lisaskramh

Malaga og Marbella er begge fine byer å ha som base når du utforsker Costa del Sol. Fra Malaga har du nærhet til blant andre Torre del Mar, Caminito del Rey, Frigiliania og Nerja. På den andre siden, mellom Malaga og Marbella ligger Torremolinos, Benalmadena, Fuengirola, Mijas og Calahonda. Nedover fra Marbella finner du Estepona, Ronda og Gibraltar, og herfra går det også båt til Marokko. Med andre ord, mange muligheter.

Vi hadde ikke nok dager til å få med oss alt, men fra Malaga besøkte vi Torre del Mar, Nerja og Torremolinos, og fra Marbella besøkte vi Estepona, Mijas og Fuengirola.

Første stopp var Torre del Mar, som kanskje var det minst imponerende stedet vi besøkte. Alle beach clubbene jeg hadde merket av på forhånd var fullbooket ved ankomst, så vi endte opp med å måtte ligge på en kjip steinstrand. Fordelen var at sengene kun kostet fem euro per stykk. I stedet for å bli i Torre del Mar så valgte vi å kjøre videre til Nerja etter vi var ferdig på stranden.

Det angret vi ikke på! For et utrolig koselig sted. Hadde vi visst hvor fine strendene var der så hadde vi passert Torre del Mar i rekordfart. Vannet var blåere og klarere enn noe annet sted vi besøkte hele ferien.

Det var skikkelig magisk å kikke ned, og vi hadde så lyst å bade (og det er IKKE ofte jeg sier). Nerja må være unntaket i forhold til de andre byene når det kommer til strender. For en fantastisk by, faktisk favoritten min av alle steder vi var på Costa del Sol!

Når jeg googler så får jeg opp at Nerja er kjent for sine vakre strender, imponerende klipper, og den gamle, pittoreske bykjernen med trange gater og hvite hus. Det synes jeg er en god beskrivelse. Den lille byen var kjempekoselig med sine hvitkalkede hus og mange restauranter og lokale butikker.

Vi koste oss med salat på en søt liten italiensk restaurant som het Trattoria Italia. Jeg anbefaler stedet, og tror de har veldig god pasta, men salaten må de jobbe litt mer med.

En av favorittene var denne promenaden som gikk ned til den berømte Balcon de Europa.

Balcon de Europa er et av de mest ikoniske landemerkene i Nerja. Det er en utsiktsplattform som strekker seg ut over klippene med fantastisk utsikt over havet og de omkringliggende fjellene. Her var det nydelig både i solskinn og ved solnedgang.

Vi trives så godt i Nerja at vi bestemte oss for å bli til solnedgangen. Mens vi ventet på den satte vi oss på Albi Urban Cafe.

Det var det beste valget vi kunne tatt. For første gang i Spania så fikk jeg ordentlig hjemmelaget crispy vaffel. Uten tvil, den aller beste vaffelen jeg noen gang har spist i Spania, wow! De hadde også et stort utvalg i is, for en digg opplevelse!

Albi lå rett før promenaden ned til Balcon de Europa, så det var helt perfekt å bare sige ned og få med seg den nydelige solnedgangen før vi kjørte tilbake til Malaga. Vi rakk dessverre ikke å få med oss Nerja caves, som skal være en av de mest imponerende naturlige severdighetene i regionen. Disse hulene inneholder malerier og et stort rom som brukes til konserter og kulturelle arrangementer, så det får bli neste gang. 

Det var faktisk veldig trist å forlate Nerja, spesielt i forhold til de magiske strendene, den nydelige solnedgangen og den digge vaffelopplevelsen. Her kunne jeg lett tilbrakt flere dager.

Torremolinos var stedet jeg likte aller minst på turen. Det føltes veldig turistifisert og hadde lite sjarm. Vi kjørte dit på vei til Marbella fra Malaga. Målet var at vi skulle sole oss på La Palapa Beach Jazba som var en ganske fin club som lå noen kilometer utenfor Torremolinos, i et område med fine strender. Dessverre så var både den og Silencio ved siden av helt stappfulle. De bare lo av oss når vi spurte om en solseng. I høysesong kommer man ingen vei uten å booke flere dager i forveien, og helgene er enda verre. Denne stripen var helt kaotisk med trafikk, og det var veldig vanskelig med parkering.

Det var derfor litt nedtur å måtte sette seg tilbake i bilen og kjøre videre til Torremolinos og bystranden der. Vi parkerte i høyden og gikk mange trapper ned til strandpromenaden og stranden Playa del Lido. De beach clubbene vi hadde sett oss ut var igjen fullbooket, så vi måtte ta til takke med et halvlugubert sted med tjukke blomstrete bestemormadrasser. Vi betalte sytten euro for to senger. Badevannet var greit, men litt grumsete, og det var ganske fullt. Restauranten vi var tilknyttet var en shabby fiskerestaurant, og jeg likte bare ikke viben der.

Jeg synes heller ikke at promenaden var så imponerende, men vi gikk ikke langt nok til å egentlig kunne uttale oss godt nok om det.

Etter noen timer på stranden ville vi utforske sentrumskjernen. Vi gikk trappene opp igjen i høyden til bykjernen. Der var det også en heis man skulle kunne ta, men vi fant ikke helt ut av den. Det var flere butikker og restauranter å velge mellom.

Byens høydepunktet ble denne digge toasten med burrata og avokado fra Sofia cafe & more! Ellers er det egentlig ikke så mye mer å si om Torremolinos, det er stedet jeg likte minst på Costa del Sol etter Torre del Mar. Byen er populær både blant familier og party people, men vi følte det rett og slett ikke.

Fra Marbella dro vi en ettermiddag til Estepona. Estepona skal være kjent for sin sjarmerende gamleby, fantastiske strender og sin velbevarte andalusiske sjarm. Første inntrykk var at strandpromenaden var litt shabby, alt virket grått og slitt, og barene og restaurantene rundt stranden var heller ikke fristende.

Men så fant vi gamlebyen Casco Antiguo, som må være byens hovedattraksjon. Her var det utrolig koselig med mange fargerike blomster, og en lokal atmosfære.

De trange, brosteinsbelagte gatene er fylt med hvite hus dekorert med blomsterkasser og fargerike planter. Hver gate hadde sin utvalgte farge, og vi likte virkelig å spasere gjennom de smale gatene.

Det er et perfekt sted å sige rundt, oppdage små butikker, koselige kaféer og lokale restauranter som serverer tapas.

Til å være juli så var det overraskende dødt, men vi fant ut at vi var der på feil tidspunkt. Den hersens siestaen ødelegger alt, så mellom klokken to og seks så er det helt dødt i byen. Vi hadde derfor hele Estepona for oss selv, og det var ikke så fristende å sette seg ned å spise alene på en restaurant.

Vi endte opp på favoritten Melhor Croissant, men her var croissanten mye tørrere enn i Malaga, og ikke noe stas. Sikkert fordi det var langt mellom kundene, så det var flere timer mellom bakingen.

Estepona er kanskje en av de billigste byene på Costa del Sol? Vi betalte en euro for å parkere en hel ettermiddag, og det var lett å finne parkering. For min del var byen altfor rolig, jeg hadde ikke likt å bo her, men det var hyggelig å besøke for en dag. Skulle gjerne sett den på kveldstid, tipper det er en annen opplevelse da.

Fra Marbella besøkte vi også Mijas og Fuengirola. Det tok kun tjuefem minutter å kjøre til Mijas. Byen er kjent for sin tradisjonelle andalusiske atmosfære med hvite, sjarmerende hus og smale, brosteinsbelagte gater. Mijas består av to deler: Mijas Pueblo (den gamle, tradisjonelle landsbyen som ligger på fjellet) og Mijas Costa (kystområdet med flere strender).

Vi besøkte den hvite fjellandsbyen. Mijas Pueblo ligger på en høyde, og har fantastisk utsikt over havet og fjellene rundt. Her finner man historiske bygninger, kirker, og flere små torg og kunstgallerier. Det er et populært reisemål for de som ønsker å oppleve en autentisk andalusisk by med tradisjonell spansk kultur og arkitektur.

Vi parkerte rett nedenfor byen og tok en heis opp. På den første plassen der vi kom ut av heisen virket det litt shabby med gamle ufreshe restauranter med kjipe møbler, typiske turistfeller.

Men så fant vi denne fargerike trappen som tok oss litt høyere opp i byen, og der var det utrolig koselig. Her fant vi smale hvite gater og koselige butikker og kafeer.

Butikkene bar preg av lokal produksjon – skinn, keramikk, brente nøtter etc. Vi kjøpte med oss karamelliserte makademianøtter, som var veldige gode.

Det ble også tid til en ispause i varmen 🙂

Det var utkikkspunkter på alle sider av byen, ofte ned mot mye skog. Vi fant også en koselig mini tyrefekterstadion, men var akkurat for sene til å komme på innsiden.

Mijas var veldig rolig, så det er ikke et sted man trenger veldig lang tid for å utforske. Vi rakk derfor også en tur til Fuengirola, som ligger rett nedenfor Mijas ved sjøen.

Fuengirola var mye større enn jeg hadde sett for meg, og hadde en strandpromenade som var mange kilometer lang. Stranden så ganske bra ut, men det var litt vanskelig å se siden vi ikke ankom før klokken åtte om kvelden.

Tilkoblet denne stranden ligger promenaden Paseo Maritimo, hvor besøkende kan ta en spasertur, nyte utsikten over havet, og besøke kafeer og restauranter. Det var en promenade med mye liv, og jeg kunne gjerne tenkt meg en joggetur her.

Byen har en fin blanding av tradisjonell spansk atmosfære og moderne utvikling. I den gamle delen av Fuengirola, som kalles El Castillo, finner du trange gater, sjarmerende torg og lokale butikker.

Da vi gikk der så var det ekstremt kaotisk med folk over alt, og ikke spesielt koselig. Når man gikk i restaurantgatene så føltes det nesten som å være på en sydenplass med innkastere, ganske slitsomt. Flere av restaurantene hadde kun fått 2.3 i score av Google. Vi fant heldigvis noen bra, og det ble vanskelig å velge mellom italiensk og meksikansk.

Vi endte med italiensk og fikk god pasta på Asimetrico, et sted jeg godt kan anbefale. I Fuengirola hadde de også favoritten Melhor Croissant, så jeg måtte ha en siste før hjemreise. Den er farlig god når den er fersk.

Etter middag dro vi tilbake til Marbella, og ble veldig positivt overrasket over å kun måtte betale tre euro for flere timer i parkeringshuset. Det er mye billigere i de andre byene på Costa del Sol enn i Marbella. Vi kjørte strandveien tilbake, og passerte Calahonda. Den veien anbefales, mye roligere enn hovedveien.

Alt i alt så har Costa del Sol mye å by på. Min favoritt var Marbella, mest på grunn av at det er flere muligheter der, og det har en litt mer cosmopolitan vibe enn de andre byene. Nerja var også utrolig sjarmerende, med de vakreste strendene. Siden vi ikke rakk å besøke Ronda, Caminito del Rey, Gibraltar, eller ta en båt til Marokko, gir det grunnlag for en tur tilbake en annen gang 🙂

Marbella er et av de mest ikoniske reisemålene på Costa del Sol, og det er ikke uten grunn at så mange velger å tilbringe ferien her. Fra luksuriøse strandklubber til koselig gamleby og livlig strandpromenade, har Marbella noe for de fleste. Jeg hadde ekstremt store forventninger til dette stedet siden det stadig sammenlignes med to andre favoritter: Mykonos og St. Tropez. Jeg så ikke helt likhetene der, men allikevel ble nok Marbella favoritten av alle de spanske byene denne ferien.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Vi ankom med bil fra Malaga, og fant hotellet i en smal kronglete gate. Det egnet seg virkelig ikke med så stor leiebil som vi hadde, det ble veldig mye att og frem for å lirke seg inn og ut av knøttsmå og trange parkeringshus. Til en annen gang skal jeg leie den minste bilen de har.

Ona Marbella Hotel hadde en super plassering i kort avstand fra gamlebyen, og med ti minutter ned til strandpromenaden. Det var dyrt å leie hotell i Marbella, så dette var vel omtrent det billigste vi fant som ikke hadde bad på gangen. Vi betalte atten hundre kroner per natt, og det var helt greit, men ikke noe mer enn det. Etter å ha fått lirket bilen på plass i parkeringskjelleren for femten euro per natt, og sjekket inn, dro vi ned til stranden for å utforske den og promenaden.

Det var det særdeles livlig, med masse folk over alt, ruslende på promenaden eller sittende på travle restauranter og barer. Vi spiste is og crepe men det tok lang tid å få den, og den var ikke spesielt imponerende.

Rett over havnepromenaden ligger Alameda-parken, som er inngangen til gamlebyens trange gater. Parken er et grøntområde med fontener, statuer og flere trær, der den største fontenen er et kjent landemerke. Parken er et populært sted for både lokalbefolkningen og turister som ønsker å slappe av før de utforsker den historiske delen av Marbella.

Parken førte oss videre til noen trapper opp til gamlebyen, en av de mest koselige delene av Marbella. Vi brukte flere timer på å utforske de smale gatene og små butikkene som lå skjult flere steder sammen med historiske kirker og små torg.

Det er stort sett kun lokale butikker her, noe som er en velkommen forandring fra alle kjedebutikkene.

Gamlebyen kalles også “Casco Antiguo” og er kjent for sine smale, brosteinsbelagte gater, hvitmalte hus og fargerike blomster som pryder balkonger og vegger. En av de mest kjente stedene i Gamlebyen er Plaza de los Naranjos, et vakkert torg omgitt av historiske bygninger, inkludert rådhuset og kirken Iglesia de la Encarnación. Torget er fylt med blomster og trær og er et populært sted for både lokale og turister å slappe av, nyte en kaffe eller spise på en av de koselige restaurantene.

Etter å ha trasket rundt og gjort oss ferdig med butikkene endte vi opp med å spise middag på Bella Mbriana. Det er en koselig liten italiensk restaurant med bord på fortauet, og de har veldig god pizza og pasta. Denne restauranten besøkte også Line og jeg i Polignano a Mare i Italia, der vi var veldig fornøyd med maten.

Rett ved inngangen til gamlebyen ligger også rooftoppen 360 Blue Marbella. Den er kjent for å ha en trendy og elegant atmosfære, med stilige møbler, flotte detaljer og et bredt utvalg av cocktails, vin og tapas. Vi hadde tenkt å slappe av og nyte en drink der, men dessverre så var det såpass mye vind at det ble for kaldt til å sitte der.

Første morgen i Marbella ble vi vekket halv seks av fulle bråkete naboer som kom hjem fra byen. Minuset med alle disse lavprishotellene er at de alltid har pappvegger og det er så ekstremt lydt. Jeg benyttet den ekstra morgentiden til å dra på jakt etter et gym. Her var jeg veldig heldig, og fant Synergym rett nedi gaten, to hundre meter fra hotellet.

Det beste var at de kun skulle ha tjuetre euro for en uke, og det var et supert og velutstyrt gym. Minuset var at jeg ikke fikk meldt meg inn uten pass og depositum fra kredittkort, så det tok en halvtime å bli medlem. Utrolig at de gidder den jobben for turister som aldri kommer tilbake. Litt slitsomt at alle hele tiden var ute etter utstyret jeg brukte, og maste en gang i minuttet. Noen dager var det litt bedre da jeg startet å dele sett med spanjoler som ikke kunne engelsk.

Etter en dusj var mamma også klar, og vi dro ned på stranden ved havnen Marbella. Stranden har en fin, gyllen sand, heldigvis mye bedre enn i Malaga. Vannet var dessverre litt grumsete, spesielt nær land, og det var små steiner som gjorde det litt mer utfordrende å komme seg ut i vannet.

Det som var litt digg var at de solgte vannmelon og ananas på stranden, endelig! Det var første stedet på hele turen der vi fikk fersk frukt på stranden, og det er noe av det beste jeg vet i varmen. De var ganske dyre, med fem euro per glass, men absolutt verdt det!

Det finnes heldigvis bedre strandmuligheter enn bystranden. Et lite stykke utenfor sentrumskjernen ligger Trocadero Beach. Her anbefaler jeg absolutt ikke å komme med bil, det var kjempesmalt og få parkeringsmuligheter, og vi hadde altfor stor bil. Men, når bilen var parkert, var det en helt annen vibe som møtte oss – mye mer eksklusivt og glamorøst med bedre strandområder og beach clubs.

Vi startet ved Bahia Beach og gikk til Puente Romano langs en grusvei ved sjøen, cirka en kilometer. Denne veien går visstnok hele veien fra Marbella til Puerto Banus, og jeg kunne godt tenkt meg å prøve å gå hele den en gang. Langs grusveien lå det mange fine beach clubs og restauranter, men selve veien var ganske stusselig og man gravde opp sand og grus med sandalene når man gikk.

En del av strandklubbene tilhørte hotellene på andre siden av gaten, men de fleste kunne leies mot en avgift. Det billigste vi så var tjuefem euro per solseng, de dyreste var hundre og femti. Denne dagen fikk vi ikke gått på stranden på grunn av været, det var helt skyet og ble ikke bedre.

Derfor endte vi tidlige enn planlagt på Rachel’s Eco Love, en brunsjkafe jeg hadde fulgt lenge på Instagram. Rachel’s Eco Love ligger i hjertet av Puente Romano Beach Resort, et hotell jeg bare kan drømme om å noen gang få bo på. I lavsesong starter prisene på ti tusen kroner per natt. Kafeen tilbyr et variert utvalg av sunne og smakfulle retter, inkludert frokost, salater, wraps og ferskpressede juicer. Flere av rettene er laget med økologiske ingredienser, og det finnes mange alternativer for vegetarianere og veganere.

Det var virkelig et helt fantastisk sted med koselige møbler, freshe farger, og et herlig sitteområde rundt bassenget. Skikkelig god vibe

Jeg fikk knallgod salat med halloumi, og vi koste oss lenge her før vi gikk tilbake mot bilen.

Skoene min røk på hotellområdet, og det var helt krise å gå grusveien tilbake med en hårstrikk knyttet over sandalen for å holde den sammen. På vei tilbake fant vi dette kule utegymmet, som minnet om Muscle Beach i Los Angeles. Prisene var litt stive, men så utrolig herlig å kunne trene styrke ute i varmen.

Vi stoppet også opp ved et sted som het Mc Beach, med bord helt i sjøen. Deretter kjørte vi videre til Estepona, og brukte ettermiddagen der, før vi endte kvelden på balkongen på hotellet med kortspill.

Ingen tur til Marbella er komplett uten å besøke Puerto Banus, den kjente luksusmarinaen. Puerto Banus er kjent for sine dyre butikker, fancy biler og eksklusive restauranter. Her kan du se verdens største motemerker og kanskje til og med få et glimt av en kjendis.

I Puerto Banus fant vi parkering rett ved beach cluben La Sala by the Sea som vi hadde booket solseng på. Verdt å merke seg at prisene på parkering i denne byen er helt sinnsyke. Mens vi betalte to euro i Estepona så betalte vi her seksti euro for en halv dag. Jeg aner ikke om det finnes billigere alternativer, men vi var ikke så giret på å gå veldig langt med strandveskene så vi tok den nærmeste.

La Sala by the Sea er et av de mest kjente stedene i Puerto Banus. Klubben i seg selv er ganske fresh på morgenen når man ankommer, men den er liten, så etter hvert ble dir veldig stappfull. De har både bassengområde der du føler deg litt mer som en del av selve cluben, og strandområde i tilknytning. Sengene på stranden er mye billigere å leie enn sengene ved bassenget (de startet på seksti euro).

Vi betalte tjuefem euro per solseng på stranden, på andre rad. Det var litt skuffende at vi ikke følte oss helt som en del av klubben, til tross for at vi kunne bruke bassenget. De to områdene føltes veldig adskilte, og det var vanskelig å se noen likheter. Med lukt av råtten tare var stranden her heller ikke ideell, men alt i alt var det bedre enn å ligge på bystranden i Marbella.

