lisaskramh

Jeg har alltid hatt lyst å besøke Amsterdam, men det har liksom aldri blitt. Jeg har vært mange ganger på flyplassen, men aldri inne i byen. I 2020 hadde jeg booket tur dit som ble kansellert på grunn av covid. Jeg ble derfor veldig glad da kurset jeg skulle på i regi av Dentsu ble lagt til Amsterdam. Det ga mulighet til å reise et par dager tidligere for å oppleve byen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Flyet bort gikk med KLM klokken 12.40 på lørdagen, og var nesten i rute. Selve flyturen ble derimot alt annet enn behagelig. Jeg havnet ytterst i en seterad der en nederlandsk familie okkuperte de andre fem, og ble sittende som en kasteball mellom dem hele turen. Det toppet seg da faren la hele armen oppå håret mitt når han skulle av flyet, og veivet rundt og stakk fingrene i øynene på meg. Det var en stor lettelse å komme seg av flyet. Flyplassen er enorm, og det tar lang tid å komme seg ut selv uten kontroller. Bagasjebåndet lå lengst unna, og derfra var det en evighet å gå til Uber pickup. Et lite tips er å følge skiltene merket «app pickup». Jeg hadde egentlig tenkt å ta buss, men været var helt ekstremt, pøsregn og kraftig sidevind, så det fristet lite. Endte med Uber til hotellet, som kostet 33 euro, absolutt verdt det i det været.

Jeg bodde på Park Centraal de to første nettene, som lå like ved Museumsplein og Leidsenplein. Hotellet ga et godt førsteinntrykk med en innbydende bar og resepsjon. Innsjekk gikk fint, men det kom noen ekstra kostnader: depositum for frokost og minibar, samt city tax på 12.5% av bookingprisen, noe som gjorde oppholdet litt dyrere enn forventet. Amsterdam er virkelig en kostbar hotellby, og det er ikke lett å finne rimelig overnatting.

Rommet skuffet litt ved første øyekast. Det var oppgitt til seksten kvadratmeter i bookingen, men føltes betydelig mindre. Det var knapt plass til å åpne kofferten, og umulig å bevege seg rundt sengen. Badeløsningen bestod av en glassboks til toalettet og en egen glassboks til dusjen, mens vasken var plassert ute i selve rommet.

Samtidig var rommet godt og varmt, noe jeg satte stor pris på etter forrige kurstur til Amsterdam, hvor det var så kaldt at jeg måtte sove i fleecedress og dunkåpe. Derfor turte jeg ikke å risikere å bytte rom, men endte opp med å trives godt her.

Været gjorde meg litt tiltaksløs første ettermiddagen. Jeg hadde planlagt å spise et sted litt unna, men det regnet sidelengs og blåste mye. Jeg endte derfor opp med det nærmeste alternativet. Selv en kort gåtur på fem hundre meter var nok til å bli gjennomvåt. Jeg rakk akkurat frem før kjøkkenet stengte og måtte hastebestille. Valget ble dessverre ikke bra, på Blushing fikk jeg en tørr chèvreskive til en stiv pris, og jeg var kald og våt når jeg satt der. Jeg betalte 21 euro for denne lille skiven og et glass kullsyrevann.

På vei tilbake tok jeg en runde i området. Jeg krysset kanalen over mot Leidseplein, som er kjent som byens område for uteliv og restauranter. Videre gikk jeg gjennom Leidestraat, en hyggelig handlegate med butikker og kafeer, der kanalene stadig dukker opp mellom byggene. Det er lett å se for seg hvor fint dette må være i godt vær.

Blomstermarkedet var mindre imponerende enn forventet, mest tett i tett med boder som solgte løker, før turen gikk videre til Kalverstraat, byens største shoppinggate. Her finner du både kjente og lokale butikker, og et stort utvalg dessertsteder med overdrevne croissant- og pannekakekreasjoner, mye mer enn hjemme. Jeg fant en butikk jeg likte veldig godt, Cotton Club, og kjøpte en denimskjorte med bling fra Stradivarius.

Videre kom jeg til Dam-plassen, hvor det pågikk en demonstrasjon i pøsregnet, imponerende engasjement til tross for været. Derfra gikk jeg videre på venstre side av kjøpesenteret Bijenkorf gjennom Nieuwendijk, en gate full av butikker og kafeer. Her dukket både New Yorker og Primark opp, og butikkene er enorme, og føles nesten som i London.

Til slutt kom jeg til sentralstasjonen, hvor kanalcruisebåtene lå opplyst og skapte en fin stemning langs vannet. Rett bortenfor ligger de såkalte Dancing Houses, som gir en av de fineste utsiktene fra kanalene. Regnværet lettet endelig litt, og jeg snudde og begynte tilbaketuren mot hotellet via Red Light District rundt De Wallen. Området opplevdes som litt mer shabby enn resten av byen, med mange barer og en tydelig lukt av hasj i gatene.

Rundt kirken Oude Kerk ble inntrykket enda sterkere. Her finner man vinduene med røde lys, der kvinner står i undertøy og venter på kunder. Det var spesielt å se hvordan dette faktisk fungerer i praksis, med gardiner som trekkes for når noen går inn.

På vei tilbake fortsatte jeg langs Oudezijds Voorburgwal og kjøpte en stroopwafel, som selges overalt i byen, men som dessverre ikke levde opp til forventningene. Tørr og overpriset til ti euro, og endte rett i søppelkassen. Etter over tjue tusen skritt var jeg sliten og hadde vond rygg, så det var godt å komme tilbake til hotellet, hvor jeg avsluttet kvelden med gode bringebær.

Sengen var god og rommet mørkt, og jeg sov åtte timer, helt fantastisk. Det var deilig å ikke ha noen planer og bare kunne slappe av. Jeg tok meg god tid før jeg dro ned i hotellgymmet, som viste seg å være lite, men overraskende godt utstyrt. Både København og Amsterdam har faktisk overrasket positivt på det punktet. Etter mat og hårvask var det ut for å nyte noen timer med sol før regnet skulle komme tilbake.

Det blåste kraftig, og håret føk til alle kanter og floket seg, men det var likevel deilig med litt vårfølelse og årets første dag i sneakers i 2026. Jeg startet å gå mot De 9 Straatjes. Et veldig koselig område langs kanalene med små butikker, kafeer og restauranter, absolutt verdt å bruke noen timer her og bare vandre rundt, spesielt når været er fint. Det er enda hyggeligere å se for seg hvordan det må være på sommeren, når man kan sitte langs kanalene og bli værende litt.

Jeg gikk videre gjennom Jordaan og opp mot Anne Franks hus, hvor det var lange køer både til museet og til bakeriene jeg hadde markert på Google Maps. Til slutt ble det brunsj på Pluk Amsterdam, en populær kafé med veldig god avokadotoast på crispy surdeigsbrød, men en smoothiebowl som til tross for den fine fargen dessverre smakte mest banan.

Etter lunsj dro jeg til A’DAM Lookout, et ikonisk observasjonsdekk på toppen av A’DAM Toren, kjent for sin 360-graders panoramautsikt over byen, havnene og kanalene. Man kommer seg dit med gratis ferge fra fremsiden av sentralstasjonen, som går hyppig og tar bare noen minutter. Det finnes ulike pakker man kan kjøpe, og med inngang, drink og huske betalte jeg 28 euro. Fra bunnen tar du heisen til toppen på tjue sekunder, akkompagnert av et lysshow i taket.

Selve utsikten er ikke spesielt imponerende siden byen er så flat, men husken på toppen var en morsom opplevelse. Det blåste kraftig, og det ble ganske kaldt, så jeg ventet i baren en stund før jeg gikk opp igjen til min bookede tid.

På toppen sto vinden så hardt på at det nesten føltes som huskene kunne blåse ned. Man kjøper et tidsvindu på tjue minutter, og køen tok omtrent akkurat så lang tid, med god tid til å angre underveis.

Jeg satte meg likevel oppi, og det var en artig opplevelse, men jeg skulle gjerne hatt noen å dele den med. Dessverre måtte mobilen legges i en boks, så det ikke var mulig å filme. Det ble tatt noen bilder, men de var dyre og kun tilgjengelige som print, så jeg lot det være.

Ettermiddagen gikk med til å vente på besøket hos Anne Frank. Været slo om igjen, og det var ikke annet å gjøre enn å kikke i heldigvis søndagsåpne butikker. Jeg ble fristet av et bilde av en pistasjvaffel på Amorino og bestilte i automat, som er vanlig mange steder i byen. Jeg spesifiserte ingen saus, og valgte vaffel, gelato, makron og pistasjtopping (som jeg trodde betydde hakkede nøtter). Dessverre ble alt dekket av hvit sjokoladesaus, og smaken på det andre forsvant helt. Det ble rett og slett kvalmende, og mye måtte kastes,veldig synd, for både vaffelen og isen var egentlig gode.

Det ble lang ventetid før Anne Frank-besøket. Været var dårlig, og jeg kunne ikke spise siden jeg hadde middagsreservasjon senere på kvelden. Jeg gikk derfor bort til museet og tenkte jeg kunne vente inne, men ble i stedet sittende i tretti minutter ute i vind og regn. Jeg holdt på å fryse ihjel før jeg endelig kom inn, her er de helt strenge på tid. Jeg hadde inngang mellom syv og kvart over, og kom inn fem minutter før syv. Billetten kostet 16,50 euro og ble booket en måned i forveien, da det er svært populært og raskt utsolgt.

Selve museet var i seg selv ganske enkelt, med audioguide som formidlet historien. Det som gjorde sterkest inntrykk var delen med skjulestedet og annekset der de bodde. Bak en bokhylle som skjulte inngangen, kom man inn i trange korridorer og smale trapper. De levde svært tett og mørkt, med flere som delte både bad og kjøkken, og kunne ikke bruke dem på dagtid i frykt for å bli oppdaget. Mot slutten blir historien tung: Da de til slutt ble oppdaget, ble de sendt til konsentrasjonsleir. Det var bare Otto Frank, faren til Anne, som overlevde.

Jeg fikk dessverre ikke lov til å ta bilder inne, og det som trakk litt ned var at nesten alle møblene var borte. Rommene bestod stort sett av tomme arealer med bilder på veggene som viste hvordan det en gang hadde sett ut. Samtidig var det også svært overfylt, noe som gjorde at man så litt mindre av rommene enn man hadde gjort med færre folk.

Etter museet gikk jeg dagens siste halvtime langs kanalen i skikkelig surt, kaldt regnvær. Paraplyen vrengte seg konstant i vinden, så jeg måtte holde den med begge hendene hele veien, det flagret helt ekstremt. Slik vind kan jeg knapt huske å ha opplevd i Oslo, og jeg har hørt at det er ganske vanlig for Amsterdam.

Kvelden ble avsluttet med middag på Hard Rock Cafe rett ved hotellet. Jeg gikk for favoritten mac and cheese og jordbærlemonade. Etter en fin, men lang og kald dag var det veldig deilig å ha kort vei tilbake til rommet etterpå.

Jeg må bare si at selv om byen er koselig, ble jeg ganske lei av at det lukter hasj overalt. Det er rett og slett ubehagelig. En annen ting er at mange steder kun har iskaldt vann til å vaske hendene, noe som er ganske ugreit når man er kald fra før. Det samme opplevde jeg også hos Dentsu i Amsterdam, og da jeg spurte hvorfor, virket det som de ikke helt forsto hva jeg mente, så det er tydeligvis helt normalt her.

Neste dag startet igjen rolig, med tidlig trening og jobb. Jeg rakk en liten tur innom Albert Cuyp Market i De Pijp, et hyggelig lokalt marked med boder som selger alt fra klær og småting til mat. Resten av formiddagen gikk med til møter, og det var fint å få beholde hotellrommet noen ekstra timer.

Jeg logget av rundt halv tre og gikk ut i det fine været, typisk nok kom finværet først når helgen var over. Først gikk turen til Hoofstraat, byens luksusshoppinggate. Ikke noe som egentlig skilte seg ut, og området føltes litt tamt. Rett ved siden av ligger Rijksmuseum, men siden museum ikke fristet, gikk jeg videre gjennom Vondelpark, som heller ikke var noe spesielt.

Solen fortsatte å skinne da jeg gikk gjennom Sarphatipark. Mange restauranter var stengt på grunn av mandag, så til slutt bestemte jeg meg for å dra tilbake mot De 9 Straatjes for å spise brunsj på Ree7. Det var både langt og litt kronglete med kollektivtransport, så det endte med at jeg gikk hele veien. Underveis passerte jeg et koselig kryss med uterestauranter og fortsatte inn i Weteringplantsoen, en liten park langs kanalen. Jeg satte meg på en benk med en flaske kullsyrevann og tenkte å nyte litt ro i solen. Da kom det selvfølgelig en fyr og satte seg rett ved siden av meg og tente en joint. Lukten av hasj er noe av det jeg synes er aller verst med byen, det er overalt, og blir ganske dominerende etter hvert.

Jeg ble ikke spesielt imponert over Ree7. Servitøren anbefalte en avokadocroissant, men den ble altfor bløt med alt fyllet, og avokadomosen inneholdt løk, noe jeg ikke liker. Totalt endte det på 23,50 euro for croissant, kaffe og vann, som var billigere enn dagen før.

Videre spaserte jeg til De Wallen og Oude Kerk, og havnet på Museum of Prostitution. Der fikk jeg svar på mange spørsmål jeg ikke visste jeg hadde: hva de betaler for å leie et rom, hva de tjener per dag, hvorfor rødt lys brukes, og hvordan yrket fungerer i praksis.

Selve museet var ganske lite, mest infoplakater, og egentlig ikke verdt inngangsbilletten på 14,50 euro. Men man fikk sett rommene og rammene de jobber i, noe som gjorde inntrykk. Gjennom audioguiden “følges” man av Olga, en av de mest erfarne prostituerte i byen.

På kvelden flyttet jeg til Westcord Art Hotel i Houthavens, et roligere område utenfor sentrum der Dentsu holder til. Der møtte jeg kollegaer som kom fra Norge. Pål, Caroline og jeg dro ut og spiste middag på Rijsel, en fransk bistro og noe av en institusjon i byen, spesielt kjent for kjøttretter. Jeg ble litt mobbet for mitt «kålhode» etter å ha sendt snap av maten, men det var faktisk ganske godt. Det ble en sen kveld, og vi var ikke tilbake før rundt midnatt.

Neste dag ble litt krevende. Som forrige opphold i Houthavens var hotellrommet svært kaldt, og jeg måtte sove med fleecedress og kåpe. Det stod denne gangen ikke oppgitt temperatur, men opplevelsen var lik forrige gang da det stod tolv på gradestokken. Jeg sovnet sent og fikk derfor begrenset søvn før tidlig oppstart neste morgen.

Dagen gikk i hovedsak med til kurs, men det var en del avbrudd knyttet til jobb som gjorde det utfordrende å holde kontinuerlig fokus. På kvelden var jeg ikke helt i form, og valgte å stå over felles middag. Det ble en rolig kveld alene med enkel mat og en time i badekaret.

Siste dag bestod av utsjekk og siste del av kurset før hjemreise. Denne dagen fungerte mye bedre, både med tanke på konsentrasjon og færre avbrytelser. Lunsjen ble en bowl fra Anne & Max i nærheten, som var et godt alternativ. Arbeidsdagen ble avsluttet klokken fire, og det var litt vemodig å ta farvel med kollegaer fra Norden etter flere gode faglige og sosiale dager sammen både her og i København.

Etter en kort Uber-tur dro vi til flyplassen. Sikkerhetskontrollen var også denne gangen svært grundig, og opplevdes uvanlig omfattende sammenlignet med andre flyplasser. I tillegg til ordinær scanning ble jeg tatt ut til manuell kontroll, som var både detaljert og fysisk påtrengende. Dette inkluderte grundig kroppsvisitering som opplevdes lite komfortabel og mer inngripende enn det som er vanlig. Flyplassen har også nye systemer for innsjekk av bagasje, som oppleves lite intuitive og mer tidkrevende enn tidligere løsninger, så her bør man ha litt god tid. Vi spiste på The Wanderer før avreise, et helt greit, men ikke spesielt minneverdig måltid.

Amsterdam er en vakker by med mye å by på, særlig langs kanalene og i de koselige områdene. Samtidig er det en værutsatt by, og den sterke lukten av hasj preger opplevelsen flere steder. Jeg fikk heller ikke opplevd tulipansesongen, som nok hadde gitt byen et ekstra løft. Mat og drikke opplevdes ikke nødvendigvis som spesielt dyrt, men overnatting er kostbart, og hotellprisene er høye. Alt i alt er det en by jeg likte godt å besøke, og som jeg absolutt vil anbefale, men som ikke helt når opp blant mine favoritter av europeiske hovedsteder.

Siste helgen i januar reiste jeg til København, lørdag formiddag, sammen med en kollega. Vi skulle på kurs i regi av Dentsu, men valgte å reise en dag tidligere enn resten av gruppen for å få litt tid til å oppleve byen før programmet startet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da jeg jobbet i motebransjen var jeg flere ganger i København i forbindelse med fashion week, men de siste årene har det blitt langt mellom besøkene. København har dessverre aldri vært noen stor favoritt for meg, mye på grunn av været. Jeg har vært uheldig nesten hver gang jeg har vært der, og ender alltid opp med å fryse, uansett hvor mye klær jeg pakker på meg. Når det er sagt, er det en ganske koselig by: sammenhengende, klassisk arkitektur med brostein, farger og lave bygårder, og et levende gateplan med kafeer, barer, sykler og folk ute hele tiden. Selv når frosten river deg i ansiktet, er danskene ute på sykkel.

Vi fløy med SAS lørdag formiddag klokken halv to og møttes på flyplassen en time og førti minutter før avgang. Etter lunsj på Lett, med søtpotet- og fetasalat, var det klart for boarding. Turen gikk kjapt og greit, og tok i overkant av en time. Ved ankomst Kastrup var det enkelt å finne toget inn til sentralbanestasjonen, til en prislapp på kun tretti danske kroner. Derfra var det bare en kort spasertur til Comfort Hotel Vesterbro, hvor jeg hadde booket den første natten.

Caroline skulle bo på hotellet vi skulle bruke under kurset, så vi skilte lag og avtalte å møtes til middag noen timer senere. Vesterbro viste seg å være et hyggelig område å bo i – avslappet og lokalt, med mange kafeer og restauranter, samt kort vei til både togstasjonen og Tivoli. Hotellet kostet rundt 1200 kroner natten, men rommet var ganske basic og dessverre ikke særlig imponerende. Jeg hadde vindu inn mot fellesarealer, noe som førte til en del støy på kvelden, og rommet ble også veldig mørkt siden det manglet vindu ut mot gaten. Gymmet derimot var imponerende – et av de beste hotellgymmene jeg har sett, og et stort pluss.

Jeg ankom rundt halv fem, sjekket inn og tok en liten spasertur før middag. Turen gikk mot Strøget, en av Europas lengste gågater og Københavns viktigste handlegate. Det var ekstremt kaldt. Null grader i København føles seriøst som minus ti i Oslo; rått, fuktig og surt.

Videre gikk jeg til Kongens Nytorv, et av byens mest sentrale torg, og var innom Magasin du Nord for å varme meg litt – det ikoniske varehuset som har ligget her siden 1800-tallet.

Derfra fortsatte jeg ned mot Nyhavn, som var vakkert opplyst i vintermørket. Med sine fargerike hus fra 1600- og 1700-tallet og den gamle havnen, er dette et av byens mest kjente områder – tidligere fullt av sjøfolk, i dag mest restauranter og turister. Til tross for at jeg har vært mange ganger i København tidligere, har jeg aldri fått oppleve bra nok vær til å kunne sitte ute i Nyhavn.

På vei tilbake kikket jeg litt i butikker, men siden jeg alltid sparer penger til å kunne reise, ble det kun en vaffel fra et av de mange dessertstedene i gaten. Den tok jeg med tilbake på rommet – det var rett og slett for kaldt til å stå ute og spise. Vaffelen i Dubai-stil var fantastisk, men også ganske kvalmende, så jeg endte opp med å bare spise en liten del av den.

