lisaskramh

I 2025 gikk sommerferien til tre av Middelhavets perler: Sicilia, Sardinia og Korsika. Sicilia er Middelhavets største øy, kjent for vakre strender, livlige byer som Palermo og Taormina, og den majestetiske vulkanen Etna. Sardinia er berømt for turkise strender, dramatiske klipper, sjarmerende kystbyer og jet set life. Korsika, som er Frankrikes øy, byr på ville fjell, krystallklare strender og pittoreske små landsbyer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg opplevde fantastiske steder med magiske strender, sjarmerende byer og luksuriøse beach clubs, men også ekstreme priser, køer og uventet ekstremvær som gjorde at ikke alt gikk helt etter planen. Det var en ferie med store kontraster – fra luksuriøse oaser til utfordrende transport og stengte attraksjoner – som likevel gav minner for livet. Reising er ikke alltid perfekt, men det er ekte. Nye destinasjoner blir ikke alltid nye favoritter, men det gir alltid minner.

Jeg startet reisen på Sicilia, med Palermo som første stopp. Palermo er Sicilias hovedstad og en by rik på historie og kultur, hvor moderne livsstil møter gamle tradisjoner. Her finner man travle markeder som Ballaro og Capo, barokkarkitektur, koselige piazzaer og smale smug. Byen ligger ved kysten, med både pulserende byliv og havutsikt. Palermo er på ingen måte en polert by, men jeg er allikevel glad jeg valgte å bruke noen dager her.

Jeg dro hjemmefra klokken fem om morgenen for å ta flytoget til Gardermoen. Flyet til Roma var i rute og landet til og med tjue minutter før tiden. Jeg fløy med SAS og ITA, og betalte 2200 kroner inkludert fast track og bagasje. Kofferten ble sendt direkte, men jeg måtte likevel sjekke inn på nytt i Roma. Heldigvis slapp jeg å gå ut – jeg fant en skranke i transit-området. Flyet videre var en time forsinket, så jeg hadde veldig god tid.

Roma Fiumicino er en gigantisk flyplass med mange muligheter, men håndbagasjen min var altfor tung, og det fantes ingen vogner tilgjengelig. På toppen ligger en stor Eataly med pizza, pasta og søtsaker – perfekt for å slå i hjel tid. Flyturen videre til Palermo tok bare førtifem minutter, men flyet var veldig trangt. Flyplassen i Palermo er relativt stor, på størrelse med Flesland i Bergen, og bagasjen kom raskt. Jeg var sliten og orket ikke ta buss, så jeg endte opp med taxi. Turen tok rundt tretti minutter, men kostet svinaktige sekstifem euro.

Jeg sjekket inn på Hotel Plaza Opera, hvor jeg betalte cirka tusen kroner natten. Rommet var lite og enkelt, men rent, og badet var romslig – så jeg var fornøyd. Beliggenheten var i den nyere delen av byen, med butikker, restauranter og bussforbindelse til Mondello rett i nærheten. Det var rundt to kilometer å gå til gamlebyen og togstasjonen.

Etter å ha pakket ut var jeg sulten, så jeg spiste på Poke House rett over gaten. Der tok jeg en salatbowl med edamame, feta, frukt og grønnsaker – kjempegodt. I tillegg hadde de Franui, som jeg elsker! Franui er frysetørkete bringebær med et tynt crispy sjokoladetrekk, fantastisk snack.

Etter å ha spist gikk jeg videre for å bli kjent med byen. Det første som møtte meg var Teatro Politeama, en av byens største konsertsaler og operascener, og startpunktet for Palermo sentrums sentrale og livlige område, omgitt av butikker, kafeer og parker.

Veien derfra tar deg videre til Via della Liberta og Via Ruggero Settimo, byens shoppinggater med både luksusbutikker og lokale designere. På Piazza Verdi ligger Teatro Massimo, som faktisk er Italias største operahus. Området rundt er fylt med kafeer, restauranter og historiske bygninger, og på den store trappen foran fasaden sitter det ofte lokale ungdommer og koser seg med medbragt mat og drikke.

Jeg gikk gjennom byen og ned mot sjøen for å se solnedgangen. Havnepromenaden Foro Italico strekker seg langs kysten på nedsiden av sentrum og byr på utsikt over havnen og Middelhavet. Promenaden er bred med en stor gressbakke, og palmetrær. Mange beskriver området som perfekt for spaserturer, jogging eller en rolig ettermiddag ved vannet.

Jeg ble ikke veldig imponert: promenaden lå feil vei i forhold til solnedgangen, og området fremsto som ganske slitt. Kafeene var få og lite innbydende, og bakken hadde en brungrønn, litt trist karakter.

Jeg er allikevel enig i at det var et fint sted å løpe. De arrangerte også treningsgrupper der.

I havnen ligger også Porta Felice; to store, barokke porttårn som markerer åpningen mot havet, og marinaen La Cala, full av seilbåter og yachter, med promenade langs vannet. Helt ærlig synes jeg ikke det var noe særlig spesielt å se.

Jeg gikk derfor inn igjen i byen med planen om å finne et sted å spise, men jeg var ikke sulten etter lunsjen, så jeg tok tidlig kveld. Klokken ti var jeg tilbake på rommet, trøtt etter en lang reisedag, og det var deilig å endelig legge seg.

Neste dag startet jeg på hotellrommets treningsrom, som faktisk var overraskende bra – med både tunge vekter og kabelmaskin. Etter en kjapp dusj gikk jeg til bussholdeplassen ved Piazza Crispi for å ta buss 806 til Mondello. Den kunne man ikke ta uten kontanter, men heldigvis hadde jeg fem euro igjen fra en tidligere tur jeg hadde vært på.

Bussen skulle gå hvert tiende minutt, og en tur-retur-billett kostet tre euro og femti cent. Bussen var stappfull, forsinket og helt kaotisk. Turen tok en hel time, selv om den egentlig skulle ta førtifem minutter, og hadde over tretti stopp på veien til stranden.

Da jeg endelig kom frem ble jeg litt skuffet. Mondello er Palermos mest kjente stranddestinasjon, kjent for sin vakre bukt med krystallklart vann og fin sand tolv kilometer utenfor sentrum. Selv om stranden i seg selv er fin, fremsto området som shabby og slitt, med dårlig asfalterte gater, en blanding av sand, grus og ødelagt asfalt.

Lidoene (privat drevet organisert strand med fasiliteter) lå tett i tett, med lange køer, slitne solsenger og begrensede fasiliteter, noe som gjorde det lite fristende å legge seg ned.

Jeg endte til slutt på Mondellos hovedattraksjon, Lido Balneare, hvor man kunne leie en enkel seng for tjue euro. Det virket som det beste alternativet, med toaletter og dusjer. Selve stranden var nydelig – krystallklart, varmt vann, og jeg fikk en seng på første rad da jeg kom rundt halv tolv.

Her lå jeg og stekte i over trettifem grader og nøt den første soldagen i ferien. Jeg badet ikke for det er så stress med vått badetøy når man skal på busser og offentlig transport, men vannet var klart og fint.

På stranden lå Alle Terrazze, en lekker restaurant med balkong mot vannet, men de krevde reservasjon. Litt skuffende at man heller ikke fikk kjøpt vann på området – man måtte ut på gaten for det. Der fant jeg en pizzavogn som solgte ferske pizzaer til fem euro. De så veldig gode ut, og man kunne ta dem med tilbake inn på stranden. Jeg droppet det, men da jeg pakket sammen rundt halv fem, kjente jeg at jeg var sulten, så jeg gikk til piazzaen i Mondello. Der var nesten alle restaurantene stengt mellom lunsj og middag.

Jeg passerte et “I Love Mondello”-skilt med masse knuste glassbiter foran – og faktisk var det glasskår spredt utover hele området, som opplevdes ganske shabby. Restauranten Didue, som jeg hadde sett meg ut, var dessverre også stengt. Jeg vet det er mulig å velge å bo på hotell i Mondello, men med mindre du kun vil gå på stranden og ikke gjøre noe annet så hadde jeg heller valgt Palermo.

Til slutt endte jeg opp tilbake på La Lunette, som hadde en flott beliggenhet rett på stranden, ikke langt fra der jeg hadde solt meg hele dagen. Caprese-salaten jeg bestilte var ganske basic og kjedelig, servert med litt ristet loff.

Heldigvis reddet desserten opplevelsen – en vaffel med pistasjis. Isen var helt fantastisk, en av de beste pistasjisene jeg har smakt, ekte pistasj, skikkelig intens og god på smak.

Bussen tilbake til sentrum gikk rett over gaten klokken seks. Den var mindre full, hadde bedre aircondition, og turen tok kun førtifem minutter, som den skulle. Tilbake på rommet tok jeg en etterlengtet dusj, men jeg hadde ikke så god tid – i Palermo stenger mye tidlig.

Klokken halv åtte gikk jeg ut. Butikkene stengte allerede klokken åtte, men det var mye liv i gatene. Jeg startet på Rinascente, byens største department store, som har en flott rooftop med bar, restaurant og utsikt mot solnedgangen. Deretter fortsatte jeg til Seven Restaurant, en enda bedre rooftop med panoramautsikt over byen og solen som gikk ned. Stemningen var fantastisk – jeg elsket viben, men det var ikke helt det samme å være der alene.

Jeg vandret derfor videre inn i gamlebyen, gjennom smale gater og smug, forbi kirker og små kaféer. Da fant jeg Quattro Canti, et av Palermos mest ikoniske og fotogene bypunkter, kjent som hjertet av byens historiske sentrum. Navnet betyr “de fire hjørnene”, og refererer til de fire palassene som omslutter krysset. Hvert hjørne har fasader med barokke statuer og fontener, som representerer årstider, spanske konger og skytshelgener.

Ved Quattro Canti var jeg egentlig på vei til katedralen, men ble lokket inn på restauranten Carlo V da jeg så at de hadde cacio e pepe på menyen. Retten var helt ok – liten porsjon til femten euro, men det passet greit etter den sene lunsjen i Mondello. Hadde likevel valgt et annet sted neste gang.

Katedralen i Palermo var enorm, og utenfor var det en forestilling på gang. Her var gatene også opplyst med dekorasjoner, nesten som julelys. Jeg bestemte meg for å komme tilbake og sjekke ut katedralen i dagslys. Spaserte Via Maqueda ned igjen, der restaurantene lå tett i tett, før jeg til slutt kom tilbake til hotellet halv elleve – sliten i beina etter en lang dag.

Mondello fristet ikke til gjentakelse, spesielt ikke med bussturen dit. Derfor stod jeg opp halv åtte neste morgen og pakket baggen for en dagstur til Cefalu. Jeg gikk en halvtime til togstasjonen Palermo Centrale og hadde god tid før toget gikk 09.36. Det kan anbefales å komme tidlig, for toget står klart på plattformen og fylles raskt opp – da risikerer man å måtte stå. Billett er lurt å kjøpe på stasjonen, det er billigere enn på nett. Jeg betalte syv euro for billetten, tenk om offentlig transport kunne vært så billig i Norge. Toget var moderne og med aircondition, og turen tok rundt femti minutter med fem stopp underveis. Deler av reisen gikk langs sjøen med fin utsikt.

Cefalu er en av de mest sjarmerende kystbyene på Sicilia, kjent for sin pittoreske gamleby, vakre strand og dramatiske beliggenhet ved foten av La Rocca, et høyt klippefjell som reiser seg bak byen. Jeg likte meg skikkelig godt her, og det er kanskje en av de få stedene på Sicilia der du har alt på samme sted, perfekt for barnefamilier.

Fra stasjonen gikk jeg omtrent en halvtime til Calette Reef Club, hvor jeg hadde booket solseng. Prisen var hundre euro for en dobbeltseng uten håndkle (ti euro ekstra hvis man ville leie), noe som var langt over smertegrensen, men det viste seg å bli en av de beste dagene på hele turen min, så jeg angrer ikke. Det eneste som er synd er at man alltid blir straffet for å være alene. Om man er to så hadde jo dette blitt halv pris.

Veien til Calette gikk først gjennom den sjarmerende gamlebyen med sine smale gater, og deretter ut i mer åpent landskap langs sjøen.

Til slutt kom jeg frem til en liten oase med solsenger på en kai over havet. Reef-klubben er strandklubben til femstjerners hotellet Le Calette, med beliggenhet rett ved sjøen. Stedet opplevdes som behagelig og chill – et perfekt sted å slappe av,  nyte sjøutsikt, fine omgivelser og god service.

Her var det skikkelig deilig – stekende sol, svak bris, lyden av bølgeskvulp og krystallklart vann. Man badet fra kaien, og det var ikke strand, så man kunne ikke stå på bunnen. Akkurat det var kanskje litt kjipt, men gjorde at vannet var veldig rent og fint.

På stedet spiste jeg en grov avokadotoast til lunsj, drakk en skikkelig god shaken coffee (nesten som gresk frappe, uten kunstige siruper), og senere unnet jeg meg en pistasjis – ekte, kremete og helt magisk, som bare på Sicilia. Prisene på mat og drikke var langt mer humane enn solsengene: vann fire euro, toast tolv euro.

Jeg ble hele dagen, fra før klokken elleve helt til klokken seks, det var helt fantastisk. De hadde både dusj, toaletter og skifterom, så jeg fikk dusjet, sminket meg og gjort meg klar for å utforske Cefalu videre.

Planen var egentlig å spise middag i Cefalu, og jeg hadde bordreservasjon halv ni. Men da jeg oppdaget at siste tog tilbake til Palermo gikk klokken ni, måtte jeg avbestille. Jeg rakk likevel en runde gjennom gamlebyen igjen, via Piazza del Duomo og Lungomare.

Gamlebyen er bygget i middelalderen og preget av smale brosteinsgater, små piazzaer og sandfargede steinhus med balkonger fulle av blomster. Den domineres av Duomo di Cefalu, en imponerende katedral fra 1100-tallet. Man finner rester av gamle bymurer og middelalderske porter, som Porta Pescara, en liten bue som åpner seg rett mot sjøen.

Gamlebyen ligger rett ved kysten, så flere av gatene leder ned til små klippekanter eller sandstranden midt i byen. Sistnevnte var full av lidoer på rekke og rad, litt kaotisk, så jeg var glad jeg ikke hadde valgt å tilbringe dagen på bystranden. Likevel var stranden fin, med gyllen sand og klart vann.

Det fineste området fant jeg ved Bastione, et gammelt fort ytterst mot sjøen. Her føltes det litt som å gå i en tidløs labyrint der små smug plutselig åpnet seg til sjøutsikt eller vakre piazzaer. Gatene var smale og fulle av restauranter, flere med vinduer rett mot solnedgangen – helt magisk stemning.

Jeg klatret opp på Bastione-muren og satte meg for å se solen forsvinne i havet, noe den dessverre ikke gjør i Palermo. Det var ikke altfor mye folk, så stemningen var avslappet og magisk. Jeg kjøpte meg en granita og nøt øyeblikket helt til solen gikk ned, før jeg måtte powerwalke tilbake til toget. Med Italias notorisk treige billettautomater rakk jeg toget bare ett minutt før avgang – flaks, for det var dagens siste.

I Palermos gater var det kaos med Rosalia-festivalen, og Via Maqueda kokte av liv. Dette er visstnok en årlig folkefest og religiøs feiring, til ære for byens skytshelgen, Santa Rosalia, fordi hun hjalp til med å redde Palermo fra en pest i 1624. Byen er full av prosesjoner, messer, folkesamlinger, musikk, mat og fyrverkeri. Siden jeg ikke fikk spist i Cefalu måtte jeg ha noe mat før jeg tok kveld, og endte da opp på Curtigghiu. Der bestilte jeg en pistasjpasta med stracciatella – første bitene var fantastiske, men retten ble raskt kvalmende, så jeg klarte ikke spise opp.

Neste dag fikk hotellgymmet kjørt seg igjen – veldig bra start på dagen. Trente sammen med en annen jente, men fikk heldigvis spille min egen musikk. Hadde booket solseng på Solemar i Addaura til tjuefem euro. Det virket å være den eneste beach cluben i området. Planen var taxi, og jeg hadde lastet ned It Taxi-appen, som er mest brukt her. Ulempen: den viser ingen pris på forhånd. Da sjåføren kom, ville han ha førti euro for en syv kilometer lang tur (!) – altså nesten tusen kroner tur/retur for noen få kilometer. Helt uaktuelt, så jeg måtte i gang med nytt bussmareritt, femti stopp og krav om kontanter som jeg ikke hadde.

Jeg hadde brukt mine siste kontanter på fredag, og minibanker har høye gebyrer (5–8 euro per uttak). På søndager er mange i tillegg stengt, noe som er veldig rart. Etter mye leting fant jeg en BNP Paribas-automat som tok fem euro i gebyr. Tok første buss et stykke, måtte vente tjue minutter på neste, og deretter videre gjennom trettito stopp (!) Bussene er helt uten informasjon om hvor man er – uten Google Maps hadde jeg vært sjanseløs. Byen utenfor sentrumskjernen føltes shabby, mye søppel og glassbiter. Heldigvis var denne bussen mye bedre enn den til Mondello, nesten tom, så det var ikke så kvalmende. Den stoppet kun på en tredjedel av stoppene og.

Etter 1 time og 45 min (!!) var jeg endelig framme på Solemar – bare syv kilometer unna. Den ligger langs Lungomare Cristoforo Colombo i Addaura, et naturskjønt område i utkanten av byen. Den er hovedsaklig kjent som en gigantisk nattklubb, men med sin fantastiske utsikt over Palermos golf, tilbyr den også herlig avslapning ved sjøen på dagtid.

Jeg ble møtt av en hyggelig dame som hadde navnet mitt, betalte tjuefem euro og ble vist til solsengen. Først ble jeg plassert på en stor kjip platting, men senere fikk jeg flytte ned på klippene ved havet. Helt magisk – trettifem grader, frisk bris, magisk utsikt og lyden av havet. Badingen var litt krevende med bølger og tau festet i klippene, så jeg koste meg på solsengen i stedet.

Mat måtte man kjøpe og hente oppe ved bassenget, men de virket ikke strenge på medbragt. Jeg kjøpte en boks med ananas og vannmelon, men ellers var menyen lite spennende – nesten ingenting vegetar.

Egentlig skulle jeg dra fra Solemar klokken fire for å rekke å besøke katedralen og gå tur til Monte Pellegrino, men det var så digg på klippene at jeg ble lengre. Tok bussen rett før fem og var tilbake halv seks. Etter en rask dusj og skifte til sporty klær, småjogget jeg to og en halv kilometer til katedralen – svetten rant!

Kom akkurat inn på siste adgang til taket og betalte syv euro for det. En liten tur opp i smale trapper så fikk jeg fin utsikt på rooftopen, men mye var også avsperret. Tips: kom tidlig eller helt sent på dagen for minst kø.

Derfra prøvde jeg å komme meg videre til startpunktet til Monte Pellegrino, et kjent kalksteinsfjell som stiger 606 meter over havet og dominerer horisonten i Palermo. Bussene går sjelden på søndager, så jeg måtte igjen ty til taxi – tjuefem euro for fire kilometer. Hadde kun spist litt frukt hele dagen, og gikk rundt i hele området for å finne vann, som var helt umulig å oppspore. Ikke ideelt å ta fatt på en fjelltur sånn, men jeg hadde dårlig tid før det ble mørkt og ville se solnedgangen fra toppen, så jeg bestemte meg allikevel for å gjennomføre.

Det finnes flere merkede stier som fører til toppen av fjellet, hvor man kan nyte spektakulær utsikt over Palermo og havet. Turen er fire kilometer og 450 høydemeter, ganske bratt, men jeg kjørte på og gikk opp på cirka femti minutter. God treningsøkt, men for de som ønsker en mer komfortabel vei til toppen, er det mulig å kjøre eller ta buss. Jeg møtte ingen andre på veien, men jeg hadde selskap av mange små øgler som krysset veien foran meg, og gresshopper som skrek høylytt.

Ved ankomst Santuario di Santa Rosalia stod det heldigvis en automat der jeg kunne kjøpe vann, og jeg slukte to flasker på stedet. Santuario er et sjarmerende klosterkapell som ligger på toppen av Monte Pellegrino. Jeg møtte stengte porter litt før klokken åtte, men klarte å overtale en mann som ryddet i området til å slippe meg opp. Kikket inn i klosteret, men fikk beskjed at det var stengt så jeg gikk ut og posisjonerte meg på muren klar for solnedgangen halv ni. Nydelig utsikt før jeg ble kastet ut noen minutter senere. Nede på bakken var det bare tett med trær og ingenting å se. Utrolig skuffende og dårlig at de oppfordrer til turen under solnedgang, men stenger akkurat da det er finest der.

Dessverre rakk jeg heller akkurat ikke å gå til Monte Pellegrino-toppen. Det var 1.3 km lenger og jeg hadde lyst å gjøre det, men bussen gikk tilbake kvart på ni og da hadde jeg akkurat misset den. Å sitte oppi skogen der i mørket sammen med myggen var helt uaktuelt. Så det beste med denne turen ble treningen opp, ellers ikke særlig imponerende.

Buss 812 tok meg tilbake til sentrum for under to euro. Utsikten ned de ekstreme svingene under solnedgangen var helt fantastisk. Tilbake i sentrum fant jeg en liten perle: Mudu Pizzeria, og jeg var skikkelig sulten etter nesten ingen mat hele dagen. Koselig stemning, lokale gjester og superhyggelig eier som ga meg bord selv i svette treningsklær. Med kun italiensk meny og dårlig engelsk valgte jeg feil pizzabunn i forhold til den jeg hadde lyst på, men jeg kunne uansett spist alt på dette tidspunktet, og det smakte veldig godt.

På vei tilbake til hotellet fant jeg ut at jeg ikke orket å bevege meg inn i gamlebyen igjen, selv om det var ting jeg ikke hadde sett. Jeg kom over en fantastisk isbar, Tuppulia, med enormt utvalg og store porsjoner. Det ble siste treat i Palermo før jeg landet i sengen etter en magisk dusj.

Siste dagen i Palermo våknet jeg rundt syv og kjente at beina fortsatt var slitne, så jeg droppet treningen og tok en rolig morgen i stedet. Pakket kofferten ferdig og hadde god tid før utsjekk klokken ni. Jeg tok taxi til togstasjonen to og en halv kilometer unna og betalte tretten euro, den beste prisen jeg har fått på taxi til nå.

