lisaskramh

Man hører så mye om Costa Blanca – den 200 km lange kyststrekningen i Spania, solkysten, den hvite kysten. Forventningene var derfor store til steder som Torrevieja og La Manga. Sjelden har jeg blitt så skuffet over steder som har strender og palmer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

La Manga er en halvøy i regionen Murcia som ligger på Costa Cálida. De første byggene ble oppført i 1963, og fra avstand så ser de høye byggene på den smale halvøyen nesten ut som et kunstverk. Det spesielle med denne 22 kilometer lange halvøyen er at den på noen steder er så smal at du kan se sjøen på begge sider. På den ene siden ligger Mar Menor, det lille havet. Dette er Europas største naturlige saltvannslagune, rett mot Los Alcazares. Temperaturen her er høyere enn på andre siden: strendene som ligger mot Middelhavet. Det finnes mange ulike vannsportaktiviteter på La Manga, og det er et kjent sted for treningsreiser.

Dessverre så virket La Manga mye kulere fra avstand. Når man kjører utover halvøyen så ser man egentlig bare kjipe høyblokker fra 60-tallet og veldig lite annet. Det eneste som var litt artig var at de bruker surfebrett til å telle kilometer. Man beskriver beliggenheten til leiligheten sin ut fra surfebrett med nummer. Få av strendene på La Manga har solsenger til leie. Et unntak var dette koselige stedet: restaurant Escuela de Pieter med privat strand og utleie.

Jeg klarte ikke å finne noe spennende shopping heller. Det så mest ut som supermarked og souvenirbutikker. Det ligger mange ulike restauranter spredt på øyen, men vi spiste bare is så jeg kan ikke uttale meg så mye om kvaliteten på dem. Ble ikke spesielt imponert over isen på Heladeria San Francisco, litt sånn krystallisert og med lite smak. Jeg kommer nok ikke til å dra tilbake til La Manga. Det så ut til å være veldig lite å finne på, og jeg blir fort litt rastløs.

På innsiden av La Manga ligger Los Alcázares. Los Alcázares hører også til Murcia, og jeg har hørt om det fordi dette også er et kjent sted for nordmenn å kjøpe leilighet. Jeg kan egentlig ikke uttale meg så mye om byen siden vi bare stoppet her for å gå på stranden noen timer. Mamma badet og sa at det var veldig varmt i vannet, og litt grumsete.

Vi kjøpte mat på et supermarked og endte opp med å raste på parkeringsplassen utenfor. Jeg har skjønt at Los Alcázares er kjent for å ha gode golfresorter, så kanskje dette er stedet for deg som er glad i det. Når du googler reisetips til Los Alcázares så får du kun opp: 24 timer i Murcia, besøk Cartagena etc. Kanskje det betyr at det ikke finnes så mange flere ting å gjøre der enn å sole seg? 🙂

Mellom Los Alcazares og Torrevieja ligger La Zenia. Dette var faktisk det koseligste området jeg så på Costa Blanca. Her ligger små fargete hus, restauranter og butikker ved siden av hverandre i meksikansk stil. I tillegg finner man det største og kanskje beste kjøpesenteret i Spania her. Et gigantisk område av nisjebutikker, kjedebutikker og store varehus. Det er bygget åpent med koselige plazaer, fontener, benker og spiseplasser imellom. Vi fikk altfor kort tid her!

Noen få kilometer før man ankommer Torrevieja sentrum ligger den rosa saltsjøen. Den har en omkrets på 17 km, og i bunnen finnes det mer enn åtte millioner tonn salt. Saltet kommer fra filtrert havvann i sjøen, der vannet krystalliseres og blir til salt. En mikroorganisme som heter ”Artemia Salina” farger vannet rosa. Saltet eksporteres til Nord-Europa, Island, Canada, USA og Vest Afrika, og brukes til å salte kjøtt og fisk, i industrien og som veisalt i Nord-Europa. Vi møtte en gjeng som badet i innsjøen, men det var ikke så fristende. 

Torrevieja – stedet vi hadde tenkt å bo i flere dager. En av de mest kjente byene langs Costa Blanca blant nordmenn. Tusenvis med leilighet her. Jeg fatter det ikke! Du vet den følelsen når du har gledet deg til å spise god mat ute? Og så ender du opp med å få servert skikkelig dårlig mat, elendig service og når regningen kommer så er det attpåtil mye dyrere enn du hadde trodd? Det er den følelsen jeg sitter igjen med av Torrevieja. Jeg skal aldri tilbake.

Jeg vet ikke hva det var, men vi fikk den viben med en gang vi kom. Strendene så ut som sigøynerleirer, da snakker jeg om Playa del Cura og Playa de Los Locos, overfylte med parasoller i alle ulike farger og fullstendig kaos. Det var ikke solsengutleie på noen av de, og hele området virket shabby. Det ble ikke bedre av de malingsslitte sekstitallsbygningene med oransje og grønne persienner som ringet inn hele strandpromenaden.

For å toppe det hele så er det stedet på hele turen der vi fikk den aller verste maten – som pappa sier: vommefyll av verste sort. Jeg tipper hele strandpromenaden er turistfeller, og at man må spise lenge inne i byen. Vi gikk en stund inni gatene bak strandpromenaden også, men det var så utrolig ukoselig med stygge bygninger og biler over alt. Dette stedet kommer på topp 3 over minst likte steder jeg har besøkt, og alle tre var glade for å komme seg bort herfra.

Elche var ikke så mye bedre, men av helt andre grunner. Elche har nydelig palmeskog, koselige bygninger og plazaer. Vi var bare veldig uheldige når vi kom hit. Katedralen vi skulle besøke var stengt. Det samme var El Palmeral, den 1.5 km lange palmeløypen du kan gå. Det hjalp ikke at både mine og mamma sine sandaler røk når vi var der, og butikkene stengte akkurat når dette skjedde. Sett bort fra alt det så tror jeg Elche kunne være en hyggelig dagstur om man hadde vært der når alt var åpent.

Vi fant en hyggelig park, men hele området virket så dødt og det var over 40 grader når vi var der så jeg tror vi hadde hatt en finere dag hadde vi valgt å bli på stranden. Elche er forresten også veldig kjent for sin skoproduksjon, og utenfor byen finner man Piccolino outlet; en himmel for deg som er glad i skinnsko og komfort, og et helvete for deg som er glad i høye hæler og trendsko, haha.

Siste stopp, og kanskje Costa Blancas koseligste, var La Vila Joyosa. Byen er særlig kjent for de koselige fargede husene, sammen med sjokolade. Valor produseres her, en av Spanias mest kjente sjokolademerker, og du kan besøke sjokolademuseet tilknyttet fabrikken. De fargede husene finnes både i gamlebyen og nede på strandpromenaden.

Jeg tør også påstå at La Vila Joyosa kanskje har den fineste stranden på hele solkysten. Men etter fadesen på strandrestaurant i Torrevieja så var vi livredde og turte ikke spise middag her. Så jeg kan ikke stå inne for om det er god mat eller turistfeller på strandpromenaden her. Jeg tror det er lurt å lese seg litt opp på steder å spise i disse områdene, for jammen kommer man unna med mye dårlig hvis man har god beliggenhet.

Alt i alt så er jeg som dere skjønner ikke særlig imponert over disse småbyene fra La Manga til Alicante. Om man bor der over flere dager så finner man kanskje noe bra som jeg har oversett. Men det kommer jeg aldri til å gjøre. Neste stopp var Alicante, og der ble vi ganske godt kjent. Mer om det i neste innlegg 🙂

Cartagena er en spansk havneby og marinebase ved Middelhavet. Det er den nest største byen i regionen Murcia, med litt over 200 000 innbyggere. Jeg kjenner ingen som har vært der, og hver gang jeg nevnte den blant venner og kollegaer før jeg skulle reise så trodde de jeg skulle til Columbia. Det sier litt om hvor ukjent den er for oss nordmenn, og vi traff heller ingen skandinaver når vi var der.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Cartagena viste seg å være en av turens store positive overraskelser. Byen varter opp med en perfekt beliggenhet på sørkanten av Costa Blanca, fenomenal arkitektur fra flere epoker, en koselig gamleby med intime og monumentale plazaer og en livlig Calle Mayor. Vi leide en kjempestor leilighet midt i sentrum til bare 3000 kroner for to netter. Leiligheten var 180 kvadratmeter og hadde tre soverom. Det var skikkelig god plass, og gratis parkering inkludert. Du finner den under La Casa del Canon på booking. Eneste minuset var at det var veldig dårlig trykk i dusjen, i min erfaring er det typisk på steder som leies ut privat. Ved vannmangel så prioriteres hotell og turiststeder og de lokale må lide.

Byen ble grunnlagt i år 227 før Kristus, som Qart Hadash, av feltherren Hasdrubal fra Karthago. Romerne erobret byen i år 209 før Kristus og kalte den Carthago Nova. Området rundt havnen var under oppussing når vi var der, men jeg tror det kommer til å bli utrolig fint når alt er klart. Det så ut til at det bygges noen restauranter der, og marinemuseet ligger også på kanten der.

Flere ganger til dagen går det båttur med Barco Turistico herfra, en times tur i skjærgården rundt Cartagena. På hver eneste av de syv toppene rundt byen finner man fort og borger, noen er i drift den dag i dag. Derfor er denne båtturen veldig fin for å få litt overblikk over byen og de historiske stedene.

Det var også nesten 40 grader når vi var der, så den deilige brisen på båtturen var velkommen. Vi betalte seks euro for billetten, og båten har flere avganger om dagen. Det serveres ikke mat eller drikke om bord, så jeg anbefaler å ta med vannflaske.

Ellers er det Teatro Romano som er et av de store høydepunktene i Cartagena. Vi brukte en halvtime på å lete etter inngangen til teateret, så jeg tar det først. Den ligger nede ved havnen, rett ovenfor det flottet bygget Ayuntamiento (rådhuset), og ikke oppe i høyden med utgangen som logikken skulle tilsi.

Til tross for at det romerske teateret ble bygget mellom det femte og første århundret før Kristus, så ble det ikke oppdaget før i 1988, da en massiv restaurering fant sted. Det er ikke mer enn femten år siden teateret åpnet for publikum sammen med et museum. Billettene kostet seks euro per person og inkluderte inngang til både museet og teateret. Førstnevnte må du gjennom for å komme deg til teateret.

Ellers finner du som sagt mange borger og batterier rundt i byen, men vi valgte å ikke besøke noen av disse. I stedet så tok vi heisen opp til Castillo de la Concepcion – vel verdt et besøk. Heisen kostet to euro per person, men man kan også gå opp. Fortet fra 1300-tallet ligger på en ås midt i byen, og herfra får du en magisk utsikt over hele Cartagena fra alle vinkler.

Spesielt vakker er utsikten mot havnen og det nye amfiteateret. Her holdes mange konserter, og når vi var der så var det konserter både på toppen av Castillo de la Concepcion, på amfiteateret og nede i havnen foran rådhuset. Vi hadde håpet å få med oss Zucchero, men når vi ankom stedet vi trodde han skulle spille så fant vi dessverre ut at han var på en annen location. Sånn er det når alt går på spansk, det blir fort noen misforståelser.

Oppe på fortet ble vi faktisk jaget rundt av en påfugl. Etter å ha kikket litt rundt så skulle vi gå ned igjen til byen. Pappa kom seg forbi, men når jeg og mamma kom så dekket påfuglen hele veien. Vi prøvde å gå mot han, da han plutselig kom løpende mot oss. Vi hylte og løp tilbake, og pappa stod bak i sikkerhet og lo og tok bilder av oss. Fuglen flyttet seg bittelitt, men jammen tok det litt tid før vi motet oss opp til å gå forbi på siden av han. For en opplevelse!

Cartagena oppleves som ren, og gatene er vakre og mange, belagt med flerfarget marmor. Det var koselig å spasere rundt på kveldstid med opplyste flotte bygninger og yrende liv på fortauskafeene. Butikkene er åpne fra ti til to på formiddagen, og igjen fra seks til ni på kvelden. Man kom ikke unna den irriterende siestaen her heller. Men restauranter og andre severdigheter var stort sett åpne hele dagen, heldigvis.