Minuset var stråparasoll og fastlåst solseng som man ikke kunne flytte etter solen. Håndklær var heller ikke inkludert. Plusset var servering på solsengen, det er så utrolig deilig å få kaldt vann gjennom dagen.

Helt ærlig så tror jeg at La Sala by the Sea har mistet litt av sin glory etter at andre kjente klubber som La Cabane, Nikki Beach og Ocean Club har poppet opp og overgått dem. Sikkert også derfor prisene var litt mer normale der.

Nærmeste nabo til La Sala er Ocean Club. Der er solsengprisene mye stivere, de startet på to hundre euro, og hele klubben ligger inne på et lukket område rundt et basseng, uten tilgang til strand. Den så større og freshere ut enn La Sala, men vi fikk dessverre aldri testet den. Med sånne priser så må man prioritere, så den står på listen til en annen gang.

I sentrum av Puerto Banus ligger den søte lille kafeen Rosa Cafe. Denne oppdaget jeg i TV-serien “The playground of the rich and the famous” for flere år tilbake.

Det var derfor litt gøy å kunne besøke den når vi først var i området. Kafeen har en stor meny med utrolig mange fristende brunsjretter og kaker. Atmosfæren var også trendy og hyggelig, og vi likte viben. Kafeen stengte klokken seks, og vi kom i siste liten for å få bestilt før kjøkkenet stengte.

Det ble både avokadotoast, fruktskål og kake. De to førstnevnte smakte veldig godt, men vi ble ikke veldig imponert over kakene. Rosa Cafe er også kjent for sin fashion kaffe med Dior og Chanel logo på cappuccinoene, men varm kaffe fristet ikke i sommervarmen så vi gikk for farris og iskaffe.

Fra kafeen gikk vi videre ned til sjøen og bystranden i Puerto Banus. Den var ganske fin, og det hadde absolutt gått an å ligge her. Men solsengene var ikke noe billigere enn på La Sala, vi fikk oppgitt femti for to senger når vi spurte.

Videre fant vi den berømte marinaen og havnepromenaden. Der lå Martini Bar by Dolce & Gabbana, et utrolig behagelig sted med en deilig bris og sjøutsikt. Vi tok en liten pause der og koste oss med en drink og en skikkelig god mocktail.

Baren ligger i andre etasje av Dolce & Gabbana butikken, og det beste er å bare gå gjennom butikken opp i andre etasje, og ikke vente på å bli låst inn på utsiden sånn som vi gjorde. Jeg tror dette er et sted som fyller seg veldig opp på kveldstid, når vi var der tidlig på ettermiddagen så var vi nesten alene i lokalet.

Vi seg videre langs promenaden, og mamma kjente seg igjen fra en klubbtur noen år tidligere.

Puerto Banus ble åpnet i 1970, og har siden blitt et symbol på luksus livsstil. Havnen er fylt med imponerende superyachter og båter, og designerbutikker som Gucci, Louis Vuitton, Versace og flere ligger på rekke og rad sammen med eksklusive restauranter, barer og klubber, i hvitkalkede murhus.

Det er veldig estetisk pent med de hvite husene med sort logo, men i juli opplevdes det som veldig overfylt, og det var ikke mulig å sette seg ned på en bar eller restaurant på promenaden uten å ha forhåndsbooket. Man skal også ha ganske mye penger for å kunne kjøpe noe som helst fra butikkene her.

Vi var heldigvis mette, og hadde ikke behov for å spise noe mer etter Rosa Cafe, så vi bestemte oss for å dra tilbake til Marbella rundt klokken halv ti. Da fulgte vi strandstien fra havnen og tilbake til La Sala der bilen stod, en fin liten tur langs sjøen.

Siste dagen av ferien er den dagen jeg fortsatt husker best, og som jeg fortsatt lever på. Vi gikk mye att og frem på om det faktisk var forsvarlig å bruke så mye penger på en solseng. Men så fikk vi så mye mer enn en solseng ut av opplevelsen på La Cabane. Til tross for sinnsyke priser så endte dette opp med å bli den beste dagen i hele 2024.

Jeg har så mange bilder herfra at jeg klarer ikke å velge. Og jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal klare å beskrive denne opplevelsen kun med ord.

La Cabane ligger cirka ti kilometer utenfor sentrum av Marbella, i nærheten av Nikki Beach, som også er berømt for sine fancy beach clubs verden over. Vi ankom med bil og parkerte i området. Der var det også valet, men vi parkerte ubevisst på de ansatte sin parkering, noe som gjorde at vi sparte masse penger.

Alt var perfekt gjennomført, fra resepsjonen, til bassenget, til restauranten til toalettene. Det var som å være i himmelen, jeg kan ikke beskrive følelsen av hvor magisk det var.

Beach clubben er en del av Hotel Los Monteros, og er kjent for sin sofistikerte atmosfære, luksuriøse fasiliteter og førsteklasses service. Det er også en ganske chill beach club med rolig musikk og en avslappende vibe, og antrekkskoden er beach chic.

Hele clubben var gjennomført i Dolce and Gabbana stil der alt fra møbler til håndklær til baderinger matchet i det lekre blå og hvite Majolica-mønsteret. På området var det også en Dolce and Gabbana butikk, og jeg hadde så lyst å kjøpe med meg et badehåndkle hjem. Gjett prisen? 550 euro, haha. Det ble med drømmen.

Vi hadde valgt de billigste solsengene som vendte bort fra bassenget, men med utsikt mot stranden. Der var prisen tre hundre euro for to enkle senger, inkludert hundre euro i mat og drikke. Vi ble møtt i resepsjonen ved ankomst, fikk bånd og ble fulgt ut til solsengene våre, som det ble lagt digge badehåndklær på.

Kort tid etter fikk vi også servering på solsengen. Både vann, mocktail og iskaffe smakte fortreffelig, selv om prisen var omtrent to hundre og femti kroner per enhet.

Lunsjmenyen var litt merkelig; foruten pizza og kjøtt var det to muligheter: squash med ricotta og tomatsalat. Jeg valgte den første, og mamma den andre. Til tross for at det var en ganske liten og lett lunsj så smakte det godt.

Lunsjen ble toppet med den mest magiske fruktkurven jeg noengang har sett. Det er sjelden man får alle favorittene med: jordbær, ananas, vannmelon, kiwi, nam! I tillegg hadde de laget en lett vaniljekrem som man kunne dyppe frukten i. For å si det sånn: etter å ha inntatt nesten hele denne så var vi stappmette!

Om man velger å spise på restauranten i stedet for på solsengen så har man litt flere valgmuligheter på menyen.

I restauranten ligger også dessertrommet, Dolci Room, der kan du få en omvisning og bli forklart hva alle de fantastiske dessertene inneholder. Det føles litt som å gå på motemuseum.

Disse kakene var helt fantastiske! Over tre hundre kroner per kakestykke, men det var det faktisk verdt. Det var blanding av mykt, salt, søtt og crunchy, yummi!

Stranden nedenfor La Cabane var ikke så fristende, med steiner og store bølger. Strender er virkelig ikke styrken til Costa del Sol. Selv om både mamma og jeg liker best å bade i sjøen så ble det bassenget denne dagen.

Jeg bruker ikke å bade så ofte, men denne dagen var det førti grader så det var deilig med en liten dukkert, spesielt når man kunne flyte rundt i en badering. Bassenget var stort og delikat, men mamma klaget på at man ikke ble avkjølt på samme måte som man gjør i sjøen. Jeg er enig i at det er noe helt annet med ferskt saltvann, og skulle ønske de hadde integrert stranden litt bedre i clubben.

Noe av det verste med offentlige strender er at det alltid er så vanskelig å finne et sted å tisse. Når man får fasiliteter som på La Cabane, er det ekstremt behagelig, og man slipper å bekymre seg for det. Lekre toaletter som vaskes etter hver person, og stort velværeområde med skjønnhetsprodukter, hårfønere og krølltenger.

Vi ankom ved åpning klokken tolv, og var der omtrent hele dagen frem til stenging klokken åtte. Her gjaldt det å få maks ut av oppholdet. Tiden fløy, og vi koste oss glugg.

Til slutt kom prislappen – 436 euro, eller 5 320 kroner. Det ble uten tvil turens dyreste dag, men jeg lever fortsatt på disse minnene, og den følelsen. Den herlige viben med behagelig musikk og folk som bare chillet rundt og koste seg. Mye mer verdt enn å kjøpe seg et nytt klesplagg.

Helt uten sminke, men ekstremt happy og avslappet jente etter verdens mest magiske dag på La Cabane 🙂 Alt fra håndklær til parasoller var perfekt koordinert, og stemningen var magisk. Det var et fantastisk sted for å slappe av og få en smak av luksuslivet på Costa del Sol, i tillegg til en perfekt avslutning på ferien med deilig mat, drikke og happy vibes.

På kvelden gikk vi tur motsatt vei langs strandpromenaden enn vi hadde gjort tidligere, altså mot Puerto Banus. Denne siden var mye mer behagelig og avslappet med litt mindre mennesker. Vi gikk to kilometer før vi kom til Cappuccino Cafe der asfalten sluttet, og grusveien startet. Vi var ikke giret på å få nydusjete føtter fulle av grus så der snudde vi. På strandpromenaden er det kun soloppgang, solnedgangen er fra bysiden. Men på denne siden av promenaden fikk vi faktisk med oss litt solnedgang når vi kom et stykke utover, noe som aldri slår feil.

På vei tilbake kjøpte jeg en grusom vaffel, det er faktisk bare å glemme å kjøpe vafler i Spania. Den ser bra ut på bildet, men den var både rå og seig, og hadde gamle M&Ms som var blitt helt grå på farge, æsj. Den gikk faktisk i bosset.

Marbella har en fin atmosfære om kvelden. Fra promenaden dro vi inn i gamlebyen og avsluttet ferien med en deilig middag på Bella Mbriana. Det er ikke ofte vi spiser to ganger på samme sted, men det var mye dårlig der, og vanskelig å finne noe så sent.

Dessuten var vi giret på noe billig etter dagen på La Cabane, og da er Bella Mbriana midt i blinken. I tillegg har de en fantastisk god tynn italiensk pizza. Det var den perfekte måten å avslutte oppholdet på før vi pakket og gjorde oss klare til å dra hjem. Var ikke klar for det og prøvde å utsette turen med to dager, men det ble for dyrt.

Neste morgen var det tidlig opp for å kjøre til flyplassen og levere bilen. Det var ekstremt vanskelig å finne ut hvordan man kjørte inn til leiebilområdet på Malaga flyplass, så etter to runder tok vi en spansk en og kjørte inn en åpen dør som gikk rett inn til bilutleiefirmaet. Vi fikk levert bilen, og alt gikk fint. Det var en stor flyplass, men den opplevdes allikevel kaotisk med folk over alt.

Vi kom hjem til veggedyrkontrollen til Storebrand, genialt konsept, og fikk sjekket koffertene for veggedyr av en hund. Heldigvis var det ingen veggedyr og vi kunne trygt ta koffertene med hjem.

Oppsummert så vil jeg si at Marbella er et sted for både avslapning og luksus. Med sin blanding av strender, eksklusive beach clubs, koselige gater og livlige havner, har denne byen noe for enhver smak. Når jeg tenker tilbake så er det Marbella som gir meg best følelse, og som er stedet jeg kunne reist tilbake til. Når det er sagt så er Marbella best med penger. Det er ikke så unikt hvis man bor på budsjetthotell, drar på bystranden og spiser på restaurantene i gamlebyen. Da finnes det billige steder med finere strender og bedre mat, for eksempel Hellas. Men dersom man har penger så finner man magiske hoteller, luksuriøse beach clubs, lekre restauranter og klubber i verdensklasse, og her har jeg fortsatt mange å sjekke av.

Til sist må jeg nevne at Marbella er det perfekte stedet å ha base for å utforske andre steder på Costa del Sol. Mine erfaringer fra en ukes reise gjennom flere av regionens mest kjente steder som Nerja, Torremolinos, Estepona, Mijas og Fuengirola kommer i neste innlegg!

Malaga har alltid vært på listen over byer jeg har hatt lyst til å besøke, og sommeren 2024 fikk jeg endelig muligheten. Med en perfekt beliggenhet på Costa del Sol, ventet jeg meg herlige stranddager, livlige gater og god mat. Noe av det fikk jeg absolutt, da Malaga var en utrolig sjarmerende by på kveldstid, og restaurantene ligger på rekke og rad. Havnen var også veldig koselig, og ga fra seg en god vibe. Men bystranden? Den var en katastrofe – ikke engang god nok til strykkarakter.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Etter en to timers togtur fra Sevilla ankom jeg Malaga Maria Zambrano terminal. Jeg sjekket Uber-appen og de skulle ha sytten euro, mens nærmeste taxi bare ba om seks euro. Lett valg! Hotellet, Sur Malaga, til tross for sine to stjerner, var overraskende bra – bortsett fra at det manglet kjøleskap. Å måtte drikke lunkent vann i varmen var ikke helt ideelt, så jeg måtte løpe ut på supermarked hver morgen for å få tak i kaldt.

Prisen var fjorten hundre per natt, og rommet var rent og enkelt. Det var også parkeringsmuligheter i kjelleren for femten euro ekstra per natt. Beliggenheten var perfekt, midt i Soho, og jeg skulle bo her i tre netter før mamma kom og vi skulle tilbringe to netter sammen. Soho ligger i hjertet av Malaga, nær havnen og den gamle bydelen.

Malaga har et pulserende byliv, med koselige torg, moderne shoppinggater og mange kafeer og barer. Flere koselig frokost- og brunsjsteder ligger i Soho, og det er utrolig deilig å bare ha alt rett utenfor døren.  Det var en skikkelig fin by å traske rundt i både morgen, ettermiddag og kveld.

Jeg startet utforskningen med en tur til havnen, som var en koselig opplevelse med restauranter, småbutikker og et lite marked. Palmeral de las Sorpresas er en superfin og fresh promenade som visstnok har gjennomgått betydelig utvikling de siste årene. Den ligger rett ved den gamle bydelen og har blitt et populært reisemål for både lokale og turister.

Første delen er litt “tom”, foruten dette lekre stedet. Etter cirka en kilometer kom jeg frem til Pompidou-senteret (kunstmuseum) og markedet. Dette området kalles Muelle Uno, og jeg synes det var skikkelig hyggelig her.

Markedet tror jeg ikke har noe navn, men det var typiske klær og sko som man finner på marked rundt om i hele Spania, mye polyester, og mange kjøleskapsmagneter.

Her fant jeg også Hard Rock Café, der jeg spiste en god mac & cheese. Det er kanskje litt rart å dra på Hard Rock Cafe når man er på ferie, men jeg elsker denne retten, og for hver by som har Hard Rock må jeg innom en gang og spise mac & cheese. Absolutt godkjent i Malaga.

Helt på slutten av Muelle Uno kommer man til bystranden La Malagueta. For å si det enkelt: den var en gedigen skuffelse. Bygningene rundt minnet om slitne blokker i Torrevieja, sanden var ekkel og jeg ble helt svart på føttene og oppover leggene av å gå der.

Det hjalp heller ikke at de som leide ut solsenger var utrolig sure og uhøflige, og gadd sjelden å snakke til deg på engelsk selv om de tydelig skjønte hva du sa. Turisthatere kanskje? Man leser jo så mye om dem, jeg vet ikke hva problemet var.

På vei tilbake stoppet jeg for å kjøpe en vaffel med is fra Amorino, en iskjede som angivelig skal være blant de beste i Spania. Skuffelsen var imidlertid stor! Vaffelen, som tydeligvis var fabrikkprodusert, ble trukket ut av plastemballasje, varmet opp i en ovn, og deretter ble de minste iskulene jeg noen gang har sett plassert på toppen. En seig og stusselig opplevelse. Hvis det er én ting spanjolene ikke mestrer, så er det vafler – dra til Portugal eller Hellas for en god vaffelopplevelse (jeg fant faktisk et unntak på turen og det var i Nerja, kommer tilbake til det senere).

På kvelden sjekket jeg ut gamlebyen, og der var det veldig koselig! Små, sjarmerende gater med butikker, isbarer og utallige restauranter. Her kunne man virkelig gå seg vill – på den gode måten. Jeg fant ut at Antonio Banderas (min store crush i oppveksten) har flere restauranter her også!

Jeg angrer litt på at jeg ikke besøkte festningen Castillo de Gibralfaro, som visstnok skal ha en fantastisk utsikt over byen. Timingen var litt dårlig, for jeg var så lei av kultur og historie fra Sevilla dagen før, så jeg orket ikke tanken på flere ruiner. Jeg var heller ikke inne i Malaga-katedralen, men den fikk jeg i alle fall med meg fra utsiden.

Calle Larios, en av de mest kjente handlegatene i Málaga, er en livlig gate perfekt for en spasertur. Her ligger butikkene tett i tett, både kjeder og lokale. På kvelden blir byen enda mer livlig, med mennesker som samles på uteplasser for å nyte et glass vin eller en cocktail.

Dagen etter startet med hodepine etter en dårlig natt. Hotellet var veldig lydt, og flasker ble knust fra naborestauranten rundt klokken to hver natt. Likevel kom jeg meg på trening på Viva Gym i Malaga Plaza, et kjempebra gym til ti euro per dag. Det eneste minuset, og det gjelder Spania generelt, er at spanjolene er ganske aggressive på trening. De stiller seg opp med armene i kors og ser på deg til du fullfører settene dine, og de stikker av med det du bruker på ett sekund hvis du snur ryggen til. Mye mer chill å trene på gym i Hellas.

Så prøvde jeg stranden igjen; La Malagueta. Det var helt umulig å finne solseng, jeg gikk store deler av promenaden og fikk beskjed om fullt over alt. Jeg ble ledd av når jeg prøvde å spørre om hvorfor jeg ikke kunne leie en solseng fra den høye stabelen med ledige senger. Det var utrolig provoserende at de skjønte alt jeg sa, snakket seg imellom på spansk, lo og sa “impossible, impossible”.

Til slutt, på aller siste delen av stranden mot Muello Uno, så fant jeg en mann som forbarmet seg over meg og ga meg en nedslitt plastsolseng til syv euro. Jeg ga ti av ren takknemlighet. Det var et ekstremt shabby område med ulike trekk på sengene og ørti ulike parasoller (virket som han hadde samlet inn det som folk hadde kastet fra seg). I tillegg leide han ut badehåndklær om man skulle trenge det, og det er jeg helt sikker på var gamle turisthåndklær.

Badeopplevelsen? Ikke noe å skryte av. Sanden var like ekkel og svart, vannet uklart, og bunnen full av steiner. Portugal er så mye bedre, og dette tror jeg må være en av de verste strendene jeg har vært på. Jeg var helt møkkete når jeg forlot stranden, og jeg sverget der og da at jeg aldri mer skulle (eller skal) tilbake til Malagueta!

Etter en skikkelig skrubb for å få bort all den sorte grusen møtte jeg Anne i gamlebyen, og kvelden tok seg opp. Vi hadde bord på en koselig restaurant som het Niccia klokken halv åtte, men det var ingen der. Vi fikk heldigvis lov til å skyve bordet en time, så mens vi ventet tok vi en runde i de koselige gatene. Klokken ni var det mye hyggeligere, med flere mennesker rundt bordene, og vi fikk knallgod tapas som jeg virkelig kan anbefale! I Malaga er det ikke poeng å spise middag før klokken ni, det er tomt på restaurantene.

Neste dag var jeg tilbake på Viva Gym, det var faktisk ganske langt å gå fra hotellet mitt. Etter en god økt bestemte jeg meg derfor for å utforske området rundt der før jeg dro tilbake for å dusje. Jeg fant markedet, Mercado Central de Atarazanas, der jeg for første gang på hele turen fikk tak i fersk vannmelon! Det var et så stort savn på stranden både i Portugal, og her i Malaga.

