Taormina er en liten siciliansk perle som føles som tatt rett ut av et postkort. Byen ligger på en åsside med panoramautsikt over det glitrende joniske havet og den mektige vulkanen Etna i bakgrunnen. Her smelter historie, luksus og middelhavsstemning perfekt sammen – fra de brosteinsbelagte gatene i Corso Umberto med elegante butikker og kafeer, til små piazzaer, blomstrende terrasser og koselige restauranter.
Jeg ankom Taormina med tog fra Palermo via Messina, en tur på tre timer. Her hadde jeg kjøpt first class-billetter, noe som betydde litt bedre sete og egen stikkontakt. Det var ganske bra, men dessverre var alle setene vendt mot hverandre med veldig liten beinplass. Damen ved siden av meg fikk sol på armen sin og dro ned gardinen, så det ble ganske stusslig å ikke kunne se ut. Jeg måtte slåss litt med henne for å få gardinen opp og ned, og det samme gjaldt plasseringen av beina.
I Messina hadde jeg kun ti minutter mellom togene, noe som ble ganske stress. Jeg stilte meg fremst i vognen for å komme først ut. Jeg skulle fra plattform 7 til 2, og det var DRITT – en lang trapp ned fra plattform syv og en lang trapp opp til plattform to. Med en koffert på tretti kilo i den ene armen og en håndveske på ti i den andre, var det et lite helvete, og jeg fikk en ganske ubrukelig arm resten av dagen.
Toget videre fra Messina hadde mindre komfort enn første del av turen men jeg fikk et sete i midtgangen ved dørene, akkurat som på Vy. Litt stress med folk som strømmet inn og ut, men bedre enn å stå. Etter en kjapp tur på førtifem minutter var jeg nede ved sjøen i Taormina, Giardini Naxos. Der måtte jeg betale tjuefem euro for å komme meg opp i høyden. Kun to kilometer, men mange høydemeter og svinger gjorde at det føltes mye lengre.
I Taormina hadde jeg leid privat leilighet, da hotellene ble for dyre. Da jeg kom opp til leiligheten, fungerte ikke koden, og jeg ble stående lenge ute i solsteiken i trettisyv grader og vente på verten. Leiligheten var romslig og grei, men med noen store mangler: Ingen AC i oppholdsrommet, kun en svak på soverommet, og leiligheten var dobbelt så varm som det var utenfor. Den var også veldig mørk med kun små lamper og ingen taklys.
I tillegg var verten veldig uprofesjonell, blant annet med stadige meldinger og krav om å sende ID via WhatsApp. Han maste også daglig om ting, som å ta bilder av ting for han, alltid med en “How are you???”-melding, noe som var litt slitsomt. Utenom det så var jeg fornøyd med beliggenheten midt i gamlebyen.
Etter at jeg hadde vist ID på et samarbeidende hotell bestemte jeg meg for å sjekke ut byen. Taormina sentrum er veldig koselig; en sjarmerende labyrint av smale, brosteinsbelagte gater med middelalderbygninger, små piazzaer, elegante butikker, koselige kafeer og restauranter: alt med utsikt mot havet og Etna i bakgrunnen.
Jeg gikk langs hovedveien med havutsikt og ble overveldet over hvor langt oppe byen ligger. Jeg passerte det berømte femstjerners hotellet San Domenico Palace fra White Lotus-serien, men stedet var helt barrikadert, og det var umulig å se noe som helst inn. Jeg hadde sjekket alle restaurantene på området en måned tidligere, men alt var fullbooket, så jeg fikk dessverre ikke sett det berømte bassengområdet.
I sentrum lette jeg lenge etter en god salat til lunsj, men menyene hadde nesten bare pizza, pasta og caprese som vegetaralternativer. Til slutt endte jeg på Levante, hvor jeg valgte både vaffel med is og pistasjkake. Veldig godt, men altfor mye med to – klarte ikke spise opp.