En av de beste pizzaene jeg noen gang har smakt fikk vi på Mano a Mano. I tillegg til god så var den billig. Jeg tror vi betalte rundt tre hundre kroner for pizza og drikke til alle. Ellers så ligger nok de beste restaurantene i noen av de andre smale gatene. Vi bommet skikkelig når vi satte oss ned på Calle Mayor.

Calle Jara er tapasgaten, så her må du dra om du elsker tapas! Superkoselig med fortauet fullt av stoler og bord dekket med småretter og vinkarafler.

En anen restaurantgate er Jabonerias, i tillegg til den superkoselige Plaza San Francisco som er perfekt både for frokost, lunsj, middag og drinker. Her ligger restauranter og barer side om side. En annen restaurant som så helt magisk ut som vi ikke fikk prøvd var A la Brasa.

Ellers så har Cartagena en veldig viktig ting som Murcia ikke har: strand! Cala Cortina ligger cirka fire kilometer fra byen, og er den eneste stranden i området. Vi leide bil, så jeg vet dessverre ikke så mye om offentlig transport i Cartagena. Det var en ganske stor parkeringsplass i høyden over stranden, så til tross for at det var mye folk så gikk det fint å finne parkering.

Det store minuset er at det dessverre ikke er solsenger til leie her, men ellers finnes det både restaurant og toalettfasiliteter. Vannet var noe av det klareste jeg så i Spania. Hvis du kjeder deg på stranden, sånn som pappa gjorde, så er det også muligheter for å gå opp til Mirador de Trincabotijas, et batteri og utkikkspunkt.

Jeg kan jo til slutt også nevne at det var lett å finne treningssenter i Cartagena. Det som var nærmest hotellet hadde veldig dårlige åpningstider så jeg gikk en kilometer for å komme meg til Viva gym om morgenen. Det kostet rundt ti euro for en dag, og hadde alt man trengte av både styrkeutstyr og kondisjonsapparater.

Oppsummert så er Cartagena en by jeg sitter igjen med gode minner fra. Koselig gamleby med marmorgater, en nydelig havn og hyggelige mennesker. Jeg tenker allikevel at det holdt med to dager her, da man får sett mye på kort tid 🙂

Les om Murcia her: https://lisaskramh.blogg.no/murcia-den-bortglemte-regionen-i-spania.html

Årets sommerferie ble lagt til Spania, en kopi av turen som ble kansellert på grunn av covid i 2020. Jeg er veldig glad i Hellas, men har reist lite i Spania, så jeg hadde lyst å besøke litt mer av det landet. Planen var å være med mamma og pappa første del, Fredrik og co. andre del, noen dager alene, og så treffe en venninne på Mallorca. SAS satte dessverre en stor strek i den planen, så mamma og pappa ble med meg litt lenger enn forventet, ellers ble resten av turen alene. Turen var en berg- og dalbane og jeg vekslet mellom å elske og hate Spania. Det sier vel litt om kontrastene mellom ulike byer og steder.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg landet med Norwegian på Murcia flyplass etter fire timer direkte fra Oslo, en liten flyplass som minnet meg om Stokken på Stord, og som det var utrolig behagelig å komme til. Ingen køer, passkontroll eller sjekker av noe slag. Det første som møtte meg utenfor flyplassen var en illsint taxisjåfør som ikke snakket et kvekk engelsk. Jeg prøvde å spørre hva det kostet til Murcia, men han fektet med armene og slengte kofferten min hardt inn i bagasjerommet. Han kjørte som et svin, og jeg var livredd for å dø flere ganger på veien. Det var ikke noe taksameter i bilen, så jeg forventet å betale hundre euro, og ble veldig positivt overrasket da det bare ble 29. Jeg tipset han i frykt for at han skulle stikke av med kofferten min før jeg kom meg bort til bagasjerommet for å ta den ut. Han fortjente ikke den tipsen.

Det var egentlig det som skulle beskrive servicen og mentaliteten her nede, mye sure folk og mye dårlig service, og veldig lite engelsk. Jeg er overrasket over at i et såpass utviklet land så er det så lite engelskkunnskaper, både i turistområder, blant unge og eldre. Heldigvis møtte jeg sterk kontrast på resepsjonen på Hotel Rincon del Pepe, et fantastisk hotell som står som den beste opplevelsen på hele turen. Billig, superfint rom, god service, god wifi og perfekt beliggenhet. Murcia er naturlig nok mye billigere enn kystbyen fordi det er mindre turisme her. Dessverre så betyr det også at ingen snakker engelsk, noe som faktisk er litt slitsomt til tider.

Jeg sjekket inn klokken ti om kvelden, og tok meg en kveldstur etter det. Det var fantastisk med varmen som slo imot meg. Etter den verste sommeren jeg noen gang kan huske i Norge så gjorde 36 grader magi mot kroppen. Det minnet meg om Nicosia på Kypros, veldig varmt, men en tørrere varme enn i strandbyene, så man blir ikke så svett/klam – bare deilig.

Murcia er kanskje den regionen i Spania som blir minst snakket om? Den ligger mellom Valencia og Andalucia som begge er kjente turistregioner, så den er kanskje lett å overse. Men om du ønsker kultur, historie og autensitet så er Murcia virkelig verdt et besøk. Det er den syvende største byen i Spania med over 400 000 innbyggere, og er hovedstaden i regionen Murcia. Minuset med Murcia er at det ligger midt i landet, så det finnes ingen strender her. Anbefaler derfor å velge hotell med basseng om man skal være mange dager her. Den mest populære turistattraksjonen er Murcia Cathedral of Santa Maria, og på grunn av den drar mange på dagstur til Murcia.

Siden pappa ikke liker strand og shopping så valgte vi å ta Murcia-byene når han var med. Her er det mange gamle bygninger og mye historie. Minuset er som nevnt at veldig lite er på engelsk, så vi måtte ha guidete turer på spansk, og plakatene på museene står på spansk.

Katedralen er storslått både utvendig og innvendig, og med en tur opp i tårnet så får du også utsikt over byen. Eneste måten å komme seg opp i tårnet er via en spansk guidet tur, så man må ha litt tålmodighet mens guiden står og snakker og man ikke skjønner noe som helst. Det ble mye smiling og nikking, men jeg tror faktisk ikke hun plukket opp at vi ikke skjønte et ord av det hun snakket om.

Fasaden til den katolske katedralen er utsmykket barokk, mens interiøret har mer gotiske påvirkninger. Vi betalte elleve euro per person og fikk da se innsiden av katedralen, samt den guidede turen opp i tårnet. Det var tre turer per dag, klokken tolv, to og fire. Det fleste historiske aktivitetene var kun åpne på dagtid, så man må planlegge å bruke den varmeste soltiden her om man vil få med seg noe.

Når vi var i Murcia så var det festival, så begge kveldene var det lysshow, konsert og storslått flamenco-show foran katedralen. På denne plazaen (Cardenal Belluga) ligger også Episcopal Palace, et gammel palass som var anbefalt å besøke, men som vi droppet på grunn av språket. I tillegg finner du mange restauranter her, men jeg tror helt ærlig ikke de er blant byens beste.

En annen turistattraksjon er Casino de Murcia, også et av de mest historiske byggene i Murcia. Det ligger midt i sentrum, i shoppinggaten Traperia, ikke langt fra katedralen. Fasaden ble designet av samme arkitekt som designet markedet Veronicas, Pedro Cerdán Martínez Murcia. Det åpnet som en privat sosial klubb i 1847, men er nå åpen for alle mot en inngangsbillett på fem euro. Vi fikk dessverre aldri testet restauranten her, men den var beskrevet som en av de aller beste restaurantene i Murcia, og så veldig koselig ut.

I Murcia finner man også det mer autentiske Spania, med bedre mat og bedre service til lavere priser. På Plaza de las Flores ligger en koselig liten fontene omringet av restauranter, barer og god stemning. Dette området skal visstnok være det beste på tapas, men ingen av oss er så veldig fan av tapas i Spania – mye fisk og kjøtt og lite grønt og vegetar, så vi gikk videre.

Vi koste oss mer på Plaza Teatro Romea, en kjempekoselig square med restauranter og det fine teateret i Murcia. Kan anbefale både La Tagliatella og Oven Mozzarella Bar. Murcia er veldig rolig og behagelig, og man får en ordentlig følelse av det autentiske Spania fordi man sitter sammen med de lokale.

Vi spiste også kjempegod vegetarlunsj på lille Socola cafe, og jeg tror også Cafeteria Buencafe hadde vært et bra brunsjsted. Et must er også is og dessert på Godis Dulce Poder. Til sist må jeg også nevne Mercado de Correos – et gammelt postkontor som er laget om til matmarked. Her kan du kjøpe små tapasretter og nyte et glass vin i den koselige bakgården.

Ved elven Segura er det koselig å gå på kveldstid, og i dette området ligger Veronicas-markedet (som ikke er verdt et besøk med mindre du har leilighet og vil ha fersk fisk eller kjøtt), og flere kafeer. På andre siden av elven ligger parken Jardin de Floridablanca, men den var stengt når vi var der. Generelt så var det mange stengte parker i Spania, med skilt om “poor condition”. På denne siden ligger også de billige butikkene, og her kan du få mye for pengene. Vi shoppet klær til fem euro og sko til ti euro. I gamlebyen er det gatene Plateria og Traperia som har mest butikker: både boutiques og kjedebutikker.

Et av de store gnagsårene generelt i Spania var siestaen. Det var forferdelig slitsomt å forholde seg til at alt var stengt i mange timer på dagen. Det ble vanskelig å spise, og ting var stengt når man hadde tid til å besøke de. På de verste stedene så var det stengt fra klokken ett til klokken halv syv på kvelden. Så åpnet de igjen og stengte halv ni eller ni. Det er virkelig på tide å legge den steinaldertradisjonen bak seg! Hvorfor må Spania ha siesta når Hellas klarer seg fint uten?!

Oppsummert så vil jeg si at Murcia var en koselig by med god mat, lave priser og den ekte Spania-følelsen. Men på grunn av mangel på strender så er det ikke stedet man kan tilbringe så mange dager før man blir rastløs. Fra Murcia reiste vi videre til Cartagena, en annen koselig oldtidsby med mye historie. Mer om det i neste innlegg 🙂

De fleste og de mest populære feriestedene på Rhodos ligger på østkysten. Om man ønsker å unngå folkemengder og besøke strender med lite mennesker så er det også mulig å dra til vestkysten. Her er det et roligere tempo, men det er også kjent for å blåse veldig mye, og er derfor mest populært blant surfere. På vestsiden ligger også Ixia, som visstnok skal ha øyas vakreste solnedganger.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når vi leide bil så valgte vi å holde oss til østkysten. Det er begrenset hva man får tid til på en dagstur så vi valgte oss ut Faliraki, Tsambika og Lindos. Å leie bil på Rhodos var veldig enkelt og veldig billig. Vi fant et sted i havnen i Rhodos by som skulle ha tretti euro for en dag, inkludert alle utgifter. Vi hentet bilen klokken ti om morgenen og måtte levere den tilbake før klokken åtte på kvelden. Det var en dårlig bil med liten motor, så man kunne selvfølgelig betale seg opp for å få bedre standard.

Vi hadde blitt tipset om Oasis Beach fra bekjente i Norge, og måtte derfor stoppe der for å kikke. Umiddelbart så minnet denne stranden meg om Italia, og spesielt Capri der solsengene er spredd utover på steinberg. Oasis var en koselig liten strand med en beach-bar plassert i fjellveggen. Det var allikevel ikke en wow-opplevelse, og vi valgte å kjøre videre til Faliraki for å legge oss på stranden der.

Faliraki hadde en deilig lang sandstrand, og det var skikkelig fint å ligge noen timer der. Mye finere strand enn i Rhodos by, så hvis du reiser for sandstrand så er nok dette stedet å bo. Avstanden er ikke altfor lang til Rhodos by heller, man kan ta buss eller taxi. Vi la oss ved Chaplins Beach bar, og jeg hadde nok gått hit igjen: fin strandbar med kort vei til toaletter. Det finnes sikkert steder med finere solsenger på den stranden også, men det fikk vi ikke tid til å utforske.

