Siste helgen i januar reiste jeg til København, lørdag formiddag, sammen med en kollega. Vi skulle på kurs i regi av Dentsu, men valgte å reise en dag tidligere enn resten av gruppen for å få litt tid til å oppleve byen før programmet startet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da jeg jobbet i motebransjen var jeg flere ganger i København i forbindelse med fashion week, men de siste årene har det blitt langt mellom besøkene. København har dessverre aldri vært noen stor favoritt for meg, mye på grunn av været. Jeg har vært uheldig nesten hver gang jeg har vært der, og ender alltid opp med å fryse, uansett hvor mye klær jeg pakker på meg. Når det er sagt, er det en ganske koselig by: sammenhengende, klassisk arkitektur med brostein, farger og lave bygårder, og et levende gateplan med kafeer, barer, sykler og folk ute hele tiden. Selv når frosten river deg i ansiktet, er danskene ute på sykkel.

Vi fløy med SAS lørdag formiddag klokken halv to og møttes på flyplassen en time og førti minutter før avgang. Etter lunsj på Lett, med søtpotet- og fetasalat, var det klart for boarding. Turen gikk kjapt og greit, og tok i overkant av en time. Ved ankomst Kastrup var det enkelt å finne toget inn til sentralbanestasjonen, til en prislapp på kun tretti danske kroner. Derfra var det bare en kort spasertur til Comfort Hotel Vesterbro, hvor jeg hadde booket den første natten.

Caroline skulle bo på hotellet vi skulle bruke under kurset, så vi skilte lag og avtalte å møtes til middag noen timer senere. Vesterbro viste seg å være et hyggelig område å bo i – avslappet og lokalt, med mange kafeer og restauranter, samt kort vei til både togstasjonen og Tivoli. Hotellet kostet rundt 1200 kroner natten, men rommet var ganske basic og dessverre ikke særlig imponerende. Jeg hadde vindu inn mot fellesarealer, noe som førte til en del støy på kvelden, og rommet ble også veldig mørkt siden det manglet vindu ut mot gaten. Gymmet derimot var imponerende – et av de beste hotellgymmene jeg har sett, og et stort pluss.

Jeg ankom rundt halv fem, sjekket inn og tok en liten spasertur før middag. Turen gikk mot Strøget, en av Europas lengste gågater og Københavns viktigste handlegate. Det var ekstremt kaldt. Null grader i København føles seriøst som minus ti i Oslo; rått, fuktig og surt.

Videre gikk jeg til Kongens Nytorv, et av byens mest sentrale torg, og var innom Magasin du Nord for å varme meg litt – det ikoniske varehuset som har ligget her siden 1800-tallet.

Derfra fortsatte jeg ned mot Nyhavn, som var vakkert opplyst i vintermørket. Med sine fargerike hus fra 1600- og 1700-tallet og den gamle havnen, er dette et av byens mest kjente områder – tidligere fullt av sjøfolk, i dag mest restauranter og turister. Til tross for at jeg har vært mange ganger i København tidligere, har jeg aldri fått oppleve bra nok vær til å kunne sitte ute i Nyhavn.

På vei tilbake kikket jeg litt i butikker, men siden jeg alltid sparer penger til å kunne reise, ble det kun en vaffel fra et av de mange dessertstedene i gaten. Den tok jeg med tilbake på rommet – det var rett og slett for kaldt til å stå ute og spise. Vaffelen i Dubai-stil var fantastisk, men også ganske kvalmende, så jeg endte opp med å bare spise en liten del av den.

Etter å ha fått varmen på hotellet, byttet jeg og gikk omtrent et kvarter til Vækst for å møte Caroline til middag. Restauranten er kjent for nordisk mat med fokus på grønnsaker og sesongråvarer, og har flere setmenyer å velge mellom. De har både fisk, kjøtt og vegetar – og vi var begge veldig fornøyde. En skikkelig god restaurantopplevelse, og jeg var ikke tilbake på rommet før nærmere midnatt.

Jeg hadde sovet dårlig natten før (nyttårsbord kombinert med reise er ingen god ide), og dessverre ble det enda mindre søvn denne natten på grunn av støy fra fellesarealene. Heldigvis er det lite en god treningsøkt ikke kan fikse, så søndag morgen startet jeg dagen klokken ni på gymmet. Utsjekk var allerede klokken elleve, så det ble ikke tid til hårvask, litt irriterende. Jeg hadde heller ikke frokost inkludert, så den kan jeg ikke si så mye om.

Etter utsjekk tok jeg Bolt til NH Collection Copenhagen i Christianshavn, rett ved Dentsu-kontoret, og for en forskjell! Hotellet var en enorm oppgradering: store, lyse rom, moderne stil og gjennomgående høy standard. Prisen var rundt 2500 kroner natten, og inkluderte en veldig bra frokostbuffet.

Christianshavn er inspirert av Amsterdam, med kanaler, smale gater og en roligere, mer sofistikert stemning enn Indre By. Likevel ville jeg ikke valgt å bo her som turist – området føles litt tommere, til tross for kort vei til Nyhavn.

Jeg møtte Caroline, og vi tok en spasertur gjennom byen. Vi startet over broen til Nyhavn, før vi gikk videre til Amalienborg; den danske kongefamiliens residens.

Slottet består av fire nesten identiske bygninger rundt en åttekantet plass. Vaktskiftet skulle skje mens vi var der, men det var for kaldt til å stå stille, så vi gikk videre.

Derfra fortsatte vi til den lille havfrue, Københavns mest kjente – og kanskje mest omdiskuterte – statue. Den er inspirert av H.C. Andersens eventyr og er mindre enn mange forventer, men fortsatt et ikon.

Vi frøs så mye at vi bestemte oss for å finne en kafe, helst med brunch siden jeg ikke hadde spist noe særlig frokost. Jeg hadde lagret flere steder på Google Maps, men alt var fullt – enkelte steder var det til og med kø ut i gaten. Til slutt endte vi på en litt kjip kafe som kun hadde boller og kaffe. Kanelbollen var direkte ekkel, med altfor mye bløt sukker- og smørfyll, så den droppet jeg, men kaffen var helt okei.

Senere gikk vi videre mot Indre By, og siden jeg stort sett bare hadde drukket kaffe hele dagen, var jeg ordentlig sulten. Vi endte opp på Ø12, hvor jeg fikk en veldig god avokadotoast. Danskene er virkelig flinke på brød, og dette stedet kan absolutt anbefales. Da klokken nærmet seg fem, gikk vi tilbake til hotellet – og det var helt nydelig med en varm dusj og hårvask før middag.

Jeg møtte resten av gjengen i resepsjonen, og vi gikk til Cafe Wilder, bare fem minutter unna. En liten, intim fransk bistro. Ikke det mest vegetarvennlige stedet, men jeg fikk en god ostesuffle, og de andre var ekstremt fornøyde med biffen sin.

Kvelden ble avsluttet med litt jobb og forberedelser til kurset. Mandag morgen startet jeg dagen med en ny økt på hotellets gym – også dette ganske bra, blant annet med kabelstativ som gir mange treningsmuligheter.

Jeg har nylig fått ny rolle i Dentsu, og i forbindelse med det er vi i gang med en kursserie i Sales Mastery som går over flere moduler, over seks dager. De to første ble holdt i København, mens de fire neste skal være i Amsterdam.

Dentsu Danmark holdt til rett borti gaten fra hotellet, i en flott beliggenhet ved vannet – nesten som en miniutgave av Nyhavn, med fargede hus og kanal. På kurset var vi kollegaer fra Danmark, Sverige, Finland, Amsterdam, i tillegg til oss fire fra Norge. Første kursdag varte til klokken seks, med litt tapas og mingling på slutten.

På kvelden var det en del jobb å ta igjen, så jeg droppet middag og kjøpte med noe mat fra butikken som jeg spiste på rommet. Det begynte også å snø kraftig, og det fristet lite å gå ut.

Neste dag var det en ny full kursrunde, før vi avsluttet rundt fire og dro rett til flyplassen. Kurset ga mange gode refleksjoner og innspill å ta med seg videre. Jeg likte spesielt godt gruppeoppgavene og diskusjonene, som åpnet for ulike perspektiver og god erfaringsdeling. Rollespill oppleves derimot som krevende for meg, men det var veldig verdifullt å få møte og jobbe sammen med kollegaer på tvers av Dentsu i Norden og Amsterdam.

Gøteborg i desember er koselig. Byen har julelys som speiler seg i kanalene, og i Hagas brosteinsgater dufter det av kanelboller og nybrygget kaffe. Liseberg lyser opp mørket med tusenvis av lys og juledekorasjoner. I 2022 var Line og jeg en helg i Gøteborg. Vi ble forelsket i Jul i Liseberg, og har etter det snakket flere ganger om å dra tilbake.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I tillegg har vi lenge hatt lyst til å besøke det berømte hotellet Jacy’z, som ligger en liten kilometer utenfor sentrum. Det er et urbant resort med tydelig internasjonal storbyvibe, der New York-estetikk møter skandinavisk design. Hotellet er stort, pulserende og litt “wow” – med mørke toner, statement-interiør og en gjennomført følelse av luksus uten å bli stivt. Innendørs er det spa, gym og flere konseptrestauranter – alt designet for å være både Instagram-vennlig og komfortabelt. Her er det liv nesten hele døgnet, med restauranter, barer og sosiale soner som gjør at hotellet føles mer som en destinasjon enn bare et sted å sove.

Forrige gang tok vi tog, denne gangen kjørte Line, og jeg ble hentet på døren klokken ni lørdag morgen, luksus. Fire timer senere, etter to tissestopp, ankom vi Jacy’z til et fantastisk fint resepsjonsområde med koselig peisstemning. Hotellet var svindyrt, vi hadde betalt 4 700 kroner for en natt på det rommet som heter large. Inkludert i prisen var frokost og inngang til spa samme kveld. Dersom man skulle parkere så ble det 400 kroner ekstra, og utsjekk etter klokken ti kostet også ekstra.

