WOW er det eneste jeg kan si. Dette kommer jeg til å leve på lenge! Helt siden 2003 har jeg sett på Roland Garros og Rafael Nadal på TV. Jeg har så lenge jeg kan huske drømt om å få være der, selv om jeg aldri hadde trodd det skulle skje. Men så gjorde mamma og jeg en avtale i fjor at hvis Nadal vinner så drar vi i 2019. Og det gjorde han!
Det var vanskelig å få tak i billetter til turneringen. De selges gjennom nettsiden og slippes i mars – turneringen begynner i slutten av mai. Det verste av alt er at de legger ikke ut hvem som skal spille før dagen før kampene. Så man vet jo ikke hvem man får se når man kjøper billetter. Drømmen var jo selvfølgelig å se Nadal. Men når vi ikke fikk tak i billett på hovedbanen Phillippe Chatrier og måtte nøye oss med den nest beste; Suzanne Lenglen, så var vi litt usikre på om vi kom til å få se han.
Mamma har om mulig blitt enda mer tennis- og Nadal-fan enn meg. Hun kan alle regler og hele biografien til Nadal. Nå er det ofte hun som oppdaterer meg på hvem som er verdensener, og om hvordan Nadal ligger an i de ulike ATP-turneringene.
Til vår store sorg så spilte Nadal på Phillippe Chatrier den dagen vi hadde billett til Suzanne Lenglen-banen. Selv om været var nydelig, og dette hvor som helst ellers hadde vært helt fantastisk, så var det ganske sugent å måtte sitte rett utenfor banen og se Nadal på storskjem. Det var jo han vi hadde kommet til Paris for!
Nadal gikk overlegent videre, og vi brukte resten av dagen på banen vi hadde betalt for. Prisen varierer veldig fra hvor man sitter. De aller bakerste plassene kan man få for rundt 60 euro, mens de dyreste koster opp mot 1000 euro. Vi betalte rundt 1200 kroner hver og hadde veldig god plass (L2, rad 17, sete 53). Supert å sitte på kortsiden, da får man fullt overblikk og slipper å svinge hodet til høyre/venstre hvert sekund.
Den første kampen vi så på Lenglen var Tsonga mot Gojowcyk. Utrolig god stemning på banen med en franskmann i aksjon. Neste kamp var Thiem mot Tommy Paul, men der ble det veldig lite action så vi dro til bane en for å se Jeremy Chardy mot Kyle Edmund. Der var det helt fantastisk stemning! Franskmennene klappet og sang om hverandre, og helt til kampen ble avbrutt på grunn av dårlig sikt (sol rett i ansiktet) så virket det som om Chardy skulle klare det. Dessverre så ble det Edmund som gikk videre neste morgen.
Dag to var litt mer regnfull, så vi måtte investere i oransje regnfrakker. Vi slapp heldigvis å bruke de så veldig mye. Fra hotellet vårt til Roland Garros var det forresten veldig enkelt å komme seg. Vi tok banen til Saint Angel Autreuil til 1.90 euro per person. Der kom vi frem til et koselig område med flere bakeri og fristende supermarked.
Vi hadde lært fra dagen før da vi ikke fikk tak i noe mat, så vi plukket med oss diverse frukt og snacks fra et supermarked som het G20. På tennis-området har de et utvalg middager du kan kjøpe på ulike matstasjoner som er satt opp. Når klokken var fem og vi var sultne så var alt utsolgt. Skikkelig nedtur. Så det kan være lurt å ta med seg mat 🙂
Fra supermarkedet gikk vi i underkant av 1 km bort til Stade Roland Garros der det var bag-sjekk, sikkerhetskontroll, billettscan og ID-kontroll. Virkelig et fantastisk område!
Dag to hadde vi også billett til Suzanne Lenglen-banen, og vi måtte tidlig avgårde for å sikre oss plass på Del Potro-kampen. Deretter dro vi til court syv for å se på Verdasco. Med inngang på en av hovedbanene får du nemlig full tilgang til hele området og alle de mindre banene. Eneste minuset er at det ikke er sitteplasser på de mindre banene så her kan du risikere å måtte stå i kø på populære spillere.
Fantastisk å komme så nær Verdasco – en spiller jeg har fulgt i mange år. Kampen ble lang, så vi tok en liten pause på Lenglen for å se Lucas Pouille. Utrolig god stemning med franske spillere på banen! Når vi skulle tilbake for å se Verdasco avslutte så måtte vi stå i kø nærmere en time for å komme inn igjen på banen. Ingen tvil om at denne fyren er populær! Han vant, og det var superstemning på bane syv!
Det var slutten på Roland Garros for denne gang. Dessverre fikk vi ikke sett Nadal live, så det må vi tilbake for å gjøre i 2020. Vi tok farvel med området og satte oss på banen tilbake til Charonne. Der spiste vi på en superkoselig restaurant som jeg virkelig kan anbefale: East Mamma. Vi fikk smoked mozzarella med brød til forrett – helt magisk! Deretter hadde jeg vegetarlasagne, og mamma en nydelig pasta med pesto. Dessverre tar de ikke imot reservasjoner så det kan være lurt å være tidlig ute, ellers må man gjerne vente en stund på bord.
Mens vi spiste kom programmet for neste dag ut: Nadal på Suzanne Lenglen! Er det mulig?! Da hadde vi vært der to dager på rad uten å få se han. Vi prøvde febrilsk å få tak i siste-liten billetter, men dessverre ingen hell. Alt i alt var Roland Garros en helt fantastisk opplevelse som nå må bli tradisjon! Neste år SKAL vi se Nadal! 🙂