En reisedagbok fra Lisboa: den portugisiske hovedstaden

Årets sommerferie gikk til et nytt land: Portugal! Dette er et land jeg lenge har ønsket å besøke, men som jeg aldri har fått muligheten til å utforske. Da jeg fant billige billetter til hovedstaden Lisboa, var valget derfor enkelt. Jeg var skikkelig uheldig med været i Oslo på avreisedagen. Jeg skulle være borte tre uker så bagasjen veide tretti kilo. Det var styrtregn, og jeg ble klissvåt på vei til toget ved Nationaltheatret – en skikkelig dårlig start på turen.

Etter innsjekk på Gardermoen så fant jeg veggedyrsengen, installasjonen jeg hadde vært med å planlegge for kunden min, Storebrand. Det var stor stas, og ekstra gøy at denne sengen vant gull i Mediekreativitet på Medieprisen noen måneder senere.

Flyturen på fire timer og femten minutter gikk veldig greit, og det var deilig å lande til tjueåtte grader. Aeroporto Humberto Delgado Aeroporto de Lisboa er en gigantisk flyplass, og bussen fra flyet til terminalen gikk faktisk ut på hovedveien. Kanskje ikke så overraskende at det tok ganske lang tid å få ut bagasjen.

På denne flyplassen hadde de noe genialt som jeg aldri har sett andre steder: et eget dedikert Uber og Bolt pickup-område. Her var det bare til å bestille Uber og stille seg i et kø-område. Uber er kjempestort i Portugal, og det koster så og si ingenting. For all del ikke bruk taxi, da betaler du fire ganger mer. Last ned appen og bruk Uber eller Bolt som om det er buss, det er helt fantastisk.

Hotellet mitt var ti kilometer unna, men i Lisboa-trafikken tok dette over en halvtime. Taxien skulle ha førti euro, mens jeg betalte ni euro med Uber (elleve med tips).

Jeg hadde booket på HF Fenix Music Hotel, og hadde opplevd mye greier med betalingen via Booking, så jeg var litt spent på om jeg hadde booket noe rom i det hele tatt. Hotellet aksepterte ikke betaling via Booking, og drev og sendte meg linker om å betale flere måneder i forveien. Booking drev samtidig og sendte ut meldinger om å passe på scam og betale via appen. Jeg betalte derfor ikke, men fikk til slutt mail om at hotellet ville bli kansellert hvis jeg ikke betalte. Jeg kontaktet da hotellet direkte, og fikk beskjed at jeg måtte betale via linken. Heldigvis var betalingen registrert når jeg kom frem, og jeg fikk sjekket inn.

HF Fenix Music Hotel var et koselig hotell med hyggelige folk i resepsjonen og på rooftoppen. Jeg fikk et lite, men fint og moderne rom. Badet hadde skyvedører i glass, så jeg var glad for at det ikke skulle være flere på rommet. Jeg forstår meg virkelig ikke på disse gjennomsiktige badene uten noe form for lydisolasjon. Det er jo ikke kult om det er kjæresten din heller.

Da jeg fant ut at hotellet lå cirka to kilometer fra sentrumskjernen, bestemte jeg meg for at jeg ikke orket å gå ut og utforske byen siden det var blitt såpass sent. Det var en time tidsforskjell, og det betydde at det var EM-kamp, så jeg ble sittende på sengen å se England ta seg til finale. Jeg tok en liten tur ut etter kampen, men utenom statuen Marques de Pombal i den enorme rundkjøringen så føltes det kaldt, bratt og øde. Det eneste stedet som var åpent i nærheten var McDonalds.

