Kjære besten,

Nå er det allede en måned siden du ble tatt fra oss. Det føles så lenge siden jeg har snakket med deg. Jeg savner deg så utrolig mye. Det går ikke en eneste dag uten at du er den første jeg tenker på når jeg våkner og den siste jeg tenker på når jeg legger meg. Det blir liksom ikke noe lettere. Man skal jo liksom føle seg bedre. Men det er noe så altfor stort som har blitt tatt fra oss. Du var liksom limet for oss alle besten.  Du tok vare på besto, huset og oss. Jeg prøver noen ganger å lukke øynene hardt for å se om det hjelper, at jeg tar feil, at du fremdeles er på Fitjar. Men det hjelper ikke. Jeg får aldri mer snakke med deg, klemme deg, si at jeg er glad i deg. Jeg håper du vet det besten. Hvor glad jeg er i deg. Du var alltid så stolt over oss, så bekymret hvis det var noe å bekymre seg over, og så glad hvis det var noe bra som skjedde oss. Nå prøver jeg å lese til eksamenene som er rett rundt hjørnet, men all konsentrasjonen har blitt fratatt meg denne høsten. Jeg vet ikke hva det er. Jeg har samlet masse bilder av deg på dataen som jeg ser på hver eneste dag. Du er fremdeles så levende for meg.

Jeg har en ferieuke i starten av november, men jeg aner ikke hvor jeg skal dra. Hvor er du besten? Jeg skulle så gjerne tilbragt den uken med deg. Jeg håper du har det bra, men jeg skulle så gjerne visst hvor du er, og fått snakket med deg en siste gang. For alltid min helt, forbilde og aller beste besten <3