Endelig tur med Trude igjen! Vi koste oss SÅ masse i Albania, et land jeg ble skikkelig positivt overrasket over! Turen vår startet i hovedstaden Tirana, før vi reiste videre nedover vestkysten til Durres, Vlore og Saranda/Ksamil på grensen til Hellas og Korfu.

Annonsørinnhold

Opptil 70% avslag på vårsalget hos Get Inspired

Vi flydde med Air Serbia via Beograd til Tirana. Det går også direktefly med Norwegian, men det var dobbel pris i samme periode. Fun fact: Air Serbia har en policy som gjør at de alltid venter på fly connectionene sine uansett hvor store forsinkelsene er. Det gjorde at vi ikke hadde trengt å være bekymret når vi fikk forsinkelse fra Gardermoen. Selv om flyet fra Beograd skulle vært gått når vi satt i flyet fra Oslo, så ventet de på oss, og hadde til og med god tid i Beograd. Vi kom derfor frem til Tirana noen timer senere enn planlagt, men vi var bare glade for å slippe overnatting i Beograd. Etter en liten halvtime i taxi (til en kostnad på tjue euro) var vi fremme på hotellet.

Vi hadde to netter i hovedstaden, og bodde sentralt på Lot Boutique Hotel by Hotels and Preference der vi betalte 1600 kroner for to netter. Det er sjelden jeg slipper unna så billig med hotell. En ting vi kan stadfeste med en gang er at fem stjerner ikke er fem stjerner i Albania. Selv om jeg ville klassifisert det som et bra trestjerners hotell, og ikke et femstjerners som de sier selv, så var Lot et hyggelig boutique hotell, som vi trives godt på. Rommet var lite og koselig med alt vi trengte, skikkelig digg med mørke gardiner som gjorde at vi sov ekstra godt. Personellet var også utrolig hyggelige, og selv om det ikke er noen fasiliteter å snakke om så anbefaler jeg det på det varmeste.

Beliggenheten var også upåklagelig, fem minutter fra sentrum, og rett ved siden av kjøpesenteret Toptani som hadde et supert gym på toppen, Limitless fitness. Her betalte jeg i overkant av hundre kroner dagen for å trene, og de hadde alt man trengte av utstyr.

Den første morgenen startet vi på New Bazaar eller Pazari i Ri, et lite markedsområde som egentlig ikke var noe spesielt å skryte av. Dette ble vårt første møte med myntenheten lek, og vi brukte litt tid på å skjønne hvor billig alt faktisk er, fordi vi betalte med tusenlapper.

Deretter gikk vi videre til Skanderbeg Square, hovedsquaren i Tirana. Her ligger klokketårnet, Et Hem Bey-moskeen og naturhistorisk museum. Denne squaren brukes til eventer og konserter, men når vi var der så holdt de på med litt construction og det var ikke noe spesielt å se. Klokketårnet kan man gå opp i, men når vi skulle det så var det dessverre stengt så husk å sjekke åpningstider på forhånd.

Etter Skanderbeg så passerte vi en liten park og kom til Regency Casino. Kasinoet var omringet av grøntareal, en stor fontene, og flere restauranter med uteservering. Det var varmt og godt med over 35 grader på hele Albania-oppholdet så vi frøs ikke.

Vi spiste ikke på kasinoet, men en av de beste tingene med Tirana var maten. Sentrum er lite og koselig med mange gode restauranter og utesteder sentrert rundt samme område. Helt ekstremt billig, og utrolig mye godt. Pizzaen på Era Vila var helt fantastisk. Vi betalte seriøst 110 kroner for en pizza, en pasta, en quinoasalat og drikke til begge. Latterlig billig!

Utenom Era Vila så kan jeg også anbefale brunsjen på Coco, vaffel og is på D’Angelo, og middag på Mugo, Bali Concept og Millennium Garden.

Millennium Garden var skikkelig hyggelig, og de hadde utrolig mange spennende drinker i tillegg til god mat. Jeg fikk en utrolig god pestopasta med burrata! Vi ble sittende her i mange timer, og koste oss med å se på folk og liv. Denne gaten er skikkelig hyggelig, med flere restauranter på rekke og rad.

Gaten avsluttes med Tirana Castle (Kalaja e Tiranes Familja Toptani), det eneste middelalderslottet i byen, der kun én mur fra ottomansk tid gjenstår. Innenfor murene er det nå et koselig innringet område med butikker og fristende restauranter. Vi kunne gjerne hatt en dag til i Tirana for å prøve ut litt flere restauranter og utesteder.

Vi kom også tilfeldigvis over konsert i en park den ene kvelden. Vi kjøpte oss hver vår drink fra en koselig foodtruck, og var heldige nok til å få tak i et bord. Utrolig god stemning, der de hadde plassert ut sakkosekker og tepper på bakken.

Den andre dagen i Tirana startet vi med taxi til Dajti Expres. Det betalte vi hundre kroner for. Dajti Ekspres må være verdens lengste cable car (?). Den tar deg over åser og fjell, mer enn 800 meter opp i fjellsiden. Billetten koster cirka 150 kroner per person, og inkluderer returen ned igjen.

Turen tar hele femten minutter, og på toppen finner man både restaurant og hotell, sammen med et tonn med insekter (dessverre). Det var veldig varmt denne dagen så alle satt inne på kafeen i air condition, men vi koste oss under parasoll i bakhagen med hver vår frappe.

Siden det var såpass tidlig på dagen så var vi ikke så sultne, men hadde vi vært det så lå Ballkoni i Dajtit på toppen, en restaurant med fantastisk fin utsikt over Tirana.

Tilbake i byen så besøkte vi Piramida. Piramida er en kulturell bygning fra 1987, som ble ferdigstilt rett før kommunismen falt. Den skulle egentlig bli et museum for å hylle diktatoren som styrte på den tiden, men disse planene ble skrinlagt etter kommunismens fall. Det var mulig å gå opp på begge sidene av pyramiden, men det var ikke noe spesielt imponerende utsikt derfra. Pyramiden brukes i dag til eventer og konferanser.

Bunk art er kanskje et av de kulturelle høydepunktene i byen, men ingen av oss er spesielt historieinteresserte så vi droppet det. Det finnes både Bunk Art 1 som er den minste, og Bunk Art 2 som er den største bunksersen. Dette var bunkersene til Hoxha – og museumen viser tiden med diktatorskap i Albania.

Utenom mat og sightseeing så er det også shoppingmuligheter i Tirana. I tillegg til kjøpesenteret Toptani så fant vi mange små butikker spredd rundt om i byen. Jeg endte opp med to kjoler som jeg er blitt veldig glad i.

Jeg må også bare si at vi følte oss hundre prosent trygge i Albania. Det var så mye forskjellig man hadde hørt på forhånd, fra at de var innpåslitne, til at man kom til å bli ranet, til at man måtte dekke seg. Dette var i mine øyne helt misoppfattet, det føltes akkurat som å være i Spania og Hellas, og alle var høflige og hyggelige. Kanskje ekstra hyggelige faktisk, vi fikk veldig god service flere steder.

Sightseeingmessig så er Tirana kanskje ikke den byen med aller mest å by på. Men i forhold til mat og uteplasser så er den top notch! Jeg fikk en skikkelig god vibe av å være der, og så må jeg innrømme at det er digg å være på ferie et sted det er så billig. Det opplever man jo nesten ingen steder i verden lenger.

Høydepunktet på turen, og grunnen til at familien var samlet i Italia, var bryllupet til Ingvild (kusinen min) og Carl Tommy på vingården Fattoria del Colle i Trequanda, en bitteliten landsby i Toscana.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Vi ankom vingården fra Firenze i 38 grader, og stoppet så vidt innom Arezzo på veien. Ingenting spesielt å melde fra den byen. Når vi nærmet oss vingården så fant vi en Coop butikk med bra utvalg, der vi handlet med oss mat til oppholdet. 

For å finne frem til vingården så kjørte vi på smale asfalterte veier frem til siste kilometer. Da bar det inn på en enda smalere gruvei, og vi lurte virkelig på om vi var kommet til riktig sted. Vingården lå skikkelig isolert til for seg selv oppi Toscanas grønne åser.

Etter hyggelig gjensyn med familien så var det rett på vinsmaking med hele gjengen. Merkelig med disse italienske vingårdene, der det er både klamt og rått, og lukter mugg i kjelleren. Allikevel så skal jo dette være blant den beste vinen i verden så man får jo stole på at det gjøres akkurat som det skal? Fattoria del Colle produserte for det meste rødvin, og det drikker jeg ikke, så jeg kan ikke si så mye om smaken, men de andre virket fornøyde 🙂

Bak restauranten var et koselig uteområde som var opplyst om kvelden, der de dekket langbord og runde bord. Den første dagen var temperaturen kjempefin, og vi fikk servert lokal pizza og råkostsalat fra gården. Minuset var all myggen på vingården, som til tider gjorde det litt uutholdelig å sitte ute. Jeg tror jeg telte 48 stikk totalt, så anbefaler å ta med seg det som finnes av myggoljer og myggutstyr på tur til Toscana.

