Du har sikkert sett mange eventyrlige instabilder fra Positano. Den sjarmerende lille byen på Amalfikysten er kjent som verdens eneste loddrette by, og har blitt en storfavoritt hos reisende verden over. Fargerike hus, dramatisk landskap og turkisblått hav kjennetegner Positano.
Byen har lenge stått på reiseplanen, men etter at Positano ble så kjent blant bloggere så er prisnivået blitt helt vanvittig. Det var derfor vi valgte å bo i Sorrento og dra på dagstur til Positano.
Vi tok båt fra Sorrento via Capri til Positano. Turen tok cirka nitti minutter. Er det en ting Positano er så er det utrolig sjarmerende! Husene som ligger tett i tett oppover klippene er virkelig et syn, og det er kanskje turens visuelt fineste sted. Men dessverre så er den lille byen blitt veldig overbefolket, og det var stappfullt både på stranden, i gatene og på spisestedene.
Vi startet med en liten gåtur i solsteken langs stranden Spiaggia Grande som er hovedstranden. Kanskje den fineste stranden på turen vår? Litt steiner, men allikevel en ganske stor og lang strand i forhold til mange andre steder. Her ligger restaurantene og beach barene tett.
På dette strekket finner du også den koselige restauranten Chez Black, og Rada Restaurant som er anbefalt for solnedgang. I Positano er det nok lurt å booke bord for det var veldig fullt over alt. Vi fikk ikke spise der vi ønsket fordi vi ikke hadde booket.
En liten gåtur unna Spiaggia Grande finner du to mindre strender som heter Fornillo og Arienzo. Vi fikk bare sett Fornillo på kveldstid så jeg er usikker på om den er like crowded som hovedstranden. Kanskje verdt å sjekke ut?
Etter en liten runde nede ved sjøen begynte vi å sige oppover de bratte gatene til sentrum av Positano. Det er en fascinerende by som er bygget i høyden, med ekstremt smale og svingete veier oppover. Det starter med en kirke og fortsetter oppover med små koselige butikker på hver sin side av de trange gatene. Der finner du linklær med sitronmotiv og mye fargerik kunst.
Prisnivået i butikkene var høyt så vi holdt oss til window shopping. Når vi hadde gått noen timer oppover i høyden så snublet vi plutselig rett på Cafe Positano, en koselig fortauskafe med en fantastisk utsikt ned på Spiaggia Grande. Vi var sultne så det var herlig med en liten pitstop her.
Vi spiste fruktsalat og pasta – helt grei mat, men ikke fantastisk. Utsikten derimot, ubeskrivelig.
Veien ned igjen til squaren gikk fort, og vi fikk med oss en fantastisk solnedgang fra den andre siden. Det var ganske kjapt å finne veien opp til Hotel Marincanto der du finner en av de fineste utsiktene mot den loddrette byen.
Nydelig <3
Vi avsluttet kvelden i Positano med sitronsorbet servert i sitronskall (spesialitet og nam nam) og denne nydelige utsikten over byen 🙂
Utrolig nok så fikk vi sett så og si hele byen på en ettermiddag. Den er sjarmerende, men liten. Fra høyden går det buss tilbake til Sorrento (siste båt gikk rundt klokken syv), men den anbefales virkelig ikke. Det tror jeg er en av de verste opplevelsene i mitt liv. En hel time med tortur. Bekmørkt ute, følelsen av null kontroll, verdens sykeste krappeste svinger, og en stappfull buss som gjorde at vi måtte stå i midtgangen og stivholde oss i alt vi kunne få tak i. Slengt fra side til side, kvalm hele turen, og livredd for å måtte kaste opp over alle folkene. Prisen på to euro og nitti cent var virkelig ingen trøst.
Med en gang jeg så antydning til å kjenne meg igjen i Sorrento så kastet jeg meg over stoppknappen. Aldri har det vært bedre å komme seg av en buss. Vi overlevde, og det uten å kaste opp – takk og lov.
