“Split er dritt” var egentlig overskriften jeg hadde skrevet først. Det klinget bra, men det var kanskje ikke så ille. Alle steder har jo noe bra ved seg. Det finnes ruiner og historiske byggverk som betegnes som underverk, og absolutte must å få med seg hvis man er ekte globetrotter. Men ikke alle står til forventningene. Som dere sikkert skjønner så var dette byen jeg likte minst av de jeg besøkte i Kroatia. Det er et fint utgangspunkt for å komme seg ut til øyene Brac, Hvar og Korcula, men utenom det så ville jeg ikke planlagt å bruke mye tid her. “Cash is king”, køer og kaos over alt, dårlig service og irritable mennesker, stinken av urin og søppel flere steder – ikke akkurat betegnelsen på paradis.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Det var veldig vanskelig å finne en okei overnattingsmulighet i Split til en overkommelig pris. I likhet med Hvar så var hotellene få og dyre, så det beste for meg var å velge et privat overnattingssted, noe som alltid er litt utfordrende siden man aldri helt vet hva man får. Valget mitt falt på PLR Rooms midt på Peristil Square, et lite høyt bygg på fire etasjer med en leilighet i hver etasje.

Jeg bodde i andre, og betalte 1200 kroner per natt. Det var omtrent samme pris som på luksushotellet i Rethymno på Kreta. Egentlig så var beliggenheten midt i gamlebyen helt perfekt, og jeg hadde superfin utsikt rett på Saint Domnius-katedralen. Det som var litt stress at jeg hadde 46 smale trappetrinn opp til rommet – ikke noe problem utenom når kofferten skulle opp og ned første og siste dag. Heldigvis fikk jeg hjelp opp med kofferten av han som viste meg rommet. Han måtte sitte i fem minutter før han klarte å snakke etter bæringen.

Det var også noen uforutsette ting som skjedde. På Diocletian’s Palace hadde de to av tre dager operaforestilling som varte fra åtte til midnatt. I denne perioden stengte de inne hele leiligheten min så jeg kom meg verken inn eller ut uten å få tak i vakter som kunne følge meg lydløst over plassen. Litt slitsomt, og litt pinlig å få tigge om å komme inn på rommet sitt. Kirkeklokkene ringte hver morgen klokken seks, syv og kvart over syv så her var det bare til å komme seg tidlig opp.

Beliggenheten gjorde at man ikke kunne bli hentet med taxi, så det var et stykke å gå på ruglete steiner i gamlebyen før man kom seg til bilen. Og sist, men ikke minst, så forventet de at man skulle betale rommet cash. Typ – ta ut flere tusen og gi de i hånden til en fyr uten noe form for “proof of pay”. Uaktuelt for min del, spesielt siden minibankene tok skyhøye gebyrer (hold deg unna Euronet og styr langt unna konvertering til norske kroner – det burde faktisk betegnes som svindel), og jeg er født skeptisk i forhold til å bli lurt. Da ble det mye styr med å avtale et klokkeslett som passet for både meg og verten, og når vi endelig fikk det til så hadde han ikke noe kortterminal. Det endte med at vi måtte gå sammen til en butikk fem minutter unna og jeg måtte betale på terminalen der. Merkelig opplegg!

Ellers var det et fint rom som hadde alt jeg trengte, foruten en TV med åtti tyske kanaler. Heldigvis er ikke TV viktig for meg, men det sier litt om hvor mange tyske turister som er i Kroatia. Det var en gjenganger over alt. Jeg hørte også mange flere snakke norsk og svensk her og på Hvar enn jeg gjorde i Dubrovnik og på Kreta. Kanskje fordi Kreta var rødt og Kroatia grønt?

På Google Maps er det merket av strender med parasoll flere steder, men akkurat som på Hvar så må du ikke la deg lure. De fleste er en steinkai eller et annet sted som burde kalles badeplass, og ikke strand. Lurer på om jeg må kontakte Google Maps og foreslå et skille mellom badeplass og strand. Hovedstranden i Split heter Bacvice, og den imponerte meg ikke. Når jeg kom ned til stranden fra parkeringsplassen så stinket det urin og føles skittent og ufresht. Det var også det stedet med det minst klare badevannet av alle steder jeg besøkte. Jeg fikk senere forklart av en taxisjåfør at det hadde vært samlet flere tusen ungdommer der på kveldstid, men at det nå var blitt forbudt med sånne samlinger, så kanskje det er bedre der til vanlig.

På Bacvice kostet det hundre kuna (en kuna var 1,43 kroner når jeg var der) for en solseng. På kaien der jeg lå var det også en beach bar som het Beach & Booze som hadde kald drikke, og jeg kjøpte en god salat med feta, avokado, tomater, fiken, salat, mandler og balsamico som take-away på solsengen. Det var en stige ned i vannet så man kunne bade. Det du tråkket på var sand, men rett under var det steiner, og første dagen klarte jeg å rive meg skikkelig opp på den ene, så her kan det kanskje være lurt å ha med seg badesko. Litt lenger bortenfor kaien lå en beach bar som het Kavala som muligens var hakket bedre, men den testet jeg ikke så det kan jeg ikke si så mye om.

Den ene ettermiddagen bestemte jeg meg for å gå tur fra hotellet til den ytterste stranden Znjan. På veien dit passerte jeg først hovedstranden, deretter en båthavn, før jeg kom til den første “stranden” Firule – steinkai med klart vann. Videre kom jeg til Trstenik Beach som var fint laget til med hvite rullesteiner, og oppleves som en ren og pen strand. Men også her måtte du ha med deg håndkle og ligge på steinene.

Deretter kom jeg til Mistral og Znjan City Beach, som uten tvil var de beste strendene i Split, med klarest vann og renest strandområde. Mistral var den roligste av de to, og her lå også Mistral Beach Club som hører til Radisson-hotellet, men er åpen for alle.

Znjan er litt større, og mer livlig, og her finnes det flere spisemuligheter og beach clubs. De mest livlige var Taboo Beach Club og Rosa Negra. En solseng her kostet 150 kuna.

Motsatt vei fra sentrum passerte jeg Riva – den berømte strandpromenaden, og kom til båthavnen med de store yatchene etter å ha gått forbi alle de små fiskebåtene.

Etter å ha passert havnen og fulgt hovedveien et stykke så fant jeg noen trapper som ledet meg til første badested; Jezinac. Her var det ikke solsenger eller strand, men en slags badeplass bygget på ruiner med veldig rent og klart vann.

Videre kom jeg til Kastelet eller Obojena Beach som var en relativt fin rullesteinstrand med rent og klart vann. Her kunne du kjøre til, men det var ikke noe solsengutleie eller beach bar. Den siste stranden jeg kom frem til var også den fineste på denne siden – Kasjuni Beach. Når det er sagt så har jeg skikkelig dårlig inntrykk av dette stedet. Hele stranden ble styrt av Joe’s Beach bar som leide ut enkle solsenger til 170 kuna og cabanas til 750 kuna per dag. Alle lå oppå hverandre, det var ikke mulig å få en solseng i solen, og det hele oppleves bare som fullstendig kaos med altfor mange mennesker.

Det tok meg en time å gå dit fra byen, men jeg endte opp med å ta taxi og dra tilbake til Mistral, som i mine øyne var det beste stedet i byen.

Her fikk jeg også supergod burrata og focaccia på Mistral Beach Club 🙂

Utenom den så MÅ dere prøve Zinfandel, en bitteliten restaurant som ligger inneklemt i en smal gate i gamlebyen. Kjempegod mat og live musikk! Anbefaler også pizzaen på Bokamorra ved Marjan steps og pastaen på Basta i havnen.

Det var også veldig koselig på Republic Square der det lå flere restauranter side om side. I tillegg var det en restaurant på toppen av Marjan Hill som fikk veldig mye skryt – men der måtte man forhåndsbooke for å få plass – Vidilica het den. Det var generelt fullt mange steder, og vanskelig å få plass, så booking var en greie i Split.

Det beste med Split var Fitness Centar Joker, som er det sykeste gymmet jeg noen gang har sett. Det lå på toppen av kjøpesenteret Joker Mall som er det mest sentrumsnære av kjøpesentrene i Split, cirka 2.5 kilometer unna. Her var det flere butikker, food court og kino. Gymmet var et paradis: meter etter meter med den største utstyrspakken jeg har sett i mitt liv.

Det var en fornøyd jente som fikk trene her flere dager på rad. Jeg betalte 75 kuna per dag, noe jeg ikke syns var så ille. Gåturen på tjufem minutter til og fra var også en herlig start på dagen, og jeg fikk samtidig utforske litt mer av Split.

I forhold til shopping så syns jeg ikke det var så mye å skryte av i gamlebyen. Det første som møtte meg var markedet i havnen, der var det stort sett bare “drit”, og siden det var gjennomgangen til hotellet mitt så ble det litt slitsomt. Markedet var åpent fra åtte om morgenen til elleve om kvelden, så det var ikke mye fred å få. De solgte også blomster og frukt/grønnsaker, så det var fint å kunne kjøpe med seg jordbær og rips på stranden – Kroatia var faktisk ganske gode på bær.

Ellers var det noen småbutikker innimellom de trange gatene, i tillegg til en stor Zara ved slutten av Riva og opp. Mall of Split lå en liten mil utenfor sentrum (100 kuna med taxi). Det var et stort senter med veldig mange kjedebutikker som Zara, Bershka, Stradivarius etc, samt kino og matområde. Jeg ble ikke veldig imponert, spesielt food courten var liten med dårlig utvalg. Jeg skulle kjøpe et par sko til mamma og kan ikke huske å ha fått dårligere service noe sted. Til tross for at de hadde tre kortterminaler foran seg så ville de ikke bruke dem, og hvis jeg ikke betalte cash så kunne jeg like gjerne bare gå. De spør deg heller aldri om pose så om du skal ha det må du huske å si fra på forhånd ellers må du betale på nytt når du får posen.

Språket i Kroatia er helt krise for meg – jeg skjønner absolutt ingenting. Det ligner ikke på engelsk, ikke på fransk, ikke på gresk, ikke på spansk – helt uforståelig. Alle forstår engelsk så det er sjelden et problem utenom når du skal lese på hyllene på matbutikken, eller om du bare har lyst å forstå litt mer og være en del av samfunnet.

Om det er noe man skal prioritere å gjøre i Split så må det være å gå opp i St. Domnius-katedralen for å se utsikten over byen. De stengte klokken ni om kvelden, dette fikk jeg dobbeltsjekket første dagen, så jeg sparte det til siste kvelden. Jeg var ved inngangen klokken syv og fikk beskjed at hvis jeg ikke hadde billett så kom jeg ikke inn. Til tross for at tårnet stengte ni så stengte billettkontoret klokken syv. Dette sa de ingenting om den dagen jeg spurte. Så det var en skuffet jente som måtte innse at dette tårnet kom jeg faktisk ikke opp i. Det åpnet neste morgen klokken åtte, men da var jeg allerede på vei til flyplassen. Kan tenke meg at utsikten derfra er fantastisk, og er veldig lei meg for at jeg ikke fikk det med meg.

Nest best var trappene opp til Marjan Hill – en enkel tur på 250 meter fra bunn til topp, der du får ganske bra utsikt over Split, men dessverre så ødelegges den litt av tretopper.

Jeg gikk veldig mye på ferien min. I løpet av tre uker så gikk jeg nesten førti mil – det er litt rart å tenke på. Tiden bare flyr og stegene bare øker når man er på oppdagelsesferd på nye steder.