Fattoria del Colle produserer og selger som sagt vin, men også olivenolje. På gården finnes to utendørsbasseng og en restaurant som var åpen for frokost og middag. Leilighetene og rommene er innredet på en måte som ikke samsvarer med dagens moderne samfunn, det er mørkt og brunt, men jeg har skjønt at dette er sånn det er på italienske vingårder. Jeg delte leilighet med mamma og pappa, og den var romslig med eget stue/kjøkken og to soverom.

På bryllupsdagen droppet temperaturen fra 38 til 26 grader på dagtid, så det ble faktisk ganske kaldt på kvelden. Sikkert deilig når man går i brudekjole, men faktisk sånn at vi måtte finne frem jakker etterhvert, som en norsk sommerkveld. SIlje og jeg startet morgenen med en løpetur, og det var overraskende tungt på grunn av alle oppoverbakkene. Etterpå fikk vi noen fine timer på bassenget før vi gjorde oss klar til den store dagen.

Seremonien foregikk i skyggen under noen store trær, der det var både prest og oversetter til stede. Det var veldig rørende når Anne Lise fulgte Ingvild ned alteret. Vi vet jo alle at det manglet en person i det bryllupet, og tenkte nok ekstra på det akkurat da.

Ingvild var nydelig med oppsatt hår, slep og en lekker kjole med broderi 🙂

Detaljer fra brudebuketten!

Jeg hadde spist så mye på Italia-turen at kjolen jeg hadde med meg og skulle bruke var blitt for liten. Både mamma og pappa prøvde å slite og dra i kjolen for å få den igjen, og til slutt raknet den, haha. Jeg endte derfor opp med en helt annen kjole enn tenkt, men på kvelden var jeg glad for at jeg hadde de lange ermene siden det ble ganske kaldt.

Mellom seremonien og middagen så ble det servert apertif i forteltet. Der var det blant annet bruschetta og caprese på menyen, og vi fikk bobler. Veldig bra service fra de ansatte på vingården som var på jobb hele kvelden 🙂

Runde bord med hvite duker var dekket bak restauranten, i farger som matchet brudebuketten. Koselig med lyslenker i skumringen. Middagen var fancy for de som spiste kjøtt, men de har litt å gå på når det kommer til vegetar. Vingården hadde sin egen hovmester som var veldig koselig, og kvelden gikk med til mange rørende taler fra både familie og venner. 

Etterpå var det italiensk kake og bobler, før dagen ble avsluttet med DJ og dansing i et annet hus på vingården. Denne festen fikk jeg dessverre ikke med meg, for jeg ble ganske dårlig etter middagen (tror ikke det hadde noe med middagen å gjøre altså), og måtte gå på rommet og legge meg. Hadde store planer om å komme tilbake, men klarte dessverre ikke, så litt lei meg for at jeg mistet siste del av dagen til Ingvild.       

Lørdagen tok mamma, pappa og jeg en utflukt til en lake (lago) Tresimo og Borghetto camping cirka en time fra vingården. Jeg er jo ikke så glad i å være i så landlige omgivelser, så det var deilig med et lite avbrekk med noen andre impulser.

Her var vi nede og kikket på bryggen og vannet, og kjøpte oss is på kafeen der. Vannet var skikkelig brunt og udelikat, jeg skjønner ikke hvordan de kan å bade der. Campingen hadde også basseng, som jeg tipper var mye i bruk. 

Vi besøkte også noen koselige små landsbyer på veien, men jeg husker dessverre ikke navnene på disse. De ligger mellom vingården og Tresimo-innsjøen. For å komme oss rundt så hadde vi leiebil, og veiene er veldig smale mellom de ulike landsbyene. Noen steder så smale at det kun er plass for en bil å passere. Men det hadde vært vanskelig å komme seg til vingården uten bil, siden den ligger såpass avsides. Det var noen i reisefølge som tok taxi fra Firenze, men da tror jeg man må ut med en del tusenlapper.     

Søndagen var avreisedag og tilbake til Norge. Flyet skulle gå på kvelden så vi rakk noen timer innom Siena på vei til flyplassen. Her hadde de fantastisk gode pizzastykker og is fra Venchi, så vi fikk virkelig fylt opp med kalorier før avreise.

Det ble mye forsinkelser og tull ved hjemreise, flyplassen i Firenze er helt kaotisk. Det virker som det er altfor mange mennesker der i forhold til hvor liten den er, og det ble bare rot. Flyet vårt til Amsterdam ble flere timer forsinket sånn at vi mistet forbindelsen videre til Norge. Mitt fly videre til Oslo var også forsinket, så med nød og neppe og spurting på flyplassen i Amsterdam så kom jeg meg på flyet som siste person ombord. Mamma og pappa var ikke så heldige, og måtte overnatte i Amsterdam. Det viste seg kanskje å være det beste alternativet, for når jeg landet 02 mandag morgen i Oslo så var kofferten min sporløst forsvunnet. Jeg hadde vært så dum og legge pc-en oppi kofferten, og måtte slukøret forlate Gardermoen uten noe bagasje, eller informasjon om bagasjen. Jeg skulle på jobb seks timer senere, og holde en netthandelspresentasjon for hele byrået. Heldigvis hadde jeg sendt presentasjonen til en kollega tidligere på dagen, men snakk om dårlig oppladning.

Det var et veldig fint bryllup, og det er alltid koselig å være sammen med familien, som er en veldig fin gjeng. Toscana er nok ikke helt stedet for meg, for mye mygg og for innestengt med skog og trær. Jeg må ha det mer åpent, med sjø, strender og palmer. Men veldig kjekt å få oppleve en gang i livet, og å få ta del i Ingvild sin store dag 🙂

Firenze er hovedstaden i Toscana, og er kjent som fødestedet til den italienske renessansen. Byen overrasket positivt med sine piazzaer, koselige gater og fasjonable motemuseer. Selv om det er mye å se, så ligger alt ganske konsentrert i samme område, så det er enkelt å finne frem.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Etter å ha parkert bilen i det trangeste parkeringshuset jeg noen gang har sett, og sjekket inn på Hotel Martelli, så var vårt første møte med Firenze den storslåtte kirken Santa Maria del Fiore. Wow, kan jeg bare si. Man blir litt blown away når man ser den, og går rundt den. Vi bodde bare noen få hundre meter fra kirken, og jeg ble like wowed hver gang vi passerte!

Santa Maria del Fiore-katedralen er fra 1436, og består av domen, klokketårnet, dåpskapellet og et eget museum. Du kan kjøpe single billetter eller en pakke for å se alt. Mamma og jeg besøkte klokketårnet, og betalte tjue euro hver for en 45 minutters time slot. Det var absolutt verdt opplevelsen, og anbefales!

Klokketårnet har 414 trappetrinn, og ingen heis. Det var mye informasjon om at det ikke passet for de med klaustrofobi etc. men så ille var det ikke. Smale trappetrinn der du noen ganger måtte vente på at folk skulle passere, men ellers gikk det veldig greit. Ikke spesielt lavt under taket heller.

Utsikten fra toppen var fantastisk! Det var masse styr i forkant i forhold til hva vi skulle ta på oss, på nettsiden stod det at vi måtte dekke til det ene og det andre. Derfor hadde vi begge bukse i varmen, men vi hadde heldigvis singlet, og med oss en tynn jakke. Dette var bare tull, folk gikk i shorts og korte kjoler, så denne gjelder nok kun om du skal besøke innsiden av kirken.

Det var digg å ha en hel dag i Firenze uten å måtte sette seg inn i en bil. Jeg startet dagen med mamma og pappa, mens tante Siv besøkte det berømte Uffizi-galleriet, et av verdens mest berømte kunstmuseer. Det ligger mellom Piazza della Signoria og Ponte Vecchio, og inneholder verk av blant annet Michelangelo og Leonardo da Vinci.

I mellomtiden besøkte vi broen Ponte Vecchio, som kanskje er en av de mest kjente broene i verden. Jeg syns egentlig ikke denne var så imponerende. Den ligger over Arno-elven som er skikkelig brun og guffen, og huser mange små ulike gullsmedvirksomheter. På andre siden av elven var det egentlig ikke så mye å se, noen smågater og restauranter.

