Jeg må innrømme at jeg ikke falt for Sardinia – men Korsika traff meg helt annerledes. Her er tempoet roligere, menneskene mer behagelige, og alt føles mer ekte. Strendene er enda vakrere, vannet helt magisk klart, og maten bedre. Prisene er lavere, stemningen mer chill, og viben er koseligere og mindre stressende. Korsika føles som en perfekt blanding av fransk ro og middelhavsmagi – og selv om jeg ikke ble helt forelsket så likte vi oss godt her.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi ankom Bonifacio på Korsika med båt fra Santa Teresa Gallura på Sardinia, en tur på sytti minutter. Båtturen gikk greit, man kunne sitte både inne og ute, og det var deilig med frisk luft – bortsett fra at det kom en konstant sky av svart røyk som stinket, så vi følte oss nesten forgiftet. Båtene hadde nok hatt godt av en liten oppgradering.

Vi kom frem til Korsika dag senere enn planlagt på grunn av maistralvind og kansellerte båter fra Sardinia. Det var derfor en del styr med transport, bil og hotell som vi opprinnelig hadde forhåndsbooket- og betalt. Mens vi var på båten begynte vi å stresse med å finne taxi på den andre siden. Sendte masse meldinger og ringte rundt, og fikk til slutt tak i en som skulle møte oss i havnen i Bonifacio halv tolv.

Da vi kom av 11.40, var det ingen der. En annen taxi kom, men det var ikke vår, så vi ble stående og vente. Først 12.20 – nesten en time senere – dukket sjåføren opp og beklaget trafikken. Han hadde sagt seksti euro på fransk på telefonen, men prisen ble åttifem til Figari flyplass, og det gikk ikke an å krangle på.

Vi kom til Avis tjue minutter før hentetid og fikk bilen med en gang – en enorm lettelse etter at vi kom en dag for sent og ble truet med ekstra kostnader av Booking. Heldigvis sa Avis lokalt at de kunne holde bilen i tjuefire timer for oss. Depositumet var på 750 euro, og prisen for uken var rundt syv tusen kroner for en liten Opel Corsa med manuell gir. Kjøringen fra Figari til Porto-Vecchio gikk fint – en liten halvtime på rolige veier.

Porto-Vecchio er en koselig liten by som kombinerer strandliv med fransk middelhavssjarm. Gamlebyen ligger på en høyde over marinaen, med brosteinsgater fulle av små butikker, isbarer og restauranter. En liten kjøretur unna ligger Palombaggia og Santa Giulia, nydelige strender med kritthvit sand, turkist vann og avslappede beach clubs.

Vi bodde på Hotel Le Tilbury, med fin beliggenhet rett nedenfor sentrum. Hotellet hadde tre stjerner og var egentlig ganske greit; et lekkert nyoppusset bad og en deilig balkong med bassengutsikt trakk opp, mens resten av rommet var ganske slitt, det hadde ikke kjøleskap, og det var alltid mørkt i alle gangene mellom rom og heis. Synes også det var litt drøyt at vi måtte betale tjue euro per natt for å parkere, på en knotete trang parkeringsplass. Vi måtte også betale for natten vi ikke hadde overnattet, men det kan vi vel ikke egentlig klandre hotellet for.

Planen var å legge oss ved bassenget etter at vi hadde sjekket inn, men været var grått, så vi bestemte oss for å kjøre til strendene for å og finne ut hva vi ville prioritere de to neste dagene. Veien til Palombaggia var smal og svingete, men turen på tjuefem minutter var verdt det. Stranden var nydelig! Den var todelt, og vi fant ut at vi heller ville være på den delen der Linda Beach og Sea Lounge ligger, ikke Palm Beach som vi egentlig hadde reservert.

Etter å ha sett ferdig Palombaggia kjørte vi videre til Santa Giulia, som også var vakker med turkist vann og myk sand, men mer søppel i vannet og mer kaos på stranden. Vi droppet derfor planene om en dag på Le Bar Plage.

