“Split er dritt” var egentlig overskriften jeg hadde skrevet først. Det klinget bra, men det var kanskje ikke så ille. Alle steder har jo noe bra ved seg. Det finnes ruiner og historiske byggverk som betegnes som underverk, og absolutte must å få med seg hvis man er ekte globetrotter. Men ikke alle står til forventningene. Som dere sikkert skjønner så var dette byen jeg likte minst av de jeg besøkte i Kroatia. Det er et fint utgangspunkt for å komme seg ut til øyene Brac, Hvar og Korcula, men utenom det så ville jeg ikke planlagt å bruke mye tid her. “Cash is king”, køer og kaos over alt, dårlig service og irritable mennesker, stinken av urin og søppel flere steder – ikke akkurat betegnelsen på paradis.

Det var veldig vanskelig å finne en okei overnattingsmulighet i Split til en overkommelig pris. I likhet med Hvar så var hotellene få og dyre, så det beste for meg var å velge et privat overnattingssted, noe som alltid er litt utfordrende siden man aldri helt vet hva man får. Valget mitt falt på PLR Rooms midt på Peristil Square, et lite høyt bygg på fire etasjer med en leilighet i hver etasje.

Jeg bodde i andre, og betalte 1200 kroner per natt. Det var omtrent samme pris som på luksushotellet i Rethymno på Kreta. Egentlig så var beliggenheten midt i gamlebyen helt perfekt, og jeg hadde superfin utsikt rett på Saint Domnius-katedralen. Det som var litt stress at jeg hadde 46 smale trappetrinn opp til rommet – ikke noe problem utenom når kofferten skulle opp og ned første og siste dag. Heldigvis fikk jeg hjelp opp med kofferten av han som viste meg rommet. Han måtte sitte i fem minutter før han klarte å snakke etter bæringen.

Det var også noen uforutsette ting som skjedde. På Diocletian’s Palace hadde de to av tre dager operaforestilling som varte fra åtte til midnatt. I denne perioden stengte de inne hele leiligheten min så jeg kom meg verken inn eller ut uten å få tak i vakter som kunne følge meg lydløst over plassen. Litt slitsomt, og litt pinlig å få tigge om å komme inn på rommet sitt. Kirkeklokkene ringte hver morgen klokken seks, syv og kvart over syv så her var det bare til å komme seg tidlig opp.

Beliggenheten gjorde at man ikke kunne bli hentet med taxi, så det var et stykke å gå på ruglete steiner i gamlebyen før man kom seg til bilen. Og sist, men ikke minst, så forventet de at man skulle betale rommet cash. Typ – ta ut flere tusen og gi de i hånden til en fyr uten noe form for “proof of pay”. Uaktuelt for min del, spesielt siden minibankene tok skyhøye gebyrer (hold deg unna Euronet og styr langt unna konvertering til norske kroner – det burde faktisk betegnes som svindel), og jeg er født skeptisk i forhold til å bli lurt. Da ble det mye styr med å avtale et klokkeslett som passet for både meg og verten, og når vi endelig fikk det til så hadde han ikke noe kortterminal. Det endte med at vi måtte gå sammen til en butikk fem minutter unna og jeg måtte betale på terminalen der. Merkelig opplegg!

Ellers var det et fint rom som hadde alt jeg trengte, foruten en TV med åtti tyske kanaler. Heldigvis er ikke TV viktig for meg, men det sier litt om hvor mange tyske turister som er i Kroatia. Det var en gjenganger over alt. Jeg hørte også mange flere snakke norsk og svensk her og på Hvar enn jeg gjorde i Dubrovnik og på Kreta. Kanskje fordi Kreta var rødt og Kroatia grønt?

På Google Maps er det merket av strender med parasoll flere steder, men akkurat som på Hvar så må du ikke la deg lure. De fleste er en steinkai eller et annet sted som burde kalles badeplass, og ikke strand. Lurer på om jeg må kontakte Google Maps og foreslå et skille mellom badeplass og strand. Hovedstranden i Split heter Bacvice, og den imponerte meg ikke. Når jeg kom ned til stranden fra parkeringsplassen så stinket det urin og føles skittent og ufresht. Det var også det stedet med det minst klare badevannet av alle steder jeg besøkte. Jeg fikk senere forklart av en taxisjåfør at det hadde vært samlet flere tusen ungdommer der på kveldstid, men at det nå var blitt forbudt med sånne samlinger, så kanskje det er bedre der til vanlig.