Jeg skulle ta et Intercity-tog til Messina, og videre til Taormina, og hadde heldigvis forhåndsbestilt sitteplass. Reiste på første klasse, som i praksis betyr litt mer komfortable seter og egen stikkontakt. Turen fortsetter i neste innlegg, i Taormina.

Alt i alt var Palermo et fascinerende møte mellom kaos og sjarm – en by full av kontraster, hvor støy, trafikk og søppel lever side om side med storslått arkitektur, folkeliv og ekte italiensk stemning. Det er ikke en destinasjon for deg som søker det polerte og luksuriøse, men for den som liker historie, kultur og autentiske opplevelser, vil jeg si at det er greit å ta en tur innom Palermo, selv om den ikke er et must.

Kypros er et sted som fanger hjertet med en gang – mitt andre hjem, et sted jeg alltid vender tilbake til. Fra Larnacas rolige gater og solfylte kystpromenade til Ayia Napas magiske strender og gode restauranter, er øyen for meg en blanding av godfølelse, gode venner og skjulte perler. Her finner man noen av verdens vakreste strender og sjarmerende kaféer som innbyr til lange, late dager i solen, samtidig som Ayia Napas herlige beach clubs gir uforglemmelige minner sammen med venner. Kypros er mer enn bare et reisemål – det er en livsstil, et sted der hver dag føles som en perfekt balanse mellom ro, skjønnhet og energi.

Det skulle være en enkel og grei tur fra Istanbul til Kypros med en kort mellomlanding i Athen. I stedet ble det et stort prosjekt som tok over tolv timer. Etter å ha sagt ha det til Trude og Thea i Istanbul forsvant flaksen min, og flyet til Athen ble forsinket med like mye som mellomlandingen jeg skulle ha der – en og en halv time. Ergo mistet jeg flyet videre. På statistikken min flere år tilbake har jeg mistet 70% av mellomlandingene jeg har hatt, det er utrolig slitsomt, og det kan ikke være særlig lønnsomt for flyselskapene.

Den planlagte dagen på stranden og på brunsj-restauranten gikk i vasken, og jeg ble sittende hele dagen på et lite område på Athens flyplass, utrolig kjedelig. Eneste fordelen var at jeg kunne jobbe litt sånn at de to neste dagene jeg skulle jobbe ble litt kortere. Kompensasjonen for forsinkelsen var en åtte euro matkupong, provoserende da man ikke fikk noe mat for åtte euro. Da flyet fra Athen også ble forsinket, kom jeg ikke frem til Larnaca før klokken syv på kvelden. Taxien til sentrum var blitt overraskende dyr, tjuefem euro. Ikke lenge siden jeg betalte femten her.

Jeg sjekket inn på Blazer Hotel og hadde ikke høye forventinger til 180 euro for tre netter. Det overrasket veldig positivt, og jeg hadde alt jeg trengte på et rent og romslig rom, inkludert skrivebord til å jobbe litt. Jeg fikk pakket ut kofferten og dro ut for å spise.

Larnaca er mitt andre hjem, her bodde jeg i 2011 og 2012, og jeg er veldig glad i den lille strandbyen. Dessverre så føltes den nå ganske herjet. Da jeg bodde der var gatene fulle i butikker og liv, nå var det meste jevnet med jorden, og kun strandpromenaden Finikoudes var intakt. Jeg håper dette bare er midlertidig under oppussingen og at ting kommer tilbake etter hvert. Kveldsturen endte med en nydelig burrata-salat på The Brewery, en av mine favoritter i Larnaca.

Neste morgen startet jeg med en joggetur langs sjøen til Mackenzie. Beina føltes friske, og for første gang på lenge løp jeg uten slim i halsen, det har faktisk vært en stor utfordring i Norge om vinteren der man konstant er litt halvforkjølet og snufsete.

Mackenzie er et livlig strandområde som kombinerer avslappet strandliv med byens urbane energi. Her var det heldigvis like fin som alltid, med Lush og Rebuke som høydepunkter, selv om favoritten min Ammos hadde tapt seg litt. En unik attraksjon ved Mackenzie Beach er nærheten til flyplassen. Flyene som lander rett over hodet gir en spennende opplevelse for både turister og fotografer. 

På veien tilbake fant jeg et nytt sted, Nusa Beach Bar, et avslappet strandsted med tropisk atmosfære. Med sin kombinasjon av bambusmøbler, grønne detaljer og en åpen, luftig terrasse, ga Nusa en perfekt setting for å nyte sol, sjø og lekre drinker. Jeg fikk høre fra venner at maten ikke var den beste, men det fikk jeg ikke testet.  

Etter fem timer med jobb på hotellrommet dro jeg tilbake til The Brewery for brunsj, og det var som å finne et nytt favorittsted. Helt magisk brunsj, med et så stort utvalg at det var umulig å velge. Jeg endte opp med både yoghurt bowl og bagel med egg, avokado og halloumi, nam!

På stranden blåste det så mye at jeg var redd parasollene skulle fly av gårde, men jeg fikk noen timer i solen. Det gjorde godt for en vinterblek kropp. På kvelden møtte jeg Andrea og Jonas, og vi dro til Metropolis Mall. Alt skjer der nå, og det føles trist at sentrum har mistet så mye liv. Jeg besøkte favorittbutikken min Kelly’s men fant ingenting denne gangen. Rart hvor vanskelig det er å finne noe når man ikke føler seg vel i egen kropp. Jeg kjøpte en tights på Oysho, et par sandaler fra Tamaris og noen øredobber før vi spiste pizza på Al Dente.

Det stedet er helt greit, men det føltes litt trist at jeg måtte bruke en av de få dagene på middag der når det er så mye annet godt i denne byen. Selskapet var absolutt det viktigste, og det var utrolig koselig å se Andrea igjen. Jeg føler meg så hjemme på Kypros, og har alltid lyst å flytte tilbake. Hver tur ender i leilighetssøk før fornuften får meg ned igjen på bakken. Men av og til sitter jeg allikevel og lurer på hva jeg gjør i Oslo med seks måneder vinter og isolasjon hvert år.

Dagen etter startet jeg på It’s Time Fitness, der jeg alltid trener når jeg er i Larnaca. Gymmet koster åtte euro per dag, men uten håndkle kommer man ikke inn, så jeg måtte kjøpe et til ti euro. På vei ned igjen til hotellet gikk jeg innom flere butikker og endte opp med både smykker og sko. Finner alltid noe i Larnaca.

Til brunsj denne dagen testet jeg Onar, et lite og sjarmerende sted midt i sentrum. Menyen var ikke stor, men nøye satt sammen – og full av fristelser. Jeg endte opp med en helt nydelig salat med chevremousse, friske jordbær, nøtter, pistasjpesto og en syrlig jordbærdressing. Til slutt fikk jeg endelig en skikkelig god frappe – noe jeg har savnet! I Spania og Istanbul fikk jeg enten en altfor sterk og bitter variant uten søtning, eller en kvalmende søt utgave med smakstilsatt sirup.

Deretter ble det Finikoudes-stranden igjen – rett og slett fordi den ligger bare noen minutters gange fra hotellet. Jeg hadde egentlig lyst å dra til Rebuke, Lush eller Nusa, men å gå tre kilometer føltes litt stress når jeg hadde mye annet på planen. Så da ble det Finikoudes på nytt. Ikke den mest spennende stranden, men utrolig deilig med varmen – og solsengene i Larnaca er superbillige til bare to euro og femti cent.

Etter fire timer på stranden gikk jeg videre til Milk and Honey, et sted som alltid frister med søtsaker. Jeg bestilte en vaffel toppet med iskrem og friske jordbær – og det var rett og slett himmelsk. Sprø utenpå, myk inni, perfekt balansert med sødme og friskhet. Helt klart noe av det beste med Larnaca, og et sted jeg alltid må innom minst en gang på turen.

På kvelden spiste jeg middag på Elia Backyard sammen med Andrea. Jeg bestilte en pumpkin orzotto med fetakrem som var skikkelig god, selv om drikkemenyen var litt skuffende. Myggen var et lite minus, men restauranten hadde en koselig bakgård med hyggelig atmosfære. Etterpå gikk vi en tur ned til Finikoudes – og jeg merket igjen hvor mye jeg savner å bo her. Senere møtte vi Ionas og noen av vennene hans, og ble med dem ut en liten tur i byen.

Så kom onsdagen – og nattesøvnen ble totalt ødelagt av byggearbeid som startet i fire-tiden og holdt meg våken til syv. Likevel klarte jeg å presse meg ut på en løpetur før frokost. Denne gangen var det mye varmere enn på forrige joggetur, og tempoet ble litt roligere. Etterpå dusjet jeg, vasket håret, pakket kofferten og sjekket ut. Heldigvis fikk jeg lov til å beholde rommet en time ekstra, noe som gjorde morgenen litt mindre stressende.

Selv om jeg elsker Mackenzie, kommer jeg meg sjelden på stranden dit når jeg først er her – og denne dagen ble heller ikke noe unntak. Jeg endte opp på Finikoudes nok en gang, men kjente meg litt rastløs, så det passet fint med brunsj med Andrea klokken fire.

Vi møttes på Smoothie Factory, et nytt tilskudd i byen. Jeg bestilte en avokadotoast som var god, men kanskje litt for lik det jeg kunne fått hjemme?

Det jeg derimot virkelig setter pris på på Kypros, er at de har et stort utvalg av alkoholfrie drinker – og grapefrukt-sodaen jeg valgte var helt nydelig, frisk og lett bitter på den perfekte måten. Etterpå ruslet jeg innom noen butikker igjen, og endte selvfølgelig opp med å kjøpe de svindyre glitter-ballerinaene jeg hadde tenkt på i to dager og ikke klarte å få ut av hodet. Noen ganger må man bare gi etter 🙂

Senere ble vi kjørt til Ayia Napa av Jonas, og der startet marerittet: Green Bungalows Hotel. Jeg hadde til og med spesifikt skrevet “no ground floor”, men hva fikk vi? Jo da, ground floor. Takk for den. Da vi åpnet døren til rommet fikk vi nesten hjertestans – og panikken slo inn umiddelbart. Heldigvis kjente Jonas folk som jobbet der, så vi fikk flyttet en etasje opp. Men ærlig talt, disse rommene burde vært ulovlige å leie ut.

For hva møtte oss? Et interiør fra 80-tallet som hadde sett bedre dager… i 80-tallet. Skitne møbler du ikke tør å sette deg på, en dusj med gardin der vannet renner over hele gulvet (spaopplevelse deluxe), et do så gult at jeg vurderte å ta bilder for å sjekke om det var en ny fargetrend, harde senger som føltes som planker, og et kjøleskap som lakk som et fossefall fordi frysedøren manglet. Som bonus hadde vi små maur som romkamerater. Man må gå med sko hele tiden for å overleve, og glem alt om daglig rengjøring eller håndkleskift – her snakker vi maks to ganger per uke. Det eneste som faktisk fungerte var AC-en (halleluja!) og en liten balkong med plaststoler. Konklusjon: jævlig.

Heldigvis skulle Andrea være der med meg første natten, så vi var to om å takle marerittet. Etter å ha flyttet opp en etasje dro vi på middag, og selv om rommet var en katastrofe, var det godt å se Maria og Maria igjen. Salaten med geitost og halloumi på Liquid var virkelig god, og jeg koser meg alltid maks i selskap med disse jentene. Men natten? Ikke før klokken to var vi i seng – og med pappvegger rundt oss var det helt håpløst å få sove. Vi prøvde AC-en, men etter hvert måtte jeg kle på meg mer og mer for å overleve kulden, og til slutt ga jeg opp og slo den av. Synd, for AC-en blokkerer jo faktisk mye av lyden fra naborommet – ellers kunne det vært ha hjulpet litt.

Torsdag våknet vi slitne etter en natt med minimal søvn – partyungdommer gjennom pappvegger tar på – så treningsfri var mer enn velkomment. Vi gjorde oss klare og spaserte den korte turen ned til Sigma for at Andrea skulle få frokost. Der møtte vi Maria og Ivelina, og sammen dro vi videre til Makronissos Beach.

Vi valgte Levels Beach Bar, og selv om prisen på tretti euro per solsengsett først virket høy, viste det seg å absolutt være verdt det. Etter opplevelsen med hotellet orket jeg ikke tanken på slitte plastsenger og ekle toalettfasiliteter bakerst på en fullstappet strand.

På Levels var sengene tykke, komfortable og perfekte for å synke ned og bare nyte solen. For femti euro kunne man leie en gazebo, men der var det ingen sol, så derfor betalte vi seksti for fire senger, med vannflasker inkludert. Det var en helt magisk pause fra kaoset på hotellet.

Det er ikke så enkelt å samle alle jentene, så det var utrolig koselig at alle var med. Når Ivelina måtte dra på jobb kjørte Maria for å hente Maria så vi kunne spise lunsj sammen. Hun ble lenge og satt en stund med oss på solsengene. Porsjonene var gigantiske – jeg gikk for en frisk chevresalat, og så hadde vi en søtpotetfries på deling.

Etter hvert dro Maria og Maria, mens Andrea og jeg ble igjen. Det var så deilig å få noen ekstra timer i solen, og bussen var enkel og grei å ta tilbake, til bare to euro. Perfekt løsning for en avslappet dag uten noe form for stress. Vi dusjet og pyntet oss for middag på Bella Italy, en koselig liten italiensk restaurant som allerede har blitt vår nye Quadro. Andrea ble hentet klokken ti for å dra tilbake til Larnaca, mens Maria, Maria og jeg ble sittende og skravle der til de stengte ved midnatt. Etterpå ble jeg med en tur til Maria, hvor vi satt litt på kjøkkenet og pratet før Maria måtte på jobb på Carwash, og tok meg med tilbake til hotellet.

Natt til fredag ble dessverre også elendig – naboene kom hjem klokken tre og fortsatte festen på balkongen, så søvnen uteble nesten helt. Jeg stod opp halv åtte, fortsatt trøtt og ikke helt i toppform, men dro rett over gaten på trening. Fem euro per dag for et bra gym med alt man trenger – Overall Magic er helt supert. Etter en kjapp dusj var det tid for avdelingsledermøte før jeg dro på stranden. Jeg hadde egentlig ferie denne dagen, men syns det var fint å holde seg oppdatert.

Jeg bestemte meg for Paradisos, stranden vi alltid pleide å besøke i gamledager, men det føltes ikke helt som før. Jeg møtte Savvas, men kjente nesten ingen andre der nå.

Menyen var heller ikke like bra som før – heldigvis kunne jeg nyte fersk vannmelon som var helt magisk, og sengene var definitivt bedre enn plastsengene på bystranden. Jeg ble der i litt over fire timer før det var tid for mat.

Det rosa brunsjstedet Alya som jeg har likt godt før hadde endret menyen, og ingenting fristet, så det ble til slutt en boblevaffel – men den var litt mislykket, med vannete is og mye gris. Det virker som de erstatter vanlige vafler med disse overalt nå, og jeg er ikke fan. På vei tilbake til hotellet kikket jeg innom butikkene i gatene, og fikk god tid til å vaske håret før jeg skulle møte Ivelina på Pepper halv ni.

Pepper er et superhyggelig sted for en drink, men menyen er asiatisk, så det er sjelden jeg spiser der. Ivelina og jeg endte opp med å dele litt, og stekte nudler med grønnsaker og søtpotetpure smakte faktisk ganske godt.

Vi ble sittende for drinker etterpå, for uteplassen er veldig hyggelig, musikken bra, og snart ble det dansing. En venninne av Ivelina kom også, og bordet vårt fyltes raskt opp med flere kjente ansikt. Da vi skulle betale, fikk vi beskjed om at alt var “taken care of” – magisk med friends in high places. Jeg kom hjem rundt halv to, og alle ambisjoner om å være i seng før midnatt røk hver dag.

Natt til lørdag fikk jeg endelig sove, og jeg fikk nesten sjokk da jeg våknet og så at klokken nesten var ni. Så deilig! Ivelina hadde sendt melding om å dra på Kaliva, men jeg ville trene først – gymmet er nemlig stengt både søndag og mandag, noe som alltid irriterer meg på Kypros. Jeg kom meg endelig av gårde for en økt rundt kvart på ti. Elsker å trene i varmen – kroppen føltes myk, ikke stiv eller vond, og det var akkurat den starten jeg trengte på dagen.

Etter en kjapp dusj gikk jeg ned til Kaliva, hvor Ivelina hadde fikset solseng på VIP-området ved bassenget, helt foran med direkte utsikt mot stranden. Kaliva er uten tvil en av Ayia Napas beste beach clubs, perfekt plassert på Pantachou-stranden, bare en kort spasertur fra havnen.

Her kan du slappe av, spise god mat og feste på kvelden hvis du ønsker det. Det føles litt mer oppgradert enn bystrendene, og er et herlig sted å tilbringe dagen. VIP-området har store, komfortable solsenger og private cabanas, ideelt om du ønsker ekstra luksus og en litt mer chill vibe.

Et lite basseng gir ekstra mulighet for avkjøling. På selve beach cluben er det en livlig sone med solsenger og parasoller – perfekt for å nyte solen og havutsikten. Restauranten tilbyr en japansk-inspirert meny, men det beste er brunsjen, som dessverre kun serveres til klokken ett.

Vi fikk tildelt tykke, digge senger med store, myke håndklær – magisk komfort, alt for førti euro totalt. Dette er virkelig stedet å ligge; tiden flyr dobbelt så fort som på vanlige plastsenger, og jeg glemte helt hvor dårlig standard jeg bodde i ellers.

Vi rakk ikke brunsjen, og lunsjmenyen skuffet litt med mye asiatisk og en litt tørr salat med quinoa. Men om du er glad i asiatisk mat så tipper jeg du synes denne menyen er veldig bra 🙂

Uansett, jeg koste meg her lenge. Ivelina dro rundt halv fire for å dra på jobb, men jeg ble igjen til klokken seks – ville virkelig ikke dra herfra.

Etter stranden dro jeg innom Fresco og kjøpte en vaffel med iskrem – helt himmelsk med en ordentlig vaffel, nam! Deretter tok jeg turen til favorittbutikken min, og fant masse lekre heklekjoler. Etter en dusj gjorde jeg meg klar for å møte Line og Lars Sverre som også var på Kypros samtidig som meg. Vi skulle spise middag på The Deck som var en tretti minutters spasertur fra hotellet. Jeg valgte en sort kjole med lange armer – kanskje ikke helt optimalt for gåtur i varmen, men helt greit når vi først satt på terrassen.

Restauranten, som ligger på Alion Hotel, er nydelig, med en elegant og luftig terrasse. Maten var fantastisk: jeg gikk for aspargesrisotto, men klarte å miste hele saltkverna oppi, så jeg måtte vente på en ny – flaut, men morsomt å tenke tilbake på. Line valgte orzotto, og Lars Sverre gikk for biff. Alt var kjempegodt, selv om prisene var litt høyere enn andre steder – men absolutt verdt det. Etter middag dro vi innom Los Bandidos, hvor Marian overrasket oss med en gratis strawberry margarita. Vi ruslet gjennom partygaten, møtte Savvas og Chris, og så sa jeg god natt til Line og Lars Sverre som bodde ved havnen.

Natt til søndag ble nok en elendig natt, med masse bråk og få timer søvn, ikke rart at jeg sov ti timer tre dager på rad når jeg kom hjem fra denne ferien, haha. Jeg bestemte meg for å starte dagen med en joggetur – litt frisk luft og bevegelse var akkurat det jeg trengte for å riste av meg søvnmangelen.

Jeg startet joggeturen ned mot havnen, og der var det kaos – hundrevis av stoler sto klare til konserten som skulle gå av stabelen senere på kvelden. Det var tydelig at byen forberedte seg på kataklysmos, pinsefeiringen på Kypros, og en av de største folkefestene i året med boder, konserter, utstillinger og aktiviteter.

Jeg fortsatte joggeturen forbi de ulike strendene, noe som er helt nydelig langs sjøen. Jeg passerte Sandy, Vala, Nissi, Landa og videre til Makronissos. Totalt ble det litt over seks kilometer før jeg snudde og gikk tilbake. På veien stoppet jeg innom alle beach clubs for å sjekke tilgjengelighet på solsenger.

Kataklysmos skaper kaos over alt, og det var ikke en eneste ledig seng på en eneste beach club hele helgen. Fullt innrykk av kyprioter fra alle deler av øyen til Ayia Napa.

Det gjorde meg så demotivert at jeg ikke gadd å gå ned på stranden og legge meg på en plastseng. Jeg har nok endret meg litt de siste årene, og setter ekstremt stor pris på en skikkelig beach club med komfortable solsenger og god mat. Siden klokken allerede var blitt tolv endte jeg opp med å bare bli ved hotellbassenget. Jeg kjøpte litt fersk vannmelon til lunsj og lå der i fire timer, før jeg tok en tidlig dusj og en runde i alle butikkene.

Det ble litt lenge å vente før middag med Maria på Sage klokken halv ti, så jeg dro først hjem for å hvile litt. Jeg følte meg litt rar denne dagen, var klam og frøs mye, men det hjalp når jeg fikk mat. Restauranten var nydelig, og maten var fantastisk – jeg ble stappmett av både salat og gnocchi. Etterpå hentet Maria oss, og vi kjørte hjem til henne i Paralimni. Det var så kjekt å se det nye huset, de hadde pusset opp mye og det var god plass. Ikke i seng før to, noe som har ble en typisk Ayia Napa-kveld!

Mandag morgen hadde jeg egentlig planlagt en ny joggetur, men følte meg helt vrak etter få timer med søvn, og orket rett og slett ikke. Stod heller opp og begynte å pakke litt mens jeg ventet på Maria.

Vi var usikre på hvilken strand vi skulle velge, for det var kaos overalt på grunn av pinsehelgen. Siden klokken bare var ti, bestemte vi oss for Pagida i Ayia Thekla. Der kan man ikke reservere, men tidlig på dagen er det lite folk – kypriotene står ikke opp så tidlig, tydeligvis – og det ble full suksess.

Vi fikk to digre, tykke solsenger på første rad, helt rett i sjøen. Perfekt start på dagen! Deilig bris og en komfortabel solseng til kun syv euro og femti cent totalt – helt utrolig! Sotira er en av de rikeste landsbyene, og selv om området er offentlig, er sengene mye bedre her.

Det er så herlig å være rundt gode venner – tiden flyr, og man føler seg så avslappet og lykkelig. Jeg skulle virkelig ønske vi bodde på samme sted, for vi sees altfor sjelden.

