På grunn av at Kreta ble rødt når jeg var der så fikk jeg et nytt land på listen – nemlig Kroatia. Hadde jeg dratt rett hjem fra Kreta så hadde det blitt karantene i Norge. Nå tok jeg “karantenen” i Kroatia og var fri når jeg kom hjem – genialt. Turen ble jo derfor ti dager lenger enn planlagt, men det var egentlig bare veldig deilig siden jeg allikevel hadde tre uker ferie.

Innreisekravet fra Hellas til Kroatia var bevis på fullvaksinering eller negativ test, i tillegg til at man måtte ha forhåndsutfylt et innreiseskjema. På flyplassen i Chania så sjekket de faktisk at jeg hadde med meg negativ test, det gjorde de ikke i Oslo ved utreise. Jeg dro midt på natten fra Kreta via Athen til Dubrovnik med Aegean Airlines som jeg har flydd med mange ganger tidligere, og er veldig fornøyd med. Billetten kostet vel i underkant av 2000 kroner og ble bestilt noen få dager før. Jeg var jo selvfølgelig også redd for at Kroatia skulle bli rød så jeg vente så lenge som mulig. Fant også en grei billett direkte fra Split til Oslo med Norwegian – to dager før jeg skulle begynne på jobb igjen.

Reisen ble litt slitsom siden den var midt på natten, og fordi Eleftherios Venizelos-flyplassen i Athen er en av de minst oversiktlige jeg vet om. De hadde gitt meg ekstremt dårlig tid under mellomlandingen der, så det endte med at jeg måtte løpe. Og det med ekstra mye håndbagasje som jeg hadde måttet ta ut av kofferten som var for tung. Jeg visste ikke at jeg måtte ut av flyplassen og inn gjennom ny sikkerhetskontroll, men det burde jeg jo tenkt meg til siden første flyet var innenlands. Urutinert etter to år uten reising – jeg hadde til og med glemt koffertvekten i Norge så jeg hadde jo null kontroll på bagasjen.

Så kom jeg til Dubrovnik, og der var det fullstendig KAOS. Jeg kan aldri noen gang huske at jeg har stått så lenge eller så tett i en passkontrollkø. Det må ha vært det minst koronavennlige jeg har vært med på siden pandemiens start, til tross for at vi stod med maske på hele veien. Halvparten bruker jo masken under nesen eller haken, haha. Køen startet i tredje etasje, gikk ned alle trappereolene, gjennom en gang, under trappen og rundt i tre slynger før vi kom frem til skranken. Da er det kjedelig når du er alene og må tisse, men ikke kan gå ut av køen.

Jeg stod i køen i over to timer, men det var ingen problem å komme gjennom når jeg først kom frem. Jeg viste negativ test, innreiseskjema og pass, og ble sendt kjapt videre til bagasjebåndet. Det var fem bånd og ingen informasjon om hvilket bånd hvilken bagasje kom til så det var veldig forvirrende å løpe att og frem å sjekke alle fem for til slutt å oppdage kofferten på det helt borterste. Jeg var veldig glad for at jeg ikke skulle fly hjem derfra.

Myntenheten i Kroatia heter kuna (HRK) og når jeg var der så var kursen på 1 kuna 1,43 norske kroner. Det kostet 300 kuna med taxi fra flyplassen til hotellet som lå 22 kilometer unna. Ganske dyrt med andre ord – jeg er overrasket over hvor dyrt Kroatia er. Jeg hadde bestilt hotell ved båthavnen Port Gruz på Hotel Petka. Jeg fikk lov å sjekke inn tidlig når jeg kom så det var deilig etter en natt uten søvn. Prisen der var ikke så altfor ille – jeg betalte 800 kroner per natt.

Hotellet var helt greit, det lignet på et standard Thon Hotellrom i Norge. Det eneste som skuffet meg var at det stod treningsfasiliteter på Booking, mens når jeg kom der så fikk jeg beskjed om at det hadde de fjernet for flere år siden. Beliggenheten var også litt kjedelig, så det er nok ikke der jeg hadde valgt å bo igjen. Med unntak av at det var veldig praktisk å være nær havnen i forhold til å ta båten videre selvfølgelig.

Jeg var skamtrøtt og følte meg nesten syk (det er utrolig hva en natt uten søvn kan gjøre med deg), men siden det ikke var basseng på hotellet og jeg heller ikke visste hvor det var noe strand, så bestemte jeg meg for å dra inn til gamlebyen. Det var tre kilometer å gå fra hotellet, men den veien anbefales ikke å gå; smal og svingete bilvei i høyden. Det var et busstopp rett ved havnen og derfra var det veldig enkelt å ta buss inn til gamlebyen. Både buss nummer 1A, 1B, 1C og 8 gikk dit, og kostet femten kuna. Bare vær obs på at når du skal ta bussen tilbake så står det ikke navn på noe stopp inne i bussen, og sjåførene er ikke særlig hjelpsomme. Så jeg fulgte med langs veien på google maps og plinget når jeg nærmet meg hotellet mitt.

