lisaskramh

Årets sommerferie gikk til et nytt land: Portugal! Dette er et land jeg lenge har ønsket å besøke, men som jeg aldri har fått muligheten til å utforske. Da jeg fant billige billetter til hovedstaden Lisboa, var valget derfor enkelt. Jeg var skikkelig uheldig med været i Oslo på avreisedagen. Jeg skulle være borte tre uker så bagasjen veide tretti kilo. Det var styrtregn, og jeg ble klissvåt på vei til toget ved Nationaltheatret – en skikkelig dårlig start på turen.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Etter innsjekk på Gardermoen så fant jeg veggedyrsengen, installasjonen jeg hadde vært med å planlegge for kunden min, Storebrand. Det var stor stas, og ekstra gøy at denne sengen vant gull i Mediekreativitet på Medieprisen noen måneder senere.

Flyturen på fire timer og femten minutter gikk veldig greit, og det var deilig å lande til tjueåtte grader. Aeroporto Humberto Delgado Aeroporto de Lisboa er en gigantisk flyplass, og bussen fra flyet til terminalen gikk faktisk ut på hovedveien. Kanskje ikke så overraskende at det tok ganske lang tid å få ut bagasjen.

På denne flyplassen hadde de noe genialt som jeg aldri har sett andre steder: et eget dedikert Uber og Bolt pickup-område. Her var det bare til å bestille Uber og stille seg i et kø-område. Uber er kjempestort i Portugal, og det koster så og si ingenting. For all del ikke bruk taxi, da betaler du fire ganger mer. Last ned appen og bruk Uber eller Bolt som om det er buss, det er helt fantastisk.

Hotellet mitt var ti kilometer unna, men i Lisboa-trafikken tok dette over en halvtime. Taxien skulle ha førti euro, mens jeg betalte ni euro med Uber (elleve med tips).

Jeg hadde booket på HF Fenix Music Hotel, og hadde opplevd mye greier med betalingen via Booking, så jeg var litt spent på om jeg hadde booket noe rom i det hele tatt. Hotellet aksepterte ikke betaling via Booking, og drev og sendte meg linker om å betale flere måneder i forveien. Booking drev samtidig og sendte ut meldinger om å passe på scam og betale via appen. Jeg betalte derfor ikke, men fikk til slutt mail om at hotellet ville bli kansellert hvis jeg ikke betalte. Jeg kontaktet da hotellet direkte, og fikk beskjed at jeg måtte betale via linken. Heldigvis var betalingen registrert når jeg kom frem, og jeg fikk sjekket inn.

HF Fenix Music Hotel var et koselig hotell med hyggelige folk i resepsjonen og på rooftoppen. Jeg fikk et lite, men fint og moderne rom. Badet hadde skyvedører i glass, så jeg var glad for at det ikke skulle være flere på rommet. Jeg forstår meg virkelig ikke på disse gjennomsiktige badene uten noe form for lydisolasjon. Det er jo ikke kult om det er kjæresten din heller.

Da jeg fant ut at hotellet lå cirka to kilometer fra sentrumskjernen, bestemte jeg meg for at jeg ikke orket å gå ut og utforske byen siden det var blitt såpass sent. Det var en time tidsforskjell, og det betydde at det var EM-kamp, så jeg ble sittende på sengen å se England ta seg til finale. Jeg tok en liten tur ut etter kampen, men utenom statuen Marques de Pombal i den enorme rundkjøringen så føltes det kaldt, bratt og øde. Det eneste stedet som var åpent i nærheten var McDonalds.

Beliggenheten til hotellet var nok grunnen til at jeg fikk bedre standard for pengene. Jeg betalte femten hundre kroner per natt, ikke spesielt billig, men ganske bra i forhold til standarden og fire stjerner. På taket var det basseng og bar, men dessverre ikke solsenger. Det var noen sakkosekker og stoler, men kveldstemperaturen var lav så det ble ikke benyttet så mye, og det var ganske dødt i baren på kveldstid. Det var kanskje det største minuset i Lisboa, og Portugal generelt. Morgenene, men spesielt kveldene, var kjølige. Det kom helt ned i seksten grader på kvelden, ikke akkurat så mye å skryte av i juli måned på ferie. Det var også en del skyer på dagtid, men temperaturen var heldigvis bra så lenge det var lyst.

Første dagen startet jeg med en tur ned Avenida Liberdade, en kjent og sentral boulevard som leder ned til sentrum. Her traff jeg på markedsboder hele veien. I tillegg fant jeg flere spennende brunjsteder som Kafeine, Zenith og Seventh brunch. En liten avstikker fra Liberdade ligger Principe Real, et av de få stedene jeg ikke fikk med meg på denne turen. Príncipe Real er et eksklusivt område, kjent for sine herskapshus fra 1800-tallet, populære barer og fasjonable butikker, så jeg skulle gjerne fått med meg det også.

Første stopp var Gloria Funicular, som går opp til gamlebyen Bairro Alto. De gule trikkene er jo kanskje det man aller høyest forbinder med Lisboa. Byen er ganske bratt, så det er nok derfor disse trikkemulighetene finnes. For å være ærlig så var avstandene såpass korte at jeg ikke så verdien av å bruke penger på en trikk. Endestoppen til denne var bare noen hundre meter opp i bakken.

Videre kom jeg til Praca do Rossio, det sentrale torget. Dette er inngangen til byens kafeer og butikker.

Confeitaria Nacional er en av de eldste kafeene i Lisboa, og var den offisielle konditoren til kongefamilien på 1800-tallet. Selv om monarkiet ble avskaffet i 1910 har kafeen fortsatt sitt gamle rykte som et av Lisboas beste konditorier. Marmordisken er full av tradisjonelle småkaker og portugisiske bakverk.

Mellom Praca do Rossio og Arco da Rua Augusta ligger Lisboas mest kjente gågate: Rua Augusta. Her finner du butikker på rekke og rad; både lokale navn og kjente internasjonale kjeder.

I enden av shoppinggaten ligger Arco da Rua Augusta, en imponerende steinbue og et historisk minnesmerke i byen, plassert i Praça do Comércio-området. Den ble bygget for å feire byens gjenoppbygging etter jordskjelvet i 1755. Buen har seks søyler og er utsmykket med statuer av ulike historiske personer, noe som gjør den til en populær attraksjon.

Rett ved så ligger Chez Croissant. De har helt fantastiske croissanter laget av briochedeig, som du kan fylle med hva du vil. Anbefales! Ved å gå gjennom Augusta-buen kom jeg til havnepromenaden og elven Tajo. Her ligger båtterminalen, stedet der elvecruisene går fra, og du kan følge promenaden i begge retninger der den ene fører til Cais do Sodre, og den andre til starten på gamlebyen Alfama.

Fra havnepromenaden gikk jeg inn i byen og opp i høyden mot gamlebyen. Her er det ganske bratt, og som tidligere nevnt er det derfor ganske mange trikker som tar deg opp i høyden. Den mest berømte er trikk 28, som visstnok tar deg hvor du vil i gamlebyen. Jeg valgte å gå, og første stopp var Miradouro de Santa Luzia. Denne populære observasjonsplattformen med søylegang har storslått utsikt over Lisboa og elven nedenfor.

Videre kom jeg til Castelo-høyden og São Jorge-borgen, et maurisk slott og kongeresidens fra 1000-tallet. Det var lang kø for å få tak i en billett femten euro, så her anbefaler jeg å kjøpe billetter på forhånd.

Borgen ligger på det høyeste punktet i Lisboa, og skiltet med byens beste utsikt. Jeg syns helt ærlig det var like god utsikt fra Miradouro de Santa Luzia. São Jorge-borgen er allikevel en av de mest besøkte turistattraksjonene i Lisboa, og man får tilgang til borgens tårn, vollgraver, murverk og alle utsiktspunktene. Det er også et museum som gir innsikt i borgens historie og utvikling gjennom tidene.

Gamlebyen Alfama var koselig med sine smale, kronglete gater, trappeganger og små, fargerike bygninger med flislagte fasader (azulejos). Alfama er også kjent som hjemmet til den tradisjonelle portugisiske fado-musikken, og flere av de små restaurantene og kafeene i området har regelmessige fado-forestillinger. Utenom utkikkspunktene og borgen så var det ikke så mye annet å se der oppe.

På vei ned igjen gikk jeg rett på kirken Se, den eldste, og en av de mest ikoniske katedralene i Lisboa.

Nede på bakkeplan igjen så valgte jeg å spise lunsj på den koselige gatekafeen Basilio. Her var det et stort utvalg av hjemmelagde kaker, ferske salater, sandwicher og toaster. Jeg gikk for en nydelig halloumisalat med rødbetehummus og quinoa.

Deretter fortsatte jeg videre hele veien langs havnepromenaden til jeg fant Time Out Market og Pink Street.

Time Out Market et populært mat- og kulturmarked som ligger ved Cais do Sodré, et travelt område ved elvebredden. Dette markedet har blitt et must for besøkende og et populært sted blant lokalbefolkningen. Her finnes over førti matboder, barer og butikker som serverer alt fra tradisjonelle portugisiske retter til internasjonale. På markedet fant jeg den beste lemonaden jeg noen gang har smakt, på et sted som het Funky Chunky.

Pink Street har fått mye oppmerksomhet, spesielt på sosiale medier, som kan gi inntrykk av at det er en spektakulær og unik opplevelse. Jeg ble skikkelig skuffet når jeg så at det bare var en kort gate med rosamalt asfalt, og noen få barer, der servitørene var veldig slitsomme. Det første stedet jeg hadde droppet om jeg hadde visst!

I høyden over Cais do Sodré ligger Bairro Alto, en av Lisboas mest livlige og historiske bydeler, kjent for sitt yrende natteliv, smale brosteinsgater og unike blanding av tradisjon og modernitet. Her må du dra på kveldstid, for det var virkelig ingenting å se på dagtid: noen få butikker og et lite kjøpesenter, ellers virket det nesten som en spøkelsesby.

Etter en lang dag med klatring i høyden var det nydelig med en liten timeout på rooftoppen på ettermiddagen. Det hadde vært overskyet og klamt hele dagen, så en liten dupp i bassenget var deilig.

Etter en kjapp dusj tok jeg meg en tur i nærområdet rundt hotellet. Utenom den gigantiske Eduardo-parken rett over gaten så viste det seg at alle de beste brunsjkafeene lå her. Jeg gikk en runde og lokaliserte alle jeg hadde merket av fra Google Maps: Garden Balthazar Caffe, Hygge Kaffe, Qui mais non, Bread & Friends og Local. Mye bra!

Jeg er så utrolig glad i mac&cheese, så jeg endte kvelden med å spise middag på Hard Rock Cafe, som jeg hadde lokalisert tidligere på dagen.

Utenom i Ayia Napa så har jeg aldri fått så dårlig mac&cheese på noen Hard Rock noen gang. Det var ikke cheddarsaus eller tomater i retten, bare tørr makaroni med litt smeltet ost, og noen smakløse brødsmuler strødd over. For en gigantisk skuffelse!

Etter den mislykkede middagen tok jeg metro (blå linje) direkte til Colombo Mall. Metrosystemet i Lisboa fungerer bra, og består av fire linjer som dekker store deler av byen og dens forsteder. Metrosystemet går jevnt hele dagen, med høy frekvens, spesielt i rushtiden, og den siste går vel litt over midnatt.

Colombo Mall er et av de største kjøpesentrene i Portugal, og et populært shopping- og underholdningssenter for både lokale og turister. Senteret hadde over fire hundre butikker fordelt på flere etasjer, og jeg fant både dyre og billige, kjente og ukjente butikker. Det var også en stor foodcourt som hadde noe for alle.

Andre dagen startet jeg morgenen med trening på Fitness Hut, som kostet tolv euro per dag. Gymmet var greit, men det var mye styr med app, registrering og betaling før jeg fikk trene. Det var mange personlige trenere på jobb, så mye av utstyret var opptatt, litt som å være i Oslo.

Etter trening skulle jeg til Belem, og tok buss dit fra en busstopp som var lokalisert en bratt bakke opp fra hotellet. Buss 723 til Belém kostet to euro og ti cent, og man kunne bare betale kontant. Det var også sånn at man måtte strekke ut armen for at bussen skulle stoppe, den første kjørte forbi meg før jeg skjønte den regelen.

Belém er et historisk og kulturelt område i Lisboa, kjent for sine viktige monumenter, vakre parker og utsikt mot Tejo-elven. Jeg likte meg skikkelig godt her, men det var såpass lang kø for å komme inn i Belem-tårnet at jeg droppet det. Det var allikevel verdt turen til Belem for å gå langs vannet, kjempefint. På området rundt tårnet finnes det også en kafe der du kan sitte ute og nyte utsikten mens du spiser.

Fortsetter du et lite stykke videre langs havnepromenaden kommer du til Padrão dos Descobrimentos, et monument som har mye kortere kø, og som faktisk er høyere enn tårnet. Monumentet er en hyllest til alle de portugisiske oppdagelsesreisende, navigatørene og sjøfarerne som spilte en rolle i de store oppdagelsene på 1400- og 1500-tallet, da Portugal var en ledende sjøfartsnasjon.

Hvis tårnet ikke er viktig for deg av historisk verdi så hadde jeg heller valgt monumentet. Utsikten fra toppen var fantastisk! Jeg betalte ti euro for billetten og man kunne velge å ta heis eller gå 267 trappetrinn til toppen.

Fra toppen har du utsikt til Jardim da Praça do Império, en vakker hage som ligger rett ved det gigantiske Jerónimos-klosteret. Når du kommer ned på bakken krysser du bare hovedveien via en undergrunnstunnel og kommer opp på andre siden.

Der møtte jeg en gigantisk kortesje, og det viste seg at det var presidenten som var ute på oppdrag.

I Belem ligger også Pasteis de Belem, det mest kjente og ikoniske bakeriet i Lisboa, og kanskje i hele Portugal, spesielt i forhold til det berømte bakverket Pastel de Nata. Det er små, bakte tarter laget av butterdeig fylt med vaniljekrem. De har en lett, sprø, flakete ytre skorpe som gir en kontrast til den myke søte vaniljekremen på innsiden.