Vi fikk dessverre ikke sjekke inn før etter klokken tre, så vi satte fra oss bagasjen og spaserte til Haga, to og en halv kilometer fra hotellet.

Haga er Gøteborgs mest sjarmerende bydel – en liten, brosteinsbelagt lomme av historie midt i byen. Her ligger lave trehus tett i tett, små uavhengige butikker, vintage, og klassiske kaféer der man kan sette seg ned og senke skuldrene. Utenom at det var fullt kaos og kø ut dørene….

Stemningen er litt landsbyaktig, og Haga føles som et sted der du drar litt tilbake i tid. Det er her du finner de gigantiske kanelsnurrene, og godteributikker som minner om de man så i Pippi-filmene.

Vi begynte å bli sultne, og hadde planlagt å spise på Bruncheriet. Som forrige gang så var det såpass lang kø at vi ikke orket å stå i den, så vi endte opp med lunsj på Coco Orangerie. Det viste seg å være et koselig sted med god mat, der jeg endte opp med avokadotoast.

Etter lunsj gikk vi ned i sentrum og fant den berømte restauranten Tavolo som vi hadde fått anbefalt. Vi fikk ikke bestille bord til middag samme kveld, men det skulle være gode muligheter for drop-in dersom vi kom tidlig. Vi kikket litt i butikkene i Kungsgatan og Magasinsgatan, men vi var ikke helt i shoppingmodus. Line kjøpte seg en fleecejakke, og jeg tror det var det eneste vi kjøpte på hele turen utenom en julekule til mamma fra Liseberg.

Det var også kaldt med to minusgrader, så det var ikke fristende å være så mye ute. Før vi gikk tilbake til hotellet spiste vi vaffel på Gelaterian, og den kan virkelig anbefales. Fersk, varm og crispy, med hjemmelaget ekte pistasjis. Det eneste jeg gjerne skulle hatt mer av var isen for de var ikke generøse med kulestørrelsen. Line hadde syltetøy og rømme, og var også fornøyd med sin.

Vi var også innom Nordstan, Gøteborgs største og mest sentrale kjøpesenter, før vi spaserte langs elven tilbake. Det ligger ved sentralbanestasjonen, og er relativt stort, men det er mye kjedebutikker, og oppleves derfor litt kjedelig. I forhold til beliggenhet så er ikke Jacy’z det beste hotellet, man må forvente en del gåing. Tilbake i resepsjonen fikk vi endelig sjekket inn, og fikk et kjempefint stort rom i 11. etasje med lekre møbler og utsikt. Rommet var dessverre veldig kaldt, så vi slappet av litt i sengen før vi begynte å tenke på middag.

Vi bestemte oss for å droppe Tavolo fordi det var for langt unna, og valgte heller et sted i nærheten som hadde vunnet pris for pizzaen sin. Bulldog Kitchen lå bare en kilometer unna, og hadde god pizza, men lokalet var ikke noe spesielt. Vi hadde egentlig lyst til å spise på hotellet for å slippe å gå ut igjen, men de to restaurantene som er der (en amerikansk og en asiatisk) hadde dessverre ikke en meny som fristet noen av oss.

Vi var tilbake på hotellet litt over åtte, og kledde oss om for spa. Morgenkåpe og slippers hang i skapet på rommet. Vi startet i tredje etasje der det var utebasseng, men det var iskaldt i luften, og bassenget var stappfullt av feststemte ungdommer så det fristet ikke.

På toppen i 26. og 27. etasje ligger Pachanga Pool Club, en oppvarmet rooftop-pool med utsikt over byen, palmer, loungemusikk og en kosmopolitisk stemning som gir storbyferie-følelse selv midt på vinteren. Vi startet i 26. etasje der dette bassenget lå, sammen med det som kaltes Fire Room. Vannet holdt en temperatur på rundt førti grader, og det var utrolig deilig for såre muskler og bein.

Etterpå tok vi på oss morgenkåpene og beveget oss videre til Fire Room, som raskt ble mitt favorittrom på hele hotellet. Rommet var intimt og stemningsfullt, og jeg kjente en helt egen ro her, noe som var magisk etter en periode med mye stress på jobb. Belysningen var dempet, interiøret elegant og gjennomført, med komfortable chaiselonger der vi kunne synke ned, lene oss tilbake og nyte utsikten over Gøteborgs glitrende bylys.

Navnet har rommet fått fra de små peisene som varmer opp rommet og gir en ekstra lun og koselig atmosfære, spesielt perfekt i det tunge vinterhalvåret. Det finnes også en «calling»-funksjon på bordene for å bestille drikke direkte til loungen, men da vi prøvde den, kom det dessverre ingen – en liten detalj som kunne vært bedre, men som ikke tok bort fra den ellers herlige opplevelsen.

Baren lå i 27. etasje, og da vi kom opp dit ble vi møtt av nok en oase: et nytt basseng, solsenger, flere chaise-lounger, sittegrupper i myk, ferskenfarget velur, en stor peis å samles rundt, og et åpent tak som slapp stjernehimmelen inn.

Vi bestilte to mocktails, satte oss til rette, nøt utsikten og slappet helt av – en magisk avslutning på dagen, som varte til baren stengte klokken halv elleve. Jeg kunne gjerne blitt der lenger. Etter en rask dusj gledet jeg meg til å krype opp i sengen, men den viste seg dessverre å være noe av det dårligste jeg har sovet i. Hele natten lå jeg i en bue, med en altfor høy hodepute som tvang meg til å sove uten – til sammen ble det bare et par timers søvn. Det var virkelig en skuffelse på et ellers nydelig hotellopphold.

Neste morgen var det frokostbuffet i de koselige lokalene – perfekt for en rolig start på dagen, selv for meg som ikke er så glad i annen frokost enn havregryn med proteinshake. Utvalget var variert: ferske bakverk, pålegg, frukt og grønnsaker, varme retter som egg og bacon, samt flere alternativer for kaffe- og teentusiaster.

Jeg valgte en porsjon havregrøt med bærblanding og peanøttsmør, kokt egg, brød med ost, og masse fersk ananas – en kombinasjon som føltes både frisk og veldig mettende.

Etter frokosten ble vi fristet av dessertbuffeten på bardisken på Archies, restauranten ved lobbyen, rett foran peisen. Selve dessertutvalget var kanskje mer koselig enn imponerende, men det var utrolig hyggelig å starte dagen her, foran flammene, rolig og avslappende.

Vi fikk utsatt utsjekken med en time, men klokken elleve var fortsatt for tidlig til å rekke både frokost, trening og dusj. Da vi oppdaget at gymmet hadde egne dusjer og alt man trengte, bestemte vi oss for å sjekke ut i treningsklær og ta bagasjen med opp til treningsrommet. Gymmet var faktisk noe av det beste jeg har sett på et hotell, med stativer, vektstenger, manualer, kabel og flere apparater. Vi fikk gjennomført en times trening, med et kort avbrudd for å flytte bilen til et annet sted klokken tolv – litt upraktisk, siden hotellet ellers tilbyr utsjekk klokken ett mot ekstra betaling. Garderoben var derimot helt super, så det ble en enkel og god løsning å gjøre det på denne måten.

Ferdig trent og utsjekket kjørte vi til Liseberg, hvor vi hadde forhåndsbestilt billetter til 125 svenske kroner per person. Vi fant parkering bare noen minutter unna parken, og ruslet derfra bort til inngangen.

Liseberg er en av Skandinavias mest populære fornøyelsesparker og et must hvis du besøker Gøteborg, uansett årstid. Parken ligger sentralt i byen og kombinerer klassisk tivoli‑stemning med moderne attraksjoner, restauranter og butikker. Liseberg er kjent for lysene, musikken og den eventyrlige atmosfæren.

Når desember kommer til Gøteborg, forvandles Liseberg til et magisk vinterparadis. Hele parken glitrer av tusenvis av lys som speiler seg i de små kanalene og dekorerer trær, bygninger og attraksjoner. Lukten av gløgg, nybakte pepperkaker og brente mandler fyller luften, og skaper en varm og koselig julestemning midt i vinterkulden.

Parkens julemarkeder bugner av små boder med håndlagde gaver, håndverk, lokale delikatesser og søtsaker, perfekt for både små og store som vil kose seg med en kopp varm sjokolade eller finne små julesuvenirer. De klassiske karusellene og små attraksjonene gir en nostalgisk, eventyrlig følelse, mens de større berg-og-dal-baner fortsatt frister de som vil ha litt mer spenning.

Stemningen på Liseberg er absolutt mest magisk i mørket så jeg anbefaler å komme maks en time før det blir mørkt. Da er dette stedet hvor julen virkelig føles levende, og der man stort sett går rundt og gaper og “wow”-er over hvor fint det er.

Tomtehuset er en av parkens koseligste juleattraksjoner, perfekt for å få julestemning. Her tas du med gjennom en labyrint av juletrær frem til et sted du kan skrive ønskeliste og senere poste den.

Inne i Tomtehuset man kan møte nissen og man ser små figurer jobbe i nisseverkstedet. Det er også postkasse til å poste ønskelisten. Jeg glemte å skrive navnet på min, så det spørs om ønskene går i oppfyllelse.

Dessverre er utvalget av skikkelig god eller sunn mat i parken ganske begrenset, så vi endte opp med junk. Jeg gikk for halloumi-taco med tortilla chips og guacamole, mens Line valgte en wrap og pommes frites. Vi kjøpte også hver vår vaffel fra Systrarna Olssons, et sted vi husker som veldig bra fra forrige gang. Denne gangen ble det en stor skuffelse.