De solgte faktisk bare hele meloner, men jeg spurte og de var så greie å dele den opp for meg. Jeg betalte tre euro for en kopp, og det smakte helt magisk. I dette området ligger det også flere butikker, og mange frokost- og brunsjkafeer. Tilbake på rommet så brukte jeg mye tid på å prøve å booke leiebil til mamma skulle komme. Det var så utrolig høye depositum på dem, at jeg skjønner ikke hvordan de kan få kunder. Flere av dem skulle ha tretti tusen, og det hadde ikke jeg mulighet til. Så da endte vi med å måtte betale litt mer for bilen, men et litt mer normalt depositum på to tusen.

Jeg likte meg bedre faktisk enda bedre i havnen enn i gamlebyen, men det er kun fordi jeg elsker å være nær sjøen. Det gir meg en frihetsfølelse som jeg ikke helt kan forklare. Legg solnedgang oppå der så er det ingenting som matcher. Anne og jeg valgte derfor å spise i havnen denne kvelden, på La Tagliatella. Der fikk vi god pasta, så jeg kan absolutt anbefale den. Det eneste minuset var at det var litt kaldere i havnen på grunn av vinden, så jeg skulle gjerne hatt lange ermer på kjolen, eller en tynn jakke. Etterpå besøkte vi Nusa Cocktail Bar, en kul bar på taket med utsikt over havnen.

Etter å endelig ha sovet godt, startet jeg neste dag med en løpetur langs strandpromenaden. Det var helt flatt og ideelt for jogging, men hoften min begynte å verke allerede etter fem hundre meter. Imot all fornuft så fullførte jeg fem kilometer i ganske sterke smerter, med flere stopp, men angret skikkelig senere. Resten av dagen kunne jeg knapt gå. Noe av det beste jeg vet på ferie er å løpe på strandpromenader, og dette var det første året jeg ikke kunne gjøre det, noe som var vanskelig å akseptere.

Etterpå vagget jeg meg av gårde til Brunchit for frokost. Stedet var populært og travelt, noe som resulterte i lang ventetid. Avokadotoasten var helt ok, men ikke noe som var verdt å stå i kø for. En annen gang hadde jeg nok heller valgt Caramello ved siden av.

Siden stranden var ut så ble det båttur med Fly Blue i stedet. Turen kostet femten euro, og varte i underkant av to timer. Båten gikk ut fra havnen ved Pompidou, og beveget seg ikke så langt, så det var ikke så mye å se. Men det var veldig deilig å komme seg ut på sjøen, og turen kunne godt ha vart lenger enn to timer.

Folk slengte seg uti og badet, og de tøffeste hoppet fra taket.

Jeg koste meg på nettingsolsengene, og nøt solen og nærheten til sjøen. Anne er ikke så glad i sol, så hun satt under taket i skyggen mens vi stoppet for at folk kunne bade.

Etter båtturen sa jeg ha det til Anne, og gikk for å møte mamma som var på vei fra flyplassen. Hun skulle joine siste uken i Spania, veldig koselig. Etter at hun hadde sjekket inn, tok vi oss en stroll motsatt vei på promenaden fra havnen, den såkalte Paseo Maritimo Antonio Banderas. Han er ganske stor i fødebyen sin, så jeg hadde faktisk forventet at det fantes et museum. På denne siden var strendene minst like shabby, og den sorte røyken stod opp som en sky fra de som spilte volleyball. Jeg har aldri sett en sånn type sand på en strand, hva er den laget av?

Hovedmålet med å gå i den retningen var Museo Automovilístico y de la Moda, bil og motemuseet. Inngangsbilletten var ti euro, og det var den absolutt verdt.

Det var en unik kulturell attraksjon som kombinerte klassiske biler og motedesign. Museet ligger i den gamle tekstilfabrikken La Tabacalera, og ble åpnet i 2010. Bilutstillingen omfatter en samling av over nitti klassiske og luksuriøse biler, som spenner over flere tiår og representerer forskjellige epoker av bilens historie. Her finner du legendariske modeller fra kjente bilmerker som Ferrari, Porsche, Rolls-Royce, Maserati, og Jaguar, i tillegg til mange andre historiske og sjeldne kjøretøy.

I tillegg til bilene, er motesamlingen på museet en spennende del av opplevelsen, spesielt for meg som elsker dette. Her er kreasjoner fra noen av de mest kjente motedesignerne gjennom tidene, inkludert Coco Chanel, Christian Dior, Balenciaga, og Yves Saint Laurent. Disse klesplaggene stammer fra forskjellige tiår og viser utviklingen av både motens estetikk og de tekniske ferdighetene som kreves for å lage haute couture.

Etter en god dusj gledet vi oss til å teste ut Antonio Banderas sin italienske restaurant, Atrezzo. Dette var et skikkelig fresht sted med lekkert interiør, og en spennende meny som det var vanskelig å velge fra. Vi bestemte oss for å dele pizza, cacio e pepe-pasta og caprese-salat, alt var like godt. Servicen var også upåklagelig, vi hadde en hyggelig kelner som ga oss mye oppmerksomhet hele kvelden.

Det verste er at Antonio Banderas hadde besøkt restauranten dagen før! Tenk så kult det hadde vært om vi hadde sett han. Han har flere andre restauranter i byen, for det meste spansk tapas, der Dona Ines kanskje er den mest kjente. Etter middagen seg vi litt rundt i gamlebyen før vi tok kveld.

Neste dag hentet vi leiebilen fra flyplassen, noe som gikk overraskende greit. Med et depositum på to hundre euro hos Budget via Rentalcars/Booking, var vi klare for roadtrip! Det er forresten litt deprimerende hvor høy eurokursen er for tiden, med over tolv kroner per euro.

Før avreise måtte vi ha en croissant på Melhor Croissant, den er helt ubeskrivelig god. Den er ikke laget av vanlig croissantdeig, men en slags briochedeig, noe som gjør den like crispy på utsiden, men ekstra myk på innsiden. Melhor er en kjede, så jeg måtte spise denne flere ganger i løpet av turen!

Selv om vi skulle ha en natt til i Malaga så brukte vi resten av tiden utenfor byen for å utforske andre steder på Costa del Sol. Jeg oppsummerer derfor reiseinnlegget her, og forteller mer om utfluktene i et annet innlegg. Malaga overrasket meg positivt på mange måter. Gamlebyen, maten, shoppingmulighetene og havneområdet var utrolig koselige. Men stranden? Nei takk. Om du drar hit, vil jeg heller anbefale å utforske byen, men å besøke nærliggende steder som for eksempel Nerja for en mye bedre strandopplevelse. Vil jeg dra tilbake? Ja, men ikke for sol og bad. For mat, kultur og byliv? Absolutt!

Sevilla var neste stopp etter Portugal på 2024-ferien, en by som jeg hadde store forventninger til. Instagram hadde vist meg fantastiske bilder av Plaza de España, og jeg så for meg noe helt annet enn det jeg møtte. En historisk by med fargerike gater, imponerende arkitektur og pulserende liv var i hodet mitt. Jeg gledet meg til å utforske alt fra de mauriske palassene til de livlige plassene. Byen som skulle være en oase av liv og kultur føltes mer som en søvnig og stillestående plass. Siestaen var lang, og åpningstidene korte. Mange steder var stengt i flere timer, og det var nesten umulig å finne liv i gatene. Jeg likte meg såpass dårlig i Sevilla at jeg faktisk endte med å dra derfra en dag tidligere enn planlagt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg ankom Sevilla med buss fra Albufeira. Ved ankomst halv åtte om kvelden viste temperaturen hele 48 grader, men det var heldigvis en herlig tørr og behagelig varme. Bagasjen min, som veide trettifem kilo pluss, ble et uvelkomment treningsredskap da jeg slet meg gjennom stasjonen og ut på gateplan. Uber-turen fra stasjonen til hotellet var dobbelt så dyr som i Portugal, sjåføren snakket ikke engelsk, og til slutt ble jeg bare droppet av et sted uten å vite hvor hotellet mitt lå.

Google Maps sendte meg på heksejakt, rundt og rundt Las Setas (soppen), og frustrasjonen bygget seg opp. Til slutt begynte jeg nesten å gråte, og kunne ikke gjøre annet enn å ringe resepsjonen. Heldigvis reddet resepsjonisten meg, og kom ut på gaten for å hente meg. Det viste seg at hotellet var feilmerket på Google Maps, og lå helt i motsatt ende av det kartet viste.

Abba Sevilla var det aller beste med Sevilla. Etter skrekkhotellet i Albufeira var det helt magisk å komme frem til et sånt sted. Rommet var kjempefint og føltes som en 5-stjerners opplevelse, alt for bare tusen kroner natten. Å komme inn på det rommet etter en sånn dag fikk meg nesten til å gråte igjen, men denne gangen av lettelse og takknemlighet.

Jeg bodde i nærheten av Las Setas, og hadde fantastisk utsikt mot den fra takterrassen. Der var det et lekkert lite basseng, og utsikt mot solnedgangen, helt nydelig.

Første kvelden tok jeg en liten tur ut for å utforske. Sevilla hadde koselige små gater og mye gelato, men det var ikke noe “wow”-faktor eller godfølelse å oppspore. Jeg synes faktisk at bildene mine viser en mye hyggeligere by enn jeg opplevde da jeg var der.

Jeg fikk meg en is i varmen, før jeg endte tidlig på rommet igjen.

Etter en søvnløs uke i Albufeira, følte jeg meg som et nytt menneske da jeg våknet opp første dagen i Sevilla etter å ha fått åtte timer på øyet. Dagen startet med en økt på hotellgymmet. Det var ikke så veldig imponerende, men man får alltid gjort noe. Jeg brukte deretter lang tid på rommet, og kjente på en ekstrem takknemlighet over det deilige hotellrommet.

Første stopp var Plaza de España, som jeg hadde gledet meg vilt til, og sett mange bilder av. Palasset ble bygget til den ibero-amerikanske utstillingen i 1929, og er en del av parken Maria Luisa.

Plassen er en halvsirkelformet esplanade omgitt av en storslått bygning med en blanding av renessanse- og ny-maurisk arkitektur. Bygget har majestetiske buer, tårn i hver ende og en lang rekke keramikk-dekorerte broer som krysser en liten kanal. Denne kanalen gjør at Plaza de España ofte blir kalt “Sevillas Venezia”, da besøkende kan ta små båtturer på vannet. Det var ikke mulig da jeg var der.

Området var nemlig dekket av stillaser og store byggeområder, og det var vanskelig å få gode bilder. De skyhøye forventningene mine endte i en stor skuffelse – tomt, shabby og langt fra så imponerende som på Instagram.

Jeg fortsatte gjennom Maria Luisa-parken som strekker seg ganske langt langs Guadalquivir-elven. Parken har fontener, paviljonger og stier, palmer, appelsintrær og magnoliablomster. Ved å følge elven videre kommer man til Torre del Oro (gulltårnet). Det er i dag et museum og utkikkspunkt, men jeg besøkte det ikke.

Et lite stykke videre langs elven ligger tyrefekterstadionen Real Maestranza, en av de mest kjente i Spania. Arenaen ble åpnet i 1761, og har klassisk barokk arkitektur, med en rund form og en fasade som er preget av store buer og søyler. Inngangen kostet ti euro, og det var helt greit. Det viser seg at tyrefekting heldigvis ikke skjer så ofte lenger, kun under festivaler og spesielle anledninger. Det var også et lite museum med innsikt i tyrefektingens historie med malerier, drakter, utstyr og trofeer.

Jeg spiste brunsj på Moya, hvor jeg fikk en god bowl. Dessverre så stengte alle brunsj-steder i byen tidlig, mellom klokken to og tre. Alle butikker var stengt mellom klokken to og seks, og alle restauranter mellom fem og åtte. Det var frustrerende, og gjorde byen kjedelig – lite å gjøre, lite å spise.

Jeg anbefaler forresten et lite konditori som heter Choc som ligger mellom butikker og restauranter i de trange gatene – der hadde de helt fantastiske bakverk og kaker. Jeg koste meg med brownie med pistasjkrem, verdt å prøve.

Tilbake på hotellet ville jeg prøve meg på et lite bad på takterrassen, men det var helt stappfullt rundt bassenget. Alle sengene var opptatt og folk lå strødd på gulvet rundt bassenget. Det ble derfor bare et kort bad før jeg gikk ned igjen på rommet.

Kvelden reddet seg noe med en fantastisk italiensk middag, hvor jeg fikk en perfekt cacio e pepe på L’oca Giuliva. Jeg var aller første kunde kvart over åtte, og fikk ett av to bord ute. Det var heldigvis ingen problem å få bord alene, men jeg tror de synes det var litt rart.

Etterpå var det tilbake til de stengte butikkene og de lite inspirerende gatene. Jeg endte opp på hotellrommet tidlig igjen, og endret togbilletten og kuttet med det en dag i Sevilla.

Jeg bestemte meg for å fylle den siste dagen med kulturelle aktiviteter for å gjøre det beste ut av oppholdet. Det er omtrent det eneste man kan gjøre i Sevilla.

Dagen startet med en kort treningsøkt på møllen, og nok en lat morgen på det herlige rommet. Klokken ett gikk jeg til Sevilla-katedralen og Giralda-tårnet.

Jeg startet med tårnet, og måtte dekke til skuldrene for å gå de trettifire rundene opp til toppen – enkel stigning via ramper, og ikke trapper. La Giralda er en minaret fra den tidligere moskeen som stod på samme sted, og etter at moskeen ble omgjort til katedral på 1500-tallet, ble tårnet bevart og transformert til en klokketårn.

Utsikten? Ikke imponerende, til tross for at man er 104 meter over bakken. Jeg følte meg innestengt bak nettingen som blokkerte mye av synligheten. Rart at den må være så inngjerdet når alle andre rooftops er så åpne. Den beste utsikten var faktisk fra takterrassen på hotellet.

Katedralen er den største gotiske katedralen i verden, og har vært på UNESCOs verdensarvliste siden 1987. Tipper at pappa hadde kost seg masse her, for det er jo selvfølgelig imponerende med høye tak i mye utsmykking. I tillegg huset katedralen gravene til både Christofer Columbus og flere spanske monarker. Jeg betalte tretten euro for både tårn og kirke, der El Salvador var inkludert i billetten. De glemte å nevne at den var stengt på søndager, og derfor ikke inkludert allikevel. Heldigvis ikke en stor loss for min del, jeg synes ikke kirker er så spennende på innsiden.

Jeg spiste veldig god salat på La Mala. Men iskaffe får du ikke i Spania. Det stod ikke på menyen, så jeg spurte. Joda, det kunne de lage. Så kommer det en helt vanlig varm caffe latte, og et stort glass med isbiter. “Just put them inside”. Tror dere det gikk bra? Not at all, endte opp med en halv lunken ekkel utgave. Don’t do it!

Neste stopp var Real Alcázar, som var det fineste stedet jeg besøkte i Sevilla. Det er en maurisk festning og kongelig residens som har vært i bruk gjennom flere århundrer, og i dag er det fortsatt en aktiv kongebolig for den spanske kongefamilien under deres besøk i Sevilla.

Palasset ble opprinnelig bygget på 1100-tallet som et fort for de muslimske herskerne i Sevilla under Almohad-dynastiet, men det har blitt utvidet og ombygget gjennom tidene, med påvirkninger fra gotikk, renessanse og barokk.

Alcázar er kjent for de fantastiske hagene som omgir palasset, et fredfullt område med fontener, palmer, blomsterbed og skjulte paviljonger. Hagen var enorm og vakker, men selve rommene inne var tomme og kjedelige å utforske alene. Jeg gikk rett og slett litt lei av å vandre rundt i alle hagene og korridorene, tror dette stedet er hyggeligere å besøke sammen med noen.

Den store terrassen ute ga en veldig fin utsikt, så jeg anbefaler å finne den. Jeg tror faktisk noen scener fra Game of Thrones ble spilt inn her. Jeg brukte en og en halv time på Alcazar, men det var fortsatt ikke nok til å se alt.

På kvelden møtte jeg en venninne til middag, hun ankom Sevilla samme kveld. Vi spiste middag på en litt kjip restaurant, Ricotta Pizza, der vi var helt alene fordi vi var såpass tidlige. Restaurantene åpner jo ikke før åtte, men ingen spiser før tidligst ni.

Kvelden ble avsluttet med solnedgang fra Las Setas, en av verdens største trekonstruksjoner som ligger på Plaza de la Encarnación. Strukturen har fått navnet fordi den ligner en gigantisk sopp, og konstruksjonen ble ferdigstilt i 2011.

Las Setas har flere nivåer. På toppen er det en gangbro med panoramautsikt over Sevilla, spesielt vakker ved solnedgang. Jeg hadde samme utsikt fra hotellet så jeg anbefaler å velge tidspunktet rundt klokken ni for å få med seg solnedgangen, det hadde ikke vært i nærheten den samme opplevelsen uten.

Showet inne var kult og det føltes som om rommet beveget seg. I kjelleren er det et arkeologisk museum, det droppet jeg. På bakkeplan ligger butikker, restauranter og et stort matmarked.

Jeg var tidlig på rommet og facetimet med mamma og Fredrik, som hadde bursdag. Det var godt å være ferdig med Sevilla.

Neste morgen var det avreisedag. Det var heldigvis enklere med transport fra hotellet enn til hotellet. Det tok over tretti minutter til togstasjonen, så jeg endte opp med å ta taxi som faktisk var billigere enn Uber. Jeg betalte seks euro til Santa Justa, som var en stor togstasjon. Den var også oversiktlig med informasjonstavle, mye bedre enn den i Lisboa. Det var også mange kafeer, butikker og steder å kjøpe mat og drikke på stasjonen.

Tretti minutter før avgang kom perrongen opp, og jeg dro kofferten min ned rullebåndet og hele veien bort. Mens jeg stod og ventet så fikk jeg en rar magefølelse av at dette gikk litt for lett, så jeg spurte en fyr om toget skulle til Malaga. Han bare: “nei til Lora”. Shit, det var syv minutter til toget mitt skulle gå fra den andre siden av stasjonen, og jeg måtte løpe som en gal med trettifem kilo bagasje. Tok meg to sekunder til å sjekke tavlen på veien, og de hadde endret til perrong to på andre siden, sikkert informert om på spansk høyttaler.

Jeg løp gjennom stasjonen og ned, og heldigvis var toget ti minutter forsinket, ellers hadde jeg faktisk mistet det. Løp videre gjennom sikkerhetskontrollen, som er en greie på spanske togstasjoner, og kom meg inn på et fullstendig stappet og kaotisk tog. Jeg fikk til slutt tildelt et sete motsatt vei, og i dette toget var temperaturen heldigvis passelig. Turen til Malaga tok to timer og gikk veldig greit. Mer om Malaga i neste innlegg 🙂

Når jeg ser tilbake, lurer jeg på om det var timingen, forventningene eller noe annet som gjorde opplevelsen så skuffende. Jeg forventet noe spesielt av Sevilla, og jeg er overrasket over at jeg trives såpass dårlig at jeg faktisk forlot byen en dag tidligere enn planlagt.

Sevilla er ikke en stygg by, men for meg manglet den sjel. Jeg dro derfra med en følelse av ensomhet og skuffelse – og lettelse over å reise videre til Malaga. Hvis du vurderer å dra til Sevilla, så må det være fordi du er veldig glad i kultur og historie. Noe annet klarte ikke jeg å finne. Etter publisering har jeg fått tips om at det er mye bedre å dra hit i januar/februar. Da er det visstnok mer liv og lengre åpningstider 🙂

Albufeira, en perle på Portugals vakre Algarvekyst, kjent for sine gylne sandstrender, spektakulære klippeformasjoner, yrende uteliv, og historiske gamleby fylt med sjarmerende, trange brosteinsgater og hvitkalkede hus. Albufeira er også det perfekte stedet å ha base for flere opplevelser i Algarve, med muligheter for båtturer, grotteutforsking, delfinsafari og lignende. Jeg ble skikkelig glad i Albufeira, stedet som endte opp med å bli favoritten fra hele Portugal- og Spaniaferien.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg tok tog fra Lisboa til Albufeira, og selv om det ikke var noe å si på komforten, så var toget iskaldt. Så kaldt at jeg nesten ikke hadde følelse igjen når vi kom frem. Det var derfor utrolig deilig å komme av i Albufeira, og la solen smelte isfrosne bein. Det var ikke like enkelt å få tak i Uber på togstasjonen i Albufeira som i Lisboa. Jeg visste det var et stykke, så jeg skulle være lur og spare penger, tok derfor ikke taxi, men satte meg på en buss som skulle gå til sentrum. Buss nummer elleve kom frem til riktig sted, og kostet to euro og sytti cent. Men det var en lang og humpete tur, og når jeg kom frem til siste stopp så måtte jeg allikevel ta taxi resten av veien til hotellet på grunn av bagasjen. Taxien ble seks euro, mens Uber var syv hele veien fra togstasjonen. Hadde jeg bare vært litt mer tålmodig så hadde jeg spart både penger og tid.