Menyen på Pagida er ganske bra, med både brunsj og lunsj tilgjengelig. Vi bestilte yoghurtbowl, brioche med frukt og mascarponekrem, og en vaffel med egg, avokado og cheddar, alt på deling. Perfekt for å smake litt av alt og nyte maten sammen i solen.

Maria måtte dra og gjøre seg klar for jobb litt over klokken to, og jeg ble igjen for å nyte de siste soltimene alene. Perfekt vær denne turen, rundt tretti grader, og det føltes som om tiden sto stille mens jeg lå der og nøt solen, brisen og utsikten.

Jeg dro litt over fem og startet med en tur til Ayia Thekla-klosteret, før jeg fortsatte til Riva Beach House på marinaen – også et veldig bra valg for en stranddag.

Derfra gikk jeg videre rundt marinaen, hvor jeg oppdaget den magiske kafeen Le Déli Robuchon, som jeg ennå ikke har prøvd. I området ligger også Margherita Artisan Pizza, og noen imponerende yachter lå til kai – virkelig en flott atmosfære i marinaen selv om det er litt rolig.

Jeg fant en buss tilbake herfra, og møtte Line og Lars Sverre til middag på Sale e Pepe etter en dusj. Selskapet var veldig hyggelig, pizzaen ganske god, og sitrondesserten lett og frisk.

Den siste morgenen våknet jeg skamtrøtt etter nok en elendig natt med mye bråk, noe denne turen ble veldig preget av. Jeg skal aldri mer bo på Green Bungalows. Før klokken syv ble jeg vekket av folk som flyttet rundt på terrassemøblene over meg. Samtidig kom flere ansatte dragende med solsenger som skulle skylles rett utenfor rommet mitt, og en lastebil med håndklær og sengetøy stoppet ved balkongen for å avlaste – utrolig. Da var det bare til å stå opp og komme seg på trening.

Gymmet var nesten tomt så tidlig, perfekt for en effektiv økt, før jeg tok en liten tur til Zorbas for å kjøpe med noen favoritter. Tilbake på rommet hadde jeg kun førtifem minutter på å dusje, sminke meg, kle meg, pakke ferdig og lukke kofferten. Taxien var booket til klokken ti og kom som avtalt – sekstifem euro for førti minutter til flyplassen, det har blitt skikkelig dyrt. Før har jeg reist ettermiddag og blitt kjørt av venner, men nå var alle enten på jobb eller sov etter nattskift.

Flyplassen var helt kaotisk, med ekstreme køer og elendige systemer der folk snek og åpnet båndene, så mange stod dobbelt så lenge som andre. Sikkerhetskontrollen tok nesten en og en halv time, og boarding blinket mot meg på skiltet mens jeg ventet på at tingene mine skulle komme gjennom. Jeg rasket med meg to vann og en parfyme til mamma og løp av gårde – nest sist inn på flyet.

Ved takeoff satt jeg ved siden av en mor med en unge på fanget som sparket og plukket på meg gjennom hele starten av turen. Heldigvis fikk de flytte seg, og jeg fikk et ledig sete for meg selv – en luksus jeg ikke har hatt siden før covid. Fem timer på flyet, lang tur og kald kabinluft, men heldigvis varmet solen meg gjennom vinduet hele veien. Det er alltid trist å forlate Kypros, og jeg drar hjem med en klump i magen hver gang. En dag skal jeg ha en liten leilighet her 🙂

Velkommen til Istanbul – en by hvor øst møter vest, og hvor historiske moskeer og sjarmerende smug smelter sammen med hippe kafeer, luksuriøse takterrasser og glitrende utsikt over Bosporos. Lukten av tyrkisk kaffe og baklava blander seg med lyden av båter som krysser stredet, mens byen inviterer deg til å utforske både dens skjulte smug og ikoniske landemerker. Istanbul er ikke bare et reisemål – den er en smeltedigel av historie, kultur og moderne livsstil, hvor gamle tradisjoner møter et pulserende urbant miljø.

Den siste helgen i mai dro Trude, Thea og jeg til Istanbul. Tre hele dager med sightseeing, solskinn, shopping, gode matopplevelser og godt selskap gjorde dette til en uforglemmelig tur. Vi fløy direkte fra Oslo med Norwegian, og møttes på utenlandsterminalen på Gardermoen der de kom fra Stord. Flyturen på tre og en halv time direkte med Norwegian gikk overraskende greit, og ankomsten i Istanbul gikk raskt – etter tretti minutter i passkontrollen stod bagasjen og ventet på oss.

Vi hadde forhåndsbestilt transport, noe som var gull på en gigantisk flyplass hvor det var hundrevis av transportfirmaer å velge mellom. Bilen vi fikk var stor, men med røyklukt og defekte setebelter, samt en sjåfør som kjørte som en gal, var det ganske ubehagelig. Sjåførene kjører nesten inn i hverandre og kutter svinger hele tiden, så vi var glade når vi var trygt fremme på hotellet.

Vi hadde booket tremannsrom på Piya Sport Hotell til under seks tusen kroner for fire netter. Rommet var stort, med tre senger ved siden av hverandre og et bra bad med deilig dusj. Det hadde også frokost inkludert, på taket der det lå et lite basseng, og treningsrom i kjelleren.

Hotellet lå sentralt i Sultanahmet, hjertet av det historiske Istanbul og selve kjernen av gamlebyen. Mange omtaler Sultanahmet som et levende friluftsmuseum, fordi nesten alle de største severdighetene ligger samlet her innen få minutters gange: Hagia Sofia, den blå moskeen, Topkapi-palasset, Basilica Cistern og Grand Bazaar. Området er veldig turistpreget med mange suvenirbutikker, tehus, tradisjonelle tyrkiske restauranter og hoteller.

På mange måter var det et livlig og greit område å bo i, med gode transportmuligheter, men hadde jeg valgt igjen hadde jeg bodd på andre siden av elven, på Karakoy-siden der de fleste “vanlige” butikkene og de beste restaurantene lå.

Det ble mye transport i byen, da den er så stor at man ikke har sjanse til å gå til alt. Det er flere trikker å velge mellom, men Uber er også veldig lettvint, og billig. Eneste minuset er at man ikke kan betale i appen, så prisene var litt variable til tross for at man får oppgitt en minimums- og maksimumspris. Vi opplevde allikevel at Uber var mye tryggere og mer forutsigbart enn taxi, som plutselig firedoblet prisen.

Vi kom såpass sent frem om kvelden at vi egentlig bare kunne gått og lagt oss, men vi var sultne alle tre, så vi tok oss en liten tur ut i nærområdet på jakt etter noe å spise. Istanbul er en by der man alltid finner noe som er åpent, så det ble sen middag rundt midnatt på Beso Rooftop. Helt greit sted, men maten var dessverre skuffende, med en pizza like tykk som pan pizzaen til Pizza Hut.

Torsdagen startet vi med en tur til Balat, en fargerik del av Istanbul med pastellfargede husfasader, koselige kafeer og smale gater. Selv om du ikke trenger så veldig lang tid her, så synes jeg dette området bød på en mer lokal og ekte stemning enn Sultanahmet og Karakoy, litt mer autentisk og sjarmerende.

Balat er kjent for sin fargetrapp og fargerike paraplygate, og mange kommer hit kun for å rusle rundt og ta bilder. Den berømte fargetrappen var dessverre nesten usynlig, så her er det tydelig at redigering har spilt en stor rolle på alle bildene man finner på Instagram.      

Paraplygaten var stengt igjen med et bånd, og man fikk kun lov til å komme inn dersom man kjøpte noe på kafeene der. De hadde allikevel sikret seg med en fotograf utenfor sperrebåndet som du kunne betale for å ta bilde av deg foran paraplyene. Det droppet vi, hehe.

Kort oppsummert så vil jeg si at Balat er Istanbuls fargerike, bohemske og autentiske perle – perfekt hvis du liker å oppdage skjulte gater, ta bilder, og nyte en roligere men kreativ atmosfære.

En kjapp Uber-tur tok oss tilbake til Sultanahmet, og Sultanahmetplassen; et grønt og åpent torg mellom Hagia Sofia og Den Blå Moske. Rundt denne plassen finner du alt fra enkle kebabsteder til elegante takterrasser med utsikt over Bosporos og moskeene.

Vi hadde booket lunsj på Seven Hills, som er en berømt rooftop med god utsikt til byens mest kjente moskeer. Dessverre så var den tyrkiske frokosten vi skulle ha over for dagen, og på menyen var det omtrent bare fiskeretter å velge mellom. Mens vi satt og lurte på hva vi skulle gjøre så begynte det å regne og tordne litt, så da bestemte vi oss for å dra. Fortsatt litt lei meg for at vi ikke fikk prøvd tyrkisk frokost, men alternativet vi fant tror jeg var enda bedre.

I samme bygg som Seven Hills lå Hilton-hotellet Yesil Ev med tilhørende restaurant. Det var virkelig en egen liten oase med grøntområder, lekre behagelige møbler og fontene i osmansk stil. Vi fikk en sofasalong og etter hvert skinte solen opp igjen.

Det ble en magisk opplevelse med sol, god mat og en fantastisk pistasj-is, det perfekte stedet å slappe av, og der vi endte opp med å sitte og kose oss i flere timer. Når det er sagt så var det ikke et billig sted. Vi betalte to tusen kroner for oss tre, og det var egentlig en gjenganger på de fleste steder vi spiste og drakk i byen. Vi valgte nok litt mer internasjonale og moderne steder, så hvis man velger mer lokalt og tradisjonelt så finner man nok bedre priser.

Været var litt ustabilt på denne tiden, og langt fra så varmt som vi hadde håpet. Vi blandet mellom å gå med sommerklær og høstklær i forhold til om det var sol eller ikke, og måtte alltid bære på ekstra klær. Stort sett var det fint på dagen, men det var litt kaldt, spesielt når solen forsvant, og kveldene var veldig kalde, jeg hadde ikke med nok klær.

Vi var så glade og fornøyde over hvor varmt og deilig det hadde vært å sitte i Hilton-hagen så da fant vi ut at timingen var god til å ta en cruise på Bosboros-stredet, en aktivitet som jeg tipper alle turister gjør. Vi kjøpte billetter hos en lokal vendor som solgte på gaten til rundt fire hundre kroner for oss tre.

Dessverre ble det overskyet og kaldt på sjøen, så vi fikk ikke helt magien vi håpet på, og to timer ble litt langtekkelig. Utsikten var fortsatt magisk: Sultanahmet og Hagia Sofia som ruvet i bakgrunnen, Dolmabahce-palasset som glitret mot vannet, og de elegante trevillaene som lå tett inntil bredden. Bosporos-broene spente seg over sundet som glitrende bånd, og minnet deg på du befant deg mellom Europa og Asia – samtidig.

Etter cruiset dro vi tilbake på rommet, slappet av noen timer, og fikset oss til kvelden. Vi hadde booket bord på Cecconis, en hyggelig italiensk restaurant med nydelig mat og stemningsfullt opplyst uteområde.

Etterpå tok vi en tur gjennom Istiklal Street, den mest ikoniske gågaten i Istanbul, som strekker seg fra Taksim-plassen ned mot Galata-området i bydelen Beyoglu. Gaten er full av både internasjonale merkevarer og lokale butikker, moderne kaffebarer, restauranter og rooftops. Istiklal Street er alltid full av liv, til og med rundt midnatt da vi ble veldig overrasket over at butikkene fortsatt var åpne.

Fredagen startet for min del med en liten treningsøkt på hotellet, mens Trude og Thea spiste frokost på taket med utsikt over byen. Gymmet hadde åpningstid 12-19, noe som er helt elendig når man er på ferie, men jeg fikk heldigvis mast meg til en morgenøkt og ble fulgt ned i en varm og tung muggkjeller som var beksvart. Her hadde de skvist inn noe utstyr i en gang, ikke veldig imponerende, men jobben ble gjort.

Vi tok deretter metroen til Nisantasi, et av Istanbuls mest eksklusive og elegante nabolag, kjent for shopping, kafekultur og en sofistikert byatmosfære. Det ligger på den europeiske siden, og tiltrekker seg både lokale jetsettere og besøkende som liker luksus og stil. Det var et koselig område å rusle rundt i.

Etter en liten shoppingrunde var vi klar for brunsj på Zoya’s House, som til tross for at vi frøs ganske mye ble et av turens høydepunkter. Denne skjulte perlen ligger i et av Istanbuls eldste bygg, og tilbyr en harmonisk og innbydende stemning.

Menyen var helt utrolig, og det var umulig velge mellom alle de fristende rettene. Jeg endte opp med deilig chiapudding, halloumi-croissant og frisk jordbær-lemonade – alt veldig godt.

I stedet for å ta kabelbanen spaserte vi gjennom parken Macka Demokrasi på vei tilbake til Taksim Square og Istiklal. Parken er en av Istanbuls mest populære og grønne byparker med stier for jogging, gåing og sykling, samt områder med utendørs treningsutstyr, lekeplasser for barn, kunstige dammer og fontener.

Etter noen timers shopping i Istiklal tok vi en drink på 360 Istanbul, et fantastisk sted med sol og 360-graders utsikt over byen, inkludert ikoniske landemerker som Hagia Sophia, Galata-tårnet og Bosporos-stredet.

Drinkmenyen var gigantisk, og vi ble sittende her i flere timer og kose oss i solen. Vi fikk også sett Galata-tårnet og området rundt, som vi planla å utforske mer neste dag.

Vi koste oss sånn at det nesten gjorde vondt å forlate området, men vi hadde booket bord og skulle feire Thea sin 18 års dag, som var hovedgrunnen til hele turen. Derfor måtte vi selvfølgelig tilbake til hotellet og bruke noen timer på å pynte oss.

Feiringen var på Sortie, i Ortakoy, som med sin imponerende beliggenhet og stilige atmosfære har etablert seg som et av byens mest populære steder for både middag og natteliv. Det var en fin restaurant og club ved vannet med utsikt mot broen, og vi fikk god mat og drinker. De kom også med stjerneskudd og sang over høyttaleren i anledning Thea sin bursdag.

Byens trafikkaos gjorde at turen dit tok over en time, men stemningen gjorde det verdt det. Thea ble nok litt skuffet over Istanbuls natteliv, men jeg tror nok det handlet litt mer om selskapet enn stedet. Vi gikk også langs elven til Ruby, der var det litt flere mennesker, men viben var veldig lik Sortie. Vi opplevde faktisk alle stedene vi besøkte som litt “døde”, det var lite folk på de fleste uteplasser, og stedene ble ikke fylt opp, selv i helgene.

Lørdagen startet rolig, vi var litt ugne etter kvelden før så det var deilig med en slow start. Vi skulle besøke moskeene, men køene utenfor klokken elleve var altfor lange, så vi bestemte oss for å komme tilbake senere.

I stedet spaserte vi gjennom gatene og over Galata-broen til Karakoy, som jeg vil kalle hovedsentrum, og det området vi likte best i byen.

Her fant vi det hyggelige Galata-tårnet, som er et populært turistmål med 360-graders utsikt over Istanbul, inkludert Bosporos, Hagia Sophia og Sultanahmet. Tårnet har hatt flere funksjoner gjennom tidene: fyrtårn, fengsel, observasjonstårn og brannvakttårn.

Vi gikk ikke opp i tårnet, men endte på nabokafeen Vihyana Kahvesi Kuledibi som ble et lite høydepunkt i seg selv med en helt magisk Dubai dessert: pistasj-is med stivnet sjokolade, pistasjnøtter og kataifi.

Etter en runde i de koselige gatene rundt tårnet fulgte vi veien ned mot sjøen til Galataport som er en nyutviklet havnefront med butikker, restauranter og det moderne kunstmuseet Istanbul Modern. Her kan du nyte sjøutsikten og utforske kulturscenen. 

Vi hadde booket bord på Loi Bosphorus, et sted med fantastisk meny og vakker utsikt over Bosporos. Dette var virkelig turens beste mat- og drikkeopplevelse. De lekre mocktail slushdrinkene var i en egen liga. Mens vi satt der kjøpte vi billetter til den mest berømte moskeen Hagia Sofia på nett. De var svindyre, rundt fire hundre kroner per person.

Vi tok trikken tilbake til Sultanahmet og kom av rett utenfor Hagia Sofia, som er en av verdens mest ikoniske bygninger, og har vært både katedral, moské og museum gjennom tidene. Moskeen er kjent for sine enorme kupler, massive søyler og detaljerte mosaikker som viser både kristne og islamske motiver. Køen var mye kortere nå så det var nesten bare til å spasere rett inn. Men først måtte vi kjøpe skjerf for å dekke oss til. Som kvinne må knær, albuer og hår tildekkes.

Å gå inn i hallen gir et glimt av bygningens rike historie og arkitektoniske prakt – men til tross for den ikoniske statusen, føltes opplevelsen for oss overraskende begrenset. Vi fikk egentlig sett veldig lite for pengene, og med de store mengdene turister og restriksjoner på hvor man kan bevege seg, ble det ikke den minneverdige opplevelsen vi hadde håpet på. Peterskirken i Vatikanet er en helt annen liga.

Mens Trude og Thea dro tilbake på hotellet for å slappe litt av så gjorde jeg en lyn-sightseeing gjennom Den Blå Moskeen og Basilica Cistern.

For å komme inn i Den Blå Moskeen måtte man ta av seg på beina, men heldigvis var jeg forberedt og hadde med sokker i vesken som jeg kastet etterpå – sykt ekkelt å tråkke barbent på det gufne teppet. Moskeen, offisielt kjent som Sultan Ahmed-moskeen, har seks minareter, over 20 000 blå fliser og enorme kupler som slipper inn fantastisk lys. Lyset i kuppelen i taket var nydelig, men ellers var det egentlig lite å se – mye av skjønnheten ligger sikkert i arkitekturen og detaljene man nesten ikke får tid til å absorbere mellom alle turistene. Til forskjell fra Hagia Sophia var dette gratis, og ærlig talt hadde jeg aldri betalt for Hagia Sophia igjen.

Basilica Cistern var like dyrt som Hagia Sophia, men til forskjell ble det en stor positiv overraskelse og et av mine favorittsteder på turen. Den underjordiske hallen, med over 300 marmorsøyler og dramatiske lyssettinger som speiler seg i vannet, skaper en helt spesiell og nesten magisk stemning.

Mest kjent er de gåtefulle Medusa-hodene som brukes som søylebaser, og som gir stedet et ekstra mystisk preg. Å gå mellom de høye søylene og se vannet glitre i refleksjonene føltes som å trå inn i en helt annen verden – virkelig en annerledes og minnerik opplevelse midt i Istanbul.

Jeg løp gjennom Grand Bazaar på vei tilbake, et av verdens største og eldste markeder med over fire tusen boder som solgte alt mulig – nesten bare ting man egentlig ikke trenger. Folk ropte etter deg hvis du bare turte å se på en vare, og stemningen var konstant hektisk. Likevel er det fascinerende å se den historiske arkitekturen og det levende markedslivet som har eksistert siden tidlig på 1500-tallet. Mellom krydder-bodene, gullsmedene og de fargerike teppene får man virkelig en følelse av Istanbuls gamle handelsånd, selv om opplevelsen kan være litt overveldende for en førstegangsbesøkende.

Etter en dusj og klesskifte tok vi Uber til Spago Istanbul, en eksklusiv takrestaurant og lounge på syvende etasje i det luksuriøse St. Regis-hotellet i Nisantasi.

Jeg fikk helt panikk da jeg så Michelin-stempelet på utsiden og at Wolfgang Puck stod bak menyen, men heldigvis var prisene ikke på nivå med Maemo hjemme. Menyen var lekker, med kreative retter som kombinerer italiensk, kalifornisk og asiatisk-inspirert mat, og mocktailene var nydelige. Takterrassen gir en flott utsikt over Macka Park og Bosporos, og selv om atmosfæren var litt stiv for min smak, var det en elegant og hyggelig avslutning på turen.

Transporten tilbake til flyplassen på søndag var også forhåndsbooket via Booking til fire hundre kroner, og fungerte perfekt med en sjåfør som opplevdes mye tryggere i trafikken enn han som kjørte oss motsatt retning. Flyplassen var stor og oversiktlig med mange butikker og mat-muligheter. Litt stress på grunn av forsinkelser, men alt i alt en smidig avslutning på en fantastisk tur.

Istanbul er en gigantisk by så dessverre var det en del ting vi ikke fikk tid til å gjøre. Det hadde ikke gjort noe med en dag eller to til her. Topkapi Palace, Bebek og Arnavutkoy gjenstår sammen med tyrkisk frokost og besøk på hammam, i tillegg til en del restauranter og kafeer som fortsatt står på listen.

Vi opplevde Istanbul som en trygg by, og følte oss aldri utrygge – verken på dagtid i de travle gatene eller når vi tok taxi hjem om kvelden. Når det er sagt, må man være forberedt på litt mer oppmerksomhet enn i andre europeiske storbyer. Som kvinner merket vi at folk kunne stirre litt ekstra (spesielt på Thea), men det føltes mer nysgjerrig enn truende. I basarene og de mest turisttunge områdene er selgerne også ganske pågående, og det kan bli slitsomt når man bare vil kikke i fred. Men med et høflig “nei takk” eller å gå videre uten å stoppe, er var det aldri noe problem.

Alt i alt var Istanbul en uforglemmelig opplevelse – en by der historie, kultur og moderne livsstil smelter sammen på en måte som få andre steder kan. Tre hele dager ga oss et godt innblikk i byens mangfold, fra fargerike Balat og kaotiske Grand Bazaar, til ikoniske landemerker som Hagia Sophia, Blue Mosque og Basilica Cistern. Vi nøt rooftop-lunsjer, solnedgangsdrinker, luksuriøse takrestauranter og skjulte perler som Zoya’s House og Loi Bosphorus, og ble stadig overrasket over kombinasjonen av kaotisk energi og vakre omgivelser.

Selv om været var litt ustabilt og noen turistfeller skuffet, veide alle de gode opplevelsene opp, og selskapet var jo helt supert 🙂 Istanbul er en by man må utforske med åpne øyne og tålmodighet, og selv etter tre dager hadde vi fortsatt en lang liste over steder vi gjerne ville besøkt. Til tross for at jeg likte meg godt er jeg usikker på om jeg vil prioritere å dra tilbake. Det så mange andre steder igjen å utforske i verden.

Dette er faktisk første gang jeg har gjort – tatt med meg PC-en, booket en restplass, og bare dratt. Jeg trengte det. Etter måneder med intens jobbing og en påskeferie som var mer sosialt maraton enn avslapning, ble jeg syk, og kroppen sa nesten stopp. Jeg følte meg tung, sliten, trøtt og tom. Det eneste som kunne hjelpe var sol i ansiktet og å komme seg litt bort fra rutiner.

