Saranda var den første byen jeg hørte om at folk reiste til ferie på i Albania, for en god del år tilbake. Saranda har flest turister og klarest vann, og ligger en kort båttur fra Korfu. Jeg ble veldig positivt overrasket over byen, som hadde både strender, god mat og et yrende liv på kveldstid, akkurat som det skal være på ferie.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Om du reiser fra Norge til Saranda så er det best å fly til Korfu, og ta båt derfra. Siden Trude og jeg allerede hadde vært en uke i Albania, så kom vi til Saranda med buss fra Vlore. Denne bussturen er noe av det mest slitsomme og utmattende jeg har vært med på i mitt liv, og jeg hadde aldri gjort det igjen.

Bussturen som skulle ta tre timer tok over seks timer, og inkluderte to runder med bilsyketabletter, ekstrem kvalme, smale og bratte fjellsider opp, ned og rundt. På toppen av fjellet, når vi nærmet oss halvveis, stoppet vi i en krapp sving der det lå en liten ensom restaurant, eller taverna som man ville sagt i Hellas. Sjåføren sa ingenting, men gikk inn på restauranten, bestilte mat og satte seg til å spise. Fordi han ikke ga noe informasjon så endte pausen med å bli over en time lang. Når han selv var ferdig så begynte andre passasjerer å bestille mat, så da måtte vi jo vente på de også. Noe så håpløst.

Den beste beskrivelsen jeg kan gi er en stappfull nedbrutt buss uten air condition som i perioder kjørte med døren oppe fordi det ble over førtifem grader inne. Noen ganger virket det som om bussen ikke engang hadde krefter til å komme seg opp de bratte bakkene, det kan ikke ha gått i mer enn tretti kilometer i timen, ofte på første gir.

Mellom Vlore og Saranda skulle jeg gjerne hatt en bil. Ikke bare for å unnslippe den grusomme bussturen, men her ligger reisemål som Himare, Drymades Sunset Bar, Dhermiu beach og Havana Beach Club. Det ser ut som fantastiske steder som jeg fortsatt lengter etter å se. Dersom man skal leie bil i Albania og droppe den et annet sted enn pickuppointet, så tror jeg kanskje man må bestille den på nett. Vi hadde i alle fall ingen suksess med å finne det lokalt.

Den følelsen når vi kom frem til Saranda, så krystallklart vann, og fikk stikke tærne i havet var helt ubeskrivelig magisk. Vi var helt utslitte, og snakket nesten ikke sammen. Det ble pizza på en restaurant på promenaden i nærheten av hotellet, Gusto. Vi orket ikke å gå hele promenaden en gang, men gikk tidlig på rommet og tilbragte kvelden på balkongen før vi la oss tidlig. At man kan bli så ødelagt av en busstur.

Heldigvis var formen tilbake neste morgen, og jeg gikk på jakt etter gym. Endte opp med å trene hver dag på Stiv Fittnes (sykeste navnet og feilstavet, men det het faktisk det). Gammelt gym med vegg til veggteppe og jernvekter, men allievel helt topp med alt jeg trengte av utstyr for en god økt. Prisen var femti kroner per dag så det var også innafor. Det går en del penger på trening på ferie, men jeg liker å teste ut nye gym i utlandet, det er en del av turen det også.

Vi hadde en helt fantastisk beliggenhet på hotellet vårt, Sun N Blue. Det lå cirka midt på havnepromenaden, med balkong og utsikt over sjøen og stranden. Stranden ved promenaden er offentlig, og gratis for alle. Det finnes ikke noe solsengutleie, og det er en steinstrand. Prislappen på hotellet var tusen kroner per natt, og inkluderte en fantastisk frokost servert på balkongen. Jeg må også nevne at fordi jeg ikke bestilte frokost de tre dagene jeg var alene, så fikk jeg tilbake femten euro fra hotellet på avreisedagen. Det var en veldig positiv overraskelse, og noe jeg aldri har opplevd før! 

Vi koste oss så masse på denne balkongen både morgen og kveld. Hotellet ellers var helt ok, men standarden ganske dårlig. Det var strømbrudd stort sett hver ettermiddag, og air conditionen stoppet å funke hver dag. Av fire dager så var jeg i alle fall to hele uten air condition, godt jeg er glad i varme. I tillegg så var dusjen ødelagt; det kom ikke vann til dusjhodet uten å holde oppe knappen på blandebatteriet samtidig. Det var heller ikke trykk i vasken, så noen ganger måtte jeg pusse tennene i dusjen, som hadde mye bedre trykk. Sånn er livet som budget traveller 🙂

Det var også spesielt at hotellet ba oss betale oppholdet i kontanter, og insisterte på det. Jeg insisterte tilbake på at jeg kun hadde kort som betalingsmiddel. Det hele endte med at hotellsjefen og jeg gikk sammen et godt stykke nedover promenaden, til en butikk der jeg fikk betale med kort. Regner med at det ble gjort en vennedeal mellom dem.