Bussen stoppet alltid på samme sted i gamlebyen, på en square med en fontene, to restauranter, en isbar og en kiosk. Dette beregnes liksom som starten på gamlebyen og du treffer rett på Walls of Dubrovnik som er spesielt kjent fra Game of Thrones. Det ligger to koselige restauranter på squaren – Dubravka 1836 og Nautika – som begge hadde mye spennende på menyen.

Jeg var redd for at jeg skulle fryse når jeg kom fra Kreta til Kroatia, men det trengte jeg ikke bekymre meg for. Gamlebyen i Dubrovnik var ekstremt varm på dagtid, og temperaturen var omtrent lik som på Kreta. Dubrovnik er for meg en krysning mellom Santorini i Hellas og Capri i Italia; bratt, smale gater, mye trapper og mange gamle bygninger. Og ikke minst – strender som ikke er strender.

Jeg startet med å se etter strendene som var merket opp med parasoll på google maps. Absolutt ingenting av det var strender, bare masse rullesteiner, svaberg og steinkaier. Google maps burde lære seg å skille mellom badeplasser og strender. Det er tre ting som er viktig på en strand: det er sand, du kan leie en solseng (i solen!), og du kan snu den solsengen 360 grader etter solens retning. Hvis du ønsker det samme så kan du droppe strendene Sulic, Dance og Kolorina. Hvis du vil bade så funker alle disse fint, og vannet er utrolig klart og fint.

Det eneste stedet som kanskje får lov til å kalle seg en strand i gamlebyen er Banje. Der er det rullesteiner, men faktisk litt sand uti vannet, solsenger til leie og strandrestaurant til å kjøpe lunsj og drikke på. Jeg tror til og med det går an og snu solsengene, haha. Det er en grunn til at min irske venninne Charleen kaller meg for en professional sunbather.

Etter å ha blitt mer og mer skuffet for hver “strand” jeg kom til så valgte jeg snu å dra tilbake til gamlebyens kjerne. Rett nedenfor den squaren jeg tok bussen til så ligger festningen Lovrijenac 37 meter over havet og overskygger de to inngangene til byen, fra havet og til lands. Her kan du komme deg opp til fortet ved hjelp av mange trappetrinn, og få en fantastisk utsikt utover Dubrovnik. Jeg gadd ikke betale meg inn for mannen bak disken var en dårlig selger og sa at man kun betalte for enda mer utsikt, og at det ikke var vits. Glad jeg ikke har han som ansatt i bedriften min, men for så vidt fint for meg at han var ærlig på det så sparte jeg de pengene 🙂

Etter å ha vært oppe på fortet så gikk jeg ned “gjennom” veggen og inn i de smale gatene i gamlebyen. Jeg begynte å traske gater opp og ned, veldig bratt. De fleste gatene og trappegangene var veldig like. Mye mur og veldig lite innhold – noen single restauranter og spiseplasser her og der, men ellers ingenting. Faktisk litt kjedelig.

Det var ikke før jeg kom ned til hovedgaten Stradun at jeg faktisk så en butikk. Der, og i parallellgaten bak, så ligger alle butikkene ved siden av hverandre. Det er ingen “ordentlige” butikker, men mye souvenirer, turistbutikker og game of thrones-kostymer. Skal du på ordentlig shopping så må du nok dra til et kjøpesenter utenfor byen. Jeg fant ingenting som fristet utenom mat og drikke 🙂

Kafeene og restaurantene lå på rekke og rad i smågatene på tvers mellom Stradun og parallellgaten bak. Mange koselige steder, men jeg savnet litt flere kafeer og uteplasser langs sjøen. I havnen var det kun to steder å spise på, ellers ligger alle i trange gater inne i byen. Jeg valgte Cafe Festival som jeg virkelig kan anbefale. Masse god vegetarmat i tillegg til alt mulig annet. Jeg fikk en kjempegod quinoaburger til en billig penge.

Jeg fikk også turens beste pizza i Dubrovnik. Pizzeria Olivia er et koselig sted som ligger klemt mellom smale gater og bare har fire bord ute, og seks bord inne. Jeg fikk dessverre ikke bord (her må man bestille på forhånd), men heldigvis så hadde de en take-away-løsning så jeg fikk kjøpt med meg et stykke til tjuefem kuna. Helt fantastisk god!

En annen ting som også må nevnes er Buza Bar – en bar som er bygget helt på kanten av en klippe med badeplasser og steinblokker helt i sjøkanten. Helt magisk å sitte der og kose seg med en iskald drink. Bare følg skiltet i gamlebyen som sier “cold drinks with the most beautiful view”. Da kommer du til et lite hull i veggen, og når du går gjennom der – la meg bare si: WOW! Du blir ikke skuffet 🙂 Det skal visstnok også være et fantastisk sted å se solnedgangen, men det fikk jeg ikke med meg dessverre. Jeg var litt uheldig der – de fleste kveldene i Kroatia så var det såpass disig at det ikke var noe ordentlig solnedgang.