Line prøvde seg på litt rulett, i håp om å vinne med seg en stor sjokolade. Dessverre så ble det ikke noe premie med hjem. Jeg mistenker at de som vinner disse sjokoladene bruker mer penger enn sjokoladens verdi.

Vi har ikke et sånt sted som Liseberg i Norge, ikke noe som kommer i nærheten en gang. Det er utrolig koselig, og virkelig magisk etter mørkets frembrudd.

Når det er sagt så er det noe med å oppleve et sted for første gang. Vi begge synes det var aller mest magisk i 2022, kanskje fordi at gang nummer to så er alt likt og står på samme sted. Parken fornyes ikke hvert år, noe som er forståelig, for det må ligge utrolig mye arbeid bak.

Vi kunne gjerne hatt litt lenger tid etter at det ble mørkt, men hadde en lang kjøretur hjem, så vi bestemte oss for å dra rundt klokken fem. Hele bilturen på tre og en halv time var i mørket, men det gikk unna, og vi kom hjem i tide til å få med oss Italia-kampen som avgjorde at Norge kvalifiserte til VM.   

Vår helgetur til Gøteborg ble en perfekt miks av avslapning, god mat og julestemning: Fra en rolig og behagelig spaopplevelse og koselige stunder foran peisen på Jacy’z, til julemagien på Liseberg med lys, nisser og markedsboder. Selv om matopplevelsene i parken kunne vært bedre, og vi savnet litt søvn etter en dårlig seng, var det veldig koselig med en jentetur, og denne helgen ga både påfyll og en liten kickstart på julestemningen.

Første del av Zakynthos-turen var deilig med soling og strandliv. Andre del ble litt annerledes. Lørdagen var halvveis i uken, og det var meldt litt kjøligere og overskyet. Vi hadde planlagt båttur til det berømte skipsvraket, så treningen røk dessverre. Litt irriterende at gymmet åpnet først klokken ni, for vi våknet lenge før det. Det kom lyder både innenfra hotellet og fra gaten utenfor, med folk som snakket høyt, bossbilen som kom tidlig, og en ekkel lukt som kom snikende både fra frokosten og badet.

Vi dro rett før ni, for denne gangen skulle vi helt nordvest på øyen. Båtturen var booket til klokken elleve, men vi fikk kvelden før beskjed om at den var utsatt til tolv. Det ga oss tid til å se litt på veien dit. Vi kjørte først gjennom området rundt Cave Damianos, som var rammet av en stor skogbrann tidligere i år – et trist syn med utbrente trær og skoger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Porto Roxa og Porto Limnionas var første stopp. Veien dit var smal og svingete, med lave fartsgrenser på 30–40 km/t, men vi ble belønnet med en magisk utsikt. Begge stedene lå på solnedgangssiden, og var utrolig vakre.

Porto Roxa ble favoritten blant de to, kjent for sine klipper, krystallklare vann og laidbacke strandbarer bygget rett inn i landskapet. Her finnes ingen sand – bare solplattformer, trapper rett ned i havet og stupebrett for den eventyrlystne. Vi fant Fondo Beach Bar, som hadde vært magisk å tilbringe en dag på. Det oppleves veldig annerledes enn sandstranden i Laganas – mer rolig og avslappet, og perfekt for en litt mer laidback opplevelse.

Porto Limnionas er en av Zakynthos sine naturskatter – en dyp og turkis lagune omgitt av hvite klipper og frodig vegetasjon. Vannet er rolig, og for de som lliker å snorkle så kan man oppdage både fisker og små grotter. Her er det kun en strandbar med solsenger, så det føles enda mer urørt enn Porto Roxa.

Vi fant også Lete Sunset Bar i området, som dessverre er stengt på dagtid, men som ser helt fantastisk ut på kvelden. På vei mot Porto Vromi-havnen der vi skulle ta båt fra, stoppet vi i den lille landsbyen Exo Chora.

Midt i landsbyen ruver et imponerende, gammelt oliventre som sies å være over 2000 år gammelt. Selv etter årtusener gir det fortsatt oliven, og familien som eier treet, selger sin egen olivenolje laget med frukten fra dette historiske treet. Vi kunne selvfølgelig ikke gå derfra uten å kjøpe hver vår lille boks. Rett på den andre siden av gaten ligger et lite torg med en gammel kirke og noen små butikker som tilbyr lokal mat, olivenolje, håndverk og suvenirer.

Siste stopp før båtturen var utsiktspunktet over skipsvraket. Veien dit var igjen smal og svingete, og parkeringsplassen var kaotisk med busser og biler overalt. Det er mulig å kjøpe snacks og drikke på området, og man kan gå ut på en liten bro som henger over stupet – men køen var altfor lang, så vi valgte å gå en liten sti utover klippene i stedet.

Det var mange som klatret utenfor gjerdet for å få bedre utsikt (meg inkludert), og når vi endelig fikk se skipsvraket, mistet vi nesten pusten. Det var faktisk enda vakrere enn bildene man ser på Instagram – kritthvite fjell, gyllen sand og det blåeste havet jeg noensinne har sett. Jeg klarte ikke å stoppe og stirre eller knipse.

Bak gjerdet sto et flagg til minne om en person som tragisk falt ned og mistet livet i august mens han tok en selfie, og en benk var dedikert til en annen som elsket stedet. Etter å ha sagt “wow” minst ti ganger og knipset hundrevis av bilder, måtte vi til slutt gå tilbake til bilen. Der solgte de brente mandler, og vi lot oss friste til å kjøpe med oss flere poser – bare for å oppdage at vi hadde blitt litt lurt. Vi trodde de kostet ée euro, slik plakaten utenfor antydet, men prisen viste seg å være fem per pose!

Vi fikk litt dårlig tid til båtturen, så vi måtte haste til Porto Vromi. Det stod at man måtte møte femten minutter før, men det var egentlig ikke nødvendig – det holder å komme presis, eller noen få minutter før. Havnen er bitteliten, med parkering, et toalett uten papir, og noen små boder som selger båtturer.

Vi booket turen med Happy Days Zante, og det kan jeg virkelig anbefale. Vi betalte 290 kroner per person for en tur på 2,5 time, og både guiden og opplegget var profesjonelt. Det kan være greit å vite at det ikke selges mat eller drikke om bord, så husk å ta med en vannflaske. Vi delte båten med flere grupper og fikk ikke plass på taket, men siden det var overskyet gjorde det egentlig ingenting.

Første stopp var Navagio Beach, bedre kjent som Shipwreck Beach. Den fikk navnet sitt etter lasteskipet Panagiotis, som forliste her under en storm i 1980. Ifølge historien fraktet skipet smuglergods som sigaretter og alkohol fra Tyrkia til Italia, og ble jaget av kystvakten før det drev inn på stranden og satte seg fast i sanden. Mannskapet rømte, men vraket ble værende – rustent og omringet av kritthvite klipper og turkisblått vann. Historien sier at halve Zakynthos fikk gratis røyk den dagen, og i dag står skipet igjen som øyens mest ikoniske og fotograferte landemerke.

Etter flere alvorlige jordras og steinras de siste årene – spesielt ett stort ras i 2018 og flere mindre i 2022 og 2023 – har greske myndigheter forbudt all ferdsel på selve stranden for å beskytte turister. Klippene rundt bukten er bratte og ustabile, og det finnes ingen naturlig fluktvei dersom noe skjer.

Vannet var så klart og intenst i fargen at det føltes nesten magisk – dette stedet er uten tvil blant de mest spektakulære jeg har opplevd. Videre stoppet vi ved noen små strender og grotter, med to badestopp underveis. For oss som ikke badet, var det kanskje litt kjedelig; en times tur til vraket og tilbake hadde vært perfekt. Likevel kunne jeg ikke la være å bli fascinert av vannets utrolige farge også her.

Etter båtturen kjørte vi til Tsilivi, et av de store charter-områdene på Zakynthos, sammen med Laganas. Dette stedet minnet mye om Laganas både i form av butikker og restauranter, bare litt færre nattklubber. 

Vi besøkte begge beach clubene der, Makai Resto Bar og Seacret, men det var ikke vær til å ligge på noen av dem.

Vi spiste lunsj på Makai, men verken maten eller servicen imponerte – en sur servitør sa nei til det meste vi spurte om, og jordbærene jeg ønsket å ha i den grønne salaten kom tjue minutter etter resten av bestillingen. Etter maten ruslet vi litt rundt i gatene, men ble ikke imponert; området hadde en litt billig og preget turistfølelse, som Platanias på Kreta – eller kanskje verre. Det gjelder for øvrig også Laganas, haha.

Vi kjøpte oss en is på Scoop, men heller ikke det var noe spesielt. Folk var mindre hyggelige her, og vi var tross alt glade for at vi hadde valgt å bo i Laganas.

Deretter dro vi til Zakynthos by, men alt var stengt. Det minnet litt om gamle dager på Kypros, da butikker stengte tidlig på lørdager og onsdager, og hele søndagen var stengt – ganske kjedelig. Byen i seg selv var ikke spesielt sjarmerende, men allikevel bedre enn Tsilivi og Laganas med litt flere kvalitetsbutikker.

Vi tok en tur langs havnepromenaden før vi returnerte til hotellet, akkurat i tide før uværet slo til. Det ble faktisk så ille at vi ikke kom oss ut igjen for å spise middag, og kvelden endte på rommet med mobilen som eneste underholdning. Det ble litt mye innetid på denne turen, så jeg var glad for at vi hadde et komfortabelt hotell. Vi fikk til og med varsel fra lokale myndigheter på mobilen om å holde oss inne.