Middagen endte noen timer senere på Osteria Villa Zuccaro. Jeg prøvde Pasta alla Norma, en klassisk siciliansk pastarett som består av pasta servert med stekt aubergine, tomatsaus, ricotta og basilikum . Den var helt okei, men ikke noe wow.
Jeg forlot restauranten i tide til å rekke solnedgangen på Amfiteatro Antico. Utrolig nok så stengte de klokken syv, og jeg møtte stengte porter, totalt delja vu til Palermo og Monte Pellegrino. Gikk hjem tidlig og satte meg på balkongen, som hadde utsikt rett mot en bråkete restaurant med sterk fiskelukt.
Jeg følte meg ensom og litt lei meg denne dagen, og fikk litt panikk over at jeg skulle være her fem dager – jeg følte jeg hadde sett hele Taormina på en ettermiddag. Før jeg la meg brukte jeg derfor tiden på å legge planer for de neste dagene for å unngå å føle det samme igjen.
Dagen etter våknet jeg tidlig fordi rommet var veldig varmt, men klarte å holde ut og sove til halv sju. Man må jo egentlig bare nyte den sjeldne gangen i livet man har det så varmt inne. Jeg brukte litt tid på telefonen og bestemte meg for hvilken strand jeg ville besøke, og booket den med en gang. Deretter dro jeg på trening på et lite gym rett nedi gaten, Quarus. Anbefales på ferie! Gymmet var drevet av en hyggelig mann, og det var nesten bare lokale som trente der, hovedsakelig menn. Det kostet femten euro per dag, men jeg fikk tre dager for tretti. Fikk en skikkelig god økt, beina fikk kjørt seg, og til og med hipthrust fikk jeg til – noe som er sjeldent i utlandet.
På vei tilbake stoppet jeg innom matbutikken og så køen på Bam Bar for den berømte frokosten brioche og granita. Fikk aldri testet dette stedet, men prøvde den tradisjonelle frokosten et annet sted senere på turen. Etter en dusj bestemte jeg meg for å gå ned til stranden selv om det gikk busser, det er alltid litt gøy å utforske området man bor i til fots.
Google Maps foreslo raskeste vei, men den var helt krise – svingete, bratte veier og trapper som endte i et gigantisk buskas. Jeg prøvde to ganger å pløye meg gjennom det høye gresset, men ga opp og måtte gå helt opp igjen til toppen, noe som tok tjue minutter ekstra.
Jeg tok så den lengre, men mye bedre og mer normale veien ned til kysten, selv om den også var bratt.
Den tok meg ned til Mazzaro-stranden der den berømte Lido La Pigna ligger. Jeg fikk også sett Villegiatura og Atlantis Bay, to fem stjerners hoteller som så helt magiske ut, men der kostet det henholdsvis tre hundre og hundre og femti euro å leie solseng. Gikk videre til Tao Beach Club, som jeg hadde siklet på hjemmefra. Fint sted, men ikke verdt hundre og femti euro, så jeg var glad for å ha sjekket det ut og fått det ut av hodet.
Ved siden av lå Ipanema by Guess Beach Club, hvor jeg hadde bestilt solseng til sekstifire euro samme morgen. Jeg valgte seng ved bassenget for å få service og tilgang til både basseng og strand. Dersom du valgte stranden så fikk du ikke bruke bassenget.
Jeg fikk utdelt et glass prosecco og ble fulgt til solsengen, hvor det lå en veske med badehåndklær og en badering i samme stil. Kul detalj, minnet litt om La Cabane i Marbella, men sengene var harde og stedet ikke i nærheten så eksklusivt. Allikevel var de ansatte utrolig hyggelige, og servicen var topp.
Jeg koste meg skikkelig med magisk iskaffe og jordbærslush. Vannmelonen var derimot en skuffelse – dyr, vassen og druknet i smeltet is. Lunsjen var bruschetta med tomater og pistasjkake, som var helt greit. Jeg betalte femtifire euro totalt for all mat og drikke i tillegg til solsengen.
Lå der nesten til de stengte klokken seks, før jeg gikk fem minutter til en buss som tok meg tilbake opp i høyden. Bussen var ny og fresh, med AC og kostet under to euro. Helt super måte å komme seg rundt i Taormina på.