Flybilletten kostet meg bare en tusenlapp. Sesongen hadde så vidt begynt på Mallorca, og hotellprisene var overraskende lave i starten av mai – så jeg unnet meg litt luksus. Et hotell med co-working-område og sunn frokost inkludert som virket perfekt for å kombinere jobb og hvile.

Da jeg besøkte Mallorca i 2022, ble jeg egentlig ganske skuffet. Alcudia føltes som en turistmaskin med gjørmete strand, og Sóller var så overbefolket at jeg ikke engang fikk sitteplass på verken restauranter eller den ikoniske trikken. Men én ting satt igjen: jeg likte Palma, og jeg elsket Calvia. Derfor visste jeg at det var der jeg måtte bo denne gangen.

Her er strendene nydelige, vannet krystallklart, kaféene moderne og fulle av digge vegetarretter. Det er butikker og liv, ikke bare turistsjapper, men steder jeg faktisk liker å handle. Denne gangen bodde jeg perfekt til, midt mellom Calvia Beach og Son Matias, på Cooks Club.

Hotellet hadde sine fordeler og ulemper. Rommet var fint og jeg fikk til og med havutsikt uten å betale for det. Dusjen var fantastisk, sengen god, putene myke og wifi stabilt. Men pappveggene gjorde at jeg sov med ørepropper den første helgen så jeg tipper det kan bli litt slitsomt i høysesong.

Balkongen var sliten og bassenget langt mindre glamorøst enn på bildene, med flekkete solsenger og null servering. Vegetarmenyen jeg hadde gledet meg til, var fjernet og erstattet med tunge kjøttretter, så jeg spiste bare én lunsj der. Det var også noen irriterende småting som at jeg måtte betale ti euro i kontanter som depositum for et basseng-håndkle (og det kostet seks euro i gebyr å ta ut disse pengene), og at solsengene var stengt med bånd før klokken ti, slik at jeg ikke kunne nyte morgensolen ute før jobb.

Likevel var standarden høyere enn hoteller jeg vanligvis har mulighet til å bo på, og jeg slappet skikkelig av på dette hotellet. Frokosten var så god at jeg faktisk spiste den hver dag, til tross for at jeg vanligvis aldri benytter meg av hotellfrokost. Havregrøt, yoghurt, frukt, omelett og avokado-toast gjorde at jeg gledet meg til morgenen.

Hverdagen fikk jeg til å fungere overraskende bra. Hotellets lille treningsrom hadde havutsikt, og kabelstativet reddet styrkeøktene mine.

Jeg fikk også gjennomført to løpeturer tidlig om morgenen langs kysten fra hotellet til Nikki Beach og videre gjennom Son Matias og Palmanova – seks kilometer i fantastisk landskap. Formen var på bunn etter halvannet år uten løping, men det føltes lettere å starte her enn hjemme i Norge.

Lunsjene derimot ble best utenfor hotellrestauranten. Jeg spiste noen dager fra kjøleskapet på rommet, men to dager dro jeg ned på strandpromenaden og koste meg med en litt lengre lunsj i solen. Calvia House ble favoritten, en nydelig liten restaurant på Son Mathias-stranden med bord i solen, og deilige salater og juicer på menyen.

Etter at jeg hadde logget av for dagen testet jeg også flere andre steder for middag.

Madame Cabra som ligger i La Vila-shoppingkomplekset på oppsiden av byen hadde fantastisk god og billig pizza. Her var det også mye annet spennende på menyen, inkludert brunsj som jeg ikke fikk testet. Jeg spiste også kaktus-taco på Mextial, spennende konsept men den ble ødelagt av for mye løk for min del.

Utenom Il Tano som var et litt kjipt sted å sitte (selv om pastaen var helt OK), så likte jeg veldig godt The Olive Tree. Koselig sted på stranden, og jeg fikk en nydelig blomkålrett til middag.

Jeg må også nevne Plaza Emporiyum, som ikke er noe spesielt fint sted, men mer en stor square med ulike food stalls der folk møtes for å drikke eller se fotball. Der fikk jeg den beste pistasj-isen jeg noen gang har smakt, hjemmelaget i ordentlig gusjen grønnfarge med ekte pistasj, yum!

Det var før sesongen så Calvia Beach var stengt og de holdt på med forberedelser til åpning. Det gjorde ingenting siden jeg jobbet på dagtid og ikke kunne gå på stranden (det var også for kaldt), men om jeg hadde hatt ferie så hadde jeg blitt litt skuffet. Zhero Boat House som jeg koste meg max på her i 2022 var helt jevnet med jorden, og det var flere andre kafeer og restauranter som også holdt på med oppussing.

Son Mathias og Palmanova-strendene var åpne, og det var noen folk som våget seg på stranden, til tross for at været i denne perioden ikke var så veldig imponerende.

Men det var sol hver dag, og det betydde mye. Jeg hadde kun en fridag, en søndag, og da var det nydelig med 22-23 grader og vindstille på bassenget. Etter to dager ble det et stort temperaturdropp og en del overskyet med temperaturer rundt 17-18 grader resten av uken. Kveldene var kalde med rundt 12 grader så det ble bukse og jakke.

Dagene var allikevel stort sett fine og solrike og det gikk an å sitte ute og jobbe noen timer.

Det var også et stort co-working område med nydelig sjøutsikt som jeg benyttet meg litt av. Der var det fredelig og stille. Teams-møtene tok jeg på rommet, som hadde et praktisk skrivebord og stol.

Magaluf, som ligger rett ved Son Matias, overrasket meg også. Party-gaten hadde mye liv allerede i mai og virket bedre enn Ayia Napa, med en miks av engelske turister og fransk og tysk publikum på de mer sofistikerte stedene. Ikke noe for meg, og enkelt å unngå om man ønsker det. Nikki Beach syntes jeg ikke var verdt hypen – altfor party og altfor dyrt, og ulikt fra andre Nikki Beach jeg har vært på.

Jeg fikk også shoppet. I butikken Dakota fant jeg endelig shortser, jeans, bluser og bodyer i stilen jeg liker, noe jeg nesten aldri finner hjemme.

Jeg var for det meste på hotellet og holdt meg i nærområdet på kveldene, men tre ettermiddager dro jeg på noen små utflykter. Det ble båthavnen i Puerto Portals og Illetes, Santa Ponsa og Port d’Antratx og siste kveld i hovedstaden Palma.

Fra hotellet til den kjente båthavnen Puerto Portals var det rett over fem kilometer. Det var en ganske kjedelig vei langs hovedveien, men det var fint fortau å gå på.

Puerto Portals er Mallorcas mest eksklusive marina og et sted som minner litt om Puerto Banús i Marbella – bare i en litt mindre og mer intim skala.

Her ligger luksusyachter side om side, og promenaden er fylt med designbutikker, elegante restauranter og chic barer.

Her ligger også den berømte kafeen Capuccino, som finnes flere steder i verden.

I nærheten av marinaen, men samtidig skjermet nok til at du får følelsen av å være i en egen liten oase, fant jeg en lekker beach club som het UM Beach House. Stilen var bohemsk og naturlig, med solsenger i treverk, beige og grønne tekstiler, grønne planter og små detaljer som gjorde at alt føles harmonisk og gjennomført.

Her var det også bord helt i vannkanten som så helt magisk ut for en lunsj eller middag.

Derfra fortsatte jeg videre langs hovedveien i fem kilometer til, til jeg kom til Illetes, som skulle være en liten perle på sørvestkysten av Mallorca. Her ligger små strender og lune bukter med krystallklart vann i turkise nyanser, omgitt av pinjetrær og hvite klipper. Det føles mer intimt og eksklusivt enn de store turiststrendene, men ble dessverre altfor lite til at jeg kunne bodd her. Jeg tror det må være veldig øde her på kveldene, og dårlig utvalg i restauranter og butikker utenom det som er tilknyttet de fine hotellene.

Hovedattraksjonen her var Puro Beach, som skal være en av de mest elegante strandklubbene på Mallorca, og gir hele området en internasjonal og sofistikert stemning. Klubben ligger dramatisk plassert på en liten klippe med utsikt over havet, og det er mange trapper ned til selve klubben. Stilen er ren og moderne med hvite solsenger, parasoller og loungemøbler som står i kontrast til det dypblå Middelhavet. Jeg var ganske sliten når jeg kom hit, så denne smoothien smakte helt himmelsk, og jeg utnyttet den siste soltimen ved vannet her. Stive priser, men absolutt verdt det!

Stoppet på Puro ga motivasjon til å fortsette litt til, men jeg var sliten da jeg ankom Puerto Pi-shoppingsenteret fem kilometer senere.

På veien dit passerte jeg Cala Major, som dessverre ble en stor skuffelse for meg. Stranden var tettpakket, og langs promenaden lå det en rekke restauranter som virket hastig oppsatt for å fange turister – plastmøbler, voksduker og en litt jalla-følelse som gjorde hele området lite innbydende. Cala Major føltes rett og slett som et sted der alt var gjort raskt for å tjene penger på sommergjester, uten sjel eller karakter. Puerto Pi-senteret forlot jeg også ganske raskt, der var det bare kjedebutikker.

Jeg brukte en solrik ettermiddag på å ta buss til Santa Ponsa og Port d’Andratx. Santa Ponsa var en gedigen skuffelse, helt dødt med stengte restauranter og butikker, der det eneste fine var stranden. De eneste to restaurantene som virket bra var stengt og når jeg spurte i området så svarte de: because we have no people (som i turister), noe som ikke så helt sant ut, men etter erfaring fra Ayia Napa så er det sånn de sier HVERT år (“alt var bedre før”). Jeg forlot Santa Ponsa allerede etter litt over en time.

 Port d’Andratx var koseligere, en liten havn med mye hyggelige restauranter enn de jeg fant i Santa Ponsa, men heller ikke verdt turen. Jeg endte med å ta taxi hjem, og lærte at taxi er både billigere og mer praktisk enn Uber – og definitivt bedre enn å kaste bort en solrik ettermiddag på buss.

Palma derimot er helt annerledes og virkelig verdt turen. Det går buss hver halvtime fra Magaluf og den tar 45 minutter til sentrum. Litt slitsomt med mange stopp på veien, men det går greit og koster typ to euro. Jeg gikk av på Plaza Major, som er det perfekte stedet å starte. Da kommer du rett inn i kjernen til gamlebyen og her finner du mange gode kafeer og restauranter.

I tillegg ligger det meste av shopping her: flere kjedebutikker, men også mange andre frittstående. Jeg spaserte inn i gamlebyen og fant Cappuccino Café med sin nydelige bakgård. Denne er mye finere enn den i Puerto Portals selv om den ligger ved vannet.

Videre fant jeg Fika Farina og fikk servert en av de beste kanelbollene jeg har smakt. Palma satser stort på kanelboller, og det er flere ulike bakerier med dette. Kanskje et tegn på mange skandinaver i byen?

Videre gikk jeg nedover Jaime og Passeig des Born for å kikke litt i butikkene der, og endte ved havnen, katedralen og til slutt i Santa Catalina og La Fabrica, områdene med de beste kaféene og restaurantene.

Ved katedralen kan du krysse gaten og komme over til havnesiden. Da finner du det beste stedet i byen der du kan se solnedgangen; fra restauranten Mar de Nudos og skybaren Sky Nudos.

Denne turen ble akkurat det jeg trengte. Jeg fikk ro, sol i trynet når den tittet frem, trening, god mat og utsikt.

Og kanskje viktigst: en påminnelse om at det faktisk går an å bare dra. Å åpne laptop-en et annet sted kan være nok til å føle seg litt lettere igjen.

Julen i Paris er en magisk og stemningsfull tid, der byen virkelig lever opp til kallenavnet sitt – Lysets by. Jeg hadde faktisk aldri vært i Paris i julen før, kun vår, sommer og høst. Jeg hadde ikke trodd noe kunne overgå London, men jeg synes faktisk Paris var enda bedre i julen!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi tok morgenfly med Norwegian fredag sjette desember og landet på Charles de Gaulle noen timer senere. Derfra var det enkelt med Uber til hotellet som lå i nærheten av Opera Garnier i niende arondissement: Hotel Peyris Opera. Her betalte vi 2500 kroner per natt for hotellet som skulle være fire stjerner. Jeg gir det tre. Rommet var trangt med litt for smal dobbeltseng for to. Det var toalett på den ene siden av sengen og resten av badet på den andre, merkelig opplegg.

Som vanlig på alle europeiske hotell om vinteren var det iskalde fliser på badet, men heldigvis tøfler inkludert, og en AC i taket som kunne varme opp rommet. Den var gull verdt. I tillegg var det helt enkel frokost, og et lite treningsrom i kjelleren som funket for de dagene.

Været var første dagen helt nydelig med femten grader og sol, en helt annen verden enn Oslo, så vi kastet fra oss bagasjen og dro ut for å nyte byen. Første stopp var Place Vendome som var cirka femten minutters gange fra hotellet. Place Vendôme er en av Paris sine mest ikoniske og elegante plasser, kjent for sin symmetriske arkitektur og et globalt sentrum for luksus og mote. Den ligger i første arrondissement, mellom Jardin des Tuileries og La Madeleine, og markerer starten på Rue de la Paix der du finner det berømte Hotel Ritz. I julen vil jeg si det er et must å besøke, stedet har de vakreste juletrærne i byen.

I enden av denne gaten, med adresse Rue de Rivoli, ligger Angelina Paris; en legendarisk te- og hot chocolate-salong og konditori i ærverdig stil, og en institusjon i Paris.

Her fikk vi en helt fantastisk smakfull og kreativ avokadotoast som jeg virkelig kan anbefale!

Vi fikk også den beste varme sjokoladen jeg noen gang har smakt, og lekre kaker, noe av det beste med Frankrike. Dette stedet anbefales på det varmeste, vi koste oss max her.

Etter Angelina dro vi til Louvre, men køen inn var ekstrem så vi nøt heller synet av den opplyste pyramiden fra utsiden.

I dette området ligger også Café Saint Honoré, et koselig og sjarmerende brasserie med inne- og uteservering. En morsom detalj er at stedet er dekorert med kosebamser – både inne og ute – noe som gir det en leken og fotovennlig touch.

Deretter dro vi til det som vi synes var byens beste julemarked i Tuilleries Garden: La Magie de Noël aux Tuileries. Bak tivoliet lå en sto skøytebane og nærmere hundre pittoreske treboder med håndverksprodukter – smykker, keramikk, tekstiler og franske suvenirer. 

Her kom julestemningen i tråd med julepynt, julelys og julemusikk. Det var også veldig mange ulike matboder som serverte tartiflette (gratinert potetform med ost, løk og skinke), raclette (smeltet ost som skrapes over sandwicher) og fondue i brødskål (smeltet ost i en hul loff). Det fantes selvfølgelig også søte saker som crepes og makroner.

Vi bestemte oss for å gå Place Vendome tilbake, og etter mørkets frembrudd var det virkelig ekstraordinært.

Hotellene og designerbutikkene var også enda vakrere på kveldstid 🙂

Tilbake på hotellet pyntet vi oss litt før vi tok Uber til Pink Mamma der vi hadde booket bord. Dette skulle være en av de hippeste restaurantene i Paris om dagen, men de hadde logistikkproblemer. Vi måtte stå ute på gaten i over tretti minutter, til tross for at vi hadde booket bord. Så varmt var det ikke, og vi var ikke de eneste frustrerte i køen.

Når vi endelig kom inn så er det virkelig et kult sted over mange etasjer, der hver etasje har sin egen lille restaurant med bord og åpent kjøkken. God stemning og stappfullt, men vi hadde litt rot med servitørene og ble heller ikke blown away over maten som var ganske basic italiensk. Mamma fikk sølt en hel vannflaske over seg så denne kvelden kunne vært bedre.

Pink Mamma lå rett i nærheten av Moulin Rouge, og det var bare noen kilometer fra hotellet vårt så vi bestemte oss for å spasere tilbake. Jeg elsker Paris, det er så magisk å bare gå gjennom gatene på oppdagelsesferd og se hva som dukker opp. Julelysene gjorde gåturen enda bedre.

Neste morgen var været fortsatt ganske bra, og vi dro til Saint German-området. Der hadde vi store planer om å spise frokost på Cafe de la Flore, en av Paris sine mest ikoniske og historiske kafeer. Dessverre var køen i gaten såpass lang at det var bare til å glemme, så vi satte oss på Les Deux Magots ved siden av. Det ble ingen suksess: frokosten var ferdig for en time siden så eneste alternativ var et gigantisk brunsjbrett til femti euro per person.

Det ble derfor vaffel på gaten og kaffe i hånden fra julemarkedet i Saint German i stedet. Markedet var veldig lite, og ikke noe å oppsøke dersom man ikke tilfeldigvis er i området. Vi gikk videre ned til Notre Dame der det denne helgen skulle være åpningsseremoni etter den store brannen for flere år siden. Der var det store avsperringer, og fullstendig kaos, så vi droppet stedet vi hadde tenkt å spise brunsj på der og tok heller banen til Montmartre.

Jeg blir alltid like imponert over synet av Sacre Coeur, kanskje den mest ikoniske og spektakulære basilikaen i Paris? Den ligger på toppen av Montmartre, byens høyeste punkt.

Her spiste vi lunsj på Kozy, en populær kafe- og brunsjkjede med flere lokasjoner i Paris, kjent for sin koselige atmosfære, moderne interiør og smakfulle meny. Vi måtte også stå en halvtime i kø ute for å få bord her, men det tror jeg dessverre bare man må regne med i en by som Paris. Dette stedet er ganske billig, og etter en god avokadotoast besøkte vi det hyggelige lille julemarkedet i Montmartre.

Der ble det ganske surt og kaldt og vi tok banen til Place de la Concorde; Paris sitt mest kjente og største offentlige torg, som ligger i åttende arrondissement, mellom Champs-Élysées og Jardin des Tuileries. Her jobbet de med å åpne et stort julemarked for de to siste helgene i desember, synd at vi ikke fikk med oss det.

Champs Elysees er en av verdens mest kjente og ikoniske avenyer, som går fra Place de la Concorde i til Triumfbuen. I julen blir Champs-Élysées ekstra magisk og livlig, pyntet opp med millioner av lys, og hele avenyen skinner i julelys. Dette var en helt fantastisk opplevelse, å stå i den ene enden og bare beundre en endeløs rekke med lys oppover. Bildene gir det absolutt ikke rettferdighet.

På Champs Elysees ligger også det eldste og første La Duree-konditoriet, en favoritt i Paris. Her finner du magiske kaker og makroner, og i andre etasjer får du også kjøpt lunsj og afternoon tea.

Vi kikket og shoppet, og beundret lysene så lenge vi kunne, helt til regnet satte inn og det ble skikkelig kaldt og surt. Da ble det metro tilbake til hotellet og en pause med dusj og klesbytte før middag.

Turens beste opplevelse kom denne kvelden, på Gigis, en trendy, chic restaurant og bar som har fått mye oppmerksomhet for sin stilige atmosfære og lekre mat, og ikke minst takterassen med utsikt til det glitrende Eiffeltårnet. Interiøret er inspirert av italiensk 1950-talls glamour, med varme jordtoner, marmor, fløyel og grønne planter.

Det var noe merkelig med bestillingen, så jeg ante ikke om vi hadde fått bord. Når jeg fant ut dette og prøvde å bestille på nytt så var det fullbooket, og det stod også i appen at jeg ikke hadde noen reservasjoner. Jeg var derfor klar til å forhandle, og hadde mange argumenter klare. Heldigvis hadde de navnet vårt, og det var ingen problem, vi fikk bord med en gang på en kjempefin plassering i lokalet.

Alt var bra på Gigi’s: temperaturen i lokalet var behagelig, stolene var myke og komfortable, mat og drikke var nydelig, og servicen var upåklagelig. Det eneste som var litt stivt var prisene, men det må man forvente på et sånt sted, kvalitet koster.

Et stykke ut i maten kom det to sangere rundt i lokalet, diskret og koselig. De snek seg rundt bordene, men det var ikke kleint eller innpåslitent, og de var skikkelig flinke.

Høydepunktet på restauranten var kanskje takterassen med utsikten på det glitrende Eiffeltårnet. De fem første minuttene av hver hele time etter at det har blitt mørkt skinner tårnet skikkelig, og dette er noe du MÅ få med deg, så vakkert! Jeg tror det må være den mest instavennlige utsikten i Paris. Til tross for at regnet plasket ned så stod vi og nøt øyeblikket i de fem minuttene det varte.

Vi hadde en magisk kveld på Gigi’s med den lekreste utsikten på det glitrende Eiffeltårnet. Det eneste minuset var at vi bare fikk ha bordet i to og en halv time. Vi skulle gjerne sittet der i flere timer og kjøpt oss et par drinker til.

På vei tilbake til hotellet bestemte vi oss for å gå gjennom Avenue Montagne, til tross for dårlig vær. Denne gaten er den mest eksklusive og elegante shoppinggaten i Paris, kjent som et episenter for luksusmote og haute couture. Spesielt i julen med alle de dekorerte trærne og opplyste vinduene er denne gaten ganske magisk å spasere gjennom.

Siste dagen fikk vi dessverre dårlig vær, og det ødela litt: surt og kaldt med regn. Vi gjorde derfor ikke ting helt etter planen, men spaserte gjennom noen koselige passasjer på vei mot Operaen. På veien fant mamma en enorm julebutikk og fikk kjøpt med seg noe artig julepynt hjem.

Operaen som vi hadde lyst å besøke var dessverre stengt denne dagen :/ Det var det ikke opplyst om på Google eller nettsiden, kun med plakater utenfor bygget, så det var vanskelig å forutse.

Vi dro derfor innom Galeries Lafayettes og så på juletreet der. Dessverre er det altfor kaotisk her i julen, og det endte opp med å bli mer stress enn kos. Takterassen der du kan få ganske fin utsikt over Paris var også stengt på grunn av været så det ble ikke helt vellykket.

Vi besøkte også konditordelen på den andre siden av gaten, men siden vi snart skulle spise lunsj så droppet vi å kjøpe noe. Utvalget var enormt, og veldig fristende.

Vi hadde nemlig booket bord på kafeen til Grand Hotel, Cafe de la Paix, en av byens mest ikoniske og historiske kaféer, rett ved operaen i niende arrondissement. Denne kafeen åpnet allerede i 1862, og har vært et samlingspunkt for kunstnere, politikere, forfattere og stilbevisste parisiere. Kanskje litt som Theatercafeen i Oslo?

