Velkommen til Istanbul – en by hvor øst møter vest, og hvor historiske moskeer og sjarmerende smug smelter sammen med hippe kafeer, luksuriøse takterrasser og glitrende utsikt over Bosporos. Lukten av tyrkisk kaffe og baklava blander seg med lyden av båter som krysser stredet, mens byen inviterer deg til å utforske både dens skjulte smug og ikoniske landemerker. Istanbul er ikke bare et reisemål – den er en smeltedigel av historie, kultur og moderne livsstil, hvor gamle tradisjoner møter et pulserende urbant miljø.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den siste helgen i mai dro Trude, Thea og jeg til Istanbul. Tre hele dager med sightseeing, solskinn, shopping, gode matopplevelser og godt selskap gjorde dette til en uforglemmelig tur. Vi fløy direkte fra Oslo med Norwegian, og møttes på utenlandsterminalen på Gardermoen der de kom fra Stord. Flyturen på tre og en halv time direkte med Norwegian gikk overraskende greit, og ankomsten i Istanbul gikk raskt – etter tretti minutter i passkontrollen stod bagasjen og ventet på oss.

Vi hadde forhåndsbestilt transport, noe som var gull på en gigantisk flyplass hvor det var hundrevis av transportfirmaer å velge mellom. Bilen vi fikk var stor, men med røyklukt og defekte setebelter, samt en sjåfør som kjørte som en gal, var det ganske ubehagelig. Sjåførene kjører nesten inn i hverandre og kutter svinger hele tiden, så vi var glade når vi var trygt fremme på hotellet.

Vi hadde booket tremannsrom på Piya Sport Hotell til under seks tusen kroner for fire netter. Rommet var stort, med tre senger ved siden av hverandre og et bra bad med deilig dusj. Det hadde også frokost inkludert, på taket der det lå et lite basseng, og treningsrom i kjelleren.

Hotellet lå sentralt i Sultanahmet, hjertet av det historiske Istanbul og selve kjernen av gamlebyen. Mange omtaler Sultanahmet som et levende friluftsmuseum, fordi nesten alle de største severdighetene ligger samlet her innen få minutters gange: Hagia Sofia, den blå moskeen, Topkapi-palasset, Basilica Cistern og Grand Bazaar. Området er veldig turistpreget med mange suvenirbutikker, tehus, tradisjonelle tyrkiske restauranter og hoteller.

På mange måter var det et livlig og greit område å bo i, med gode transportmuligheter, men hadde jeg valgt igjen hadde jeg bodd på andre siden av elven, på Karakoy-siden der de fleste “vanlige” butikkene og de beste restaurantene lå.

Det ble mye transport i byen, da den er så stor at man ikke har sjanse til å gå til alt. Det er flere trikker å velge mellom, men Uber er også veldig lettvint, og billig. Eneste minuset er at man ikke kan betale i appen, så prisene var litt variable til tross for at man får oppgitt en minimums- og maksimumspris. Vi opplevde allikevel at Uber var mye tryggere og mer forutsigbart enn taxi, som plutselig firedoblet prisen.

Vi kom såpass sent frem om kvelden at vi egentlig bare kunne gått og lagt oss, men vi var sultne alle tre, så vi tok oss en liten tur ut i nærområdet på jakt etter noe å spise. Istanbul er en by der man alltid finner noe som er åpent, så det ble sen middag rundt midnatt på Beso Rooftop. Helt greit sted, men maten var dessverre skuffende, med en pizza like tykk som pan pizzaen til Pizza Hut.

Torsdagen startet vi med en tur til Balat, en fargerik del av Istanbul med pastellfargede husfasader, koselige kafeer og smale gater. Selv om du ikke trenger så veldig lang tid her, så synes jeg dette området bød på en mer lokal og ekte stemning enn Sultanahmet og Karakoy, litt mer autentisk og sjarmerende.

