Fra Hersonissos så er det kort vei til hovedstaden Heraklion, og jeg gikk tidlig fra stranden en dag for å tilbringe ettermiddagen her. Bussturen på 45 minutter gikk raskt unna, og plutselig stod jeg i havnen uten mål og mening på hvor jeg skulle gå.
Som de fleste andre kretanske byer så har også Heraklion et gammelt fort på enden av havnen. Rocca a Mare heter det, og her slår bølgene opp over kaien så du kan få deg en dusj om du er i humør til det. Det er ganske fort gjort å se det, så jeg snudde og gikk oppover mot gamlebyen.
Der ligger det veldig mange koselige fortauskafeer inneklemt mellom små gater, og på mange måter minner det meg om Nicosia på Kypros. I tillegg så finner du veldig mange butikker her, både kjedebutikker og frittstående. Om du bor i Hersonissos og vil shoppe så bør du kanskje dra til Heraklion for i Hersonissos er det mye jallabutikker.
Jeg gikk på en smell og endte opp med et denimskjørt fra Alexander Wang 🙂
Til tross for en fin havn og noen koselige gater i gamlebyen så syns jeg Heraklion var en kjedelig by, og jeg er glad for at jeg ikke valgte å bo i den. I forhold til shopping så finner man faktisk nesten like mange butikker i Chania.
MEN: jeg spiste middag på Melba som var helt amazing så det er mulig man finner litt bedre restauranter i hovedstaden. Jeg fikk servert crepe med italienske smaker, og det var helt himmelsk: mozzarella, parmesan, marinerte cherrytomater, ruccola og balsamico, yum!
Jeg fortsatte gjennom byen helt til jeg kom til Envy, som liksom skulle være det hippeste stedet på strandpromenaden. Det var det nok, men det var også omtrent det eneste stedet. En super promenade å jogge, en veldig kjedelig promenade å gå. Jeg er glad jeg fikk underholdningen fra solnedgangen de to kilometerne tilbake til havnen for der var det virkelig ikke mye å se på.
Den eneste actionen jeg fikk var at jeg ble angrepet av en hund som løp rett på meg. Han hoppet opp på meg og skrapte meg opp på lår og legg. Eieren løp etter og tråkket på båndet for å stoppe han, og han stod igjen rasgal på to poter og fektet med de andre to i luften. En ekkel opplevelse for meg som er litt redd store hunder i utgangspunktet. Jeg rakk heldigvis siste bussen kvart over ni og kom meg trygt tilbake til Hersonissos. Jeg var glad for at jeg valgte å bo der, og ikke i Heraklion 🙂
For en fantastisk overraskelse Hersonissos (uttales Chersåniså) var! En oppbygget turistby helt i sjøkanten, kun bestående av to gater, men allikevel så altoppslukende. Utelukkende på grunn av den tre kilometer lange promenaden som strekker seg helt fra Ammos Beach til Star Beach. Med bygninger helt i vannkanten, wow! Jeg elsker havet, det er noe ved det som gir en skikkelig frihetsfølelse, og om jeg kunne så hadde jeg seriøst satt opp leiligheten min på en påle midt i vannet – med byen rett bak så klart.
Det er 165 kilometer mellom Chania og Hersonissos. Jeg vippet veldig mellom å bo i Heraklion (uttales Iraklio) eller Hersonissos, men havnet til slutt på sistnevnte siden det lå midt i mellom stedene jeg ville besøke når jeg var her: Heraklion, Agios Nikolaos, Spinalonga og Elounda. Det skulle jeg ikke komme til å angre på.
Turen fra Chania til Hersonissos klarer du på to timer og femten minutter med bil. Med buss tok det tre timer bare å komme seg til Heraklion. Det kostet tretten euro og åtti cent, og du kan tenke deg hvor mange stopp innom småplasser det var når det tok tre timer på noe som vanligvis tar en og en halv med bil. Når vi ankom busstasjonen i Heraklion måtte jeg kjøpe ny billett til tre euro og ti cent og vente på neste buss som skulle ta meg til endestoppet. 45 minutter tok det fra Heraklion til Hersonissos, selv om avstanden bare er 25 kilometer. Det var litt slitsomt med den masken på hele tiden. Hadde jeg hatt reisefølge så hadde vi garantert leid bil i stedet. Men bussene er helt fine, med aircondition, og enkelt å finne frem, så det går også helt fint.
Jeg dro fra hotellet i Chania cirka halv elleve og var fremme i Hersonissos rundt klokken fire. Her valgte jeg et billig hotell på oppsiden av hovedgaten – strandsiden er selvfølgelig mye finere (og dyrere). Jeg bodde på Elychryson og betalte 400 kroner per natt. Stort rom med fire senger, kjøkkenkrok og verdens minste dusj. Egentlig alt jeg trengte, men bare litt følelsen av at man må gå med sko inne. Hotellet hadde et knøttlite basseng som dessverre ikke hadde sol etter klokken tre. Ellers var det ingen fasiliteter å snakke om, men personalet var veldig hyggelig og beliggenheten var perfekt – hundre meter til bussen, hundre meter til stranden. Om jeg skal tilbake hit en dag så skal jeg bo på Palmera, det så helt fantastisk ut – med utsikt rett på havet.
Hersonissos består som nevnt kun av to gater. Det er hovedgaten El Venizelou med alle butikkene, flere kafeer og spisesteder, samt noen hoteller. Den andre gaten er promenaden Machis Kritis der strendene, hotellene og restaurantene ligger på rekke og rad i tre hele kilometer. I tillegg er det selvfølgelig en del smågater som kobler disse to. Men det er overraskende lite i forhold til hvor mye det føles som. Uansett hvor du snur deg så er det en kafe, bar, butikk eller strand. Jeg kunne gjerne vært her lenger.
Malia, som ligger cirka femten kilometer fra Hersonissos, har overtatt mye når det kommer til party så her var det egentlig ganske rolig. Det kan selvfølgelig også ha noe med corona å gjøre for det er nok av barer og beach clubs å velge mellom.
Jo lenger mot Lathissi man kommer, jo grønnere og mer azurblått blir havet. Hersonissos var også varmere enn de andre byene, faktisk mange graders forskjell. På kveldene lå temperaturen på over tretti grader der, mens den var helt nede i 23 i Rethymno.
Det er veldig mange små strender i denne byen, og de fleste av de er knyttet til en restaurant eller et hotell. Det er ikke noe kjøpekrav, men om man ønsker så kan man bestille mat og drikke direkte til solsengen. Sengene er også mye mer comfy enn de man får på strendene rundt Chania og Platanias, med tykke madrasser og hodepute. I tillegg får du vaskefat som de fyller med kaldt vann til deg. Dette betaler man ikke mer enn fem euro for. Helt nydelig spør du meg!
Jeg lå på Cozy Beach og trivdes så godt der at jeg ble værende på samme strand alle dager. Ble kjent med Fernando som jobber der som beach boy, og han var superhyggelig. Jeg fikk vannmelon og iskaldt kullsyrevann servert på solsengen. Det eneste rare med denne stranden er at det kun er sand på selve stranden og ikke ute i vannet. Der er det et gigantisk flatt berg som man går ut på. Man skulle nesten tro noen hadde laget det, det er akkurat som et underlag på havbunnen. Ikke så farlig for meg som ikke bader så mye, men om du elsker sand uti vannet så er det kanskje ikke den riktige stranden. I Hersonissos var jeg forresten uti hver dag fordi temperaturen bikket 35 grader alle dagene jeg var der.
