Jeg må innrømme at jeg ikke falt for Sardinia – men Korsika traff meg helt annerledes. Her er tempoet roligere, menneskene mer behagelige, og alt føles mer ekte. Strendene er enda vakrere, vannet helt magisk klart, og maten bedre. Prisene er lavere, stemningen mer chill, og viben er koseligere og mindre stressende. Korsika føles som en perfekt blanding av fransk ro og middelhavsmagi – og selv om jeg ikke ble helt forelsket så likte vi oss godt her.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi ankom Bonifacio på Korsika med båt fra Santa Teresa Gallura på Sardinia, en tur på sytti minutter. Båtturen gikk greit, man kunne sitte både inne og ute, og det var deilig med frisk luft – bortsett fra at det kom en konstant sky av svart røyk som stinket, så vi følte oss nesten forgiftet. Båtene hadde nok hatt godt av en liten oppgradering.

Vi kom frem til Korsika dag senere enn planlagt på grunn av maistralvind og kansellerte båter fra Sardinia. Det var derfor en del styr med transport, bil og hotell som vi opprinnelig hadde forhåndsbooket- og betalt. Mens vi var på båten begynte vi å stresse med å finne taxi på den andre siden. Sendte masse meldinger og ringte rundt, og fikk til slutt tak i en som skulle møte oss i havnen i Bonifacio halv tolv.

Da vi kom av 11.40, var det ingen der. En annen taxi kom, men det var ikke vår, så vi ble stående og vente. Først 12.20 – nesten en time senere – dukket sjåføren opp og beklaget trafikken. Han hadde sagt seksti euro på fransk på telefonen, men prisen ble åttifem til Figari flyplass, og det gikk ikke an å krangle på.

Vi kom til Avis tjue minutter før hentetid og fikk bilen med en gang – en enorm lettelse etter at vi kom en dag for sent og ble truet med ekstra kostnader av Booking. Heldigvis sa Avis lokalt at de kunne holde bilen i tjuefire timer for oss. Depositumet var på 750 euro, og prisen for uken var rundt syv tusen kroner for en liten Opel Corsa med manuell gir. Kjøringen fra Figari til Porto-Vecchio gikk fint – en liten halvtime på rolige veier.

Porto-Vecchio er en koselig liten by som kombinerer strandliv med fransk middelhavssjarm. Gamlebyen ligger på en høyde over marinaen, med brosteinsgater fulle av små butikker, isbarer og restauranter. En liten kjøretur unna ligger Palombaggia og Santa Giulia, nydelige strender med kritthvit sand, turkist vann og avslappede beach clubs.

Vi bodde på Hotel Le Tilbury, med fin beliggenhet rett nedenfor sentrum. Hotellet hadde tre stjerner og var egentlig ganske greit; et lekkert nyoppusset bad og en deilig balkong med bassengutsikt trakk opp, mens resten av rommet var ganske slitt, det hadde ikke kjøleskap, og det var alltid mørkt i alle gangene mellom rom og heis. Prisen var 2300 kroner per natt. Synes også det var litt drøyt at vi måtte betale tjue euro per natt for å parkere, på en knotete trang parkeringsplass. Vi måtte også betale for natten vi ikke hadde overnattet, men det kan vi vel ikke egentlig klandre hotellet for.

Planen var å legge oss ved bassenget etter at vi hadde sjekket inn, men været var grått, så vi bestemte oss for å kjøre til strendene for å og finne ut hva vi ville prioritere de to neste dagene. Veien til Palombaggia var smal og svingete, men turen på tjuefem minutter var verdt det. Stranden var nydelig! Den var todelt, og vi fant ut at vi heller ville være på den delen der Linda Beach og Sea Lounge ligger, ikke Palm Beach som vi egentlig hadde reservert.

Etter å ha sett ferdig Palombaggia kjørte vi videre til Santa Giulia, som også var vakker med turkist vann og myk sand, men mer søppel i vannet og mer kaos på stranden. Vi droppet derfor planene om en dag på Le Bar Plage.

Tilbake på hotellet dusjet vi og gjorde oss klare for middag i byen. Vi hadde ikke spist lunsj så vi var skrubbsultne, og begge hadde lyst på pizza. Vi endte opp på A Stadda, en koselig restaurant i en sidegate med hengende lamper, men pizzaen var skuffende. Min fløt i vann og olje og hadde altfor mye tomatsaus og lite ost – men deigen var god.

Etterpå gikk vi litt rundt i sentrum og tittet i butikkene. Koselig atmosfære, men klærne var i typisk sydenstil – ikke mye som funker hjemme i Norge. Jeg lette etter varme klær for jeg synes kveldene var for kalde, men bukser var det lite av. Supermarkedene stengte åtte, så jeg måtte kjøpe vann på en restaurant til seks euro per flaske (!). Rommet hadde ikke kjøleskap – skikkelig upraktisk, for da måtte man kjøpe hele tiden for å ha kaldt vann tilgjengelig.

Vi avsluttet kvelden på balkongen, men det ble kaldt. Jeg frøs selv med dongeri­jakke, og skulle virkelig hatt lange kjoler eller bukser. Det var mye vind, og utenom Lisboa i 2024 har jeg aldri opplevd så kaldt vær på ferie i juli. Gikk med høye skuldre og fikk vondt i nakken, og ble litt sliten av å fryse så mye.

Første morgenen på Korsika våknet vi endelig til sol! Fantastisk følelse etter en uke med dårlig vær. I likhet med Costa Smeralda var trening vanskelig her: ingenting på hotellet, for bratt til å løpe, og ankelen gjorde det utfordrende. Treningssenter var langt unna og kostet over tjue euro for en time. Jeg endte derfor opp med å ikke trene disse tre dagene, og det trives jeg ikke så godt med.

Vi kjørte til Linda Beach, som vi hadde besøkt og booket dagen før. Sengene kostet femti euro per person (måtte betales kontant) og parkering fem euro på en humpete grusplass. Stedet var koselig, med tresolsenger og myke beige madrasser. Vi koste oss utrolig mye, spesielt siden det var første dag på lenge med strand og sol – magisk følelse.

Her fikk vi også skikkelig god iskaffe, noe som hadde vært litt mer variabelt på de italienske øyene.

Lunsjen min ble burratasalat og stekte grønnsaker, nam! Dessverre kom skyene klokken halv fire, og det begynte å blåse, og ble nesten litt kaldt.

Vi bestemte oss for å gå, men hadde egentlig ikke lyst, så vi endte med å sette oss på et bord på stranden som var litt i le for vinden, og kjøpte oss is. Vi nøt jordbær, pistasjkrem, vaniljeis, krem og smeltet sjokolade i et glass, litt Dubai stil.

Etterpå kjørte vi tilbake til hotellet og vasket håret før vi dro ut igjen i byen. Det må jeg bare si, at denne turen hadde ikke vært i nærheten så fin hvis vi ikke hadde leid bil. Det er helt essensielt, for man kommer seg ingen steder uten. Taxi er dyrt, og strendene ligger såpass langt utenfor at det hadde blitt vanskelig å komme seg dit uten bil. Stedene er også så små at det hadde blitt kjedelig å være en hel uke på samme sted.

Denne kvelden rakk vi akkurat å besøke taket på Citadellet i Porto-Vecchio, et historisk festningsverk som ligger på en høyde med fin utsikt over havnen, byen og de omkringliggende fjellene. De stengte klokken åtte, og vi var der fem minutter før, så vi fikk to minutter på taket. Skulle gjerne hatt litt bedre tid, men siden prisen var to euro så var det greit, og vi fikk sett utsikten. Museum er vi ikke så glade i noen av oss så det gikk veldig greit å skippe.