Balat er kjent for sin fargetrapp og fargerike paraplygate, og mange kommer hit kun for å rusle rundt og ta bilder. Den berømte fargetrappen var dessverre nesten usynlig, så her er det tydelig at redigering har spilt en stor rolle på alle bildene man finner på Instagram.      

Paraplygaten var stengt igjen med et bånd, og man fikk kun lov til å komme inn dersom man kjøpte noe på kafeene der. De hadde allikevel sikret seg med en fotograf utenfor sperrebåndet som du kunne betale for å ta bilde av deg foran paraplyene. Det droppet vi, hehe.

Kort oppsummert så vil jeg si at Balat er Istanbuls fargerike, bohemske og autentiske perle – perfekt hvis du liker å oppdage skjulte gater, ta bilder, og nyte en roligere men kreativ atmosfære.

En kjapp Uber-tur tok oss tilbake til Sultanahmet, og Sultanahmetplassen; et grønt og åpent torg mellom Hagia Sofia og Den Blå Moske. Rundt denne plassen finner du alt fra enkle kebabsteder til elegante takterrasser med utsikt over Bosporos og moskeene.

Vi hadde booket lunsj på Seven Hills, som er en berømt rooftop med god utsikt til byens mest kjente moskeer. Dessverre så var den tyrkiske frokosten vi skulle ha over for dagen, og på menyen var det omtrent bare fiskeretter å velge mellom. Mens vi satt og lurte på hva vi skulle gjøre så begynte det å regne og tordne litt, så da bestemte vi oss for å dra. Fortsatt litt lei meg for at vi ikke fikk prøvd tyrkisk frokost, men alternativet vi fant tror jeg var enda bedre.

I samme bygg som Seven Hills lå Hilton-hotellet Yesil Ev med tilhørende restaurant. Det var virkelig en egen liten oase med grøntområder, lekre behagelige møbler og fontene i osmansk stil. Vi fikk en sofasalong og etter hvert skinte solen opp igjen.

Det ble en magisk opplevelse med sol, god mat og en fantastisk pistasj-is, det perfekte stedet å slappe av, og der vi endte opp med å sitte og kose oss i flere timer. Når det er sagt så var det ikke et billig sted. Vi betalte to tusen kroner for oss tre, og det var egentlig en gjenganger på de fleste steder vi spiste og drakk i byen. Vi valgte nok litt mer internasjonale og moderne steder, så hvis man velger mer lokalt og tradisjonelt så finner man nok bedre priser.

Været var litt ustabilt på denne tiden, og langt fra så varmt som vi hadde håpet. Vi blandet mellom å gå med sommerklær og høstklær i forhold til om det var sol eller ikke, og måtte alltid bære på ekstra klær. Stort sett var det fint på dagen, men det var litt kaldt, spesielt når solen forsvant, og kveldene var veldig kalde, jeg hadde ikke med nok klær.

Vi var så glade og fornøyde over hvor varmt og deilig det hadde vært å sitte i Hilton-hagen så da fant vi ut at timingen var god til å ta en cruise på Bosboros-stredet, en aktivitet som jeg tipper alle turister gjør. Vi kjøpte billetter hos en lokal vendor som solgte på gaten til rundt fire hundre kroner for oss tre.

Dessverre ble det overskyet og kaldt på sjøen, så vi fikk ikke helt magien vi håpet på, og to timer ble litt langtekkelig. Utsikten var fortsatt magisk: Sultanahmet og Hagia Sofia som ruvet i bakgrunnen, Dolmabahce-palasset som glitret mot vannet, og de elegante trevillaene som lå tett inntil bredden. Bosporos-broene spente seg over sundet som glitrende bånd, og minnet deg på du befant deg mellom Europa og Asia – samtidig.

Etter cruiset dro vi tilbake på rommet, slappet av noen timer, og fikset oss til kvelden. Vi hadde booket bord på Cecconis, en hyggelig italiensk restaurant med nydelig mat og stemningsfullt opplyst uteområde.