Interiøret er storslått og klassisk Haussmann-stil, med lysekroner, gullforgylte detaljer, søyler og store speil – en følelse av å sitte midt i den parisiske storhetstiden.

Her møtte vi min kjære venninne Clotilde og hennes to gutter. Veldig koselig å se henne, og treffe Romeo og Gabriel, supersøte gutter. Vi hadde bestilt den enorme lunsjbuffeten som kostet 120 euro per person, og var veldig spente på den.

Buffetbordene bugnet av alt fra hummer, østers og sushi til foie gras, franske pølser og et helt fjell av sterke oster – alt svært forseggjort og imponerende presentert. Det var champagne i glasset og ferskpresset juice til, men selv om utvalget var enormt, ble det litt for mye “typisk fransk” for min smak – spesielt med alle de kraftige ostene og kjøttrettene jeg ikke er så glad i. Det ble rett og slett mer fascinerende enn velsmakende.

Dessertbordet var helt insane – som et lite konditorieventyr midt i spisesalen. Det var alt fra elegante franske terter og sjokoladekaker til makroner, petit fours og fristelser jeg ikke engang visste navnet på. Problemet? Man klarte ikke å velge. Vi ble grådige, plukket med oss altfor mye – og endte opp med å overspise deluxe.

Jeg ble skikkelig kvalm resten av dagen, og klarte ikke å spise flere måltider. Kvalmen stod i halsen til langt utpå kvelden og ødelag middagsopplevelsen vi egentlig skulle hatt. En klassisk “øyne større enn magen”-opplevelse, men i luksusutgave.

Jeg har egentlig aldri vært noe glad i buffet. Jeg sliter med å sette sammen tallerkenen så det føles som en gjennomtenkt rett – det blir fort bare litt av alt, og så mister maten både balanse og smak. I tillegg har jeg en tendens til å overspise, fordi det hele tiden er noe nytt å smake på. Jeg foretrekker mye heller å få servert én eller to retter som er nøye satt sammen og virkelig smaker godt sammen. Det gir en helt annen matopplevelse – mer nytelse og mindre matkoma. Så det er læring til en annen gang!

Da vi var ferdig med lunsjen var været enda verre, og vi orket ikke være ute. Derfor dro vi til shoppingsenteret Westfield Forum des Halles. Det skuffet dessverre som shoppingdestinasjon og føltes med sine kjedebutikker mer som en vanlig, upersonlig kjøpesenteropplevelse enn noe unikt for Paris. Fordelen var at det lå på Châtelet‑Les Halles‑stasjonen som kunne ta oss rett til et nytt julemarked.

Julemarkedet på Paris La Défense er uten tvil det største i Île-de-France og har mellom 250–350 treboder. Når det er sagt så har veldig mange av disse det samme innholdet: tekstiler og keramikk, juledekorasjoner og designgaver. 

På matfronten finner man både franske vinterklassikere som raclette, tartiflette og flammekueche og internasjonale smaker fra hele verden. Dessverre så orket vi ikke å smake på noe som helst etter lunsjen på Cafe de la Paix så dette markedet kunne vi ha droppet. Det opplevdes også som litt upersonlig og kommersielt, og vi likte oss best på Tuileries.

Det ble mye styr å komme seg tilbake til byen da området er såpass stort og innestengt at Uberen fant ikke frem, og vi fant ikke Uberen. Det ordnet seg til slutt, men vi angret på at vi ikke heller besøkte julemarkedet ved Eiffeltårnet.

Julen i Paris er virkelig en magisk opplevelse, hvor byens lys, pynt og julemarkeder skaper en helt unik og stemningsfull atmosfære. Fra glitrende juletrær på Place Vendôme til de varme kakaoene på legendariske Angelina, og den imponerende julebelysningen på Champs-Élysées – alt føles som tatt rett ut av en eventyrbok.

Til tross for små utfordringer som kø og regnvær, gjør de vakre omgivelsene, de koselige kafeene og ikke minst den ikoniske utsikten mot Eiffeltårnet julen i Paris til noe helt spesielt. Dette er en by som virkelig lever opp til kallenavnet «Lysets by» – og en jul man sent vil glemme.

Noen steder besøker man én gang. Andre steder kommer man tilbake til – og elsker enda mer. For meg er Mykonos nettopp det. Jeg har vært der før og elsket det, men denne gangen, til tross for at jeg utforsket nye øyer, ble det igjen Mykonos som tok førsteplassen. Det er noe helt eget med stemningen her. Smale smug fulle av liv, beach clubs som balanserer luksus og laidback på den mest perfekte måten, og den evige solen som setter gullkant på hvert eneste øyeblikk. Alt føltes kjent, men samtidig nytt, noe som plasserer Mykonos på topp tre over min favoritt destinasjoner verden over.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det var derfor ekstra stas å ta med mamma hit. Vi ankom Mykonos med båt fra Ios via Naxos. Reisen var komfortabel på en hydrofoilbåt, som hadde greie seter, selv om klimaanlegget gjorde det litt kaldt. Det var artig å se Naxos igjen etter fem år, jeg kjente det godt igjen fra båten.

Ankomsten til havnen på Mykonos var preget av mye vind, og bølgene slo inn over kaien når vi gikk i land. Det var like mye kaos som jeg husket, og vi stilte oss i en lang taxikø. Infrastrukturen på øyen kunne virkelig vært bedre, men den er liten med altfor mange mennesker så det er ikke så rart. Etter trettifem minutters venting fikk vi en taxi som vi delte med to jenter. Det kostet oss tjue euro hver, og vi kom direkte til hotellet vårt oppe i høyden over hovedstaden Chora.

Domna Hotel hadde to stjerner, men levde dessverre ikke opp til forventningene. Don’t get me wrong, standarden var ganske bra for to stjerner, men rommet vårt var dårlig plassert på bakkeplan, og føltes mørkt og innestengt. Det var litt skuffende etter de perfektene beliggenhetene av hotellene vi hadde hatt på Ios og Paros.

Dagen vi ankom var det overskyet så vi droppet soling og dro heller ned i sentrum for å utforske Mykonos. Det var en ganske bratt og dårlig vei ned dit, og vi brukte nærmere tjue minutter på de vel to hundre høydemetrene. Vi så raskt forskjellen på denne øyen og de andre vi hadde besøkt. Mykonos er mer livlig, med flere gater, butikker og restauranter, bedre utvalg og høy kvalitet.

Et av høydepunktene var en fantastisk brunch på Lalala, et koselig sted i hvitkalket mur med nydelig atmosfære, helt i Mykonos ånd.

Vi prøvde litt greske småretter, og i tillegg fikk jeg en toast med peanøttsmør, valnøtter, fersken og honning som virkelig var en vinner. Mamma valgte pannekake, som også var suksess. Koselig sted som anbefales for en hyggelig brunsj.

Etter maten tok vi oss en tur til Little Venice for å få med oss den spektakulære solnedgangen. Det er virkelig noe magisk med den utsikten. Little Venice ligger rett ved vannkanten, på vestsiden av Mykonos by, med hus som bokstavelig talt henger over havet. Mange av bygningene har fargerike balkonger som stikker ut over bølgene, og det hele ser nesten malerisk ut – som et postkort i bevegelse, særlig ved solnedgang.

Området er kjent for sine sjarmerende kaféer, eksklusive barer og romantiske restauranter som ligger tett i tett langs sjøen. Det er et perfekt sted for en drink i solnedgangen – faktisk er det kanskje det mest populære stedet på øyen for nettopp det. Stemningen er elegant, kosmopolitisk og livlig, men likevel avslappet.

Ikke langt fra Little Venice ligger også Kastro, en av øyens mest ikoniske og romantiske barer – liten, pittoresk og utrolig fotogen, tett på sjøen, med inngang gjennom en smal, hvitkalket steinpassasje.

Vi brukte flere timer på å kikke i alle de koselige gatene. Butikkene har utrolig mye unikt og vakkert, men prisene er dessverre stive, og det var ganske trist å ikke ha mulighet til å kjøpe noe av det man hadde lyst på. Spesielt siden man ikke finner lignende andre steder heller. Det handler jo om prioritering, og siden valget falt på å nyte fantastiske beach clubs (noe jeg ikke angrer på) så ble standard på overnatting og shopping nedprioritert. Inne i byen er det forresten også en koselig utekino som viser ulike filmer hver dag, og som også serverer middag under filmen 🙂

Brunsjen fra Lalala holdt oss mette lenge, så i stedet for middag, ble det en tur til Trio Bambini for dessert. Her fikk vi en fantastisk vaffel med kremet is. I Hellas er de virkelig flinke på vafler, det eneste landet jeg vet om som klarer dette utenom Portugal!

Turen opp igjen til hotellet vårt i høyden føltes kjip, langt og bratt, og det var mørkt og øde. Det går ingen buss opp dit og det er dyrt med taxi, så det ble litt slitsomt med fire turer opp og ned her per dag. Det var også et godt stykke til nærmeste supermarked, men vi fant heldigvis en liten kiosk der vi fikk kjøpt vann, det viktigste å ha på rommet.

Neste dag var det treningsfri, og det var utrolig deilig med en rolig morgen. Vi gikk den humpete veien ned til Chora og kjøpte bussbilletter for å komme oss til Paraga Beach. Paraga Beach er en av øyens mest populære og allsidige strender, kjent for sin kombinasjon av naturlig skjønnhet, livlig atmosfære og eksklusive strandklubber.

Stranden ligger omtrent seks kilometer sør for Chora og er lett tilgjengelig med buss en gang i timen til to euro per person per vei fra Fabrika-terminalen, med en reisetid på cirka femten minutter. Bussen var stappfull, og veiene var smale og svingete. Mange måtte stå i bussen, og det var flere klager. Infrastrukturen på Mykonos er ikke god, det er altfor mange turister i forhold til størrelse. Man kan også ta vanntaxi fra Platis Gialos eller kjøre selv.

På Paraga ligger beach clubbene Scorpios, Santanna, Pinky og Kahlua. Jeg tok en runde og kikket på alle, og selv om Scorpios kanskje er den mest kjente, er jeg absolutt mest fornøyd med stedet vi valgte. Scorpios var litt mer landlig, og stranden var ikke like fin, med mer grums og mer bølger. Kahlua opplevdes mer som en strand enn beach club, og Pinky på andre siden var liten med store bølger.

Vi hadde bestilt solsenger på Santana Beach Club, et fantastisk sted som overgikk forventningene, med et nydelig bassengområde og krystallklart badevann.

Vi betalte tretti euro per solseng på en av de bakerste radene på stranden. Det ble dyrere jo lengre frem du kom, og enda dyrere inne på bassengområdet.

Men det var virkelig et helt fantastisk bassengområde, støpt som en strand med samme farge som havet, og grunt i starten. I tillegg var det egne øyer med solsenger i bassenget, og så klart servering på sengene.

Her inne lå også restauranten og barene, der restaurantmenyen hadde større utvalg enn strandmenyen.

Allikevel så liker mamma og jeg oss alltid best ved sjøen. Det er noe eget med bølgeskvulp og den herlige brisen og lukten fra saltvannet.

Stranden var helt nydelig med gyllen sand og krystallklart vann. Det var også helt vindstille og ingen bølger, og en helt magisk temperatur i vannet, selv for en som nesten må ha tretti grader for å bevege seg uti.

Det eneste minuset på stranden, og som ofte er et problem på beach clubber, er at man ofte blir liggende i skyggen etter en stund. Det er parasoller over alt, og man ligger ofte ganske tett. Vi lå uten sol de siste timene og det ble nesten litt kaldt. September på Mykonos er ikke som september på Kypros. Temperaturen ligger rundt 25-27 grader med dropp på kvelden. Disse øyene har også mer vind, noe som gjør at det oppleves som litt kjøligere enn det faktisk er.

Det var også servering på solsengene på strandområdet. Vi liker best å spise på sengene, i stedet for å gå opp i restauranten. Maten vi bestilte var faktisk ganske dritt, en avokadotoast der brødet var som et bløtt norsk pølsebrød. Lite fyll, og ekstremt dårlig til tjuefire euro. For de som lurer på prisene så betalte vi ni euro for en vannflaske. Vi fikk et greit fruktfat, men opplevde det som lite for tretti euro. Sånne steder er ganske dyre på mat, og man kan ikke ha med seg noe. I tillegg legges det alltid på minimum femten prosent tips, noe som er greit for maten, men det legges også på solsengene (sånn var det også i Marbella), noe jeg opplever som ganske sleipt.

Jeg vil uansett si at opplevelsen på SantAnna var magisk, og absolutt verdt det. Jeg kommer til å dra tilbake neste gang jeg er på Mykonos 🙂 Vi tok nest siste buss tilbake til byen og koste oss med vaffel med is på Trio Bambini i havnen. Der har de veldig god dessert og is, anbefales. Denne dagen var det også et temperaturdropp som gjorde at de siste dagene på turen ble litt kaldere. Med litt vind på kvelden så blir det litt for kaldt. Midt inne i gatene er det fint, men ute ved sjøen så fryser man.

Etter en stigning tilbake til rommet, en hårvask og bytte til kjole så dro vi ned igjen til byen. Vi kikket litt mer i de koselige gatene og møtte en super hyggelig fyr på den freshe restauranten Byblos der vi fikk en omvisning, et lekkert sted som vi dessverre ikke endte opp med å spise på.

Vi hadde reservert bord på D’Angelo, samme restaurant som Renate og jeg spiste på i 2019. Der har de veldig god italiensk mat, og det er et hyggelig sted å sitte med god service.

Vi fikk med oss en nydelig solnedgang og gikk lenge og trasket i gatene før vi kom tilbake på rommet rundt ett om natten. På Mykonos går tiden fort!

Neste morgen var jeg trøtt og måtte tvinge meg tidlig opp for å være på trening til halv ni. Jeg gikk avgårde med mål om Fit for fun gym som ikke eksisterte. Det gjorde at jeg måtte gå videre til Mykonos gym, på en øde og forlatt vei.

Mykonos Gym var virkelig ikke mye å skryte av. Det var dyrt med femten euro per dag, og en liten rabatt med tjueseks euro for to dager. Jeg fikk heller ikke betalt før jeg startet fordi sjefen ikke var der så jeg trente først og så ble det mye styr for å få betalt i etterkant. Det var helt greit, men lite og gammelt, men jobben ble gjort.

Etter en dusj dro vi ned igjen til Fabrika for å ta bussen til Super Paradise Beach, en av øyens mest berømte og legendariske strender – kjent for sine fester, glamorøse gjester og livlige atmosfære.

Stranden ligger cirka syv kilometer sørøst for Chora, og er ikke like lett tilgjengelig som flere andre strender. Det går ikke offentlig buss dit, men en egen minibuss som gjør at turen koster litt mer med ti euro tur retur for billetten. Om det var smale og svingete veier til Paraga så er det enda verre hit.

Vi hadde booket solsenger til tretti euro per person på Super Paradise Beach Club, og endte så klart på en av de bakerste radene. Clubben var fresh med digg håndkle som dekket hele sengen, og vår egen dedikerte servitør. Jeg synes ikke det var like bra som SantAnna, men absolutt hyggelig område og pen strand her også.

Maten var faktisk mye bedre enn på SantAnna, selv om prisene var ganske stive. Jeg fikk en veldig god salat med halloumi, magi i forhold til gårsdagens krise avokado pølsebrødtoast. Stranden var også nydelig med rolig klart vann og myk sand. Det eneste som var ekkelt var at det var mange små fisker uti. De rørte deg ikke, men stimet seg litt rundt føttene, nesten som en fish spa, og det er noe av det verste jeg vet. Denne dagen var det perfekt temperatur på rundt tjueåtte grader.

Jeg dro også på en utflukt til de andre clubbene på stranden, og falt pladask for Jackie O.

Jackie O er en av de mest ikoniske og inkluderende strandklubbene på Mykonos, kjent for sin luksuriøse atmosfære, spektakulære dragshow og avslappede, men sofistikerte stemning. Vi var på et rolig tidspunkt så vi fikk ikke oppleve det, men det var så behagelig og fint på dette stedet med basseng og nydelig utsikt i høyden.

Menyen var også superfresh, men i likhet med solsengprisene så var også matprisene ganske stive.

Etter nok en deilig dag på stranden tok vi bussen tilbake halv seks, gikk opp i høyden til hotellet og tok en rask dusj før vi dro på Adelon Sunset Bar.

Er det noe du må gjøre når du er på Mykonos, og Kykladene generelt, så er det å se på solnedganger. De har noen av de beste i verden, det er jeg sikker på.

Vi drømte jo om å besøke 180 Sunset Bar som er en institusjon på øyen: et spektakulært utsiktspunkt og en populær destinasjon for å nyte solnedgangen i luksuriøse omgivelser. Dessverre hadde de en minimum spend per person på hundre euro, og det synes vi var litt drøyt.

Adelen var et koselig sted med chill vibe, og vi fikk absolutt nyte solnedgangen herfra også. Dessverre så ble det ganske kaldt etter solen gikk ned, til og med med lange ermer, så vi dro ganske kjapt etter mørkets frembrudd. På vei ned til byen fikk vi en omvisning på 180 Sunset Bar, og det var virkelig et magisk sted, wow!

Vi var fortsatt mette fra beach clubben og visste ikke helt hva vi skulle spise til middag. Vi endte opp på Rhino Vegan Streetfood og kjøpte noe basic gresk mat før vi satte oss på Salty Corner og fikk pita, halloumi og grillete grønnsaker, det beste med Hellas.

Etter mat gjorde vi som de andre kveldene, seg rundt i gatene og så på folk, liv og butikker. Vi ble helt forelsket i flere Sorena vesker, og etter utallige runder i flere butikker så endte vi denne dagen opp med to: en til mamma og en i bursdagsgave til meg fra mamma og pappa.

Siste dagen på Mykonos hadde vi ikke reservasjon på noe beach club. Det ble skikkelig stress, og anbefales ikke. Det er dyrt med taxi og vanskelig å komme seg rundt flere steder. Buss fra Fabrika til Paraga, Paradise, Super Paradise og Ornos er greit. Men til Kalo Livado må du dra til Old Port, og der går bussene mye sjeldnere. Det går båt mellom strendene til tjue euro per person, men ikke til Mykonos town. Her bør man ha en plan senest dagen før, for Kykladene er ikke som Kreta der man bare kan gå til stranden fra hotellet og finne seg en seng på en offentlig strand. Det krever planlegging og transport.

Etter en tidlig treningsøkt brukte vi mye tid på rommet for å finne ut hvor vi skulle. Vi ville til Alemagou, men der var det ingen offentlig transport til, og taxiene skulle ha sytti euro tur retur for fem kilometer. For å komme seg til Lindsay Lohan sin beach club var det for få busser per dag. Nammos, Zuma, Buddha Beach, Principote og Jackie O var for dyre med mellom to hundre og tre hundre euro per dag for to solsenger.

Vi endte opp på Tropicana på Paradise Beach, og tok bussen dit uten å ha noe reservasjon. Det hadde nok ikke gått i høysesong, men siden det var end of season gikk det heldigvis fint og vi fikk to solsenger for femti euro. Sengene var gode, men ellers ble dette dessverre det kjipeste stedet på hele turen. Det var ekstremt mye røyk fra folk som satt rundt oss, og slitsomt høy og dårlig musikk. Det var også mer grumsete i vannet enn de to andre stedene vi besøkte, så det var kjipt at siste dagen ble sånn.

Heldigvis går det mange busser til denne stranden, så vi kom oss tilbake til byen og tok en kikk på bystranden Megali Ammos. Den var ikke så veldig imponerende, men den hadde faktisk noen solsenger så det hadde gått an å ligge der for en dag.

Når det er sagt så blir jeg mer og mer glad i beach clubs. Det er noe helt eget med å være i vakre omgivelser, ligge på en tykk komfortabel solseng med et mykt håndkle som dekker hele sengen. Få servert kald drikke og fresh mat mens du nyter musikk, utsikt og ro. Alt er tilrettelagt – og tiden flyr. Kontrasten til en offentlig strand med plastseng og lunkent medbrakt vann blir større og større.

Etter nok en hårvask, pakket vi kofferten og pyntet oss for en siste kveld i byen.

Vi var matleie og hadde ikke lyst på middag, og endte opp med å spise på Dopio Gelato der jeg fikk årets siste vaffel og mamma bagel. Begge var happy med det, vi er ikke så veldig middagsmennesker noen av oss.

Vi tok en siste kikk i butikkene, og etter å ha sjekket saldo på konto bestemte jeg meg for å investere restbeløpet i en strassdekket hvit denimjakke fra en lokal designer som jeg hadde siklet på hele turen. De har så ekstremt mye fint i butikkene på Mykonos, men det er dyrt at det gjør vondt å være der.

Vi måtte også ha en siste gjennomgang innom Little Venice, der folk koste seg langs vannet. Viben der er unik.

Så gikk vi opp bakken for siste gang, det føltes trist. Vi pakket det siste og la oss nedpå et par timer før taxien skulle komme. Fikk så klart ikke sove, det gjør man aldri når man skal avgårde midt på natten. Taxi kunne ikke forhåndsbestilles, men vi fikk heldigvis bestilt en shuttle. Vi måtte betalte førti euro for å bli kjørt tre kilometer, svindyrt.

Transporten kom rett over klokken fire og tok oss til flyplassen, som hadde vokst siden 2019. Med morgenfly trenger man ikke å være på plass en og en halv time før som vi var. Vi fikk veldig god tid. Flyet til Athen gikk på planlagt tid, og tok oss rett inn på gaten. Flyet til Oslo gikk på tid igjen, et trangt fly med en fyr som la setet ned i fanget mitt, det er alltid like gøy. Vi var skamtrøttte, men fikk så klart ikke sove. En dame bak meg snorket høylytt. Flyturen føltes litt lang, og når vi endelig kom til Gardermoen var det både immigrasjonskontroll og militærøvelse så vi måtte vente nesten to timer på bagasjen. Mamma dro direkte til Stord, og jeg dro rett på jobb. Det ble en tøff dag uten søvn, men sånn er det når man makser ferien helt 🙂

Alt i alt var det en fantastisk ferie, kanskje en av de beste og mest avslappende feriene vi begge noen gang har hatt. Livet på Kykladene går på repeat: trening, beach club, middag, (window)shopping. Total avslapping.

