Santa Margherita Ligure var en av favorittene mine på Italia-turen. Kanskje også fordi det lå så nært Portofino, som jeg syns var skikkelig fin. Ligure hadde koselige gule og rosa fargerike murhus som i Vila Joyosa i Spania. Det gjør det ekstra sjarmerende. Byen ligger også helt ved kysten og har flere strender, såkalte bagni.
På disse strendene var det veldig fullt, så man måtte vært tidlig ute for å få plass. To solsenger med parasoll kostet 35 euro per dag i leie. Svindyrt, men billigere enn mange andre steder i Italia. Man kan jo snart få hotellrom billigere enn solseng. Strendene er så som så, litt steiner og litt små, og kan ikke sammenlignes med for eksempel Kypros. Men sånn er jo Italia. Klart og fint vann.
Jeg trente på Planet Fitness og betalte 15 euro for en dag, dyrt! Ganske trangt og lite gym, men med alt utstyr man trenger for å gjennomføre en god økt. Det var en liten gåtur fra hotellet, men det er jo bare deilig i varmen.
Den ene dagen løp jeg langs havnepromenaden mot Portofino, helt magisk. Det er cirka fem kilometer å gå til Portofino fra Ligure, og 3.5 kilometer motsatt retning til Rapallo. Jeg anbefaler virkelig å gå turen fra Ligure til Portofino. Den følger langs sjøen stort sett hele veien, med unntak av siste delen som går høyere oppe med sti. Eneste minuset er at mange andre tenker det samme så det er ganske folksomt langs ruten. Spesielt når man jogger så kan det være greit å være tidlig ute.
Det var flere koselige steder langs veien, og jeg hadde spesielt lyst å tilbringe en dag på Covo di Nord-Est. Det var en ganske kul beach club bygget i et gammel steinhus/cave. Her var det både restaurant, kafe og solsenger plassert over alt. Jeg tror også dette er et partysted på kveldstid, med konserter og eventer.
Halvveis til Portofino kom vi til berømte Baia di Paraggi. Dette skal visstnok være en veldig kjent strand, og det kunne man også se på prisen: 100 euro for to solsenger med parasoll (!). Her fant vi en koselig high end cafe som het Montenapolione, og tok en pause i varmen med god drikke og fruktsalat. Kjempefint å sitte der i komfortable møbler med utsikt rett på stranden.
Etter en tur opp i skogen gjennom en sti så ankom vi frem til Portofino, som absolutt er en av mine Italia-favoritter til nå. Bare den følelsen når man passerer hotel Piccolo før man kommer ned til selve Portofino er helt fantastisk. Klart azurblått hav mot de søte gule og rosa murhusene, jeg elsker det!
Så utrolig koselig nede ved vannet der! Fargerike hus og småbåter om hverandre sammen med kafeer, restauranter og eksklusive butikker. Jeg fant en MC2 Saint Barth-butikk, og unnet meg en stråveske derfra. Portofino minnet meg faktisk litt om Es Castell på Menorca, som forresten er et mye billigere sted å dra til. Jeg hadde veldig lyst å spise lunsj på Gucci Cafe, men vi endte bare opp med å kjøpe oss et stykke focaccia fra en kiosk, og spise den i solen på kaien. Til sammenligning så kostet et stykke focaccia åtte euro her mot fire euro i Ligure. Ganske stive priser, og derfor fint med dagsturer hit.
Vi valgte å ta båten tilbake til Rapallo, byen som ligger før Ligure. Det er ganske stort trykk på de båtene, så det kan være greit å være litt tidlig ute. Båtbilletten kostet 11 euro, og turen tok bare tjue minutter.
Jeg ble ikke spesielt imponert over Rapallo, og er glad for at vi ikke hadde valgt å bo der. Vi spaserte litt rundt i gatene, men fant ikke noe som er verdt å skrive om eller å reise tilbake til. Taxien tilbake til Ligure kostet åtte euro.
Sånn utenom estetikken så var det heller ikke så veldig mye å se i Ligure heller. Vi gikk en tur langs strandpromenaden og den lille gamlebyen som var der. Flere restauranter på rekke og rad, men vanskelig å finne noe bra.
Den beste matopplevelsen var på hotell Miramare. Kjempefint, men pricey med litt stive outfitregler. Pappa kom i shorts og vi kom derfor ikke inn, og fikk ikke bordet vi hadde booket på balkongen. Etter mye diskusjon fikk vi lov til å sitte på et bord i utkanten alene. Det ble en morsom historie, men resten av turen spiste vi billigere.
Jeg elsker italiensk mat i Norge, men i Italia har jeg alltid blitt ekstremt skuffet over maten, smakløs og merkelig. Heldigvis fant jeg god pizza på en gaterestaurant som het Pizzeria Il Delfino, så den kan jeg anbefale. Den var også ganske billig – rundt ti euro for en margherita.
Vi bodde forresten på Hotel MA. Helt greit hotell, men til en ganske stiv pris på 2000 kroner per natt. Hotellet lå sentralt plassert, ikke langt fra strendene, promenaden og bysentrum, og vi hadde en veldig koselig og hjelpsom vert.
Oppsummert så er Santa Margherita et lite sted som er fort gjort å se, men det er koselig, og har en perfekt beliggenhet i forhold til Portofino, som ble en skikkelig favoritt 🙂
Jeg har tatt en skikkelig lang pause fra bloggen, og trodde faktisk ikke at jeg skulle komme tilbake. Men så savnet jeg å kunne bla tilbake i arkivet på gamle reiser, og ha et sted å samle bildene mine. Så da får vi se hva jeg husker fra Italia-turen i fjor, jeg hopper tilbake dit for det er der jeg slapp sist.
Søskenbarnet mitt Ingvild skulle gifte seg i Toscana, og det var forhistorien for familieturen til Italia i juni, en måned jeg vanligvis pleier å holde meg i Oslo. Jeg dro alene i forveien med direktefly fra Oslo til Pisa med Norwegian. Tre timer senere var jeg på Galilei international airport, det gikk veldig greit.
Jeg bodde på et skikkelig gammelt og slitt hotell, men med veldig god beliggenhet. Det het Hotel Roma og kostet i underkant av 900 kroner for et enkeltrom. Selv om det lå rett over gaten for det skjeve tårn så anbefaler jeg det ikke. Jeg ankom Pisa tidlig om morgenen og fikk ikke sjekke inn på rommet. Jeg satt derfor ved et gammelt bord i fellesarealene og jobbet utover dagen før jeg utforsket Pisa på ettermiddagen.
Jeg har ofte hørt at Pisa kun er det skjeve tårn og ingenting mer, men jeg opplevde byen som veldig koselig. Ikke så stor, men litt butikker og kafeer, koselige gater og smug. Spesielt hyggelig på kveldstid i gamlebyen, men koselige restauranter og opplyste gater.
Jeg fant også turens aller beste mat i Pisa – Filter coffee lab i Via Santa Maria 30. Helt fantastisk bra brunsjsted med godt utvalg i både sunt og søtt.
I tillegg var det veldig mange focacciabarer der man enkelt kunne kjøpe med seg en slice på veien – billig og kjempegodt!
Nede ved elven ligger det noen restauranter og uteplasser, og folk sitter langs muren for å se på solnedgangen. Utenom det så var mesteparten av livet rundt det skjeve tårn og inni gamlebyen.
Ellers må jeg jo si at høydepunktet i Pisa såklart var det skjeve tårn. Jeg bodde rett ved siden av, og gikk forbi hele tiden. Det var fint både i dagslys og opplyst på kveldstid så jeg anbefaler å gjøre begge deler. Jeg sluttet aldri å bli fascinert over hvor skjevt det tårnet faktisk er! Det er en veldig rar følelse å gå rundt der og se på tårnet fra de ulike vinklene – alt fra rett til helt skjevt. Også veldig rart å gå på bakken rundt tårnet – helt skjevt.
Jeg forhåndsbestilte billett på nett. Den kostet 20 euro og ga meg en time slot som gjorde at jeg slapp unna kø og styr. Fantastisk utsikt fra toppen, men man får faktisk ikke feelingen av hvor skjevt det er når man er oppe i tårnet.
Det er flere ting man kan besøke i samme område, men det holdt med tårnet for min del.
På ettermiddagen kom mamma, pappa og tante Siv til Firenze, og plukket meg opp. De tok seg en liten pitstop i Pisa for å spise lunsj og se på tårnet før vi dro videre til neste stopp – Santa Margherita Ligure.
Oppsummert så vil jeg si at Pisa er en koselig liten by som absolutt er verdt en natt eller to på tur i Italia 🙂
En kort flyvetur fra Athen bragte meg til Kypros og Larnaca. Jeg har bodd flere år i Larnaca, og ser på mange måter på byen som mitt andre hjem. Nå var det to år siden sist, og det var ekstremt trist å se hva som hadde skjedd med den lille favorittbyen. Alle de små fantastiske boutiqene var nedlagte, og hele sentrum var helt utdødd. Alt var flyttet til et kjøpesenter noen kilometer utenfor, så utrolig trist!
Den vikitgste grunnen til å dra til Kypros nå er gode venner. Allerede på hotellet jeg bodde på, Frangiorgio, så møtte jeg Maria og Andrea, to av mine beste venninner. Jeg koser meg alltid max med disse jentene, og dagene i Larnaca gikk med til soling, gåturer og å spise masse god mat. Dessverre så var det uvanlig kaldt på Kypros denne uken i mai, så det var bare tre av dagene jeg klarte å ligge på stranden uten maks gåsehud.
Jeg besøkte de vanlige stedene: Mingle Cafe, Edem’s Yard, District og To kafe tis Xrystanis.
I tillegg prøvde vi et nytt sted på Finikoudes som het Livid. Middagen var ikke spesielt imponerende, men dessertvaffelen med kindersjokolade var wow!