Tok en kjapp dusj og hoppet over sminken for fjelltur, sist gang rant alt av ansiktet på grunn av fuktighetskremen som smelter i varmen. Denne gangen gikk det mye bedre uten. Jeg gikk først opp trappene til Chiesa Madonna Della Rocca, en kirke som ligger på en klippe på Monte Tauro, litt utenfor selve gamlebyen. Det er en liten, historisk kirke med enkel arkitektur som er kjent for sin unike beliggenhet hugget inn i fjellet med flott utsikt over byen og havet.
Her lå det også en koselig liten kafe som flere koste seg på med kald drikke i varmen. Derfra var det under ti minutter videre opp trappene til Castello di Taormina, en historisk festning på toppen av Monte Tauro, omtrent 396 meter over havet. Dessverre fikk jeg ikke se annet enn inngangsporten uten å betale ti euro, og siden denne også stengte før solnedgang så sparte jeg de pengene.
I stedet fikk jeg øye på Castelmola, en pittoresk liten middelalderlandsby som ligger på en klippe 529 meter over havet, og bestemte meg for å gå dit. Fra Monte Tauro gikk stien bratt oppover gjennom klipper, olivenlunder og typisk middelhavsvegetasjon. Underveis belønnes du med dramatiske utsikter over Taormina, det joniske hav og vulkanen Etna.
Med seige bein fra trening og mye gåing slet jeg meg oppover, men da jeg endelig kom til toppen, var det magisk å se den rosa himmelen fra borgen.
Castelmola er kjent for sine spektakulære panoramautsikter, og har blitt ansett som en av de vakreste landsbyene i Italia. Castello di Mola er et fort i ruiner, som tidligere ble brukt som festning og fengsel, men utsikten er det ingenting å si på. Nede i den lille landsbyen venter trange, brosteinsbelagte gater og koselige kafeer og restauranter.
På hovedtorget i byen, Piazza Sant’Antonino var det utrolig koselig med en fin restaurant, søt kirke og en balkong hvor man kunne se Etna. Folk sto i lang kø på restauranten Maksim, men en mann var superhyggelig og fant et lite bord til meg alene på siden. Der hadde de en av de beste pizzaene jeg noen gang har fått i Italia, toppet med både mozzarella og parmesan, nam!
Jeg hadde håpet å ta bussen ned igjen rett over klokken ni, men det tok for lang tid å bestille, og først halv ti hadde jeg betalt. Da var jeg iskald og klarte ikke å vente på bussen kvart over ti – det var mye vind der oppe. Jeg endte derfor med å gå ned i mørket, beksvart og med ujevne trapper. Jammen var det godt å komme ned i le.
Nydelig utsikt og Etna i solnedgang. Etter tretti tusen skritt denne dagen var jeg utslitt, og jeg gikk rett tilbake til rommet rundt halv elleve. Hvis du besøker Taormina, så kan jeg absolutt anbefale en ettermiddag i Castelmola.
Neste morgen startet jeg med trening på Quarus, samme sted som dagen før. Etterpå gjorde jeg meg klar for stranden, og denne dagen hadde jeg valgt den kjipe siden jeg skulle på en utflukt og måtte gå litt tidligere. De høye solsengprisene gjør at man må tilbringe hele dagen på stranden for å få valuta for pengene.
Jeg tok taubanen Funivia Taormina-Mazzaro ned, den forbinder gamlebyen med kystområdet ved stranden i Mazzaro. Det kan bli litt lange køer på populære tidspunkt, men ellers fungerte den veldig greit. Prisen var seks euro en vei eller ti tur/retur.
Målet mitt var Lido La Pigna, den første stranden på Mazzaro når man kommer ned med banen. Den var dessverre helt fullbooket, men ved siden lå Il Delfino som hadde ledige plasser. Strendene her var virkelig ikke noe å skryte av – kjipe senger tett i tett, gråaktig grus og grumsete vann der man gikk uti for å bade. Kanskje den kjipeste stranden på øyen, og alle gikk med badesko.