Søndagen ble ganske ille. Et ekstremvær uten sidestykke sørget for at det plasket ned uavbrutt, gatene forvandlet seg til elver, og vinden blåste så kraftig at ting begynte å fly rundt. Regnet tok aldri slutt, og det ble en lang og ganske miserabel feriedag. Jeg startet dagen med trening og klarte faktisk å komme meg dit uten å bli gjennomvåt. På søndager åpner de ikke før klokken ti, og mange steder var stengt på grunn av uværet, så jeg var litt spent på om dørene ville være låst. Heldigvis slapp de meg inn, men hele lokalet var lukket og ikke like åpent og luftig som dagen før.

Fordelen var at jeg fikk en god økt uten tidspress, siden vi ikke hadde noen planer den dagen. På vei tilbake var jeg derimot sjanseløs – selv med paraply ble jeg gjennombløt på sekunder. Vannet fosset ned, gatene hadde forvandlet seg til små elver, og til slutt var jeg fullstendig gjennomvåt, som en druknet katt. Det tordnet også, noe som gjorde opplevelsen litt skummel.

For å få tiden til å gå bestemte vi oss for å besøke et olivenmuseum vi hadde sett på et veiskilt dagen før. Der var vi ikke alene – mange hadde søkt ly for regnet.

På Aristeon Olive Press Museum fikk vi en omvisning i hvordan olivenolje lages, fra høsting til pressing og ferdig produkt. Museet viser tradisjonelle produksjonsmetoder med gammel maskinpark, pressverk og redskaper som har vært i bruk gjennom generasjoner. Alt var gratis – både parkering, inngang og guiding – og selv om regnet trommet på taket og gjorde det litt vanskelig å høre alt, var det et interessant og lærerikt tidsfordriv i uværet.

Etter omvisningen fikk vi smaksprøver av fersk, lokal olivenolje og oliven, servert med brød, slik at man kunne kjenne forskjellen på kvaliteten. Det var også mulig å kjøpe lokal olje og hudpleieprodukter på stedet, og mamma hadde både olje og kremer med seg hjem i kofferten.

Etterpå kjørte vi til Zakynthos by for brunsj på Circus, et koselig sted med stort uteområde og lite innendørs sitteplass. Vi fant parkering omtrent fem hundre meter unna, men på vei dit vasset vi bokstavelig talt gjennom elver som hadde dannet seg i gatene – på det dypeste nådde vannet til midt på leggen. Med annet fottøy enn badesko var det umulig å holde seg tørr, og det ble raskt kaldt. Paraplyen hjalp lite, for regnet kom sidelengs, og buksene ble helt gjennomvåte. Jeg hadde nesten lyst til å gi opp og legge meg ned midt i vannmassene.

Da vi endelig kom frem, gledet vi oss til å bestille fra den fristende menyen. Men akkurat da fikk vi beskjed om at vannet hadde rent gjennom taket og over ovnen, så de ikke kunne lage mat. Vi ble skikkelig skuffet og endte opp med å dele en kaffe og en pistasjcroissant – langt fra den brunsjen vi hadde sett for oss.

Fortsatt sultne gikk vi videre til Madison, som lå rett ved bilen. Der fikk vi den dårligste servicen jeg noen gang har opplevd. Ingen tok imot oss, og vi måtte spørre om alt selv – fra bordplassering til meny og bestilling. Til slutt ble vi så frustrerte at vi bare gikk igjen og dro tilbake til Laganas. Jeg tviler på at de engang merket at vi forlot stedet.

Hamsa er en sjarmerende cafe og restaurant i Laganas, kjent for sin bohemske, avslappede stemning og hyggelige atmosfære. Med sin beliggenhet rett ved sjøen og et intimt innendørsområde, er Hamsa perfekt både for en stranddag eller en middag. Vi hadde planlagt å besøke Hamsa i løpet av turen, og da vi sjekket Instagram og så at de ønsket gjester velkommen i uværet, bestemte vi oss for å kjøre dit.

Det viste seg å være et perfekt valg. Stedet var kjempekoselig, med et lite innendørsområde vendt mot sjøen. Vi fikk et bord rett foran vinduet, og utenfor slo bølgene over plattingen mens sjøsprøyten pisket mot glasset. Et skikkelig syn.

Menyen var fristende, og jeg bestilte to retter siden dette garantert kom til å bli dagens eneste måltid. Jeg gikk for cacio e pepe og en salat som var helt fantastisk. Vi ble sittende i over tre timer mens stormen raste utenfor, og vannet langsomt begynte å renne inn under glassvinduene. Vi var langt fra alene om å sitte lenge; stemningen var rolig og avslappet, til tross for uværet.

Vi endte måltidet med en nydelig dekonstruert sitrondessert.Hamsa hadde i tillegg en liten butikk, hvor vi kjøpte strandvesker og store, lekre badehåndklær – som jeg endte opp med å bruke som teppe resten av turen. Etter at uværet ga seg, falt temperaturen brått, og det ble kaldt om natten.

Etter måltidet kjørte vi en tur langs kysten for å se skadene stormen hadde forårsaket. Vi så palmer og solsenger som hadde veltet, strender herjet av bølger, og veier som nesten var oversvømt. Enkelte steder lå steiner og sand langt ute i veibanen, og det føltes som å kjøre gjennom en elv. Til slutt returnerte vi til hotellet og ble der resten av kvelden – nok en lang og stille kveld innendørs, uten middag, men med et minne om et uvær vi neppe kommer til å glemme.

Dagen etter stormen skinte solen endelig igjen, og jeg startet morgenen med en løpetur på stranden. Men idyllen uteble – stranden var dekket av enorme mengder kvister, plast og annet søppel som hadde skylt opp med uværet. Frivillige var i gang med opprydning, og det hele var et ganske trist syn.

Vannet var brunt og grumsete, og det var trist å se hvor ødelagt alt hadde blitt. Flere beach clubs og restauranter holdt fortsatt stengt, og stemningen på øyen ble ikke den samme etter dette. Temperaturen hadde også falt betydelig, og det føltes langt fra den solfylte ferien vi hadde sett for oss.

Vi bestemte oss for å prøve et annet område for å se om forholdene var bedre der. Jeg sendte meldinger på Instagram til flere steder, men de fleste hadde allerede stengt for sesongen. Etter en rask dusj dro vi derfor til Makai i Tslivi, en av få beach clubs som fortsatt holdt åpent.

Heldigvis var det en del folk på Makai, og vi fikk to solsenger helt fremst ved vannkanten. Havet var litt renere enn i Laganas, men fortsatt grumsete. Det var mye overskyet, så dagen ble ikke helt den solfylte opplevelsen vi hadde håpet på.

Jeg bestilte pannekaker til lunsj, men de var tørre og smakløse, med bare litt frukt imellom. Kanskje det skyldtes at jeg droppet nutella, men uansett var det en skuffende opplevelse.

Etter en dusj og et klesskift gjorde vi oss klare for turens andre høydepunkt – Mizithres. Det ble faktisk enda bedre enn forventet. Veien dit var smal og svingete, men vakker, gjennom olivenlunder og små landsbyer før vi kom til Keri.

Vi kjørte gjennom en koselig liten landsby før vi kom frem til parkeringsplassen ved Mizithres. Bordet på Keri Lighthouse var booket til kvart på syv, men vi kom en halvtime tidligere – noe som viste seg å være for lite tid. For å komme opp til utsiktspunktet må man nemlig gå en liten fjelltur på rundt 800 meter, og stien er både bratt og ujevn. Ikke ideelt i sandaler, så joggesko anbefales.

Mizithres er et av Zakynthos sine mest spektakulære naturfenomener – to majestetiske, hvite kalksteinsklipper som reiser seg rett opp fra det turkise vannet ved Keri, på sørvestkysten av øyen. Klippene står tett sammen som to søyler midt i havet, omgitt av krystallklart vann i alle nyanser av blått. Over dem ruver et dramatisk klippeplatå som byr på en av de mest ikoniske utsiktene i hele Hellas – spesielt ved solnedgang, når lyset farger fjellene gylne og havet glitrer under.

Da vi kom opp og kikket over stupet som lå 150 meter over havet, holdt jeg på å miste pusten igjen – det intense blå vannet mot de hvite klippene var som et maleri. Utsikten fra restauranten er også flott, men å gå opp til utkikkspunktet gir virkelig wow-følelsen. Vi angret litt på at vi ikke rakk View Point Cafe tidligere, som også tilbyr panoramautsikt, og vi fikk dessverre ikke med oss Keri Lighthouse som ligger i samme område.

På Keri Lighthouse Restaurant fikk vi først bord nede blant steintrapper og trær, og jeg ble litt skuffet – jeg hadde sett for meg et bord på plattingen med utsikt mot Mizithres. Vi tok en liten runde for å se på stedet, som har balkong, hage og takterrasse, og da et perfekt bord ble ledig, spurte vi om å bytte.

Det ble en helt annen opplevelse. Solen kom frem igjen, og lyset over Mizithres var magisk – et øyeblikk vi sent vil glemme.

På vei tilbake var det blitt mørkt, og Keri Village var ikke like sjarmerende som i dagslys. Vi kjørte derfor rett til hotellet, parkerte og tok en siste kveldstur gjennom Laganas.

Vi kikket innom butikkene vi ikke hadde rukket tidligere, og endte opp med å handle litt – for min del ble det to vesker, noen smykker og en tykk collegejakke for å holde varmen. Vi kom tilbake sent, fornøyde med å ha avsluttet dagen på topp.

Tirsdagen startet tidlig — jeg måtte jobbe hele formiddagen med oppstart klokken syv. Jeg klarte likevel å snike inn en liten treningsøkt for å makse ukespasset før et viktig kundemøte. Mamma derimot kunne bare nyte solen, og jeg må innrømme at jeg var misunnelig.