Beliggenheten til hotellet var nok grunnen til at jeg fikk bedre standard for pengene. Jeg betalte femten hundre kroner per natt, ikke spesielt billig, men ganske bra i forhold til standarden og fire stjerner. På taket var det basseng og bar, men dessverre ikke solsenger. Det var noen sakkosekker og stoler, men kveldstemperaturen var lav så det ble ikke benyttet så mye, og det var ganske dødt i baren på kveldstid. Det var kanskje det største minuset i Lisboa, og Portugal generelt. Morgenene, men spesielt kveldene, var kjølige. Det kom helt ned i seksten grader på kvelden, ikke akkurat så mye å skryte av i juli måned på ferie. Det var også en del skyer på dagtid, men temperaturen var heldigvis bra så lenge det var lyst.

Første dagen startet jeg med en tur ned Avenida Liberdade, en kjent og sentral boulevard som leder ned til sentrum. Her traff jeg på markedsboder hele veien. I tillegg fant jeg flere spennende brunjsteder som Kafeine, Zenith og Seventh brunch. En liten avstikker fra Liberdade ligger Principe Real, et av de få stedene jeg ikke fikk med meg på denne turen. Príncipe Real er et eksklusivt område, kjent for sine herskapshus fra 1800-tallet, populære barer og fasjonable butikker, så jeg skulle gjerne fått med meg det også.

Første stopp var Gloria Funicular, som går opp til gamlebyen Bairro Alto. De gule trikkene er jo kanskje det man aller høyest forbinder med Lisboa. Byen er ganske bratt, så det er nok derfor disse trikkemulighetene finnes. For å være ærlig så var avstandene såpass korte at jeg ikke så verdien av å bruke penger på en trikk. Endestoppen til denne var bare noen hundre meter opp i bakken.

Videre kom jeg til Praca do Rossio, det sentrale torget. Dette er inngangen til byens kafeer og butikker.

Confeitaria Nacional er en av de eldste kafeene i Lisboa, og var den offisielle konditoren til kongefamilien på 1800-tallet. Selv om monarkiet ble avskaffet i 1910 har kafeen fortsatt sitt gamle rykte som et av Lisboas beste konditorier. Marmordisken er full av tradisjonelle småkaker og portugisiske bakverk.

Mellom Praca do Rossio og Arco da Rua Augusta ligger Lisboas mest kjente gågate: Rua Augusta. Her finner du butikker på rekke og rad; både lokale navn og kjente internasjonale kjeder.

I enden av shoppinggaten ligger Arco da Rua Augusta, en imponerende steinbue og et historisk minnesmerke i byen, plassert i Praça do Comércio-området. Den ble bygget for å feire byens gjenoppbygging etter jordskjelvet i 1755. Buen har seks søyler og er utsmykket med statuer av ulike historiske personer, noe som gjør den til en populær attraksjon.

Rett ved så ligger Chez Croissant. De har helt fantastiske croissanter laget av briochedeig, som du kan fylle med hva du vil. Anbefales! Ved å gå gjennom Augusta-buen kom jeg til havnepromenaden og elven Tajo. Her ligger båtterminalen, stedet der elvecruisene går fra, og du kan følge promenaden i begge retninger der den ene fører til Cais do Sodre, og den andre til starten på gamlebyen Alfama.

Fra havnepromenaden gikk jeg inn i byen og opp i høyden mot gamlebyen. Her er det ganske bratt, og som tidligere nevnt er det derfor ganske mange trikker som tar deg opp i høyden. Den mest berømte er trikk 28, som visstnok tar deg hvor du vil i gamlebyen. Jeg valgte å gå, og første stopp var Miradouro de Santa Luzia. Denne populære observasjonsplattformen med søylegang har storslått utsikt over Lisboa og elven nedenfor.

Videre kom jeg til Castelo-høyden og São Jorge-borgen, et maurisk slott og kongeresidens fra 1000-tallet. Det var lang kø for å få tak i en billett femten euro, så her anbefaler jeg å kjøpe billetter på forhånd.

Borgen ligger på det høyeste punktet i Lisboa, og skiltet med byens beste utsikt. Jeg syns helt ærlig det var like god utsikt fra Miradouro de Santa Luzia. São Jorge-borgen er allikevel en av de mest besøkte turistattraksjonene i Lisboa, og man får tilgang til borgens tårn, vollgraver, murverk og alle utsiktspunktene. Det er også et museum som gir innsikt i borgens historie og utvikling gjennom tidene.

