Dette er faktisk første gang jeg har gjort – tatt med meg PC-en, booket en restplass, og bare dratt. Jeg trengte det. Etter måneder med intens jobbing og en påskeferie som var mer sosialt maraton enn avslapning, ble jeg syk, og kroppen sa nesten stopp. Jeg følte meg tung, sliten, trøtt og tom. Det eneste som kunne hjelpe var sol i ansiktet og å komme seg litt bort fra rutiner.
Flybilletten kostet meg bare en tusenlapp. Sesongen hadde så vidt begynt på Mallorca, og hotellprisene var overraskende lave i starten av mai – så jeg unnet meg litt luksus. Et hotell med co-working-område og sunn frokost inkludert som virket perfekt for å kombinere jobb og hvile.
Da jeg besøkte Mallorca i 2022, ble jeg egentlig ganske skuffet. Alcudia føltes som en turistmaskin med gjørmete strand, og Sóller var så overbefolket at jeg ikke engang fikk sitteplass på verken restauranter eller den ikoniske trikken. Men én ting satt igjen: jeg likte Palma, og jeg elsket Calvia. Derfor visste jeg at det var der jeg måtte bo denne gangen.
Her er strendene nydelige, vannet krystallklart, kaféene moderne og fulle av digge vegetarretter. Det er butikker og liv, ikke bare turistsjapper, men steder jeg faktisk liker å handle. Denne gangen bodde jeg perfekt til, midt mellom Calvia Beach og Son Matias, på Cooks Club.
Hotellet hadde sine fordeler og ulemper. Rommet var fint og jeg fikk til og med havutsikt uten å betale for det. Dusjen var fantastisk, sengen god, putene myke og wifi stabilt. Men pappveggene gjorde at jeg sov med ørepropper den første helgen så jeg tipper det kan bli litt slitsomt i høysesong.
Balkongen var sliten og bassenget langt mindre glamorøst enn på bildene, med flekkete solsenger og null servering. Vegetarmenyen jeg hadde gledet meg til, var fjernet og erstattet med tunge kjøttretter, så jeg spiste bare én lunsj der. Det var også noen irriterende småting som at jeg måtte betale ti euro i kontanter som depositum for et basseng-håndkle (og det kostet seks euro i gebyr å ta ut disse pengene), og at solsengene var stengt med bånd før klokken ti, slik at jeg ikke kunne nyte morgensolen ute før jobb.
Likevel var standarden høyere enn hoteller jeg vanligvis har mulighet til å bo på, og jeg slappet skikkelig av på dette hotellet. Frokosten var så god at jeg faktisk spiste den hver dag, til tross for at jeg vanligvis aldri benytter meg av hotellfrokost. Havregrøt, yoghurt, frukt, omelett og avokado-toast gjorde at jeg gledet meg til morgenen.
Hverdagen fikk jeg til å fungere overraskende bra. Hotellets lille treningsrom hadde havutsikt, og kabelstativet reddet styrkeøktene mine.
Jeg fikk også gjennomført to løpeturer tidlig om morgenen langs kysten fra hotellet til Nikki Beach og videre gjennom Son Matias og Palmanova – seks kilometer i fantastisk landskap. Formen var på bunn etter halvannet år uten løping, men det føltes lettere å starte her enn hjemme i Norge.
Lunsjene derimot ble best utenfor hotellrestauranten. Jeg spiste noen dager fra kjøleskapet på rommet, men to dager dro jeg ned på strandpromenaden og koste meg med en litt lengre lunsj i solen. Calvia House ble favoritten, en nydelig liten restaurant på Son Mathias-stranden med bord i solen, og deilige salater og juicer på menyen.
Etter at jeg hadde logget av for dagen testet jeg også flere andre steder for middag.
Madame Cabra som ligger i La Vila-shoppingkomplekset på oppsiden av byen hadde fantastisk god og billig pizza. Her var det også mye annet spennende på menyen, inkludert brunsj som jeg ikke fikk testet. Jeg spiste også kaktus-taco på Mextial, spennende konsept men den ble ødelagt av for mye løk for min del.
