Taormina er en liten siciliansk perle som føles som tatt rett ut av et postkort. Byen ligger på en åsside med panoramautsikt over det glitrende joniske havet og den mektige vulkanen Etna i bakgrunnen. Her smelter historie, luksus og middelhavsstemning perfekt sammen – fra de brosteinsbelagte gatene i Corso Umberto med elegante butikker og kafeer, til små piazzaer, blomstrende terrasser og koselige restauranter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg ankom Taormina med tog fra Palermo via Messina, en tur på tre timer. Her hadde jeg kjøpt first class-billetter, noe som betydde litt bedre sete og egen stikkontakt. Det var ganske bra, men dessverre var alle setene vendt mot hverandre med veldig liten beinplass. Damen ved siden av meg fikk sol på armen sin og dro ned gardinen, så det ble ganske stusslig å ikke kunne se ut. Jeg måtte slåss litt med henne for å få gardinen opp og ned, og det samme gjaldt plasseringen av beina.

I Messina hadde jeg kun ti minutter mellom togene, noe som ble ganske stress. Jeg stilte meg fremst i vognen for å komme først ut. Jeg skulle fra plattform 7 til 2, og det var DRITT – en lang trapp ned fra plattform syv og en lang trapp opp til plattform to. Med en koffert på tretti kilo i den ene armen og en håndveske på ti i den andre, var det et lite helvete, og jeg fikk en ganske ubrukelig arm resten av dagen.

Toget videre fra Messina hadde mindre komfort enn første del av turen men jeg fikk et sete i midtgangen ved dørene, akkurat som på Vy. Litt stress med folk som strømmet inn og ut, men bedre enn å stå. Etter en kjapp tur på førtifem minutter var jeg nede ved sjøen i Taormina, Giardini Naxos. Der måtte jeg betale tjuefem euro for å komme meg opp i høyden. Kun to kilometer, men mange høydemeter og svinger gjorde at det føltes mye lengre.

I Taormina hadde jeg leid privat leilighet, da hotellene ble for dyre. Da jeg kom opp til leiligheten, fungerte ikke koden, og jeg ble stående lenge ute i solsteiken i trettisyv grader og vente på verten. Leiligheten var romslig og grei, men med noen store mangler: Ingen AC i oppholdsrommet, kun en svak på soverommet, og leiligheten var dobbelt så varm som det var utenfor. Den var også veldig mørk med kun små lamper og ingen taklys.

I tillegg var verten veldig uprofesjonell, blant annet med stadige meldinger og krav om å sende ID via WhatsApp. Han maste også daglig om ting, som å ta bilder av ting for han, alltid med en “How are you???”-melding, noe som var litt slitsomt. Utenom det så var jeg fornøyd med beliggenheten midt i gamlebyen.

Etter at jeg hadde vist ID på et samarbeidende hotell bestemte jeg meg for å sjekke ut byen. Taormina sentrum er veldig koselig; en sjarmerende labyrint av smale, brosteinsbelagte gater med middelalderbygninger, små piazzaer, elegante butikker, koselige kafeer og restauranter: alt med utsikt mot havet og Etna i bakgrunnen.

Jeg gikk langs hovedveien med havutsikt og ble overveldet over hvor langt oppe byen ligger. Jeg passerte det berømte femstjerners hotellet San Domenico Palace fra White Lotus-serien, men stedet var helt barrikadert, og det var umulig å se noe som helst inn. Jeg hadde sjekket alle restaurantene på området en måned tidligere, men alt var fullbooket, så jeg fikk dessverre ikke sett det berømte bassengområdet.

I sentrum lette jeg lenge etter en god salat til lunsj, men menyene hadde nesten bare pizza, pasta og caprese som vegetaralternativer. Til slutt endte jeg på Levante, hvor jeg valgte både vaffel med is og pistasjkake. Veldig godt, men altfor mye med to – klarte ikke spise opp.

Middagen endte noen timer senere på Osteria Villa Zuccaro. Jeg prøvde Pasta alla Norma, en klassisk siciliansk pastarett som består av pasta servert med stekt aubergine, tomatsaus, ricotta og basilikum . Den var helt okei, men ikke noe wow.

Jeg forlot restauranten i tide til å rekke solnedgangen på Amfiteatro Antico. Utrolig nok så stengte de klokken syv, og jeg møtte stengte porter, totalt delja vu til Palermo og Monte Pellegrino. Gikk hjem tidlig og satte meg på balkongen, som hadde utsikt rett mot en bråkete restaurant med sterk fiskelukt.

Jeg følte meg ensom og litt lei meg denne dagen, og fikk litt panikk over at jeg skulle være her fem dager – jeg følte jeg hadde sett hele Taormina på en ettermiddag. Før jeg la meg brukte jeg derfor tiden på å legge planer for de neste dagene for å unngå å føle det samme igjen.

Dagen etter våknet jeg tidlig fordi rommet var veldig varmt, men klarte å holde ut og sove til halv sju. Man må jo egentlig bare nyte den sjeldne gangen i livet man har det så varmt inne. Jeg brukte litt tid på telefonen og bestemte meg for hvilken strand jeg ville besøke, og booket den med en gang. Deretter dro jeg på trening på et lite gym rett nedi gaten, Quarus. Anbefales på ferie! Gymmet var drevet av en hyggelig mann, og det var nesten bare lokale som trente der, hovedsakelig menn. Det kostet femten euro per dag, men jeg fikk tre dager for tretti. Fikk en skikkelig god økt, beina fikk kjørt seg, og til og med hipthrust fikk jeg til – noe som er sjeldent i utlandet.

På vei tilbake stoppet jeg innom matbutikken og så køen på Bam Bar for den berømte frokosten brioche og granita. Fikk aldri testet dette stedet, men prøvde den tradisjonelle frokosten et annet sted senere på turen. Etter en dusj bestemte jeg meg for å gå ned til stranden selv om det gikk busser, det er alltid litt gøy å utforske området man bor i til fots.

Google Maps foreslo raskeste vei, men den var helt krise – svingete, bratte veier og trapper som endte i et gigantisk buskas. Jeg prøvde to ganger å pløye meg gjennom det høye gresset, men ga opp og måtte gå helt opp igjen til toppen, noe som tok tjue minutter ekstra.

Jeg tok så den lengre, men mye bedre og mer normale veien ned til kysten, selv om den også var bratt.

Den tok meg ned til Mazzaro-stranden der den berømte Lido La Pigna ligger. Jeg fikk også sett Villegiatura og Atlantis Bay, to fem stjerners hoteller som så helt magiske ut, men der kostet det henholdsvis tre hundre og hundre og femti euro å leie solseng. Gikk videre til Tao Beach Club, som jeg hadde siklet på hjemmefra. Fint sted, men ikke verdt hundre og femti euro, så jeg var glad for å ha sjekket det ut og fått det ut av hodet.

Ved siden av lå Ipanema by Guess Beach Club, hvor jeg hadde bestilt solseng til sekstifire euro samme morgen. Jeg valgte seng ved bassenget for å få service og tilgang til både basseng og strand. Dersom du valgte stranden så fikk du ikke bruke bassenget.

Jeg fikk utdelt et glass prosecco og ble fulgt til solsengen, hvor det lå en veske med badehåndklær og en badering i samme stil. Kul detalj, minnet litt om La Cabane i Marbella, men sengene var harde og stedet ikke i nærheten så eksklusivt. Allikevel var de ansatte utrolig hyggelige, og servicen var topp.

Jeg koste meg skikkelig med magisk iskaffe og jordbærslush. Vannmelonen var derimot en skuffelse – dyr, vassen og druknet i smeltet is. Lunsjen var bruschetta med tomater og pistasjkake, som var helt greit. Jeg betalte femtifire euro totalt for all mat og drikke i tillegg til solsengen.

Lå der nesten til de stengte klokken seks, før jeg gikk fem minutter til en buss som tok meg tilbake opp i høyden. Bussen var ny og fresh, med AC og kostet under to euro. Helt super måte å komme seg rundt i Taormina på.

Tok en kjapp dusj og hoppet over sminken for fjelltur, sist gang rant alt av ansiktet på grunn av fuktighetskremen som smelter i varmen. Denne gangen gikk det mye bedre uten. Jeg gikk først opp trappene til Chiesa Madonna Della Rocca, en kirke som ligger på en klippe på Monte Tauro, litt utenfor selve gamlebyen. Det er en liten, historisk kirke med enkel arkitektur som er kjent for sin unike beliggenhet hugget inn i fjellet med flott utsikt over byen og havet.

Her lå det også en koselig liten kafe som flere koste seg på med kald drikke i varmen. Derfra var det under ti minutter videre opp trappene til Castello di Taormina, en historisk festning på toppen av Monte Tauro, omtrent 396 meter over havet. Dessverre fikk jeg ikke se annet enn inngangsporten uten å betale ti euro, og siden denne også stengte før solnedgang så sparte jeg de pengene.

I stedet fikk jeg øye på Castelmola, en pittoresk liten middelalderlandsby som ligger på en klippe 529 meter over havet, og bestemte meg for å gå dit. Fra Monte Tauro gikk stien bratt oppover gjennom klipper, olivenlunder og typisk middelhavsvegetasjon. Underveis belønnes du med dramatiske utsikter over Taormina, det joniske hav og vulkanen Etna.

Med seige bein fra trening og mye gåing slet jeg meg oppover, men da jeg endelig kom til toppen, var det magisk å se den rosa himmelen fra borgen.