Cozy beach ligger rett ved Palm Beach Club som er en beach club med basseng og servering på dagtid, og et superfint chill utested på kveldstid. Det samme gjelder Kahlua Beach bar som ligger helt i sjøen på motsatt side av Palm. Om du vil ha uteliv så ligger barene på rekke og rad fra havnen og bortover første del der. Der finner man mojito og strawberry daiquri på de fleste menyer. Her skulle jeg veldig gjerne hatt selskap 🙂
Når det kom til treningsmuligheter så var det litt begrenset. Gymmet som åpnet tidligst av alle åpnet klokken 10 (!) og det ble litt for sent for meg i forhold til å dra på stranden. Det ble derfor et par løpeturer i solsteken med ansiktsfarge lilla. Det beste hadde garantert vært å løpe på kvelden når solen har gått ned, men da er jeg alltid så mett så det får jeg ikke til.
Når jeg er ute på løpetur får jeg samtidig en god porsjon sightseeing med på kjøpet. Som for eksempel denne lille kirken som lå helt på kanten mellom Sun Bay Beach hotel og Star Beach.
På andre siden av havnen ligger Ammos Beach med noen få strandhoteller og restauranter. Dette er det fineste stedet å se solnedgangen fra, selv om jeg i Hersonissos ikke klarte å finne noe sted der man kan se når solen går ned i havet.
Ammos beach bar er et kjempefint sted, men restauranten serverer ikke den beste maten – det var denne dagen jeg bare skulle spise lokalt. Jeg begynte med dakos som lignet på bruschetta, men med soggy grovbrød og tomatpure uten krydder. Nummer to var fylte tomater med ris med noe krydder på, og tzatziki. Ikke det beste jeg har spist, og ikke spesielt unikt kretansk heller. Dette var diettmat for meg back in the days, haha. Når det er sagt så kom de ved siden av meg tilbake for andre dag på rad fordi maten var så god – så kanskje jeg tok feil.
Ellers spiste jeg veldig mye god mat der altså – mat som absolutt ikke var diettmat. Crispy amerikanske vafler er jo noe de er super-eksperter på uansett hvor man drar i Hellas, og jeg tror det er det beste jeg vet! Vaffel eller waffle bites med is og jordbær; jeg kunne spist det hver dag!
I denne byen får man bare lyst til å være ute hele tiden, og spasere rundt og utforske 🙂
Det er rett og slett magisk å bare traske rundt på promenaden, uansett om det er midt på dagen med sol, under solnedgangen, eller når det er blitt mørkt og alle lysene kommer på. Anbefaler å gå hele veien 🙂
Nå har jeg altså fått både Chania og Hersonissos på listen min over steder som jeg gjerne kan reise tilbake til 🙂 Neste stopp var Rethymno – mer om det i et senere innlegg 🙂
Endelig! Fullstendig avkobling, stabil og ekte varme, stekende sol hver dag – lykkerus. Etter kun fire dager ferie i 2020 så trengte jeg virkelig dette! Klok av skade fra i fjor (da jeg bestilte tur en måned etter åpning – og alt stengte ned igjen noen uker etter) så bestilte jeg tur dagen etter at de åpnet opp for reising uten karantene ved hjemkomst. Da var det ikke mye å velge mellom på direktefly fra Oslo – så da ble det Kreta.
Jeg har aldri likt meg spesielt godt på Kreta så hadde det ikke vært for at dette var den eneste muligheten på så kort tid så hadde det nok ikke blitt Kreta igjen. Forrige gang jeg var der var i 2007 med mamma. Da bodde vi i Platanias og Gerani, og jeg satt igjen med et inntrykk av et irriterende turiststed fullt av haugesundere som kjørte over deg med barnevogn på fortauene, grekere som stotret frem norske gloser, VG i stativene i gatene og dårlig mat. Det var før jeg oppdaget Kreta i en større skala. Inntrykket av den største av de greske øyene har endret seg totalt og nå vil jeg bare utforske og utforske.
For å komme inn i Hellas måtte jeg ta en coronatest i Norge på forhånd og fylle ut et innreiseskjema som skulle gi meg en QR-kode midnatt før dagen jeg skulle ankomme. Coronatesten kunne være en PCR-test som var under 72 timer gammel ved ankomst Hellas, eller en antigen hurtigtest som var under 48 timer gammel. For å sikre meg så valgte jeg sistnevnte for der får du svar på dagen. Testen tok jeg hos Dr. Dropin i Oslo dagen før avreise, og betalte 1200 kroner for den sammen med fit-to-travel sertifikat på negativt resultat. Utenom det så var det maske på hele veien fra jeg kom på flytoget frem til jeg var fremme på hotellet på Kreta.
Det gikk skikkelig smooth når jeg ankom Chania (uttales Hanja) internasjonale flyplass. Jeg plasserte QR-koden på telefonen, det stemplede og signerte test-resultatet fra Dr. Dropin til venstre for den, og passet til høyre. Det gikk under tretti sekunder før tolleren sa “Have a nice holiday”, og det var det. Jeg kunne fortsette til bagasjen. Kreta var grønn når jeg bestilte turen (som betyr at man slipper karantene når man kommer hjem), men ble gul etter noen få dager, noe som betyr karantene når jeg kommer hjem – med mindre jeg drar til et grønt land og er der like lenge som jeg måtte vært i karantene før jeg returnerer hjem. Vi får se hva det blir til 🙂 Uansett utfall så føles det akkurat nå veldig verdt det – så får vi håpe jeg ikke skal komme til å angre på det utsagnet.
Jeg startet turen min i Chania og booket de første nettene på Hotell Kriti til cirka 800 kroner per natt. Det er et mellomklasse-hotell som har det meste du trenger, og har en grei beliggenhet i et rolig, men koselig område som heter Koum Kapi; cirka 800 meter fra havnen. Jeg skulle gjerne hatt en balkong på rommet, og treningsrommet bestod kun av en mølle og ett styrkeapparat, men ellers var det hyggelig personale, fint basseng og frokost inkludert for de som liker det. Fra hva jeg kunne se så var det en buffet som var innesperret bak glassvegger, og der gikk personalet og plukket for deg mens du pekte hva du ville ha.
Det er maskepåbud overalt inne, mens ute er du fri. Egentlig akkurat som det har vært i Oslo det siste året. Ellers er det cirka 25 minutter å kjøre fra flyplassen til sentrum i Chania, og det betalte jeg 25 euro for med taxi.
Chania, som jeg kun hadde vært på dagstur til tidligere, og trodde bare var en liten rund havn med restauranter har jo SÅ mye mer å by på enn det! Jeg var egentlig litt redd for at jeg kom til å kjede meg, men her kunne jeg vært enda lenger. En fantastisk strandpromenade som strekker seg hele veien fra Koum Kapi til Nea Chora, og videre til Agia Apostoli om du ønsker det. En sjarmerende gamleby med flotte byggverk tilbake til oldtiden, nydelige kafeer og restauranter, fantastisk mat, og den greske sjarmen.
Første dagen brukte jeg til å gå rundt og kikke, og da jeg kom ned på Koum Kapi-havnen trodde jeg først dette var hovedhavnen, og klarte ikke å kjenne meg igjen. Det var så lite folk der også, det var så rart. Men jeg fant en koselig restaurant ved vannet som het Beertaki og fikk servert kjempegod pasta med pesto og parmesan.
Jeg fulgte vannet rundt et gammelt fort og oppdaget et hav av butikker og restauranter, samt hovedhavnen som jeg kjente igjen. Var akkurat i tide til å få med meg den nydelige solnedgangen i havnen ved det lille fyrtårnet som er selve kjennetegnet på Chania.