Jeg er jo en budget traveler, og det er ekstra dyrt å reise alene. De siste årene har jeg hatt litt bedre økonomi, og har kunnet bo på tre og noen ganger fire stjerners hoteller. Etter jeg kjøpte leilighet høsten 2023 så ble dette reversert og nå var det tilbake til to stjerner. Mye tøffere å nedgradere, enn å oppgradere. Men det hotellet som møtte meg i Albufeira, det hadde jeg aldri i min villeste fantasi kunnet forberede meg på.

Jeg ankom hotell Colino do Mar til tom resepsjon. Jeg satt lenge og ventet, og gikk rundt i gangene, til og med bak resepsjonen og ropte inn på pauserommet, men ingen respons. Etter tretti minutter kom det en sur dame som sa at innsjekk var klokken fire. Da var klokken halv fire. Hun fikk sjekket meg inn, og jeg fikk all bagasjen med meg opp, men nøkkelkortet fungerte ikke. Måtte drasse bagasjen ned igjen, og jeg har mye bagasje på en treukers ferie. Jeg fikk da beskjed at hun hadde gitt meg feil rom, og at rommet jeg hadde gjort utallige forsøk på å åpne tilhørte noen andre. Hun beklaget seg på det sterkeste og etter denne hendelsen ble hun litt hyggeligere mot meg.

Colina do Mar er et helt fælt hotell, jeg kan ikke bruke andre ord. Å betale over åtte tusen kroner for seks netter her en skam. Med unntak av overnattingsmulighetene under backpacking gjennom Afrika så er nok dette et av de verste hotellene jeg noen gang har bodd på. Booking har ratet det tre stjerner, andre lignende tjenester en og to. Jeg syns ikke det fortjener en stjerne engang. Det eneste positive er beliggenheten, og der stopper det.

Hotellrommet var gammelt og slitt og luktet mugg. Rommet var ubeskrivelig: brune fliser, spygrønne gardiner, og pappvegger. Jeg fikk rom rett over resepsjonen, noe som gjorde at jeg hørte de på rommene over meg, de under meg, de på siden og de som gikk i gaten utenfor. De første nettene hadde jeg en nabo som snorket så ekstremt høyt at jeg ikke fikk sove til tross for at jeg brukte ørepropper. Sengene hadde nok også holdt mange kilo over mange år, for det var en stor dump i midten på begge, så ryggen var ikke så happy etter en uke der. Kjøleskapet knast gjennom hele natten, og hver gang noen dusjet eller trakk i snoren så hørte man rennende vann og bråk fra rørene.

Badet var om mulig enda verre, med skjoldete fliser, flekkete håndklær, og møkkete dusj. Vasken hadde kalkbelegg og virker aldri helt ren. Det hele føles rett og slett skittent og lite innbydende, og dette var det store minuset med Albufeira. Hotellet skiltet også med basseng og rooftop. På taket var det faktisk et basseng, men hele området var shabby og kunne virkelig trengt en oppgradering.

Det var også såpass kaldt om kveldene at jeg måtte gå til innkjøp av joggedress, en fleecedress som jeg faktisk sov i hver natt. Hotellet hadde kun laken, og det spygrønne teppet som lå på gulvet i skapet over en papplate som dekket over knuste fliser over et møkkete rustent rørsytem var ikke aktuelt å bruke. Jeg frøs derfor mye og gikk konstant i joggedress.

Det var faktisk et stort minus i Albufeira på samme måte som i Lisboa, kalde kvelder med vind. Hotellet hadde prime location i en bratt gate rett over gamlebyen. Det tok cirka tretti sekunder så var jeg midt i kjernen.

Hjertet av gamlebyen er torget Largo Engenheiro Duarte Pacheco, et livlig område omgitt av kafeer, restauranter og barer hvor både lokalbefolkningen og turister samles.

Området byr på en vennlig og avslappet atmosfære, spesielt om dagen. Du finner små butikker som selger alt fra håndlagde suvenirer til klær og smykker. For å være helt ærlig så var det mange jallabutikker og mye Temu-varer, men det var noe fint innimellom. Mange steder tilbyr også tradisjonelle portugisiske produkter, som korkvarer, keramikk og portvin. Jeg syns de hadde utrolig mye fin keramikk og porselen, og endte opp med å kjøpe med meg fem skåler hjem, som jeg angret litt på senere da jeg måtte dra de med meg gjennom hele Spania.

Om kvelden våkner gamlebyen til live med musikk fra utendørs konserter, gatemusikanter og livlige barer. Det er også utrolig mange flere mennesker i gatene på kveldstid, og det er helt umulig å få plass på en god restaurant med mindre du har booket på forhånd.

Selv om partylivet kanskje ikke er like intenst som på den berømte “Stripen” så er utelivet i gamlebyen både variert og livlig, og appellerer til mange typer besøkende. Mange av barene i gamlebyen har livemusikk, fra akustiske gitarister og lokale portugisiske artister, til coverband som spiller alt fra rock til pop. Noen av gatene var stappfulle av syngende og dansende engelskmenn, så jeg måtte faktisk gå noen omveier for å komme meg gjennom.

Albufeira er kjent som en favoritt blant britiske turister, med mange puber og restauranter som serverer britisk mat og drikke. Britiske turister er til stede hele året, mens skandinaviske reisende ofte dominerer høst- og vårsesongen.

Albufeira er bygget på en kupert kystlinje, og høydeforskjellene kan være utfordrende, spesielt for eldre personer, barnefamilier eller de med redusert mobilitet. Det var noen virkelig bratte gater å fortære fra strandnivå og opp i høyden. Derfor har de satt opp en utendørs rulletrapp for å gjøre det enklere for både lokalbefolkningen og turister å bevege seg mellom de ulike nivåene av byen, genialt!

Fra toppen av rulletrappen får du en fantastisk utsikt over Praia dos Pescadores (Fiskernes strand). Dette er en av de mest ikoniske strendene i området, kjent for sin sentrale beliggenhet og tilknytning til gamlebyen. Stranden har gylden sand og er omgitt av dramatiske klipper og hvitkalkede bygninger som gir en fantastisk ramme. Fra toppen av rulletrappen ser du ikke bare stranden, men også Atlanterhavet og den travle strandpromenaden nedenfor, som er full av restauranter og barer. Dette er et spesielt populært sted å nyte solnedgangen, da du får en flott utsikt over horisonten.

En annen strand som ligger i sentrumskjernen er Praia do Peneco, som egentlig er den samme stranden på andre siden, men med et annet navn. Stranden nås via en tunnel (derav kallenavnet Tunnelstranden) som går gjennom klippen fra gamlebyen. Om du er i høyden så går det faktisk også heis ned til denne stranden, sammen med mulighet for trapper.

Denne stranden var vakker med myk, gyllen sand, dramatiske klipper, og klart, turkist vann. Det var ikke noe servering på stranden, men det ligger restauranter og barer langs strandpromenaden over, og det er ingen som reagerer om du tar med deg mat på stranden. Det kom noen ganger lokale selgere forbi og solgte drikke, klær, smykker og tepper.

Jeg betalte ti euro per dag for en plastsolseng, og det var ingen problem å leie for en person, men de tok kun imot kontantbetaling. På morgenen var det såpass kaldt at jeg fikk gåsehud av å ligge i bikini. Selv om det tok seg opp de siste dagene så ble det aldri varmt nok til at det fristet å teste ut badevannet. Men jeg har hørt rykter om at det er kaldt. Rundt meg var det kun engelske turister eller langtidsboende, og flere solte seg toppløs. Det er ganske sjelden man ser for tiden.

En annen strand som er verdt å nevne er Praia da Oura, som ligger i enden av the Strip, noen kilometer øst for sentrum. Det er en livlig strand omgitt av barer, kafeer og vannsportmuligheter. Stranden er perfekt for de som ønsker litt mer aktivitet, som vannscooter og paraseiling, i tillegg til muligheten til å slappe av på solsenger.

The Strip er også kjent for sitt pulserende uteliv, hvor barer, nattklubber og restauranter ligger på rekke og rad.

I forhold til mat, så var jeg stort sett veldig fornøyd med det jeg fikk servert i Albufeira. Når det er sagt så ble det mest brunsjkafeer siden det var så utrolig vanskelig å få bord på restaurantene på kveldstid. Sugar Rabbit er en søt liten brunsjkafe som ligger i høyden over Peneco-stranden. Her fikk jeg nydelig gresskartoast med drikke til bare elleve euro.

Rutz ble også en favoritt, en liten sentrumskafe med bagels og bowls. Viktig å nevne at man må google på forhånd hvor man skal spise. De får gangene jeg ikke gjorde det så endte det i skuffelse. Jeg spiste en avokadosalat på Bailote, som ikke var spesielt imponerende, det samme med La Barca, en tørr og kjip salat som vikelig ikke var verdt pengene. Restaurantene var ikke flinke på salater, men det var brunsjstedene. De hadde også åpent mye lenger enn vanlige brunsjsteder så jeg kunne ta middagen her. Helt supert når man reiser alene.

De beste vaflene med is jeg noen gang har smakt fant jeg på Il Gelato di Lucca. Jeg trodde ingen kunne slå Hellas på amerikanske vafler med is, men her ble de faktisk overgått. Helt freaking amazing!

Albufeira er på en måte tredelt med gamlebyen i midten, marinaen på den ene siden, og partyområdet The Strip på den andre siden. Det er noen kilometer mellom de tre. Gåturen fra gamlebyen til The Strip er ganske kjedelig så jeg anbefaler Uber. Det var også glatte fortau med speilblank nedslipt brostein så det var ikke ideelt med sandaler, jeg skled en del. Jeg gikk turen en gang for å se om jeg gikk glipp av noe som lå mellom. Det eneste jeg fant av verdi var et lite shoppingsenter som het Albufeira Terrace. Jeg ble ikke spesielt imponert over utvalget der, men foodcourt, stort supermarked og treningssenter var nok trekkplaster.

Jeg sjekket først ut Kings gym, det er var ekstremt lite og kjipt og de skulle ha åtte euro. På Albufeira Terrace lå Unik Fitness, det største gymmet i byen. Det kostet ti euro for drop in, og var i utgangspunktet et helt greit gym med alt du trenger av utstyr. Dessverre så var de som jobbet der, og spesielt han ene, utrolig slitsomme og ødela hele opplevelsen. Jeg ble fulgt etter og pirket på at jeg ikke brukte håndkleet riktig, eller satt på feil plass. Det gjorde at jeg ikke dro tilbake, men heller trente på utegymmen resten av oppholdet.

Utegymmet i Albufeira er faktisk et av de beste utegymmene jeg har sett. Gymmet ligger i en liten treningspark nedenfor hovedveien over Liberdad. Her har de en liten løpebane, treningsstasjoner for pullups, dips, pushups og situps, samt to vektstenger med vektskiver på, en på 40kg og en på 60kg. Her var det virkelig mulig å få til en god økt helt gratis.

Når jeg ankom The Strip var det fullt liv med England i EM-finale, og en helt sinnsyk stemning. Er det noe engelskmennene er flinke på så er det å heie på laget sitt. Når de fikk mål så føltes det ut som man hadde vunnet i lotto.

Jeg spiste middag på The Market, en av de siste restaurantene i høyden helt i enden av The Strip, kjempegod mat, god service og utsikt mot solnedgangen. Når jeg kom ned igjen så lå England an til å tape mot Spania, og jeg var oppriktig redd for konsekvensene av et tap, så jeg ble ikke lenge før jeg tok Uber tilbake til gamlebyen.

Før jeg returnerte fant jeg turens beste klesbutikk på The Strip, og endte opp med å kjøpe åtte kjoler herfra, til en pris av to hundre euro totalt. Jeg finner veldig sjelden klær i Norge, det er overhodet ikke min stil, så det var digg å finne så mye fint. Ekstra gøy når det var så billig og.

Ellers kan jeg anbefale Algarve Shopping, et stort og populært kjøpesenter i Guia, en liten by nær Albufeira. Det var kjempefint med sitt åpne og luftige design med en blanding av innendørs og utendørs shopping. Med palmer og trær både inne og ute så var det en skikkelig fin atmosfære her, og en god blanding av shopping, spisesteder og underholdning. Jeg fikk litt følelsen av å være tilbake i Cabo san Lucas, Mexico.

I likhet med turen til The Strip, så var heller ikke turen mellom gamlebyen og marinaen så mye å skryte av. Fordelen er at man går langs sjøen, så det går helt greit, men det er ikke så mye mer å se på enn det. Turen var cirka to kilometer, før den fargerike marinaen dukket opp. Marinaen er stedet der alle båtturene går fra.

Jeg spiste kanskje turens beste brunsj på Gato Marofado, ellers virket det som det var litt varierende utvalg av restauranter der. Opplever ofte at bra beliggenhet er lik dårlig mat?

Marinaen er fargerik og vakker mot den azurgrønne sjøen foran, men den var fort gjort å se ellers.

Jeg var der hovedsakelig for en båttur som jeg hadde forhåndsbestilt. Er det en ting du må gjøre når du er i Albufeira så er det å dra på båttur. Kysten er full av fantastiske klippeformasjoner.

Opplegget fungerte veldig bra. Jeg sjekket inn i en skranke i første del av marinaen og fikk et boardingkort. Turen kostet rundt fem hundre kroner, og det er fire sånne turer per dag, der den siste som jeg tok var klokken fem. Hadde jeg bestilt igjen så hadde jeg tatt en tidligere båt for det ble faktisk litt i kaldeste laget utpå der.

Det var en speedbåt så det gikk fort, og håret floket seg ekstremt, så husk hårstrikk. Det var mange ulike båter, og jeg var fornøyd med den vi fikk for det var mye vind og bølger og litt vannsprut, og denne beskyttet. Guidene gikk med fleecejakker så det sier jo kanskje sitt. Jeg ble kjent med Sylvester, en av guidene, som tok seg skikkelig godt av meg som var alene. Sjelden man opplever så god service noe sted.

Høydepunktene på turen var Benagil Cave og delfinsafari. Benagil var helt fantastisk. Denne grotten er spesielt unik på grunn av sitt enorme hvelvede tak med et naturlig, rundt takvindu, ofte kalt “øyet” eller “vinduet til himmelen.” Hullet i taket slipper inn sollys som fyller grottens indre og skaper en magisk effekt når lyset reflekteres på den gylne sanden og det turkise vannet inni grotten. Grotten åpner seg direkte mot havet, slik at små båter og kajakker kan komme inn, og besøkende kan nyte det vakre spillet mellom lys og skygge.

Vi fikk også sett mange delfiner, selv om dette var litt vanskeligere å få på kamera. De er så søte 🙂

Jeg hadde tenkt å leie bil for å se litt mer av Algarvekysten, men jeg var så trøtt alle dager fordi jeg sov så dårlig på hotellet, at jeg rett og slett ikke orket tanken på å kjøre selv. Jeg tror jeg hadde i gjennomsnitt tre timer søvn per natt hele uken. For å komme meg litt rundt så brukte jeg derfor Uber. Dette hadde jo ikke vært mulig i andre land, da det var avstander opp mot en times kjøring, men sånne turer fikk du for et par hundre kroner i Albufeira.

Praia da Marinha er en av de mest fotograferte strendene i Portugal, kjent for sine bueformede klippeformasjoner og krystallklare vann. Dette er startpunktet for den berømte gåturen Seven Hanging Valleys.

Gåturen er en av de mest spektakulære kystvandringene i Algarve. Den kombinerer dramatiske klipper, skjulte strender, og fantastiske havutsikter, og gir litt ekstra bevegelse på ferie. Fra Praia da Marinha til Benagil var det en veldig fin tur som gikk ute på klippene med nydelig utsikt. På turen passerte jeg Benagil cave, men det var virkelig ikke noe å se fra land, man må oppleve grotten innenfra.

Turen var nesten seks kilometer en vei og tok cirka to timer, med noen småstopp. Dette kan selvfølgelig ta mye lenger tid om man er flere og velger å ta litt lengre pauser. Ganske enkel vanskelighetsgrad med noen få bratte stigninger og ellers ganske flatt ulendt terreng. Anbefaler joggesko.

Første stopp på turen var Benagil Beach. Der var det ganske folksomt med stappfull strand, vannaktiviteter, kiosk og restaurant, så jeg var bare nede og kikket.

Den andre delen av Seven Hanging Valleys-stien, fra Benagil-stranden til Praia do Carvalho, er omtrent en og en halv kilometer. Men veien videre var dårlig merket, og jeg gikk en del feil. Litt vanskelig å skjønne hvor man skal gå når turen går over på hovedvei og så tilbake på sti, så jeg måtte spørre litt. Det var noen små kiosker på veien så man kan få kjøpt seg litt drikke, is og snacks underveis.

Praia do Carvalho er verdt å besøke, selv om det er en liten omvei fra turen. Det er en liten, pittoresk strand omgitt av kalksteinsklipper. Tilgangen til stranden skjer gjennom en tunnel med en lang trapp. Et stykke videre langs kysten så dukker fyrtårnet Alfanzina opp på kanten av klippene.

Siste stopp var stranden Praia de Vale Centeanes, og der var det helt fantastisk. På restauranten O stop kunne du spise middag på stranden til solnedgangen, nydelig.

Jeg hadde veldig lyst å rekke å se Algar Seco, så etter en liten ispause jeg tok Uber dit. Algar Seco er et spektakulært område på Algarvekysten, kjent for sine dramatiske klippeformasjoner, grotter og naturlige bassenger skapt av erosjon fra havet og vinden over tid.

Algar Seco er kanskje det aller vakreste stedet jeg så i Portugal, helt magisk å sitte på klippene der og nyte solnedgangen. Det eneste jeg manglet var selskap.

Algar Seco lå ikke så langt fra den lille byen Carvoeiro, så jeg tok en tur dit. Det var ikke noe spesielt, og stappfullt på restaurantene, så jeg bestemte meg for Uber tilbake og spise i gamlebyen i Albufeira.

Neste utflukt var Lagos. Busstasjonen i Albufeira ligger et par kilometer fra sentrum. Derfra går det busser til alle byene på Algarvekysten, samt busser til andre steder i Portugal og videre til Spania. Siden avstanden til Lagos var såpass lang så valgte jeg buss i stedet for Uber. Busstasjonen var grei med en kiosk og kafe, og ellers venteområde med benker. Man kunne kjøpe billett online eller i en skranke der. Bussen til Lagos var femten minutter forsinket, og det var litt vanskelig å forstå hvor bussen kom da det var flere selskaper som hadde samme rute. Jeg syns det var ganske dyrt med tjueen euro for bussen, men den var behagelig med gode seter og air condition. Den beste måten å se Algarve på er nok med bil, ellers blir det mye tid i buss eller mye penger på Uber. Selv om det er billig med småturer så blir det fort noen tusenlapper når du skal tur retur mellom byene. Hadde man ikke hatt bagasje så kunne man jo bare hoppet fra den ene byen til den andre.

I Lagos stoppet bussen rett over hengebroen som førte til marinaen. Der spiste jeg for første gang på mange år på Pizza Hut. Den var ikke like god som jeg husker den fra USA og Kypros, men restauranten hadde perfekt beliggenhet med utsikt over vannet og båthavnen.

