I dag har jeg vært på tur på Bømlo. Endelig en dag uten regn, og den måtte utnyttes! Jeg startet med Midtfjellet – noe som endte opp med å bli en mye lengre og er strabasiøs tur enn jeg hadde forventet. Fra parkeringsstedet så måtte man gå 1.5 km på asfalt før man kom til selve stien. Jeg traff på en hyggelig familie med barn og barnebarn som pekte meg i riktig retning. Føles litt merkelig å gå midt i hovedveien for å komme til stien. På beskrivelsen stod det at jeg skulle ta til høyre 300 meter før jeg kom til Selsvatnet. Plutselig var jeg nede ved vannet, og hadde ikke lagt merke til noe vei til høyre. Jeg spurte to damer der som sendte meg videre oppover (i stedet for tilbake der jeg kom fra). Der traff jeg to damer til som sa at jeg måtte ta stien til Innvær. Jeg fikk det ikke helt til å stemme med beskrivelsen, men tenkte at de lokale vet jo best. Den feilen gjør jeg ikke igjen.

Annonsørinnhold

Gir glød og motvirker aldringstegn: Få unik rabattkode på innovativ LED-lysmaske

Jeg gikk og gikk og gikk på en helt grusom sti der gresset var så tett at det hele tiden slynget seg rundt leggene på meg, jeg snublet i røtter jeg ikke kunne se, og det var like mye insekter rundt meg som det var møll på EM-finalen. Hadde rett og slett litt angst der i en periode til tross for at det ikke var noen sauer i nærheten. Etter 1.5 km kom jeg ned til hovedveien til det som heter Innvær. En grusvei, en stor bro, og ingen kode i sikte. Gjett hvem som måtte snu og komme seg tilbake samme vei?! Det ble en 45 minutters omvei 🙁

Når jeg endelig kom ut igjen på Stangarvågen-løypa (som forøvrig var veldig fin) så telte jeg nøyaktig til 300 meter på klokken etter at jeg kom ned til vannet igjen. Etter 200 meter var det en rød stokk ute på en myr. Kunne dette være stien?! Jeg gikk 100 meter til for å være sikker, men der var det ingen alternativ. Tilbake igjen for å følge de røde pinnene. Her kunne de virkelig hatt et skilt! De lokale har jo ikke hørt om det en gang! Til tross for at dette ble dagens våteste opplevelse (kun myr og dritt – skoene veide 3 kg når jeg kom ned igjen) så fant jeg til slutt den hersens koden! På et tre!!! Snakk om detektivarbeid! 🙂 

Denne turen skulle være ca. 8 km, men for meg ble den 11! 🙁 Fin tur som passer for alle hvis du velger grusveiløypen, men den siste biten inn til koden var ikke noe særlig. Der bør man ha høye støvler og tøy som gjør det greit å skli litt rundt. 

Jeg tok samme vei tilbake, for nå orket jeg ikke å gå meg vill 🙂 Fant markjordbær på veien…et lite stykke sommer 🙂 

Etter god påfyll med cottage cheese og granateple var jeg klar for en tur til. Det er så kjipt med disse bompengene til Bømlo – blir dyrt å reise att og fram så må prøve å få litt ut av dagen der. Goddestakken var neste destinasjon. Jeg var forberedt på at dette var en lang tur, men visste ikke hvordan stier og terreng kom til å bli. 

Siden jeg ikke bør bære så mye for øyeblikket så droppet jeg sekk. Det betyr at jeg heller ikke hadde drikke med meg. Idiotisk. For etter bare 20 minutter på tur kom solen frem, og da blir jo væskebehovet mye større. Gjett om jeg fikk kjenne det på returen. Stien var tørr, om enn noe ulendt (men godt merket) de første 1.6 km. Så ble det litt bløtere og litt mer myrete, men ikke i nærheten av Midtfjellet. Jeg klarte å holde meg tørr på beina – helt til jeg falt oppi et skjult vannhull med foten over kneet og ble slengt fremover i myren. Det var så bløtt at ingen skade skjedde, men jeg var helt svart av gjørne på tightsen og på armene og hendene. Sikkert litt av et syn! Haha 🙂 Fant et vann som jeg fikk vasket av meg litt i 🙂 

Stien var merket godt hele veien, til tross for at man går litt på normal sti, litt på berg, litt i lyng og litt i gress. Så det blir ikke noe jevn sti. Men i forhold til turen til Boknahåve så var dette ingenting. 4.4 km hver vei – jeg brukte 1 time og 4 minutter ut, og 1 time og 25 minutter tilbake! Hvorfor skal jeg fortelle nå!

Væsketap gir utrolig stort utslag på prestasjon! Samme med ubalanse i elektrolyttene (salt, kalium, kalsium etc.) Det fikk jeg merke i dag. På et punkt så begynte jeg å lure på om jeg hadde blitt bitt av en orm eller noe for jeg følte meg helt ødelagt i oppoverbakkene på vei tilbake: svimmel, så andpusten at jeg følte hjertet skulle hoppe utav kroppen, og en syk følelse jeg aldri har opplevd på tur. Det kom nok av at jeg ikke hadde med meg drikke på første turen, deretter drakk jeg et par slurker fær jeg satte i gang uten drikke på tur nummer to. I tillegg guffet jeg litt på farten på vei ut, og anstrengte meg mer enn jeg har gjort på flere måneder. Og jeg skal liksom være PT. Jeg vet jo hvor viktig væske er for prestasjon! 🙂 Skjer ikke igjen! Drikkebelte for the win 🙂 

Når jeg kom frem så ventet denne utsikten! Da drømte jeg bare om en stor flaske iskald farris som stod der og ventet på meg. Men neida 🙂 Tok meg 5 minutter for å nyte solen og utsikten, før jeg begynte på den lange tilbaketuren. Ble så desperat at jeg faktisk tok en slurk fra et lite vann med vannliljer! Det var litt sildring i vannet, men allikevel. Håper ikke jeg blir dårlig av det!

På turen tilbake fant jeg også masse blåbær som jeg hadde oversett på turen ut. Nam, det smakte godt! Vel tilbake i bilen spiste jeg et eple og hev i meg 1 liter vann. Det hjalp både på svimmelhet og hodepine, og etter å ha drukket en ekstra liter farris hjemme føles alt heldigvis normalt igjen 🙂 

Til slutt så må jeg hive med dette bildet! Det er fra Lammanuten i Tysvær – et av fjellene som er med på Telltur. På mandag kjørte jeg ned for å prøve meg på den 5 timer lange turen, men når jeg kom frem så plasket det ned, og var tåke 3 meter foran beina mine. Så den som måtte snu med halen mellom beina det var meg. Skikkelig kjipt å kjøre så langt uten å få valuta for det! Men aldri så galt at det ikke er godt for noe – da ble det bursdagspresangshopping til Fredrik i stedet! 🙂