Utenom Il Tano som var et litt kjipt sted å sitte (selv om pastaen var helt OK), så likte jeg veldig godt The Olive Tree. Koselig sted på stranden, og jeg fikk en nydelig blomkålrett til middag.
Jeg må også nevne Plaza Emporiyum, som ikke er noe spesielt fint sted, men mer en stor square med ulike food stalls der folk møtes for å drikke eller se fotball. Der fikk jeg den beste pistasj-isen jeg noen gang har smakt, hjemmelaget i ordentlig gusjen grønnfarge med ekte pistasj, yum!
Det var før sesongen så Calvia Beach var stengt og de holdt på med forberedelser til åpning. Det gjorde ingenting siden jeg jobbet på dagtid og ikke kunne gå på stranden (det var også for kaldt), men om jeg hadde hatt ferie så hadde jeg blitt litt skuffet. Zhero Boat House som jeg koste meg max på her i 2022 var helt jevnet med jorden, og det var flere andre kafeer og restauranter som også holdt på med oppussing.
Son Mathias og Palmanova-strendene var åpne, og det var noen folk som våget seg på stranden, til tross for at været i denne perioden ikke var så veldig imponerende.
Men det var sol hver dag, og det betydde mye. Jeg hadde kun en fridag, en søndag, og da var det nydelig med 22-23 grader og vindstille på bassenget. Etter to dager ble det et stort temperaturdropp og en del overskyet med temperaturer rundt 17-18 grader resten av uken. Kveldene var kalde med rundt 12 grader så det ble bukse og jakke.
Dagene var allikevel stort sett fine og solrike og det gikk an å sitte ute og jobbe noen timer.
Det var også et stort co-working område med nydelig sjøutsikt som jeg benyttet meg litt av. Der var det fredelig og stille. Teams-møtene tok jeg på rommet, som hadde et praktisk skrivebord og stol.
Magaluf, som ligger rett ved Son Matias, overrasket meg også. Party-gaten hadde mye liv allerede i mai og virket bedre enn Ayia Napa, med en miks av engelske turister og fransk og tysk publikum på de mer sofistikerte stedene. Ikke noe for meg, og enkelt å unngå om man ønsker det. Nikki Beach syntes jeg ikke var verdt hypen – altfor party og altfor dyrt, og ulikt fra andre Nikki Beach jeg har vært på.
Jeg fikk også shoppet. I butikken Dakota fant jeg endelig shortser, jeans, bluser og bodyer i stilen jeg liker, noe jeg nesten aldri finner hjemme.
Jeg var for det meste på hotellet og holdt meg i nærområdet på kveldene, men tre ettermiddager dro jeg på noen små utflykter. Det ble båthavnen i Puerto Portals og Illetes, Santa Ponsa og Port d’Antratx og siste kveld i hovedstaden Palma.
Fra hotellet til den kjente båthavnen Puerto Portals var det rett over fem kilometer. Det var en ganske kjedelig vei langs hovedveien, men det var fint fortau å gå på.
Puerto Portals er Mallorcas mest eksklusive marina og et sted som minner litt om Puerto Banús i Marbella – bare i en litt mindre og mer intim skala.
Her ligger luksusyachter side om side, og promenaden er fylt med designbutikker, elegante restauranter og chic barer.
Her ligger også den berømte kafeen Capuccino, som finnes flere steder i verden.
I nærheten av marinaen, men samtidig skjermet nok til at du får følelsen av å være i en egen liten oase, fant jeg en lekker beach club som het UM Beach House. Stilen var bohemsk og naturlig, med solsenger i treverk, beige og grønne tekstiler, grønne planter og små detaljer som gjorde at alt føles harmonisk og gjennomført.
Her var det også bord helt i vannkanten som så helt magisk ut for en lunsj eller middag.
Derfra fortsatte jeg videre langs hovedveien i fem kilometer til, til jeg kom til Illetes, som skulle være en liten perle på sørvestkysten av Mallorca. Her ligger små strender og lune bukter med krystallklart vann i turkise nyanser, omgitt av pinjetrær og hvite klipper. Det føles mer intimt og eksklusivt enn de store turiststrendene, men ble dessverre altfor lite til at jeg kunne bodd her. Jeg tror det må være veldig øde her på kveldene, og dårlig utvalg i restauranter og butikker utenom det som er tilknyttet de fine hotellene.