Fra utkikkspunktet kan du fortsette oppover og inn i et kjempestort skogområde. Jeg hadde bare sandaler på, så jeg gikk opp til den lille Nikola-kirken, men syns ikke det var verdt det. Et lite murbygg, og ingen utsikt. Valgte derfor å snu å gå ned igjen derfra, men mulig jeg gikk glipp av noe siden det kom mange folk opp i joggesko og shorts. Jeg tror man kan komme til Bene Beach hvis man går gjennom skogen, den eneste stranden i Split jeg ikke fikk sett.

Riva er havnepromenaden, og selve hjertet av Split. Ved første øyekast ser det veldig fint ut med palmealleen og restaurantene på rekke og rad. Ved nærmere ettersyn så føles det veldig turistifisert, og menyene på restaurantene fristet ikke noe særlig. Jeg tror man finner bedre mat andre steder. Det var også veldig fullt over alt, så jeg tipper det er vanskelig å få bord uten å forhåndsbooke.

I forhold til søtsaker, så finner man gelatobarer over alt, og de må gjøre det veldig bra, for lengre køer har jeg nesten aldri sett på noe, spesielt på kveldstid. Utenom is så er det crepe eller donuts som er mulighetene, ingen vafler. Jeg fant en bra crepebod i starten av Riva, og en dårlig i slutten. De som har dårligst utstillingsdisk er ofte de som har de beste crepene – og vice versa 🙂

Været i Split var veldig bra, jeg var faktisk så heldig at jeg fikk med meg en liten hetebølge de dagene jeg var der. Det var opp mot førti grader på dagen, og 37 på kvelden. Jeg har aldri sett så mange mennesker på stranden klokken halv ni om kvelden.

Til tross for at det finnes koselige steder i Split, så føler jeg meg ganske ferdig med den byen. Jeg har lyst å besøke Brac og Korcula, og gjerne tatt en tur tilbake til Hvar. Ellers frister det å kombinere med Bosnia, Montenegro, Albania og Korfu, kanskje det blir en sommerferie et annet år.

Jeg håper virkelig ikke vi får noen corona-setback igjen nå. Det var helt fantastisk å være på tur igjen, og jeg sitter allerede og tenker på nye destinasjoner som jeg har lyst å besøke 🙂

Les om Dubrovnik her: https://lisaskramh.blogg.no/dubrovnik-adriaterhavets-perle.html

Les om Hvar her: https://lisaskramh.blogg.no/sjarmerende-lille-hvar-island.html

Hvar er en av de mest populære øyene i Kroatia, og kalles ofte the “Queen of the Croatian Dalmatian islands”. Det skjønner jeg, for av de stedene jeg besøkte i landet så var dette min absolutte favoritt. Krystallklart vann, sjarmerende gater, kystlinje hele veien, og en koselig avslappende atmosfære.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Det gikk kun en båt til dagen fra Dubrovnik til Hvar (ruten var Dubrovnik – Korcula – Hvar – Brac – Split), og den forlot havnen klokken syv om morgenen. Billetten kjøpte jeg på nett via båtselskapet Jadrolinija, som har veldig mange båtruter i Kroatia. Jeg betalte 210 kuna (kursen var 1,43 kroner per kuna når jeg var der), noe jeg ikke syns var så ille for en tur som tok tre timer og førti minutter.

Her anbefaler jeg å være tidlig ute og stille seg først i køen for å få et bra sete. Det ble for tidlig på morgenen for meg så jeg kom tjue minutter før, og endte opp med det kjipe midtsetet uten utsikt. Båten var en katamaran som lignet veldig på vestamaranen som går mellom Stord og Bergen. På samme måte som der så var det ikke muligheter for å sitte ute. Minuset her var at det var helt ekstremt kaldt inne i båten. Jeg kan ikke være sikker, men ut fra mengden klær jeg måtte kle på meg så føles det ikke ut som mer enn tolv grader. Jeg hadde pakket med jeans og jakke i vesken, men det var langt fra nok. Jeg måtte pakke opp kofferten og hente to ekstra jakker, flere par sokker, hansker og to badehåndklær som jeg pakket rundt meg.

På grunn av at jeg fikk problemer med mobilabonnementet på turen så var jeg også uten 4G denne dagen. Båten hadde heller ikke wifi, så det ble en lang, kald og kjedelig tur. Det var derfor helt fantastisk å ankomme den nydelige lille havnen i Hvar. Her fikk jeg tint opp, og kledd av meg lagene litt etter litt. Jeg ankom Hvar Town, men med båt fra Split kan du også reise direkte til Stari Grad på andre siden av øyen.

Ekstra spennende ble det når jeg fant ut hvor jeg skulle bo. 800 meter rett opp i høyden på smale og ujevne veier med masse trapper, der man ikke kunne kjøre bil. Jeg hadde heldigvis bare en koffert, men til gjengjeld veide den 28 kilo så det ble en god treningsøkt. På Hvar er det veldig mange lokale som leier ut en del av huset sitt, og egentlig veldig få hoteller. De hotellene som er der har enten fire eller fem stjerner og koster ganske mye. Det var generelt en dyr øy, med mye høyere priser enn jeg hadde sett for meg.

Jakic Apartment som jeg bodde på var et vanlig bolighus med en utleiedel på tre rom. Jeg betalte 850 kroner per natt for ett av de. Foruten beliggenheten i høyden så var rommet egentlig helt supert. God seng, stort kjøleskap, alle artikler man trengte på badet, og en balkong med utsikt på det spanske fortet. Jeg savnet et lite supermarked til å kjøpe vann fra. Nærmeste var helt nede i gamlebyen, så det ble et stykke å bære. I Hvar town fantes det heller ikke et eneste gym – skikkelig skuffende. Eneste muligheten til å få trene andre ting enn løping er å bo på et av hotellene med fem stjerner.

Ved første øyekast synes jeg Hvar virket så lite at jeg ble litt bekymret over at jeg skulle få for mye tid der. Etter hvert så oppdaget jeg flere og flere koselige steder, og endte opp med å ha for lite tid. En annen gang kunne jeg tenkt meg å ha en uke på Hvar, og fordele den mellom Hvar Town og den andre siden av øyen: Stari Grad og Vrboska, som jeg dessverre ikke fikk tid til nå.

St. Stephens katedral og square er sentrum i Hvar Town, og det naturlige midtpunktet i byen. Her finner du havnen til høyre, strendene til venstre, og fortet i høyden. På St. Stephens square ligger det flere restauranter og supermarked, samt byens eneste apotek, og et lite grønnsaksmarked som hadde litt for mange fluer til at det fristet å kjøpe noe der.

De tre supermarkedene som var gjengangere i hele Kroatia var Studenac, Konzum og Tommys. Disse fantes også i sentrum av Hvar, og spesielt på Studenac så var de gode på brød. Der fikk du like gode rundstykker som i Norge.

Det aller fineste stedet var promenaden fra havnen forbi de ulike strendene, hotellene og badeplassene. Den startet her 🙂

I en drømmeverden så hadde jeg bodd på Amfora Hvar Grand Beach Resort, som i mine øyne hadde den beste beliggenheten på øyen. Det billigste jeg fant der var 4000 kroner per natt – litt drøyt for mitt budsjett 🙂

Rett ved hotellet fant jeg også Bonj Beach, som var den eneste stranden som var tilgjengelig for alle, og der man samtidig kunne leie solsenger. Prisen var 50 kuna, noe som faktisk var det billigste jeg betalte sammenlignet med Dubrovnik, Split og andre steder på Hvar. De andre badestedene var enten for hotellgjester, beach club-kunder eller tilgjengelig for alle, men uten solsenger. Minuset ved Bonj Beach var selvfølgelig at det ikke var noe sted å få tak i mat eller drikke, så det måtte man ha med seg, eller ta en pause underveis. Jeg spiste pizza på Splash som lå rett i nærheten, og der fikk man også kjøpt ulike typer drinker og annen alkoholfri kald drikke som man kunne ta med seg på stranden.

Rett ovenfor Bonj Beach lå Beach Club Hvar – et superfint sted som jeg hadde tenkt å teste ut, men som jeg droppet siden store deler av oppholdet mitt på Hvar var preget av mye skyer og lite sol. Menyen så superfin ut, og solsengene så behagelige ut.

Går du litt videre forbi Bonj Beach og Splash så kommer du til neste bademulighet, og byens nest mest populære utested på kveldstid: Hula Hula Beach Club. Der heter stranden rett og slett Hula Hula Beach. Et sted man også kunne være hele dagen om man ønsket.

Majerovica er neste bademulighet, før du ankommer Podstine som er den siste stranden før veien stopper av sperringer. Denne betegnes som en av øyens beste av lokalbefolkningen. Jeg skal være enig i at vannet var ekstremt klart og fint her, men veien førte deg kun til en steinkai så du måtte svømme for å komme deg over til selve stranden. Kanskje litt upraktisk om du skal ha strandvesken med.

Det var cirka to kilometer fra Hvar Port til Podstine Beach – en perfekt strekning å jogge tur-retur. Koblet du på havnen så fikk du noen kilometer ekstra i beina. Når det er sagt så syns jeg det var veldig varmt å løpe der, så anbefaler å ha med litt vann på turen.

Motsatt vei fra havnen kan du også følge kysten forbi Beach Lucica ved Fransiscan-klosteret, Krizna Luka-stranden, og hele veien rundt til Pokonji dol Beach som hadde det grønneste og klareste vannet jeg noen gang har sett. Der var det ikke mulig å leie solseng, men de hadde en beach bar så om du tar med deg håndkle så har du det meste her.

Det var også mulig å komme seg fra høyden til Pokonji dol Beach via en liten fjelltur som startet ved Meme Rent. Jeg var veldig skeptisk når jeg startet, og glad for at jeg hadde joggesko, men det gikk fort, og når jeg kom ned til verdens mest azurblå hav så var det virkelig verdt turen. Denne stranden må du besøke når du er på Hvar. Om det så er bare for å sjekke ut fargen på vannet 🙂 Når jeg kom ned fra den lille fjellturen så fikk jeg litt samme følelsen av å komme til “The Beach” som Leonardo DiCaprio gjorde i 2000.

Dette er det nærmeste jeg kom en solnedgang på Hvar – solen var alltid bak skyer når den skulle gå ned. Ellers var det fin temperatur på cirka 33 grader både på dagtid og kveldstid. Det var mye grått og disig, men heldigvis like varmt som på Kreta. Vanntemperaturen var derimot noen grader kaldere enn i Hellas. Mer oppfriskende vil kanskje mange si.

Når det kom til mat så fikk jeg ikke testet så mange restauranter da det ble litt take-away og mat fra supermarked. Bistro Pizzeria Mizarols fikk mye skryt. Ellers ligger restaurantene på rekke og rad fra Fransiscan-klosteret til havnen, langs hele havnen, på St. Stephens square, og fra havnen mot Ponj Beach.

I tillegg så ligger det mange koselige steder i de smale gatene og trappene opp fra St. Stephens square til inngangen til det spanske fortet. Der finner du også små butikker med veldig dyre klær (det minnet litt om St. Tropez), både ting som er verdt det, og ting som absolutt ikke er verdt det. Her også gjaldt prinisppet cash is king, og uansett beløp så var det vanskelig å finne stedet som gladelig tok imot kort. Det måtte ofteste en diskusjon til.

Jeg fant også en bra vegetarkafe med smoothiebowls i den smale trappegangen som førte opp til fortet. For en søtmoms så leverte ikke Kroatia særlig bra på desserter. Vaffel med is var ikke å oppdrive noe sted, og jeg fikk en tørr crepe med bittesmå iskuler på et sted som het Forr i havnen – anbefales ikke. Kreta, og Hellas generelt, knuser Kroatia på is og søtsaker 🙂

En ting du absolutt må gjøre på Hvar er å gå opp alle trappene fra Porta di Datallo, og komme deg til inngangen til Spanjola Fortress. Derfra går det slake oppoverbakker og trappetrinn til toppen og inngangen til selve fortet. Her kan man også kjøre til. Jeg betalte femti kuna for å komme inn, og det var virkelig verdt pengene. Den utsikten man får fra toppen er helt fantastisk!