Etterpå tok vi en tur gjennom Istiklal Street, den mest ikoniske gågaten i Istanbul, som strekker seg fra Taksim-plassen ned mot Galata-området i bydelen Beyoglu. Gaten er full av både internasjonale merkevarer og lokale butikker, moderne kaffebarer, restauranter og rooftops. Istiklal Street er alltid full av liv, til og med rundt midnatt da vi ble veldig overrasket over at butikkene fortsatt var åpne.

Fredagen startet for min del med en liten treningsøkt på hotellet, mens Trude og Thea spiste frokost på taket med utsikt over byen. Gymmet hadde åpningstid 12-19, noe som er helt elendig når man er på ferie, men jeg fikk heldigvis mast meg til en morgenøkt og ble fulgt ned i en varm og tung muggkjeller som var beksvart. Her hadde de skvist inn noe utstyr i en gang, ikke veldig imponerende, men jobben ble gjort.

Vi tok deretter metroen til Nisantasi, et av Istanbuls mest eksklusive og elegante nabolag, kjent for shopping, kafekultur og en sofistikert byatmosfære. Det ligger på den europeiske siden, og tiltrekker seg både lokale jetsettere og besøkende som liker luksus og stil. Det var et koselig område å rusle rundt i.

Etter en liten shoppingrunde var vi klar for brunsj på Zoya’s House, som til tross for at vi frøs ganske mye ble et av turens høydepunkter. Denne skjulte perlen ligger i et av Istanbuls eldste bygg, og tilbyr en harmonisk og innbydende stemning.

Menyen var helt utrolig, og det var umulig velge mellom alle de fristende rettene. Jeg endte opp med deilig chiapudding, halloumi-croissant og frisk jordbær-lemonade – alt veldig godt.

I stedet for å ta kabelbanen spaserte vi gjennom parken Macka Demokrasi på vei tilbake til Taksim Square og Istiklal. Parken er en av Istanbuls mest populære og grønne byparker med stier for jogging, gåing og sykling, samt områder med utendørs treningsutstyr, lekeplasser for barn, kunstige dammer og fontener.

Etter noen timers shopping i Istiklal tok vi en drink på 360 Istanbul, et fantastisk sted med sol og 360-graders utsikt over byen, inkludert ikoniske landemerker som Hagia Sophia, Galata-tårnet og Bosporos-stredet.

Drinkmenyen var gigantisk, og vi ble sittende her i flere timer og kose oss i solen. Vi fikk også sett Galata-tårnet og området rundt, som vi planla å utforske mer neste dag.

Vi koste oss sånn at det nesten gjorde vondt å forlate området, men vi hadde booket bord og skulle feire Thea sin 18 års dag, som var hovedgrunnen til hele turen. Derfor måtte vi selvfølgelig tilbake til hotellet og bruke noen timer på å pynte oss.

Feiringen var på Sortie, i Ortakoy, som med sin imponerende beliggenhet og stilige atmosfære har etablert seg som et av byens mest populære steder for både middag og natteliv. Det var en fin restaurant og club ved vannet med utsikt mot broen, og vi fikk god mat og drinker. De kom også med stjerneskudd og sang over høyttaleren i anledning Thea sin bursdag.

Byens trafikkaos gjorde at turen dit tok over en time, men stemningen gjorde det verdt det. Thea ble nok litt skuffet over Istanbuls natteliv, men jeg tror nok det handlet litt mer om selskapet enn stedet. Vi gikk også langs elven til Ruby, der var det litt flere mennesker, men viben var veldig lik Sortie. Vi opplevde faktisk alle stedene vi besøkte som litt “døde”, det var lite folk på de fleste uteplasser, og stedene ble ikke fylt opp, selv i helgene.

Lørdagen startet rolig, vi var litt ugne etter kvelden før så det var deilig med en slow start. Vi skulle besøke moskeene, men køene utenfor klokken elleve var altfor lange, så vi bestemte oss for å komme tilbake senere.

I stedet spaserte vi gjennom gatene og over Galata-broen til Karakoy, som jeg vil kalle hovedsentrum, og det området vi likte best i byen.