Gamlebyen Alfama var koselig med sine smale, kronglete gater, trappeganger og små, fargerike bygninger med flislagte fasader (azulejos). Alfama er også kjent som hjemmet til den tradisjonelle portugisiske fado-musikken, og flere av de små restaurantene og kafeene i området har regelmessige fado-forestillinger. Utenom utkikkspunktene og borgen så var det ikke så mye annet å se der oppe.

På vei ned igjen gikk jeg rett på kirken Se, den eldste, og en av de mest ikoniske katedralene i Lisboa.

Nede på bakkeplan igjen så valgte jeg å spise lunsj på den koselige gatekafeen Basilio. Her var det et stort utvalg av hjemmelagde kaker, ferske salater, sandwicher og toaster. Jeg gikk for en nydelig halloumisalat med rødbetehummus og quinoa.

Deretter fortsatte jeg videre hele veien langs havnepromenaden til jeg fant Time Out Market og Pink Street.

Time Out Market et populært mat- og kulturmarked som ligger ved Cais do Sodré, et travelt område ved elvebredden. Dette markedet har blitt et must for besøkende og et populært sted blant lokalbefolkningen. Her finnes over førti matboder, barer og butikker som serverer alt fra tradisjonelle portugisiske retter til internasjonale. På markedet fant jeg den beste lemonaden jeg noen gang har smakt, på et sted som het Funky Chunky.

Pink Street har fått mye oppmerksomhet, spesielt på sosiale medier, som kan gi inntrykk av at det er en spektakulær og unik opplevelse. Jeg ble skikkelig skuffet når jeg så at det bare var en kort gate med rosamalt asfalt, og noen få barer, der servitørene var veldig slitsomme. Det første stedet jeg hadde droppet om jeg hadde visst!

I høyden over Cais do Sodré ligger Bairro Alto, en av Lisboas mest livlige og historiske bydeler, kjent for sitt yrende natteliv, smale brosteinsgater og unike blanding av tradisjon og modernitet. Her må du dra på kveldstid, for det var virkelig ingenting å se på dagtid: noen få butikker og et lite kjøpesenter, ellers virket det nesten som en spøkelsesby.

Etter en lang dag med klatring i høyden var det nydelig med en liten timeout på rooftoppen på ettermiddagen. Det hadde vært overskyet og klamt hele dagen, så en liten dupp i bassenget var deilig.

Etter en kjapp dusj tok jeg meg en tur i nærområdet rundt hotellet. Utenom den gigantiske Eduardo-parken rett over gaten så viste det seg at alle de beste brunsjkafeene lå her. Jeg gikk en runde og lokaliserte alle jeg hadde merket av fra Google Maps: Garden Balthazar Caffe, Hygge Kaffe, Qui mais non, Bread & Friends og Local. Mye bra!

Jeg er så utrolig glad i mac&cheese, så jeg endte kvelden med å spise middag på Hard Rock Cafe, som jeg hadde lokalisert tidligere på dagen.

Utenom i Ayia Napa så har jeg aldri fått så dårlig mac&cheese på noen Hard Rock noen gang. Det var ikke cheddarsaus eller tomater i retten, bare tørr makaroni med litt smeltet ost, og noen smakløse brødsmuler strødd over. For en gigantisk skuffelse!

Etter den mislykkede middagen tok jeg metro (blå linje) direkte til Colombo Mall. Metrosystemet i Lisboa fungerer bra, og består av fire linjer som dekker store deler av byen og dens forsteder. Metrosystemet går jevnt hele dagen, med høy frekvens, spesielt i rushtiden, og den siste går vel litt over midnatt.

Colombo Mall er et av de største kjøpesentrene i Portugal, og et populært shopping- og underholdningssenter for både lokale og turister. Senteret hadde over fire hundre butikker fordelt på flere etasjer, og jeg fant både dyre og billige, kjente og ukjente butikker. Det var også en stor foodcourt som hadde noe for alle.