Etter å ha fått varmen på hotellet, byttet jeg og gikk omtrent et kvarter til Vækst for å møte Caroline til middag. Restauranten er kjent for nordisk mat med fokus på grønnsaker og sesongråvarer, og har flere setmenyer å velge mellom. De har både fisk, kjøtt og vegetar – og vi var begge veldig fornøyde. En skikkelig god restaurantopplevelse, og jeg var ikke tilbake på rommet før nærmere midnatt.

Jeg hadde sovet dårlig natten før (nyttårsbord kombinert med reise er ingen god ide), og dessverre ble det enda mindre søvn denne natten på grunn av støy fra fellesarealene. Heldigvis er det lite en god treningsøkt ikke kan fikse, så søndag morgen startet jeg dagen klokken ni på gymmet. Utsjekk var allerede klokken elleve, så det ble ikke tid til hårvask, litt irriterende. Jeg hadde heller ikke frokost inkludert, så den kan jeg ikke si så mye om.

Etter utsjekk tok jeg Bolt til NH Collection Copenhagen i Christianshavn, rett ved Dentsu-kontoret, og for en forskjell! Hotellet var en enorm oppgradering: store, lyse rom, moderne stil og gjennomgående høy standard. Prisen var rundt 2500 kroner natten, og inkluderte en veldig bra frokostbuffet.

Christianshavn er inspirert av Amsterdam, med kanaler, smale gater og en roligere, mer sofistikert stemning enn Indre By. Likevel ville jeg ikke valgt å bo her som turist – området føles litt tommere, til tross for kort vei til Nyhavn.

Jeg møtte Caroline, og vi tok en spasertur gjennom byen. Vi startet over broen til Nyhavn, før vi gikk videre til Amalienborg; den danske kongefamiliens residens.

Slottet består av fire nesten identiske bygninger rundt en åttekantet plass. Vaktskiftet skulle skje mens vi var der, men det var for kaldt til å stå stille, så vi gikk videre.

Derfra fortsatte vi til den lille havfrue, Københavns mest kjente – og kanskje mest omdiskuterte – statue. Den er inspirert av H.C. Andersens eventyr og er mindre enn mange forventer, men fortsatt et ikon.

Vi frøs så mye at vi bestemte oss for å finne en kafe, helst med brunch siden jeg ikke hadde spist noe særlig frokost. Jeg hadde lagret flere steder på Google Maps, men alt var fullt – enkelte steder var det til og med kø ut i gaten. Til slutt endte vi på en litt kjip kafe som kun hadde boller og kaffe. Kanelbollen var direkte ekkel, med altfor mye bløt sukker- og smørfyll, så den droppet jeg, men kaffen var helt okei.

Senere gikk vi videre mot Indre By, og siden jeg stort sett bare hadde drukket kaffe hele dagen, var jeg ordentlig sulten. Vi endte opp på Ø12, hvor jeg fikk en veldig god avokadotoast. Danskene er virkelig flinke på brød, og dette stedet kan absolutt anbefales. Da klokken nærmet seg fem, gikk vi tilbake til hotellet – og det var helt nydelig med en varm dusj og hårvask før middag.

Jeg møtte resten av gjengen i resepsjonen, og vi gikk til Cafe Wilder, bare fem minutter unna. En liten, intim fransk bistro. Ikke det mest vegetarvennlige stedet, men jeg fikk en god ostesuffle, og de andre var ekstremt fornøyde med biffen sin.

Kvelden ble avsluttet med litt jobb og forberedelser til kurset. Mandag morgen startet jeg dagen med en ny økt på hotellets gym – også dette ganske bra, blant annet med kabelstativ som gir mange treningsmuligheter.

Jeg har nylig fått ny rolle i Dentsu, og i forbindelse med det er vi i gang med en kursserie i Sales Mastery som går over flere moduler, over seks dager. De to første ble holdt i København, mens de fire neste skal være i Amsterdam.

Dentsu Danmark holdt til rett borti gaten fra hotellet, i en flott beliggenhet ved vannet – nesten som en miniutgave av Nyhavn, med fargede hus og kanal. På kurset var vi kollegaer fra Danmark, Sverige, Finland, Amsterdam, i tillegg til oss fire fra Norge. Første kursdag varte til klokken seks, med litt tapas og mingling på slutten.

På kvelden var det en del jobb å ta igjen, så jeg droppet middag og kjøpte med noe mat fra butikken som jeg spiste på rommet. Det begynte også å snø kraftig, og det fristet lite å gå ut.

Neste dag var det en ny full kursrunde, før vi avsluttet rundt fire og dro rett til flyplassen. Kurset ga mange gode refleksjoner og innspill å ta med seg videre. Jeg likte spesielt godt gruppeoppgavene og diskusjonene, som åpnet for ulike perspektiver og god erfaringsdeling. Rollespill oppleves derimot som krevende for meg, men det var veldig verdifullt å få møte og jobbe sammen med kollegaer på tvers av Dentsu i Norden og Amsterdam.

Mamma og jeg elsker å dra på juletur, men i år ble både Paris og London rett og slett for dyre, så vi valgte Berlin fordi det var et billigere alternativ. Byen er ikke like magisk som julen i Paris, men det ble faktisk en positiv overraskelse. Julemarkedene i Berlin er noe av det beste jeg har sett – flere, større og mer stemningsfulle. I tillegg var vi heldige med været, med plussgrader hele helgen, noe som gjorde det ekstra fint å gå rundt ute.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi reiste tidlig om morgenen med Norwegian og fikk veldig billige billetter. Minuset er jo selvfølgelig at håndbagasjen kostet like mye som selve flybilletten, så det blir alltid litt mer enn man tror.

Vi landet i Berlin allerede halv ti og var på hotellet en time senere. Vi bodde på Capri by Fraser, som ved første øyekast virket litt øde, men som viste seg å ligge veldig sentralt. Det var et aparthotell med kjøkkenkrok, veldig greit for oss som ikke er så glade i mye frokost. Buffeten kostet tjue euro per person per dag så det hadde blitt ganske mye ekstra. Det aller beste var at vi fikk sjekke inn med én gang vi ankom – gull verdt etter tidlig fly.

Hotellet lå perfekt til: Humboldt Forum rett ned i gaten, Berliner Dom like ved, og en kort spasertur til Alexanderplatz og TV-tårnet.

Vi startet rolig med en spasertur langs elven Spree og fant House of Small Wonders der vi spiste brunsj. Salaten, suppen og fruktskålen var god, mens avokadotoasten laget på squashbrød var litt rar. Etter lunsj tok vi T-banen mot Kurfürstendamm. Billettautomatene var kun på tysk, så vi klarte selvfølgelig først å kjøpe feil billett (sykkelbillett 🙃). Prisene var omtrent som hjemme: 10,80 for 24-timerskort og 3,80 for én vei. Heldigvis var folk hjelpsomme og snakket godt engelsk. Berlin har både S-Bahn og U-Bahn, og det tok litt tid å bli vant til systemet.

Kurfürstendamm er en av Berlins store handlegater – bred, travel og ganske urban. Den kan minne litt om Oxford Street i London, med lange rette strekninger og butikker på begge sider. Her finner du alt fra kjedebutikker til større varehus, og det er mye folk og trafikk hele dagen.

Her ligger også det kjente varehuset Kadewe (Kaufhaus des Westens) fra 1907: et 60 000 kvadratmeterstort bygg over åtte etasjer med luksus, mote, interiør, teknologi og mat. Det er faktisk det største varehuset på det europeiske fastlandet og kan sammenlignes med Lafayette i Paris og Harrods i London.

Ved stoppet Kurfurstendamm ligger Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche (på Breitscheidplatz), og er et sterkt visuelt symbol på byens historie. Den ødelagte kirkespiren, som bevisst er bevart etter bombingen under andre verdenskrig, står side om side med en moderne kirke i blått glass fra 1960-tallet. I desember settes det opp et stort julemarked rundt kirken.

Julemarkedet heter Weihnachtsmarkt an der Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche og endte opp med å bli et av de vi likte aller best. Veldig stemningsfullt, med mye granbar, spon på bakken, små boder med mat og julepynt, lys og god plass til å rusle rundt.

Vi elsker julekuler, og her fant vi også en stor julebutikk, Käthe Wohlfahrt, hvor vi kjøpte altfor mange kuler og pynt. Det er noe veldig koselig over å pynte juletreet og mimre tilbake til alle steder man har vært.

Etter å ha fått med oss det meste på julemarkedet gikk vi ned i shoppinggaten, og fant ut at Zalando hadde en stor outlet her. Vi var ganske slitne i rygg og bein etter konsert dagen før, så shoppinglysten var ikke på topp. Vi endte i stedet opp på KaDeWe. Veldig fint, men ikke helt på nivå med Paris.

Et av varehusets største høydepunkter er sjette etasje, med et berømt delikatessetorg med mat fra hele verden, gourmet-utvalg og flere restauranter og barer. Her var det friske delikatesser, bakevarer, ost, internasjonale spesialiteter, vin og champagne til sitteplasser og servering. Vi opplevde den som litt hektisk og kaotisk, men helt i enden lå en liten, koselig Ladurée. Der tok vi en pitstop med champagne og makroner – et lite glimt av Paris midt i Berlin, helt nydelig.

Da vi kom ut igjen, hadde det blitt mørkt, og julemarkedet var enda koseligere. Været var fint, så vi bestemte oss for å dra videre til Charlottenburg og julemarkedet der. På vei til T-banen dukket det opp en Primark, og plutselig hadde vi brukt to timer der.

Etter det var vi både sultne og slitne, så i stedet for julemarked gikk vi 200 meter ned i gaten og satte oss på Hard Rock Café. Ingen reservasjoner denne turen, så det var fullt – men vi fikk plass i baren. Servitøren var sur og bitter, men maten var god: mac and cheese og spareribs.

Neste morgen startet jeg dagen med løping på tredemølle på hotellets gym. Lite, men helt greit rom med det viktigste av utstyr. De byttet kun håndklær på rommet hver tredje dag, og siden det var søndag og alt var stengt, var det praktisk å kunne bruke både håndklær og vann på gymmet. Jeg drakk faktisk springvannet i Berlin – det var stress å få tak i flaskevann i nærheten.

En liten kilometer fra hotellet lå Checkpoint Charlie, et av Berlins mest kjente landemerker og et populært stopp for turister. Det lille vaktskuret midt i krysset markerer et tidligere grensepunkt mellom Øst- og Vest-Berlin, og området rundt er i dag fullt av liv, museer og gatesalg.

Etter andre verdenskrig ble Berlin delt i fire soner kontrollert av seierherrene. Etter hvert utviklet dette seg til en klar splittelse mellom Øst-Berlin, styrt av Sovjetunionen, og Vest-Berlin, knyttet til vestlige demokratier. Forskjellene i politikk, økonomi og levekår førte til at mange flyktet vestover, og for å stoppe dette bygde Øst-Tyskland Berlinmuren i 1961.

Byen forble delt helt til murens fall i 1989, som følge av folkelig protest og press for frihet i Øst-Tyskland. Sovjetiske reformer og økonomiske problemer gjorde det vanskelig å opprettholde muren, og én kveld ble grensene åpnet – og folk strømmet gjennom, fredelig, for å gjenforenes med Vest-Berlin.

Rett ved Checkpoint Charlie kan du ta turen opp i Air Service Berlin – Weltballon, en av verdens største festede helium‑ballonger som stiger cirka 150 meter over Berlin. I motsetning til en tradisjonell varm‑ eller varmluftsballong, er denne festet til bakken med en kraftig stålkabel, så den svever stille og stabilt uten å fly fritt. Jeg hadde veldig lyst til å prøve, men mamma ville ikke, og det er ikke like gøy alene.

Videre gikk turen til Potsdamer Platz, som dessverre hadde det minst koselige julemarkedet. Det hadde litt for moderne preg, med boder plassert rett på asfalten, noe som gjorde at det føles mer som et kjøpesenter-utendørs enn et tradisjonelt, koselig marked.

Høydepunktet var akebakken, som absolutt bør testes. Prisen var bare to og en halv euro, så det var helt overkommelig. Mens alle andre kjørte sammen, var jeg alene – og da bestemte han som jobbet der seg for å gi meg ekstra fart og masse spinn. Jeg suste ned bakken i full fart, snurrende rundt, og hylte av ren adrenalinfølelse – skikkelig gøy!

Like ved fant vi en koselig, julepyntet kafé hvor vi tok en liten stopp. Maxim hadde et godt utvalg kaffe og små bakervarer som croissanter og kaker. Det var en perfekt pause i en avslappet atmosfære med utsikt over det travle torget.

Vi fortsatte spaserturen vår videre mot Brandenburger Tor. På veien dit passerte vi Jødeminnesmerket, et sted for refleksjon over Holocaust og de millioner av liv som gikk tapt. Minnesmerket består av 2 711 store betongblokker i ulike høyder, arrangert i et rutenett som skaper smale ganger å gå gjennom, ment for å gi en følelse av uro og forvirring.

Vi passerte også Reichstag, setet for Tysklands parlament. Bygget fra 1894 kombinerer nyrenessanse med moderne elementer, og den store glasskuppelen på taket gir utsikt over Berlin. Med sin dramatiske historie – blant annet brannen i 1933 og skader under krigen – er det i dag et sterkt symbol på Tysklands gjenreising og demokrati. Vi håpet å komme opp i kuppelen, men til tross for at der er gratis må det reserveres flere dager i forveien.

Endelig fikk vi se Brandenburger Tor, som for meg er Berlins mest ikoniske landemerke. Den kan minne litt om Triumfbuen i Paris, og stod ferdig i 1791. Bygget i klassisk, gresk-inspirert stil, med seks søyler og en vogn trukket av fire hester på toppen, har den gjennom historien blitt et symbol på både deling og gjenforening.

Tor er inngangen til Unter den Linden, Berlins mest kjente boulevard, som strekker seg ned til Museumsinsel. Navnet betyr «under lindetrærne», og gaten har flere historiske bygninger, ambassader, kafeer og butikker. Juletreet var ikke spesielt imponerende, og gaten kunne langt fra måle seg med Champs-Élysées når det gjelder stemning og julelys. Det ble litt finere jo nærmere vi kom de eldre bygningene i enden av gaten, men trist nok hadde de ikke tent lys i noen av trærne.

Dessverre begynte det å regne, og vi måtte søke ly under taket ved Kronprinzenpalais. Etter en stund innså vi at regnet ikke kom til å gi seg, og siden vi allerede hadde billetter til TV-tårnet kvart på fire var det bare å bevege seg videre mot Alexanderplatz.

På veien dit gikk vi gjennom julemarkedet ved Humboldt Forum. Markedet var veldig koselig, med små boder, lys og julepynt som skapte god stemning. Maten var litt varierende: en lun brezel med ost var helt grei, mens en bolle med marsipan inni var ganske bløt og ekkel. Likevel var det hyggelig å rusle gjennom markedet og kjenne duften av gløgg og julegodt.

På Alexanderplatz fant vi enda et julemarked, større og mer turistpreget, med et bredt utvalg av boder og aktiviteter. Vi bestemte oss for å komme tilbake senere, siden vi skulle inn i TV-tårnet først.

Vi fant inngangen til TV-tårnet, gikk gjennom sikkerhetskontrollen og tok heisen opp til observasjonsdekket, som rager 203 meter over byen. Vi hadde betalt 68 euro for to personer, inkludert prosecco. Først besøkte vi dekket – og wow, utsikten var virkelig imponerende. Hele Berlin lå åpent foran oss, med Humboldt Forum og julemarkedet rett under.

Etterpå satte vi oss i baren, slappet av i over en time, fikk varmen og nøt utsikten med et glass champagne før vi fortsatte dagen med nye eventyr.

En trikketur og en stappfull busstur førte oss til Charlottenburg slott og julemarkedet foran det.

Slottet, Berlins største, er et praktfullt eksempel på barokk- og rokokkoarkitektur, opprinnelig bygget på slutten av 1600-tallet som sommerresidens for Sophie Charlotte, dronning av Preussen. Hagen og de utsmykkede salene innvendig er populære å besøke, men denne dagen var det julemarkedet foran som stod i fokus.

Markedet var virkelig nydelig, kanskje byens fineste, med lys på slottet, julemusikk, granbar og små hytter fylt med håndlagde gaver, mat og typiske tyske julegodterier. Atmosfæren var eventyrlig, og vi ruslet rundt i to timer, smakte gløgg og brente mandler, og lot oss oppsluke av julestemningen. Eneste minuset var regnet og paraplyen midt i folkemengden som var litt slitsomt, men opplevelsen var absolutt verdt det.

Vi tok Bolt tilbake til sentrum og stoppet innom Rausch Schokoladenhaus, hvor vi kjøpte sjokolade til oss selv og marsipan i gave. Butikken er legendarisk, med et enormt utvalg håndlaget sjokolade, kreative kreasjoner formet som Berliner landemerker, og en koselig kafé hvor man kan nyte varm sjokolade, kaker og desserter.

Været var surt, så vi orket ikke lete lenge etter middag. Vi valgte Fontana di Trevi, en pizzarestaurant med høyest rating innen én kilometers radius. Lokalet var veldig tradisjonelt, med klassisk italiensk innredning og koselig atmosfære, og pizzaen var sinnssykt god. Det ble en perfekt avslutning på en fin dag, og siden hotellet lå bare seks hundre meter unna, ble det en kort spasertur hjem.

Siste morgen fikk jeg inn en styrkeøkt før utsjekk. Deretter spaserte vi til Museumsinsel og Berliner Dom, hvor vi betalte ti euro per person for å besøke både innsiden av kirken og kuppelen. Kirken er byens største og ble bygget mellom 1894 og 1905. Den ble sterkt skadet under andre verdenskrig og gjenoppbygd i flere etapper, først ferdigstilt i 1993.

Innsiden hadde rike dekorasjoner og storslått arkitektur. Høye søyler og detaljerte fresker preget interiøret, og alteret var utsmykket med gull og kunstverk. Lyset som strømmet inn gjennom de store vinduene, fremhevet kuppelens malerier og den elegante nybarokke stilen.

Deretter fortsatte vi opp trappene, 267 trinn, og ble belønnet med en fantastisk panoramautsikt over Berlin, inkludert Unter den Linden, TV-tårnet og elven Spree.

Etter besøket gikk vi til Hackescher Markt, et livlig område med butikker og tradisjonelle barer. Jeg fant favorittbutikken min, Oysho, og handlet noen deilige, myke plagg, i tillegg til et varmesett med tights og jakke i julegave fra mamma. Området hadde også en stor julebutikk, Kate Wohlfart, samme som vi hadde sett på markedene tidligere.

Til lunsj fant vi Avocado Club, som jeg hadde merket av på Google Maps. Her fikk vi digg, sunn lunsj – jeg valgte toast med blomkål, rødbethummus og tilbehør, mens mamma gikk for burrata med avokado på toppen.

Derfra gikk vi videre til Friedrichstrasse, en annen kjent handlegate. Mamma fant vintersko, og vi spaserte videre mot Gendarmenmarkt, som skulle være byens største og beste julemarked.

Før vi utforsket markedet, tok vi en pause på Rausch, rett ved torget. Kaféen og butikken er fordelt over tre etasjer – butikk, bakeri og kafé. Jeg valgte en kald sjokolade (dumt valg, for den varme er visst deres spesialitet), og vi hadde hvert vårt kakestykke mens vi nøt stemningen.

Selve Gendarmenmarkt ble dessverre turens største skuffelse. Bodene stod på asfalt, det føltes sterilt og kjedelig, og markedet var mye mindre enn forventet. Det eneste som virkelig reddet stemningen var de opplyste bygningene rundt og et flott juletre som lyste opp i mørket.

I tillegg måtte man betale inngang – bare to euro – men jeg er fortsatt litt usikker på hva man egentlig betalte for. Hadde jeg måttet velge to julemarkeder i Berlin, hadde det definitivt blitt Kurfürstendamm og Charlottenburg.