På dette bakeriet kunne du velge om du ville ha de plain, eller med et lett strø av kanel og melis på toppen. Ikke min favoritt, men jeg er kresen på bakverk, og ikke så glad i vaniljekrem.

Etter en dag med sightseeing i Belem, tok jeg toget fra Belém til Cascais. Det var stappfullt, av både hunder og mennesker, og jeg måtte stå hele veien. Utsikten langs kysten var nydelig fra venstre side i toget. Turen tok førtifem minutter og på veien dit passerer man Caxias og Carcavelos-strendene, samt Estoril med sine fine strender.

Cascais var en koselig liten kystby med smale gater og vakre strender. Det er en populær turistby, og et sted lisboerne ofte drar i helgene. Strendene hadde dessverre ikke solsengutleie, alle lå på håndklær på sanden. Det er jeg ikke så glad i, så det var en dealbreaker for min del.

I Cascais var det en mye mer avslappet og kosmopolitisk atmosfære enn i Lisboa. Den gamle bydelen, med sine trange, brosteinsbelagte gater, fargerike hus og typiske portugisiske fliser, ga et litt nostalgisk preg.

Det er mange kafeer, restauranter og små butikker som selger håndverk og lokale produkter. Den livlige marinaen gir byen en moderne, men samtidig historisk sjarm. Dette området er flott for å spasere langs havnen og beundre de luksuriøse båtene som ligger til kai.

De lokale bakverkene er litt rare. De bruker mye mandler, noe som i utgangspunktet burde være oppskrift på suksess. Men det er mye rart og merkelige sammensetninger. Jeg har aldri skjønt hvorfor man spiser sandkaker, og disse mandelbakverkene var mye likt sandkaker.

Ellers hadde jeg store planer om å gå langs havnepromenaden fra Cascais til Estoril. Det er en annen populær strandby som jeg kun fikk passert med toget. Tiden strakk dessverre ikke til, men om du har en ekstra dag så tror jeg ikke det tar mer enn en halvtimes tid å gå til Estoril. Du må bare sørge for å ha noen timer å tilbringe der også 🙂 

Jeg tok tog tilbake til Cais do Sodré, og merket virkelig hvor kaotisk Lisboa var i forhold til Cascais. Den togstasjonen var veldig hektisk. Rett ved ligger den berømte lille pizzarestauranten Lupita som jeg hadde planlagt å spise på.

Dessverre gikk køen rundt hele bygget, og med de små lokalene hadde det tatt timevis å vente. Er det noe jeg ikke har tålmodighet til så er det å stå i kø. Da måtte det vært Michael Jackson eller Rafael Nadal jeg skulle ventet på. Jeg endte derfor på Time Out Market igjen, og fant en helt grei pizza fra et sted som het Zero Zero.

Jeg spaserte langs havnepromenaden tilbake til sentrumsområdet. Så herlig med liv og folk som koser seg ute i solen, det er ingenting som kommer i nærheten av sommer.

Endelig kom jeg meg opp i Santa Justa-heisen. Det var andre gang jeg prøvde, og jeg har bare en ting å si: dropp dette! Jeg stod i kø over en time for å komme opp, og heisen ble ført av en tverr heisfører som tok lange pauser når det passet han. Heisturen kostet seks euro, men utsikten var ikke noe spesiell, og det var ingenting å se. Husk at du kan kun betale kontant her. Eneste denne heisen kan brukes til er å komme seg opp i Chiado-området, som ligger rett bak heisen i høyden. Når det er sagt så tar det mye lenger tid å stå i kø for å ta heisen enn å ta beina fatt.

Med over femti kilometer i beina på bare to dager, var jeg etter heisturen sliten, og kjente på at det var slitsomt å bo såpass langt unna. Mobilen og powerbanken var tomme for strøm, noe som var ganske stress siden den fungerte både som GPS og lommebok. Metroen betalte jeg med Apple Pay. Jeg var også så kald at jeg bare ville tilbake på rommet. Jeg orket derfor ikke å dra tilbake til Bairro Alto på kvelden, så jeg fikk dessverre aldri sett gamlebyen i sin prakt på kveldstid.

Det hadde vært en hektisk dag, og jeg følte at jeg skulle hatt en ekstra dag for å utforske mer. Neste morgen var jeg veldig usikker på om jeg skulle bli en dag til eller ikke. Jeg skulle videre til Albufeira, og kunne ikke endre togbilletten, så jeg måtte i så tilfelle ha kjøpt en ny billett. Jeg fikk ikke sett den berømte 28-trikken, gamlebyen by night, Principe Real og Telecabine.

Etter mye vurdering att og frem endte jeg med å dra til Albufeira som planlagt. Jeg bestilte Uber fra hotellet, den kom lynraskt og tok meg til Entrecampos togstasjon for fem euro. Der var det en Lidl som jeg kunne kjøpe med meg noe lunsj fra, men togstasjonen var ellers helt elendig når det kom til informasjon.

Det var kun en informasjonstavle på hele stasjonen, så hvis du kom inn en annen inngang enn hovedgangen så du den ikke. Jeg fant ingen mennesker i uniform, så jeg endte opp med å spørre en dame som solgte Flax-lodd om hjelp. Jeg hadde ikke andre valg enn å stole på henne så jeg slepte bagasjen med meg i den retningen hun pekte. Det viste seg heldigvis å være riktig sted.

Togreisen til Albufeira kostet 350 kroner og tok tre timer. Jeg valgte andre klasse, hvor setene var komfortable, men det ikke var strømuttak tilgjengelig. Jeg fikk tildelt vogn og sete på billetten, så husk å se etter nummer på utsiden av vognen før du går inn i toget. Det var noen som ikke gjorde det, og de fikk det litt kaotisk inne på toget med å finne riktig plass. På togturen var det iskald luft som blåste ut på beina hele tiden, jeg mistet nesten følelsen selv om jeg hadde både bukse og genser. På veien mot Algarve kjørte vi over broen Ponte 25 de April, som minnet litt om Golden gate-broen. Ellers så jeg ingenting annet enn skog og ødemark. Det var utrolig deilig å komme av i Albufeira og kjenne varmen mot kroppen.

Generelt syntes jeg Lisboa er en fin by med mange høydepunkter, og god mat. Jeg føler dog at byen mangler det lille ekstra, men skulle gjerne hatt en ekstra dag for å oppleve mer, spesielt den livlige gamlebyen om kvelden. Fordelen var at byen er ganske billig å feriere i, spesielt i forhold til Spania, Frankrike og Italia. Portugiserne er generelt veldig hyggelige, og det er aldri problem å få bord for en person.

Det store minuset var temperaturen. Jeg fikk litt sjokk over hvor kaldt det var på morgenen, og spesielt på kvelden. Ingen andre land som ligger såpass langt sør har det så kaldt på kveldene i juli (?) Det var også mye vind, noe som gjorde at de seksten gradene føltes enda kaldere. Kanskje det var derfor alle de lokale gikk i bukser, og shorts (og caps) så ut til å være et stort nei? Jeg brukte aldri air condition på hotellet, og måtte faktisk sove med dyne hver natt.

En tur til varmen i mai er helt magisk. Det er fortsatt ganske kaldt hjemme, og man kickstarter sommeren og får litt farge på kroppen før årets beste sesong starter. Det er ikke så mange steder i Europa det er varmt nok i mai, men Kypros er kanskje der man har størst sjanse for sydenvarme på denne tiden. Kypros er jo som dere vet også mitt andre hjem, og en av hovedgrunnene for å reise der utenom klimaet, er jo for å treffe venner.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Som vanlig reiste jeg direkte med Norwegian fra Oslo til Larnaca. Dette var den 18. mai, og mamma og pappa var fortsatt i leiligheten, så det var litt rart å reise fra dem. For en gangs skyld var det magisk vær i Norge, det var de 2.5 ukene med sommer vi fikk i år, og jeg forlot det i en uke. Men det er jo noe man umulig kan planlegge for.

Når jeg besøker Kypros så deler jeg alltid turen i to: første del i Larnaca der jeg treffer Andrea og koser meg i den gamle hjembyen min, og andre del i Ayia Napa der Maria, Maria og Ivelina bor, og jeg har litt flere bekjente.

Fra Larnaca airport er det veldig enkelt å ta en taxi til sentrum av Larnaca. Det koster rundt tjue euro og går unna på ti minutter. Jeg ankom ganske sent og fikk sjekket inn på et skikkelig crappy hotell som jeg ikke anbefaler, Sun Hall Beach Hotel Apartments. Det har ingenting å gjøre med Sun Hall Beach Hotel som har en helt annen standard, så ikke la deg lure.

Jeg var ikke fremme før nærmere ti, men jeg måtte ut på en kveldstur på Finikoudes, strandpromenaden i Larnaca. Det er noe magisk med å komme tilbake til stedet du har bodd og hatt som hjem i flere år. Og ikke minst, jeg måtte kjøpe litt grillet halloumi, nam!

Søndager er gymmet stengt, som alle andre steder i utlandet. Idiotisk og helt uforståelig, siden det er den dagen folk virkelig har tid til å trene. Jeg elsker å løpe på strandpromenaden fra Finikoudes til strandområdet Mackenzie, og gjør det alltid når jeg er der på søndager. Dessverre hadde jeg problemer med hoften på dette tidspunktet, og måtte derfor oppsøke utegymmet.

Utegymmet ligger på fortauet helt i starten av Finikoudes, og er ikke veldig imponerende. Jeg klarte allikevel å få til en ganske god økt der, og man svetter jo dobbelt så mye i sol og varme så det var deilig.

Etter en rask dusj spaserte jeg ned i sol og tjueåtte grader til stranden på Finikoudes beach. To euro og femti cent for en solseng er helt spinnvilt, jeg tror ikke man finner så lave priser noe annet sted i Europa. Her kunne de gjort big business, men det er selvfølgelig helt supert for oss turister at de ikke har endret prisen på tjue år. Kypros er kanskje en av de billigste sydendestinasjonene nå? Både hotell, solseng og mat er ganske greit priset.

Edems Yard er mitt favoritt brunsjsted i Larnaca. Det har en super beliggenhet rett over stranden, og har en koselig oase av en bakhage. I tillegg har de en helt fantastisk meny å velge fra. De lager også hver helg egne spesialiteter som selges kun torsdag til søndag. Mingle Cafe er også en favoritt som er verdt å sjekke ut.

På ettermiddagen kikket jeg i gatene og butikkene, og det er trist hvor lite som er igjen i sentrum av Larnaca i forhold til livet når jeg bodde der. Alt er flyttet til Metropolis Mall, kjøpesenteret utenfor sentrumskjernen.

På kveldene møtte jeg Andrea, og vi var ute og spiste på Finikoudes, der restaurantene ligger på rekke og rad. Tiden fløy og vi hadde mye å snakke om. Hun skulle jo gifte seg en måned senere. Veldig trist at jeg ikke fikk med meg det brylllupet, det så helt magisk ut.

På stranden koste jeg meg med granateple og frappe, noe av det beste med Kypros.

I stedet for middag den ene dagen så valgte jeg vaffel med is på Milk and Honey. Det må dere teste, den er fantastisk god og du kan velge mellom ørti istyper og toppinger. De har også veldig mange gode salater på restaurantene i Larnaca, skulle ønske vi var bedre på det i Norge.

Utenom søndagen så trente jeg på gymmet jeg var medlem på når jeg bodde i Larnaca, It’s time fitness. Der er det alltid greit å trene, og de tar bare fem euro per dag. De har også ganske mange kule treningsklær der, helt annen stil enn vi har hjemme. Det gjelder egentlig Kypros generelt, jeg finner så mye her enn i Norge. På Metropolis Mall er utvalget stort, og jeg kom hjem med både ripped og strassbelagt denim fra favorittbutikken Kelly’s.

Så var det tur til Ayia Napa. Jeg tok Intercity bus, en helt super buss med comfy seter og air condition som går fast mellom de største byene på øyen. En vei til Ayia Napa koster fire euro, og turen tar cirka førtifem minutter. Da slippes du av i sentrum ved klosteret.

I Ayia Napa bor jeg hos venner, eller billig på River View Boutique Apartments. Første måltidet i Ayia Napa ble på min elskede Liquid. Her fikk jeg fantastisk solskinnsrisotto med parmesankrem, en god erstatning for min tidligere favoritt på Quadro, som plutselig var byttet ut med sopprisotto.

I Ayia Napa skulle jeg trene på New Famagusta gym, som jeg alltid har gjort, men dessverre var hotellet solgt og gymmet flyttet til en lokasjon flere kilometer unna. Da måtte jeg tilbake til Aqua Gym, der jeg trente for mange år siden, men ble kastet ut fordi jeg tok av meg skoene og stod i sokkene når jeg skulle kjøre knebøy. Jeg var derfor litt nervøs for at de skulle huske det. Fyren i resepsjonen kjente meg igjen, men heldigvis ikke på grunn av det, så han var smørblid og ønsket meg velkommen tilbake for fem euro per dag.

Kun de siste to dagene fikk jeg ordentlig sol på blå himmel. Heldigvis var det varmt hele tiden så jeg slapp bukser og jakke i år. Vi var uansett på stranden hver dag, Maria, Ivelina og jeg. Kaliva og Paradisos er favoritter i Ayia Napa, der Kaliva har best senger og brunsj. Litt utenfor ligger også Landa og Makronissos; superfine strender med krystallklart vann.

Et annet brunsjsted jeg varmt kan anbefale er Alya. Kafeen åpnet i år, og er en skikkelig instavennlig rosa kafe med masse digg på menyen. De har en brunsjmeny frem til klokken fire, og en annen meny etter det.

Mange plasser å ta bilder i kafeen, som er dekket med roser, bamser og velourinventar 🙂

Jeg koste meg med en nydelig toast med avokadomos, eggerøre og fetaostkrem.

Jeg skeiet også ut med en deilig pistasjcroissant til dessert, nam!

Jeg tok også en tur til Love Bridge i løpet av oppholdet, og det er virkelig vakkert der. Det er en liten sti fra Glyki Nero Beach som fører deg opp til den hjerteformede klippeformasjonen. Herfra kan du fortsette til kaktusparken og skulpturparken, hvis du vil være litt kulturell i ferien.

