Fra Hersonissos så er det kort vei til hovedstaden Heraklion, og jeg gikk tidlig fra stranden en dag for å tilbringe ettermiddagen her. Bussturen på 45 minutter gikk raskt unna, og plutselig stod jeg i havnen uten mål og mening på hvor jeg skulle gå.
Som de fleste andre kretanske byer så har også Heraklion et gammelt fort på enden av havnen. Rocca a Mare heter det, og her slår bølgene opp over kaien så du kan få deg en dusj om du er i humør til det. Det er ganske fort gjort å se det, så jeg snudde og gikk oppover mot gamlebyen.
Der ligger det veldig mange koselige fortauskafeer inneklemt mellom små gater, og på mange måter minner det meg om Nicosia på Kypros. I tillegg så finner du veldig mange butikker her, både kjedebutikker og frittstående. Om du bor i Hersonissos og vil shoppe så bør du kanskje dra til Heraklion for i Hersonissos er det mye jallabutikker.
Jeg gikk på en smell og endte opp med et denimskjørt fra Alexander Wang 🙂
Til tross for en fin havn og noen koselige gater i gamlebyen så syns jeg Heraklion var en kjedelig by, og jeg er glad for at jeg ikke valgte å bo i den. I forhold til shopping så finner man faktisk nesten like mange butikker i Chania.
MEN: jeg spiste middag på Melba som var helt amazing så det er mulig man finner litt bedre restauranter i hovedstaden. Jeg fikk servert crepe med italienske smaker, og det var helt himmelsk: mozzarella, parmesan, marinerte cherrytomater, ruccola og balsamico, yum!
Jeg fortsatte gjennom byen helt til jeg kom til Envy, som liksom skulle være det hippeste stedet på strandpromenaden. Det var det nok, men det var også omtrent det eneste stedet. En super promenade å jogge, en veldig kjedelig promenade å gå. Jeg er glad jeg fikk underholdningen fra solnedgangen de to kilometerne tilbake til havnen for der var det virkelig ikke mye å se på.
Den eneste actionen jeg fikk var at jeg ble angrepet av en hund som løp rett på meg. Han hoppet opp på meg og skrapte meg opp på lår og legg. Eieren løp etter og tråkket på båndet for å stoppe han, og han stod igjen rasgal på to poter og fektet med de andre to i luften. En ekkel opplevelse for meg som er litt redd store hunder i utgangspunktet. Jeg rakk heldigvis siste bussen kvart over ni og kom meg trygt tilbake til Hersonissos. Jeg var glad for at jeg valgte å bo der, og ikke i Heraklion 🙂
For en fantastisk overraskelse Hersonissos (uttales Chersåniså) var! En oppbygget turistby helt i sjøkanten, kun bestående av to gater, men allikevel så altoppslukende. Utelukkende på grunn av den tre kilometer lange promenaden som strekker seg helt fra Ammos Beach til Star Beach. Med bygninger helt i vannkanten, wow! Jeg elsker havet, det er noe ved det som gir en skikkelig frihetsfølelse, og om jeg kunne så hadde jeg seriøst satt opp leiligheten min på en påle midt i vannet – med byen rett bak så klart.
Det er 165 kilometer mellom Chania og Hersonissos. Jeg vippet veldig mellom å bo i Heraklion (uttales Iraklio) eller Hersonissos, men havnet til slutt på sistnevnte siden det lå midt i mellom stedene jeg ville besøke når jeg var her: Heraklion, Agios Nikolaos, Spinalonga og Elounda. Det skulle jeg ikke komme til å angre på.
Turen fra Chania til Hersonissos klarer du på to timer og femten minutter med bil. Med buss tok det tre timer bare å komme seg til Heraklion. Det kostet tretten euro og åtti cent, og du kan tenke deg hvor mange stopp innom småplasser det var når det tok tre timer på noe som vanligvis tar en og en halv med bil. Når vi ankom busstasjonen i Heraklion måtte jeg kjøpe ny billett til tre euro og ti cent og vente på neste buss som skulle ta meg til endestoppet. 45 minutter tok det fra Heraklion til Hersonissos, selv om avstanden bare er 25 kilometer. Det var litt slitsomt med den masken på hele tiden. Hadde jeg hatt reisefølge så hadde vi garantert leid bil i stedet. Men bussene er helt fine, med aircondition, og enkelt å finne frem, så det går også helt fint.
Jeg dro fra hotellet i Chania cirka halv elleve og var fremme i Hersonissos rundt klokken fire. Her valgte jeg et billig hotell på oppsiden av hovedgaten – strandsiden er selvfølgelig mye finere (og dyrere). Jeg bodde på Elychryson og betalte 400 kroner per natt. Stort rom med fire senger, kjøkkenkrok og verdens minste dusj. Egentlig alt jeg trengte, men bare litt følelsen av at man må gå med sko inne. Hotellet hadde et knøttlite basseng som dessverre ikke hadde sol etter klokken tre. Ellers var det ingen fasiliteter å snakke om, men personalet var veldig hyggelig og beliggenheten var perfekt – hundre meter til bussen, hundre meter til stranden. Om jeg skal tilbake hit en dag så skal jeg bo på Palmera, det så helt fantastisk ut – med utsikt rett på havet.
Hersonissos består som nevnt kun av to gater. Det er hovedgaten El Venizelou med alle butikkene, flere kafeer og spisesteder, samt noen hoteller. Den andre gaten er promenaden Machis Kritis der strendene, hotellene og restaurantene ligger på rekke og rad i tre hele kilometer. I tillegg er det selvfølgelig en del smågater som kobler disse to. Men det er overraskende lite i forhold til hvor mye det føles som. Uansett hvor du snur deg så er det en kafe, bar, butikk eller strand. Jeg kunne gjerne vært her lenger.
Malia, som ligger cirka femten kilometer fra Hersonissos, har overtatt mye når det kommer til party så her var det egentlig ganske rolig. Det kan selvfølgelig også ha noe med corona å gjøre for det er nok av barer og beach clubs å velge mellom.
Jo lenger mot Lathissi man kommer, jo grønnere og mer azurblått blir havet. Hersonissos var også varmere enn de andre byene, faktisk mange graders forskjell. På kveldene lå temperaturen på over tretti grader der, mens den var helt nede i 23 i Rethymno.
Det er veldig mange små strender i denne byen, og de fleste av de er knyttet til en restaurant eller et hotell. Det er ikke noe kjøpekrav, men om man ønsker så kan man bestille mat og drikke direkte til solsengen. Sengene er også mye mer comfy enn de man får på strendene rundt Chania og Platanias, med tykke madrasser og hodepute. I tillegg får du vaskefat som de fyller med kaldt vann til deg. Dette betaler man ikke mer enn fem euro for. Helt nydelig spør du meg!
Jeg lå på Cozy Beach og trivdes så godt der at jeg ble værende på samme strand alle dager. Ble kjent med Fernando som jobber der som beach boy, og han var superhyggelig. Jeg fikk vannmelon og iskaldt kullsyrevann servert på solsengen. Det eneste rare med denne stranden er at det kun er sand på selve stranden og ikke ute i vannet. Der er det et gigantisk flatt berg som man går ut på. Man skulle nesten tro noen hadde laget det, det er akkurat som et underlag på havbunnen. Ikke så farlig for meg som ikke bader så mye, men om du elsker sand uti vannet så er det kanskje ikke den riktige stranden. I Hersonissos var jeg forresten uti hver dag fordi temperaturen bikket 35 grader alle dagene jeg var der.
Cozy beach ligger rett ved Palm Beach Club som er en beach club med basseng og servering på dagtid, og et superfint chill utested på kveldstid. Det samme gjelder Kahlua Beach bar som ligger helt i sjøen på motsatt side av Palm. Om du vil ha uteliv så ligger barene på rekke og rad fra havnen og bortover første del der. Der finner man mojito og strawberry daiquri på de fleste menyer. Her skulle jeg veldig gjerne hatt selskap 🙂
Når det kom til treningsmuligheter så var det litt begrenset. Gymmet som åpnet tidligst av alle åpnet klokken 10 (!) og det ble litt for sent for meg i forhold til å dra på stranden. Det ble derfor et par løpeturer i solsteken med ansiktsfarge lilla. Det beste hadde garantert vært å løpe på kvelden når solen har gått ned, men da er jeg alltid så mett så det får jeg ikke til.