Castelmola er kjent for sine spektakulære panoramautsikter, og har blitt ansett som en av de vakreste landsbyene i Italia. Castello di Mola er et fort i ruiner, som tidligere ble brukt som festning og fengsel, men utsikten er det ingenting å si på. Nede i den lille landsbyen venter trange, brosteinsbelagte gater og koselige kafeer og restauranter.

På hovedtorget i byen, Piazza Sant’Antonino var det utrolig koselig med en fin restaurant, søt kirke og en balkong hvor man kunne se Etna. Folk sto i lang kø på restauranten Maksim, men en mann var superhyggelig og fant et lite bord til meg alene på siden. Der hadde de en av de beste pizzaene jeg noen gang har fått i Italia, toppet med både mozzarella og parmesan, nam!

Jeg hadde håpet å ta bussen ned igjen rett over klokken ni, men det tok for lang tid å bestille, og først halv ti hadde jeg betalt. Da var jeg iskald og klarte ikke å vente på bussen kvart over ti – det var mye vind der oppe. Jeg endte derfor med å gå ned i mørket, beksvart og med ujevne trapper. Jammen var det godt å komme ned i le.

Nydelig utsikt og Etna i solnedgang. Etter tretti tusen skritt denne dagen var jeg utslitt, og jeg gikk rett tilbake til rommet rundt halv elleve. Hvis du besøker Taormina, så kan jeg absolutt anbefale en ettermiddag i Castelmola.

Neste morgen startet jeg med trening på Quarus, samme sted som dagen før. Etterpå gjorde jeg meg klar for stranden, og denne dagen hadde jeg valgt den kjipe siden jeg skulle på en utflukt og måtte gå litt tidligere. De høye solsengprisene gjør at man må tilbringe hele dagen på stranden for å få valuta for pengene.

Jeg tok taubanen Funivia Taormina-Mazzaro ned, den forbinder gamlebyen med kystområdet ved stranden i Mazzaro. Det kan bli litt lange køer på populære tidspunkt, men ellers fungerte den veldig greit. Prisen var seks euro en vei eller ti tur/retur.

Målet mitt var Lido La Pigna, den første stranden på Mazzaro når man kommer ned med banen. Den var dessverre helt fullbooket, men ved siden lå Il Delfino som hadde ledige plasser. Strendene her var virkelig ikke noe å skryte av – kjipe senger tett i tett, gråaktig grus og grumsete vann der man gikk uti for å bade. Kanskje den kjipeste stranden på øyen, og alle gikk med badesko.

På hver sin side av disse kjipe lidoene lå luksushotellene Mazzaro Sea Palace og Villa Sant’Andrea. De hadde samme kjipe strand, bare med bedre senger – og jeg hadde aldri betalt tre hundre euro for det. Jeg ble på stranden i fire timer, og betalte tretti euro for solseng, det billigste du får i Taormina. Jeg tror et sett kostet femti euro så man sparer ti om man er to.

Jeg kjøpte vannmelonbiter og en deilig granita, som jeg dessverre klarte å søle ut da jeg hadde for mye å bære tilbake fra strandkiosken. En gammel dame som satt foran disken og løste kryssord reiste seg, vasket opp etter meg og fylte slushglasset på nytt. Hun dyttet meg bort da jeg prøvde å hjelpe. Fantastisk service, men det var litt ubehagelig å stå der hjelpeløs og se på når hun tørket opp mitt søl. Rundt halv tre tok jeg banen opp igjen, kjøpte en focaccia med mozzarella, pesto og tomat til å spise på rommet, og fikk det ekstremt travelt for å rekke en dusj med hårvask.

Senere på dagen skulle jeg nemlig på solnedgangstur til Etna med Etna Tribe, et lokalt firma. Det var oppmøte klokken fire utenfor parken via Communale. Jeg var der ett minutt før, men ingen kom. Kvart over sendte jeg melding, og fikk beskjed om at guiden hadde problemer med bilen, men skulle komme senest halv fem. Jeg sto i solsteken, uten sted å sitte, med insekter flyvende rundt. Jeg fikk se hagen, kjempekoselig med fantastisk utsikt mot sjøen, men forsinkelsen gjorde at jeg nesten mistet lysten på hele utflykten.

Da klokken nærmet seg fem, kom guiden – Guiseppe, en liten, hyggelig fyr som tok seg god tid med oss. Turen skulle egentlig vært over kvart over ni, men vi kom ikke hjem før elleve. Han kjørte som et svin opp de svingete veiene til Etna, to tusen meter over havet, men kvalmearmbåndene mine fungerte faktisk, så det gikk fint. Hele gruppen var stille og litt sure etter forsinkelsen på veien opp.

Første stopp var smaking på lokale produkter: olivenolje, pistasjkrem, pesto og vin. Ikke favoritten på turen, men her begynte folk å snakke litt sammen, og stemningen ble hyggelig.

Så var det opp på selve vulkanen. Under føttene kjenner du den grove, vulkanske steinen og askepartikler som gir en sprø og litt ustødig overflate. Landskapet rundt er dramatisk og skarpt, med svarte lavafelt, små kratere og spor av gammel vulkansk aktivitet, mens fjellene og havet strekker seg i det fjerne.

Guiseppe ga oss mye historie om Etna og de ulike kraterne, noe som ga en del stopp underveis.

Luften var frisk, kanskje litt for frisk, og jeg var glad jeg hadde med både bukse og jakke. Skoene ble fulle av lava, anbefaler å låne i stedet for å bruke egne.

På solnedgangsturen får du ikke kommet opp til det siste og høyeste krateret, men lavafelt, kratere og vulkanske landskap får et gyllent, magisk lys fra solen som går ned, og det var fantastisk flott.

Da vi kom ned, trodde vi at siste aktivitet; en lava-grotte, ville bli droppet fordi det var såpass sent. Neida! Hjelmer og lommelykter ble utdelt, og vi krøp inn i hulen. Bekmørkt, lavt tak, og iskaldt så var det en freaky opplevelse.

Det hjalp ikke når det kom en flaggermus flygende rett over hodene på oss, og rottene løp rundt beina våre – ni personer på bakken, hylte i panikk! Helt syk opplevelse, både morsom og ubehagelig.

Vi hakket tenner da vi kom ut. Turen hjem føltes mye kortere, og det var deilig å komme tilbake i varmen etter en spennende dag.

Neste dag sov jeg helt til klokken åtte, natten gjennom – så deilig! Hadde også fri fra gymmet, så dagen startet skikkelig chill. Jeg hadde booket solseng i Letojanni, men hadde god tid, så jeg bestemte meg for å sjekke ut Isola Bella først.

Isola Bella er en liten naturlig øy utenfor Taormina, ofte omtalt som “perlen av Middelhavet”. Den ligger i en bukt ved Taormina Mare, og er forbundet til fastlandet med en smal stein- og grusstripe som tidvis forsvinner under høyvann.

Jeg tok taubanen ned, krysset veien og gikk alle trappene ned til stranden. Stranden foran den lille øyen er populær, og var fullstendig kaotisk med folk tett i tett over alt.

Første del var skikkelig shabby, med grus, steiner og slitne solsenger som lå oppå hverandre – ikke noe fristende i det hele tatt.

Ved siden av dukket noen fine senger opp, tilhørende La Plage, men de kostet 189 euro og var egentlig ikke verdt det – de lå jo på akkurat samme strand, bare mer behagelige og hadde håndkle inkludert.     

På “gratis”-delen nå folk nesten oppå hverandre. Jeg ble veldig lite imponert over Isola Bella og stranden her, så jeg tilbragte ingen tid her.

Jeg gikk opp igjen til hovedveien (det er ganske bratt!) og ventet på bussen til Letojanni. Den kom femten minutter etter rutetid, akkurat da jeg holdt på å gi opp og dra derfra. På bussen møtte jeg en hyggelig italiensk jente fra Puglia som forklarte meg hvor jeg skulle gå av. Siste stopp i Letojanni var cirka tjue minutter før stranden jeg skulle på, så jeg måtte gå siste del langs en promenade med kafeer og strandbarer – helt greit.

Jeg hadde booket Nueva Spiaggia Paradiso via Stefano Forever, helt i enden av stranden. Jeg ble tatt imot av en hyggelig dame som viste meg rundt: restaurant, kafé, bar, basseng, dekk og strand. Jeg hadde booket på “sea view deck”, blant de billigste plassene, åtti euro for to. Fikk en myk og digg seng med utsikt over sjøen og et stort blått badehåndkle – mye bedre enn min lille serviett som bare dekker rumpa, men mørk blå var litt upraktisk. Det var nesten førti grader denne dagen og det sved seriøst på hælene når håndkle ble varmet opp av solen.

Ellers var alt upåklagelig – veldig god service, digg iskaffe, fantastisk avokado-toast med egg, og den beste vannmelonen på turen. Drikkeprisene var stive – smoothie femten euro, drink tjueto – så jeg holdt meg til vannflasker på 0,4 liter for syv euro. Sjøen her var fantastisk – fine, glatte steiner og det klareste diggeste vannet jeg har sett. Fordi det var så varmt badet jeg faktisk to ganger, satt lenge og nøt det på steinene med beina i sjøen. Ved betaling ble jeg positivt overrasket – “bare” førti euro for en person, pluss fem euro i service. Dette stedet kan jeg virkelig anbefale.

Jeg forlot beach cluben halv seks og på veien sjekket jeg ut hele Letojanni-promenaden. Stranden var ikke noe spesielt – litt grå og grusete – men vannet magisk, og solsengene kostet bare tolv euro hele veien. Jeg hadde planer om å ta bussen tilbake fra samme sted jeg gikk av, men den kom aldri, så jeg endte opp med å gå hele veien tilbake. På veien dro jeg innom Atlantis Bay, som jeg ble helt obsessed over. Det var et femstjernes hotell der man kunne leie solseng for 150 euro per dag, men jeg endte med å prioritere Catania. Kommer for alltid til å angre på det, fikk SÅ godfølelsen der på Atlantis.