Ellers koste jeg meg med jentene. Vi spiste ulike steder på kveldene, og Andrea kom noen dager fra Larnaca. Vi arrangerte utdrikningslag for henne på Livingroom. Det var rolig, men koselig, akkurat som hun ønsket seg. Vi kjøpte litt forskjellig småting og stasj som vi tullet med og tok bilder, og spiste tre retter.

Hun virket som hun hadde en koselig kveld 🙂

Vi avsluttet rundt klokken to, og da gikk jeg gjennom partygaten. Det var utrolig hyggelig å møte mange gamle kjente. Jeg følte meg så velkommen, og folk virket så glad for å se meg at det var en skikkelig sevtillitsboost.

På Senior Frogs traff jeg Deon og Chris, som jeg har jobbet med, og møtt mye over mange år. Jeg traff også min gamle sjef Harris som hadde åpnet Norway Pub på ny lokasjon.

Når Maria og Ivelina måtte jobbe så hang jeg med Andrea. Vi testet en ny italiensk restaurant som jeg kan anbefale, Bella Italia. Så møtte vi Ivelina for en drink på Pepper når hun var ferdig på jobb.

Siste dagen var det strålende sol og maksing av tanning på Paradisos. Koselig gjensyn med Savvas og Christos, som har jobbet der så lenge jeg kan huske.

Hadde også en koselig siste lunsj med Maria og Andrea på Liquid. Nydelig sunset risotto, og salat med jordbær og chevre. Og ikke minst kvalitetstid med jentene, som det alltid er trist å reise fra. Andrea fikk kort til bryllupet, og ville ikke ta imot med mindre jeg lovet å komme tilbake.

Jeg hadde veldig lyst til det, og prøvde virkelig, men på grunn av jobb og økonomi så var det vanskelig å få til en ny tur i slutten av juni. Jeg forlater alltid Kypros med en klump i magen. Det er nok en øy som alltid vil ha en stor plass i mitt hjerte, både stedet og folkene. Kanskje det må bli tradisjon med en uke i mai 🙂

Vinteren er så lang og tung i Oslo, og i år var den helt ekstrem. Det var derfor veldig deilig med et lite avbrekk til et vårlig London i midten av mars. Jeg har alltid vært veldig glad i London, det er en by man aldri får nok av. Hver gang oppdager jeg noe nytt, og byen er sjarmerende i alle årstidene.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Jeg fikk superbillige billetter med Norwegian og direktefly til Gatwick. Flyet gikk tidlig om morgenen til, og sent hjem igjen så da fikk jeg makset oppholdet. Ved ankomst Gatwick gikk jeg rett til automaten og kjøpte togbillett til Gatwick Express. Det burde jeg aldri gjort for her var det streik, og ingen express i rute. Faktisk ingen express i det hele tatt. Jeg fant en hyggelig mann som jobbet på stasjonen, og han fortalte at jeg måtte kjøpe billett med rutetog, og sende inn forespørsel om å få pengene tilbake fra Gatwick-ekspressen.

Med det så lærte jeg at det er helt unødvendig å bruke penger på Gatwick-ekspressen. Rutetoget fungerte helt fint, og kostet ti pund i stedet for tjuefem. Jeg endte opp med å kun få tilbake halvparten av pengene fra Gatwick-ekspressen fordi de beholdt resten i administreringskostnader! Utrolig dårlig, og enda en grunn til å ta rutetog neste gang. For det blir alltid en neste gang til London 🙂

Tuben er helt fantastisk i London, og den beste fremgangsmetoden for å komme seg rundt i byen. Den fungerer utmerket med mobile pay. Man bare scanner mobilen gjennom slusene og blir trukket en totalsum fra kortet på slutten av dagen. Dessverre så var hele tuben nede når jeg var der så det ble ekstremt mye gåing, nesten tre mil per dag, så jeg var godt sliten i beina og korsryggen.

Jeg bodde på Millennium Gloucester Hotel i Kensington; et firestjerners hotell med treningsrom til to tusen kroner per natt. London er dyrt når det kommer til overnatting, og jeg vil kanskje si at rommet kvalifiserte til tre stjerner, men det var helt OK, og veldig greit med treningsrom. Beliggenheten var også super, enkelt å komme seg rundt både med tube og buss, og i gåavstand til mange severdigheter.

Jeg kom såpass tidlig frem (rundt halv ni) at jeg ikke fikk sjekke inn, men fikk satt fra meg bagasjen og spist litt frokost før jeg gikk ut for å utforske. London er en by man kan bo mange ulike steder, og allikevel ha mye spennende utenfor døren. Jeg syns det er gøy å teste ut å bo litt ulike steder i byen, så blir man alltid kjent med nye områder, og oppdager nye perler.

Denne gangen bodde jeg rett ved Kensington Gardens, så jeg startet med en gåtur i den enorme parken. Der var det et løp i gang så jeg møtte på hundrevis av løpere som jeg måtte vike for. Skikkelig vårfølelse i en grønn park, mens holken fortsatt herjet fortauene i is-Oslo. Jeg besøkte Kensington Palace og Diana memorial, et sted jeg faktisk ikke har vært før. Helt greit å ha sett, men ikke noe spesielt med det.

Så gikk jeg videre til Notting Hill og Portobello Road Market. Notting Hill er veldig koselig, med sine sjarmerende hus med fargede dører, og koselige bakerier og kafeer. Jeg har alltid likt meg veldig godt i dette området.

Portobello Road Market er en av Londons mest kjente markedsgater. Her finner du en blanding av alt; mye skrot, men også en del artig, og masse godsaker fra hjemmebakerier og lokalproduksjon. Her fant jeg et superfresht brunsjsted som fortsatt plager meg at jeg ikke fikk testet, Cherry on. Det må bli neste gang.

Jeg gikk videre gjennom Paddington og området som kalles Little Venice, der restaurantbåter og kafeer ligger ved siden av hverandre langs kanalen.

I dette området finner man også Lindo Wing, sykehusfløyen der de engelske kongelige kommer ut og viser frem de nyfødte barna sine.

Turens første måltid ble på Feya rundt Marble Arch, et kjent brunsjsted i London. Kult sted, men retten jeg valgte var så som så. En vaffel med avokado, posjert egg og noe lilla krem. Det var litt rart å komme til Oxford Street uten Topshop og New Look, og det ble enklere å holde seg unna butikkene enn jeg hadde trodd. Back in the days shoppet jeg så mye i London at jeg pleide å komme hjem med en ekstra koffert. Foruten er tur på Oysho, så klarte jeg å holde meg helt unna shopping denne gangen.

Turen handlet kun om opplevelser, god mat, og å unnslippe vinteren i Oslo for et par dager. Etter den litt skuffende brunsjen på Feya så koste jeg meg maksimalt med vaffel med frukt og is på Cocomelt. Det er et koselig lite sted i Soho med veldig mange fristende søtsaker.

På kvelden dro jeg til Westfield Mall, et ganske stort kjøpesenter som jeg oppdaget når jeg søkte etter Oysho på google maps. Oysho er en av mine favorittbutikker, så jeg dro hovedsakelig til senteret på grunn av den. Det var veldig enkelt å komme seg dit med buss fra hotellet. Gøy å kjøre double decker og sitte fremst på toppen. Jeg kjøpte det jeg skulle på Oysho, og ellers ble det windowshopping. Middagen endte på Spaghetti House, en kjede som har flere restauranter i London, og som egentlig har ganske god pasta.

Neste morgen var det tidlig opp for å trene på hotellet før jeg var på vei over broen mot Borough Market, også et sted jeg ikke hadde besøkt tidligere.

På vei dit passerte jeg the Shard, som med sine 310 meter er Londons høyeste og kanskje mest prestisjefylte bygg. Har du ikke vært i toppen så anbefaler jeg det. Fantastisk utsikt fra både restaurant og bar. Jeg tror faktisk man kan feire nyttårsaften herfra også, vil tippe det er ganske amazing med utsikt til fyrverkeriet over hele London.

Borough er Londons eldste matmarked, her finner du over hundre boder med mat av høy kvalitet. Markedet har åpent på dagtid alle dager utenom mandag, og det er populært. I tillegg til matbodene så er det flere benker man kan sitte på, samt en scene der de har arrangementer innimellom.

Fra Borough gikk jeg videre til Tower of London, og for første gang på veldig mange år så tok jeg turen opp på toppen av broen. Sist jeg gjorde det var første gang jeg var i London, og det begynner å bli noen år siden. Billetten er ikke så dyr, rundt femten pund.

Fra toppen får man superfin utsikt over Themsen, men dessverre så er man veldig innestengt bak glass og metallgitter. Opplevelsen er derfor ikke like bra som den kunne vært om det hadde vært litt mer åpent.

Det som er litt kult er at det er glassgulv, sånn at man ser ned på gaten under når man går der oppe i høyden. Bilkaoset og folkemengdene under ser plutselig helt annerledes ut enn fra bakkeplan.

Nede igjen på bakken gikk jeg over broen til andre siden av elven, og der ligger den artige restauranten Coppa Club der du spiser i runde glasshus med en fantastisk utsikt over elven. Kan tenke meg at dette er superkoselig på kveldstid med mørke og opplyste glasshus.

Jeg dro videre til Brick Lane og Old Spitalfields market, utrolig hvor mye man får med seg når man reiser alene til London. Brick Lane er ganske annerledes fra andre områder i London, men kan minne litt om Camden. Det er litt mer hippieinspirert, og har mange vintagebutikker, og mye gatemat.

Tilbake i Theatre District møtte jeg en helt annen vibe. Her ligger mange av musikalbygningene, og jeg endte opp med å spise lunsj på Franco Manca. Det er en italiensk kjede a la Olivia i Norge, og jeg fikk en helt grei pizza der, men ganske kjedelig i forhold til alt det spennende som finnes i London. Rett nedenfor fant jeg også Somerset house, et stort renessansekompleks som ligger på sørsiden av the Strand, med utsikt over Themsen. Det ble mye gåing så jeg fortsatte spaserturen forbi London Eye og Charing Cross med den sjarmerende lille Sherlock Holmes-baren.

På Trafalgar Square var det fullstendig kaos med St. Patricks Day, så hele området var stengt inne for en stor event der alle gikk kledd i grønt. St. Patricks dag er Irlands nasjonaldag som feires den 17. mars, til minne av landets skytshelgen St. Patrick.

Dette fortsatte i Soho, der uteplassene var fulle av grønnkledde mennesker. I Soho fant jeg også L’eto, et herlig lite konditori med flere utsalgssteder i London, masse kaker og godt. Det er utrolig koselig å sige rundt i Soho etter mørkets frembrudd og bare se på livet og lysene.

Her ligger også noen flere av musikalbyggene, og ikke minst Leicester Square, der alle barene og uteplassene er samlet. Leicester Square kalles “the entertainment epicentre”, så det sier kanskje litt. Her ligger også en av Londons største kinoer Odeon Luxe, og den store M&Ms butikken. Det blir ikke så mye party når man er alene på tur, men allikevel gøy å se litt liv rundt seg.

Piccadilly Circus må også alltid besøkes, jeg elsker reklameskiltet med lys, og det er alltid noen som skaper stemning ved å synge på gaten. Det er også litt kaotisk på kveldstid da dette er et samlingssted både for lokale og turister, men allikevel et must.

Sent på kvelden gikk jeg tur i området rundt hotellet, som om jeg ikke hadde gått nok, men i London får jeg alltid litt FOMO. Jeg fant ut at jeg bodde kun femten minutter fra Harrods, en av verdens mest kjente department stores, og helt nydelig opplyst på kveldstid.

Jeg unnet meg et kakestykke og en grapefruit soda på EL&N, en superkoselig rosa kafe med velurmøbler som først åpnet i London, men som nå har spredd seg til flere land i verden. Så deilig at alt er så lenge åpent i London!

Siste dagen besøkte jeg Camden Town. Det er alltid en tradisjon når jeg er i London, men denne gangen ble jeg skuffet. Det begynner å føles veldig gammelt, og det lukter mugg i butikkene og markedsbodene. Det føles som det er samme tingene som henger der som hang der for tjue år siden. Hvis du ikke har vært der før så er det kult å få med seg, men for min del så har Camden dessverre mistet litt av sjarmen sin.

Det som derimot fortsatt er veldig bra i Camden er matmarkedet. Her finner du et utrolig utvalg fra hele verden, og du kan sitte inne eller ute og spise. Det er både frokost, lunsj, middag og søtsaker, og det er garantert noe for alle.

Camden-markedet ligger i et ganske kult område langs vannet. Alle markedsbodene er plassert i gamle staller og murhus, og det er et stort område. Et lite stykke unna finner du Camden Town, som har mange ulike butikker med helt særegent utvalg, mye skinn og naglesko, stæsj og dilldall.

Tilbake i West End, teaterdistriktet, fant jeg en kafe jeg hadde fulgt en stund på Instagram – Chestnut. Den ligger rett i nærheten av Covent Garden, og det finnes en til av den i London. Her hadde de fantastiske bakverk, og lunsjen ble en croissant med lemon curd og marengs, som en key lime pie – helt amazing. Det var vanskelig å bare velge en ting!

Jeg gikk kjapt gjennom Covent Garden-markedet til søte lille Neils Yard, en fargerik bakgård med kafeer og butikker. Den ligger i nærheten av Seven Dials, og er kjent som en av Londons mest instavennlige lokasjoner. Artisan Bakery har faktisk veldig gode kanelboller hvis du savner det på tur.

Jeg måtte selvfølgelig også innom Fortnum & Mason, mitt favorittsted for afternoon tea, og et ærverdig varehus fra 1700-tallet der du får verdens beste te. Jeg har veldig lyst å teste afternoon tea på The Ritz neste gang, det ligger i samme område, og er minst like eksklusivt. Det er kostbart med over tusen kroner for en afternoon tea, men omgivelsene er fantastiske og servicen veldig god, så jeg syns det er verdt det en sjelden gang.

Jeg rakk også en liten pitstop innom Buckingham Palace og Hyde Park. Ingen kong Charles i sikte, men det var hyggelig å bare sette seg på fontenen og se på vaktene og folkelivet.

I Belgravia og Chelsea ligger det søteste bakeriet Peggy Porschen. Her må du absolutt ta deg en tur. Skal du velge mellom disse så må du dra til Belgravia, det er originalbakeriet og det som absolutt er mest autentisk. I nærheten av dette finner du også det andre Chestnut-bakeriet, nam! Mye godt å velge mellom i London!

