Malaga har alltid vært på listen over byer jeg har hatt lyst til å besøke, og sommeren 2024 fikk jeg endelig muligheten. Med en perfekt beliggenhet på Costa del Sol, ventet jeg meg herlige stranddager, livlige gater og god mat. Noe av det fikk jeg absolutt, da Malaga var en utrolig sjarmerende by på kveldstid, og restaurantene ligger på rekke og rad. Havnen var også veldig koselig, og ga fra seg en god vibe. Men bystranden? Den var en katastrofe – ikke engang god nok til strykkarakter.
Etter en to timers togtur fra Sevilla ankom jeg Malaga Maria Zambrano terminal. Jeg sjekket Uber-appen og de skulle ha sytten euro, mens nærmeste taxi bare ba om seks euro. Lett valg! Hotellet, Sur Malaga, til tross for sine to stjerner, var overraskende bra – bortsett fra at det manglet kjøleskap. Å måtte drikke lunkent vann i varmen var ikke helt ideelt, så jeg måtte løpe ut på supermarked hver morgen for å få tak i kaldt.
Prisen var fjorten hundre per natt, og rommet var rent og enkelt. Det var også parkeringsmuligheter i kjelleren for femten euro ekstra per natt. Beliggenheten var perfekt, midt i Soho, og jeg skulle bo her i tre netter før mamma kom og vi skulle tilbringe to netter sammen. Soho ligger i hjertet av Malaga, nær havnen og den gamle bydelen.
Malaga har et pulserende byliv, med koselige torg, moderne shoppinggater og mange kafeer og barer. Flere koselig frokost- og brunsjsteder ligger i Soho, og det er utrolig deilig å bare ha alt rett utenfor døren. Det var en skikkelig fin by å traske rundt i både morgen, ettermiddag og kveld.
Jeg startet utforskningen med en tur til havnen, som var en koselig opplevelse med restauranter, småbutikker og et lite marked. Palmeral de las Sorpresas er en superfin og fresh promenade som visstnok har gjennomgått betydelig utvikling de siste årene. Den ligger rett ved den gamle bydelen og har blitt et populært reisemål for både lokale og turister.
Første delen er litt “tom”, foruten dette lekre stedet. Etter cirka en kilometer kom jeg frem til Pompidou-senteret (kunstmuseum) og markedet. Dette området kalles Muelle Uno, og jeg synes det var skikkelig hyggelig her.
Markedet tror jeg ikke har noe navn, men det var typiske klær og sko som man finner på marked rundt om i hele Spania, mye polyester, og mange kjøleskapsmagneter.
Her fant jeg også Hard Rock Café, der jeg spiste en god mac & cheese. Det er kanskje litt rart å dra på Hard Rock Cafe når man er på ferie, men jeg elsker denne retten, og for hver by som har Hard Rock må jeg innom en gang og spise mac & cheese. Absolutt godkjent i Malaga.
Helt på slutten av Muelle Uno kommer man til bystranden La Malagueta. For å si det enkelt: den var en gedigen skuffelse. Bygningene rundt minnet om slitne blokker i Torrevieja, sanden var ekkel og jeg ble helt svart på føttene og oppover leggene av å gå der.
Det hjalp heller ikke at de som leide ut solsenger var utrolig sure og uhøflige, og gadd sjelden å snakke til deg på engelsk selv om de tydelig skjønte hva du sa. Turisthatere kanskje? Man leser jo så mye om dem, jeg vet ikke hva problemet var.
På vei tilbake stoppet jeg for å kjøpe en vaffel med is fra Amorino, en iskjede som angivelig skal være blant de beste i Spania. Skuffelsen var imidlertid stor! Vaffelen, som tydeligvis var fabrikkprodusert, ble trukket ut av plastemballasje, varmet opp i en ovn, og deretter ble de minste iskulene jeg noen gang har sett plassert på toppen. En seig og stusselig opplevelse. Hvis det er én ting spanjolene ikke mestrer, så er det vafler – dra til Portugal eller Hellas for en god vaffelopplevelse (jeg fant faktisk et unntak på turen og det var i Nerja, kommer tilbake til det senere).
På kvelden sjekket jeg ut gamlebyen, og der var det veldig koselig! Små, sjarmerende gater med butikker, isbarer og utallige restauranter. Her kunne man virkelig gå seg vill – på den gode måten. Jeg fant ut at Antonio Banderas (min store crush i oppveksten) har flere restauranter her også!
Jeg angrer litt på at jeg ikke besøkte festningen Castillo de Gibralfaro, som visstnok skal ha en fantastisk utsikt over byen. Timingen var litt dårlig, for jeg var så lei av kultur og historie fra Sevilla dagen før, så jeg orket ikke tanken på flere ruiner. Jeg var heller ikke inne i Malaga-katedralen, men den fikk jeg i alle fall med meg fra utsiden.
