsbyer på veien, men jeg husker dessverre ikke navnene på disse. De ligger mellom vingården og Tresimo-innsjøen. For å komme oss rundt så hadde vi leiebil, og veiene er veldig smale mellom de ulike landsbyene. Noen steder så smale at det kun er plass for en bil å passere. Men det hadde vært vanskelig å komme seg til vingården uten bil, siden den ligger såpass avsides. Det var noen i reisefølge som tok taxi fra Firenze, men da tror jeg man må ut med en del tusenlapper.
Søndagen var avreisedag og tilbake til Norge. Flyet skulle gå på kvelden så vi rakk noen timer innom Siena på vei til flyplassen. Her hadde de fantastisk gode pizzastykker og is fra Venchi, så vi fikk virkelig fylt opp med kalorier før avreise.
Det ble mye forsinkelser og tull ved hjemreise, flyplassen i Firenze er helt kaotisk. Det virker som det er altfor mange mennesker der i forhold til hvor liten den er, og det ble bare rot. Flyet vårt til Amsterdam ble flere timer forsinket sånn at vi mistet forbindelsen videre til Norge. Mitt fly videre til Oslo var også forsinket, så med nød og neppe og spurting på flyplassen i Amsterdam så kom jeg meg på flyet som siste person ombord. Mamma og pappa var ikke så heldige, og måtte overnatte i Amsterdam. Det viste seg kanskje å være det beste alternativet, for når jeg landet 02 mandag morgen i Oslo så var kofferten min sporløst forsvunnet. Jeg hadde vært så dum og legge pc-en oppi kofferten, og måtte slukøret forlate Gardermoen uten noe bagasje, eller informasjon om bagasjen. Jeg skulle på jobb seks timer senere, og holde en netthandelspresentasjon for hele byrået. Heldigvis hadde jeg sendt presentasjonen til en kollega tidligere på dagen, men snakk om dårlig oppladning.
Det var et veldig fint bryllup, og det er alltid koselig å være sammen med familien, som er en veldig fin gjeng. Toscana er nok ikke helt stedet for meg, for mye mygg og for innestengt med skog og trær. Jeg må ha det mer åpent, med sjø, strender og palmer. Men veldig kjekt å få oppleve en gang i livet, og å få ta del i Ingvild sin store dag 🙂