Her fant vi det hyggelige Galata-tårnet, som er et populært turistmål med 360-graders utsikt over Istanbul, inkludert Bosporos, Hagia Sophia og Sultanahmet. Tårnet har hatt flere funksjoner gjennom tidene: fyrtårn, fengsel, observasjonstårn og brannvakttårn.

Vi gikk ikke opp i tårnet, men endte på nabokafeen Vihyana Kahvesi Kuledibi som ble et lite høydepunkt i seg selv med en helt magisk Dubai dessert: pistasj-is med stivnet sjokolade, pistasjnøtter og kataifi.

Etter en runde i de koselige gatene rundt tårnet fulgte vi veien ned mot sjøen til Galataport som er en nyutviklet havnefront med butikker, restauranter og det moderne kunstmuseet Istanbul Modern. Her kan du nyte sjøutsikten og utforske kulturscenen. 

Vi hadde booket bord på Loi Bosphorus, et sted med fantastisk meny og vakker utsikt over Bosporos. Dette var virkelig turens beste mat- og drikkeopplevelse. De lekre mocktail slushdrinkene var i en egen liga. Mens vi satt der kjøpte vi billetter til den mest berømte moskeen Hagia Sofia på nett. De var svindyre, rundt fire hundre kroner per person.

Vi tok trikken tilbake til Sultanahmet og kom av rett utenfor Hagia Sofia, som er en av verdens mest ikoniske bygninger, og har vært både katedral, moské og museum gjennom tidene. Moskeen er kjent for sine enorme kupler, massive søyler og detaljerte mosaikker som viser både kristne og islamske motiver. Køen var mye kortere nå så det var nesten bare til å spasere rett inn. Men først måtte vi kjøpe skjerf for å dekke oss til. Som kvinne må knær, albuer og hår tildekkes.

Å gå inn i hallen gir et glimt av bygningens rike historie og arkitektoniske prakt – men til tross for den ikoniske statusen, føltes opplevelsen for oss overraskende begrenset. Vi fikk egentlig sett veldig lite for pengene, og med de store mengdene turister og restriksjoner på hvor man kan bevege seg, ble det ikke den minneverdige opplevelsen vi hadde håpet på. Peterskirken i Vatikanet er en helt annen liga.

Mens Trude og Thea dro tilbake på hotellet for å slappe litt av så gjorde jeg en lyn-sightseeing gjennom Den Blå Moskeen og Basilica Cistern.

For å komme inn i Den Blå Moskeen måtte man ta av seg på beina, men heldigvis var jeg forberedt og hadde med sokker i vesken som jeg kastet etterpå – sykt ekkelt å tråkke barbent på det gufne teppet. Moskeen, offisielt kjent som Sultan Ahmed-moskeen, har seks minareter, over 20 000 blå fliser og enorme kupler som slipper inn fantastisk lys. Lyset i kuppelen i taket var nydelig, men ellers var det egentlig lite å se – mye av skjønnheten ligger sikkert i arkitekturen og detaljene man nesten ikke får tid til å absorbere mellom alle turistene. Til forskjell fra Hagia Sophia var dette gratis, og ærlig talt hadde jeg aldri betalt for Hagia Sophia igjen.

Basilica Cistern var like dyrt som Hagia Sophia, men til forskjell ble det en stor positiv overraskelse og et av mine favorittsteder på turen. Den underjordiske hallen, med over 300 marmorsøyler og dramatiske lyssettinger som speiler seg i vannet, skaper en helt spesiell og nesten magisk stemning.

Mest kjent er de gåtefulle Medusa-hodene som brukes som søylebaser, og som gir stedet et ekstra mystisk preg. Å gå mellom de høye søylene og se vannet glitre i refleksjonene føltes som å trå inn i en helt annen verden – virkelig en annerledes og minnerik opplevelse midt i Istanbul.