Jeg ble ikke så imponert over marinaen, men det var herfra båten til Ponta da Piedade skulle gå. Jeg bestilte med Get your guide og betalte tjue euro for syttifem minutter i en liten båt med en flink guide. På båtturen så vi ulike kjente strender og klippeformasjoner, en skikkelig fin tur.

På den andre siden av marinaen ligger gamlebyen og sentrum i Lagos, og det var en sjarmerende liten bykjerne. Allikevel syns jeg Albufeira var mye bedre og hadde større variasjon på mat. I Lagos så var alle brunsjsteder stengt tidlig, mens i Albufeira hadde mange åpen på kveldstid også.

Jeg syns båtturen var superfin, og med den lille båten så fikk vi kjørt inn i flere grotter. Ellers syns jeg ikke Lagos er et must å besøke. Jeg tok tog tilbake fra Lagos til Albufeira, det var mye bedre enn buss. Toget var iskaldt, men kostet bare fem euro og tjue cent. Det brukte litt lenger tid enn bussen med en time og ti minutter. Dessverre måtte jeg da ta Uber tilbake til sentrum siden togstasjonen ligger et stykke utenfor.

Hver kveld var jeg glad for å komme tilbake til Albufeira, jeg kunne ikke tenkt meg å bodd noe annet sted. De siste dagene kom det hetebølge, og det ble endelig litt varmere på kvelden så jeg kunne droppe denimjakken. Her koste jeg meg med vaffel og is på de ulike stedene.

Il gelato di Lucca var uten tvil best, men jeg kan også anbefale isen på Donatella. Dropp Nice Cream. Portugisisk crepe anbefaler jeg heller ikke, veldig deigete og merkelig.

Et sted som jeg hadde gledet meg veldig til på forhånd og som skuffet stort var brunsjstedet Jungle i nærheten av The Strip. Her fikk jeg et fancy board som nesten kun bestod av brød, kvalmende, og altfor mye mat for en person.

Albufeira var en by som fungerte overraskende bra å besøke alene. Utrolig hyggelige mennesker, og det var ingen problem å få solseng for en eller bord for en. Jeg fikk til og med sitte på et firemannsbord noen ganger, det skjer jo aldri på Mallorca. I løpet av Portugal-turen opplevde jeg heller ikke en eneste gang å bli kalt tjukk, eller å ikke få lov til å prøve noe jeg liker med beskjeden om at den kommer til å være for liten eller at det ikke er min størrelse. Alt var liksom greit der, det var så utrolig deilig. I tillegg så var det ganske billig i forhold til mange andre destinasjoner.

Det er allikevel en ting som er skikkelig negativt med Albufeira som man må være obs på. Når man betaler med kort så er det mange som automatisk trykker på NOK og velger valuta for deg. Man skal jo ALDRI velge sin egen valuta, da får man elendig kurs. Jeg fikk nesten 12.5 kroner per euro, mens når jeg valgte euro så fikk jeg 11.7 kroner. Jeg kom i krangel med en inder over dette, og han mente det var hans rett for det var sånn han tjente penger. Derfor begynte jeg etter hvert med kontantbetaling i Albufeira, og det var også avdragsfritt å ta ut penger fra minibanken. Det er faktisk også flere steder de ikke tar kort, som stranden, lokalbussen, og noen butikker.

Oppsummert så likte jeg meg skikkelig godt i Albufeira. Det var en hyggelig atmosfære, fine strender og en koselig gamleby med flere gode matvalg. Av det jeg opplevde på Algarvekysten så vil jeg spesielt trekke frem Algar Seco, Punta da Piedade og Benagil, det var magiske steder!

Neste stopp etter Albufeira var Sevilla og Spania. Bussen skulle gå klokken tre så jeg tilbragte et par timer på det shabby bassenget før jeg spiste lunsj i gamlebyen. Overraskende dødt i gatene på dagtid, alle er sikkert på stranden, så om du vil ta bilder i gamlebyen uten mennesker så er det tiden å gjøre det på. Før avreise måtte jeg ha en siste vaffel med is på favoritten Il Gelato di Lucca, og så testet jeg pizza på Georgina, som skulle være byens beste. Deigen var god, men jeg var ikke imponert over pizzasausen.

Jeg hadde egentlig lyst å ha et par dager i Cadiz før jeg dro til Sevilla, men det gikk ingen direkte buss dit så det ville tatt en hel dag. Flix Bus hadde direkterute fra Albufeira til Sevilla, og turen tok tre og en halv time. Jeg ankom busstoppet altfor tidlig, og på grunn av forsinkelser så ble jeg stående over en time og vente. Jeg kunne ikke bevege meg noe sted på grunn av all bagasjen, så turen ble ekstra lang på grunn av dette. Ingen grunn til å komme tidligere enn ti minutter før avgang.

Vi hadde et kort stopp i Faro for å plukke opp noen flere passasjerer, ellers gikk bussen direkte til Sevilla. Jeg havnet ved siden av en backpacker fra Australia som sovnet og falt ned på skulderen min cirka femti ganger før jeg reagerte og sa fra. Han tok det heldigvis superbra, og den siste timen av turen snakket vi om hans spennende tur rundt i Europa. Vi nordmenn tenker aldri på å backpacke i Europa, vi skal jo alltid til andre verdensdeler. Vi ankom Sevilla nærmere klokken åtte om kvelden, til en temperatur på 48 grader. Mer om dette i neste innlegg 🙂

Årets sommerferie gikk til et nytt land: Portugal! Dette er et land jeg lenge har ønsket å besøke, men som jeg aldri har fått muligheten til å utforske. Da jeg fant billige billetter til hovedstaden Lisboa, var valget derfor enkelt. Jeg var skikkelig uheldig med været i Oslo på avreisedagen. Jeg skulle være borte tre uker så bagasjen veide tretti kilo. Det var styrtregn, og jeg ble klissvåt på vei til toget ved Nationaltheatret – en skikkelig dårlig start på turen.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Etter innsjekk på Gardermoen så fant jeg veggedyrsengen, installasjonen jeg hadde vært med å planlegge for kunden min, Storebrand. Det var stor stas, og ekstra gøy at denne sengen vant gull i Mediekreativitet på Medieprisen noen måneder senere.

Flyturen på fire timer og femten minutter gikk veldig greit, og det var deilig å lande til tjueåtte grader. Aeroporto Humberto Delgado Aeroporto de Lisboa er en gigantisk flyplass, og bussen fra flyet til terminalen gikk faktisk ut på hovedveien. Kanskje ikke så overraskende at det tok ganske lang tid å få ut bagasjen.

På denne flyplassen hadde de noe genialt som jeg aldri har sett andre steder: et eget dedikert Uber og Bolt pickup-område. Her var det bare til å bestille Uber og stille seg i et kø-område. Uber er kjempestort i Portugal, og det koster så og si ingenting. For all del ikke bruk taxi, da betaler du fire ganger mer. Last ned appen og bruk Uber eller Bolt som om det er buss, det er helt fantastisk.

Hotellet mitt var ti kilometer unna, men i Lisboa-trafikken tok dette over en halvtime. Taxien skulle ha førti euro, mens jeg betalte ni euro med Uber (elleve med tips).

Jeg hadde booket på HF Fenix Music Hotel, og hadde opplevd mye greier med betalingen via Booking, så jeg var litt spent på om jeg hadde booket noe rom i det hele tatt. Hotellet aksepterte ikke betaling via Booking, og drev og sendte meg linker om å betale flere måneder i forveien. Booking drev samtidig og sendte ut meldinger om å passe på scam og betale via appen. Jeg betalte derfor ikke, men fikk til slutt mail om at hotellet ville bli kansellert hvis jeg ikke betalte. Jeg kontaktet da hotellet direkte, og fikk beskjed at jeg måtte betale via linken. Heldigvis var betalingen registrert når jeg kom frem, og jeg fikk sjekket inn.

HF Fenix Music Hotel var et koselig hotell med hyggelige folk i resepsjonen og på rooftoppen. Jeg fikk et lite, men fint og moderne rom. Badet hadde skyvedører i glass, så jeg var glad for at det ikke skulle være flere på rommet. Jeg forstår meg virkelig ikke på disse gjennomsiktige badene uten noe form for lydisolasjon. Det er jo ikke kult om det er kjæresten din heller.

Da jeg fant ut at hotellet lå cirka to kilometer fra sentrumskjernen, bestemte jeg meg for at jeg ikke orket å gå ut og utforske byen siden det var blitt såpass sent. Det var en time tidsforskjell, og det betydde at det var EM-kamp, så jeg ble sittende på sengen å se England ta seg til finale. Jeg tok en liten tur ut etter kampen, men utenom statuen Marques de Pombal i den enorme rundkjøringen så føltes det kaldt, bratt og øde. Det eneste stedet som var åpent i nærheten var McDonalds.

Beliggenheten til hotellet var nok grunnen til at jeg fikk bedre standard for pengene. Jeg betalte femten hundre kroner per natt, ikke spesielt billig, men ganske bra i forhold til standarden og fire stjerner. På taket var det basseng og bar, men dessverre ikke solsenger. Det var noen sakkosekker og stoler, men kveldstemperaturen var lav så det ble ikke benyttet så mye, og det var ganske dødt i baren på kveldstid. Det var kanskje det største minuset i Lisboa, og Portugal generelt. Morgenene, men spesielt kveldene, var kjølige. Det kom helt ned i seksten grader på kvelden, ikke akkurat så mye å skryte av i juli måned på ferie. Det var også en del skyer på dagtid, men temperaturen var heldigvis bra så lenge det var lyst.

Første dagen startet jeg med en tur ned Avenida Liberdade, en kjent og sentral boulevard som leder ned til sentrum. Her traff jeg på markedsboder hele veien. I tillegg fant jeg flere spennende brunjsteder som Kafeine, Zenith og Seventh brunch. En liten avstikker fra Liberdade ligger Principe Real, et av de få stedene jeg ikke fikk med meg på denne turen. Príncipe Real er et eksklusivt område, kjent for sine herskapshus fra 1800-tallet, populære barer og fasjonable butikker, så jeg skulle gjerne fått med meg det også.

Første stopp var Gloria Funicular, som går opp til gamlebyen Bairro Alto. De gule trikkene er jo kanskje det man aller høyest forbinder med Lisboa. Byen er ganske bratt, så det er nok derfor disse trikkemulighetene finnes. For å være ærlig så var avstandene såpass korte at jeg ikke så verdien av å bruke penger på en trikk. Endestoppen til denne var bare noen hundre meter opp i bakken.

Videre kom jeg til Praca do Rossio, det sentrale torget. Dette er inngangen til byens kafeer og butikker.

Confeitaria Nacional er en av de eldste kafeene i Lisboa, og var den offisielle konditoren til kongefamilien på 1800-tallet. Selv om monarkiet ble avskaffet i 1910 har kafeen fortsatt sitt gamle rykte som et av Lisboas beste konditorier. Marmordisken er full av tradisjonelle småkaker og portugisiske bakverk.

Mellom Praca do Rossio og Arco da Rua Augusta ligger Lisboas mest kjente gågate: Rua Augusta. Her finner du butikker på rekke og rad; både lokale navn og kjente internasjonale kjeder.

I enden av shoppinggaten ligger Arco da Rua Augusta, en imponerende steinbue og et historisk minnesmerke i byen, plassert i Praça do Comércio-området. Den ble bygget for å feire byens gjenoppbygging etter jordskjelvet i 1755. Buen har seks søyler og er utsmykket med statuer av ulike historiske personer, noe som gjør den til en populær attraksjon.

Rett ved så ligger Chez Croissant. De har helt fantastiske croissanter laget av briochedeig, som du kan fylle med hva du vil. Anbefales! Ved å gå gjennom Augusta-buen kom jeg til havnepromenaden og elven Tajo. Her ligger båtterminalen, stedet der elvecruisene går fra, og du kan følge promenaden i begge retninger der den ene fører til Cais do Sodre, og den andre til starten på gamlebyen Alfama.

Fra havnepromenaden gikk jeg inn i byen og opp i høyden mot gamlebyen. Her er det ganske bratt, og som tidligere nevnt er det derfor ganske mange trikker som tar deg opp i høyden. Den mest berømte er trikk 28, som visstnok tar deg hvor du vil i gamlebyen. Jeg valgte å gå, og første stopp var Miradouro de Santa Luzia. Denne populære observasjonsplattformen med søylegang har storslått utsikt over Lisboa og elven nedenfor.

Videre kom jeg til Castelo-høyden og São Jorge-borgen, et maurisk slott og kongeresidens fra 1000-tallet. Det var lang kø for å få tak i en billett femten euro, så her anbefaler jeg å kjøpe billetter på forhånd.

Borgen ligger på det høyeste punktet i Lisboa, og skiltet med byens beste utsikt. Jeg syns helt ærlig det var like god utsikt fra Miradouro de Santa Luzia. São Jorge-borgen er allikevel en av de mest besøkte turistattraksjonene i Lisboa, og man får tilgang til borgens tårn, vollgraver, murverk og alle utsiktspunktene. Det er også et museum som gir innsikt i borgens historie og utvikling gjennom tidene.

Gamlebyen Alfama var koselig med sine smale, kronglete gater, trappeganger og små, fargerike bygninger med flislagte fasader (azulejos). Alfama er også kjent som hjemmet til den tradisjonelle portugisiske fado-musikken, og flere av de små restaurantene og kafeene i området har regelmessige fado-forestillinger. Utenom utkikkspunktene og borgen så var det ikke så mye annet å se der oppe.

På vei ned igjen gikk jeg rett på kirken Se, den eldste, og en av de mest ikoniske katedralene i Lisboa.

Nede på bakkeplan igjen så valgte jeg å spise lunsj på den koselige gatekafeen Basilio. Her var det et stort utvalg av hjemmelagde kaker, ferske salater, sandwicher og toaster. Jeg gikk for en nydelig halloumisalat med rødbetehummus og quinoa.

Deretter fortsatte jeg videre hele veien langs havnepromenaden til jeg fant Time Out Market og Pink Street.

Time Out Market et populært mat- og kulturmarked som ligger ved Cais do Sodré, et travelt område ved elvebredden. Dette markedet har blitt et must for besøkende og et populært sted blant lokalbefolkningen. Her finnes over førti matboder, barer og butikker som serverer alt fra tradisjonelle portugisiske retter til internasjonale. På markedet fant jeg den beste lemonaden jeg noen gang har smakt, på et sted som het Funky Chunky.

Pink Street har fått mye oppmerksomhet, spesielt på sosiale medier, som kan gi inntrykk av at det er en spektakulær og unik opplevelse. Jeg ble skikkelig skuffet når jeg så at det bare var en kort gate med rosamalt asfalt, og noen få barer, der servitørene var veldig slitsomme. Det første stedet jeg hadde droppet om jeg hadde visst!

I høyden over Cais do Sodré ligger Bairro Alto, en av Lisboas mest livlige og historiske bydeler, kjent for sitt yrende natteliv, smale brosteinsgater og unike blanding av tradisjon og modernitet. Her må du dra på kveldstid, for det var virkelig ingenting å se på dagtid: noen få butikker og et lite kjøpesenter, ellers virket det nesten som en spøkelsesby.

Etter en lang dag med klatring i høyden var det nydelig med en liten timeout på rooftoppen på ettermiddagen. Det hadde vært overskyet og klamt hele dagen, så en liten dupp i bassenget var deilig.

Etter en kjapp dusj tok jeg meg en tur i nærområdet rundt hotellet. Utenom den gigantiske Eduardo-parken rett over gaten så viste det seg at alle de beste brunsjkafeene lå her. Jeg gikk en runde og lokaliserte alle jeg hadde merket av fra Google Maps: Garden Balthazar Caffe, Hygge Kaffe, Qui mais non, Bread & Friends og Local. Mye bra!

Jeg er så utrolig glad i mac&cheese, så jeg endte kvelden med å spise middag på Hard Rock Cafe, som jeg hadde lokalisert tidligere på dagen.

Utenom i Ayia Napa så har jeg aldri fått så dårlig mac&cheese på noen Hard Rock noen gang. Det var ikke cheddarsaus eller tomater i retten, bare tørr makaroni med litt smeltet ost, og noen smakløse brødsmuler strødd over. For en gigantisk skuffelse!

Etter den mislykkede middagen tok jeg metro (blå linje) direkte til Colombo Mall. Metrosystemet i Lisboa fungerer bra, og består av fire linjer som dekker store deler av byen og dens forsteder. Metrosystemet går jevnt hele dagen, med høy frekvens, spesielt i rushtiden, og den siste går vel litt over midnatt.

Colombo Mall er et av de største kjøpesentrene i Portugal, og et populært shopping- og underholdningssenter for både lokale og turister. Senteret hadde over fire hundre butikker fordelt på flere etasjer, og jeg fant både dyre og billige, kjente og ukjente butikker. Det var også en stor foodcourt som hadde noe for alle.

Andre dagen startet jeg morgenen med trening på Fitness Hut, som kostet tolv euro per dag. Gymmet var greit, men det var mye styr med app, registrering og betaling før jeg fikk trene. Det var mange personlige trenere på jobb, så mye av utstyret var opptatt, litt som å være i Oslo.

Etter trening skulle jeg til Belem, og tok buss dit fra en busstopp som var lokalisert en bratt bakke opp fra hotellet. Buss 723 til Belém kostet to euro og ti cent, og man kunne bare betale kontant. Det var også sånn at man måtte strekke ut armen for at bussen skulle stoppe, den første kjørte forbi meg før jeg skjønte den regelen.

Belém er et historisk og kulturelt område i Lisboa, kjent for sine viktige monumenter, vakre parker og utsikt mot Tejo-elven. Jeg likte meg skikkelig godt her, men det var såpass lang kø for å komme inn i Belem-tårnet at jeg droppet det. Det var allikevel verdt turen til Belem for å gå langs vannet, kjempefint. På området rundt tårnet finnes det også en kafe der du kan sitte ute og nyte utsikten mens du spiser.

Fortsetter du et lite stykke videre langs havnepromenaden kommer du til Padrão dos Descobrimentos, et monument som har mye kortere kø, og som faktisk er høyere enn tårnet. Monumentet er en hyllest til alle de portugisiske oppdagelsesreisende, navigatørene og sjøfarerne som spilte en rolle i de store oppdagelsene på 1400- og 1500-tallet, da Portugal var en ledende sjøfartsnasjon.

Hvis tårnet ikke er viktig for deg av historisk verdi så hadde jeg heller valgt monumentet. Utsikten fra toppen var fantastisk! Jeg betalte ti euro for billetten og man kunne velge å ta heis eller gå 267 trappetrinn til toppen.

Fra toppen har du utsikt til Jardim da Praça do Império, en vakker hage som ligger rett ved det gigantiske Jerónimos-klosteret. Når du kommer ned på bakken krysser du bare hovedveien via en undergrunnstunnel og kommer opp på andre siden.

Der møtte jeg en gigantisk kortesje, og det viste seg at det var presidenten som var ute på oppdrag.

I Belem ligger også Pasteis de Belem, det mest kjente og ikoniske bakeriet i Lisboa, og kanskje i hele Portugal, spesielt i forhold til det berømte bakverket Pastel de Nata. Det er små, bakte tarter laget av butterdeig fylt med vaniljekrem. De har en lett, sprø, flakete ytre skorpe som gir en kontrast til den myke søte vaniljekremen på innsiden.

På dette bakeriet kunne du velge om du ville ha de plain, eller med et lett strø av kanel og melis på toppen. Ikke min favoritt, men jeg er kresen på bakverk, og ikke så glad i vaniljekrem.

Etter en dag med sightseeing i Belem, tok jeg toget fra Belém til Cascais. Det var stappfullt, av både hunder og mennesker, og jeg måtte stå hele veien. Utsikten langs kysten var nydelig fra venstre side i toget. Turen tok førtifem minutter og på veien dit passerer man Caxias og Carcavelos-strendene, samt Estoril med sine fine strender.

Cascais var en koselig liten kystby med smale gater og vakre strender. Det er en populær turistby, og et sted lisboerne ofte drar i helgene. Strendene hadde dessverre ikke solsengutleie, alle lå på håndklær på sanden. Det er jeg ikke så glad i, så det var en dealbreaker for min del.