Senere på dagen delte vi oss litt opp. Jeg hadde lyst å besøke et par motemuseer og spasere litt rundt i utkanten av byen. Fra Ponte Vecchio var det kort vei til Salvatore Ferragamo-museet.

Her koste jeg meg med å se på Ferragamo-kolleksjonene tilbake til 1200-tallet. Han er jo spesielt kjent for sko, så det var mange modeller fra de ulike tiårene.

Museet huser også bilder, skisser, bøker, magasiner og småsnutter fra øyeblikk i hans karriere.

Jeg fant en fantastisk brunsjkafe i nærheten som het Rooster cafe som jeg virkelig kan anbefale (Via Porta Rossa 63). Anbefaler også Le Vespe cafe i Via Ghibellina 76, og Tino Bistro i Via della Scala 55.

Hvis du skal ha en skikkelig god creamy gelato så må du kjøpe den på Venchi. Den ligger flere steder i byen, og i Italia generelt, og er i mine øyne den aller beste.

På Piazza della Signoria, et av de mest sentrale torgene i Firenze, ligger Palazzo Vecchio, rådhuset. Dette massive fortet har både museum, utkikkspunkt og klokketårn. Vi valgte å besøke tårnet i Santa Maria del Fiore i stedet, men på Vecchio var det litt mindre trafikk, og jeg tror utsikten skal være ganske bra herfra også.

På Piazza della Signoria fant jeg også Gucci Garden. Inngangsbilletten er åtte euro, og museet er viet til det ikoniske italienske motehuset Gucci, med utstillinger av klassiske klesplagg og håndvesker.

Utrolig kult museum hvis du er interessert i mote!

Jeg fant også matmarkedet Mercato Centralo, to etasjer stappfulle av italienske delikatesser, barer og restauranter. Her var det skikkelig liv, og sykt imponerende utvalg av focaccia som hadde mer pålegg enn brød.

Jeg elsker mac & cheese på Hard Rock cafe, og etter at restauranten ble lagt ned i Oslo så kan jeg nesten ikke være i en by med Hard Rock cafe uten å kjøpe denne.

Jeg trente forresten på Florence Fitness i Firenze. Et lite, men helt greit gym til femten euro per dag. Det var det billigste jeg fant, de andre var mellom 20 og 40, spinnvilt!

Generelt så var Firenze en dyr by. Parkeringen for eksempel ble 48 euro for to netter, det er ganske drøyt. Parkeringshusene er veldig fascinerende. Du kjører inn og leverer nøkkelen videre. Enten så parkerer de deg i høyden, eller så kjører de bilen ut av byen. Når man skal reise så må man bestille ut bilen minimum tre timer før avreise.

Litt shopping ble det også. Jeg fant noen fine beige støvletter, en topp og litt smykker. Vi hadde over 30 grader, og godt og varmt når vi var i Firenze, så det var perfekt å bare traske rundt og slippe å måtte drasse på jakke.

Jeg har dessverre ikke så mange restauranttips herfra, med unntak av brunsjstedene nevnt over. Som jeg har sagt før så er jeg ikke så glad i italiensk mat i Italia, det er mye smakløst i mine øyne. Men de skal jo være kjent for god mat, så her er sikkert mye godt om man leter litt 🙂   

Oppsummert så likte jeg meg godt i Firenze. Jeg liker byer med litt liv, og det finner du her. Det er mye å se og gjøre, flere restauranter, og om du er glad i mote så er dette virkelig et bra sted. Det eneste som er kjipt med Firenze er at det ligger midt i landet, og mangler strand. Derfor kommer jeg nok ikke til å dra tilbake 🙂

Et av turens høydepunkter var Cinque Terre. Vi forlot Santa Margherita Ligure på morgenen for å jakte på en strand og litt soling på veien. Det blir ikke mye av det på ferie med pappa. Det var fullt på strendene i Ligure og Rapallo, så vi satte kursen mot La Spezia som var neste stopp på turen. La Spezia er 83 km fra Ligure, og tar i overkant av en time med bil. Fint og rimelig sted å overnatte når man skal besøke Cinque Terre.

På veien fant vi en ganske shabby strand som jeg ikke hadde dratt tilbake til. Mørk sand og litt rar lukt. Jeg husker dessverre ikke hva det stedet het, men skal oppdatere om jeg kommer på det. Fordelen med den var at det var en av turens billigste med syv euro og femti cent per solseng. Det hjalp egentlig ikke så mye fordi vi fikk parkeringsbot på over tretti euro, så det ble ganske dyrt allikevel. Boten stod på italiensk, men takket være google maps så leste jeg det inn og fikk det oversatt. Boten måtte betales på et lokalt postkontor.

Vel fremme i La Spezia så sjekket vi inn på et hyggelig lite hotell rett over togstasjonen. Veldig praktisk siden vi skulle ta toget til Cinque Terre neste morgen. Det het Affitacamere Casa Dane, men ikke la deg lure, alt heter Affitacamere der nede. Jeg tror det betyr overnatting eller noe, så det er lett å ta feil. Koselige små og delikate rom, men anbefales ikke hvis du ikke har muligheter til å gå trapper. Det er bratt, har ingen heis, og du må bære bagasjen opp og ned selv.

I La Spezia så fant vi endelig en vegetarrestaurant og fikk god salat. Det er ikke ofte man finner sunn mat i Italia så det var skikkelig digg! Vi kikket litt i gatene i gamlebyen, dessverre var alle butikkene stengt. Dette er en by med litt mer butikker og utvalg, og litt mer normale priser, så jeg tipper shoppingen kan være ganske grei her.

Vi gikk tur ned til båthavnen Porto Mirabello, et fint område med yatcher og restauranter. Det er ikke strender i La Spezia, men her lå faktisk et basseng som jeg regner med du kan ligge ved på dagtid.

Neste dag var det Cinque Terre som stod for tur. Cinque Terre består av byene Riomaggiore, Manarola, Corniglia, Vernazza og Monterosso al mare, i den rekkefølgen. Det er blitt et ekstremt populært reisested blant nordmenn, og var nok stedet på turen der vi hørte mest norsk rundt oss.

Cinque Terre er litt for overbefolket av turister i forhold til hvor lite det er, og det har ført til at en del av veiene har rast ut. Dette året var det noen alternative ruter som gjaldt, mens de andre restaureres. Den berømte kjærlighetsstien mellom Riomaggiore og Manarola var blant annet stengt når vi var der.

Vi tok toget fra La Spezia til Corniglia, den midterste og minste Cinque Terre-byen. Toget kostet fem euro per person, og pass til Cinque Terre kostet i overkant av atten euro per person. Da har du tilgang til alle byene. Det kan også kjøpes på togstasjonen i La Spezia. Forvent køkaos på den stasjonen, og vær tidlig ute.

Vi gikk fra Corniglia til Vernazza, og fra Vernazza til Monterosso, de to lengste turene. Det var 34 grader så ganske varmt, men deilig også. Det er egentlig et lite helvete å gå der, med flygende insekt, smale stier og mange mennesker. Absolutt ikke noe for folk i slippers, som vi møtte flere av. Anbefaler å kle seg som at man skal på en liten fjelltur.

Det er mange trapper, og en god del stigning opp og ned, så hvis du ikke er så vant til å trene så vær forberedt på litt gangsperre neste dag 🙂 Turen fra Corniglia til Vernazza er litt mer enn tre kilometer. Det høres ikke så mye ut, men på grunn av de smale stiene og stigningen på cirka 220 høydemeter så tar den fort en og en halv time.

Det beste med hele turen var Il Gabbiano, en magisk kafe på veien fra Corniglia til Vernazza. Der fikk vi nydelig lemon slush, fersk vannmelon og amazing utsikt. Et stopp der er et must om du går den ruten!

Vernazza tror jeg faktisk var den byen jeg syns var aller finest. Byen er koselig med smale gater, kafeer, isbarer, og til og med sin egen lille strand. Eneste minuset var at det var så ekstremt mye folk der at det gikk ikke engang an å få kjøpt seg en is uten å stå en time i kø. Stoppet der ble derfor ikke så langt før vi gikk stien videre til Monterosso.

Turen fra Vernazza til Monterosso var tøffere, med flere insekter svevende rundt. Det var bare 175 høydemeter og 3.5 kilometer, men tok minst like lang tid som turen til Vernazza. Det kan være fordi vi var lei, og bare gledet oss til noe å spise.

Alle fem byene på en dag er egentlig for hektisk, og jeg irriterer meg fortsatt over at vi fikk fort kort tid i Monterosso. Vi fikk kun sett den gamle delen av den byen, og ikke de fine strendene på andre siden. Vi stresset for å rekke tog til de andre to byene Manarola og Riomaggiore.