Når jeg er ute på løpetur får jeg samtidig en god porsjon sightseeing med på kjøpet. Som for eksempel denne lille kirken som lå helt på kanten mellom Sun Bay Beach hotel og Star Beach.
På andre siden av havnen ligger Ammos Beach med noen få strandhoteller og restauranter. Dette er det fineste stedet å se solnedgangen fra, selv om jeg i Hersonissos ikke klarte å finne noe sted der man kan se når solen går ned i havet.
Ammos beach bar er et kjempefint sted, men restauranten serverer ikke den beste maten – det var denne dagen jeg bare skulle spise lokalt. Jeg begynte med dakos som lignet på bruschetta, men med soggy grovbrød og tomatpure uten krydder. Nummer to var fylte tomater med ris med noe krydder på, og tzatziki. Ikke det beste jeg har spist, og ikke spesielt unikt kretansk heller. Dette var diettmat for meg back in the days, haha. Når det er sagt så kom de ved siden av meg tilbake for andre dag på rad fordi maten var så god – så kanskje jeg tok feil.
Ellers spiste jeg veldig mye god mat der altså – mat som absolutt ikke var diettmat. Crispy amerikanske vafler er jo noe de er super-eksperter på uansett hvor man drar i Hellas, og jeg tror det er det beste jeg vet! Vaffel eller waffle bites med is og jordbær; jeg kunne spist det hver dag!
I denne byen får man bare lyst til å være ute hele tiden, og spasere rundt og utforske 🙂
Det er rett og slett magisk å bare traske rundt på promenaden, uansett om det er midt på dagen med sol, under solnedgangen, eller når det er blitt mørkt og alle lysene kommer på. Anbefaler å gå hele veien 🙂
Nå har jeg altså fått både Chania og Hersonissos på listen min over steder som jeg gjerne kan reise tilbake til 🙂 Neste stopp var Rethymno – mer om det i et senere innlegg 🙂
Endelig! Fullstendig avkobling, stabil og ekte varme, stekende sol hver dag – lykkerus. Etter kun fire dager ferie i 2020 så trengte jeg virkelig dette! Klok av skade fra i fjor (da jeg bestilte tur en måned etter åpning – og alt stengte ned igjen noen uker etter) så bestilte jeg tur dagen etter at de åpnet opp for reising uten karantene ved hjemkomst. Da var det ikke mye å velge mellom på direktefly fra Oslo – så da ble det Kreta.
Jeg har aldri likt meg spesielt godt på Kreta så hadde det ikke vært for at dette var den eneste muligheten på så kort tid så hadde det nok ikke blitt Kreta igjen. Forrige gang jeg var der var i 2007 med mamma. Da bodde vi i Platanias og Gerani, og jeg satt igjen med et inntrykk av et irriterende turiststed fullt av haugesundere som kjørte over deg med barnevogn på fortauene, grekere som stotret frem norske gloser, VG i stativene i gatene og dårlig mat. Det var før jeg oppdaget Kreta i en større skala. Inntrykket av den største av de greske øyene har endret seg totalt og nå vil jeg bare utforske og utforske.
For å komme inn i Hellas måtte jeg ta en coronatest i Norge på forhånd og fylle ut et innreiseskjema som skulle gi meg en QR-kode midnatt før dagen jeg skulle ankomme. Coronatesten kunne være en PCR-test som var under 72 timer gammel ved ankomst Hellas, eller en antigen hurtigtest som var under 48 timer gammel. For å sikre meg så valgte jeg sistnevnte for der får du svar på dagen. Testen tok jeg hos Dr. Dropin i Oslo dagen før avreise, og betalte 1200 kroner for den sammen med fit-to-travel sertifikat på negativt resultat. Utenom det så var det maske på hele veien fra jeg kom på flytoget frem til jeg var fremme på hotellet på Kreta.
Det gikk skikkelig smooth når jeg ankom Chania (uttales Hanja) internasjonale flyplass. Jeg plasserte QR-koden på telefonen, det stemplede og signerte test-resultatet fra Dr. Dropin til venstre for den, og passet til høyre. Det gikk under tretti sekunder før tolleren sa “Have a nice holiday”, og det var det. Jeg kunne fortsette til bagasjen. Kreta var grønn når jeg bestilte turen (som betyr at man slipper karantene når man kommer hjem), men ble gul etter noen få dager, noe som betyr karantene når jeg kommer hjem – med mindre jeg drar til et grønt land og er der like lenge som jeg måtte vært i karantene før jeg returnerer hjem. Vi får se hva det blir til 🙂 Uansett utfall så føles det akkurat nå veldig verdt det – så får vi håpe jeg ikke skal komme til å angre på det utsagnet.
Jeg startet turen min i Chania og booket de første nettene på Hotell Kriti til cirka 800 kroner per natt. Det er et mellomklasse-hotell som har det meste du trenger, og har en grei beliggenhet i et rolig, men koselig område som heter Koum Kapi; cirka 800 meter fra havnen. Jeg skulle gjerne hatt en balkong på rommet, og treningsrommet bestod kun av en mølle og ett styrkeapparat, men ellers var det hyggelig personale, fint basseng og frokost inkludert for de som liker det. Fra hva jeg kunne se så var det en buffet som var innesperret bak glassvegger, og der gikk personalet og plukket for deg mens du pekte hva du ville ha.
Det er maskepåbud overalt inne, mens ute er du fri. Egentlig akkurat som det har vært i Oslo det siste året. Ellers er det cirka 25 minutter å kjøre fra flyplassen til sentrum i Chania, og det betalte jeg 25 euro for med taxi.
Chania, som jeg kun hadde vært på dagstur til tidligere, og trodde bare var en liten rund havn med restauranter har jo SÅ mye mer å by på enn det! Jeg var egentlig litt redd for at jeg kom til å kjede meg, men her kunne jeg vært enda lenger. En fantastisk strandpromenade som strekker seg hele veien fra Koum Kapi til Nea Chora, og videre til Agia Apostoli om du ønsker det. En sjarmerende gamleby med flotte byggverk tilbake til oldtiden, nydelige kafeer og restauranter, fantastisk mat, og den greske sjarmen.
Første dagen brukte jeg til å gå rundt og kikke, og da jeg kom ned på Koum Kapi-havnen trodde jeg først dette var hovedhavnen, og klarte ikke å kjenne meg igjen. Det var så lite folk der også, det var så rart. Men jeg fant en koselig restaurant ved vannet som het Beertaki og fikk servert kjempegod pasta med pesto og parmesan.
Jeg fulgte vannet rundt et gammelt fort og oppdaget et hav av butikker og restauranter, samt hovedhavnen som jeg kjente igjen. Var akkurat i tide til å få med meg den nydelige solnedgangen i havnen ved det lille fyrtårnet som er selve kjennetegnet på Chania.
Første morgen på Kreta startet jeg med pyramideintervall på tredemøllen. Møllen var av den typen man kjøper til privat bruk i eget hjem og var plassert på et fliselagt gulv vegg i vegg med frokostsalen, kun adskilt med et vindu. Det bråkte så enormt av møllen at flere gjester kom inn i treningsrommet for å se hva som foregikk. Det ble med den ene mølleøkten.
Videre hadde jeg egentlig bestemt meg for å ta bussen til Platanias for å gå på stranden der (jeg visste ikke da at det var strand i Chania), men når jeg gikk ut døren fra hotellet så gikk jeg rett på et enormt lørdagsmarked. Der fant jeg masse fint, både klær og dilldall, og brukte over en time der. Etter å ha vært hjemme og lagt fra meg fant jeg Tally Weijl og måtte inn og se etter jeans. Da var klokken blitt så mye at jeg bestemte meg for å bare bli i Chania. Etter et lite google søk så fant jeg Nea Chora på kartet og satte kursen dit.