I Cascais var det en mye mer avslappet og kosmopolitisk atmosfære enn i Lisboa. Den gamle bydelen, med sine trange, brosteinsbelagte gater, fargerike hus og typiske portugisiske fliser, ga et litt nostalgisk preg.

Det er mange kafeer, restauranter og små butikker som selger håndverk og lokale produkter. Den livlige marinaen gir byen en moderne, men samtidig historisk sjarm. Dette området er flott for å spasere langs havnen og beundre de luksuriøse båtene som ligger til kai.

De lokale bakverkene er litt rare. De bruker mye mandler, noe som i utgangspunktet burde være oppskrift på suksess. Men det er mye rart og merkelige sammensetninger. Jeg har aldri skjønt hvorfor man spiser sandkaker, og disse mandelbakverkene var mye likt sandkaker.

Ellers hadde jeg store planer om å gå langs havnepromenaden fra Cascais til Estoril. Det er en annen populær strandby som jeg kun fikk passert med toget. Tiden strakk dessverre ikke til, men om du har en ekstra dag så tror jeg ikke det tar mer enn en halvtimes tid å gå til Estoril. Du må bare sørge for å ha noen timer å tilbringe der også 🙂 

Jeg tok tog tilbake til Cais do Sodré, og merket virkelig hvor kaotisk Lisboa var i forhold til Cascais. Den togstasjonen var veldig hektisk. Rett ved ligger den berømte lille pizzarestauranten Lupita som jeg hadde planlagt å spise på.

Dessverre gikk køen rundt hele bygget, og med de små lokalene hadde det tatt timevis å vente. Er det noe jeg ikke har tålmodighet til så er det å stå i kø. Da måtte det vært Michael Jackson eller Rafael Nadal jeg skulle ventet på. Jeg endte derfor på Time Out Market igjen, og fant en helt grei pizza fra et sted som het Zero Zero.

Jeg spaserte langs havnepromenaden tilbake til sentrumsområdet. Så herlig med liv og folk som koser seg ute i solen, det er ingenting som kommer i nærheten av sommer.

Endelig kom jeg meg opp i Santa Justa-heisen. Det var andre gang jeg prøvde, og jeg har bare en ting å si: dropp dette! Jeg stod i kø over en time for å komme opp, og heisen ble ført av en tverr heisfører som tok lange pauser når det passet han. Heisturen kostet seks euro, men utsikten var ikke noe spesiell, og det var ingenting å se. Husk at du kan kun betale kontant her. Eneste denne heisen kan brukes til er å komme seg opp i Chiado-området, som ligger rett bak heisen i høyden. Når det er sagt så tar det mye lenger tid å stå i kø for å ta heisen enn å ta beina fatt.

Med over femti kilometer i beina på bare to dager, var jeg etter heisturen sliten, og kjente på at det var slitsomt å bo såpass langt unna. Mobilen og powerbanken var tomme for strøm, noe som var ganske stress siden den fungerte både som GPS og lommebok. Metroen betalte jeg med Apple Pay. Jeg var også så kald at jeg bare ville tilbake på rommet. Jeg orket derfor ikke å dra tilbake til Bairro Alto på kvelden, så jeg fikk dessverre aldri sett gamlebyen i sin prakt på kveldstid.

Det hadde vært en hektisk dag, og jeg følte at jeg skulle hatt en ekstra dag for å utforske mer. Neste morgen var jeg veldig usikker på om jeg skulle bli en dag til eller ikke. Jeg skulle videre til Albufeira, og kunne ikke endre togbilletten, så jeg måtte i så tilfelle ha kjøpt en ny billett. Jeg fikk ikke sett den berømte 28-trikken, gamlebyen by night, Principe Real og Telecabine.

Etter mye vurdering att og frem endte jeg med å dra til Albufeira som planlagt. Jeg bestilte Uber fra hotellet, den kom lynraskt og tok meg til Entrecampos togstasjon for fem euro. Der var det en Lidl som jeg kunne kjøpe med meg noe lunsj fra, men togstasjonen var ellers helt elendig når det kom til informasjon.

Det var kun en informasjonstavle på hele stasjonen, så hvis du kom inn en annen inngang enn hovedgangen så du den ikke. Jeg fant ingen mennesker i uniform, så jeg endte opp med å spørre en dame som solgte Flax-lodd om hjelp. Jeg hadde ikke andre valg enn å stole på henne så jeg slepte bagasjen med meg i den retningen hun pekte. Det viste seg heldigvis å være riktig sted.

Togreisen til Albufeira kostet 350 kroner og tok tre timer. Jeg valgte andre klasse, hvor setene var komfortable, men det ikke var strømuttak tilgjengelig. Jeg fikk tildelt vogn og sete på billetten, så husk å se etter nummer på utsiden av vognen før du går inn i toget. Det var noen som ikke gjorde det, og de fikk det litt kaotisk inne på toget med å finne riktig plass. På togturen var det iskald luft som blåste ut på beina hele tiden, jeg mistet nesten følelsen selv om jeg hadde både bukse og genser. På veien mot Algarve kjørte vi over broen Ponte 25 de April, som minnet litt om Golden gate-broen. Ellers så jeg ingenting annet enn skog og ødemark. Det var utrolig deilig å komme av i Albufeira og kjenne varmen mot kroppen.

Generelt syntes jeg Lisboa er en fin by med mange høydepunkter, og god mat. Jeg føler dog at byen mangler det lille ekstra, men skulle gjerne hatt en ekstra dag for å oppleve mer, spesielt den livlige gamlebyen om kvelden. Fordelen var at byen er ganske billig å feriere i, spesielt i forhold til Spania, Frankrike og Italia. Portugiserne er generelt veldig hyggelige, og det er aldri problem å få bord for en person.

Det store minuset var temperaturen. Jeg fikk litt sjokk over hvor kaldt det var på morgenen, og spesielt på kvelden. Ingen andre land som ligger såpass langt sør har det så kaldt på kveldene i juli (?) Det var også mye vind, noe som gjorde at de seksten gradene føltes enda kaldere. Kanskje det var derfor alle de lokale gikk i bukser, og shorts (og caps) så ut til å være et stort nei? Jeg brukte aldri air condition på hotellet, og måtte faktisk sove med dyne hver natt.

En tur til varmen i mai er helt magisk. Det er fortsatt ganske kaldt hjemme, og man kickstarter sommeren og får litt farge på kroppen før årets beste sesong starter. Det er ikke så mange steder i Europa det er varmt nok i mai, men Kypros er kanskje der man har størst sjanse for sydenvarme på denne tiden. Kypros er jo som dere vet også mitt andre hjem, og en av hovedgrunnene for å reise der utenom klimaet, er jo for å treffe venner.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Som vanlig reiste jeg direkte med Norwegian fra Oslo til Larnaca. Dette var den 18. mai, og mamma og pappa var fortsatt i leiligheten, så det var litt rart å reise fra dem. For en gangs skyld var det magisk vær i Norge, det var de 2.5 ukene med sommer vi fikk i år, og jeg forlot det i en uke. Men det er jo noe man umulig kan planlegge for.

Når jeg besøker Kypros så deler jeg alltid turen i to: første del i Larnaca der jeg treffer Andrea og koser meg i den gamle hjembyen min, og andre del i Ayia Napa der Maria, Maria og Ivelina bor, og jeg har litt flere bekjente.

Fra Larnaca airport er det veldig enkelt å ta en taxi til sentrum av Larnaca. Det koster rundt tjue euro og går unna på ti minutter. Jeg ankom ganske sent og fikk sjekket inn på et skikkelig crappy hotell som jeg ikke anbefaler, Sun Hall Beach Hotel Apartments. Det har ingenting å gjøre med Sun Hall Beach Hotel som har en helt annen standard, så ikke la deg lure.

Jeg var ikke fremme før nærmere ti, men jeg måtte ut på en kveldstur på Finikoudes, strandpromenaden i Larnaca. Det er noe magisk med å komme tilbake til stedet du har bodd og hatt som hjem i flere år. Og ikke minst, jeg måtte kjøpe litt grillet halloumi, nam!

Søndager er gymmet stengt, som alle andre steder i utlandet. Idiotisk og helt uforståelig, siden det er den dagen folk virkelig har tid til å trene. Jeg elsker å løpe på strandpromenaden fra Finikoudes til strandområdet Mackenzie, og gjør det alltid når jeg er der på søndager. Dessverre hadde jeg problemer med hoften på dette tidspunktet, og måtte derfor oppsøke utegymmet.

Utegymmet ligger på fortauet helt i starten av Finikoudes, og er ikke veldig imponerende. Jeg klarte allikevel å få til en ganske god økt der, og man svetter jo dobbelt så mye i sol og varme så det var deilig.

Etter en rask dusj spaserte jeg ned i sol og tjueåtte grader til stranden på Finikoudes beach. To euro og femti cent for en solseng er helt spinnvilt, jeg tror ikke man finner så lave priser noe annet sted i Europa. Her kunne de gjort big business, men det er selvfølgelig helt supert for oss turister at de ikke har endret prisen på tjue år. Kypros er kanskje en av de billigste sydendestinasjonene nå? Både hotell, solseng og mat er ganske greit priset.

Edems Yard er mitt favoritt brunsjsted i Larnaca. Det har en super beliggenhet rett over stranden, og har en koselig oase av en bakhage. I tillegg har de en helt fantastisk meny å velge fra. De lager også hver helg egne spesialiteter som selges kun torsdag til søndag. Mingle Cafe er også en favoritt som er verdt å sjekke ut.

På ettermiddagen kikket jeg i gatene og butikkene, og det er trist hvor lite som er igjen i sentrum av Larnaca i forhold til livet når jeg bodde der. Alt er flyttet til Metropolis Mall, kjøpesenteret utenfor sentrumskjernen.

På kveldene møtte jeg Andrea, og vi var ute og spiste på Finikoudes, der restaurantene ligger på rekke og rad. Tiden fløy og vi hadde mye å snakke om. Hun skulle jo gifte seg en måned senere. Veldig trist at jeg ikke fikk med meg det brylllupet, det så helt magisk ut.

På stranden koste jeg meg med granateple og frappe, noe av det beste med Kypros.

I stedet for middag den ene dagen så valgte jeg vaffel med is på Milk and Honey. Det må dere teste, den er fantastisk god og du kan velge mellom ørti istyper og toppinger. De har også veldig mange gode salater på restaurantene i Larnaca, skulle ønske vi var bedre på det i Norge.

Utenom søndagen så trente jeg på gymmet jeg var medlem på når jeg bodde i Larnaca, It’s time fitness. Der er det alltid greit å trene, og de tar bare fem euro per dag. De har også ganske mange kule treningsklær der, helt annen stil enn vi har hjemme. Det gjelder egentlig Kypros generelt, jeg finner så mye her enn i Norge. På Metropolis Mall er utvalget stort, og jeg kom hjem med både ripped og strassbelagt denim fra favorittbutikken Kelly’s.

Så var det tur til Ayia Napa. Jeg tok Intercity bus, en helt super buss med comfy seter og air condition som går fast mellom de største byene på øyen. En vei til Ayia Napa koster fire euro, og turen tar cirka førtifem minutter. Da slippes du av i sentrum ved klosteret.

I Ayia Napa bor jeg hos venner, eller billig på River View Boutique Apartments. Første måltidet i Ayia Napa ble på min elskede Liquid. Her fikk jeg fantastisk solskinnsrisotto med parmesankrem, en god erstatning for min tidligere favoritt på Quadro, som plutselig var byttet ut med sopprisotto.

I Ayia Napa skulle jeg trene på New Famagusta gym, som jeg alltid har gjort, men dessverre var hotellet solgt og gymmet flyttet til en lokasjon flere kilometer unna. Da måtte jeg tilbake til Aqua Gym, der jeg trente for mange år siden, men ble kastet ut fordi jeg tok av meg skoene og stod i sokkene når jeg skulle kjøre knebøy. Jeg var derfor litt nervøs for at de skulle huske det. Fyren i resepsjonen kjente meg igjen, men heldigvis ikke på grunn av det, så han var smørblid og ønsket meg velkommen tilbake for fem euro per dag.

Kun de siste to dagene fikk jeg ordentlig sol på blå himmel. Heldigvis var det varmt hele tiden så jeg slapp bukser og jakke i år. Vi var uansett på stranden hver dag, Maria, Ivelina og jeg. Kaliva og Paradisos er favoritter i Ayia Napa, der Kaliva har best senger og brunsj. Litt utenfor ligger også Landa og Makronissos; superfine strender med krystallklart vann.

Et annet brunsjsted jeg varmt kan anbefale er Alya. Kafeen åpnet i år, og er en skikkelig instavennlig rosa kafe med masse digg på menyen. De har en brunsjmeny frem til klokken fire, og en annen meny etter det.

Mange plasser å ta bilder i kafeen, som er dekket med roser, bamser og velourinventar 🙂

Jeg koste meg med en nydelig toast med avokadomos, eggerøre og fetaostkrem.

Jeg skeiet også ut med en deilig pistasjcroissant til dessert, nam!

Jeg tok også en tur til Love Bridge i løpet av oppholdet, og det er virkelig vakkert der. Det er en liten sti fra Glyki Nero Beach som fører deg opp til den hjerteformede klippeformasjonen. Herfra kan du fortsette til kaktusparken og skulpturparken, hvis du vil være litt kulturell i ferien.

Ellers koste jeg meg med jentene. Vi spiste ulike steder på kveldene, og Andrea kom noen dager fra Larnaca. Vi arrangerte utdrikningslag for henne på Livingroom. Det var rolig, men koselig, akkurat som hun ønsket seg. Vi kjøpte litt forskjellig småting og stasj som vi tullet med og tok bilder, og spiste tre retter.

Hun virket som hun hadde en koselig kveld 🙂

Vi avsluttet rundt klokken to, og da gikk jeg gjennom partygaten. Det var utrolig hyggelig å møte mange gamle kjente. Jeg følte meg så velkommen, og folk virket så glad for å se meg at det var en skikkelig sevtillitsboost.

På Senior Frogs traff jeg Deon og Chris, som jeg har jobbet med, og møtt mye over mange år. Jeg traff også min gamle sjef Harris som hadde åpnet Norway Pub på ny lokasjon.

Når Maria og Ivelina måtte jobbe så hang jeg med Andrea. Vi testet en ny italiensk restaurant som jeg kan anbefale, Bella Italia. Så møtte vi Ivelina for en drink på Pepper når hun var ferdig på jobb.

Siste dagen var det strålende sol og maksing av tanning på Paradisos. Koselig gjensyn med Savvas og Christos, som har jobbet der så lenge jeg kan huske.

Hadde også en koselig siste lunsj med Maria og Andrea på Liquid. Nydelig sunset risotto, og salat med jordbær og chevre. Og ikke minst kvalitetstid med jentene, som det alltid er trist å reise fra. Andrea fikk kort til bryllupet, og ville ikke ta imot med mindre jeg lovet å komme tilbake.

Jeg hadde veldig lyst til det, og prøvde virkelig, men på grunn av jobb og økonomi så var det vanskelig å få til en ny tur i slutten av juni. Jeg forlater alltid Kypros med en klump i magen. Det er nok en øy som alltid vil ha en stor plass i mitt hjerte, både stedet og folkene. Kanskje det må bli tradisjon med en uke i mai 🙂

Vinteren er så lang og tung i Oslo, og i år var den helt ekstrem. Det var derfor veldig deilig med et lite avbrekk til et vårlig London i midten av mars. Jeg har alltid vært veldig glad i London, det er en by man aldri får nok av. Hver gang oppdager jeg noe nytt, og byen er sjarmerende i alle årstidene.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg fikk superbillige billetter med Norwegian og direktefly til Gatwick. Flyet gikk tidlig om morgenen til, og sent hjem igjen så da fikk jeg makset oppholdet. Ved ankomst Gatwick gikk jeg rett til automaten og kjøpte togbillett til Gatwick Express. Det burde jeg aldri gjort for her var det streik, og ingen express i rute. Faktisk ingen express i det hele tatt. Jeg fant en hyggelig mann som jobbet på stasjonen, og han fortalte at jeg måtte kjøpe billett med rutetog, og sende inn forespørsel om å få pengene tilbake fra Gatwick-ekspressen.

Med det så lærte jeg at det er helt unødvendig å bruke penger på Gatwick-ekspressen. Rutetoget fungerte helt fint, og kostet ti pund i stedet for tjuefem. Jeg endte opp med å kun få tilbake halvparten av pengene fra Gatwick-ekspressen fordi de beholdt resten i administreringskostnader! Utrolig dårlig, og enda en grunn til å ta rutetog neste gang. For det blir alltid en neste gang til London 🙂

Tuben er helt fantastisk i London, og den beste fremgangsmetoden for å komme seg rundt i byen. Den fungerer utmerket med mobile pay. Man bare scanner mobilen gjennom slusene og blir trukket en totalsum fra kortet på slutten av dagen. Dessverre så var hele tuben nede når jeg var der så det ble ekstremt mye gåing, nesten tre mil per dag, så jeg var godt sliten i beina og korsryggen.

Jeg bodde på Millennium Gloucester Hotel i Kensington; et firestjerners hotell med treningsrom til to tusen kroner per natt. London er dyrt når det kommer til overnatting, og jeg vil kanskje si at rommet kvalifiserte til tre stjerner, men det var helt OK, og veldig greit med treningsrom. Beliggenheten var også super, enkelt å komme seg rundt både med tube og buss, og i gåavstand til mange severdigheter.

Jeg kom såpass tidlig frem (rundt halv ni) at jeg ikke fikk sjekke inn, men fikk satt fra meg bagasjen og spist litt frokost før jeg gikk ut for å utforske. London er en by man kan bo mange ulike steder, og allikevel ha mye spennende utenfor døren. Jeg syns det er gøy å teste ut å bo litt ulike steder i byen, så blir man alltid kjent med nye områder, og oppdager nye perler.

Denne gangen bodde jeg rett ved Kensington Gardens, så jeg startet med en gåtur i den enorme parken. Der var det et løp i gang så jeg møtte på hundrevis av løpere som jeg måtte vike for. Skikkelig vårfølelse i en grønn park, mens holken fortsatt herjet fortauene i is-Oslo. Jeg besøkte Kensington Palace og Diana memorial, et sted jeg faktisk ikke har vært før. Helt greit å ha sett, men ikke noe spesielt med det.

Så gikk jeg videre til Notting Hill og Portobello Road Market. Notting Hill er veldig koselig, med sine sjarmerende hus med fargede dører, og koselige bakerier og kafeer. Jeg har alltid likt meg veldig godt i dette området.

Portobello Road Market er en av Londons mest kjente markedsgater. Her finner du en blanding av alt; mye skrot, men også en del artig, og masse godsaker fra hjemmebakerier og lokalproduksjon. Her fant jeg et superfresht brunsjsted som fortsatt plager meg at jeg ikke fikk testet, Cherry on. Det må bli neste gang.

Jeg gikk videre gjennom Paddington og området som kalles Little Venice, der restaurantbåter og kafeer ligger ved siden av hverandre langs kanalen.

I dette området finner man også Lindo Wing, sykehusfløyen der de engelske kongelige kommer ut og viser frem de nyfødte barna sine.

Turens første måltid ble på Feya rundt Marble Arch, et kjent brunsjsted i London. Kult sted, men retten jeg valgte var så som så. En vaffel med avokado, posjert egg og noe lilla krem. Det var litt rart å komme til Oxford Street uten Topshop og New Look, og det ble enklere å holde seg unna butikkene enn jeg hadde trodd. Back in the days shoppet jeg så mye i London at jeg pleide å komme hjem med en ekstra koffert. Foruten er tur på Oysho, så klarte jeg å holde meg helt unna shopping denne gangen.

Turen handlet kun om opplevelser, god mat, og å unnslippe vinteren i Oslo for et par dager. Etter den litt skuffende brunsjen på Feya så koste jeg meg maksimalt med vaffel med frukt og is på Cocomelt. Det er et koselig lite sted i Soho med veldig mange fristende søtsaker.

