Lokaltid Los Angeles 09.02

Fra Dodgers stadium til stranden på Santa Monica. Stekende sol. Tusener av engasjerte amerikanere, frivillige og heiagjenger. Oppoverbakker og nedoverbakker. Hollywood, Rodeo drive og Sunset Strip. 4 timer, 42 minutter og 34 sekunder med adrenalin, svette og viljestyrke. Jeg har fullført LA marathon! En magisk opplevelse!

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Gårsdagen startet kl 04, da jeg stod opp for å klargjøre utstyr, kle på meg, smøre meg med vaselin og spise. Proteinshake og havregryn er alltid bensinen min før en lang løpeøkt, og denne dagen var intet unntak. Ekstra mye havregryn. Klokken 5 kom taxien for å plukke meg opp og ta meg ned til Santa Monica City Hall der jeg skulle ta shuttle til Dodger’s stadium. Dette var inkludert i maratonprisen, og var et veldig bra opplegg. Jeg var på rådhuset kl 05.10 og kom ombord i en buss 05.38. Køen gikk over to kvartaler, det var mange tusen som skulle med, og flere hundre busser som kjørte til stadium. Det var bevegelse i køen hele tiden, eneste minuset var at det var ISKALDT denne morgenen og jeg hadde bare en tynn genser over treningstoppen. Tror ikke det var noe særlig mer enn 10 grader – litt for lite for shorts og t-shirt! Heldigvis var bussen varm, så i løpet av den halvtimen det tok å kjøre til stadion så fikk jeg varmen igjen. 

06.15 var vi fremme på Dodger’s stadium der startskuddet skulle gå. Iskaldt og mørkt. Jeg løp for å finne toalett og det var heldigvis ikke vanskelig. Full musikk og liv på stadion. Fant frem til “båsen” jeg skulle løpe i. Du valgte plassering ut fra hvor mange minutter du regnet med å bruke på en mile (1609 m). Jeg stilte meg mellom 10 og 11 minutter per mile ettersom jeg aldri har løpt et maraton før. Tror det traff ganske bra. 10 på de første 20 km, og 11 på de 20 siste…hehe 🙂 Jeg fant toalettet på nytt, fikk tisset en siste gang og festet på meg startnummer, mobilbelte og ipod. Fikk også varmen tilbake av å henge litt inne på toalettet. Da var det bare 15 minutter igjen til startskuddet gikk, og solen var på vei opp. Jeg stilte meg på plassen min sammen med tusenvis av andre spente løpere.

Når startskuddet gikk så måtte vi gå. De raskeste var helt fremme med startstreken, vi var langt bak. Vi gikk derfor i ca. 10 minutter før vi kom frem til startstreken. På startsonen startet jeg klokken min og alle begynte å løpe. Starten var en oppoverbakke, og vi løp rett og slett i kø. Det var vanskelig å passere alle som begynte å gå i oppoverbakken. Ble løpende att og frem i sikksakk for å komme meg forbi. De første 3 km var egentlig sånn. Med en gang det kom en sving så ble det kaos, da tetnet det til. Så her kunne jeg absolutt løpt litt fortere. Men sånn er det vel med så mange mennesker. Brukte fortauene litt mer etter hvert og løp opp og ned mellom fortau. 

Etter bare 2 km så begynte jeg å kjenne det i det venstre kneet – som jeg har hatt problemer med et par uker nå. På 6 km verket det skikkelig, men da kom en bratt oppoverbakke på ca. 600 meter, og det hjalp faktisk litt på kneet. Det var veldig varmt, og solen stekte hele veien, så jeg begynte å drikke på 3 miles, deretter på 5 miles, og så drakk jeg vann på hver eneste mile resten av løpet. Jeg inntok energigele etter 1 time og 40 min, og etter 3 timer og 15 min (hadde med mine egne fra Norge som jeg er vant til å bruke), i tillegg drakk jeg et halvt glass med gatorade to ganger. Det funket veldig bra, og jeg ble ikke kvalm eller dårlig verken under eller etter løpet. Overrasket over det!, men selvfølgelig veldig glad for det 🙂 De delte ut ALT mulig gjennom hele løpet: banan, appelsin, vannmelon, godteri, saltstenger, reker, kylling, wraps, you name it – men jeg løp rett forbi alt. 

Første stopp var på 10 km. Da måtte jeg skikkelig tisse. Så da gikk 5 minutter med på å stå i toalettkø og sikkert et par minutter inne på toalettet. Så det var litt kjipt. Men sånn er det, og jeg brukte tiden i køen til å tøye 🙂 Når jeg skulle starte igjen så var kneet skikkelig vondt. Men jeg prøvde å ignorere det, lese morsomme skilt langs veien og se på folkelivet. Det var aldri noe snakk om å bryte uansett hvor vondt ting gjorde. “If you dont die, there is no reason to quit” stod det på et skilt. Kanskje litt i overkant, men jeg tok det litt til meg 🙂 

Litt småuggen på 16 km – så jeg hoppet over neste drikkestasjon, og da kom det seg. På 21.1 km (halvmaraton) var vi på Hollywood walk of fame, og det gikk fremdeles overraskende bra. Hadde ikke gått i det hele tatt utenom noen sekunder på drikkestasjonene. Da kom en bratt nedoverbakke ned til Sunset (eneste skikkelige nedoverbakken i hele løpet) og her slet jeg veldig med knærne, så måtte roe farten veldig ned. 