Skulle gjerne hatt mer tid i Faliraki, men siden vi skulle rekke alt på en dag så fikk vi dessverre ikke tid til å se oss om i gatene der. Det så ut som de inneholdt mange butikker, restauranter og utesteder. Faliraki skal visstnok være stedet for deg som vil ha fest og moro i ferien. Før vi dro spiste jeg turens beste vaffel med is her.

Neste stopp var Tsambika. For å komme opp til klosteret på toppen så må man ta en liten avstikker fra hovedveien ved busstoppet. Jeg er veldig glad for at vi ikke kom dit med buss. Vi møtte noen sveitsiske turister som stod rådville i veikanten og lurte på hvordan de skulle komme seg til startpunktet. Vi ble redningen deres. Det var ganske langt, bratt og svingete oppover, med dårlig vei. Nesten så vidt bilen klarte det, her burde man ha firhjulstrekk.

Fra startpunktet er det en kort ti minutters tur på cirka 300 trappetrinn opp til Tsambika-klosteret som ligger på toppen av klippene. Klosteret er tilegnet Jomfru Maria, og legenden sier at barnløse kvinner som ønsker å bli gravide skal gå barføtt til klosteret og be til Jomfru Maria. Blir ønsket oppfylt skal guttebarn døpes Tsambikos og jentebarn Tsampika.

Fra toppen får man også nydelig utsikt over det som regnes den beste stranden på Rhodos: Tsambika Beach. Den store sandstranden ligger omringet av fjell, skoger og lekkert turkisfarget vann. Den skal også være langgrunn, og derfor veldig barnevennlig. I følge google så finnes det også noen restauranter der så her kan man sikkert tilbringe hele dagen.

Når vi kom ned igjen fra klosteret så begynte tiden å renne fra oss så vi måtte skippe Tsambika beach, og satte kursen rett mot Lindos. Lindos er kanskje det mest instavennlige reisemålet på Rhodos. Byen blir også kalt “den hvite byen” på grunn av de små hvitkalkede husene med blåmalte dører som klatrer oppover åssiden.

Gatene er smale og fylt med hyggelige kaféer og små sjarmerende butikker. Lindos er faktisk også den eneste av de tre antikke byene i Rhodos som fortsatt eksisterer som et bysamfunn, og det gjør den til et unikt turistmål.

Vi fikk dessverre ikke tid til å besøke Lindos Akropolis – festningsanlegget som gjennom tiden har blitt bygget ut av grekere, romere, bysantinere og ottomanere fra antikken. Festningen ligger på toppen av byen, og man skal visstnok få en fantastisk utsikt over Lindos om man tar seg bryet med å gå alle trappetrinnene til toppen. Jeg er litt lei meg for at vi ikke fikk tid til det.

Lindos er også kjent for å ha noen av de beste strendene på Rhodos. Hovedstranden Megali Paralia (som betyr stor strand) er en kjempekoselig sandstrand med solsengutleie og små tavernaer. Til tross for navnet, så er stranden ganske liten, så jeg vil tro man må være tidlig ute i høysesongen om man skal få plass på solsengene.

På motsatt side ligger Lindos Pallas-stranden. Også en fin sandstrand med solsenger og restauranter. Hvis du kommer med båt til Lindos så er det denne stranden du ankommer først.

På motsatt side av Lindos ligger den nydelige pittoreske bukten Sankt Pavlos. Jeg fikk flashback til Italia og klippestrendene igjen, men her syns jeg det var veldig sjarmerende med stråparasoller i ulike platåer, og kanskje det reneste klareste vannet på Rhodos. Her kunne jeg veldig gjerne tilbragt en dag.

Siden bilen måtte leveres før klokken åtte så fikk vi dessverre ikke tid til å spise middag i Lindos. Det ble med en slush, og så satte vi farten tilbake mot Rhodos by etter en veldig fin dag på opplevelsestur.

Vi avsluttet kvelden med gresk middag på La Veranda taverna. Koselig bygg, fin location med utsikt over gamlebyen, men maten var ikke spesielt imponerende så jeg ville bare dratt hit for en drink. Alt i alt en veldig fin dag, og generelt en herlig uke i godt selskap på Rhodos 🙂

Les om Rhodos by her: https://lisaskramh.blogg.no/rhodos-den-storste-av-dodekanesene.html

Det var utrolig herlig for en vinterblek kropp med noen sommerdager i slutten av mai. Påfyll av D-vitamin og endelig å kunne senke skuldrene litt var fantastisk. Ikke minst å få litt farge før sommeren setter inn. Turen gikk til Rhodos, den største av Dodekanesene-øyene, en øy jeg ikke hadde besøkt tidligere. Den ligger i nærheten av Tyrkia og har rundt 120 000 innbyggere, der nesten halvparten av disse bor i Rhodos by.

Vi reiste på chartertur med Ving og betalte litt over seks tusen kroner for fly og hotell. Bagasje, buss til hotellet og mat på flyet kom utenom og utgjorde en tusenlapp ekstra. Første gang på charter siden 2002! Jeg ble imponert over Ving sitt eget flyselskap; Sunclass Airlines. Kjempestort langdistansefly med to midtganger. Til en annen gang så anbefaler jeg å betale ekstra for seteplass. Vi var heldige på vei ned, men på vei hjem igjen fikk vi seter uten vindu bakerst ved siden av inngangen til toalettene.

Distansen fra flyplassen til hotellet vårt var seksten kilometer. Hadde man ikke hatt koffert så kunne man nesten ha gått. Charterbussen kjørte innom alle mulige krinker og kroker, og etter å ha sittet i bussen tretti minutter for å vente på at alle folkene skulle komme med så tok det en ekstra time før vi var på hotellet. Hadde vi visst det så hadde vi droppet det og tatt taxi direkte.

Vi bodde på Hotel Athineon som lå i utkanten av gamlebyen på motsatt side av Elli Beach, hovedstranden. Det var et helt greit leilighetshotell med god plass, gode senger, bra trykk i dusjen og veldig hyggelig personale. Minuset var dårlig wifi (som alltid i Hellas), veldig kaldt rom og elendig gym – som med de fleste andre hotell. Skulle jeg valgt igjen så hadde jeg bodd nærmere Elli Beach. Vi betalte ekstra for sjøutsikt, det var også en vits – utsikten på bildet over er den de kaller for sjøutsikt. Absolutt ikke verdt ekstra cash, bare ekstra mas fra trafikken og båtene, haha.

Vi hadde gledet oss til soling, slengte på oss bikini og la oss ved bassenget så fort vi hadde sjekket inn. Det var iskaldt, overskyet og vind. Det varte ikke lenge før vi måte gi opp og kle på oss, både bukse og jakke. Veldig skuffende, og veldig rart å oppleve Hellas sånn. Det føles ut som Kypros i slutten av mars. Det var også veldig få mennesker rundt omkring, så det oppleves nesten litt som i covid-perioden.

Siden det var for kaldt for soling, så ga det mye tid til å bli kjent med gamlebyen. Gamlebyen i Rhodos by er sentrert rundt det enorme Grand Masters Palace. Hele byen er omringet av en vanvittig lang og høy mur. Det gjør at den er veldig koselig, og innenfor murene finner du smale brostensgater, turistsjapper, kaféer, restauranter og små boutique-hotell.

Byens midtpunkt er Hippocrates Fountain som ligger midt i gamlebyen. Anbefaler å holde seg unna restaurantene som ligger her. Vi ble skikkelig lurt første kvelden på den som heter Kolona. Forferdelig mat og dårlig service. Etter denne opplevelsen så valgte vi å google oss frem til gode restauranter og forhåndsbooke bord til de andre kveldene. Her var Line en racer, ringte rundt og booket for oss.

Fire steder står igjen som en veldig god matopplevelse, og som jeg anbefaler å teste på Rhodos. Pan & vino hadde utrolig god pizza! Ellers var maten, drinkene og lokalene helt magiske på Sissitio. Divan Restobar hadde også veldig god mat, sammen med Nor Beach House Project der vi tilbragte de to siste dagene. Det hadde også sinnsykt gode vafler og creper med is over alt i hele byen. Et must!

Vi kjørte stort sett trening og alkoholfri hver dag, men vi hadde en utekveld der vi startet på Sissitio, dro videre til Macao Cocktailbar som var et veldig typisk sted for lokale (litt high end med gode drinker og høye priser), før vi avsluttet på Fuego som var et kult sted, men mer livlig og med flere internasjonale mennesker.

Partygaten holdt vi oss langt unna. Vi gikk gjennom den en dag, men den så helt forferdelig ut – jeg tror Ayia Napa lett vinner konkurransen om den beste partygaten i forhold til Kos og Rhodos. Føler meg uansett litt for gammel for det kjøret der, alt virker så mye mer skittent og ufresht enn da man var tjue.

Vi trente forresten på My Oxygen gym som lå like ved hotellet. Superfin beliggenhet med sjøutsikt, men litt gammelt utstyr og apparater. Vi fikk allikevel nesten kjørt alle styrkeøvelser vi ville, og det var en fin start på dagen. Jeg reagerte litt på prisen – trettito euro for fire klipp. På Kypros får du en hel uke for tjuefem.

Dagene tilbrakte vi stort sett på Elli Beach, cirka to kilometer å gå fra hotellet. Det er en skikkelig rullesteinstrand, og i sydenstandard må det vel sies å være en ganske dårlig strand. Men det var egentlig ikke så farlig for solsenger hadde de, og det var uansett ikke badetemperatur. Jeg har sjelden vært i Hellas og sett så få mennesker bade.

Elli Beach er delt i to: den første delen, som jeg kaller den pene delen, hadde komfortable solsenger og fancy restauranter som Elli, Ronda, Baia og Nor Beach House Project. Det var det fineste området på hele Rhodos spør du meg. Den ene delen hadde plastsenger og virket litt mer shabby bort mot akvariet på enden.

Når du rundet akvariet så fikk du Windy Beach på andre siden. Det var virkelig enormt stor forskjell, jeg er SÅ glad for at vi ikke bodde på den siden. Det blåste mye mer, var store bølger i sjøen, og oppleves som mye kaldere. Det eneste minuset var at solnedgangene var på Windy Beach-siden, så de fikk vi sjelden med oss. Når det er sagt så var det kanskje den minst imponerende solnedgangen jeg har sett i Hellas. Det må presiseres at dette kommer fra en som er ganske obsessed med solnedganger og har sett mange fra ulike steder i verden 🙂 Så forventningene er alltid store på nye steder!

Vi lå de fleste dagene på plastsenger på den “kjipe” delen, fordi vi antok at sengene på den finere delen var veldig dyre. Vi betalte seks euro per solseng. Det ble heldigvis varmere og varmere for hver dag, og til slutt så føles det nesten som syden, men jeg tror tjueåtte grader var den høyeste temperaturen vi fikk.

Nest siste dag bestemte vi oss for å unne oss litt ekstra og dro på Nor Beach House Project – mitt absolutt favorittsted på hele Rhodos, og egentlig en av de få grunnene til å dra tilbake. Vi leide en sinnsykt digg daybed i sjøkanten, og fikk bakoversveis når den bare kostet tjue euro! Tenk at vi kunne ha ligget der og kost oss hver dag for nesten samme pris som på plastsengene. Det gjelder nok bare tidlig i sesongen – på Kreta i fjor sommer så kostet en sånn seng hundre euro.

Gjett om vi dro tilbake hit på lørdagen da! Tjukke behagelige madrasser, puter, og fantastisk mat og drikke servert rett på solsengen – helt amazing!

Dagene gikk stort sett i trening, soling, hjem og dusje, ut og spise og tråkke litt i gamlebyen, før vi var i seng til halv tolv. Avslappende og deilig ferie.

I tillegg til gamlebyen så fantes det en nyere bydel litt høyere oppe. Her lå en del koselige kafeer og uteplasser, sammen med alle kjedebutikkene som Zara, Bershka, Stradivarius etc. Generelt så syns jeg ikke shoppingen var noe bra, så det ble en billig tur. Unnet meg derfor et par Gucci-solbriller siste kvelden.