Ellers tilbragte jeg resten av oppholdet i Ayia Napa. Det er nærmere Maria, så vi kunne henge mest mulig utenom jobben hennes. Vi koste oss på nesten alle strendene i Ayia Napa: Kaliva, Nissi, Makronissos og den fineste av de alle: Landa.
Landa har det klareste vannet og den hviteste sanden av alle strendene, helt fantasisk! Der finner du vanlige plastsenger til 2.50 euro, men også Lasmari Beach, en liten beach club med superdigge senger, håndklær og god mat til en litt høyere pris (men verdt det).
Kaliva som ligger på bystranden PantaoXXX er også et superfint sted med myke solsenger og digg brunsj på dagtid. På kvelden endres stedet til en partyplass, og jeg tror også de noenganger kjører dagfester her. Verdt å teste ut!
Ellers er det helt nydelig å jogge langs strandpromenaden. Hvis du holder ut i åtte kilometer så passerer du faktisk alle strendene på veien, og ender på Ayia Napa Marina.
Da er rekkefølgen på strendene: Pantachou –> Sandy Bay –> Nissi Beach –> Landa Beach –> Makronissos Beach –> Ayia Thekla Beach, og så kommer du til marinaen. Jeg løp den turen, men gikk tilbake. Veien er sammenhengende fra havnen til Sandy Bay, og så må du litt opp i hovedveien mellom de andre, med mindre du liker å løpe på sanden. Da er det bare til å dure på rett over stranden.
Rett i utkanten av Ayia Napa ligger Love Bridge. For å komme seg dit så
Det sies at hvis man står oppå steinformasjonen og kysser mens man ønsker seg noe så vil det komme i oppfyllelse. Men det er finnes også folk som har falt ned og skadet seg, og til og med blitt drept herfra, så kanskje like greit å ta bilde på en annen plass.
Som feks foran broen 🙂 I nærheten ligger også skulpturparken og kaktusparken, to aktiviteter som kan være fine å gjøre på om du er lei av soling og strandliv.
Maria er blitt så glad i den tyrkiske siden, og det skjer virkelig ting der. Før var det ekstremt fattig, men nå bygges det i rekordfart i den tyrkiske byen Iskele. Her var det bygget opp strender med kiosker og aktiviter rundt.
Denne nydelige rosa kafeen lå også midt imellom alle boligblokkene. Her kan man jo ikke unngå å gå innom. Masse merkelig tyrkiske bakverk, men cappuccinoen var absolutt innafor. Det er det som er minuset med den tyrkiske siden. At uansett hvor bra det blir så har de liksom ikke like god mat som på den greske siden (syns jeg).
I Ayia Napa liker jeg best å trene på Pambos Magic, men etter at jeg ble kastet ut av gymmene fordi jeg tok av meg skoene når jeg kjørte knebøy så har jeg ikke turt å gå tilbake. Derfor varierer jeg mellom Return Gym og New Famagusta. Sistnevnte er egentlig både bedre og billigere. Jeg betalte 10 euro for en dag på Return, og 5 euro for en dag på New Famagusta.
I mai var det en uke med bare tre arbeidsdager. Den utnyttet jeg til å få meg en liten ferie på Kypros. Fordi alle andre hadde tenkt det samme så var det kjempedyrt å reise akkurat da. Derfor dro jeg først til Athen og så videre til Kypros derfra. Det var det mye å spare på, og jeg fikk en dag i koselige Glyfada, på den athenske rivieraen. Jeg bodde på Palmyra beach hotel, som var helt greit. Beliggenheten var sentral, men siden jeg måtte krysse en ekstremt trafikkert hovedvei hver gang jeg skulle bort til sentrum så hadde jeg valgt et annet hotell neste gang.
Glyfada ligger cirka tretti minutter utenfor sentrum av Athen, og 25 km fra flyplassen i Athen. Det er et supert alternativ hvis du ikke ønsker kaoset i Athen sentrum, men allikevel vil få med deg Akropolis og de viktigste attraksjonene der. Det går trikk mellom Glyfada og Athen sentrum, men den stopper kun på Syntagma Square (som forsåvidt er helt supert siden det er midt i sentrum der handlegaten Ermou starter). Hvis du ønsker flere stopp på veien så må du ta bussen fra Glyfada. Siste mulighet er taxi. Det kostet cirka 30 euro, og samme pris fra flyplassen til Glyfada.
Akropolis er jo det store trekkplasteret i Athen, sammen med Plaka, Syntagma Square (på bildet over), og shoppinggaten Ermou. I tillegg er det veldig mye god mat i Athen. Jeg hadde jo bare en dag her, og jeg jobbet store deler av denne dagen, så det var begrenset hva jeg fikk tid til.
Jeg fant super trening på Mega Gym i Glyfada, et senter som virkelig hadde det meste man trenger for både styrke og kondisjon. Det finnes også en lang promenade/vei langs sjøen som er fin til løping eller turer.
På torsdager så er det marked i Glyfada. Det har åpent fra 06-15, og da er gatene dekket med boder. Her finner du alt fra frukt og grønnsaker til klær, sko, håndklær, interiør og leker. Siden jeg hadde pakket helt feil og holdt på å fryse ihjel i Athen, så fant jeg både tights og genser på markedet. Disse klærne bodde jeg i store deler av turen, da kofferten min for det meste inneholdt shorts og singlet. Jeg elsker å plukke jordbær i løsvekt, da får du akkurat de bærene du vil. Det minner meg om årene på Kypros da vi handlet frukt og grønnsaker på marked hver lørdag.
I Glyfada er det også kystlinje, og på strekket fra Glyfada til Vouliagmeni er det faktisk ganske fine strender. Mellom Glyfada og Vouliagmeni ligger Voula Beach, og her kan jeg anbefaler Athines by the Sea. Kjempefint område med finkornet sand, serveringssteder og behagelige solsenger med tjukk madrass.
Glyfada sentrum er ikke veldig stort, men har alt du trenger av butikker og spisesteder. Det er litt high end, så det finnes en god del designerbutikker og litt dyrere butikker her, men du finner også litt andre butikker innimellom. Florida Mall har masse små boutiques, der jeg blant annet fant en jeans til tretti euro. Kjedebutikker er det ikke så veldig mye av her, men om du savner det så er det bare en halvtime til Ermou Street i Athen sentrum – der finner du alt!
Glyfada har faktisk veldig mange gode spisesteder! Jeg må starte med brunch- og lunsjstedene. På Healthy Bar så har de toaster, omeletter, pannekaker, bowls, wraps og salater. Oh mama har spennende brunch på dagen, og middag på kvelden. Det samme har fantastiske Living cafe! Ellers har de masse godt og sunt som du kan raske med deg fra Salad Up. Alle disse ligger i sentrumsområdet og er enkle å finne 🙂
Jeg er jo også veldig glad i søtsaker, og der er Hellas nesten like flinke som Frankrike. Det aller beste jeg vet er vaflaki (oppdelt amerikansk vaffel) med is og ferske jordbær. Det må jeg alltid ha når jeg er i Hellas. De finnes i mange varianter med både sjokolade, is, bær og nøtter. Makalu Ice Cream ved siden av Healthy Bar hadde både fantastisk is og supergode vafler, anbefales! Ellers hadde Le Gout, Fresh patisserie og Apollonion Bakery ved siden av kirken, et ganske bra utvalg av franske kaker, yum! Apollonion Bakery hadde også mye godt til både frokost og lunsj, så her burde man spise i alle fall et måltid og ta en kaffe.
Om man ønsker et instavennlig sted så burde man besøke EllyZ Cafe, wow! Så utrolig gjennomført med rosa stoler, marmorbord og blomsterdekorasjoner over alt. Rosafargen går også igjen i kakene og brunchrettene, og du får faktisk servert rosa cappuccino! EllyZ finnes både i Glyfada og i Athen sentrum.
Ellers må jeg også nevne noen middagsrestauranter. Foruten Living Cafe og Oh mama som jeg nevnte over så virket Itali.co, Pere Ubu og Wynwood også som gode valg. Jeg hadde jo begrenset med tid der så det ble ikke tid til å teste ut alt jeg ville, men det var mange fristelser.
Det siste stedet jeg MÅ nevne er Ark Glyfada. Wow, wow, wow, her var det virkelig superfint! Det ligger helt nede ved sjøen og har bord både inne og ute, helt i vannkanten, og på stranden. Menyen så fristende ut, og stedet var superfint innredet. Litt mer high end sted der man må pynte seg litt, men jeg skulle virkelig ønske jeg fikk testet en kveld her, nydelig!
Jeg syns Glyfada var et hyggelig og avslappende sted, og kommer gjerne tilbake en gang det er litt bedre vær. Jeg hadde mellom 13 og 17 grader, og en god del regn, og det er ikke da dette stedet er på sitt beste 🙂
Jeg bruker alltid å reise en uke til varmen i september, ofte sammen med mamma. Det bryter liksom høsten litt opp. I den nye jobben var det vanskelig å ta fri i september, så da ble den eneste muligheten i høstferien. Oktober er for sent for de fleste steder i Europa om du ønsker deg ordentlig varme, og mamma hadde planer flere dager i perioden som gjorde at vi ble veldig begrenset på avreisedato. Den eneste muligheten som stod igjen var Tyrkia.
Ingen av oss hadde spesielt lyst å reise dit, så derfor var det egentlig en gylden anledning til å se Alanya, siden vi aldri hadde valgt det om vi hadde hatt andre alternativer. Det var svindyrt med flybilletter så vi endte opp med å bestille charter med Tui. Vi betalte over 10 000 kroner per person for skarve seks dager på et relativt middelmådig hotell.