Det var kaldt, så jeg hadde tatt på meg en lang kjole, som var perfekt. Vi gikk ned til havnen, som var koselig og intim med båter, butikker og restauranter. Vi spiste på Le Bellagio. Stedet var ikke spesielt koselig, men maten var god. Etter å ha kikket på de store yatchene som lå side om side var vi kalde og gikk tilbake på rommet. Det var godt å komme inn igjen. På Korsika var det såpass kaldt på kveldene at vi aldri brukte air condition, og sov med tepper.

En ting jeg må nevne som var skikkelig dårlig på Korsika var nettverket, så ikke planlegg å komme hit for å jobbe med mindre du har en god løsning. Både WiFi og 5G fungerte svært dårlig, og det var flere ganger jeg var uten nett på telefonen. Skikkelig irriterende når man er såpass avhengig av google maps på nye steder.

Favoritten på Korsika ble strandstedet Sea Lounge da Mare, som jeg egentlig hadde booket til 29. juli, men måtte avbestille på grunn av at vi ikke kom oss til Korsika til planlagt tid. Jeg hadde opprinnelig booket solseng på første rad på stranden, men den var fullbooket når jeg måtte endre. Vi fikk en seng på dekk, litt høyere enn stranden, men det ble veldig bra. Vi betalte åtti euro for en stor solseng som kunne hatt plass til tre personer.

Vannet var bare helt ubeskrivelig magisk her. Den hvite stranden mot den grønne fargen på vannet – wow! Jeg kunne sittet og beundret den utsikten i ukesvis.

Stedet var også helt fantastisk, og vi koste oss glugg ihjel her på en magisk, stor solsengsofa med tykke puter og store håndklær. Vi fikk servering på sengen hele dagen, og det var utrolig god service.

Når man booker beach club på Korsika så må man alltid starte med å bestille lunsj på et visst klokkeslett, og så kan man legge til solseng etterpå. På noen steder må man forlate solsengen og spise lunsj på restauranten, men her fikk vi alt servert på sengen, noe vi elsker, for da slipper vi å gå bort fra solen. Vi nøt en kjempegod lunsj med mocktails, quinoa salat, fruktfat og flatbrød med ulike dipper. Dette var virkelig det beste stedet på hele turen, med magisk strand og sol hele dagen.

Etterpå kjørte vi tilbake til hotellet og gjorde oss klar for Bonifacio. Turen dit tok cirka førti minutter, men det var litt styr med parkering. Bonifacio har nemlig to områder: citadellet oppe i byen og havnen nede, med butikker og restauranter begge steder.

Vi kom frem først halv åtte, så det ble litt stress, og vi var usikre på hva vi skulle prioritere. Bonifacio regnes som Korsikas vakreste og mest dramatiske by, og er kjent for en kombinasjon av vill natur, dramatisk beliggenhet og middelaldersk sjarm.

Byen ligger dramatisk plassert på toppen av sytti meter høye kalksteinsklipper som stuper rett ned i det turkise havet. Her finner man en middelaldersk festningsby fra 800-tallet, med smale smug, trapper og historiske bygninger. Inne i citadellet finner du små butikker, kunstgallerier, vinbarer og restauranter med havutsikt.

Vi startet med citadellet, en gjennomførbar tur opp noen trapper over byen. Her var det fin utsikt, hus, smale gater med butikker og sannsynligvis byens beste restauranter. Vi fant dessverre ikke Aragons trapp, en dramatisk trapp med 187 trinn hugget rett ned i klippen som leder ned mot havet, kjent for spektakulær utsikt.

Etterpå gikk vi ned til havnen for middag, hvor vi hadde sett flere koselige restauranter langs vannkanten. Etter mørkets frembrudd var det imidlertid vanskeligere å velge, og vi hadde glemt å sjekke menyene på forhånd. På Korsika er det ekstremt mye fisk, så det ble utfordrende å finne et sted å spise.

Vi endte opp med et dårlig valg: turens dyreste og kjipeste middag – delte en tomatsaus-spaghetti med burrata og noen grillede grønnsaker uten smak, til 31 og 27 euro. Svindel!

Vi gikk litt langs kaien etterpå, men det var såpass kaldt at vi bestemte oss for å kjøre tilbake rundt halv elleve.

Etter utsjekk fra hotellet i Porto-Vecchio satte vi kursen mot Bastia som er Nord-Korsikas livlige havneby, og øyens nest største by etter hovedstaden Ajaccio. Den har en mer autentisk, italiensk-inspirert og lokal atmosfære enn Porto-Vecchio og Bonifacio. Her handler opplevelsen mindre om strandliv og mer om kultur, arkitektur og historie.

Turen tok akkurat tre timer uten stopp, omtrent en halvtime lengre enn estimert på grunn av kø i trafikken. Veiene er smale og det er nok mange turister som leier bil, så det blir litt kork noen steder.

Første stopp var Le Paillote, et kjempekoselig sted på stranden, med fresht interiør og turens beste mocktail. Stranden var derimot ikke i nærheten av den vi koste oss på i Porto-Vecchio.

Mens Plage de l’Arinella byr på en lang, bred sandstrand med gyllengrå, litt grovere sand og klart, men ikke azurblått vann, er Palombaggia i Porto-Vecchio et postkortparadis med kritthvit, silkemyk sand og krystallklart, turkisblått vann.

Etter flere dager i bittelille Porto-Vecchio merket vi virkelig forskjellen når vi ankom bykjernen av Bastia, spesielt på trafikken. Parkering var litt kaotisk, men det gikk greit da vi fant riktig inngang.

Vi var sultne og spiste en magisk brunsj på Café Marlow, turens beste måltid. Jeg hadde brioche med fiken og ricotta samt en yoghurt bowl, mens mamma valgte Eggs Benedict.

Den gamle havnen i Bastia er koselig med en halvsirkel av fargerike bygninger, båter og restauranter som ligg tett i tett langs kaien. Barokkirken Saint-Jean-Baptiste ruver over havnen.

Vi tok trappene opp til citadellet, den gamle genovesiske festningen fra 1500-tallet som ligger på en høyde med vakker utsikt over havet og havnen. Innenfor murene er det mindre og roligere enn i Bonifacio, med smale gater, museum, kapeller og kafeer. Vi tok heisen ned igjen og fikk en hyggelig gåtur tilbake til byen langs sjøen.

Vi kikket litt i gatene og kjøpte oss en is før vi satte kursen videre mot Calvi. Det vi dessverre ikke fikk sett var Cap Corse, den ville nordspissen av Korsika kjent for sine dramatiske klipper, skjulte bukter, sjarmerende landsbyer og gamle genovesiske vakttårn.

Veien til Calvi var utfordrende, med forferdelige veier og to runder opp og ned et fjell som minnet om Haukeli. Turen tok to timer, og jeg ble litt småkvalm selv som sjåfør. Manuell giring hjelper heller ikke når det er så mange svinger.

Rett før ankomst Calvi fant vi et supermarked hvor vi handlet frokost til resten av turen, samt ost, kjeks og frukt til balkongen samme kveld. Jeg forteller mer om det i neste innlegg. På veien fikk vi med oss en magisk solnedgang.