Andre dagen startet jeg morgenen med trening på Fitness Hut, som kostet tolv euro per dag. Gymmet var greit, men det var mye styr med app, registrering og betaling før jeg fikk trene. Det var mange personlige trenere på jobb, så mye av utstyret var opptatt, litt som å være i Oslo.

Etter trening skulle jeg til Belem, og tok buss dit fra en busstopp som var lokalisert en bratt bakke opp fra hotellet. Buss 723 til Belém kostet to euro og ti cent, og man kunne bare betale kontant. Det var også sånn at man måtte strekke ut armen for at bussen skulle stoppe, den første kjørte forbi meg før jeg skjønte den regelen.

Belém er et historisk og kulturelt område i Lisboa, kjent for sine viktige monumenter, vakre parker og utsikt mot Tejo-elven. Jeg likte meg skikkelig godt her, men det var såpass lang kø for å komme inn i Belem-tårnet at jeg droppet det. Det var allikevel verdt turen til Belem for å gå langs vannet, kjempefint. På området rundt tårnet finnes det også en kafe der du kan sitte ute og nyte utsikten mens du spiser.

Fortsetter du et lite stykke videre langs havnepromenaden kommer du til Padrão dos Descobrimentos, et monument som har mye kortere kø, og som faktisk er høyere enn tårnet. Monumentet er en hyllest til alle de portugisiske oppdagelsesreisende, navigatørene og sjøfarerne som spilte en rolle i de store oppdagelsene på 1400- og 1500-tallet, da Portugal var en ledende sjøfartsnasjon.

Hvis tårnet ikke er viktig for deg av historisk verdi så hadde jeg heller valgt monumentet. Utsikten fra toppen var fantastisk! Jeg betalte ti euro for billetten og man kunne velge å ta heis eller gå 267 trappetrinn til toppen.

Fra toppen har du utsikt til Jardim da Praça do Império, en vakker hage som ligger rett ved det gigantiske Jerónimos-klosteret. Når du kommer ned på bakken krysser du bare hovedveien via en undergrunnstunnel og kommer opp på andre siden.

Der møtte jeg en gigantisk kortesje, og det viste seg at det var presidenten som var ute på oppdrag.

I Belem ligger også Pasteis de Belem, det mest kjente og ikoniske bakeriet i Lisboa, og kanskje i hele Portugal, spesielt i forhold til det berømte bakverket Pastel de Nata. Det er små, bakte tarter laget av butterdeig fylt med vaniljekrem. De har en lett, sprø, flakete ytre skorpe som gir en kontrast til den myke søte vaniljekremen på innsiden.

På dette bakeriet kunne du velge om du ville ha de plain, eller med et lett strø av kanel og melis på toppen. Ikke min favoritt, men jeg er kresen på bakverk, og ikke så glad i vaniljekrem.

Etter en dag med sightseeing i Belem, tok jeg toget fra Belém til Cascais. Det var stappfullt, av både hunder og mennesker, og jeg måtte stå hele veien. Utsikten langs kysten var nydelig fra venstre side i toget. Turen tok førtifem minutter og på veien dit passerer man Caxias og Carcavelos-strendene, samt Estoril med sine fine strender.

Cascais var en koselig liten kystby med smale gater og vakre strender. Det er en populær turistby, og et sted lisboerne ofte drar i helgene. Strendene hadde dessverre ikke solsengutleie, alle lå på håndklær på sanden. Det er jeg ikke så glad i, så det var en dealbreaker for min del.

I Cascais var det en mye mer avslappet og kosmopolitisk atmosfære enn i Lisboa. Den gamle bydelen, med sine trange, brosteinsbelagte gater, fargerike hus og typiske portugisiske fliser, ga et litt nostalgisk preg.