Etter Gendarmenmarkt var det tid for å dra til flyplassen. Vi rakk derfor dessverre ikke tilbake til julemarkedene på Alexanderplatz og Rotes Rathaus, og fikk bare sett dem fra luften og i forbifarten på vei til TV-tårnet.

Berlin leverte veldig bra på julemarkeder – mange, store og overraskende koselige – men resten av byen hadde lite julestemning, og Unter den Linden manglet helt lys og dekorasjon. Vi spiste heller ikke på noen fancy restauranter denne gangen, noe vi vanligvis elsker å gjøre minst én gang per tur. Kanskje hadde Berlin blitt enda bedre med det, men vi hadde likevel en fin og innholdsrik førjulstur. Byen er ikke like julete eller vakker som Paris og London, men med plussgrader, mye gåing og rolige dager uten stress ble det en hyggelig og vellykket tur – og vi kom hjem med flere fine julekuler enn vi noen gang har hatt i kofferten.

Gøteborg i desember er koselig. Byen har julelys som speiler seg i kanalene, og i Hagas brosteinsgater dufter det av kanelboller og nybrygget kaffe. Liseberg lyser opp mørket med tusenvis av lys og juledekorasjoner. I 2022 var Line og jeg en helg i Gøteborg. Vi ble forelsket i Jul i Liseberg, og har etter det snakket flere ganger om å dra tilbake.

I tillegg har vi lenge hatt lyst til å besøke det berømte hotellet Jacy’z, som ligger en liten kilometer utenfor sentrum. Det er et urbant resort med tydelig internasjonal storbyvibe, der New York-estetikk møter skandinavisk design. Hotellet er stort, pulserende og litt “wow” – med mørke toner, statement-interiør og en gjennomført følelse av luksus uten å bli stivt. Innendørs er det spa, gym og flere konseptrestauranter – alt designet for å være både Instagram-vennlig og komfortabelt. Her er det liv nesten hele døgnet, med restauranter, barer og sosiale soner som gjør at hotellet føles mer som en destinasjon enn bare et sted å sove.

Forrige gang tok vi tog, denne gangen kjørte Line, og jeg ble hentet på døren klokken ni lørdag morgen, luksus. Fire timer senere, etter to tissestopp, ankom vi Jacy’z til et fantastisk fint resepsjonsområde med koselig peisstemning. Hotellet var svindyrt, vi hadde betalt 4 700 kroner for en natt på det rommet som heter large. Inkludert i prisen var frokost og inngang til spa samme kveld. Dersom man skulle parkere så ble det 400 kroner ekstra, og utsjekk etter klokken ti kostet også ekstra.

Vi fikk dessverre ikke sjekke inn før etter klokken tre, så vi satte fra oss bagasjen og spaserte til Haga, to og en halv kilometer fra hotellet.

Haga er Gøteborgs mest sjarmerende bydel – en liten, brosteinsbelagt lomme av historie midt i byen. Her ligger lave trehus tett i tett, små uavhengige butikker, vintage, og klassiske kaféer der man kan sette seg ned og senke skuldrene. Utenom at det var fullt kaos og kø ut dørene….

Stemningen er litt landsbyaktig, og Haga føles som et sted der du drar litt tilbake i tid. Det er her du finner de gigantiske kanelsnurrene, og godteributikker som minner om de man så i Pippi-filmene.

Vi begynte å bli sultne, og hadde planlagt å spise på Bruncheriet. Som forrige gang så var det såpass lang kø at vi ikke orket å stå i den, så vi endte opp med lunsj på Coco Orangerie. Det viste seg å være et koselig sted med god mat, der jeg endte opp med avokadotoast.

Etter lunsj gikk vi ned i sentrum og fant den berømte restauranten Tavolo som vi hadde fått anbefalt. Vi fikk ikke bestille bord til middag samme kveld, men det skulle være gode muligheter for drop-in dersom vi kom tidlig. Vi kikket litt i butikkene i Kungsgatan og Magasinsgatan, men vi var ikke helt i shoppingmodus. Line kjøpte seg en fleecejakke, og jeg tror det var det eneste vi kjøpte på hele turen utenom en julekule til mamma fra Liseberg.

Det var også kaldt med to minusgrader, så det var ikke fristende å være så mye ute. Før vi gikk tilbake til hotellet spiste vi vaffel på Gelaterian, og den kan virkelig anbefales. Fersk, varm og crispy, med hjemmelaget ekte pistasjis. Det eneste jeg gjerne skulle hatt mer av var isen for de var ikke generøse med kulestørrelsen. Line hadde syltetøy og rømme, og var også fornøyd med sin.

Vi var også innom Nordstan, Gøteborgs største og mest sentrale kjøpesenter, før vi spaserte langs elven tilbake. Det ligger ved sentralbanestasjonen, og er relativt stort, men det er mye kjedebutikker, og oppleves derfor litt kjedelig. I forhold til beliggenhet så er ikke Jacy’z det beste hotellet, man må forvente en del gåing. Tilbake i resepsjonen fikk vi endelig sjekket inn, og fikk et kjempefint stort rom i 11. etasje med lekre møbler og utsikt. Rommet var dessverre veldig kaldt, så vi slappet av litt i sengen før vi begynte å tenke på middag.

Vi bestemte oss for å droppe Tavolo fordi det var for langt unna, og valgte heller et sted i nærheten som hadde vunnet pris for pizzaen sin. Bulldog Kitchen lå bare en kilometer unna, og hadde god pizza, men lokalet var ikke noe spesielt. Vi hadde egentlig lyst til å spise på hotellet for å slippe å gå ut igjen, men de to restaurantene som er der (en amerikansk og en asiatisk) hadde dessverre ikke en meny som fristet noen av oss.

Vi var tilbake på hotellet litt over åtte, og kledde oss om for spa. Morgenkåpe og slippers hang i skapet på rommet. Vi startet i tredje etasje der det var utebasseng, men det var iskaldt i luften, og bassenget var stappfullt av feststemte ungdommer så det fristet ikke.

På toppen i 26. og 27. etasje ligger Pachanga Pool Club, en oppvarmet rooftop-pool med utsikt over byen, palmer, loungemusikk og en kosmopolitisk stemning som gir storbyferie-følelse selv midt på vinteren. Vi startet i 26. etasje der dette bassenget lå, sammen med det som kaltes Fire Room. Vannet holdt en temperatur på rundt førti grader, og det var utrolig deilig for såre muskler og bein.

Etterpå tok vi på oss morgenkåpene og beveget oss videre til Fire Room, som raskt ble mitt favorittrom på hele hotellet. Rommet var intimt og stemningsfullt, og jeg kjente en helt egen ro her, noe som var magisk etter en periode med mye stress på jobb. Belysningen var dempet, interiøret elegant og gjennomført, med komfortable chaiselonger der vi kunne synke ned, lene oss tilbake og nyte utsikten over Gøteborgs glitrende bylys.

Navnet har rommet fått fra de små peisene som varmer opp rommet og gir en ekstra lun og koselig atmosfære, spesielt perfekt i det tunge vinterhalvåret. Det finnes også en «calling»-funksjon på bordene for å bestille drikke direkte til loungen, men da vi prøvde den, kom det dessverre ingen – en liten detalj som kunne vært bedre, men som ikke tok bort fra den ellers herlige opplevelsen.

Baren lå i 27. etasje, og da vi kom opp dit ble vi møtt av nok en oase: et nytt basseng, solsenger, flere chaise-lounger, sittegrupper i myk, ferskenfarget velur, en stor peis å samles rundt, og et åpent tak som slapp stjernehimmelen inn.

Vi bestilte to mocktails, satte oss til rette, nøt utsikten og slappet helt av – en magisk avslutning på dagen, som varte til baren stengte klokken halv elleve. Jeg kunne gjerne blitt der lenger. Etter en rask dusj gledet jeg meg til å krype opp i sengen, men den viste seg dessverre å være noe av det dårligste jeg har sovet i. Hele natten lå jeg i en bue, med en altfor høy hodepute som tvang meg til å sove uten – til sammen ble det bare et par timers søvn. Det var virkelig en skuffelse på et ellers nydelig hotellopphold.

Neste morgen var det frokostbuffet i de koselige lokalene – perfekt for en rolig start på dagen, selv for meg som ikke er så glad i annen frokost enn havregryn med proteinshake. Utvalget var variert: ferske bakverk, pålegg, frukt og grønnsaker, varme retter som egg og bacon, samt flere alternativer for kaffe- og teentusiaster.

Jeg valgte en porsjon havregrøt med bærblanding og peanøttsmør, kokt egg, brød med ost, og masse fersk ananas – en kombinasjon som føltes både frisk og veldig mettende.

Etter frokosten ble vi fristet av dessertbuffeten på bardisken på Archies, restauranten ved lobbyen, rett foran peisen. Selve dessertutvalget var kanskje mer koselig enn imponerende, men det var utrolig hyggelig å starte dagen her, foran flammene, rolig og avslappende.

Vi fikk utsatt utsjekken med en time, men klokken elleve var fortsatt for tidlig til å rekke både frokost, trening og dusj. Da vi oppdaget at gymmet hadde egne dusjer og alt man trengte, bestemte vi oss for å sjekke ut i treningsklær og ta bagasjen med opp til treningsrommet. Gymmet var faktisk noe av det beste jeg har sett på et hotell, med stativer, vektstenger, manualer, kabel og flere apparater. Vi fikk gjennomført en times trening, med et kort avbrudd for å flytte bilen til et annet sted klokken tolv – litt upraktisk, siden hotellet ellers tilbyr utsjekk klokken ett mot ekstra betaling. Garderoben var derimot helt super, så det ble en enkel og god løsning å gjøre det på denne måten.

Ferdig trent og utsjekket kjørte vi til Liseberg, hvor vi hadde forhåndsbestilt billetter til 125 svenske kroner per person. Vi fant parkering bare noen minutter unna parken, og ruslet derfra bort til inngangen.

Liseberg er en av Skandinavias mest populære fornøyelsesparker og et must hvis du besøker Gøteborg, uansett årstid. Parken ligger sentralt i byen og kombinerer klassisk tivoli‑stemning med moderne attraksjoner, restauranter og butikker. Liseberg er kjent for lysene, musikken og den eventyrlige atmosfæren.

Når desember kommer til Gøteborg, forvandles Liseberg til et magisk vinterparadis. Hele parken glitrer av tusenvis av lys som speiler seg i de små kanalene og dekorerer trær, bygninger og attraksjoner. Lukten av gløgg, nybakte pepperkaker og brente mandler fyller luften, og skaper en varm og koselig julestemning midt i vinterkulden.

Parkens julemarkeder bugner av små boder med håndlagde gaver, håndverk, lokale delikatesser og søtsaker, perfekt for både små og store som vil kose seg med en kopp varm sjokolade eller finne små julesuvenirer. De klassiske karusellene og små attraksjonene gir en nostalgisk, eventyrlig følelse, mens de større berg-og-dal-baner fortsatt frister de som vil ha litt mer spenning.

Stemningen på Liseberg er absolutt mest magisk i mørket så jeg anbefaler å komme maks en time før det blir mørkt. Da er dette stedet hvor julen virkelig føles levende, og der man stort sett går rundt og gaper og “wow”-er over hvor fint det er.

Tomtehuset er en av parkens koseligste juleattraksjoner, perfekt for å få julestemning. Her tas du med gjennom en labyrint av juletrær frem til et sted du kan skrive ønskeliste og senere poste den.

Inne i Tomtehuset man kan møte nissen og man ser små figurer jobbe i nisseverkstedet. Det er også postkasse til å poste ønskelisten. Jeg glemte å skrive navnet på min, så det spørs om ønskene går i oppfyllelse.

Dessverre er utvalget av skikkelig god eller sunn mat i parken ganske begrenset, så vi endte opp med junk. Jeg gikk for halloumi-taco med tortilla chips og guacamole, mens Line valgte en wrap og pommes frites. Vi kjøpte også hver vår vaffel fra Systrarna Olssons, et sted vi husker som veldig bra fra forrige gang. Denne gangen ble det en stor skuffelse.

Line prøvde seg på litt rulett, i håp om å vinne med seg en stor sjokolade. Dessverre så ble det ikke noe premie med hjem. Jeg mistenker at de som vinner disse sjokoladene bruker mer penger enn sjokoladens verdi.

Vi har ikke et sånt sted som Liseberg i Norge, ikke noe som kommer i nærheten en gang. Det er utrolig koselig, og virkelig magisk etter mørkets frembrudd.

Når det er sagt så er det noe med å oppleve et sted for første gang. Vi begge synes det var aller mest magisk i 2022, kanskje fordi at gang nummer to så er alt likt og står på samme sted. Parken fornyes ikke hvert år, noe som er forståelig, for det må ligge utrolig mye arbeid bak.

Vi kunne gjerne hatt litt lenger tid etter at det ble mørkt, men hadde en lang kjøretur hjem, så vi bestemte oss for å dra rundt klokken fem. Hele bilturen på tre og en halv time var i mørket, men det gikk unna, og vi kom hjem i tide til å få med oss Italia-kampen som avgjorde at Norge kvalifiserte til VM.   

Vår helgetur til Gøteborg ble en perfekt miks av avslapning, god mat og julestemning: Fra en rolig og behagelig spaopplevelse og koselige stunder foran peisen på Jacy’z, til julemagien på Liseberg med lys, nisser og markedsboder. Selv om matopplevelsene i parken kunne vært bedre, og vi savnet litt søvn etter en dårlig seng, var det veldig koselig med en jentetur, og denne helgen ga både påfyll og en liten kickstart på julestemningen.

Første del av Zakynthos-turen var deilig med soling og strandliv. Andre del ble litt annerledes. Lørdagen var halvveis i uken, og det var meldt litt kjøligere og overskyet. Vi hadde planlagt båttur til det berømte skipsvraket, så treningen røk dessverre. Litt irriterende at gymmet åpnet først klokken ni, for vi våknet lenge før det. Det kom lyder både innenfra hotellet og fra gaten utenfor, med folk som snakket høyt, bossbilen som kom tidlig, og en ekkel lukt som kom snikende både fra frokosten og badet.

Vi dro rett før ni, for denne gangen skulle vi helt nordvest på øyen. Båtturen var booket til klokken elleve, men vi fikk kvelden før beskjed om at den var utsatt til tolv. Det ga oss tid til å se litt på veien dit. Vi kjørte først gjennom området rundt Cave Damianos, som var rammet av en stor skogbrann tidligere i år – et trist syn med utbrente trær og skoger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Porto Roxa og Porto Limnionas var første stopp. Veien dit var smal og svingete, med lave fartsgrenser på 30–40 km/t, men vi ble belønnet med en magisk utsikt. Begge stedene lå på solnedgangssiden, og var utrolig vakre.

Porto Roxa ble favoritten blant de to, kjent for sine klipper, krystallklare vann og laidbacke strandbarer bygget rett inn i landskapet. Her finnes ingen sand – bare solplattformer, trapper rett ned i havet og stupebrett for den eventyrlystne. Vi fant Fondo Beach Bar, som hadde vært magisk å tilbringe en dag på. Det oppleves veldig annerledes enn sandstranden i Laganas – mer rolig og avslappet, og perfekt for en litt mer laidback opplevelse.

Porto Limnionas er en av Zakynthos sine naturskatter – en dyp og turkis lagune omgitt av hvite klipper og frodig vegetasjon. Vannet er rolig, og for de som lliker å snorkle så kan man oppdage både fisker og små grotter. Her er det kun en strandbar med solsenger, så det føles enda mer urørt enn Porto Roxa.

Vi fant også Lete Sunset Bar i området, som dessverre er stengt på dagtid, men som ser helt fantastisk ut på kvelden. På vei mot Porto Vromi-havnen der vi skulle ta båt fra, stoppet vi i den lille landsbyen Exo Chora.

Midt i landsbyen ruver et imponerende, gammelt oliventre som sies å være over 2000 år gammelt. Selv etter årtusener gir det fortsatt oliven, og familien som eier treet, selger sin egen olivenolje laget med frukten fra dette historiske treet. Vi kunne selvfølgelig ikke gå derfra uten å kjøpe hver vår lille boks. Rett på den andre siden av gaten ligger et lite torg med en gammel kirke og noen små butikker som tilbyr lokal mat, olivenolje, håndverk og suvenirer.

Siste stopp før båtturen var utsiktspunktet over skipsvraket. Veien dit var igjen smal og svingete, og parkeringsplassen var kaotisk med busser og biler overalt. Det er mulig å kjøpe snacks og drikke på området, og man kan gå ut på en liten bro som henger over stupet – men køen var altfor lang, så vi valgte å gå en liten sti utover klippene i stedet.

Det var mange som klatret utenfor gjerdet for å få bedre utsikt (meg inkludert), og når vi endelig fikk se skipsvraket, mistet vi nesten pusten. Det var faktisk enda vakrere enn bildene man ser på Instagram – kritthvite fjell, gyllen sand og det blåeste havet jeg noensinne har sett. Jeg klarte ikke å stoppe og stirre eller knipse.

Bak gjerdet sto et flagg til minne om en person som tragisk falt ned og mistet livet i august mens han tok en selfie, og en benk var dedikert til en annen som elsket stedet. Etter å ha sagt “wow” minst ti ganger og knipset hundrevis av bilder, måtte vi til slutt gå tilbake til bilen. Der solgte de brente mandler, og vi lot oss friste til å kjøpe med oss flere poser – bare for å oppdage at vi hadde blitt litt lurt. Vi trodde de kostet ée euro, slik plakaten utenfor antydet, men prisen viste seg å være fem per pose!

Vi fikk litt dårlig tid til båtturen, så vi måtte haste til Porto Vromi. Det stod at man måtte møte femten minutter før, men det var egentlig ikke nødvendig – det holder å komme presis, eller noen få minutter før. Havnen er bitteliten, med parkering, et toalett uten papir, og noen små boder som selger båtturer.

Vi booket turen med Happy Days Zante, og det kan jeg virkelig anbefale. Vi betalte 290 kroner per person for en tur på 2,5 time, og både guiden og opplegget var profesjonelt. Det kan være greit å vite at det ikke selges mat eller drikke om bord, så husk å ta med en vannflaske. Vi delte båten med flere grupper og fikk ikke plass på taket, men siden det var overskyet gjorde det egentlig ingenting.

Første stopp var Navagio Beach, bedre kjent som Shipwreck Beach. Den fikk navnet sitt etter lasteskipet Panagiotis, som forliste her under en storm i 1980. Ifølge historien fraktet skipet smuglergods som sigaretter og alkohol fra Tyrkia til Italia, og ble jaget av kystvakten før det drev inn på stranden og satte seg fast i sanden. Mannskapet rømte, men vraket ble værende – rustent og omringet av kritthvite klipper og turkisblått vann. Historien sier at halve Zakynthos fikk gratis røyk den dagen, og i dag står skipet igjen som øyens mest ikoniske og fotograferte landemerke.

Etter flere alvorlige jordras og steinras de siste årene – spesielt ett stort ras i 2018 og flere mindre i 2022 og 2023 – har greske myndigheter forbudt all ferdsel på selve stranden for å beskytte turister. Klippene rundt bukten er bratte og ustabile, og det finnes ingen naturlig fluktvei dersom noe skjer.

Vannet var så klart og intenst i fargen at det føltes nesten magisk – dette stedet er uten tvil blant de mest spektakulære jeg har opplevd. Videre stoppet vi ved noen små strender og grotter, med to badestopp underveis. For oss som ikke badet, var det kanskje litt kjedelig; en times tur til vraket og tilbake hadde vært perfekt. Likevel kunne jeg ikke la være å bli fascinert av vannets utrolige farge også her.

Etter båtturen kjørte vi til Tsilivi, et av de store charter-områdene på Zakynthos, sammen med Laganas. Dette stedet minnet mye om Laganas både i form av butikker og restauranter, bare litt færre nattklubber. 

Vi besøkte begge beach clubene der, Makai Resto Bar og Seacret, men det var ikke vær til å ligge på noen av dem.