Tilbake på hotellet dusjet vi og gjorde oss klare for middag i byen. Vi hadde ikke spist lunsj så vi var skrubbsultne, og begge hadde lyst på pizza. Vi endte opp på A Stadda, en koselig restaurant i en sidegate med hengende lamper, men pizzaen var skuffende. Min fløt i vann og olje og hadde altfor mye tomatsaus og lite ost – men deigen var god.

Etterpå gikk vi litt rundt i sentrum og tittet i butikkene. Koselig atmosfære, men klærne var i typisk sydenstil – ikke mye som funker hjemme i Norge. Jeg lette etter varme klær for jeg synes kveldene var for kalde, men bukser var det lite av. Supermarkedene stengte åtte, så jeg måtte kjøpe vann på en restaurant til seks euro per flaske (!). Rommet hadde ikke kjøleskap – skikkelig upraktisk, for da måtte man kjøpe hele tiden for å ha kaldt vann tilgjengelig.

Vi avsluttet kvelden på balkongen, men det ble kaldt. Jeg frøs selv med dongeri­jakke, og skulle virkelig hatt lange kjoler eller bukser. Det var mye vind, og utenom Lisboa i 2024 har jeg aldri opplevd så kaldt vær på ferie i juli. Gikk med høye skuldre og fikk vondt i nakken, og ble litt sliten av å fryse så mye.

Første morgenen på Korsika våknet vi endelig til sol! Fantastisk følelse etter en uke med dårlig vær. I likhet med Costa Smeralda var trening vanskelig her: ingenting på hotellet, for bratt til å løpe, og ankelen gjorde det utfordrende. Treningssenter var langt unna og kostet over tjue euro for en time. Jeg endte derfor opp med å ikke trene disse tre dagene, og det trives jeg ikke så godt med.

Vi kjørte til Linda Beach, som vi hadde besøkt og booket dagen før. Sengene kostet femti euro per person (måtte betales kontant) og parkering fem euro på en humpete grusplass. Stedet var koselig, med tresolsenger og myke beige madrasser. Vi koste oss utrolig mye, spesielt siden det var første dag på lenge med strand og sol – magisk følelse.

Her fikk vi også skikkelig god iskaffe, noe som hadde vært litt mer variabelt på de italienske øyene.

Lunsjen min ble burratasalat og stekte grønnsaker, nam! Dessverre kom skyene klokken halv fire, og det begynte å blåse, og ble nesten litt kaldt.

Vi bestemte oss for å gå, men hadde egentlig ikke lyst, så vi endte med å sette oss på et bord på stranden som var litt i le for vinden, og kjøpte oss is. Vi nøt jordbær, pistasjkrem, vaniljeis, krem og smeltet sjokolade i et glass, litt Dubai stil.

Etterpå kjørte vi tilbake til hotellet og vasket håret før vi dro ut igjen i byen. Det må jeg bare si, at denne turen hadde ikke vært i nærheten så fin hvis vi ikke hadde leid bil. Det er helt essensielt, for man kommer seg ingen steder uten. Taxi er dyrt, og strendene ligger såpass langt utenfor at det hadde blitt vanskelig å komme seg dit uten bil. Stedene er også så små at det hadde blitt kjedelig å være en hel uke på samme sted.

Denne kvelden rakk vi akkurat å besøke taket på Citadellet i Porto-Vecchio, et historisk festningsverk som ligger på en høyde med fin utsikt over havnen, byen og de omkringliggende fjellene. De stengte klokken åtte, og vi var der fem minutter før, så vi fikk to minutter på taket. Skulle gjerne hatt litt bedre tid, men siden prisen var to euro så var det greit, og vi fikk sett utsikten. Museum er vi ikke så glade i noen av oss så det gikk veldig greit å skippe.