Jeg kikket også på et annet sted hvor jeg ble kjørt ned til resepsjonen i golfbil for å spørre om pris – 300 euro for en dag. De rike har virkelig penger. Orket ikke gå siste del opp i høyden, så gikk rundt Isola Bella og fant et busstopp som tok meg tilbake til Taormina på ti minutter. Jeg stoppet innom Nove som har et utrolig utvalg av pistasj søtsaker. Denne isen er noe av det beste jeg har smakt.

Hjemme halv åtte, og da var det godt med en dusj. For en gangs skyld sminket jeg meg og tok på kjole for en stroll i Taormina. Prøvde å finne noe jeg ikke hadde sett før, men det var faktisk ikke mer å oppdage, så jeg ble gående på Corso Umberto, som omtrent utgjør hele byen.

Jeg prøvde desperat å finne vegetarmat som ikke var pizza, pasta eller caprese – håpløst! Kun femstjerners hotellene hadde noe annet, men der var prisene for høye. Jeg endte til slutt opp midt på Corso Umberto på et helt ok sted og spiste gnocchi alla sorrentina – ingenting slår den jeg fikk i Polignano i 2023. Alt stengte klokken elleve, og da var det eneste alternativet å spise is eller ta en drink, så jeg dro tilbake på rommet for å planlegge siste dag og henge opp klær fra vaskenmaskinen som brukte tre timer.

Siste dagen var jeg usikker på hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde sykt lyst til å dra til Atlantis og ta pizzakurs etterpå, men samtidig ville jeg besøke Giardini Naxos, Catania og Siracusa. I tillegg hadde jeg en knekt negl som måtte fikses, og en treningsøkt som allerede var betalt.

Jeg startet på Quarus ved åpning klokken åtte og fikk inn en god økt. Jeg likte meg virkelig godt på dette lille gymmet, perfekt sted å trene på ferie. Deretter dro jeg til Esterika for å fikse den knekte neglen klokken ni. Jeg var der fem på, men hun kom heseblesende kvart over, ikke forvent on time her. Resultatet ble ikke spesielt lekkert, og prisen var svinaktige tjue euro. Men bedre enn å gå rundt med en knekk.

Etter en dusj kledde jeg meg for tur. Jeg tok bussen litt før elleve og ble sluppet av ved starten av Lungomare Giordini Naxos. Her var det endelig normale solsengpriser, ti euro per seng. Tett i tett som vanlig, men ikke like ille som i Taormina. Stranden hadde mer sand, et smart valg for barnefamilier.

Jeg gikk hele strandpromenaden bort til togstasjonen – ekstremt varmt, det rant fra ansiktet, men fint å gå langs vannet med varierende kafeer og restauranter på andre siden. Ikke samme viben som i Taormina, men mer som en typisk charterdestinasjon.

Jeg tok det lengste toget til Catania – sekstifem minutter. Det finnes også noen avganger som bare tar førti. Kom av på Catania Centrale, og stedet føltes stort og overveldende. Utenfor togstasjonen var det kaos med busser og turister overalt.

Jeg gikk de to kilometrene inn til sentrum, ekstremt sliten, seig i kroppen og med ødelagte ankler. Joggeskoene i varmen hjalp heller ikke. Gatene var kjipe, tomme og uinspirerende.

Kom endelig til Piazza del Duomo, som var litt oppskrytt. Kirken var fin, men elefantfontenen var nesten usynlig.

Jeg var sulten så jeg satte meg ned på den institusjonsrike kafeen Prestipino og fikk endelig testet den berømte lunsjen brioche og granita – faktisk ganske bra og til helt andre priser enn i Taormina. Jeg valgte pistasjgranita til briochen, og la til en arancini med spinat og mozzarella for å smake på det også.

Sammen med granateplejuice betalte jeg bare tolv euro for alt dette inkludert tips. Kult å smake på, og alt var egentlig godt, men ikke sånn at jeg har behov for å kjøpe det igjen.

Jeg ruslet rundt i gamlebyen, noen fine bygg og få koselige kafeer, ellers skitten, lite innbydende og full i stinkende søppel. Handlegaten Via Etnea var en gedigen skuffelse, med kjedebutikker og lite liv. Villa Bellini-parken var grei, og jeg fant en liten koselig restaurant i Via Santa Filomena som sikkert er hyggelig på kveldstid.

Etter fire timer var jeg mer enn klar for å ta toget tilbake – lykkelig for å forlate denne shabby byen.

Jeg angret så sykt på at jeg ikke betalte i dyre dommer for en solseng på Atlantis og tilbrakte hele dagen der. Siracusa rakk jeg heller ikke, da over fire timer på tog ville tatt for mye av dagen, og det ble ikke noe pizzakurs. Jeg var så sjeleglad jeg kansellerte hotellet i Catania og valgte å bo i Taormina i stedet, for denne byen er noe av det kjipeste jeg har besøkt.

I leiligheten fikk jeg tid til å pakke og vaske håret – deilig, for det var ikke enkelt å finne tid til det med alle utfluktene mine. Jeg pyntet meg og gikk for å spise på Villa Zuccaro Pizzeria, byens beste restaurant oppe i høyden med stor panoramaterrasse. Køen utenfor var insane, men damen som håndterte alt gjorde en fantastisk jobb.

Jeg satte meg på liste og ble ropt opp etter tjue minutter. God service og fantastisk pizza – et imponerende maskineri. Jeg bestilte margherita med bøffelmozzarella og pistasjpesto – sykt digg. Pizzaen betale jeg femten euro for, ikke ille i det hele tatt.

Jeg avsluttet kvelden med en siste stroll gjennom Corso Umberto – virkelig en koselig by. Taormina ble min favoritt på Sicilia, sammen med dagsturen til Cefalu.

Siste morgenen stod jeg opp klokken åtte, pakket ferdig og gikk kilometeren ned til busstasjonen med trettifem kilo bagasje. Heldigvis gikk det nedover, så det var greit selv om det ble varmt. Busselskapet Etna Transporti hadde sendt mail om å være der tretti minutter før, men det stemte overhode ikke – bussen var ikke der tjue minutter før, heller ikke ti minutter før. Italienerne respekterer virkelig ikke andres tid. Bussen forlot Taormina tjuefem minutter over tiden og ble trettifem minutter forsinket til flyplassen.

Ved ankomst flyplassen i Catania var det kaotisk og skittent, og vanskelig å vite hvor man skulle gå. Siden vi var sene var innsjekken åpen, men en mann oppholdt hele køen i en time, og det tok ekstremt lang tid å sjekke inn. Jeg stilte meg i køen kvart på elleve og var innsjekket ti på tolv, kun femten minutter før boarding. Heldigvis var køen i sikkerhetskontrollen nesten null, så det gikk raskt. Jeg rasket med meg en vannflaske og litt siste pistasj-søtt i desperasjon og gikk til gaten.

Flyplassen var ikke stor, kanskje som Flesland, men overfull og trang, og minnet mye om Firenze. Vi var i flyet tjue minutter før takeoff, og jeg fikk hele seteraden for meg selv – spesielt digg siden jeg hadde fått tildelt midtsete. Flyturen tok en time og ti minutter, med gode seter og god plass, og ingen problemer med overvekt og innsjekket bagasje på 25,2 kg.

Jeg må bare nevne at jeg opplevde veldig god service på Sicilia. Overalt sto folk på for å gi meg det beste, på restauranter, hoteller og under utflukter. Spesielt husker jeg restauranten etter fjellturen i Palermo, servitøren på reatauranten i Castelmola, Atlantis og de andre luksushotellene i Taormina, guiden på Etna-turen, og damen i døren og servitøren på Villa Zuccaro Pizzeria.

Alt i alt likte jeg meg veldig godt i Taormina. Det var koselig å rusle rundt i Corso Umberto, sjekke ut små piazzaer og butikker, og stranddagene på Nueva Spiaggia Paradiso med det klareste vannet jeg har sett var helt magiske. Atlantis Bay stakk seg virkelig ut, drømmen er å bo der og nyte luksusen hele dagen. Samtidig er maten alltid litt frustrerende som vegetar; menyene er veldig repetetive, få sunne alternativer, og jeg går aldri så mye opp i vekt på noen ferie som i Italia.

I 2025 gikk sommerferien til tre av Middelhavets perler: Sicilia, Sardinia og Korsika. Sicilia er Middelhavets største øy, kjent for vakre strender, livlige byer som Palermo og Taormina, og den majestetiske vulkanen Etna. Sardinia er berømt for turkise strender, dramatiske klipper, sjarmerende kystbyer og jet set life. Korsika, som er Frankrikes øy, byr på ville fjell, krystallklare strender og pittoreske små landsbyer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg opplevde fantastiske steder med magiske strender, sjarmerende byer og luksuriøse beach clubs, men også ekstreme priser, køer og uventet ekstremvær som gjorde at ikke alt gikk helt etter planen. Det var en ferie med store kontraster – fra luksuriøse oaser til utfordrende transport og stengte attraksjoner – som likevel gav minner for livet. Reising er ikke alltid perfekt, men det er ekte. Nye destinasjoner blir ikke alltid nye favoritter, men det gir alltid minner.