Flyturen til Alanya var overraskende nok kortere enn til Kypros, knappe fire timer. Vi ankom sent på kvelden, og hadde kjøpt privat taxi fra flyplassen. Siden det er nesten to timer å kjøre fra flyplassen i Antalya til Alanya så var vi veldig glade for å slippe å vente på noe buss som skulle stoppe over alt og bruke fire timer. Dobbel pris, men virkelig å anbefale. Vi fikk en stor bil med privat sjåfør og kjøleskap med kald drikke.
Vi ankom et forferdelig hotellrom på May Flower i Alanya, og sov dårlig hele natten. Vi ble vekket tidlig av en ufyselig egg- og baconlukt neste morgen, det viste seg at kjøkkenviften hang over balkongen vår og blåste stekeos rett inn på rommet. Utsikten var i en skitten bakgård med søppelsekker og masse løv som hadde falt ned fra trærne over. Håndklærne var også flekkete, og lakenene hullete. Det var helt krise, og vi så skikkelig svart på det.
Det var ingen hjelp å få hos Tui kundeservice. De sa at vi måtte sende klage når vi kom hjem (!!) Ved vaktskifte gikk vi og snakket med de i resepsjonen, og heldigvis var de greie. Vi måtte betale litt ekstra, men fikk et rom høyt oppe med super utsikt over hele byen, og livet ble plutselig mye bedre. De ble så glade for å tjene noen kroner ekstra at de disket opp med både vin og fruktfat til oss, absolutt ingenting å si på de som jobbet der.
Hotellet hadde veldig fin beliggenhet, men det er nok ikke et sted jeg hadde valgt igjen. Det som var veldig praktisk var at Victory Fitness Club lå rett bak hotellet. Her betalte jeg ni euro per dag for å trene, absolutt innafor. Det var også veldig fint å jogge på strandpromenaden, og på denne måten oppdaget jeg to fine beach clubs som vi tilbragte formiddagene på.
Denne uken skulle bare være slapp av og kose seg, vi trengte det etter en ekstremt travel høst og mye jobb. Det var derfor deilig å våkne til sol og varme, og vi gikk den lille kilometeren fra hotellet ned til stranden Kleopatra. Dagene er ganske korte på denne tiden, med mulighet for å sole seg fra cirka klokken ti til rundt klokken fire. Solen er veldig svak, og man trenger nesten ikke solkrem. Alanya er på en måte todelt: på den ene siden av Alanya Castle ligger den tre kilometer lange Kleoptra Beach, og ved havnen på den andre siden så er strandpromenaden nesten dobbelt så lang.
Første dagen så fikk vi litt sjokk. Kleopatra er inndelt i soner med hvert sitt nummer. Hver sone har en liten kiosk/restaurant og solsenger. Når vi gikk på strandpromenaden så var det kastet gamle møbler, søppel og rot over alt. Vi fant kun kebabsjapper og donner-restauranter, og vi holdt på å klikke på alle de irriterende selgerne som prøvde å rope oss inn i de uendelige mange jallabutikkene langs veien. Det var nesten så vi vurderte å prøve å komme oss tidligere hjem.
Da var det bare til å ta saken i egne hender, og etter en joggetur neste morgen så oppdaget jeg Illusion Palm Beach Club som lå helt i den andre enden av Kleopatra-stranden, lengst bort fra Alanya Castle. Her trives vi skikkelig godt; ekstra gode solsenger, tilgang til basseng, barer, servering på stranden og fine toalettfasiliteter.
Vi endte flere dager opp her før vi bestemte oss for å teste ut stranden på den andre siden. Rett og slitt et skikkelig fint og avslappende sted med hyggelige mennesker. Billig var det også. Mens det kostet femten kroner med en plastseng i sone-områdene, så betalte vi vel 85 per seng her. Absolutt verdt det! Vi kom jo egentlig helt i grenseland på sesongen, så jeg tipper kanskje at det ikke er et så avslappende og rolig sted om sommeren.
Kleopatra Beach har sandstrand på øverste del, men litt mer småsteiner når du skal uti og bade. Det blir også dypt veldig fort, så strendene kan ikke sammenlignes med Kypros sine. På den andre siden så var stranden litt kortere fra land til sjø, men det var også litt småsteiner der, og muligens litt mer bølger.
Det første stedet vi prøvde på havnesiden var Hugo Beach Club, men det var litt slitt og dårlig service, så etter en ny oppdagelse på joggetur endte vi siste dagen på White in White som var superfin. Også nesten nedlagt for sesongen, men jeg elsket kontrastene mellom det blå vannet og de hvite møblene. Her var også servicen på topp med veldig hyggelige og hjelpsomme mennesker for to nordboere som ikke klarte å bestemme seg for å bli eller dra når været ikke spilte på lag. Vi fikk tre dager med strålende sol, to dager med en god del skyer mellom solen, og en dag som nesten var helt grå etter at det hadde vært ordentlig torden, lyn og pøsregn natten før.
Det finnes også muligheter for litt sightseeing i Alanya. Man kan ta en taubane fra Kleopatra-siden opp til Alanya Castle. Det er billig, og absolutt verdt det. Når man kommer opp så må man gå en liten kilometer på plankevei opp til toppen av slottet. Vi hadde kledd oss i joggesko og var glade for det, men det hadde gått fint med sandaler også. Hvis man kommer til riktig tid så får man med seg en fantastisk solnedgang fra ruinene på toppen.
På toppen lå også Gardenia Restaurant, et sted vi angret på at vi ikke hadde booket bord. Det så utrolig koselig ut med bord mellom kaktusene, og live musikk med utsikt til solnedgangen.
En annen ting som kan være fin å gjøre er å besøke “I love Alanya”-skiltet. Vi tok taxi opp, men man kan også gå turen til toppen. Jeg tror det er cirka fem kilometer med ganske bratt stigning. På toppen er det en liten park med noen fontener, og her ligger den populære restauranten “The rabbit”. Den har perfekt location med utsikt over hele Alanya, og er et nydelig sted å se solnedgangen. Når det er sagt så var det ikke noe wow over selve restauranten, kanskje litt turistfelle. Vi kjøpte oss bare hver vår drink mens vi så på solnedgangen, og den var helt okei.
Andre restauranter som er verdt å nevne er En Vie Beach, et koselig sted med perfekt location ved havet. Her kan du ligge på solseng på dagen og pynte deg til middag på kvelden. God mat og service. Ellers likte vi oss veldig godt på Lost in Alanya som ligger litt lenger oppe i byen i en sidegate. Her feiret vi bursdagen til mamma, og det var skikkelig god stemning. Enberi Cafe hadde veldig god pizza, men vi var litt uheldige når vi kom dit. Planen var å se solnedgangen, men vi fikk regn i stedet og havnet inne. Skulle gjerne hatt et nytt forsøk her. Den siste jeg må nevne er Villa Napoli som var superbra både på pizza og pasta, med en koselig beliggenhet rett over havnen. Ellers var det mye kebab og donner over alt.
Favorittstedet var Vanilla Art Waffle & Cafe. Her var vi gjentatte ganger og spiste vafle med is, helt fantastisk! Ikke spesielt hyggelig location, men enkle bord på fortauet var helt innafor for noe som var så godt 🙂
Et annet veldig artig konsept var Anjeliq Soul Kitchen. Det fantes en restaurant litt opp i gaten på Kleopatra-siden, og en på stranden på havnesiden. Det unike med Anjeliq var at det var teddybjørner over alt! Skikkelig koselig sted med både kiosk, kafe og restaurant.
I havnen lå det enormt mange båter, sikkert helt kaos der på sommeren. Alle var inspirert av typiske populære eventyrfilmer som Pirates of the caribbean etc. Rett ovenfor alle båtene ligger partygaten i Alanya. Den er verre enn noe jeg noen gang har opplevd. Vi klarte ikke engang å fullføre å gå gjennom gaten, for vi ble omtrent angrepet av innkastere. Det var et annet nivå. Jeg hadde aldri orket å dra ut der!
I gatene over partygaten lå det bazarer og jallabutikker side om side. Felles for disse var at de kun hadde falske merkevarer så det var helt uinteressant å gå inn i de, samt at selgerne var utrolig slitsomme og frekke når vi ikke var interessert i varene deres. Jeg klarer ikke å forstå hvordan alle disse butikkene overlever. Det må være ekstremt mange mennesker som labber rundt i fake Dolce & Gabbana. Ikke greit!
Jeg tror virkelig Alanya kunne tjent bra på å bytte ut noen av bazarene med vanlige butikker. I Ataturk-gaten fant vi noen, men de aller beste var små boutiques som lå i gatene rundt hotellet vårt. Der fant vi faktisk en del fine sko og smykker som ble med hjem. Ellers så syns jeg virkelig ikke at shoppingen i byen er noe å skryte over.
Vi flyttet oss faktisk ikke rundt i det hele tatt når vi var i Alanya, vi bare slappet av i samme by. Vi hadde planer om en dagstur til Side, men fikk beskjed at det der bare fantes en gate og et lite havneområde så det droppet vi. Hadde vi hatt bedre tid så hadde jeg hatt veldig lyst å besøke de varme kildene i Pamukkale og luftballongbyen Cappadocia.
Ellers må jeg også nevne noe av det mest slitsomme med Tyrkia, nemlig moskeer som vekker deg halv seks hver morgen. Disse er plassert flere steder i byen, og det er utrolig slitsomt når man er på ferie og gleder seg til morgener uten vekkerklokke. De kommer igjen halv seks på kvelden, men det går selvfølgelig helt fint siden man da er våken allikevel.
Som klisjeen sier så klarte jeg å dra på meg et magevirus i Tyrkia. Jeg er ganske sikker på at det var noe jeg spiste i midten av uken, så de to siste dagene ble litt kjipe og jeg turte ikke å spise så mye. Det varte faktisk nesten en hel uke før jeg var meg selv igjen, og det er kanskje hovedgrunnen til at det ikke frister å dra tilbake. Men har man vært i Alanya en gang så har man egentlig fått med seg det meste. Jeg syns det er et helt greit sydensted utenom gateselgerne og butikkene med falske merkevarer.