Første morgen på Kreta startet jeg med pyramideintervall på tredemøllen. Møllen var av den typen man kjøper til privat bruk i eget hjem og var plassert på et fliselagt gulv vegg i vegg med frokostsalen, kun adskilt med et vindu. Det bråkte så enormt av møllen at flere gjester kom inn i treningsrommet for å se hva som foregikk. Det ble med den ene mølleøkten.
Videre hadde jeg egentlig bestemt meg for å ta bussen til Platanias for å gå på stranden der (jeg visste ikke da at det var strand i Chania), men når jeg gikk ut døren fra hotellet så gikk jeg rett på et enormt lørdagsmarked. Der fant jeg masse fint, både klær og dilldall, og brukte over en time der. Etter å ha vært hjemme og lagt fra meg fant jeg Tally Weijl og måtte inn og se etter jeans. Da var klokken blitt så mye at jeg bestemte meg for å bare bli i Chania. Etter et lite google søk så fant jeg Nea Chora på kartet og satte kursen dit.
Nea Chora viste seg å være en helt super strand med barer og restauranter langs hele promenaden. Jeg fikk leid en solseng til tre euro og var superfornøyd. Lå der resten av dagen før jeg spiste supergod salat på Delish, et slags high end fastfood-sted midt i gamlebyen. Jeg avsluttet lørdagskvelden med en drink i gamlebyen sammen med en greker fra Kissamos.
Neste dag tok jeg bussen fra busstasjonen i Chania til Platanias; stedet der flest nordmenn drar på ferie. Bussen kostet en euro og nitti cent, og tok cirka 25 minutter. Avstanden er kun 10 km så det går raskere om man har bil. Nok en gang så må jeg si at Platanias skuffet meg veldig. Strendene er ikke finere enn den i Chania, i tillegg er det mye større bølger på stranden der, havet virker mer åpent. Jeg ble ekstra sur når jeg skulle skylle beina og ble veltet overende av en monsterbølge som dro meg helt under. Spesielt uheldig siden jeg hadde vasket håret rett før.
Når klokken var fire så var jeg klar for å sjekke ut hovedgaten og se om jeg husket noe fra sist jeg var der i 2007. Vi bodde da på Jasmine Village via Startour/TUI, men det klarte jeg ikke å finne. Jeg opplevde Platanias som en forferdelig kjip og tom spøkelsesby uten sjel eller sjarm. Jeg sier meg rett og slett ferdig med dette stedet, og anbefaler mye heller å bo i Chania eller andre deler av Kreta (øyen er delt inn i fire regioner: Chania/Rethymnon/Heraklion/Lathiss). Jeg gikk hele veien fra Platanias til slutten av Agia Marina, så jeg tror ikke jeg misset noe. Hele gaten var utrolig tom og stille, og jeg snakket med en dame i en butikk som sa det var helt krise nå – nesten ingen folk på grunn av corona. Det er trist hvordan dette viruset har påvirket en hel verden. Bussturen tilbake var noen stopp kortere, og derfor tretti cent billigere.
Tilbake i Chania så rakk jeg å løpe gjennom dusjen og rekke solnedgangen på havnen. Der møtte jeg en rar fyr fra Østerrike som jeg ble stående og snakke med til jeg måtte dra tilbake på rommet for å få med meg EM-finalen mellom Italia og England. England var like dårlige på straffe som de alltid er så da ble det seier til Italia. Middagen denne dagen ble is på rommet, haha.
Neste morgen klarte jeg å trene 45 minutter med den ene maskinen og manualen som var på det fantastiske “hotellgymmet”. Så var det å hoppe i dusjen og sette kursen mot Nea Chora-stranden igjen. Det tok meg cirka 20 minutter å gå til den, og her lå jeg hele dagen og koste meg og fikk servert frappe på solsengen.
På ettermiddagen tok jeg taxi til Agia Apostoli som var mitt første møte med “syden” i 1997, sammen med mamma, pappa og Fredrik. Sjåføren kjørte meg direkte til hotell Kiwi som vi bodde på da. Fascinerende at hotellet er der enda – bassenget var helt likt, det var bare litt mer oppusset rundt. Veldig gøy å se, og jeg traff på en hyggelig dame som lot meg kikke litt rundt på området.
Agia Apostoli har kanskje Kretas fineste strender (?), men jeg hadde helt glemt hvor landlig det området er. Man får skikkelig følelsen av å komme langt ut på landet, og gresshoppene hyler så høyt at du nesten ikke klarer å tenke. Kanskje ikke noe som passer så bra for jenta som elsker byen. Men er du opptatt av sandstrender så er dette stedet å dra, her ligger de på rekke og rad: Sunset beach, Iguana beach, Yannis beach, Golden beach; bare til å velge.
Det går også en landlig sti langs sjøen hele veien fra Agia Apostoli tilbake til Nea Chora-stranden og Chania. Den er cirka fem kilometer lang, og var fin å få med seg, spesielt under solnedgangen. Jeg anbefaler joggesko på denne turen for det er litt humpete og grusete veier.
Tilbake på Nea Chora fulgte jeg havnen rundt til jeg kom til en restaurant som het Il Padrino som skulle ha byens beste italienske pizza. Det stemte bra, pizzaen var stor og smakte kjempegodt! Men servicen var ikke noe å skryte over. Jeg måtte spørre tre ganger om å få betale og til slutt gå bort til kassen, og da ba de meg sette meg ned å vente, haha.
Dette var siste kvelden min i Chania så jeg vandret rundt i gatene og kjøpte meg en sitronkake på et bakeri oppi gaten. Chania er full av godsaker, du finner kaker, vafler, crepes og is over alt.
Kaken spiste jeg utenfor Barbarossa som i mine øyne er det fineste stedet i hele Chania. Er det to steder du skal besøke så er det Barbarossa og Nema Restobar. Jeg vurderer å dra tilbake kun for de 🙂 Jeg satt der hver kveld og bare elsket hele atmosfæren.
Ellers er det et marked som er åpent daglig i Chania, men her er det bare til å holde seg unna. Her finner du absolutt ingenting som er verdt å bruke pengene på – da anbefaler jeg heller å sjekke ut lørdagsmarkedet ved hotell Kriti.
Stemningen i gamlebyen er fantastisk, og jo mer du går bort fra hovedhavnen mot Koum Kapi jo flere lokale finner du 🙂
Jeg kan virkelig anbefale en tur til Chania, og det blir spennende å se om de andre stedene på Kreta kan leve opp til dette. Neste stopp er Hersonissos 🙂
I sentrum av gamlebyen i Praha – Stare Mesto – ligger rådhuset med den astronomiske klokken; et unikt urverk fra middelalderen, nærmere bestemt 1410. Klokken består av tre hovedkomponenter: en astronomisk urskive som viser tid, sol- og måneposisjoner, en urskive med medaljonger som representerer månedene, og en mekanisme som hver time viser de tolv apostlene i prosesjon.
Jeg var usikker på hvor jeg skulle velge å gå opp og se på utsikten siden det er mange steder i Praha som er anbefalt for det; blant andre TV-tårnet, Petrin Tower, Powder Tower og rådhuset. Jeg angrer virkelig ikke på at jeg valgte rådhuset.
Prisen for å komme opp var 250 CZK (rundt 100 NOK), og man kunne da velge om man ville ta heis eller gå opp trappene/gangene til tårnet. Veldig smalt og trangt på toppen, men virkelig en fantastisk utsikt over Praha og gamlebyen.
Jeg skyndte meg ned igjen for å rekke å se den astronomiske klokken slå tolv. Helt ærlig, jeg så et lite skjelett øverst til høyre stå og ringe i en bjelle, men ellers fikk jeg ikke med meg noe som helst. Det tror jeg ikke at jeg var alene om. Det føltes ut som fem millioner mennesker var samlet foran klokken 11.59 og ett sekund senere var alle borte, med hendene i været og spørsmålstegn i ansiktet. Dette er en greie som skjer en gang i timen, men jeg skjønner fremdeles ikke hva jeg skulle se….haha.