Hovedattraksjonen her var Puro Beach, som skal være en av de mest elegante strandklubbene på Mallorca, og gir hele området en internasjonal og sofistikert stemning. Klubben ligger dramatisk plassert på en liten klippe med utsikt over havet, og det er mange trapper ned til selve klubben. Stilen er ren og moderne med hvite solsenger, parasoller og loungemøbler som står i kontrast til det dypblå Middelhavet. Jeg var ganske sliten når jeg kom hit, så denne smoothien smakte helt himmelsk, og jeg utnyttet den siste soltimen ved vannet her. Stive priser, men absolutt verdt det!
Stoppet på Puro ga motivasjon til å fortsette litt til, men jeg var sliten da jeg ankom Puerto Pi-shoppingsenteret fem kilometer senere.
På veien dit passerte jeg Cala Major, som dessverre ble en stor skuffelse for meg. Stranden var tettpakket, og langs promenaden lå det en rekke restauranter som virket hastig oppsatt for å fange turister – plastmøbler, voksduker og en litt jalla-følelse som gjorde hele området lite innbydende. Cala Major føltes rett og slett som et sted der alt var gjort raskt for å tjene penger på sommergjester, uten sjel eller karakter. Puerto Pi-senteret forlot jeg også ganske raskt, der var det bare kjedebutikker.
Jeg brukte en solrik ettermiddag på å ta buss til Santa Ponsa og Port d’Andratx. Santa Ponsa var en gedigen skuffelse, helt dødt med stengte restauranter og butikker, der det eneste fine var stranden. De eneste to restaurantene som virket bra var stengt og når jeg spurte i området så svarte de: because we have no people (som i turister), noe som ikke så helt sant ut, men etter erfaring fra Ayia Napa så er det sånn de sier HVERT år (“alt var bedre før”). Jeg forlot Santa Ponsa allerede etter litt over en time.
Port d’Andratx var koseligere, en liten havn med mye hyggelige restauranter enn de jeg fant i Santa Ponsa, men heller ikke verdt turen. Jeg endte med å ta taxi hjem, og lærte at taxi er både billigere og mer praktisk enn Uber – og definitivt bedre enn å kaste bort en solrik ettermiddag på buss.
Palma derimot er helt annerledes og virkelig verdt turen. Det går buss hver halvtime fra Magaluf og den tar 45 minutter til sentrum. Litt slitsomt med mange stopp på veien, men det går greit og koster typ to euro. Jeg gikk av på Plaza Major, som er det perfekte stedet å starte. Da kommer du rett inn i kjernen til gamlebyen og her finner du mange gode kafeer og restauranter.
I tillegg ligger det meste av shopping her: flere kjedebutikker, men også mange andre frittstående. Jeg spaserte inn i gamlebyen og fant Cappuccino Café med sin nydelige bakgård. Denne er mye finere enn den i Puerto Portals selv om den ligger ved vannet.
Videre fant jeg Fika Farina og fikk servert en av de beste kanelbollene jeg har smakt. Palma satser stort på kanelboller, og det er flere ulike bakerier med dette. Kanskje et tegn på mange skandinaver i byen?
Videre gikk jeg nedover Jaime og Passeig des Born for å kikke litt i butikkene der, og endte ved havnen, katedralen og til slutt i Santa Catalina og La Fabrica, områdene med de beste kaféene og restaurantene.
Ved katedralen kan du krysse gaten og komme over til havnesiden. Da finner du det beste stedet i byen der du kan se solnedgangen; fra restauranten Mar de Nudos og skybaren Sky Nudos.
Denne turen ble akkurat det jeg trengte. Jeg fikk ro, sol i trynet når den tittet frem, trening, god mat og utsikt.
Og kanskje viktigst: en påminnelse om at det faktisk går an å bare dra. Å åpne laptop-en et annet sted kan være nok til å føle seg litt lettere igjen.