Her får du panorama-utsikt over Hvar, samt at du får full oversikt over de populære Pakleni-øyene som ligger rett utenfor Hvar, og som mange turister reiser ut til med båt på dagtid. Det ligger også en kafe på toppen der du kan kjøpe en enkel lunsj, og kald drikke.

På Hvar sier alle at man også bør besøke Stari Grad-sletten, som er et kulturlandskap etablert av greske innvandrere 300 år før Kristus, og oppført på UNESCOs verdensarvliste. Min bror har tidligere besøkt Vrboska som ligger i nærheten av Stari Grad, og skrøt også veldig over det stedet. Jeg sjekket busstasjonen i Hvar, men det gikk bare en buss dit daglig, og den gikk litt for tidlig for meg som ville nyte dagene på stranden. Jeg sjekket muligheten for å ta en taxi, men de skulle ha 400 kuna (!) hver vei så det var uaktuelt.

Kroatia var faktisk mye dyrere enn jeg hadde trodd. Både hoteller, transport, mat og drikke kostet en god del mer enn på Kreta. Det viste seg kanskje igjen i de enorme yatchene som lå langs havnen både på Hvar og i Split. På en måte så minnet Hvar litt om St. Tropez akkurat nede i havnen. Det rare er at jeg hadde samme is-opplevelse her som jeg hadde i St. Tropez. Det har aldri skjedd noen andre steder enn disse to.

Jeg vet ikke om det er kombinasjon av varme og vind, men i alle fall så kjøpte jeg meg en kuleis – og isen begynte å renne før jeg fikk betalt. Den rant nedover armer, bein og ødela til og med sandalene mine. Jeg så meg desperat rundt etter en søppelkorg, men det var ikke å oppdrive noe sted i nærheten, så jeg endte med å måtte kaste hele isen rett i sjøen. Jeg var helt tilgriset og måtte gå til nærmeste strand og vaske av meg der. Se for dere det scenariet – helt krise!

Generelt så syns jeg det var vanskelig å bli kjent med folk i Kroatia. Jeg bodde ikke steder der det var naturlig å komme i snakk med noen, og kroatene virket litt som nordmenn, reserverte. Siste kvelden min ble jeg stoppet på gaten av et tysk tennisteam som spurte om jeg kunne ta bilde av de. De endte opp med å inviterte meg med på Carpe Diem, som skulle være byens kuleste utested, senere på kvelden. De virket hyggelige, så jeg takket ja til det, og gledet meg til en kveld på byen.

Etter dusjing og stelling så møtte jeg gjengen utenfor Carpe Diem, som ligger midt i havnen. Skuffelsen ble derfor stor når jeg ble avvist i døren fordi jeg manglet en vaksine. De eneste som slapp inn var de som var fullvaksinerte, og det hadde gått tre uker etter siste stikk. De aller fleste tyskere, franskmenn og engelskmann var vaksinerte og scannet vaksinepasset sitt. Det var kun to andre jenter jeg så som ble avvist.

Coronareglene oppleves som veldig dobbeltmoralske i Kroatia. Jeg fikk beskjed at hvis det var vegger (trengte ikke være tak) så fikk man ikke lov til å sitte uten å være fullvaksinert. Den regelen fulgte de på uteplassene. Men i Dubrovnik var jeg jo innestengt i en cable car, og i Split trente jeg på et treningssenter, så man kan jo stille spørsmål til reglene.

Når man er alene på tur så er det digg å flytte seg litt rundt, det blir ofte kjedelig å være lenge på samme sted. Minuset med det er selvfølgelig all pakkingen man hele tiden må repetere, og jeg fant ut at tre netter nesten er minimum for at det ikke skulle oppleves som stress. Litt urutinert på tur etter to år uten reising rett og slett.

Ellers må jeg si at jeg trives veldig godt på Hvar – et sted jeg gjerne kunne besøkt igjen, men da helst med reisefølge, og to koronavaksiner 🙂

Les mer om Dubrovnik her: https://lisaskramh.blogg.no/dubrovnik-adriaterhavets-perle.html

På grunn av at Kreta ble rødt når jeg var der så fikk jeg et nytt land på listen – nemlig Kroatia. Hadde jeg dratt rett hjem fra Kreta så hadde det blitt karantene i Norge. Nå tok jeg “karantenen” i Kroatia og var fri når jeg kom hjem – genialt. Turen ble jo derfor ti dager lenger enn planlagt, men det var egentlig bare veldig deilig siden jeg allikevel hadde tre uker ferie.

Innreisekravet fra Hellas til Kroatia var bevis på fullvaksinering eller negativ test, i tillegg til at man måtte ha forhåndsutfylt et innreiseskjema. På flyplassen i Chania så sjekket de faktisk at jeg hadde med meg negativ test, det gjorde de ikke i Oslo ved utreise. Jeg dro midt på natten fra Kreta via Athen til Dubrovnik med Aegean Airlines som jeg har flydd med mange ganger tidligere, og er veldig fornøyd med. Billetten kostet vel i underkant av 2000 kroner og ble bestilt noen få dager før. Jeg var jo selvfølgelig også redd for at Kroatia skulle bli rød så jeg vente så lenge som mulig. Fant også en grei billett direkte fra Split til Oslo med Norwegian – to dager før jeg skulle begynne på jobb igjen.

Reisen ble litt slitsom siden den var midt på natten, og fordi Eleftherios Venizelos-flyplassen i Athen er en av de minst oversiktlige jeg vet om. De hadde gitt meg ekstremt dårlig tid under mellomlandingen der, så det endte med at jeg måtte løpe. Og det med ekstra mye håndbagasje som jeg hadde måttet ta ut av kofferten som var for tung. Jeg visste ikke at jeg måtte ut av flyplassen og inn gjennom ny sikkerhetskontroll, men det burde jeg jo tenkt meg til siden første flyet var innenlands. Urutinert etter to år uten reising – jeg hadde til og med glemt koffertvekten i Norge så jeg hadde jo null kontroll på bagasjen.

Så kom jeg til Dubrovnik, og der var det fullstendig KAOS. Jeg kan aldri noen gang huske at jeg har stått så lenge eller så tett i en passkontrollkø. Det må ha vært det minst koronavennlige jeg har vært med på siden pandemiens start, til tross for at vi stod med maske på hele veien. Halvparten bruker jo masken under nesen eller haken, haha. Køen startet i tredje etasje, gikk ned alle trappereolene, gjennom en gang, under trappen og rundt i tre slynger før vi kom frem til skranken. Da er det kjedelig når du er alene og må tisse, men ikke kan gå ut av køen.

Jeg stod i køen i over to timer, men det var ingen problem å komme gjennom når jeg først kom frem. Jeg viste negativ test, innreiseskjema og pass, og ble sendt kjapt videre til bagasjebåndet. Det var fem bånd og ingen informasjon om hvilket bånd hvilken bagasje kom til så det var veldig forvirrende å løpe att og frem å sjekke alle fem for til slutt å oppdage kofferten på det helt borterste. Jeg var veldig glad for at jeg ikke skulle fly hjem derfra.

Myntenheten i Kroatia heter kuna (HRK) og når jeg var der så var kursen på 1 kuna 1,43 norske kroner. Det kostet 300 kuna med taxi fra flyplassen til hotellet som lå 22 kilometer unna. Ganske dyrt med andre ord – jeg er overrasket over hvor dyrt Kroatia er. Jeg hadde bestilt hotell ved båthavnen Port Gruz på Hotel Petka. Jeg fikk lov å sjekke inn tidlig når jeg kom så det var deilig etter en natt uten søvn. Prisen der var ikke så altfor ille – jeg betalte 800 kroner per natt.

Hotellet var helt greit, det lignet på et standard Thon Hotellrom i Norge. Det eneste som skuffet meg var at det stod treningsfasiliteter på Booking, mens når jeg kom der så fikk jeg beskjed om at det hadde de fjernet for flere år siden. Beliggenheten var også litt kjedelig, så det er nok ikke der jeg hadde valgt å bo igjen. Med unntak av at det var veldig praktisk å være nær havnen i forhold til å ta båten videre selvfølgelig.

Jeg var skamtrøtt og følte meg nesten syk (det er utrolig hva en natt uten søvn kan gjøre med deg), men siden det ikke var basseng på hotellet og jeg heller ikke visste hvor det var noe strand, så bestemte jeg meg for å dra inn til gamlebyen. Det var tre kilometer å gå fra hotellet, men den veien anbefales ikke å gå; smal og svingete bilvei i høyden. Det var et busstopp rett ved havnen og derfra var det veldig enkelt å ta buss inn til gamlebyen. Både buss nummer 1A, 1B, 1C og 8 gikk dit, og kostet femten kuna. Bare vær obs på at når du skal ta bussen tilbake så står det ikke navn på noe stopp inne i bussen, og sjåførene er ikke særlig hjelpsomme. Så jeg fulgte med langs veien på google maps og plinget når jeg nærmet meg hotellet mitt.

Bussen stoppet alltid på samme sted i gamlebyen, på en square med en fontene, to restauranter, en isbar og en kiosk. Dette beregnes liksom som starten på gamlebyen og du treffer rett på Walls of Dubrovnik som er spesielt kjent fra Game of Thrones. Det ligger to koselige restauranter på squaren – Dubravka 1836 og Nautika – som begge hadde mye spennende på menyen.

Jeg var redd for at jeg skulle fryse når jeg kom fra Kreta til Kroatia, men det trengte jeg ikke bekymre meg for. Gamlebyen i Dubrovnik var ekstremt varm på dagtid, og temperaturen var omtrent lik som på Kreta. Dubrovnik er for meg en krysning mellom Santorini i Hellas og Capri i Italia; bratt, smale gater, mye trapper og mange gamle bygninger. Og ikke minst – strender som ikke er strender.

Jeg startet med å se etter strendene som var merket opp med parasoll på google maps. Absolutt ingenting av det var strender, bare masse rullesteiner, svaberg og steinkaier. Google maps burde lære seg å skille mellom badeplasser og strender. Det er tre ting som er viktig på en strand: det er sand, du kan leie en solseng (i solen!), og du kan snu den solsengen 360 grader etter solens retning. Hvis du ønsker det samme så kan du droppe strendene Sulic, Dance og Kolorina. Hvis du vil bade så funker alle disse fint, og vannet er utrolig klart og fint.

Det eneste stedet som kanskje får lov til å kalle seg en strand i gamlebyen er Banje. Der er det rullesteiner, men faktisk litt sand uti vannet, solsenger til leie og strandrestaurant til å kjøpe lunsj og drikke på. Jeg tror til og med det går an og snu solsengene, haha. Det er en grunn til at min irske venninne Charleen kaller meg for en professional sunbather.

Etter å ha blitt mer og mer skuffet for hver “strand” jeg kom til så valgte jeg snu å dra tilbake til gamlebyens kjerne. Rett nedenfor den squaren jeg tok bussen til så ligger festningen Lovrijenac 37 meter over havet og overskygger de to inngangene til byen, fra havet og til lands. Her kan du komme deg opp til fortet ved hjelp av mange trappetrinn, og få en fantastisk utsikt utover Dubrovnik. Jeg gadd ikke betale meg inn for mannen bak disken var en dårlig selger og sa at man kun betalte for enda mer utsikt, og at det ikke var vits. Glad jeg ikke har han som ansatt i bedriften min, men for så vidt fint for meg at han var ærlig på det så sparte jeg de pengene 🙂

Etter å ha vært oppe på fortet så gikk jeg ned “gjennom” veggen og inn i de smale gatene i gamlebyen. Jeg begynte å traske gater opp og ned, veldig bratt. De fleste gatene og trappegangene var veldig like. Mye mur og veldig lite innhold – noen single restauranter og spiseplasser her og der, men ellers ingenting. Faktisk litt kjedelig.

