Cagliari, hovedstaden på Sardinia, er en by som overrasket meg med sin blanding av middelhavssjarm, koselige smug og moderne, kosmopolitisk liv. Byen ligger vakkert til med utsikt over havet, og byr på alt fra kulturelle opplevelser til avslappende strandliv på Poetto. Jeg likte meg mye bedre i Cagliari enn jeg hadde forventet.
Jeg ankom Cagliari fra Catania på Sicilia – en kort flytur på sytti minutter med ITA som jeg betalte rundt tusen kroner for. Heldigvis var det bare ni kilometer til hotellet, og jeg slapp unna med en taxituren på ti euro. Hotel Italia der jeg betalte tusen kroner per natt var dessverre mer shabby enn jeg hadde sett for meg. Rent, men med gammel strietapet, mørkt treverk og fellesområder fulle av oppussing. Badet var stusselig, og dusjen såpass liten at jeg måtte stå på utsiden for å barbere leggene. Beskjeden om at treningsrommet var stengt på grunn av oppussing hjalp ikke på inntrykket.
Etter å ha pakket ut kofferten forlot jeg hotellet for å utforske byen. Hatet fra Catania satt fortsatt litt i kroppen, og jeg kjente på en uro for om fire netter her ville føles altfor lenge. Angsten ble sterkere da jeg gikk gjennom de første gatene – de virket tomme og øde. I en park satt mange afrikanske menn som stirret, og jeg så ikke en eneste turist. Jeg begynte å søke etter leiebil og vurderte å dra tidligere, kanskje til Alghero.
Heldigvis fant jeg veien til Stampace, hvor det var flere restauranter og en mer livlig atmosfære. Her fikk jeg en kombo av det autentiske og det turistiske: smale, noen ganger bratte gater; eldgamle bygg ved siden av moderne restauranter og kaféer. Jeg satte meg ned på Ex Tipografia og bestilte en avokadotoast – den var kjempegod, og det var fantastisk å endelig få noe annet enn italiensk mat.
Deretter gikk jeg videre over Piazza Yenne, som er en av de mest sentrale og levende plassene i byen. Piazza Yenne fungerer som et slags skjæringspunkt mellom bydelene Marina, Stampace og Castello, og er et populært møtested for lokalbefolkning og turister. Spesielt om kveld og sommernetter fylles den med folk som sitter ute på kafeer og barer, for en drink, is, eller en rolig spasertur.
Den fungerer både som krysspunkt og som startpunkt for vandringer gjennom gamlebyens gater, og tok meg videre inn i shoppinggaten Via Giuseppe Manno der du finner ganske mange butikker.
Shoppinggaten leder til Bastione di Saint Remy, et vakkert bygg som fungerer både som et kjent landemerke og som et utsiktspunkt i Cagliari. Det forbinder den øvre gamlebyen Castello med de lavere bydelene. En storslått dobbel trapp tar deg fra Piazza Costituzione til den vakre Terrazza Umberto I som gir panoramautsikt over store deler av byen og havet. Her fikk jeg en fantastisk utsikt, og jeg kunne bare forestille meg hvor magisk solnedgangen måtte være herfra.
Turen tok meg videre inn i Castello-området, opp i høyden, der utsikten ble enda bedre og gatene var utrolig koselige. Her ligger også Torre dell’Elefante, ett av de viktigste inngangspunktene til Castello, og katedralen Santa Maria Assunta, et av de viktigste religiøse byggene i byen.
Jeg falt helt for stedet Libarium Nostrum – så vakkert i solnedgang! Plasseringen er spesielt god fordi den ligger like ved bymuren og har en terrasse med panoramautsikt over byens tak og over havet. Etter lunsjen orket jeg ikke noe middag, så jeg kjøpte bare en liten is, litt frukt og parmesan på supermarkedet.
Kvelden avsluttet jeg nede ved marinaen. Strandpromenaden i seg selv var ikke spesielt vakker, men havnen med seilbåtene badet i et nydelig solnedganglys. Jeg gikk tilbake via Via Roma, med butikker og kaféer langs gaten, og endte opp i smugene rundt gamlebyen der hotellet mitt lå. Området hadde mange restauranter, men ikke den samme sjarmen som Stampace og høyden. På vei tilbake møtte jeg en eldre mann som begynte å prate med meg, det ble såpass slitsomt at jeg til slutt trakk meg tilbake til rommet.
Neste dag var det ekstremt varmt – 38 grader på dagen og 33 på kvelden. Varmeste kvelden til nå på turen, og utrolig deilig. Jeg sov ganske bra og kom meg ikke opp før klokken åtte, så jeg ble litt treg på trening klokken ni. Det var mye styr med å få trent på hotellet. Jeg hadde fått beskjed dagen før om at gymmet var stengt, men at jeg kunne komme tidlig neste dag. Ny mann i resepsjonen sa at det fortsatt var stengt, men jeg nektet å gi meg og fikk slippe inn. Jeg hadde tross alt booket hotellet hovedsakelig for gymmet.