På hver sin side av disse kjipe lidoene lå luksushotellene Mazzaro Sea Palace og Villa Sant’Andrea. De hadde samme kjipe strand, bare med bedre senger – og jeg hadde aldri betalt tre hundre euro for det. Jeg ble på stranden i fire timer, og betalte tretti euro for solseng, det billigste du får i Taormina. Jeg tror et sett kostet femti euro så man sparer ti om man er to.
Jeg kjøpte vannmelonbiter og en deilig granita, som jeg dessverre klarte å søle ut da jeg hadde for mye å bære tilbake fra strandkiosken. En gammel dame som satt foran disken og løste kryssord reiste seg, vasket opp etter meg og fylte slushglasset på nytt. Hun dyttet meg bort da jeg prøvde å hjelpe. Fantastisk service, men det var litt ubehagelig å stå der hjelpeløs og se på når hun tørket opp mitt søl. Rundt halv tre tok jeg banen opp igjen, kjøpte en focaccia med mozzarella, pesto og tomat til å spise på rommet, og fikk det ekstremt travelt for å rekke en dusj med hårvask.
Senere på dagen skulle jeg nemlig på solnedgangstur til Etna med Etna Tribe, et lokalt firma. Det var oppmøte klokken fire utenfor parken via Communale. Jeg var der ett minutt før, men ingen kom. Kvart over sendte jeg melding, og fikk beskjed om at guiden hadde problemer med bilen, men skulle komme senest halv fem. Jeg sto i solsteken, uten sted å sitte, med insekter flyvende rundt. Jeg fikk se hagen, kjempekoselig med fantastisk utsikt mot sjøen, men forsinkelsen gjorde at jeg nesten mistet lysten på hele utflykten.
Da klokken nærmet seg fem, kom guiden – Guiseppe, en liten, hyggelig fyr som tok seg god tid med oss. Turen skulle egentlig vært over kvart over ni, men vi kom ikke hjem før elleve. Han kjørte som et svin opp de svingete veiene til Etna, to tusen meter over havet, men kvalmearmbåndene mine fungerte faktisk, så det gikk fint. Hele gruppen var stille og litt sure etter forsinkelsen på veien opp.
Første stopp var smaking på lokale produkter: olivenolje, pistasjkrem, pesto og vin. Ikke favoritten på turen, men her begynte folk å snakke litt sammen, og stemningen ble hyggelig.
Så var det opp på selve vulkanen. Under føttene kjenner du den grove, vulkanske steinen og askepartikler som gir en sprø og litt ustødig overflate. Landskapet rundt er dramatisk og skarpt, med svarte lavafelt, små kratere og spor av gammel vulkansk aktivitet, mens fjellene og havet strekker seg i det fjerne.
Guiseppe ga oss mye historie om Etna og de ulike kraterne, noe som ga en del stopp underveis.
Luften var frisk, kanskje litt for frisk, og jeg var glad jeg hadde med både bukse og jakke. Skoene ble fulle av lava, anbefaler å låne i stedet for å bruke egne.
På solnedgangsturen får du ikke kommet opp til det siste og høyeste krateret, men lavafelt, kratere og vulkanske landskap får et gyllent, magisk lys fra solen som går ned, og det var fantastisk flott.
Da vi kom ned, trodde vi at siste aktivitet; en lava-grotte, ville bli droppet fordi det var såpass sent. Neida! Hjelmer og lommelykter ble utdelt, og vi krøp inn i hulen. Bekmørkt, lavt tak, og iskaldt så var det en freaky opplevelse.
Det hjalp ikke når det kom en flaggermus flygende rett over hodene på oss, og rottene løp rundt beina våre – ni personer på bakken, hylte i panikk! Helt syk opplevelse, både morsom og ubehagelig.
Vi hakket tenner da vi kom ut. Turen hjem føltes mye kortere, og det var deilig å komme tilbake i varmen etter en spennende dag.