Det er mange kafeer, restauranter og små butikker som selger håndverk og lokale produkter. Den livlige marinaen gir byen en moderne, men samtidig historisk sjarm. Dette området er flott for å spasere langs havnen og beundre de luksuriøse båtene som ligger til kai.

De lokale bakverkene er litt rare. De bruker mye mandler, noe som i utgangspunktet burde være oppskrift på suksess. Men det er mye rart og merkelige sammensetninger. Jeg har aldri skjønt hvorfor man spiser sandkaker, og disse mandelbakverkene var mye likt sandkaker.

Ellers hadde jeg store planer om å gå langs havnepromenaden fra Cascais til Estoril. Det er en annen populær strandby som jeg kun fikk passert med toget. Tiden strakk dessverre ikke til, men om du har en ekstra dag så tror jeg ikke det tar mer enn en halvtimes tid å gå til Estoril. Du må bare sørge for å ha noen timer å tilbringe der også 🙂 

Jeg tok tog tilbake til Cais do Sodré, og merket virkelig hvor kaotisk Lisboa var i forhold til Cascais. Den togstasjonen var veldig hektisk. Rett ved ligger den berømte lille pizzarestauranten Lupita som jeg hadde planlagt å spise på.

Dessverre gikk køen rundt hele bygget, og med de små lokalene hadde det tatt timevis å vente. Er det noe jeg ikke har tålmodighet til så er det å stå i kø. Da måtte det vært Michael Jackson eller Rafael Nadal jeg skulle ventet på. Jeg endte derfor på Time Out Market igjen, og fant en helt grei pizza fra et sted som het Zero Zero.

Jeg spaserte langs havnepromenaden tilbake til sentrumsområdet. Så herlig med liv og folk som koser seg ute i solen, det er ingenting som kommer i nærheten av sommer.

Endelig kom jeg meg opp i Santa Justa-heisen. Det var andre gang jeg prøvde, og jeg har bare en ting å si: dropp dette! Jeg stod i kø over en time for å komme opp, og heisen ble ført av en tverr heisfører som tok lange pauser når det passet han. Heisturen kostet seks euro, men utsikten var ikke noe spesiell, og det var ingenting å se. Husk at du kan kun betale kontant her. Eneste denne heisen kan brukes til er å komme seg opp i Chiado-området, som ligger rett bak heisen i høyden. Når det er sagt så tar det mye lenger tid å stå i kø for å ta heisen enn å ta beina fatt.

Med over femti kilometer i beina på bare to dager, var jeg etter heisturen sliten, og kjente på at det var slitsomt å bo såpass langt unna. Mobilen og powerbanken var tomme for strøm, noe som var ganske stress siden den fungerte både som GPS og lommebok. Metroen betalte jeg med Apple Pay. Jeg var også så kald at jeg bare ville tilbake på rommet. Jeg orket derfor ikke å dra tilbake til Bairro Alto på kvelden, så jeg fikk dessverre aldri sett gamlebyen i sin prakt på kveldstid.

Det hadde vært en hektisk dag, og jeg følte at jeg skulle hatt en ekstra dag for å utforske mer. Neste morgen var jeg veldig usikker på om jeg skulle bli en dag til eller ikke. Jeg skulle videre til Albufeira, og kunne ikke endre togbilletten, så jeg måtte i så tilfelle ha kjøpt en ny billett. Jeg fikk ikke sett den berømte 28-trikken, gamlebyen by night, Principe Real og Telecabine.

Etter mye vurdering att og frem endte jeg med å dra til Albufeira som planlagt. Jeg bestilte Uber fra hotellet, den kom lynraskt og tok meg til Entrecampos togstasjon for fem euro. Der var det en Lidl som jeg kunne kjøpe med meg noe lunsj fra, men togstasjonen var ellers helt elendig når det kom til informasjon.

Det var kun en informasjonstavle på hele stasjonen, så hvis du kom inn en annen inngang enn hovedgangen så du den ikke. Jeg fant ingen mennesker i uniform, så jeg endte opp med å spørre en dame som solgte Flax-lodd om hjelp. Jeg hadde ikke andre valg enn å stole på henne så jeg slepte bagasjen med meg i den retningen hun pekte. Det viste seg heldigvis å være riktig sted.