Mykonos er virkelig en spesiell destinasjon, og selv om det er dyrt, er det også en øy med mye liv, vakre strender og uforglemmelige opplevelser. Jeg kommer garantert tilbake 🙂

Ios er en sjarmerende, liten gresk øy i Kykladene, kjent for sin vakre natur, fantastiske strender og livlige atmosfære – særlig blant yngre reisende. I høysesongen, fra juni til august, blomstrer øya med et pulserende uteliv, der barer og beach clubs ligger tett. Utenfor høysesongen er stemningen langt roligere og mer avslappet – da får du virkelig oppleve den autentiske, greske øystemningen. Det var nettopp det vi fikk nyte i september, da vi oppdaget flere sjarmerende perler som gjør at jeg sitter igjen med en veldig god følelse fra denne lille øyen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi tok båt fra Paros til Ios, en kort og komfortabel tur på rundt en time. Vi hadde bestilt med Fast Ferry som kostet trettisju euro per person. Dessverre kunne man ikke sitte ute, men det var en ny og fresh båt med gode seter og vindusutsikt.

Vi kom av på en bitteliten kai, og oppdaget at hotellet var femti meter fra båten, noe som i utgangspunktet var veldig deilig. MEN, ved første øyekast så byen så ekstremt liten ut at vi ble litt redde for hvordan vi skulle overleve fire dager der, og angret umiddelbart på at vi ikke hadde tatt en ekstra dag på Paros.

Heldigvis fantes det et større sentrum enn akkurat nede i havnen. Vi spaserte de få meterene bort til hotellet, og fikk sjekket inn hos en koselig dame som ga oss anbefalinger på øyen. Vi bodde på Acteon hotell, og var veldig fornøyd med det. Til kun åtte hundre kroner per natt fikk vi mye for pengene.

Rommet var moderne og hadde en deilig balkong med sjøutsikt som vi brukte mye. Det eneste minuset var at hotellet manglet heis, og vi bodde i tredje etasje, så to trapperunder med tunge kofferter var en god treningsøkt.

Etter å ha fått pakket ut, orienterte vi oss kjapt og fant ut at bystranden lå bare noen hundre meter unna. Vi pakket strandbagen og spaserte bortover for å bli litt bedre kjent med havnen og området rundt hotellet.

Bystranden Yialos strekker seg omtrent fem hundre meter og har en rolig, avslappet atmosfære. Her finner du ingen høy musikk eller beach clubs – bare noen hyggelige kafeer, uformelle spisesteder og laidback barer. Stedet på bildet over heter Beach House og drives av en dame fra Stavanger. Det var et koselig og innbydende sted, men dessverre begynte skyene å trekke inn kort tid etter at vi hadde slått oss ned på stranden. Oppholdet ble derfor kortere enn planlagt – vi endte opp med å rusle tilbake før vi egentlig rakk å slappe ordentlig av.

Det var litt kaldt på kvelden, så vi endte opp med å kle oss om og utforske byen videre. Chora er hovedstaden på øyen, og er en sjarmerende labyrint av smale gater, trapper og små butikker. Her finner du koselige kaféer, bakerier, rooftops og små boutiquer – et perfekt sted for å spise frokost, ta en kaffe eller bare rusle rundt.

Fra havnen til byen gikk det en klassisk gresk eselsti oppover fjellsiden, via steintrapper. Stien er relativt bratt, men godt merket. På vei oppover får du fantastisk utsikt over havnen og det sjøgrønne Egeerhavet, og det dukker flere perler opp, blant annet Ios Club og Garden of Ios.

Turen er 1.2 kilometer rett opp. Den føles veldig grei med treningsklær og joggesko, litt tyngre med kjole og pensko. Heldigvis kan man også ta en buss opp og ned fra havnen for bare to euro per vei.

Da vi endelig kom til toppen og hovedsquaren så var det veldig folketomt. Vi besøkte øyen den første helgen i september, og dette er absolutt siste uken man bør reise til Ios. Denne uken og uken tidligere stengte det meste for sesongen, og vi misset faktisk et par steder på grunn av dette. På disse små øyene er det veldig kort sesong i forhold til for eksempel Kreta og Kypros der man fint kan reise inn i oktober.

Vi vandret gjennom de hvitmalte gatene i Chora, som hadde en helt annen vibe enn Paros – fortsatt koselig og sjarmerende, men med smalere, mer snirklete gater, en roligere stemning og lengre avstand mellom butikker og restauranter.

Vi kom over en sjarmerende liten bar som het Steps – et sted jeg tror kunne vært utrolig koselig med litt mer liv og folk rundt. Vi snublet også over noen av restaurantene vi hadde fått anbefalt, og valget falt til slutt på La Buca for middag. Jeg bestilte en ravioli fylt med spinat som var kjempegod, mens mamma fikk servert en nydelig gnocchi.

Prisnivået i butikkene var omtrent det samme som på Paros, og utvalget bestod av utrolig mange søte sommerplagg – den typen som egentlig passer best i Hellas. Gatene var stort sett stille og nesten folketomme, helt til vi kom til den ekstremt populære restauranten Katogi, hvor en lang kø hadde samlet seg ute i gaten.

Vi fortsatte opp til en sjarmerende liten vindmølle og fikk med oss solnedgangen derfra før vi dro ned igjen til havnen. Der tok vi en liten kveldstur langs bystranden, som hadde en helt egen rolig sjarm på denne tiden av døgnet. Stranden var vakkert opplyst, men alle barene lå øde og tomme. Det gjorde nesten litt vondt å se hvor stille det var, så trist for de som driver.

Neste morgen startet jeg dagen med en real oppvarming – alle trappene rett opp i høyden for å komme til byens eneste treningssenter. Ios Gym kostet åtte euro per dag, og selv om det var både gammelt og litt slitt, fungerte det overraskende bra. Det var faktisk her jeg opplevde den beste viben på hele turen – utrolig hyggelige folk, og et luftig lokale med åpne dører, vinduer og vifter plassert rundt. Etter økten trappet jeg meg ned igjen og møtte mamma, som hadde vært og handlet på supermarkedet nede ved havnen. Ios er knøttliten, så det finnes bare to supermarkeder – men de har det meste man trenger, i hvert fall når man er på ferie.

Etter frokost hoppet vi på bussen til Mylopotas Beach. Ios har et velfungerende busssystem, med avganger hvert tjuende minutt mellom byen og stranden. Bussen kostet bare to euro per person per vei, og den startet praktisk nok rett utenfor hotellet vårt. Turen tok rundt femten minutter langs smale, svingete veier – akkurat passe til å nyte utsikten uten å rekke å bli utålmodig.

Mylopotas er den mest kjente og populære stranden på Ios. Langs stranden ligger det en rekke beach clubs, kaféer og restauranter, med noe for enhver smak. De mest kjente klubbene er FarOut Beach Club og Free Beach Bar, mens Salt og Bamboo utmerker seg som de beste stedene for et godt måltid. Hele strandlinjen er fylt med solsenger, loungeområder og kafeer, og stranden er fin med nydelig myk sand og klart vann.

Litt høyere oppe over stranden ligger også Harmony, en sjarmerende meksikansk restaurant og bar med fantastisk utsikt over hav og strand. Stedet er kjent for sin avslappede atmosfære, med hengekøyer, puter og en rustikk hacienda-stil som gir en ekte bohemsk ferieopplevelse.

Vi valgte å tilbringe dagen på FarOut Beach Club. Selv om selve beach clubben hadde stengt for sesongen den sjette september, og bassengområdet var under nedrigging, var strandområdet fortsatt åpent. Vi leide solsenger for bare fjorten euro – langt billigere enn på Paros. På stranden fikk vi servert mat og drikke, og hadde en deilig dag der vi badet i krystallklart vann, til tross for noen bølger som gjorde det litt mer utfordrende å komme seg uti.

Vi gikk også en liten spasertur til enden av stranden for å sjekke ut Drakos Taverna, en favoritt blant både lokalbefolkningen og turister. Restauranten er kjent for sine ferske sjømatretter og tradisjonelle greske spesialiteter, servert i en uformell atmosfære med utsikt over stranden. Det var ikke helt vår vibe, men det lå et koselig lite hotell i samme område som vi sjekket ut.

Etter en pause på rommet og en forfriskende dusj, tok vi turen til Ios Club for å se solnedgangen – og det ble en helt magisk opplevelse.

Ios Club er en ikonisk cocktailbar og lounge, som ligger på en høyde med panoramautsikt over Egeerhavet. Den er kjent for sin spektakulære utsikt over havnen, og for å være et av de beste stedene på øyen for å oppleve de imponerende solnedgangene.

Stedet kombinerer elegant design med en avslappet atmosfære, og ga oss en uforglemmelig opplevelse. Innredningen var rett og slett fantastisk, og jeg elsket både stilen og den unike stemningen.

Vi fikk servert nydelige drinker, snacks og dessert, og den behagelige musikken skapte en avslappet atmosfære som var perfekt både for romantiske kvelder og sosiale sammenkomster med venner og familie.

Ios Club er ofte stengt for private events (de har over seksti bryllup i året), men de deler på Instagram når de er åpne for alle. Jeg anbefaler absolutt å få med seg dette om du har muligheten – det er virkelig en opplevelse du ikke vil gå glipp av.

Neste morgen byttet jeg en av gymøktene med en løpetur, for første gang på flere måneder på grunn av problemer med en hofte. Flatt og fint å løpe, men med kun 1.3 kilometer fra den ene siden av havnen til den andre blir det noen runder att og frem. Jeg fant noen øde gater inn fra bystranden som jeg kunne utfordre meg litt på.  Etter flere måneder uten løping, og med en vond hofte, merket jeg både dårlig kondisjon og svake smerter, så jeg valgte å stoppe etter fire kilometer. Det var varmt, med 27 grader og solen i ansiktet hele veien, men det var også deilig å kunne løpe igjen.

En annen kjent strand på Ios er Koumbara, som huser to berømte steder: Erego Beach Club og Pathos Sunset Bar. Begge eies av Angelos Michalopoulos, en gresk forretningsmann og kunstsamler som har hatt en betydelig innvirkning på øyen. Hans mål er å utvikle Ios på en bærekraftig og eksklusiv måte, samtidig som han bevarer øyens naturlige skjønnhet og hindrer overturisme. Dette skiller seg fra utviklingen på mange andre kykladiske øyer, som på Mykonos, hvor det naturlige landskapet ofte blir ofret for turisme.

Stedene han har utviklet er virkelig spektakulære. Calilo Hotel er kanskje det mest kjente, et femstjerners luksusresort kjent for sin unike kombinasjon av kunstnerisk design, luksus og naturskjønn beliggenhet. Hotellet ligger på Papas Beach, omgitt av beskyttet land, med seks kilometer gyllen sandstrand og krystallklart vann. Jeg drømmer om å tilbringe noen dager her, men prisene er dessverre like høye som forventet.

For å komme oss til Koumbara tok vi bussen fra havnen – en mindre buss enn den som går til Mylopotas, med litt færre avganger i løpet av dagen. Vi ble litt skuffet da vi kom frem: stranden var liten, bølgene store, og det var helt folketomt. Det var kun cabanas, ingen vanlige solsenger, og bølgene hadde gravd opp store deler av sanden. Her kjente vi virkelig på at vi besøkte Ios helt på tampen av sesongen.

Vi vurderte nesten å dra tilbake, helt til vi oppdaget Erego Beach Club som lå rett over stranden. Den var inne i sin aller siste åpningsuke, og det var bare to andre personer der – noe som ga stedet en nesten privat og eksklusiv stemning.

Erego ble en av høydepunktene på hele Hellas-turen. Stemningen var avslappet og chill, med behagelig musikk, utrolig god mat og en vibe som inviterte til total ro. Bassenget var magisk, og vi elsket de store flytende loungesengene man kunne slappe av på i vannet – en perfekt plass å bare nyte øyeblikket.

Området var nydelig gjennomført med naturmaterialer, kunstneriske detaljer, sjakkbord og biljard – alt med en gjennomført estetikk. Det lå også en liten, eksklusiv fashion butikk der med masse fint – og både mamma og jeg endte opp med hver vår kjole.

Vi nøt en nydelig lunsj med avokadotoast, tomatsalat og søt, frisk vannmelon – og verdens beste drink med grapefrukt soda. Det ble en skikkelig digg og avslappende dag, hvor vi bare nøt stemningen og ble værende i hele syv timer, helt til siste buss gikk tilbake rett før halv sju på kvelden.

I høyden over Erego ligger den legendariske Pathos Sunset Bar – en spektakulær lounge med infinity pool, kjent for magisk atmosfære og uforglemmelige solnedganger. Jeg var så skuffet over at stedet stengte for sesongen dagen før vi ankom, og at vi ikke fikk oppleve det. Jeg tok likevel en spasertur opp dit, og selv om det var full nedrigging, fikk jeg et tydelig inntrykk av hvor unikt dette stedet er. Et gigantisk kompleks med evighetsbasseng som strekker seg ut mot havet, og bord og stoler elegant felt inn i steinmurene, wow!

Minibussen humpet oss tilbake til havnen på rundt ti minutter. Der rakk vi å nyte solnedgangen fra hotellbalkongen før vi dusjet, skiftet og ruslet bort til naborestauranten for å spise pizza. Det var deilig med en rolig kveld nede i havnen – en fin kontrast til dagene oppe i Chora.

Vi fikk overraskende god pizza på DiLuigi – tynn, sprø bunn og smakfull topping som smakte digg etter en lang dag i solen. Til dessert gikk vi videre til naboen Dodoni, men der ble det full nedtur. Brownien hadde lite med brownie å gjøre, og oreo-isen smakte mer karamell enn kjeks. Litt skuffende avslutning på en ellers rolig og fin kveld i havnen.

Den siste hele dagen vår på Ios våknet vi til kraftig vind og ble usikre på hva vi skulle gjøre. Vi vurderte både bystranden, Mylopotas og andre mulige strender på øya, men landet til slutt på Mylopotas – mest fordi vi hadde lyst til å spise på Salt, en populær og anbefalt brunchkafé helt i starten av stranden.

Vi skulle videre til Mykonos, men fikk en melding om at båten var forsinket på grunn av sterk vind. Det ga meg faktisk tid til å besøke kirkene på toppen av byen – en tur du virkelig bør ta deg tid til, både på morgenen og ved solnedgang.

På toppen av Chora troner flere små, hvitkalkede kirker som perler på en snor, med utsikt over det asurblå Egeerhavet. De små kapellene, som er dedikert til ulike helgener, brukes fortsatt aktivt av lokalbefolkningen, spesielt under religiøse høytider.

Det er en fantastisk tur gjennom de hvitmalte gatene og små steintrappene, forbi sjarmerende kirker, med en nydelig utsikt over hele Ios. Kirken og kapellene ligger cirka to hundre meter over havet, så det er en liten treningsøkt å komme seg til toppen. Jeg kan virkelig se for meg at solnedgangen herfra må være magisk.

På grunn av båtforsinkelsen fikk vi endelig muligheten til å slappe av på Remezzo, en koselig kafe i havnen som vi hadde hatt lyst til å besøke, men ikke hatt tid til. Litt over en time etter den planlagte avgangen, ankom båten Power Jet fra Seajets, som skulle ta oss videre til Mykonos. Alt på Ios er så avslappet, så vi reiste oss bare fra sofaen og gikk de fem meterne over veien til båten.

Båten kom fra Santorini og skulle videre til Naxos, Mykonos og Paros. Båtene i Kykladene fungerer veldig bra, og de fleste er hydrofoiler med komfortable seter som tildeles ved ombordstigning. Den eneste ulempen er at aircondition kan være ganske sterk, så det er lurt å ha med seg bukse og jakke for å holde varmen. Etter en time ankom vi Naxos, hvor vi fikk gå ut bak og strekke på beina. Det var gøy å se Naxos igjen etter fem år – jeg kjente meg igjen. Vi fikk litt varme i kroppen før vi måtte gå ombord igjen for de siste førtifem minuttene til Mykonos.

Oppsummert er Ios en liten, men utrolig vakker øy, med en unik atmosfære som kombinerer det rolige livet med utrolig vakre solnedganger, deilige strender og fantastiske mennesker. Hvis du leter etter et sted å slappe av, utforske og nyte livet, kan jeg ikke anbefale Ios nok.

Dette er en av de fineste ferieturene jeg noen gang har hatt. Hellas er min favorittdestinasjon over alle, og da spesifikt Kykladene. Kykladene er en øygruppe som ligger i den sentrale delen av Egeerhavet, mellom det greske fastlandet og Kreta. De består av mer enn to hundre øyer, hvorav rundt tretti er bebodde.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kykladene er kjent for sine sjarmerende landsbyer med hvite hus og blå tak, trange gater og pittoreske havner. De mest kjente og populære øyene i Kykladene inkluderer Santorini, Mykonos, Naxos, Paros og Ios. Hver øy har sin egen unike karakter, fra de hvite sandstrendene og vulkanske landskapene på Santorini til de livlige strandklubbene på Mykonos. Jeg har tidligere besøkt Santorini, Naxos og Mykonos, der sistnevnte er en av mine favorittdestinasjoner. På denne turen skulle mamma og jeg besøkte to nye øyer: Paros og Ios, og avslutte på favoritten Mykonos.

Vi reiste i starten av september 2024, og hadde fire netter på hver øy, hvor vi startet med Paros. Paros er et perfekt reisemål for dem som ønsker å oppleve den ekte greske atmosfæren – en blanding av fantastiske strender, koselige sentrumskjerner med smale hvitkalkede gater, deilig mat, og en helt unik kultur. Dette ble mamma sin favoritt.

Jeg møtte henne på Gardermoen og vi flydde med Aegean fra Oslo via Athen direkte til Paros. Turen gikk ikke stressfritt. Vi måtte stå i en lang kø med Aegean i Oslo for å få levert bagasjen, til tross for at vi hadde sjekket inn på forhånd. For å gjøre det hele enda mer spennende, ble vi etter dette møtt med en sikkerhetskontroll som strakk seg over hele flyplassen. Vi kom til slutt gjennom, og det var bare førtifem minutter igjen til flyet skulle gå.

Da vi landet i Athen, måtte vi hente ut kofferten og sjekke den inn på nytt, og det hadde vi virkelig ikke tid til. Med bare én time og femten minutter fra landing i Athen til takeoff Paros, var det et lite mirakel at vi klarte det. Det hadde aldri gått uten at vi fikk bruke business innganger, fast tracks og snike i køer, fantastisk personell på flyplassen i Athen! Vi kom slitne og tørre i halsen, løpende til bussen som skulle ta oss til flyet. Flyreisen til Paros med Olympic Air var rask – bare tretti minutter med propellfly. Jeg fikk en sur dame ved siden av meg som ga meg beskjed at jeg ikke kunne snakke med mamma som satt på setet rett bak meg. Hun nektet også å bytte plass, så det ble en tur i stillhet.

Da vi landet i Paros, var det som å lande i en annen tid. En bitteliten flyplass, på størrelse med Stord, og det føltes som vi var på vei til Mamma Mia-land. Den lille kiosken utenfor solgte bare drikke og snacks, og ellers var det helt tomt. Vi måtte vente i tretti minutter før vi fikk en taxi, det var kun tjueseks taxier på hele øyen! Vi fikk med oss en nydelig solnedgang og tiden gikk egentlig ganske fort.

Turen til hotellet gikk rundt hele øyen – smale, svingete veier og nesten ingen mennesker. Vi fikk sett Golden Beach fordi vi delte taxi med to damer som skulle dit, koselig område. Ellers var resten av turen virkelig øde, og jeg ble ekstremt kvalm før vi til slutt kom fram til Naoussa. Taxien skulle ha førti euro så det var ganske dyrt med tanke på at vi hadde delt med to andre, men sjåføren var veldig hyggelig og hjelpsom, og vi hadde ikke hatt andre muligheter.

Valget stod på forhånd mellom å bo i Naoussa eller hovedstaden Parikia. Jeg er utrolig glad for at vi valgte Naoussa, vi likte oss veldig godt der, det var både mer liv og bedre restauranter enn i hovedstaden.

Hotellet vårt, Liprando, hadde en fantastisk beliggenhet midt i squaren, kun hundre meter fra den gamle havnen og sjøen. Hotellet var lite, med kun femten rom som alle lå i samme etasje. Det var ikke noe fancy, eller noen spesielle fasiliteter der, sengen var ganske hard, det var et merkelig vindu på badet og elendig trykk i toalettet.

Utenom det så var det topp, og vi hadde en stor balkong med utsikt over hovedtorget som vi koste oss på om morgenen og ettermiddagen.

Etter å ha kastet fra oss koffertene på rommet, spiste vi middag på den nærmeste restauranten. Den lå faktisk rett under hotellet, og kan anbefales. Platia di Gusto hadde kjempegod mat og utrolig koselig stemning, helt i kykladisk ånd. Jeg hadde cacio e pepe med perfekte grillede greske grønnsaker og mamma valgte pizza.

Vi avsluttet kvelden med å sige litt rundt i gatene og bli kjent med Naoussa, utrolig koselig liten sentrumskjerne. Her fant vi hvitkalkete gater med små smug som skjulte koselige butikker, isbarer, restauranter og barer.

Det aller mest magiske stedet var Barbarossa. Barbarossa er en kjent og eksklusiv sjømatrestaurant som ligger helt nede ved vannkanten, rett ved den gamle havnen. Her var det mye liv og god stemning, alltid! Det som er litt gøy er at Barbarossa også er favoritten min i Chania på Kreta.

Cirka femten minutters gåavstand fra hotellet lå Technofit gym, helt avsides og øde. Gymmet var ikke så stort, men helt topp og hadde alt jeg trengte både for styrke og cardio. Relativt dyrt med tolv euro per dag, men ikke noe tull med innskriving og registrering som tok en halvtime av livet mitt på hvert nye gym i Spania. Her var det også veldig hyggelige folk på gymmet så vi delte på utstyr og det fungerte fint.

Etter trening, dusj og frokost spaserte vi til bystranden Agioi Anargyroi, som lå på andre siden av der vi bodde, gjennom gamlebyen og ned. Det var en liten, men fin sandstrand som hadde fantastisk klart vann!

Vi valgte Rada Beach som var strandklubben til det lekre hotellet Cove. Det var et fantastisk hotellområde med naturlige materialer og jordnære farger som ga en skikkelig avslappende og innbydende atmosfære. Skulle ønske vi hadde hatt muligheten til å bo der, men på booking stod det mellom ti og tjue tusen per natt, så det blir med drømmen.