Jeg startet reisen på Sicilia, med Palermo som første stopp. Palermo er Sicilias hovedstad og en by rik på historie og kultur, hvor moderne livsstil møter gamle tradisjoner. Her finner man travle markeder som Ballaro og Capo, barokkarkitektur, koselige piazzaer og smale smug. Byen ligger ved kysten, med både pulserende byliv og havutsikt. Palermo er på ingen måte en polert by, men jeg er allikevel glad jeg valgte å bruke noen dager her.

Jeg dro hjemmefra klokken fem om morgenen for å ta flytoget til Gardermoen. Flyet til Roma var i rute og landet til og med tjue minutter før tiden. Jeg fløy med SAS og ITA, og betalte 2200 kroner inkludert fast track og bagasje. Kofferten ble sendt direkte, men jeg måtte likevel sjekke inn på nytt i Roma. Heldigvis slapp jeg å gå ut – jeg fant en skranke i transit-området. Flyet videre var en time forsinket, så jeg hadde veldig god tid.

Roma Fiumicino er en gigantisk flyplass med mange muligheter, men håndbagasjen min var altfor tung, og det fantes ingen vogner tilgjengelig. På toppen ligger en stor Eataly med pizza, pasta og søtsaker – perfekt for å slå i hjel tid. Flyturen videre til Palermo tok bare førtifem minutter, men flyet var veldig trangt. Flyplassen i Palermo er relativt stor, på størrelse med Flesland i Bergen, og bagasjen kom raskt. Jeg var sliten og orket ikke ta buss, så jeg endte opp med taxi. Turen tok rundt tretti minutter, men kostet svinaktige sekstifem euro.

Jeg sjekket inn på Hotel Plaza Opera, hvor jeg betalte cirka tusen kroner natten. Rommet var lite og enkelt, men rent, og badet var romslig – så jeg var fornøyd. Beliggenheten var i den nyere delen av byen, med butikker, restauranter og bussforbindelse til Mondello rett i nærheten. Det var rundt to kilometer å gå til gamlebyen og togstasjonen.

Etter å ha pakket ut var jeg sulten, så jeg spiste på Poke House rett over gaten. Der tok jeg en salatbowl med edamame, feta, frukt og grønnsaker – kjempegodt. I tillegg hadde de Franui, som jeg elsker! Franui er frysetørkete bringebær med et tynt crispy sjokoladetrekk, fantastisk snack.

Etter å ha spist gikk jeg videre for å bli kjent med byen. Det første som møtte meg var Teatro Politeama, en av byens største konsertsaler og operascener, og startpunktet for Palermo sentrums sentrale og livlige område, omgitt av butikker, kafeer og parker.

Veien derfra tar deg videre til Via della Liberta og Via Ruggero Settimo, byens shoppinggater med både luksusbutikker og lokale designere. På Piazza Verdi ligger Teatro Massimo, som faktisk er Italias største operahus. Området rundt er fylt med kafeer, restauranter og historiske bygninger, og på den store trappen foran fasaden sitter det ofte lokale ungdommer og koser seg med medbragt mat og drikke.

Jeg gikk gjennom byen og ned mot sjøen for å se solnedgangen. Havnepromenaden Foro Italico strekker seg langs kysten på nedsiden av sentrum og byr på utsikt over havnen og Middelhavet. Promenaden er bred med en stor gressbakke, og palmetrær. Mange beskriver området som perfekt for spaserturer, jogging eller en rolig ettermiddag ved vannet.

Jeg ble ikke veldig imponert: promenaden lå feil vei i forhold til solnedgangen, og området fremsto som ganske slitt. Kafeene var få og lite innbydende, og bakken hadde en brungrønn, litt trist karakter.

Jeg er allikevel enig i at det var et fint sted å løpe. De arrangerte også treningsgrupper der.

I havnen ligger også Porta Felice; to store, barokke porttårn som markerer åpningen mot havet, og marinaen La Cala, full av seilbåter og yachter, med promenade langs vannet. Helt ærlig synes jeg ikke det var noe særlig spesielt å se.

Jeg gikk derfor inn igjen i byen med planen om å finne et sted å spise, men jeg var ikke sulten etter lunsjen, så jeg tok tidlig kveld. Klokken ti var jeg tilbake på rommet, trøtt etter en lang reisedag, og det var deilig å endelig legge seg.

Neste dag startet jeg på hotellrommets treningsrom, som faktisk var overraskende bra – med både tunge vekter og kabelmaskin. Etter en kjapp dusj gikk jeg til bussholdeplassen ved Piazza Crispi for å ta buss 806 til Mondello. Den kunne man ikke ta uten kontanter, men heldigvis hadde jeg fem euro igjen fra en tidligere tur jeg hadde vært på.

Bussen skulle gå hvert tiende minutt, og en tur-retur-billett kostet tre euro og femti cent. Bussen var stappfull, forsinket og helt kaotisk. Turen tok en hel time, selv om den egentlig skulle ta førtifem minutter, og hadde over tretti stopp på veien til stranden.

Da jeg endelig kom frem ble jeg litt skuffet. Mondello er Palermos mest kjente stranddestinasjon, kjent for sin vakre bukt med krystallklart vann og fin sand tolv kilometer utenfor sentrum. Selv om stranden i seg selv er fin, fremsto området som shabby og slitt, med dårlig asfalterte gater, en blanding av sand, grus og ødelagt asfalt.

Lidoene (privat drevet organisert strand med fasiliteter) lå tett i tett, med lange køer, slitne solsenger og begrensede fasiliteter, noe som gjorde det lite fristende å legge seg ned.

Jeg endte til slutt på Mondellos hovedattraksjon, Lido Balneare, hvor man kunne leie en enkel seng for tjue euro. Det virket som det beste alternativet, med toaletter og dusjer. Selve stranden var nydelig – krystallklart, varmt vann, og jeg fikk en seng på første rad da jeg kom rundt halv tolv.

Her lå jeg og stekte i over trettifem grader og nøt den første soldagen i ferien. Jeg badet ikke for det er så stress med vått badetøy når man skal på busser og offentlig transport, men vannet var klart og fint.

På stranden lå Alle Terrazze, en lekker restaurant med balkong mot vannet, men de krevde reservasjon. Litt skuffende at man heller ikke fikk kjøpt vann på området – man måtte ut på gaten for det. Der fant jeg en pizzavogn som solgte ferske pizzaer til fem euro. De så veldig gode ut, og man kunne ta dem med tilbake inn på stranden. Jeg droppet det, men da jeg pakket sammen rundt halv fem, kjente jeg at jeg var sulten, så jeg gikk til piazzaen i Mondello. Der var nesten alle restaurantene stengt mellom lunsj og middag.

Jeg passerte et “I Love Mondello”-skilt med masse knuste glassbiter foran – og faktisk var det glasskår spredt utover hele området, som opplevdes ganske shabby. Restauranten Didue, som jeg hadde sett meg ut, var dessverre også stengt. Jeg vet det er mulig å velge å bo på hotell i Mondello, men med mindre du kun vil gå på stranden og ikke gjøre noe annet så hadde jeg heller valgt Palermo.

Til slutt endte jeg opp tilbake på La Lunette, som hadde en flott beliggenhet rett på stranden, ikke langt fra der jeg hadde solt meg hele dagen. Caprese-salaten jeg bestilte var ganske basic og kjedelig, servert med litt ristet loff.

Heldigvis reddet desserten opplevelsen – en vaffel med pistasjis. Isen var helt fantastisk, en av de beste pistasjisene jeg har smakt, ekte pistasj, skikkelig intens og god på smak.

Bussen tilbake til sentrum gikk rett over gaten klokken seks. Den var mindre full, hadde bedre aircondition, og turen tok kun førtifem minutter, som den skulle. Tilbake på rommet tok jeg en etterlengtet dusj, men jeg hadde ikke så god tid – i Palermo stenger mye tidlig.

Klokken halv åtte gikk jeg ut. Butikkene stengte allerede klokken åtte, men det var mye liv i gatene. Jeg startet på Rinascente, byens største department store, som har en flott rooftop med bar, restaurant og utsikt mot solnedgangen. Deretter fortsatte jeg til Seven Restaurant, en enda bedre rooftop med panoramautsikt over byen og solen som gikk ned. Stemningen var fantastisk – jeg elsket viben, men det var ikke helt det samme å være der alene.

Jeg vandret derfor videre inn i gamlebyen, gjennom smale gater og smug, forbi kirker og små kaféer. Da fant jeg Quattro Canti, et av Palermos mest ikoniske og fotogene bypunkter, kjent som hjertet av byens historiske sentrum. Navnet betyr “de fire hjørnene”, og refererer til de fire palassene som omslutter krysset. Hvert hjørne har fasader med barokke statuer og fontener, som representerer årstider, spanske konger og skytshelgener.

Ved Quattro Canti var jeg egentlig på vei til katedralen, men ble lokket inn på restauranten Carlo V da jeg så at de hadde cacio e pepe på menyen. Retten var helt ok – liten porsjon til femten euro, men det passet greit etter den sene lunsjen i Mondello. Hadde likevel valgt et annet sted neste gang.

Katedralen i Palermo var enorm, og utenfor var det en forestilling på gang. Her var gatene også opplyst med dekorasjoner, nesten som julelys. Jeg bestemte meg for å komme tilbake og sjekke ut katedralen i dagslys. Spaserte Via Maqueda ned igjen, der restaurantene lå tett i tett, før jeg til slutt kom tilbake til hotellet halv elleve – sliten i beina etter en lang dag.