Neste dag sov jeg helt til klokken åtte, natten gjennom – så deilig! Hadde også fri fra gymmet, så dagen startet skikkelig chill. Jeg hadde booket solseng i Letojanni, men hadde god tid, så jeg bestemte meg for å sjekke ut Isola Bella først.
Isola Bella er en liten naturlig øy utenfor Taormina, ofte omtalt som “perlen av Middelhavet”. Den ligger i en bukt ved Taormina Mare, og er forbundet til fastlandet med en smal stein- og grusstripe som tidvis forsvinner under høyvann.
Jeg tok taubanen ned, krysset veien og gikk alle trappene ned til stranden. Stranden foran den lille øyen er populær, og var fullstendig kaotisk med folk tett i tett over alt.
Første del var skikkelig shabby, med grus, steiner og slitne solsenger som lå oppå hverandre – ikke noe fristende i det hele tatt.
Ved siden av dukket noen fine senger opp, tilhørende La Plage, men de kostet 189 euro og var egentlig ikke verdt det – de lå jo på akkurat samme strand, bare mer behagelige og hadde håndkle inkludert. 
På “gratis”-delen nå folk nesten oppå hverandre. Jeg ble veldig lite imponert over Isola Bella og stranden her, så jeg tilbragte ingen tid her.
Jeg gikk opp igjen til hovedveien (det er ganske bratt!) og ventet på bussen til Letojanni. Den kom femten minutter etter rutetid, akkurat da jeg holdt på å gi opp og dra derfra. På bussen møtte jeg en hyggelig italiensk jente fra Puglia som forklarte meg hvor jeg skulle gå av. Siste stopp i Letojanni var cirka tjue minutter før stranden jeg skulle på, så jeg måtte gå siste del langs en promenade med kafeer og strandbarer – helt greit.
Jeg hadde booket Nueva Spiaggia Paradiso via Stefano Forever, helt i enden av stranden. Jeg ble tatt imot av en hyggelig dame som viste meg rundt: restaurant, kafé, bar, basseng, dekk og strand. Jeg hadde booket på “sea view deck”, blant de billigste plassene, åtti euro for to. Fikk en myk og digg seng med utsikt over sjøen og et stort blått badehåndkle – mye bedre enn min lille serviett som bare dekker rumpa, men mørk blå var litt upraktisk. Det var nesten førti grader denne dagen og det sved seriøst på hælene når håndkle ble varmet opp av solen.
Ellers var alt upåklagelig – veldig god service, digg iskaffe, fantastisk avokado-toast med egg, og den beste vannmelonen på turen. Drikkeprisene var stive – smoothie femten euro, drink tjueto – så jeg holdt meg til vannflasker på 0,4 liter for syv euro. Sjøen her var fantastisk – fine, glatte steiner og det klareste diggeste vannet jeg har sett. Fordi det var så varmt badet jeg faktisk to ganger, satt lenge og nøt det på steinene med beina i sjøen. Ved betaling ble jeg positivt overrasket – “bare” førti euro for en person, pluss fem euro i service. Dette stedet kan jeg virkelig anbefale.
Jeg forlot beach cluben halv seks og på veien sjekket jeg ut hele Letojanni-promenaden. Stranden var ikke noe spesielt – litt grå og grusete – men vannet magisk, og solsengene kostet bare tolv euro hele veien. Jeg hadde planer om å ta bussen tilbake fra samme sted jeg gikk av, men den kom aldri, så jeg endte opp med å gå hele veien tilbake. På veien dro jeg innom Atlantis Bay, som jeg ble helt obsessed over. Det var et femstjernes hotell der man kunne leie solseng for 150 euro per dag, men jeg endte med å prioritere Catania. Kommer for alltid til å angre på det, fikk SÅ godfølelsen der på Atlantis.
Jeg kikket også på et annet sted hvor jeg ble kjørt ned til resepsjonen i golfbil for å spørre om pris – 300 euro for en dag. De rike har virkelig penger. Orket ikke gå siste del opp i høyden, så gikk rundt Isola Bella og fant et busstopp som tok meg tilbake til Taormina på ti minutter. Jeg stoppet innom Nove som har et utrolig utvalg av pistasj søtsaker. Denne isen er noe av det beste jeg har smakt.