Oppsummert så hadde vi en koselig og avslappende uker på fine beach clubs, med noen gode matopplevelser. Så vi konkluderte vel begge med at vi hadde hatt en fin ferie, og at Tyrkia ikke var så ille som vi hadde trodd 🙂
Dyrt, turistifisert og oppskrytt? Det finnes koselige steder på Mallorca som jeg skal fortelle litt mer om, men generelt så ble jeg ganske skuffet over den største av de baleariske øyene. Evjestrender i Alcudia, masseturisme i Soller, og generelt dårlig service og sure mennesker preget store deler av turen min til Mallorca.
Fra Menorca ankom jeg Alcudia med båt. Når vi kom frem til havnen så var alt stengt og det var ingen taxier å få tak i. Jeg ble veldig glad når jeg sjekket google maps og fant ut at hotellet mitt kun var en kilometer unna. Jeg bodde helt i starten på stranden i Alcudia, ved havnen. Ved ankomst hotell Eix Alcudia fikk jeg virkelig verdens verste rom. Et forferdelig ekkelt bøttekott uten vindu, og ikke i nærheten av det jeg hadde bestilt med balkong etc. De beklaget seg og sa at de var overbooket og ga meg gratis middag og frokost på hotellrestauranten, som om det hjalp.
Jeg konkluderte med at jeg ikke orket å bo der, og gikk ned i resepsjonen for å be om pengene tilbake. Sønnen i resepsjonen hvisket til moren: “I told you she would not accept it”, så her var det noe rart. De nektet å betale tilbake, men ga meg et rom på bakkeplan med markterrasse. Det var ikke spesielt fint, men heldigvis mye bedre enn det første, så to netter her gikk greit, spesielt for tusen kroner natten som er langt billigere enn det du må betale for andre hoteller på øyen. Når det er sagt så hadde jeg ikke ikke valgt å bo her igjen.
Alcudia har nydelige kritthvite strender så langt øyet kan se. Det er fantastisk å gå langs promenaden og se på kontrasten mellom den hvite sanden og de grønne palmene. Det er det fineste jeg vet. Dessverre så lukter det litt ekkelt når du nærmer deg sjøen, og det er veldig sleipt og evjete uti, med uklart grumsete vann. Det er mulig det er bedre lengre ute, men jeg ble ekstremt skuffet over Alcudia. Pen langt ifra, men langt ifra pen.
Gatene er stappfulle av turiststeder, butikker og restauranter tilpasset skandinavere og engelskmenn. Jeg fant ikke noe god mat, og endte opp med å spise Ben & Jerry’s til middag, de hadde noen veldig gode dyre vafler med is. Gamlebyen i Alcudia er ganske koselig, så den er absolutt verdt en ettermiddag. Dessverre så var det veldig fullt på alle restaurantene, og her opplevde jeg for første gang å ikke få bord fordi jeg kun var en person. Dette skulle vise seg å være en gjenganger på Mallorca – de var rett og slett ikke interessert i å servere en person alene.
I løpet av mitt opphold i Alcudia så gikk jeg den ene dagen hele veien til Can Picafort, cirka tretten kilometer. Her bodde jeg sammen med familien for mange år siden når vi var på sommerferie på Mallorca. Da var jeg syk nesten hele turen, men litt fikk vi med oss den gangen også, og det var artig å besøke hotellet Vell Mari igjen.
Her badet og solte vi oss i 2001. Jeg kan ikke huske beliggenheten, i grønne omgivelser med gresshopper fresende rundt. Det var ikke så farlig den gangen, vi hadde leiebil og tenkte ikke over det.
Can Picafort har i mine øyne mye bedre strender enn Alcudia, til tross for at de er mye mindre, da de oppleves som renere. Can Picafort har også et lite sentrum, og jeg fikk både fin utsikt, mat og drikke på et hyggelig sted som het Nusa Dua. Lokalbussen går mellom Can Picafort og havnen i Alcudia så det var enkelt å hoppe på den tilbake. Bare vær obs på at den ikke forholder seg til rutene, men den kommer til slutt.
To dager i Alcudia var mer enn nok, og jeg var glad for at jeg hadde valgt å sette kursen videre til Palma – hovedstaden på Mallorca. Jeg tok buss fra Alcudia til busstasjonen i Palma, og fikk en ganske lang vei å gå med tretti kilo bagasje derfra og frem til hotellet jeg bodde på: Bordoy Continental Palma. Det var en skikkelig upgrade fra Alcudia-hotellet, og jeg betalte 1500 kroner per natt der. Beliggenheten var litt tungvint i forhold til mange sighter, men det var kort avstand til gatene med de beste restaurantene. Ikke at det hjalp så veldig, det var ekstremt vanskelig å få bord alene i Palma.
Heldigvis så var det ikke noe problem på fantastiske Rikito! Virkelig en av de beste måltidene jeg har hatt på en superkoselig restaurant som anbefales på det sterkeste. Den ligger sammen med veldig mange andre restauranter på rekke og rad i Calle de La Fabrica. Her finner du også populære Primo Taqueria, og La Perla, restauranten til pappaen til Bianca Ingrosso. Palma er virkelig et sted for å spise god mat, men det funker dessverre ikke alene. Perfekt by for en weekendtur med vennegjengen!
I samme område ligger også fantastiske brunsjsteder som Elefante, Mama Carmen og Santino. Her får man bord alene uten problemer. Dessverre så var jeg på stranden de fleste dagene i tiden da disse stedene hadde åpent, men jeg anbefaler virkelig å teste ut brunsj i Palma. Det skal visstnok også finnes et sted som heter Fika Farina med ekstremt gode kanelboller, men så langt kom jeg aldri.
Ellers er Palma kjent for den store katedralen La Seu. Området rundt består av en liten park som ikke er noe spesielt å skryte av, men på andre siden av gaten finner du havnepromenaden Passeig Maritimo, som går fra stranden til båthavnen. Dette er et perfekt sted å jogge, og her finnes du øyens beste solnedgang. Hvis du vil spise med den utsikten så må du bestille bord på Mar de Nudos.
Ellers ligger merkebutikkene og kjedebutikkene om hverandre i Passeig del Born, sammen med noen koselige utendørskafeer. Det er også verdt å traske rundt i de smale gatene rundt Placa Major, og spesielt gaten Via Veri som er veldig hyggelig. Små innendørs restauranter er veldig populært i Palma, og de beste ligger fra Rivareno Heladeria (som visstnok skal være den beste isen i byen) ved Passeig Maritimo og innover.
Stranden i Palma ligger ikke så veldig langt fra katedralen, og har en beach bar på hver side. Jeg valgte i stedet å dra utenfor, og tok lokalbussen fra Placa Progres til Palmanova. Det var helt greit, en stor strand med solsengutleie, og litt småbutikker og restauranter. Når jeg sjekket google maps så så jeg at Magaluf bare lå tjue minutters gange unna Palmanova. Jeg har alltid tenkt at jeg aldri skal til Magaluf, men når jeg var så nærme så tenkte jeg at det var gøy med en spasertur på ettermiddagen for å se hvordan den berømte partybyen egentlig så ut.
Gjett om jeg er glad for det! Magaluf viste seg å være hele ferien høydepunkt, utrolig nok. Jeg kom først til partygaten, og den så litt skitten og kjip ut, på samme måte som i Ayia Napa. Men når du passerte den så kom du ned til stranden Calvia og promenaden. Her lå superfine hoteller og koselige kafeer om hverandre. Jeg koste meg lenge på Zhero Boathouse med både vannmelon- og fetasalat og nydelige smoothier. Utrolig koselig plass! Eneste minuset var at det var ganske dyrt, jeg betalte vel over tre hundre kroner for salaten, og hundre og femti for en smoothie. Vegg i vegg ligger også populære Nicki Beach. Der måtte man booke bord, og man kunne bare være to personer eller flere så jeg fikk ikke sjekket innsiden der.
Hadde jeg valgt igjen så er det ingen tvil om at jeg hadde bodd i Magaluf, og heller tatt noen kveldsturer inn til Palma. Avstanden er bare rett over to mil, en kort taxitur eller en halvtime med buss. I Magaluf fikk jeg roen, og du har alt du trenger rett utenfor døren. Jeg valgte derfor å dra tilbake hit siste dag, da til fantastiske Innside by Melia Calvia Beach som var turens beste opplevelse.
På toppen av dette hotellet lå beach clubben Shallow Sun Club. Bassenget føles ut som det hang i luften, og man hadde utsikt over hele strandområdet fra toppen. Jeg betalte kun tretti euro for solseng og håndkle, og så kom mat og drikke utenom. Litt dyrere enn de seks euroene man betaler på stranden, men så absolutt verdt det. På toppen her var det rolig og behagelig stemning med DJ og kun voksne mennesker. Den beste dagen på Mallorca!
I den forbindelse må jeg også nevne den verste dagen – nemlig turen til Soller og Port de Soller. Fra Palma går det et gammelt tog til Soller, en skikkelig oppskrytt turistmagnet av en by som virkelig ikke hadde noe sjarme. Toget har ikke vindu, og turen tok en time. I ti minutter kjørte vi gjennom en mørk tunnel der småsteiner fløy rundt oss, skikkelig ekkelt. Jeg brukte ikke returbilletten for å si det sånn, det der hadde aldri passert norsk HMS-kontroll.
Ved ankomst Soller så var alt stengt for siesta, og sånn var det hele tiden når jeg var der. Inkludert var også trikkebillett fra Soller til Port de Soller. Der var det kjempesure trikkeførere som håndterte stappfulle trikker på en veldig dårlig måte. Man måtte stå over 3-4 trikker før man endelig kom seg på en. Når jeg til slutt kom frem til stranden så var klokken ett, og jeg seg ned i solsengen. Ti minutter senere skyet det helt over, og så begynte det faktisk å pøsregne! Her var det bare å pakke sakene, og løpe i dekning. Snakk om en marerittdag, jeg angrer så sykt på at jeg ikke heller dro til Rafa Nadal-akademiet på Manacor.