Jeg utforsket gamlebyen og passet meg for turistfellene denne gangen. Jeg gikk mot det jødiske kvarteret og hadde tenkt meg inn å se den overfylte kirkegården, men der var en vanvittig lang kø så jeg droppet det. Jeg fant et lite vindu i muren så jeg fikk kikket inn hvordan det så ut. Til informasjon så kostet det 250 CZK å komme seg inn på området.
Den gamle jødiske kirkegården ble brukt fra tidlig på 1400-tallet til og med 1878. Jødene fikk bare lov til å oppholde seg i et avgrenset område av byen, og måtte derfor gravlegges på et svært trangt område. I følge jødisk tradisjon kunne ikke lik flyttes eller fjernes, så de flyttet gravstenene og begravde flere mennesker oppå hverandre. Resultatet er tusenvis av gravstøtter om hverandre, og det er sagt at opptil 100 000 mennesker kan ligge begravet her. Forferdelig å tenke på.
Videre fra det jødiske kvarter krysset jeg elven og gikk alle trappene opp til Letna-parken. Denne parken huset tidligere en gigantisk Stalin-statue som ble ødelagt på 1960-tallet, og er nå mest kjent som skatepark. Her er man på en måte mellom gamlebyen og Praha sentrum.
Parken var ganske tom når jeg var der, og de holdt på med en del byggearbeid. Om sommeren skal det være flere steder man kan sette seg ned å ta en drink i denne parken, men jeg klarte ikke å se antydning til det nå.
Fra parken fortsatte jeg opp i sentrum og spiste dagens lunsj på Waf-Waf. Ingen tvil om at jeg ELSKER vafler, og her var de minst like gode som på Coffee & Waffles. Og det beste av alt var at du kunne lage din helt egen vaffel akkurat som du liker den best!
Jeg bestemte meg for en salt vaffel med guacamole, cheddar, tomat, spinat og parmesan, og en søt vaffel med jordbær, is og oreo. Smakte helt fantastisk. Waf-Waf ligger tre ulike steder i byen, og er absolutt verdt et besøk om du er glad i vafler og crepes.
Når jeg kom ut fra lunsjen så var det begynt å regne, og det ble litt kaldt og ufyselig. Jeg er glad jeg fikk oppleve Praha i solskinn også, for det er virkelig stor forskjell! Men jeg lot meg ikke stoppe og bestemte meg for å gå ned igjen og tilbake til gamlebyen i stedet for å bli i sentrum å kikke. Jeg krysset elven en bro høyere oppe og gikk så og si rett på Kruttårnet.
Bygget ble reist i 1475 og tjente i mange år som inngang til den kongelige veien som ledet gjennom gamlebyen, over Karlsbroen opp til slottet. Tårnet fikk navnet “Kruttårnet” på1600-tallet da de begynte å bruke det som lager for krutt. Det er mulig å gå opp til toppen av tårnet og se gamlebyen derfra, men siden jeg dro til toppen av rådhuset så skippet jeg utsikten fra kruttårnet.
Det ble virkelig to dager med mye gåing, og etter 48 timer så hadde jeg gått et helt maraton i Praha. Det er en utrolig koselig by, og på siden med TV-tårnet i området Zizkov så ligger det veldig mange fine kafeer og spisesteder.
TV-tårnet er Prahas høyeste bygning med sine 216 meter. Tårnet er ikke fint å se på, men skal visstnok ha Prahas beste utsikt. Hadde jeg hatt en reisepartner så hadde jeg nok dratt opp i tårnet og spist middag. Det er lovet 360 graders panoramautsikt fra den gastronomiske restauranten der. Noen opplevelser er kjekkere å være to på 🙂
Zizkov er et veldig koselig nabolag med mange flotte og fargerike bygninger. Dette kjennetegner Praha generelt, og jeg anbefaler alle å kikke litt opp når man går i gatene der. Man går glipp av så mye hvis man bare ser rett frem 🙂 Her ligger også den hyggelige kafeen The Coffeeroom som er kjent for sine avokado-smørbrød (og sikkert god kaffe).
Jeg passerte også flere andre kafeer som jeg kommer til å skrive om i et eget innlegg.
Jeg skulle egentlig på Cafefin, men der var det stappfullt uten et eneste ledig bord, så jeg måtte tusle videre. Gikk gjennom en park og endte opp på If Cafe som er en av mine favoritter i Praha. Koste meg med en kopp te og en nydelig bringebærmakron med sitronkrem inni.
Etter en liten pitstop på If Cafe var jeg iskald og klissvåt på beina så da var det herlig å dra tilbake på hotellet og bytte sokker og sko. Heldigvis var det søndagsåpent på de fleste butikker i Praha så jeg hadde store planer om en ettermiddag med avslapping. Tenkte at Tsjekkia i likhet med Polen sikkert var billig på både frisør og massasje.
Gjett om jeg fikk bakoversveis når de skulle ha nærmere tusen norske kroner for å farge etterveksten. Det er jo omtrent dyrere enn i Norge. På massasjestudioet hadde de ikke ledig time før dagen etter. Så det ble en litt skuffet jente som luffet rundt på Palladium kjøpesenter som egentlig bare inneholder masse rare butikker (Mohito og Reserved kan være verdt et besøk).
Så kom jeg på at Praha er jo kjent for sine kinoer, og jeg bestemte meg for en film på den ærverdige kinoen Lucerna. Middagen ble på vei dit: en vegetarpasta på Vapiano. Kom frem til Lucerna og fikk beskjed om at den engelske filmen var utsolgt. Sjekket et par andre steder, men det var ingen filmer som fristet.
Da endte jeg tidlig på hotellrommet denne kvelden også, og fikk jobbet noen timer til. Aldri så gale at det ikke er godt for noe. Jeg sitter igjen med et veldig bra inntrykk av Praha: en koselig by med nydelig arkitektur og fantastisk god mat. Faktisk så bra at det kommer et eget innlegg om det. En god porsjon sjarme, hyggelige mennesker (men ikke overhyggelige), og det føles veldig trygt å være der alene. Denne byen sklir foreløpig opp som en topp tre favoritt blant hovedstadene jeg har besøkt i Europa, og det er jammen ikke verst 🙂
Praha var en skikkelig positiv overraskelse. For mens jeg ikke er fan av Budapest, så var “byen med de hundre spir” noe helt annet. Mer sjarme, hyggeligere mennesker og mindre snusk. Med sin vakre arkitektur, koselige gamleby, fantastiske mat og gode priser så er Praha helt perfekt for en weekendtur. Den tsjekkiske hovedstaden har seilt opp som en av mine favoritter, og anbefales virkelig!
Tsjekkia – det lille eventyrlandet som ligger klemt mellom Tyskland, Østerrike, Slovakia og Polen. Jeg følte jeg trådte rett inn i hjemlandet til Askepott. Og det er jo faktisk også i deler av dette landet at julaften-klassikeren vår (Tri orisky pro Popelku) er spilt inn.
Jeg betalte kun 350 kroner tur retur med flybilletter direkte fra Oslo til Praha med Norwegian. Det var for billig til ikke å slå til. Spesielt når avstanden fra Norge er så kort at man kan gjøre det på en liten helg (to timers flytur), og når fine hoteller koster lite penger. Jeg var der i to dager og betalte rett i overkant av tusen kroner for både fly og hotell. Myntenheten heter tjekkiske koruna (CZK), og man gjør det billigere for seg selv ved å bruke det i stedet for euro (som også er mulig å bruke de fleste steder). Når jeg var der så var 100 CZK cirka 43 norske kroner.