Mondello fristet ikke til gjentakelse, spesielt ikke med bussturen dit. Derfor stod jeg opp halv åtte neste morgen og pakket baggen for en dagstur til Cefalu. Jeg gikk en halvtime til togstasjonen Palermo Centrale og hadde god tid før toget gikk 09.36. Det kan anbefales å komme tidlig, for toget står klart på plattformen og fylles raskt opp – da risikerer man å måtte stå. Billett er lurt å kjøpe på stasjonen, det er billigere enn på nett. Jeg betalte syv euro for billetten, tenk om offentlig transport kunne vært så billig i Norge. Toget var moderne og med aircondition, og turen tok rundt femti minutter med fem stopp underveis. Deler av reisen gikk langs sjøen med fin utsikt.

Cefalu er en av de mest sjarmerende kystbyene på Sicilia, kjent for sin pittoreske gamleby, vakre strand og dramatiske beliggenhet ved foten av La Rocca, et høyt klippefjell som reiser seg bak byen. Jeg likte meg skikkelig godt her, og det er kanskje en av de få stedene på Sicilia der du har alt på samme sted, perfekt for barnefamilier.

Fra stasjonen gikk jeg omtrent en halvtime til Calette Reef Club, hvor jeg hadde booket solseng. Prisen var hundre euro for en dobbeltseng uten håndkle (ti euro ekstra hvis man ville leie), noe som var langt over smertegrensen, men det viste seg å bli en av de beste dagene på hele turen min, så jeg angrer ikke. Det eneste som er synd er at man alltid blir straffet for å være alene. Om man er to så hadde jo dette blitt halv pris.

Veien til Calette gikk først gjennom den sjarmerende gamlebyen med sine smale gater, og deretter ut i mer åpent landskap langs sjøen.

Til slutt kom jeg frem til en liten oase med solsenger på en kai over havet. Reef-klubben er strandklubben til femstjerners hotellet Le Calette, med beliggenhet rett ved sjøen. Stedet opplevdes som behagelig og chill – et perfekt sted å slappe av,  nyte sjøutsikt, fine omgivelser og god service.

Her var det skikkelig deilig – stekende sol, svak bris, lyden av bølgeskvulp og krystallklart vann. Man badet fra kaien, og det var ikke strand, så man kunne ikke stå på bunnen. Akkurat det var kanskje litt kjipt, men gjorde at vannet var veldig rent og fint.

På stedet spiste jeg en grov avokadotoast til lunsj, drakk en skikkelig god shaken coffee (nesten som gresk frappe, uten kunstige siruper), og senere unnet jeg meg en pistasjis – ekte, kremete og helt magisk, som bare på Sicilia. Prisene på mat og drikke var langt mer humane enn solsengene: vann fire euro, toast tolv euro.

Jeg ble hele dagen, fra før klokken elleve helt til klokken seks, det var helt fantastisk. De hadde både dusj, toaletter og skifterom, så jeg fikk dusjet, sminket meg og gjort meg klar for å utforske Cefalu videre.

Planen var egentlig å spise middag i Cefalu, og jeg hadde bordreservasjon halv ni. Men da jeg oppdaget at siste tog tilbake til Palermo gikk klokken ni, måtte jeg avbestille. Jeg rakk likevel en runde gjennom gamlebyen igjen, via Piazza del Duomo og Lungomare.

Gamlebyen er bygget i middelalderen og preget av smale brosteinsgater, små piazzaer og sandfargede steinhus med balkonger fulle av blomster. Den domineres av Duomo di Cefalu, en imponerende katedral fra 1100-tallet. Man finner rester av gamle bymurer og middelalderske porter, som Porta Pescara, en liten bue som åpner seg rett mot sjøen.

Gamlebyen ligger rett ved kysten, så flere av gatene leder ned til små klippekanter eller sandstranden midt i byen. Sistnevnte var full av lidoer på rekke og rad, litt kaotisk, så jeg var glad jeg ikke hadde valgt å tilbringe dagen på bystranden. Likevel var stranden fin, med gyllen sand og klart vann.

Det fineste området fant jeg ved Bastione, et gammelt fort ytterst mot sjøen. Her føltes det litt som å gå i en tidløs labyrint der små smug plutselig åpnet seg til sjøutsikt eller vakre piazzaer. Gatene var smale og fulle av restauranter, flere med vinduer rett mot solnedgangen – helt magisk stemning.

Jeg klatret opp på Bastione-muren og satte meg for å se solen forsvinne i havet, noe den dessverre ikke gjør i Palermo. Det var ikke altfor mye folk, så stemningen var avslappet og magisk. Jeg kjøpte meg en granita og nøt øyeblikket helt til solen gikk ned, før jeg måtte powerwalke tilbake til toget. Med Italias notorisk treige billettautomater rakk jeg toget bare ett minutt før avgang – flaks, for det var dagens siste.

I Palermos gater var det kaos med Rosalia-festivalen, og Via Maqueda kokte av liv. Dette er visstnok en årlig folkefest og religiøs feiring, til ære for byens skytshelgen, Santa Rosalia, fordi hun hjalp til med å redde Palermo fra en pest i 1624. Byen er full av prosesjoner, messer, folkesamlinger, musikk, mat og fyrverkeri. Siden jeg ikke fikk spist i Cefalu måtte jeg ha noe mat før jeg tok kveld, og endte da opp på Curtigghiu. Der bestilte jeg en pistasjpasta med stracciatella – første bitene var fantastiske, men retten ble raskt kvalmende, så jeg klarte ikke spise opp.

Neste dag fikk hotellgymmet kjørt seg igjen – veldig bra start på dagen. Trente sammen med en annen jente, men fikk heldigvis spille min egen musikk. Hadde booket solseng på Solemar i Addaura til tjuefem euro. Det virket å være den eneste beach cluben i området. Planen var taxi, og jeg hadde lastet ned It Taxi-appen, som er mest brukt her. Ulempen: den viser ingen pris på forhånd. Da sjåføren kom, ville han ha førti euro for en syv kilometer lang tur (!) – altså nesten tusen kroner tur/retur for noen få kilometer. Helt uaktuelt, så jeg måtte i gang med nytt bussmareritt, femti stopp og krav om kontanter som jeg ikke hadde.

Jeg hadde brukt mine siste kontanter på fredag, og minibanker har høye gebyrer (5–8 euro per uttak). På søndager er mange i tillegg stengt, noe som er veldig rart. Etter mye leting fant jeg en BNP Paribas-automat som tok fem euro i gebyr. Tok første buss et stykke, måtte vente tjue minutter på neste, og deretter videre gjennom trettito stopp (!) Bussene er helt uten informasjon om hvor man er – uten Google Maps hadde jeg vært sjanseløs. Byen utenfor sentrumskjernen føltes shabby, mye søppel og glassbiter. Heldigvis var denne bussen mye bedre enn den til Mondello, nesten tom, så det var ikke så kvalmende. Den stoppet kun på en tredjedel av stoppene og.

Etter 1 time og 45 min (!!) var jeg endelig framme på Solemar – bare syv kilometer unna. Den ligger langs Lungomare Cristoforo Colombo i Addaura, et naturskjønt område i utkanten av byen. Den er hovedsaklig kjent som en gigantisk nattklubb, men med sin fantastiske utsikt over Palermos golf, tilbyr den også herlig avslapning ved sjøen på dagtid.

Jeg ble møtt av en hyggelig dame som hadde navnet mitt, betalte tjuefem euro og ble vist til solsengen. Først ble jeg plassert på en stor kjip platting, men senere fikk jeg flytte ned på klippene ved havet. Helt magisk – trettifem grader, frisk bris, magisk utsikt og lyden av havet. Badingen var litt krevende med bølger og tau festet i klippene, så jeg koste meg på solsengen i stedet.

Mat måtte man kjøpe og hente oppe ved bassenget, men de virket ikke strenge på medbragt. Jeg kjøpte en boks med ananas og vannmelon, men ellers var menyen lite spennende – nesten ingenting vegetar.

Egentlig skulle jeg dra fra Solemar klokken fire for å rekke å besøke katedralen og gå tur til Monte Pellegrino, men det var så digg på klippene at jeg ble lengre. Tok bussen rett før fem og var tilbake halv seks. Etter en rask dusj og skifte til sporty klær, småjogget jeg to og en halv kilometer til katedralen – svetten rant!

Kom akkurat inn på siste adgang til taket og betalte syv euro for det. En liten tur opp i smale trapper så fikk jeg fin utsikt på rooftopen, men mye var også avsperret. Tips: kom tidlig eller helt sent på dagen for minst kø.

Derfra prøvde jeg å komme meg videre til startpunktet til Monte Pellegrino, et kjent kalksteinsfjell som stiger 606 meter over havet og dominerer horisonten i Palermo. Bussene går sjelden på søndager, så jeg måtte igjen ty til taxi – tjuefem euro for fire kilometer. Hadde kun spist litt frukt hele dagen, og gikk rundt i hele området for å finne vann, som var helt umulig å oppspore. Ikke ideelt å ta fatt på en fjelltur sånn, men jeg hadde dårlig tid før det ble mørkt og ville se solnedgangen fra toppen, så jeg bestemte meg allikevel for å gjennomføre.

Det finnes flere merkede stier som fører til toppen av fjellet, hvor man kan nyte spektakulær utsikt over Palermo og havet. Turen er fire kilometer og 450 høydemeter, ganske bratt, men jeg kjørte på og gikk opp på cirka femti minutter. God treningsøkt, men for de som ønsker en mer komfortabel vei til toppen, er det mulig å kjøre eller ta buss. Jeg møtte ingen andre på veien, men jeg hadde selskap av mange små øgler som krysset veien foran meg, og gresshopper som skrek høylytt.