Langs hele veien var det hoiende mennesker med ulike plakater: “If Trumph can run, so can you”. “Run like your iphone has 1% battery”, “As you run, we are checking out your ass”. “Smile if you aren’t wearing panties”. Alle smilte selvfølgelig, og det var fullt leven i gaten 🙂

Og en gal 3-åring hoppenede opp og ned med en plakat der det stod “run like there is wine on the finish line”. Disse menneskene var helt fantastiske…”I dont know you, but I am so proud of you, “Pain is weakness”, You have made it this far, cant quit now”…. og de tok bort mye av fokuset på smerten i beina.

De første 26 km gikk faktisk veldig bra. Så ble jeg litt svimmel. Solen stekte og det var veldig varmt. Jeg tok ingen elektrolyttabletter (salttabletter) for jeg har aldri testet det ut før så jeg var redd det var noe jeg kunne bli dårlig av. Så da plukket jeg med meg et glass med gatorade og et glass med vann og gikk et par minutter til jeg hadde fått det ned. Det hjalp og jeg var klar til å sette i gang igjen.

Til tross for at beina ble treigere og treigere så gikk det relativt greit frem til 32 km. Da kom en sinnsyk oppoverbakke som varte i 2 km! Den var tøff! Jeg begynte å løpe, men bestemte meg for å spare krefter så jeg gikk nærmere 1 km i løpet av denne oppoverbakken. Og da var det hardt å begynne igjen. Når du går så kjenner du ikke alle smertene – begge knærne, anklene, leggene, trykket under føttene (nesten en krampeaktig følelse), men når du har gått og begynner å løpe igjen så er det sinnsykt vondt. De første sekundene så tenker du at det ikke går. Men på en eller annen måte så klarer du hele tiden litt til.

Det aller verste var fra 35-40 km. Det var skikkelig seigt.  Det er rart hvordan mentaliteten blir når du er så sliten. Fra å være flink å kaste vannglassene ut i siden, til å bare kaste de rett ned foran deg. Og når du ser noe foran deg i veien, et glass, et håndkle, eller hva som helst, så orker du ikke en gang å løpe på siden av det, du bare løper rett over det. Helt merkelig. Her ble det litt veksling på å gå og løpe. Løpe 900 meter, gå 100 meter. Løpe 800 meter, gå 200 meter. Repeat. Og jeg angret like mye hver gang jeg skulle begynne å løpe igjen, for da gjorde alt vondt i beina. På 38 km kjente jeg det også i hoftene. 

Når jeg endelig løp over 40 km merket, da var jeg over det verste! Beina fungerte omtrent ikke, men jeg visste at det bare var 2.2 km igjen til mål og det ga ekstra krefter. Jeg klarte å løpe omtrent hele veien fra 40 km. Og til tross for at jeg var helt ødelagt i begge knærne, leggene og anklene, så hadde jeg utholdenhet i lårene. Den holdt hele veien, helt utrolig! 

Å komme ned fra San Vincente på Ocean avenue og se havet var en helt magisk følelse. Den varmen, vitenheten om at du nesten var i mål, og alle folkene som heiet deg frem hele veien var både overveldende, rørende og helt magisk på en gang. For første gang skjønte jeg hva de snakket om de som snakker om en frihetsfølelse når de løper. Dette var rett og slett magisk!

Etter at jeg var ferdig fikk jeg massasje på kneet i et medisinsk telt. Tårene rant, det var forferdelig vondt. Har kommet et blåmerke på utsiden av kneet, og jeg klarer ikke å bære så mye vekt på det. Fikk beskjed at de var imponerte over at jeg hadde fullført et helt maraton med det kneet. I går klarte jeg ikke å stå på den foten, så når jeg fant mamma, så måtte jeg rett og slett bare sette meg rett ned i veien..hehe 🙂 På den positive siden – ingen gnagsår! Det får jeg alltid hjemme, men det kommer sikkert av at jeg alltid løper i pøsregn. Her var det jo sol gjennom hele løpet 🙂 

En magisk følelse å være i mål, et fantastisk arrangement, og en herlig by! 🙂 Mestringsfølelse! Dette kunne jeg gjort igjen 🙂 Må bare hvile beina litt først 🙂 

Vi sjekket ut en afterparty-festival, men beina var så svake at jeg ikke klarte å gå noe særlig rundt der. Fikk tatt et morobilde av mamma før vi fant en restaurant som vi satte oss ned på. Da fikk jeg byttet klær, og satt meg ned. Helt fantastisk! 🙂 

Jeg hadde biff og grønnsaker, og mamma melon/prosciutto og pasta – formet for valentine:) Nydelig mat, og en god avslutning på dagen, før det var tilbake på rommet for å hvile beina litt 🙂 Gikk en 4 km tur i nabolaget på kvelden og den kjentes godt! 

‘

Til slutt må jeg bare få takke så mye for alle lykkeønsker, gode tanker og fine ord fra dere alle. Det betyr masse, dere er gode <3