En morgentur til Monte Smith Hill er en fin opplevelse. Cirka tretti minutters tur fra gamlebyen opp til høyden der man også finner Acropolis med Temple of Pythian Apollo, som virkelig er veldig lite å skryte av hvis man har besøkt Athen. Men utsikten over Rhodos by og Windy beach er veldig fin fra toppen!

Vi var ikke så kulturelle, men siste dag besøkte vi Roloi Clock Tower som er det høyeste punktet i Rhodos by, og visstnok skulle gi fantastisk utsikt over hele byen. Prisen var heldigvis ikke mer enn fem euro (som også inkluderte en drikke), og mer var det heller ikke verdt. Det var femtitre små steg opp i tårnet, og når man kom opp så var det kun små luker å kikke ut av, veldig skuffende! Skulle nok heller prioritert å besøke Grand Masters Palace og gå på toppen av muren der.

Rhodos er egentlig ikke en øy jeg kunne tenke meg å reise tilbake til, men akkurat dette stedet kunne jeg gjerne tilbrakt mer tid på 🙂 Det var veldig deilig med litt varme i mai, og jeg kan ikke få skrytt nok av Nor Beach House Project!

Ellers så syns jeg det gikk helt greit å reise med charter. Helt frem til kvelden før avreise. Da sjekket jeg tilfeldigvis Avinor og så at flyet vårt neste dag var forsinket med veldig mange timer. Jeg ble umiddelbart veldig glad siden det betydde en ekstra dag i solen. Det som var veldig merkelig var at Ving ikke hadde informert oss om dette, verken på SMS, mail eller telefon, og vi skulle fremdeles bli plukket opp med bussen tidlig neste morgen. Hotellet visste ingenting. Vi prøvde flere ganger å ringe Ving, men det ble brutt. Jeg måtte ringe mamma og få henne til å prøve fra Norge.

Dette ødela siste kvelden vår fordi vi måtte bruke mye tid på å finne ut av hva som var riktig og ikke, samt at beskjeden mamma fikk av Ving var nedslående: vi måtte bli hentet til samme tid fordi de ikke fikk flytte innsjekkingstiden på bagasjen (!) Det endte med at vi ble hentet før halv tolv på formiddagen for et fly som gikk nærmere halv syv på kvelden, snakk om surt! Å tilbringe hele dagen på en bitteliten flyplass var en skikkelig dårlig avslutning på en fin tur, og det gjør at det virkelig ikke frister å reise charter igjen. Jeg har aldri hørt om noe så idiotisk. Innsjekk stengte halv fem, men bagasjeinnsjekk stengte halv ett?! Nesten så man hadde lyst å sette igjen bagasjen.

Foruten Rhodos by så leide vi også bil en dag, og utforsket litt mer av øyen. Jeg skriver om dette i et eget innlegg 🙂

Er det en ting det ikke har vært nok av de siste årene så er det reising. Da koronarestriksjonene lettet i vår fristet det derfor å komme seg på tur igjen. Målet var egentlig Amsterdam, men det var dyrt og flyene gikk ikke på de riktige dagene. En av de få weekendmulighetene uten å måtte ta for mye fri fra jobb var München. München er hovedstaden i den tyske delstaten Bayern. Det er den tredje største byen i Tyskland, med cirka 1.5 millioner innbyggere, og hjemstedet til sensasjonen “Oktoberfest”.

Karoline og jeg reiste fredag til søndag og betalte rundt 1 500 kroner tur retur med Norwegian. Flyturen var direkte, og tok to timer og femten minutter. Vi bodde på et ganske enkelt, men helt greit hotell som het Maritim. Gode senger, puter og dyner. Betalte rundt 1 800 kroner for to netter. Hotellet lå litt utenfor bykjernen, men rett ved togstasjonen så det var egentlig helt greit. Bussen fra flyplassen (Lufthansa Express Bus) stoppet også ved togstasjonen, og billetten kostet elleve euro hver vei. Det tok i overkant av tretti minutter å komme seg til sentrum.

Vi startet turen med lunsj på L’Osteria som ligger flere steder i byen. De har pizza og pasta til en billig penge, og jeg husket stedet fra Wien. Helt greit, men det finnes bedre pizzaer enn dette 🙂 Stedet derimot var veldig hyggelig, og været bra nok til at vi kunne sitte ute og spise.

Resten av dagen tilbragte vi på sightseeing i byen. Vi besøkte Marienplatz med gigantiske Neues Rathaus som ble oppført mellom 1867 og 1909. Den enorme fasaden til det nye rådhuset er dekorert med ulike skulpturer av historiske personer, konger, hertuger og martyrer. I dette området finnes mange kafeer, restauranter og butikker. Her ligger også Frauenkirche der du kan gå opp i tårnet og få utsikt over hele byen, cirka 100 meter over bakken. Det kostet syv euro, og man måtte gå opp et par hundre smale trappetrinn til toppen. Absolutt verdt det for utsikten sin del 🙂

Fra Marienplatz er også veien kort til Viktualienmarkt – ferskvaremarkedet med frukt og grønt som ligger midt i sentrum. Her finnes også en mengde åpne plasser der folk samles på en av de mange uteserveringene. Jeg syns stedet var ganske oppskrytt, og ekstra merkelig var at det var stengt på søndager. Vi var så heldige (eller uheldige) å være der under vårens “Oktoberfest” så det var enormt mange i lederhosen, og det var fullt liv på den kjente ølhallen Hofbräuhaus.

Siden tyskerne er så ekstremt dårlige i engelsk (jeg har faktisk aldri opplevd noe lignende), så fant vi ikke dette ut før etter vi kom hjem. Vi lurte derfor på om folk kledde seg sånn hver helg når de dro ut på byen. Det var heldigvis ikke tilfelle 🙂

Favorittstedet mitt i byen var uten tvil Gucci cafe, eller Cafe Roma som den egentlig het. Kjempefint sted både inne og ute, og jeg fikk supergod burrata-salat og nydelig lavakake til dessert. Både butikken og kafeen ligger i Maximilianstrasse, som er designershoppinggaten i München. Her ligger også det superfine hotellet Kempinski. Vi satt ute og spiste med varmelampe, en nydelig kveld, og også den eneste dagen med opphold.

Lørdagen var det dessverre regnvær, så vi bestemte oss for å ta en hop-on hop-off buss for å se litt av byen. På grunn av været så ble det ikke så mye hop off, men utenfor bykjernen så ligger det gigantiske slottet Schloss Nümphenburg, Olympiapark og Münchens «Hollywood», Bavaria Filmpark, sammen med BMW-museet. Bussen kostet 25 euro for en hel dag. Det var obligatorisk med maske på all offentlig transport i Munchen i april/mai, og man fikk kun lov til å bruke en viss type maske – FFP2.

Vi hoppet av på Olympiapark og tok heisen opp i det nesten 300 meter høye TV-tårnet. Fin utsikt fra toppen, men gråværet ødela mye. Vi spiste frokost i første etasje der det var en innholdsrik buffet, men vi droppet å gå tur i parken på grunn av regnværet. Deretter tok vi en bussrunde i sentrum (anbefales ikke fordi bussen ikke har sin egen kjørefil og man kan nesten gå raskere) før vi sa oss ferdige med sightseeingen og tok oss en liten shoppingrunde.

Jeg ble ikke spesielt imponert over shoppingen i München generelt. Jeg fant en gøy butikk som het Rose Moda som jeg endte opp med å handle mye i, ellers var det dårlig.

Vi fikk heller ikke de helt store matopplevelsene i München. Det er ikke den beste byen (eller landet?) for en vegetarianer med pølser på menyen over alt. Lørdagen endte vi opp på Eataly, der pastaen var helt okei. Eataly er et ganske kult konsept – et eget lite italiensk univers som er verdt et besøk uansett.

Da vi søndag morgen også dessverre våknet til dårlig vær så bestemte vi oss for å dra på Residenz-museet etter at vi hadde spist frokost på den ærverdige kafeen Luitpold. På Luitpold jobbet det kun greske servitører, så for en gangs skyld var det mulig å gjøre seg forstått. Det var faktisk veldig frustrerende at man ikke kunne kommunisere på engelsk noe som helst sted utenom i hotellresepsjonen.

Jeg tror aldri jeg har opplevd dårligere service eller møtt surere mennesker enn vi gjorde på Residenz. Den kongelige residens ligger i bykjernen, og er den tidligere residensen for hertugene og kongene av Bayern. I dag er residensen et statlig museum, og det var et gigantisk område der man kunne kjøpe ulike pakker ut fra hva man ville se. Vi var ikke klar over at det var maskepåbud her, så etter at vi kom inn i billettområdet uten maske så var vi hatet resten av tiden vår i Residenz. Det var MYE himling med øynene, før de hevet stemmene og skrek og pekte på tysk.

Det ble ikke bedre inne på museet som var en enorm samling av kongelige rom med fargerike tapeter, eksklusive materialer og gulldetaljer. Jeg tror vi gikk gjennom 130 ulike rom. Noen ganger avviket vi litt fra pilenes retning, og fikk høre det som det sang etter. Jeg tror virkelig disse menneskene må hate jobben sin.

Vi avsluttet turen på Viktualienmarkt der Karoline fikk kjøpt seg en stor tallerken med ulike tyske pølser – og sauerkraut. Det eneste de hadde på menyen som jeg kunne ha var kaffe, haha.

Alt i alt så vil jeg si det var en helt grei by med mye fin arkitektur, og en imponerende designergate. Men vi opplevde det som nok med to dager der, og München er nok ikke et sted jeg kommer til å besøke igjen.

“Split er dritt” var egentlig overskriften jeg hadde skrevet først. Det klinget bra, men det var kanskje ikke så ille. Alle steder har jo noe bra ved seg. Det finnes ruiner og historiske byggverk som betegnes som underverk, og absolutte must å få med seg hvis man er ekte globetrotter. Men ikke alle står til forventningene. Som dere sikkert skjønner så var dette byen jeg likte minst av de jeg besøkte i Kroatia. Det er et fint utgangspunkt for å komme seg ut til øyene Brac, Hvar og Korcula, men utenom det så ville jeg ikke planlagt å bruke mye tid her. “Cash is king”, køer og kaos over alt, dårlig service og irritable mennesker, stinken av urin og søppel flere steder – ikke akkurat betegnelsen på paradis.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var veldig vanskelig å finne en okei overnattingsmulighet i Split til en overkommelig pris. I likhet med Hvar så var hotellene få og dyre, så det beste for meg var å velge et privat overnattingssted, noe som alltid er litt utfordrende siden man aldri helt vet hva man får. Valget mitt falt på PLR Rooms midt på Peristil Square, et lite høyt bygg på fire etasjer med en leilighet i hver etasje.

Jeg bodde i andre, og betalte 1200 kroner per natt. Det var omtrent samme pris som på luksushotellet i Rethymno på Kreta. Egentlig så var beliggenheten midt i gamlebyen helt perfekt, og jeg hadde superfin utsikt rett på Saint Domnius-katedralen. Det som var litt stress at jeg hadde 46 smale trappetrinn opp til rommet – ikke noe problem utenom når kofferten skulle opp og ned første og siste dag. Heldigvis fikk jeg hjelp opp med kofferten av han som viste meg rommet. Han måtte sitte i fem minutter før han klarte å snakke etter bæringen.

Det var også noen uforutsette ting som skjedde. På Diocletian’s Palace hadde de to av tre dager operaforestilling som varte fra åtte til midnatt. I denne perioden stengte de inne hele leiligheten min så jeg kom meg verken inn eller ut uten å få tak i vakter som kunne følge meg lydløst over plassen. Litt slitsomt, og litt pinlig å få tigge om å komme inn på rommet sitt. Kirkeklokkene ringte hver morgen klokken seks, syv og kvart over syv så her var det bare til å komme seg tidlig opp.