Vi spiste lunsj på Makai, men verken maten eller servicen imponerte – en sur servitør sa nei til det meste vi spurte om, og jordbærene jeg ønsket å ha i den grønne salaten kom tjue minutter etter resten av bestillingen. Etter maten ruslet vi litt rundt i gatene, men ble ikke imponert; området hadde en litt billig og preget turistfølelse, som Platanias på Kreta – eller kanskje verre. Det gjelder for øvrig også Laganas, haha.

Vi kjøpte oss en is på Scoop, men heller ikke det var noe spesielt. Folk var mindre hyggelige her, og vi var tross alt glade for at vi hadde valgt å bo i Laganas.

Deretter dro vi til Zakynthos by, men alt var stengt. Det minnet litt om gamle dager på Kypros, da butikker stengte tidlig på lørdager og onsdager, og hele søndagen var stengt – ganske kjedelig. Byen i seg selv var ikke spesielt sjarmerende, men allikevel bedre enn Tsilivi og Laganas med litt flere kvalitetsbutikker.

Vi tok en tur langs havnepromenaden før vi returnerte til hotellet, akkurat i tide før uværet slo til. Det ble faktisk så ille at vi ikke kom oss ut igjen for å spise middag, og kvelden endte på rommet med mobilen som eneste underholdning. Det ble litt mye innetid på denne turen, så jeg var glad for at vi hadde et komfortabelt hotell. Vi fikk til og med varsel fra lokale myndigheter på mobilen om å holde oss inne.

Søndagen ble ganske ille. Et ekstremvær uten sidestykke sørget for at det plasket ned uavbrutt, gatene forvandlet seg til elver, og vinden blåste så kraftig at ting begynte å fly rundt. Regnet tok aldri slutt, og det ble en lang og ganske miserabel feriedag. Jeg startet dagen med trening og klarte faktisk å komme meg dit uten å bli gjennomvåt. På søndager åpner de ikke før klokken ti, og mange steder var stengt på grunn av uværet, så jeg var litt spent på om dørene ville være låst. Heldigvis slapp de meg inn, men hele lokalet var lukket og ikke like åpent og luftig som dagen før.

Fordelen var at jeg fikk en god økt uten tidspress, siden vi ikke hadde noen planer den dagen. På vei tilbake var jeg derimot sjanseløs – selv med paraply ble jeg gjennombløt på sekunder. Vannet fosset ned, gatene hadde forvandlet seg til små elver, og til slutt var jeg fullstendig gjennomvåt, som en druknet katt. Det tordnet også, noe som gjorde opplevelsen litt skummel.

For å få tiden til å gå bestemte vi oss for å besøke et olivenmuseum vi hadde sett på et veiskilt dagen før. Der var vi ikke alene – mange hadde søkt ly for regnet.

På Aristeon Olive Press Museum fikk vi en omvisning i hvordan olivenolje lages, fra høsting til pressing og ferdig produkt. Museet viser tradisjonelle produksjonsmetoder med gammel maskinpark, pressverk og redskaper som har vært i bruk gjennom generasjoner. Alt var gratis – både parkering, inngang og guiding – og selv om regnet trommet på taket og gjorde det litt vanskelig å høre alt, var det et interessant og lærerikt tidsfordriv i uværet.

Etter omvisningen fikk vi smaksprøver av fersk, lokal olivenolje og oliven, servert med brød, slik at man kunne kjenne forskjellen på kvaliteten. Det var også mulig å kjøpe lokal olje og hudpleieprodukter på stedet, og mamma hadde både olje og kremer med seg hjem i kofferten.

Etterpå kjørte vi til Zakynthos by for brunsj på Circus, et koselig sted med stort uteområde og lite innendørs sitteplass. Vi fant parkering omtrent fem hundre meter unna, men på vei dit vasset vi bokstavelig talt gjennom elver som hadde dannet seg i gatene – på det dypeste nådde vannet til midt på leggen. Med annet fottøy enn badesko var det umulig å holde seg tørr, og det ble raskt kaldt. Paraplyen hjalp lite, for regnet kom sidelengs, og buksene ble helt gjennomvåte. Jeg hadde nesten lyst til å gi opp og legge meg ned midt i vannmassene.

Da vi endelig kom frem, gledet vi oss til å bestille fra den fristende menyen. Men akkurat da fikk vi beskjed om at vannet hadde rent gjennom taket og over ovnen, så de ikke kunne lage mat. Vi ble skikkelig skuffet og endte opp med å dele en kaffe og en pistasjcroissant – langt fra den brunsjen vi hadde sett for oss.

Fortsatt sultne gikk vi videre til Madison, som lå rett ved bilen. Der fikk vi den dårligste servicen jeg noen gang har opplevd. Ingen tok imot oss, og vi måtte spørre om alt selv – fra bordplassering til meny og bestilling. Til slutt ble vi så frustrerte at vi bare gikk igjen og dro tilbake til Laganas. Jeg tviler på at de engang merket at vi forlot stedet.

Hamsa er en sjarmerende cafe og restaurant i Laganas, kjent for sin bohemske, avslappede stemning og hyggelige atmosfære. Med sin beliggenhet rett ved sjøen og et intimt innendørsområde, er Hamsa perfekt både for en stranddag eller en middag. Vi hadde planlagt å besøke Hamsa i løpet av turen, og da vi sjekket Instagram og så at de ønsket gjester velkommen i uværet, bestemte vi oss for å kjøre dit.

Det viste seg å være et perfekt valg. Stedet var kjempekoselig, med et lite innendørsområde vendt mot sjøen. Vi fikk et bord rett foran vinduet, og utenfor slo bølgene over plattingen mens sjøsprøyten pisket mot glasset. Et skikkelig syn.

Menyen var fristende, og jeg bestilte to retter siden dette garantert kom til å bli dagens eneste måltid. Jeg gikk for cacio e pepe og en salat som var helt fantastisk. Vi ble sittende i over tre timer mens stormen raste utenfor, og vannet langsomt begynte å renne inn under glassvinduene. Vi var langt fra alene om å sitte lenge; stemningen var rolig og avslappet, til tross for uværet.

Vi endte måltidet med en nydelig dekonstruert sitrondessert.Hamsa hadde i tillegg en liten butikk, hvor vi kjøpte strandvesker og store, lekre badehåndklær – som jeg endte opp med å bruke som teppe resten av turen. Etter at uværet ga seg, falt temperaturen brått, og det ble kaldt om natten.

Etter måltidet kjørte vi en tur langs kysten for å se skadene stormen hadde forårsaket. Vi så palmer og solsenger som hadde veltet, strender herjet av bølger, og veier som nesten var oversvømt. Enkelte steder lå steiner og sand langt ute i veibanen, og det føltes som å kjøre gjennom en elv. Til slutt returnerte vi til hotellet og ble der resten av kvelden – nok en lang og stille kveld innendørs, uten middag, men med et minne om et uvær vi neppe kommer til å glemme.

Dagen etter stormen skinte solen endelig igjen, og jeg startet morgenen med en løpetur på stranden. Men idyllen uteble – stranden var dekket av enorme mengder kvister, plast og annet søppel som hadde skylt opp med uværet. Frivillige var i gang med opprydning, og det hele var et ganske trist syn.

Vannet var brunt og grumsete, og det var trist å se hvor ødelagt alt hadde blitt. Flere beach clubs og restauranter holdt fortsatt stengt, og stemningen på øyen ble ikke den samme etter dette. Temperaturen hadde også falt betydelig, og det føltes langt fra den solfylte ferien vi hadde sett for oss.

Vi bestemte oss for å prøve et annet område for å se om forholdene var bedre der. Jeg sendte meldinger på Instagram til flere steder, men de fleste hadde allerede stengt for sesongen. Etter en rask dusj dro vi derfor til Makai i Tslivi, en av få beach clubs som fortsatt holdt åpent.

Heldigvis var det en del folk på Makai, og vi fikk to solsenger helt fremst ved vannkanten. Havet var litt renere enn i Laganas, men fortsatt grumsete. Det var mye overskyet, så dagen ble ikke helt den solfylte opplevelsen vi hadde håpet på.

Jeg bestilte pannekaker til lunsj, men de var tørre og smakløse, med bare litt frukt imellom. Kanskje det skyldtes at jeg droppet nutella, men uansett var det en skuffende opplevelse.

Etter en dusj og et klesskift gjorde vi oss klare for turens andre høydepunkt – Mizithres. Det ble faktisk enda bedre enn forventet. Veien dit var smal og svingete, men vakker, gjennom olivenlunder og små landsbyer før vi kom til Keri.

Vi kjørte gjennom en koselig liten landsby før vi kom frem til parkeringsplassen ved Mizithres. Bordet på Keri Lighthouse var booket til kvart på syv, men vi kom en halvtime tidligere – noe som viste seg å være for lite tid. For å komme opp til utsiktspunktet må man nemlig gå en liten fjelltur på rundt 800 meter, og stien er både bratt og ujevn. Ikke ideelt i sandaler, så joggesko anbefales.

Mizithres er et av Zakynthos sine mest spektakulære naturfenomener – to majestetiske, hvite kalksteinsklipper som reiser seg rett opp fra det turkise vannet ved Keri, på sørvestkysten av øyen. Klippene står tett sammen som to søyler midt i havet, omgitt av krystallklart vann i alle nyanser av blått. Over dem ruver et dramatisk klippeplatå som byr på en av de mest ikoniske utsiktene i hele Hellas – spesielt ved solnedgang, når lyset farger fjellene gylne og havet glitrer under.

Da vi kom opp og kikket over stupet som lå 150 meter over havet, holdt jeg på å miste pusten igjen – det intense blå vannet mot de hvite klippene var som et maleri. Utsikten fra restauranten er også flott, men å gå opp til utkikkspunktet gir virkelig wow-følelsen. Vi angret litt på at vi ikke rakk View Point Cafe tidligere, som også tilbyr panoramautsikt, og vi fikk dessverre ikke med oss Keri Lighthouse som ligger i samme område.

På Keri Lighthouse Restaurant fikk vi først bord nede blant steintrapper og trær, og jeg ble litt skuffet – jeg hadde sett for meg et bord på plattingen med utsikt mot Mizithres. Vi tok en liten runde for å se på stedet, som har balkong, hage og takterrasse, og da et perfekt bord ble ledig, spurte vi om å bytte.

Det ble en helt annen opplevelse. Solen kom frem igjen, og lyset over Mizithres var magisk – et øyeblikk vi sent vil glemme.

På vei tilbake var det blitt mørkt, og Keri Village var ikke like sjarmerende som i dagslys. Vi kjørte derfor rett til hotellet, parkerte og tok en siste kveldstur gjennom Laganas.

Vi kikket innom butikkene vi ikke hadde rukket tidligere, og endte opp med å handle litt – for min del ble det to vesker, noen smykker og en tykk collegejakke for å holde varmen. Vi kom tilbake sent, fornøyde med å ha avsluttet dagen på topp.

Tirsdagen startet tidlig — jeg måtte jobbe hele formiddagen med oppstart klokken syv. Jeg klarte likevel å snike inn en liten treningsøkt for å makse ukespasset før et viktig kundemøte. Mamma derimot kunne bare nyte solen, og jeg må innrømme at jeg var misunnelig.

Midt under møtet kikket jeg ut av vinduet, og plutselig pøsregnet det! Folk løp i panikk fra bassenget mot resepsjonen for å søke ly – ikke akkurat meldt på værmeldingen. Jeg gledet meg til å bli ferdig og endelig komme meg ut i solen, men bare fem minutter etter at jeg hadde lagt meg på solsengen, begynte det igjen. Skikkelig styrtregn. Vi åpnet parasollen og prøvde å klemme oss sammen under den, men måtte til slutt gi opp og gå inn. Skikkelig kjipt – siste dagen, og alt vi ønsket var å nyte solen!

Da været ikke ville samarbeide, bestemte vi oss for å prøve noe vi hadde hatt lyst til lenge: en liten båttur for å se skilpadder. Havnen var gjørmete, himmelen grå, og bølgene høye – ikke helt det idylliske bildet vi hadde sett for oss. Vi valgte Happy Traveller til tjue euro per person, men jeg kan ikke akkurat anbefale dem.

Båten gikk femten minutter for sent, og etter ti minutter måtte den snu for å hente flere folk, noe som resulterte i en stappfull og trang båt. Hele turen tok nitti minutter i stedet for en time.

Vi brukte en halvtime på å lete etter skilpadder uten hell – noe vi faktisk ikke hadde regnet med som en risiko. Det var overskyet og vått, men taket på båten var i det minste gull verdt. Turen tok oss videre til Keri Caves og Marathonisi Island, øya som faktisk er formet som en skilpadde.

På fremsiden ligger stranden hvor skilpaddene hekker om sommeren, og vannet der er magisk blått og klart. Du kan hoppe i land og bli så lenge du vil før du blir hentet igjen. Solen tittet litt frem igjen, men vi valgte å dra tilbake til havnen. Uværet hadde dratt med seg mye dritt til Marathonisi, så den var ikke like idyllisk som på bilder. Vi var skuffet over å komme tilbake uten å ha sett en eneste skilpadde.

Etter båtturen dro vi tilbake til Turtle Spot, hvor vi møtte den sjarmerende eldre fiskeren Spyros. Han fortalte at han pleide å mate skilpadden Sotiris hver kveld klokken halv syv, og vi ble selvsagt gira på å se den. Vi bestemte oss for å dra og spise lunsj og komme tilbake senere.

Vi tok en pause på Brusco, der vi tidligere hadde feiret mammas bursdag, for å spise pinsa. Deigen var god, men tomatsausen litt rar. Heldigvis tittet solen frem, så vi fikk en deilig time i varmen og avsluttet med en pistasj-is på Chillbox før vi dro tilbake til havnen.

Spyros sto og banket med en hammer på båten for å kalle på Sotiris mens han kastet småfisk i vannet, men ingen skilpadde dukket opp. Han prøvde tålmodig i over en time før han måtte gi opp. Han fortalte at det var første gang på tretti år at Sotiris ikke hadde kommet – han hadde matet ham hver kveld i seks måneder hvert år i tre tiår. Jeg snakket litt med ham på knotete gresk, og han fortalte at skilpaddene svømmer til Afrika i oktober og kommer tilbake i mai. En dame nevnte at fire skilpadder nylig hadde blitt skadet av båtpropeller, så kanskje Sotiris var redd, eller at det dårlige været hadde skremt ham.

Vi ble stående lenge – vi ville så gjerne få et glimt, selv om vi hadde planlagt shopping i hovedstaden. Til slutt ga vi Spyros litt tips for all innsatsen. Han ble rørt og sa at vi kunne komme tilbake neste morgen klokken halv ti, men da måtte vi dessverre fly hjem.

Litt skuffet satte vi kursen mot Zakynthos by. Kaoset med biler var ekstremt denne dagen, men vi fant til slutt parkering for ti euro, etter at parkeringsvakten flyttet en annen bil for å lage plass til oss – første gang vi faktisk måtte betale for parkering på hele turen.

Vi trodde butikkene stengte klokken ti, men de fleste lukket allerede klokken ni, så vi fikk bare en rask runde i sentrum før vi tok en drink på Bliss – et koselig sted med rare lamper og fargerike stoler.

Vi gikk også forbi Circus og flere restauranter jeg gjerne skulle prøvd om vi hadde hatt mer tid. Halv tolv var vi tilbake på rommet, pakket ferdig og la oss litt før ett.

På avreisedagen ble vi vekket før klokken seks av at hele sengen ristet voldsomt. Vi hadde kjent et svakere jordskjelv tidligere på turen, men dette var faktisk ganske skremmende – og jeg var glad for ikke å være alene. Senere fikk vi vite at jordskjelvet målte 4,5 på Richters skala, mens det første var på 3,6. De lokale er vant til slike hendelser, men selv de syntes dette var ubehagelig. Etterpå sovnet vi igjen, og våknet skamtrøtte av alarmen, men bestemte oss likevel for å gi Sotiris et siste forsøk.

Etter utsjekk kjørte vi bortom havnen i Agios Sostis, men vi var dessverre for tidlige. Spyros var ikke der, og heller ingen Sotiris å se. Nå har jeg virkelig fått lyst til å reise et sted der jeg kan møte skilpadder på nært hold.

Det var enkelt og greit å komme seg til flyplassen og levere bilen. Prosessen var lynrask, bilen ble godkjent, og depositumet ble ført tilbake til kontoen. Hele uken med leiebil kostet bare 2 500 kroner, pluss én tank bensin, og vi hadde en veldig god opplevelse både med bilen og leieselskapet Alamo. Flyplassen er liten og kjedelig, så det trengs ikke så mye tid, men mamma liker å være tidlig ute, så vi hadde mer enn nok tid.

Zakynthos i slutten av september viste seg å ha to helt forskjellige sider. Den første delen av turen var rett og slett magisk – solrike dager, varme temperaturer, rolige strender og krystallklart vann gjorde det perfekt for strandliv og avslapning. Vi besøkte noen av øyens vakreste utkikkspunkter, som Nagavio og Mizithres, og ble fullstendig bergtatt av spektakulære kalksteinsklipper, turkist hav og magiske solnedganger. Disse opplevelsene ga virkelig den wow-følelsen Zakynthos er kjent for.

Men så kom den andre siden av øyen – storm, regn, kraftig vind og til og med jordskjelv – som satte en kraftig demper på resten av turen. Mange planlagte aktiviteter måtte avlyses, strendene ble skadet, og stemningen ble mer kaotisk enn avslappet.

Selv om Zakynthos absolutt har sin sjarm, var det utenom de to fantastiske utsiktspunktene Nagavio og Mizithres langt fra like sjarmerende og koselig som for eksempel Kykladene. Likevel var det kjekt å oppleve øyen, som absolutt er et chill sted for en ukes ferie (så lenge man er litt heldigere med været enn vi var).

Zakynthos i slutten av september byr på en roligere, mer autentisk stemning – langt unna sommerens hektiske folkeliv. De fleste store beach clubs har stengt for sesongen, men du finner fortsatt små strandbarer med solsenger, herlig badevann og en avslappet atmosfære. Dessverre er man ikke like trygg på været så sent på sesongen – vi opplevde både storm og jordskjelv, og på mange måter ble turen delt i to: første del med sol og varme, og andre del med tordenvær, regn og kraftig vind. Det gjorde opplevelsen mer uforutsigbar og krevende, og været satte et tydelig preg på reisen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi hadde booket flybilletter med Tui, og jeg opplever at charterselskap har umenneskelig tidlige flighter på vei til en destinasjon. Vi måtte stå opp kvart på to, så det ble bare et par timer med søvn. Da føler man seg virkelig ikke på topp. Etter en kjapp dusj og siste sjekk av kofferten gikk vi ut i natten for å ta flybussen. På grunn av granat-sprengningen dagen før var flere busstopp stengt, så vi måtte gå til Radisson for å få transport.

Flybussen brukte under en time til Gardermoen – raskt, men dyrt. 310 kroner for meg, mens mamma som hadde bursdag samme dag fikk sin første honnørbillett til to hundre kroner. Vi hadde god tid før flyet vårt til Zakynthos kvart på seks, men avgangen ble forsinket med en halvtime fordi vi måtte vente på at et annet fly skulle lande.

Flyturen tok tre timer og femti minutter. Vi hadde bestilt billetter gjennom TUI til 4 500 kroner per person inkludert ekstra bagasje – den eneste måten å fly direkte til Zakynthos på. Jeg må si at det virkelig var stress å vente på restplasser i september. Prisene hoppet plutselig opp med ti tusen kroner og min opplevelse er at du får lite igjen for å vente med å bestille, i motsetning til mai og august da dette fungerer bedre.

Vi landet på en liten, ganske kaotisk flyplass med bare to bagasjebånd og fire destinasjoner på hvert bånd. Heldigvis gikk alt greit, og vi fant bilutleie-skrankene med en gang. Vi leide bil fra Alamo – effektivt og enkelt – og bilene sto parkert rett utenfor døren. Vi fikk en bitteliten Fiat Panda som så ut som den hadde briller, men den gjorde jobben, og var perfekt på en øy med tretti kilometer i timen som gjennomsnittlig fartsgrense.