Oppsummert vil jeg si at Porto-Vecchio er en koselig liten by med ekte fransk middelhavsstemning. Gamlebyen har smale brosteinsgater, små butikker og restauranter, mens de nærliggende strendene Palombaggia og Santa Giulia byr på kritthvit sand, turkist vann og avslappede beach clubs. Hotellet vårt var helt greit, men leiebil var helt essensielt for å komme seg rundt.

Høydepunktet var stranddagene på Linda Beach og Sea Lounge – magisk vann, komfortable solsenger og god service. Til tross for litt kald vind og dårlige treningsmuligheter, føltes Porto-Vecchio både avslappet og levende, med en perfekt blanding av strandliv og småbyidyll.

Costa Smeralda er en av de mest eksklusive og luksuriøse kyststripene på Sardinia, kjent for sitt krystallklare turkise vann, hvite sandstrender og elegante, eksklusive resorts. Området strekker seg hovedsakelig fra Arzachena til Liscia di Vacca, med Porto Cervo som favorittstedet og høydepunktet for internasjonale jetsettere, kjendiser og yachteiere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde lyst å bo i Porto Cervo, men etter noen måneder med hotellsøking måtte jeg gi opp, prisene var rett og slett helt uoverkommelige. Jeg endte derfor opp med Porto Rotondo som var veldig koselig, men hakket mer avslappet. Den lille byen er kjent for sin sirkelformede marina – omgitt av pastellfargede bygninger, luksusvillaer og små piazzaer.

Marinaen er hjertet i byen, full av yachter og små båter, med caféer og restauranter langs kaien.

Byen har også et utvalg småbutikker og designerbutikker, men prisene var absolutt ikke for hvermansen. Når alt koster åtte hundre euro så er det egentlig ikke så gøy, spesielt når man finner ting man liker.

Jeg ankom Porto Rotondo etter en lang dag på reise fra hovedstaden Cagliari. Jeg hadde kjøpt billetter på forhånd til fire etapper med buss og tog – alt for nitten euro. Planen var enkel: forlate hotellet klokken åtte, gå bort til togstasjonen og starte reisen. Første etappe til Oristano tok bare en time, og alt gikk smooth. Deretter begynte kaoset.

Jeg hadde bare ti minutter fra toget til bussen videre til Macomer, og spurte på toget om noen skulle samme sted. En dame og et par sa ja, og damen forsikret meg: «Jeg har sjekket med sjåføren, bare følg meg.» Vi kom oss på bussen ett minutt før avgang. Men paret var ikke der – og jeg synes det var litt merkelig, men tenkte at de kanskje ikke rakk det, det var jo et rotterace. Jeg fulgte GPS-en hele veien og det så lovende ut, men når det nærmet seg mitt stopp kjørte bussen rett forbi. Sjåføren ville ikke slippe meg av for dette var en ekspressbuss til Sassari. Jeg måtte sette meg ned igjen og forberede meg på over en time til, tissetrengt og forbanna, og skjønte da at planen om den rolige etappen med tog fra Macomer var spolert. Jeg brydde meg ikke om billettene som gikk tapt, men hele dagen kom jo til å gå i det, OG det ble mye mer buss enn planlagt! Jeg sliter sånn med kvalme på buss, så var så glad lengste etappen opprinnelig skulle være med tog.

Bussen endte i Sassari, hvor jeg ankom litt før halv tolv – to minutter etter at dagens eneste direkte tog til Olbia hadde gått. Dermed hadde jeg foran meg to og en halv times venting på en gudsforlatt togstasjon med toalett og aviskiosk. Heldigvis var det en dame i køen som tipset meg om baren Luciano på andre siden av gaten, som lot meg oppbevare bagasjen på bakrommet. En enorm lettelse! Jeg tok en liten tur til Sassari sentrum, som lå femten minutter unna togstasjonen.

Jeg besøkte kirken, Piazza d’Italia og handlegaten – ikke spesielt imponerende, men greit for en kort stopp, og mye bedre enn å sitte på en benk på togstasjonen.

Jeg lette etter noe å spise som ikke var pizza eller pasta og fant en vegetar take-away der jeg fikk kjøpt meg avokadotoast og en digg ferskpresset juice av jordbær og vannmelon. Videre gikk turen med tog til Ozieri på førti minutter, og derfra med buss videre til Olbia i en og en halv time. Der var det en streng sjåfør som insisterte på at all bagasje, inkludert håndveske skulle under bussen. Vi fikk kun ha med vann og mobil inn, så alle verdisaker måtte under. Veldig rart for vi var langt fra full buss så det kan ikke ha handlet om plass. Bussrutene var ekstremt detaljerte, med stopp ved hver minste småby – heldigvis uten kvalme eller ubehag på grunn av de geniale armbåndene mine.

Til slutt ankom jeg Terranova stasjon i Olbia, og måtte navigere med AI gjennom sentrum for å finne busstoppet til Porto Rotondo. Selv Google Maps ga opp – Trenitalia hadde brukt et annet navn på bussen enn det som stod på stedet. Etter en halvtimes venting kom bussen, og endelig var jeg på vei til siste stopp. Reisen som kunne tatt to og en halv time med bil hadde tatt hele ti timer! Og jeg endte opp med å betale både for bil, første reise og andre reise, er det mulig!

Endelig fremme i Porto Rotondo fant jeg rommet mitt etter instruksjoner fra WhatsApp, og fikk litt sjokk over hvor lite det var. Det var heldigvis rent og overraskende fint, men noen rare ting: det var ikke noe sted å kaste søppel, når jeg spurte om det så fikk jeg beskjed om at det var mitt ansvar for de hadde ikke noe offentlig sted for dette i Porto Rotondo. Det gikk heller ikke an å lade pc eller bruke hårføner uten å dra ut stikkontakten til kjøleskapet.

Beliggenheten var perfekt, og gaten utenfor var magisk, med flisebelagte heller dekorert med fisker og skilpadder – en liten Sardinia-detalj, siden alt her heter tartarughino, som betyr skilpadde.

Ettermiddagen tilbrakte jeg ved marinaen, som virkelig er som en liten Kardemomme by: smale veier, små broer, pastellfargede bygninger i hvitt, gult og rosa, og små restauranter langs vannet.

Piazzaen i sentrum var kanskje litt skuffende, men det tok ikke bort sjarmen fra byen. Når det er sagt så er stedet veldig lite og jeg hadde sett hver krik og krok på to timer, inkludert alle restaurantene som jeg hadde fulgt en stund på Instagram. Jeg vil derfor si at dette stedet absolutt er best i selskap, og ikke alene.

Jeg kjøpte meg en gelato på byens eneste gelateria, og nøt solnedgangen fra marinaen.

Og så folk som koste seg på de ulike sjarmerende barene i gatene.

Kvelden ble avsluttet på Carmen – en koselig liten restaurant med lys, meksikansk og spansk mat (perfekt for en vegetarianer som hadde fått nok pizza og pasta). Søtpotet- og avokadohummus med mango-salat var ganske pricey til førti euro – men verdt hver bit! Tilbake på rommet satte jeg meg ned for å booke transport og beach clubs til resten av oppholdet, noe som skulle vise seg å ikke bli så enkelt.

Første morgen i Porto Rotondo våknet jeg tidlig av bossbilen, til helt grå himmel for første gang på turen. Yr hadde faktisk meldt regn, men det var vanskelig å tro at det skulle skje i juli. Der skulle jeg ta smertelig feil, og dette ble bare begynnelsen.