Jeg ankom Václav Havel lufthavnen i Praha til strålende solskinn og tolv grader tidlig lørdags morgen. Det er to muligheter å komme seg til byen på: taxi eller buss. Det var relativt stiv pris på taxien (400 kroner), så jeg loket rundt en stund og lette etter bussen som kalles airport express. Det meste av informasjonen var på tsjekkisk, men jeg opplevde at de aller fleste kunne engelsk så ved en del spørring kom jeg frem til riktig buss på terminal en.
Bussen er billig, veldig billig. For 25 kroner kommer du deg like raskt til byen som med taxi. Men bussen er fullstendig overfull så du kan godt komme til å ende opp med å stå den halvtimen i midtgangen. Det skjedde på vei inn til byen, og hadde også kommet til å skje på returen hvis ikke det hadde vært for at jeg mistet den første bussen og kom tidlig frem i køen på den neste.
Fra tog-stasjonen der bussen slapp oss av var det bare noen få minutter å gå til hotellet som var plassert cirka femti meter inn en liten sidegate fra Wenceslas Square. Denne plassen tilhører Prahas nyere bydel og er sentrum for hovedstadens business- og kulturområde.
Her ligger det fantastisk flotte nasjonalmuseet, samt at man har kjapp tilgang til butikker, spisesteder, kinoer og utesteder.
Fordi jeg kom så tidlig så var ikke rommet mitt klart så jeg måtte bare sette fra meg kofferten og starte sightseeingen. Hadde tenkt å freshe meg opp litt først (måtte stå opp halv fem for å rekke flyet), men det var ikke mulig. Så det ble en sminke-løs slabbedask som vandret rundt i Praha den første dagen.
På forhånd hadde jeg funnet frem til en hel haug med spisesteder jeg ville teste ut så når jeg oppdaget at If Cafe bare lå ti minutter fra hotellet så ble det første stopp. Nydelig cafe i fransk stil med fantastiske kaker. Anbefales virkelig! Praha har utrolig mange magiske brunsj- og lunsj-steder, jeg tror jeg må skrive et eget innlegg om disse. Virkelig et paradis for oss vegetarianere også!
Derfra dro jeg ned til Tancici dum (det dansende huset) som ligger ved elven Vltava, og fulgte den videre bortover. Jeg valgte å krysse elven ved Legion Bridge (Most Legii), der den anerkjente Cafe Savoy lå på andre siden.
Tilfeldigvis fant jeg da også flere minnesmerker fra kommunisme-tiden, blant annet “Memorial to the victims of communism” som var litt spesiell. Når jeg fulgte elven på denne siden gikk jeg i området Mala Strana og kom stadig nærmere Praha Castle.
Turen opp til borgen gjennom trange smale gater og fargerik arkitektur var nydelig. Utsikten fra toppen var virkelig verdt stigningen opp. Her får du se hele Praha ovenfra. Området inneholder både borgen og flere kirker; jeg ble litt forvirret og visste ikke helt hvordan jeg skulle komme meg inn på slotts-området. På venstre siden av borgen fant jeg til slutt en liten inngang der man kommer seg inn via metalldetektor. Da kommer du inn til selve borgen og kirken som ligger plassert inne på området. Kirken er kanskje den aller fineste av bygningene. Det kostet 350 CZK å besøke innsiden av borgen, men det valgte jeg å stå over. Koste meg med utsikt og arkitektur, og valgte en annen vei ned igjen.
Det bragte meg til Karlsbroen (Karlov Most) og Mala Strana. Utrolig koselig område. Masse jallabutikker, godteributikker, nøtt- og sjokoladesjapper og ikke minst; tredelnik og trdlo over alt.
Trdelnik oversettes best med chimney cakes, eller pipekake på norsk. Pipekaker er virkelig det store i Praha, og køene er uendelig lange uansett hvor i byen man er. Dessverre så syns jeg ikke det smaker noe godt. For deg som har lyst å prøve så finnes de i flere varianter; både alene eller med is, syltetøy, sjokolade etc.
Det som derimot er helt magisk i Praha er amerikanske vafler, både med søtt og salt fyll. To steder i byen er de eksperter på dette: Coffee and Waffles og Waf-Waf. Første dagen ble lunsjen på førstnevnte. Jeg fikk helt nydelig lunsjvaffel med guacamole, avokado, egg og granateple, og dessertvaffel med is og jordbær. Himmelsk!
Jeg dro videre til markedet Havelske Trziste som ligger midt i gamlebyen. Her finner du veldig mye ratt, og mye jalla. Men samtidig er det fristende frukt og grønnsaker i flere av bodene. Jeg ble fristet til å kjøpe en kurv med jordbær, og ble lurt av prisen. Det stod 35 CZK på korgene, så jeg trodde det var prisen. Jammen veide han den og skulle ha 100 CZK (43 NOK) for seks jordbær. Heldigvis var de veldig gode!
Jeg spaserte gjennom gamlebyen, videre opp shoppinggaten Na Příkopě og endte opp inne på den store New Yorker-butikken som ligger i enden av Wenceslas Square. Tre etasjer med masse gøy og billig stasj. For deg som har litt mer å rutte med så ligger designerbutikkene på rekke og rad i gaten Parizska mellom gamlebyen og det jødiske kvarter.
Etter en time på New Yorker, og en full bærepose senere så dro jeg tilbake til hotellet for å sjekke inn. Når jeg kom ut en liten time senere så plasket det ned. Det eneste jeg kom på å gjøre da var å kikke i flere butikker. Praha er kjent for sine crazy godteributikker, og disse finner du i alle gater. Store tønner stappfulle i godis. Ekstra tøft med godtefri i denne byen. Ellers gikk jeg hele Wenceslas (som er full av mindre kjente kjedebutikker som C&A, Van grafs etc.) til jeg kom til kjøpesenteret Palladium.
Palladium har rundt 200 butikker og food court på toppen. Der ble det Pizza Hut som endte opp med å bli en gedigen skuffelse. Overhodet ikke sammenlignbart med Kypros der PIzza Hut er min favoritt. Dette minnet mest om en halvtykk bløt mikropizza, og sikkert det kjipeste måltidet jeg kunne funnet på å spise i Praha.
Den første kvelden ble avsluttet med noen timers jobbing på rommet, og det var godt etter 21 km i beina og mange opplevelser rikere.
London er en by der man kan gjøre de samme tingene om igjen og om igjen. Men hver gang jeg er der så må jeg også sjekke ut noe nytt. Denne gangen stod Peggy Porschen høyt oppe på listen.
Peggy Porschen er en supersøt liten rosa cafe som ligger i Belgravia, et område mellom City of Westminster og Kensington. Kafeen er fra 2003, men det var da noen amerikanske bloggere for fem år siden tilfeldig oppdaget den at den virkelig ble kjent for verden, og dukket opp på alles instagram.
I tillegg til det søte interiøret og eksteriøret så har de også fantastiske kaker. Bakeriet lager bakverk til eventer over hele London, og er blant annet kjent for å ha bakt bryllupskaker til Kate Moss og Stella McCartney, samt levert godbiter til bursdagsfeiringer for Elton John og Anthony Hopkins.
Vi kom frem til kafeen ganske tidlig på formiddagen, men da var det allerede kø utenfor, så vi endte opp med take-away kaker og kaffe. Kafeen er blitt veldig populær, og de har derfor åpnet en større og mer moderne utgave i Chelsea.
Det var ikke mer enn en halvtime å spasere dit fra Belgravia. Vi passerte de eksklusive gatene i området, med sine elegante byresidenser, utenlandske ambassader og elegante hoteller.