Gymmet var greit, med manualer og kabelapparat, litt skittent fordi hele hotellet var under renovering, men det brydde jeg meg ikke om – jobben ble gjort. Etter en kjapp dusj måtte jeg finne ut av bussen til stranden. Heldigvis var det veldig kort vei fra hotellet; Cagliari er mye mindre enn Palermo, og det var deilig. Bussturen var litt kaotisk, med masse folk som skulle til Poetto, byens hovedstrand.
Poetto er gigantisk – åtte kilometer lang med utallige busstopp, så du må vite hvor du skal, ellers ender du opp med å gå langt. Jeg hadde booket solseng på Emerson Beach Club, og betalte tretti euro på sjette rad, uten inkludert mat eller drikke. Jeg ble positivt overrasket – både området, stranden og Emerson var mye mer ordentlig enn Mondello på Sicilia.
På Emerson var alt fresht og turkis-hvitt fra du kom inn. Toalettet var stusselig, men ellers var alt bra. Jeg hadde hele dagen foran meg, og svetten rant konstant i den ekstreme varmen. Ingen reservasjon på solsengene betydde at jeg kunne ha med egen mat, noe som var perfekt siden jeg var såpass matlei etter Sicilia. Lunsjen ble en shake og litt frukt, og de solgte også glass med vannmelon, ananas og små frosne slush på stedet.
Strandmenyen var ganske basic, men det gjorde ikke noe. Jeg lå på stranden til klokken seks og hadde egentlig tenkt å dra opp og spise pasta på den tilhørende restauranten, men menyen startet ikke før klokken syv. Derfor gikk jeg ned igjen og badet i sjøen – vannet var varmt, men litt grumsete på grunn av sand og mange mennesker. Søndager er alltid ekstra travle for da er de lokale også på stranden.
Klokken syv gikk jeg opp igjen til restauranten og bestilte pasta med pesto, sitron og stracciatella – helt ok. Jeg tok bussen tilbake kvart på åtte og scannet busskortet jeg hadde kjøpt med flere klipp, veldig enkelt og i overkant av fem euro for fire klipp.
Etter en lynrask dusj løp jeg opp til toppen av festningen for å rekke solnedgangen. Jeg var der fem over halv ni, og solen forsvant kvart på ni – helt i siste liten. Utsikten var superfin fra toppen, selv om solen gikk bak et fjell og ikke i sjøen. Etterpå ville jeg bare rusle litt rundt og oppdage nye områder jeg ikke hadde sett dagen før.
Skoen min ble ødelagt, så jeg måtte gå ned igjen til rommet for å bytte. På vei ned kjøpte jeg en supergod yoghurtis med pistasjsmak på Cremosa – nam! Etter skobyttet oppdaget jeg en ny shoppinggate, Giuseppe Garibaldi, som jeg utforsket mer de neste dagene. Her lå også Poke House som selger Franui (bringebær med sjokoladetrekk), men det meste var stengt på søndager.
Jeg fortsatte turen min til Villanova-området, med fargerike hus og koselige små piazzaer, og oppdaget skjulte restauranter som plutselig poppet opp rundt meg. Deretter gikk jeg tilbake til Piazza Yenne der det var fullt liv, og oppdaget at klokken var over elleve. Det var fortsatt trettitre grader og supervarmt ute og jeg ville ikke gå inn.
Neste morgen hadde jeg treningsfri og ringte min bror Fredrik og gratulerte ham med dagen før jeg dro ut. Jeg hadde reservert solseng på Le Palmette, men ble skikkelig skuffet da jeg kom dit – plastsenger tett i tett på et lite område. Jeg droppet det og gikk heller tilbake til Emerson, som opplevdes mye bedre. Dette ble første dagen på turen min uten helt klar himmel, litt disig, så det føltes ikke like varmt. Sjøen var ekstremt mye klarere, sikkert fordi det var ukedag og færre folk på stranden. Jeg hadde bare en bok igjen og hadde lyst til å lese hele tiden, men måtte spare den til senere stranddager før mamma kom med ny bok. Det gjorde at jeg kjedet meg litt.
Kjøpte en caprese som var helt ok, men tomatene var litt kjedelige – ingen marinade. Vannmelonen tror jeg ikke var helt fersk, og var lite fristende. Jeg endte derfor med å dra fra stranden litt før fem og tok bussen tilbake. Den var stappfull, så jeg måtte stå hele veien – litt stress.