I Manarola gikk vi opp til en høyde og fikk fantastisk utsikt over byen. Vi fikk veldig kort tid der for vi ville få med oss Riomaggiore før det ble mørkt. I Riomaggiore fikk vi med oss en nydelig solnedgang og koste oss med på pizza på en benk litt høyt oppe i byen.

Vi kom sent tilbake til La Spezia, såpass slitne at vi ble på rommet resten av kvelden.

Veldig glad for å ha fått med meg Cinque Terre. Skulle jeg gjort det igjen så hadde jeg satt av to dager, og fordelt byene sånn at jeg hadde fått med meg litt mer, og vært litt mindre sliten.

Neste morgen var utsjekk, men jeg stod tidlig opp og tok meg tid til en treningsøkt på Fiscomania gym og en morgentur for å se litt mer av byen. Det kostet ti euro, så litt billigere enn Ligure. Jeg likte meg skikkelig godt på gymmet – bodybuildergym har alltid så hyggelige folk. Etterpå gikk jeg langs havnepromenaden, fint med marmorganger og palmer. Dette var den billigste byen med mange butikker, og jeg kunne gjerne hatt en formiddag eller ettermiddag her. Jeg fant også et postkontor på veien, og fikk betalt boten fra dagen før. La Spezia hadde også flere koselige restauranter som vi ikke fikk prøvd.

I stedet for shopping i La Spezia så bestemte vi oss heller for å kjøre tidlig, for å få muligheten til å finne en strand i noen timer. Vi endte opp i Viareggio, et helt fantastisk sted, der kunne jeg gjerne bodd noen dager. Viareggio føltes så mye mer moderne og oppgradert med langstrakte kritthvite sandstrender og trendy butikker. Det var skikkelig kjipt å dra derfra etter bare 2-3 timer!

På veien videre mot Firenze så stoppet vi i Lucca der vi møtte tante Bente og onkel Jomar til lunsj. Jeg syns den byen var litt innestengt og gammeldags, muligens fordi vi allerede hadde sett en del lignende bygg tidligere på turen.

Vi ankom Firenze i mørket, og det var veldig kaotisk å komme kjørende inn i den byen midt på kvelden. Mennesker over alt, sperringer i gatene og ekstremt trange parkeringshus der de stabler bilene i høyden. Allikevel så ble Firenze en veldig positiv overraskelse som jeg forteller mer om i neste innlegg 🙂

Santa Margherita Ligure var en av favorittene mine på Italia-turen. Kanskje også fordi det lå så nært Portofino, som jeg syns var skikkelig fin. Ligure hadde koselige gule og rosa fargerike murhus som i Vila Joyosa i Spania. Det gjør det ekstra sjarmerende. Byen ligger også helt ved kysten og har flere strender, såkalte bagni.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

På disse strendene var det veldig fullt, så man måtte vært tidlig ute for å få plass. To solsenger med parasoll kostet 35 euro per dag i leie. Svindyrt, men billigere enn mange andre steder i Italia. Man kan jo snart få hotellrom billigere enn solseng. Strendene er så som så, litt steiner og litt små, og kan ikke sammenlignes med for eksempel Kypros. Men sånn er jo Italia. Klart og fint vann.

Jeg trente på Planet Fitness og betalte 15 euro for en dag, dyrt! Ganske trangt og lite gym, men med alt utstyr man trenger for å gjennomføre en god økt. Det var en liten gåtur fra hotellet, men det er jo bare deilig i varmen.

Den ene dagen løp jeg langs havnepromenaden mot Portofino, helt magisk. Det er cirka fem kilometer å gå til Portofino fra Ligure, og 3.5 kilometer motsatt retning til Rapallo. Jeg anbefaler virkelig å gå turen fra Ligure til Portofino. Den følger langs sjøen stort sett hele veien, med unntak av siste delen som går høyere oppe med sti. Eneste minuset er at mange andre tenker det samme så det er ganske folksomt langs ruten. Spesielt når man jogger så kan det være greit å være tidlig ute.

Det var flere koselige steder langs veien, og jeg hadde spesielt lyst å tilbringe en dag på Covo di Nord-Est. Det var en ganske kul beach club bygget i et gammel steinhus/cave. Her var det både restaurant, kafe og solsenger plassert over alt. Jeg tror også dette er et partysted på kveldstid, med konserter og eventer.

Halvveis til Portofino kom vi til berømte Baia di Paraggi. Dette skal visstnok være en veldig kjent strand, og det kunne man også se på prisen: 100 euro for to solsenger med parasoll (!). Her fant vi en koselig high end cafe som het Montenapolione, og tok en pause i varmen med god drikke og fruktsalat. Kjempefint å sitte der i komfortable møbler med utsikt rett på stranden.

Etter en tur opp i skogen gjennom en sti så ankom vi frem til Portofino, som absolutt er en av mine Italia-favoritter til nå. Bare den følelsen når man passerer hotel Piccolo før man kommer ned til selve Portofino er helt fantastisk. Klart azurblått hav mot de søte gule og rosa murhusene, jeg elsker det!

Så utrolig koselig nede ved vannet der! Fargerike hus og småbåter om hverandre sammen med kafeer, restauranter og eksklusive butikker. Jeg fant en MC2 Saint Barth-butikk, og unnet meg en stråveske derfra. Portofino minnet meg faktisk litt om Es Castell på Menorca, som forresten er et mye billigere sted å dra til. Jeg hadde veldig lyst å spise lunsj på Gucci Cafe, men vi endte bare opp med å kjøpe oss et stykke focaccia fra en kiosk, og spise den i solen på kaien. Til sammenligning så kostet et stykke focaccia åtte euro her mot fire euro i Ligure. Ganske stive priser, og derfor fint med dagsturer hit.

Vi valgte å ta båten tilbake til Rapallo, byen som ligger før Ligure. Det er ganske stort trykk på de båtene, så det kan være greit å være litt tidlig ute. Båtbilletten kostet 11 euro, og turen tok bare tjue minutter.

Jeg ble ikke spesielt imponert over Rapallo, og er glad for at vi ikke hadde valgt å bo der. Vi spaserte litt rundt i gatene, men fant ikke noe som er verdt å skrive om eller å reise tilbake til. Taxien tilbake til Ligure kostet åtte euro.

Sånn utenom estetikken så var det heller ikke så veldig mye å se i Ligure heller. Vi gikk en tur langs strandpromenaden og den lille gamlebyen som var der. Flere restauranter på rekke og rad, men vanskelig å finne noe bra.

Den beste matopplevelsen var på hotell Miramare. Kjempefint, men pricey med litt stive outfitregler. Pappa kom i shorts og vi kom derfor ikke inn, og fikk ikke bordet vi hadde booket på balkongen. Etter mye diskusjon fikk vi lov til å sitte på et bord i utkanten alene. Det ble en morsom historie, men resten av turen spiste vi billigere.

Jeg elsker italiensk mat i Norge, men i Italia har jeg alltid blitt ekstremt skuffet over maten, smakløs og merkelig. Heldigvis fant jeg god pizza på en gaterestaurant som het Pizzeria Il Delfino, så den kan jeg anbefale. Den var også ganske billig – rundt ti euro for en margherita.

Vi bodde forresten på Hotel MA. Helt greit hotell, men til en ganske stiv pris på 2000 kroner per natt. Hotellet lå sentralt plassert, ikke langt fra strendene, promenaden og bysentrum, og vi hadde en veldig koselig og hjelpsom vert.

Oppsummert så er Santa Margherita et lite sted som er fort gjort å se, men det er koselig, og har en perfekt beliggenhet i forhold til Portofino, som ble en skikkelig favoritt 🙂

Jeg har tatt en skikkelig lang pause fra bloggen, og trodde faktisk ikke at jeg skulle komme tilbake. Men så savnet jeg å kunne bla tilbake i arkivet på gamle reiser, og ha et sted å samle bildene mine. Så da får vi se hva jeg husker fra Italia-turen i fjor, jeg hopper tilbake dit for det er der jeg slapp sist.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Søskenbarnet mitt Ingvild skulle gifte seg i Toscana, og det var forhistorien for familieturen til Italia i juni, en måned jeg vanligvis pleier å holde meg i Oslo. Jeg dro alene i forveien med direktefly fra Oslo til Pisa med Norwegian. Tre timer senere var jeg på Galilei international airport, det gikk veldig greit.

Jeg bodde på et skikkelig gammelt og slitt hotell, men med veldig god beliggenhet. Det het Hotel Roma og kostet i underkant av 900 kroner for et enkeltrom. Selv om det lå rett over gaten for det skjeve tårn så anbefaler jeg det ikke. Jeg ankom Pisa tidlig om morgenen og fikk ikke sjekke inn på rommet. Jeg satt derfor ved et gammelt bord i fellesarealene og jobbet utover dagen før jeg utforsket Pisa på ettermiddagen.