Det var ikke før jeg kom ned til hovedgaten Stradun at jeg faktisk så en butikk. Der, og i parallellgaten bak, så ligger alle butikkene ved siden av hverandre. Det er ingen “ordentlige” butikker, men mye souvenirer, turistbutikker og game of thrones-kostymer. Skal du på ordentlig shopping så må du nok dra til et kjøpesenter utenfor byen. Jeg fant ingenting som fristet utenom mat og drikke 🙂

Kafeene og restaurantene lå på rekke og rad i smågatene på tvers mellom Stradun og parallellgaten bak. Mange koselige steder, men jeg savnet litt flere kafeer og uteplasser langs sjøen. I havnen var det kun to steder å spise på, ellers ligger alle i trange gater inne i byen. Jeg valgte Cafe Festival som jeg virkelig kan anbefale. Masse god vegetarmat i tillegg til alt mulig annet. Jeg fikk en kjempegod quinoaburger til en billig penge.

Jeg fikk også turens beste pizza i Dubrovnik. Pizzeria Olivia er et koselig sted som ligger klemt mellom smale gater og bare har fire bord ute, og seks bord inne. Jeg fikk dessverre ikke bord (her må man bestille på forhånd), men heldigvis så hadde de en take-away-løsning så jeg fikk kjøpt med meg et stykke til tjuefem kuna. Helt fantastisk god!

En annen ting som også må nevnes er Buza Bar – en bar som er bygget helt på kanten av en klippe med badeplasser og steinblokker helt i sjøkanten. Helt magisk å sitte der og kose seg med en iskald drink. Bare følg skiltet i gamlebyen som sier “cold drinks with the most beautiful view”. Da kommer du til et lite hull i veggen, og når du går gjennom der – la meg bare si: WOW! Du blir ikke skuffet 🙂 Det skal visstnok også være et fantastisk sted å se solnedgangen, men det fikk jeg ikke med meg dessverre. Jeg var litt uheldig der – de fleste kveldene i Kroatia så var det såpass disig at det ikke var noe ordentlig solnedgang.

Ellers har Dubrovnik en cable car til toppen av Mount Srd (412 meter over havet) som er veldig populær. Man betaler 170 kuna for tur/retur billett og startpunktet ligger rett ovenfor gamlebyen. Om du er glad i utsikt så bør du ta turen opp hit – her får du virkelig se Dubrovnik i panorama: havnen, gamlebyen, den lille øyen Lokrum som ligger utenfor – full oversikt. Lokrum fikk jeg dessverre ikke tid til å besøke, men det skal være en fredet øy med en salt lake og mye historie som man kan ta båt til fra havnen i Dubrovnik.

På toppen ligger også restauranten Panorama der du ta middagen med perfekt utsikt over Dubrovnik. Man skal også kunne gå opp til Mount Srd, men alle jeg snakket med frarådet det, og jeg snakket med et par som hadde prøvd som ikke hadde funnet stien og hadde endt opp med å snu. Så det høres ikke ut som det er særlig tilrettelagt for det.

Etter jeg kom ned fra Mount Srd var jeg helt ferdig og bestemte meg for å ta bussen tilbake til hotellet og ta en tidlig kveld. Jeg hadde en del jobb som gjenstod, og det var veldig godt å gjøre seg ferdig med dette sånn at jeg kunne nyte resten av tiden i Kroatia så og si jobbfri.

Neste morgen startet jeg med en joggetur til Babin Kuk lang sjøen. Der var ikke så mye å se, men om man drar litt lenger så skal det være en strand der som heter Copacabana som visstnok skal være veldig bra. Etter en dusj så tok jeg på meg bikini og bestemte meg for å gå til Lapad som var cirka 2.2 kilometer unna. Det syns jeg var det fineste stedet i hele Dubrovnik, og absolutt der jeg hadde valgt å bo om jeg skulle dratt tilbake.

Målet mitt var Sunset Beach, eller Lapad Beach som den heter geografisk, som kanskje er den beste stranden jeg så på turen min i Kroatia. Ren og fin, klart vann, fin temperatur i vannet, greie solsenger, organisert opplegg, strandbarer, alt man trenger. En solseng kostet 75 kuna, 150 for to med parasoll. Her kunne jeg egentlig vært flere dager. Men hva skjer med vannsklien i sement? Det må være veldig vondt å prøve seg på den – jeg ser for meg brannmerker herfra og til månen.

Fra Sunset Beach hele veien til langs kysten frem til femstjerners hotellet Dubrovnik President var det en nydelig liten promenade man kunne spasere på. Her lå små badesteder hele veien, (selvfølgelig noen av de avmerket som strender på kartet – det kan jeg avkrefte), flotte hoteller og noen få restauranter.

En av de var en superkul cave bar inni i en hule i fjellet. Jeg var inne og kikket og det var skikkelig stilig, men litt kjedelig å sitte inne under bakken når det er så fint vær ute. Det ville jeg i alle fall gjort etter at solen hadde gått ned. Men kult sted som er verdt et besøk. De hadde også en uteservering i sjøkanten.

På veien passerte jeg også hotellene Royal Princess og Royal Palm som virkelig hadde vært drømmesteder å bodd. Etter å ha passert de så gikk jeg rett på den fantastiske restauranten Zoe som så helt magisk ut med tidenes sjøutsikt. Solnedgangen derfra tror jeg er fin!

Promenaden ender ved President Beach og Plaza President hotell – et fantastisk sted som jeg tipper koster mye penger.

Etter en rask tur tilbake på hotellet tok jeg bussen til gamlebyen igjen for å få med meg høydepunktet Walls of Dubrovnik. Attraksjonen stenger halv åtte, og de er veldig strenge på det. Du trenger minimum en time for å gå hele runden, jeg ville kanskje satt av to for å ha tid til å sette seg ned å ta en drink på en av de koselige kafeene der.

Prisen for å komme inn er 200 kuna, og det var virkelig verdt det. Jeg ble skikkelig overrasket – en fantastisk opplevelse med utsikt over hele byen i alle retninger. Pappa hadde elsket det, og hadde sikkert brukt tre timer der.

Det er faktisk over to kilometer å gå, og den eneste måten å gjøre det på er å nettopp gå. Gamlebyen generelt er veldig smal og bratt, og om du velger å bo midt i den så må du forvente å dra kofferten et godt stykke til nærmeste taxi eller buss.

Skikkelig stilig å nyte utsikten over alle de oransje hustakene på mursteinsbyggene i gamlebyen. Veien er kort til Lokrum herfra – bare 600 meter.

Over kanten ser man også rett ned i havet flere steder. Det er utrolig hvor kroatene finner ut at de kan bade fra.

Alt i alt så syns jeg Dubrovnik er en fin by, men den er nok en god del mindre enn jeg hadde trodd, og jeg syns tre dager her holder for å få med seg det aller meste. Om du er lenger enn det så er det nok bading og mat som gjelder for da har du sett alle attraksjoner. Det aller viktigste syns jeg er “the walls”, det var virkelig en overraskende fin opplevelse.

Havnen var koseligst på kvelden når den var opplyst. Neste stopp på turen var Hvar Island – mer om det senere 🙂

På grunn av at Kreta gikk fra grønt til rødt når jeg var der så måtte jeg finne på en alternativ rute for å slippe karantene når jeg kom hjem. Siden det var så ustabilt fra uke til uke så var det vanskelig å bestemme seg for hvilket land jeg skulle dra videre til. Jeg fulgte kartet fra ECDC nøye, samt informasjon fra FHI i Norge, og endte opp med å booke flybilletter til Kroatia.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Siden flyet skulle gå fra Chania så bestemte jeg meg for å være de siste nettene der. Valget falt på Loukia Hotel, som kostet 800 kroner per natt og hadde prime location midt i havnen. Jeg fikk virkelig verdens fineste utsikt både ved soloppgang, solnedgang og midt på dagen. Hadde det ikke vært for at rommet var så dritt så hadde det vært helt magisk. Men disse dagene i Chania måtte jeg jobbe veldig mye og det ble forferdelig slitsomt for meg å være uten wifi på rommet – som var veldig lite og veldig utdatert.

Spesielt siden Hellas hadde klart å lage verdens dårligste coronaregel: om du ikke var fullvaksinert så fikk du ikke lov til å sitte inn noe som helst sted, verken kafeer, restauranter eller internettkafeer. Sistnevnte ble et stort problem for meg, og jeg løp rundt i byen som en gal fra kafe til kafe for å få hjelp. Til slutt så fant jeg en barmhjertig sjel som hjalp meg hvis jeg godtok å betale boten på 300 euro om vi ble tatt. Jeg fikk både printet, fylt inn skjemaer og scannet for i underkant av hundre norske kroner. Han fikk rikelig med tips for å si det sånn 🙂

Det var helt krise en stund for mobilabonnementet mitt holdt på å bli sperret siste dagen min der, så hadde ikke han hjulpet meg så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. På bakgrunn av dette så ble det mye tid på rommet og lite tid på stranden dessverre. Men jeg fikk en ettermiddag på Nea Chora Beach som dere kan lese mer om i forrige Chania-innlegg, og det gjorde virkelig underverker.

Ingenting slår følelsen av å ligge og steke i solen med en iskaffe og oppkuttet vannmelon med siden av seg. Jeg tror aldri jeg får nok av sol, strand og varme – det er livet 🙂 Temperaturen lå på cirka 35 grader om dagen, nesten det samme på kvelden, og cirka 28 i vannet – helt nydelig. Tenk om vi kunne hatt det sånn i Norge fra mai til september! Neste gang skal jeg også besøke strendene Balos, Falasarna og Elafonisi som skal være de fineste på Kreta, men da må man ha bil. Det ligger også en skjult perle ikke så langt fra flyplassen – Paralia tou Stefanou – som jeg tror er verdt et besøk.

Jeg fant også et bra gym cirka en kilometer utenfor gamlebyen – Palmos. Betalte ni euro per dag og fikk endelig gjennomført en skikkelig styrkeøkt med tunge vekter. Det gjorde godt etter de dårlige hotellgymmene! Elsker å starte dagen med å trene 🙂

Enda bedre var det med pedikyr fra Beauty Salon & Spa i gamlebyen. De var skikkelig flinke, og for 300 kroner fikk jeg fjernet hard hud, filt og stelt negler og påmalt lekker fransk neglelakk. Anbefales! De har åpent helt til klokken ti på kvelden så man kan lett dra etter stranden, til og med etter middagen 🙂

Ellers bestemte jeg meg den ene ettermiddagen for å ta turklærne på og gå meg en lang tur utenfor sentrum og turistområdene. Jeg fulgte hovedgaten El Venizelou, og hadde planlagt å gå til Venizelos Graves som skal ligge i en park med nydelig utsikt over Chania. Underveis så fant jeg ut at det ble litt vel langt siden jeg også skulle komme meg tilbake før det ble helt mørkt.

Jeg bestemte meg derfor for å gå ned til Agia Kiriaki-kirken som lå helt nede i et liten båthavn. På veien dit oppdaget jeg mange små koselige kafeer og småsteder med lokale som satt uti gatene og spilte brettspill. Et helt annet liv enn det man finner i gamlebyen. Veien fra kirken og tilbake til byen gikk langs kysten, og første delen var helt øde og forlatt. Bare skjelett av bygninger – fulle i graffiti. Utrolig merkelig sted, akkurat som Famagusta på Kypros – det så ut som noen hadde blitt jaget bort fra området.