Vi hadde valgt å bo i Laganas, og det var kjapt å kjøre de syv kilometerne dit. Med Google maps fant vi frem uten problemer. Laganas er Zakynthos sin mest kjente og beryktede partyby. Om sommeren er dette øyens pulserende hjerte for fest og natteliv, med et utall barer, nattklubber og gatekjøkken som holder åpent til langt utpå morgenen. I slutten av september er alt annerledes. Mange utesteder har stengt for sesongen, partylydene har stilnet, og de store ungdomsgjengene er borte.

Vi var derfor veldige glade for at vi hadde valgt å bo i Laganas. Etter å ha sett hele øyen så opplever vi det som det beste valget: fortsatt litt liv, lang sandstrand og koselige strandbarer, noen hyggelige restauranter og lite party. Vi hadde booket Gardelli Resort via Booking til ti tusen kroner for en uke. Hotellet lå helt nede ved stranden og hadde gratis parkering. Resepsjonisten var utrolig hyggelig, og vi fikk gratis frokost inkludert selv om det egentlig ikke var med i prisen. Rommet lå i øverste etasje, med tre senger – litt slitt, men helt perfekt for oss. Hotellet hadde to bassenger, fine solsenger og strandhåndklær mot femten euro i depositum.

Jeg hadde sendt melding i forkant for å ordne ballonger, vin og frukt på rommet siden mamma hadde bursdag samme dag. Vi fikk bare ballonger – men det var gøy likevel!

Vi skiftet raskt og fant oss solsenger på stranden rett utenfor hotellet. Solen stekte, tjueåtte grader og klar himmel – perfekt start!

Vi bestilte et fruktfat og en Dakos-salat og bare nøt dagen på solsengene.

Rundt halv fem gikk vi opp for å dusje og gjøre oss klare for kvelden. Førsteinntrykket av hovedgaten i Laganas var ikke det beste – litt “jalla”, med partybarer og billige suvenirbutikker overalt. Det ligner i grunn på ganske mange andre lignende steder i Hellas, og er helt annerledes enn de smale sjarmerende gatene på de kykladiske øyene.

Allikevel så klarte vi å finne flere koselige og sjarmerende steder. Brusco var et av dem, og vi hadde booket bord der klokken halv syv. Restauranten lå helt nede ved vannet, og hadde en fristende meny.

Jeg bestilte gnocchi, mens mamma valgte biff. Begge rettene var helt greie – gode første biter, men litt mektige etter hvert.

Siden det var bursdag så måtte vi selvfølgelig ha en “kake”. Det ble vaffel i stedet, og vi endte opp med å dele en vaffel med pistasj-is, krem og jordbær til dessert – da ble det stappfullt i magen.

Begge hadde pyntet seg med høye hæler, men det ble litt langt å gå i sånne sko så vi endte med gnagsår. Vi valgte derfor å ta den korteste veien tilbake til hotellet, langs stranden. Dessverre finnes det ingen promenade i Laganas, bare sand langs stranden eller litt kjipe asfalterte bakgater.

Vel tilbake på rommet fikk mamma flere bursdagstelefoner, så vi droppet å gå ut igjen i Laganas Road. I stedet tok vi en liten tur til supermarkedet i nærheten for å kjøpe frokost til neste morgen. Temperaturen var fortsatt behagelig – varmt og godt uten behov for jakke.

Første natten sov jeg dårlig og våknet grytidlig. Jeg valgte derfor å starte dagen med en soloppgangstur langs stranden klokken syv.

Lyset var helt fantastisk, det var stille og nesten folketomt. Solen steg over havet rundt halv åtte, og det var et magisk øyeblikk. Jeg får aldri nok av soloppganger og solnedganger, det gir skikkelig ro i sjelen.

På morgenturen fant jeg også en beach club som het El Paradiso som så skikkelig chill ut. Vi bestemte oss for å teste den en av de neste dagene.

Etter en kjapp havregrynsfrokost dro jeg til Golden Gym, som lå 1.2 kilometer unna hotellet, langs Laganas Road. Jeg betalte tretti euro for et ukespass, men det var litt irriterende at de ikke åpnet før klokken ni. Selve treningssenteret var veldig greit – ett stort rom fylt med alt av utstyr, og veldig hyggelige folk. Jeg fikk dårlig tid, for jeg hadde booket solsenger i bursdagsgave til mamma på Nobelos Seaside Lodge, og det var et godt stykke å kjøre dit.

Zakynthos har små og smale veier med lave fartsgrenser, så selv korte avstander tar tid. Turen til Nobelos, som ligger ved Agios Nikolaos, tok rundt femti minutter for bare tretti kilometer. Ved ankomst fant vi gratis parkering, og det var det nesten over alt på denne øyen. Her kan du virkelig få deg en billig Hellas-tur, for her har de ikke økt prisene sånn som på mange andre greske øyer.

På Nobelos betalte jeg seksti euro for to solsenger, inkludert håndklær og vann, det dyreste stedet på øyen. Stedet var utrolig koselig, fredfullt og lekkert – rett og slett en en liten oase ved havet.

Vannet var krystallklart, og mye renere enn i Laganas, men stranden besto av små steiner i stedet for sand.

Jeg trivdes utrolig godt i vannkanten på Nobelos, med behagelig musikk i bakgrunnen, og mat og drikke servert direkte på solsengene.

Vi koste oss med fruktfat og frappé i strandkanten, før vi spiste en sen lunsj på den kjente restauranten deres klokken halv fire.

Maten var tradisjonell gresk – grillede grønnsaker, saganaki, ferskt brød og gresk salat. Enkelt, godt og veldig behagelig med utsikt ned på stranden og det grønne vannet.

Rundt halv seks dro vi videre for litt sightseeing i området. Første stopp var Skinos, et lekkert lite sted med solsenger i høyden og nydelig utsikt over havet. Her hadde de «minimum spend»-konsept, så her betalte du ingenting for solseng.

Videre hadde vi et lite stopp på Xigia Sulfur beach, en strand som er kjent for at det renner naturlige svovel­kilder fra kalksteins­huler ut i havet. Dette gir vannet en karakteristisk lukt og en litt melkehvit eller turkis farge. Mange mener at vannet har terapeutiske effekter, og sulfuren skal være bra for leddsmerter, muskelplager og hudproblemer.

Derfra kjørte vi til Pelagaki Beach, et av de mest fotograferte stedene på Zakynthos.

Her gikk vi ned en bratt trapp til stranden. Den var fin, men liten, med enkle solsenger og en litt traust stemning – ikke et sted jeg ville ligget en hel dag. Det finnes en kafe (Kantina Magda) som serverer mat og drikke, og de bruker et taubanesystem for å sende dette ned til stranden fra toppen.

Vi hadde også tenkt å kjøre videre til Alykanes, men da begynte batterilampen på bilen å lyse. Pulsen steg, for strømmen sank én strek hvert andre minutt. Vi stoppet på første bensinstasjon og ringte utleiefirmaet, som forklarte at vi hadde fått en hybridbil – den skulle lade seg selv, og det var ingen grunn til panikk. Hvorfor vi ikke visste det vet ikke jeg, men ingen av oss hadde erfaring med elbil eller hybrid fra før.

Vel tilbake i Laganas tok vi en liten kveldstur. Vi ruslet gjennom hovedgaten, kikket i de mange turistbutikkene og handlet litt småting – utvalget var ikke veldig spennende. Jo nærmere stranden vi kom, desto flere utesteder dukket opp – mange større og mer lysende enn jeg hadde forventet, sett opp mot Ayia Napa.

Vi var ikke sultne etter den sene lunsjen på Nobelos, så vi avsluttet kvelden med is og vaffel på Chill Box. Det var overraskende få isbarer i sentrum, og de to første vi fant hadde dårlig utvalg. Heldigvis leverte Chill Box – vaffelen var sprø og varm, og pistasj-isen smakte ekte. En perfekt avslutning på dagen!

Neste dag startet vi med en morgentur langs stranden i solskinnet, på vei mot Cameo Island. Det var varmt og deilig, og turen langs vannet var fin, selv om man ikke kan gå hele veien på stranden. Vi måtte flere ganger opp fra sanden og inn i kjipe bakgater. Jeg savnet virkelig en promenade her – det hadde gjort alt mye hyggeligere.

Etter rundt en halvtime kom vi til Agios Sostis Harbor, hvor en skranglete hengebro fører over til Cameo Island.

Øyen er bitteliten, med en kort strand og krystallklart vann. Inngangen kostet fem euro per person, og da fikk man visstnok en nøkkelring med bilde av seg selv – noe vi takket pent nei til. Øyen i seg selv var ikke noe spesielt, men turen dit var en fin start på dagen.

På veien tilbake oppdaget vi et sted som het “Turtle Spot” på kartet, og gikk bort for å se om vi kunne få øye på noen skilpadder. Der stod mange mennesker og kikket mot vannet, men ingen hadde sett noe. Etter en liten stund ga vi opp og gikk tilbake samme vei.

Senere på dagen kjørte vi sørover mot Vasilikos, området der mange av de mest luksuriøse hotellene på Zakynthos ligger. Underveis passerte vi det hyggelige tettstedet Argassi før vi kom til Noe Beach Bar, hvor vi hadde booket solsenger på første rad til førtifem euro.

Håndklær var ikke inkludert, men stedet var lekkert – hvite, myke solsenger på en fredelig sandstrand i en liten bukt. Stedet var bygget opp som en beach club, men hadde en avslappet atmosfære.

Vi koste oss i solen, bestilte avokadotoast og en frisk salat med feta, vannmelon og tomat – kjempegodt. Dessverre var det mye veps, og naboene fikk utlevert røkelse for å holde dem unna, noe som laget en intens lukt over hele stranden.

Solen kom og gikk bak noen skyer, men temperaturen var fortsatt behagelig. Vi ble liggende til nærmere halv seks før vi bestemte oss for å utforske Vasilikos-området litt mer.

Første stopp ble Gerakas Beach, helt ytterst på tuppen av øyen. Stranden er kjent som et sted der skilpadder legger egg, og er derfor en naturstrand med få solsenger.

Det var likevel en del folk der, og mye stein. Ved parkeringsplassen ligger et lite “Turtle Reserve Museum” med informasjon om skilpaddene på Zakynthos, og hvordan turismen påvirker dem.

Inne på museet hadde de små skilpadder i vannbasseng, men fokuset var mest på bevaring og formidling og det var mange informasjonstavler og “save the turtles”-plakater rundt omkring. Ifølge informasjonen der hadde nesten hundre skilpaddeegg blitt tråkket på akkurat denne stranden sommeren 2025 – noe som er utrolig trist.

Etter Gerakas dro vi innom Banana Baya Beach og Porto Azzurro, begge flotte sandstrender, men med mye mer bølger, så vi var enige om at vi hadde hatt den beste dagen på Noe.

Deretter kjørte vi tilbake til hotellet for å dusje og vaske håret før kveldens planer.

Vi hadde nemlig booket bord på Isabel’s closing party. Isabel’s i Laganas er en av byens mest livlige og populære utesteder, kjent for sin kombinasjon av restaurant, bar og klubb i én pakke. Stedet ligger sentralt langs hovedgaten, og er beach club på dagtid. De har en åpen planløsning som gjør det til et hyggelig sted med strandutsikt på ettermiddagen.

Om kvelden transformeres Isabel’s til en pulserende klubb med høy musikk, dans og underholdning. Atmosfæren er energisk og festlig, med masse lys, levende musikk og show-elementer som dansere og live DJ-er.

Etter å ha pyntet oss litt, kom vi dit rundt halv ni og fikk et fint bord med utsikt mot scenen.

Mamma bestilte kylling med poteter, mens jeg gikk for halloumi-tacos – utrolig gode! Vi drakk mocktails og koste oss mens musikken og underholdningen tok seg opp med både musikere, dansere og flammeshow. Rundt halv elleve eksploderte stemningen – bokstavelig talt – da de skrudde opp musikken og sendte opp et spektakulært fyrverkeri over stranden. Det var skikkelig stemningsfullt og gøy å få med seg. Vi ble sittende lenge og nøt stemningen før vi tuslet hjem sent på kvelden – mette, glade og fornøyde etter en innholdsrik dag.

Del to av Zakynthos-turen kommer i neste innlegg 🙂

Calvi er en sjarmerende kystby på Korsika med en fin blanding av småbystemning og vakre strender. Den gamle festningen og brosteinsgatene i gamlebyen er koselig å spasere rundt i, og marinaen er fylt med båter, kafeer og små butikker. Her kan du kombinere avslapping på stranden med en tur innom lokale spisesteder og butikker, alt omgitt av fjellene som rager i bakgrunnen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Calvi var vår andre destinasjon på Korsika, og etter en dag i Bastia ankom vi hotell Le Mariana like før mørket falt på. Da hadde vi bilen full i godsaker fra et supermarked vi fant rett før vi passerte bygrensen. Vi fikk parkere rett utenfor hotellet, uten ekstra kostnad. Det var såpass sent at det var deilig å slippe å gå ut og spise, og vi avsluttet kvelden koselig på balkongen med ost og kjeks.

Hotellet hadde tre stjerner og kostet 2400 kroner per natt. Det var fint, men i likhet med andre steder på Korsika var det også her mørkt i gangene, og de ansatte gikk rundt med lommelykt. Veldig merkelig, men det handler vel om strømsparing. Rommet var moderne med tregulv, stor seng på 180 centimeter, kjøleskap, basseng, treningsrom og balkong. Selv om utsikten ikke var like fin som i Porto-Vecchio så var dette en oppgradering, og jeg var ekstremt glad for å kunne trene igjen.

Første morgen i Calvi fikk jeg endelig startet dagen med trening, og det var fantastisk. Gymmet var ikke imponerende: kun manualer utenom kondisjonsapparater, men det var fortsatt veldig deilig å få beveget kroppen litt!

Etter en dusj og litt frokost kjørte vi til stranden. Plage de Calvi er en lang, lys sandstrand med krystallklart vann, furutrær i bakgrunnen og utsikt mot den ikoniske citadellet – et perfekt sted for både avslappende soling og livlig strandliv nær sentrum.

Første del av stranden ligger omtrent tjue minutters gange fra byen, så uten bil er dette kanskje det beste stedet å bo om du ønsker kombinasjonen av en liten by og strandliv. Med bil blir man fort litt lat, og parkering kostet fem euro overalt ved stranden.

I Calvi finnes det egentlig ikke beach clubs, men strendene har gode solsenger og hyggelige restauranter. Solsengene ligger på rundt tretti euro per person. Selv om stranden var nydelig, ligger nesten alle solsengene i Calvi i små innestengte båser – bra for vindskjerming, men veldig begrensende for utsikt og sosial stemning.

Første dagen hadde jeg booket La Licorne Beach, men det var verken en ordentlig beach club eller like fint som det ser ut på Instagram. Håndkle var ikke inkludert, menyen hadde nesten ingen vegetaralternativer, og servicen var elendig.

De ansatte løy om frukt- og dessertmenyen, og ga oss stadige beskjeder om at den ville åpne på et senere tidspunkt. Når klokken var halv fire hadde de tatt helomvending, og vi fikk plutselig beskjed om at kjøkkenet var stengt. Jeg var kjempesulten etter en hel dag med bare grønnsaker til lunsj.

Vannet derimot var utrolig fint, krystallklart og grønt, men kanskje kneppet bak Palombaggia i sør. Calvi Beach er bred, praktisk og livlig med enkel tilgang til byen, mens Palombaggia er mer naturskjønn, idyllisk og postkort-perfekt med kritthvit sand og turkist vann.

Etter stranden dro vi hjem, dusjet og gikk til citadellet som ruver majestetisk over byen og byr på utsikt i begge retninger – mot den livlige marinaen på den ene siden og den endeløse bukten med turkist vann og furukledde strender på den andre.

Herfra fikk vi også se både fjellene som reiser seg bak byen og solen som sakte forsvinner i havet.

Rett foran solnedgangen var det to barer der man kunne sitte å ta en drink eller spise noe enkel mat mens man koste seg med utsikten. Vi var sultne så vi gikk videre rundt hjørnet og fant en utrolig koselig pizzeria med helt magisk tynn pizza.

Selv om servicen var litt treg så er pizzeria L’Altu absolutt verdt et besøk!

Etter middagen gikk vi ned igjen fra citadellet og inn i gamlebyen. Her finner du smale, brosteinsbelagte gater fylt med små butikker, kunsthåndverk, keramikk, smykker og lokale delikatesser – spesielt langs hovedgaten Rue Georges Clemenceau. Det var livlig og koselig med masse glade mennesker og musikk i gatene, spesielt fra utestedene langs havnen.

Da vi kom ned til selve havnen så var det avsperringer og fullstendig kaos. Der ventet nemlig hele Korsika (føltes det som) på Jul, en fransk rapper, sanger og produsent, som for tiden er en av de mest suksessrike og populære artistene i Frankrike. Han skulle ikke spille før midnatt så vi fikk dessverre ikke dette med oss, men min franske venninne Clotilde var misunnelig over at vi var samme sted som Jul.

Neste dag var vi klar for siste dag på stranden etter en ny og digg treningsøkt. Jeg trosset ankelen og løp intervall i varmen. Det var tøft, men skikkelig deilig etterpå.

Vi kjørte til Octopussy, som kanskje er den beste kjente strandbaren i Calvi. Den ligger ikke langt fra La Licorne der vi var dagen før. Men det var en helt annen og mye bedre opplevelse – en chic, avslappet strandrestaurant med nydelig atmosfære, og supergod mat.

Her var servicen på et helt annet nivå, stemningen gjennomført og vegetarmenyen så fristende at det nesten var umulig å velge – et perfekt sted for både lunsj og late timer ved havet.

Eneste minuset var at vi ikke fikk lov til å spise på solsengen, men måtte gå opp i restauranten. Vi fikk heldigvis et fint bord med strandutsikt, så det gikk veldig greit, og alt smakte veldig godt.

 Dette var siste dagen på stranden så her var det om å gjøre og bare nyte så lenge vi bare kunne.

På vei tilbake stoppet vi innom en isbar vi hadde spottet dagen før og fikk kanskje turens beste pistasjis med crunchy pistasjsaus på toppen, nam! Milano het stedet, og ligger i en liten sidegate i gamlebyen.

Etter litt chill på rommet, pyntet vi oss og spaserte ned trappen til byen for en siste kveld i Calvi. Vi hadde booket bord på A Cantina di Delia, en koselig liten tapasrestaurant midt i gamlebyen med et personlig og koselig preg, sjarmerende og autentisk.

Der fikk vi servert vannmelonsalat med feta, mac and cheese, spare ribs og pommes frites.

Neste morgen pakket vi kofferten, sjekket ut, og satte kursen mot hovedstaden Ajaccio, der vi skulle fly hjem fra senere på kvelden. Med et lite toalettstopp underveis tok turen til Ajaccio (165 kilometer) tre og en halv time. Vi kjørte innlandsruten via Corte, som skal være den raskeste. Der fikk vi fjellandskap, grønne daler og autentiske korsikanske landsbyer, men lite kystutsikt. Her var det smale veier, skarpe hårnålsvinger og et par geiter midt i veien.

Vi kjørte først gjennom Ajaccio for et stopp på bystranden Plage de Saint-Francois. Stranden var fin, med gyllen sand og rolig, klart vann, men ingen sted slår Palombaggia.

Vi satte oss ned for en mocktail og et kakestykke på strandbaren Kos, med bord rett i vannkanten.

Deretter kjørte vi inn i bykjernen i Ajaccio, og fant parkering på marinaen. Ajaccio er en by som både har historie og moderne liv.

Her finner du livlige promenader langs havnen, små gater med koselige kafeer og restauranter, museer og butikker.

Dessverre var nesten alt stengt på mandager så etter at vi hadde sjekket fem ulike steder jeg hadde merket av på kartet så endte vi med basic crepe på en enkel kafe i hovedgaten.

På vei tilbake til bilen fant vi Napoelon-museet Maison Bonaparte, som ligger i det autentiske huset der Napoleon Bonaparte ble født i 1769. Bygningen tilhørte Bonaparte-familien i flere generasjoner, men dessverre var det også stengt på mandager, så vi fikk ikke sett innsiden.