Før jeg forlot London så spiste jeg middag på Hard Rock Cafe på Piccadilly Circus; min elskede mac & cheese. Her hadde jeg en litt ubehagelig opplevelse med to russere som knegikk meg for å låne powerbanken min. Mobilen min hadde ti prosent strøm, og jeg skulle fly hjem så jeg hadde ikke mulighet til å låne den bort. Powerbanken hadde også kun nok strøm til en halv telefon, og de ble skikkelig ufine, så jeg endte med å forlate restauranten før jeg hadde lyst.

Da var det rett til Gatwick, direkte med Norwegian til Oslo, vente på nattbussen fordi siste flytog hadde gått når vi landet, hjem midt på natten og jobb fire timer senere. MEN det var verdt det. London er en by som alltid er helt fantastisk å besøke! Jeg skulle selvfølgelig gjerne hatt selskap sånn at jeg kunne fått opplevd noen av byens fantastiske restauranter og uteplasser. Når det er sagt så er det også en by som er mulig å reise til alene for det er alltid så mye å se og gjøre. Jeg blir aldri lei!

Alt som downtown Miami ikke har, finner du på South Beach. Nydelige hvite langstrakte strender, art deco-arkitektur, surfebutikker, og drøssevis av restauranter og uteplasser. Det er bare en liten kjøretur over broen fra downtown, men en helt annen vibe. South Beach har en helt spesiell plass i hjertet mitt, siden jeg bodde her i 2014 når jeg tok PT-studiet.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Vi ankom South Beach med Uber fra downtown, og betalte bare to hundre kroner for den. Ganske bra med tanke på at vi betalte fem hundre for samme distanse fra flyplassen med taxi. Vi sjekket inn på det samme hotellet som jeg bodde på når jeg tok PT-utdannelsen min her for ti år siden. Den gang var det et flott firestjerners hotell. Nå var det et litt mer slitt trestjerners hotell.

Ingenting hadde endret seg, de samme møblene og de samme solsengene. Den gang syns vi hotellet lå veldig sentralt, fordi vi mesteparten av tiden satt på skolebenken, trente eller handlet på matbutikk, og alt dette lå ganske nært hotellet. På ferie så hadde jeg ikke valgt å bo her igjen, for det er et stykke å gå til sentrumsområdene rundt Ocean, Collins og Washington.

Når det er sagt så er South Beach veldig enkel og oversiktlig å forstå. Alle tverrgatene er delt inn i nummer, og det er faktisk gatenavnene, akkurat som i New York. 1st street er helt i starten av Ocean der du finner blant annet den berømte Nikki Beach Beach Club. Vi var og så på den, men dessverre så var det for kaldt til strandvær på turen vår.

Ocean er den fremste gaten mot stranden, og den går mellom 1st og 15th. Her ligger alle art deco-husene, sammen med flere av de berømte uteplassene. Rett bak ligger Collins og Washington, der man finner drøssevis av restauranter og butikker. I Miami finnes det utrolig mange Surf Shops, og her får du tak i mange digge koseklær produsert av et merke fra Miami som heter Ocean Drive Clothing Company. Dette er dessverre ikke mulig å finne andre steder, men jeg elsker det!

Mellom 14th og 15th street fra Collins avenue ligger Espanola way, en utrolig koselig liten gate stappfull av internasjonale restauranter, med overvekt av spanske og kubanske. Her er det alltid mye liv, og koselig opplyst på kveldstid. Noen få gater lenger opp, mellom 16th and 17th ligger Lincoln Road. Denne gaten er som et gigantisk utendørs kjøpesenter, og kalles derfor Lincoln Road Mall. Dette er et av de mest berømte stedene på South Beach for å spise og shoppe.

På Lincoln Road Mall ligger blant annet Spris. Denne pizzarestauranten husket jeg som fantastisk fra PT-studiet, og jeg hadde derfor gledet meg til denne. Dessverre så ble jeg ganske skuffet, jeg vet ikke om de har endret kokk og oppskrift, eller om jeg har endret smak, men absolutt ikke et must å dra dit lenger.

I nærheten ligger også Paul, en hyggelig frokost- og brunsjkafe. Paul er en internasjonal kjede som du finner mange steder i verden, også i Europa, og jeg finner alltid noe godt her. De har både søtsaker og sunnere lunsjer, inkludert mye bra vegetar.

En annen brunsjkafe jeg må nevne er Puravida. Den er unik for Miami, men på South Beach har de flere lokasjoner. Puravida har utrolig koselige lokaler, og organisk mat med veldig mange gode vegetaralternativer. Anbefales!

Vi besøkte også Big Pink, en skikkelig amerikansk diner som jeg virkelig anbefaler for å få USA-følelsen. Diner er blitt svindyrt, men porsjonene på Big Pink er enorme, akkurat som dinermat skal være. Menyen er også gigantisk, så her finnes noe for alle. Jeg fikk en digg mac & cheese og vaffel med is og bær, helt sprengt etterpå.

Ellers spiste vi også lunsj på en koselig liten fortaucafe som het Juice & Java, og jeg anbefaler også å sjekke ut The Lifeguard Cafe. Må også nevne isen på The Baked Bear. For de som kjenner til Cold Stone så er dette kanskje det nærmeste man kommer. Her klistres browniebiter på utsiden av isen som serveres i hjemmelaget kjeks, nam!

Ellers var den aller beste matopplevelsen, og et av høydepunktene på turen, bursdagsfeiringen min på Giannis at the Versace Mansion. Vi skulle jo egentlig feire dagen på nyttårsaften, men siden det opplegget ble så mislykket så tok vi feiringen igjen på South Beach.

The Villa Casa Casuarina at the former Versace Mansion er en villa fra 1930, som er mest kjent som boligen til den berømte designeren Gianni Versace. Dessverre ble han i 1997 drept rett utenfor porten til denne villaen. Nå er villaen både et boutique hotell, og en fin restaurant, og den eies ikke lenger av Versace-familien.

Vi hadde booket bord noen dager i forveien, og ankom først den midterste delen av villaen. Man får umiddelbart en liten wow-opplevelse når man kommer inn, spesielt som Versace fan. Her ligger baren, og vi kjøpte to drinker mens vi ventet. De kostet over seks hundre kroner, så vi var litt bekymret for prisene resten av kvelden, men heldigvis var ikke maten fullt så ille. Vi måtte vente en stund før bordet vårt var klart, det er et veldig populært og travelt sted året rundt.

Noe av det mest magiske med denne villaen er det spesielle Versace-designete bassenget. Dessverre så fikk vi ikke bord ved bassenget, men vi fikk lov til å gå ut og kikke på det, og ta bilder. Man kan faktisk bade i dette bassenget på dagtid dersom man bor på hotellet. Det går også an å bo på Gianni sitt rom, men da må man ut med over tretti tusen per natt.

I stedet for bord ved bassenget, så ble vi plassert i spiserommet til Gianni, der han spiste frokost og lunsj hver dag. Det var også veldig koselig, og sammen med kun fire andre bord så ble det lunt og intimt.

Jeg fikk servert nydelig cacio e pepe som ble dandert på tallerken rett foran øynene på meg. Mamma spiste kylling med stekte poteter og asparges. Maten var veldig god, og etter noen spennende dessertshow på nabobordene så gledet vi oss til vår.

I stedet for sjokoladebombe som så ut til å være alles favoritt, så gikk vi for sitronsorbet. Den fikk vi servert på denne måten, og ble absolutt ikke skuffet.

Dette var den beste feiringen jeg kunne fått, jeg koste meg så mye denne kvelden 🙂

På South Beach er det mange færre sightseeing aktiviteter enn downtown Miami. Her handler det mest om soling, bading, trening, god mat og uteliv. Ekstremt deilig når det er sommervær, og kanskje et litt kjedeligere sted å være når man ikke kan være på stranden. Det ble mye gåing, jeg tror vi nærmet oss to mil de fleste dagene.

Det er mange fine steder å gå tur, og promenaden er jo helt magisk både til tur, jogging og trening. Rett nedenfor 1st Street ligger South Pointe Park Pier, en kjent pier der du har utsikt på Ocean og første del av South Beach. Dette er et ekstremt populært område for trening, og man møter løpere med både vektvester og manualer i hendene, noen ganger også med en coach syklende ved siden av. Miami har mange folk med penger, og fitnessindustrien er stor her.

Derfor er det ganske overraskende at Muscle Beach faktisk er gratis i Miami. I Los Angeles er jo Muscle Beach big business, og det er blitt ganske dyrt å trene der. Her kan man bare komme og gå som man vil, eneste kravet er at man rydder opp etter seg.

Muscle Beach ligger i Lummus Park på Ocean og 9th street, og er åpen fra halv åtte om morgenen til solnedgang. Det består hovedsakelig av to containere som er festet racks på. Inni containerne finner man vektskiver, manualer, strikk etc. Det er også satt opp noen benker og dipsstativ rundt omkring, så det er absolutt mulig å få seg en god treningsøkt her.

Det var helt perfekt å kombinere løping på promenaden med en liten styrkeøkt her, spesielt i det været vi hadde med rundt tjue grader. Strandpromenaden i Miami er kanskje den lengste strandpromenaden jeg vet om av alle steder jeg har besøkt, så her kan du virkelig løpe langt om du er i humør til det.

Vi besøkte også “The Friends Experience” på Aventura Mall. Det er et gigantisk kjøpesenter som ligger helt i enden på North Miami Beach, ganske langt unna hotellet vårt. Vi gjorden den store feilen å ta buss. Den kostet bare fem dollar, men tok en time, og det var en veldig humpete og slitsom tur i en gammel buss med trebenker. På veien dit kjørte vi gjennom hele South Beach, Mid Beach og North Beach, inkludert Sunny Isles der Donal Trump hadde noen syke eiendommer. Vi var veldig glade når vi endelig kom oss av den slitsomme bussen.

Om du er glad i shopping så kan jeg varmt anbefale Aventura Mall. Det er det fjerde største kjøpesenteret i USA, og det største i Florida. Her finner du alle de kjente department-butikkene som Macy’s, Bloomingdales, Nordstrøm og JC Penny, de fleste luksuskjedene, mange vanlige kjedebutikker, en gigantisk foodcourt, og en enorm kino med tjuefire saler. Og selvfølgelig Friends experience 🙂

Friends-opplevelsen var ganske basic, men mamma og jeg er veldig glad i Friends, og da var det en artig opplevelse. Her finner du blant annet Monica sitt kjøkken, Central Perk-kafeen, ytterdøren til Monica sin leilighet, trappen og sofaen med “pivot”, skinnstolene til Joey og Chandler, og Phoebe sitt keyboard på Central Perk.

I tillegg var det veldig artig å se hvordan kostymedesignerne tenkte når de laget de ulike karakterene. Vi ble tatt med på en liten motereise, som absolutt er noe jeg setter pris på. Opplevelsen kostet rundt syv hundre kroner for oss to, noe som egentlig er i overkant dyrt i forhold til hvor basic det er. Dersom du har vokst opp med Friends tror jeg allikevel du vil like det, og personalet som jobber der er veldig behjelpelig med å ta bilder på de ulike stasjonene.

Etterpå koste vi oss med Auntie Anne’s pretzels i foodcourten, før vi oppdaget en liten søt La Duree i luksusområdet av kjøpesenteret. Sammen med Dior og Chanel lå den plutselig der, som om vi var teleportert til Champs Elysees i Paris.

La Duree er en fransk konditorkjede som er kjent verden over for sine magiske makroner. De har også utrolig mange andre gode franske kaker, og i Frankrike får du også fantastiske brunsj- og lunsjopplevelser på La Duree. Vi tok Uber tilbake til hotellet, noe som var utrolig behagelig, selv om det var ganske stress å finne frem til riktig hentested i det gigantiske kjøpesenteret. Prisen kom på under fire hundre kroner så det var ikke så ille i forhold til avstanden.

I tillegg til restaurantene og kafeene nevnt over, så spiste vi også noen dager på hotellet, mest fordi mamma ble syk og vi var mer på området enn vi kanskje hadde vært ellers. Jeg kan i den anledning si litt om matbutikker i USA. På PT-studiet handlet vi på Publix, som er et mer “vanlig” supermarked enn Wholefoods, og som også den gang var en god del billigere. Det var det ikke lenger, og det er sjokkerende hvor dyrt det er blitt med mat i USA.

Vi handlet nok til å fylle opp kjøleskapet; både frukt, bær, granola, yoghurt, melk, ost, kjeks etc. Det er som vanlig ingenting å si på utvalget, men at det skal koste hundre kroner for en jordbærkurv eller et salathode er ganske sprøtt. Hadde det ikke vært for at man må tipse mellom atten og tjuefem prosent på restaurant, så hadde det vært like “billig” å spise ute. Ved siden av Publix ligger forresten Fresh, som minner mye om Wholefoods, og som også har et helt fantastisk utvalg med mye fresht sunt.

Som jeg nevnte over så ble mamma dessverre syk under oppholdet på South Beach, og ørene ble såpass ille at vi måtte oppsøke lege. I den forbindelse vil jeg skryte litt av forsikringen via Bank Norwegian. Jeg har heldigvis aldri trengt å benytte meg av den, men det fungerte utmerket, selv om det selvfølgelig er veldig kjedelig å bli syk på ferie, og mye av tiden går med på det.

Jeg gikk inn på nettsidene til bank Norwegian og fant et kontaktnummer. Etter kort tid så ble jeg henvist til forsikringsselskapet deres. Etter å ha svart på en del personlige spørsmål, og om hvor i USA vi var, så fikk vi beskjed at de skulle kontakte en agent i området og komme tilbake til oss. Det gikk ikke veldig lang tid før vi fikk beskjed om at de var på saken og skulle finne et legesenter de samarbeidet med som vi kunne besøke.