Midt under møtet kikket jeg ut av vinduet, og plutselig pøsregnet det! Folk løp i panikk fra bassenget mot resepsjonen for å søke ly – ikke akkurat meldt på værmeldingen. Jeg gledet meg til å bli ferdig og endelig komme meg ut i solen, men bare fem minutter etter at jeg hadde lagt meg på solsengen, begynte det igjen. Skikkelig styrtregn. Vi åpnet parasollen og prøvde å klemme oss sammen under den, men måtte til slutt gi opp og gå inn. Skikkelig kjipt – siste dagen, og alt vi ønsket var å nyte solen!

Da været ikke ville samarbeide, bestemte vi oss for å prøve noe vi hadde hatt lyst til lenge: en liten båttur for å se skilpadder. Havnen var gjørmete, himmelen grå, og bølgene høye – ikke helt det idylliske bildet vi hadde sett for oss. Vi valgte Happy Traveller til tjue euro per person, men jeg kan ikke akkurat anbefale dem.

Båten gikk femten minutter for sent, og etter ti minutter måtte den snu for å hente flere folk, noe som resulterte i en stappfull og trang båt. Hele turen tok nitti minutter i stedet for en time.

Vi brukte en halvtime på å lete etter skilpadder uten hell – noe vi faktisk ikke hadde regnet med som en risiko. Det var overskyet og vått, men taket på båten var i det minste gull verdt. Turen tok oss videre til Keri Caves og Marathonisi Island, øya som faktisk er formet som en skilpadde.

På fremsiden ligger stranden hvor skilpaddene hekker om sommeren, og vannet der er magisk blått og klart. Du kan hoppe i land og bli så lenge du vil før du blir hentet igjen. Solen tittet litt frem igjen, men vi valgte å dra tilbake til havnen. Uværet hadde dratt med seg mye dritt til Marathonisi, så den var ikke like idyllisk som på bilder. Vi var skuffet over å komme tilbake uten å ha sett en eneste skilpadde.

Etter båtturen dro vi tilbake til Turtle Spot, hvor vi møtte den sjarmerende eldre fiskeren Spyros. Han fortalte at han pleide å mate skilpadden Sotiris hver kveld klokken halv syv, og vi ble selvsagt gira på å se den. Vi bestemte oss for å dra og spise lunsj og komme tilbake senere.

Vi tok en pause på Brusco, der vi tidligere hadde feiret mammas bursdag, for å spise pinsa. Deigen var god, men tomatsausen litt rar. Heldigvis tittet solen frem, så vi fikk en deilig time i varmen og avsluttet med en pistasj-is på Chillbox før vi dro tilbake til havnen.

Spyros sto og banket med en hammer på båten for å kalle på Sotiris mens han kastet småfisk i vannet, men ingen skilpadde dukket opp. Han prøvde tålmodig i over en time før han måtte gi opp. Han fortalte at det var første gang på tretti år at Sotiris ikke hadde kommet – han hadde matet ham hver kveld i seks måneder hvert år i tre tiår. Jeg snakket litt med ham på knotete gresk, og han fortalte at skilpaddene svømmer til Afrika i oktober og kommer tilbake i mai. En dame nevnte at fire skilpadder nylig hadde blitt skadet av båtpropeller, så kanskje Sotiris var redd, eller at det dårlige været hadde skremt ham.

Vi ble stående lenge – vi ville så gjerne få et glimt, selv om vi hadde planlagt shopping i hovedstaden. Til slutt ga vi Spyros litt tips for all innsatsen. Han ble rørt og sa at vi kunne komme tilbake neste morgen klokken halv ti, men da måtte vi dessverre fly hjem.

Litt skuffet satte vi kursen mot Zakynthos by. Kaoset med biler var ekstremt denne dagen, men vi fant til slutt parkering for ti euro, etter at parkeringsvakten flyttet en annen bil for å lage plass til oss – første gang vi faktisk måtte betale for parkering på hele turen.

Vi trodde butikkene stengte klokken ti, men de fleste lukket allerede klokken ni, så vi fikk bare en rask runde i sentrum før vi tok en drink på Bliss – et koselig sted med rare lamper og fargerike stoler.

Vi gikk også forbi Circus og flere restauranter jeg gjerne skulle prøvd om vi hadde hatt mer tid. Halv tolv var vi tilbake på rommet, pakket ferdig og la oss litt før ett.

På avreisedagen ble vi vekket før klokken seks av at hele sengen ristet voldsomt. Vi hadde kjent et svakere jordskjelv tidligere på turen, men dette var faktisk ganske skremmende – og jeg var glad for ikke å være alene. Senere fikk vi vite at jordskjelvet målte 4,5 på Richters skala, mens det første var på 3,6. De lokale er vant til slike hendelser, men selv de syntes dette var ubehagelig. Etterpå sovnet vi igjen, og våknet skamtrøtte av alarmen, men bestemte oss likevel for å gi Sotiris et siste forsøk.

Etter utsjekk kjørte vi bortom havnen i Agios Sostis, men vi var dessverre for tidlige. Spyros var ikke der, og heller ingen Sotiris å se. Nå har jeg virkelig fått lyst til å reise et sted der jeg kan møte skilpadder på nært hold.

Det var enkelt og greit å komme seg til flyplassen og levere bilen. Prosessen var lynrask, bilen ble godkjent, og depositumet ble ført tilbake til kontoen. Hele uken med leiebil kostet bare 2 500 kroner, pluss én tank bensin, og vi hadde en veldig god opplevelse både med bilen og leieselskapet Alamo. Flyplassen er liten og kjedelig, så det trengs ikke så mye tid, men mamma liker å være tidlig ute, så vi hadde mer enn nok tid.

Zakynthos i slutten av september viste seg å ha to helt forskjellige sider. Den første delen av turen var rett og slett magisk – solrike dager, varme temperaturer, rolige strender og krystallklart vann gjorde det perfekt for strandliv og avslapning. Vi besøkte noen av øyens vakreste utkikkspunkter, som Nagavio og Mizithres, og ble fullstendig bergtatt av spektakulære kalksteinsklipper, turkist hav og magiske solnedganger. Disse opplevelsene ga virkelig den wow-følelsen Zakynthos er kjent for.

Men så kom den andre siden av øyen – storm, regn, kraftig vind og til og med jordskjelv – som satte en kraftig demper på resten av turen. Mange planlagte aktiviteter måtte avlyses, strendene ble skadet, og stemningen ble mer kaotisk enn avslappet.

Selv om Zakynthos absolutt har sin sjarm, var det utenom de to fantastiske utsiktspunktene Nagavio og Mizithres langt fra like sjarmerende og koselig som for eksempel Kykladene. Likevel var det kjekt å oppleve øyen, som absolutt er et chill sted for en ukes ferie (så lenge man er litt heldigere med været enn vi var).

Zakynthos i slutten av september byr på en roligere, mer autentisk stemning – langt unna sommerens hektiske folkeliv. De fleste store beach clubs har stengt for sesongen, men du finner fortsatt små strandbarer med solsenger, herlig badevann og en avslappet atmosfære. Dessverre er man ikke like trygg på været så sent på sesongen – vi opplevde både storm og jordskjelv, og på mange måter ble turen delt i to: første del med sol og varme, og andre del med tordenvær, regn og kraftig vind. Det gjorde opplevelsen mer uforutsigbar og krevende, og været satte et tydelig preg på reisen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi hadde booket flybilletter med Tui, og jeg opplever at charterselskap har umenneskelig tidlige flighter på vei til en destinasjon. Vi måtte stå opp kvart på to, så det ble bare et par timer med søvn. Da føler man seg virkelig ikke på topp. Etter en kjapp dusj og siste sjekk av kofferten gikk vi ut i natten for å ta flybussen. På grunn av granat-sprengningen dagen før var flere busstopp stengt, så vi måtte gå til Radisson for å få transport.

Flybussen brukte under en time til Gardermoen – raskt, men dyrt. 310 kroner for meg, mens mamma som hadde bursdag samme dag fikk sin første honnørbillett til to hundre kroner. Vi hadde god tid før flyet vårt til Zakynthos kvart på seks, men avgangen ble forsinket med en halvtime fordi vi måtte vente på at et annet fly skulle lande.

Flyturen tok tre timer og femti minutter. Vi hadde bestilt billetter gjennom TUI til 4 500 kroner per person inkludert ekstra bagasje – den eneste måten å fly direkte til Zakynthos på. Jeg må si at det virkelig var stress å vente på restplasser i september. Prisene hoppet plutselig opp med ti tusen kroner og min opplevelse er at du får lite igjen for å vente med å bestille, i motsetning til mai og august da dette fungerer bedre.

Vi landet på en liten, ganske kaotisk flyplass med bare to bagasjebånd og fire destinasjoner på hvert bånd. Heldigvis gikk alt greit, og vi fant bilutleie-skrankene med en gang. Vi leide bil fra Alamo – effektivt og enkelt – og bilene sto parkert rett utenfor døren. Vi fikk en bitteliten Fiat Panda som så ut som den hadde briller, men den gjorde jobben, og var perfekt på en øy med tretti kilometer i timen som gjennomsnittlig fartsgrense.

Vi hadde valgt å bo i Laganas, og det var kjapt å kjøre de syv kilometerne dit. Med Google maps fant vi frem uten problemer. Laganas er Zakynthos sin mest kjente og beryktede partyby. Om sommeren er dette øyens pulserende hjerte for fest og natteliv, med et utall barer, nattklubber og gatekjøkken som holder åpent til langt utpå morgenen. I slutten av september er alt annerledes. Mange utesteder har stengt for sesongen, partylydene har stilnet, og de store ungdomsgjengene er borte.