Vi fant også bystranden som lå i tilknytning til citadellet. Nesten alle byer på Korsika har et citadel fordi øyen i århundrer var ettertraktet og utsatt for angrep; genoveserne bygde festningene som både vern mot pirater og symbol på makt. I dag troner de som historiske utkikkspunkter med spektakulær utsikt over havet.

Denne stranden hadde ikke solsenger eller fasiliteter, men vannet var like fantastisk og klart som på resten av øyen. Vi var allikevel glade for at vi hadde valgt å bo i Porto Vecchio og Calvi den uken vi besøkte Korsika.

Flyplassen var liten og det var veldig enkelt å returnere leiebilen. Oslo var den eneste avgangen utenom til andre byer i Frankrike, og vi hadde altfor god tid på flyplassen. Vi fikk en fantastisk solnedgang med oss fra luften, den perfekte avslutningen på en fin ferie.

Korsika viste seg å være en øy full av kontraster – fra glamorøse Porto-Vecchio med sine kritthvite strender og turkise bukter, til sjarmerende Calvi med småbystemning, citadellet i høyden og den livlige marinaen ved foten av fjellene.

Selv om servicen og kvaliteten på maten varierte var vannet krystallklart uansett hvor du stoppet. For meg føltes Korsika som en blanding av Sør-Frankrike og Italia – mindre kommersielt, mer autentisk, og perfekt for deg som liker å kombinere strandliv, småbyidyll og eventyr på en og samme reise.

Jeg må innrømme at jeg ikke falt for Sardinia – men Korsika traff meg helt annerledes. Her er tempoet roligere, menneskene mer behagelige, og alt føles mer ekte. Strendene er enda vakrere, vannet helt magisk klart, og maten bedre. Prisene er lavere, stemningen mer chill, og viben er koseligere og mindre stressende. Korsika føles som en perfekt blanding av fransk ro og middelhavsmagi – og selv om jeg ikke ble helt forelsket så likte vi oss godt her.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi ankom Bonifacio på Korsika med båt fra Santa Teresa Gallura på Sardinia, en tur på sytti minutter. Båtturen gikk greit, man kunne sitte både inne og ute, og det var deilig med frisk luft – bortsett fra at det kom en konstant sky av svart røyk som stinket, så vi følte oss nesten forgiftet. Båtene hadde nok hatt godt av en liten oppgradering.

Vi kom frem til Korsika dag senere enn planlagt på grunn av maistralvind og kansellerte båter fra Sardinia. Det var derfor en del styr med transport, bil og hotell som vi opprinnelig hadde forhåndsbooket- og betalt. Mens vi var på båten begynte vi å stresse med å finne taxi på den andre siden. Sendte masse meldinger og ringte rundt, og fikk til slutt tak i en som skulle møte oss i havnen i Bonifacio halv tolv.

Da vi kom av 11.40, var det ingen der. En annen taxi kom, men det var ikke vår, så vi ble stående og vente. Først 12.20 – nesten en time senere – dukket sjåføren opp og beklaget trafikken. Han hadde sagt seksti euro på fransk på telefonen, men prisen ble åttifem til Figari flyplass, og det gikk ikke an å krangle på.

Vi kom til Avis tjue minutter før hentetid og fikk bilen med en gang – en enorm lettelse etter at vi kom en dag for sent og ble truet med ekstra kostnader av Booking. Heldigvis sa Avis lokalt at de kunne holde bilen i tjuefire timer for oss. Depositumet var på 750 euro, og prisen for uken var rundt syv tusen kroner for en liten Opel Corsa med manuell gir. Kjøringen fra Figari til Porto-Vecchio gikk fint – en liten halvtime på rolige veier.

Porto-Vecchio er en koselig liten by som kombinerer strandliv med fransk middelhavssjarm. Gamlebyen ligger på en høyde over marinaen, med brosteinsgater fulle av små butikker, isbarer og restauranter. En liten kjøretur unna ligger Palombaggia og Santa Giulia, nydelige strender med kritthvit sand, turkist vann og avslappede beach clubs.

Vi bodde på Hotel Le Tilbury, med fin beliggenhet rett nedenfor sentrum. Hotellet hadde tre stjerner og var egentlig ganske greit; et lekkert nyoppusset bad og en deilig balkong med bassengutsikt trakk opp, mens resten av rommet var ganske slitt, det hadde ikke kjøleskap, og det var alltid mørkt i alle gangene mellom rom og heis. Prisen var 2300 kroner per natt. Synes også det var litt drøyt at vi måtte betale tjue euro per natt for å parkere, på en knotete trang parkeringsplass. Vi måtte også betale for natten vi ikke hadde overnattet, men det kan vi vel ikke egentlig klandre hotellet for.

Planen var å legge oss ved bassenget etter at vi hadde sjekket inn, men været var grått, så vi bestemte oss for å kjøre til strendene for å og finne ut hva vi ville prioritere de to neste dagene. Veien til Palombaggia var smal og svingete, men turen på tjuefem minutter var verdt det. Stranden var nydelig! Den var todelt, og vi fant ut at vi heller ville være på den delen der Linda Beach og Sea Lounge ligger, ikke Palm Beach som vi egentlig hadde reservert.

Etter å ha sett ferdig Palombaggia kjørte vi videre til Santa Giulia, som også var vakker med turkist vann og myk sand, men mer søppel i vannet og mer kaos på stranden. Vi droppet derfor planene om en dag på Le Bar Plage.

Tilbake på hotellet dusjet vi og gjorde oss klare for middag i byen. Vi hadde ikke spist lunsj så vi var skrubbsultne, og begge hadde lyst på pizza. Vi endte opp på A Stadda, en koselig restaurant i en sidegate med hengende lamper, men pizzaen var skuffende. Min fløt i vann og olje og hadde altfor mye tomatsaus og lite ost – men deigen var god.

Etterpå gikk vi litt rundt i sentrum og tittet i butikkene. Koselig atmosfære, men klærne var i typisk sydenstil – ikke mye som funker hjemme i Norge. Jeg lette etter varme klær for jeg synes kveldene var for kalde, men bukser var det lite av. Supermarkedene stengte åtte, så jeg måtte kjøpe vann på en restaurant til seks euro per flaske (!). Rommet hadde ikke kjøleskap – skikkelig upraktisk, for da måtte man kjøpe hele tiden for å ha kaldt vann tilgjengelig.

Vi avsluttet kvelden på balkongen, men det ble kaldt. Jeg frøs selv med dongeri­jakke, og skulle virkelig hatt lange kjoler eller bukser. Det var mye vind, og utenom Lisboa i 2024 har jeg aldri opplevd så kaldt vær på ferie i juli. Gikk med høye skuldre og fikk vondt i nakken, og ble litt sliten av å fryse så mye.

Første morgenen på Korsika våknet vi endelig til sol! Fantastisk følelse etter en uke med dårlig vær. I likhet med Costa Smeralda var trening vanskelig her: ingenting på hotellet, for bratt til å løpe, og ankelen gjorde det utfordrende. Treningssenter var langt unna og kostet over tjue euro for en time. Jeg endte derfor opp med å ikke trene disse tre dagene, og det trives jeg ikke så godt med.

Vi kjørte til Linda Beach, som vi hadde besøkt og booket dagen før. Sengene kostet femti euro per person (måtte betales kontant) og parkering fem euro på en humpete grusplass. Stedet var koselig, med tresolsenger og myke beige madrasser. Vi koste oss utrolig mye, spesielt siden det var første dag på lenge med strand og sol – magisk følelse.

Her fikk vi også skikkelig god iskaffe, noe som hadde vært litt mer variabelt på de italienske øyene.

Lunsjen min ble burratasalat og stekte grønnsaker, nam! Dessverre kom skyene klokken halv fire, og det begynte å blåse, og ble nesten litt kaldt.

Vi bestemte oss for å gå, men hadde egentlig ikke lyst, så vi endte med å sette oss på et bord på stranden som var litt i le for vinden, og kjøpte oss is. Vi nøt jordbær, pistasjkrem, vaniljeis, krem og smeltet sjokolade i et glass, litt Dubai stil.

Etterpå kjørte vi tilbake til hotellet og vasket håret før vi dro ut igjen i byen. Det må jeg bare si, at denne turen hadde ikke vært i nærheten så fin hvis vi ikke hadde leid bil. Det er helt essensielt, for man kommer seg ingen steder uten. Taxi er dyrt, og strendene ligger såpass langt utenfor at det hadde blitt vanskelig å komme seg dit uten bil. Stedene er også så små at det hadde blitt kjedelig å være en hel uke på samme sted.

Denne kvelden rakk vi akkurat å besøke taket på Citadellet i Porto-Vecchio, et historisk festningsverk som ligger på en høyde med fin utsikt over havnen, byen og de omkringliggende fjellene. De stengte klokken åtte, og vi var der fem minutter før, så vi fikk to minutter på taket. Skulle gjerne hatt litt bedre tid, men siden prisen var to euro så var det greit, og vi fikk sett utsikten. Museum er vi ikke så glade i noen av oss så det gikk veldig greit å skippe.

Det var kaldt, så jeg hadde tatt på meg en lang kjole, som var perfekt. Vi gikk ned til havnen, som var koselig og intim med båter, butikker og restauranter. Vi spiste på Le Bellagio. Stedet var ikke spesielt koselig, men maten var god. Etter å ha kikket på de store yatchene som lå side om side var vi kalde og gikk tilbake på rommet. Det var godt å komme inn igjen. På Korsika var det såpass kaldt på kveldene at vi aldri brukte air condition, og sov med tepper.

En ting jeg må nevne som var skikkelig dårlig på Korsika var nettverket, så ikke planlegg å komme hit for å jobbe med mindre du har en god løsning. Både WiFi og 5G fungerte svært dårlig, og det var flere ganger jeg var uten nett på telefonen. Skikkelig irriterende når man er såpass avhengig av google maps på nye steder.

Favoritten på Korsika ble strandstedet Sea Lounge da Mare, som jeg egentlig hadde booket til 29. juli, men måtte avbestille på grunn av at vi ikke kom oss til Korsika til planlagt tid. Jeg hadde opprinnelig booket solseng på første rad på stranden, men den var fullbooket når jeg måtte endre. Vi fikk en seng på dekk, litt høyere enn stranden, men det ble veldig bra. Vi betalte åtti euro for en stor solseng som kunne hatt plass til tre personer.

Vannet var bare helt ubeskrivelig magisk her. Den hvite stranden mot den grønne fargen på vannet – wow! Jeg kunne sittet og beundret den utsikten i ukesvis.

Stedet var også helt fantastisk, og vi koste oss glugg ihjel her på en magisk, stor solsengsofa med tykke puter og store håndklær. Vi fikk servering på sengen hele dagen, og det var utrolig god service.

Når man booker beach club på Korsika så må man alltid starte med å bestille lunsj på et visst klokkeslett, og så kan man legge til solseng etterpå. På noen steder må man forlate solsengen og spise lunsj på restauranten, men her fikk vi alt servert på sengen, noe vi elsker, for da slipper vi å gå bort fra solen. Vi nøt en kjempegod lunsj med mocktails, quinoa salat, fruktfat og flatbrød med ulike dipper. Dette var virkelig det beste stedet på hele turen, med magisk strand og sol hele dagen.

Etterpå kjørte vi tilbake til hotellet og gjorde oss klar for Bonifacio. Turen dit tok cirka førti minutter, men det var litt styr med parkering. Bonifacio har nemlig to områder: citadellet oppe i byen og havnen nede, med butikker og restauranter begge steder.

Vi kom frem først halv åtte, så det ble litt stress, og vi var usikre på hva vi skulle prioritere. Bonifacio regnes som Korsikas vakreste og mest dramatiske by, og er kjent for en kombinasjon av vill natur, dramatisk beliggenhet og middelaldersk sjarm.

Byen ligger dramatisk plassert på toppen av sytti meter høye kalksteinsklipper som stuper rett ned i det turkise havet. Her finner man en middelaldersk festningsby fra 800-tallet, med smale smug, trapper og historiske bygninger. Inne i citadellet finner du små butikker, kunstgallerier, vinbarer og restauranter med havutsikt.

Vi startet med citadellet, en gjennomførbar tur opp noen trapper over byen. Her var det fin utsikt, hus, smale gater med butikker og sannsynligvis byens beste restauranter. Vi fant dessverre ikke Aragons trapp, en dramatisk trapp med 187 trinn hugget rett ned i klippen som leder ned mot havet, kjent for spektakulær utsikt.

Etterpå gikk vi ned til havnen for middag, hvor vi hadde sett flere koselige restauranter langs vannkanten. Etter mørkets frembrudd var det imidlertid vanskeligere å velge, og vi hadde glemt å sjekke menyene på forhånd. På Korsika er det ekstremt mye fisk, så det ble utfordrende å finne et sted å spise.

Vi endte opp med et dårlig valg: turens dyreste og kjipeste middag – delte en tomatsaus-spaghetti med burrata og noen grillede grønnsaker uten smak, til 31 og 27 euro. Svindel!

Vi gikk litt langs kaien etterpå, men det var såpass kaldt at vi bestemte oss for å kjøre tilbake rundt halv elleve.

Etter utsjekk fra hotellet i Porto-Vecchio satte vi kursen mot Bastia som er Nord-Korsikas livlige havneby, og øyens nest største by etter hovedstaden Ajaccio. Den har en mer autentisk, italiensk-inspirert og lokal atmosfære enn Porto-Vecchio og Bonifacio. Her handler opplevelsen mindre om strandliv og mer om kultur, arkitektur og historie.

Turen tok akkurat tre timer uten stopp, omtrent en halvtime lengre enn estimert på grunn av kø i trafikken. Veiene er smale og det er nok mange turister som leier bil, så det blir litt kork noen steder.

Første stopp var Le Paillote, et kjempekoselig sted på stranden, med fresht interiør og turens beste mocktail. Stranden var derimot ikke i nærheten av den vi koste oss på i Porto-Vecchio.

Mens Plage de l’Arinella byr på en lang, bred sandstrand med gyllengrå, litt grovere sand og klart, men ikke azurblått vann, er Palombaggia i Porto-Vecchio et postkortparadis med kritthvit, silkemyk sand og krystallklart, turkisblått vann.

Etter flere dager i bittelille Porto-Vecchio merket vi virkelig forskjellen når vi ankom bykjernen av Bastia, spesielt på trafikken. Parkering var litt kaotisk, men det gikk greit da vi fant riktig inngang.

Vi var sultne og spiste en magisk brunsj på Café Marlow, turens beste måltid. Jeg hadde brioche med fiken og ricotta samt en yoghurt bowl, mens mamma valgte Eggs Benedict.

Den gamle havnen i Bastia er koselig med en halvsirkel av fargerike bygninger, båter og restauranter som ligg tett i tett langs kaien. Barokkirken Saint-Jean-Baptiste ruver over havnen.

Vi tok trappene opp til citadellet, den gamle genovesiske festningen fra 1500-tallet som ligger på en høyde med vakker utsikt over havet og havnen. Innenfor murene er det mindre og roligere enn i Bonifacio, med smale gater, museum, kapeller og kafeer. Vi tok heisen ned igjen og fikk en hyggelig gåtur tilbake til byen langs sjøen.

Vi kikket litt i gatene og kjøpte oss en is før vi satte kursen videre mot Calvi. Det vi dessverre ikke fikk sett var Cap Corse, den ville nordspissen av Korsika kjent for sine dramatiske klipper, skjulte bukter, sjarmerende landsbyer og gamle genovesiske vakttårn.

Veien til Calvi var utfordrende, med forferdelige veier og to runder opp og ned et fjell som minnet om Haukeli. Turen tok to timer, og jeg ble litt småkvalm selv som sjåfør. Manuell giring hjelper heller ikke når det er så mange svinger.

Rett før ankomst Calvi fant vi et supermarked hvor vi handlet frokost til resten av turen, samt ost, kjeks og frukt til balkongen samme kveld. Jeg forteller mer om det i neste innlegg. På veien fikk vi med oss en magisk solnedgang.

Oppsummert vil jeg si at Porto-Vecchio er en koselig liten by med ekte fransk middelhavsstemning. Gamlebyen har smale brosteinsgater, små butikker og restauranter, mens de nærliggende strendene Palombaggia og Santa Giulia byr på kritthvit sand, turkist vann og avslappede beach clubs. Hotellet vårt var helt greit, men leiebil var helt essensielt for å komme seg rundt.

Høydepunktet var stranddagene på Linda Beach og Sea Lounge – magisk vann, komfortable solsenger og god service. Til tross for litt kald vind og dårlige treningsmuligheter, føltes Porto-Vecchio både avslappet og levende, med en perfekt blanding av strandliv og småbyidyll.

Costa Smeralda er en av de mest eksklusive og luksuriøse kyststripene på Sardinia, kjent for sitt krystallklare turkise vann, hvite sandstrender og elegante, eksklusive resorts. Området strekker seg hovedsakelig fra Arzachena til Liscia di Vacca, med Porto Cervo som favorittstedet og høydepunktet for internasjonale jetsettere, kjendiser og yachteiere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde lyst å bo i Porto Cervo, men etter noen måneder med hotellsøking måtte jeg gi opp, prisene var rett og slett helt uoverkommelige. Jeg endte derfor opp med Porto Rotondo som var veldig koselig, men hakket mer avslappet. Den lille byen er kjent for sin sirkelformede marina – omgitt av pastellfargede bygninger, luksusvillaer og små piazzaer.

Marinaen er hjertet i byen, full av yachter og små båter, med caféer og restauranter langs kaien.

Byen har også et utvalg småbutikker og designerbutikker, men prisene var absolutt ikke for hvermansen. Når alt koster åtte hundre euro så er det egentlig ikke så gøy, spesielt når man finner ting man liker.

Jeg ankom Porto Rotondo etter en lang dag på reise fra hovedstaden Cagliari. Jeg hadde kjøpt billetter på forhånd til fire etapper med buss og tog – alt for nitten euro. Planen var enkel: forlate hotellet klokken åtte, gå bort til togstasjonen og starte reisen. Første etappe til Oristano tok bare en time, og alt gikk smooth. Deretter begynte kaoset.

Jeg hadde bare ti minutter fra toget til bussen videre til Macomer, og spurte på toget om noen skulle samme sted. En dame og et par sa ja, og damen forsikret meg: «Jeg har sjekket med sjåføren, bare følg meg.» Vi kom oss på bussen ett minutt før avgang. Men paret var ikke der – og jeg synes det var litt merkelig, men tenkte at de kanskje ikke rakk det, det var jo et rotterace. Jeg fulgte GPS-en hele veien og det så lovende ut, men når det nærmet seg mitt stopp kjørte bussen rett forbi. Sjåføren ville ikke slippe meg av for dette var en ekspressbuss til Sassari. Jeg måtte sette meg ned igjen og forberede meg på over en time til, tissetrengt og forbanna, og skjønte da at planen om den rolige etappen med tog fra Macomer var spolert. Jeg brydde meg ikke om billettene som gikk tapt, men hele dagen kom jo til å gå i det, OG det ble mye mer buss enn planlagt! Jeg sliter sånn med kvalme på buss, så var så glad lengste etappen opprinnelig skulle være med tog.

Bussen endte i Sassari, hvor jeg ankom litt før halv tolv – to minutter etter at dagens eneste direkte tog til Olbia hadde gått. Dermed hadde jeg foran meg to og en halv times venting på en gudsforlatt togstasjon med toalett og aviskiosk. Heldigvis var det en dame i køen som tipset meg om baren Luciano på andre siden av gaten, som lot meg oppbevare bagasjen på bakrommet. En enorm lettelse! Jeg tok en liten tur til Sassari sentrum, som lå femten minutter unna togstasjonen.

Jeg besøkte kirken, Piazza d’Italia og handlegaten – ikke spesielt imponerende, men greit for en kort stopp, og mye bedre enn å sitte på en benk på togstasjonen.