Peggy i Belgravia er mye mer sjarmerende enn den i Chelsea, så hvis du har mulighet til å velge så besøk den originale 🙂 På den i Chelsea får du også lunsj og middag, men da må du booke bord. Alt var reservert og utilgjengelig når vi kom frem.
Chelsea er også et veldig koselig område i den britiske hovedstaden med små sjarmerende mursteinshus innredet med butikker og spisesteder. Her vil jo bo neste gang jeg skal til London. Fra Chelsea har du også gåavstand til Kensington Gardens, en av de kongelige hagene der du også finner Dianas memorial.
I Chelsea ligger også The Ivy. Det er flere Ivy i London, men den i Chelsea er den som alltid gjør mest ut av julen, og i år var temaet Narnia. De har til og med sin egen Mr. Tumnus som jobber i restauranten.
Etter en koselig runde i Chelsea tok vi metroen til Tottenham Court Road og var klare for shopping i Oxford. Fullstendig kaos der på en lørdag før jul. Måtte innom de obligatoriske: Topshop, New Look og Primark, men det ble rett og slett for mye folk. Fant også den store Victoria Secret-butikken i New Bond street, men der var det også fullstendig overbefolket så jeg fikk bare rasket med meg noe uten å ha prøvd det. Halvparten var mislykket, men jeg fant verdens beste truser så de skulle jeg kjøpt flere av.
Etter å ha gitt opp Oxford Street gikk vi videre ned Regent Street som alltid er helt fantastisk i julen. Derfra fortsatte vi inn i Soho til Carnaby Street. Der var det så stappfullt med mennesker at det faktisk ikke var mulig å komme seg fremover så vi måtte bare gi opp og dra ut igjen på Regent.
Vi hadde booket bord til Afternoon Tea på Fortnum & Mason, og på veien dit tok vi turen innom Piccadilly Circus for å kjenne på stemningen og nyte lysene. Vi dro også innom Victoria Beckham-butikken i Dover Street, men den var skuffende i år uten julepynt og vindusutstilling. Så nesten ut som et museum fra utsiden. Etterpå så jeg på instagram at hun hadde fått opp juletreet, så vi var nok litt for tidlig ute.
Veldig hyggelig å komme frem til et varehus som var dekket av røde julelys. Fortnum & Mason er et av de eldste og mest eksklusive varehusene i London, og har faktisk vært åpent helt siden 1707.
Det ligger like ved det berømte Ritz Hotel på Piccadilly. Her finner du utrolig mye god te, fine serviser og fantastisk julepynt. Du finner også den berømte Jubilee Tea Salon der vi hadde booket bord til afternoon tea.
Tesalongen ligger på toppen av varehuset, og er helt nydelig, gjennomført i turkis og gullfarget interiør. Her får du også fantastisk god svart te med jordbær eller tranebær. Jeg anbefaler begge to, jeg drakk en hel kanne alene.
Du kan velge mellom salt eller søt afternoon tea-mat, og i tillegg hadde de vegetaralternativ. Hilde og jeg hadde vegetar og vi fikk veldig gode smørbrød med ulike grønnsaker, pureer og andre gode vegetarpålegg. Vi fikk også varme og gode scones med lemon curd, men kakene skuffet. De var finere å se på enn de smakte godt.
Til deg som lurer på hva afternoon tea koster; på sånne steder i London er det dessverre ganske dyrt. Man kan få afternoon tea over alt, men på slike ærverdige steder så betaler man også for lokalet, servicen og hele opplevelsen. Du må ut med tusen kroner hvis du skal ha et champagneglass inkludert.
På veien hjem valgte vi å droppe metroen, og heller gå tilbake for nyte så mye vi kunne av det juledekorerte London. Det er helt magisk på kveldstid.
Vi startet ned Piccadilly til Picadilly Circus og fortsatte videre over Leicester Square. Der var det julemarked og selvfølgelig veldig opplyst siden det er byens musikalområde- og nattelivsscene.
Vi passerte også Seven Dials – det mest berømte veikrysset i London. Det ligger ved Covent Garden og er kjennetegnet ved at syv gater møtes i den lille rundkjøringen.
Vi endte opp ved juletreet i Covent Garden (som faktisk er ekte) før vi dro hjem og avsluttet en fin dag med snacks og hygge i leiligheten.
Siste dagen fikk vi tid til å dra innom Camden Market før vi satte kursen mot flyplassen. Det lå i gåavstand fra leiligheten så vi spaserte bort på tretti minutter.
Camden er et helt annet område enn Chelsea, Picadilly og Covent Garden. Her er det mer bohem, mer shabby, og lite som minner om luksusen på Fortnum & Mason. Du ser det på folkene, butikkene, bygningene og prisene. Allikevel er det et veldig kult område som er verdt å besøke.
Vi ankom først Camden Town som egentlig er min favoritt med utrolig mange artige og rare butikker der du kan finne mye gøy til en billig penge. Rett etter Camden Town ligger Camden Market.
Generelt er dette et utrolig fascinerende gatemarked med over tusen boder som selger klær, musikk, kunst og mat. Her kan du gå rundt i timevis og lete etter skjulte skatter og smake på mat fra verden over. I november og desember er nok London litt mer overfylt enn vanlig, for jeg har aldri sett så mange mennesker på en gang på markedet i Camden. På sommeren er det helt topp!
Flyturen hjem med Ryanair gikk over all forventning, og vi landet på Gardermoen tretti minutter tidligere enn forventet, full av nye inntrykk og klar for enda mer julestemning i Norge 🙂
Jeg gleder meg til å finne ut hva Sirkus Haktorson finner på i 2020!
Jeg elsker London! I julen er byen om mulig enda mer magisk. I slutten av november var alle tanter og kusiner fra pappa sin side på tur til den britiske hovedstaden. Vi har hatt en årlig julebords-tradisjon i mange år der vi har gått ut og spist på hyggelige steder i Bergen og Oslo. Vi har lenge snakket om London, og i år fikk vi det endelig til. Målet var bare å kose seg, og det gjorde vi virkelig!
Vi bestilte billetter med Norwegian direkte fra Oslo til Gatwick. Vi skulle bo i Fitzrovia så vi tok tog til Victoria Station og tube videre derfra til Goodge station. Toget kostet tjue pund en vei, men var billigere om man hadde kjøpt returbillett. Vi skulle hjem fra Stansted med Ryanair så vi måtte droppe det.
Om du har tenkt å bruke mye lokal transport i London så anbefaler jeg å kjøpe et Oyster Card. Der kan du fylle på en valgfri sum som du kan bruke på alle metroer og busser rundt i London. De trekker to pund og førti pence per tur.
Vi bodde nær Tottenham Court Road og Oxford. Veldig koselig område med alt man trengte av butikker og spisesteder. Leiligheten lå i et ærverdig engelsk bygg og var gigantisk på 150 kvadratmeter med fire soverom, fire bad, kjøkken, sofasalong og spisestue. Vi betalte totalt femten tusen kroner for tre netter så det ble ikke så ille per person når vi var ni stykker.
Silje, mamma og jeg kom først til leiligheten. Vi dro ut for å kjøpe tapas til resten av gjengen kom noen timer senere. Første kvelden ble brukt til å catche up med hverandre og legge planer for neste dag. Utrolig koselig å være på tur med denne fine gjengen 🙂
Etter en deilig croissant-frokost fra et lokalt supermarked så tok vi metroen fra leiligheten til Green Park. Vi spaserte ned til Buckingham Palace og kikket på slottet. Alle hadde vært i London før utenom tante Siv så det var litt kjekt for henne å se Buckingham når vi var i nærheten.