Etter å ha fulgt veien videre derfra så fant jeg TIDENES paradis! Akkurat i det solnedgangen skulle gå ned i havet – Kouloura Chalepa må dere virkelig besøke hvis dere drar til Chania. Det ligger tre kilometer utenfor sentrum, men det er virkelig verdt turen dit. Det er et naturlig sjøbasseng med utrolig klart vann, så om du liker å bade så er dette det perfekte stedet. Om du er som meg og liker best å sole deg så er det kanskje ikke det beste stedet, da det ikke er noe mulighet for å leie solseng her.

Et lite stykke videre fant jeg den nydelige restauranten Thalassino Ageri – helt i sjøen med utsikt rett på solnedgangen – wow! Uten tvil et sted jeg må besøke hvis jeg skal tilbake til Chania.

På andre siden av den lå Periplous, også et vakkert sted å ta middagen en kveld. Her mistenker jeg det er mye fisk og lokal mat, sånn hvis noen skulle lure på det 🙂

Ved å følge kysten tilbake til sentrum så har man hele tiden sjøsiden til høyre, og kan kose seg med himmelen i alle sine rosa- og oransje farger etter at solen har gått ned. Turen går tilbake til Koum Kapi beach der jeg møtte noen hyggelige greske jenter som satt og koste seg på en benk. Jeg har jo lært en del gresk, men jeg tør ikke å bruke det, det er så teit. Det må liksom være helt perfekt før jeg er komfortabel med det, og det blir det jo aldri. Disse to kunne ikke så mye engelsk så her ble jeg tvunget og det gikk jo helt fint 🙂 Jeg tok bilder av de og fikk en hel fotosession foran solnedgangen tilbake. Synd at det alltid skjer når jeg går med shorts og joggesko og ikke når jeg har pyntet meg, haha.

Tilbake til den fantastiske utsikten fra rommet 🙂

Chania by night er kjempekoselig, med lys over alt 🙂

Anbefaler som tidligere nevnt å spise (og spesielt dra ut for drinker) på Nama Restobar og Barbarossa eller fine dining på Palazzo – i mine øyne de koseligste stedene i Chania, helt ved vannet. I tillegg så MÅ du sjekke ut Singaogi bar – en superkoselig bar midt inni gamlebyen som er bygget på ruiner.

Et annet sted som også er verdt nevne er Laganon som ligger i 69 Daskalogianni Street. En superkoselig lokal pasta- og pizzashappe med veldig god og billig mat. Små bord i gaten, langbord som deles med andre 🙂 Ikke sjøutsikt, men et sjarmerende sted der du møter lokale.

De har mye god is og dessert i Hellas, men en annen ting som alltid er supergodt er sitronslushen! Den smaker ekte sitron, ikke sånn søt og kunstig som man får her i Norge. Mye god i smak i lite kalorier, hehe 😉

Digg å dra med seg en sånn i varmen 🙂 Ellers anbefaler jeg å teste ut et par dessertsteder som du er glad i søtt: Kayak (is og vafler), Oneira Glyka Kentro (kaker), Cremeria Vienna (vafler, pannekaker, is), 13 sweeties and salties (is, vafler, crepes), Krepart (crepes) og Sketi Glyka (franske kaker). 

Det var trist å dra fra Chania midt på natten, men jeg var glad for å sette kursen mot Kroatia, i stedet for å reise hjem, Etter to år i Norge så hadde jeg nesten glemt hvor fantastisk det er å være i varmen og kunne koble helt av. Nå er reiselysten skikkelig tilbake!

Det var forresten veldig enkelt og greit å booke coronatest på Kreta. Jeg gikk på nettsiden til flyplassen og fant ut hvilke sykehus som sertifiserte for testing i forhold til å fly. Deretter valgte jeg den som var nærmest meg som var Iasis Hospital. På nettsiden deres fylte jeg ut et skjema med informasjon om når jeg skulle reise, når jeg ønsket test etc. og så fikk jeg en mail med tidspunkt tilbake. Jeg dukket opp til timen, ble registrert, betalte kun tjue euro, ble testet og fikk resultatet på mail et par timer senere. Enkelt og greit 🙂

Se det første innlegget fra Chania her:  https://lisaskramh.blogg.no/sjarmerende-chania-pa-kreta.html

Se innlegg fra Hersonissos: https://lisaskramh.blogg.no/hersonissos.html

Se innlegg fra Rethymno: https://lisaskramh.blogg.no/palmebyen-rethymno.html

Jeg trodde ingenting kunne måle seg med Chania. Så kom jeg til Hersonissos og elsket det. Neste stopp var Rethymno, og der var det jo også superfint. En lekker strandpromenade med palmer og kilometervis med sandstrender, hvem liker ikke det? Hovedforskjellen mellom Rethymno og Chania er nok antall turister. I Rethymno hørte jeg kun tysk over alt, i Chania er det mange flere lokale i gatene.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Chania føles derfor kanskje enda mer som Hellas, men promenaden i Rethymno er muligens den fineste av de alle – med palmer og lys hele veien. Ingen by jeg har besøkt på Kreta har hatt så mange palmer. Hele veien langs den to kilometer lange promenaden lå det flotte hoteller, restauranter og barer. Og stranden var kilometerlang med sand hele veien. Her skulle jeg ønske jeg hadde hatt selskap.

Solnedgangen var også nydelig fra strandpromenaden 🙂

Når du kommer til enden av promenaden så kommer du til gamlebyen og den koselige havnen med det lille opplyste fyrtårnet. Her ligger restaurantene på rekke og rad både langs sjøen og i smale gater inne i gamlebyen.

Det er vanskelig å vite hvor man skal velge å sette seg ned. Ofte kan det lønne seg å gjøre et googlesøk for å finne de beste stedene – de ligger stort sett ikke på de aller beste lokasjonene.

Et sted jeg definitivt kan anbefale for søtsaker er Cremeria Vienna som var helt fantastisk på både vafler og is. De hadde en helt vanvittig dessertmeny som jeg enda får vann i munnen av. Det er det beste med Hellas – de crispy vaflene med is! 🙂

Ellers syns jeg Livingroom mot sjøfronten var bra. Jeg fikk ikke tid å spise pizza di Rethymno men det lå en pizzarestaurant som het Pizza di Napoli i en smal bakgate rett ved hotellet mitt som visstnok skulle ha den beste pizzaen i hele byen. Litt lei meg for at jeg ikke fikk prøvd ut den – pizzaelsker som jeg er.

Restauranten som lå på Aquila Hotel på strandpromenaden kan jeg også anbefale. Det var tanten min som tipset meg om den, og jeg fikk servert digg halloumi med grillede grønnsaker og pitabrød.

Jeg bodde veldig enkelt i Chania og Hersonissos, og valgte derfor å unne meg noen dager med luksus i Rethymno. Jeg bodde på The Artemis Palace som virkelig var et superfint hotell på oppsiden av strandpromenaden. Rommet var kjempefint og jeg følte meg som en liten dronning selv om det var litt ubehagelig å få følge i heisen av en mann som tok fra meg nøkkelkortet og dro kofferten helt inn på rommet for meg. Jeg er ikke vant til sånt, haha.

Her kunne man velge mellom all inclusive eller half board som var frokost og middag. Jeg liker best å spise utenfor hotellet så jeg tok sistnevnte. Jeg testet buffeten en dag og det var et helt sinnsykt utvalg – også mange valgmuligheter for vegetarianere. Når det er sagt så er jeg ikke så glad i buffet. Det er noe med følelsen av å sette seg ned på en restaurant og kunne bla i en meny og velge seg en rett man har skikkelig lyst på.

Ellers hadde jeg store forventninger til treningsrommet på et sånt hotell, men det skuffet stort. Jeg kunne ikke gjøre noe mer der enn jeg kan på stuegulvet hjemme. Noen få manualer og kettlebells, en romaskin, en mølle og en nedtrekksmaskin – hvem er det som bestemmer hvilket utstyr som skal inn på et sånt rom? Det kan ikke være noen med bakgrunn innen trening i alle fall. Derfor ble treningen den ene dagen byttet ut med løping på strandpromenaden i stedet.

Oppholdet mitt her ble ikke helt som forventet da det skjedde noe på jobb som gjorde at jeg ble sittende veldig mye inne og jobbe. Jeg fikk bare utnytte stranden en dag, og fikk ikke utforske byen som planlagt.

Stranden ser ut som en sandstrand helt til du går uti vannet, der er det en del steiner. En solseng kostet fire euro, en euro mer enn i Chania, men helt greit. Samme type solseng som der, men her var det ingen strandkiosk som serverte mat på solsengen, og derfor heller ingen toalett man kunne bruke. Kanskje det er annerledes andre steder på stranden, men de tre stedene jeg sjekket var det samme opplegg.

Utenom strandpromenaden og gamlebyen så var Venezian Fortezza; det store fortet som ligger på toppen av gamlebyen, det eneste jeg fikk med meg. Det er verdt et besøk dit både for kultur og utsikten over byen fra alle kanter.

Fra fyrtårnet kan du følge havnen og kysten videre og komme opp til fortet. Du finner også veien dit gjennom smale gater og trappetrinn via gamlebyen. Sistnevnte er kanskje den koseligste ruten, men jeg anbefaler å sjekke ut begge to.

Fortezza er citadellet til Rethymno, og det ble bygget av venetianerne på 1500-tallet. I 1646 ble det kuppet av ottomanerne i 1646, og flere hundre år senere ble det bygget mange hus der. Disse ble revet etter andre verdenskrig, og etterlot bare noen få historiske bygninger.

Området er såpass stort at man kan se Rethymno fra alle kanter. Her er utsikten bort fra byen, men mot busstasjonen.

Prisen for å komme inn var kun fire euro og det syns jeg var verdt pengene. Vær obs på at de stenger klokken syv, jeg kom for sent dagen før og måtte snu og komme tilbake neste dag.

De holdt forresten på å rigge til konsert når jeg var der – toppen på festningen er visst ofte brukt som konsertlokale. Det er et gigantisk område så der klarer man jo å holde avstand om man vil 🙂

Det som var litt merkelig med Rethymno var at det var mye kaldere enn de andre to stedene jeg besøkte. På dagtid var det rundt 28-30 grader og på kvelden var det helt nede i 23. I Chania lå kveldstemperaturen på over tretti grader. Jeg vet ikke om det var tilfeldig, eller om det faktisk er såpass store variasjoner fra by til by.

Når jeg ble kjørt til busstasjonen siste dagen min så oppdaget jeg handlegaten – cirka tre gater opp fra stranden. Her lå flere av kjedebutikkene på rekke og rad sammen med andre små butikker. Jeg gikk sikkert ikke glipp av noe 😀

I tillegg til å besøke gamlebyen, strandpromenaden og fortet så er det flere muligheter til spennende dagsturer fra Rethymno. Jeg hadde veldig lyst å leie bil for å se de berømte strende Elafonisi, Falaserna og Balos, men på grunn av jobb så fikk jeg dessverre ikke så mye ekstra tid så det får jeg spare til en annen gang 🙂

Om kvelden er palmealleen opplyst, helt fantastisk 🙂

Det var også superfint på bassengkanten om kvelden, og jeg la meg her en kveld og bare nytte varmen og stillheten. En veldig koselig og fin by som jeg gjerne skulle hatt litt mer tid til å utforske, spesielt på mat- og utelivsfronten.