På Bacvice kostet det hundre kuna (en kuna var 1,43 kroner når jeg var der) for en solseng. På kaien der jeg lå var det også en beach bar som het Beach & Booze som hadde kald drikke, og jeg kjøpte en god salat med feta, avokado, tomater, fiken, salat, mandler og balsamico som take-away på solsengen. Det var en stige ned i vannet så man kunne bade. Det du tråkket på var sand, men rett under var det steiner, og første dagen klarte jeg å rive meg skikkelig opp på den ene, så her kan det kanskje være lurt å ha med seg badesko. Litt lenger bortenfor kaien lå en beach bar som het Kavala som muligens var hakket bedre, men den testet jeg ikke så det kan jeg ikke si så mye om.

Den ene ettermiddagen bestemte jeg meg for å gå tur fra hotellet til den ytterste stranden Znjan. På veien dit passerte jeg først hovedstranden, deretter en båthavn, før jeg kom til den første “stranden” Firule – steinkai med klart vann. Videre kom jeg til Trstenik Beach som var fint laget til med hvite rullesteiner, og oppleves som en ren og pen strand. Men også her måtte du ha med deg håndkle og ligge på steinene.

Deretter kom jeg til Mistral og Znjan City Beach, som uten tvil var de beste strendene i Split, med klarest vann og renest strandområde. Mistral var den roligste av de to, og her lå også Mistral Beach Club som hører til Radisson-hotellet, men er åpen for alle.

Znjan er litt større, og mer livlig, og her finnes det flere spisemuligheter og beach clubs. De mest livlige var Taboo Beach Club og Rosa Negra. En solseng her kostet 150 kuna.

Motsatt vei fra sentrum passerte jeg Riva – den berømte strandpromenaden, og kom til båthavnen med de store yatchene etter å ha gått forbi alle de små fiskebåtene.

Etter å ha passert havnen og fulgt hovedveien et stykke så fant jeg noen trapper som ledet meg til første badested; Jezinac. Her var det ikke solsenger eller strand, men en slags badeplass bygget på ruiner med veldig rent og klart vann.

Videre kom jeg til Kastelet eller Obojena Beach som var en relativt fin rullesteinstrand med rent og klart vann. Her kunne du kjøre til, men det var ikke noe solsengutleie eller beach bar. Den siste stranden jeg kom frem til var også den fineste på denne siden – Kasjuni Beach. Når det er sagt så har jeg skikkelig dårlig inntrykk av dette stedet. Hele stranden ble styrt av Joe’s Beach bar som leide ut enkle solsenger til 170 kuna og cabanas til 750 kuna per dag. Alle lå oppå hverandre, det var ikke mulig å få en solseng i solen, og det hele oppleves bare som fullstendig kaos med altfor mange mennesker.

Det tok meg en time å gå dit fra byen, men jeg endte opp med å ta taxi og dra tilbake til Mistral, som i mine øyne var det beste stedet i byen.

Her fikk jeg også supergod burrata og focaccia på Mistral Beach Club 🙂

Utenom den så MÅ dere prøve Zinfandel, en bitteliten restaurant som ligger inneklemt i en smal gate i gamlebyen. Kjempegod mat og live musikk! Anbefaler også pizzaen på Bokamorra ved Marjan steps og pastaen på Basta i havnen.

Det var også veldig koselig på Republic Square der det lå flere restauranter side om side. I tillegg var det en restaurant på toppen av Marjan Hill som fikk veldig mye skryt – men der måtte man forhåndsbooke for å få plass – Vidilica het den. Det var generelt fullt mange steder, og vanskelig å få plass, så booking var en greie i Split.

Det beste med Split var Fitness Centar Joker, som er det sykeste gymmet jeg noen gang har sett. Det lå på toppen av kjøpesenteret Joker Mall som er det mest sentrumsnære av kjøpesentrene i Split, cirka 2.5 kilometer unna. Her var det flere butikker, food court og kino. Gymmet var et paradis: meter etter meter med den største utstyrspakken jeg har sett i mitt liv.

Det var en fornøyd jente som fikk trene her flere dager på rad. Jeg betalte 75 kuna per dag, noe jeg ikke syns var så ille. Gåturen på tjufem minutter til og fra var også en herlig start på dagen, og jeg fikk samtidig utforske litt mer av Split.

I forhold til shopping så syns jeg ikke det var så mye å skryte av i gamlebyen. Det første som møtte meg var markedet i havnen, der var det stort sett bare “drit”, og siden det var gjennomgangen til hotellet mitt så ble det litt slitsomt. Markedet var åpent fra åtte om morgenen til elleve om kvelden, så det var ikke mye fred å få. De solgte også blomster og frukt/grønnsaker, så det var fint å kunne kjøpe med seg jordbær og rips på stranden – Kroatia var faktisk ganske gode på bær.