Vi gikk videre til Hyde Park og satte kursen mot en av Londons hovedattraksjoner i julen: Winter Wonderland julemarked. Jeg hadde så gode minner derfra fra jeg var der i 2014, men det var ikke helt den samme opplevelsen nå. Sikkert fordi vi var der i dagslys og det var regnvær og grått i luften.
I Winter Wonderland finner du veldig mange karuseller og matboder med alle slags godsaker. Det finnes også diverse forestillinger du kan se, ulike spisesteder du kan slå deg ned på og flere skøytebaner du kan få trimmet deg litt på.
Markedet har også noen håndverksboder som selger julekuler, ullgensere, paraplyer og votter. Vi var der på dagtid, men når vi skulle gå så begynte det å skumre, og da er lysene mye finere. Winter Wonderland er absolutt koseligst etter mørkets frembrudd.
Vi prøvde en berg- og dalbane som var ganske heftig. Utrolig lenge siden sist, så det var gøy å kjenne litt adrenalin i kroppen igjen. Litt masse snurring så vi kom sjanglende av alle sammen 🙂
Ellers spaserte vi rundt og koste oss med brente nøtter, engelsk fudge, nederlandske minipannekaker og varm kakao med krem.
Det beste med markedet var Cedar and Spruce, et veldig koselig serveringssted med bålpanne og enkle retter som fish and chips og cæsarsalat. Dagens lunsj ble der.
Der var det godt å varme seg over bålet etter flere timer ute i kulden. Selv om det var fem varmegrader så blir man fort kald når man siger rundt.
Etter noen timer på julemarkedet tok vi metroen til den andre siden av elven og besøkte The Shard, London- og EUs høyeste bygning på 310 meter. Vi betalte tjuesju pund for den billigste billetten som kun inkluderte heisene opp. Man tar to heiser, deretter går man noen få trappeetasjer opp til toppen.
Der kommer man opp til den mest fantastiske panoramautsikten over London. Verdt pengene om du ønsker å få et overblikk over byen, og samtidig nyte alle lysene fra Londons utallige bygninger.
Det var også mulig å inkludere et champagneglass for femten pund ekstra, eller kjøpe noe i baren på toppen. Det finnes også flere restauranter i bygget, men her må man booke bord på forhånd.
Etter å ha besøkt The Shard dro vi tilbake til leiligheten for å dusje og kle oss til julebordsmiddagen. Mamma hadde booket bord på The Ivy Club i Covent Garden. Superkoselig sted med veldig god service.
Forretten var fantastisk med burrata mozzarella, men vegetarmiddag var de ikke fullt så gode på.
De andre var heller ikke superfornøyd med hovedretten som var biff med pommes frites og spinat, men kvelden ble kjempekoselig. Vi lo og koste oss, akkurat sånn et julebord skal være 🙂
Kongeslottet i Madrid, Palacio Real, er en imponerende og stor bygning fra det 17. århundret. Arkitektonisk er slottet en blanding av barokk og klassisisme som ligger like ved Almudena-katedralen. Området rundt bygget er superfint med fontener, skulpturer og den flotte parken Campo del Moro.
På vår siste dag i Madrid var været dårlig, og køen var endelig kort nok til at vi fikk sett slottet. Vi var på plass ti minutter før åpning og ble stående i cirka tretti minutter i kø før vi kom inn.
Relativt stiv pris på tolv euro per person for inngang. Om du er glad i arkitektur og interiør så er det verdt pengene. Overdådig og ærverdig.
Et obligatorisk bilde foran kongefamilien – disse har jeg fulgt mange år i mamma sine Se & Hør…haha 🙂
Vi fikk gå gjennom utrolig mange rom, men de aller fleste hadde fotoforbud. Jeg klarte å snike meg til et par bilder når vaktene så bort, men fikk også klar beskjed bare de så mobilen ute av lommen at det ikke var akseptert. Litt usikker på hva de var redde for. Mye marmor, gull, fløyel og lysekroner preget innsiden av slottet.
Utrolig flott i spisesalen, men det er sikkert litt slitsomt å være på fest der 🙂
Været denne dagen var preget av regn og vind, så vi koste oss med nydelig frokost på Cafe del Oriente. Jeg hadde ciabatta med ferskpressede tomater og eggerøre, veldig godt. Superfint sted med bra service, nydelig frokost, og sikkert veldig bra lunsj. Hadde lett gått hit igjen!
Vi satt der til regnet ga seg og gikk deretter gjennom slottsparken til vi kom til Tempio de Debod som skal være nydelig i solnedgang. Denne dagen var det virkelig ikke noe spesielt. Jeg hadde heldigvis valgt bukse og langermet, men jeg hadde kun sandaler på beina så jeg holdt på å fryse ihjel. Utrolig hvor temperaturen endret seg – fra 25 grader og sol den ene dagen, til 10 grader og regn den neste.
Vi fant etter hvert bysenteret Principe Pio så jeg fikk kjøpt meg en ullgenser. Da kom været seg så vi fikk et par timer med sol. De brukte vi til å spasere til Plaza de Dos Mayor som er kjent for utesteder og barer. Dessverre så var hele området under construction og ikke noe å se. Vi dro derfor opp til den koselige kafebaren Ojala som lå i nærheten.
Denne anbefales virkelig! Fantastisk lunsjmeny og supergode lemonades på dagtid, og beach party i kjelleren på kveldstid. Elsket stedet og hele området som så ut til å ha mange hyggelige matsteder. Litt mer hipt og trendy a la Grunerløkka kanskje.
Calle Fuencarral gikk vi også, der var det vanvittig mange butikker som vi ikke fant på Gran Via. Mindre og mer ukjente, men det er alltid kjekt med noe man ikke finner over alt. Vi fortsatte til Madrids dyreste gate Serrano, men på siste etappe begynte det å bøtte ned, og vi løp i skjul på restaurant LaMucca. Etter middagen hadde jeg lyst å sjekke prisen på drømmevesken fra Gucci, så vi gikk de 700 meterne ned til butikken etter det, men holdt på å fryse oss splitt ihjel. Skalv og bannet om hverandre, det var nok litt av et syn. I tillegg var vesken like dyr som hjemme. Da var det ikke annet å gjøre enn å praie en taxi til hotellet, ta en god varm dusj, kle på oss mer og gjøre oss klar for siste kveld i den spanske hovedstaden.
Vi gikk 1 km og kom til Gourmet Experience, som er et trendy supermarked/tapasbar i niende etasje av El Corte Ingles i Gran Via. Her hadde vi oss et glass cava sammen med de lokale og nøt utsikten over Gran Via. Vi avsluttet kvelden med en daiquiri på koselige Jardin Secreto.
Tusen takk for en kjempefin tur Trude, veldig bra selskap i en superfin by som jeg virkelig kan anbefale! Jeg hadde valgt Madrid over Barcelona any day 🙂
Siden vi hadde vært ute kvelden før, så sov vi et par timer lenger denne dagen. Det betydde at vi endelig kunne være litt spanjoler (lunsj klokken 14.30 og middag 21.30). Det er helt håpløst å spise lunsj rundt 12 i Madrid – da får man bare tak i frokost. Dette skulle bli turens fineste dag så jeg dro ut i skjørt og singlet. Vi fikk nydelig temperatur med sol og 25 grader.
Vi dro rett til slottet, men der var køen så lang at vi bestemte oss for å prøve igjen dagen etter.
Vi dro innom Puerta Del Sol, der byens hovedgater møtes, og klarte å få oss en ny handlepose å dra på. Dette er et slags torg med nydelig arkitektur, mange mennesker og flere butikker. Veien til shoppinggaten Gran Via er kort herfra.