Nea Chora viste seg å være en helt super strand med barer og restauranter langs hele promenaden. Jeg fikk leid en solseng til tre euro og var superfornøyd. Lå der resten av dagen før jeg spiste supergod salat på Delish, et slags high end fastfood-sted midt i gamlebyen. Jeg avsluttet lørdagskvelden med en drink i gamlebyen sammen med en greker fra Kissamos.
Neste dag tok jeg bussen fra busstasjonen i Chania til Platanias; stedet der flest nordmenn drar på ferie. Bussen kostet en euro og nitti cent, og tok cirka 25 minutter. Avstanden er kun 10 km så det går raskere om man har bil. Nok en gang så må jeg si at Platanias skuffet meg veldig. Strendene er ikke finere enn den i Chania, i tillegg er det mye større bølger på stranden der, havet virker mer åpent. Jeg ble ekstra sur når jeg skulle skylle beina og ble veltet overende av en monsterbølge som dro meg helt under. Spesielt uheldig siden jeg hadde vasket håret rett før.
Når klokken var fire så var jeg klar for å sjekke ut hovedgaten og se om jeg husket noe fra sist jeg var der i 2007. Vi bodde da på Jasmine Village via Startour/TUI, men det klarte jeg ikke å finne. Jeg opplevde Platanias som en forferdelig kjip og tom spøkelsesby uten sjel eller sjarm. Jeg sier meg rett og slett ferdig med dette stedet, og anbefaler mye heller å bo i Chania eller andre deler av Kreta (øyen er delt inn i fire regioner: Chania/Rethymnon/Heraklion/Lathiss). Jeg gikk hele veien fra Platanias til slutten av Agia Marina, så jeg tror ikke jeg misset noe. Hele gaten var utrolig tom og stille, og jeg snakket med en dame i en butikk som sa det var helt krise nå – nesten ingen folk på grunn av corona. Det er trist hvordan dette viruset har påvirket en hel verden. Bussturen tilbake var noen stopp kortere, og derfor tretti cent billigere.
Tilbake i Chania så rakk jeg å løpe gjennom dusjen og rekke solnedgangen på havnen. Der møtte jeg en rar fyr fra Østerrike som jeg ble stående og snakke med til jeg måtte dra tilbake på rommet for å få med meg EM-finalen mellom Italia og England. England var like dårlige på straffe som de alltid er så da ble det seier til Italia. Middagen denne dagen ble is på rommet, haha.
Neste morgen klarte jeg å trene 45 minutter med den ene maskinen og manualen som var på det fantastiske “hotellgymmet”. Så var det å hoppe i dusjen og sette kursen mot Nea Chora-stranden igjen. Det tok meg cirka 20 minutter å gå til den, og her lå jeg hele dagen og koste meg og fikk servert frappe på solsengen.
På ettermiddagen tok jeg taxi til Agia Apostoli som var mitt første møte med “syden” i 1997, sammen med mamma, pappa og Fredrik. Sjåføren kjørte meg direkte til hotell Kiwi som vi bodde på da. Fascinerende at hotellet er der enda – bassenget var helt likt, det var bare litt mer oppusset rundt. Veldig gøy å se, og jeg traff på en hyggelig dame som lot meg kikke litt rundt på området.
Agia Apostoli har kanskje Kretas fineste strender (?), men jeg hadde helt glemt hvor landlig det området er. Man får skikkelig følelsen av å komme langt ut på landet, og gresshoppene hyler så høyt at du nesten ikke klarer å tenke. Kanskje ikke noe som passer så bra for jenta som elsker byen. Men er du opptatt av sandstrender så er dette stedet å dra, her ligger de på rekke og rad: Sunset beach, Iguana beach, Yannis beach, Golden beach; bare til å velge.
Det går også en landlig sti langs sjøen hele veien fra Agia Apostoli tilbake til Nea Chora-stranden og Chania. Den er cirka fem kilometer lang, og var fin å få med seg, spesielt under solnedgangen. Jeg anbefaler joggesko på denne turen for det er litt humpete og grusete veier.
Tilbake på Nea Chora fulgte jeg havnen rundt til jeg kom til en restaurant som het Il Padrino som skulle ha byens beste italienske pizza. Det stemte bra, pizzaen var stor og smakte kjempegodt! Men servicen var ikke noe å skryte over. Jeg måtte spørre tre ganger om å få betale og til slutt gå bort til kassen, og da ba de meg sette meg ned å vente, haha.
Dette var siste kvelden min i Chania så jeg vandret rundt i gatene og kjøpte meg en sitronkake på et bakeri oppi gaten. Chania er full av godsaker, du finner kaker, vafler, crepes og is over alt.
Kaken spiste jeg utenfor Barbarossa som i mine øyne er det fineste stedet i hele Chania. Er det to steder du skal besøke så er det Barbarossa og Nema Restobar. Jeg vurderer å dra tilbake kun for de 🙂 Jeg satt der hver kveld og bare elsket hele atmosfæren.
Ellers er det et marked som er åpent daglig i Chania, men her er det bare til å holde seg unna. Her finner du absolutt ingenting som er verdt å bruke pengene på – da anbefaler jeg heller å sjekke ut lørdagsmarkedet ved hotell Kriti.
Stemningen i gamlebyen er fantastisk, og jo mer du går bort fra hovedhavnen mot Koum Kapi jo flere lokale finner du 🙂
Jeg kan virkelig anbefale en tur til Chania, og det blir spennende å se om de andre stedene på Kreta kan leve opp til dette. Neste stopp er Hersonissos 🙂
Denne sommerferien har jeg jobbet ni av femten dager, og ikke hatt shorts på meg en eneste gang. Men jeg fikk heldigvis benyttet de tre soldagene vi fikk i juli til å krysse av tre fjelltopper jeg har hatt på listen i veldig mange år: Kjerag, Preikestolen, og sist, men ikke minst: Trolltunga!
Fredrik og jeg kjørte fra Stord halv åtte om morgenen og var fremme i Tyssedal litt over klokken ti. Da møtte vi skilt med fulle parkeringsplasser på både P2 Skjeggedal og P3 Mågelitopp. Ambisjonene om å spare knærne og starte på P3 forsvant kjapt. Tre hundre kroner for å parkere på P1, og 150 kroner med buss fra P1 til P2. Om man ville videre fra P2 til P3 så måtte man være på P2 mellom klokken seks og elleve, og det var nye 150 kroner.
Klokken var allerede blitt elleve da vi ble sluppet av på P2, så de siste shuttlebussene til P3 var fullbooket. Vi måtte derfor gå fra Skjeggedal. Den ruten er 28 kilometer, og har en høydestigning på 800 meter, mens Mågelitopp er 20 km lang og har kun en stigning på 300 meter. Turen ble derfor åtte kilometer lenger enn planlagt.
Det finnes også muligheter for guidet tur til Trolltunga om du ønsker det. Dette kan bookes gjennom Trolltunga Active som har kontor på P2. Stien er stort sett merket med T over alt, og det er mange folk i løypa så man finner greit frem alene.
Turen fra Skjeggedal til startpunktet for stien startet med over fire kilometer med oppoverbakke, fordelt på sytten bratte asfaltsvinger. Vi brukte førtifem minutter på å komme oss opp de fem hundre høydemeterne, og da holdt vi et relativt greit tempo.
Fremme ved startpunktet etter å ha fortært asfaltsvingene. Terrenget jevner seg litt mer ut, og man får endelig følelsen av å være på fjelltur. For hver kilometer så står det skilt, så det er enkelt og motiverende å telle seg nedover mot Trolltunga. Det er fjorten kilometer hver vei fra P2.