Etter frokosten skulle vi ta buss til Ksamil. Ksamil blir beskrevet som stedet med Albanias vakre strender, og var det noe vi cravet så var det sandstrand med krystallklart vann. Ksamil ligger seksten kilometer fra Saranda, og veien er smal med altfor mye trafikk, noe som gjør at turen fort kan ta en time. Jeg regner med at dette kommer til å bli et større og større problem jo flere turister som kommer til Saranda.

Bussen som skulle komme kom aldri, og til slutt ble vi så utålmodige at vi praiet en taxi som kom forbi. Det var faktisk ganske dyrt, tre hundre kroner per vei for den korte avstanden. Men i forhold til hvor lenge man muligens blir sittende i taxien så er det vel forståelig. Logistikken er virkelig noe de må jobbe med i Albania, den er så dårlig!

Når vi endelig kom frem til Ksamil så var klokken blitt halv elleve. Da var det nesten helt umulig å oppspore en solseng, jeg tror aldri jeg har sett så mange stappfulle strender noengang. Det var imponerende hvor mange solsenger de hadde klart å skvise inne på de små strendene.

Vi fikk to senger på en kai, og var happy med det. Prisen? Tre hundre kroner for to senger, så ikke spesielt billig. Men det var den beste stranddagen på turen. Vi koste oss så mye med servering på sengen og bading i krystallklart azurvann, endelig!

Jeg tok også en spasertur i Ksamil, og der var det en del snackbarer, restauranter og souvenirbutikker. Jeg er allikevel veldig glad for at vi bodde i Saranda, og ikke i Ksamil. Det hadde blitt litt som Platanias på Kreta, 100% turistifisert.

Jeg må også nevne Syri i Kaltër, eller det blå øyet. Vi kjørte forbi det på vei til Ksamil, det er en kilde der vannet kun holder ti grader. Naturfenomenet er femti meter dypt og minner om et øye både i form og farge. Vi droppet dette på grunn av det enorme trykket av turister. Det er blitt så populært at man må stå i lang kø for å kunne bade der.

Etter Ksamil var det på tide å utforske strandpromenaden i Saranda, og pynte seg for en bedre middag.

Vi valgte Madfish, en skikkelig fin restaurant i ene enden av promenaden. Restauranten lå helt i sjøen, og vi koste oss veldig der. Jeg spiste en nydelig burratasalat, og det var så deilig å sitte der nydusjet i kjole og føle seg litt fresh, og kjenne på takknemligheten over at den bussturen aldri skulle gjentas.

Dette var dessverre Trude sin siste kveld, og vi ville ikke inn på rommet igjen. Etter en tur på promenaden så satte vi oss på Limani Bar ytterst i havnen helt i sjøkanten og nøt livet. Jeg har ikke så mange flere restaurantanbefalinger fra Saranda, fordi det ble litt enklere servering etter at Trude dro, og jeg ble igjen alene. Jeg kan i alle fall si at jeg ikke anbefaler Proper pizza, den var merkelig.

Den beste pizzaen fant jeg faktisk på denne slice-baren rett før båthavnen. Ellers hadde jeg også merket av en lokal pizzasjappe litt utenfor turistområdet som jeg ikke fikk testet, men som jeg har troen på. Den het Pizza Savos hvis noen vil teste.

På promenaden har de også utrolig godt utvalg av slush, is og vafler. Iskulene er like små i Saranda som i resten av Albania, så husk å kjøpe minst to.

Neste morgen var det tidlig opp å følge Trude til båten som skulle gå over til Korfu, der hun skulle fly hjem fra. Det var supertrist å si ha det, og jeg gikk med tårer i øyene mot stranden.

I Saranda sentrum er det ikke sandstrender, men jeg likte meg skikkelig godt på African Beach, ikke altfor langt unna der som båten går til Korfu. Her var det god stemning, behagelige solsenger og krystallklart vann. Siden det var såpass langt og dyrt til Ksamil (det hadde faktisk blitt ni hundre kroner per dag med transport og solseng), så ble jeg like godt her de neste dagene. Det var også mye roligere og mer chill, selv om alle solsengene var fullbooket.