Etter en liten runde på Puerta del Sol så satte vi kursen mot Retiro-parken. På veien dit stoppet vi på en fantastisk takterasse – Circulo des Bellas Artes. Det kostet fem euro å ta heisen opp til toppen, men det var virkelig verdt pengene. Turens høydepunkt!
Der var det bord, solsenger, drinker og tapas. Utrolig koselig, og helt nydelig i solskinn med utsikt over hele Madrid.
Vi fikk turens beste mat her – en enorm tapastallerken med oster, tørket frukt, nøtter, grissini og toast med ferskpresset tomat. Yummi!
Rooftoppen var helt full denne fine sommerdagen – ikke en eneste solseng å oppspore 🙂 Dette stedet må du virkelig besøke når du skal til Madrid! Tipper det er superfint på kveldstid om sommeren også.
Utsikt fra toppen!
Vi koste oss i flere timer på toppen før vi satte kursen mot den berømte Buen Retiro-parken.
Retiro-parken i Madrid er byens største park og brer seg utover et større areal med grøntområder, bygninger og dammer. Parken ble grunnlagt av Felipe IV, og var tidligere et avslappingssted for kongelige. I 1868 ble parken åpnet for alle, og har siden den gang vært et av høydepunktene for et besøk til Marid.
Parken har monumenter, innsjøer, utleie av robåter, kafeer, isbarer og et nydelig lite krystallpalass som huser et kunstmuseum. I dag drar lokale innbyggere og besøkende hit for å slappe av under trærne, sitte på en benk, spise på en kafé, eller kanskje ta seg en liten rotur med en av båtene som er til leie.
Madrid er kjent som byen for kunst og kultur, med noen av verdens viktigste museer samlet ved kunsttriangelet Paseo del Arte. Vi droppet det og kjøpte oss is i parken i stedet. Satte oss på Alfonso-monumentet med utsikt over vannet og koste oss i solsteiken.
Palacio de Cristal ligger ved en liten innsjø og inneholder et lite kunstmuseum.
Fra parken gikk vi tilbake til Plaza Mayor og nøt solen i flere timer på en bar der.
Mayor er et perfekt sted for en drink og people watching. Maten ville jeg kanskje spist et annet sted.
Midt i sentrum ligger Mercado de San Miguel, et inspirerende og travelt matmarked som også tilbyr små tapasretter og vin. Etter en kjapp dusj og skifte bestemte vi oss for å spise der.
Yrende liv, men mye rart og lite vegetar så vi endte opp på en italiensk restaurant som en blogger hadde anbefalt og fikk kjempegod pizza der. Begge var meget fornøyde med det.
Ingenting å si på utvalget av godsaker i Madrid 🙂
Vi gikk forbi Joy Eslava og kinobaren Sala Equis på vei tilbake til rommet. Joy Eslava er barens andre store nattklubb, på linje med Kapital. Vi fikk dessverre ikke sjekket den ut fordi den åpnet så sent.
Sala Equis er en koselig avslappet kinobar. De viser to filmer per kveld, og så betaler du for drikken. Veldig avslappet og laid-back 🙂
Vi var så heldige å være i Madrid på nasjonaldagen. Det visste vi ikke før vi var på vei til Plaza de Cibeles for å se utsikten over den spanske hovedstaden. Der ble vi møtt med utallige flygerformasjoner fra The Spanish Airforce som fløy i puljer over det flotte bygget.
Nasjonaldagen til Spania er den dagen Columbus ankom Amerika – 12. oktober 1492. I mange andre land kalles dagen Columbus Day. 12. oktober ble offisiell nasjonaldag i Spania i 1918, men det var ikke før i 1981 spanjolene begynte å feire den, og dagen fikk navnet Fiesta Nacional.
På TV om kvelden så vi på nyhetene at det vært en stor militær prosesjon som gikk fra sentrum av Madrid til Plaza de Colon. Soldater marsjerte foran kongefamilien, og Spanias største flagg ble hevet. Utrolig kjipt å gå glipp av det når vi var så nær!
Heldigvis fikk vi med oss utsikten fra toppen av Cibelo. Vi betalte kun tre euro for å ta trappene til toppen. Det var også mulig å komme seg opp med heis til samme pris. Etter utsikten spiste vi lunsj i den tilhørende kafeen. Ikke gjør det! Jeg fikk et tørt brød med noen ostebiter inni (ingen tilbehør – kun tørt brød og noen få ostekuber) og Trude en stiv iskald omelett av potet og løk. Det ble siste gang vi satte oss ned et sted uten å google først.
Etter den kulturelle opplevelsen i Cibelo-tårnet dro vi på shopping. Bare en liten kilometer fra Cibelo ligger den største shoppinggaten i Madrid; Gran Via. Her finnes enorme utgaver av kjedebutikker som Primark, Zara, Bershka, og selvfølgelig spanske El Corte Ingles. Den spanske hovedstaden imponerte stort på shoppingfronten – jeg endte opp med nye jakker, sko, bluser og gensere. Veldig gøy!
Man fant selvfølgelig også offisielle Real Madrid Merchandise-butikker flere steder i byen. Etter en runde i Gran Via bestemte vi oss for å sikre oss et bra måltid, og dro derfor til Hard Rock Cafe. Så trist som det enn høres ut så ble det turens til da beste måltid – mac&cheese. Etter mye om og men, og flere bønner om å få sitte ute (argumentet var at vårt land var så kaldt at vi aldri fikk være ute…haha) så klarte de endelig å skvise oss inn på et bord ute. To lykkelige nordboere satt og koste seg i solen med supergod mat og drikke.
Hard Rock var ganske langt fra hotellet så vi endte opp med å ta taxi tilbake for å gjøre oss klar til å gå ut. Taxien var billig, vi betalte kun ti euro for fire kilometer. Dusjet og stelte oss og var klar for å teste ut utelivet i Madrid. Det begynte å regne mens vi var på rommet, men temperaturen var fremdeles grei, og når vi var klare til å dra ut så hadde det heldigvis lettet.
Til tross for at vi mistet feiringen av nasjonaldagen på dagtid så fikk vi med oss litt celebrations på kvelden. I Madrid lokker nattelivet med alt fra livlige puber, tapasbarer og gode restauranter, til flamenco, store nattklubber og diskoteker.
Vi koste oss med cava og drinker på den hyggelige baren Cocktail 47 som ligger i tapasgaten Calle Baja. Anbefaler virkelig strawberry daiquirien der! Syns også det var gøy at vi fikk smågodt som snacks til drinkene. Vi betalte ni euro per drink så spesielt billig var det ikke. Madrid har utrolig mange små og koselige barer der det bare er plass til 20-30 mennesker. Det er helt vanlig å drikke cava og snacke på diverse tapasretter. Gjerne rundt midnatt.
Etter å ha spasert litt i Calle Baja dro vi videre til Calle Las Huertas. Der finner man mange skjulte uteplasser bak små lukkede dører. Innkastere står i kø i gatene for å lokke deg inn, det ene tilbudet mer interessant enn det andre. Vi endte opp et sted som het Manama, helt greit med R&B musikk. Akkurat som i Ayia Napa så betaler man inngang og får inkludert en, to, tre drinker etter hvor mye man betaler i døren.
Derfra tok vi taxi til Kapital som er en av de sykeste nattklubbene i Europa. Syv etasjer og syv ulike rom med hver sin stil og musikksjanger. Moet bar, house, trance, hiphop, R&B, lounge og toppetasjen med matservering.
Det kostet 25 euro å komme inn på Kapital, som sammen med Joy Eslava er Madrids største nattklubber. Her er åpningstiden 01-06 og vi fikk full nasjonaldagsfeiring med performance og nasjonalsang fra scenen.
En superfin dag i Madrid som jeg kommer til å leve lenge på 🙂