Rada Beach Club ble et flott sted å tilbringe dagen. Vi koste oss med deilig mat og drikke, avslappende musikk og digge tjukke senger med gode håndklær. Første dagen på stranden er alltid litt ekstra magisk, å føle solen steke på kroppen etter å ha vært påkledd i kulden hjemme.

Rada hadde en meny med masse fristende mat og drikke. Vi delte en salat og en fantastisk crispy wrap med grønnsaker og ost. Vi drakk hver vår frappe og delte et deilig fruktfat. Inkludert solsenger til tretti euro per person så kom totalsummen for dagen på hundre og tretti euro, ikke altfor ille for to personer på et sånt sted.

På vei tilbake stoppet vi på hotellnaboen Dennis Sweet House og delte en vaffel med is, magisk. Her hadde de et gigantisk utvalg av vafler, creper og is, men også en stor frokostmeny med sunnere alternativer.

Naoussa er en fantastisk koselig liten landsby som vi elsket å utforske. Gjemt blant de hvitkalkede gatene ligger koselige butikker, isbarer, kafeer, barer og restauranter.

Vi tilbrakte flere timer bare med å vandre rundt og oppdage nye steder å spise og shoppe, og atmosfæren var utrolig koselig, spesielt på kveldstid.

På Almond in Paros fikk jeg utrolig god pumkin ravioli. Dette stedet var også stappfullt til brunsj på dagtid og det anbefales spesielt på grunn av den gode servicen vi fikk.

Neste morgen hadde vi booket solsenger på Crios Beach Club, et lite stykke utenfor hovedstaden Parikia. Planen var å ta buss dit, men vi ble møtt på stasjonen v en stappfull buss uten ledig plass. Vi måtte derfor ta taxi og betale trettifem euro for en mil. Fordelen var at da kom vi direkte til Crios.

Her hadde vi booket to solsenger på midterste rad. Inkludert håndklær og vann så betalte vi sytti euro for begge. Dette stedet har alt du trenger for en avslappende dag – tjukke gode solsenger, deilige drinker og god mat.

Menyen ble større dersom man satte seg opp i restauranten i stedet for å bestille til solsengen. Det var faktisk en snack meny, en lounge og en restaurant meny, så ingenting å si på utvalget.

Stranden var helt nydelig og badevannet krystallklart, uten en eneste bølge. For meg er det ingenting som slår de greske og kypriotiske strendene.

Jeg blir så glad av å være på sånne steder. Det er så utrolig behagelig, og alt stresset bare forlater kroppen. Det å kjenne varmen mot kroppen, kose seg på en komfortabel solseng, få servert god mat og drikke, og å ha fine toalettfasiliteter i nærheten, det er virkelig avslappelse på høyt nivå!

Viben til Crios ble også opprettholdt rundt dusjene og toalettene. I tillegg var det et eget beauty room med hårfønere, helt perfekt siden vi skulle fortsette dagen i Parikia og måtte dusje og sminke oss der.

Crios ble min favoritt på Paros – et helt fantastisk sted med magisk vibe!

Etter en hel arbeidsdag på den deilige strandklubben bestemte vi oss for å gå til Parikia. Det var cirka tre og en halv kilometer, og vi fant en fin sti langs sjøen.

Jeg kan absolutt anbefale den turen, men kanskje med joggesko i stedet for sandaler. Første del var litt steinete, deretter ble det bedre når vi nærmet oss sentrum.

Vi gikk forbi en beach club som het Cabana som vi hadde vurdert, men den var ikke spesielt imponerende. Første møte med byen var bystranden Livadia. Den var helt OK, kanskje litt for landling med trær bak for min smak.

Parikia er hovedstaden og den største byen på Paros, og det er også øyens viktigste havn. Det er hit du må hvis du skal ta båt mellom øyene. I likhet med Naoussa er også denne byen kjent for en vakker blanding av tradisjonell kykladisk arkitektur, med hvitkalkede hus, smale brosteinsgater og blå detaljer.

Vi kom frem til sentrumskjernen og gikk inn i de smale gatene. Førsteinntrykket var at hele byen opplevdes mer øde og forlatt enn Naoussa, og de hvite gatene var skitnere og mer støvete. Det var en helt annen vibe, med mindre folk og flere steder som var stengt. Vi var nok en gang veldig glade for at vi hadde valgt å bo i Naoussa!

Da vi kom inn til selve kjernen av Parikia tok det seg litt opp. Symposium Cafe er en av de mest kjente spisestedene i byen, en bitteliten kafe med stoler og bord der det var mulig å sette stoler og bord. Hver gang vi passerte var det fullt, og vanskelig å få bord.

Det var også flere iskremsjapper enn i Naoussa, koselige steder med creper og vafler, som virkelig er noe av det beste med Hellas.

Selv om mye var stengt, så var det også en del av butikkene som var åpne. Det er så mye fint i disse små butikkene på Kykladene, man får lyst på alt. Her finner du alt fra håndlagde smykker og keramikk til boho-mote og suvenirer. Dessverre så er prisene ganske stive, så det var ikke mye som ble med hjem.

Gjennom turen vår via byens smale gater gikk vi rett på denne søte lille kirken. Jeg vet faktisk ikke helt hva den heter, det er så mange kirker i denne byen at det er vanskelig å vite hvilke som en hvem, men jeg har sett denne på bilder fra internasjonale influencere tidligere.

Noen timer senere bestemte vi oss for å spise middag. Vi gikk ned til havnen, som generelt er veldig koselig med restauranter og brunsjkafeer på begge siden av promenaden. Der fikk vi med oss en nydelig solnedgang.

Dessverre så var det så ekstremt mye vind at vi ikke kunne sitte der, det ble rett og slett for kaldt. Det virker som om Parikia ligger litt mer på vindsiden enn Naoussa, ellers så hadde vi bare uflaks denne kvelden.

Vi gikk derfor inn i bykjernen igjen, og endre opp på en koselig restaurant som het Mana Mana. Maten var helt grei. Jeg valgte halloumisalat, som ikke var spesielt wow, men vi fikk veldig god service og det var et hyggelig sted å sitte.

Fra Parikia tok vi bussen tilbake til Naoussa. Vi betalte kun to euro per person og det fungerte utmerket. Fin buss med air condition, og turen tok bare tjue minutter. Kveldene ble ganske kalde med mye vind, så det var godt å komme inn på rommet halv elleve.

Siste dagen stod valget mellom strendene Kolymbithres og Monastiri, det gikk båt til begge fra havnen som lå tre minutter unna hotellet vårt. Etter å ha lest litt anbefalinger på Google så booket vi solsenger på Monastiri Beach Bar. Vi gikk de få meterne til havnen og kjøpte båtbilletter til Monastiri, ti euro per person tur retur. Det gikk cirka fem båter ut og fem båter tilbake, der den siste returnerte klokken seks om ettermiddagen.

Siden vi kom ut en halvtime før båten skulle gå fikk vi tid til å spasere bort til magiske Linardo og ta noen bilder der. Det er mye enklere på dagtid når alle er ute på strendene, og man slipper linselus over alt. Lyset blir også bedre, spesielt når kameraet er mobilen.

Det er så utrolig koselig i Naoussa! Uansett hvor man går så er det noe pent å se på, og vi likte oss veldig godt her.

Båtturen ut til Monastiri tok tjuefem minutter, og det var en liten åpen trebåt med benker hele veien rundt.

Vi kom av på en liten steinkai, og gikk en sti på noen få hundre meter bort til stranden. Denne stranden er mindre og mer bortgjemt, noe som gir en mer privat og fredelig atmosfære. Dette var virkelig et øde område som sikkert ikke hadde noe som helst liv før oasen Monastiri Beach Bar ble bygget.

Monastiri Beach ligger i Paros Park (et naturreservat). Stranden har en eksklusiv, men avslappet atmosfære med en beach club som spiller musikk, serverer mat og drikke, og tilbyr solsenger og parasoller.

Det var faktiske den dyreste beach clubben vi besøkte på Paros, med førti euro per seng på andre rad. Området var stort, og rundt den nydelige stranden var det cabanas, tykke gode solsenger, bar, lounge, restaurant, utekino, og muligheter for massasje.

Vannet var krystallklart og grunt, perfekt for bading og avslapning. Den var kun sand, ikke en eneste liten stein i sikte. Dette ble mamma sin favoritt, jeg tror hun badet opp mot ti ganger. Til og med jeg badet flere ganger, og det er ikke ofte. Temperaturen i vannet var helt utrolig deilig, og vannet var så klart at det var som å se gjennom blankt glass.

Vi koste oss hele dagen på tjukke myke solsenger og fikk servert mat på solsengen. Menyen var stor og digg, og hadde så mye godt at det var vanskelig å velge. Vi gikk for ostefat og fruktfat, som som føltes helt riktig.

Rundt stranden finner du dramatiske klipper og fine turstier med flott utsikt over bukten. I høyden over stranden lå klosteret Agios Ioannis Detis, et lite, hvitkalket kloster fra 1600-tallet, typisk for Kykladene, med en vakker beliggenhet på en høyde med utsikt over stranden.

Selv om klosteret i dag ikke er aktivt, er det godt bevart og gir en fredelig kontrast til den livlige stranden nedenfor. Det er verdt et besøk for den flotte arkitekturen, den rolige atmosfæren og den fantastiske utsikten over Egeerhavet.

I nærheten av klosteret lå det også flere gamle steinbygninger og små kapeller. Området rundt klosteret har flere turstier som leder til utsiktspunkter og naturskjønne steder, perfekt for en rolig spasertur etter en dag på stranden.

Vi makset dagen på Monastiri, og ble til siste båt klokken seks. En utrolig avslappende og behagelig dag, og nok en uforglemmelg strandopplevelse på Paros.

På båtturen tilbake bestemte vi oss for at vi ville bort og sjekke ut Venetian Castle når vi kom av båten i Naoussa.

Venetian Castle er en av de mest ikoniske severdighetene på Paros. Slottet ble bygget på 1400-tallet av venetianerne for å beskytte havnen mot piratangrep. I dag står bare ruinene igjen, men det er fortsatt en populær attraksjon.

Fortet ligger delvis nedsenket i sjøen og er forbundet med havnen via en smal steinbro. Hovedgrunnen til at man bør besøke denne i badetøy er at det kan sprute ganske mye vann over den lille steinbroen man må over for å komme ut til selve fortet. Det er ikke like kult når man har pyntet seg med kjole og pensko før middag på kveldstid.

Fortet er bygget av store steinblokker, og noen deler av murene og vakttårnene er fremdeles intakte. Jeg klatret også opp en liten steintrapp, og derfra får man bedre utsikt over Naoussa og Egeerhavet.

Fortet er spesielt vakkert i solnedgangen når lyset reflekteres i havet og de hvite bygningene rundt havnen. Området rundt er livlig, med koselige tavernaer, barer og butikker, noe som gir en fin blanding av historie og moderne kykladisk sjarm.

På vei tilbake tente mamma lys for besten i et kapell på kaien, denne dagen var det elleve år siden han døde, helt utrolig. Savner han fortsatt veldig mye.

Før vi gikk tilbake på rommet kjøpte vi oss is og så solnedgangen. Deretter gikk vi en liten tur til Piperi beach, bystranden på den andre siden av havnen. Den var litt kjedelig og tom, men restauranten Al Pino som lå i nærheten så veldig fristende ut, synd at vi ikke fikk prøvd den.

Etter en god dusj dro vi ut for å spise, og valgte naborestauranten Platia di Gusto igjen, der var det veldig koselig og de hadde god mat.

Vi seg litt rundt i gatene, men på dette tidspunktet begynte vi å bli lommekjent så det ble litt kjedelig. Naoussa er ikke stort så når du har gått der et par dager så har du virkelig sett alt.

Siste morgen på Paros startet jeg med en god treningsøkt på Technogym før vi sjekket ut fra hotellet.

Vi spiste en deilig brunch på Calypso Café i havnen og satt der lenge og nøt hvor vakkert det er i Naoussa. En kombinasjon av deilig salat med chevre og granateple, og vaffel med is. De kan virkelig mat i Hellas. Mamma hadde pannekaker med egg, bacon og sirup.

Deretter dro vi kofferten med oss til busstasjonen noen hundre meter oppe i gaten, og tok bussen til Parikia. Det var faktisk like komfortabelt som taxi, og vi sparte masse penger. Bussen tok oss rett til havnen. Der fra skulle vi ta båt til Ios, som var neste destinasjon. Vi ble sittende der over en time og vente, det var virkelig unødvendig å komme noe særlig mer enn ti minutter før avgang når man hadde kjøpt billetter på nett på forhånd.

Begge var lei seg for å forlate Paros, en øy en vi trivdes veldig godt på, og gjerne kunne hatt et par dager til på. Da hadde vi reist en dag til stranden Kolymbithres, tatt en heldagsbåttur til naboøyen Antiparos, og tatt en ettermiddag i fjellandsbyen Lefkes.

Paros var virkelig et eventyr, med mange uforglemmelige minner. Fra de koselige gatene i Naoussa, til de magiske strendene og den helt spesielle stemningen. Jeg kan virkelig anbefale Paros for den avslappende viben, den vakre arkitekturen og følelsen av å virkelig være på ferie.

Malaga og Marbella er begge fine byer å ha som base når du utforsker Costa del Sol. Fra Malaga har du nærhet til blant andre Torre del Mar, Caminito del Rey, Frigiliania og Nerja. På den andre siden, mellom Malaga og Marbella ligger Torremolinos, Benalmadena, Fuengirola, Mijas og Calahonda. Nedover fra Marbella finner du Estepona, Ronda og Gibraltar, og herfra går det også båt til Marokko. Med andre ord, mange muligheter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi hadde ikke nok dager til å få med oss alt, men fra Malaga besøkte vi Torre del Mar, Nerja og Torremolinos, og fra Marbella besøkte vi Estepona, Mijas og Fuengirola.

Første stopp var Torre del Mar, som kanskje var det minst imponerende stedet vi besøkte. Alle beach clubbene jeg hadde merket av på forhånd var fullbooket ved ankomst, så vi endte opp med å måtte ligge på en kjip steinstrand. Fordelen var at sengene kun kostet fem euro per stykk. I stedet for å bli i Torre del Mar så valgte vi å kjøre videre til Nerja etter vi var ferdig på stranden.

Det angret vi ikke på! For et utrolig koselig sted. Hadde vi visst hvor fine strendene var der så hadde vi passert Torre del Mar i rekordfart. Vannet var blåere og klarere enn noe annet sted vi besøkte hele ferien.

Det var skikkelig magisk å kikke ned, og vi hadde så lyst å bade (og det er IKKE ofte jeg sier). Nerja må være unntaket i forhold til de andre byene når det kommer til strender. For en fantastisk by, faktisk favoritten min av alle steder vi var på Costa del Sol!

Når jeg googler så får jeg opp at Nerja er kjent for sine vakre strender, imponerende klipper, og den gamle, pittoreske bykjernen med trange gater og hvite hus. Det synes jeg er en god beskrivelse. Den lille byen var kjempekoselig med sine hvitkalkede hus og mange restauranter og lokale butikker.

Vi koste oss med salat på en søt liten italiensk restaurant som het Trattoria Italia. Jeg anbefaler stedet, og tror de har veldig god pasta, men salaten må de jobbe litt mer med.

En av favorittene var denne promenaden som gikk ned til den berømte Balcon de Europa.

Balcon de Europa er et av de mest ikoniske landemerkene i Nerja. Det er en utsiktsplattform som strekker seg ut over klippene med fantastisk utsikt over havet og de omkringliggende fjellene. Her var det nydelig både i solskinn og ved solnedgang.

Vi trives så godt i Nerja at vi bestemte oss for å bli til solnedgangen. Mens vi ventet på den satte vi oss på Albi Urban Cafe.

Det var det beste valget vi kunne tatt. For første gang i Spania så fikk jeg ordentlig hjemmelaget crispy vaffel. Uten tvil, den aller beste vaffelen jeg noen gang har spist i Spania, wow! De hadde også et stort utvalg i is, for en digg opplevelse!

Albi lå rett før promenaden ned til Balcon de Europa, så det var helt perfekt å bare sige ned og få med seg den nydelige solnedgangen før vi kjørte tilbake til Malaga. Vi rakk dessverre ikke å få med oss Nerja caves, som skal være en av de mest imponerende naturlige severdighetene i regionen. Disse hulene inneholder malerier og et stort rom som brukes til konserter og kulturelle arrangementer, så det får bli neste gang. 

Det var faktisk veldig trist å forlate Nerja, spesielt i forhold til de magiske strendene, den nydelige solnedgangen og den digge vaffelopplevelsen. Her kunne jeg lett tilbrakt flere dager.

Torremolinos var stedet jeg likte aller minst på turen. Det føltes veldig turistifisert og hadde lite sjarm. Vi kjørte dit på vei til Marbella fra Malaga. Målet var at vi skulle sole oss på La Palapa Beach Jazba som var en ganske fin club som lå noen kilometer utenfor Torremolinos, i et område med fine strender. Dessverre så var både den og Silencio ved siden av helt stappfulle. De bare lo av oss når vi spurte om en solseng. I høysesong kommer man ingen vei uten å booke flere dager i forveien, og helgene er enda verre. Denne stripen var helt kaotisk med trafikk, og det var veldig vanskelig med parkering.

Det var derfor litt nedtur å måtte sette seg tilbake i bilen og kjøre videre til Torremolinos og bystranden der. Vi parkerte i høyden og gikk mange trapper ned til strandpromenaden og stranden Playa del Lido. De beach clubbene vi hadde sett oss ut var igjen fullbooket, så vi måtte ta til takke med et halvlugubert sted med tjukke blomstrete bestemormadrasser. Vi betalte sytten euro for to senger. Badevannet var greit, men litt grumsete, og det var ganske fullt. Restauranten vi var tilknyttet var en shabby fiskerestaurant, og jeg likte bare ikke viben der.

Jeg synes heller ikke at promenaden var så imponerende, men vi gikk ikke langt nok til å egentlig kunne uttale oss godt nok om det.

Etter noen timer på stranden ville vi utforske sentrumskjernen. Vi gikk trappene opp igjen i høyden til bykjernen. Der var det også en heis man skulle kunne ta, men vi fant ikke helt ut av den. Det var flere butikker og restauranter å velge mellom.

Byens høydepunktet ble denne digge toasten med burrata og avokado fra Sofia cafe & more! Ellers er det egentlig ikke så mye mer å si om Torremolinos, det er stedet jeg likte minst på Costa del Sol etter Torre del Mar. Byen er populær både blant familier og party people, men vi følte det rett og slett ikke.

Fra Marbella dro vi en ettermiddag til Estepona. Estepona skal være kjent for sin sjarmerende gamleby, fantastiske strender og sin velbevarte andalusiske sjarm. Første inntrykk var at strandpromenaden var litt shabby, alt virket grått og slitt, og barene og restaurantene rundt stranden var heller ikke fristende.

Men så fant vi gamlebyen Casco Antiguo, som må være byens hovedattraksjon. Her var det utrolig koselig med mange fargerike blomster, og en lokal atmosfære.

De trange, brosteinsbelagte gatene er fylt med hvite hus dekorert med blomsterkasser og fargerike planter. Hver gate hadde sin utvalgte farge, og vi likte virkelig å spasere gjennom de smale gatene.

Det er et perfekt sted å sige rundt, oppdage små butikker, koselige kaféer og lokale restauranter som serverer tapas.

Til å være juli så var det overraskende dødt, men vi fant ut at vi var der på feil tidspunkt. Den hersens siestaen ødelegger alt, så mellom klokken to og seks så er det helt dødt i byen. Vi hadde derfor hele Estepona for oss selv, og det var ikke så fristende å sette seg ned å spise alene på en restaurant.

Vi endte opp på favoritten Melhor Croissant, men her var croissanten mye tørrere enn i Malaga, og ikke noe stas. Sikkert fordi det var langt mellom kundene, så det var flere timer mellom bakingen.

Estepona er kanskje en av de billigste byene på Costa del Sol? Vi betalte en euro for å parkere en hel ettermiddag, og det var lett å finne parkering. For min del var byen altfor rolig, jeg hadde ikke likt å bo her, men det var hyggelig å besøke for en dag. Skulle gjerne sett den på kveldstid, tipper det er en annen opplevelse da.

Fra Marbella besøkte vi også Mijas og Fuengirola. Det tok kun tjuefem minutter å kjøre til Mijas. Byen er kjent for sin tradisjonelle andalusiske atmosfære med hvite, sjarmerende hus og smale, brosteinsbelagte gater. Mijas består av to deler: Mijas Pueblo (den gamle, tradisjonelle landsbyen som ligger på fjellet) og Mijas Costa (kystområdet med flere strender).

Vi besøkte den hvite fjellandsbyen. Mijas Pueblo ligger på en høyde, og har fantastisk utsikt over havet og fjellene rundt. Her finner man historiske bygninger, kirker, og flere små torg og kunstgallerier. Det er et populært reisemål for de som ønsker å oppleve en autentisk andalusisk by med tradisjonell spansk kultur og arkitektur.

Vi parkerte rett nedenfor byen og tok en heis opp. På den første plassen der vi kom ut av heisen virket det litt shabby med gamle ufreshe restauranter med kjipe møbler, typiske turistfeller.

Men så fant vi denne fargerike trappen som tok oss litt høyere opp i byen, og der var det utrolig koselig. Her fant vi smale hvite gater og koselige butikker og kafeer.

Butikkene bar preg av lokal produksjon – skinn, keramikk, brente nøtter etc. Vi kjøpte med oss karamelliserte makademianøtter, som var veldige gode.

Det ble også tid til en ispause i varmen 🙂

Det var utkikkspunkter på alle sider av byen, ofte ned mot mye skog. Vi fant også en koselig mini tyrefekterstadion, men var akkurat for sene til å komme på innsiden.

Mijas var veldig rolig, så det er ikke et sted man trenger veldig lang tid for å utforske. Vi rakk derfor også en tur til Fuengirola, som ligger rett nedenfor Mijas ved sjøen.

Fuengirola var mye større enn jeg hadde sett for meg, og hadde en strandpromenade som var mange kilometer lang. Stranden så ganske bra ut, men det var litt vanskelig å se siden vi ikke ankom før klokken åtte om kvelden.

Tilkoblet denne stranden ligger promenaden Paseo Maritimo, hvor besøkende kan ta en spasertur, nyte utsikten over havet, og besøke kafeer og restauranter. Det var en promenade med mye liv, og jeg kunne gjerne tenkt meg en joggetur her.