Man starter ut relativt flatt de første kilometerne, og så kommer det en ganske heftig og bratt en-og-en-halv kilometer etter det. Vi så faktisk at vi var på 1240 meter på det høyeste, 140 meter høyere enn selve Trolltunga!
Skal du gå til Trolltunga på dagstur så bør du være i noenlunde god form. Det er ikke det at turen i seg selv er så tung, men den er lang, så den krever god utholdenhet i muskulaturen i beina. På kartet står det at du må sette av 8-12 timer i gåtid. Fredrik og jeg brukte rett i overkant av tre timer opp til toppen, og to og en halv time ned igjen. Da holdt vi et ganske bra tempo hele veien, og småjogget noen partier tilbake.
Selv om det er en lang tur så vil jeg si at det er verdt det. Turen til Fonnabu har mye finere natur og utsikt hele veien til målet, men når du kommer langt nok til å se ned på Ringedalsvannet så er det veldig fint. Når du endelig kommer frem til Trolltunga så er det virkelig et fantastisk og unikt skue som møter deg.
Det finnes muligheter til å drikke vann fra diverse bekker flere steder på turen, men husk å ta med nok mat, varme klær og gode sko. Til tross for at gåtiden ble fem og en halv time så tok turen over åtte timer på grunn av all ventingen for å få tatt bilde på toppen.
Vi møtte også på litt snø, så jeg ville ikke gått til Trolltunga utenom sommermånedene. En ting som fascinerte oss er at folk velger å overnatte i telt i området rundt, eller utenfor stien på vei til Trolltunga. Tenk det, stuck på fjellet i et telt uten strøm, vann og toalett. Wow.
Endelig nådd målet, og stått to og en halv time i kø for bilde! Utsikten mot Trolltunga er spektakulær, men følelsen når vi gikk ut på selve tunga husker jeg nesten ikke. Det gikk superfort og vi stresset fordi vi hadde stått så lenge i kø, og fordi køen var lang bak oss så vi ville ikke bruke for lang tid.
Trolltunga er forresten et fjell-utspring som står horisontalt ut fra fjellsiden på 1100 meter over havet. Det henger over Ringedalsvatnet. Målet har blitt verdenskjent og flere enn hundretusen prøver seg på turen hvert år. Mange vet ikke helt hva de går til, så langt i år har det vært førti redningsaksjoner på Trolltunga.
Jeg ble utrolig fascinert når jeg så Trolltunga på baksiden. Det er absolutt ingenting, bare en klump med steiner. Ser du jenta på bildet over som sitter på tuppen av Trolltunga? Utrolig hvordan den kan se sånn ut på baksiden og være så fantastisk på forsiden 🙂
Vi var ved godt mot på toppen, og ikke spesielt slitne. Men jo nærmere vi kom asfaltsvingene, jo mer vondt gjorde det i beina. For å opprettholde motivasjonen så sa vi at det hele tiden var en halvtime igjen til vi var nede. Av uvisse grunner så funket det faktisk ganske bra.
Når du går så langt så skjer det ting som vanligvis aldri er et problem: man får gnagsår på rare steder, vondt i hofter, knær og ankler og blir ekstremt stiv i nakken av sekken. Anbefaler også solkrem om du går på sommeren i solskinn, solen er utrolig mye sterkere så høyt over havet.
Asfaltsvingene var drepen og vi så ut som to åttiåringer som manglet rullator på vei ned de siste svingene. Jeg var nesten like ødelagt i beina som da jeg løp helmaraton i LA.
Det var fantastisk godt å komme seg ned til kiosken på P2, og vente på bussen tilbake til P1. Dessverre hadde den klart å kjøre seg fast på vei opp, så all løpingen vi gjorde for å rekke den var forgjeves. Vi ble sittende en time på P2 før bussen kom. Å ta av seg fjellskoene da var en helt magisk følelse! Eneste minuset var at vi hadde to og en halv time foran oss i bilen tilbake til Stord. Men det gikk overraskende greit, og det var veldig koselig å få litt kvalitetstid med Fredrik 🙂
På Stordbroen rett før midnatt ble vi belønnet med denne utsikten. En perfekt avslutning på en superfin og slitsom dag i fjellet 🙂
Preikestolen er kanskje Norges mest besøkte fjelltopp, og med avlyst Spania-tur passet det i år endelig å ta turen. Preikestolen er en av Rogalands mest besøkte og fotograferte attraksjoner, og har tidligere blitt kåret til et av verdens mest spektakulære utsiktspunkter av både CNN Go og Lonely Planet. Det ble vel ikke mindre populært etter at Tom Cruise var på besøk under innspillingen av Mission Impossible 6.
Det finnes kollektivtransport både fra Stavanger, Tau og Jørpeland til startpunktet for turen. Boreal bussreiser starter i Stavanger og kjører innom de fleste hoteller i Stavanger for å plukke opp ivrige turgåere. Siden vi lå med båten i Jørpeland, og Jørpeland var siste stopp på bussruten så tok vi ikke sjansen på at det var plass på bussen. Vi booket derfor plass på minibussen Pelles reiser, lokalt for Jørpeland. Prisen varierer etter hvor mange personer som er i bussen. Vi betalte derfor 200 kroner per person på vei opp, og 150 kroner per person på vei ned, for da var det flere i bussen. Turen tok cirka tjue minutter fra båthavnen til parkeringen ved startpunktet.
Startpunktet er virkelig laget for turister, med kafe og souvenirbutikker, samt Preikestolen Fjellstue, der man kan overnatte. I tillegg finnes det store parkeringsplasser for deg som kommer med bil, samt toalettfasiliteter. Man starter på cirka 300 m.o.h.
Det sies at turen til Preikestolen har moderat vanskelighetsgrad. Jeg hadde forventet en god del tyngre tur, så jeg syns den var relativt enkel. I hvert fall til sammenligning med Kjerag. Og så hadde jeg spist så mye is dagen før at energinivået var på topp. Vi var heldige med været og fikk en blanding av sol og sky hele veien til toppen. Etter den sure turen i Flørli så var det veldig herlig med litt sol.
Turen starter på grusvei fra parkeringsplassen, og har mye forskjellig terreng underveis. Du møter på alt fra skog, gjørme, plankeveier og steintrapper. Selv om jeg hadde valgt fjellsko igjen, så hadde det faktisk gått an å gå denne turen med joggesko. Spesielt når det er tørt i terrenget. Vi så mange i jeans og joggesko, og et par i kjole og småsko. Akkurat som jeg har hørt om. Men asiatene hadde latt flipp-floppene ligge igjen på hotellet denne dagen 🙂
Pappa fortalte om en vanvittig endring fra han gikk turen sist. Stien var tidligere slitt med smale partier, og man måtte balansere fra stein til stein, og stå lenge i kø. I enkelte smale partier kunne det oppstå farlige situasjoner. I 2013 og 2014 ble derfor store deler av stien oppgradert av sherpaer fra Nepal, og det er laget steintrapper mange steder. Bredden er to og en halv meter de fleste steder så det er sjelden problemer å passere andre turgåere.
Vi brukte cirka en og en halv time fra startpunktet til toppen. Da vil jeg si at vi gikk i ganske normalt tempo, men med få pauser underveis. Avstanden hver vei er fire kilometer, og høydeforskjellen er på 330 meter.
Vel framme venter et relativt flatt fjellplatå på 25 x 25 meter, 604 meter over Lysefjorden. Det sies at platået ble formet ved frostsprengning for over 10 000 år siden. Vann som frøs i fjellsprekkene, sprengte løs store kantete blokker som breen fraktet med seg. Noen tror at Preikestolen kommer til å være falt ned innen 10 000 år, på grunn av den store sprekken den har innerst mot fjellet.
Jeg har ikke høydeskrekk, så jeg hadde ingen problemer med å sette meg på kanten og nyte utsikten. Det er rart med det, man får liksom ikke følelsen av at man er så høyt oppe før man ser det på bilder i etterkant.