Calle Larios, en av de mest kjente handlegatene i Málaga, er en livlig gate perfekt for en spasertur. Her ligger butikkene tett i tett, både kjeder og lokale. På kvelden blir byen enda mer livlig, med mennesker som samles på uteplasser for å nyte et glass vin eller en cocktail.
Dagen etter startet med hodepine etter en dårlig natt. Hotellet var veldig lydt, og flasker ble knust fra naborestauranten rundt klokken to hver natt. Likevel kom jeg meg på trening på Viva Gym i Malaga Plaza, et kjempebra gym til ti euro per dag. Det eneste minuset, og det gjelder Spania generelt, er at spanjolene er ganske aggressive på trening. De stiller seg opp med armene i kors og ser på deg til du fullfører settene dine, og de stikker av med det du bruker på ett sekund hvis du snur ryggen til. Mye mer chill å trene på gym i Hellas.
Så prøvde jeg stranden igjen; La Malagueta. Det var helt umulig å finne solseng, jeg gikk store deler av promenaden og fikk beskjed om fullt over alt. Jeg ble ledd av når jeg prøvde å spørre om hvorfor jeg ikke kunne leie en solseng fra den høye stabelen med ledige senger. Det var utrolig provoserende at de skjønte alt jeg sa, snakket seg imellom på spansk, lo og sa “impossible, impossible”.
Til slutt, på aller siste delen av stranden mot Muello Uno, så fant jeg en mann som forbarmet seg over meg og ga meg en nedslitt plastsolseng til syv euro. Jeg ga ti av ren takknemlighet. Det var et ekstremt shabby område med ulike trekk på sengene og ørti ulike parasoller (virket som han hadde samlet inn det som folk hadde kastet fra seg). I tillegg leide han ut badehåndklær om man skulle trenge det, og det er jeg helt sikker på var gamle turisthåndklær.
Badeopplevelsen? Ikke noe å skryte av. Sanden var like ekkel og svart, vannet uklart, og bunnen full av steiner. Portugal er så mye bedre, og dette tror jeg må være en av de verste strendene jeg har vært på. Jeg var helt møkkete når jeg forlot stranden, og jeg sverget der og da at jeg aldri mer skulle (eller skal) tilbake til Malagueta!
Etter en skikkelig skrubb for å få bort all den sorte grusen møtte jeg Anne i gamlebyen, og kvelden tok seg opp. Vi hadde bord på en koselig restaurant som het Niccia klokken halv åtte, men det var ingen der. Vi fikk heldigvis lov til å skyve bordet en time, så mens vi ventet tok vi en runde i de koselige gatene. Klokken ni var det mye hyggeligere, med flere mennesker rundt bordene, og vi fikk knallgod tapas som jeg virkelig kan anbefale! I Malaga er det ikke poeng å spise middag før klokken ni, det er tomt på restaurantene.
Neste dag var jeg tilbake på Viva Gym, det var faktisk ganske langt å gå fra hotellet mitt. Etter en god økt bestemte jeg meg derfor for å utforske området rundt der før jeg dro tilbake for å dusje. Jeg fant markedet, Mercado Central de Atarazanas, der jeg for første gang på hele turen fikk tak i fersk vannmelon! Det var et så stort savn på stranden både i Portugal, og her i Malaga.
De solgte faktisk bare hele meloner, men jeg spurte og de var så greie å dele den opp for meg. Jeg betalte tre euro for en kopp, og det smakte helt magisk. I dette området ligger det også flere butikker, og mange frokost- og brunsjkafeer. Tilbake på rommet så brukte jeg mye tid på å prøve å booke leiebil til mamma skulle komme. Det var så utrolig høye depositum på dem, at jeg skjønner ikke hvordan de kan få kunder. Flere av dem skulle ha tretti tusen, og det hadde ikke jeg mulighet til. Så da endte vi med å måtte betale litt mer for bilen, men et litt mer normalt depositum på to tusen.
Jeg likte meg bedre faktisk enda bedre i havnen enn i gamlebyen, men det er kun fordi jeg elsker å være nær sjøen. Det gir meg en frihetsfølelse som jeg ikke helt kan forklare. Legg solnedgang oppå der så er det ingenting som matcher. Anne og jeg valgte derfor å spise i havnen denne kvelden, på La Tagliatella. Der fikk vi god pasta, så jeg kan absolutt anbefale den. Det eneste minuset var at det var litt kaldere i havnen på grunn av vinden, så jeg skulle gjerne hatt lange ermer på kjolen, eller en tynn jakke. Etterpå besøkte vi Nusa Cocktail Bar, en kul bar på taket med utsikt over havnen.
Etter å endelig ha sovet godt, startet jeg neste dag med en løpetur langs strandpromenaden. Det var helt flatt og ideelt for jogging, men hoften min begynte å verke allerede etter fem hundre meter. Imot all fornuft så fullførte jeg fem kilometer i ganske sterke smerter, med flere stopp, men angret skikkelig senere. Resten av dagen kunne jeg knapt gå. Noe av det beste jeg vet på ferie er å løpe på strandpromenader, og dette var det første året jeg ikke kunne gjøre det, noe som var vanskelig å akseptere.