Jeg har ofte hørt at Pisa kun er det skjeve tårn og ingenting mer, men jeg opplevde byen som veldig koselig. Ikke så stor, men litt butikker og kafeer, koselige gater og smug. Spesielt hyggelig på kveldstid i gamlebyen, men koselige restauranter og opplyste gater.

Jeg fant også turens aller beste mat i Pisa – Filter coffee lab i Via Santa Maria 30. Helt fantastisk bra brunsjsted med godt utvalg i både sunt og søtt.

I tillegg var det veldig mange focacciabarer der man enkelt kunne kjøpe med seg en slice på veien – billig og kjempegodt!

Nede ved elven ligger det noen restauranter og uteplasser, og folk sitter langs muren for å se på solnedgangen. Utenom det så var mesteparten av livet rundt det skjeve tårn og inni gamlebyen.

Ellers må jeg jo si at høydepunktet i Pisa såklart var det skjeve tårn. Jeg bodde rett ved siden av, og gikk forbi hele tiden. Det var fint både i dagslys og opplyst på kveldstid så jeg anbefaler å gjøre begge deler. Jeg sluttet aldri å bli fascinert over hvor skjevt det tårnet faktisk er! Det er en veldig rar følelse å gå rundt der og se på tårnet fra de ulike vinklene – alt fra rett til helt skjevt. Også veldig rart å gå på bakken rundt tårnet – helt skjevt.

Jeg forhåndsbestilte billett på nett. Den kostet 20 euro og ga meg en time slot som gjorde at jeg slapp unna kø og styr. Fantastisk utsikt fra toppen, men man får faktisk ikke feelingen av hvor skjevt det er når man er oppe i tårnet.

Det er flere ting man kan besøke i samme område, men det holdt med tårnet for min del.

På ettermiddagen kom mamma, pappa og tante Siv til Firenze, og plukket meg opp. De tok seg en liten pitstop i Pisa for å spise lunsj og se på tårnet før vi dro videre til neste stopp – Santa Margherita Ligure.

Oppsummert så vil jeg si at Pisa er en koselig liten by som absolutt er verdt en natt eller to på tur i Italia 🙂

En kort flyvetur fra Athen bragte meg til Kypros og Larnaca. Jeg har bodd flere år i Larnaca, og ser på mange måter på byen som mitt andre hjem. Nå var det to år siden sist, og det var ekstremt trist å se hva som hadde skjedd med den lille favorittbyen. Alle de små fantastiske boutiqene var nedlagte, og hele sentrum var helt utdødd. Alt var flyttet til et kjøpesenter noen kilometer utenfor, så utrolig trist!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Den vikitgste grunnen til å dra til Kypros nå er gode venner. Allerede på hotellet jeg bodde på, Frangiorgio, så møtte jeg Maria og Andrea, to av mine beste venninner. Jeg koser meg alltid max med disse jentene, og dagene i Larnaca gikk med til soling, gåturer og å spise masse god mat. Dessverre så var det uvanlig kaldt på Kypros denne uken i mai, så det var bare tre av dagene jeg klarte å ligge på stranden uten maks gåsehud.

Jeg besøkte de vanlige stedene: Mingle Cafe, Edem’s Yard, District og To kafe tis Xrystanis.

I tillegg prøvde vi et nytt sted på Finikoudes som het Livid. Middagen var ikke spesielt imponerende, men dessertvaffelen med kindersjokolade var wow!

Ellers tilbragte jeg resten av oppholdet i Ayia Napa. Det er nærmere Maria, så vi kunne henge mest mulig utenom jobben hennes. Vi koste oss på nesten alle strendene i Ayia Napa: Kaliva, Nissi, Makronissos og den fineste av de alle: Landa.

Landa har det klareste vannet og den hviteste sanden av alle strendene, helt fantasisk! Der finner du vanlige plastsenger til 2.50 euro, men også Lasmari Beach, en liten beach club med superdigge senger, håndklær og god mat til en litt høyere pris (men verdt det).

Kaliva som ligger på bystranden PantaoXXX er også et superfint sted med myke solsenger og digg brunsj på dagtid. På kvelden endres stedet til en partyplass, og jeg tror også de noenganger kjører dagfester her. Verdt å teste ut!

Ellers er det helt nydelig å jogge langs strandpromenaden. Hvis du holder ut i åtte kilometer så passerer du faktisk alle strendene på veien, og ender på Ayia Napa Marina.

Da er rekkefølgen på strendene: Pantachou –> Sandy Bay –> Nissi Beach –> Landa Beach –> Makronissos Beach –> Ayia Thekla Beach, og så kommer du til marinaen. Jeg løp den turen, men gikk tilbake. Veien er sammenhengende fra havnen til Sandy Bay, og så må du litt opp i hovedveien mellom de andre, med mindre du liker å løpe på sanden. Da er det bare til å dure på rett over stranden.

Rett i utkanten av Ayia Napa ligger Love Bridge. For å komme seg dit så

Det sies at hvis man står oppå steinformasjonen og kysser mens man ønsker seg noe så vil det komme i oppfyllelse. Men det er finnes også folk som har falt ned og skadet seg, og til og med blitt drept herfra, så kanskje like greit å ta bilde på en annen plass.

Som feks foran broen 🙂 I nærheten ligger også skulpturparken og kaktusparken, to aktiviteter som kan være fine å gjøre på om du er lei av soling og strandliv.

Maria er blitt så glad i den tyrkiske siden, og det skjer virkelig ting der. Før var det ekstremt fattig, men nå bygges det i rekordfart i den tyrkiske byen Iskele. Her var det bygget opp strender med kiosker og aktiviter rundt.

Denne nydelige rosa kafeen lå også midt imellom alle boligblokkene. Her kan man jo ikke unngå å gå innom. Masse merkelig tyrkiske bakverk, men cappuccinoen var absolutt innafor. Det er det som er minuset med den tyrkiske siden. At uansett hvor bra det blir så har de liksom ikke like god mat som på den greske siden (syns jeg).        

I Ayia Napa liker jeg best å trene på Pambos Magic, men etter at jeg ble kastet ut av gymmene fordi jeg tok av meg skoene når jeg kjørte knebøy så har jeg ikke turt å gå tilbake. Derfor varierer jeg mellom Return Gym og New Famagusta. Sistnevnte er egentlig både bedre og billigere. Jeg betalte 10 euro for en dag på Return, og 5 euro for en dag på New Famagusta.            

   x

I mai var det en uke med bare tre arbeidsdager. Den utnyttet jeg til å få meg en liten ferie på Kypros. Fordi alle andre hadde tenkt det samme så var det kjempedyrt å reise akkurat da. Derfor dro jeg først til Athen og så videre til Kypros derfra. Det var det mye å spare på, og jeg fikk en dag i koselige Glyfada, på den athenske rivieraen. Jeg bodde på Palmyra beach hotel, som var helt greit. Beliggenheten var sentral, men siden jeg måtte krysse en ekstremt trafikkert hovedvei hver gang jeg skulle bort til sentrum så hadde jeg valgt et annet hotell neste gang.

Annonsørinnhold

Opptil 70% avslag på vårsalget hos Get Inspired

Glyfada ligger cirka tretti minutter utenfor sentrum av Athen, og 25 km fra flyplassen i Athen. Det er et supert alternativ hvis du ikke ønsker kaoset i Athen sentrum, men allikevel vil få med deg Akropolis og de viktigste attraksjonene der. Det går trikk mellom Glyfada og Athen sentrum, men den stopper kun på Syntagma Square (som forsåvidt er helt supert siden det er midt i sentrum der handlegaten Ermou starter). Hvis du ønsker flere stopp på veien så må du ta bussen fra Glyfada. Siste mulighet er taxi. Det kostet cirka 30 euro, og samme pris fra flyplassen til Glyfada.

Akropolis er jo det store trekkplasteret i Athen, sammen med Plaka, Syntagma Square (på bildet over), og shoppinggaten Ermou. I tillegg er det veldig mye god mat i Athen. Jeg hadde jo bare en dag her, og jeg jobbet store deler av denne dagen, så det var begrenset hva jeg fikk tid til.

Jeg fant super trening på Mega Gym i Glyfada, et senter som virkelig hadde det meste man trenger for både styrke og kondisjon. Det finnes også en lang promenade/vei langs sjøen som er fin til løping eller turer.