Hjemme halv åtte, og da var det godt med en dusj. For en gangs skyld sminket jeg meg og tok på kjole for en stroll i Taormina. Prøvde å finne noe jeg ikke hadde sett før, men det var faktisk ikke mer å oppdage, så jeg ble gående på Corso Umberto, som omtrent utgjør hele byen.
Jeg prøvde desperat å finne vegetarmat som ikke var pizza, pasta eller caprese – håpløst! Kun femstjerners hotellene hadde noe annet, men der var prisene for høye. Jeg endte til slutt opp midt på Corso Umberto på et helt ok sted og spiste gnocchi alla sorrentina – ingenting slår den jeg fikk i Polignano i 2023. Alt stengte klokken elleve, og da var det eneste alternativet å spise is eller ta en drink, så jeg dro tilbake på rommet for å planlegge siste dag og henge opp klær fra vaskenmaskinen som brukte tre timer.
Siste dagen var jeg usikker på hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde sykt lyst til å dra til Atlantis og ta pizzakurs etterpå, men samtidig ville jeg besøke Giardini Naxos, Catania og Siracusa. I tillegg hadde jeg en knekt negl som måtte fikses, og en treningsøkt som allerede var betalt.
Jeg startet på Quarus ved åpning klokken åtte og fikk inn en god økt. Jeg likte meg virkelig godt på dette lille gymmet, perfekt sted å trene på ferie. Deretter dro jeg til Esterika for å fikse den knekte neglen klokken ni. Jeg var der fem på, men hun kom heseblesende kvart over, ikke forvent on time her. Resultatet ble ikke spesielt lekkert, og prisen var svinaktige tjue euro. Men bedre enn å gå rundt med en knekk.
Etter en dusj kledde jeg meg for tur. Jeg tok bussen litt før elleve og ble sluppet av ved starten av Lungomare Giordini Naxos. Her var det endelig normale solsengpriser, ti euro per seng. Tett i tett som vanlig, men ikke like ille som i Taormina. Stranden hadde mer sand, et smart valg for barnefamilier.
Jeg gikk hele strandpromenaden bort til togstasjonen – ekstremt varmt, det rant fra ansiktet, men fint å gå langs vannet med varierende kafeer og restauranter på andre siden. Ikke samme viben som i Taormina, men mer som en typisk charterdestinasjon.
Jeg tok det lengste toget til Catania – sekstifem minutter. Det finnes også noen avganger som bare tar førti. Kom av på Catania Centrale, og stedet føltes stort og overveldende. Utenfor togstasjonen var det kaos med busser og turister overalt.
Jeg gikk de to kilometrene inn til sentrum, ekstremt sliten, seig i kroppen og med ødelagte ankler. Joggeskoene i varmen hjalp heller ikke. Gatene var kjipe, tomme og uinspirerende.
Kom endelig til Piazza del Duomo, som var litt oppskrytt. Kirken var fin, men elefantfontenen var nesten usynlig.
Jeg var sulten så jeg satte meg ned på den institusjonsrike kafeen Prestipino og fikk endelig testet den berømte lunsjen brioche og granita – faktisk ganske bra og til helt andre priser enn i Taormina. Jeg valgte pistasjgranita til briochen, og la til en arancini med spinat og mozzarella for å smake på det også.
Sammen med granateplejuice betalte jeg bare tolv euro for alt dette inkludert tips. Kult å smake på, og alt var egentlig godt, men ikke sånn at jeg har behov for å kjøpe det igjen.
Jeg ruslet rundt i gamlebyen, noen fine bygg og få koselige kafeer, ellers skitten, lite innbydende og full i stinkende søppel. Handlegaten Via Etnea var en gedigen skuffelse, med kjedebutikker og lite liv. Villa Bellini-parken var grei, og jeg fant en liten koselig restaurant i Via Santa Filomena som sikkert er hyggelig på kveldstid.