Ved ankomst Santuario di Santa Rosalia stod det heldigvis en automat der jeg kunne kjøpe vann, og jeg slukte to flasker på stedet. Santuario er et sjarmerende klosterkapell som ligger på toppen av Monte Pellegrino. Jeg møtte stengte porter litt før klokken åtte, men klarte å overtale en mann som ryddet i området til å slippe meg opp. Kikket inn i klosteret, men fikk beskjed at det var stengt så jeg gikk ut og posisjonerte meg på muren klar for solnedgangen halv ni. Nydelig utsikt før jeg ble kastet ut noen minutter senere. Nede på bakken var det bare tett med trær og ingenting å se. Utrolig skuffende og dårlig at de oppfordrer til turen under solnedgang, men stenger akkurat da det er finest der.

Dessverre rakk jeg heller akkurat ikke å gå til Monte Pellegrino-toppen. Det var 1.3 km lenger og jeg hadde lyst å gjøre det, men bussen gikk tilbake kvart på ni og da hadde jeg akkurat misset den. Å sitte oppi skogen der i mørket sammen med myggen var helt uaktuelt. Så det beste med denne turen ble treningen opp, ellers ikke særlig imponerende.

Buss 812 tok meg tilbake til sentrum for under to euro. Utsikten ned de ekstreme svingene under solnedgangen var helt fantastisk. Tilbake i sentrum fant jeg en liten perle: Mudu Pizzeria, og jeg var skikkelig sulten etter nesten ingen mat hele dagen. Koselig stemning, lokale gjester og superhyggelig eier som ga meg bord selv i svette treningsklær. Med kun italiensk meny og dårlig engelsk valgte jeg feil pizzabunn i forhold til den jeg hadde lyst på, men jeg kunne uansett spist alt på dette tidspunktet, og det smakte veldig godt.

På vei tilbake til hotellet fant jeg ut at jeg ikke orket å bevege meg inn i gamlebyen igjen, selv om det var ting jeg ikke hadde sett. Jeg kom over en fantastisk isbar, Tuppulia, med enormt utvalg og store porsjoner. Det ble siste treat i Palermo før jeg landet i sengen etter en magisk dusj.

Siste dagen i Palermo våknet jeg rundt syv og kjente at beina fortsatt var slitne, så jeg droppet treningen og tok en rolig morgen i stedet. Pakket kofferten ferdig og hadde god tid før utsjekk klokken ni. Jeg tok taxi til togstasjonen to og en halv kilometer unna og betalte tretten euro, den beste prisen jeg har fått på taxi til nå.

Jeg skulle ta et Intercity-tog til Messina, og videre til Taormina, og hadde heldigvis forhåndsbestilt sitteplass. Reiste på første klasse, som i praksis betyr litt mer komfortable seter og egen stikkontakt. Turen fortsetter i neste innlegg, i Taormina.

Alt i alt var Palermo et fascinerende møte mellom kaos og sjarm – en by full av kontraster, hvor støy, trafikk og søppel lever side om side med storslått arkitektur, folkeliv og ekte italiensk stemning. Det er ikke en destinasjon for deg som søker det polerte og luksuriøse, men for den som liker historie, kultur og autentiske opplevelser, vil jeg si at det er greit å ta en tur innom Palermo, selv om den ikke er et must.

Kypros er et sted som fanger hjertet med en gang – mitt andre hjem, et sted jeg alltid vender tilbake til. Fra Larnacas rolige gater og solfylte kystpromenade til Ayia Napas magiske strender og gode restauranter, er øyen for meg en blanding av godfølelse, gode venner og skjulte perler. Her finner man noen av verdens vakreste strender og sjarmerende kaféer som innbyr til lange, late dager i solen, samtidig som Ayia Napas herlige beach clubs gir uforglemmelige minner sammen med venner. Kypros er mer enn bare et reisemål – det er en livsstil, et sted der hver dag føles som en perfekt balanse mellom ro, skjønnhet og energi.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det skulle være en enkel og grei tur fra Istanbul til Kypros med en kort mellomlanding i Athen. I stedet ble det et stort prosjekt som tok over tolv timer. Etter å ha sagt ha det til Trude og Thea i Istanbul forsvant flaksen min, og flyet til Athen ble forsinket med like mye som mellomlandingen jeg skulle ha der – en og en halv time. Ergo mistet jeg flyet videre. På statistikken min flere år tilbake har jeg mistet 70% av mellomlandingene jeg har hatt, det er utrolig slitsomt, og det kan ikke være særlig lønnsomt for flyselskapene.

Den planlagte dagen på stranden og på brunsj-restauranten gikk i vasken, og jeg ble sittende hele dagen på et lite område på Athens flyplass, utrolig kjedelig. Eneste fordelen var at jeg kunne jobbe litt sånn at de to neste dagene jeg skulle jobbe ble litt kortere. Kompensasjonen for forsinkelsen var en åtte euro matkupong, provoserende da man ikke fikk noe mat for åtte euro. Da flyet fra Athen også ble forsinket, kom jeg ikke frem til Larnaca før klokken syv på kvelden. Taxien til sentrum var blitt overraskende dyr, tjuefem euro. Ikke lenge siden jeg betalte femten her.

Jeg sjekket inn på Blazer Hotel og hadde ikke høye forventinger til 180 euro for tre netter. Det overrasket veldig positivt, og jeg hadde alt jeg trengte på et rent og romslig rom, inkludert skrivebord til å jobbe litt. Jeg fikk pakket ut kofferten og dro ut for å spise.

Larnaca er mitt andre hjem, her bodde jeg i 2011 og 2012, og jeg er veldig glad i den lille strandbyen. Dessverre så føltes den nå ganske herjet. Da jeg bodde der var gatene fulle i butikker og liv, nå var det meste jevnet med jorden, og kun strandpromenaden Finikoudes var intakt. Jeg håper dette bare er midlertidig under oppussingen og at ting kommer tilbake etter hvert. Kveldsturen endte med en nydelig burrata-salat på The Brewery, en av mine favoritter i Larnaca.

Neste morgen startet jeg med en joggetur langs sjøen til Mackenzie. Beina føltes friske, og for første gang på lenge løp jeg uten slim i halsen, det har faktisk vært en stor utfordring i Norge om vinteren der man konstant er litt halvforkjølet og snufsete.

Mackenzie er et livlig strandområde som kombinerer avslappet strandliv med byens urbane energi. Her var det heldigvis like fin som alltid, med Lush og Rebuke som høydepunkter, selv om favoritten min Ammos hadde tapt seg litt. En unik attraksjon ved Mackenzie Beach er nærheten til flyplassen. Flyene som lander rett over hodet gir en spennende opplevelse for både turister og fotografer. 

På veien tilbake fant jeg et nytt sted, Nusa Beach Bar, et avslappet strandsted med tropisk atmosfære. Med sin kombinasjon av bambusmøbler, grønne detaljer og en åpen, luftig terrasse, ga Nusa en perfekt setting for å nyte sol, sjø og lekre drinker. Jeg fikk høre fra venner at maten ikke var den beste, men det fikk jeg ikke testet.  

Etter fem timer med jobb på hotellrommet dro jeg tilbake til The Brewery for brunsj, og det var som å finne et nytt favorittsted. Helt magisk brunsj, med et så stort utvalg at det var umulig å velge. Jeg endte opp med både yoghurt bowl og bagel med egg, avokado og halloumi, nam!

På stranden blåste det så mye at jeg var redd parasollene skulle fly av gårde, men jeg fikk noen timer i solen. Det gjorde godt for en vinterblek kropp. På kvelden møtte jeg Andrea og Jonas, og vi dro til Metropolis Mall. Alt skjer der nå, og det føles trist at sentrum har mistet så mye liv. Jeg besøkte favorittbutikken min Kelly’s men fant ingenting denne gangen. Rart hvor vanskelig det er å finne noe når man ikke føler seg vel i egen kropp. Jeg kjøpte en tights på Oysho, et par sandaler fra Tamaris og noen øredobber før vi spiste pizza på Al Dente.

Det stedet er helt greit, men det føltes litt trist at jeg måtte bruke en av de få dagene på middag der når det er så mye annet godt i denne byen. Selskapet var absolutt det viktigste, og det var utrolig koselig å se Andrea igjen. Jeg føler meg så hjemme på Kypros, og har alltid lyst å flytte tilbake. Hver tur ender i leilighetssøk før fornuften får meg ned igjen på bakken. Men av og til sitter jeg allikevel og lurer på hva jeg gjør i Oslo med seks måneder vinter og isolasjon hvert år.

Dagen etter startet jeg på It’s Time Fitness, der jeg alltid trener når jeg er i Larnaca. Gymmet koster åtte euro per dag, men uten håndkle kommer man ikke inn, så jeg måtte kjøpe et til ti euro. På vei ned igjen til hotellet gikk jeg innom flere butikker og endte opp med både smykker og sko. Finner alltid noe i Larnaca.

Til brunsj denne dagen testet jeg Onar, et lite og sjarmerende sted midt i sentrum. Menyen var ikke stor, men nøye satt sammen – og full av fristelser. Jeg endte opp med en helt nydelig salat med chevremousse, friske jordbær, nøtter, pistasjpesto og en syrlig jordbærdressing. Til slutt fikk jeg endelig en skikkelig god frappe – noe jeg har savnet! I Spania og Istanbul fikk jeg enten en altfor sterk og bitter variant uten søtning, eller en kvalmende søt utgave med smakstilsatt sirup.