På torsdager så er det marked i Glyfada. Det har åpent fra 06-15, og da er gatene dekket med boder. Her finner du alt fra frukt og grønnsaker til klær, sko, håndklær, interiør og leker. Siden jeg hadde pakket helt feil og holdt på å fryse ihjel i Athen, så fant jeg både tights og genser på markedet. Disse klærne bodde jeg i store deler av turen, da kofferten min for det meste inneholdt shorts og singlet. Jeg elsker å plukke jordbær i løsvekt, da får du akkurat de bærene du vil. Det minner meg om årene på Kypros da vi handlet frukt og grønnsaker på marked hver lørdag.

I Glyfada er det også kystlinje, og på strekket fra Glyfada til Vouliagmeni er det faktisk ganske fine strender. Mellom Glyfada og Vouliagmeni ligger Voula Beach, og her kan jeg anbefaler Athines by the Sea. Kjempefint område med finkornet sand, serveringssteder og behagelige solsenger med tjukk madrass.

Glyfada sentrum er ikke veldig stort, men har alt du trenger av butikker og spisesteder. Det er litt high end, så det finnes en god del designerbutikker og litt dyrere butikker her, men du finner også litt andre butikker innimellom. Florida Mall har masse små boutiques, der jeg blant annet fant en jeans til tretti euro. Kjedebutikker er det ikke så veldig mye av her, men om du savner det så er det bare en halvtime til Ermou Street i Athen sentrum – der finner du alt!

Glyfada har faktisk veldig mange gode spisesteder! Jeg må starte med brunch- og lunsjstedene. På Healthy Bar så har de toaster, omeletter, pannekaker, bowls, wraps og salater. Oh mama har spennende brunch på dagen, og middag på kvelden. Det samme har fantastiske Living cafe! Ellers har de masse godt og sunt som du kan raske med deg fra Salad Up. Alle disse ligger i sentrumsområdet og er enkle å finne 🙂

Jeg er jo også veldig glad i søtsaker, og der er Hellas nesten like flinke som Frankrike. Det aller beste jeg vet er vaflaki (oppdelt amerikansk vaffel) med is og ferske jordbær. Det må jeg alltid ha når jeg er i Hellas. De finnes i mange varianter med både sjokolade, is, bær og nøtter. Makalu Ice Cream ved siden av Healthy Bar hadde både fantastisk is og supergode vafler, anbefales! Ellers hadde Le Gout, Fresh patisserie og Apollonion Bakery ved siden av kirken, et ganske bra utvalg av franske kaker, yum! Apollonion Bakery hadde også mye godt til både frokost og lunsj, så her burde man spise i alle fall et måltid og ta en kaffe.

Om man ønsker et instavennlig sted så burde man besøke EllyZ Cafe, wow! Så utrolig gjennomført med rosa stoler, marmorbord og blomsterdekorasjoner over alt. Rosafargen går også igjen i kakene og brunchrettene, og du får faktisk servert rosa cappuccino! EllyZ finnes både i Glyfada og i Athen sentrum.

Ellers må jeg også nevne noen middagsrestauranter. Foruten Living Cafe og Oh mama som jeg nevnte over så virket Itali.co, Pere Ubu og Wynwood også som gode valg. Jeg hadde jo begrenset med tid der så det ble ikke tid til å teste ut alt jeg ville, men det var mange fristelser.

Det siste stedet jeg MÅ nevne er Ark Glyfada. Wow, wow, wow, her var det virkelig superfint! Det ligger helt nede ved sjøen og har bord både inne og ute, helt i vannkanten, og på stranden. Menyen så fristende ut, og stedet var superfint innredet. Litt mer high end sted der man må pynte seg litt, men jeg skulle virkelig ønske jeg fikk testet en kveld her, nydelig!        

Jeg syns Glyfada var et hyggelig og avslappende sted, og kommer gjerne tilbake en gang det er litt bedre vær. Jeg hadde mellom 13 og 17 grader, og en god del regn, og det er ikke da dette stedet er på sitt beste 🙂

Jeg bruker alltid å reise en uke til varmen i september, ofte sammen med mamma. Det bryter liksom høsten litt opp. I den nye jobben var det vanskelig å ta fri i september, så da ble den eneste muligheten i høstferien. Oktober er for sent for de fleste steder i Europa om du ønsker deg ordentlig varme, og mamma hadde planer flere dager i perioden som gjorde at vi ble veldig begrenset på avreisedato. Den eneste muligheten som stod igjen var Tyrkia.

Annonsørinnhold

Opptil 70% avslag på vårsalget hos Get Inspired

Ingen av oss hadde spesielt lyst å reise dit, så derfor var det egentlig en gylden anledning til å se Alanya, siden vi aldri hadde valgt det om vi hadde hatt andre alternativer. Det var svindyrt med flybilletter så vi endte opp med å bestille charter med Tui. Vi betalte over 10 000 kroner per person for skarve seks dager på et relativt middelmådig hotell.

Flyturen til Alanya var overraskende nok kortere enn til Kypros, knappe fire timer. Vi ankom sent på kvelden, og hadde kjøpt privat taxi fra flyplassen. Siden det er nesten to timer å kjøre fra flyplassen i Antalya til Alanya så var vi veldig glade for å slippe å vente på noe buss som skulle stoppe over alt og bruke fire timer. Dobbel pris, men virkelig å anbefale. Vi fikk en stor bil med privat sjåfør og kjøleskap med kald drikke.

Vi ankom et forferdelig hotellrom på May Flower i Alanya, og sov dårlig hele natten. Vi ble vekket tidlig av en ufyselig egg- og baconlukt neste morgen, det viste seg at kjøkkenviften hang over balkongen vår og blåste stekeos rett inn på rommet. Utsikten var i en skitten bakgård med søppelsekker og masse løv som hadde falt ned fra trærne over. Håndklærne var også flekkete, og lakenene hullete. Det var helt krise, og vi så skikkelig svart på det.

Det var ingen hjelp å få hos Tui kundeservice. De sa at vi måtte sende klage når vi kom hjem (!!) Ved vaktskifte gikk vi og snakket med de i resepsjonen, og heldigvis var de greie. Vi måtte betale litt ekstra, men fikk et rom høyt oppe med super utsikt over hele byen, og livet ble plutselig mye bedre. De ble så glade for å tjene noen kroner ekstra at de disket opp med både vin og fruktfat til oss, absolutt ingenting å si på de som jobbet der.

Hotellet hadde veldig fin beliggenhet, men det er nok ikke et sted jeg hadde valgt igjen. Det som var veldig praktisk var at Victory Fitness Club lå rett bak hotellet. Her betalte jeg ni euro per dag for å trene, absolutt innafor. Det var også veldig fint å jogge på strandpromenaden, og på denne måten oppdaget jeg to fine beach clubs som vi tilbragte formiddagene på.

Denne uken skulle bare være slapp av og kose seg, vi trengte det etter en ekstremt travel høst og mye jobb. Det var derfor deilig å våkne til sol og varme, og vi gikk den lille kilometeren fra hotellet ned til stranden Kleopatra. Dagene er ganske korte på denne tiden, med mulighet for å sole seg fra cirka klokken ti til rundt klokken fire. Solen er veldig svak, og man trenger nesten ikke solkrem. Alanya er på en måte todelt: på den ene siden av Alanya Castle ligger den tre kilometer lange Kleoptra Beach, og ved havnen på den andre siden så er strandpromenaden nesten dobbelt så lang.

Første dagen så fikk vi litt sjokk. Kleopatra er inndelt i soner med hvert sitt nummer. Hver sone har en liten kiosk/restaurant og solsenger. Når vi gikk på strandpromenaden så var det kastet gamle møbler, søppel og rot over alt. Vi fant kun kebabsjapper og donner-restauranter, og vi holdt på å klikke på alle de irriterende selgerne som prøvde å rope oss inn i de uendelige mange jallabutikkene langs veien. Det var nesten så vi vurderte å prøve å komme oss tidligere hjem.

Da var det bare til å ta saken i egne hender, og etter en joggetur neste morgen så oppdaget jeg Illusion Palm Beach Club som lå helt i den andre enden av Kleopatra-stranden, lengst bort fra Alanya Castle. Her trives vi skikkelig godt; ekstra gode solsenger, tilgang til basseng, barer, servering på stranden og fine toalettfasiliteter.

Vi endte flere dager opp her før vi bestemte oss for å teste ut stranden på den andre siden. Rett og slitt et skikkelig fint og avslappende sted med hyggelige mennesker. Billig var det også. Mens det kostet femten kroner med en plastseng i sone-områdene, så betalte vi vel 85 per seng her. Absolutt verdt det! Vi kom jo egentlig helt i grenseland på sesongen, så jeg tipper kanskje at det ikke er et så avslappende og rolig sted om sommeren.

