Årets første ferie ble booket helt i starten av året når mamma var på besøk hos meg i Oslo og Norwegian la ut kampanjebilletter til 399 hver vei til Napoli. Planen kom til litt etter litt de neste månedene, og i slutten av mai var både hotell og reiserute spikret. Vi ville farte litt rundt på øyene og Amalfi-kysten, og få med oss så mye som vi kunne på en liten uke.
Det er så koselig å være på tur med mamma, håper vi får til en hvert år fremover. Spesielt nå når vi bor så langt fra hverandre. Skulle gjerne hatt en sånn tur med pappa og Fredrik og, ikke så enkelt å treffe de. Jeg må liksom velge når jeg bor i Oslo – om jeg vil ha ferie eller dra til Stord. Siden jeg er så avhengig av varme så blir dessverre Stord litt nedprioritert…
Og til alle dere som lurer på hvorfor jeg reiser så mye: det er det aller beste jeg vet. Det gir meg en enorm lykke- og frihetsfølelse som jeg aldri får hjemme i Norge. Jeg ofrer mye for å kunne spare penger til flest mulig turer: shopping, interiør, teknologi, bil, fancy mat og sosialt liv blir nedprioritert. Målet er alltid å skvise mest mulig ut av hver eneste tur, og det er kanskje også derfor jeg stadig får spørsmål om hvordan jeg kan reise så mye. Jeg har fem uker ferie som alle andre, men jeg tilbringer ikke en eneste av de i Norge.
Tilbake til Italia 🙂 –> Flyet var direkte til Napoli fra Oslo og tok tre timer og femten minutter. Det føltes fantastisk å kjenne varmen når man landet. Sommeren i Norge har virkelig ikke vært noe å skryte av i år. Tror jeg har hatt sandaler på beina to ganger.
Ved ankomst Napoli var det en ganske lang taxikø vi måtte stille oss i, men heldigvis gikk det ganske fort så etter cirka femten minutter var vi på vei mot sentrum.
Vi betalte 22 euro til Piazza del Plebiscito, som er så sentralt du kan komme i Napoli. Da har du Palazzo Reale og havnepromenaden nedover, og shoppinggaten Via Toledo oppover til togstasjonen og busstasjonen. Derfra hadde vi et par minutters gange i gågaten Via Chiaia opp til Chijaia Hotel de Charme der vi betalte 1100 kroner per natt for dobbeltrom. Ved første øyekast var det vanskelig å finne hotellet for det var ingen skilt, men bare en stor brun port med butikker på begge sider. Vi måtte faktisk inn å spørre i en butikk, og de hjalp oss å ringe hotellet. Ut av et lite hull i porten kom en enda mindre mann. Han slapp oss innenfor murene.
Heldigvis ble inntrykket rettet opp når vi kom opp i resepsjonen og ble møtt av hyggelige folk som viste oss til rommet. Rommet var lite og mørkt, men helt greit med fint bad og grei dusj. Ikke et sted jeg ville bodd lenge, men helt ok for noen dager. Det jeg savnet mest var dagslys. Man våknet og følte det var kveld, bare et bittelite vindu i hele rommet, som vendte ut mot en sidegate med små koselige restauranter. I resepsjonen fant vi også noen av de få vi møtte i Napoli som snakket engelsk. I følge en av de vi møtte på turen så ble de bedre i engelsk jo dyrere byer vi dro til (på grunn av turistene). Dette viste seg å stemme – i Napoli var det håpløst, mens på Capri hadde vi ingen problemer.
Vi byttet til shorts når vi hadde sjekket inn og dro nedover mot havnen. Jeg var på dagstur til Napoli når jeg var i Roma i 2015 så jeg kunne hvertfall vise mamma havnen og noen områder som jeg kjente igjen. Dessverre så ble lunsjen helt katastrofe – vi var så sultne at vi satte oss ned på den første kafeen vi fant når vi kom ned til sjøen. Dont do it!! På menyen stod det risotto med grønnsaker. Jeg fikk ris med poteter og ihjelkokte slimete grønnsaker som badet i en slags oransje buljong. Det var bløtt, nasty og smakte absolutt ingenting. Mamma fikk en salat som ikke var stort mye bedre. Vi betalte trettifem euro for herremåltidet og dro derfra sultne.
Napoli har ikke strender så her ligger folk og soler seg på klipper og kaier, og hopper uti og bader derfra. Det finnes en liten strand cirka midt på havnepromenaden, så hvis du er tidlig ute så kan du muligens få plass. Men den virker til å alltid være full. Det er et eget liv der med lokale som ser ut som de har flyttet livet sitt utendørs om sommeren. Etter å ha seget rundt havnen og sett på alle som badet så fant vi verdens beste is i gaten vår: Paradisa Gelato. Dette er fremdeles den beste isen vi fant i hele Italia (inkludert Roma og Milano). Helt maaaagisk!
På kvelden dro vi til gamlebyen for å finne Sorbillo – som i følge ryktene skal ha verdens beste pizza. Sist gang jeg var i Napoli så var det kø langt nedover gaten så jeg fikk ikke testet den. Denne gangen møtte vi stengte dører i Via Tribunali. Restauranten hadde stengt fra 10. til 25. august, men det stod at de hadde åpnet en ekstra restaurant på Lungomare – nede ved havnepromenaden. Vi dro ned og sjekket og fikk beskjed om at det var tre timers ventetid på å få et bord (!) Helt utrolig hvor lenge folk er villige til å stå i kø for å få smake pizzaen til Gino Sorbillo. Pizzaen kommer jo opprinnelig fra Napoli så den er helt sikkert magisk, men da ble det naborestauraten for vår del. Vi var litt for sultne til å stå tre timer i kø. På kvelden er det forresten veldig koselig i havnen med opplyste restauranter og finkledde mennesker. Perfekt for people watching!
Gamlebyen i Napoli er også koselig med mange små piazzaer, trange gater og masse souvenirbutikker. Men etter en stund så blir det litt sånn at du føler du har sett alt selv om du bare er gjennom halvparten. I gamlebyen finner du også limoncello-fabrikk og Napoli underground som visstnok skal være en fantastisk verden under bakken. Vi fikk dessverre ikke tid til å sjekke det ut.
Palazzo Reale overrasket oss veldig positivt! Inngangsbilletten koster ikke mer enn tre euro, og det er det virkelig verdt for å se storslagenheten fra 1600-tallet. Jeg så bare for meg hvor fint det hadde vært å ha shoot i trappen der 🙂
Kjøpesenteret Galleria Umberto I er bygget i samme stil som palasset, og minner om Galleria Vittorio Emanuelle i Napoli, men i en mer shabby utgave. Mens innholdet i Milano er designerbutikker så er det McDonalds og Sephora som har inntatt Umberto-kjøpesenteret.
Napoli er nok en by som jeg føler meg ganske ferdig med. Det er veldig mye billigere i Napoli enn på de fancy øyene og Amalfi-kysten, men samtidig er det mer skittent og shabby. Det er også frustrerende hvor lite engelsk de snakker i byen, og utrolig nok så blir man ganske kjapt lei av pizza og pasta som føles som det eneste man får tak i der…Når det er sagt så er Napoli et perfekt utgangspunkt om du har lyst å farte rundt på øyene, Amalfi, Pompeii og Vesuv. Det ligger liksom midt imellom alt!