Jeg løp gjennom Grand Bazaar på vei tilbake, et av verdens største og eldste markeder med over fire tusen boder som solgte alt mulig – nesten bare ting man egentlig ikke trenger. Folk ropte etter deg hvis du bare turte å se på en vare, og stemningen var konstant hektisk. Likevel er det fascinerende å se den historiske arkitekturen og det levende markedslivet som har eksistert siden tidlig på 1500-tallet. Mellom krydder-bodene, gullsmedene og de fargerike teppene får man virkelig en følelse av Istanbuls gamle handelsånd, selv om opplevelsen kan være litt overveldende for en førstegangsbesøkende.

Etter en dusj og klesskifte tok vi Uber til Spago Istanbul, en eksklusiv takrestaurant og lounge på syvende etasje i det luksuriøse St. Regis-hotellet i Nisantasi.

Jeg fikk helt panikk da jeg så Michelin-stempelet på utsiden og at Wolfgang Puck stod bak menyen, men heldigvis var prisene ikke på nivå med Maemo hjemme. Menyen var lekker, med kreative retter som kombinerer italiensk, kalifornisk og asiatisk-inspirert mat, og mocktailene var nydelige. Takterrassen gir en flott utsikt over Macka Park og Bosporos, og selv om atmosfæren var litt stiv for min smak, var det en elegant og hyggelig avslutning på turen.

Transporten tilbake til flyplassen på søndag var også forhåndsbooket via Booking til fire hundre kroner, og fungerte perfekt med en sjåfør som opplevdes mye tryggere i trafikken enn han som kjørte oss motsatt retning. Flyplassen var stor og oversiktlig med mange butikker og mat-muligheter. Litt stress på grunn av forsinkelser, men alt i alt en smidig avslutning på en fantastisk tur.

Istanbul er en gigantisk by så dessverre var det en del ting vi ikke fikk tid til å gjøre. Det hadde ikke gjort noe med en dag eller to til her. Topkapi Palace, Bebek og Arnavutkoy gjenstår sammen med tyrkisk frokost og besøk på hammam, i tillegg til en del restauranter og kafeer som fortsatt står på listen.

Vi opplevde Istanbul som en trygg by, og følte oss aldri utrygge – verken på dagtid i de travle gatene eller når vi tok taxi hjem om kvelden. Når det er sagt, må man være forberedt på litt mer oppmerksomhet enn i andre europeiske storbyer. Som kvinner merket vi at folk kunne stirre litt ekstra (spesielt på Thea), men det føltes mer nysgjerrig enn truende. I basarene og de mest turisttunge områdene er selgerne også ganske pågående, og det kan bli slitsomt når man bare vil kikke i fred. Men med et høflig “nei takk” eller å gå videre uten å stoppe, er var det aldri noe problem.

Alt i alt var Istanbul en uforglemmelig opplevelse – en by der historie, kultur og moderne livsstil smelter sammen på en måte som få andre steder kan. Tre hele dager ga oss et godt innblikk i byens mangfold, fra fargerike Balat og kaotiske Grand Bazaar, til ikoniske landemerker som Hagia Sophia, Blue Mosque og Basilica Cistern. Vi nøt rooftop-lunsjer, solnedgangsdrinker, luksuriøse takrestauranter og skjulte perler som Zoya’s House og Loi Bosphorus, og ble stadig overrasket over kombinasjonen av kaotisk energi og vakre omgivelser.

Selv om været var litt ustabilt og noen turistfeller skuffet, veide alle de gode opplevelsene opp, og selskapet var jo helt supert 🙂 Istanbul er en by man må utforske med åpne øyne og tålmodighet, og selv etter tre dager hadde vi fortsatt en lang liste over steder vi gjerne ville besøkt. Til tross for at jeg likte meg godt er jeg usikker på om jeg vil prioritere å dra tilbake. Det så mange andre steder igjen å utforske i verden.