Det var bare å komme seg vekk fra stranden og tilbake til Soller sentrum for å prøve å finne noe å spise. Det var flere ledige bord på torget der, men jeg ble nektet servering når jeg sa at jeg bare var en person. Jeg endte opp med å spise en is til middag for det var eneste stedet jeg ble servert, og så gikk jeg nesten gråtende til busstasjonen for å komme meg tilbake til Palma, mye tidligere enn planlagt. For et mareritt!
Oppsummert så likte jeg veldig godt Magaluf, og kunne gjerne tenke meg en uke hit og bare slappe av på beach clubs, strand og koselige kafeer. Det måtte vært sammen med noen sånn at vi kunne dratt inn til Palma for å spise noen kvelder. Jeg kunne også tenkt meg en tur til Porto Cristo der Nadal har hus, og en tur til tennisakademiet hans i Manacor. Alcudia og Soller er jeg ferdig med, det var begge steder jeg kunne klart meg veldig fint uten å besøke.
Menorca er den minst kjente av de fire øyene som tilhører den spanske øygruppen Balearene, til tross for at det er den nest største. Den frodige øyen skiller seg fra søsterøyene Mallorca og Ibiza på mange måter. Her er alt litt mindre og naturnært. Langs kysten finnes det hundrevis av vakre badebukter, men også lange sandstrender. Sammen med Ibiza så er dette min absolutte favoritt i Balearene. Rolig, sjarmerende, og proppfull av nydelige små steder!
Menorca er i stor grad naturfredet, noe som har gjort at det ikke er så mye utbygging på øyen. Uansett om man velger et stort eller lite reisemål kommer man til å omgis av lave, hvitkalkede hus med hav, strender og grønn natur rundt hjørnet. Mange av badebuktene har krystallklart vann, og kystlinjen er naturlig og godt bevart, takket være statusen som UNESCO Biosphere Reserve som beskytter hele øyen.
Jeg ankom flyplassen i Mahon rundt midnatt på grunn av forsinkelser fra Valencia. Da fant jeg heldigvis en taxi, men jeg var ikke fullt så heldig med sjåføren. Han snakket i telefonen hele veien og endte opp med å kjøre til feil hotell. Jeg fulgte med på google maps og prøvde å signalisere, men han bare vinket meg bort og sa han hadde kontroll. Da endte vi selvfølgelig helt feil, og han måtte snu og kjøre rundt igjen. Mahon er nemlig delt i to: havnen nede ved sjøen, og gamlebyen oppe i høyden. Det er ganske stress å kjøre feil på grunn av denne inndelingen, veien tilbake er relativt lang. Det endte med en pengekrangel med sjåføren som ba om mye mer enn standardprisen på femten euro. Vi møttes på midten, men det var allikevel irriterende siden jeg hadde oppgitt riktig hotellnavn og adresse.
På Catalonia Mirador des Port ble jeg møtt av en kjempekoselig fransk mann som tok meg veldig godt imot. Det var mørkt og stille, og det så ut som jeg var eneste gjest. Jeg betalte cirka 1600 kroner per natt, og fikk et greit rom med utsikt mot bassenget. I Mahon finnes det ingen strender, så hvis man ikke leier bil så anbefaler jeg å booke et hotell med basseng. Jeg trivdes veldig godt på dette hotellet med utsikt mot havnen, og fin beliggenhet i gamlebyen.
Mahon er bygget på toppen av klippene, og i denne byen ligger også den nest største naturlige havnen i Europa. Jeg likte meg veldig godt her, og etter å ha reist rundt på hele øyen så er det fortsatt Mahon jeg hadde valgt å bo i om jeg skulle reist tilbake.
Jeg startet første dag med å gå gjennom gamlebyen i Mahon og bli kjent med den, før jeg fortsatte ned mot havnen til gymmet Biosport Maritime. Dette er virkelig stedet å trene på ferie: utsikt rett på havnen i Mahon fra mølla, fantastisk! Litt lite styrkeområde, men moderne utstyr og veldig hyggelig personale. I resepsjonen møtte jeg faktisk et av de hyggeligste menneskene på hele turen. Han ga meg mange gode tips til ting jeg burde se på øyen, blant dem Es Castell der det visstnok skulle være en folkefest samme kveld. Jeg takket så mye for tipsene og tenkte at han ser jeg aldri igjen.
Etter at jeg var ferdig på trening gikk jeg hele havnepromenaden tilbake til restauranten og utestedet Es Paput. Denne ruten var cirka tre kilometer og her ligger koselige butikker og spennende restauranter om hverandre. Butikkene hadde et helt annet prisnivå enn fastlandet, her var det stive priser! Det ble null shopping på Menorca, men det var mye fint.
Es Paput er et lunsj- og middagssted som gjøres om til den mest populære uteplassen i Mahon på kveldstid. Herfra går det bratte trapper opp til gamlebyen. Det gjør det også to andre steder langs havnepromenaden.
Gamlebyen har mange koselige gater og smug, og her finner man også flere hyggelige restauranter og nisjebutikker, samt et fiskemarked som serverer tapas og småretter. Det som er skikkelig dritt er at alle restauranter er stengt mellom fire og åtte om ettermiddagen, så man må resten planlegge å ikke være sulten i denne perioden. Anbefaler å sjekke ut Essencia Brunch & Lunch, Restaurante Jardi de ses bruixes, Cala Vegana, Cafe Casa Carmela boutique, Pipet & co og Clorofil.
I havnen ligger det også flere spennende restauranter, blant annet Bisou, Can Vermut og Il Porto. Det var mye fullt på restaurantene når de endelig åpnet, så jeg tror det kan være smart å booke på forhånd.
Es Castell er en superkoselig liten havneby som ligger noen kilometer unna Mahon. Jeg valgte å gå fra Mahon til Es Castell på ettermiddagen. Det var en tur på cirka en og en halv time, på varierende underlag, både asfalt og terreng. Ikke helt ideelt med sandaler, fikk masse støv og sand i skoene, så anbefaler sneakers her. Når jeg kom til Es Castell så hadde jeg gått nesten tre mil den dagen, så jeg gledet meg til å ta taxi tilbake. Jeg kom akkurat litt for sent frem, det så ut som det hadde vært tidenes folkefest. Hestene kom ridende mot meg, og folk ryddet inn på sofaer og andre møbler som de hadde dratt ut i gatene. Det var søppel og alkohol over alt, og høylytt festing fra innsiden av flere bygninger. Jeg fortsatte ned mot havnen, og så utrolig koselig det var der!
Det var dessverre stappfullt på alle restauranter, så jeg fikk ikke noe bord til å spise noe sted. Det endte med at jeg fant ut at jeg bare måtte hoppe i en taxi og komme meg tilbake til Mahon for å finne noe mat. Jeg dro til plazaen der man skulle kunne finne taxi, men der var alt stengt av og erstattet med et gigantisk tivoliområde og mer folk enn jeg trodde det fantes på hele øyen. Jeg spurte et britisk ektepar som bodde der om tips. De sa at bussene ikke gikk, og at taxiene ikke hadde noe sted i byen så de anbefalte meg å gå opp til hovedveien og prøve å praie en taxi derfra.
Jeg gikk med godt mot mot hovedveien, men mistet alt håp når jeg kom opp til en kilometer lang kø som hadde tenkt det samme. Det var ikke en eneste taxi som kjørte forbi heller. Hjertet sank i brystet ved tanken på å måtte gå den lange veien tilbake klokken ti på kvelden i de samme sandalene. Akkurat når jeg hadde gitt opp håpet og innstilt meg på at jeg ikke hadde andre valg enn å gå, så kom gutten fra resepsjonen på treningssenteret forbi og bort og spurte meg hvordan jeg hadde likt festivalen.
Jeg fortalte at jeg ikke kom meg hjem, og lurte på om han hadde tips. Han bare: “you can come with us”. For en reddende engel!! Han kjørte bil og hadde tre kompiser med seg som lo og mobbet han hele veien fordi han hadde dratt gamlemor med seg i bilen. Sykt kleint, men jeg var så ekstremt takknemlig for å slippe å gå den lange veien tilbake at jeg dreit i det. Han var høflig og snill og ba de slutte, og ba ikke om noe tilbake. Jeg hoppet av bilen når jeg kjente igjen sentrum i Mahon og stappet en tjueeuroseddel i hånden på han. Et fantastisk og genuint hyggelig menneske som jeg kommer til å huske lenge!
Når man er på Menorca så burde man flytte seg litt rundt, fordi alle skattene er fordelt rundt på øyen. Derfor valgte jeg å leie bil en dag. Jeg brukte Vells, som er de største på øyen. Det var faktisk ganske dyrt, hundre euro per dag. Men det var veldig verdt det, for jeg hadde mistet så mange fine steder hvis ikke.
Første stopp var Binibeca, en liten landsby som er hjem til cirka 200 familier. Den lille byen er kjent for hvitkalkede bygninger som minner om de greske øyene. Jeg ble litt skuffet og syntes det var veldig lite, bestående av en kirke, et lite torg med restauranter og et litt større hus med noen restauranter og butikker inni. Dette er kanskje en av de få stedene jeg kunne droppet om jeg skulle valgt på nytt.
Plasseringen av Binibeca derimot, er spektakulær. Det lille, helt hvite området ligger på en steinete klippe med utsikt over havet og er omgitt av blomstrende vegetasjon. Her var det laget til små klippe-terrasser med badestiger, og det er få steder man finner så krystallklart vann!