Når det kommer til utsikten over Lysefjorden så er den nok enda mer spektakulær fra Kjerag-platået – ca. 400 meter høyere oppe.
Etter en liten sjokoladepause på toppen så var det på tide å komme seg tilbake til parkeringsplassen. På veien ned møtte vi Anne Lise og Ida som hadde planlagt samme tur samme dag. Koselig å treffe på familie i løypen 🙂 Vi endte opp med å måtte vente på bussen i nesten en og en halv time på parkeringsplassen. Det ble litt kaldt og kjedelig for en utålmodig sjel, men vi slo ihjel litt tid med å spise på kafeen på området, og var inne og kikket på fjellstuen og området rundt.
Alt i alt en fin dag, og kjekt å endelig ha fått besøkt Preikestolen 🙂
I Lysefjorden ligger en bitteliten bygd som heter Flørli. Her finner du en kafe/restaurant, en liten pub, noen overnattingsmuligheter, et lite campingområde og et lite kaiområde for båter. Trekkplasteret til Flørli er verdens lengste tretrapp med 4444 trinn. Som de fleste andre, så var dette også grunnen til at vi dro hit. Stedet som ligger i en bratt li, er uten veiforbindelse. Derfor må du komme med hurtigbåt eller egen båt til Flørli.
Vi ankom fra Lysebotn med båten, og fant enkelt plass på bryggen. Trappen starter rett ved kaien, er 1470 meter lang med en stigning på 740 meter opp til Ternevatnet.
Langs rørgatene som strekker seg oppover, er det bygget kabelbane, og ved siden av denne finner du den smale tretrappen med 4444 trinn. Dette ble bygget i forbindelse med vannkraftutbyggingen rundt 1920. Kraftstasjonen på Flørli skulle gi kraft til et elektrosmelteverk. Smelteverket ble aldri bygget og kraften ble istedenfor levert til Stavanger Elektrisitetsverk. I dag er det Lyse Kraft som driver kraftanlegget, mens den gamle krafthallen brukes til kafé og museum.
På hvert 500 trappetrinn er det merket med skilt, så du slipper heldigvis å telle. Etter cirka 700 trinn har du mulighet til å ombestemme deg. Du kan krysse en liten bro og følge stien tilbake til kaien. Ellers er det få muligheter til å snu uten å måtte gå ned igjen den samme trappen.
Det er rekkverk bare noen få steder, men i hele trappen er det vaier til å holde seg i. Det er små utkikksposter som er laget underveis, og du passerer både heishuset og et annet lite tårn på veien. Husk å skrive i gjesteboken 🙂
Noen av partiene er veldig bratte, det er nesten som om man går i en stige. Vi tok oss god tid med mange små pauser for at vi ikke skulle surne i beina. Det var en god strategi, ingen av oss fikk problemer med det.
Vi startet ut i ganske fint vær, men etter hvert ble det verre og verre, og på de siste tusen trinnene så pisket regnet oss i trynet.
Etter cirka to timer var vi på trinn 4444, kliss våte og kalde. Det må sies at det er litt flere enn 4444 trinn til vannet på toppen (tipper 4700), men 4444 klinger jo selvfølgelig litt bedre. Heldigvis hadde vi med oss tørre klær å skifte til for returen. Den ble mye mer strabasiøs enn vi trodde. Informasjonsskiltet sa at Rallarstien skulle ta en time ned igjen, men enten så tok vi en annen vei, eller så brukte vi veldig mye lenger tid enn alle andre, for det tok to timer å komme seg ned igjen til båten.
Det var så surt og kjipt at mobilen ble liggende i sekken hele veien ned så jeg har ikke et eneste bilde av det. Bratt og glatt steinrøys, glatte berg og gjørme hele første delen, før man krysset en grusvei og gikk over på en litt mer skoglignende sti siste delen. Vi prøvde å gå ned grusveien i håp om at den skulle føre oss til båten, men den førte bare frem til en stengt tunnel, så vi måtte bite i det sure eplet å gå alle bakkene opp igjen til stien. Det tøffeste partiet kom på slutten med voldsom nedstigning som tok hardt på knærne. Hadde vi visst hvordan returen var så hadde vi valgt trappene ned igjen. Sjelden har en dusj føltes bedre 🙂
Endelig fikk jeg krysset av Kjerag på listen over fjell jeg har hatt lyst å besøke. Den loddrette granittveggen ser mektig ut fra sjøen, men føles enda mer majestetisk når du står på toppen og beundrer utsikten over Lysefjorden. Preikestolen blir liten til sammenligning. Med upåklagelig fotomotiv fra Kjeragbolten, en 5 m3 stor stein som er kilt i en kløft i fjellet 1000 meter over Lysefjorden, så var det virkelig verdt turen!
Vi gikk med båt til Lysebotn der det finnes gjestehavn med toalettfasiliteter og strømuttak. Det er virkelig ikke verdens navle, men et bra sted å overnatte for å gå fjellturen til Kjerag, og andre fjellturer i området.
I Lysebotn finnes det også en campingplass der du kan sove i telt, hytter eller leiligheter. På campingen er det en restaurant/pub, og på kaien en isbar og en turistinformasjon som selger litt snacks. Ingen matbutikk. Det virker som om de fleste syns det holder å være i Lysebotn en dag. Det er jeg enig i 🙂
For å komme deg fra Lysebotn til startpunktet ved Øygardstøl må du enten ha bil, eller kjøpe billetter på minibussen til SBK Base. Den går opp og ned fra båthavnen fem ganger om dagen. Billetten koster 150 kroner en vei, og turen tar cirka femten minutter oppover svingete smal vei. Det var ingen problemer for sjåføren vår som definitivt hadde kjørt den ruten mange ganger før. På parkeringsplassen finner du toalettfasiliteter og restauranten Ørneredet som for øvrig var coronastengt. Jeg tror jeg leste på et skilt at det kostet 150 kroner å parkere på Øygardstøl.
Turen starter på 640 meter over havet, og fra første øyeblikk går du går rett inn i en bratt stigning over den første fjellryggen. Herfra går det litt nedover til Litle Storedal, før du igjen starter på en ny bratt stigning oppover lange berg med kjetting. Vi hadde fått all slags informasjon, om at turen tok alt fra to til fire timer hver vei, så vi ante virkelig ikke hva som møtte oss, eller hvor lang tid vi kom til å bruke. På tavlen ved startpunktet stod det fem til seks timer.
Flere steder var det laget fine trapper som gjorde det enkelt å gå. Allikevel var det mange bratte partier med lange svaberg, noen ganger litt glatte. Dette er ikke stedet å bruke joggesko, her bør man ha fjellsko med godt grep. Vi var definitivt heldige med været: femten grader og en kombinasjon av sol og overskyet. Det gjorde selvfølgelig at bergene var mindre glatte enn om det hadde regnet. Kjettingen var også god å ha, både til å dra seg opp enkelte steder, men også for å unngå å skli på vei ned igjen.
Det var til sammen tre stigninger og to nedstigninger på veien mot platået og bolten. Det gjør at du går litt flere høydemeter enn høydeforskjellen fra 600 til 1110 meter. Du kjenner det også litt bedre i knærne på grunn av dette. Spesielt om du har litt dårlige knær fra før.
Når toppen er nådd finner du enkelt frem til varden på Nesatind. Her er det spesielt populært for basehoppere å kaste seg utenfor den bratte fjellsiden. Vi brukte en time og trettifem minutter opp til Kjeragplatået, kortere tid enn forventet. Der var det litt disig, men utsikten fra toppen var helt magisk. Platået ligger 1110 m.o.h, mens selve bolten ligger 300 meter sør for varden, litt lavere på 1060 m.o.h.