Dette er faktisk første gang jeg har gjort – tatt med meg PC-en, booket en restplass, og bare dratt. Jeg trengte det. Etter måneder med intens jobbing og en påskeferie som var mer sosialt maraton enn avslapning, ble jeg syk, og kroppen sa nesten stopp. Jeg følte meg tung, sliten, trøtt og tom. Det eneste som kunne hjelpe var sol i ansiktet og å komme seg litt bort fra rutiner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Flybilletten kostet meg bare en tusenlapp. Sesongen hadde så vidt begynt på Mallorca, og hotellprisene var overraskende lave i starten av mai – så jeg unnet meg litt luksus. Et hotell med co-working-område og sunn frokost inkludert som virket perfekt for å kombinere jobb og hvile.

Da jeg besøkte Mallorca i 2022, ble jeg egentlig ganske skuffet. Alcudia føltes som en turistmaskin med gjørmete strand, og Sóller var så overbefolket at jeg ikke engang fikk sitteplass på verken restauranter eller den ikoniske trikken. Men én ting satt igjen: jeg likte Palma, og jeg elsket Calvia. Derfor visste jeg at det var der jeg måtte bo denne gangen.

Her er strendene nydelige, vannet krystallklart, kaféene moderne og fulle av digge vegetarretter. Det er butikker og liv, ikke bare turistsjapper, men steder jeg faktisk liker å handle. Denne gangen bodde jeg perfekt til, midt mellom Calvia Beach og Son Matias, på Cooks Club.

Hotellet hadde sine fordeler og ulemper. Rommet var fint og jeg fikk til og med havutsikt uten å betale for det. Dusjen var fantastisk, sengen god, putene myke og wifi stabilt. Men pappveggene gjorde at jeg sov med ørepropper den første helgen så jeg tipper det kan bli litt slitsomt i høysesong.

Balkongen var sliten og bassenget langt mindre glamorøst enn på bildene, med flekkete solsenger og null servering. Vegetarmenyen jeg hadde gledet meg til, var fjernet og erstattet med tunge kjøttretter, så jeg spiste bare én lunsj der. Det var også noen irriterende småting som at jeg måtte betale ti euro i kontanter som depositum for et basseng-håndkle (og det kostet seks euro i gebyr å ta ut disse pengene), og at solsengene var stengt med bånd før klokken ti, slik at jeg ikke kunne nyte morgensolen ute før jobb.

Likevel var standarden høyere enn hoteller jeg vanligvis har mulighet til å bo på, og jeg slappet skikkelig av på dette hotellet. Frokosten var så god at jeg faktisk spiste den hver dag, til tross for at jeg vanligvis aldri benytter meg av hotellfrokost. Havregrøt, yoghurt, frukt, omelett og avokado-toast gjorde at jeg gledet meg til morgenen.

Hverdagen fikk jeg til å fungere overraskende bra. Hotellets lille treningsrom hadde havutsikt, og kabelstativet reddet styrkeøktene mine.

Jeg fikk også gjennomført to løpeturer tidlig om morgenen langs kysten fra hotellet til Nikki Beach og videre gjennom Son Matias og Palmanova – seks kilometer i fantastisk landskap. Formen var på bunn etter halvannet år uten løping, men det føltes lettere å starte her enn hjemme i Norge.

Lunsjene derimot ble best utenfor hotellrestauranten. Jeg spiste noen dager fra kjøleskapet på rommet, men to dager dro jeg ned på strandpromenaden og koste meg med en litt lengre lunsj i solen. Calvia House ble favoritten, en nydelig liten restaurant på Son Mathias-stranden med bord i solen, og deilige salater og juicer på menyen.

Etter at jeg hadde logget av for dagen testet jeg også flere andre steder for middag.

Madame Cabra som ligger i La Vila-shoppingkomplekset på oppsiden av byen hadde fantastisk god og billig pizza. Her var det også mye annet spennende på menyen, inkludert brunsj som jeg ikke fikk testet. Jeg spiste også kaktus-taco på Mextial, spennende konsept men den ble ødelagt av for mye løk for min del.

Utenom Il Tano som var et litt kjipt sted å sitte (selv om pastaen var helt OK), så likte jeg veldig godt The Olive Tree. Koselig sted på stranden, og jeg fikk en nydelig blomkålrett til middag.