Byen har en fin blanding av tradisjonell spansk atmosfære og moderne utvikling. I den gamle delen av Fuengirola, som kalles El Castillo, finner du trange gater, sjarmerende torg og lokale butikker.

Da vi gikk der så var det ekstremt kaotisk med folk over alt, og ikke spesielt koselig. Når man gikk i restaurantgatene så føltes det nesten som å være på en sydenplass med innkastere, ganske slitsomt. Flere av restaurantene hadde kun fått 2.3 i score av Google. Vi fant heldigvis noen bra, og det ble vanskelig å velge mellom italiensk og meksikansk.

Vi endte med italiensk og fikk god pasta på Asimetrico, et sted jeg godt kan anbefale. I Fuengirola hadde de også favoritten Melhor Croissant, så jeg måtte ha en siste før hjemreise. Den er farlig god når den er fersk.

Etter middag dro vi tilbake til Marbella, og ble veldig positivt overrasket over å kun måtte betale tre euro for flere timer i parkeringshuset. Det er mye billigere i de andre byene på Costa del Sol enn i Marbella. Vi kjørte strandveien tilbake, og passerte Calahonda. Den veien anbefales, mye roligere enn hovedveien.

Alt i alt så har Costa del Sol mye å by på. Min favoritt var Marbella, mest på grunn av at det er flere muligheter der, og det har en litt mer cosmopolitan vibe enn de andre byene. Nerja var også utrolig sjarmerende, med de vakreste strendene. Siden vi ikke rakk å besøke Ronda, Caminito del Rey, Gibraltar, eller ta en båt til Marokko, gir det grunnlag for en tur tilbake en annen gang 🙂

Marbella er et av de mest ikoniske reisemålene på Costa del Sol, og det er ikke uten grunn at så mange velger å tilbringe ferien her. Fra luksuriøse strandklubber til koselig gamleby og livlig strandpromenade, har Marbella noe for de fleste. Jeg hadde ekstremt store forventninger til dette stedet siden det stadig sammenlignes med to andre favoritter: Mykonos og St. Tropez. Jeg så ikke helt likhetene der, men allikevel ble nok Marbella favoritten av alle de spanske byene denne ferien.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi ankom med bil fra Malaga, og fant hotellet i en smal kronglete gate. Det egnet seg virkelig ikke med så stor leiebil som vi hadde, det ble veldig mye att og frem for å lirke seg inn og ut av knøttsmå og trange parkeringshus. Til en annen gang skal jeg leie den minste bilen de har.

Ona Marbella Hotel hadde en super plassering i kort avstand fra gamlebyen, og med ti minutter ned til strandpromenaden. Det var dyrt å leie hotell i Marbella, så dette var vel omtrent det billigste vi fant som ikke hadde bad på gangen. Vi betalte atten hundre kroner per natt, og det var helt greit, men ikke noe mer enn det. Etter å ha fått lirket bilen på plass i parkeringskjelleren for femten euro per natt, og sjekket inn, dro vi ned til stranden for å utforske den og promenaden.

Det var det særdeles livlig, med masse folk over alt, ruslende på promenaden eller sittende på travle restauranter og barer. Vi spiste is og crepe men det tok lang tid å få den, og den var ikke spesielt imponerende.

Rett over havnepromenaden ligger Alameda-parken, som er inngangen til gamlebyens trange gater. Parken er et grøntområde med fontener, statuer og flere trær, der den største fontenen er et kjent landemerke. Parken er et populært sted for både lokalbefolkningen og turister som ønsker å slappe av før de utforsker den historiske delen av Marbella.

Parken førte oss videre til noen trapper opp til gamlebyen, en av de mest koselige delene av Marbella. Vi brukte flere timer på å utforske de smale gatene og små butikkene som lå skjult flere steder sammen med historiske kirker og små torg.

Det er stort sett kun lokale butikker her, noe som er en velkommen forandring fra alle kjedebutikkene.

Gamlebyen kalles også “Casco Antiguo” og er kjent for sine smale, brosteinsbelagte gater, hvitmalte hus og fargerike blomster som pryder balkonger og vegger. En av de mest kjente stedene i Gamlebyen er Plaza de los Naranjos, et vakkert torg omgitt av historiske bygninger, inkludert rådhuset og kirken Iglesia de la Encarnación. Torget er fylt med blomster og trær og er et populært sted for både lokale og turister å slappe av, nyte en kaffe eller spise på en av de koselige restaurantene.

Etter å ha trasket rundt og gjort oss ferdig med butikkene endte vi opp med å spise middag på Bella Mbriana. Det er en koselig liten italiensk restaurant med bord på fortauet, og de har veldig god pizza og pasta. Denne restauranten besøkte også Line og jeg i Polignano a Mare i Italia, der vi var veldig fornøyd med maten.

Rett ved inngangen til gamlebyen ligger også rooftoppen 360 Blue Marbella. Den er kjent for å ha en trendy og elegant atmosfære, med stilige møbler, flotte detaljer og et bredt utvalg av cocktails, vin og tapas. Vi hadde tenkt å slappe av og nyte en drink der, men dessverre så var det såpass mye vind at det ble for kaldt til å sitte der.

Første morgen i Marbella ble vi vekket halv seks av fulle bråkete naboer som kom hjem fra byen. Minuset med alle disse lavprishotellene er at de alltid har pappvegger og det er så ekstremt lydt. Jeg benyttet den ekstra morgentiden til å dra på jakt etter et gym. Her var jeg veldig heldig, og fant Synergym rett nedi gaten, to hundre meter fra hotellet.

Det beste var at de kun skulle ha tjuetre euro for en uke, og det var et supert og velutstyrt gym. Minuset var at jeg ikke fikk meldt meg inn uten pass og depositum fra kredittkort, så det tok en halvtime å bli medlem. Utrolig at de gidder den jobben for turister som aldri kommer tilbake. Litt slitsomt at alle hele tiden var ute etter utstyret jeg brukte, og maste en gang i minuttet. Noen dager var det litt bedre da jeg startet å dele sett med spanjoler som ikke kunne engelsk.

Etter en dusj var mamma også klar, og vi dro ned på stranden ved havnen Marbella. Stranden har en fin, gyllen sand, heldigvis mye bedre enn i Malaga. Vannet var dessverre litt grumsete, spesielt nær land, og det var små steiner som gjorde det litt mer utfordrende å komme seg ut i vannet.

Det som var litt digg var at de solgte vannmelon og ananas på stranden, endelig! Det var første stedet på hele turen der vi fikk fersk frukt på stranden, og det er noe av det beste jeg vet i varmen. De var ganske dyre, med fem euro per glass, men absolutt verdt det!

Det finnes heldigvis bedre strandmuligheter enn bystranden. Et lite stykke utenfor sentrumskjernen ligger Trocadero Beach. Her anbefaler jeg absolutt ikke å komme med bil, det var kjempesmalt og få parkeringsmuligheter, og vi hadde altfor stor bil. Men, når bilen var parkert, var det en helt annen vibe som møtte oss – mye mer eksklusivt og glamorøst med bedre strandområder og beach clubs.

Vi startet ved Bahia Beach og gikk til Puente Romano langs en grusvei ved sjøen, cirka en kilometer. Denne veien går visstnok hele veien fra Marbella til Puerto Banus, og jeg kunne godt tenkt meg å prøve å gå hele den en gang. Langs grusveien lå det mange fine beach clubs og restauranter, men selve veien var ganske stusselig og man gravde opp sand og grus med sandalene når man gikk.

En del av strandklubbene tilhørte hotellene på andre siden av gaten, men de fleste kunne leies mot en avgift. Det billigste vi så var tjuefem euro per solseng, de dyreste var hundre og femti. Denne dagen fikk vi ikke gått på stranden på grunn av været, det var helt skyet og ble ikke bedre.

Derfor endte vi tidlige enn planlagt på Rachel’s Eco Love, en brunsjkafe jeg hadde fulgt lenge på Instagram. Rachel’s Eco Love ligger i hjertet av Puente Romano Beach Resort, et hotell jeg bare kan drømme om å noen gang få bo på. I lavsesong starter prisene på ti tusen kroner per natt. Kafeen tilbyr et variert utvalg av sunne og smakfulle retter, inkludert frokost, salater, wraps og ferskpressede juicer. Flere av rettene er laget med økologiske ingredienser, og det finnes mange alternativer for vegetarianere og veganere.

Det var virkelig et helt fantastisk sted med koselige møbler, freshe farger, og et herlig sitteområde rundt bassenget. Skikkelig god vibe

Jeg fikk knallgod salat med halloumi, og vi koste oss lenge her før vi gikk tilbake mot bilen.

Skoene min røk på hotellområdet, og det var helt krise å gå grusveien tilbake med en hårstrikk knyttet over sandalen for å holde den sammen. På vei tilbake fant vi dette kule utegymmet, som minnet om Muscle Beach i Los Angeles. Prisene var litt stive, men så utrolig herlig å kunne trene styrke ute i varmen.

Vi stoppet også opp ved et sted som het Mc Beach, med bord helt i sjøen. Deretter kjørte vi videre til Estepona, og brukte ettermiddagen der, før vi endte kvelden på balkongen på hotellet med kortspill.

Ingen tur til Marbella er komplett uten å besøke Puerto Banus, den kjente luksusmarinaen. Puerto Banus er kjent for sine dyre butikker, fancy biler og eksklusive restauranter. Her kan du se verdens største motemerker og kanskje til og med få et glimt av en kjendis.

I Puerto Banus fant vi parkering rett ved beach cluben La Sala by the Sea som vi hadde booket solseng på. Verdt å merke seg at prisene på parkering i denne byen er helt sinnsyke. Mens vi betalte to euro i Estepona så betalte vi her seksti euro for en halv dag. Jeg aner ikke om det finnes billigere alternativer, men vi var ikke så giret på å gå veldig langt med strandveskene så vi tok den nærmeste.

La Sala by the Sea er et av de mest kjente stedene i Puerto Banus. Klubben i seg selv er ganske fresh på morgenen når man ankommer, men den er liten, så etter hvert ble dir veldig stappfull. De har både bassengområde der du føler deg litt mer som en del av selve cluben, og strandområde i tilknytning. Sengene på stranden er mye billigere å leie enn sengene ved bassenget (de startet på seksti euro).

Vi betalte tjuefem euro per solseng på stranden, på andre rad. Det var litt skuffende at vi ikke følte oss helt som en del av klubben, til tross for at vi kunne bruke bassenget. De to områdene føltes veldig adskilte, og det var vanskelig å se noen likheter. Med lukt av råtten tare var stranden her heller ikke ideell, men alt i alt var det bedre enn å ligge på bystranden i Marbella.

Minuset var stråparasoll og fastlåst solseng som man ikke kunne flytte etter solen. Håndklær var heller ikke inkludert. Plusset var servering på solsengen, det er så utrolig deilig å få kaldt vann gjennom dagen.

Helt ærlig så tror jeg at La Sala by the Sea har mistet litt av sin glory etter at andre kjente klubber som La Cabane, Nikki Beach og Ocean Club har poppet opp og overgått dem. Sikkert også derfor prisene var litt mer normale der.

Nærmeste nabo til La Sala er Ocean Club. Der er solsengprisene mye stivere, de startet på to hundre euro, og hele klubben ligger inne på et lukket område rundt et basseng, uten tilgang til strand. Den så større og freshere ut enn La Sala, men vi fikk dessverre aldri testet den. Med sånne priser så må man prioritere, så den står på listen til en annen gang.

I sentrum av Puerto Banus ligger den søte lille kafeen Rosa Cafe. Denne oppdaget jeg i TV-serien “The playground of the rich and the famous” for flere år tilbake.

Det var derfor litt gøy å kunne besøke den når vi først var i området. Kafeen har en stor meny med utrolig mange fristende brunsjretter og kaker. Atmosfæren var også trendy og hyggelig, og vi likte viben. Kafeen stengte klokken seks, og vi kom i siste liten for å få bestilt før kjøkkenet stengte.

Det ble både avokadotoast, fruktskål og kake. De to førstnevnte smakte veldig godt, men vi ble ikke veldig imponert over kakene. Rosa Cafe er også kjent for sin fashion kaffe med Dior og Chanel logo på cappuccinoene, men varm kaffe fristet ikke i sommervarmen så vi gikk for farris og iskaffe.

Fra kafeen gikk vi videre ned til sjøen og bystranden i Puerto Banus. Den var ganske fin, og det hadde absolutt gått an å ligge her. Men solsengene var ikke noe billigere enn på La Sala, vi fikk oppgitt femti for to senger når vi spurte.

Videre fant vi den berømte marinaen og havnepromenaden. Der lå Martini Bar by Dolce & Gabbana, et utrolig behagelig sted med en deilig bris og sjøutsikt. Vi tok en liten pause der og koste oss med en drink og en skikkelig god mocktail.

Baren ligger i andre etasje av Dolce & Gabbana butikken, og det beste er å bare gå gjennom butikken opp i andre etasje, og ikke vente på å bli låst inn på utsiden sånn som vi gjorde. Jeg tror dette er et sted som fyller seg veldig opp på kveldstid, når vi var der tidlig på ettermiddagen så var vi nesten alene i lokalet.

Vi seg videre langs promenaden, og mamma kjente seg igjen fra en klubbtur noen år tidligere.

Puerto Banus ble åpnet i 1970, og har siden blitt et symbol på luksus livsstil. Havnen er fylt med imponerende superyachter og båter, og designerbutikker som Gucci, Louis Vuitton, Versace og flere ligger på rekke og rad sammen med eksklusive restauranter, barer og klubber, i hvitkalkede murhus.

Det er veldig estetisk pent med de hvite husene med sort logo, men i juli opplevdes det som veldig overfylt, og det var ikke mulig å sette seg ned på en bar eller restaurant på promenaden uten å ha forhåndsbooket. Man skal også ha ganske mye penger for å kunne kjøpe noe som helst fra butikkene her.

Vi var heldigvis mette, og hadde ikke behov for å spise noe mer etter Rosa Cafe, så vi bestemte oss for å dra tilbake til Marbella rundt klokken halv ti. Da fulgte vi strandstien fra havnen og tilbake til La Sala der bilen stod, en fin liten tur langs sjøen.

Siste dagen av ferien er den dagen jeg fortsatt husker best, og som jeg fortsatt lever på. Vi gikk mye att og frem på om det faktisk var forsvarlig å bruke så mye penger på en solseng. Men så fikk vi så mye mer enn en solseng ut av opplevelsen på La Cabane. Til tross for sinnsyke priser så endte dette opp med å bli den beste dagen i hele 2024.

Jeg har så mange bilder herfra at jeg klarer ikke å velge. Og jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal klare å beskrive denne opplevelsen kun med ord.

La Cabane ligger cirka ti kilometer utenfor sentrum av Marbella, i nærheten av Nikki Beach, som også er berømt for sine fancy beach clubs verden over. Vi ankom med bil og parkerte i området. Der var det også valet, men vi parkerte ubevisst på de ansatte sin parkering, noe som gjorde at vi sparte masse penger.

Alt var perfekt gjennomført, fra resepsjonen, til bassenget, til restauranten til toalettene. Det var som å være i himmelen, jeg kan ikke beskrive følelsen av hvor magisk det var.

Beach clubben er en del av Hotel Los Monteros, og er kjent for sin sofistikerte atmosfære, luksuriøse fasiliteter og førsteklasses service. Det er også en ganske chill beach club med rolig musikk og en avslappende vibe, og antrekkskoden er beach chic.

Hele clubben var gjennomført i Dolce and Gabbana stil der alt fra møbler til håndklær til baderinger matchet i det lekre blå og hvite Majolica-mønsteret. På området var det også en Dolce and Gabbana butikk, og jeg hadde så lyst å kjøpe med meg et badehåndkle hjem. Gjett prisen? 550 euro, haha. Det ble med drømmen.

Vi hadde valgt de billigste solsengene som vendte bort fra bassenget, men med utsikt mot stranden. Der var prisen tre hundre euro for to enkle senger, inkludert hundre euro i mat og drikke. Vi ble møtt i resepsjonen ved ankomst, fikk bånd og ble fulgt ut til solsengene våre, som det ble lagt digge badehåndklær på.

Kort tid etter fikk vi også servering på solsengen. Både vann, mocktail og iskaffe smakte fortreffelig, selv om prisen var omtrent to hundre og femti kroner per enhet.

Lunsjmenyen var litt merkelig; foruten pizza og kjøtt var det to muligheter: squash med ricotta og tomatsalat. Jeg valgte den første, og mamma den andre. Til tross for at det var en ganske liten og lett lunsj så smakte det godt.

Lunsjen ble toppet med den mest magiske fruktkurven jeg noengang har sett. Det er sjelden man får alle favorittene med: jordbær, ananas, vannmelon, kiwi, nam! I tillegg hadde de laget en lett vaniljekrem som man kunne dyppe frukten i. For å si det sånn: etter å ha inntatt nesten hele denne så var vi stappmette!

Om man velger å spise på restauranten i stedet for på solsengen så har man litt flere valgmuligheter på menyen.

I restauranten ligger også dessertrommet, Dolci Room, der kan du få en omvisning og bli forklart hva alle de fantastiske dessertene inneholder. Det føles litt som å gå på motemuseum.

Disse kakene var helt fantastiske! Over tre hundre kroner per kakestykke, men det var det faktisk verdt. Det var blanding av mykt, salt, søtt og crunchy, yummi!

Stranden nedenfor La Cabane var ikke så fristende, med steiner og store bølger. Strender er virkelig ikke styrken til Costa del Sol. Selv om både mamma og jeg liker best å bade i sjøen så ble det bassenget denne dagen.

Jeg bruker ikke å bade så ofte, men denne dagen var det førti grader så det var deilig med en liten dukkert, spesielt når man kunne flyte rundt i en badering. Bassenget var stort og delikat, men mamma klaget på at man ikke ble avkjølt på samme måte som man gjør i sjøen. Jeg er enig i at det er noe helt annet med ferskt saltvann, og skulle ønske de hadde integrert stranden litt bedre i clubben.

Noe av det verste med offentlige strender er at det alltid er så vanskelig å finne et sted å tisse. Når man får fasiliteter som på La Cabane, er det ekstremt behagelig, og man slipper å bekymre seg for det. Lekre toaletter som vaskes etter hver person, og stort velværeområde med skjønnhetsprodukter, hårfønere og krølltenger.

Vi ankom ved åpning klokken tolv, og var der omtrent hele dagen frem til stenging klokken åtte. Her gjaldt det å få maks ut av oppholdet. Tiden fløy, og vi koste oss glugg.

Til slutt kom prislappen – 436 euro, eller 5 320 kroner. Det ble uten tvil turens dyreste dag, men jeg lever fortsatt på disse minnene, og den følelsen. Den herlige viben med behagelig musikk og folk som bare chillet rundt og koste seg. Mye mer verdt enn å kjøpe seg et nytt klesplagg.

Helt uten sminke, men ekstremt happy og avslappet jente etter verdens mest magiske dag på La Cabane 🙂 Alt fra håndklær til parasoller var perfekt koordinert, og stemningen var magisk. Det var et fantastisk sted for å slappe av og få en smak av luksuslivet på Costa del Sol, i tillegg til en perfekt avslutning på ferien med deilig mat, drikke og happy vibes.

På kvelden gikk vi tur motsatt vei langs strandpromenaden enn vi hadde gjort tidligere, altså mot Puerto Banus. Denne siden var mye mer behagelig og avslappet med litt mindre mennesker. Vi gikk to kilometer før vi kom til Cappuccino Cafe der asfalten sluttet, og grusveien startet. Vi var ikke giret på å få nydusjete føtter fulle av grus så der snudde vi. På strandpromenaden er det kun soloppgang, solnedgangen er fra bysiden. Men på denne siden av promenaden fikk vi faktisk med oss litt solnedgang når vi kom et stykke utover, noe som aldri slår feil.

På vei tilbake kjøpte jeg en grusom vaffel, det er faktisk bare å glemme å kjøpe vafler i Spania. Den ser bra ut på bildet, men den var både rå og seig, og hadde gamle M&Ms som var blitt helt grå på farge, æsj. Den gikk faktisk i bosset.

Marbella har en fin atmosfære om kvelden. Fra promenaden dro vi inn i gamlebyen og avsluttet ferien med en deilig middag på Bella Mbriana. Det er ikke ofte vi spiser to ganger på samme sted, men det var mye dårlig der, og vanskelig å finne noe så sent.

Dessuten var vi giret på noe billig etter dagen på La Cabane, og da er Bella Mbriana midt i blinken. I tillegg har de en fantastisk god tynn italiensk pizza. Det var den perfekte måten å avslutte oppholdet på før vi pakket og gjorde oss klare til å dra hjem. Var ikke klar for det og prøvde å utsette turen med to dager, men det ble for dyrt.

Neste morgen var det tidlig opp for å kjøre til flyplassen og levere bilen. Det var ekstremt vanskelig å finne ut hvordan man kjørte inn til leiebilområdet på Malaga flyplass, så etter to runder tok vi en spansk en og kjørte inn en åpen dør som gikk rett inn til bilutleiefirmaet. Vi fikk levert bilen, og alt gikk fint. Det var en stor flyplass, men den opplevdes allikevel kaotisk med folk over alt.

Vi kom hjem til veggedyrkontrollen til Storebrand, genialt konsept, og fikk sjekket koffertene for veggedyr av en hund. Heldigvis var det ingen veggedyr og vi kunne trygt ta koffertene med hjem.

Oppsummert så vil jeg si at Marbella er et sted for både avslapning og luksus. Med sin blanding av strender, eksklusive beach clubs, koselige gater og livlige havner, har denne byen noe for enhver smak. Når jeg tenker tilbake så er det Marbella som gir meg best følelse, og som er stedet jeg kunne reist tilbake til. Når det er sagt så er Marbella best med penger. Det er ikke så unikt hvis man bor på budsjetthotell, drar på bystranden og spiser på restaurantene i gamlebyen. Da finnes det billige steder med finere strender og bedre mat, for eksempel Hellas. Men dersom man har penger så finner man magiske hoteller, luksuriøse beach clubs, lekre restauranter og klubber i verdensklasse, og her har jeg fortsatt mange å sjekke av.

Til sist må jeg nevne at Marbella er det perfekte stedet å ha base for å utforske andre steder på Costa del Sol. Mine erfaringer fra en ukes reise gjennom flere av regionens mest kjente steder som Nerja, Torremolinos, Estepona, Mijas og Fuengirola kommer i neste innlegg!