Kleopatra Beach har sandstrand på øverste del, men litt mer småsteiner når du skal uti og bade. Det blir også dypt veldig fort, så strendene kan ikke sammenlignes med Kypros sine. På den andre siden så var stranden litt kortere fra land til sjø, men det var også litt småsteiner der, og muligens litt mer bølger.

Det første stedet vi prøvde på havnesiden var Hugo Beach Club, men det var litt slitt og dårlig service, så etter en ny oppdagelse på joggetur endte vi siste dagen på White in White som var superfin. Også nesten nedlagt for sesongen, men jeg elsket kontrastene mellom det blå vannet og de hvite møblene. Her var også servicen på topp med veldig hyggelige og hjelpsomme mennesker for to nordboere som ikke klarte å bestemme seg for å bli eller dra når været ikke spilte på lag. Vi fikk tre dager med strålende sol, to dager med en god del skyer mellom solen, og en dag som nesten var helt grå etter at det hadde vært ordentlig torden, lyn og pøsregn natten før.

Det finnes også muligheter for litt sightseeing i Alanya. Man kan ta en taubane fra Kleopatra-siden opp til Alanya Castle. Det er billig, og absolutt verdt det. Når man kommer opp så må man gå en liten kilometer på plankevei opp til toppen av slottet. Vi hadde kledd oss i joggesko og var glade for det, men det hadde gått fint med sandaler også. Hvis man kommer til riktig tid så får man med seg en fantastisk solnedgang fra ruinene på toppen.

På toppen lå også Gardenia Restaurant, et sted vi angret på at vi ikke hadde booket bord. Det så utrolig koselig ut med bord mellom kaktusene, og live musikk med utsikt til solnedgangen.

En annen ting som kan være fin å gjøre er å besøke “I love Alanya”-skiltet. Vi tok taxi opp, men man kan også gå turen til toppen. Jeg tror det er cirka fem kilometer med ganske bratt stigning. På toppen er det en liten park med noen fontener, og her ligger den populære restauranten “The rabbit”. Den har perfekt location med utsikt over hele Alanya, og er et nydelig sted å se solnedgangen. Når det er sagt så var det ikke noe wow over selve restauranten, kanskje litt turistfelle. Vi kjøpte oss bare hver vår drink mens vi så på solnedgangen, og den var helt okei.

Andre restauranter som er verdt å nevne er En Vie Beach, et koselig sted med perfekt location ved havet. Her kan du ligge på solseng på dagen og pynte deg til middag på kvelden. God mat og service. Ellers likte vi oss veldig godt på Lost in Alanya som ligger litt lenger oppe i byen i en sidegate. Her feiret vi bursdagen til mamma, og det var skikkelig god stemning. Enberi Cafe hadde veldig god pizza, men vi var litt uheldige når vi kom dit. Planen var å se solnedgangen, men vi fikk regn i stedet og havnet inne. Skulle gjerne hatt et nytt forsøk her. Den siste jeg må nevne er Villa Napoli som var superbra både på pizza og pasta, med en koselig beliggenhet rett over havnen. Ellers var det mye kebab og donner over alt.

Favorittstedet var Vanilla Art Waffle & Cafe. Her var vi gjentatte ganger og spiste vafle med is, helt fantastisk! Ikke spesielt hyggelig location, men enkle bord på fortauet var helt innafor for noe som var så godt 🙂

Et annet veldig artig konsept var Anjeliq Soul Kitchen. Det fantes en restaurant litt opp i gaten på Kleopatra-siden, og en på stranden på havnesiden. Det unike med Anjeliq var at det var teddybjørner over alt! Skikkelig koselig sted med både kiosk, kafe og restaurant.

I havnen lå det enormt mange båter, sikkert helt kaos der på sommeren. Alle var inspirert av typiske populære eventyrfilmer som Pirates of the caribbean etc. Rett ovenfor alle båtene ligger partygaten i Alanya. Den er verre enn noe jeg noen gang har opplevd. Vi klarte ikke engang å fullføre å gå gjennom gaten, for vi ble omtrent angrepet av innkastere. Det var et annet nivå. Jeg hadde aldri orket å dra ut der!

I gatene over partygaten lå det bazarer og jallabutikker side om side. Felles for disse var at de kun hadde falske merkevarer så det var helt uinteressant å gå inn i de, samt at selgerne var utrolig slitsomme og frekke når vi ikke var interessert i varene deres. Jeg klarer ikke å forstå hvordan alle disse butikkene overlever. Det må være ekstremt mange mennesker som labber rundt i fake Dolce & Gabbana. Ikke greit!

Jeg tror virkelig Alanya kunne tjent bra på å bytte ut noen av bazarene med vanlige butikker. I Ataturk-gaten fant vi noen, men de aller beste var små boutiques som lå i gatene rundt hotellet vårt. Der fant vi faktisk en del fine sko og smykker som ble med hjem. Ellers så syns jeg virkelig ikke at shoppingen i byen er noe å skryte over.

Vi flyttet oss faktisk ikke rundt i det hele tatt når vi var i Alanya, vi bare slappet av i samme by. Vi hadde planer om en dagstur til Side, men fikk beskjed at det der bare fantes en gate og et lite havneområde så det droppet vi. Hadde vi hatt bedre tid så hadde jeg hatt veldig lyst å besøke de varme kildene i Pamukkale og luftballongbyen Cappadocia.

Ellers må jeg også nevne noe av det mest slitsomme med Tyrkia, nemlig moskeer som vekker deg halv seks hver morgen. Disse er plassert flere steder i byen, og det er utrolig slitsomt når man er på ferie og gleder seg til morgener uten vekkerklokke. De kommer igjen halv seks på kvelden, men det går selvfølgelig helt fint siden man da er våken allikevel.

Som klisjeen sier så klarte jeg å dra på meg et magevirus i Tyrkia. Jeg er ganske sikker på at det var noe jeg spiste i midten av uken, så de to siste dagene ble litt kjipe og jeg turte ikke å spise så mye. Det varte faktisk nesten en hel uke før jeg var meg selv igjen, og det er kanskje hovedgrunnen til at det ikke frister å dra tilbake. Men har man vært i Alanya en gang så har man egentlig fått med seg det meste. Jeg syns det er et helt greit sydensted utenom gateselgerne og butikkene med falske merkevarer.

Oppsummert så hadde vi en koselig og avslappende uker på fine beach clubs, med noen gode matopplevelser. Så vi konkluderte vel begge med at vi hadde hatt en fin ferie, og at Tyrkia ikke var så ille som vi hadde trodd 🙂

Dyrt, turistifisert og oppskrytt? Det finnes koselige steder på Mallorca som jeg skal fortelle litt mer om, men generelt så ble jeg ganske skuffet over den største av de baleariske øyene. Evjestrender i Alcudia, masseturisme i Soller, og generelt dårlig service og sure mennesker preget store deler av turen min til Mallorca.

Fra Menorca ankom jeg Alcudia med båt. Når vi kom frem til havnen så var alt stengt og det var ingen taxier å få tak i. Jeg ble veldig glad når jeg sjekket google maps og fant ut at hotellet mitt kun var en kilometer unna. Jeg bodde helt i starten på stranden i Alcudia, ved havnen. Ved ankomst hotell Eix Alcudia fikk jeg virkelig verdens verste rom. Et forferdelig ekkelt bøttekott uten vindu, og ikke i nærheten av det jeg hadde bestilt med balkong etc. De beklaget seg og sa at de var overbooket og ga meg gratis middag og frokost på hotellrestauranten, som om det hjalp.

Jeg konkluderte med at jeg ikke orket å bo der, og gikk ned i resepsjonen for å be om pengene tilbake. Sønnen i resepsjonen hvisket til moren: “I told you she would not accept it”, så her var det noe rart. De nektet å betale tilbake, men ga meg et rom på bakkeplan med markterrasse. Det var ikke spesielt fint, men heldigvis mye bedre enn det første, så to netter her gikk greit, spesielt for tusen kroner natten som er langt billigere enn det du må betale for andre hoteller på øyen. Når det er sagt så hadde jeg ikke ikke valgt å bo her igjen.

Alcudia har nydelige kritthvite strender så langt øyet kan se. Det er fantastisk å gå langs promenaden og se på kontrasten mellom den hvite sanden og de grønne palmene. Det er det fineste jeg vet. Dessverre så lukter det litt ekkelt når du nærmer deg sjøen, og det er veldig sleipt og evjete uti, med uklart grumsete vann. Det er mulig det er bedre lengre ute, men jeg ble ekstremt skuffet over Alcudia. Pen langt ifra, men langt ifra pen.