Jeg må også nevne Plaza Emporiyum, som ikke er noe spesielt fint sted, men mer en stor square med ulike food stalls der folk møtes for å drikke eller se fotball. Der fikk jeg den beste pistasj-isen jeg noen gang har smakt, hjemmelaget i ordentlig gusjen grønnfarge med ekte pistasj, yum!

Det var før sesongen så Calvia Beach var stengt og de holdt på med forberedelser til åpning. Det gjorde ingenting siden jeg jobbet på dagtid og ikke kunne gå på stranden (det var også for kaldt), men om jeg hadde hatt ferie så hadde jeg blitt litt skuffet. Zhero Boat House som jeg koste meg max på her i 2022 var helt jevnet med jorden, og det var flere andre kafeer og restauranter som også holdt på med oppussing.

Son Mathias og Palmanova-strendene var åpne, og det var noen folk som våget seg på stranden, til tross for at været i denne perioden ikke var så veldig imponerende.

Men det var sol hver dag, og det betydde mye. Jeg hadde kun en fridag, en søndag, og da var det nydelig med 22-23 grader og vindstille på bassenget. Etter to dager ble det et stort temperaturdropp og en del overskyet med temperaturer rundt 17-18 grader resten av uken. Kveldene var kalde med rundt 12 grader så det ble bukse og jakke.

Dagene var allikevel stort sett fine og solrike og det gikk an å sitte ute og jobbe noen timer.

Det var også et stort co-working område med nydelig sjøutsikt som jeg benyttet meg litt av. Der var det fredelig og stille. Teams-møtene tok jeg på rommet, som hadde et praktisk skrivebord og stol.

Magaluf, som ligger rett ved Son Matias, overrasket meg også. Party-gaten hadde mye liv allerede i mai og virket bedre enn Ayia Napa, med en miks av engelske turister og fransk og tysk publikum på de mer sofistikerte stedene. Ikke noe for meg, og enkelt å unngå om man ønsker det. Nikki Beach syntes jeg ikke var verdt hypen – altfor party og altfor dyrt, og ulikt fra andre Nikki Beach jeg har vært på.

Jeg fikk også shoppet. I butikken Dakota fant jeg endelig shortser, jeans, bluser og bodyer i stilen jeg liker, noe jeg nesten aldri finner hjemme.

Jeg var for det meste på hotellet og holdt meg i nærområdet på kveldene, men tre ettermiddager dro jeg på noen små utflykter. Det ble båthavnen i Puerto Portals og Illetes, Santa Ponsa og Port d’Antratx og siste kveld i hovedstaden Palma.

Fra hotellet til den kjente båthavnen Puerto Portals var det rett over fem kilometer. Det var en ganske kjedelig vei langs hovedveien, men det var fint fortau å gå på.

Puerto Portals er Mallorcas mest eksklusive marina og et sted som minner litt om Puerto Banús i Marbella – bare i en litt mindre og mer intim skala.

Her ligger luksusyachter side om side, og promenaden er fylt med designbutikker, elegante restauranter og chic barer.

Her ligger også den berømte kafeen Capuccino, som finnes flere steder i verden.

I nærheten av marinaen, men samtidig skjermet nok til at du får følelsen av å være i en egen liten oase, fant jeg en lekker beach club som het UM Beach House. Stilen var bohemsk og naturlig, med solsenger i treverk, beige og grønne tekstiler, grønne planter og små detaljer som gjorde at alt føles harmonisk og gjennomført.

Her var det også bord helt i vannkanten som så helt magisk ut for en lunsj eller middag.

Derfra fortsatte jeg videre langs hovedveien i fem kilometer til, til jeg kom til Illetes, som skulle være en liten perle på sørvestkysten av Mallorca. Her ligger små strender og lune bukter med krystallklart vann i turkise nyanser, omgitt av pinjetrær og hvite klipper. Det føles mer intimt og eksklusivt enn de store turiststrendene, men ble dessverre altfor lite til at jeg kunne bodd her. Jeg tror det må være veldig øde her på kveldene, og dårlig utvalg i restauranter og butikker utenom det som er tilknyttet de fine hotellene.