Togreisen til Albufeira kostet 350 kroner og tok tre timer. Jeg valgte andre klasse, hvor setene var komfortable, men det ikke var strømuttak tilgjengelig. Jeg fikk tildelt vogn og sete på billetten, så husk å se etter nummer på utsiden av vognen før du går inn i toget. Det var noen som ikke gjorde det, og de fikk det litt kaotisk inne på toget med å finne riktig plass. På togturen var det iskald luft som blåste ut på beina hele tiden, jeg mistet nesten følelsen selv om jeg hadde både bukse og genser. På veien mot Algarve kjørte vi over broen Ponte 25 de April, som minnet litt om Golden gate-broen. Ellers så jeg ingenting annet enn skog og ødemark. Det var utrolig deilig å komme av i Albufeira og kjenne varmen mot kroppen.

Generelt syntes jeg Lisboa er en fin by med mange høydepunkter, og god mat. Jeg føler dog at byen mangler det lille ekstra, men skulle gjerne hatt en ekstra dag for å oppleve mer, spesielt den livlige gamlebyen om kvelden. Fordelen var at byen er ganske billig å feriere i, spesielt i forhold til Spania, Frankrike og Italia. Portugiserne er generelt veldig hyggelige, og det er aldri problem å få bord for en person.

Det store minuset var temperaturen. Jeg fikk litt sjokk over hvor kaldt det var på morgenen, og spesielt på kvelden. Ingen andre land som ligger såpass langt sør har det så kaldt på kveldene i juli (?) Det var også mye vind, noe som gjorde at de seksten gradene føltes enda kaldere. Kanskje det var derfor alle de lokale gikk i bukser, og shorts (og caps) så ut til å være et stort nei? Jeg brukte aldri air condition på hotellet, og måtte faktisk sove med dyne hver natt.

En vårtur til Kypros

En tur til varmen i mai er helt magisk. Det er fortsatt ganske kaldt hjemme, og man kickstarter sommeren og får litt farge på kroppen før årets beste sesong starter. Det er ikke så mange steder i Europa det er varmt nok i mai, men Kypros er kanskje der man har størst sjanse for sydenvarme på denne tiden. Kypros er jo som dere vet også mitt andre hjem, og en av hovedgrunnene for å reise der utenom klimaet, er jo for å treffe venner.

Som vanlig reiste jeg direkte med Norwegian fra Oslo til Larnaca. Dette var den 18. mai, og mamma og pappa var fortsatt i leiligheten, så det var litt rart å reise fra dem. For en gangs skyld var det magisk vær i Norge, det var de 2.5 ukene med sommer vi fikk i år, og jeg forlot det i en uke. Men det er jo noe man umulig kan planlegge for.

Når jeg besøker Kypros så deler jeg alltid turen i to: første del i Larnaca der jeg treffer Andrea og koser meg i den gamle hjembyen min, og andre del i Ayia Napa der Maria, Maria og Ivelina bor, og jeg har litt flere bekjente.

Fra Larnaca airport er det veldig enkelt å ta en taxi til sentrum av Larnaca. Det koster rundt tjue euro og går unna på ti minutter. Jeg ankom ganske sent og fikk sjekket inn på et skikkelig crappy hotell som jeg ikke anbefaler, Sun Hall Beach Hotel Apartments. Det har ingenting å gjøre med Sun Hall Beach Hotel som har en helt annen standard, så ikke la deg lure.

Jeg var ikke fremme før nærmere ti, men jeg måtte ut på en kveldstur på Finikoudes, strandpromenaden i Larnaca. Det er noe magisk med å komme tilbake til stedet du har bodd og hatt som hjem i flere år. Og ikke minst, jeg måtte kjøpe litt grillet halloumi, nam!