Vi var derfor veldige glade for at vi hadde valgt å bo i Laganas. Etter å ha sett hele øyen så opplever vi det som det beste valget: fortsatt litt liv, lang sandstrand og koselige strandbarer, noen hyggelige restauranter og lite party. Vi hadde booket Gardelli Resort via Booking til ti tusen kroner for en uke. Hotellet lå helt nede ved stranden og hadde gratis parkering. Resepsjonisten var utrolig hyggelig, og vi fikk gratis frokost inkludert selv om det egentlig ikke var med i prisen. Rommet lå i øverste etasje, med tre senger – litt slitt, men helt perfekt for oss. Hotellet hadde to bassenger, fine solsenger og strandhåndklær mot femten euro i depositum.

Jeg hadde sendt melding i forkant for å ordne ballonger, vin og frukt på rommet siden mamma hadde bursdag samme dag. Vi fikk bare ballonger – men det var gøy likevel!

Vi skiftet raskt og fant oss solsenger på stranden rett utenfor hotellet. Solen stekte, tjueåtte grader og klar himmel – perfekt start!

Vi bestilte et fruktfat og en Dakos-salat og bare nøt dagen på solsengene.

Rundt halv fem gikk vi opp for å dusje og gjøre oss klare for kvelden. Førsteinntrykket av hovedgaten i Laganas var ikke det beste – litt “jalla”, med partybarer og billige suvenirbutikker overalt. Det ligner i grunn på ganske mange andre lignende steder i Hellas, og er helt annerledes enn de smale sjarmerende gatene på de kykladiske øyene.

Allikevel så klarte vi å finne flere koselige og sjarmerende steder. Brusco var et av dem, og vi hadde booket bord der klokken halv syv. Restauranten lå helt nede ved vannet, og hadde en fristende meny.

Jeg bestilte gnocchi, mens mamma valgte biff. Begge rettene var helt greie – gode første biter, men litt mektige etter hvert.

Siden det var bursdag så måtte vi selvfølgelig ha en “kake”. Det ble vaffel i stedet, og vi endte opp med å dele en vaffel med pistasj-is, krem og jordbær til dessert – da ble det stappfullt i magen.

Begge hadde pyntet seg med høye hæler, men det ble litt langt å gå i sånne sko så vi endte med gnagsår. Vi valgte derfor å ta den korteste veien tilbake til hotellet, langs stranden. Dessverre finnes det ingen promenade i Laganas, bare sand langs stranden eller litt kjipe asfalterte bakgater.

Vel tilbake på rommet fikk mamma flere bursdagstelefoner, så vi droppet å gå ut igjen i Laganas Road. I stedet tok vi en liten tur til supermarkedet i nærheten for å kjøpe frokost til neste morgen. Temperaturen var fortsatt behagelig – varmt og godt uten behov for jakke.

Første natten sov jeg dårlig og våknet grytidlig. Jeg valgte derfor å starte dagen med en soloppgangstur langs stranden klokken syv.

Lyset var helt fantastisk, det var stille og nesten folketomt. Solen steg over havet rundt halv åtte, og det var et magisk øyeblikk. Jeg får aldri nok av soloppganger og solnedganger, det gir skikkelig ro i sjelen.

På morgenturen fant jeg også en beach club som het El Paradiso som så skikkelig chill ut. Vi bestemte oss for å teste den en av de neste dagene.

Etter en kjapp havregrynsfrokost dro jeg til Golden Gym, som lå 1.2 kilometer unna hotellet, langs Laganas Road. Jeg betalte tretti euro for et ukespass, men det var litt irriterende at de ikke åpnet før klokken ni. Selve treningssenteret var veldig greit – ett stort rom fylt med alt av utstyr, og veldig hyggelige folk. Jeg fikk dårlig tid, for jeg hadde booket solsenger i bursdagsgave til mamma på Nobelos Seaside Lodge, og det var et godt stykke å kjøre dit.

Zakynthos har små og smale veier med lave fartsgrenser, så selv korte avstander tar tid. Turen til Nobelos, som ligger ved Agios Nikolaos, tok rundt femti minutter for bare tretti kilometer. Ved ankomst fant vi gratis parkering, og det var det nesten over alt på denne øyen. Her kan du virkelig få deg en billig Hellas-tur, for her har de ikke økt prisene sånn som på mange andre greske øyer.

På Nobelos betalte jeg seksti euro for to solsenger, inkludert håndklær og vann, det dyreste stedet på øyen. Stedet var utrolig koselig, fredfullt og lekkert – rett og slett en en liten oase ved havet.

Vannet var krystallklart, og mye renere enn i Laganas, men stranden besto av små steiner i stedet for sand.

Jeg trivdes utrolig godt i vannkanten på Nobelos, med behagelig musikk i bakgrunnen, og mat og drikke servert direkte på solsengene.

Vi koste oss med fruktfat og frappé i strandkanten, før vi spiste en sen lunsj på den kjente restauranten deres klokken halv fire.

Maten var tradisjonell gresk – grillede grønnsaker, saganaki, ferskt brød og gresk salat. Enkelt, godt og veldig behagelig med utsikt ned på stranden og det grønne vannet.

Rundt halv seks dro vi videre for litt sightseeing i området. Første stopp var Skinos, et lekkert lite sted med solsenger i høyden og nydelig utsikt over havet. Her hadde de «minimum spend»-konsept, så her betalte du ingenting for solseng.

Videre hadde vi et lite stopp på Xigia Sulfur beach, en strand som er kjent for at det renner naturlige svovel­kilder fra kalksteins­huler ut i havet. Dette gir vannet en karakteristisk lukt og en litt melkehvit eller turkis farge. Mange mener at vannet har terapeutiske effekter, og sulfuren skal være bra for leddsmerter, muskelplager og hudproblemer.

Derfra kjørte vi til Pelagaki Beach, et av de mest fotograferte stedene på Zakynthos.

Her gikk vi ned en bratt trapp til stranden. Den var fin, men liten, med enkle solsenger og en litt traust stemning – ikke et sted jeg ville ligget en hel dag. Det finnes en kafe (Kantina Magda) som serverer mat og drikke, og de bruker et taubanesystem for å sende dette ned til stranden fra toppen.

Vi hadde også tenkt å kjøre videre til Alykanes, men da begynte batterilampen på bilen å lyse. Pulsen steg, for strømmen sank én strek hvert andre minutt. Vi stoppet på første bensinstasjon og ringte utleiefirmaet, som forklarte at vi hadde fått en hybridbil – den skulle lade seg selv, og det var ingen grunn til panikk. Hvorfor vi ikke visste det vet ikke jeg, men ingen av oss hadde erfaring med elbil eller hybrid fra før.

Vel tilbake i Laganas tok vi en liten kveldstur. Vi ruslet gjennom hovedgaten, kikket i de mange turistbutikkene og handlet litt småting – utvalget var ikke veldig spennende. Jo nærmere stranden vi kom, desto flere utesteder dukket opp – mange større og mer lysende enn jeg hadde forventet, sett opp mot Ayia Napa.

Vi var ikke sultne etter den sene lunsjen på Nobelos, så vi avsluttet kvelden med is og vaffel på Chill Box. Det var overraskende få isbarer i sentrum, og de to første vi fant hadde dårlig utvalg. Heldigvis leverte Chill Box – vaffelen var sprø og varm, og pistasj-isen smakte ekte. En perfekt avslutning på dagen!

Neste dag startet vi med en morgentur langs stranden i solskinnet, på vei mot Cameo Island. Det var varmt og deilig, og turen langs vannet var fin, selv om man ikke kan gå hele veien på stranden. Vi måtte flere ganger opp fra sanden og inn i kjipe bakgater. Jeg savnet virkelig en promenade her – det hadde gjort alt mye hyggeligere.

Etter rundt en halvtime kom vi til Agios Sostis Harbor, hvor en skranglete hengebro fører over til Cameo Island.

Øyen er bitteliten, med en kort strand og krystallklart vann. Inngangen kostet fem euro per person, og da fikk man visstnok en nøkkelring med bilde av seg selv – noe vi takket pent nei til. Øyen i seg selv var ikke noe spesielt, men turen dit var en fin start på dagen.

På veien tilbake oppdaget vi et sted som het “Turtle Spot” på kartet, og gikk bort for å se om vi kunne få øye på noen skilpadder. Der stod mange mennesker og kikket mot vannet, men ingen hadde sett noe. Etter en liten stund ga vi opp og gikk tilbake samme vei.

Senere på dagen kjørte vi sørover mot Vasilikos, området der mange av de mest luksuriøse hotellene på Zakynthos ligger. Underveis passerte vi det hyggelige tettstedet Argassi før vi kom til Noe Beach Bar, hvor vi hadde booket solsenger på første rad til førtifem euro.

Håndklær var ikke inkludert, men stedet var lekkert – hvite, myke solsenger på en fredelig sandstrand i en liten bukt. Stedet var bygget opp som en beach club, men hadde en avslappet atmosfære.

Vi koste oss i solen, bestilte avokadotoast og en frisk salat med feta, vannmelon og tomat – kjempegodt. Dessverre var det mye veps, og naboene fikk utlevert røkelse for å holde dem unna, noe som laget en intens lukt over hele stranden.

Solen kom og gikk bak noen skyer, men temperaturen var fortsatt behagelig. Vi ble liggende til nærmere halv seks før vi bestemte oss for å utforske Vasilikos-området litt mer.

Første stopp ble Gerakas Beach, helt ytterst på tuppen av øyen. Stranden er kjent som et sted der skilpadder legger egg, og er derfor en naturstrand med få solsenger.

Det var likevel en del folk der, og mye stein. Ved parkeringsplassen ligger et lite “Turtle Reserve Museum” med informasjon om skilpaddene på Zakynthos, og hvordan turismen påvirker dem.