Hovedattraksjonen her var Puro Beach, som skal være en av de mest elegante strandklubbene på Mallorca, og gir hele området en internasjonal og sofistikert stemning. Klubben ligger dramatisk plassert på en liten klippe med utsikt over havet, og det er mange trapper ned til selve klubben. Stilen er ren og moderne med hvite solsenger, parasoller og loungemøbler som står i kontrast til det dypblå Middelhavet. Jeg var ganske sliten når jeg kom hit, så denne smoothien smakte helt himmelsk, og jeg utnyttet den siste soltimen ved vannet her. Stive priser, men absolutt verdt det!

Stoppet på Puro ga motivasjon til å fortsette litt til, men jeg var sliten da jeg ankom Puerto Pi-shoppingsenteret fem kilometer senere.

På veien dit passerte jeg Cala Major, som dessverre ble en stor skuffelse for meg. Stranden var tettpakket, og langs promenaden lå det en rekke restauranter som virket hastig oppsatt for å fange turister – plastmøbler, voksduker og en litt jalla-følelse som gjorde hele området lite innbydende. Cala Major føltes rett og slett som et sted der alt var gjort raskt for å tjene penger på sommergjester, uten sjel eller karakter. Puerto Pi-senteret forlot jeg også ganske raskt, der var det bare kjedebutikker.

Jeg brukte en solrik ettermiddag på å ta buss til Santa Ponsa og Port d’Andratx. Santa Ponsa var en gedigen skuffelse, helt dødt med stengte restauranter og butikker, der det eneste fine var stranden. De eneste to restaurantene som virket bra var stengt og når jeg spurte i området så svarte de: because we have no people (som i turister), noe som ikke så helt sant ut, men etter erfaring fra Ayia Napa så er det sånn de sier HVERT år (“alt var bedre før”). Jeg forlot Santa Ponsa allerede etter litt over en time.

 Port d’Andratx var koseligere, en liten havn med mye hyggelige restauranter enn de jeg fant i Santa Ponsa, men heller ikke verdt turen. Jeg endte med å ta taxi hjem, og lærte at taxi er både billigere og mer praktisk enn Uber – og definitivt bedre enn å kaste bort en solrik ettermiddag på buss.

Palma derimot er helt annerledes og virkelig verdt turen. Det går buss hver halvtime fra Magaluf og den tar 45 minutter til sentrum. Litt slitsomt med mange stopp på veien, men det går greit og koster typ to euro. Jeg gikk av på Plaza Major, som er det perfekte stedet å starte. Da kommer du rett inn i kjernen til gamlebyen og her finner du mange gode kafeer og restauranter.

I tillegg ligger det meste av shopping her: flere kjedebutikker, men også mange andre frittstående. Jeg spaserte inn i gamlebyen og fant Cappuccino Café med sin nydelige bakgård. Denne er mye finere enn den i Puerto Portals selv om den ligger ved vannet.

Videre fant jeg Fika Farina og fikk servert en av de beste kanelbollene jeg har smakt. Palma satser stort på kanelboller, og det er flere ulike bakerier med dette. Kanskje et tegn på mange skandinaver i byen?

Videre gikk jeg nedover Jaime og Passeig des Born for å kikke litt i butikkene der, og endte ved havnen, katedralen og til slutt i Santa Catalina og La Fabrica, områdene med de beste kaféene og restaurantene.

Ved katedralen kan du krysse gaten og komme over til havnesiden. Da finner du det beste stedet i byen der du kan se solnedgangen; fra restauranten Mar de Nudos og skybaren Sky Nudos.

Denne turen ble akkurat det jeg trengte. Jeg fikk ro, sol i trynet når den tittet frem, trening, god mat og utsikt.

Og kanskje viktigst: en påminnelse om at det faktisk går an å bare dra. Å åpne laptop-en et annet sted kan være nok til å føle seg litt lettere igjen.