Søndager er gymmet stengt, som alle andre steder i utlandet. Idiotisk og helt uforståelig, siden det er den dagen folk virkelig har tid til å trene. Jeg elsker å løpe på strandpromenaden fra Finikoudes til strandområdet Mackenzie, og gjør det alltid når jeg er der på søndager. Dessverre hadde jeg problemer med hoften på dette tidspunktet, og måtte derfor oppsøke utegymmet.

Utegymmet ligger på fortauet helt i starten av Finikoudes, og er ikke veldig imponerende. Jeg klarte allikevel å få til en ganske god økt der, og man svetter jo dobbelt så mye i sol og varme så det var deilig.

Etter en rask dusj spaserte jeg ned i sol og tjueåtte grader til stranden på Finikoudes beach. To euro og femti cent for en solseng er helt spinnvilt, jeg tror ikke man finner så lave priser noe annet sted i Europa. Her kunne de gjort big business, men det er selvfølgelig helt supert for oss turister at de ikke har endret prisen på tjue år. Kypros er kanskje en av de billigste sydendestinasjonene nå? Både hotell, solseng og mat er ganske greit priset.

Edems Yard er mitt favoritt brunsjsted i Larnaca. Det har en super beliggenhet rett over stranden, og har en koselig oase av en bakhage. I tillegg har de en helt fantastisk meny å velge fra. De lager også hver helg egne spesialiteter som selges kun torsdag til søndag. Mingle Cafe er også en favoritt som er verdt å sjekke ut.

På ettermiddagen kikket jeg i gatene og butikkene, og det er trist hvor lite som er igjen i sentrum av Larnaca i forhold til livet når jeg bodde der. Alt er flyttet til Metropolis Mall, kjøpesenteret utenfor sentrumskjernen.

På kveldene møtte jeg Andrea, og vi var ute og spiste på Finikoudes, der restaurantene ligger på rekke og rad. Tiden fløy og vi hadde mye å snakke om. Hun skulle jo gifte seg en måned senere. Veldig trist at jeg ikke fikk med meg det brylllupet, det så helt magisk ut.

På stranden koste jeg meg med granateple og frappe, noe av det beste med Kypros.

I stedet for middag den ene dagen så valgte jeg vaffel med is på Milk and Honey. Det må dere teste, den er fantastisk god og du kan velge mellom ørti istyper og toppinger. De har også veldig mange gode salater på restaurantene i Larnaca, skulle ønske vi var bedre på det i Norge.

Utenom søndagen så trente jeg på gymmet jeg var medlem på når jeg bodde i Larnaca, It’s time fitness. Der er det alltid greit å trene, og de tar bare fem euro per dag. De har også ganske mange kule treningsklær der, helt annen stil enn vi har hjemme. Det gjelder egentlig Kypros generelt, jeg finner så mye her enn i Norge. På Metropolis Mall er utvalget stort, og jeg kom hjem med både ripped og strassbelagt denim fra favorittbutikken Kelly’s.

Så var det tur til Ayia Napa. Jeg tok Intercity bus, en helt super buss med comfy seter og air condition som går fast mellom de største byene på øyen. En vei til Ayia Napa koster fire euro, og turen tar cirka førtifem minutter. Da slippes du av i sentrum ved klosteret.

I Ayia Napa bor jeg hos venner, eller billig på River View Boutique Apartments. Første måltidet i Ayia Napa ble på min elskede Liquid. Her fikk jeg fantastisk solskinnsrisotto med parmesankrem, en god erstatning for min tidligere favoritt på Quadro, som plutselig var byttet ut med sopprisotto.

I Ayia Napa skulle jeg trene på New Famagusta gym, som jeg alltid har gjort, men dessverre var hotellet solgt og gymmet flyttet til en lokasjon flere kilometer unna. Da måtte jeg tilbake til Aqua Gym, der jeg trente for mange år siden, men ble kastet ut fordi jeg tok av meg skoene og stod i sokkene når jeg skulle kjøre knebøy. Jeg var derfor litt nervøs for at de skulle huske det. Fyren i resepsjonen kjente meg igjen, men heldigvis ikke på grunn av det, så han var smørblid og ønsket meg velkommen tilbake for fem euro per dag.