Cala en Porter og Cova d’en Xoroi, var helt fantastisk, og et absolutt must! Cala en Porter har en fin sandstrand og små restauranter. Fem minutter unna med bil ligger fantastiske Cova d’en Xoroi. Her ble jeg helt “blown away”! Dette er en turistattraksjon på dagtid og en nattklubb på kveldstid. Her får du en magisk solnedgang, og det er faktisk en av de mest fascinerende og fotograferte klubbene på alle de baleariske øyene.
Cova d’en Xoroi er en gigantisk hule tretti meter opp i fjellet som er gjort om til et helt magisk sted med trapper, utkikkspunkter, bord og stoler, og en fantastisk utsikt over Middelhavet. Wow, wow, wow! Jeg betalte tolv euro for inngangsbilletten som inkluderte en drikke, vel verdt pengene!
Son Bou tror jeg hadde den fineste sandstranden jeg så på Menorca. Det er også den lengste; over 2.5 kilometer. Her var det også solsengutleie, vannaktiviteter og flere barer og restauranter. Muligens også et fint sted å bo om du bare vil tilbringe dagene på stranden 🙂
Etter å ha krysset hele øyen på tvers kom jeg frem til Menorcas tidligere hovedstad og største by, Ciutadella. Gamlebyen hadde en sjarmerende atmosfære og vakker arkitektur, omgitt av gamle bymurer. På plazaen ligger katedralen Santa Maria sammen med koselige små butikker og kafeer. Det er også et hyggelig lite havneområde med små restauranter side om side nede ved sjøen.
To steder som også MÅ nevnes er Cala en Brut og Cala en Blanes. Førstnevnte er et nydelig eksotisk strandområde med palmer, og sistnevnte er et helt fantastisk badeområde med det mest krystallklare vannet jeg noen gang har sett. Det var laget badeplasser og stiger over alt langs klippene, superfint! Jeg kunne gjerne tilbragt litt lenger tid her.
Cala Morell er bukten som alle bloggerne har bilde fra. Man bør ha bil for å komme seg hit da veien er ganske kronglete og svingete. Man må også parkere ganske langt unna stranden, så vær forberedt på å gå et stykke. Jeg er usikker om jeg syns det var verdt turen ned hit, jeg hadde nok heller valgt Cala en Brut eller Cala en Blanes.
Isabella Beach Club var sammen med Cova d’en Xoroi min absolutte favoritt; en nydelig restaurant med den mest perfekte solnedgangen. Stedet ligger i Fornells og er et must på Menorca!
Her består menyen for det meste av retter i asian fusion-kategorien, mens det finner også noen tilleggsretter for deg som ikke er så glad i asiatisk. I tillegg så er det et nydelig sted for å ta seg en drink!
Fra Menorca så dro jeg videre med båt til Mallorca. Jeg reiste med Trasmed, og betalte cirka 500 kroner for den fire timer lange turen fra Mahon til Alcudia. Båten var ikke noe å skryte av, med stengte restauranter og tette toaletter i nesten alle etasjer. Det beste var å sette seg ut i solen på dekk.
Oppsummert så vil jeg si at Menorca kanskje er den aller beste opplevelsen fra Spania-turen. En utrolig sjarmerende og uberørt øy med veldig hyggelige og hjelpsomme mennesker. Anbefales!
Arven fra gamle monumenter, nydelige bygninger, spennende kulturattraksjoner og langstrakte strender gjør Valencia til et av landets mest populære turistmål, og byen skuffet virkelig ikke! Spanias tredje største by ga meg alt jeg trenger på ferie: trening, strandliv, god mat og en hyggelig atmosfære blant de lokale.
Jeg ankom busstasjonen i Valencia fra busstasjonen i Benidorm. Turen tok nitti minutter, og ved ankomst Valencia måtte jeg ta taxi til sentrum. Da møtte jeg på en hyggelig sjåfør som snakket engelsk, en befrielse akkurat da. Jeg valgte å bo på Vincci Lys hotell, som hadde perfekt beliggenhet midt i byen. Akkurat som i Alicante så ble jeg litt skuffet over at man ikke fikk mer for et såpass dyrt hotell, men det var helt greit (2000 kroner per natt).
Fordelen var at det lå perfekt til midt mellom togstasjonen og tyrefekterstadionen Placa de Bous på den ene siden, og Placa de l’ajuntament (rådhuset med fontenen) på den andre. Rundt her lå det drøssevis med restauranter, butikker, koselige kafeer og livlige barer mellom alle de flotte byggene. Gamlebyen blender inn i den moderne delen, og i området El Carmen ligger barene og fortauskafeene på rekke og rad.
Plaza de la Virgen er det mest kjente torget i Valencia. Sammen med Turia-fontenen og det sjarmerende rosa bygget Real Basilica De Los Desamparados ligger den gamle katedralen her. Det finnes også mange restauranter på dette torget, men disse tror jeg man gjør lurt i å holde seg unna. Katedralen er en nydelig gammel kirke som er vel verdt et besøk for deg som er interessert i kultur og historie. Visstnok skal den hellige gral (kruset som Jesus skal ha drukket fra under sitt siste måltid) finnes inne i katedralen.
Jeg betalte tre euro og klatret helt til topps opp de 207 smale svingete trappetrinnene i klokketårnet Miguelete. Her så jeg rett ned på Plaza del Reina som jeg ikke fikk se fra bakken fordi det var stengt for oppussing. I nærheten ligger også det lille torget Plaza Redonda som skulle være så spesielt: et sirkulært torg med små boder, butikker og spisesteder, og fontene i midten. Jeg syns dette var en skikkelig turistfelle, og så ikke sjarmen med det i det hele tatt. Jeg hadde droppet både det og Mercat de Colon som var et oppskrytt marked med kafeer og spisesteder inni.
Det som derimot var veldig bra i Valencia var hovedmarkedet. Det skal visstnok være det største ferskvaremarkedet i Europa, og er lokalisert i et nydelig bygg i jugendstil. Her bugnet det av delikate kaker, søtsaker, ferske brød, nyplukkede bær og fristende frukt, sammen med kjøtt, fisk og lekre oster. Absolutt verdt et besøk, og det perfekte stedet for å kjøpe frokosten om man bor i leilighet! Vær obs på åpningstidene som er mandag til lørdag fra åtte til to.
På matfronten ble Valencia en skikkelig opptur, noe som var fantastisk etter all den dårlige maten jeg hadde fått servert tidligere på Spania-turen. I området rundt katedralen var Ammos en spesielt positiv overraskelse. Her hadde de sykt mye godt på menyen for de som er glad i vegetar; både salt og søtt, sunt og usunt.
Andre steder jeg anbefaler for supergod vegetarmat er La Rollerie, Malila Coffee, Cult Cafe og Holbox Healthy Soul Kitchen. Om det er ett sted du MÅ besøke så er det DDL Boutique! Dette var rett og slett himmel og magi om hverandre – så vanvittig mye fristende på menyen har jeg aldri sett! Heaven for deg som elsker kaker og croissanter, men også mulig å finne litt sunnere alternativer. Et magisk sted!
Veneta er det mest kjente isstedet i Valencia, og finnes flere steder i byen. De har veldig god is, type gelato, noe som smaker veldig godt i varmen 🙂
En liten halvtime utenfor Valencia ligger strendene Platja del Malvarrosa og Platja del Cabanyal. Her finner man en helt annen vibe enn i sentrum og jeg fikk skikkelig LA-følelse i dette området, veldig Santa Monica. Eneste minuset er at det er såpass langt utenfor og det var litt stress å komme seg dit. Når jeg endelig fant ut hvor bussen gikk fra i sentrum så gikk det greit å ta den, men det var en skikkelig melkerute på førti minutter så det var kjedelig. Turen var mye mer behagelig med taxi, men ganske dyrt med tjue euro hver vei. Da sparer man litt på å betale fem for bussen, selv om det også er ganske dyrt for en lokalbuss (i Norge koster det faktisk ti kroner mindre).
I strandområdet finner man kule kafeer og sandstrender så langt øyet kan se. Det finnes solsengutleie på begge strendene. Jeg lå en dag på hver og endte opp med å like Cabanyal best. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor, men muligens fordi jeg fant et fantastisk lunsjsted i nærheten.
Boa Beach anbefaler jeg alle å teste. Et sinnsykt kult sted med boho vibe og veldig god mat. Jeg klarte ikke å velge mellom søtt og salt så jeg gikk for både avokadotoast og pannekaker med frukt og krem. Verdt å nevne er også at paellaen kommer fra Valencia, og den aller beste skal man visstnok finne på restaurantene langs Malvarossa-stranden. En skam å si det men jeg fikk aldri smakt paella fordi det var så mange andre bra vegetarsteder der.
Et sted som tok pusten fra meg var Ciudad de las Arts i les ciencies (City of Arts and Sciences). Kunstbyen inneholder seks forskjellige soner eller bygninger, og jeg tok meg selv i å si “wow” mer enn en gang. Her finner man hvite futuristiske bygg på rekke og rad sammen med små azurfargete bassenger. Resultatet er virkelig enestående: spektakulær arkitektur og museer i verdensklasse. Her bør man definitivt tilbringe en hel dag – jeg kan garantere høy måpefaktor når man beveger seg rundt på det storslåtte området.
For å komme meg til kunstnerbyen gikk jeg fra sentrum gjennom Turia-parken. Det tok cirka femti minutter. Turia er den største byparken i hele Europa, og den er anlagt på en tørr elvegrunn. I 1950 ble Valencia rammet av en katastrofal oversvømmelse som kostet mange mennesker livet. På grunn av dette valgte de å tørrlegge elven Turia, og å lede den utenom Valencia. Det som da var elven Turias løp gjennom byen ble laget om til en gigantisk offentlig park.