Ellers var det noen småbutikker innimellom de trange gatene, i tillegg til en stor Zara ved slutten av Riva og opp. Mall of Split lå en liten mil utenfor sentrum (100 kuna med taxi). Det var et stort senter med veldig mange kjedebutikker som Zara, Bershka, Stradivarius etc, samt kino og matområde. Jeg ble ikke veldig imponert, spesielt food courten var liten med dårlig utvalg. Jeg skulle kjøpe et par sko til mamma og kan ikke huske å ha fått dårligere service noe sted. Til tross for at de hadde tre kortterminaler foran seg så ville de ikke bruke dem, og hvis jeg ikke betalte cash så kunne jeg like gjerne bare gå. De spør deg heller aldri om pose så om du skal ha det må du huske å si fra på forhånd ellers må du betale på nytt når du får posen.

Språket i Kroatia er helt krise for meg – jeg skjønner absolutt ingenting. Det ligner ikke på engelsk, ikke på fransk, ikke på gresk, ikke på spansk – helt uforståelig. Alle forstår engelsk så det er sjelden et problem utenom når du skal lese på hyllene på matbutikken, eller om du bare har lyst å forstå litt mer og være en del av samfunnet.

Om det er noe man skal prioritere å gjøre i Split så må det være å gå opp i St. Domnius-katedralen for å se utsikten over byen. De stengte klokken ni om kvelden, dette fikk jeg dobbeltsjekket første dagen, så jeg sparte det til siste kvelden. Jeg var ved inngangen klokken syv og fikk beskjed at hvis jeg ikke hadde billett så kom jeg ikke inn. Til tross for at tårnet stengte ni så stengte billettkontoret klokken syv. Dette sa de ingenting om den dagen jeg spurte. Så det var en skuffet jente som måtte innse at dette tårnet kom jeg faktisk ikke opp i. Det åpnet neste morgen klokken åtte, men da var jeg allerede på vei til flyplassen. Kan tenke meg at utsikten derfra er fantastisk, og er veldig lei meg for at jeg ikke fikk det med meg.

Nest best var trappene opp til Marjan Hill – en enkel tur på 250 meter fra bunn til topp, der du får ganske bra utsikt over Split, men dessverre så ødelegges den litt av tretopper.

Jeg gikk veldig mye på ferien min. I løpet av tre uker så gikk jeg nesten førti mil – det er litt rart å tenke på. Tiden bare flyr og stegene bare øker når man er på oppdagelsesferd på nye steder.

Fra utkikkspunktet kan du fortsette oppover og inn i et kjempestort skogområde. Jeg hadde bare sandaler på, så jeg gikk opp til den lille Nikola-kirken, men syns ikke det var verdt det. Et lite murbygg, og ingen utsikt. Valgte derfor å snu å gå ned igjen derfra, men mulig jeg gikk glipp av noe siden det kom mange folk opp i joggesko og shorts. Jeg tror man kan komme til Bene Beach hvis man går gjennom skogen, den eneste stranden i Split jeg ikke fikk sett.

Riva er havnepromenaden, og selve hjertet av Split. Ved første øyekast ser det veldig fint ut med palmealleen og restaurantene på rekke og rad. Ved nærmere ettersyn så føles det veldig turistifisert, og menyene på restaurantene fristet ikke noe særlig. Jeg tror man finner bedre mat andre steder. Det var også veldig fullt over alt, så jeg tipper det er vanskelig å få bord uten å forhåndsbooke.

I forhold til søtsaker, så finner man gelatobarer over alt, og de må gjøre det veldig bra, for lengre køer har jeg nesten aldri sett på noe, spesielt på kveldstid. Utenom is så er det crepe eller donuts som er mulighetene, ingen vafler. Jeg fant en bra crepebod i starten av Riva, og en dårlig i slutten. De som har dårligst utstillingsdisk er ofte de som har de beste crepene – og vice versa 🙂

Været i Split var veldig bra, jeg var faktisk så heldig at jeg fikk med meg en liten hetebølge de dagene jeg var der. Det var opp mot førti grader på dagen, og 37 på kvelden. Jeg har aldri sett så mange mennesker på stranden klokken halv ni om kvelden.

Til tross for at det finnes koselige steder i Split, så føler jeg meg ganske ferdig med den byen. Jeg har lyst å besøke Brac og Korcula, og gjerne tatt en tur tilbake til Hvar. Ellers frister det å kombinere med Bosnia, Montenegro, Albania og Korfu, kanskje det blir en sommerferie et annet år.

Jeg håper virkelig ikke vi får noen corona-setback igjen nå. Det var helt fantastisk å være på tur igjen, og jeg sitter allerede og tenker på nye destinasjoner som jeg har lyst å besøke 🙂

Les om Dubrovnik her: https://lisaskramh.blogg.no/dubrovnik-adriaterhavets-perle.html

Les om Hvar her: https://lisaskramh.blogg.no/sjarmerende-lille-hvar-island.html