Fantastisk utsikt fra platået mot Lysefjorden 🙂
Liker å finne gøyale utstikkere som jeg kan sjekke utsikten fra 🙂
Pappa krøp rundt langs kantene og filmet. Det er ganske langt ned :O
Nyter utsikten fra platået rett ved Kjeragbolten. Jeg ville regnet rundt fem timer på hele turen selv om det bare tok tre timer i gåtid. Tiden går fort når du skal stoppe for å fotografere underveis, spesielt hvis du vil se både Kjeragplatået, ta bilder på bolten, og ha en liten matpause. Klokken min viste elleve kilometer i gangtid når vi kom ned igjen, selv om det i utgangspunktet kun skal være 4.8 km hver vei.
Å hoppe utpå bolten var ikke så skummelt som det ser ut, da det er en liten hylle på baksiden som gjør at du nesten kan spasere rett over. Jeg stod kanskje to minutter i kø for å komme meg utpå, det var ikke så veldig mange folk som gikk denne dagen. Tipper kanskje et par hundre, men veldig fordelt, så vi opplevde aldri å gå i kø.
Pappa våget seg også utpå. Han er i imponerende god form, og jeg fikk meg en god treningsøkt på tur med han. Spesielt nedover er han lynrask. Der er jeg litt mer forsiktig, redd for å tryne på de bratte bergene.
Deilig med solen i ansiktet 🙂
På vei ned igjen så vi rett mot Lysebotn og til båten der mamma lå og solte seg. Fordi bussen går ganske sjelden, så brukte vi relativt lang tid ned igjen, og ble allikevel sittende over en time på parkeringsplassen for å vente på transport.
Vi avsluttet dagen med en velfortjent is på kaien, og utsikt over Lysefjorden. Turen til Kjerag seiler opp som en av favoritturene mine, og det er virkelig en ekstra bonus med den kilte bolten som møter deg på toppen 🙂
I sentrum av gamlebyen i Praha – Stare Mesto – ligger rådhuset med den astronomiske klokken; et unikt urverk fra middelalderen, nærmere bestemt 1410. Klokken består av tre hovedkomponenter: en astronomisk urskive som viser tid, sol- og måneposisjoner, en urskive med medaljonger som representerer månedene, og en mekanisme som hver time viser de tolv apostlene i prosesjon.
Jeg var usikker på hvor jeg skulle velge å gå opp og se på utsikten siden det er mange steder i Praha som er anbefalt for det; blant andre TV-tårnet, Petrin Tower, Powder Tower og rådhuset. Jeg angrer virkelig ikke på at jeg valgte rådhuset.
Prisen for å komme opp var 250 CZK (rundt 100 NOK), og man kunne da velge om man ville ta heis eller gå opp trappene/gangene til tårnet. Veldig smalt og trangt på toppen, men virkelig en fantastisk utsikt over Praha og gamlebyen.
Jeg skyndte meg ned igjen for å rekke å se den astronomiske klokken slå tolv. Helt ærlig, jeg så et lite skjelett øverst til høyre stå og ringe i en bjelle, men ellers fikk jeg ikke med meg noe som helst. Det tror jeg ikke at jeg var alene om. Det føltes ut som fem millioner mennesker var samlet foran klokken 11.59 og ett sekund senere var alle borte, med hendene i været og spørsmålstegn i ansiktet. Dette er en greie som skjer en gang i timen, men jeg skjønner fremdeles ikke hva jeg skulle se….haha.
Jeg utforsket gamlebyen og passet meg for turistfellene denne gangen. Jeg gikk mot det jødiske kvarteret og hadde tenkt meg inn å se den overfylte kirkegården, men der var en vanvittig lang kø så jeg droppet det. Jeg fant et lite vindu i muren så jeg fikk kikket inn hvordan det så ut. Til informasjon så kostet det 250 CZK å komme seg inn på området.
Den gamle jødiske kirkegården ble brukt fra tidlig på 1400-tallet til og med 1878. Jødene fikk bare lov til å oppholde seg i et avgrenset område av byen, og måtte derfor gravlegges på et svært trangt område. I følge jødisk tradisjon kunne ikke lik flyttes eller fjernes, så de flyttet gravstenene og begravde flere mennesker oppå hverandre. Resultatet er tusenvis av gravstøtter om hverandre, og det er sagt at opptil 100 000 mennesker kan ligge begravet her. Forferdelig å tenke på.
Videre fra det jødiske kvarter krysset jeg elven og gikk alle trappene opp til Letna-parken. Denne parken huset tidligere en gigantisk Stalin-statue som ble ødelagt på 1960-tallet, og er nå mest kjent som skatepark. Her er man på en måte mellom gamlebyen og Praha sentrum.
Parken var ganske tom når jeg var der, og de holdt på med en del byggearbeid. Om sommeren skal det være flere steder man kan sette seg ned å ta en drink i denne parken, men jeg klarte ikke å se antydning til det nå.
Fra parken fortsatte jeg opp i sentrum og spiste dagens lunsj på Waf-Waf. Ingen tvil om at jeg ELSKER vafler, og her var de minst like gode som på Coffee & Waffles. Og det beste av alt var at du kunne lage din helt egen vaffel akkurat som du liker den best!
Jeg bestemte meg for en salt vaffel med guacamole, cheddar, tomat, spinat og parmesan, og en søt vaffel med jordbær, is og oreo. Smakte helt fantastisk. Waf-Waf ligger tre ulike steder i byen, og er absolutt verdt et besøk om du er glad i vafler og crepes.
Når jeg kom ut fra lunsjen så var det begynt å regne, og det ble litt kaldt og ufyselig. Jeg er glad jeg fikk oppleve Praha i solskinn også, for det er virkelig stor forskjell! Men jeg lot meg ikke stoppe og bestemte meg for å gå ned igjen og tilbake til gamlebyen i stedet for å bli i sentrum å kikke. Jeg krysset elven en bro høyere oppe og gikk så og si rett på Kruttårnet.
Bygget ble reist i 1475 og tjente i mange år som inngang til den kongelige veien som ledet gjennom gamlebyen, over Karlsbroen opp til slottet. Tårnet fikk navnet “Kruttårnet” på1600-tallet da de begynte å bruke det som lager for krutt. Det er mulig å gå opp til toppen av tårnet og se gamlebyen derfra, men siden jeg dro til toppen av rådhuset så skippet jeg utsikten fra kruttårnet.
Det ble virkelig to dager med mye gåing, og etter 48 timer så hadde jeg gått et helt maraton i Praha. Det er en utrolig koselig by, og på siden med TV-tårnet i området Zizkov så ligger det veldig mange fine kafeer og spisesteder.
TV-tårnet er Prahas høyeste bygning med sine 216 meter. Tårnet er ikke fint å se på, men skal visstnok ha Prahas beste utsikt. Hadde jeg hatt en reisepartner så hadde jeg nok dratt opp i tårnet og spist middag. Det er lovet 360 graders panoramautsikt fra den gastronomiske restauranten der. Noen opplevelser er kjekkere å være to på 🙂
Zizkov er et veldig koselig nabolag med mange flotte og fargerike bygninger. Dette kjennetegner Praha generelt, og jeg anbefaler alle å kikke litt opp når man går i gatene der. Man går glipp av så mye hvis man bare ser rett frem 🙂 Her ligger også den hyggelige kafeen The Coffeeroom som er kjent for sine avokado-smørbrød (og sikkert god kaffe).
Jeg passerte også flere andre kafeer som jeg kommer til å skrive om i et eget innlegg.
Jeg skulle egentlig på Cafefin, men der var det stappfullt uten et eneste ledig bord, så jeg måtte tusle videre. Gikk gjennom en park og endte opp på If Cafe som er en av mine favoritter i Praha. Koste meg med en kopp te og en nydelig bringebærmakron med sitronkrem inni.
Etter en liten pitstop på If Cafe var jeg iskald og klissvåt på beina så da var det herlig å dra tilbake på hotellet og bytte sokker og sko. Heldigvis var det søndagsåpent på de fleste butikker i Praha så jeg hadde store planer om en ettermiddag med avslapping. Tenkte at Tsjekkia i likhet med Polen sikkert var billig på både frisør og massasje.