Beliggenheten gjorde at man ikke kunne bli hentet med taxi, så det var et stykke å gå på ruglete steiner i gamlebyen før man kom seg til bilen. Og sist, men ikke minst, så forventet de at man skulle betale rommet cash. Typ – ta ut flere tusen og gi de i hånden til en fyr uten noe form for “proof of pay”. Uaktuelt for min del, spesielt siden minibankene tok skyhøye gebyrer (hold deg unna Euronet og styr langt unna konvertering til norske kroner – det burde faktisk betegnes som svindel), og jeg er født skeptisk i forhold til å bli lurt. Da ble det mye styr med å avtale et klokkeslett som passet for både meg og verten, og når vi endelig fikk det til så hadde han ikke noe kortterminal. Det endte med at vi måtte gå sammen til en butikk fem minutter unna og jeg måtte betale på terminalen der. Merkelig opplegg!

Ellers var det et fint rom som hadde alt jeg trengte, foruten en TV med åtti tyske kanaler. Heldigvis er ikke TV viktig for meg, men det sier litt om hvor mange tyske turister som er i Kroatia. Det var en gjenganger over alt. Jeg hørte også mange flere snakke norsk og svensk her og på Hvar enn jeg gjorde i Dubrovnik og på Kreta. Kanskje fordi Kreta var rødt og Kroatia grønt?

På Google Maps er det merket av strender med parasoll flere steder, men akkurat som på Hvar så må du ikke la deg lure. De fleste er en steinkai eller et annet sted som burde kalles badeplass, og ikke strand. Lurer på om jeg må kontakte Google Maps og foreslå et skille mellom badeplass og strand. Hovedstranden i Split heter Bacvice, og den imponerte meg ikke. Når jeg kom ned til stranden fra parkeringsplassen så stinket det urin og føles skittent og ufresht. Det var også det stedet med det minst klare badevannet av alle steder jeg besøkte. Jeg fikk senere forklart av en taxisjåfør at det hadde vært samlet flere tusen ungdommer der på kveldstid, men at det nå var blitt forbudt med sånne samlinger, så kanskje det er bedre der til vanlig.

På Bacvice kostet det hundre kuna (en kuna var 1,43 kroner når jeg var der) for en solseng. På kaien der jeg lå var det også en beach bar som het Beach & Booze som hadde kald drikke, og jeg kjøpte en god salat med feta, avokado, tomater, fiken, salat, mandler og balsamico som take-away på solsengen. Det var en stige ned i vannet så man kunne bade. Det du tråkket på var sand, men rett under var det steiner, og første dagen klarte jeg å rive meg skikkelig opp på den ene, så her kan det kanskje være lurt å ha med seg badesko. Litt lenger bortenfor kaien lå en beach bar som het Kavala som muligens var hakket bedre, men den testet jeg ikke så det kan jeg ikke si så mye om.

Den ene ettermiddagen bestemte jeg meg for å gå tur fra hotellet til den ytterste stranden Znjan. På veien dit passerte jeg først hovedstranden, deretter en båthavn, før jeg kom til den første “stranden” Firule – steinkai med klart vann. Videre kom jeg til Trstenik Beach som var fint laget til med hvite rullesteiner, og oppleves som en ren og pen strand. Men også her måtte du ha med deg håndkle og ligge på steinene.

Deretter kom jeg til Mistral og Znjan City Beach, som uten tvil var de beste strendene i Split, med klarest vann og renest strandområde. Mistral var den roligste av de to, og her lå også Mistral Beach Club som hører til Radisson-hotellet, men er åpen for alle.

Znjan er litt større, og mer livlig, og her finnes det flere spisemuligheter og beach clubs. De mest livlige var Taboo Beach Club og Rosa Negra. En solseng her kostet 150 kuna.

Motsatt vei fra sentrum passerte jeg Riva – den berømte strandpromenaden, og kom til båthavnen med de store yatchene etter å ha gått forbi alle de små fiskebåtene.

Etter å ha passert havnen og fulgt hovedveien et stykke så fant jeg noen trapper som ledet meg til første badested; Jezinac. Her var det ikke solsenger eller strand, men en slags badeplass bygget på ruiner med veldig rent og klart vann.

Videre kom jeg til Kastelet eller Obojena Beach som var en relativt fin rullesteinstrand med rent og klart vann. Her kunne du kjøre til, men det var ikke noe solsengutleie eller beach bar. Den siste stranden jeg kom frem til var også den fineste på denne siden – Kasjuni Beach. Når det er sagt så har jeg skikkelig dårlig inntrykk av dette stedet. Hele stranden ble styrt av Joe’s Beach bar som leide ut enkle solsenger til 170 kuna og cabanas til 750 kuna per dag. Alle lå oppå hverandre, det var ikke mulig å få en solseng i solen, og det hele oppleves bare som fullstendig kaos med altfor mange mennesker.

Det tok meg en time å gå dit fra byen, men jeg endte opp med å ta taxi og dra tilbake til Mistral, som i mine øyne var det beste stedet i byen.

Her fikk jeg også supergod burrata og focaccia på Mistral Beach Club 🙂

Utenom den så MÅ dere prøve Zinfandel, en bitteliten restaurant som ligger inneklemt i en smal gate i gamlebyen. Kjempegod mat og live musikk! Anbefaler også pizzaen på Bokamorra ved Marjan steps og pastaen på Basta i havnen.

Det var også veldig koselig på Republic Square der det lå flere restauranter side om side. I tillegg var det en restaurant på toppen av Marjan Hill som fikk veldig mye skryt – men der måtte man forhåndsbooke for å få plass – Vidilica het den. Det var generelt fullt mange steder, og vanskelig å få plass, så booking var en greie i Split.

Det beste med Split var Fitness Centar Joker, som er det sykeste gymmet jeg noen gang har sett. Det lå på toppen av kjøpesenteret Joker Mall som er det mest sentrumsnære av kjøpesentrene i Split, cirka 2.5 kilometer unna. Her var det flere butikker, food court og kino. Gymmet var et paradis: meter etter meter med den største utstyrspakken jeg har sett i mitt liv.

Det var en fornøyd jente som fikk trene her flere dager på rad. Jeg betalte 75 kuna per dag, noe jeg ikke syns var så ille. Gåturen på tjufem minutter til og fra var også en herlig start på dagen, og jeg fikk samtidig utforske litt mer av Split.

I forhold til shopping så syns jeg ikke det var så mye å skryte av i gamlebyen. Det første som møtte meg var markedet i havnen, der var det stort sett bare “drit”, og siden det var gjennomgangen til hotellet mitt så ble det litt slitsomt. Markedet var åpent fra åtte om morgenen til elleve om kvelden, så det var ikke mye fred å få. De solgte også blomster og frukt/grønnsaker, så det var fint å kunne kjøpe med seg jordbær og rips på stranden – Kroatia var faktisk ganske gode på bær.

Ellers var det noen småbutikker innimellom de trange gatene, i tillegg til en stor Zara ved slutten av Riva og opp. Mall of Split lå en liten mil utenfor sentrum (100 kuna med taxi). Det var et stort senter med veldig mange kjedebutikker som Zara, Bershka, Stradivarius etc, samt kino og matområde. Jeg ble ikke veldig imponert, spesielt food courten var liten med dårlig utvalg. Jeg skulle kjøpe et par sko til mamma og kan ikke huske å ha fått dårligere service noe sted. Til tross for at de hadde tre kortterminaler foran seg så ville de ikke bruke dem, og hvis jeg ikke betalte cash så kunne jeg like gjerne bare gå. De spør deg heller aldri om pose så om du skal ha det må du huske å si fra på forhånd ellers må du betale på nytt når du får posen.

Språket i Kroatia er helt krise for meg – jeg skjønner absolutt ingenting. Det ligner ikke på engelsk, ikke på fransk, ikke på gresk, ikke på spansk – helt uforståelig. Alle forstår engelsk så det er sjelden et problem utenom når du skal lese på hyllene på matbutikken, eller om du bare har lyst å forstå litt mer og være en del av samfunnet.

Om det er noe man skal prioritere å gjøre i Split så må det være å gå opp i St. Domnius-katedralen for å se utsikten over byen. De stengte klokken ni om kvelden, dette fikk jeg dobbeltsjekket første dagen, så jeg sparte det til siste kvelden. Jeg var ved inngangen klokken syv og fikk beskjed at hvis jeg ikke hadde billett så kom jeg ikke inn. Til tross for at tårnet stengte ni så stengte billettkontoret klokken syv. Dette sa de ingenting om den dagen jeg spurte. Så det var en skuffet jente som måtte innse at dette tårnet kom jeg faktisk ikke opp i. Det åpnet neste morgen klokken åtte, men da var jeg allerede på vei til flyplassen. Kan tenke meg at utsikten derfra er fantastisk, og er veldig lei meg for at jeg ikke fikk det med meg.

Nest best var trappene opp til Marjan Hill – en enkel tur på 250 meter fra bunn til topp, der du får ganske bra utsikt over Split, men dessverre så ødelegges den litt av tretopper.

Jeg gikk veldig mye på ferien min. I løpet av tre uker så gikk jeg nesten førti mil – det er litt rart å tenke på. Tiden bare flyr og stegene bare øker når man er på oppdagelsesferd på nye steder.

Fra utkikkspunktet kan du fortsette oppover og inn i et kjempestort skogområde. Jeg hadde bare sandaler på, så jeg gikk opp til den lille Nikola-kirken, men syns ikke det var verdt det. Et lite murbygg, og ingen utsikt. Valgte derfor å snu å gå ned igjen derfra, men mulig jeg gikk glipp av noe siden det kom mange folk opp i joggesko og shorts. Jeg tror man kan komme til Bene Beach hvis man går gjennom skogen, den eneste stranden i Split jeg ikke fikk sett.

Riva er havnepromenaden, og selve hjertet av Split. Ved første øyekast ser det veldig fint ut med palmealleen og restaurantene på rekke og rad. Ved nærmere ettersyn så føles det veldig turistifisert, og menyene på restaurantene fristet ikke noe særlig. Jeg tror man finner bedre mat andre steder. Det var også veldig fullt over alt, så jeg tipper det er vanskelig å få bord uten å forhåndsbooke.

I forhold til søtsaker, så finner man gelatobarer over alt, og de må gjøre det veldig bra, for lengre køer har jeg nesten aldri sett på noe, spesielt på kveldstid. Utenom is så er det crepe eller donuts som er mulighetene, ingen vafler. Jeg fant en bra crepebod i starten av Riva, og en dårlig i slutten. De som har dårligst utstillingsdisk er ofte de som har de beste crepene – og vice versa 🙂

Været i Split var veldig bra, jeg var faktisk så heldig at jeg fikk med meg en liten hetebølge de dagene jeg var der. Det var opp mot førti grader på dagen, og 37 på kvelden. Jeg har aldri sett så mange mennesker på stranden klokken halv ni om kvelden.

Til tross for at det finnes koselige steder i Split, så føler jeg meg ganske ferdig med den byen. Jeg har lyst å besøke Brac og Korcula, og gjerne tatt en tur tilbake til Hvar. Ellers frister det å kombinere med Bosnia, Montenegro, Albania og Korfu, kanskje det blir en sommerferie et annet år.

Jeg håper virkelig ikke vi får noen corona-setback igjen nå. Det var helt fantastisk å være på tur igjen, og jeg sitter allerede og tenker på nye destinasjoner som jeg har lyst å besøke 🙂

Les om Dubrovnik her: https://lisaskramh.blogg.no/dubrovnik-adriaterhavets-perle.html

Les om Hvar her: https://lisaskramh.blogg.no/sjarmerende-lille-hvar-island.html

Hvar er en av de mest populære øyene i Kroatia, og kalles ofte the “Queen of the Croatian Dalmatian islands”. Det skjønner jeg, for av de stedene jeg besøkte i landet så var dette min absolutte favoritt. Krystallklart vann, sjarmerende gater, kystlinje hele veien, og en koselig avslappende atmosfære.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det gikk kun en båt til dagen fra Dubrovnik til Hvar (ruten var Dubrovnik – Korcula – Hvar – Brac – Split), og den forlot havnen klokken syv om morgenen. Billetten kjøpte jeg på nett via båtselskapet Jadrolinija, som har veldig mange båtruter i Kroatia. Jeg betalte 210 kuna (kursen var 1,43 kroner per kuna når jeg var der), noe jeg ikke syns var så ille for en tur som tok tre timer og førti minutter.