Parken starter med dyrehagen Bioparc, og inneholder videre både broer, sykkelløyper, skateboardramper, fotballbaner, fontener, tivoli og en liten Gulliver-park. Inne i parken ligger også Palace of Music, ved et stort vann med en gigantisk fontene. Dette stedet er kjent for Lumiére-konserter; konserter der vannstrålene fra fontenen skifter farger i takt med at musikken spiller.
Den østlige delen av parken, som ligger nærmest havet, er nok den mest kjente delen av parken, da det er her man finner kunstnerbyen. Arkitekturen tiltrekker folk fra hele verden. Det første bygget som møtte meg var “Palau de les Arts”. Dette kunstverket er et imponerende operahus og teater med konserter og balletter. Når bygningen ikke brukes til forestillinger så kan man kjøpe billetter til omvisning på innsiden.
Fascinasjonen fortsetter til “Hemisferic”, bygget som ble designet for å se ut som et gigantisk menneskelig øye. Det tilbyr blant annet et planetarium med en svær IMAX-kino som viser vitenskaps- og geologidokumentarer.
Ved siden av ligger vitenskapsmuseet Museo de las Ciencias. Det tilbyr ulike utstillinger gjennom året, og dman skal visstnok ikke trenge å være veldig vitenskapelig interessert for å like museet. Siden jeg dro dit siste dagen så fikk jeg bare tid til å nyte utsiden av dette området. Ingen tvil om at dette er et sted jeg vil tilbake for å få med meg mer.
Videre kommer man til “Caixa Forum”, et bygg som brukes til utstillinger, konserter og ulike forestillinger. På den andre siden ligger “Umbracle”; en stor åpen hage på mer enn 17 000 kvadratmeter med lokale planter og kunstneriske skulpturer. Det er også under her man parkerer om man har bil. Her finner man også Terraza Mya som visstnok skal være en av Valencias hotteste utesteder på sommeren.
Siste bygget er “Oceanogràfic”, en mindre versjon av Sea World i San Diego. Her hadde jeg skikkelig lyst å gå inn, men inngangsbilletten var på cirka fire hundre kroner, og da fant jeg ut at jeg burde hatt bedre tid for å få nok igjen for pengene. De reklamerte med delfinopptredener, og den største glasstunnelen i Europa.
Verdt å nevne er også shoppingsenteret Saler, som ligger rett ved Ciudad de las Arts. Flere etasjer med butikker og spisesteder, og et perfekt sted å kjøle seg ned etter mange timer på sightseeing i 45 grader. Ellers ligger de fleste butikkene sentrert rundt tyrefekterstadion og i området rundt rådhusplassen. Her finner man mange kjente kjedebutikker som Primark og Zara, men også mindre lokale nisjebutikker.
Jeg fant to veldig bra treningssentre i Valencia som jeg kan anbefale: The time of fitness og Activaclub Germanias, begge til cirka ti euro per dag. Felles for de begge er at de ikke har aircondition. Det var en gjenganger i Spania, og jeg vet ikke om det var på grunn av den høye strømregningen eller hva. Forbered deg på å svette på et annet nivå. Fordelen er at man blir veldig myk og får mye lengre bevegelsesbane på styrkeøvelsene enn hjemme i kulden.
Aircondition var det heller ikke på flyplassen i Valencia. Jeg skulle reise med Ryanair til Menorca og hadde altfor mye bagasje, så jeg hadde planlagt lag på lag med både bukse og jakker for å få kofferten lettere. Med 33 grader inne på flyplassen så var det bare til å glemme. Jeg ble sittende å svette i en stol i shorts og singlet. Vi ble faktisk så mange timer forsinket at jeg fikk med meg solnedgangen før avgang. Ryanair overrasket veldig positivt, og jeg fikk med meg tretti kilo bagasje uten problemer, og uten å måtte betale noe ekstra.
Valencia var en av favorittene på turen, og jeg kunne gjerne reist tilbake kombinert med en tur til Benidorm. Da skulle jeg kost meg på de herlige strendene, tilbragt mer tid i Ciudad de las Arts, smakt vegetarpaella og spist meg videre gjennom alle de fine restaurantene i byen. En by å anbefale!
En av turens store positive overraskelser var Benidorm – turisthovedstaden på Costa Blanca. Benidorm er en valenciansk kystby og kommune i Alicante-provinsen i Spania. Byen har omkring 70 000 innbyggere, men besøkes av mer enn fire millioner turister i året. Jeg hadde skikkelig tro på byen etter å ha fulgt den en stund på Instagram, men hadde begynt å miste litt håpet etter skuffelsen Torrevieja. Heldigvis tok jeg feil! Når til og med pappa sa: “tenk at det vi trodde var den verste turistbyen skulle vise seg å være turens høydepunkt” så kan vi vel trygt si at Benidorm ble en skikkelig opptur!
Skyskraperne er uten tvil det mest typiske med Benidorm. Byen er stolt av å ha det høyeste hotellet i Europa og utsikten fra terrassene er virkelig noe å få med seg. Allikevel var det gamlebyen som ble min favoritt. Rett ved siden av Sant Jaume i Santa Anna-kirken lå de to hotellene som jeg mener hadde best beliggenhet i hele Benidorm: Villa Venezia og RH Canfali; som vi bodde på. De ligger begge i gamlebyen, nesten på samme terrasse som Balcon del Mediterraneo, med en fantastisk utsikt over Levante-stranden.
Denne utsikten fikk vi virkelig nyte godt av på hotellets lille takterrasse. Her var det boblebad på toppen, og en liten bar som var åpen visse dager på kveldstid. Vi fikk hotellet ganske billig (cirka tusen kroner per natt), men vi fikk også rom på baksiden av hotellet, uten utsikt. De rommene som hadde balkong ut mot Levante på andre siden så helt fantastiske ut, men var også cirka tre ganger dyrere.
Hotellet hadde også det som kanskje var Benidorms beste restaurant: D-Vora. Her spiste mamma og pappa supergod frokost hver morgen, og vi hadde en kjempefin middagsopplevelse her (også for vegetarianere). Eneste minuset var at porsjonene var litt små, ellers veldig bra med god mat og hyggelig personale. Verdt å nevne på matfronten er definitivt også Pinocchio i gamlebyen, der vi fikk supergod amerikansk vaffel med is og jordbær. Det var faktisk det eneste stedet vi fikk tak i sånne vafler på hele turen, et skikkelig savn fra Hellas der de er eksperter på crispy vafler.
For meg var det ingen tvil om at Levante var den beste stranden. Her blåste det litt mer, men det var bare deilig siden det var over førti grader når vi besøkte Benidorm. Strandpromenaden opplevdes nesten litt som Venice i LA, med barer, kafeer og kiosker hele veien. Her fikk vi forfriskende slush og supergode tynne pizzastykker – jeg elsket viben i dette området. Solsengene kostet seks euro, parasollene det samme.
Poniente-stranden ligger på andre siden av gamlebyen, og her er det mer vindstille. Det er også noen kafeer bortover langs promenaden, men ikke den samme livlige atmosfæren som på Levante. Man finner solsengutleie på denne siden også, men området for de som ligger på håndkle i sanden var større her. Ingen tvil om hvilken som var min favoritt!
Midt imellom Levante og Poniente ligger Cala del Mas Pas, en bitteliten strand med kanskje det klareste badevannet.
I høyden over strendene finner man Balcon del Mediterraneo. Den er også kjent som Mirador del Castillo fordi det fra 1300-1600 var hjem til et gigantisk fort som senere ble ødelagt. Balkongen tilbyr en fantastisk utsikt over Benidorm, og er populær både blant turister og lokale.
Her får man også den aller beste solnedgangen i Benidorm. Ingen tvil om at dette er stedet å være mellom halv ni og halv ti på kvelden 🙂
I høyden bak Levante-stranden ligger La creu de Benidorm. Et stort kors rager over denne åsen med utsikt over Benidorm og havet. Man kommer seg dit både med bil og til fots. Jeg hadde veldig lyst å gå denne turen, men vi fikk dessverre ikke tid. Det skal være en relativt enkel og grei tur opp til det 217 meter høye utkikkspunktet.
En ting jeg anbefaler å få med seg er onsdagsmarkedet! Fra åtte om morgenen til klokken ett på formiddagen hver onsdag så fylles en gigantisk parkeringsplass med boder med klær, sko og tilbehør. Adressen dit er Ctra. Albir 56, cirka to kilometer å gå fra Levante-stranden oppover. Her finner du masse fint til gode priser, blant annet de samme kjolene som henger i butikkene i Altea til en tredjedel av prisen. Definitivt verdt et besøk om du ikke krever at det står Gucci på klærne dine 🙂
Ellers besøkte jeg Aiguera-parken, men den kan man lett droppe. Her er det to amfiteatre og et hageanlegg, men ellers lite annet å se på. Området har heller ikke noe spennende rundt seg, bare høyblokker og hoteller. Når det er sagt så er det mye å finne på i Benidorm. Her ligger flere vannland og dyreparken Mundomar rett utenfor sentrumskjernen.
I tillegg så er butikkene åpne til sent, og det er veldig mye liv i gamlebyen og sentrumsområdet på kveldstid. Til og med treningssenteret her var skikkelig livlig, med neonlys og høy musikk. Absolutt det kuleste stedet med de hyggeligste folkene jeg besøkte i hele ferien; bodybuildergymmet Fitness Dreams.
Man kommer ikke utenom å snakke om Albir og Altea når man er i Benidorm. Sammen med Alfaz del Pi så er vel dette de to stedene med mest nordmenn i hele Spania. Albir ligger syv kilometer unna, og Altea tretten.
De henger på en måte litt sammen: Albir nede ved stranden, og Altea oppe i høyden. Vi kjørte dit etter å ha vært på stranden i Benidorm så vi fikk dessverre ikke tid til begge. Albir ble nedprioritert så der fikk jeg kun sett strandpromenaden gjennom bilruten. Om jeg reiser til Benidorm ved en annen anledning så må jeg besøke Albir.