Det fantes ikke et eneste gym i denne lille bygda, så jeg måtte være kreativ. Bay Gym lå en times gange unna, men med vonde ankler og tjue euro for en økt var det uaktuelt. Løsningen ble løpetur til Punta Volpe, nærmeste strand, to kilometer unna. Ikke mye å skryte av – ingen solsenger, kafeer eller toalett, og heller ikke spesielt fin strand.

Litt nærmere sentrum ligger Tartarughino, på samme strand, men med fasiliteter. De skulle ha åtti euro for en plastseng, og de var utsolgt. Hadde uansett aldri betalt det for å ligge der. Jogget tilbake langs den koselige marinaen og fullførte fem kilometer – det yret faktisk litt underveis, men gråværet gjorde løpeturen mye mer overkommelig enn Cagliari.

Etter en dusj var jeg egentlig klar for stranden, men det var fortsatt helt grått så jeg ble sittende litt i sengen på mobilen og håpe på sol. Det skjedde ikke så da fant jeg ut at jeg kunne dra og teste brunsjen på Bambusa som jeg ikke trodde jeg kom til å få mulighet til. Den var åpen kun fra ti til halv ett, og det var overraskende tomt når jeg ankom restauranten.

Høysesong var i august så det var litt merkelig å sitte der omtrent alene. Litt deilig og. Veldig fresh lunsj med avokado bagel og fruktskål selv om bagelen var tørr og ikke toastet og ananasen ikke virket helt fersk.

Herfra gikk jeg til nærmeste strand med solseng utenom den som var fullbooket: Ira beach. Kjip hovedvei på to kilometer for å komme seg dit, og det gikk ikke buss. Stranden var okei med sand og klart vann, men Poetto i Cagliari var bedre så jeg skjønte ikke strandhypen i Costa Smeralda helt ennå. Været var elendig, så jeg gadd ikke betale femti euro for solseng.

Social var den beste beach cluben på stranden, mens Ira Beach Club var veldig basic. Jeg fikk en ensom solseng midt på billigstranden for tjue euro – helt greit, men det yret hele tiden, og litt før klokken tre satte regnet virkelig i gang. Da var det bare å komme seg tilbake til rommet.

Det plasket ned hele veien på de tjuefem minuttene jeg brukte på å gå tilbake, og jeg ble helt druknet katt og pottesur. Glosene kom som perler på en snor mens jeg gikk i rekordfart i glatte flipflops, og det holdt på å rakne for meg. Jeg hadde ikke pakket paraply med meg på sommerferie, men det trenger man her.

I Costa Smeralda er det veldig lite busser, utenom hvis du skal til Olbia, der er utvalget litt bedre. Ellers er eneste alternativ Sunlines som har tre busser per dag rundt omkring til de ulike stedene i områdene. Bussen til Porto Cervo skulle gå rett over klokken fire, men kom ikke før ti på fem.

Bussreisen tok førtifem minutter og kostet fire euro. Med bil hadde det tatt tjuefem minutter. Jeg hadde cirka fire timer i Porto Cervo – akkurat nok til å se sentrum, men ikke nok til å utforske alle restauranter og strender utenfor.

Porto Cervo: Helt magisk. Som å tre inn i et eventyrland med murbygg i rosa og gult, designerbutikker, kafeer og isbarer.

Piazzettaen var koselig, og marinaen med treplanker og utsikt til den andre siden av vannet var helt nydelig. Små broer og naturstier ledet til andre siden, der marinaen ligger med populære restauranter og en Nikki Beach-pop-up cocktailbar – syke priser, men fantastisk deilig å sitte der.

Et tefat med feta- og melonsalat til tjuefem euro, jordbær-mocktail til tjueto euro – lite, men utrolig godt. Solen tittet fram og lyset over marinaen gjorde stedet enda mer magisk, spesielt etter en hel dag med dårlig vær. Dessverre ingen solnedgang for da skyet det helt til igjen. Sikkert veldig fint derfra.

De fleste butikkene hadde ikke priser som passet min lommebok, men jeg fant en butikk som hadde veldig mye fint, og fant meg en body og lekker bluse der.

Rett over marinaen ligger Promenade du Port, et koselig rosa murkompleks med butikker og restauranter. Her var det mange vegetar- og sunne alternativer – klart bedre enn andre steder på turen. Prisene var stive, men stedet var verdt hvert minutt. Det var veldig trist å forlate Porto Cervo, kunne gjerne bodd her.

På busstoppet tilbake møtte jeg en hyggelig spansk dame. Hun hadde betalt sekstifem euro for pizza og vin på en restaurant, det tror jeg er det dyreste jeg har hørt. Hun bodde i Olbia og anbefalte ikke det. Det var bare oss to på bussen så jeg skjønner at de ikke har flere avganger. Alle har bil her.

Førtifem minutter senere var jeg tilbake i Porto Rotondo, og tok en liten tur i piazzaen. Kjøpte hjemmelaget sitronsaftis, hørte på live musikk og nøt stemningen – en perfekt avslutning på en lang og våt dag som til slutt endte veldig fin.

Jeg startet neste dag med å researche transport og busser, men innså raskt at det var håpløst å komme seg til stranden jeg egentlig ville besøke – Liscia Ruja. Dette stedet er kun for rike folk. Veldig rike. Jeg sendte melding til Blu Beach, som tidligere hadde tilbudt solsenger til 120 euro. Nå var prisen 180 euro – for de billigste! Er det mulig?

Etter å ha innsett at jeg ikke kommer meg til noen av de beste strendene uten bil, tok jeg på joggeskoene og bestemte meg for å gå til Marinella Beach, fire kilometer langs hovedveien. Det var vanskelig å trene der når det ikke fantes et eneste gym. Jeg er ikke så god til å stille meg opp et sted ute og gjøre øvelser, og det var egentlig ikke noe bra sted å stille seg heller, dersom man ikke ønsket publikum. Løping var vanskelig fordi jeg har problemer med anklene, og gikk allerede litt for mye fra før siden det ikke fantes andre alternativer for å komme seg rundt. Beina er virkelig mitt sterkeste våpen – uten dem hadde jeg sittet mye fanget på rommet i denne ferien. Det ble flere dager opp mot 30 000 skritt.

Turen til Marinella gikk greit, selv om veien var kjedelig. Jeg sparte femten minutter ved å snike meg gjennom en privat hage og ned noen trapper til stranden – en liten seier!

Første stopp var Hotel Abi, med tresenger og hvite puter til 180 euro stykket. Så fint var det ikke. Da tar jeg heller La Cabane i Marbella til samme pris. Jeg fant også andre alternativer mellom åtti og hundre euro per solseng, men gikk videre.

Stranden var større enn Ira Beach, men det meste på den billige delen var allerede utsolgt da jeg kom halv tolv. Jeg fikk en enkel plastseng plassert nesten på parkeringsplassen – stusselig, men kostet bare ti euro. Været var ustabilt, litt sol, litt regn, men bedre enn dagen før.

Blu Beach, som jeg hadde vurdert, var nesten tom. Det så rett og slett trist ut – tre personer, skitten strand og kjip vibe. Overpriset og overvurdert, uten tvil.

Stranden var best på venstre side ved hotellet, med krystallklart vann og ren sand. Den andre siden var ekkel – svart bark som klistret seg til føttene.

Jeg ble liggende der i nesten seks timer, inkludert en liten tur til marinaen for å utforske. Ikke spesielt imponerende, men jeg fant en fantastisk fersk og hjemmelaget crêpe som reddet humøret litt. Planen var egentlig å gå til Oasi, men femten minutter til langs motorveien fristet ikke – spesielt når jeg måtte gå fire og en halv kilometer til sentrum etterpå.