Gjett om jeg fikk bakoversveis når de skulle ha nærmere tusen norske kroner for å farge etterveksten. Det er jo omtrent dyrere enn i Norge. På massasjestudioet hadde de ikke ledig time før dagen etter. Så det ble en litt skuffet jente som luffet rundt på Palladium kjøpesenter som egentlig bare inneholder masse rare butikker (Mohito og Reserved kan være verdt et besøk).
Så kom jeg på at Praha er jo kjent for sine kinoer, og jeg bestemte meg for en film på den ærverdige kinoen Lucerna. Middagen ble på vei dit: en vegetarpasta på Vapiano. Kom frem til Lucerna og fikk beskjed om at den engelske filmen var utsolgt. Sjekket et par andre steder, men det var ingen filmer som fristet.
Da endte jeg tidlig på hotellrommet denne kvelden også, og fikk jobbet noen timer til. Aldri så gale at det ikke er godt for noe. Jeg sitter igjen med et veldig bra inntrykk av Praha: en koselig by med nydelig arkitektur og fantastisk god mat. Faktisk så bra at det kommer et eget innlegg om det. En god porsjon sjarme, hyggelige mennesker (men ikke overhyggelige), og det føles veldig trygt å være der alene. Denne byen sklir foreløpig opp som en topp tre favoritt blant hovedstadene jeg har besøkt i Europa, og det er jammen ikke verst 🙂
Praha var en skikkelig positiv overraskelse. For mens jeg ikke er fan av Budapest, så var “byen med de hundre spir” noe helt annet. Mer sjarme, hyggeligere mennesker og mindre snusk. Med sin vakre arkitektur, koselige gamleby, fantastiske mat og gode priser så er Praha helt perfekt for en weekendtur. Den tsjekkiske hovedstaden har seilt opp som en av mine favoritter, og anbefales virkelig!
Tsjekkia – det lille eventyrlandet som ligger klemt mellom Tyskland, Østerrike, Slovakia og Polen. Jeg følte jeg trådte rett inn i hjemlandet til Askepott. Og det er jo faktisk også i deler av dette landet at julaften-klassikeren vår (Tri orisky pro Popelku) er spilt inn.
Jeg betalte kun 350 kroner tur retur med flybilletter direkte fra Oslo til Praha med Norwegian. Det var for billig til ikke å slå til. Spesielt når avstanden fra Norge er så kort at man kan gjøre det på en liten helg (to timers flytur), og når fine hoteller koster lite penger. Jeg var der i to dager og betalte rett i overkant av tusen kroner for både fly og hotell. Myntenheten heter tjekkiske koruna (CZK), og man gjør det billigere for seg selv ved å bruke det i stedet for euro (som også er mulig å bruke de fleste steder). Når jeg var der så var 100 CZK cirka 43 norske kroner.
Jeg ankom Václav Havel lufthavnen i Praha til strålende solskinn og tolv grader tidlig lørdags morgen. Det er to muligheter å komme seg til byen på: taxi eller buss. Det var relativt stiv pris på taxien (400 kroner), så jeg loket rundt en stund og lette etter bussen som kalles airport express. Det meste av informasjonen var på tsjekkisk, men jeg opplevde at de aller fleste kunne engelsk så ved en del spørring kom jeg frem til riktig buss på terminal en.
Bussen er billig, veldig billig. For 25 kroner kommer du deg like raskt til byen som med taxi. Men bussen er fullstendig overfull så du kan godt komme til å ende opp med å stå den halvtimen i midtgangen. Det skjedde på vei inn til byen, og hadde også kommet til å skje på returen hvis ikke det hadde vært for at jeg mistet den første bussen og kom tidlig frem i køen på den neste.
Fra tog-stasjonen der bussen slapp oss av var det bare noen få minutter å gå til hotellet som var plassert cirka femti meter inn en liten sidegate fra Wenceslas Square. Denne plassen tilhører Prahas nyere bydel og er sentrum for hovedstadens business- og kulturområde.
Her ligger det fantastisk flotte nasjonalmuseet, samt at man har kjapp tilgang til butikker, spisesteder, kinoer og utesteder.
Fordi jeg kom så tidlig så var ikke rommet mitt klart så jeg måtte bare sette fra meg kofferten og starte sightseeingen. Hadde tenkt å freshe meg opp litt først (måtte stå opp halv fem for å rekke flyet), men det var ikke mulig. Så det ble en sminke-løs slabbedask som vandret rundt i Praha den første dagen.
På forhånd hadde jeg funnet frem til en hel haug med spisesteder jeg ville teste ut så når jeg oppdaget at If Cafe bare lå ti minutter fra hotellet så ble det første stopp. Nydelig cafe i fransk stil med fantastiske kaker. Anbefales virkelig! Praha har utrolig mange magiske brunsj- og lunsj-steder, jeg tror jeg må skrive et eget innlegg om disse. Virkelig et paradis for oss vegetarianere også!
Derfra dro jeg ned til Tancici dum (det dansende huset) som ligger ved elven Vltava, og fulgte den videre bortover. Jeg valgte å krysse elven ved Legion Bridge (Most Legii), der den anerkjente Cafe Savoy lå på andre siden.
Tilfeldigvis fant jeg da også flere minnesmerker fra kommunisme-tiden, blant annet “Memorial to the victims of communism” som var litt spesiell. Når jeg fulgte elven på denne siden gikk jeg i området Mala Strana og kom stadig nærmere Praha Castle.
Turen opp til borgen gjennom trange smale gater og fargerik arkitektur var nydelig. Utsikten fra toppen var virkelig verdt stigningen opp. Her får du se hele Praha ovenfra. Området inneholder både borgen og flere kirker; jeg ble litt forvirret og visste ikke helt hvordan jeg skulle komme meg inn på slotts-området. På venstre siden av borgen fant jeg til slutt en liten inngang der man kommer seg inn via metalldetektor. Da kommer du inn til selve borgen og kirken som ligger plassert inne på området. Kirken er kanskje den aller fineste av bygningene. Det kostet 350 CZK å besøke innsiden av borgen, men det valgte jeg å stå over. Koste meg med utsikt og arkitektur, og valgte en annen vei ned igjen.
Det bragte meg til Karlsbroen (Karlov Most) og Mala Strana. Utrolig koselig område. Masse jallabutikker, godteributikker, nøtt- og sjokoladesjapper og ikke minst; tredelnik og trdlo over alt.
Trdelnik oversettes best med chimney cakes, eller pipekake på norsk. Pipekaker er virkelig det store i Praha, og køene er uendelig lange uansett hvor i byen man er. Dessverre så syns jeg ikke det smaker noe godt. For deg som har lyst å prøve så finnes de i flere varianter; både alene eller med is, syltetøy, sjokolade etc.
Det som derimot er helt magisk i Praha er amerikanske vafler, både med søtt og salt fyll. To steder i byen er de eksperter på dette: Coffee and Waffles og Waf-Waf. Første dagen ble lunsjen på førstnevnte. Jeg fikk helt nydelig lunsjvaffel med guacamole, avokado, egg og granateple, og dessertvaffel med is og jordbær. Himmelsk!
Jeg dro videre til markedet Havelske Trziste som ligger midt i gamlebyen. Her finner du veldig mye ratt, og mye jalla. Men samtidig er det fristende frukt og grønnsaker i flere av bodene. Jeg ble fristet til å kjøpe en kurv med jordbær, og ble lurt av prisen. Det stod 35 CZK på korgene, så jeg trodde det var prisen. Jammen veide han den og skulle ha 100 CZK (43 NOK) for seks jordbær. Heldigvis var de veldig gode!
Jeg spaserte gjennom gamlebyen, videre opp shoppinggaten Na Příkopě og endte opp inne på den store New Yorker-butikken som ligger i enden av Wenceslas Square. Tre etasjer med masse gøy og billig stasj. For deg som har litt mer å rutte med så ligger designerbutikkene på rekke og rad i gaten Parizska mellom gamlebyen og det jødiske kvarter.