Når det er sagt så fikk vi mange timer i gamlebyen i Altea. Den er sentrert rundt kirken og plazaen Virgen del Consuelo, og lever utelukkende av turisme. Det var stappfullt i gatene, og jeg tuller ikke når jeg sier at nitti prosent var nordmenn. Jeg har aldri noen gang vært utenfor Norge og sett så mange nordmenn på ett sted.
Ekstra fascinerende var det jo da at restauranten vi valgte å spise på: Little Italy, hadde servitører som ikke skjønte et eneste ord engelsk. Aldri har jeg vært borti noe så håpløst, jeg syns oppriktig synd i henne. De hadde valgt å ha italienske overskrifter i menyen (sånn som italienske restauranter ofte har uavhengig av hvilket språk resten av menyen er på), men hun hadde ikke engang lært seg det. Alle de andre nordmennene rundt oss opplevde det samme, og det var mye sukking og stønning. Her burde man vel strengt tatt hatt norske ansatte? Haha. I alle fall grunnleggende engelsk som minstekrav.
Hvis vi ikke hadde vært så sultne når vi kom så tror jeg absolutt vi kunne funnet bedre mat i Altea. Det var mange koselige fortausrestauranter i de smale gatene i gamlebyen. Jeg hadde holdt meg unna plazaen og valgt en av de om jeg skulle velge på nytt.
De Sabors er et must hvis du er glad i is og søtsaker. Det er en kjempekoselig kafé med masse deilige franske kaker, faktisk turens høydepunkt på dessertfronten! Vi tok helt av og endte opp med to kaker hver fordi det var så mye å velge mellom. Jeg hadde dratt tilbake kun for å besøke dette stedet.
Ellers er gatene kjennetegnet av brosteinsbelagte smale gater og hvite hus. Det er ingen overraskelse at Altea tiltrekker seg kunstnere og fotografer som vil oppleve byens sjarm og det fantastiske lyset. Det er mange gallerier i byen, både private og offentlige. Her finner man også mange små koselige butikker med både klær og interiør. Mye fint, men verdt å nevne at prisene er veldig høye og man finner mye av det samme langt billigere i Benidorm.
Jeg reiser lett tilbake til Benidorm. Da skal jeg gå fjelltur, besøke Mundomar, kose meg i gamlebyen i Altea, besøke Albir, og ikke minst: nyte livet på Levante-stranden og solnedgangen på Balcon del Mediterraneo.
Alicante er det åttende største byområdet i Spania, og kanskje den spanske byen som mest nordmenn flyr inn til. Jeg kjenner nesten ingen som ikke har besøkt Alicante. Byen er litt større enn Bergen, og er hovedstad i provinsen Alicante i den sørlige Valencia-regionen ved Middelhavet.
Vi ankom Alicante på kvelden, og det opplevdes som litt kaotisk å kjøre inn i sentrum på den tiden. Litt rare løsninger med trafikklys midt i rundkjøringene, og egne felt til høyre for å kunne svinge til venstre. Det var også overveldende mange mennesker ute i gatene i forhold til de andre byene vi hadde besøkt. Vi kjørte rundt og rundt for å finne hotellet, og endte opp med å måtte parkere 800 meter unna. Parkering er vanskelig i gatene, men det finnes heldigvis parkeringshus som er helt greie. Det kostet atten euro per døgn i parkeringshus.
Vi fikk sjekket inn på Hotel Alicante Gran Sol by Melia. Kjempefin utsikt mot havnen og promenaden, og perfekt beliggenhet i byen, men til den prisen så hadde vi litt høyere forventninger (cirka 2500 kroner per natt). Rommene opplevdes som helt vanlige trestjerners rom, så jeg tror det må være utsikten og beliggenheten som har gitt hotellet fire stjerner.
Dette var den første byen på turen med en ordentlig strand, og etter en uke på ruinsightseeing så var det helt magisk å få en hel dag på stranden. Playa del Postiguet ligger midt i sentrum, og har finkornet sand og solsengutleie. Vi betalte syv euro per solseng, men jeg måtte være tidlig ute på morgenen for å sikre senger for det fylte seg opp ganske raskt.
Det er også en koselig promenade hele veien langs stranden med kiosker og strandbarer, et perfekt sted å jogge på morgenen før det ble altfor varmt. På denne strekningen ligger også heisen man kan ta opp til den 166 meter høye borgen Castillo de Santa Barbara. Det er Alicantes landemerke som dateres helt tilbake til 800-tallet, da araberne bygget borgen som på den tiden hadde kontroll over den Iberiske øy. Det sies at du ikke har sett Alicante før du har sett utsikten derfra.
Dessverre så fikk vi ikke med oss borgen. Jeg tror det var en blanding av at vi hver dag tenkte at vi kunne ta det neste dag, og at vi alle tre var litt slitne av alle ruinene vi hadde sett i Murcia og Cartagena, som gjorde at dette aldri ble noe av. Litt synd egentlig, men til gjengjeld så fikk vi sett en ganske spektakulær utsikt over Alicante fra en annen borg; Castell de Sant Ferran. Den lå på toppen av Tossal-parken høyere opp i byen.
På samme sightseeing-runde gikk vi også forbi Plaza de Toros (tyrefekterarenaen), og Passeig de Federico Soto, en promenade lignende havnepromenaden, men mye roligere i forhold til både mennesker og underholdning. Tyrefekterarenaen var stengt, og for å få med seg et show der så måtte man ha booket lang tid i forveien. Kanskje like greit.
Oppe i høyden ligger også markedet – Mercat Central. Her finner man for det meste bare kjøtt og fisk, grønnsaker, bakervarer og blomster, så det er ikke så interessant om man ikke har leilighet eller bor der. Men i dette området lå flere koselige vegetar-kafeer som jeg hadde merket ut hjemmefra og fulgt på Instagram en periode før avreise: Sip and Wonder coffee house, Maldita Gloria og Lluvia. Lenger nede ved strandpromenaden lå også Bodhi Green.
En av hovedattraksjonene i Alicante er havnepromenaden Explanada de Espana. Den er Alicantes svar på Barcelonas La Rambla: svaiende palmetrær som strekker seg gjennom hele gaten, og over 6.6 millioner røde, svarte og kremfargede steinfliser som dekker promenaden. Kjempefint å se på, men jeg ble faktisk helt gal i hodet av å jogge på disse flisene, litt sånn følelse av optisk illusjon og ujevnt underlag. På promenaden er det alltid mange mennesker, suvenirboder, kunstgjenstander og klesboder, sammen med musikalske gateartister, karikaturtegnere og uterestauranter i fleng som gjør det vanskelig å vite hvor man skal sette seg.
Når det kom til restauranter så hadde vi en veldig god opplevelse på Sale e Pepe i gamlebyen “El Barrio” – italiensk restaurant med pasta og pizza. Den er veldig populær så her er det lurt å bestille på forhånd. Vi fikk også god pizza på Da Ciro, og ellers ligger det mange restauranter i den gamle bydelen som så fristende ut. Teselas er restauranten som ligger på toppen av casinoet med utsikt på havnen, og Darsena ligger ved vannet litt lenger ute ved yatchklubben. Jeg er veldig lei meg for at vi ikke fikk testet disse to. De så veldig bra ut!
Ellers spiste vi ganske god mat på Porto Felice i havnen, men utenom det så syns jeg det virket som det lå mye dårlig i havneområdet. Her var også noen cocktailbarer, men jeg tror ikke dette er stedet de lokale går når de skal ut.
Den siste jeg må nevne er Convistas; restauranten på toppen av hotellet vi bodde på. Her får du den aller beste utsikten over Alicante, både by day og by night. Til sist må jeg nevne isbaren Heladeria Borgonesse som alltid hadde to timer kø utenfor, og som visstnok skulle ha den beste isen i hele byen. Tålmodigheten vår strakk ikke så langt at vi fikk prøvd den.
I gamlebyen ligger også den populære soppgaten Calle de las Setas. Her finner man noen småbutikker, restauranter og iskrembarer, og det er et gøy konsept som får deg til å stoppe litt opp og kanskje tilbringe litt mer tid i gaten enn du hadde gjort ellers. Vi shoppet så og si ingenting når vi var i Alicante, men Avenida de Maisonnave skal visstnok være hovedhandlegaten.
Til sist må jeg nevne Cosmopolitan Spa & Fitness Club, kanskje mest som en advarsel. Det er det dyreste gymmet jeg besøkte på turen, femten euro for en dag. Det tok nesten en halvtime å bli registrert, med både pass og tusen spørsmål. Jeg gjentok at jeg bare ville trene styrke en time og hun ga seg ikke med å fortelle om svømmebasseng og alle fasiliteter jeg kunne bruke.
Når jeg endelig slapp gjennom så var det kun menn i styrkerommet, og de var ekstremt frekke og sure. Apparatene jeg satt på ble tatt fra meg flere ganger, og de snakket ikke engelsk så det var vanskelig å gi beskjed. Jeg fikk en skikkelig følelse av at jeg var på noens territorium, og der var jeg ikke velkommen. Skulle jeg trent flere ganger i Alicante så hadde jeg definitivt valgt et annet gym.
Man kan også velge å bo i Port d’Alicante. Der finner man Playa del San Juan, en superfin strand som jeg hadde valgt over Postiguet. Her finnes også en lang promenade, hoteller og restauranter, om enn i litt mindre skala. Det er cirka en mil mellom Alicante og Port d’Alicante.
Alt i alt så var Alicante en fin forandring fra de kjipe solbyene vi hadde besøkt dagene før, men det er heller ikke blant favorittene på turen, så jeg kommer nok ikke til å dra tilbake. En blandet opplevelse av litt stress, halvsure mennesker og dårlig service gjør at byen er sjekket av, men også et tilbakelagt kapittel.