Porto Rotondo er lite og stille, så jeg hadde god tid til hårvask da jeg kom tilbake halv sju. Mamma ringte for å spørre hva hun skulle pakke, og jeg forsikret henne om at det ikke var kaldt. Helt til jeg gikk ut døra for å spise. Hele turen hadde jeg gått i kjoler og stropper, men denne kvelden blåste det som aldri før – glass veltet fra bordene, blomsterpotter veltet over terrasser, og temperaturen sank mange grader.

Jeg ville spise i havnen, men der blåste det for mye. Prøvde Tartarughino, men det var fullbooket, så jeg reserverte til dagen etter og endte på naboen Smeralda. Ikke gjør det. En times ventetid for en pizza som smakte som seigt brød med tomatpuré. Jeg frøs så mye at jeg måtte forlate bordet for å hente jakken min på rommet midt i måltidet. Turens største skuffelse.

Etterpå gikk jeg en runde i havnen, og fant båten til Cavalli. Litt usikker på hvem som eier den nå, siden han er død, men ganske artig å tenke på at her har han spasert rundt. Jeg fant en ny liten piazza helt i enden – utrolig koselig, men litt kjedelig alene når man har sett alt. Færre folk ute og ingen live musikk i kveld, sikkert på grunn av vinden så jeg endte tidlig tilbake på rommet.

Neste morgen våknet jeg tidlig igjen – av bossbilen, selvfølgelig. Fant ut at at jeg kunne rekke den første bussen til Olbia. Pakket strandbagen og sjekket rutetider til Olbia → Pittulongu Beach → Olbia → flyplassen. Det så faktisk ut til å være mulig å få til alt på en dag. Ved bussholdeplassen møtte jeg et hyggelig par som også skulle til Olbia. Bussen kom bare seks minutter forsinket og brukte kun en halvtime inn, til tross for mange stopp. Ifølge AI skulle billetten til 1,50 euro også gjelde videre – så jeg krysset gaten og ventet tjue minutter på neste buss mot stranden.

Etter en kort tur på cirka femten minutter og en liten gåtur ned, så stedet først litt “jalla” ut – men jeg fant Mama Beach, som jeg hadde sett meg ut, og fikk en solseng uten parasoll til ti euro. Olbia er tydeligvis mye billigere enn Costa Smeralda.

Det er veldig mye strandselgere på Sardinia, og de samme kommer gjentatte ganger per dag og spør om å selge deg de samme tingene. Vet ikke hva det er med Spania og strandselgere, men det finnes nesten ikke i Hellas.

Pittulongu overrasket faktisk veldig positivt som strand. Været derimot… mye skyer, litt sol, tjueåtte grader og vind fra alle kanter. Vannet var faktisk noe av det fineste jeg har sett på Sardinia, krystallklart og turkist – men for kaldt til å bade. Alt blåste: håndkle, bok, caps, til og med taket på solsengen falt ned i hodet på meg.

Sand i øynene, boksider som blåste ut av boken og en iskaffe som ikke reddet dagen. Frukten her var dessuten helt krise – halvråtten vannmelon. Etter en stund orket jeg ikke mer og tok bussen tilbake til Olbia.

Selve byen var heller ingen opplevelse. Kun en interessant gate – Corso Umberto, med litt butikker og en havn med et pariserhjul.

Spiste lunsj på SAS Tapas: en tørr toast med tomat og mozzarella til tjueto euro. På dette tidspunktet var jeg så ekstremt matlei at jeg nesten ikke visste hva jeg skulle spise. Fant et bakeri med pistasjkaker, men de kom ikke i nærheten av det jeg hadde spist på Sicilia så jeg spiste de ikke opp.

Denne dagen skulle mamma komme for å joine meg på resten av turen, så jeg dro tidlig til flyplassen for å være der når hun kom ut, men også for å prøve å få tak i leiebil. Måtte jobbe meg ihjel med å finne transport til stranden neste dag, og til havnen for å komme oss til Korsika dagen etter. Helt fortvilende med transport her, det er så ekstremt dyrt at jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å betale for det. Noen tilbud var på syv hundre euro en vei (!). Jeg ble til og med scammet av et firma som heter Airport Taxi Transfers og skrev med sikkert femten ulike sjåfører som enten var fullbooket, uprofesjonelle eller skulle ha blodpris.

Sammenbruddet var nært da jeg i tillegg fikk melding om at beach cluben vi hadde gledet oss mest til – morgendagens høydepunkt – kanskje måtte stenge på grunn av ekstremvær. Da mamma heller ikke svarte etter at flyet hennes hadde landet, knakk jeg helt sammen. For en dag, og utrolig kjipt for mamma å komme til dette, selv om timingen for å få selskap for min del ikke kunne vært bedre.   

Heldigvis hadde vi forhåndsbooket transport via Booking til åtte hundre kroner som faktisk fungerte fint. Vi kom oss til Porto Rotondo, og etterpå gikk vi en tur langs havnen og inn til piazzaen hvor det var konsert.

Spiste middag på Tartarughino, som jeg hadde reservert tidligere – og endelig, litt oppreisning: en god cacio e pepe, og en hyggelig restaurant. Men det blåste fortsatt iskaldt. Jeg gikk med dongerijakke og skulle helst hatt bukse. Etter middagen dro vi rett tilbake til rommet. Følte meg sliten, kald og tom etter en dag som mentalt hadde gått altfor mye med på å prøve å finne løsninger på en fortvilende situasjon.

Nesten morgen våknet jeg kvart over syv, for en gangs skyld ikke av bossbilen! Prøvde å sove videre, men det gikk ikke, så jeg tok på treningstøyet og dro ut. Jogget ned til bystranden og gjorde noen øvelser der før jeg jogget tilbake.

Ved den lille stranden ligger dette koselige båthuset, som fungerer som en kafe og ligger rett ved alle yatchene. Koselig sted å sitte for en kaffe eller lunsj i solen. På veien tilbake kjøpte jeg med kaffe til mamma – som viste seg å være en shot, så det ble ikke helt som planlagt, hehe. Etter en rask dusj og litt pakking var vi klare for å ta bussen til Baja Sardinia. Vi fant ikke noe transport som var innafor på pris så derfor endte vi opp med å måtte bruke bussen, som var begrenset til tre avganger per dag.

Vi kom frem litt etter klokken tolv og gikk derfra en og en halv kilometer til Cone Club, som ligger inne på det enorme området til 7 Pines Hotel. Bare å komme seg gjennom området var en treningsøkt i seg selv – en kilometer ned til sjøen! Heldigvis plukket en golfbil oss opp mot slutten.

Stedet var lekkert – bygget inn i naturen med en restaurant, trebrygger, et lite badested og komfortable solsenger. Men vinden… helt ekstrem! Parasollene kunne ikke brukes, menyene blåste av gårde, og bølgene var så store at det ikke gikk an å bade. De hadde også redusert strandmeny på grunn av vinden.

Likevel var stemningen rolig, håndklærne store, og servicen upåklagelig. De fulgte opp hele tiden. Minimum spend på 200 euro, men ingen egen solsengpris – det var i det minste noe.

Maten derimot imponerte ikke, bortsett fra mamma sin sandwich og fruktfatet mitt som var et lite kunststykke i seg selv. Kaffen og lemonaden var dårlige, og desserten – en smeltet is og en tørr kake – var rett og slett trist.

