Bildet er lånt fra www.kampanje.com
De siste dagene har jeg sett på en TV-serie på TV2 sumo som heter Petter uteligger. Siste episode gikk på TV2 for et par uker siden, men jeg fikk den ikke med meg da. Dette er historien om Petter Nyquist, en helt vanlig familiemann som den 12. november 2014 forlater samboer og barn for å leve 52 dager på gata i Oslo blant narkomane og hjemløse. Jeg får frysninger av hele serien, og er sinnsykt imponert over Petter. Ikke fordi han forlot kjæreste og barn, men fordi han gikk fra varmt vann i dusjen, en myk seng, og økonomisk frihet til ingenting. Det eneste han hadde med seg var vinterklærne han gikk i og 30 kr til t-banen fra hjemmet i Kolsås ned til Oslo S. Mobiltelefonen ble hjemme.
Bildet er lånt fra TV2 Sumo
Målet til Petter var å finne ut om de som bor på gata i Oslo klarer å skape en meningsfull hverdag i det som på utsiden ser ut som en håpløs virkelighet.
Petter må gjennom flere situasjoner som for han føles som svært ydmykende, og skremmende: rote i søppelkasser etter mat, sette seg ned på gaten og tigge etter penger og finne steder i Oslo som er trygge nok til å sove i om natten. Oslo er et annet sted på nattestid enn på dagtid. Da kommer mennesker som ikke har noe annet sted å være frem, mange som er ruset og flere kriminelle.
Bildet lånt fra www.dagbladet.no
De første dagene gikk Petter gatelangs og visste ikke hvor han skulle gjøre av seg. Han fikk lite søvn og lite mat, og kjente på den desperate følelsen av ensomhet og paranoia. Det var vanskelig å stole på noen i et miljø der store deler av livet handler om å skaffe penger til narkotika.
Ti tross for ensomheten på gata, erfarte Petter også en utrolig varme og omsorg blant folk på gata. “De deler det lille de har med hverandre, og er veldig mye bedre på det enn vi vanlige folk er”. Det kommer tydelig frem i serien – alle deler med Petter. Han får flere “kompiser” gjennom tiden på gata – spesielt Svein, på bildet over, blir en god kamerat for Petter. Han treffer også på flere andre som deler hverdagen sin med han.
I følge kilder jeg har lest nå etterpå så har alle som medvirket i serien sett resultatet og signert kontrakt der de samtykker deltagelsen sin. De ville være med for å prøve å endre folk sin dømmende tankegang om narkomane og hjemløse. Noen så det også som et stort skrik om hjelp. Petter oppfordrer oss til å prate med hjemløse, og vise at vi er til stede. Det tar ikke mye tid, men det handler om å bry seg.
Mamma er flink til dette. Hun kjøper ALLTID, og da mener jeg ALLTID, blader fra de narkomane på gata. Samme om vi er i Bergen, Oslo og Haugesund – mamma støtter alltid. Det syns jeg er kjempefint, og responsen fra de som selger er alltid overveldende positiv. De er kjempehyggelige, og setter stor på at mamma kjøper et blad. Du hører en skikkelig takknemlighet i stemmen deres når de ønsker henne en god dag.
Jeg syns dette er så sinnsykt viktig. Det er alltid så stort fokus på mennesker fra andre land. Flyktninger, katastrofer og hendelser i andre land, barn i Afrika. Men hva med våre egne? Eldreomsorgen vår som svikter gang på gang, og de hjemløse og narkomane nordmennene som bor på gata. For det er mange av dem, og dette er lett å glemme i en hverdag der vi flyr rundt fra den ene butikken til den andre, reiser på den ene ferien etter den andre. Vi kan ikke slutte å leve vår liv, dette er ikke sammenlignbart. Men jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre for å hjelpe. Både eldre og hjemløse. For selv om jeg ikke har så mye økonomisk å bidra med for øyeblikket så har jeg tid. Og neste gang jeg ser noen så skal jeg bruke av min tid. Det er jammen på tide.