Det var kaldt, så jeg hadde tatt på meg en lang kjole, som var perfekt. Vi gikk ned til havnen, som var koselig og intim med båter, butikker og restauranter. Vi spiste på Le Bellagio. Stedet var ikke spesielt koselig, men maten var god. Etter å ha kikket på de store yatchene som lå side om side var vi kalde og gikk tilbake på rommet. Det var godt å komme inn igjen. På Korsika var det såpass kaldt på kveldene at vi aldri brukte air condition, og sov med tepper.

En ting jeg må nevne som var skikkelig dårlig på Korsika var nettverket, så ikke planlegg å komme hit for å jobbe med mindre du har en god løsning. Både WiFi og 5G fungerte svært dårlig, og det var flere ganger jeg var uten nett på telefonen. Skikkelig irriterende når man er såpass avhengig av google maps på nye steder.

Favoritten på Korsika ble strandstedet Sea Lounge da Mare, som jeg egentlig hadde booket til 29. juli, men måtte avbestille på grunn av at vi ikke kom oss til Korsika til planlagt tid. Jeg hadde opprinnelig booket solseng på første rad på stranden, men den var fullbooket når jeg måtte endre. Vi fikk en seng på dekk, litt høyere enn stranden, men det ble veldig bra. Vi betalte åtti euro for en stor solseng som kunne hatt plass til tre personer.

Vannet var bare helt ubeskrivelig magisk her. Den hvite stranden mot den grønne fargen på vannet – wow! Jeg kunne sittet og beundret den utsikten i ukesvis.

Stedet var også helt fantastisk, og vi koste oss glugg ihjel her på en magisk, stor solsengsofa med tykke puter og store håndklær. Vi fikk servering på sengen hele dagen, og det var utrolig god service.

Når man booker beach club på Korsika så må man alltid starte med å bestille lunsj på et visst klokkeslett, og så kan man legge til solseng etterpå. På noen steder må man forlate solsengen og spise lunsj på restauranten, men her fikk vi alt servert på sengen, noe vi elsker, for da slipper vi å gå bort fra solen. Vi nøt en kjempegod lunsj med mocktails, quinoa salat, fruktfat og flatbrød med ulike dipper. Dette var virkelig det beste stedet på hele turen, med magisk strand og sol hele dagen.

Etterpå kjørte vi tilbake til hotellet og gjorde oss klar for Bonifacio. Turen dit tok cirka førti minutter, men det var litt styr med parkering. Bonifacio har nemlig to områder: citadellet oppe i byen og havnen nede, med butikker og restauranter begge steder.

Vi kom frem først halv åtte, så det ble litt stress, og vi var usikre på hva vi skulle prioritere. Bonifacio regnes som Korsikas vakreste og mest dramatiske by, og er kjent for en kombinasjon av vill natur, dramatisk beliggenhet og middelaldersk sjarm.

Byen ligger dramatisk plassert på toppen av sytti meter høye kalksteinsklipper som stuper rett ned i det turkise havet. Her finner man en middelaldersk festningsby fra 800-tallet, med smale smug, trapper og historiske bygninger. Inne i citadellet finner du små butikker, kunstgallerier, vinbarer og restauranter med havutsikt.

Vi startet med citadellet, en gjennomførbar tur opp noen trapper over byen. Her var det fin utsikt, hus, smale gater med butikker og sannsynligvis byens beste restauranter. Vi fant dessverre ikke Aragons trapp, en dramatisk trapp med 187 trinn hugget rett ned i klippen som leder ned mot havet, kjent for spektakulær utsikt.

Etterpå gikk vi ned til havnen for middag, hvor vi hadde sett flere koselige restauranter langs vannkanten. Etter mørkets frembrudd var det imidlertid vanskeligere å velge, og vi hadde glemt å sjekke menyene på forhånd. På Korsika er det ekstremt mye fisk, så det ble utfordrende å finne et sted å spise.

Vi endte opp med et dårlig valg: turens dyreste og kjipeste middag – delte en tomatsaus-spaghetti med burrata og noen grillede grønnsaker uten smak, til 31 og 27 euro. Svindel!