Denne prosessen tok dessverre ganske lang tid, nesten seks timer før vi fikk time, og beskjed om hvor vi skulle dra. Da kunne vi jo ikke dra noe sted, så det var kjipt at det var såpass kaldt at vi ikke kunne kose oss ved bassenget mens vi ventet. Legekontoret lå ikke så langt unna i kjøreavstand, men det var noen kilometer å gå. Medrite var et privat lite legesenter som virket rent og profesjonelt. Dessverre så hadde de ikke mottatt rekvisisjon når vi ankom så vi måtte sitte der over en time og vente før faksen kom. Det var klarsignalet vi trengte for at mamma skulle få komme inn til legen. Fordi diagnosen var mellomørebetennelse så fikk hun dessverre ingen medisiner utenom noen øredråper, det virket litt for enkelt i forhold til hvor vondt hun hadde.

Forsikringsselskapet ringte faktisk opp igjen og spurte hvordan det gikk, og om mamma trengte noe mer. Det syns jeg var veldig imponerende. Vi endte dessverre tilbake siste dagen, for det ble ikke bedre, og mamma var redd for at hun ikke kunne fly. Ingen av oss var giret på å bli igjen. South Beach uten sommervarme er egentlig litt kjedelig, og det var mye å ta igjen på jobb. Hun fikk medisiner og ble heldigvis friskmeldt til å fly, selv om hun kunne risikere å sprenge en trommehinne. Det ble mange apotekturer i løpet av turen, og vi ble en gjenganger på Walgreens. Det er et litt knotete reseptsystem. Selv om det er mange Walgreens i byen som er døgnåpne, så har apotekene egne åpningstider, og det er ikke alle man kan hente ut resepter fra. Legene skriver de ut til et spesielt sted du må hente, og hvis du velger et annet så blir det en del ekstraarbeid.

Heldigvis sprengte ikke trommehinnene, og vi kom oss hjem via Madrid. Begge legebesøk, inkludert alle medisiner, ble dekket av Norwegian. Det var en lang og tøff tur for to som aldri klarer å sove på fly, og de neste to ukene var preget av den verste jetlagen jeg noen gang har opplevd. Det var så ille, og så slitsomt at jeg måtte få tabletter på apoteket, og ikke engang det hjalp. Jeg gikk rundt som en zombie, og klarte ikke å konsentrere meg på jobb. Jeg vet ikke om det var fordi det var vinter eller hva, men det var helt grusomt.

En annen ting som var helt forferdelig var å komme hjem til tjue kuldegrader. Den overgangen ble helt ekstrem, og jeg tror ikke jeg kan reise til varmen på denne tiden av året igjen med mindre jeg blir borte minimum en måned.

Men det var en kjempefin tur til Miami, selv om vi veldig gjerne skulle hatt bikinivær. Det var veldig deilig med et lite avbrekk fra den grusomme vinteren i Oslo, som blir verre og verre for hvert. Hadde man bare kunne ha et sommerhus i varmen som man kunne flykte til for å unngå de verste månedene her.                         

Oppsummert så er jeg fortsatt veldig glad i Miami – det er det perfekte stedet å dra når man vil slappe av og kose seg med deilige strender og god mat. Når det er sagt så er det ikke aktuelt å reise i januar og februar, det må være varmt. Jeg vil ha the full South Beach beach experience 🙂

Jeg elsker Los Angeles og Miami. Nå var det veldig lenge siden jeg hadde vært i Miami, og de siste årene har reiselysten dit bare økt. Når jeg hadde bursdag så føltes dette som en god anledning, og mamma ville bli med. Miami er jo en destinasjon som det går an å reise til hele året, noen ganger mer regn, og noen ganger kaldere, men aldri vinter som i Norge.

Det var minus tjue grader ute når vi forlot leiligheten i Oslo tidlig om morgenen den nest siste dagen i 2023. Vi fløy med British Airways fra Oslo via London, og med American Airlines videre til Miami. Jeg hater å sitte mange timer på fly. Jeg blir så ekstremt rastløs, og ti og en halv time som det tar fra London til Miami er altfor lenge. For første gang prøvde vi begge flysokker, og det kan virkelig anbefales på lange turer. Mye mindre sprengfølelse i beina, og mindre stiv ved landing.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Når vi endelig kom frem til Miami så tok vi taxi fra flyplassen. Dette kostet nærmere fem hundre kroner, så vi lærte raskt at vi måtte bruke Uber. Uber er faktisk veldig mye billigere enn taxi i USA, og fungerer veldig bra. Vi delte turen vår i to, halve oppholdet downtown Miami som dette innlegget handler om, og siste del på South Beach, som jeg skriver om i neste innlegg.

På denne ferien ble det mange pengesjokk. Neste kom når vi måtte betale depositum på Yotel, som var hotellet vi bodde på downtown. Det er jeg ikke vant til, men det blir visst mer og mer vanlig. I teorien er det jo penger man ikke betaler, men når de allikevel skal reservere mange tusenlapper frem til avreise så er det jo penger man må ha tilgjengelig som man ikke kan bruke på turen.

Utenom det så var Yotel helt supert, med perfekt location downtown. Rommet var ganske lite, og det var kjipt med glassdører på badet når man er to på rommet, hva er greia med det egentlig? Rommet var også litt for kaldt, uten mulighet til å regulere på det. Ellers var sengen god, og selve hotellet helt supert med et stort velutstyrt treningsrom, og basseng på taket. Det eneste vi manglet var litt mer sol og sommer.

Vi var dessverre ikke så heldige med været på denne turen. Selvfølgelig mye bedre enn ekstreme minusgrader i Norge, men når man reiser så langt så forventer man mer enn atten grader. Det var også flere dager med overskyet, så shortser og kjoler ble stort sett liggende i kofferten. Vi trengte både bukser og gensere, og kåpe på kvelden.

Den solingen vi fikk var to dager med to timer på bassenget, da med litt gåsehud på kroppen.

Rett over gaten for hotellet lå Bayside Marketplace, som er en av hovedattraksjonene i Miami. Her har jeg vært flere ganger. Det er et samlingssted ved marinaen for butikker, kafeer, restauranter, tivoli, attraksjoner etc. Her samles alle, både lokale og turister, og det er åpent alle ukedager.

Her fant vi Ben’s pizza, som med hånden på hjertet er den beste pizzaen jeg noen gang har smakt. Det er vel ingenting som slår New York pizza slices, verdens tynneste med salt og god ost, nam! Det var dessverre, som alt annet i USA veldig dyrt, med hundre kroner for ett pizzastykke. Det må sies at de var ganske store, så et stykke tilsvarte nesten en halv pizza. Her hadde jeg faktisk betalt det dobbelte om jeg måtte, for denne var magisk!

Fra Bayside har man utsikt rett på Miami skyline, som er ganske imponerende på kveldstid.

Vi hadde også en Wholefoods i nærheten, og der kjøpte vi med oss vannmelon og frokost til rommet. Jeg elsker Wholefoods, det er en fantastisk matvarebutikk med et utrolig bra utvalg, også på oppkuttet frukt og sunn kos. Wholefoods har dessverre også blitt helt sinnsykt dyrt. Jeg snakker mye om penger i dette innlegget, men prisene der borte er helt ekstreme, jeg skjønner ikke helt hvordan de lokale får ting til å gå opp. Veldig mye er jo dobbel pris av det vi betaler i Norge.

Første dagen, som var nyttårsaften, besøkte vi Wynwood. Vi gikk fra hotellet hele veien dit, en ganske kjedelig og øde tur, men vi fikk i alle fall samlet skritt. Miami er ganske likt som alle andre amerikanske byer: man kjører bil til det meste, og man blir betegnet som litt rar hvis man går langt.

Wynwood er et skikkelig kult område i Miami som du må besøke hvis du ikke har vært der. Her finner du Wynwood Marketplace og Wynwood Walls.

Wynwood Marketplace er en slags utendørs mathall, med felles spiseområde og mange ulike serveringssteder og barer. De har også konserter og eventer på området, og det skulle være event på kvelden på nyttårsaften som de drev og rigget til når vi var der.

Vi kjøpte oss hver vår kuleis og koste oss i solen. Som med alt annet så var iskrem også ekstremt dyrt. Vi betalte 135 kroner hver for en is, det er dobbel pris av Aker Brygge!

Wynwood er kjent for sine mange fargerike veggmalerier, og er et av byens mest livlige distrikter. Wynwood Walls er et utendørs museum med mange ulike rom og inndelinger, som viser verk fra noen av verdens mest kjente gatekunstnere.

Vi betalte tjueto dollar pluss tax i inngangsbillett for to personer, endelig noe som var normalt priset. Men så kom vi inn på området, og der kjøpte jeg meg en liten slush, som kostet hundre kroner. Man sitter nesten hele tiden igjen med følelsen av at det ikke er verdt det, og man blir gnien på småting som for eksempel å kose seg med en is. Veldig synd.

Gatene rundt Wynwood Walls har små butikker som inneholder alt mulig, fra kunst til klær, til smykker, og ulike gadgets. Her finner du ingen kjedebutikker, men veldig mange fine boutiques. Her ligger faktisk også noen av Miamis mest kjente bistroer og barer.

Det var denne dagen vi skulle feire bursdagen min, så skuffelsen var stor når middagen endte opp på Denny’s. Jeg må faktisk legge ved bildet for å vise hvor skuffende det var. Tenk at denne “middagen” kostet over tretti dollar. En tidligere billig diner som var blitt blitt svindyr, og middagen kvalifiserte ikke engang til terningkast to.

Vi hadde forhåndsbestilt billetter til en stor nyttårsevent, som skulle være høydepunktet på turen. Skuffelsen var stor når vi ankom VIP-stedet og kom inn på en grønn ustelt bakke der alle sitteplassene var tatt. Bedre ble det ikke når vi skjønte at hele eventet var på spansk, og utvalget i baren, der man måtte stå en halvtime i kø, var veldig begrenset.

Dette ble turens lengste timer, med en nedtellingsklokke på veggen som ikke gjorde saken bedre. Vi var både kalde og trøtte, men siden det tross alt var nyttårsaften, og vi hadde betalte 1500 kroner hver så følte vi ikke at vi kunne gå. Det hjalp nok heller ikke at jetlagen fortsatt satt igjen i kroppen fra dagen før.

Fyrverkeriet i USA er alltid imponerende, men her hadde de dekket utsikten mot vannet, så vi fikk mye dårligere utsikt til fyrverkeriet enn de som satt på gratisplassene ved vannet. Vi var SÅ glade når det endelig var over, og vi kunne gå tilbake til rommet og legge oss. Snakk om å levere under forventing – terningkast en.

Andre dagen downtown gikk vi fra hotellet over broen til Brickell. Brickell er byens finanssenter, og føltes ut som en helt annen by i forhold til Wynwood. Her finner man høye forretningsbygg og luksuriøse boliger med utsikt over Biscayne Bay. Dette er et område som tiltrekker bank- og forretningsfolk, men også kunst- og moteinteresserte.

Her finner man utallige rooftops, restauranter, kafeer, kunstgallerier og fasjonable butikker. Brickell Avenue-broen strekker seg over Miami River og har utsikt over Miami Circle-parken.

Her finner man også Brickell City Center, et kjempestort shoppingsenter med butikker både ute og inne. Sammen med alle butikkene, finnes det her flere spennende restauranter. Vi endte opp på Cafe Americano der vi spiste en utrolig god avokado toast med burrata. Riktignok til en svindyr pris på over tre hundre kroner per toast, men skikkelig god var den.

Vi gikk langs sjøen tilbake til hotellet vårt, en kjempefin promenade langs vannet som jeg virkelig anbefaler. Også helt perfekt for jogging. Før vi kom tilbake til sentrum så besøkte vi Brickell Key. Det er en menneskeskapt liten øy med bro, der det stort sett kun er private boliger.

Vi fikk nydelig solnedgang på vei tilbake langs promenaden.

På kvelden skulle vi spise på Bayside, og vi gledet oss til pizza på Ben’s. Det var første nyttårsdag og veldig mye mennesker på området. Da jeg stod i kø for å kjøpe pizza, og mamma var på utsiden og lette etter bord, oppstod det fullstendig kaos. Jeg ble kastet flere meter fremover inn mot pizzadisken, og hørte noen rope “get the hell outta here, get the hell outta here”. Folk begynte å rope og løpe i alle retninger, noen skrek at skudd ble avfyrt. Min første tanke var “hvor er mamma?!”, det var ganske ekkelt at vi ikke var sammen akkurat da. Heldigvis fant jeg henne ganske fort skvist inntil veggen bak en stor søppeldunk. Vi ante ikke hva som foregikk, men jeg tror begge tenkte terror, og konkluderte raskt med at vi måtte bare følge flokken og komme oss bort fra området. Flere hundre mennesker løp mot inngangen, og vi var midt i kaoset.

Da vi endelig kom frem til inngangen så møtte vi på en stor gjeng med mørke gutter som hadde dekket ansiktene sine med sorte tørklær. Selv om det var litt skremmende å se så mange samlet på et sted, så roet det meg litt. Jeg tenkte at dette må være noe gjenggreier, og tryggheten i det er at de sjelden er interessert i turister. Politibiler rant inn på området, og vi senket farten i det vi passerte gjengene. Vi følte oss ikke trygge nok til å være ute i gatene, så vi gikk rett til hotellet og ventet på oppdatering på nyhetene. Det viste seg å være et slags gjengoppgjør, og skuddene som hadde blitt hørt var raketter som disse hadde fyrt opp på enden av området, mot hverandre. Ingen ble skadet, men det var allikevel en skremmende opplevelse, og vi fikk testet reaksjonen vår i en sånn situasjon.

Når jeg studerte PT i Miami så hadde vi en arrangert tur til Little Havana der vi besøkte sigarfabrikk og var med på matlaging på et sted med skikkelig god spansk mat. Jeg hadde derfor gode minner herfra, og hadde lyst å vise det til mamma. Det er veldig enkelt og billig å flytte seg rundt med offentlig transport i Miami, her finnes både busser, tog, trolleys og skytrains.

Til Little Havana så kan du ta Coral Gables Trolley. Denne går også til den berømte Miracle Mile, som vi dessverre ikke rakk å besøke denne gangen. Dette er på en måte Miami sin Rodeo Drive, der alle merkebutikkene ligger på rekke og rad. I samme område ligger også det berømte Biltmore Hotel, og Venetian Pool, som begge er verdt et besøk.

Dessverre så ble vi veldig skuffet over Little Havana. Det føltes ut som det kun var laget for turisme, og hvis det er et område jeg ville droppet så er det dette. Jeg har absolutt ingenting å fortelle eller anbefale herfra. Vi ble derfor kortere enn planlagt i denne bydelen, og bestemte oss for å dra tilbake til Brickell for å spise lunsj, et område vi likte oss godt i.