Her anbefaler jeg å være tidlig ute og stille seg først i køen for å få et bra sete. Det ble for tidlig på morgenen for meg så jeg kom tjue minutter før, og endte opp med det kjipe midtsetet uten utsikt. Båten var en katamaran som lignet veldig på vestamaranen som går mellom Stord og Bergen. På samme måte som der så var det ikke muligheter for å sitte ute. Minuset her var at det var helt ekstremt kaldt inne i båten. Jeg kan ikke være sikker, men ut fra mengden klær jeg måtte kle på meg så føles det ikke ut som mer enn tolv grader. Jeg hadde pakket med jeans og jakke i vesken, men det var langt fra nok. Jeg måtte pakke opp kofferten og hente to ekstra jakker, flere par sokker, hansker og to badehåndklær som jeg pakket rundt meg.

På grunn av at jeg fikk problemer med mobilabonnementet på turen så var jeg også uten 4G denne dagen. Båten hadde heller ikke wifi, så det ble en lang, kald og kjedelig tur. Det var derfor helt fantastisk å ankomme den nydelige lille havnen i Hvar. Her fikk jeg tint opp, og kledd av meg lagene litt etter litt. Jeg ankom Hvar Town, men med båt fra Split kan du også reise direkte til Stari Grad på andre siden av øyen.

Ekstra spennende ble det når jeg fant ut hvor jeg skulle bo. 800 meter rett opp i høyden på smale og ujevne veier med masse trapper, der man ikke kunne kjøre bil. Jeg hadde heldigvis bare en koffert, men til gjengjeld veide den 28 kilo så det ble en god treningsøkt. På Hvar er det veldig mange lokale som leier ut en del av huset sitt, og egentlig veldig få hoteller. De hotellene som er der har enten fire eller fem stjerner og koster ganske mye. Det var generelt en dyr øy, med mye høyere priser enn jeg hadde sett for meg.

Jakic Apartment som jeg bodde på var et vanlig bolighus med en utleiedel på tre rom. Jeg betalte 850 kroner per natt for ett av de. Foruten beliggenheten i høyden så var rommet egentlig helt supert. God seng, stort kjøleskap, alle artikler man trengte på badet, og en balkong med utsikt på det spanske fortet. Jeg savnet et lite supermarked til å kjøpe vann fra. Nærmeste var helt nede i gamlebyen, så det ble et stykke å bære. I Hvar town fantes det heller ikke et eneste gym – skikkelig skuffende. Eneste muligheten til å få trene andre ting enn løping er å bo på et av hotellene med fem stjerner.

Ved første øyekast synes jeg Hvar virket så lite at jeg ble litt bekymret over at jeg skulle få for mye tid der. Etter hvert så oppdaget jeg flere og flere koselige steder, og endte opp med å ha for lite tid. En annen gang kunne jeg tenkt meg å ha en uke på Hvar, og fordele den mellom Hvar Town og den andre siden av øyen: Stari Grad og Vrboska, som jeg dessverre ikke fikk tid til nå.

St. Stephens katedral og square er sentrum i Hvar Town, og det naturlige midtpunktet i byen. Her finner du havnen til høyre, strendene til venstre, og fortet i høyden. På St. Stephens square ligger det flere restauranter og supermarked, samt byens eneste apotek, og et lite grønnsaksmarked som hadde litt for mange fluer til at det fristet å kjøpe noe der.

De tre supermarkedene som var gjengangere i hele Kroatia var Studenac, Konzum og Tommys. Disse fantes også i sentrum av Hvar, og spesielt på Studenac så var de gode på brød. Der fikk du like gode rundstykker som i Norge.

Det aller fineste stedet var promenaden fra havnen forbi de ulike strendene, hotellene og badeplassene. Den startet her 🙂

I en drømmeverden så hadde jeg bodd på Amfora Hvar Grand Beach Resort, som i mine øyne hadde den beste beliggenheten på øyen. Det billigste jeg fant der var 4000 kroner per natt – litt drøyt for mitt budsjett 🙂

Rett ved hotellet fant jeg også Bonj Beach, som var den eneste stranden som var tilgjengelig for alle, og der man samtidig kunne leie solsenger. Prisen var 50 kuna, noe som faktisk var det billigste jeg betalte sammenlignet med Dubrovnik, Split og andre steder på Hvar. De andre badestedene var enten for hotellgjester, beach club-kunder eller tilgjengelig for alle, men uten solsenger. Minuset ved Bonj Beach var selvfølgelig at det ikke var noe sted å få tak i mat eller drikke, så det måtte man ha med seg, eller ta en pause underveis. Jeg spiste pizza på Splash som lå rett i nærheten, og der fikk man også kjøpt ulike typer drinker og annen alkoholfri kald drikke som man kunne ta med seg på stranden.

Rett ovenfor Bonj Beach lå Beach Club Hvar – et superfint sted som jeg hadde tenkt å teste ut, men som jeg droppet siden store deler av oppholdet mitt på Hvar var preget av mye skyer og lite sol. Menyen så superfin ut, og solsengene så behagelige ut.

Går du litt videre forbi Bonj Beach og Splash så kommer du til neste bademulighet, og byens nest mest populære utested på kveldstid: Hula Hula Beach Club. Der heter stranden rett og slett Hula Hula Beach. Et sted man også kunne være hele dagen om man ønsket.

Majerovica er neste bademulighet, før du ankommer Podstine som er den siste stranden før veien stopper av sperringer. Denne betegnes som en av øyens beste av lokalbefolkningen. Jeg skal være enig i at vannet var ekstremt klart og fint her, men veien førte deg kun til en steinkai så du måtte svømme for å komme deg over til selve stranden. Kanskje litt upraktisk om du skal ha strandvesken med.

Det var cirka to kilometer fra Hvar Port til Podstine Beach – en perfekt strekning å jogge tur-retur. Koblet du på havnen så fikk du noen kilometer ekstra i beina. Når det er sagt så syns jeg det var veldig varmt å løpe der, så anbefaler å ha med litt vann på turen.

Motsatt vei fra havnen kan du også følge kysten forbi Beach Lucica ved Fransiscan-klosteret, Krizna Luka-stranden, og hele veien rundt til Pokonji dol Beach som hadde det grønneste og klareste vannet jeg noen gang har sett. Der var det ikke mulig å leie solseng, men de hadde en beach bar så om du tar med deg håndkle så har du det meste her.

Det var også mulig å komme seg fra høyden til Pokonji dol Beach via en liten fjelltur som startet ved Meme Rent. Jeg var veldig skeptisk når jeg startet, og glad for at jeg hadde joggesko, men det gikk fort, og når jeg kom ned til verdens mest azurblå hav så var det virkelig verdt turen. Denne stranden må du besøke når du er på Hvar. Om det så er bare for å sjekke ut fargen på vannet 🙂 Når jeg kom ned fra den lille fjellturen så fikk jeg litt samme følelsen av å komme til “The Beach” som Leonardo DiCaprio gjorde i 2000.

Dette er det nærmeste jeg kom en solnedgang på Hvar – solen var alltid bak skyer når den skulle gå ned. Ellers var det fin temperatur på cirka 33 grader både på dagtid og kveldstid. Det var mye grått og disig, men heldigvis like varmt som på Kreta. Vanntemperaturen var derimot noen grader kaldere enn i Hellas. Mer oppfriskende vil kanskje mange si.

Når det kom til mat så fikk jeg ikke testet så mange restauranter da det ble litt take-away og mat fra supermarked. Bistro Pizzeria Mizarols fikk mye skryt. Ellers ligger restaurantene på rekke og rad fra Fransiscan-klosteret til havnen, langs hele havnen, på St. Stephens square, og fra havnen mot Ponj Beach.

I tillegg så ligger det mange koselige steder i de smale gatene og trappene opp fra St. Stephens square til inngangen til det spanske fortet. Der finner du også små butikker med veldig dyre klær (det minnet litt om St. Tropez), både ting som er verdt det, og ting som absolutt ikke er verdt det. Her også gjaldt prinisppet cash is king, og uansett beløp så var det vanskelig å finne stedet som gladelig tok imot kort. Det måtte ofteste en diskusjon til.

Jeg fant også en bra vegetarkafe med smoothiebowls i den smale trappegangen som førte opp til fortet. For en søtmoms så leverte ikke Kroatia særlig bra på desserter. Vaffel med is var ikke å oppdrive noe sted, og jeg fikk en tørr crepe med bittesmå iskuler på et sted som het Forr i havnen – anbefales ikke. Kreta, og Hellas generelt, knuser Kroatia på is og søtsaker 🙂

En ting du absolutt må gjøre på Hvar er å gå opp alle trappene fra Porta di Datallo, og komme deg til inngangen til Spanjola Fortress. Derfra går det slake oppoverbakker og trappetrinn til toppen og inngangen til selve fortet. Her kan man også kjøre til. Jeg betalte femti kuna for å komme inn, og det var virkelig verdt pengene. Den utsikten man får fra toppen er helt fantastisk!

Her får du panorama-utsikt over Hvar, samt at du får full oversikt over de populære Pakleni-øyene som ligger rett utenfor Hvar, og som mange turister reiser ut til med båt på dagtid. Det ligger også en kafe på toppen der du kan kjøpe en enkel lunsj, og kald drikke.

På Hvar sier alle at man også bør besøke Stari Grad-sletten, som er et kulturlandskap etablert av greske innvandrere 300 år før Kristus, og oppført på UNESCOs verdensarvliste. Min bror har tidligere besøkt Vrboska som ligger i nærheten av Stari Grad, og skrøt også veldig over det stedet. Jeg sjekket busstasjonen i Hvar, men det gikk bare en buss dit daglig, og den gikk litt for tidlig for meg som ville nyte dagene på stranden. Jeg sjekket muligheten for å ta en taxi, men de skulle ha 400 kuna (!) hver vei så det var uaktuelt.

Kroatia var faktisk mye dyrere enn jeg hadde trodd. Både hoteller, transport, mat og drikke kostet en god del mer enn på Kreta. Det viste seg kanskje igjen i de enorme yatchene som lå langs havnen både på Hvar og i Split. På en måte så minnet Hvar litt om St. Tropez akkurat nede i havnen. Det rare er at jeg hadde samme is-opplevelse her som jeg hadde i St. Tropez. Det har aldri skjedd noen andre steder enn disse to.

Jeg vet ikke om det er kombinasjon av varme og vind, men i alle fall så kjøpte jeg meg en kuleis – og isen begynte å renne før jeg fikk betalt. Den rant nedover armer, bein og ødela til og med sandalene mine. Jeg så meg desperat rundt etter en søppelkorg, men det var ikke å oppdrive noe sted i nærheten, så jeg endte med å måtte kaste hele isen rett i sjøen. Jeg var helt tilgriset og måtte gå til nærmeste strand og vaske av meg der. Se for dere det scenariet – helt krise!

Generelt så syns jeg det var vanskelig å bli kjent med folk i Kroatia. Jeg bodde ikke steder der det var naturlig å komme i snakk med noen, og kroatene virket litt som nordmenn, reserverte. Siste kvelden min ble jeg stoppet på gaten av et tysk tennisteam som spurte om jeg kunne ta bilde av de. De endte opp med å inviterte meg med på Carpe Diem, som skulle være byens kuleste utested, senere på kvelden. De virket hyggelige, så jeg takket ja til det, og gledet meg til en kveld på byen.

Etter dusjing og stelling så møtte jeg gjengen utenfor Carpe Diem, som ligger midt i havnen. Skuffelsen ble derfor stor når jeg ble avvist i døren fordi jeg manglet en vaksine. De eneste som slapp inn var de som var fullvaksinerte, og det hadde gått tre uker etter siste stikk. De aller fleste tyskere, franskmenn og engelskmann var vaksinerte og scannet vaksinepasset sitt. Det var kun to andre jenter jeg så som ble avvist.

Coronareglene oppleves som veldig dobbeltmoralske i Kroatia. Jeg fikk beskjed at hvis det var vegger (trengte ikke være tak) så fikk man ikke lov til å sitte uten å være fullvaksinert. Den regelen fulgte de på uteplassene. Men i Dubrovnik var jeg jo innestengt i en cable car, og i Split trente jeg på et treningssenter, så man kan jo stille spørsmål til reglene.