Vi endte opp med å betale to hundre euro for en spend på 174, noe som var litt irriterende, men det var vanskelig å følge med på summen siden menyen manglet priser. Det var sikkert taktisk av dem.

Etter hvert blåste det så mye at glass veltet og knuste rundt oss. Likevel ble det en bedre stranddag enn jeg hadde trodd, for etter flere dager med regn og skyer var det faktisk sol. Vi kunne nok blitt lenger, men måtte dra rundt halv seks for å rekke å dusje og skifte før Phi Beach. Det ble stress – sminkeposen min blåste ut av vesken så pudderet knuste, og jeg mistet en ring mellom noen sprekker – fant den aldri igjen.

Golfbilen kjørte oss heldigvis opp igjen til gaten – helt magisk med tanke på hvor lang og kjip den kilometeren inne på området var. Vi gikk videre til Baja Sardinia sentrum, som viste seg å være… en gate, et par restauranter og en liten fontene.

Ikke mye å se, og jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde valgt å bo der – men stranden der var nydelig og nesten uten vind! Hadde vi visst det, hadde vi selvfølgelig heller tilbragt dagen der.   

Så gikk vi videre til Phi Beach, to kilometer unna. Det føltes langt og slitsomt i vinden. Midt underveis kom den verste beskjeden: båten til Korsika neste dag var innstilt hele dagen på grunn av ekstrem mistralvind. Der falt det stigende humøret rett i dass. Hele turen dit gikk med til å stresse med nye planer – finne ny båt, booke hotell for en ekstra natt, kontakte leiebil, beach clubs og transport.

Phi Beach er kjent som Costa Smeraldas mest ikoniske beach club, med solnedgang og luksusstemning – men den sterke vinden ødela alt.

Bølgene slo opp over gjestene, og nesten ingen steder var det mulig å sitte uten å kjøpe bord.

Vi fikk en drink inkludert i inngangsbiletten på seksti euro per person, men det var ikke særlig stas. Vi måtte stå og drikke den, sugerøret fløy ut av glasset, og håret kom i veien hver gang vi skulle ta en slurk. Det verste man kunne gjøre her var å ta på seg lip gloss, håret klarte søren meg å komme seg ut av hårstrikken og.

Det var kaldt, ubehagelig og skuffende. Og fordi vi ikke fikk tak i transport hit, måtte vi til og med gå før solnedgangen vi hadde betalt for, for å rekke dagens siste buss tilbake.

Turen tilbake til bussen føltes uendelig, men vi var utrolig glade når den kom ti minutter over tiden. Da vi endelig kom frem til Porto Rotondo, var vi gjennomfrosne og sultne.

Vi dro til Carmen og bestilte søtpotetfries, guacamole og chips – enkelt, men godt, og heldigvis raskt. Vi fikk sitte inne fordi det blåste så kaldt ute. Altfor kaldt til å være juli og skikkelig kjipt at dagene i Costa Smeralda ble sånn. Jeg hadde ikke med meg klær til det, og det ødela opplevelsen av stedet veldig.

Neste dag skulle egentlig være den siste på Sardinia, og vi skulle ha blitt hentet klokken åtte for å rekke båten klokken 10.20. Siden den dessverre ble kansellert fikk vi beholde leiligheten til elleve, og flyttet transporten til tolv. Det var faktisk deilig med en treg start – jeg rakk å vaske håret før vi dro. Vi spiste frokost på Ami, med croissant, frukt, pannekaker og iskaffe – skikkelig hyggelig start på dagen. Taxien kom en time forsinket, så det var flaks at vi ikke hadde noe vi måtte rekke.

Klokken ett var vi endelig på vei til Santa Teresa Gallura, hvor vi hadde booket hotell for å være nærmest mulig båten i håp om å komme oss videre neste dag. Turen dit tok en time – og kostet 190 euro. Jeg hadde spurt rundt tjue ulike tilbydere, og prisene varierte fra 190 til 700 euro (!). Helt absurd.

Vi kom frem til Hotel La Funtana rundt klokken to, omtrent en kilometer fra sentrum, men nært havnen. Et firestjerners hotell på papiret, men rommet var slitt og føltes mer som 2–3 stjerner, og var absolutt ikke verdt over to tusen kroner. Bassenget var greit, og de hadde et lite treningshjørne ute som jeg fikk brukt. Jeg ble kvalm etter bilturen og måtte legge meg litt, mens mamma tok seg en time ved bassenget. Været var overskyet, med litt solglimt og mye vind – atten meter per sekund.

Etter litt downtime gjorde vi oss klare for å sjekke ut byen vi egentlig ikke skulle sett. Vi gikk en kilometer til sentrum og fant restaurant-området. Booket bord på Ristorante da Thomas til kvart på syv og ruslet en times tid i butikker før middag. Restauranten var virkelig et lyspunkt – superhyggelig sted med gode vegetarmuligheter og masse spennende tilbehør. Litt kaldt inne, men ellers perfekt. Vi fikk enorme mengder brød og flatbrød, og porsjonene var små, så jeg endte opp med å spise altfor mye brød og ble stappmett. Olivenoljen herfra var helt himmelsk.

Etterpå gikk vi opp igjen til sentrum og videre til bystranden, som så nydelig ut, men vinden var fortsatt ganske ekstrem.

Vi fikk også sett borgen, som dessverre stengte klokken syv. Derfra er visstnok det beste stedet å se solnedgangen fra, sammen med terrassen over stranden – men denne dagen ble det ingen solnedgang, bare storm. Kjipt å fryse så mye på ferie.

Selve sentrum er lite, men sjarmerende – en kompakt kjerne av restauranter, butikker og isbarer. Vi kjøpte et kakestykke fra Petit Bakery på vei hjem – utrolig godt. Alt i alt rakk vi å se det meste på bare noen timer, og Santa Teresa føltes mye koseligere og mer helhetlig enn Baja Sardinia. Vi møtte til og med en norsk mann som drev en klesbutikk sammen med kjæresten, og kjøpte en blondeskjorte der. Han sa at vi var veldig uheldige som traff på maistralvinden akkurat nå.

Tilbake på hotellet rundt elleve, litt slitne og småfrosne. Vi kunne egentlig ikke pakke ut, siden vi bare skulle bli en natt, så alt føltes litt stress. Bestilte taxi til båten neste dag – fikk ti på ni, selv om vi egentlig ønsket halv ti. Nok en tidlig morgen i vente. Jeg prøvde å kontakte et annet taxiselskap for å få senere avgang, men det anbefaler jeg ikke – sjåføren ble skikkelig sur og holdt på å kansellere turen. Tydeligvis snakker taxiselskapene sammen her.

Neste morgen våknet vi heldigvis til mindre vind. Vi var trøtte i trynet, men tvang oss opp klokken syv for å rekke både trening og frokost før vi måtte pakke og bli hentet. Kom tilbake til rommet kvart over åtte, og det ble helt kaos å rekke dusj, frokost og pakking på bare tretti minutter. Vi sjekket ut ti på ni, og taxien sto klar i resepsjonen.

Etter tre minutter i bil kom vi oss til kaien, og med en times forsinkelse med båten kom vi oss heldigvis til Korsika. Følelsen av å forlate Sardinia var helt fantastisk, det er ikke en øy jeg kommer til å besøke igjen.