Vi endte opp på BBistro som var veldig bra, og det var fint nok vær til at vi kunne sitte ute. Her fikk vi den beste mandelcroissanten jeg noen gang har spist. Vi spiste også en god salat med shavet fiken. De er så kreative på salater i utlandet, jeg elsker det, og skulle ønske vi kunne lært litt mer fra dem her i Norge.

Etter lunsj satte vi oss på toget til Dadeland Mall, et av de største og beste kjøpesentrene sentralt i Miami. En tur retur billett med toget kostet under fem dollar per person. I tillegg til Dadeland kan jeg også anbefale Dolphin Mall, og outletsenteret Sawgrass Mills. Disse ligger litt utenfor sentrum, og man må ha bil for å komme seg dit.

Både mamma og jeg elsker Victoria Secret, og jeg har ikke tall på hvor mange av disse butikkene vi var innom i løpet av oppholdet. Vi gikk amok på både undertøy, treningstøy, kremer og koseklær.

Et av høydepunktene med Dadeland var også Auntie Anne’s Pretzels. Soft pretzel fra Auntie Anne er noe av det absolutt beste jeg vet, og noe av det jeg gleder meg mest til hver gang jeg skal til USA. Helt magisk!

Vizcaya Villa og Gardens er absolutt verdt et besøk! Det ligger en kort togtur fra downtown. Man kan forresten kjøpe dagskort på toget til rundt ti dollar. Skal man reise noen ganger så sparer man en del på det. Når du kommer til togstasjonen så er det en liten kilometers rusletur gjennom skogen før du kommer ned til villaen, og de berømte hagene.

Inngang til Vizcaya for to personer var rundt fem hundre kroner. Villa Vizcaya ble bygget i 1916, og er den tidligere villaen og eiendommen til forretningsmannen James Deering, som ligger helt ned mot Biscayne Bay i Coconut Grove.

Det er en gigantisk villa med trettifire rom og ti hektar med nydelige hager og fontener. En gang per uke har de også Farmer’s market på området, det fikk vi dessverre ikke med oss.

Villaen ligger helt ved vannet, og det er laget en promenade rundt sånn at man får tilgang til vannet fra alle vinkler. Jeg elsket dette lille lysthuset, som ga fantastisk fotolys, det ser nesten ut som filter!

Hagene var helt nydelige, og enorme. Man kunne virkelig gått seg helt vill her. Jeg tror vi gikk rundt i to timer, og allikevel fikk vi ikke sett alt.

Etter besøket på Vizcaya holdt vi oss i samme område, og skulle spise lunsj på en kafe vi hadde fulgt lenge på Instagram, Cafe Bistro. Det finnes to av dem i byen, vi valgte den som lå nærmest i forhold til der vi var akkurat da.

Det førte oss tilfeldigvis forbi et fantastisk utendørs shopping- og restaurantområde som het “Shops at Merrick Park”. Det var utrolig flott laget til med juletre, blomster og pynt, perfekt satt sammen med palmer og fontener. Her var det mange eksklusive butikker, jeg mistenker at dette var et område for de med litt penger. VI humret litt ekstra når vi besøkte Pottery Barn, den kjente interiørbutikken fra TV-serien Friends, for dere som husker den.

Rundt hjørnet herfra fant vi Cafe Bistro. Det må vel sies å være en av de beste matopplevelsene på turen. Helt ekstremt mange ting å velge fra på menyen, jeg har sjelden så store problemer med å plukke ut hva jeg vil ha. Vi kjøpte altfor mye, og ble servert gigantiske porsjoner sammen med veldig artige kaffekreasjoner. Veldig gøy opplevelse!

Oppsummert så skulle jeg ønske vi hadde fått litt bedre vær på turen, men når det er sagt så er det utrolig mange ting å finne på downtown Miami som ikke krever stekende sol og varme. Både Wynwood, Brickell, Bayside og Vizcaya er superfine steder som jeg anbefaler å besøke.

Med det så var halve oppholdet i Miami ferdig, og vi satte kursen mot South Beach som jeg forteller mer om i neste innlegg 🙂

Bari, der Line og jeg bodde hele oppholdet i Puglia, er et perfekt sted i forhold til utflukter til de andre og kanskje mer kjente byene Polignano a Mare, Alberobello, Monopoli, Lecce, Ostuni etc. Vi kom oss til de tre første i løpet av turen vår.

Togbillett til Polignano kostet fem euro og seksti cent, og var veldig enkelt og greit. Togturen tok tretti minutter, og var komfortbabel med sitteplass til begge.

Vi ankom Polignano rundt klokken ti, og startet med en liten sightseeing-runde i byen. Der var det helt dødt, men vi fikk sett den fantastiske Grotta Palazzese i dagslys; et hotell og restaurant som ligger på en klippe med en nydelig utsikt over sjøen. Her har jeg alltid drømt om å spise.

Vi hadde pakket med oss bikini, og hadde planlagt å bruke første del av dagen på en strand. Det viste seg å være ganske håpløst, det var ingenting med solsengutleie i sentrumsområdet. Vi endte opp med å gå rundt, og fant til slutt noen tuktuk-sjåfører som anbefalte en strand litt utenfor, Cala San Giovanni.

Den lå noen kilometer unna, så vi prøvde å følge google maps sine offentlig transport-anbefalinger, og gikk mot en buss. Det kom aldri noe buss, så vi endte opp med å måtte gå ned igjen til tuktuken og bli kjørt til stranden. Det kostet seksten euro en vei, ganske dyrt for en fire kilometers tur. For ikke å snakke om humpete.

Cala San Giovanni var helt fantastisk, og viste seg å bli den beste stranden på turen vår. Absolutt verdt solsengprisen på tjueen euro per person. Vi fikk sengene bært bort til en klippe, og vannet var krystallklart.

Vi nøt hele dagen her, og hadde kjøpt med oss vannmelon fra et supermarked som vi koste oss med. Det var litt dyrere inne på området enn ellers i byen, for eksempel trettifem kroner for en liten vannflaske. Det var også en restaurant inne på området, og et sted man kunne kjøpe med seg takeaway. Jeg tror Line spiste en baguette eller wrap eller noe, klarer ikke helt å huske hva det var.

Eneste minuset med Cala San Giovanni var at det var veldig vanskelig å komme seg tilbake til byen. De bestilte tuktuk til oss i resepsjonen, men den kom aldri, så det endte med at vi måtte ringe til han som kjørte oss ut. Vi satt faktisk ute i veien på oppsiden av stranden og ventet over en time.

Da var det ekstra deilig å komme tilbake til Polignano, og bli møtt av denne fantastiske utsikten.

Lama Monachile er den berømte bystranden til Polignano, omringet av dramatiske klipper, og med krystallklart vann. Her var det helt fantastisk, jeg klarte ikke å stoppe og stirre på det nydelige landskapet foran meg. Dessverre steiner og ingen solsenger, så kanskje bedre som viewpoint enn badestrand (?)

Vi beveget oss videre inn i gamlebyen, som plutselig var mye mer livlig enn tidligere på dagen. Her fant vi hyggelige torg, stemningsfulle smug, og et stort utvalg restauranter og barer.

En lite dose italiensk sjarm 🙂

Vi spiste i mine øyne turens beste måltid på Bella Mbriana. Jeg hadde gnocchi i en kremet tomatsaus med gratinert ost på toppen. Fantastisk, og en rett jeg faktisk har blitt inspirert til å lage selv hjemme. En liten fun fact er et at jeg ett år senere dro til Marbella på ferie, og helt tilfeldig endte opp på samme restaurant i gamlebyen der. Den finnes visst også i den dominkanske republikk i Karibien.

Dette området var livlig, og hadde en skikkelig koselig vibe. Det var ikke feil å ha utsikt på denne gateselgeren fra middagen heller 🙂 Han lignet på Joshua Kadison, som jeg husker mamma hadde CD fra back in the days.

Før vi tok toget tilbake til Bari så rakk jeg en rask tur ned til Grotta Palazzese for å se den på kveldstid. Der møtte jeg en hel rekke med oppdressete mennesker som slapp gjennom resepsjonen en etter en, for å spise på restauranten nede i grotten. Det var dessverre umulig å slippe inn for en titt, men i grotten skal det være en ganske high end (og veldig dyr) restaurant som jeg virkelig er lei meg for at vi ikke fikk testet.

På vei tilbake til togstasjonen møtte jeg på denne koselige gaten med butikker og restauranter. Jeg syns uten tvil at Polignano var den vakreste av byene vi besøkte i Puglia.

Neste utflukt var til den berømte byen Alberobello, som er på UNESCOs verdensarvliste. Den fikk økt popularitet etter at Dolce og Gabbana holdt moteshowet sitt her. Til og med Erling Braut Haaland var på plass da. Hit går det ikke tog, men vi fant buss utenfor togstasjonen i Bari, som gikk direkte. Den kostet fire euro og åtti cent per vei.

Alberobello er kjent for verdens største konsentrasjon av trulli, tradisjonelle steinboliger. Trulli er kjegleformede bygninger i stablet stein som tidligere ble brukt til bolighus. Veggene er tykke nok til at trulliene er svale om sommeren, og holder varmen om vinteren. Utsiden er dekket av hvit kalkpuss, og de består ofte bare av et rom.

Trulli finnes kun i Puglia, men vi så flere på veien lenge før vi ankom Alberobello, så de finnes nok litt flere steder i regionen. Trulliene er i dag stort sett gjort om til butikker og ferieboliger. Tror ikke jeg kunne tenkt meg å tilbringe ferien i en sånn.

De mest kjente trulliene er den siamesiske trulloen, verdens minste trullo og trullo-kirken Sant’ Antonio. Dessverre så føltes området turistifisert, og jeg syns Alberobello var ganske oppskrytt i forhold til forventningene jeg hadde bygget opp fra bilder og filmer.

Vi var også uheldige med timingen, og de fleste restaurantene var stengt når vi var der. Når vi var ferdig med sightseeingen, så var det fortsatt over en time til de åpnet. Det gjorde at vi ble litt utålmodige, og satte oss litt for kjapt på bussen tilbake til Bari.

Derfor fikk vi aldri sett det moderne sentrumsområdet, og området rundt Aia Piccola, der man har best utsikt over trullitakene. Det kjenner jeg fortsatt litt på, men jeg kommer nok ikke tilbake til Alberobello, så den får jeg legge død.

Den siste utflukten gikk til Monopoli. Dit var det en kort togtur på litt over tretti minutter fra Bari, og vi betalte rett over syv euro for tur-returbillett.

I Monopoli fant vi stranden Lido Pantano, der vi betalte tjue euro per seng. Der var det veldig fint, med sandstrand og lekkert badevann. Eneste minuset var at strandområdet var litt lite, så det ble litt trangt å ligge der.

Mot slutten av dagen endte vi faktisk uti sjøen på første rad. Det er ikke fullt så idyllisk som det høres ut når vesker, sko, ting og tang blir tatt av bølger og blir kliss vått.

Det hadde nok vært en enda bedre opplevelse om vi hadde lagt på en av bryggene eller plattingene. Der var det litt høyere pris.

Det som var veldig greit med Lido Pantano var at det var dusjer utenfor toalettene. Deilig å få vasket seg med såpe før vi skulle kle på oss og utforske Monopoli videre.

Bystranden i Monopoli var den første som møtte oss. Den het Cala Porta Vecchia, og kan virkelig ikke kalles en strand. Men vannet var krystallklart, og italienere bader jo virkelig over alt, så hvis dette er det man har så er det det man bruker.

Herfra er det nydelig solnedgang.

Vi spaserte videre og fant Castello di Carlo V, en kjent festning som man kan besøke i Monopoli. Borgerlige bryllup i byen skjer også her.

Videre møtte vi på den superkoselige båthavnen Porto Antico. Her ligger små blå fiskebåter nesten og danser på det azurblå havet, en lekker kontrast til de hvitkalkede bygningene over. Det hele minner om en liten gresk småbåthavn. Monopoli har visstnok levd på fiske i hundrevis av år, og ryktet sier at man får servert ekstra god fisk her.

Fra havnen går det en liten mursteinsport inn til gamlebyen Centro Storico di Monopoli.

I gamlebyen ligger de koselige restaurantene og dessertsjappene om hverandre, og på kveldstid blir det veldig folksomt. Det var også live musikk på flere restauranter når vi var der, noe som skaper ekstra god stemning.

VI klarte ikke å bestemme oss for hvor vi ville spise, så vi endte opp på et sted tilbake ved bystranden, og koste oss med creper med salt og søtt pålegg. La Nave het stedet hvis noen har lyst på et bra crepe-utvalg 🙂 Når det er sagt, så finnes det garantert koseligere steder i gamlebyen.

Crepe med avokadokrem, avokado, tomat og mozzarella 🙂

Siden vi bare var på dagstur i disse tre byene, så har jeg dessverre ikke så mange flere restaurant- eller overnattingstips å dele. Om jeg skulle valgt igjen, så tror jeg faktisk at jeg fortsatt hadde valgt å bo i Bari. Både fordi det er billigere, men også fordi det er større, og har bedre utvalg i restauranter, butikker, etc.

Det gikk helt fint å ta tog fra Bari, og hadde vi hatt mer enn en uke så hadde vi sikkert besøkt noen av de andre byene også.

Oppsummert er jeg glad for å ha sett Puglia, og jeg tror jeg må sette Polignano øverst på listen over hvilken by jeg likte best. Det er allikevel ikke en region så imponerte meg så veldig, og dessverre så vil jeg si at den ser finere ut på bilder enn i virkeligheten.

Jeg føler meg derfor ganske ferdig med Puglia. Neste Italia-destinasjon må være Venezia, Verona og Rimini, samt øyene Sicilia og Sardinia, de to sistnevnte står høyt på listen.