Etter fire timer var jeg mer enn klar for å ta toget tilbake – lykkelig for å forlate denne shabby byen.
Jeg angret så sykt på at jeg ikke betalte i dyre dommer for en solseng på Atlantis og tilbrakte hele dagen der. Siracusa rakk jeg heller ikke, da over fire timer på tog ville tatt for mye av dagen, og det ble ikke noe pizzakurs. Jeg var så sjeleglad jeg kansellerte hotellet i Catania og valgte å bo i Taormina i stedet, for denne byen er noe av det kjipeste jeg har besøkt.
I leiligheten fikk jeg tid til å pakke og vaske håret – deilig, for det var ikke enkelt å finne tid til det med alle utfluktene mine. Jeg pyntet meg og gikk for å spise på Villa Zuccaro Pizzeria, byens beste restaurant oppe i høyden med stor panoramaterrasse. Køen utenfor var insane, men damen som håndterte alt gjorde en fantastisk jobb.
Jeg satte meg på liste og ble ropt opp etter tjue minutter. God service og fantastisk pizza – et imponerende maskineri. Jeg bestilte margherita med bøffelmozzarella og pistasjpesto – sykt digg. Pizzaen betale jeg femten euro for, ikke ille i det hele tatt.
Jeg avsluttet kvelden med en siste stroll gjennom Corso Umberto – virkelig en koselig by. Taormina ble min favoritt på Sicilia, sammen med dagsturen til Cefalu.
Siste morgenen stod jeg opp klokken åtte, pakket ferdig og gikk kilometeren ned til busstasjonen med trettifem kilo bagasje. Heldigvis gikk det nedover, så det var greit selv om det ble varmt. Busselskapet Etna Transporti hadde sendt mail om å være der tretti minutter før, men det stemte overhode ikke – bussen var ikke der tjue minutter før, heller ikke ti minutter før. Italienerne respekterer virkelig ikke andres tid. Bussen forlot Taormina tjuefem minutter over tiden og ble trettifem minutter forsinket til flyplassen.
Ved ankomst flyplassen i Catania var det kaotisk og skittent, og vanskelig å vite hvor man skulle gå. Siden vi var sene var innsjekken åpen, men en mann oppholdt hele køen i en time, og det tok ekstremt lang tid å sjekke inn. Jeg stilte meg i køen kvart på elleve og var innsjekket ti på tolv, kun femten minutter før boarding. Heldigvis var køen i sikkerhetskontrollen nesten null, så det gikk raskt. Jeg rasket med meg en vannflaske og litt siste pistasj-søtt i desperasjon og gikk til gaten.
Flyplassen var ikke stor, kanskje som Flesland, men overfull og trang, og minnet mye om Firenze. Vi var i flyet tjue minutter før takeoff, og jeg fikk hele seteraden for meg selv – spesielt digg siden jeg hadde fått tildelt midtsete. Flyturen tok en time og ti minutter, med gode seter og god plass, og ingen problemer med overvekt og innsjekket bagasje på 25,2 kg.
Jeg må bare nevne at jeg opplevde veldig god service på Sicilia. Overalt sto folk på for å gi meg det beste, på restauranter, hoteller og under utflukter. Spesielt husker jeg restauranten etter fjellturen i Palermo, servitøren på reatauranten i Castelmola, Atlantis og de andre luksushotellene i Taormina, guiden på Etna-turen, og damen i døren og servitøren på Villa Zuccaro Pizzeria.
Alt i alt likte jeg meg veldig godt i Taormina. Det var koselig å rusle rundt i Corso Umberto, sjekke ut små piazzaer og butikker, og stranddagene på Nueva Spiaggia Paradiso med det klareste vannet jeg har sett var helt magiske. Atlantis Bay stakk seg virkelig ut, drømmen er å bo der og nyte luksusen hele dagen. Samtidig er maten alltid litt frustrerende som vegetar; menyene er veldig repetetive, få sunne alternativer, og jeg går aldri så mye opp i vekt på noen ferie som i Italia.