Etter en dusj gikk jeg ut i gatene for å finne en skomaker som kunne fikse favorittskoene mine, men han hadde ikke lim som fungerte – nedtur. Trøstet meg med samme yoghurtis på Cremosa som jeg hadde spist dagen før, helt fantastisk, og jeg fant ut at jeg måtte ha en dagen etter også. Jeg lette etter nye lignende sko, men fant ikke de samme. Jeg møtte en superkoselig italiensk dame på en skobutikk, og vi kommuniserte via chatGPT. Endte opp med å kjøpe et par sko hos henne, bare fordi hun var så hyggelig.
Senere dro jeg opp på Bastione og fikk med meg solnedgangen. Det var så fint og ikke altfor stappfullt heller. Etter å ha stått der en halvtime, gikk jeg ned til Piazza Yenne og fant en restaurant å spise på. I Cagliari går det stort sett fint å få bord uten booking.
På Corso Dodici spiste jeg cacio e pepe og popletto – grønnsaksboller som minnet litt om falafel. Helt greit, men akkurat da kunne jeg virkelig tenkt meg en stor salatbolle. Blir alltid litt matlei av å være så lenge i Italia uten ordentlig variert mat. Det er ganske ensidig når man er vegetarianer: pizza margherita, pasta alla Norma eller caprese.
Neste morgen stod jeg opp og fikk beskjed om at treningsrommet var stengt – utrolig irriterende når man har valgt hotell nettopp for å kunne trene. Jeg måtte derfor finne alternative løsninger. Nærmeste gym var over tjue minutter unna og kostet femten euro per økt, så jeg bestemte meg for å prøve en løpeøkt i stedet.
Byen egner seg egentlig godt for løping, men jeg har vært litt redd for å løpe fordi jeg har revet opp noen sener i ankelen, og smerten blir ikke bedre av løping. Jeg løp fra hotellet, ned til marianen og videre til Marina di Bonaria, som ligger litt utenfor sentrum. Det var flatt og fint, om enn ganske øde – bare en kafe og en restaurant i området. Fem kilometer senere var jeg helt utslitt, med flere drikkepauser underveis, det var varmt å løpe i nærmere førti grader.
Etter dusj og hårvask tok jeg bussen til Poetto, denne gangen til motsatt ende av stranden, så langt bort fra byen som man kommer. Jeg hadde booket solseng på Frontemare. Halvveis med bussen snudde den imidlertid, og jeg måtte bytte til PQ-bussen som går direkte fra byen. Turen tok over en time, men det var verdt det. Den enden av stranden var helt annerledes – smalere promenade, mer landlig, roligere og langt færre mennesker. Vannet var litt kaldere, men ekstremt klart.
Solsengen på Frontemare kostet tjuefem euro, og jeg hadde nok litt høyere forventninger enn det som møtte meg. Det startet bra med gratis vann, kaffe og håndkle inkludert, men det gikk raskt nedover. Området luktet urin, det var ingen frukt på menyen, og de kunne ikke bruke ovnen på grunn av smådyr (æsj!). Sengene var komfortable, men jeg dro rundt halv seks og tok riktig buss tilbake denne gangen.
På vei hjem gikk jeg innom et konditori som hadde hatt masse digge kaker om morgenen, men alt var tomt. Ting stenger tidlig i Cagliari – mellom halv åtte og halv ni – så man må være tidlig ute for å rekke noe. Makset siste kveld med crepe med is på Kremet (de hadde ikke vaffel lenger) og favoritten på Cremoso.
Jeg ruslet rundt i gatene i et par timer og nøt varmen, gikk opp til Bastione og fikk med meg en siste solnedgang.
Til slutt dro jeg til Su Stampu for byens tynneste pizza – den var virkelig tynn, og en margherita kostet bare fem euro. De fikk ti og var storfornøyde, og det var jeg også. Etter middagen dro jeg tilbake til hotellet for å pakke, siden jeg skulle reise tidlig neste morgen. Turen skulle videre til Costa Smeralda og Porto Rotondo. Jeg hadde booket bil som jeg endte opp med å avbestille for å ta tog og buss. Det tapte jeg over tusen kroner på. Var så sikker på at det var gratis avbestilling at jeg til og med slettet bestillingene, så jeg ikke kunne kontakte dem i etterkant. Angrer skikkelig på at jeg ikke tok bilen når jeg vet hvor krise bussturen til Porto Rotondo ble, men det var informasjon jeg ikke hadde når jeg tok den avgjørelsen.
Jeg føler at jeg hadde akkurat passe med tid i Cagliari til å slappe av og se det jeg ville – hadde bare ønsket litt selskap underveis. Byen overrasket meg positivt – her kombineres historisk sjarm, fargerike smug og koselige kafeer med moderne, pulserende liv. Fra solfylte dager på Poetto til magiske solnedganger over Bastione og Castello, føles byen både ekte og innbydende. Cagliari er definitivt et sted man finner roen i, og et sted jeg anbefaler å stoppe noen dager i 🙂