Inne på museet hadde de små skilpadder i vannbasseng, men fokuset var mest på bevaring og formidling og det var mange informasjonstavler og “save the turtles”-plakater rundt omkring. Ifølge informasjonen der hadde nesten hundre skilpaddeegg blitt tråkket på akkurat denne stranden sommeren 2025 – noe som er utrolig trist.

Etter Gerakas dro vi innom Banana Baya Beach og Porto Azzurro, begge flotte sandstrender, men med mye mer bølger, så vi var enige om at vi hadde hatt den beste dagen på Noe.

Deretter kjørte vi tilbake til hotellet for å dusje og vaske håret før kveldens planer.

Vi hadde nemlig booket bord på Isabel’s closing party. Isabel’s i Laganas er en av byens mest livlige og populære utesteder, kjent for sin kombinasjon av restaurant, bar og klubb i én pakke. Stedet ligger sentralt langs hovedgaten, og er beach club på dagtid. De har en åpen planløsning som gjør det til et hyggelig sted med strandutsikt på ettermiddagen.

Om kvelden transformeres Isabel’s til en pulserende klubb med høy musikk, dans og underholdning. Atmosfæren er energisk og festlig, med masse lys, levende musikk og show-elementer som dansere og live DJ-er.

Etter å ha pyntet oss litt, kom vi dit rundt halv ni og fikk et fint bord med utsikt mot scenen.

Mamma bestilte kylling med poteter, mens jeg gikk for halloumi-tacos – utrolig gode! Vi drakk mocktails og koste oss mens musikken og underholdningen tok seg opp med både musikere, dansere og flammeshow. Rundt halv elleve eksploderte stemningen – bokstavelig talt – da de skrudde opp musikken og sendte opp et spektakulært fyrverkeri over stranden. Det var skikkelig stemningsfullt og gøy å få med seg. Vi ble sittende lenge og nøt stemningen før vi tuslet hjem sent på kvelden – mette, glade og fornøyde etter en innholdsrik dag.

Del to av Zakynthos-turen kommer i neste innlegg 🙂

Calvi er en sjarmerende kystby på Korsika med en fin blanding av småbystemning og vakre strender. Den gamle festningen og brosteinsgatene i gamlebyen er koselig å spasere rundt i, og marinaen er fylt med båter, kafeer og små butikker. Her kan du kombinere avslapping på stranden med en tur innom lokale spisesteder og butikker, alt omgitt av fjellene som rager i bakgrunnen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Calvi var vår andre destinasjon på Korsika, og etter en dag i Bastia ankom vi hotell Le Mariana like før mørket falt på. Da hadde vi bilen full i godsaker fra et supermarked vi fant rett før vi passerte bygrensen. Vi fikk parkere rett utenfor hotellet, uten ekstra kostnad. Det var såpass sent at det var deilig å slippe å gå ut og spise, og vi avsluttet kvelden koselig på balkongen med ost og kjeks.

Hotellet hadde tre stjerner og kostet 2400 kroner per natt. Det var fint, men i likhet med andre steder på Korsika var det også her mørkt i gangene, og de ansatte gikk rundt med lommelykt. Veldig merkelig, men det handler vel om strømsparing. Rommet var moderne med tregulv, stor seng på 180 centimeter, kjøleskap, basseng, treningsrom og balkong. Selv om utsikten ikke var like fin som i Porto-Vecchio så var dette en oppgradering, og jeg var ekstremt glad for å kunne trene igjen.

Første morgen i Calvi fikk jeg endelig startet dagen med trening, og det var fantastisk. Gymmet var ikke imponerende: kun manualer utenom kondisjonsapparater, men det var fortsatt veldig deilig å få beveget kroppen litt!

Etter en dusj og litt frokost kjørte vi til stranden. Plage de Calvi er en lang, lys sandstrand med krystallklart vann, furutrær i bakgrunnen og utsikt mot den ikoniske citadellet – et perfekt sted for både avslappende soling og livlig strandliv nær sentrum.

Første del av stranden ligger omtrent tjue minutters gange fra byen, så uten bil er dette kanskje det beste stedet å bo om du ønsker kombinasjonen av en liten by og strandliv. Med bil blir man fort litt lat, og parkering kostet fem euro overalt ved stranden.

I Calvi finnes det egentlig ikke beach clubs, men strendene har gode solsenger og hyggelige restauranter. Solsengene ligger på rundt tretti euro per person. Selv om stranden var nydelig, ligger nesten alle solsengene i Calvi i små innestengte båser – bra for vindskjerming, men veldig begrensende for utsikt og sosial stemning.

Første dagen hadde jeg booket La Licorne Beach, men det var verken en ordentlig beach club eller like fint som det ser ut på Instagram. Håndkle var ikke inkludert, menyen hadde nesten ingen vegetaralternativer, og servicen var elendig.

De ansatte løy om frukt- og dessertmenyen, og ga oss stadige beskjeder om at den ville åpne på et senere tidspunkt. Når klokken var halv fire hadde de tatt helomvending, og vi fikk plutselig beskjed om at kjøkkenet var stengt. Jeg var kjempesulten etter en hel dag med bare grønnsaker til lunsj.

Vannet derimot var utrolig fint, krystallklart og grønt, men kanskje kneppet bak Palombaggia i sør. Calvi Beach er bred, praktisk og livlig med enkel tilgang til byen, mens Palombaggia er mer naturskjønn, idyllisk og postkort-perfekt med kritthvit sand og turkist vann.

Etter stranden dro vi hjem, dusjet og gikk til citadellet som ruver majestetisk over byen og byr på utsikt i begge retninger – mot den livlige marinaen på den ene siden og den endeløse bukten med turkist vann og furukledde strender på den andre.

Herfra fikk vi også se både fjellene som reiser seg bak byen og solen som sakte forsvinner i havet.

Rett foran solnedgangen var det to barer der man kunne sitte å ta en drink eller spise noe enkel mat mens man koste seg med utsikten. Vi var sultne så vi gikk videre rundt hjørnet og fant en utrolig koselig pizzeria med helt magisk tynn pizza.

Selv om servicen var litt treg så er pizzeria L’Altu absolutt verdt et besøk!

Etter middagen gikk vi ned igjen fra citadellet og inn i gamlebyen. Her finner du smale, brosteinsbelagte gater fylt med små butikker, kunsthåndverk, keramikk, smykker og lokale delikatesser – spesielt langs hovedgaten Rue Georges Clemenceau. Det var livlig og koselig med masse glade mennesker og musikk i gatene, spesielt fra utestedene langs havnen.

Da vi kom ned til selve havnen så var det avsperringer og fullstendig kaos. Der ventet nemlig hele Korsika (føltes det som) på Jul, en fransk rapper, sanger og produsent, som for tiden er en av de mest suksessrike og populære artistene i Frankrike. Han skulle ikke spille før midnatt så vi fikk dessverre ikke dette med oss, men min franske venninne Clotilde var misunnelig over at vi var samme sted som Jul.

Neste dag var vi klar for siste dag på stranden etter en ny og digg treningsøkt. Jeg trosset ankelen og løp intervall i varmen. Det var tøft, men skikkelig deilig etterpå.

Vi kjørte til Octopussy, som kanskje er den beste kjente strandbaren i Calvi. Den ligger ikke langt fra La Licorne der vi var dagen før. Men det var en helt annen og mye bedre opplevelse – en chic, avslappet strandrestaurant med nydelig atmosfære, og supergod mat.

Her var servicen på et helt annet nivå, stemningen gjennomført og vegetarmenyen så fristende at det nesten var umulig å velge – et perfekt sted for både lunsj og late timer ved havet.

Eneste minuset var at vi ikke fikk lov til å spise på solsengen, men måtte gå opp i restauranten. Vi fikk heldigvis et fint bord med strandutsikt, så det gikk veldig greit, og alt smakte veldig godt.

 Dette var siste dagen på stranden så her var det om å gjøre og bare nyte så lenge vi bare kunne.

På vei tilbake stoppet vi innom en isbar vi hadde spottet dagen før og fikk kanskje turens beste pistasjis med crunchy pistasjsaus på toppen, nam! Milano het stedet, og ligger i en liten sidegate i gamlebyen.

Etter litt chill på rommet, pyntet vi oss og spaserte ned trappen til byen for en siste kveld i Calvi. Vi hadde booket bord på A Cantina di Delia, en koselig liten tapasrestaurant midt i gamlebyen med et personlig og koselig preg, sjarmerende og autentisk.

Der fikk vi servert vannmelonsalat med feta, mac and cheese, spare ribs og pommes frites.

Neste morgen pakket vi kofferten, sjekket ut, og satte kursen mot hovedstaden Ajaccio, der vi skulle fly hjem fra senere på kvelden. Med et lite toalettstopp underveis tok turen til Ajaccio (165 kilometer) tre og en halv time. Vi kjørte innlandsruten via Corte, som skal være den raskeste. Der fikk vi fjellandskap, grønne daler og autentiske korsikanske landsbyer, men lite kystutsikt. Her var det smale veier, skarpe hårnålsvinger og et par geiter midt i veien.

Vi kjørte først gjennom Ajaccio for et stopp på bystranden Plage de Saint-Francois. Stranden var fin, med gyllen sand og rolig, klart vann, men ingen sted slår Palombaggia.

Vi satte oss ned for en mocktail og et kakestykke på strandbaren Kos, med bord rett i vannkanten.

Deretter kjørte vi inn i bykjernen i Ajaccio, og fant parkering på marinaen. Ajaccio er en by som både har historie og moderne liv.

Her finner du livlige promenader langs havnen, små gater med koselige kafeer og restauranter, museer og butikker.

Dessverre var nesten alt stengt på mandager så etter at vi hadde sjekket fem ulike steder jeg hadde merket av på kartet så endte vi med basic crepe på en enkel kafe i hovedgaten.