Etterpå vagget jeg meg av gårde til Brunchit for frokost. Stedet var populært og travelt, noe som resulterte i lang ventetid. Avokadotoasten var helt ok, men ikke noe som var verdt å stå i kø for. En annen gang hadde jeg nok heller valgt Caramello ved siden av.
Siden stranden var ut så ble det båttur med Fly Blue i stedet. Turen kostet femten euro, og varte i underkant av to timer. Båten gikk ut fra havnen ved Pompidou, og beveget seg ikke så langt, så det var ikke så mye å se. Men det var veldig deilig å komme seg ut på sjøen, og turen kunne godt ha vart lenger enn to timer.
Folk slengte seg uti og badet, og de tøffeste hoppet fra taket.
Jeg koste meg på nettingsolsengene, og nøt solen og nærheten til sjøen. Anne er ikke så glad i sol, så hun satt under taket i skyggen mens vi stoppet for at folk kunne bade.
Etter båtturen sa jeg ha det til Anne, og gikk for å møte mamma som var på vei fra flyplassen. Hun skulle joine siste uken i Spania, veldig koselig. Etter at hun hadde sjekket inn, tok vi oss en stroll motsatt vei på promenaden fra havnen, den såkalte Paseo Maritimo Antonio Banderas. Han er ganske stor i fødebyen sin, så jeg hadde faktisk forventet at det fantes et museum. På denne siden var strendene minst like shabby, og den sorte røyken stod opp som en sky fra de som spilte volleyball. Jeg har aldri sett en sånn type sand på en strand, hva er den laget av?
Hovedmålet med å gå i den retningen var Museo Automovilístico y de la Moda, bil og motemuseet. Inngangsbilletten var ti euro, og det var den absolutt verdt.
Det var en unik kulturell attraksjon som kombinerte klassiske biler og motedesign. Museet ligger i den gamle tekstilfabrikken La Tabacalera, og ble åpnet i 2010. Bilutstillingen omfatter en samling av over nitti klassiske og luksuriøse biler, som spenner over flere tiår og representerer forskjellige epoker av bilens historie. Her finner du legendariske modeller fra kjente bilmerker som Ferrari, Porsche, Rolls-Royce, Maserati, og Jaguar, i tillegg til mange andre historiske og sjeldne kjøretøy.
I tillegg til bilene, er motesamlingen på museet en spennende del av opplevelsen, spesielt for meg som elsker dette. Her er kreasjoner fra noen av de mest kjente motedesignerne gjennom tidene, inkludert Coco Chanel, Christian Dior, Balenciaga, og Yves Saint Laurent. Disse klesplaggene stammer fra forskjellige tiår og viser utviklingen av både motens estetikk og de tekniske ferdighetene som kreves for å lage haute couture.
Etter en god dusj gledet vi oss til å teste ut Antonio Banderas sin italienske restaurant, Atrezzo. Dette var et skikkelig fresht sted med lekkert interiør, og en spennende meny som det var vanskelig å velge fra. Vi bestemte oss for å dele pizza, cacio e pepe-pasta og caprese-salat, alt var like godt. Servicen var også upåklagelig, vi hadde en hyggelig kelner som ga oss mye oppmerksomhet hele kvelden.
Det verste er at Antonio Banderas hadde besøkt restauranten dagen før! Tenk så kult det hadde vært om vi hadde sett han. Han har flere andre restauranter i byen, for det meste spansk tapas, der Dona Ines kanskje er den mest kjente. Etter middagen seg vi litt rundt i gamlebyen før vi tok kveld.
Neste dag hentet vi leiebilen fra flyplassen, noe som gikk overraskende greit. Med et depositum på to hundre euro hos Budget via Rentalcars/Booking, var vi klare for roadtrip! Det er forresten litt deprimerende hvor høy eurokursen er for tiden, med over tolv kroner per euro.
Før avreise måtte vi ha en croissant på Melhor Croissant, den er helt ubeskrivelig god. Den er ikke laget av vanlig croissantdeig, men en slags briochedeig, noe som gjør den like crispy på utsiden, men ekstra myk på innsiden. Melhor er en kjede, så jeg måtte spise denne flere ganger i løpet av turen!
Selv om vi skulle ha en natt til i Malaga så brukte vi resten av tiden utenfor byen for å utforske andre steder på Costa del Sol. Jeg oppsummerer derfor reiseinnlegget her, og forteller mer om utfluktene i et annet innlegg. Malaga overrasket meg positivt på mange måter. Gamlebyen, maten, shoppingmulighetene og havneområdet var utrolig koselige. Men stranden? Nei takk. Om du drar hit, vil jeg heller anbefale å utforske byen, men å besøke nærliggende steder som for eksempel Nerja for en mye bedre strandopplevelse. Vil jeg dra tilbake? Ja, men ikke for sol og bad. For mat, kultur og byliv? Absolutt!