Costa Smeralda er uten tvil vakker – krystallklart vann, elegante marinaer og lekre små butikker – men bak det postkortperfekte ytret skjuler det seg et sted som rett og slett ikke er verdt pengene. Prisnivået er skyhøyt, servicen ujevn og alt føles overdrevent eksklusivt for eksklusivitetens skyld. Uten bil er det nesten umulig å komme seg til de fine strendene, og transport koster latterlige summer. Selv de enkleste solsengene ligger på nivå med luksusresorter andre steder i Middelhavet – men uten den samme stemningen.

Porto Rotondo var riktig nok pen og roligere enn Porto Cervo, men ble også fort litt kjedelig. Det føltes som et område bygget for de superrike, ikke for vanlige reisende. Vinden, været og den konstante logistikken rundt alt gjorde det hele stressende mer enn avslappende. Kort sagt: Costa Smeralda er flott å se på bilder, men for meg var det ikke verdt verken pengene, strevet eller forventningene.

Cagliari, hovedstaden på Sardinia, er en by som overrasket meg med sin blanding av middelhavssjarm, koselige smug og moderne, kosmopolitisk liv. Byen ligger vakkert til med utsikt over havet, og byr på alt fra kulturelle opplevelser til avslappende strandliv på Poetto. Jeg likte meg mye bedre i Cagliari enn jeg hadde forventet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg ankom Cagliari fra Catania på Sicilia – en kort flytur på sytti minutter med ITA som jeg betalte rundt tusen kroner for. Heldigvis var det bare ni kilometer til hotellet, og jeg slapp unna med en taxituren på ti euro. Hotel Italia der jeg betalte tusen kroner per natt var dessverre mer shabby enn jeg hadde sett for meg. Rent, men med gammel strietapet, mørkt treverk og fellesområder fulle av oppussing. Badet var stusselig, og dusjen såpass liten at jeg måtte stå på utsiden for å barbere leggene. Beskjeden om at treningsrommet var stengt på grunn av oppussing hjalp ikke på inntrykket.

Etter å ha pakket ut kofferten forlot jeg hotellet for å utforske byen. Hatet fra Catania satt fortsatt litt i kroppen, og jeg kjente på en uro for om fire netter her ville føles altfor lenge. Angsten ble sterkere da jeg gikk gjennom de første gatene – de virket tomme og øde. I en park satt mange afrikanske menn som stirret, og jeg så ikke en eneste turist. Jeg begynte å søke etter leiebil og vurderte å dra tidligere, kanskje til Alghero.

Heldigvis fant jeg veien til Stampace, hvor det var flere restauranter og en mer livlig atmosfære. Her fikk jeg en kombo av det autentiske og det turistiske: smale, noen ganger bratte gater; eldgamle bygg ved siden av moderne restauranter og kaféer. Jeg satte meg ned på Ex Tipografia og bestilte en avokadotoast – den var kjempegod, og det var fantastisk å endelig få noe annet enn italiensk mat.

Deretter gikk jeg videre over Piazza Yenne, som er en av de mest sentrale og levende plassene i byen. Piazza Yenne fungerer som et slags skjæringspunkt mellom bydelene Marina, Stampace og Castello, og er et populært møtested for lokalbefolkning og turister. Spesielt om kveld og sommernetter fylles den med folk som sitter ute på kafeer og barer, for en drink, is, eller en rolig spasertur.

Den fungerer både som krysspunkt og som startpunkt for vandringer gjennom gamlebyens gater, og tok meg videre inn i shoppinggaten Via Giuseppe Manno der du finner ganske mange butikker.

Shoppinggaten leder til Bastione di Saint Remy, et vakkert bygg som fungerer både som et kjent landemerke og som et utsiktspunkt i Cagliari. Det forbinder den øvre gamlebyen Castello med de lavere bydelene. En storslått dobbel trapp tar deg fra Piazza Costituzione til den vakre Terrazza Umberto I som gir panoramautsikt over store deler av byen og havet. Her fikk jeg en fantastisk utsikt, og jeg kunne bare forestille meg hvor magisk solnedgangen måtte være herfra.

Turen tok meg videre inn i Castello-området, opp i høyden, der utsikten ble enda bedre og gatene var utrolig koselige. Her ligger også Torre dell’Elefante, ett av de viktigste inngangspunktene til Castello, og katedralen Santa Maria Assunta, et av de viktigste religiøse byggene i byen.

Jeg falt helt for stedet Libarium Nostrum – så vakkert i solnedgang! Plasseringen er spesielt god fordi den ligger like ved bymuren og har en terrasse med panoramautsikt over byens tak og over havet. Etter lunsjen orket jeg ikke noe middag, så jeg kjøpte bare en liten is, litt frukt og parmesan på supermarkedet.

Kvelden avsluttet jeg nede ved marinaen. Strandpromenaden i seg selv var ikke spesielt vakker, men havnen med seilbåtene badet i et nydelig solnedganglys. Jeg gikk tilbake via Via Roma, med butikker og kaféer langs gaten, og endte opp i smugene rundt gamlebyen der hotellet mitt lå. Området hadde mange restauranter, men ikke den samme sjarmen som Stampace og høyden. På vei tilbake møtte jeg en eldre mann som begynte å prate med meg, det ble såpass slitsomt at jeg til slutt trakk meg tilbake til rommet.

Neste dag var det ekstremt varmt – 38 grader på dagen og 33 på kvelden. Varmeste kvelden til nå på turen, og utrolig deilig. Jeg sov ganske bra og kom meg ikke opp før klokken åtte, så jeg ble litt treg på trening klokken ni. Det var mye styr med å få trent på hotellet. Jeg hadde fått beskjed dagen før om at gymmet var stengt, men at jeg kunne komme tidlig neste dag. Ny mann i resepsjonen sa at det fortsatt var stengt, men jeg nektet å gi meg og fikk slippe inn. Jeg hadde tross alt booket hotellet hovedsakelig for gymmet.

Gymmet var greit, med manualer og kabelapparat, litt skittent fordi hele hotellet var under renovering, men det brydde jeg meg ikke om – jobben ble gjort. Etter en kjapp dusj måtte jeg finne ut av bussen til stranden. Heldigvis var det veldig kort vei fra hotellet; Cagliari er mye mindre enn Palermo, og det var deilig. Bussturen var litt kaotisk, med masse folk som skulle til Poetto, byens hovedstrand.

Poetto er gigantisk – åtte kilometer lang med utallige busstopp, så du må vite hvor du skal, ellers ender du opp med å gå langt. Jeg hadde booket solseng på Emerson Beach Club, og betalte tretti euro på sjette rad, uten inkludert mat eller drikke. Jeg ble positivt overrasket – både området, stranden og Emerson var mye mer ordentlig enn Mondello på Sicilia.

På Emerson var alt fresht og turkis-hvitt fra du kom inn. Toalettet var stusselig, men ellers var alt bra. Jeg hadde hele dagen foran meg, og svetten rant konstant i den ekstreme varmen. Ingen reservasjon på solsengene betydde at jeg kunne ha med egen mat, noe som var perfekt siden jeg var såpass matlei etter Sicilia. Lunsjen ble en shake og litt frukt, og de solgte også glass med vannmelon, ananas og små frosne slush på stedet.

Strandmenyen var ganske basic, men det gjorde ikke noe. Jeg lå på stranden til klokken seks og hadde egentlig tenkt å dra opp og spise pasta på den tilhørende restauranten, men menyen startet ikke før klokken syv. Derfor gikk jeg ned igjen og badet i sjøen – vannet var varmt, men litt grumsete på grunn av sand og mange mennesker. Søndager er alltid ekstra travle for da er de lokale også på stranden.