På kvelden dro jeg til Westfield Mall, et ganske stort kjøpesenter som jeg oppdaget når jeg søkte etter Oysho på google maps. Oysho er en av mine favorittbutikker, så jeg dro hovedsakelig til senteret på grunn av den. Det var veldig enkelt å komme seg dit med buss fra hotellet. Gøy å kjøre double decker og sitte fremst på toppen. Jeg kjøpte det jeg skulle på Oysho, og ellers ble det windowshopping. Middagen endte på Spaghetti House, en kjede som har flere restauranter i London, og som egentlig har ganske god pasta.

Neste morgen var det tidlig opp for å trene på hotellet før jeg var på vei over broen mot Borough Market, også et sted jeg ikke hadde besøkt tidligere.

På vei dit passerte jeg the Shard, som med sine 310 meter er Londons høyeste og kanskje mest prestisjefylte bygg. Har du ikke vært i toppen så anbefaler jeg det. Fantastisk utsikt fra både restaurant og bar. Jeg tror faktisk man kan feire nyttårsaften herfra også, vil tippe det er ganske amazing med utsikt til fyrverkeriet over hele London.

Borough er Londons eldste matmarked, her finner du over hundre boder med mat av høy kvalitet. Markedet har åpent på dagtid alle dager utenom mandag, og det er populært. I tillegg til matbodene så er det flere benker man kan sitte på, samt en scene der de har arrangementer innimellom.

Fra Borough gikk jeg videre til Tower of London, og for første gang på veldig mange år så tok jeg turen opp på toppen av broen. Sist jeg gjorde det var første gang jeg var i London, og det begynner å bli noen år siden. Billetten er ikke så dyr, rundt femten pund.

Fra toppen får man superfin utsikt over Themsen, men dessverre så er man veldig innestengt bak glass og metallgitter. Opplevelsen er derfor ikke like bra som den kunne vært om det hadde vært litt mer åpent.

Det som er litt kult er at det er glassgulv, sånn at man ser ned på gaten under når man går der oppe i høyden. Bilkaoset og folkemengdene under ser plutselig helt annerledes ut enn fra bakkeplan.

Nede igjen på bakken gikk jeg over broen til andre siden av elven, og der ligger den artige restauranten Coppa Club der du spiser i runde glasshus med en fantastisk utsikt over elven. Kan tenke meg at dette er superkoselig på kveldstid med mørke og opplyste glasshus.

Jeg dro videre til Brick Lane og Old Spitalfields market, utrolig hvor mye man får med seg når man reiser alene til London. Brick Lane er ganske annerledes fra andre områder i London, men kan minne litt om Camden. Det er litt mer hippieinspirert, og har mange vintagebutikker, og mye gatemat.

Tilbake i Theatre District møtte jeg en helt annen vibe. Her ligger mange av musikalbygningene, og jeg endte opp med å spise lunsj på Franco Manca. Det er en italiensk kjede a la Olivia i Norge, og jeg fikk en helt grei pizza der, men ganske kjedelig i forhold til alt det spennende som finnes i London. Rett nedenfor fant jeg også Somerset house, et stort renessansekompleks som ligger på sørsiden av the Strand, med utsikt over Themsen. Det ble mye gåing så jeg fortsatte spaserturen forbi London Eye og Charing Cross med den sjarmerende lille Sherlock Holmes-baren.

På Trafalgar Square var det fullstendig kaos med St. Patricks Day, så hele området var stengt inne for en stor event der alle gikk kledd i grønt. St. Patricks dag er Irlands nasjonaldag som feires den 17. mars, til minne av landets skytshelgen St. Patrick.

Dette fortsatte i Soho, der uteplassene var fulle av grønnkledde mennesker. I Soho fant jeg også L’eto, et herlig lite konditori med flere utsalgssteder i London, masse kaker og godt. Det er utrolig koselig å sige rundt i Soho etter mørkets frembrudd og bare se på livet og lysene.

Her ligger også noen flere av musikalbyggene, og ikke minst Leicester Square, der alle barene og uteplassene er samlet. Leicester Square kalles “the entertainment epicentre”, så det sier kanskje litt. Her ligger også en av Londons største kinoer Odeon Luxe, og den store M&Ms butikken. Det blir ikke så mye party når man er alene på tur, men allikevel gøy å se litt liv rundt seg.

Piccadilly Circus må også alltid besøkes, jeg elsker reklameskiltet med lys, og det er alltid noen som skaper stemning ved å synge på gaten. Det er også litt kaotisk på kveldstid da dette er et samlingssted både for lokale og turister, men allikevel et must.

Sent på kvelden gikk jeg tur i området rundt hotellet, som om jeg ikke hadde gått nok, men i London får jeg alltid litt FOMO. Jeg fant ut at jeg bodde kun femten minutter fra Harrods, en av verdens mest kjente department stores, og helt nydelig opplyst på kveldstid.

Jeg unnet meg et kakestykke og en grapefruit soda på EL&N, en superkoselig rosa kafe med velurmøbler som først åpnet i London, men som nå har spredd seg til flere land i verden. Så deilig at alt er så lenge åpent i London!

Siste dagen besøkte jeg Camden Town. Det er alltid en tradisjon når jeg er i London, men denne gangen ble jeg skuffet. Det begynner å føles veldig gammelt, og det lukter mugg i butikkene og markedsbodene. Det føles som det er samme tingene som henger der som hang der for tjue år siden. Hvis du ikke har vært der før så er det kult å få med seg, men for min del så har Camden dessverre mistet litt av sjarmen sin.

Det som derimot fortsatt er veldig bra i Camden er matmarkedet. Her finner du et utrolig utvalg fra hele verden, og du kan sitte inne eller ute og spise. Det er både frokost, lunsj, middag og søtsaker, og det er garantert noe for alle.

Camden-markedet ligger i et ganske kult område langs vannet. Alle markedsbodene er plassert i gamle staller og murhus, og det er et stort område. Et lite stykke unna finner du Camden Town, som har mange ulike butikker med helt særegent utvalg, mye skinn og naglesko, stæsj og dilldall.

Tilbake i West End, teaterdistriktet, fant jeg en kafe jeg hadde fulgt en stund på Instagram – Chestnut. Den ligger rett i nærheten av Covent Garden, og det finnes en til av den i London. Her hadde de fantastiske bakverk, og lunsjen ble en croissant med lemon curd og marengs, som en key lime pie – helt amazing. Det var vanskelig å bare velge en ting!

Jeg gikk kjapt gjennom Covent Garden-markedet til søte lille Neils Yard, en fargerik bakgård med kafeer og butikker. Den ligger i nærheten av Seven Dials, og er kjent som en av Londons mest instavennlige lokasjoner. Artisan Bakery har faktisk veldig gode kanelboller hvis du savner det på tur.

Jeg måtte selvfølgelig også innom Fortnum & Mason, mitt favorittsted for afternoon tea, og et ærverdig varehus fra 1700-tallet der du får verdens beste te. Jeg har veldig lyst å teste afternoon tea på The Ritz neste gang, det ligger i samme område, og er minst like eksklusivt. Det er kostbart med over tusen kroner for en afternoon tea, men omgivelsene er fantastiske og servicen veldig god, så jeg syns det er verdt det en sjelden gang.

Jeg rakk også en liten pitstop innom Buckingham Palace og Hyde Park. Ingen kong Charles i sikte, men det var hyggelig å bare sette seg på fontenen og se på vaktene og folkelivet.

I Belgravia og Chelsea ligger det søteste bakeriet Peggy Porschen. Her må du absolutt ta deg en tur. Skal du velge mellom disse så må du dra til Belgravia, det er originalbakeriet og det som absolutt er mest autentisk. I nærheten av dette finner du også det andre Chestnut-bakeriet, nam! Mye godt å velge mellom i London!

Før jeg forlot London så spiste jeg middag på Hard Rock Cafe på Piccadilly Circus; min elskede mac & cheese. Her hadde jeg en litt ubehagelig opplevelse med to russere som knegikk meg for å låne powerbanken min. Mobilen min hadde ti prosent strøm, og jeg skulle fly hjem så jeg hadde ikke mulighet til å låne den bort. Powerbanken hadde også kun nok strøm til en halv telefon, og de ble skikkelig ufine, så jeg endte med å forlate restauranten før jeg hadde lyst.

Da var det rett til Gatwick, direkte med Norwegian til Oslo, vente på nattbussen fordi siste flytog hadde gått når vi landet, hjem midt på natten og jobb fire timer senere. MEN det var verdt det. London er en by som alltid er helt fantastisk å besøke! Jeg skulle selvfølgelig gjerne hatt selskap sånn at jeg kunne fått opplevd noen av byens fantastiske restauranter og uteplasser. Når det er sagt så er det også en by som er mulig å reise til alene for det er alltid så mye å se og gjøre. Jeg blir aldri lei!

Alt som downtown Miami ikke har, finner du på South Beach. Nydelige hvite langstrakte strender, art deco-arkitektur, surfebutikker, og drøssevis av restauranter og uteplasser. Det er bare en liten kjøretur over broen fra downtown, men en helt annen vibe. South Beach har en helt spesiell plass i hjertet mitt, siden jeg bodde her i 2014 når jeg tok PT-studiet.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Vi ankom South Beach med Uber fra downtown, og betalte bare to hundre kroner for den. Ganske bra med tanke på at vi betalte fem hundre for samme distanse fra flyplassen med taxi. Vi sjekket inn på det samme hotellet som jeg bodde på når jeg tok PT-utdannelsen min her for ti år siden. Den gang var det et flott firestjerners hotell. Nå var det et litt mer slitt trestjerners hotell.

Ingenting hadde endret seg, de samme møblene og de samme solsengene. Den gang syns vi hotellet lå veldig sentralt, fordi vi mesteparten av tiden satt på skolebenken, trente eller handlet på matbutikk, og alt dette lå ganske nært hotellet. På ferie så hadde jeg ikke valgt å bo her igjen, for det er et stykke å gå til sentrumsområdene rundt Ocean, Collins og Washington.

Når det er sagt så er South Beach veldig enkel og oversiktlig å forstå. Alle tverrgatene er delt inn i nummer, og det er faktisk gatenavnene, akkurat som i New York. 1st street er helt i starten av Ocean der du finner blant annet den berømte Nikki Beach Beach Club. Vi var og så på den, men dessverre så var det for kaldt til strandvær på turen vår.

Ocean er den fremste gaten mot stranden, og den går mellom 1st og 15th. Her ligger alle art deco-husene, sammen med flere av de berømte uteplassene. Rett bak ligger Collins og Washington, der man finner drøssevis av restauranter og butikker. I Miami finnes det utrolig mange Surf Shops, og her får du tak i mange digge koseklær produsert av et merke fra Miami som heter Ocean Drive Clothing Company. Dette er dessverre ikke mulig å finne andre steder, men jeg elsker det!

Mellom 14th og 15th street fra Collins avenue ligger Espanola way, en utrolig koselig liten gate stappfull av internasjonale restauranter, med overvekt av spanske og kubanske. Her er det alltid mye liv, og koselig opplyst på kveldstid. Noen få gater lenger opp, mellom 16th and 17th ligger Lincoln Road. Denne gaten er som et gigantisk utendørs kjøpesenter, og kalles derfor Lincoln Road Mall. Dette er et av de mest berømte stedene på South Beach for å spise og shoppe.

På Lincoln Road Mall ligger blant annet Spris. Denne pizzarestauranten husket jeg som fantastisk fra PT-studiet, og jeg hadde derfor gledet meg til denne. Dessverre så ble jeg ganske skuffet, jeg vet ikke om de har endret kokk og oppskrift, eller om jeg har endret smak, men absolutt ikke et must å dra dit lenger.

I nærheten ligger også Paul, en hyggelig frokost- og brunsjkafe. Paul er en internasjonal kjede som du finner mange steder i verden, også i Europa, og jeg finner alltid noe godt her. De har både søtsaker og sunnere lunsjer, inkludert mye bra vegetar.

En annen brunsjkafe jeg må nevne er Puravida. Den er unik for Miami, men på South Beach har de flere lokasjoner. Puravida har utrolig koselige lokaler, og organisk mat med veldig mange gode vegetaralternativer. Anbefales!

Vi besøkte også Big Pink, en skikkelig amerikansk diner som jeg virkelig anbefaler for å få USA-følelsen. Diner er blitt svindyrt, men porsjonene på Big Pink er enorme, akkurat som dinermat skal være. Menyen er også gigantisk, så her finnes noe for alle. Jeg fikk en digg mac & cheese og vaffel med is og bær, helt sprengt etterpå.

Ellers spiste vi også lunsj på en koselig liten fortaucafe som het Juice & Java, og jeg anbefaler også å sjekke ut The Lifeguard Cafe. Må også nevne isen på The Baked Bear. For de som kjenner til Cold Stone så er dette kanskje det nærmeste man kommer. Her klistres browniebiter på utsiden av isen som serveres i hjemmelaget kjeks, nam!

Ellers var den aller beste matopplevelsen, og et av høydepunktene på turen, bursdagsfeiringen min på Giannis at the Versace Mansion. Vi skulle jo egentlig feire dagen på nyttårsaften, men siden det opplegget ble så mislykket så tok vi feiringen igjen på South Beach.

The Villa Casa Casuarina at the former Versace Mansion er en villa fra 1930, som er mest kjent som boligen til den berømte designeren Gianni Versace. Dessverre ble han i 1997 drept rett utenfor porten til denne villaen. Nå er villaen både et boutique hotell, og en fin restaurant, og den eies ikke lenger av Versace-familien.

Vi hadde booket bord noen dager i forveien, og ankom først den midterste delen av villaen. Man får umiddelbart en liten wow-opplevelse når man kommer inn, spesielt som Versace fan. Her ligger baren, og vi kjøpte to drinker mens vi ventet. De kostet over seks hundre kroner, så vi var litt bekymret for prisene resten av kvelden, men heldigvis var ikke maten fullt så ille. Vi måtte vente en stund før bordet vårt var klart, det er et veldig populært og travelt sted året rundt.

Noe av det mest magiske med denne villaen er det spesielle Versace-designete bassenget. Dessverre så fikk vi ikke bord ved bassenget, men vi fikk lov til å gå ut og kikke på det, og ta bilder. Man kan faktisk bade i dette bassenget på dagtid dersom man bor på hotellet. Det går også an å bo på Gianni sitt rom, men da må man ut med over tretti tusen per natt.

I stedet for bord ved bassenget, så ble vi plassert i spiserommet til Gianni, der han spiste frokost og lunsj hver dag. Det var også veldig koselig, og sammen med kun fire andre bord så ble det lunt og intimt.

Jeg fikk servert nydelig cacio e pepe som ble dandert på tallerken rett foran øynene på meg. Mamma spiste kylling med stekte poteter og asparges. Maten var veldig god, og etter noen spennende dessertshow på nabobordene så gledet vi oss til vår.

I stedet for sjokoladebombe som så ut til å være alles favoritt, så gikk vi for sitronsorbet. Den fikk vi servert på denne måten, og ble absolutt ikke skuffet.

Dette var den beste feiringen jeg kunne fått, jeg koste meg så mye denne kvelden 🙂

På South Beach er det mange færre sightseeing aktiviteter enn downtown Miami. Her handler det mest om soling, bading, trening, god mat og uteliv. Ekstremt deilig når det er sommervær, og kanskje et litt kjedeligere sted å være når man ikke kan være på stranden. Det ble mye gåing, jeg tror vi nærmet oss to mil de fleste dagene.

Det er mange fine steder å gå tur, og promenaden er jo helt magisk både til tur, jogging og trening. Rett nedenfor 1st Street ligger South Pointe Park Pier, en kjent pier der du har utsikt på Ocean og første del av South Beach. Dette er et ekstremt populært område for trening, og man møter løpere med både vektvester og manualer i hendene, noen ganger også med en coach syklende ved siden av. Miami har mange folk med penger, og fitnessindustrien er stor her.

Derfor er det ganske overraskende at Muscle Beach faktisk er gratis i Miami. I Los Angeles er jo Muscle Beach big business, og det er blitt ganske dyrt å trene der. Her kan man bare komme og gå som man vil, eneste kravet er at man rydder opp etter seg.

Muscle Beach ligger i Lummus Park på Ocean og 9th street, og er åpen fra halv åtte om morgenen til solnedgang. Det består hovedsakelig av to containere som er festet racks på. Inni containerne finner man vektskiver, manualer, strikk etc. Det er også satt opp noen benker og dipsstativ rundt omkring, så det er absolutt mulig å få seg en god treningsøkt her.

Det var helt perfekt å kombinere løping på promenaden med en liten styrkeøkt her, spesielt i det været vi hadde med rundt tjue grader. Strandpromenaden i Miami er kanskje den lengste strandpromenaden jeg vet om av alle steder jeg har besøkt, så her kan du virkelig løpe langt om du er i humør til det.

Vi besøkte også “The Friends Experience” på Aventura Mall. Det er et gigantisk kjøpesenter som ligger helt i enden på North Miami Beach, ganske langt unna hotellet vårt. Vi gjorden den store feilen å ta buss. Den kostet bare fem dollar, men tok en time, og det var en veldig humpete og slitsom tur i en gammel buss med trebenker. På veien dit kjørte vi gjennom hele South Beach, Mid Beach og North Beach, inkludert Sunny Isles der Donal Trump hadde noen syke eiendommer. Vi var veldig glade når vi endelig kom oss av den slitsomme bussen.

Om du er glad i shopping så kan jeg varmt anbefale Aventura Mall. Det er det fjerde største kjøpesenteret i USA, og det største i Florida. Her finner du alle de kjente department-butikkene som Macy’s, Bloomingdales, Nordstrøm og JC Penny, de fleste luksuskjedene, mange vanlige kjedebutikker, en gigantisk foodcourt, og en enorm kino med tjuefire saler. Og selvfølgelig Friends experience 🙂

Friends-opplevelsen var ganske basic, men mamma og jeg er veldig glad i Friends, og da var det en artig opplevelse. Her finner du blant annet Monica sitt kjøkken, Central Perk-kafeen, ytterdøren til Monica sin leilighet, trappen og sofaen med “pivot”, skinnstolene til Joey og Chandler, og Phoebe sitt keyboard på Central Perk.

I tillegg var det veldig artig å se hvordan kostymedesignerne tenkte når de laget de ulike karakterene. Vi ble tatt med på en liten motereise, som absolutt er noe jeg setter pris på. Opplevelsen kostet rundt syv hundre kroner for oss to, noe som egentlig er i overkant dyrt i forhold til hvor basic det er. Dersom du har vokst opp med Friends tror jeg allikevel du vil like det, og personalet som jobber der er veldig behjelpelig med å ta bilder på de ulike stasjonene.

Etterpå koste vi oss med Auntie Anne’s pretzels i foodcourten, før vi oppdaget en liten søt La Duree i luksusområdet av kjøpesenteret. Sammen med Dior og Chanel lå den plutselig der, som om vi var teleportert til Champs Elysees i Paris.

La Duree er en fransk konditorkjede som er kjent verden over for sine magiske makroner. De har også utrolig mange andre gode franske kaker, og i Frankrike får du også fantastiske brunsj- og lunsjopplevelser på La Duree. Vi tok Uber tilbake til hotellet, noe som var utrolig behagelig, selv om det var ganske stress å finne frem til riktig hentested i det gigantiske kjøpesenteret. Prisen kom på under fire hundre kroner så det var ikke så ille i forhold til avstanden.

I tillegg til restaurantene og kafeene nevnt over, så spiste vi også noen dager på hotellet, mest fordi mamma ble syk og vi var mer på området enn vi kanskje hadde vært ellers. Jeg kan i den anledning si litt om matbutikker i USA. På PT-studiet handlet vi på Publix, som er et mer “vanlig” supermarked enn Wholefoods, og som også den gang var en god del billigere. Det var det ikke lenger, og det er sjokkerende hvor dyrt det er blitt med mat i USA.