Fra Hersonissos booket jeg en utflukt til Spinalonga og Agios Nikolaos med et lokalt reiseselskap som het Trips and Tips. De hadde kontor både ved havnen og i hovedgaten og var greie å forholde seg til. Prisen for turen var 25 euro, men mat på båten og inngangsbillett til Spinalonga kom utenom og måtte betales på stedet.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Jeg ble plukket opp med buss på avtalt sted i nærheten av hotellet klokken ni på morgenen. På bussen var det tre guider, en gresk/engelsk, en polsk og en tysk. Det var ekstremt mye tyskere der nede, og på restaurantene i Hersonissos så hadde de faktisk tyske menyer. Med maske på gikk turen til Elounda som visstnok skal være et paradis for de rike og berømte. Jeg tror du må ha penger til å bo på et av luksushotellene hvis det skal være gøy å bo der for Elounda var veldig lite; jeg så bare en sandstrand og en liten promenade i en bukt.

Fra Elounda tok vi båt ut til Spinalonga – en tur på cirka 25 minutter. Man kan også ta båt på egenhånd, da fra Plaka eller Agios Nikolaos. Billetten for å komme inn på øyen koster åtte euro og er lik for alle.

Opprinnelig var ikke Spinalonga en øy, men en del av Kreta. Øyen ble benyttet som koloni for spedalske fra 1903 til 1957, og er kjent for å være den siste aktive leir for spedalske i Europa. I løpet av 54 år ble 730 syke mennesker fraktet dit i båter, 36 ble født der ute. På Spinalonga skapte de spedalske sitt eget samfunn med kirker, skole, kafeer, butikker sykehus og kirkegård. Den siste innbygger, en prest, forlot øyen i 1962.

Det var greit å ha med seg guide her siden det stod veldig lite informasjon på de ulike ruinene. Vi fikk 45 minutter med guide, deretter 45 minutter på egenhånd – noe som var litt for liten tid til å komme seg rundt øyen og samtidig ha mulighet til å kjøpe noe drikke i strandbaren.

Det er en helt nydelig farge på vannet i dette området av Kreta, utrolig klart med en lekker blågrønn farge. Etter at vi hadde brukt opp tiden på Spinalonga møttes vi ombord i båten igjen for å dra videre til et bestemt badested for å svømme.

Der var det altfor landlig og øde for min del. Brun ørkensand og summende insekter gjorde at jeg ikke følte meg så komfortabel med å legge meg ned å sole meg der. Mens de andre badet så trasket jeg avgårde og fant en bittelitt enmannsbrygge som jeg slo meg ned på. Det føltes mye renere 🙂

Jeg må si at jeg stiller veldig spørsmål til valg av badested. Her var det ikke spesielt fint, med mye steiner og kvister og vanskelig for folk å komme seg uti vannet. I forhold til alle de fine badeplassene Kreta har så var det et merkelig valg. Sikkert fordi det var korteste vei fra Spinalonga og ikke krevde noen omvei tilbake til Elounda. Så hvis jeg skal klage på noe så må det være det.

Etter badingen så var det klart for lunsj på båten. Det var barbeque som man måtte betale ti euro for. Da var det kylling eller biff sammen med salat bestående av løk, agurk og tomat, og en fetabit hver. De hadde ingen vegetaralternativer så jeg fikk en ekstra fetabit. Tror dette må ha vært den dyreste lunsjen jeg spiste på hele turen, haha. Kun hvitvin og appelsinjuice var inkludert i prisen, vann måtte vi betale ekstra for. De solgte forresten drikke og småsnacks på båten hele veien om det var noen som ønskte det.

Tilbake i Elounda stod bussen klar til å kjøre oss til Agios Nikolaos; hovedstaden i Lathissi (Kreta består av fire regioner: Chania, Rethymno, Heraklion og Lathissi). Den turen tok heldigvis ikke mer enn tjue minutter og vi passerte den vakre Mirabello-bukten med den nydelige sjøfargen på veien dit.

Det var litt slitsomt med de tre guidene som skulle gjenta seg selv på tre forskjellige språk, så når vi kom til Agios Nikolaos så takket jeg bare fint for meg og ble igjen der. Tiden de hadde satt av var en time og det føltes altfor lite til å kunne få en feeling på byen.

Jeg starter som jeg ofte gjør; med å følge kysten. Da endte jeg opp med å finne en nydelig liten sandstrand som het Ammos (som forøvrig betyr sand på gresk) og ble liggende der i et par timer og nyte solen og bade.

Deretter spaserte jeg hele kystveien rundt til den mest berømte bystranden i Agios Nikolaos, og deretter til innsjøen Voulismeni der restaurantene ligger tett. Frem til 1907 var det en ferskvannsinnsjø, deretter ble det gravet en kanal og innsjøen gikk i ett med sjøen. Den kalles ofte “den bunnløse innsjø” fordi den er så dyp – rundt femti meter dyp.

Jeg fikk servert supergod pasta med pesto og parmesan på La Scala; den første restauranten innerst ved innsjøen. Fra innsjøen går det trapper opp i høyden, hele byen ligger på en høyde over innsjøen og det er trapper over alt.

Til tross for at det var koselig rundt innsjøen og fine strender langs kysten så syns jeg Agios Nikolaos var litt for lite til at jeg hadde villet bo der. Det var noen små koselige steder, men butikkene og den lille gamlebyen var ikke noe å skryte av, og jeg føler jeg fikk med meg det meste på fire timer.

Det som ble det mest utfordrende var å finne frem til busstasjonen, som virkelig lå kronglete til utenfor allfarvei. Heldigvis hadde jeg ikke mye bagasje å dra på. Alt i alt så er jeg veldig fornøyd med at jeg valgte å bo i Hersonissos og ikke i Heraklion eller Agios Nikolaos. Like fornøyd er jeg med at jeg fikk til en dagstur begge steder så slapp jeg å lure på om jeg hadde gått glipp av noe stort.

På listen min til en annen gang står byene Sitia, Ierapetra og den berømte palmestranden Vai Beach. Det var steder jeg hadde lyst å besøke som jeg rett og slett ikke rakk. Fra Hersonissos dro jeg videre til Rethymno så neste innlegg blir derfra 🙂

Fra Hersonissos så er det kort vei til hovedstaden Heraklion, og jeg gikk tidlig fra stranden en dag for å tilbringe ettermiddagen her. Bussturen på 45 minutter gikk raskt unna, og plutselig stod jeg i havnen uten mål og mening på hvor jeg skulle gå.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Som de fleste andre kretanske byer så har også Heraklion et gammelt fort på enden av havnen. Rocca a Mare heter det, og her slår bølgene opp over kaien så du kan få deg en dusj om du er i humør til det. Det er ganske fort gjort å se det, så jeg snudde og gikk oppover mot gamlebyen.

Der ligger det veldig mange koselige fortauskafeer inneklemt mellom små gater, og på mange måter minner det meg om Nicosia på Kypros. I tillegg så finner du veldig mange butikker her, både kjedebutikker og frittstående. Om du bor i Hersonissos og vil shoppe så bør du kanskje dra til Heraklion for i Hersonissos er det mye jallabutikker.

Jeg gikk på en smell og endte opp med et denimskjørt fra Alexander Wang 🙂

Til tross for en fin havn og noen koselige gater i gamlebyen så syns jeg Heraklion var en kjedelig by, og jeg er glad for at jeg ikke valgte å bo i den. I forhold til shopping så finner man faktisk nesten like mange butikker i Chania.

MEN: jeg spiste middag på Melba som var helt amazing så det er mulig man finner litt bedre restauranter i hovedstaden. Jeg fikk servert crepe med italienske smaker, og det var helt himmelsk: mozzarella, parmesan, marinerte cherrytomater, ruccola og balsamico, yum!

Jeg fortsatte gjennom byen helt til jeg kom til Envy, som liksom skulle være det hippeste stedet på strandpromenaden. Det var det nok, men det var også omtrent det eneste stedet. En super promenade å jogge, en veldig kjedelig promenade å gå. Jeg er glad jeg fikk underholdningen fra solnedgangen de to kilometerne tilbake til havnen for der var det virkelig ikke mye å se på.

Den eneste actionen jeg fikk var at jeg ble angrepet av en hund som løp rett på meg. Han hoppet opp på meg og skrapte meg opp på lår og legg. Eieren løp etter og tråkket på båndet for å stoppe han, og han stod igjen rasgal på to poter og fektet med de andre to i luften. En ekkel opplevelse for meg som er litt redd store hunder i utgangspunktet. Jeg rakk heldigvis siste bussen kvart over ni og kom meg trygt tilbake til Hersonissos. Jeg var glad for at jeg valgte å bo der, og ikke i Heraklion 🙂

Les mer om Hersonissos her: https://lisaskramh.blogg.no/hersonissos.html

Les mer om Chania her: https://lisaskramh.blogg.no/sjarmerende-chania-pa-kreta.html

For en fantastisk overraskelse Hersonissos (uttales Chersåniså) var! En oppbygget turistby helt i sjøkanten, kun bestående av to gater, men allikevel så altoppslukende. Utelukkende på grunn av den tre kilometer lange promenaden som strekker seg helt fra Ammos Beach til Star Beach. Med bygninger helt i vannkanten, wow! Jeg elsker havet, det er noe ved det som gir en skikkelig frihetsfølelse, og om jeg kunne så hadde jeg seriøst satt opp leiligheten min på en påle midt i vannet – med byen rett bak så klart.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Det er 165 kilometer mellom Chania og Hersonissos. Jeg vippet veldig mellom å bo i Heraklion (uttales Iraklio) eller Hersonissos, men havnet til slutt på sistnevnte siden det lå midt i mellom stedene jeg ville besøke når jeg var her: Heraklion, Agios Nikolaos, Spinalonga og Elounda. Det skulle jeg ikke komme til å angre på.

Turen fra Chania til Hersonissos klarer du på to timer og femten minutter med bil. Med buss tok det tre timer bare å komme seg til Heraklion. Det kostet tretten euro og åtti cent, og du kan tenke deg hvor mange stopp innom småplasser det var når det tok tre timer på noe som vanligvis tar en og en halv med bil. Når vi ankom busstasjonen i Heraklion måtte jeg kjøpe ny billett til tre euro og ti cent og vente på neste buss som skulle ta meg til endestoppet. 45 minutter tok det fra Heraklion til Hersonissos, selv om avstanden bare er 25 kilometer. Det var litt slitsomt med den masken på hele tiden. Hadde jeg hatt reisefølge så hadde vi garantert leid bil i stedet. Men bussene er helt fine, med aircondition, og enkelt å finne frem, så det går også helt fint.

Jeg dro fra hotellet i Chania cirka halv elleve og var fremme i Hersonissos rundt klokken fire. Her valgte jeg et billig hotell på oppsiden av hovedgaten – strandsiden er selvfølgelig mye finere (og dyrere). Jeg bodde på Elychryson og betalte 400 kroner per natt. Stort rom med fire senger, kjøkkenkrok og verdens minste dusj. Egentlig alt jeg trengte, men bare litt følelsen av at man må gå med sko inne. Hotellet hadde et knøttlite basseng som dessverre ikke hadde sol etter klokken tre. Ellers var det ingen fasiliteter å snakke om, men personalet var veldig hyggelig og beliggenheten var perfekt – hundre meter til bussen, hundre meter til stranden. Om jeg skal tilbake hit en dag så skal jeg bo på Palmera, det så helt fantastisk ut – med utsikt rett på havet.

Hersonissos består som nevnt kun av to gater. Det er hovedgaten El Venizelou med alle butikkene, flere kafeer og spisesteder, samt noen hoteller. Den andre gaten er promenaden Machis Kritis der strendene, hotellene og restaurantene ligger på rekke og rad i tre hele kilometer. I tillegg er det selvfølgelig en del smågater som kobler disse to. Men det er overraskende lite i forhold til hvor mye det føles som. Uansett hvor du snur deg så er det en kafe, bar, butikk eller strand. Jeg kunne gjerne vært her lenger.