Klokken syv gikk jeg opp igjen til restauranten og bestilte pasta med pesto, sitron og stracciatella – helt ok. Jeg tok bussen tilbake kvart på åtte og scannet busskortet jeg hadde kjøpt med flere klipp, veldig enkelt og i overkant av fem euro for fire klipp.

Etter en lynrask dusj løp jeg opp til toppen av festningen for å rekke solnedgangen. Jeg var der fem over halv ni, og solen forsvant kvart på ni – helt i siste liten. Utsikten var superfin fra toppen, selv om solen gikk bak et fjell og ikke i sjøen. Etterpå ville jeg bare rusle litt rundt og oppdage nye områder jeg ikke hadde sett dagen før.

Skoen min ble ødelagt, så jeg måtte gå ned igjen til rommet for å bytte. På vei ned kjøpte jeg en supergod yoghurtis med pistasjsmak på Cremosa – nam! Etter skobyttet oppdaget jeg en ny shoppinggate, Giuseppe Garibaldi, som jeg utforsket mer de neste dagene. Her lå også Poke House som selger Franui (bringebær med sjokoladetrekk), men det meste var stengt på søndager.

Jeg fortsatte turen min til Villanova-området, med fargerike hus og koselige små piazzaer, og oppdaget skjulte restauranter som plutselig poppet opp rundt meg. Deretter gikk jeg tilbake til Piazza Yenne der det var fullt liv, og oppdaget at klokken var over elleve. Det var fortsatt trettitre grader og supervarmt ute og jeg ville ikke gå inn.

Neste morgen hadde jeg treningsfri og ringte min bror Fredrik og gratulerte ham med dagen før jeg dro ut. Jeg hadde reservert solseng på Le Palmette, men ble skikkelig skuffet da jeg kom dit – plastsenger tett i tett på et lite område. Jeg droppet det og gikk heller tilbake til Emerson, som opplevdes mye bedre. Dette ble første dagen på turen min uten helt klar himmel, litt disig, så det føltes ikke like varmt. Sjøen var ekstremt mye klarere, sikkert fordi det var ukedag og færre folk på stranden. Jeg hadde bare en bok igjen og hadde lyst til å lese hele tiden, men måtte spare den til senere stranddager før mamma kom med ny bok. Det gjorde at jeg kjedet meg litt.

Kjøpte en caprese som var helt ok, men tomatene var litt kjedelige – ingen marinade. Vannmelonen tror jeg ikke var helt fersk, og var lite fristende. Jeg endte derfor med å dra fra stranden litt før fem og tok bussen tilbake. Den var stappfull, så jeg måtte stå hele veien – litt stress.

Etter en dusj gikk jeg ut i gatene for å finne en skomaker som kunne fikse favorittskoene mine, men han hadde ikke lim som fungerte – nedtur. Trøstet meg med samme yoghurtis på Cremosa som jeg hadde spist dagen før, helt fantastisk, og jeg fant ut at jeg måtte ha en dagen etter også. Jeg lette etter nye lignende sko, men fant ikke de samme. Jeg møtte en superkoselig italiensk dame på en skobutikk, og vi kommuniserte via chatGPT. Endte opp med å kjøpe et par sko hos henne, bare fordi hun var så hyggelig.

Senere dro jeg opp på Bastione og fikk med meg solnedgangen. Det var så fint og ikke altfor stappfullt heller. Etter å ha stått der en halvtime, gikk jeg ned til Piazza Yenne og fant en restaurant å spise på. I Cagliari går det stort sett fint å få bord uten booking.

På Corso Dodici spiste jeg cacio e pepe og popletto – grønnsaksboller som minnet litt om falafel. Helt greit, men akkurat da kunne jeg virkelig tenkt meg en stor salatbolle. Blir alltid litt matlei av å være så lenge i Italia uten ordentlig variert mat. Det er ganske ensidig når man er vegetarianer: pizza margherita, pasta alla Norma eller caprese.

Neste morgen stod jeg opp og fikk beskjed om at treningsrommet var stengt – utrolig irriterende når man har valgt hotell nettopp for å kunne trene. Jeg måtte derfor finne alternative løsninger. Nærmeste gym var over tjue minutter unna og kostet femten euro per økt, så jeg bestemte meg for å prøve en løpeøkt i stedet.

Byen egner seg egentlig godt for løping, men jeg har vært litt redd for å løpe fordi jeg har revet opp noen sener i ankelen, og smerten blir ikke bedre av løping. Jeg løp fra hotellet, ned til marianen og videre til Marina di Bonaria, som ligger litt utenfor sentrum. Det var flatt og fint, om enn ganske øde – bare en kafe og en restaurant i området. Fem kilometer senere var jeg helt utslitt, med flere drikkepauser underveis, det var varmt å løpe i nærmere førti grader.

Etter dusj og hårvask tok jeg bussen til Poetto, denne gangen til motsatt ende av stranden, så langt bort fra byen som man kommer. Jeg hadde booket solseng på Frontemare. Halvveis med bussen snudde den imidlertid, og jeg måtte bytte til PQ-bussen som går direkte fra byen. Turen tok over en time, men det var verdt det. Den enden av stranden var helt annerledes – smalere promenade, mer landlig, roligere og langt færre mennesker. Vannet var litt kaldere, men ekstremt klart.

Solsengen på Frontemare kostet tjuefem euro, og jeg hadde nok litt høyere forventninger enn det som møtte meg. Det startet bra med gratis vann, kaffe og håndkle inkludert, men det gikk raskt nedover. Området luktet urin, det var ingen frukt på menyen, og de kunne ikke bruke ovnen på grunn av smådyr (æsj!). Sengene var komfortable, men jeg dro rundt halv seks og tok riktig buss tilbake denne gangen.

På vei hjem gikk jeg innom et konditori som hadde hatt masse digge kaker om morgenen, men alt var tomt. Ting stenger tidlig i Cagliari – mellom halv åtte og halv ni – så man må være tidlig ute for å rekke noe. Makset siste kveld med crepe med is på Kremet (de hadde ikke vaffel lenger) og favoritten på Cremoso.

Jeg ruslet rundt i gatene i et par timer og nøt varmen, gikk opp til Bastione og fikk med meg en siste solnedgang.

Til slutt dro jeg til Su Stampu for byens tynneste pizza – den var virkelig tynn, og en margherita kostet bare fem euro. De fikk ti og var storfornøyde, og det var jeg også. Etter middagen dro jeg tilbake til hotellet for å pakke, siden jeg skulle reise tidlig neste morgen. Turen skulle videre til Costa Smeralda og Porto Rotondo. Jeg hadde booket bil som jeg endte opp med å avbestille for å ta tog og buss. Det tapte jeg over tusen kroner på. Var så sikker på at det var gratis avbestilling at jeg til og med slettet bestillingene, så jeg ikke kunne kontakte dem i etterkant. Angrer skikkelig på at jeg ikke tok bilen når jeg vet hvor krise bussturen til Porto Rotondo ble, men det var informasjon jeg ikke hadde når jeg tok den avgjørelsen.

Jeg føler at jeg hadde akkurat passe med tid i Cagliari til å slappe av og se det jeg ville – hadde bare ønsket litt selskap underveis. Byen overrasket meg positivt – her kombineres historisk sjarm, fargerike smug og koselige kafeer med moderne, pulserende liv. Fra solfylte dager på Poetto til magiske solnedganger over Bastione og Castello, føles byen både ekte og innbydende. Cagliari er definitivt et sted man finner roen i, og et sted jeg anbefaler å stoppe noen dager i 🙂