Puglia er en av de mer ukjente regionene i Italia, som har fått økt popularitet de siste årene. Regionen ligger sørøst i landet, og er med på å danne hælen på den italienske støvelen. Det var vel i hovedsak Instagram og utenlandske influencere som gjorde Puglia kjent for meg, og siden veien var kort fra Korfu og hit, så ble det en naturlig avslutning på sommerferien med siste uken her.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Line og jeg hadde base i Puglias hovedstad, Bari, og bodde der hele uken. Vi møttes på flyplassen der jeg kom fra Korfu og hun fra Oslo. Tidspunktene passet så bra at vi kunne ta taxi sammen den korte veien til Hotel Mercure Villa Romanazzi Carducci.

Prisen på turen var tjuefem euro, for en distanse på cirka en mil. Hotellet var kjempefint, med fire stjerner, og vi betalte rundt 1800 kroner per natt, delt på to. Hotellet hadde fasiliteter som basseng og godt utstyrt treningsrom, men lå litt i utkanten av selve bykjernen.

Jeg trente kun på hotellet. Helt supert å kunne ha såpass bra treningsrom der, sparte både penger og tid. Hvis man er på tur med noen som ikke er så glad i å trene på ferie, så er det jo greit å ikke bruke opp hele formiddagen på dette.

Jeg er forresten utrolig glad for at vi hadde basseng på hotellet. Det ble brukt mer enn forventet fordi det er lange avstander til strender i Bari, og Puglia generelt. Den eneste stranden i sentrumsområdet i Bari er Pane e Pomodoro (Bread and Tomato Beach). Vi gikk en kveldstur hit, og det finnes ingen solsengutleie eller fasiliteter. Kanskje derfor det nesten bare var lokale der.

Etter litt mer research så fant vi en strand et stykke utenfor, Lido San Francesco. Dessverre så var det femti minutter på en buss med verdens lengste melkerute som måtte til for å komme seg dit. Stranden var bra, men det ble veldig slitsomt med to timer på buss hver dag for å komme seg til stranden. Jeg tror ikke gåavstanden er mer enn litt over en time, så her burde vi jo bare tenkt på taxi eller Uber.

Lido San Francesco kan anbefales selv om det var litt kaotisk. Det er den billigste av strendene vi besøkte, og den som lå nærmest Bari utenom bystranden. Her var det nydelig sandstrand og klart vann. Vi betalte ti euro for en solseng, som ble plassert i et kaos nede på stranden. Det er så rart med strendene i Italia, ingen system på solsengene. Hele området hadde kiosker, kafeer, restauranter, toaletter og dusjer, der alt var self service. En god blanding av lokale og turister her.

Ellers er gamlebyen i Bari, Citta Vecchia, ganske hyggelig. Her finner du trange smug og smale gater som leder frem til den søte lille katedralen her. Den ligger i nærheten av den berømte kirken Basilica di San Nicola.

Her finner du også torgene Piazza Mercantile og Piazza del Ferrarese med mange restauranter med uteservering. Jeg tror dessverre det ligger en del turistfeller her, men det er et hyggelig sted å ta seg en drink, og se på folkelivet.

Verdt å nevne er også at burrataen kommer fra Bari, det er jo kanskje verdens beste ost? De lager også orecchiette her, og det serveres virkelig over alt. Orechhiette er en øreformet pastatype, og om du besøker gatene og smugene i gamlebyen så vil du garantert treffe på noen damer som sitter utenfor huset sitt og lager denne pastaen for hånd.

I samme område som gamlebyen ligger Castello Svevo di Bari, en gigantisk festning fra 1100-tallet. Siden verken Line eller jeg er spesielt interessert i gamle ruiner så besøkte vi ikke dette fortet, så jeg er dessverre usikker på billettprisen. Om du digger historie så har Bari også et stort arkeologisk museum, og noen kjente underjordiske grotter kalt Bari Sotteranea.

Rett ved fortet finner du Antica Gelateria Gentile, kanskje den beste isen/gelatoen i Bari. Hyggelig sted der du kan sitte ute, og de selger også noen fancy runde croissanter med ulikt fyll inni, som feks sjokolade, pistasj etc.

Går du ut av gamlebyen mot sjøen så treffer du på teateret Margherita, en nydelig liten bygning som i dag inneholder et kunstmuseum.

Derfra starter Lungomare, strandpromenaden i Bari. Her kan du gå kilometervis langs Adriaterhavet, bort til stranden Pane e Pomodoro, og videre bortover promenaden til neste strand Spiaggia Torre Quetta. Det er ikke så mye annet enn havutsikt her, men dette er jo virkelig det perfekte stedet for en tidlig løpetur.

For de shoppinglystne så er det faktisk ganske bra utvalg i Bari. Alle de spanske kjedebutikkene er på plass, men det finnes også flere mindre butikker både i shoppingområdet rundt Via Sparano, og i gamlebyen.

Det ble beige linsett på begge to – til en billig penge på Stradivarius.

Vi hadde tjue minutters gåavstand til kjernen i sentrum med butikker og restauranter, men kort vei til togstasjonen som vi også brukte en del for å se resten av Puglia.

Foran togstasjonen ligger Piazza Aldo Moro med den store fontenen, og flere litt mer moderne kafeer og restauranter. Dette er også inngangen til byen, og herfra kan du ta både tog og busser lokalt og regionalt.

Den første kvelden når vi skulle utforske Bari sentrum så tok vi en avsideliggende vei fra hotellet, og ikke gjennom togstasjonen som vi etter hvert fant ut var mye bedre og raskere. Vi endte heldigvis til slutt opp i restaurantgaten, og valgte oss ut Sorsi e morsi til middag.

Det var ikke den beste starten der jeg fikk servert en kvalmende panzerotti (stekt brød med fyll, spesielt for Bari) med cacio e pepe saus inni. Høres godt ut i teorien, men det ble litt for heftig på tallerkenen. Fordelen var at det var ekstremt billig, jeg betalte kun ni euro for middagen den kvelden.

Det var generelt billig i Bari, spesielt maten. Vi spiste stort sett middag for under femten euro inkludert alkoholfri drikke. En restaurant jeg kan anbefale er La Baresana. Som med mange andre gode restauranter i Bari så åpnet den heller ikke før klokken åtte, så dette kan være greit å vite, hvis du er sulten klokken seks 🙂

Etter en nedtur på Mamapulia med en helt elendig salat, så endte vi opp med å spise to dager på rad på et enkelt og low key sted som het Honest i nærheten av togstasjonen. Her fikk vi veldig god pasta og pizza til en billig penge. Anbefaler cacio e pepe hvis du er vegetar, den var veldig god.

Ref salat, det kan de virkelig ikke i Italia, med mindre du besøker en poke bar. På My Poke fikk vi i mine øyne turens beste måltid, en stor salatboks der du kunne velge hele innholdet selv ved å krysse av på et skjema. Billig og godt.

Vi koste oss også på to superhyggelige trendy kafeer som het Jerome Chocolat og Lilla cafe.

Jerome var utført i rosa med kosebamser, Her serverte de alle utgaver av crepe og søtsaker. Jeg kjøpte noe crepe tagliatelle som var druknet i hvit sjokolade. Utrolig kvalmende, og jeg klarte ikke å spise halvparten, men det hadde sikkert vært veldig godt uten den sausen.

Jerome fantes forresten to steder i byen, og den andre hadde litt mer brunch-utvalg enn den som kun hadde søtsaker. Jeg mistenker at Jerome og Lilla cafe kanskje hadde samme eier, for på Lilla var det også kosebamser.

Her fikk jeg en ganske god vaffel med is. Vi koste oss mye på denne turen, i grunn ikke så rart at jeg kom hjem tre kilo tyngre.

Oppsummert så vil jeg si at Bari er en helt grei by med gode restauranter, shopping, greie stender hvis du beveger deg noen kilometer (eller ikke har noe imot å ligge med håndkle på sanden), og veldig greie priser. Syns allikevel dessverre at den mangler wow-faktoren så følelsen jeg sitter igjen med etter en uke i Bari at det er en helt OK by, ikke noe mer enn det.

Til slutt må jeg si at Bari er et perfekt sted i forhold til utflukter til de andre kjente byene i Puglia: Polignano a Mare, Alberobello, Monopoli, Lecce, Ostuni etc. Vi kom oss til de tre første, og jeg forteller mer om det i neste innlegg. Der har jeg jeg heldigvis også et par bilde med Line, utrolig dårlig at jeg ikke har et eneste fra Bari! Vi var tydeligvis mest opptatt med å kose oss 🙂

En av dagene på Korfu tok jeg en dagstur med båt til Parga på fastlandet i Hellas, og til den lille øyen Paxos, som er den minste øyen av de joniske øyene. Mens Parga var utrolig koselig, og et sted jeg kunne tenkt meg å tilbringe mer tid, så ble jeg ikke like imponert over Paxos.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Det var en organisert båttur via Sarris Cruises & Lines, et lokalt selskap på Korfu. Billetten kostet femti euro, og båten var av enkel standard med harde plastbenker ute, og mykere skinnsofaer i air condition inne. Det var også en liten kiosk der man kunne kjøpe drikke og snack. Oppmøte var i havnen i Korfu en halvtime før avreise, og innsjekkingsprosessen var enkel med scanning av QR-kode. Free seating ombord.

Helt greit båt, men denne turen ble altfor lang på en dag. Det tok nesten tre timer å komme seg til Parga, og så fikk man under to timer på Parga. Jeg raste rundt i byen som en gal for å få med meg mest mulig på den korte tiden, og kom tilbake aller sist når båten omtrent var på vei ut fra kai. Fikk noen greske gloser av mannskapet da.

Parga er utrolig koselig, og jeg kunne gjerne tenke meg å tilbringe noen flere dager her. Når du kommer inn mot byen med båt så ligger husene fargerike oppover i høyden. Havnen møter deg med strender og sjarmerende kafeer og restauranter på rekke og rad. Her føler du nesten at du er på en øy.

Inn mellom trange gater og smug ligger butikker med sommerklær, sko, vesker og smykker. Prisnivået i butikkene var ganske høyt. Flere av kjolene jeg så der var tretti prosent billigere på Korfu.

Parga hadde også fine strender. Jeg fikk bare tid til å se Krioneri som ligger midt i byen. Der var det ganske fullt, men veldig fin strand. Bak stranden lå et kjempekoselig hotell som het Bianco Resort som det hadde vært helt supert å bo på. Perfekt beliggenhet mellom strand, mat og shopping. Rett utenfor ligger det en annen kjent strand som heter Valtos, hit har jeg skjønt at du kan ta taxibåt til. Det er også en venetiansk festning på toppen som man kan gå opp til for å finne utsikt.

Jeg spiste lunsj på Mandoles, et frokost/brunch/lunsjsted som jeg absolutt kan anbefale. Det ligger litt langt opp fra sjøen, og har ikke noe spesielt bra beliggenhet, men det betyr ofte god mat. Jeg spiste både kjempegod avokadotoast og vafler med bær, yum! Hele måltidet kostet tjueto euro inkludert drikke så det var ikke ille.

Stopp nummer to var Paxos. Apollo beskriver Paxos som liten og uberørt, og en øy som passer godt for den som vil feriere litt utenfor allfarvei. Akkurat sånn føltes det, altfor lite, og altfor mye “grønne omgivelser” for min smak.

Bysentrum i hovedstaden Gaios var sjarmerende nok, med en liten plaza med kirke og restauranter. Allikevel ikke noe som utmerket seg for min del.

Strendene hadde heller ikke noen fasiliteter som solsenger, toaletter, kiosk etc. MEN, her var det virkelig krystallklart vann! Du skal lete lenge etter finere badevann 🙂

Paxos er nok best for deg som liker det landlige, og som trives med å ta det helt med ro. Dette er ikke en øy for rastløse sjeler som vil oppleve. Jeg hadde mer enn nok med to timer på Paxos, og var tilbake i båten en halvtime før vi skulle dra. Det var jeg ikke alene om.

Båtturen tilbake til Korfu føltes uendelig lang, folk var slitne og leie. Det ble virkelig altfor mange timer i båt for såpass liten tid på Parga og Paxos. Jeg syns Parga var skikkelig koselig og fin, og er glad for å ha sett den, men man trenger mer tid. Paxos kunne jeg godt vært foruten, men det er jo greit med alt som er sjekket av 🙂

De to siste nettene på Korfu måtte jeg dessverre bytte hotell. Dette fordi jeg ble på Korfu to dager lengre enn planlagt, og ikke fikk rom på City Marina. Det var ikke mye ledig så jeg måtte flytte helt til andre siden av Korfu Town, Kanoni, og sjekket der inn på Corfu Holiday Palace. Dette skulle være et femstjerners hotell, men det kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke var. Kanskje et bra tre stjerners hotell. Her var det mye greier.

Når jeg kom så fikk jeg beskjed om å skrive ned alle kortdetaljene mine på et ark, som et depositum; kortnummer, utløpsdato og CVC. På et papir! Uten noe signatur om hva de eventuelt skulle trekke. Det var jo helt uaktuelt, og resepsjonen og jeg ble uvenner fra det tidspunktet.

Jeg endte opp med å måtte legge igjen hundre euro per dag i kontant depositum i en konvolutt. Jeg måtte også be om en kvittering på dette, det hadde de ikke tenkt å gi meg. Er det mulig å være så gammeldags, og så lite GDPR-vennlig? I tillegg så måtte jeg her betale citytax på fire euro per natt (per person).

Når jeg endelig fikk sjekket inn så var det et slitt hotellrom. Det verste var allikevel flystripen rett over hotellet. Kult å se på, men jævlig å høre på. Fly kommer og drar både morgen, kveld og natt så her var det ingen fred å få. Ikke bo her, ta heller en dagstur til flystripen og se på flyene.

Fasilitetene var ikke så verst. Det var et ganske greit basseng med både kafe, restaurant og bar som hørte til. Treningsrommet fikk jeg ikke prøve for det nektet de å åpne før klokken elleve, selv om det var helt ubemannet, bare et rom. Ganske uforståelig og totalt idiotisk. Så jeg måtte ut og løpe i førti grader i stedet.

Det som var veldig kult var at det var en heis fra bassenget og ned til stranden, som faktisk var veldig fin. Problemet var at her ble det fort fullt så man måtte stå opp veldig tidlig. Jeg fikk aldri plass på stranden.

På stranden var det fin sand, solsenger, kafe og kiosk. Jeg kunne veldig gjerne tilbragt en dag her.