Ellers har Dubrovnik en cable car til toppen av Mount Srd (412 meter over havet) som er veldig populær. Man betaler 170 kuna for tur/retur billett og startpunktet ligger rett ovenfor gamlebyen. Om du er glad i utsikt så bør du ta turen opp hit – her får du virkelig se Dubrovnik i panorama: havnen, gamlebyen, den lille øyen Lokrum som ligger utenfor – full oversikt. Lokrum fikk jeg dessverre ikke tid til å besøke, men det skal være en fredet øy med en salt lake og mye historie som man kan ta båt til fra havnen i Dubrovnik.

På toppen ligger også restauranten Panorama der du ta middagen med perfekt utsikt over Dubrovnik. Man skal også kunne gå opp til Mount Srd, men alle jeg snakket med frarådet det, og jeg snakket med et par som hadde prøvd som ikke hadde funnet stien og hadde endt opp med å snu. Så det høres ikke ut som det er særlig tilrettelagt for det.

Etter jeg kom ned fra Mount Srd var jeg helt ferdig og bestemte meg for å ta bussen tilbake til hotellet og ta en tidlig kveld. Jeg hadde en del jobb som gjenstod, og det var veldig godt å gjøre seg ferdig med dette sånn at jeg kunne nyte resten av tiden i Kroatia så og si jobbfri.

Neste morgen startet jeg med en joggetur til Babin Kuk lang sjøen. Der var ikke så mye å se, men om man drar litt lenger så skal det være en strand der som heter Copacabana som visstnok skal være veldig bra. Etter en dusj så tok jeg på meg bikini og bestemte meg for å gå til Lapad som var cirka 2.2 kilometer unna. Det syns jeg var det fineste stedet i hele Dubrovnik, og absolutt der jeg hadde valgt å bo om jeg skulle dratt tilbake.

Målet mitt var Sunset Beach, eller Lapad Beach som den heter geografisk, som kanskje er den beste stranden jeg så på turen min i Kroatia. Ren og fin, klart vann, fin temperatur i vannet, greie solsenger, organisert opplegg, strandbarer, alt man trenger. En solseng kostet 75 kuna, 150 for to med parasoll. Her kunne jeg egentlig vært flere dager. Men hva skjer med vannsklien i sement? Det må være veldig vondt å prøve seg på den – jeg ser for meg brannmerker herfra og til månen.

Fra Sunset Beach hele veien til langs kysten frem til femstjerners hotellet Dubrovnik President var det en nydelig liten promenade man kunne spasere på. Her lå små badesteder hele veien, (selvfølgelig noen av de avmerket som strender på kartet – det kan jeg avkrefte), flotte hoteller og noen få restauranter.

En av de var en superkul cave bar inni i en hule i fjellet. Jeg var inne og kikket og det var skikkelig stilig, men litt kjedelig å sitte inne under bakken når det er så fint vær ute. Det ville jeg i alle fall gjort etter at solen hadde gått ned. Men kult sted som er verdt et besøk. De hadde også en uteservering i sjøkanten.

På veien passerte jeg også hotellene Royal Princess og Royal Palm som virkelig hadde vært drømmesteder å bodd. Etter å ha passert de så gikk jeg rett på den fantastiske restauranten Zoe som så helt magisk ut med tidenes sjøutsikt. Solnedgangen derfra tror jeg er fin!

Promenaden ender ved President Beach og Plaza President hotell – et fantastisk sted som jeg tipper koster mye penger.

Etter en rask tur tilbake på hotellet tok jeg bussen til gamlebyen igjen for å få med meg høydepunktet Walls of Dubrovnik. Attraksjonen stenger halv åtte, og de er veldig strenge på det. Du trenger minimum en time for å gå hele runden, jeg ville kanskje satt av to for å ha tid til å sette seg ned å ta en drink på en av de koselige kafeene der.

Prisen for å komme inn er 200 kuna, og det var virkelig verdt det. Jeg ble skikkelig overrasket – en fantastisk opplevelse med utsikt over hele byen i alle retninger. Pappa hadde elsket det, og hadde sikkert brukt tre timer der.

Det er faktisk over to kilometer å gå, og den eneste måten å gjøre det på er å nettopp gå. Gamlebyen generelt er veldig smal og bratt, og om du velger å bo midt i den så må du forvente å dra kofferten et godt stykke til nærmeste taxi eller buss.

Skikkelig stilig å nyte utsikten over alle de oransje hustakene på mursteinsbyggene i gamlebyen. Veien er kort til Lokrum herfra – bare 600 meter.

Over kanten ser man også rett ned i havet flere steder. Det er utrolig hvor kroatene finner ut at de kan bade fra.

Alt i alt så syns jeg Dubrovnik er en fin by, men den er nok en god del mindre enn jeg hadde trodd, og jeg syns tre dager her holder for å få med seg det aller meste. Om du er lenger enn det så er det nok bading og mat som gjelder for da har du sett alle attraksjoner. Det aller viktigste syns jeg er “the walls”, det var virkelig en overraskende fin opplevelse.

Havnen var koseligst på kvelden når den var opplyst. Neste stopp på turen var Hvar Island – mer om det senere 🙂