Det var ikke mulig å leie solseng for en person. Det var litt irriterende, siden det faktisk koster en del å leie solseng i Saranda. Jeg ble derfor enig med dem som jobbet der at jeg kunne “leie ut” min solseng dersom det kom noen som trengte bare en. En liten time senere kom de og sa at det var en mann som gjerne ville det.

Jeg blir sjelden kjent med noen på ferie, men her ble jeg det. Det viste seg at denne mannen har stått bak noen av de største ranene i Norge, og var venner med både Toska og andre kjente navn fra det kriminelle miljøet. Det var jo litt spesielt når jeg fikk vite det etter to dager sammen, men “heldigvis” jobber jeg i Oslo Fengsel og vet at mennesker aldri “er” kriminaliteten sin. Jeg tror det var derfor han valgte å fortelle dette også, når jeg sa jeg jobbet i et fengsel så kom hele historien. Han forsvarte seg bak at han aldri raner når det er folk i lokalene, og aldri bruker våpen. Han var også veldig påpasselig med å minne meg på at jeg ikke trengte å være redd for tingene mine; han var ikke tyv og rørte aldri noe som ikke ga han over en million i utbytte, haha.

Vi snakket mye om valgene han hadde tatt, konsekvensene og sorgen med å miste familien, og å leve i skjul og være på flukt. Han kan for eksempel aldri reise tilbake til Norge. Jeg syns det var interessant å høre hvorfor man velger et sånt liv, og nedsidene ved det. Oppsidene hans var spenning, adrenalin, og nok penger til å leve et bra liv.

For å si det sånn, denne mannen trengte ikke å dele penger på en solseng. Han kom nok til meg for selskapet, og jeg må si at han virkelig var utrolig hyggelig. Han hadde penthouse-leilighet på stranden i Saranda, kjøpte mat og drikke til oss hele dagen, og inviterte på lunsj og middag, noe jeg for øvrig takket nei til.

Jeg møtte også kompisen hans, som ikke var kriminell, og ikke var enig i valgene hans, men som beskrev han som en fantastisk kamerat og snill person. Det var lett å se at han var en slags baron på stranden. Hele staben stod på pinne for han, så jeg tipper han la igjen mye penger der.

Utenom å henge med kriminelle, så tilbragte jeg kveldene med å utforske Saranda og utkantene av byen. Det ser helt annerledes ut hvis man beveger seg opp de bratte bakkene bak strandpromenaden. Her lever mange fattig, og husene har dårlig standard.

Når vi snakker om baksiden av medaljen så må jeg også nevne at det er mange løshunder i Albania. De holder seg for seg selv, og plager ingen, men ser pjuskete og sultne ut, trist å se. Det kan være greit å vite at man heller ikke kan bruke mobildata der, men dette er nesten litt deilig når man først har blitt vant til det. Alle hoteller, barer og restauranter har wifi.

På turen min gikk jeg hele veien langs kysten fra hotellet, frem til en superfin strand som het Mango beach, der jeg snudde. Langs veien i høyden var det butikker, kafeer og restauranter. Saranda er bratt, så det ble en god treningsøkt og veldig varmt.

Jeg gikk opp og ned fra hovedveien til strendene, og fikk virkelig svettet. Veldig mange fine steder, mange med steinstrender, men det finnes også noen med sand. Felles for alle var krystallklart vann, så deilig å se!

Man får dessverre ikke solnedgang fra havnen i Saranda, for å oppleve dette må man gå opp i høyden og se ned på havnen. Det var fint, men ikke noe spesielt unikt med dem i forhold til steder som Ibiza og Cabo San Lucas.

Til slutt så må jeg nevne at jeg klippet håret i Saranda, og var veldig veldig fornøyd med den frisørsalongen (Hair Salon by Ani). Det var et slags hierarki der det først var en som vasket håret mitt, før “hovedfrisøren” tok over og klippet. Til slutt så var de to som fønte, en på hver side, fantastisk. Jeg tror ikke jeg betalte mer enn to hundre kroner, og var veldig fornøyd.

Etter ni fantastiske dager i Albania, var det også min tur til å forlate landet. Jeg skulle heldigvis ikke hjem, men tilbringe en uke på Korfu. Jeg tok samme båten som Trude, hurtigbåt på førtifem minutter med Finikas Line. Billetten kostet rundt tre hundre kroner.

Oppsummert så likte jeg meg skikkelig godt i Saranda, et sted jeg gjerne kunne reist tilbake til. Byen hadde både strender, bra utvalg av restauranter og kafeer, samt treningssenter lett tilgjengelig – alt man trenger for en skikkelig chill ferie. Det er kanskje ikke stedet å være over lengre tid, da det ikke er så mye å se, men om man leier bil så kan man besøke både Berat og Himare som vi ikke fikk gjort.