Når man er alene på tur så er det digg å flytte seg litt rundt, det blir ofte kjedelig å være lenge på samme sted. Minuset med det er selvfølgelig all pakkingen man hele tiden må repetere, og jeg fant ut at tre netter nesten er minimum for at det ikke skulle oppleves som stress. Litt urutinert på tur etter to år uten reising rett og slett.

Ellers må jeg si at jeg trives veldig godt på Hvar – et sted jeg gjerne kunne besøkt igjen, men da helst med reisefølge, og to koronavaksiner 🙂

Les mer om Dubrovnik her: https://lisaskramh.blogg.no/dubrovnik-adriaterhavets-perle.html

På grunn av at Kreta ble rødt når jeg var der så fikk jeg et nytt land på listen – nemlig Kroatia. Hadde jeg dratt rett hjem fra Kreta så hadde det blitt karantene i Norge. Nå tok jeg “karantenen” i Kroatia og var fri når jeg kom hjem – genialt. Turen ble jo derfor ti dager lenger enn planlagt, men det var egentlig bare veldig deilig siden jeg allikevel hadde tre uker ferie.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Innreisekravet fra Hellas til Kroatia var bevis på fullvaksinering eller negativ test, i tillegg til at man måtte ha forhåndsutfylt et innreiseskjema. På flyplassen i Chania så sjekket de faktisk at jeg hadde med meg negativ test, det gjorde de ikke i Oslo ved utreise. Jeg dro midt på natten fra Kreta via Athen til Dubrovnik med Aegean Airlines som jeg har flydd med mange ganger tidligere, og er veldig fornøyd med. Billetten kostet vel i underkant av 2000 kroner og ble bestilt noen få dager før. Jeg var jo selvfølgelig også redd for at Kroatia skulle bli rød så jeg vente så lenge som mulig. Fant også en grei billett direkte fra Split til Oslo med Norwegian – to dager før jeg skulle begynne på jobb igjen.

Reisen ble litt slitsom siden den var midt på natten, og fordi Eleftherios Venizelos-flyplassen i Athen er en av de minst oversiktlige jeg vet om. De hadde gitt meg ekstremt dårlig tid under mellomlandingen der, så det endte med at jeg måtte løpe. Og det med ekstra mye håndbagasje som jeg hadde måttet ta ut av kofferten som var for tung. Jeg visste ikke at jeg måtte ut av flyplassen og inn gjennom ny sikkerhetskontroll, men det burde jeg jo tenkt meg til siden første flyet var innenlands. Urutinert etter to år uten reising – jeg hadde til og med glemt koffertvekten i Norge så jeg hadde jo null kontroll på bagasjen.

Så kom jeg til Dubrovnik, og der var det fullstendig KAOS. Jeg kan aldri noen gang huske at jeg har stått så lenge eller så tett i en passkontrollkø. Det må ha vært det minst koronavennlige jeg har vært med på siden pandemiens start, til tross for at vi stod med maske på hele veien. Halvparten bruker jo masken under nesen eller haken, haha. Køen startet i tredje etasje, gikk ned alle trappereolene, gjennom en gang, under trappen og rundt i tre slynger før vi kom frem til skranken. Da er det kjedelig når du er alene og må tisse, men ikke kan gå ut av køen.

Jeg stod i køen i over to timer, men det var ingen problem å komme gjennom når jeg først kom frem. Jeg viste negativ test, innreiseskjema og pass, og ble sendt kjapt videre til bagasjebåndet. Det var fem bånd og ingen informasjon om hvilket bånd hvilken bagasje kom til så det var veldig forvirrende å løpe att og frem å sjekke alle fem for til slutt å oppdage kofferten på det helt borterste. Jeg var veldig glad for at jeg ikke skulle fly hjem derfra.

Myntenheten i Kroatia heter kuna (HRK) og når jeg var der så var kursen på 1 kuna 1,43 norske kroner. Det kostet 300 kuna med taxi fra flyplassen til hotellet som lå 22 kilometer unna. Ganske dyrt med andre ord – jeg er overrasket over hvor dyrt Kroatia er. Jeg hadde bestilt hotell ved båthavnen Port Gruz på Hotel Petka. Jeg fikk lov å sjekke inn tidlig når jeg kom så det var deilig etter en natt uten søvn. Prisen der var ikke så altfor ille – jeg betalte 800 kroner per natt.

Hotellet var helt greit, det lignet på et standard Thon Hotellrom i Norge. Det eneste som skuffet meg var at det stod treningsfasiliteter på Booking, mens når jeg kom der så fikk jeg beskjed om at det hadde de fjernet for flere år siden. Beliggenheten var også litt kjedelig, så det er nok ikke der jeg hadde valgt å bo igjen. Med unntak av at det var veldig praktisk å være nær havnen i forhold til å ta båten videre selvfølgelig.

Jeg var skamtrøtt og følte meg nesten syk (det er utrolig hva en natt uten søvn kan gjøre med deg), men siden det ikke var basseng på hotellet og jeg heller ikke visste hvor det var noe strand, så bestemte jeg meg for å dra inn til gamlebyen. Det var tre kilometer å gå fra hotellet, men den veien anbefales ikke å gå; smal og svingete bilvei i høyden. Det var et busstopp rett ved havnen og derfra var det veldig enkelt å ta buss inn til gamlebyen. Både buss nummer 1A, 1B, 1C og 8 gikk dit, og kostet femten kuna. Bare vær obs på at når du skal ta bussen tilbake så står det ikke navn på noe stopp inne i bussen, og sjåførene er ikke særlig hjelpsomme. Så jeg fulgte med langs veien på google maps og plinget når jeg nærmet meg hotellet mitt.

Bussen stoppet alltid på samme sted i gamlebyen, på en square med en fontene, to restauranter, en isbar og en kiosk. Dette beregnes liksom som starten på gamlebyen og du treffer rett på Walls of Dubrovnik som er spesielt kjent fra Game of Thrones. Det ligger to koselige restauranter på squaren – Dubravka 1836 og Nautika – som begge hadde mye spennende på menyen.

Jeg var redd for at jeg skulle fryse når jeg kom fra Kreta til Kroatia, men det trengte jeg ikke bekymre meg for. Gamlebyen i Dubrovnik var ekstremt varm på dagtid, og temperaturen var omtrent lik som på Kreta. Dubrovnik er for meg en krysning mellom Santorini i Hellas og Capri i Italia; bratt, smale gater, mye trapper og mange gamle bygninger. Og ikke minst – strender som ikke er strender.

Jeg startet med å se etter strendene som var merket opp med parasoll på google maps. Absolutt ingenting av det var strender, bare masse rullesteiner, svaberg og steinkaier. Google maps burde lære seg å skille mellom badeplasser og strender. Det er tre ting som er viktig på en strand: det er sand, du kan leie en solseng (i solen!), og du kan snu den solsengen 360 grader etter solens retning. Hvis du ønsker det samme så kan du droppe strendene Sulic, Dance og Kolorina. Hvis du vil bade så funker alle disse fint, og vannet er utrolig klart og fint.

Det eneste stedet som kanskje får lov til å kalle seg en strand i gamlebyen er Banje. Der er det rullesteiner, men faktisk litt sand uti vannet, solsenger til leie og strandrestaurant til å kjøpe lunsj og drikke på. Jeg tror til og med det går an og snu solsengene, haha. Det er en grunn til at min irske venninne Charleen kaller meg for en professional sunbather.

Etter å ha blitt mer og mer skuffet for hver “strand” jeg kom til så valgte jeg snu å dra tilbake til gamlebyens kjerne. Rett nedenfor den squaren jeg tok bussen til så ligger festningen Lovrijenac 37 meter over havet og overskygger de to inngangene til byen, fra havet og til lands. Her kan du komme deg opp til fortet ved hjelp av mange trappetrinn, og få en fantastisk utsikt utover Dubrovnik. Jeg gadd ikke betale meg inn for mannen bak disken var en dårlig selger og sa at man kun betalte for enda mer utsikt, og at det ikke var vits. Glad jeg ikke har han som ansatt i bedriften min, men for så vidt fint for meg at han var ærlig på det så sparte jeg de pengene 🙂

Etter å ha vært oppe på fortet så gikk jeg ned “gjennom” veggen og inn i de smale gatene i gamlebyen. Jeg begynte å traske gater opp og ned, veldig bratt. De fleste gatene og trappegangene var veldig like. Mye mur og veldig lite innhold – noen single restauranter og spiseplasser her og der, men ellers ingenting. Faktisk litt kjedelig.

Det var ikke før jeg kom ned til hovedgaten Stradun at jeg faktisk så en butikk. Der, og i parallellgaten bak, så ligger alle butikkene ved siden av hverandre. Det er ingen “ordentlige” butikker, men mye souvenirer, turistbutikker og game of thrones-kostymer. Skal du på ordentlig shopping så må du nok dra til et kjøpesenter utenfor byen. Jeg fant ingenting som fristet utenom mat og drikke 🙂

Kafeene og restaurantene lå på rekke og rad i smågatene på tvers mellom Stradun og parallellgaten bak. Mange koselige steder, men jeg savnet litt flere kafeer og uteplasser langs sjøen. I havnen var det kun to steder å spise på, ellers ligger alle i trange gater inne i byen. Jeg valgte Cafe Festival som jeg virkelig kan anbefale. Masse god vegetarmat i tillegg til alt mulig annet. Jeg fikk en kjempegod quinoaburger til en billig penge.

Jeg fikk også turens beste pizza i Dubrovnik. Pizzeria Olivia er et koselig sted som ligger klemt mellom smale gater og bare har fire bord ute, og seks bord inne. Jeg fikk dessverre ikke bord (her må man bestille på forhånd), men heldigvis så hadde de en take-away-løsning så jeg fikk kjøpt med meg et stykke til tjuefem kuna. Helt fantastisk god!

En annen ting som også må nevnes er Buza Bar – en bar som er bygget helt på kanten av en klippe med badeplasser og steinblokker helt i sjøkanten. Helt magisk å sitte der og kose seg med en iskald drink. Bare følg skiltet i gamlebyen som sier “cold drinks with the most beautiful view”. Da kommer du til et lite hull i veggen, og når du går gjennom der – la meg bare si: WOW! Du blir ikke skuffet 🙂 Det skal visstnok også være et fantastisk sted å se solnedgangen, men det fikk jeg ikke med meg dessverre. Jeg var litt uheldig der – de fleste kveldene i Kroatia så var det såpass disig at det ikke var noe ordentlig solnedgang.

Ellers har Dubrovnik en cable car til toppen av Mount Srd (412 meter over havet) som er veldig populær. Man betaler 170 kuna for tur/retur billett og startpunktet ligger rett ovenfor gamlebyen. Om du er glad i utsikt så bør du ta turen opp hit – her får du virkelig se Dubrovnik i panorama: havnen, gamlebyen, den lille øyen Lokrum som ligger utenfor – full oversikt. Lokrum fikk jeg dessverre ikke tid til å besøke, men det skal være en fredet øy med en salt lake og mye historie som man kan ta båt til fra havnen i Dubrovnik.

På toppen ligger også restauranten Panorama der du ta middagen med perfekt utsikt over Dubrovnik. Man skal også kunne gå opp til Mount Srd, men alle jeg snakket med frarådet det, og jeg snakket med et par som hadde prøvd som ikke hadde funnet stien og hadde endt opp med å snu. Så det høres ikke ut som det er særlig tilrettelagt for det.

Etter jeg kom ned fra Mount Srd var jeg helt ferdig og bestemte meg for å ta bussen tilbake til hotellet og ta en tidlig kveld. Jeg hadde en del jobb som gjenstod, og det var veldig godt å gjøre seg ferdig med dette sånn at jeg kunne nyte resten av tiden i Kroatia så og si jobbfri.

Neste morgen startet jeg med en joggetur til Babin Kuk lang sjøen. Der var ikke så mye å se, men om man drar litt lenger så skal det være en strand der som heter Copacabana som visstnok skal være veldig bra. Etter en dusj så tok jeg på meg bikini og bestemte meg for å gå til Lapad som var cirka 2.2 kilometer unna. Det syns jeg var det fineste stedet i hele Dubrovnik, og absolutt der jeg hadde valgt å bo om jeg skulle dratt tilbake.