Deretter ble det Finikoudes-stranden igjen – rett og slett fordi den ligger bare noen minutters gange fra hotellet. Jeg hadde egentlig lyst å dra til Rebuke, Lush eller Nusa, men å gå tre kilometer føltes litt stress når jeg hadde mye annet på planen. Så da ble det Finikoudes på nytt. Ikke den mest spennende stranden, men utrolig deilig med varmen – og solsengene i Larnaca er superbillige til bare to euro og femti cent.

Etter fire timer på stranden gikk jeg videre til Milk and Honey, et sted som alltid frister med søtsaker. Jeg bestilte en vaffel toppet med iskrem og friske jordbær – og det var rett og slett himmelsk. Sprø utenpå, myk inni, perfekt balansert med sødme og friskhet. Helt klart noe av det beste med Larnaca, og et sted jeg alltid må innom minst en gang på turen.

På kvelden spiste jeg middag på Elia Backyard sammen med Andrea. Jeg bestilte en pumpkin orzotto med fetakrem som var skikkelig god, selv om drikkemenyen var litt skuffende. Myggen var et lite minus, men restauranten hadde en koselig bakgård med hyggelig atmosfære. Etterpå gikk vi en tur ned til Finikoudes – og jeg merket igjen hvor mye jeg savner å bo her. Senere møtte vi Ionas og noen av vennene hans, og ble med dem ut en liten tur i byen.

Så kom onsdagen – og nattesøvnen ble totalt ødelagt av byggearbeid som startet i fire-tiden og holdt meg våken til syv. Likevel klarte jeg å presse meg ut på en løpetur før frokost. Denne gangen var det mye varmere enn på forrige joggetur, og tempoet ble litt roligere. Etterpå dusjet jeg, vasket håret, pakket kofferten og sjekket ut. Heldigvis fikk jeg lov til å beholde rommet en time ekstra, noe som gjorde morgenen litt mindre stressende.

Selv om jeg elsker Mackenzie, kommer jeg meg sjelden på stranden dit når jeg først er her – og denne dagen ble heller ikke noe unntak. Jeg endte opp på Finikoudes nok en gang, men kjente meg litt rastløs, så det passet fint med brunsj med Andrea klokken fire.

Vi møttes på Smoothie Factory, et nytt tilskudd i byen. Jeg bestilte en avokadotoast som var god, men kanskje litt for lik det jeg kunne fått hjemme?

Det jeg derimot virkelig setter pris på på Kypros, er at de har et stort utvalg av alkoholfrie drinker – og grapefrukt-sodaen jeg valgte var helt nydelig, frisk og lett bitter på den perfekte måten. Etterpå ruslet jeg innom noen butikker igjen, og endte selvfølgelig opp med å kjøpe de svindyre glitter-ballerinaene jeg hadde tenkt på i to dager og ikke klarte å få ut av hodet. Noen ganger må man bare gi etter 🙂

Senere ble vi kjørt til Ayia Napa av Jonas, og der startet marerittet: Green Bungalows Hotel. Jeg hadde til og med spesifikt skrevet “no ground floor”, men hva fikk vi? Jo da, ground floor. Takk for den. Da vi åpnet døren til rommet fikk vi nesten hjertestans – og panikken slo inn umiddelbart. Heldigvis kjente Jonas folk som jobbet der, så vi fikk flyttet en etasje opp. Men ærlig talt, disse rommene burde vært ulovlige å leie ut.

For hva møtte oss? Et interiør fra 80-tallet som hadde sett bedre dager… i 80-tallet. Skitne møbler du ikke tør å sette deg på, en dusj med gardin der vannet renner over hele gulvet (spaopplevelse deluxe), et do så gult at jeg vurderte å ta bilder for å sjekke om det var en ny fargetrend, harde senger som føltes som planker, og et kjøleskap som lakk som et fossefall fordi frysedøren manglet. Som bonus hadde vi små maur som romkamerater. Man må gå med sko hele tiden for å overleve, og glem alt om daglig rengjøring eller håndkleskift – her snakker vi maks to ganger per uke. Det eneste som faktisk fungerte var AC-en (halleluja!) og en liten balkong med plaststoler. Konklusjon: jævlig.

Heldigvis skulle Andrea være der med meg første natten, så vi var to om å takle marerittet. Etter å ha flyttet opp en etasje dro vi på middag, og selv om rommet var en katastrofe, var det godt å se Maria og Maria igjen. Salaten med geitost og halloumi på Liquid var virkelig god, og jeg koser meg alltid maks i selskap med disse jentene. Men natten? Ikke før klokken to var vi i seng – og med pappvegger rundt oss var det helt håpløst å få sove. Vi prøvde AC-en, men etter hvert måtte jeg kle på meg mer og mer for å overleve kulden, og til slutt ga jeg opp og slo den av. Synd, for AC-en blokkerer jo faktisk mye av lyden fra naborommet – ellers kunne det vært ha hjulpet litt.

Torsdag våknet vi slitne etter en natt med minimal søvn – partyungdommer gjennom pappvegger tar på – så treningsfri var mer enn velkomment. Vi gjorde oss klare og spaserte den korte turen ned til Sigma for at Andrea skulle få frokost. Der møtte vi Maria og Ivelina, og sammen dro vi videre til Makronissos Beach.

Vi valgte Levels Beach Bar, og selv om prisen på tretti euro per solsengsett først virket høy, viste det seg å absolutt være verdt det. Etter opplevelsen med hotellet orket jeg ikke tanken på slitte plastsenger og ekle toalettfasiliteter bakerst på en fullstappet strand.

På Levels var sengene tykke, komfortable og perfekte for å synke ned og bare nyte solen. For femti euro kunne man leie en gazebo, men der var det ingen sol, så derfor betalte vi seksti for fire senger, med vannflasker inkludert. Det var en helt magisk pause fra kaoset på hotellet.

Det er ikke så enkelt å samle alle jentene, så det var utrolig koselig at alle var med. Når Ivelina måtte dra på jobb kjørte Maria for å hente Maria så vi kunne spise lunsj sammen. Hun ble lenge og satt en stund med oss på solsengene. Porsjonene var gigantiske – jeg gikk for en frisk chevresalat, og så hadde vi en søtpotetfries på deling.

Etter hvert dro Maria og Maria, mens Andrea og jeg ble igjen. Det var så deilig å få noen ekstra timer i solen, og bussen var enkel og grei å ta tilbake, til bare to euro. Perfekt løsning for en avslappet dag uten noe form for stress. Vi dusjet og pyntet oss for middag på Bella Italy, en koselig liten italiensk restaurant som allerede har blitt vår nye Quadro. Andrea ble hentet klokken ti for å dra tilbake til Larnaca, mens Maria, Maria og jeg ble sittende og skravle der til de stengte ved midnatt. Etterpå ble jeg med en tur til Maria, hvor vi satt litt på kjøkkenet og pratet før Maria måtte på jobb på Carwash, og tok meg med tilbake til hotellet.

Natt til fredag ble dessverre også elendig – naboene kom hjem klokken tre og fortsatte festen på balkongen, så søvnen uteble nesten helt. Jeg stod opp halv åtte, fortsatt trøtt og ikke helt i toppform, men dro rett over gaten på trening. Fem euro per dag for et bra gym med alt man trenger – Overall Magic er helt supert. Etter en kjapp dusj var det tid for avdelingsledermøte før jeg dro på stranden. Jeg hadde egentlig ferie denne dagen, men syns det var fint å holde seg oppdatert.

Jeg bestemte meg for Paradisos, stranden vi alltid pleide å besøke i gamledager, men det føltes ikke helt som før. Jeg møtte Savvas, men kjente nesten ingen andre der nå.

Menyen var heller ikke like bra som før – heldigvis kunne jeg nyte fersk vannmelon som var helt magisk, og sengene var definitivt bedre enn plastsengene på bystranden. Jeg ble der i litt over fire timer før det var tid for mat.

Det rosa brunsjstedet Alya som jeg har likt godt før hadde endret menyen, og ingenting fristet, så det ble til slutt en boblevaffel – men den var litt mislykket, med vannete is og mye gris. Det virker som de erstatter vanlige vafler med disse overalt nå, og jeg er ikke fan. På vei tilbake til hotellet kikket jeg innom butikkene i gatene, og fikk god tid til å vaske håret før jeg skulle møte Ivelina på Pepper halv ni.

Pepper er et superhyggelig sted for en drink, men menyen er asiatisk, så det er sjelden jeg spiser der. Ivelina og jeg endte opp med å dele litt, og stekte nudler med grønnsaker og søtpotetpure smakte faktisk ganske godt.

Vi ble sittende for drinker etterpå, for uteplassen er veldig hyggelig, musikken bra, og snart ble det dansing. En venninne av Ivelina kom også, og bordet vårt fyltes raskt opp med flere kjente ansikt. Da vi skulle betale, fikk vi beskjed om at alt var “taken care of” – magisk med friends in high places. Jeg kom hjem rundt halv to, og alle ambisjoner om å være i seng før midnatt røk hver dag.

Natt til lørdag fikk jeg endelig sove, og jeg fikk nesten sjokk da jeg våknet og så at klokken nesten var ni. Så deilig! Ivelina hadde sendt melding om å dra på Kaliva, men jeg ville trene først – gymmet er nemlig stengt både søndag og mandag, noe som alltid irriterer meg på Kypros. Jeg kom meg endelig av gårde for en økt rundt kvart på ti. Elsker å trene i varmen – kroppen føltes myk, ikke stiv eller vond, og det var akkurat den starten jeg trengte på dagen.