Om man fortsatte videre rundt stranden så kom man til flystripen og det søte lille klosteret Vlacherna. Absolutt verdt et lite besøk hit 🙂

På høyden rett nedenfor hotellet ligger Korfu-skiltet, det er jo alltid stas å finne disse skiltene 🙂

Corfu Holiday Palace lå nærmere fem kilometer fra Korfu Town, men det gikk ofte busser, og prislappen var under to euro så det var ingen problem. En dag bestemte jeg meg for å gå inn, for å se om det var noe spennende i mellom Kanoni og gamlebyen. Starten var litt kjedelig, mye hovedvei og lite fortau, men når jeg kom til Mon Repos så ble det en veldig fin tur videre.

Mon Repos er en tidligere kongelig sommerresidens på Korfu. Det ligger i skogen Palaeopolis, og har siden 2001 huset Palaiopolis-museet, et arkeologisk museum med utstillinger av gjenstander fra området.

Rundt Mon Repos ligger kanskje den fineste stranden i Korfu town. Jeg husker dessverre ikke navnet på den, men du finner den enkelt rundt Mon Repos, det er ikke så mange alternativer.

I tillegg så bader jo og legger folk seg over alt i denne byen. Ingen fare om det mangler solsenger eller er hardt å ligge, de bader virkelig over alt.

Den siste dagen tok jeg en utflykt fra Kanoni til Benitses, og jeg valgte å ta det som en tur langs sjøen. Det var cirka åtte kilometer, og tok rundt en og en halv time å gå.

I Benitses var det veldig koselig, med et søtt lite bysentrum, men det var også sandstrender, og dårlig med solsengutleie.

Det lå noen hyggelige strandbarer- og restauranter på stranden, og sentrum hadde gresk følelse mer enn turistfølelse.

Den beste vaffelen på turen fikk jeg også i Benitses, helt fantastisk! Minuset var at jeg skulle ta buss tilbake, og den var ikke like pålitelig som de bussene fra Korfu Town. Jeg ble stående over en time i et busskur, utrolig kjedelig, og ganske stress i forhold til at dette var avreisedagen min.

Jeg rakk å kose meg med en vannmelonsalat på hotellet før jeg tok taxi til flyplassen. Det er så godt, har du ikke prøvd det så må du lage det hjemme! Veldig enkelt med grønn salat, vannmelon, feta og balsamico, nam!

Taxi til flyplassen kostet tjuefem euro, noe som var ekstremt dyrt i forhold til avstanden på tre kilometer. Turen derfra gikk videre til Bari i Puglia i Italia, der jeg møtte Line og vi tilbragte siste uken av ferien.

Oppsummert så kan jeg varmt anbefale Korfu, og spesielt Korfu Town. Det er en utrolig fin by med en nydelig gamleby, og en koselig øy med mange skjulte perler.

Jeg ble skikkelig glad i Korfu. Den greske øyen har en av de koseligste hovedstedene jeg noengang har sett, med en fantastisk nydelig gamleby der du kan gå deg helt vill. Her koste jeg meg kveld etter kveld, og jeg er så utrolig glad for at jeg valgte å bo i Korfu town.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Dessverre så blir de greske øyene mer og mer utsatt for skogbrann. Samme dag som jeg ankom øyen så var det en stor skogbrann på Korfu. Det var faktisk ganske ekkelt å være alene, følge nyhetene og se at brannen bare kom nærmere og nærmere. På det verste var den bare elleve kilometer unna, men det var heldigvis ikke snakk om noe evakuering for oss som bodde i Korfu town. Det var verre for de som bodde utenfor i noen av strandområdene, blant annet Sidari, som det ble forbudt å reise til i perioden jeg var der.

Det går direktefly med Norwegian til Korfu, men jeg kom fra Albania, og tok hurtigbåt fra Saranda med Finikas Line. Turen kostet tre hundre kroner og tok cirka førtifem minutter. Det var veldig varmt i båten, cirka samme temperatur som utenfor, runt førti grader. Jeg tror det er meningen at det skulle vært air condiiton der, men den funket tydeligvis ikke.

Fra havnen i Korfu tok jeg taxi til hotellet mitt, City Marina, som ikke lå så veldig langt unna. Det kostet femten euro å bli kjørt halvannen kilometer, så jeg merket stor prisforskjell fra Saranda til Korfu. Hotellet var et budsjetthotell, og jeg betalte cirka femten hundre kroner per natt. Beliggenheten var helt super rett ved inngangen til gamlebyen, det var stille om natten, og jeg hadde balkong med solnedgang.

Det eneste minuset jeg kunne finne med Korfu Town var at det er veldig begrenset med strender. Med mindre du har bil, så er det litt stress å kombinere byen med en strandferie, da blir det mye buss. Rett ved hotellet mitt lå denne lille stranden. Klart vann, men steiner og ingen solsenger.

Videre fant jeg Faliraki Beach, og Imabari Restaurant. Her var det litt penere, med klipper som var satt solstoler på, og en hyggelig kafe/restaurant. Når de skulle ha trettifem euro for en solstol så fortsatte jeg.

Jeg endte til slutt opp på Naok Azur, der det lå en liten strand, og jeg fikk gratis solseng mot at jeg kjøpte noe å drikke. Ikke spesielt fint, men utrolig deilig å endelig kunne legge seg ned og slappe av litt, og kjenne solen steke mot kroppen.

Dette er kanskje et av de beste alternativene i Korfu Town, men jeg hadde valgt basseng på hotellet for å sikre meg om jeg skulle bodd lenge i hovedstaden. Da kan man kombinere noen dager i byen med noen utflykter rundt på øyen.

Som vanlig så må jeg jo trene på ferie, og det var et stykke fra hotellet til et greit treningssenter. Men da fikk jeg en fin powerwalk på morgenen i tillegg. Jeg endte opp med å trene hele uken på Musclemania, og betalte syv euro per dag her. Veldig greit gym med alt man trenger, og varmt nok til at man svettet dobbelt så mange kalorier som vanlig, haha.

Jeg fant også en fantastisk bra salong for pedikyr – Fab Beauty Bar Corfu. Den ligger omtrent midt i gamlebyen, i en smal liten gate, og jeg betalte førti euro for å få fransk shellack på tærne.

Veldig koselig dame, og veldig fornøyd med resultatet!

Gamlebyen i Korfu town består hovedsaklig av Dimarchiou Square, Spianada, Liston Square, det gamle fortet, det nye fortet, og alle de små koselige gatene imellom. Her er det bare til å begynne å gå på oppdagelsesferd, for her finner du både kirker, butikker, kafeer, restauranter, bakeri og issjapper.

På Dimarchiou Square finner du kanskje noen av de beste restaurantene i byen. Nolita er fantastisk koselig, og har utrolig god mat, anbefales!

Jeg har mange flere anbefalinger på restauranter, i denne byen finnes det mye god mat.

På Spianada Meats and Greens er fokuset på grillet mat. Her finner du både kjøtt og grønnsaker, utrolig godt! Om du er glad i pizza så kan jeg anbefale Margherita Pizza Artigianale, en enkel restaurant med klassisk italiensk pizza.

The Address 92, Limoncello og 3 Monkeys ligger omtrent ved siden av hverandre, og her finner du egentlig alle typer mat – fra salater til pasta, til pizza, kjøtt og fisk. Veldig fornøyd med alle tre!

Korfu har også et utrolig bra utvalg salater. Det er noe jeg alltid savner hjemme, og som de ofte er veldig flinke på i utlandet. Spennende kombinasjoner av salater. Denne på bildet hadde lemon sorbet i midten, kreativt og veldig godt i varmen!

Ikke glem å prøve en crepe fra en av de lokale små bodene! Her kan du velge hva du vil ha på, rykende ferske, nam!

Frukten er også utrolig god på Korfu! Har du kjøleskap på rommet så anbefaler jeg å kjøpe med fra en av de lokale sjappene. Her får du delt opp vannmelonen akkurat som du ønsker. Jeg betalte åtte euro for fullt kjøleskap, og den var helt fantastisk!

Ellers er det bare til å sige rundt og nyte den vakre gamlebyen. Da treffer du på mange små kirker og plazaer, ofte sammen med flere koselige restauranter, selvfølgelig med bord og stoler utenfor.

Den store parken mellom det gamle fortet og Liston Square heter Spianada. Den kommer du ikke unna, spesielt om du vil bevege deg litt rundt på øyen med buss eller taxi, da er dette stedet å dra. Det er også noen små kafeer og kiosker i parken, og her finner du inngangen til det gamle fortet.

Liston Square er også utrolig fin med marmorbelagte fortau, og liv og røre både dag og kveld. Her ligger noen av de fineste restaurantene, og marmorgulvet gjør denne delen ekstra elegant.

Du finner også enda eldre gater midt i bykjernen, og her har markedsbodene samlet seg. Det bugner av skinn, lær, tre og smykker. Jeg kjøpte meg en skinnveske i gull, og et smykke til mamma.

Jeg anbefaler også å besøke den gamle festningen, som har inngang fra Spianada.

Inngangsbilletten er kun seks euro, og det er en fin liten treningsutsikt opp til fin utsikt over Korfu.

Til slutt må jeg også nevne St. Michael og St. George-palasset. Dette ble bygget rundt 1820 som residensen til den britiske Lord High Commissioner of the Ionian Islands. I dag er det et museum med asiatisk kunst som er en populær attraksjon på Korfu.

Når du bor i Korfu Town så må du ta noen utflykter til strandområdene på øyen. Dersom du ikke har bil så er det veldig enkelt og greit å ta buss rundt på Korfu. Det eneste minuset er å komme seg til bussterminalen der alle rutene gikk fra. Ellers er det både billig og enkelt med ruter til alle de kjente strendene. Bussene går også ganske ofte.

Jeg hadde tre forskjellige utflykter, og den første var til Ipsos, som ikke var mer enn tjue kilometer unna, cirka en halvtime med buss. Det betalte jeg fire euro og seksti cent for, retur inkludert.

Her fant jeg det stedet som jeg opplevde som mest chill, og som jeg hadde valgt igjen hvis jeg visst hvordan de andre stedene var på forhånd. Ipsos har en smal strand på en lang strandpromenade.

Det er ganske greie priser på solsenger, og de fleste steder får man lov til å leie bare en. Jeg betalte seks euro for en plastseng. Det ligger kafeer, restauranter og kiosker hele veien, og de bryr seg ikke om du har med deg egen mat og drikke på stranden.

Stranden har steiner, og ikke sand, og vannet er klart og fint.

Fra Ipsos så bestemte jeg meg for å gå til Dassia, og ta bussen hjem derfra. Det viste seg å være en ganske kjip tur på hovedvei og gjennom litt smalere stier ned mot sjøen. Det må sies at det hadde vært en helt grei tur i joggesko, men det føles litt langt med to og en halv kilometer i strandkjole med bikini under, og flip flops. 

Jeg er allikevel veldig glad for at jeg fikk se Dassia. Starten av stranden hadde steiner, og var litt mer landlig. Hele veien var det veldig smal strand.

Jo lenger jeg beveget meg bortover mot hovedveien der bussen skulle gå, jo bedre ble stranden. Til slutt fant jeg en magisk beach club, Malibu Summer. Der var det faktisk også sandstrand, og der så det helt fantastisk ut. Kanskje favoritten av de strendene jeg fant på Korfu. Jeg spurte om å booke plass neste dag, men det var dessverre helt fullt på stranden hele uken så her må man være tidlig ute.

Derfor dro jeg heller til Paleokastritsa, som skulle ha Korfu’s beste strender. Paleokastritsa lå i mer grønne og landlige omgivelser, med små bukter. Det tok litt lenger tid å komme seg dit siden man må krysse øyen på tvers, cirka femti minutter.

Klok av skade fra Dassia så hadde jeg booket solseng på Akron Beach Bar, på første rad. Ved ankomst så dette fantastisk ut, men det var mye vind og bølger denne dagen og jeg endte opp med å bli omringet av vann. Klærne mine som hang i parasollen fløy avgårde ut i sjøen, så jeg måtte på redningstur. Anbefaler derfor ikke å booke på første rad, for her kommer sjøen langt opp.

Ganske stive solsengpriser på Korfu, her måtte jeg ut med tjuefem euro for en seng. Det var også veldig klart og fint badevann, selv om det var en del steiner. 

På solsengen var det servering, så her var det bare til å kose seg med gode drinker og fersk frukt.

For å få med meg resten av Paleokastritsa så gikk jeg videre langs veien fra beach cluben og ned til den berømte Ayia Triada Beach. Fantastisk farge på sjøen langs veien.

På Ayia Triada Beach var det sandstrand. Samtidig var det ingen solsenger, og litt kaotisk, så jeg er glad jeg ikke tok bussen helt dit. Jeg fikk nok en bedre dag på beach cluben til tross for at jeg ble omringet av vann 🙂

Den tredje utflykten gikk til Glyfada, en busstur på fire euro og førti cent tur retur. En kjempefin sandstrand, men ekstremt dyrt, og absolutt ingenting annet i nærheten. I Glyfada leide de kun ut to solsenger samlet, og det skulle de ha både femti, seksti og sytti euro for, avhengig av hvor på stranden du valgte å legge deg.

Da begynner det å ikke bli greit lenger syns jeg. Nærmere tusen kroner for en solseng noen timer en dag, det er ikke forsvarlig. Alle ga meg nei på å få leie kun en seng, selv om det var mye ledig. Aller siste utleier på stranden hadde en hard nedseget plastseng med hull, den fikk jeg satt opp i skammekroken på bakerste rad for tjuefem euro. Jeg hadde lyst å begynne å grine å ta bussen tilbake, men jeg ville jo også være på stranden så jeg bet i det sure eplet og betalte. Jeg hadde aldri reist tilbake til Glyfada.

Jeg måtte bytte hotell de to siste nettene, og det var veldig begrenset med utvalg i byen så jeg måtte helt på andre siden av Korfu town – til Kanoni. Siden dette begynner å bli et veldig lagt innlegg så skriver jeg om Kanoni i et eget innlegg.

Oppsummert så er Korfu en øy og by som jeg virkelig kan anbefale. Her får du ro i sjelen, lave skuldre og veldig god mat. Du treffer den greske sjarmen på sitt beste, og jeg garanterer nesten at du kommer til å få en skikkelig chill ferie om du reiser hit.