Malia, som ligger cirka femten kilometer fra Hersonissos, har overtatt mye når det kommer til party så her var det egentlig ganske rolig. Det kan selvfølgelig også ha noe med corona å gjøre for det er nok av barer og beach clubs å velge mellom.

Jo lenger mot Lathissi man kommer, jo grønnere og mer azurblått blir havet. Hersonissos var også varmere enn de andre byene, faktisk mange graders forskjell. På kveldene lå temperaturen på over tretti grader der, mens den var helt nede i 23 i Rethymno.

Det er veldig mange små strender i denne byen, og de fleste av de er knyttet til en restaurant eller et hotell. Det er ikke noe kjøpekrav, men om man ønsker så kan man bestille mat og drikke direkte til solsengen. Sengene er også mye mer comfy enn de man får på strendene rundt Chania og Platanias, med tykke madrasser og hodepute. I tillegg får du vaskefat som de fyller med kaldt vann til deg. Dette betaler man ikke mer enn fem euro for. Helt nydelig spør du meg!

Jeg lå på Cozy Beach og trivdes så godt der at jeg ble værende på samme strand alle dager. Ble kjent med Fernando som jobber der som beach boy, og han var superhyggelig. Jeg fikk vannmelon og iskaldt kullsyrevann servert på solsengen. Det eneste rare med denne stranden er at det kun er sand på selve stranden og ikke ute i vannet. Der er det et gigantisk flatt berg som man går ut på. Man skulle nesten tro noen hadde laget det, det er akkurat som et underlag på havbunnen. Ikke så farlig for meg som ikke bader så mye, men om du elsker sand uti vannet så er det kanskje ikke den riktige stranden. I Hersonissos var jeg forresten uti hver dag fordi temperaturen bikket 35 grader alle dagene jeg var der.

Cozy beach ligger rett ved Palm Beach Club som er en beach club med basseng og servering på dagtid, og et superfint chill utested på kveldstid. Det samme gjelder Kahlua Beach bar som ligger helt i sjøen på motsatt side av Palm. Om du vil ha uteliv så ligger barene på rekke og rad fra havnen og bortover første del der. Der finner man mojito og strawberry daiquri på de fleste menyer. Her skulle jeg veldig gjerne hatt selskap 🙂

Når det kom til treningsmuligheter så var det litt begrenset. Gymmet som åpnet tidligst av alle åpnet klokken 10 (!) og det ble litt for sent for meg i forhold til å dra på stranden. Det ble derfor et par løpeturer i solsteken med ansiktsfarge lilla. Det beste hadde garantert vært å løpe på kvelden når solen har gått ned, men da er jeg alltid så mett så det får jeg ikke til.

Når jeg er ute på løpetur får jeg samtidig en god porsjon sightseeing med på kjøpet. Som for eksempel denne lille kirken som lå helt på kanten mellom Sun Bay Beach hotel og Star Beach.

På andre siden av havnen ligger Ammos Beach med noen få strandhoteller og restauranter. Dette er det fineste stedet å se solnedgangen fra, selv om jeg i Hersonissos ikke klarte å finne noe sted der man kan se når solen går ned i havet.

Ammos beach bar er et kjempefint sted, men restauranten serverer ikke den beste maten – det var denne dagen jeg bare skulle spise lokalt. Jeg begynte med dakos som lignet på bruschetta, men med soggy grovbrød og tomatpure uten krydder. Nummer to var fylte tomater med ris med noe krydder på, og tzatziki. Ikke det beste jeg har spist, og ikke spesielt unikt kretansk heller. Dette var diettmat for meg back in the days, haha. Når det er sagt så kom de ved siden av meg tilbake for andre dag på rad fordi maten var så god – så kanskje jeg tok feil.

Ellers spiste jeg veldig mye god mat der altså – mat som absolutt ikke var diettmat. Crispy amerikanske vafler er jo noe de er super-eksperter på uansett hvor man drar i Hellas, og jeg tror det er det beste jeg vet! Vaffel eller waffle bites med is og jordbær; jeg kunne spist det hver dag!

I denne byen får man bare lyst til å være ute hele tiden, og spasere rundt og utforske 🙂

Det er rett og slett magisk å bare traske rundt på promenaden, uansett om det er midt på dagen med sol, under solnedgangen, eller når det er blitt mørkt og alle lysene kommer på. Anbefaler å gå hele veien 🙂

Nå har jeg altså fått både Chania og Hersonissos på listen min over steder som jeg gjerne kan reise tilbake til 🙂 Neste stopp var Rethymno – mer om det i et senere innlegg 🙂

Les om Chania her: https://lisaskramh.blogg.no/sjarmerende-chania-pa-kreta.html

Endelig! Fullstendig avkobling, stabil og ekte varme, stekende sol hver dag – lykkerus. Etter kun fire dager ferie i 2020 så trengte jeg virkelig dette! Klok av skade fra i fjor (da jeg bestilte tur en måned etter åpning – og alt stengte ned igjen noen uker etter) så bestilte jeg tur dagen etter at de åpnet opp for reising uten karantene ved hjemkomst. Da var det ikke mye å velge mellom på direktefly fra Oslo – så da ble det Kreta.

Jeg har aldri likt meg spesielt godt på Kreta så hadde det ikke vært for at dette var den eneste muligheten på så kort tid så hadde det nok ikke blitt Kreta igjen. Forrige gang jeg var der var i 2007 med mamma. Da bodde vi i Platanias og Gerani, og jeg satt igjen med et inntrykk av et irriterende turiststed fullt av haugesundere som kjørte over deg med barnevogn på fortauene, grekere som stotret frem norske gloser, VG i stativene i gatene og dårlig mat. Det var før jeg oppdaget Kreta i en større skala. Inntrykket av den største av de greske øyene har endret seg totalt og nå vil jeg bare utforske og utforske.

For å komme inn i Hellas måtte jeg ta en coronatest i Norge på forhånd og fylle ut et innreiseskjema som skulle gi meg en QR-kode midnatt før dagen jeg skulle ankomme. Coronatesten kunne være en PCR-test som var under 72 timer gammel ved ankomst Hellas, eller en antigen hurtigtest som var under 48 timer gammel. For å sikre meg så valgte jeg sistnevnte for der får du svar på dagen. Testen tok jeg hos Dr. Dropin i Oslo dagen før avreise, og betalte 1200 kroner for den sammen med fit-to-travel sertifikat på negativt resultat. Utenom det så var det maske på hele veien fra jeg kom på flytoget frem til jeg var fremme på hotellet på Kreta.

Det gikk skikkelig smooth når jeg ankom Chania (uttales Hanja) internasjonale flyplass. Jeg plasserte QR-koden på telefonen, det stemplede og signerte test-resultatet fra Dr. Dropin til venstre for den, og passet til høyre. Det gikk under tretti sekunder før tolleren sa “Have a nice holiday”, og det var det. Jeg kunne fortsette til bagasjen. Kreta var grønn når jeg bestilte turen (som betyr at man slipper karantene når man kommer hjem), men ble gul etter noen få dager, noe som betyr karantene når jeg kommer hjem – med mindre jeg drar til et grønt land og er der like lenge som jeg måtte vært i karantene før jeg returnerer hjem. Vi får se hva det blir til 🙂 Uansett utfall så føles det akkurat nå veldig verdt det – så får vi håpe jeg ikke skal komme til å angre på det utsagnet.

Jeg startet turen min i Chania og booket de første nettene på Hotell Kriti til cirka 800 kroner per natt. Det er et mellomklasse-hotell som har det meste du trenger, og har en grei beliggenhet i et rolig, men koselig område som heter Koum Kapi; cirka 800 meter fra havnen. Jeg skulle gjerne hatt en balkong på rommet, og treningsrommet bestod kun av en mølle og ett styrkeapparat, men ellers var det hyggelig personale, fint basseng og frokost inkludert for de som liker det. Fra hva jeg kunne se så var det en buffet som var innesperret bak glassvegger, og der gikk personalet og plukket for deg mens du pekte hva du ville ha.

Det er maskepåbud overalt inne, mens ute er du fri. Egentlig akkurat som det har vært i Oslo det siste året. Ellers er det cirka 25 minutter å kjøre fra flyplassen til sentrum i Chania, og det betalte jeg 25 euro for med taxi.

Chania, som jeg kun hadde vært på dagstur til tidligere, og trodde bare var en liten rund havn med restauranter har jo SÅ mye mer å by på enn det! Jeg var egentlig litt redd for at jeg kom til å kjede meg, men her kunne jeg vært enda lenger. En fantastisk strandpromenade som strekker seg hele veien fra Koum Kapi til Nea Chora, og videre til Agia Apostoli om du ønsker det. En sjarmerende gamleby med flotte byggverk tilbake til oldtiden, nydelige kafeer og restauranter, fantastisk mat, og den greske sjarmen.

Første dagen brukte jeg til å gå rundt og kikke, og da jeg kom ned på Koum Kapi-havnen trodde jeg først dette var hovedhavnen, og klarte ikke å kjenne meg igjen. Det var så lite folk der også, det var så rart. Men jeg fant en koselig restaurant ved vannet som het Beertaki og fikk servert kjempegod pasta med pesto og parmesan.

Jeg fulgte vannet rundt et gammelt fort og oppdaget et hav av butikker og restauranter, samt hovedhavnen som jeg kjente igjen. Var akkurat i tide til å få med meg den nydelige solnedgangen i havnen ved det lille fyrtårnet som er selve kjennetegnet på Chania.

Første morgen på Kreta startet jeg med pyramideintervall på tredemøllen. Møllen var av den typen man kjøper til privat bruk i eget hjem og var plassert på et fliselagt gulv vegg i vegg med frokostsalen, kun adskilt med et vindu. Det bråkte så enormt av møllen at flere gjester kom inn i treningsrommet for å se hva som foregikk. Det ble med den ene mølleøkten.

Videre hadde jeg egentlig bestemt meg for å ta bussen til Platanias for å gå på stranden der (jeg visste ikke da at det var strand i Chania), men når jeg gikk ut døren fra hotellet så gikk jeg rett på et enormt lørdagsmarked. Der fant jeg masse fint, både klær og dilldall, og brukte over en time der. Etter å ha vært hjemme og lagt fra meg fant jeg Tally Weijl og måtte inn og se etter jeans. Da var klokken blitt så mye at jeg bestemte meg for å bare bli i Chania. Etter et lite google søk så fant jeg Nea Chora på kartet og satte kursen dit.

Nea Chora viste seg å være en helt super strand med barer og restauranter langs hele promenaden. Jeg fikk leid en solseng til tre euro og var superfornøyd. Lå der resten av dagen før jeg spiste supergod salat på Delish, et slags high end fastfood-sted midt i gamlebyen. Jeg avsluttet lørdagskvelden med en drink i gamlebyen sammen med en greker fra Kissamos.

Neste dag tok jeg bussen fra busstasjonen i Chania til Platanias; stedet der flest nordmenn drar på ferie. Bussen kostet en euro og nitti cent, og tok cirka 25 minutter. Avstanden er kun 10 km så det går raskere om man har bil. Nok en gang så må jeg si at Platanias skuffet meg veldig. Strendene er ikke finere enn den i Chania, i tillegg er det mye større bølger på stranden der, havet virker mer åpent. Jeg ble ekstra sur når jeg skulle skylle beina og ble veltet overende av en monsterbølge som dro meg helt under. Spesielt uheldig siden jeg hadde vasket håret rett før.