Jeg lette etter noe å spise som ikke var pizza eller pasta og fant en vegetar take-away der jeg fikk kjøpt meg avokadotoast og en digg ferskpresset juice av jordbær og vannmelon. Videre gikk turen med tog til Ozieri på førti minutter, og derfra med buss videre til Olbia i en og en halv time. Der var det en streng sjåfør som insisterte på at all bagasje, inkludert håndveske skulle under bussen. Vi fikk kun ha med vann og mobil inn, så alle verdisaker måtte under. Veldig rart for vi var langt fra full buss så det kan ikke ha handlet om plass. Bussrutene var ekstremt detaljerte, med stopp ved hver minste småby – heldigvis uten kvalme eller ubehag på grunn av de geniale armbåndene mine.

Til slutt ankom jeg Terranova stasjon i Olbia, og måtte navigere med AI gjennom sentrum for å finne busstoppet til Porto Rotondo. Selv Google Maps ga opp – Trenitalia hadde brukt et annet navn på bussen enn det som stod på stedet. Etter en halvtimes venting kom bussen, og endelig var jeg på vei til siste stopp. Reisen som kunne tatt to og en halv time med bil hadde tatt hele ti timer! Og jeg endte opp med å betale både for bil, første reise og andre reise, er det mulig!

Endelig fremme i Porto Rotondo fant jeg rommet mitt etter instruksjoner fra WhatsApp, og fikk litt sjokk over hvor lite det var. Det var heldigvis rent og overraskende fint, men noen rare ting: det var ikke noe sted å kaste søppel, når jeg spurte om det så fikk jeg beskjed om at det var mitt ansvar for de hadde ikke noe offentlig sted for dette i Porto Rotondo. Det gikk heller ikke an å lade pc eller bruke hårføner uten å dra ut stikkontakten til kjøleskapet.

Beliggenheten var perfekt, og gaten utenfor var magisk, med flisebelagte heller dekorert med fisker og skilpadder – en liten Sardinia-detalj, siden alt her heter tartarughino, som betyr skilpadde.

Ettermiddagen tilbrakte jeg ved marinaen, som virkelig er som en liten Kardemomme by: smale veier, små broer, pastellfargede bygninger i hvitt, gult og rosa, og små restauranter langs vannet.

Piazzaen i sentrum var kanskje litt skuffende, men det tok ikke bort sjarmen fra byen. Når det er sagt så er stedet veldig lite og jeg hadde sett hver krik og krok på to timer, inkludert alle restaurantene som jeg hadde fulgt en stund på Instagram. Jeg vil derfor si at dette stedet absolutt er best i selskap, og ikke alene.

Jeg kjøpte meg en gelato på byens eneste gelateria, og nøt solnedgangen fra marinaen.

Og så folk som koste seg på de ulike sjarmerende barene i gatene.

Kvelden ble avsluttet på Carmen – en koselig liten restaurant med lys, meksikansk og spansk mat (perfekt for en vegetarianer som hadde fått nok pizza og pasta). Søtpotet- og avokadohummus med mango-salat var ganske pricey til førti euro – men verdt hver bit! Tilbake på rommet satte jeg meg ned for å booke transport og beach clubs til resten av oppholdet, noe som skulle vise seg å ikke bli så enkelt.

Første morgen i Porto Rotondo våknet jeg tidlig av bossbilen, til helt grå himmel for første gang på turen. Yr hadde faktisk meldt regn, men det var vanskelig å tro at det skulle skje i juli. Der skulle jeg ta smertelig feil, og dette ble bare begynnelsen.

Det fantes ikke et eneste gym i denne lille bygda, så jeg måtte være kreativ. Bay Gym lå en times gange unna, men med vonde ankler og tjue euro for en økt var det uaktuelt. Løsningen ble løpetur til Punta Volpe, nærmeste strand, to kilometer unna. Ikke mye å skryte av – ingen solsenger, kafeer eller toalett, og heller ikke spesielt fin strand.

Litt nærmere sentrum ligger Tartarughino, på samme strand, men med fasiliteter. De skulle ha åtti euro for en plastseng, og de var utsolgt. Hadde uansett aldri betalt det for å ligge der. Jogget tilbake langs den koselige marinaen og fullførte fem kilometer – det yret faktisk litt underveis, men gråværet gjorde løpeturen mye mer overkommelig enn Cagliari.

Etter en dusj var jeg egentlig klar for stranden, men det var fortsatt helt grått så jeg ble sittende litt i sengen på mobilen og håpe på sol. Det skjedde ikke så da fant jeg ut at jeg kunne dra og teste brunsjen på Bambusa som jeg ikke trodde jeg kom til å få mulighet til. Den var åpen kun fra ti til halv ett, og det var overraskende tomt når jeg ankom restauranten.

Høysesong var i august så det var litt merkelig å sitte der omtrent alene. Litt deilig og. Veldig fresh lunsj med avokado bagel og fruktskål selv om bagelen var tørr og ikke toastet og ananasen ikke virket helt fersk.

Herfra gikk jeg til nærmeste strand med solseng utenom den som var fullbooket: Ira beach. Kjip hovedvei på to kilometer for å komme seg dit, og det gikk ikke buss. Stranden var okei med sand og klart vann, men Poetto i Cagliari var bedre så jeg skjønte ikke strandhypen i Costa Smeralda helt ennå. Været var elendig, så jeg gadd ikke betale femti euro for solseng.

Social var den beste beach cluben på stranden, mens Ira Beach Club var veldig basic. Jeg fikk en ensom solseng midt på billigstranden for tjue euro – helt greit, men det yret hele tiden, og litt før klokken tre satte regnet virkelig i gang. Da var det bare å komme seg tilbake til rommet.

Det plasket ned hele veien på de tjuefem minuttene jeg brukte på å gå tilbake, og jeg ble helt druknet katt og pottesur. Glosene kom som perler på en snor mens jeg gikk i rekordfart i glatte flipflops, og det holdt på å rakne for meg. Jeg hadde ikke pakket paraply med meg på sommerferie, men det trenger man her.

I Costa Smeralda er det veldig lite busser, utenom hvis du skal til Olbia, der er utvalget litt bedre. Ellers er eneste alternativ Sunlines som har tre busser per dag rundt omkring til de ulike stedene i områdene. Bussen til Porto Cervo skulle gå rett over klokken fire, men kom ikke før ti på fem.

Bussreisen tok førtifem minutter og kostet fire euro. Med bil hadde det tatt tjuefem minutter. Jeg hadde cirka fire timer i Porto Cervo – akkurat nok til å se sentrum, men ikke nok til å utforske alle restauranter og strender utenfor.

Porto Cervo: Helt magisk. Som å tre inn i et eventyrland med murbygg i rosa og gult, designerbutikker, kafeer og isbarer.

Piazzettaen var koselig, og marinaen med treplanker og utsikt til den andre siden av vannet var helt nydelig. Små broer og naturstier ledet til andre siden, der marinaen ligger med populære restauranter og en Nikki Beach-pop-up cocktailbar – syke priser, men fantastisk deilig å sitte der.

Et tefat med feta- og melonsalat til tjuefem euro, jordbær-mocktail til tjueto euro – lite, men utrolig godt. Solen tittet fram og lyset over marinaen gjorde stedet enda mer magisk, spesielt etter en hel dag med dårlig vær. Dessverre ingen solnedgang for da skyet det helt til igjen. Sikkert veldig fint derfra.

De fleste butikkene hadde ikke priser som passet min lommebok, men jeg fant en butikk som hadde veldig mye fint, og fant meg en body og lekker bluse der.

Rett over marinaen ligger Promenade du Port, et koselig rosa murkompleks med butikker og restauranter. Her var det mange vegetar- og sunne alternativer – klart bedre enn andre steder på turen. Prisene var stive, men stedet var verdt hvert minutt. Det var veldig trist å forlate Porto Cervo, kunne gjerne bodd her.

På busstoppet tilbake møtte jeg en hyggelig spansk dame. Hun hadde betalt sekstifem euro for pizza og vin på en restaurant, det tror jeg er det dyreste jeg har hørt. Hun bodde i Olbia og anbefalte ikke det. Det var bare oss to på bussen så jeg skjønner at de ikke har flere avganger. Alle har bil her.

Førtifem minutter senere var jeg tilbake i Porto Rotondo, og tok en liten tur i piazzaen. Kjøpte hjemmelaget sitronsaftis, hørte på live musikk og nøt stemningen – en perfekt avslutning på en lang og våt dag som til slutt endte veldig fin.

Jeg startet neste dag med å researche transport og busser, men innså raskt at det var håpløst å komme seg til stranden jeg egentlig ville besøke – Liscia Ruja. Dette stedet er kun for rike folk. Veldig rike. Jeg sendte melding til Blu Beach, som tidligere hadde tilbudt solsenger til 120 euro. Nå var prisen 180 euro – for de billigste! Er det mulig?

Etter å ha innsett at jeg ikke kommer meg til noen av de beste strendene uten bil, tok jeg på joggeskoene og bestemte meg for å gå til Marinella Beach, fire kilometer langs hovedveien. Det var vanskelig å trene der når det ikke fantes et eneste gym. Jeg er ikke så god til å stille meg opp et sted ute og gjøre øvelser, og det var egentlig ikke noe bra sted å stille seg heller, dersom man ikke ønsket publikum. Løping var vanskelig fordi jeg har problemer med anklene, og gikk allerede litt for mye fra før siden det ikke fantes andre alternativer for å komme seg rundt. Beina er virkelig mitt sterkeste våpen – uten dem hadde jeg sittet mye fanget på rommet i denne ferien. Det ble flere dager opp mot 30 000 skritt.

Turen til Marinella gikk greit, selv om veien var kjedelig. Jeg sparte femten minutter ved å snike meg gjennom en privat hage og ned noen trapper til stranden – en liten seier!

Første stopp var Hotel Abi, med tresenger og hvite puter til 180 euro stykket. Så fint var det ikke. Da tar jeg heller La Cabane i Marbella til samme pris. Jeg fant også andre alternativer mellom åtti og hundre euro per solseng, men gikk videre.

Stranden var større enn Ira Beach, men det meste på den billige delen var allerede utsolgt da jeg kom halv tolv. Jeg fikk en enkel plastseng plassert nesten på parkeringsplassen – stusselig, men kostet bare ti euro. Været var ustabilt, litt sol, litt regn, men bedre enn dagen før.

Blu Beach, som jeg hadde vurdert, var nesten tom. Det så rett og slett trist ut – tre personer, skitten strand og kjip vibe. Overpriset og overvurdert, uten tvil.

Stranden var best på venstre side ved hotellet, med krystallklart vann og ren sand. Den andre siden var ekkel – svart bark som klistret seg til føttene.

Jeg ble liggende der i nesten seks timer, inkludert en liten tur til marinaen for å utforske. Ikke spesielt imponerende, men jeg fant en fantastisk fersk og hjemmelaget crêpe som reddet humøret litt. Planen var egentlig å gå til Oasi, men femten minutter til langs motorveien fristet ikke – spesielt når jeg måtte gå fire og en halv kilometer til sentrum etterpå.

Porto Rotondo er lite og stille, så jeg hadde god tid til hårvask da jeg kom tilbake halv sju. Mamma ringte for å spørre hva hun skulle pakke, og jeg forsikret henne om at det ikke var kaldt. Helt til jeg gikk ut døra for å spise. Hele turen hadde jeg gått i kjoler og stropper, men denne kvelden blåste det som aldri før – glass veltet fra bordene, blomsterpotter veltet over terrasser, og temperaturen sank mange grader.

Jeg ville spise i havnen, men der blåste det for mye. Prøvde Tartarughino, men det var fullbooket, så jeg reserverte til dagen etter og endte på naboen Smeralda. Ikke gjør det. En times ventetid for en pizza som smakte som seigt brød med tomatpuré. Jeg frøs så mye at jeg måtte forlate bordet for å hente jakken min på rommet midt i måltidet. Turens største skuffelse.

Etterpå gikk jeg en runde i havnen, og fant båten til Cavalli. Litt usikker på hvem som eier den nå, siden han er død, men ganske artig å tenke på at her har han spasert rundt. Jeg fant en ny liten piazza helt i enden – utrolig koselig, men litt kjedelig alene når man har sett alt. Færre folk ute og ingen live musikk i kveld, sikkert på grunn av vinden så jeg endte tidlig tilbake på rommet.

Neste morgen våknet jeg tidlig igjen – av bossbilen, selvfølgelig. Fant ut at at jeg kunne rekke den første bussen til Olbia. Pakket strandbagen og sjekket rutetider til Olbia → Pittulongu Beach → Olbia → flyplassen. Det så faktisk ut til å være mulig å få til alt på en dag. Ved bussholdeplassen møtte jeg et hyggelig par som også skulle til Olbia. Bussen kom bare seks minutter forsinket og brukte kun en halvtime inn, til tross for mange stopp. Ifølge AI skulle billetten til 1,50 euro også gjelde videre – så jeg krysset gaten og ventet tjue minutter på neste buss mot stranden.

Etter en kort tur på cirka femten minutter og en liten gåtur ned, så stedet først litt “jalla” ut – men jeg fant Mama Beach, som jeg hadde sett meg ut, og fikk en solseng uten parasoll til ti euro. Olbia er tydeligvis mye billigere enn Costa Smeralda.

Det er veldig mye strandselgere på Sardinia, og de samme kommer gjentatte ganger per dag og spør om å selge deg de samme tingene. Vet ikke hva det er med Spania og strandselgere, men det finnes nesten ikke i Hellas.

Pittulongu overrasket faktisk veldig positivt som strand. Været derimot… mye skyer, litt sol, tjueåtte grader og vind fra alle kanter. Vannet var faktisk noe av det fineste jeg har sett på Sardinia, krystallklart og turkist – men for kaldt til å bade. Alt blåste: håndkle, bok, caps, til og med taket på solsengen falt ned i hodet på meg.

Sand i øynene, boksider som blåste ut av boken og en iskaffe som ikke reddet dagen. Frukten her var dessuten helt krise – halvråtten vannmelon. Etter en stund orket jeg ikke mer og tok bussen tilbake til Olbia.

Selve byen var heller ingen opplevelse. Kun en interessant gate – Corso Umberto, med litt butikker og en havn med et pariserhjul.

Spiste lunsj på SAS Tapas: en tørr toast med tomat og mozzarella til tjueto euro. På dette tidspunktet var jeg så ekstremt matlei at jeg nesten ikke visste hva jeg skulle spise. Fant et bakeri med pistasjkaker, men de kom ikke i nærheten av det jeg hadde spist på Sicilia så jeg spiste de ikke opp.

Denne dagen skulle mamma komme for å joine meg på resten av turen, så jeg dro tidlig til flyplassen for å være der når hun kom ut, men også for å prøve å få tak i leiebil. Måtte jobbe meg ihjel med å finne transport til stranden neste dag, og til havnen for å komme oss til Korsika dagen etter. Helt fortvilende med transport her, det er så ekstremt dyrt at jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å betale for det. Noen tilbud var på syv hundre euro en vei (!). Jeg ble til og med scammet av et firma som heter Airport Taxi Transfers og skrev med sikkert femten ulike sjåfører som enten var fullbooket, uprofesjonelle eller skulle ha blodpris.

Sammenbruddet var nært da jeg i tillegg fikk melding om at beach cluben vi hadde gledet oss mest til – morgendagens høydepunkt – kanskje måtte stenge på grunn av ekstremvær. Da mamma heller ikke svarte etter at flyet hennes hadde landet, knakk jeg helt sammen. For en dag, og utrolig kjipt for mamma å komme til dette, selv om timingen for å få selskap for min del ikke kunne vært bedre.   

Heldigvis hadde vi forhåndsbooket transport via Booking til åtte hundre kroner som faktisk fungerte fint. Vi kom oss til Porto Rotondo, og etterpå gikk vi en tur langs havnen og inn til piazzaen hvor det var konsert.

Spiste middag på Tartarughino, som jeg hadde reservert tidligere – og endelig, litt oppreisning: en god cacio e pepe, og en hyggelig restaurant. Men det blåste fortsatt iskaldt. Jeg gikk med dongerijakke og skulle helst hatt bukse. Etter middagen dro vi rett tilbake til rommet. Følte meg sliten, kald og tom etter en dag som mentalt hadde gått altfor mye med på å prøve å finne løsninger på en fortvilende situasjon.

Nesten morgen våknet jeg kvart over syv, for en gangs skyld ikke av bossbilen! Prøvde å sove videre, men det gikk ikke, så jeg tok på treningstøyet og dro ut. Jogget ned til bystranden og gjorde noen øvelser der før jeg jogget tilbake.

Ved den lille stranden ligger dette koselige båthuset, som fungerer som en kafe og ligger rett ved alle yatchene. Koselig sted å sitte for en kaffe eller lunsj i solen. På veien tilbake kjøpte jeg med kaffe til mamma – som viste seg å være en shot, så det ble ikke helt som planlagt, hehe. Etter en rask dusj og litt pakking var vi klare for å ta bussen til Baja Sardinia. Vi fant ikke noe transport som var innafor på pris så derfor endte vi opp med å måtte bruke bussen, som var begrenset til tre avganger per dag.

Vi kom frem litt etter klokken tolv og gikk derfra en og en halv kilometer til Cone Club, som ligger inne på det enorme området til 7 Pines Hotel. Bare å komme seg gjennom området var en treningsøkt i seg selv – en kilometer ned til sjøen! Heldigvis plukket en golfbil oss opp mot slutten.

Stedet var lekkert – bygget inn i naturen med en restaurant, trebrygger, et lite badested og komfortable solsenger. Men vinden… helt ekstrem! Parasollene kunne ikke brukes, menyene blåste av gårde, og bølgene var så store at det ikke gikk an å bade. De hadde også redusert strandmeny på grunn av vinden.

Likevel var stemningen rolig, håndklærne store, og servicen upåklagelig. De fulgte opp hele tiden. Minimum spend på 200 euro, men ingen egen solsengpris – det var i det minste noe.

Maten derimot imponerte ikke, bortsett fra mamma sin sandwich og fruktfatet mitt som var et lite kunststykke i seg selv. Kaffen og lemonaden var dårlige, og desserten – en smeltet is og en tørr kake – var rett og slett trist.

Vi endte opp med å betale to hundre euro for en spend på 174, noe som var litt irriterende, men det var vanskelig å følge med på summen siden menyen manglet priser. Det var sikkert taktisk av dem.

Etter hvert blåste det så mye at glass veltet og knuste rundt oss. Likevel ble det en bedre stranddag enn jeg hadde trodd, for etter flere dager med regn og skyer var det faktisk sol. Vi kunne nok blitt lenger, men måtte dra rundt halv seks for å rekke å dusje og skifte før Phi Beach. Det ble stress – sminkeposen min blåste ut av vesken så pudderet knuste, og jeg mistet en ring mellom noen sprekker – fant den aldri igjen.

Golfbilen kjørte oss heldigvis opp igjen til gaten – helt magisk med tanke på hvor lang og kjip den kilometeren inne på området var. Vi gikk videre til Baja Sardinia sentrum, som viste seg å være… en gate, et par restauranter og en liten fontene.

Ikke mye å se, og jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde valgt å bo der – men stranden der var nydelig og nesten uten vind! Hadde vi visst det, hadde vi selvfølgelig heller tilbragt dagen der.   

Så gikk vi videre til Phi Beach, to kilometer unna. Det føltes langt og slitsomt i vinden. Midt underveis kom den verste beskjeden: båten til Korsika neste dag var innstilt hele dagen på grunn av ekstrem mistralvind. Der falt det stigende humøret rett i dass. Hele turen dit gikk med til å stresse med nye planer – finne ny båt, booke hotell for en ekstra natt, kontakte leiebil, beach clubs og transport.

Phi Beach er kjent som Costa Smeraldas mest ikoniske beach club, med solnedgang og luksusstemning – men den sterke vinden ødela alt.

Bølgene slo opp over gjestene, og nesten ingen steder var det mulig å sitte uten å kjøpe bord.

Vi fikk en drink inkludert i inngangsbiletten på seksti euro per person, men det var ikke særlig stas. Vi måtte stå og drikke den, sugerøret fløy ut av glasset, og håret kom i veien hver gang vi skulle ta en slurk. Det verste man kunne gjøre her var å ta på seg lip gloss, håret klarte søren meg å komme seg ut av hårstrikken og.