Etter en time på New Yorker, og en full bærepose senere så dro jeg tilbake til hotellet for å sjekke inn. Når jeg kom ut en liten time senere så plasket det ned. Det eneste jeg kom på å gjøre da var å kikke i flere butikker. Praha er kjent for sine crazy godteributikker, og disse finner du i alle gater. Store tønner stappfulle i godis. Ekstra tøft med godtefri i denne byen. Ellers gikk jeg hele Wenceslas (som er full av mindre kjente kjedebutikker som C&A, Van grafs etc.) til jeg kom til kjøpesenteret Palladium.
Palladium har rundt 200 butikker og food court på toppen. Der ble det Pizza Hut som endte opp med å bli en gedigen skuffelse. Overhodet ikke sammenlignbart med Kypros der PIzza Hut er min favoritt. Dette minnet mest om en halvtykk bløt mikropizza, og sikkert det kjipeste måltidet jeg kunne funnet på å spise i Praha.
Den første kvelden ble avsluttet med noen timers jobbing på rommet, og det var godt etter 21 km i beina og mange opplevelser rikere.
London er en by der man kan gjøre de samme tingene om igjen og om igjen. Men hver gang jeg er der så må jeg også sjekke ut noe nytt. Denne gangen stod Peggy Porschen høyt oppe på listen.
Peggy Porschen er en supersøt liten rosa cafe som ligger i Belgravia, et område mellom City of Westminster og Kensington. Kafeen er fra 2003, men det var da noen amerikanske bloggere for fem år siden tilfeldig oppdaget den at den virkelig ble kjent for verden, og dukket opp på alles instagram.
I tillegg til det søte interiøret og eksteriøret så har de også fantastiske kaker. Bakeriet lager bakverk til eventer over hele London, og er blant annet kjent for å ha bakt bryllupskaker til Kate Moss og Stella McCartney, samt levert godbiter til bursdagsfeiringer for Elton John og Anthony Hopkins.
Vi kom frem til kafeen ganske tidlig på formiddagen, men da var det allerede kø utenfor, så vi endte opp med take-away kaker og kaffe. Kafeen er blitt veldig populær, og de har derfor åpnet en større og mer moderne utgave i Chelsea.
Det var ikke mer enn en halvtime å spasere dit fra Belgravia. Vi passerte de eksklusive gatene i området, med sine elegante byresidenser, utenlandske ambassader og elegante hoteller.
Peggy i Belgravia er mye mer sjarmerende enn den i Chelsea, så hvis du har mulighet til å velge så besøk den originale 🙂 På den i Chelsea får du også lunsj og middag, men da må du booke bord. Alt var reservert og utilgjengelig når vi kom frem.
Chelsea er også et veldig koselig område i den britiske hovedstaden med små sjarmerende mursteinshus innredet med butikker og spisesteder. Her vil jo bo neste gang jeg skal til London. Fra Chelsea har du også gåavstand til Kensington Gardens, en av de kongelige hagene der du også finner Dianas memorial.
I Chelsea ligger også The Ivy. Det er flere Ivy i London, men den i Chelsea er den som alltid gjør mest ut av julen, og i år var temaet Narnia. De har til og med sin egen Mr. Tumnus som jobber i restauranten.
Etter en koselig runde i Chelsea tok vi metroen til Tottenham Court Road og var klare for shopping i Oxford. Fullstendig kaos der på en lørdag før jul. Måtte innom de obligatoriske: Topshop, New Look og Primark, men det ble rett og slett for mye folk. Fant også den store Victoria Secret-butikken i New Bond street, men der var det også fullstendig overbefolket så jeg fikk bare rasket med meg noe uten å ha prøvd det. Halvparten var mislykket, men jeg fant verdens beste truser så de skulle jeg kjøpt flere av.
Etter å ha gitt opp Oxford Street gikk vi videre ned Regent Street som alltid er helt fantastisk i julen. Derfra fortsatte vi inn i Soho til Carnaby Street. Der var det så stappfullt med mennesker at det faktisk ikke var mulig å komme seg fremover så vi måtte bare gi opp og dra ut igjen på Regent.
Vi hadde booket bord til Afternoon Tea på Fortnum & Mason, og på veien dit tok vi turen innom Piccadilly Circus for å kjenne på stemningen og nyte lysene. Vi dro også innom Victoria Beckham-butikken i Dover Street, men den var skuffende i år uten julepynt og vindusutstilling. Så nesten ut som et museum fra utsiden. Etterpå så jeg på instagram at hun hadde fått opp juletreet, så vi var nok litt for tidlig ute.
Veldig hyggelig å komme frem til et varehus som var dekket av røde julelys. Fortnum & Mason er et av de eldste og mest eksklusive varehusene i London, og har faktisk vært åpent helt siden 1707.
Det ligger like ved det berømte Ritz Hotel på Piccadilly. Her finner du utrolig mye god te, fine serviser og fantastisk julepynt. Du finner også den berømte Jubilee Tea Salon der vi hadde booket bord til afternoon tea.
Tesalongen ligger på toppen av varehuset, og er helt nydelig, gjennomført i turkis og gullfarget interiør. Her får du også fantastisk god svart te med jordbær eller tranebær. Jeg anbefaler begge to, jeg drakk en hel kanne alene.
Du kan velge mellom salt eller søt afternoon tea-mat, og i tillegg hadde de vegetaralternativ. Hilde og jeg hadde vegetar og vi fikk veldig gode smørbrød med ulike grønnsaker, pureer og andre gode vegetarpålegg. Vi fikk også varme og gode scones med lemon curd, men kakene skuffet. De var finere å se på enn de smakte godt.
Til deg som lurer på hva afternoon tea koster; på sånne steder i London er det dessverre ganske dyrt. Man kan få afternoon tea over alt, men på slike ærverdige steder så betaler man også for lokalet, servicen og hele opplevelsen. Du må ut med tusen kroner hvis du skal ha et champagneglass inkludert.
På veien hjem valgte vi å droppe metroen, og heller gå tilbake for nyte så mye vi kunne av det juledekorerte London. Det er helt magisk på kveldstid.
Vi startet ned Piccadilly til Picadilly Circus og fortsatte videre over Leicester Square. Der var det julemarked og selvfølgelig veldig opplyst siden det er byens musikalområde- og nattelivsscene.
Vi passerte også Seven Dials – det mest berømte veikrysset i London. Det ligger ved Covent Garden og er kjennetegnet ved at syv gater møtes i den lille rundkjøringen.
Vi endte opp ved juletreet i Covent Garden (som faktisk er ekte) før vi dro hjem og avsluttet en fin dag med snacks og hygge i leiligheten.
Siste dagen fikk vi tid til å dra innom Camden Market før vi satte kursen mot flyplassen. Det lå i gåavstand fra leiligheten så vi spaserte bort på tretti minutter.
Camden er et helt annet område enn Chelsea, Picadilly og Covent Garden. Her er det mer bohem, mer shabby, og lite som minner om luksusen på Fortnum & Mason. Du ser det på folkene, butikkene, bygningene og prisene. Allikevel er det et veldig kult område som er verdt å besøke.
Vi ankom først Camden Town som egentlig er min favoritt med utrolig mange artige og rare butikker der du kan finne mye gøy til en billig penge. Rett etter Camden Town ligger Camden Market.
Generelt er dette et utrolig fascinerende gatemarked med over tusen boder som selger klær, musikk, kunst og mat. Her kan du gå rundt i timevis og lete etter skjulte skatter og smake på mat fra verden over. I november og desember er nok London litt mer overfylt enn vanlig, for jeg har aldri sett så mange mennesker på en gang på markedet i Camden. På sommeren er det helt topp!
Flyturen hjem med Ryanair gikk over all forventning, og vi landet på Gardermoen tretti minutter tidligere enn forventet, full av nye inntrykk og klar for enda mer julestemning i Norge 🙂
Jeg gleder meg til å finne ut hva Sirkus Haktorson finner på i 2020!
