I dag har jeg gått 7-fjellsturen i Bergen for første gang. Jeg var så heldig å få slå følge med Espen, mammaen til Trude – Anita, Vu og Xuan. Alltid kjekt å være flere på tur. Vi startet i overkant tidlig – de hentet meg kl 04.30 på hotellet. Skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde sovet mange timer da. Etter litt venting på Vu og Xuan kom vi i gang med turen rundt 05.30. Den startet i Gravdal, og første topp var Lyderhorn på 396 m.o.h. 

Første stempel i kortet på Lyderhorn. Turen opp var fin, litt bratt enkelte partier, men tørr og fin. Veien ned derimot, var utrolig sleip og glatt. Ikke noe særlig for knærne, og det var flere som datt. Blant annet en jente som brakk ankelen og måtte fraktes ned igjen. Kjedelig.

Neste topp – Damsgårdsfjellet – hadde en høyde på 350 meter, og også en bratt stigning mot toppen. Her var det også sleipt å gå ned igjen, men litt bedre enn fjell nr 1. Synd at det regnet sånn i går, ellers hadde nok terrenget vært mye tørrere. Været kan vi ikke klage på denne dagen – vi hadde rundt 20 grader med innslag av sol, og kunne stort sett gå i kortermet. 

Løvstakken er litt høyere enn de to første med sine 477 meter. Her finnes også et løp som kalles Løvstakken opp. Slakere stigning opp til fjellet, og mye enklere å gå ned. På slutten kommer en kjempebratt nedoverbakke i grus – drepen for knærne. Etter denne turen kom vi ned til Årstad der vi kunne gå på do, fylle på drikke og få litt påfyll av saft, sjokomelk etc. Lunsjen spiste vi på toppen av Løvstakken, og den smakte veldig godt! 

Ulriken (643 m.o.h) var det mest krevende fjellet, spesielt veien ned igjen. Det var godt å komme inn til stempling på Ulriken, men det hadde vært herlig om man kunne tatt banen ned igjen 🙂 Den veien ned fra Ulriken unner jeg ingen! Jeg var sikker på at jeg skulle tryne ti ganger. At det gikk bra er et under. Etter den nedoverbakken mistet vi litt piffen og motivasjonen og så litt svart på å fortsette. Alle begynte stort sett å få vondt et sted, så det gjaldt å ikke ta for lang pause. 

Heldigvis gikk turen opp til Fløien veldig lett! Xuan og jeg maste hele veien og plutselig hadde vi knekt 400 høydemeter. Her ble det bare en liten pitstop før vi gikk videre. 

Rundemannen på 560 m.o.h var det nest siste fjellet på ruten. Nå gruet vi oss bare til veien ned 🙂 

Siste stopp – Sandviksfjellet 417 meter høyt. Siste klipp kjennes bra, og jeg øynet håp om å rekke båten tilbake til Stord, så ned herfra var det bare å gunne på inn til byn – og diplomutdeling i Marken. 

Espen og jeg kom ned samtidig og gikk t-skjorte og diplom! Jeg måtte bare løpe til båten så jeg gikk ikke sagt ha det til de andre. Klarte å hive meg inn på båten med 30 sekunders margin. Fikk dessverre ikke sagt ha det til de tre andre, så jeg takker herved for en kjempefin tur i godt selskap! 🙂 

Knærne var ikke det verste denne dagen, men noe jeg har fått under hælen som gjør forferdelig vondt. Det er et punkt under der (på oppsiden av hælen mot innsiden av foten) som verker skikkelig når jeg belaster det. Det stråler liksom opp. Kjenner det også hver gang jeg bøyer ankelleddet. Jeg krysser fingre og tær for at det ikke er plantarfascitt – for jeg er ikke klar til å legge fjellkarrieren på hylla enda! 

Kjekt å ha mottatt diplom på fullført 7-fjellstur. Det blir mye folk og litt køer på en slik dag, så jeg er usikker på om jeg kommer til å gjøre det igjen. Men veldig kjekt å ha denne turen krysset av på “to do-listen” 🙂 Og herlig å gå på fjellet i solskinnsvær! 🙂