Målet mitt var Sunset Beach, eller Lapad Beach som den heter geografisk, som kanskje er den beste stranden jeg så på turen min i Kroatia. Ren og fin, klart vann, fin temperatur i vannet, greie solsenger, organisert opplegg, strandbarer, alt man trenger. En solseng kostet 75 kuna, 150 for to med parasoll. Her kunne jeg egentlig vært flere dager. Men hva skjer med vannsklien i sement? Det må være veldig vondt å prøve seg på den – jeg ser for meg brannmerker herfra og til månen.

Fra Sunset Beach hele veien til langs kysten frem til femstjerners hotellet Dubrovnik President var det en nydelig liten promenade man kunne spasere på. Her lå små badesteder hele veien, (selvfølgelig noen av de avmerket som strender på kartet – det kan jeg avkrefte), flotte hoteller og noen få restauranter.

En av de var en superkul cave bar inni i en hule i fjellet. Jeg var inne og kikket og det var skikkelig stilig, men litt kjedelig å sitte inne under bakken når det er så fint vær ute. Det ville jeg i alle fall gjort etter at solen hadde gått ned. Men kult sted som er verdt et besøk. De hadde også en uteservering i sjøkanten.

På veien passerte jeg også hotellene Royal Princess og Royal Palm som virkelig hadde vært drømmesteder å bodd. Etter å ha passert de så gikk jeg rett på den fantastiske restauranten Zoe som så helt magisk ut med tidenes sjøutsikt. Solnedgangen derfra tror jeg er fin!

Promenaden ender ved President Beach og Plaza President hotell – et fantastisk sted som jeg tipper koster mye penger.

Etter en rask tur tilbake på hotellet tok jeg bussen til gamlebyen igjen for å få med meg høydepunktet Walls of Dubrovnik. Attraksjonen stenger halv åtte, og de er veldig strenge på det. Du trenger minimum en time for å gå hele runden, jeg ville kanskje satt av to for å ha tid til å sette seg ned å ta en drink på en av de koselige kafeene der.

Prisen for å komme inn er 200 kuna, og det var virkelig verdt det. Jeg ble skikkelig overrasket – en fantastisk opplevelse med utsikt over hele byen i alle retninger. Pappa hadde elsket det, og hadde sikkert brukt tre timer der.

Det er faktisk over to kilometer å gå, og den eneste måten å gjøre det på er å nettopp gå. Gamlebyen generelt er veldig smal og bratt, og om du velger å bo midt i den så må du forvente å dra kofferten et godt stykke til nærmeste taxi eller buss.

Skikkelig stilig å nyte utsikten over alle de oransje hustakene på mursteinsbyggene i gamlebyen. Veien er kort til Lokrum herfra – bare 600 meter.

Over kanten ser man også rett ned i havet flere steder. Det er utrolig hvor kroatene finner ut at de kan bade fra.

Alt i alt så syns jeg Dubrovnik er en fin by, men den er nok en god del mindre enn jeg hadde trodd, og jeg syns tre dager her holder for å få med seg det aller meste. Om du er lenger enn det så er det nok bading og mat som gjelder for da har du sett alle attraksjoner. Det aller viktigste syns jeg er “the walls”, det var virkelig en overraskende fin opplevelse.

Havnen var koseligst på kvelden når den var opplyst. Neste stopp på turen var Hvar Island – mer om det senere 🙂

På grunn av at Kreta gikk fra grønt til rødt når jeg var der så måtte jeg finne på en alternativ rute for å slippe karantene når jeg kom hjem. Siden det var så ustabilt fra uke til uke så var det vanskelig å bestemme seg for hvilket land jeg skulle dra videre til. Jeg fulgte kartet fra ECDC nøye, samt informasjon fra FHI i Norge, og endte opp med å booke flybilletter til Kroatia.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Siden flyet skulle gå fra Chania så bestemte jeg meg for å være de siste nettene der. Valget falt på Loukia Hotel, som kostet 800 kroner per natt og hadde prime location midt i havnen. Jeg fikk virkelig verdens fineste utsikt både ved soloppgang, solnedgang og midt på dagen. Hadde det ikke vært for at rommet var så dritt så hadde det vært helt magisk. Men disse dagene i Chania måtte jeg jobbe veldig mye og det ble forferdelig slitsomt for meg å være uten wifi på rommet – som var veldig lite og veldig utdatert.

Spesielt siden Hellas hadde klart å lage verdens dårligste coronaregel: om du ikke var fullvaksinert så fikk du ikke lov til å sitte inn noe som helst sted, verken kafeer, restauranter eller internettkafeer. Sistnevnte ble et stort problem for meg, og jeg løp rundt i byen som en gal fra kafe til kafe for å få hjelp. Til slutt så fant jeg en barmhjertig sjel som hjalp meg hvis jeg godtok å betale boten på 300 euro om vi ble tatt. Jeg fikk både printet, fylt inn skjemaer og scannet for i underkant av hundre norske kroner. Han fikk rikelig med tips for å si det sånn 🙂

Det var helt krise en stund for mobilabonnementet mitt holdt på å bli sperret siste dagen min der, så hadde ikke han hjulpet meg så vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. På bakgrunn av dette så ble det mye tid på rommet og lite tid på stranden dessverre. Men jeg fikk en ettermiddag på Nea Chora Beach som dere kan lese mer om i forrige Chania-innlegg, og det gjorde virkelig underverker.

Ingenting slår følelsen av å ligge og steke i solen med en iskaffe og oppkuttet vannmelon med siden av seg. Jeg tror aldri jeg får nok av sol, strand og varme – det er livet 🙂 Temperaturen lå på cirka 35 grader om dagen, nesten det samme på kvelden, og cirka 28 i vannet – helt nydelig. Tenk om vi kunne hatt det sånn i Norge fra mai til september! Neste gang skal jeg også besøke strendene Balos, Falasarna og Elafonisi som skal være de fineste på Kreta, men da må man ha bil. Det ligger også en skjult perle ikke så langt fra flyplassen – Paralia tou Stefanou – som jeg tror er verdt et besøk.

Jeg fant også et bra gym cirka en kilometer utenfor gamlebyen – Palmos. Betalte ni euro per dag og fikk endelig gjennomført en skikkelig styrkeøkt med tunge vekter. Det gjorde godt etter de dårlige hotellgymmene! Elsker å starte dagen med å trene 🙂

Enda bedre var det med pedikyr fra Beauty Salon & Spa i gamlebyen. De var skikkelig flinke, og for 300 kroner fikk jeg fjernet hard hud, filt og stelt negler og påmalt lekker fransk neglelakk. Anbefales! De har åpent helt til klokken ti på kvelden så man kan lett dra etter stranden, til og med etter middagen 🙂

Ellers bestemte jeg meg den ene ettermiddagen for å ta turklærne på og gå meg en lang tur utenfor sentrum og turistområdene. Jeg fulgte hovedgaten El Venizelou, og hadde planlagt å gå til Venizelos Graves som skal ligge i en park med nydelig utsikt over Chania. Underveis så fant jeg ut at det ble litt vel langt siden jeg også skulle komme meg tilbake før det ble helt mørkt.

Jeg bestemte meg derfor for å gå ned til Agia Kiriaki-kirken som lå helt nede i et liten båthavn. På veien dit oppdaget jeg mange små koselige kafeer og småsteder med lokale som satt uti gatene og spilte brettspill. Et helt annet liv enn det man finner i gamlebyen. Veien fra kirken og tilbake til byen gikk langs kysten, og første delen var helt øde og forlatt. Bare skjelett av bygninger – fulle i graffiti. Utrolig merkelig sted, akkurat som Famagusta på Kypros – det så ut som noen hadde blitt jaget bort fra området.

Etter å ha fulgt veien videre derfra så fant jeg TIDENES paradis! Akkurat i det solnedgangen skulle gå ned i havet – Kouloura Chalepa må dere virkelig besøke hvis dere drar til Chania. Det ligger tre kilometer utenfor sentrum, men det er virkelig verdt turen dit. Det er et naturlig sjøbasseng med utrolig klart vann, så om du liker å bade så er dette det perfekte stedet. Om du er som meg og liker best å sole deg så er det kanskje ikke det beste stedet, da det ikke er noe mulighet for å leie solseng her.

Et lite stykke videre fant jeg den nydelige restauranten Thalassino Ageri – helt i sjøen med utsikt rett på solnedgangen – wow! Uten tvil et sted jeg må besøke hvis jeg skal tilbake til Chania.

På andre siden av den lå Periplous, også et vakkert sted å ta middagen en kveld. Her mistenker jeg det er mye fisk og lokal mat, sånn hvis noen skulle lure på det 🙂

Ved å følge kysten tilbake til sentrum så har man hele tiden sjøsiden til høyre, og kan kose seg med himmelen i alle sine rosa- og oransje farger etter at solen har gått ned. Turen går tilbake til Koum Kapi beach der jeg møtte noen hyggelige greske jenter som satt og koste seg på en benk. Jeg har jo lært en del gresk, men jeg tør ikke å bruke det, det er så teit. Det må liksom være helt perfekt før jeg er komfortabel med det, og det blir det jo aldri. Disse to kunne ikke så mye engelsk så her ble jeg tvunget og det gikk jo helt fint 🙂 Jeg tok bilder av de og fikk en hel fotosession foran solnedgangen tilbake. Synd at det alltid skjer når jeg går med shorts og joggesko og ikke når jeg har pyntet meg, haha.

Tilbake til den fantastiske utsikten fra rommet 🙂

Chania by night er kjempekoselig, med lys over alt 🙂

Anbefaler som tidligere nevnt å spise (og spesielt dra ut for drinker) på Nama Restobar og Barbarossa eller fine dining på Palazzo – i mine øyne de koseligste stedene i Chania, helt ved vannet. I tillegg så MÅ du sjekke ut Singaogi bar – en superkoselig bar midt inni gamlebyen som er bygget på ruiner.

Et annet sted som også er verdt nevne er Laganon som ligger i 69 Daskalogianni Street. En superkoselig lokal pasta- og pizzashappe med veldig god og billig mat. Små bord i gaten, langbord som deles med andre 🙂 Ikke sjøutsikt, men et sjarmerende sted der du møter lokale.

De har mye god is og dessert i Hellas, men en annen ting som alltid er supergodt er sitronslushen! Den smaker ekte sitron, ikke sånn søt og kunstig som man får her i Norge. Mye god i smak i lite kalorier, hehe 😉

Digg å dra med seg en sånn i varmen 🙂 Ellers anbefaler jeg å teste ut et par dessertsteder som du er glad i søtt: Kayak (is og vafler), Oneira Glyka Kentro (kaker), Cremeria Vienna (vafler, pannekaker, is), 13 sweeties and salties (is, vafler, crepes), Krepart (crepes) og Sketi Glyka (franske kaker). 

Det var trist å dra fra Chania midt på natten, men jeg var glad for å sette kursen mot Kroatia, i stedet for å reise hjem, Etter to år i Norge så hadde jeg nesten glemt hvor fantastisk det er å være i varmen og kunne koble helt av. Nå er reiselysten skikkelig tilbake!

Det var forresten veldig enkelt og greit å booke coronatest på Kreta. Jeg gikk på nettsiden til flyplassen og fant ut hvilke sykehus som sertifiserte for testing i forhold til å fly. Deretter valgte jeg den som var nærmest meg som var Iasis Hospital. På nettsiden deres fylte jeg ut et skjema med informasjon om når jeg skulle reise, når jeg ønsket test etc. og så fikk jeg en mail med tidspunkt tilbake. Jeg dukket opp til timen, ble registrert, betalte kun tjue euro, ble testet og fikk resultatet på mail et par timer senere. Enkelt og greit 🙂

Se det første innlegget fra Chania her:  https://lisaskramh.blogg.no/sjarmerende-chania-pa-kreta.html

Se innlegg fra Hersonissos: https://lisaskramh.blogg.no/hersonissos.html

Se innlegg fra Rethymno: https://lisaskramh.blogg.no/palmebyen-rethymno.html