Gatene er stappfulle av turiststeder, butikker og restauranter tilpasset skandinavere og engelskmenn. Jeg fant ikke noe god mat, og endte opp med å spise Ben & Jerry’s til middag, de hadde noen veldig gode dyre vafler med is. Gamlebyen i Alcudia er ganske koselig, så den er absolutt verdt en ettermiddag. Dessverre så var det veldig fullt på alle restaurantene, og her opplevde jeg for første gang å ikke få bord fordi jeg kun var en person. Dette skulle vise seg å være en gjenganger på Mallorca – de var rett og slett ikke interessert i å servere en person alene.

I løpet av mitt opphold i Alcudia så gikk jeg den ene dagen hele veien til Can Picafort, cirka tretten kilometer. Her bodde jeg sammen med familien for mange år siden når vi var på sommerferie på Mallorca. Da var jeg syk nesten hele turen, men litt fikk vi med oss den gangen også, og det var artig å besøke hotellet Vell Mari igjen.

Her badet og solte vi oss i 2001. Jeg kan ikke huske beliggenheten, i grønne omgivelser med gresshopper fresende rundt. Det var ikke så farlig den gangen, vi hadde leiebil og tenkte ikke over det.

Can Picafort har i mine øyne mye bedre strender enn Alcudia, til tross for at de er mye mindre, da de oppleves som renere. Can Picafort har også et lite sentrum, og jeg fikk både fin utsikt, mat og drikke på et hyggelig sted som het Nusa Dua. Lokalbussen går mellom Can Picafort og havnen i Alcudia så det var enkelt å hoppe på den tilbake. Bare vær obs på at den ikke forholder seg til rutene, men den kommer til slutt.

To dager i Alcudia var mer enn nok, og jeg var glad for at jeg hadde valgt å sette kursen videre til Palma – hovedstaden på Mallorca. Jeg tok buss fra Alcudia til busstasjonen i Palma, og fikk en ganske lang vei å gå med tretti kilo bagasje derfra og frem til hotellet jeg bodde på: Bordoy Continental Palma. Det var en skikkelig upgrade fra Alcudia-hotellet, og jeg betalte 1500 kroner per natt der. Beliggenheten var litt tungvint i forhold til mange sighter, men det var kort avstand til gatene med de beste restaurantene. Ikke at det hjalp så veldig, det var ekstremt vanskelig å få bord alene i Palma.

Heldigvis så var det ikke noe problem på fantastiske Rikito! Virkelig en av de beste måltidene jeg har hatt på en superkoselig restaurant som anbefales på det sterkeste. Den ligger sammen med veldig mange andre restauranter på rekke og rad i Calle de La Fabrica. Her finner du også populære Primo Taqueria, og La Perla, restauranten til pappaen til Bianca Ingrosso. Palma er virkelig et sted for å spise god mat, men det funker dessverre ikke alene. Perfekt by for en weekendtur med vennegjengen!

I samme område ligger også fantastiske brunsjsteder som Elefante, Mama Carmen og Santino. Her får man bord alene uten problemer. Dessverre så var jeg på stranden de fleste dagene i tiden da disse stedene hadde åpent, men jeg anbefaler virkelig å teste ut brunsj i Palma. Det skal visstnok også finnes et sted som heter Fika Farina med ekstremt gode kanelboller, men så langt kom jeg aldri.

Ellers er Palma kjent for den store katedralen La Seu. Området rundt består av en liten park som ikke er noe spesielt å skryte av, men på andre siden av gaten finner du havnepromenaden Passeig Maritimo, som går fra stranden til båthavnen. Dette er et perfekt sted å jogge, og her finnes du øyens beste solnedgang. Hvis du vil spise med den utsikten så må du bestille bord på Mar de Nudos.

Ellers ligger merkebutikkene og kjedebutikkene om hverandre i Passeig del Born, sammen med noen koselige utendørskafeer. Det er også verdt å traske rundt i de smale gatene rundt Placa Major, og spesielt gaten Via Veri som er veldig hyggelig. Små innendørs restauranter er veldig populært i Palma, og de beste ligger fra Rivareno Heladeria (som visstnok skal være den beste isen i byen) ved Passeig Maritimo og innover.

Stranden i Palma ligger ikke så veldig langt fra katedralen, og har en beach bar på hver side. Jeg valgte i stedet å dra utenfor, og tok lokalbussen fra Placa Progres til Palmanova. Det var helt greit, en stor strand med solsengutleie, og litt småbutikker og restauranter. Når jeg sjekket google maps så så jeg at Magaluf bare lå tjue minutters gange unna Palmanova. Jeg har alltid tenkt at jeg aldri skal til Magaluf, men når jeg var så nærme så tenkte jeg at det var gøy med en spasertur på ettermiddagen for å se hvordan den berømte partybyen egentlig så ut.

Gjett om jeg er glad for det! Magaluf viste seg å være hele ferien høydepunkt, utrolig nok. Jeg kom først til partygaten, og den så litt skitten og kjip ut, på samme måte som i Ayia Napa. Men når du passerte den så kom du ned til stranden Calvia og promenaden. Her lå superfine hoteller og koselige kafeer om hverandre. Jeg koste meg lenge på Zhero Boathouse med både vannmelon- og fetasalat og nydelige smoothier. Utrolig koselig plass! Eneste minuset var at det var ganske dyrt, jeg betalte vel over tre hundre kroner for salaten, og hundre og femti for en smoothie. Vegg i vegg ligger også populære Nicki Beach. Der måtte man booke bord, og man kunne bare være to personer eller flere så jeg fikk ikke sjekket innsiden der. 

Hadde jeg valgt igjen så er det ingen tvil om at jeg hadde bodd i Magaluf, og heller tatt noen kveldsturer inn til Palma. Avstanden er bare rett over to mil, en kort taxitur eller en halvtime med buss. I Magaluf fikk jeg roen, og du har alt du trenger rett utenfor døren. Jeg valgte derfor å dra tilbake hit siste dag, da til fantastiske Innside by Melia Calvia Beach som var turens beste opplevelse.

På toppen av dette hotellet lå beach clubben Shallow Sun Club. Bassenget føles ut som det hang i luften, og man hadde utsikt over hele strandområdet fra toppen. Jeg betalte kun tretti euro for solseng og håndkle, og så kom mat og drikke utenom. Litt dyrere enn de seks euroene man betaler på stranden, men så absolutt verdt det. På toppen her var det rolig og behagelig stemning med DJ og kun voksne mennesker. Den beste dagen på Mallorca!

I den forbindelse må jeg også nevne den verste dagen – nemlig turen til Soller og Port de Soller. Fra Palma går det et gammelt tog til Soller, en skikkelig oppskrytt turistmagnet av en by som virkelig ikke hadde noe sjarme. Toget har ikke vindu, og turen tok en time. I ti minutter kjørte vi gjennom en mørk tunnel der småsteiner fløy rundt oss, skikkelig ekkelt. Jeg brukte ikke returbilletten for å si det sånn, det der hadde aldri passert norsk HMS-kontroll.

Ved ankomst Soller så var alt stengt for siesta, og sånn var det hele tiden når jeg var der. Inkludert var også trikkebillett fra Soller til Port de Soller. Der var det kjempesure trikkeførere som håndterte stappfulle trikker på en veldig dårlig måte. Man måtte stå over 3-4 trikker før man endelig kom seg på en. Når jeg til slutt kom frem til stranden så var klokken ett, og jeg seg ned i solsengen. Ti minutter senere skyet det helt over, og så begynte det faktisk å pøsregne! Her var det bare å pakke sakene, og løpe i dekning. Snakk om en marerittdag, jeg angrer så sykt på at jeg ikke heller dro til Rafa Nadal-akademiet på Manacor.

Det var bare å komme seg vekk fra stranden og tilbake til Soller sentrum for å prøve å finne noe å spise. Det var flere ledige bord på torget der, men jeg ble nektet servering når jeg sa at jeg bare var en person.  Jeg endte opp med å spise en is til middag for det var eneste stedet jeg ble servert, og så gikk jeg nesten gråtende til busstasjonen for å komme meg tilbake til Palma, mye tidligere enn planlagt. For et mareritt!

Oppsummert så likte jeg veldig godt Magaluf, og kunne gjerne tenke meg en uke hit og bare slappe av på beach clubs, strand og koselige kafeer. Det måtte vært sammen med noen sånn at vi kunne dratt inn til Palma for å spise noen kvelder. Jeg kunne også tenkt meg en tur til Porto Cristo der Nadal har hus, og en tur til tennisakademiet hans i Manacor. Alcudia og Soller er jeg ferdig med, det var begge steder jeg kunne klart meg veldig fint uten å besøke.

Les om Menorca her: https://lisaskramh.blogg.no/magiske-menorca.html