Jeg var litt uheldig med været denne uken. Selv om temperaturen var behagelig, var det mye dis som gjorde det vanskelig å se solen. Det føltes nesten klaustrofobisk med den grå, tykke hinnen som stengte lyset ute. Dette gjorde at det var ekstremt klamt. Det ble sagt at det var sand fra Sahara, og det har jo skjedd før så det er vel ikke helt usannsynlig at det stemmer.

Kun de siste to dagene fikk jeg ordentlig sol på blå himmel. Heldigvis var det varmt hele tiden så jeg slapp bukser og jakke i år. Vi var uansett på stranden hver dag, Maria, Ivelina og jeg. Kaliva og Paradisos er favoritter i Ayia Napa, der Kaliva har best senger og brunsj. Litt utenfor ligger også Landa og Makronissos; superfine strender med krystallklart vann.

Et annet brunsjsted jeg varmt kan anbefale er Alya. Kafeen åpnet i år, og er en skikkelig instavennlig rosa kafe med masse digg på menyen. De har en brunsjmeny frem til klokken fire, og en annen meny etter det.

Mange plasser å ta bilder i kafeen, som er dekket med roser, bamser og velourinventar 🙂

Jeg koste meg med en nydelig toast med avokadomos, eggerøre og fetaostkrem.

Jeg skeiet også ut med en deilig pistasjcroissant til dessert, nam!

Jeg tok også en tur til Love Bridge i løpet av oppholdet, og det er virkelig vakkert der. Det er en liten sti fra Glyki Nero Beach som fører deg opp til den hjerteformede klippeformasjonen. Herfra kan du fortsette til kaktusparken og skulpturparken, hvis du vil være litt kulturell i ferien.

Ellers koste jeg meg med jentene. Vi spiste ulike steder på kveldene, og Andrea kom noen dager fra Larnaca. Vi arrangerte utdrikningslag for henne på Livingroom. Det var rolig, men koselig, akkurat som hun ønsket seg. Vi kjøpte litt forskjellig småting og stasj som vi tullet med og tok bilder, og spiste tre retter.

Hun virket som hun hadde en koselig kveld 🙂

Vi avsluttet rundt klokken to, og da gikk jeg gjennom partygaten. Det var utrolig hyggelig å møte mange gamle kjente. Jeg følte meg så velkommen, og folk virket så glad for å se meg at det var en skikkelig sevtillitsboost.

På Senior Frogs traff jeg Deon og Chris, som jeg har jobbet med, og møtt mye over mange år. Jeg traff også min gamle sjef Harris som hadde åpnet Norway Pub på ny lokasjon.

Når Maria og Ivelina måtte jobbe så hang jeg med Andrea. Vi testet en ny italiensk restaurant som jeg kan anbefale, Bella Italia. Så møtte vi Ivelina for en drink på Pepper når hun var ferdig på jobb.

Siste dagen var det strålende sol og maksing av tanning på Paradisos. Koselig gjensyn med Savvas og Christos, som har jobbet der så lenge jeg kan huske.

Hadde også en koselig siste lunsj med Maria og Andrea på Liquid. Nydelig sunset risotto, og salat med jordbær og chevre. Og ikke minst kvalitetstid med jentene, som det alltid er trist å reise fra. Andrea fikk kort til bryllupet, og ville ikke ta imot med mindre jeg lovet å komme tilbake.

Jeg hadde veldig lyst til det, og prøvde virkelig, men på grunn av jobb og økonomi så var det vanskelig å få til en ny tur i slutten av juni. Jeg forlater alltid Kypros med en klump i magen. Det er nok en øy som alltid vil ha en stor plass i mitt hjerte, både stedet og folkene. Kanskje det må bli tradisjon med en uke i mai 🙂