Det var kaldt, ubehagelig og skuffende. Og fordi vi ikke fikk tak i transport hit, måtte vi til og med gå før solnedgangen vi hadde betalt for, for å rekke dagens siste buss tilbake.

Turen tilbake til bussen føltes uendelig, men vi var utrolig glade når den kom ti minutter over tiden. Da vi endelig kom frem til Porto Rotondo, var vi gjennomfrosne og sultne.

Vi dro til Carmen og bestilte søtpotetfries, guacamole og chips – enkelt, men godt, og heldigvis raskt. Vi fikk sitte inne fordi det blåste så kaldt ute. Altfor kaldt til å være juli og skikkelig kjipt at dagene i Costa Smeralda ble sånn. Jeg hadde ikke med meg klær til det, og det ødela opplevelsen av stedet veldig.

Neste dag skulle egentlig være den siste på Sardinia, og vi skulle ha blitt hentet klokken åtte for å rekke båten klokken 10.20. Siden den dessverre ble kansellert fikk vi beholde leiligheten til elleve, og flyttet transporten til tolv. Det var faktisk deilig med en treg start – jeg rakk å vaske håret før vi dro. Vi spiste frokost på Ami, med croissant, frukt, pannekaker og iskaffe – skikkelig hyggelig start på dagen. Taxien kom en time forsinket, så det var flaks at vi ikke hadde noe vi måtte rekke.

Klokken ett var vi endelig på vei til Santa Teresa Gallura, hvor vi hadde booket hotell for å være nærmest mulig båten i håp om å komme oss videre neste dag. Turen dit tok en time – og kostet 190 euro. Jeg hadde spurt rundt tjue ulike tilbydere, og prisene varierte fra 190 til 700 euro (!). Helt absurd.

Vi kom frem til Hotel La Funtana rundt klokken to, omtrent en kilometer fra sentrum, men nært havnen. Et firestjerners hotell på papiret, men rommet var slitt og føltes mer som 2–3 stjerner, og var absolutt ikke verdt over to tusen kroner. Bassenget var greit, og de hadde et lite treningshjørne ute som jeg fikk brukt. Jeg ble kvalm etter bilturen og måtte legge meg litt, mens mamma tok seg en time ved bassenget. Været var overskyet, med litt solglimt og mye vind – atten meter per sekund.

Etter litt downtime gjorde vi oss klare for å sjekke ut byen vi egentlig ikke skulle sett. Vi gikk en kilometer til sentrum og fant restaurant-området. Booket bord på Ristorante da Thomas til kvart på syv og ruslet en times tid i butikker før middag. Restauranten var virkelig et lyspunkt – superhyggelig sted med gode vegetarmuligheter og masse spennende tilbehør. Litt kaldt inne, men ellers perfekt. Vi fikk enorme mengder brød og flatbrød, og porsjonene var små, så jeg endte opp med å spise altfor mye brød og ble stappmett. Olivenoljen herfra var helt himmelsk.

Etterpå gikk vi opp igjen til sentrum og videre til bystranden, som så nydelig ut, men vinden var fortsatt ganske ekstrem.

Vi fikk også sett borgen, som dessverre stengte klokken syv. Derfra er visstnok det beste stedet å se solnedgangen fra, sammen med terrassen over stranden – men denne dagen ble det ingen solnedgang, bare storm. Kjipt å fryse så mye på ferie.

Selve sentrum er lite, men sjarmerende – en kompakt kjerne av restauranter, butikker og isbarer. Vi kjøpte et kakestykke fra Petit Bakery på vei hjem – utrolig godt. Alt i alt rakk vi å se det meste på bare noen timer, og Santa Teresa føltes mye koseligere og mer helhetlig enn Baja Sardinia. Vi møtte til og med en norsk mann som drev en klesbutikk sammen med kjæresten, og kjøpte en blondeskjorte der. Han sa at vi var veldig uheldige som traff på maistralvinden akkurat nå.

Tilbake på hotellet rundt elleve, litt slitne og småfrosne. Vi kunne egentlig ikke pakke ut, siden vi bare skulle bli en natt, så alt føltes litt stress. Bestilte taxi til båten neste dag – fikk ti på ni, selv om vi egentlig ønsket halv ti. Nok en tidlig morgen i vente. Jeg prøvde å kontakte et annet taxiselskap for å få senere avgang, men det anbefaler jeg ikke – sjåføren ble skikkelig sur og holdt på å kansellere turen. Tydeligvis snakker taxiselskapene sammen her.

Neste morgen våknet vi heldigvis til mindre vind. Vi var trøtte i trynet, men tvang oss opp klokken syv for å rekke både trening og frokost før vi måtte pakke og bli hentet. Kom tilbake til rommet kvart over åtte, og det ble helt kaos å rekke dusj, frokost og pakking på bare tretti minutter. Vi sjekket ut ti på ni, og taxien sto klar i resepsjonen.

Etter tre minutter i bil kom vi oss til kaien, og med en times forsinkelse med båten kom vi oss heldigvis til Korsika. Følelsen av å forlate Sardinia var helt fantastisk, det er ikke en øy jeg kommer til å besøke igjen.

Costa Smeralda er uten tvil vakker – krystallklart vann, elegante marinaer og lekre små butikker – men bak det postkortperfekte ytret skjuler det seg et sted som rett og slett ikke er verdt pengene. Prisnivået er skyhøyt, servicen ujevn og alt føles overdrevent eksklusivt for eksklusivitetens skyld. Uten bil er det nesten umulig å komme seg til de fine strendene, og transport koster latterlige summer. Selv de enkleste solsengene ligger på nivå med luksusresorter andre steder i Middelhavet – men uten den samme stemningen.

Porto Rotondo var riktig nok pen og roligere enn Porto Cervo, men ble også fort litt kjedelig. Det føltes som et område bygget for de superrike, ikke for vanlige reisende. Vinden, været og den konstante logistikken rundt alt gjorde det hele stressende mer enn avslappende. Kort sagt: Costa Smeralda er flott å se på bilder, men for meg var det ikke verdt verken pengene, strevet eller forventningene.

Cagliari, hovedstaden på Sardinia, er en by som overrasket meg med sin blanding av middelhavssjarm, koselige smug og moderne, kosmopolitisk liv. Byen ligger vakkert til med utsikt over havet, og byr på alt fra kulturelle opplevelser til avslappende strandliv på Poetto. Jeg likte meg mye bedre i Cagliari enn jeg hadde forventet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg ankom Cagliari fra Catania på Sicilia – en kort flytur på sytti minutter med ITA som jeg betalte rundt tusen kroner for. Heldigvis var det bare ni kilometer til hotellet, og jeg slapp unna med en taxituren på ti euro. Hotel Italia der jeg betalte tusen kroner per natt var dessverre mer shabby enn jeg hadde sett for meg. Rent, men med gammel strietapet, mørkt treverk og fellesområder fulle av oppussing. Badet var stusselig, og dusjen såpass liten at jeg måtte stå på utsiden for å barbere leggene. Beskjeden om at treningsrommet var stengt på grunn av oppussing hjalp ikke på inntrykket.

Etter å ha pakket ut kofferten forlot jeg hotellet for å utforske byen. Hatet fra Catania satt fortsatt litt i kroppen, og jeg kjente på en uro for om fire netter her ville føles altfor lenge. Angsten ble sterkere da jeg gikk gjennom de første gatene – de virket tomme og øde. I en park satt mange afrikanske menn som stirret, og jeg så ikke en eneste turist. Jeg begynte å søke etter leiebil og vurderte å dra tidligere, kanskje til Alghero.

Heldigvis fant jeg veien til Stampace, hvor det var flere restauranter og en mer livlig atmosfære. Her fikk jeg en kombo av det autentiske og det turistiske: smale, noen ganger bratte gater; eldgamle bygg ved siden av moderne restauranter og kaféer. Jeg satte meg ned på Ex Tipografia og bestilte en avokadotoast – den var kjempegod, og det var fantastisk å endelig få noe annet enn italiensk mat.

Deretter gikk jeg videre over Piazza Yenne, som er en av de mest sentrale og levende plassene i byen. Piazza Yenne fungerer som et slags skjæringspunkt mellom bydelene Marina, Stampace og Castello, og er et populært møtested for lokalbefolkning og turister. Spesielt om kveld og sommernetter fylles den med folk som sitter ute på kafeer og barer, for en drink, is, eller en rolig spasertur.

Den fungerer både som krysspunkt og som startpunkt for vandringer gjennom gamlebyens gater, og tok meg videre inn i shoppinggaten Via Giuseppe Manno der du finner ganske mange butikker.

Shoppinggaten leder til Bastione di Saint Remy, et vakkert bygg som fungerer både som et kjent landemerke og som et utsiktspunkt i Cagliari. Det forbinder den øvre gamlebyen Castello med de lavere bydelene. En storslått dobbel trapp tar deg fra Piazza Costituzione til den vakre Terrazza Umberto I som gir panoramautsikt over store deler av byen og havet. Her fikk jeg en fantastisk utsikt, og jeg kunne bare forestille meg hvor magisk solnedgangen måtte være herfra.

Turen tok meg videre inn i Castello-området, opp i høyden, der utsikten ble enda bedre og gatene var utrolig koselige. Her ligger også Torre dell’Elefante, ett av de viktigste inngangspunktene til Castello, og katedralen Santa Maria Assunta, et av de viktigste religiøse byggene i byen.

Jeg falt helt for stedet Libarium Nostrum – så vakkert i solnedgang! Plasseringen er spesielt god fordi den ligger like ved bymuren og har en terrasse med panoramautsikt over byens tak og over havet. Etter lunsjen orket jeg ikke noe middag, så jeg kjøpte bare en liten is, litt frukt og parmesan på supermarkedet.

Kvelden avsluttet jeg nede ved marinaen. Strandpromenaden i seg selv var ikke spesielt vakker, men havnen med seilbåtene badet i et nydelig solnedganglys. Jeg gikk tilbake via Via Roma, med butikker og kaféer langs gaten, og endte opp i smugene rundt gamlebyen der hotellet mitt lå. Området hadde mange restauranter, men ikke den samme sjarmen som Stampace og høyden. På vei tilbake møtte jeg en eldre mann som begynte å prate med meg, det ble såpass slitsomt at jeg til slutt trakk meg tilbake til rommet.

Neste dag var det ekstremt varmt – 38 grader på dagen og 33 på kvelden. Varmeste kvelden til nå på turen, og utrolig deilig. Jeg sov ganske bra og kom meg ikke opp før klokken åtte, så jeg ble litt treg på trening klokken ni. Det var mye styr med å få trent på hotellet. Jeg hadde fått beskjed dagen før om at gymmet var stengt, men at jeg kunne komme tidlig neste dag. Ny mann i resepsjonen sa at det fortsatt var stengt, men jeg nektet å gi meg og fikk slippe inn. Jeg hadde tross alt booket hotellet hovedsakelig for gymmet.

Gymmet var greit, med manualer og kabelapparat, litt skittent fordi hele hotellet var under renovering, men det brydde jeg meg ikke om – jobben ble gjort. Etter en kjapp dusj måtte jeg finne ut av bussen til stranden. Heldigvis var det veldig kort vei fra hotellet; Cagliari er mye mindre enn Palermo, og det var deilig. Bussturen var litt kaotisk, med masse folk som skulle til Poetto, byens hovedstrand.

Poetto er gigantisk – åtte kilometer lang med utallige busstopp, så du må vite hvor du skal, ellers ender du opp med å gå langt. Jeg hadde booket solseng på Emerson Beach Club, og betalte tretti euro på sjette rad, uten inkludert mat eller drikke. Jeg ble positivt overrasket – både området, stranden og Emerson var mye mer ordentlig enn Mondello på Sicilia.

På Emerson var alt fresht og turkis-hvitt fra du kom inn. Toalettet var stusselig, men ellers var alt bra. Jeg hadde hele dagen foran meg, og svetten rant konstant i den ekstreme varmen. Ingen reservasjon på solsengene betydde at jeg kunne ha med egen mat, noe som var perfekt siden jeg var såpass matlei etter Sicilia. Lunsjen ble en shake og litt frukt, og de solgte også glass med vannmelon, ananas og små frosne slush på stedet.

Strandmenyen var ganske basic, men det gjorde ikke noe. Jeg lå på stranden til klokken seks og hadde egentlig tenkt å dra opp og spise pasta på den tilhørende restauranten, men menyen startet ikke før klokken syv. Derfor gikk jeg ned igjen og badet i sjøen – vannet var varmt, men litt grumsete på grunn av sand og mange mennesker. Søndager er alltid ekstra travle for da er de lokale også på stranden.

Klokken syv gikk jeg opp igjen til restauranten og bestilte pasta med pesto, sitron og stracciatella – helt ok. Jeg tok bussen tilbake kvart på åtte og scannet busskortet jeg hadde kjøpt med flere klipp, veldig enkelt og i overkant av fem euro for fire klipp.

Etter en lynrask dusj løp jeg opp til toppen av festningen for å rekke solnedgangen. Jeg var der fem over halv ni, og solen forsvant kvart på ni – helt i siste liten. Utsikten var superfin fra toppen, selv om solen gikk bak et fjell og ikke i sjøen. Etterpå ville jeg bare rusle litt rundt og oppdage nye områder jeg ikke hadde sett dagen før.

Skoen min ble ødelagt, så jeg måtte gå ned igjen til rommet for å bytte. På vei ned kjøpte jeg en supergod yoghurtis med pistasjsmak på Cremosa – nam! Etter skobyttet oppdaget jeg en ny shoppinggate, Giuseppe Garibaldi, som jeg utforsket mer de neste dagene. Her lå også Poke House som selger Franui (bringebær med sjokoladetrekk), men det meste var stengt på søndager.

Jeg fortsatte turen min til Villanova-området, med fargerike hus og koselige små piazzaer, og oppdaget skjulte restauranter som plutselig poppet opp rundt meg. Deretter gikk jeg tilbake til Piazza Yenne der det var fullt liv, og oppdaget at klokken var over elleve. Det var fortsatt trettitre grader og supervarmt ute og jeg ville ikke gå inn.

Neste morgen hadde jeg treningsfri og ringte min bror Fredrik og gratulerte ham med dagen før jeg dro ut. Jeg hadde reservert solseng på Le Palmette, men ble skikkelig skuffet da jeg kom dit – plastsenger tett i tett på et lite område. Jeg droppet det og gikk heller tilbake til Emerson, som opplevdes mye bedre. Dette ble første dagen på turen min uten helt klar himmel, litt disig, så det føltes ikke like varmt. Sjøen var ekstremt mye klarere, sikkert fordi det var ukedag og færre folk på stranden. Jeg hadde bare en bok igjen og hadde lyst til å lese hele tiden, men måtte spare den til senere stranddager før mamma kom med ny bok. Det gjorde at jeg kjedet meg litt.

Kjøpte en caprese som var helt ok, men tomatene var litt kjedelige – ingen marinade. Vannmelonen tror jeg ikke var helt fersk, og var lite fristende. Jeg endte derfor med å dra fra stranden litt før fem og tok bussen tilbake. Den var stappfull, så jeg måtte stå hele veien – litt stress.

Etter en dusj gikk jeg ut i gatene for å finne en skomaker som kunne fikse favorittskoene mine, men han hadde ikke lim som fungerte – nedtur. Trøstet meg med samme yoghurtis på Cremosa som jeg hadde spist dagen før, helt fantastisk, og jeg fant ut at jeg måtte ha en dagen etter også. Jeg lette etter nye lignende sko, men fant ikke de samme. Jeg møtte en superkoselig italiensk dame på en skobutikk, og vi kommuniserte via chatGPT. Endte opp med å kjøpe et par sko hos henne, bare fordi hun var så hyggelig.

Senere dro jeg opp på Bastione og fikk med meg solnedgangen. Det var så fint og ikke altfor stappfullt heller. Etter å ha stått der en halvtime, gikk jeg ned til Piazza Yenne og fant en restaurant å spise på. I Cagliari går det stort sett fint å få bord uten booking.

På Corso Dodici spiste jeg cacio e pepe og popletto – grønnsaksboller som minnet litt om falafel. Helt greit, men akkurat da kunne jeg virkelig tenkt meg en stor salatbolle. Blir alltid litt matlei av å være så lenge i Italia uten ordentlig variert mat. Det er ganske ensidig når man er vegetarianer: pizza margherita, pasta alla Norma eller caprese.

Neste morgen stod jeg opp og fikk beskjed om at treningsrommet var stengt – utrolig irriterende når man har valgt hotell nettopp for å kunne trene. Jeg måtte derfor finne alternative løsninger. Nærmeste gym var over tjue minutter unna og kostet femten euro per økt, så jeg bestemte meg for å prøve en løpeøkt i stedet.

Byen egner seg egentlig godt for løping, men jeg har vært litt redd for å løpe fordi jeg har revet opp noen sener i ankelen, og smerten blir ikke bedre av løping. Jeg løp fra hotellet, ned til marianen og videre til Marina di Bonaria, som ligger litt utenfor sentrum. Det var flatt og fint, om enn ganske øde – bare en kafe og en restaurant i området. Fem kilometer senere var jeg helt utslitt, med flere drikkepauser underveis, det var varmt å løpe i nærmere førti grader.

Etter dusj og hårvask tok jeg bussen til Poetto, denne gangen til motsatt ende av stranden, så langt bort fra byen som man kommer. Jeg hadde booket solseng på Frontemare. Halvveis med bussen snudde den imidlertid, og jeg måtte bytte til PQ-bussen som går direkte fra byen. Turen tok over en time, men det var verdt det. Den enden av stranden var helt annerledes – smalere promenade, mer landlig, roligere og langt færre mennesker. Vannet var litt kaldere, men ekstremt klart.

Solsengen på Frontemare kostet tjuefem euro, og jeg hadde nok litt høyere forventninger enn det som møtte meg. Det startet bra med gratis vann, kaffe og håndkle inkludert, men det gikk raskt nedover. Området luktet urin, det var ingen frukt på menyen, og de kunne ikke bruke ovnen på grunn av smådyr (æsj!). Sengene var komfortable, men jeg dro rundt halv seks og tok riktig buss tilbake denne gangen.

På vei hjem gikk jeg innom et konditori som hadde hatt masse digge kaker om morgenen, men alt var tomt. Ting stenger tidlig i Cagliari – mellom halv åtte og halv ni – så man må være tidlig ute for å rekke noe. Makset siste kveld med crepe med is på Kremet (de hadde ikke vaffel lenger) og favoritten på Cremoso.

Jeg ruslet rundt i gatene i et par timer og nøt varmen, gikk opp til Bastione og fikk med meg en siste solnedgang.

Til slutt dro jeg til Su Stampu for byens tynneste pizza – den var virkelig tynn, og en margherita kostet bare fem euro. De fikk ti og var storfornøyde, og det var jeg også. Etter middagen dro jeg tilbake til hotellet for å pakke, siden jeg skulle reise tidlig neste morgen. Turen skulle videre til Costa Smeralda og Porto Rotondo. Jeg hadde booket bil som jeg endte opp med å avbestille for å ta tog og buss. Det tapte jeg over tusen kroner på. Var så sikker på at det var gratis avbestilling at jeg til og med slettet bestillingene, så jeg ikke kunne kontakte dem i etterkant. Angrer skikkelig på at jeg ikke tok bilen når jeg vet hvor krise bussturen til Porto Rotondo ble, men det var informasjon jeg ikke hadde når jeg tok den avgjørelsen.

Jeg føler at jeg hadde akkurat passe med tid i Cagliari til å slappe av og se det jeg ville – hadde bare ønsket litt selskap underveis. Byen overrasket meg positivt – her kombineres historisk sjarm, fargerike smug og koselige kafeer med moderne, pulserende liv. Fra solfylte dager på Poetto til magiske solnedganger over Bastione og Castello, føles byen både ekte og innbydende. Cagliari er definitivt et sted man finner roen i, og et sted jeg anbefaler å stoppe noen dager i 🙂