Etter en kjapp dusj gikk jeg ned til Kaliva, hvor Ivelina hadde fikset solseng på VIP-området ved bassenget, helt foran med direkte utsikt mot stranden. Kaliva er uten tvil en av Ayia Napas beste beach clubs, perfekt plassert på Pantachou-stranden, bare en kort spasertur fra havnen.

Her kan du slappe av, spise god mat og feste på kvelden hvis du ønsker det. Det føles litt mer oppgradert enn bystrendene, og er et herlig sted å tilbringe dagen. VIP-området har store, komfortable solsenger og private cabanas, ideelt om du ønsker ekstra luksus og en litt mer chill vibe.

Et lite basseng gir ekstra mulighet for avkjøling. På selve beach cluben er det en livlig sone med solsenger og parasoller – perfekt for å nyte solen og havutsikten. Restauranten tilbyr en japansk-inspirert meny, men det beste er brunsjen, som dessverre kun serveres til klokken ett.

Vi fikk tildelt tykke, digge senger med store, myke håndklær – magisk komfort, alt for førti euro totalt. Dette er virkelig stedet å ligge; tiden flyr dobbelt så fort som på vanlige plastsenger, og jeg glemte helt hvor dårlig standard jeg bodde i ellers.

Vi rakk ikke brunsjen, og lunsjmenyen skuffet litt med mye asiatisk og en litt tørr salat med quinoa. Men om du er glad i asiatisk mat så tipper jeg du synes denne menyen er veldig bra 🙂

Uansett, jeg koste meg her lenge. Ivelina dro rundt halv fire for å dra på jobb, men jeg ble igjen til klokken seks – ville virkelig ikke dra herfra.

Etter stranden dro jeg innom Fresco og kjøpte en vaffel med iskrem – helt himmelsk med en ordentlig vaffel, nam! Deretter tok jeg turen til favorittbutikken min, og fant masse lekre heklekjoler. Etter en dusj gjorde jeg meg klar for å møte Line og Lars Sverre som også var på Kypros samtidig som meg. Vi skulle spise middag på The Deck som var en tretti minutters spasertur fra hotellet. Jeg valgte en sort kjole med lange armer – kanskje ikke helt optimalt for gåtur i varmen, men helt greit når vi først satt på terrassen.

Restauranten, som ligger på Alion Hotel, er nydelig, med en elegant og luftig terrasse. Maten var fantastisk: jeg gikk for aspargesrisotto, men klarte å miste hele saltkverna oppi, så jeg måtte vente på en ny – flaut, men morsomt å tenke tilbake på. Line valgte orzotto, og Lars Sverre gikk for biff. Alt var kjempegodt, selv om prisene var litt høyere enn andre steder – men absolutt verdt det. Etter middag dro vi innom Los Bandidos, hvor Marian overrasket oss med en gratis strawberry margarita. Vi ruslet gjennom partygaten, møtte Savvas og Chris, og så sa jeg god natt til Line og Lars Sverre som bodde ved havnen.

Natt til søndag ble nok en elendig natt, med masse bråk og få timer søvn, ikke rart at jeg sov ti timer tre dager på rad når jeg kom hjem fra denne ferien, haha. Jeg bestemte meg for å starte dagen med en joggetur – litt frisk luft og bevegelse var akkurat det jeg trengte for å riste av meg søvnmangelen.

Jeg startet joggeturen ned mot havnen, og der var det kaos – hundrevis av stoler sto klare til konserten som skulle gå av stabelen senere på kvelden. Det var tydelig at byen forberedte seg på kataklysmos, pinsefeiringen på Kypros, og en av de største folkefestene i året med boder, konserter, utstillinger og aktiviteter.

Jeg fortsatte joggeturen forbi de ulike strendene, noe som er helt nydelig langs sjøen. Jeg passerte Sandy, Vala, Nissi, Landa og videre til Makronissos. Totalt ble det litt over seks kilometer før jeg snudde og gikk tilbake. På veien stoppet jeg innom alle beach clubs for å sjekke tilgjengelighet på solsenger.

Kataklysmos skaper kaos over alt, og det var ikke en eneste ledig seng på en eneste beach club hele helgen. Fullt innrykk av kyprioter fra alle deler av øyen til Ayia Napa.

Det gjorde meg så demotivert at jeg ikke gadd å gå ned på stranden og legge meg på en plastseng. Jeg har nok endret meg litt de siste årene, og setter ekstremt stor pris på en skikkelig beach club med komfortable solsenger og god mat. Siden klokken allerede var blitt tolv endte jeg opp med å bare bli ved hotellbassenget. Jeg kjøpte litt fersk vannmelon til lunsj og lå der i fire timer, før jeg tok en tidlig dusj og en runde i alle butikkene.

Det ble litt lenge å vente før middag med Maria på Sage klokken halv ti, så jeg dro først hjem for å hvile litt. Jeg følte meg litt rar denne dagen, var klam og frøs mye, men det hjalp når jeg fikk mat. Restauranten var nydelig, og maten var fantastisk – jeg ble stappmett av både salat og gnocchi. Etterpå hentet Maria oss, og vi kjørte hjem til henne i Paralimni. Det var så kjekt å se det nye huset, de hadde pusset opp mye og det var god plass. Ikke i seng før to, noe som har ble en typisk Ayia Napa-kveld!

Mandag morgen hadde jeg egentlig planlagt en ny joggetur, men følte meg helt vrak etter få timer med søvn, og orket rett og slett ikke. Stod heller opp og begynte å pakke litt mens jeg ventet på Maria.

Vi var usikre på hvilken strand vi skulle velge, for det var kaos overalt på grunn av pinsehelgen. Siden klokken bare var ti, bestemte vi oss for Pagida i Ayia Thekla. Der kan man ikke reservere, men tidlig på dagen er det lite folk – kypriotene står ikke opp så tidlig, tydeligvis – og det ble full suksess.

Vi fikk to digre, tykke solsenger på første rad, helt rett i sjøen. Perfekt start på dagen! Deilig bris og en komfortabel solseng til kun syv euro og femti cent totalt – helt utrolig! Sotira er en av de rikeste landsbyene, og selv om området er offentlig, er sengene mye bedre her.

Det er så herlig å være rundt gode venner – tiden flyr, og man føler seg så avslappet og lykkelig. Jeg skulle virkelig ønske vi bodde på samme sted, for vi sees altfor sjelden.

Menyen på Pagida er ganske bra, med både brunsj og lunsj tilgjengelig. Vi bestilte yoghurtbowl, brioche med frukt og mascarponekrem, og en vaffel med egg, avokado og cheddar, alt på deling. Perfekt for å smake litt av alt og nyte maten sammen i solen.

Maria måtte dra og gjøre seg klar for jobb litt over klokken to, og jeg ble igjen for å nyte de siste soltimene alene. Perfekt vær denne turen, rundt tretti grader, og det føltes som om tiden sto stille mens jeg lå der og nøt solen, brisen og utsikten.

Jeg dro litt over fem og startet med en tur til Ayia Thekla-klosteret, før jeg fortsatte til Riva Beach House på marinaen – også et veldig bra valg for en stranddag.

Derfra gikk jeg videre rundt marinaen, hvor jeg oppdaget den magiske kafeen Le Déli Robuchon, som jeg ennå ikke har prøvd. I området ligger også Margherita Artisan Pizza, og noen imponerende yachter lå til kai – virkelig en flott atmosfære i marinaen selv om det er litt rolig.

Jeg fant en buss tilbake herfra, og møtte Line og Lars Sverre til middag på Sale e Pepe etter en dusj. Selskapet var veldig hyggelig, pizzaen ganske god, og sitrondesserten lett og frisk.

Den siste morgenen våknet jeg skamtrøtt etter nok en elendig natt med mye bråk, noe denne turen ble veldig preget av. Jeg skal aldri mer bo på Green Bungalows. Før klokken syv ble jeg vekket av folk som flyttet rundt på terrassemøblene over meg. Samtidig kom flere ansatte dragende med solsenger som skulle skylles rett utenfor rommet mitt, og en lastebil med håndklær og sengetøy stoppet ved balkongen for å avlaste – utrolig. Da var det bare til å stå opp og komme seg på trening.

Gymmet var nesten tomt så tidlig, perfekt for en effektiv økt, før jeg tok en liten tur til Zorbas for å kjøpe med noen favoritter. Tilbake på rommet hadde jeg kun førtifem minutter på å dusje, sminke meg, kle meg, pakke ferdig og lukke kofferten. Taxien var booket til klokken ti og kom som avtalt – sekstifem euro for førti minutter til flyplassen, det har blitt skikkelig dyrt. Før har jeg reist ettermiddag og blitt kjørt av venner, men nå var alle enten på jobb eller sov etter nattskift.

Flyplassen var helt kaotisk, med ekstreme køer og elendige systemer der folk snek og åpnet båndene, så mange stod dobbelt så lenge som andre. Sikkerhetskontrollen tok nesten en og en halv time, og boarding blinket mot meg på skiltet mens jeg ventet på at tingene mine skulle komme gjennom. Jeg rasket med meg to vann og en parfyme til mamma og løp av gårde – nest sist inn på flyet.

Ved takeoff satt jeg ved siden av en mor med en unge på fanget som sparket og plukket på meg gjennom hele starten av turen. Heldigvis fikk de flytte seg, og jeg fikk et ledig sete for meg selv – en luksus jeg ikke har hatt siden før covid. Fem timer på flyet, lang tur og kald kabinluft, men heldigvis varmet solen meg gjennom vinduet hele veien. Det er alltid trist å forlate Kypros, og jeg drar hjem med en klump i magen hver gang. En dag skal jeg ha en liten leilighet her 🙂