Vi handlet nok til å fylle opp kjøleskapet; både frukt, bær, granola, yoghurt, melk, ost, kjeks etc. Det er som vanlig ingenting å si på utvalget, men at det skal koste hundre kroner for en jordbærkurv eller et salathode er ganske sprøtt. Hadde det ikke vært for at man må tipse mellom atten og tjuefem prosent på restaurant, så hadde det vært like “billig” å spise ute. Ved siden av Publix ligger forresten Fresh, som minner mye om Wholefoods, og som også har et helt fantastisk utvalg med mye fresht sunt.

Som jeg nevnte over så ble mamma dessverre syk under oppholdet på South Beach, og ørene ble såpass ille at vi måtte oppsøke lege. I den forbindelse vil jeg skryte litt av forsikringen via Bank Norwegian. Jeg har heldigvis aldri trengt å benytte meg av den, men det fungerte utmerket, selv om det selvfølgelig er veldig kjedelig å bli syk på ferie, og mye av tiden går med på det.

Jeg gikk inn på nettsidene til bank Norwegian og fant et kontaktnummer. Etter kort tid så ble jeg henvist til forsikringsselskapet deres. Etter å ha svart på en del personlige spørsmål, og om hvor i USA vi var, så fikk vi beskjed at de skulle kontakte en agent i området og komme tilbake til oss. Det gikk ikke veldig lang tid før vi fikk beskjed om at de var på saken og skulle finne et legesenter de samarbeidet med som vi kunne besøke.

Denne prosessen tok dessverre ganske lang tid, nesten seks timer før vi fikk time, og beskjed om hvor vi skulle dra. Da kunne vi jo ikke dra noe sted, så det var kjipt at det var såpass kaldt at vi ikke kunne kose oss ved bassenget mens vi ventet. Legekontoret lå ikke så langt unna i kjøreavstand, men det var noen kilometer å gå. Medrite var et privat lite legesenter som virket rent og profesjonelt. Dessverre så hadde de ikke mottatt rekvisisjon når vi ankom så vi måtte sitte der over en time og vente før faksen kom. Det var klarsignalet vi trengte for at mamma skulle få komme inn til legen. Fordi diagnosen var mellomørebetennelse så fikk hun dessverre ingen medisiner utenom noen øredråper, det virket litt for enkelt i forhold til hvor vondt hun hadde.

Forsikringsselskapet ringte faktisk opp igjen og spurte hvordan det gikk, og om mamma trengte noe mer. Det syns jeg var veldig imponerende. Vi endte dessverre tilbake siste dagen, for det ble ikke bedre, og mamma var redd for at hun ikke kunne fly. Ingen av oss var giret på å bli igjen. South Beach uten sommervarme er egentlig litt kjedelig, og det var mye å ta igjen på jobb. Hun fikk medisiner og ble heldigvis friskmeldt til å fly, selv om hun kunne risikere å sprenge en trommehinne. Det ble mange apotekturer i løpet av turen, og vi ble en gjenganger på Walgreens. Det er et litt knotete reseptsystem. Selv om det er mange Walgreens i byen som er døgnåpne, så har apotekene egne åpningstider, og det er ikke alle man kan hente ut resepter fra. Legene skriver de ut til et spesielt sted du må hente, og hvis du velger et annet så blir det en del ekstraarbeid.

Heldigvis sprengte ikke trommehinnene, og vi kom oss hjem via Madrid. Begge legebesøk, inkludert alle medisiner, ble dekket av Norwegian. Det var en lang og tøff tur for to som aldri klarer å sove på fly, og de neste to ukene var preget av den verste jetlagen jeg noen gang har opplevd. Det var så ille, og så slitsomt at jeg måtte få tabletter på apoteket, og ikke engang det hjalp. Jeg gikk rundt som en zombie, og klarte ikke å konsentrere meg på jobb. Jeg vet ikke om det var fordi det var vinter eller hva, men det var helt grusomt.

En annen ting som var helt forferdelig var å komme hjem til tjue kuldegrader. Den overgangen ble helt ekstrem, og jeg tror ikke jeg kan reise til varmen på denne tiden av året igjen med mindre jeg blir borte minimum en måned.

Men det var en kjempefin tur til Miami, selv om vi veldig gjerne skulle hatt bikinivær. Det var veldig deilig med et lite avbrekk fra den grusomme vinteren i Oslo, som blir verre og verre for hvert. Hadde man bare kunne ha et sommerhus i varmen som man kunne flykte til for å unngå de verste månedene her.                         

Oppsummert så er jeg fortsatt veldig glad i Miami – det er det perfekte stedet å dra når man vil slappe av og kose seg med deilige strender og god mat. Når det er sagt så er det ikke aktuelt å reise i januar og februar, det må være varmt. Jeg vil ha the full South Beach beach experience 🙂

Jeg elsker Los Angeles og Miami. Nå var det veldig lenge siden jeg hadde vært i Miami, og de siste årene har reiselysten dit bare økt. Når jeg hadde bursdag så føltes dette som en god anledning, og mamma ville bli med. Miami er jo en destinasjon som det går an å reise til hele året, noen ganger mer regn, og noen ganger kaldere, men aldri vinter som i Norge.

Det var minus tjue grader ute når vi forlot leiligheten i Oslo tidlig om morgenen den nest siste dagen i 2023. Vi fløy med British Airways fra Oslo via London, og med American Airlines videre til Miami. Jeg hater å sitte mange timer på fly. Jeg blir så ekstremt rastløs, og ti og en halv time som det tar fra London til Miami er altfor lenge. For første gang prøvde vi begge flysokker, og det kan virkelig anbefales på lange turer. Mye mindre sprengfølelse i beina, og mindre stiv ved landing.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Når vi endelig kom frem til Miami så tok vi taxi fra flyplassen. Dette kostet nærmere fem hundre kroner, så vi lærte raskt at vi måtte bruke Uber. Uber er faktisk veldig mye billigere enn taxi i USA, og fungerer veldig bra. Vi delte turen vår i to, halve oppholdet downtown Miami som dette innlegget handler om, og siste del på South Beach, som jeg skriver om i neste innlegg.

På denne ferien ble det mange pengesjokk. Neste kom når vi måtte betale depositum på Yotel, som var hotellet vi bodde på downtown. Det er jeg ikke vant til, men det blir visst mer og mer vanlig. I teorien er det jo penger man ikke betaler, men når de allikevel skal reservere mange tusenlapper frem til avreise så er det jo penger man må ha tilgjengelig som man ikke kan bruke på turen.

Utenom det så var Yotel helt supert, med perfekt location downtown. Rommet var ganske lite, og det var kjipt med glassdører på badet når man er to på rommet, hva er greia med det egentlig? Rommet var også litt for kaldt, uten mulighet til å regulere på det. Ellers var sengen god, og selve hotellet helt supert med et stort velutstyrt treningsrom, og basseng på taket. Det eneste vi manglet var litt mer sol og sommer.

Vi var dessverre ikke så heldige med været på denne turen. Selvfølgelig mye bedre enn ekstreme minusgrader i Norge, men når man reiser så langt så forventer man mer enn atten grader. Det var også flere dager med overskyet, så shortser og kjoler ble stort sett liggende i kofferten. Vi trengte både bukser og gensere, og kåpe på kvelden.

Den solingen vi fikk var to dager med to timer på bassenget, da med litt gåsehud på kroppen.

Rett over gaten for hotellet lå Bayside Marketplace, som er en av hovedattraksjonene i Miami. Her har jeg vært flere ganger. Det er et samlingssted ved marinaen for butikker, kafeer, restauranter, tivoli, attraksjoner etc. Her samles alle, både lokale og turister, og det er åpent alle ukedager.

Her fant vi Ben’s pizza, som med hånden på hjertet er den beste pizzaen jeg noen gang har smakt. Det er vel ingenting som slår New York pizza slices, verdens tynneste med salt og god ost, nam! Det var dessverre, som alt annet i USA veldig dyrt, med hundre kroner for ett pizzastykke. Det må sies at de var ganske store, så et stykke tilsvarte nesten en halv pizza. Her hadde jeg faktisk betalt det dobbelte om jeg måtte, for denne var magisk!

Fra Bayside har man utsikt rett på Miami skyline, som er ganske imponerende på kveldstid.

Vi hadde også en Wholefoods i nærheten, og der kjøpte vi med oss vannmelon og frokost til rommet. Jeg elsker Wholefoods, det er en fantastisk matvarebutikk med et utrolig bra utvalg, også på oppkuttet frukt og sunn kos. Wholefoods har dessverre også blitt helt sinnsykt dyrt. Jeg snakker mye om penger i dette innlegget, men prisene der borte er helt ekstreme, jeg skjønner ikke helt hvordan de lokale får ting til å gå opp. Veldig mye er jo dobbel pris av det vi betaler i Norge.

Første dagen, som var nyttårsaften, besøkte vi Wynwood. Vi gikk fra hotellet hele veien dit, en ganske kjedelig og øde tur, men vi fikk i alle fall samlet skritt. Miami er ganske likt som alle andre amerikanske byer: man kjører bil til det meste, og man blir betegnet som litt rar hvis man går langt.

Wynwood er et skikkelig kult område i Miami som du må besøke hvis du ikke har vært der. Her finner du Wynwood Marketplace og Wynwood Walls.

Wynwood Marketplace er en slags utendørs mathall, med felles spiseområde og mange ulike serveringssteder og barer. De har også konserter og eventer på området, og det skulle være event på kvelden på nyttårsaften som de drev og rigget til når vi var der.

Vi kjøpte oss hver vår kuleis og koste oss i solen. Som med alt annet så var iskrem også ekstremt dyrt. Vi betalte 135 kroner hver for en is, det er dobbel pris av Aker Brygge!

Wynwood er kjent for sine mange fargerike veggmalerier, og er et av byens mest livlige distrikter. Wynwood Walls er et utendørs museum med mange ulike rom og inndelinger, som viser verk fra noen av verdens mest kjente gatekunstnere.

Vi betalte tjueto dollar pluss tax i inngangsbillett for to personer, endelig noe som var normalt priset. Men så kom vi inn på området, og der kjøpte jeg meg en liten slush, som kostet hundre kroner. Man sitter nesten hele tiden igjen med følelsen av at det ikke er verdt det, og man blir gnien på småting som for eksempel å kose seg med en is. Veldig synd.

Gatene rundt Wynwood Walls har små butikker som inneholder alt mulig, fra kunst til klær, til smykker, og ulike gadgets. Her finner du ingen kjedebutikker, men veldig mange fine boutiques. Her ligger faktisk også noen av Miamis mest kjente bistroer og barer.

Det var denne dagen vi skulle feire bursdagen min, så skuffelsen var stor når middagen endte opp på Denny’s. Jeg må faktisk legge ved bildet for å vise hvor skuffende det var. Tenk at denne “middagen” kostet over tretti dollar. En tidligere billig diner som var blitt blitt svindyr, og middagen kvalifiserte ikke engang til terningkast to.

Vi hadde forhåndsbestilt billetter til en stor nyttårsevent, som skulle være høydepunktet på turen. Skuffelsen var stor når vi ankom VIP-stedet og kom inn på en grønn ustelt bakke der alle sitteplassene var tatt. Bedre ble det ikke når vi skjønte at hele eventet var på spansk, og utvalget i baren, der man måtte stå en halvtime i kø, var veldig begrenset.

Dette ble turens lengste timer, med en nedtellingsklokke på veggen som ikke gjorde saken bedre. Vi var både kalde og trøtte, men siden det tross alt var nyttårsaften, og vi hadde betalte 1500 kroner hver så følte vi ikke at vi kunne gå. Det hjalp nok heller ikke at jetlagen fortsatt satt igjen i kroppen fra dagen før.

Fyrverkeriet i USA er alltid imponerende, men her hadde de dekket utsikten mot vannet, så vi fikk mye dårligere utsikt til fyrverkeriet enn de som satt på gratisplassene ved vannet. Vi var SÅ glade når det endelig var over, og vi kunne gå tilbake til rommet og legge oss. Snakk om å levere under forventing – terningkast en.

Andre dagen downtown gikk vi fra hotellet over broen til Brickell. Brickell er byens finanssenter, og føltes ut som en helt annen by i forhold til Wynwood. Her finner man høye forretningsbygg og luksuriøse boliger med utsikt over Biscayne Bay. Dette er et område som tiltrekker bank- og forretningsfolk, men også kunst- og moteinteresserte.

Her finner man utallige rooftops, restauranter, kafeer, kunstgallerier og fasjonable butikker. Brickell Avenue-broen strekker seg over Miami River og har utsikt over Miami Circle-parken.

Her finner man også Brickell City Center, et kjempestort shoppingsenter med butikker både ute og inne. Sammen med alle butikkene, finnes det her flere spennende restauranter. Vi endte opp på Cafe Americano der vi spiste en utrolig god avokado toast med burrata. Riktignok til en svindyr pris på over tre hundre kroner per toast, men skikkelig god var den.

Vi gikk langs sjøen tilbake til hotellet vårt, en kjempefin promenade langs vannet som jeg virkelig anbefaler. Også helt perfekt for jogging. Før vi kom tilbake til sentrum så besøkte vi Brickell Key. Det er en menneskeskapt liten øy med bro, der det stort sett kun er private boliger.

Vi fikk nydelig solnedgang på vei tilbake langs promenaden.

På kvelden skulle vi spise på Bayside, og vi gledet oss til pizza på Ben’s. Det var første nyttårsdag og veldig mye mennesker på området. Da jeg stod i kø for å kjøpe pizza, og mamma var på utsiden og lette etter bord, oppstod det fullstendig kaos. Jeg ble kastet flere meter fremover inn mot pizzadisken, og hørte noen rope “get the hell outta here, get the hell outta here”. Folk begynte å rope og løpe i alle retninger, noen skrek at skudd ble avfyrt. Min første tanke var “hvor er mamma?!”, det var ganske ekkelt at vi ikke var sammen akkurat da. Heldigvis fant jeg henne ganske fort skvist inntil veggen bak en stor søppeldunk. Vi ante ikke hva som foregikk, men jeg tror begge tenkte terror, og konkluderte raskt med at vi måtte bare følge flokken og komme oss bort fra området. Flere hundre mennesker løp mot inngangen, og vi var midt i kaoset.

Da vi endelig kom frem til inngangen så møtte vi på en stor gjeng med mørke gutter som hadde dekket ansiktene sine med sorte tørklær. Selv om det var litt skremmende å se så mange samlet på et sted, så roet det meg litt. Jeg tenkte at dette må være noe gjenggreier, og tryggheten i det er at de sjelden er interessert i turister. Politibiler rant inn på området, og vi senket farten i det vi passerte gjengene. Vi følte oss ikke trygge nok til å være ute i gatene, så vi gikk rett til hotellet og ventet på oppdatering på nyhetene. Det viste seg å være et slags gjengoppgjør, og skuddene som hadde blitt hørt var raketter som disse hadde fyrt opp på enden av området, mot hverandre. Ingen ble skadet, men det var allikevel en skremmende opplevelse, og vi fikk testet reaksjonen vår i en sånn situasjon.

Når jeg studerte PT i Miami så hadde vi en arrangert tur til Little Havana der vi besøkte sigarfabrikk og var med på matlaging på et sted med skikkelig god spansk mat. Jeg hadde derfor gode minner herfra, og hadde lyst å vise det til mamma. Det er veldig enkelt og billig å flytte seg rundt med offentlig transport i Miami, her finnes både busser, tog, trolleys og skytrains.

Til Little Havana så kan du ta Coral Gables Trolley. Denne går også til den berømte Miracle Mile, som vi dessverre ikke rakk å besøke denne gangen. Dette er på en måte Miami sin Rodeo Drive, der alle merkebutikkene ligger på rekke og rad. I samme område ligger også det berømte Biltmore Hotel, og Venetian Pool, som begge er verdt et besøk.

Dessverre så ble vi veldig skuffet over Little Havana. Det føltes ut som det kun var laget for turisme, og hvis det er et område jeg ville droppet så er det dette. Jeg har absolutt ingenting å fortelle eller anbefale herfra. Vi ble derfor kortere enn planlagt i denne bydelen, og bestemte oss for å dra tilbake til Brickell for å spise lunsj, et område vi likte oss godt i.

Vi endte opp på BBistro som var veldig bra, og det var fint nok vær til at vi kunne sitte ute. Her fikk vi den beste mandelcroissanten jeg noen gang har spist. Vi spiste også en god salat med shavet fiken. De er så kreative på salater i utlandet, jeg elsker det, og skulle ønske vi kunne lært litt mer fra dem her i Norge.

Etter lunsj satte vi oss på toget til Dadeland Mall, et av de største og beste kjøpesentrene sentralt i Miami. En tur retur billett med toget kostet under fem dollar per person. I tillegg til Dadeland kan jeg også anbefale Dolphin Mall, og outletsenteret Sawgrass Mills. Disse ligger litt utenfor sentrum, og man må ha bil for å komme seg dit.

Både mamma og jeg elsker Victoria Secret, og jeg har ikke tall på hvor mange av disse butikkene vi var innom i løpet av oppholdet. Vi gikk amok på både undertøy, treningstøy, kremer og koseklær.

Et av høydepunktene med Dadeland var også Auntie Anne’s Pretzels. Soft pretzel fra Auntie Anne er noe av det absolutt beste jeg vet, og noe av det jeg gleder meg mest til hver gang jeg skal til USA. Helt magisk!

Vizcaya Villa og Gardens er absolutt verdt et besøk! Det ligger en kort togtur fra downtown. Man kan forresten kjøpe dagskort på toget til rundt ti dollar. Skal man reise noen ganger så sparer man en del på det. Når du kommer til togstasjonen så er det en liten kilometers rusletur gjennom skogen før du kommer ned til villaen, og de berømte hagene.

Inngang til Vizcaya for to personer var rundt fem hundre kroner. Villa Vizcaya ble bygget i 1916, og er den tidligere villaen og eiendommen til forretningsmannen James Deering, som ligger helt ned mot Biscayne Bay i Coconut Grove.

Det er en gigantisk villa med trettifire rom og ti hektar med nydelige hager og fontener. En gang per uke har de også Farmer’s market på området, det fikk vi dessverre ikke med oss.

Villaen ligger helt ved vannet, og det er laget en promenade rundt sånn at man får tilgang til vannet fra alle vinkler. Jeg elsket dette lille lysthuset, som ga fantastisk fotolys, det ser nesten ut som filter!

Hagene var helt nydelige, og enorme. Man kunne virkelig gått seg helt vill her. Jeg tror vi gikk rundt i to timer, og allikevel fikk vi ikke sett alt.

Etter besøket på Vizcaya holdt vi oss i samme område, og skulle spise lunsj på en kafe vi hadde fulgt lenge på Instagram, Cafe Bistro. Det finnes to av dem i byen, vi valgte den som lå nærmest i forhold til der vi var akkurat da.

Det førte oss tilfeldigvis forbi et fantastisk utendørs shopping- og restaurantområde som het “Shops at Merrick Park”. Det var utrolig flott laget til med juletre, blomster og pynt, perfekt satt sammen med palmer og fontener. Her var det mange eksklusive butikker, jeg mistenker at dette var et område for de med litt penger. VI humret litt ekstra når vi besøkte Pottery Barn, den kjente interiørbutikken fra TV-serien Friends, for dere som husker den.

Rundt hjørnet herfra fant vi Cafe Bistro. Det må vel sies å være en av de beste matopplevelsene på turen. Helt ekstremt mange ting å velge fra på menyen, jeg har sjelden så store problemer med å plukke ut hva jeg vil ha. Vi kjøpte altfor mye, og ble servert gigantiske porsjoner sammen med veldig artige kaffekreasjoner. Veldig gøy opplevelse!

Oppsummert så skulle jeg ønske vi hadde fått litt bedre vær på turen, men når det er sagt så er det utrolig mange ting å finne på downtown Miami som ikke krever stekende sol og varme. Både Wynwood, Brickell, Bayside og Vizcaya er superfine steder som jeg anbefaler å besøke.

Med det så var halve oppholdet i Miami ferdig, og vi satte kursen mot South Beach som jeg forteller mer om i neste innlegg 🙂