Vi gikk litt langs kaien etterpå, men det var såpass kaldt at vi bestemte oss for å kjøre tilbake rundt halv elleve.

Etter utsjekk fra hotellet i Porto-Vecchio satte vi kursen mot Bastia som er Nord-Korsikas livlige havneby, og øyens nest største by etter hovedstaden Ajaccio. Den har en mer autentisk, italiensk-inspirert og lokal atmosfære enn Porto-Vecchio og Bonifacio. Her handler opplevelsen mindre om strandliv og mer om kultur, arkitektur og historie.

Turen tok akkurat tre timer uten stopp, omtrent en halvtime lengre enn estimert på grunn av kø i trafikken. Veiene er smale og det er nok mange turister som leier bil, så det blir litt kork noen steder.

Første stopp var Le Paillote, et kjempekoselig sted på stranden, med fresht interiør og turens beste mocktail. Stranden var derimot ikke i nærheten av den vi koste oss på i Porto-Vecchio.

Mens Plage de l’Arinella byr på en lang, bred sandstrand med gyllengrå, litt grovere sand og klart, men ikke azurblått vann, er Palombaggia i Porto-Vecchio et postkortparadis med kritthvit, silkemyk sand og krystallklart, turkisblått vann.

Etter flere dager i bittelille Porto-Vecchio merket vi virkelig forskjellen når vi ankom bykjernen av Bastia, spesielt på trafikken. Parkering var litt kaotisk, men det gikk greit da vi fant riktig inngang.

Vi var sultne og spiste en magisk brunsj på Café Marlow, turens beste måltid. Jeg hadde brioche med fiken og ricotta samt en yoghurt bowl, mens mamma valgte Eggs Benedict.

Den gamle havnen i Bastia er koselig med en halvsirkel av fargerike bygninger, båter og restauranter som ligg tett i tett langs kaien. Barokkirken Saint-Jean-Baptiste ruver over havnen.

Vi tok trappene opp til citadellet, den gamle genovesiske festningen fra 1500-tallet som ligger på en høyde med vakker utsikt over havet og havnen. Innenfor murene er det mindre og roligere enn i Bonifacio, med smale gater, museum, kapeller og kafeer. Vi tok heisen ned igjen og fikk en hyggelig gåtur tilbake til byen langs sjøen.

Vi kikket litt i gatene og kjøpte oss en is før vi satte kursen videre mot Calvi. Det vi dessverre ikke fikk sett var Cap Corse, den ville nordspissen av Korsika kjent for sine dramatiske klipper, skjulte bukter, sjarmerende landsbyer og gamle genovesiske vakttårn.

Veien til Calvi var utfordrende, med forferdelige veier og to runder opp og ned et fjell som minnet om Haukeli. Turen tok to timer, og jeg ble litt småkvalm selv som sjåfør. Manuell giring hjelper heller ikke når det er så mange svinger.

Rett før ankomst Calvi fant vi et supermarked hvor vi handlet frokost til resten av turen, samt ost, kjeks og frukt til balkongen samme kveld. Jeg forteller mer om det i neste innlegg. På veien fikk vi med oss en magisk solnedgang.

Oppsummert vil jeg si at Porto-Vecchio er en koselig liten by med ekte fransk middelhavsstemning. Gamlebyen har smale brosteinsgater, små butikker og restauranter, mens de nærliggende strendene Palombaggia og Santa Giulia byr på kritthvit sand, turkist vann og avslappede beach clubs. Hotellet vårt var helt greit, men leiebil var helt essensielt for å komme seg rundt.

Høydepunktet var stranddagene på Linda Beach og Sea Lounge – magisk vann, komfortable solsenger og god service. Til tross for litt kald vind og dårlige treningsmuligheter, føltes Porto-Vecchio både avslappet og levende, med en perfekt blanding av strandliv og småbyidyll.