Når klokken var fire så var jeg klar for å sjekke ut hovedgaten og se om jeg husket noe fra sist jeg var der i 2007. Vi bodde da på Jasmine Village via Startour/TUI, men det klarte jeg ikke å finne. Jeg opplevde Platanias som en forferdelig kjip og tom spøkelsesby uten sjel eller sjarm. Jeg sier meg rett og slett ferdig med dette stedet, og anbefaler mye heller å bo i Chania eller andre deler av Kreta (øyen er delt inn i fire regioner: Chania/Rethymnon/Heraklion/Lathiss). Jeg gikk hele veien fra Platanias til slutten av Agia Marina, så jeg tror ikke jeg misset noe. Hele gaten var utrolig tom og stille, og jeg snakket med en dame i en butikk som sa det var helt krise nå – nesten ingen folk på grunn av corona. Det er trist hvordan dette viruset har påvirket en hel verden. Bussturen tilbake var noen stopp kortere, og derfor tretti cent billigere.

Tilbake i Chania så rakk jeg å løpe gjennom dusjen og rekke solnedgangen på havnen. Der møtte jeg en rar fyr fra Østerrike som jeg ble stående og snakke med til jeg måtte dra tilbake på rommet for å få med meg EM-finalen mellom Italia og England. England var like dårlige på straffe som de alltid er så da ble det seier til Italia. Middagen denne dagen ble is på rommet, haha.

Neste morgen klarte jeg å trene 45 minutter med den ene maskinen og manualen som var på det fantastiske “hotellgymmet”. Så var det å hoppe i dusjen og sette kursen mot Nea Chora-stranden igjen. Det tok meg cirka 20 minutter å gå til den, og her lå jeg hele dagen og koste meg og fikk servert frappe på solsengen.

På ettermiddagen tok jeg taxi til Agia Apostoli som var mitt første møte med “syden” i 1997, sammen med mamma, pappa og Fredrik. Sjåføren kjørte meg direkte til hotell Kiwi som vi bodde på da. Fascinerende at hotellet er der enda – bassenget var helt likt, det var bare litt mer oppusset rundt. Veldig gøy å se, og jeg traff på en hyggelig dame som lot meg kikke litt rundt på området.

Agia Apostoli har kanskje Kretas fineste strender (?), men jeg hadde helt glemt hvor landlig det området er. Man får skikkelig følelsen av å komme langt ut på landet, og gresshoppene hyler så høyt at du nesten ikke klarer å tenke. Kanskje ikke noe som passer så bra for jenta som elsker byen. Men er du opptatt av sandstrender så er dette stedet å dra, her ligger de på rekke og rad: Sunset beach, Iguana beach, Yannis beach, Golden beach; bare til å velge.

Det går også en landlig sti langs sjøen hele veien fra Agia Apostoli tilbake til Nea Chora-stranden og Chania. Den er cirka fem kilometer lang, og var fin å få med seg, spesielt under solnedgangen. Jeg anbefaler joggesko på denne turen for det er litt humpete og grusete veier.

Tilbake på Nea Chora fulgte jeg havnen rundt til jeg kom til en restaurant som het Il Padrino som skulle ha byens beste italienske pizza. Det stemte bra, pizzaen var stor og smakte kjempegodt! Men servicen var ikke noe å skryte over. Jeg måtte spørre tre ganger om å få betale og til slutt gå bort til kassen, og da ba de meg sette meg ned å vente, haha.

Dette var siste kvelden min i Chania så jeg vandret rundt i gatene og kjøpte meg en sitronkake på et bakeri oppi gaten. Chania er full av godsaker, du finner kaker, vafler, crepes og is over alt.

Kaken spiste jeg utenfor Barbarossa som i mine øyne er det fineste stedet i hele Chania. Er det to steder du skal besøke så er det Barbarossa og Nema Restobar. Jeg vurderer å dra tilbake kun for de 🙂 Jeg satt der hver kveld og bare elsket hele atmosfæren.

Ellers er det et marked som er åpent daglig i Chania, men her er det bare til å holde seg unna. Her finner du absolutt ingenting som er verdt å bruke pengene på – da anbefaler jeg heller å sjekke ut lørdagsmarkedet ved hotell Kriti.

Stemningen i gamlebyen er fantastisk, og jo mer du går bort fra hovedhavnen mot Koum Kapi jo flere lokale finner du 🙂

Jeg kan virkelig anbefale en tur til Chania, og det blir spennende å se om de andre stedene på Kreta kan leve opp til dette. Neste stopp er Hersonissos 🙂

I sentrum av gamlebyen i Praha – Stare Mesto – ligger rådhuset med den astronomiske klokken; et unikt urverk fra middelalderen, nærmere bestemt 1410. Klokken består av tre hovedkomponenter: en astronomisk urskive som viser tid, sol- og måneposisjoner, en urskive med medaljonger som representerer månedene, og en mekanisme som hver time viser de tolv apostlene i prosesjon.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg var usikker på hvor jeg skulle velge å gå opp og se på utsikten siden det er mange steder i Praha som er anbefalt for det; blant andre TV-tårnet, Petrin Tower, Powder Tower og rådhuset. Jeg angrer virkelig ikke på at jeg valgte rådhuset.

Prisen for å komme opp var 250 CZK (rundt 100 NOK), og man kunne da velge om man ville ta heis eller gå opp trappene/gangene til tårnet. Veldig smalt og trangt på toppen, men virkelig en fantastisk utsikt over Praha og gamlebyen.

Jeg skyndte meg ned igjen for å rekke å se den astronomiske klokken slå tolv. Helt ærlig, jeg så et lite skjelett øverst til høyre stå og ringe i en bjelle, men ellers fikk jeg ikke med meg noe som helst. Det tror jeg ikke at jeg var alene om. Det føltes ut som fem millioner mennesker var samlet foran klokken 11.59 og ett sekund senere var alle borte, med hendene i været og spørsmålstegn i ansiktet. Dette er en greie som skjer en gang i timen, men jeg skjønner fremdeles ikke hva jeg skulle se….haha.

Jeg utforsket gamlebyen og passet meg for turistfellene denne gangen. Jeg gikk mot det jødiske kvarteret og hadde tenkt meg inn å se den overfylte kirkegården, men der var en vanvittig lang kø så jeg droppet det. Jeg fant et lite vindu i muren så jeg fikk kikket inn hvordan det så ut. Til informasjon så kostet det 250 CZK å komme seg inn på området.

Den gamle jødiske kirkegården ble brukt fra tidlig på 1400-tallet til og med 1878. Jødene fikk bare lov til å oppholde seg i et avgrenset område av byen, og måtte derfor gravlegges på et svært trangt område. I følge jødisk tradisjon kunne ikke lik flyttes eller fjernes, så de flyttet gravstenene og begravde flere mennesker oppå hverandre. Resultatet er tusenvis av gravstøtter om hverandre, og det er sagt at opptil 100 000 mennesker kan ligge begravet her. Forferdelig å tenke på.

Videre fra det jødiske kvarter krysset jeg elven og gikk alle trappene opp til Letna-parken. Denne parken huset tidligere en gigantisk Stalin-statue som ble ødelagt på 1960-tallet, og er nå mest kjent som skatepark. Her er man på en måte mellom gamlebyen og Praha sentrum.

Parken var ganske tom når jeg var der, og de holdt på med en del byggearbeid. Om sommeren skal det være flere steder man kan sette seg ned å ta en drink i denne parken, men jeg klarte ikke å se antydning til det nå.

Fra parken fortsatte jeg opp i sentrum og spiste dagens lunsj på Waf-Waf. Ingen tvil om at jeg ELSKER vafler, og her var de minst like gode som på Coffee & Waffles. Og det beste av alt var at du kunne lage din helt egen vaffel akkurat som du liker den best!

Jeg bestemte meg for en salt vaffel med guacamole, cheddar, tomat, spinat og parmesan, og en søt vaffel med jordbær, is og oreo. Smakte helt fantastisk. Waf-Waf ligger tre ulike steder i byen, og er absolutt verdt et besøk om du er glad i vafler og crepes.

Når jeg kom ut fra lunsjen så var det begynt å regne, og det ble litt kaldt og ufyselig. Jeg er glad jeg fikk oppleve Praha i solskinn også, for det er virkelig stor forskjell! Men jeg lot meg ikke stoppe og bestemte meg for å gå ned igjen og tilbake til gamlebyen i stedet for å bli i sentrum å kikke. Jeg krysset elven en bro høyere oppe og gikk så og si rett på Kruttårnet.

Bygget ble reist i 1475 og tjente i mange år som inngang til den kongelige veien som ledet gjennom gamlebyen, over Karlsbroen opp til slottet. Tårnet fikk navnet “Kruttårnet” på1600-tallet da de begynte å bruke det som lager for krutt. Det er mulig å gå opp til toppen av tårnet og se gamlebyen derfra, men siden jeg dro til toppen av rådhuset så skippet jeg utsikten fra kruttårnet.

Det ble virkelig to dager med mye gåing, og etter 48 timer så hadde jeg gått et helt maraton i Praha. Det er en utrolig koselig by, og på siden med TV-tårnet i området Zizkov så ligger det veldig mange fine kafeer og spisesteder.

TV-tårnet er Prahas høyeste bygning med sine 216 meter. Tårnet er ikke fint å se på, men skal visstnok ha Prahas beste utsikt. Hadde jeg hatt en reisepartner så hadde jeg nok dratt opp i tårnet og spist middag. Det er lovet 360 graders panoramautsikt fra den gastronomiske restauranten der. Noen opplevelser er kjekkere å være to på 🙂

Zizkov er et veldig koselig nabolag med mange flotte og fargerike bygninger. Dette kjennetegner Praha generelt, og jeg anbefaler alle å kikke litt opp når man går i gatene der. Man går glipp av så mye hvis man bare ser rett frem 🙂 Her ligger også den hyggelige kafeen The Coffeeroom som er kjent for sine avokado-smørbrød (og sikkert god kaffe).

Jeg passerte også flere andre kafeer som jeg kommer til å skrive om i et eget innlegg.

Jeg skulle egentlig på Cafefin, men der var det stappfullt uten et eneste ledig bord, så jeg måtte tusle videre. Gikk gjennom en park og endte opp på If Cafe som er en av mine favoritter i Praha. Koste meg med en kopp te og en nydelig bringebærmakron med sitronkrem inni.

Etter en liten pitstop på If Cafe var jeg iskald og klissvåt på beina så da var det herlig å dra tilbake på hotellet og bytte sokker og sko. Heldigvis var det søndagsåpent på de fleste butikker i Praha så jeg hadde store planer om en ettermiddag med avslapping. Tenkte at Tsjekkia i likhet med Polen sikkert var billig på både frisør og massasje.

Gjett om jeg fikk bakoversveis når de skulle ha nærmere tusen norske kroner for å farge etterveksten. Det er jo omtrent dyrere enn i Norge. På massasjestudioet hadde de ikke ledig time før dagen etter. Så det ble en litt skuffet jente som luffet rundt på Palladium kjøpesenter som egentlig bare inneholder masse rare butikker (Mohito og Reserved kan være verdt et besøk).

Så kom jeg på at Praha er jo kjent for sine kinoer, og jeg bestemte meg for en film på den ærverdige kinoen Lucerna. Middagen ble på vei dit: en vegetarpasta på Vapiano. Kom frem til Lucerna og fikk beskjed om at den engelske filmen var utsolgt. Sjekket et par andre steder, men det var ingen filmer som fristet.

Da endte jeg tidlig på hotellrommet denne kvelden også, og fikk jobbet noen timer til. Aldri så gale at det ikke er godt for noe. Jeg sitter igjen med et veldig bra inntrykk av Praha: en koselig by med nydelig arkitektur og fantastisk god mat. Faktisk så bra at det kommer et eget innlegg om det. En god porsjon sjarme, hyggelige mennesker (men ikke overhyggelige), og det føles veldig trygt å være der alene. Denne byen sklir foreløpig opp som en topp tre favoritt blant hovedstadene jeg har besøkt i Europa, og det er jammen ikke verst 🙂