På vei tilbake til bilen fant vi Napoelon-museet Maison Bonaparte, som ligger i det autentiske huset der Napoleon Bonaparte ble født i 1769. Bygningen tilhørte Bonaparte-familien i flere generasjoner, men dessverre var det også stengt på mandager, så vi fikk ikke sett innsiden.

Vi fant også bystranden som lå i tilknytning til citadellet. Nesten alle byer på Korsika har et citadel fordi øyen i århundrer var ettertraktet og utsatt for angrep; genoveserne bygde festningene som både vern mot pirater og symbol på makt. I dag troner de som historiske utkikkspunkter med spektakulær utsikt over havet.

Denne stranden hadde ikke solsenger eller fasiliteter, men vannet var like fantastisk og klart som på resten av øyen. Vi var allikevel glade for at vi hadde valgt å bo i Porto Vecchio og Calvi den uken vi besøkte Korsika.

Flyplassen var liten og det var veldig enkelt å returnere leiebilen. Oslo var den eneste avgangen utenom til andre byer i Frankrike, og vi hadde altfor god tid på flyplassen. Vi fikk en fantastisk solnedgang med oss fra luften, den perfekte avslutningen på en fin ferie.

Korsika viste seg å være en øy full av kontraster – fra glamorøse Porto-Vecchio med sine kritthvite strender og turkise bukter, til sjarmerende Calvi med småbystemning, citadellet i høyden og den livlige marinaen ved foten av fjellene.

Selv om servicen og kvaliteten på maten varierte var vannet krystallklart uansett hvor du stoppet. For meg føltes Korsika som en blanding av Sør-Frankrike og Italia – mindre kommersielt, mer autentisk, og perfekt for deg som liker å kombinere strandliv, småbyidyll og eventyr på en og samme reise.

Jeg må innrømme at jeg ikke falt for Sardinia – men Korsika traff meg helt annerledes. Her er tempoet roligere, menneskene mer behagelige, og alt føles mer ekte. Strendene er enda vakrere, vannet helt magisk klart, og maten bedre. Prisene er lavere, stemningen mer chill, og viben er koseligere og mindre stressende. Korsika føles som en perfekt blanding av fransk ro og middelhavsmagi – og selv om jeg ikke ble helt forelsket så likte vi oss godt her.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi ankom Bonifacio på Korsika med båt fra Santa Teresa Gallura på Sardinia, en tur på sytti minutter. Båtturen gikk greit, man kunne sitte både inne og ute, og det var deilig med frisk luft – bortsett fra at det kom en konstant sky av svart røyk som stinket, så vi følte oss nesten forgiftet. Båtene hadde nok hatt godt av en liten oppgradering.

Vi kom frem til Korsika dag senere enn planlagt på grunn av maistralvind og kansellerte båter fra Sardinia. Det var derfor en del styr med transport, bil og hotell som vi opprinnelig hadde forhåndsbooket- og betalt. Mens vi var på båten begynte vi å stresse med å finne taxi på den andre siden. Sendte masse meldinger og ringte rundt, og fikk til slutt tak i en som skulle møte oss i havnen i Bonifacio halv tolv.

Da vi kom av 11.40, var det ingen der. En annen taxi kom, men det var ikke vår, så vi ble stående og vente. Først 12.20 – nesten en time senere – dukket sjåføren opp og beklaget trafikken. Han hadde sagt seksti euro på fransk på telefonen, men prisen ble åttifem til Figari flyplass, og det gikk ikke an å krangle på.

Vi kom til Avis tjue minutter før hentetid og fikk bilen med en gang – en enorm lettelse etter at vi kom en dag for sent og ble truet med ekstra kostnader av Booking. Heldigvis sa Avis lokalt at de kunne holde bilen i tjuefire timer for oss. Depositumet var på 750 euro, og prisen for uken var rundt syv tusen kroner for en liten Opel Corsa med manuell gir. Kjøringen fra Figari til Porto-Vecchio gikk fint – en liten halvtime på rolige veier.

Porto-Vecchio er en koselig liten by som kombinerer strandliv med fransk middelhavssjarm. Gamlebyen ligger på en høyde over marinaen, med brosteinsgater fulle av små butikker, isbarer og restauranter. En liten kjøretur unna ligger Palombaggia og Santa Giulia, nydelige strender med kritthvit sand, turkist vann og avslappede beach clubs.

Vi bodde på Hotel Le Tilbury, med fin beliggenhet rett nedenfor sentrum. Hotellet hadde tre stjerner og var egentlig ganske greit; et lekkert nyoppusset bad og en deilig balkong med bassengutsikt trakk opp, mens resten av rommet var ganske slitt, det hadde ikke kjøleskap, og det var alltid mørkt i alle gangene mellom rom og heis. Prisen var 2300 kroner per natt. Synes også det var litt drøyt at vi måtte betale tjue euro per natt for å parkere, på en knotete trang parkeringsplass. Vi måtte også betale for natten vi ikke hadde overnattet, men det kan vi vel ikke egentlig klandre hotellet for.

Planen var å legge oss ved bassenget etter at vi hadde sjekket inn, men været var grått, så vi bestemte oss for å kjøre til strendene for å og finne ut hva vi ville prioritere de to neste dagene. Veien til Palombaggia var smal og svingete, men turen på tjuefem minutter var verdt det. Stranden var nydelig! Den var todelt, og vi fant ut at vi heller ville være på den delen der Linda Beach og Sea Lounge ligger, ikke Palm Beach som vi egentlig hadde reservert.

Etter å ha sett ferdig Palombaggia kjørte vi videre til Santa Giulia, som også var vakker med turkist vann og myk sand, men mer søppel i vannet og mer kaos på stranden. Vi droppet derfor planene om en dag på Le Bar Plage.

Tilbake på hotellet dusjet vi og gjorde oss klare for middag i byen. Vi hadde ikke spist lunsj så vi var skrubbsultne, og begge hadde lyst på pizza. Vi endte opp på A Stadda, en koselig restaurant i en sidegate med hengende lamper, men pizzaen var skuffende. Min fløt i vann og olje og hadde altfor mye tomatsaus og lite ost – men deigen var god.

Etterpå gikk vi litt rundt i sentrum og tittet i butikkene. Koselig atmosfære, men klærne var i typisk sydenstil – ikke mye som funker hjemme i Norge. Jeg lette etter varme klær for jeg synes kveldene var for kalde, men bukser var det lite av. Supermarkedene stengte åtte, så jeg måtte kjøpe vann på en restaurant til seks euro per flaske (!). Rommet hadde ikke kjøleskap – skikkelig upraktisk, for da måtte man kjøpe hele tiden for å ha kaldt vann tilgjengelig.

Vi avsluttet kvelden på balkongen, men det ble kaldt. Jeg frøs selv med dongeri­jakke, og skulle virkelig hatt lange kjoler eller bukser. Det var mye vind, og utenom Lisboa i 2024 har jeg aldri opplevd så kaldt vær på ferie i juli. Gikk med høye skuldre og fikk vondt i nakken, og ble litt sliten av å fryse så mye.

Første morgenen på Korsika våknet vi endelig til sol! Fantastisk følelse etter en uke med dårlig vær. I likhet med Costa Smeralda var trening vanskelig her: ingenting på hotellet, for bratt til å løpe, og ankelen gjorde det utfordrende. Treningssenter var langt unna og kostet over tjue euro for en time. Jeg endte derfor opp med å ikke trene disse tre dagene, og det trives jeg ikke så godt med.

Vi kjørte til Linda Beach, som vi hadde besøkt og booket dagen før. Sengene kostet femti euro per person (måtte betales kontant) og parkering fem euro på en humpete grusplass. Stedet var koselig, med tresolsenger og myke beige madrasser. Vi koste oss utrolig mye, spesielt siden det var første dag på lenge med strand og sol – magisk følelse.

Her fikk vi også skikkelig god iskaffe, noe som hadde vært litt mer variabelt på de italienske øyene.

Lunsjen min ble burratasalat og stekte grønnsaker, nam! Dessverre kom skyene klokken halv fire, og det begynte å blåse, og ble nesten litt kaldt.

Vi bestemte oss for å gå, men hadde egentlig ikke lyst, så vi endte med å sette oss på et bord på stranden som var litt i le for vinden, og kjøpte oss is. Vi nøt jordbær, pistasjkrem, vaniljeis, krem og smeltet sjokolade i et glass, litt Dubai stil.

Etterpå kjørte vi tilbake til hotellet og vasket håret før vi dro ut igjen i byen. Det må jeg bare si, at denne turen hadde ikke vært i nærheten så fin hvis vi ikke hadde leid bil. Det er helt essensielt, for man kommer seg ingen steder uten. Taxi er dyrt, og strendene ligger såpass langt utenfor at det hadde blitt vanskelig å komme seg dit uten bil. Stedene er også så små at det hadde blitt kjedelig å være en hel uke på samme sted.

Denne kvelden rakk vi akkurat å besøke taket på Citadellet i Porto-Vecchio, et historisk festningsverk som ligger på en høyde med fin utsikt over havnen, byen og de omkringliggende fjellene. De stengte klokken åtte, og vi var der fem minutter før, så vi fikk to minutter på taket. Skulle gjerne hatt litt bedre tid, men siden prisen var to euro så var det greit, og vi fikk sett utsikten. Museum er vi ikke så glade i noen av oss så det gikk veldig greit å skippe.

Det var kaldt, så jeg hadde tatt på meg en lang kjole, som var perfekt. Vi gikk ned til havnen, som var koselig og intim med båter, butikker og restauranter. Vi spiste på Le Bellagio. Stedet var ikke spesielt koselig, men maten var god. Etter å ha kikket på de store yatchene som lå side om side var vi kalde og gikk tilbake på rommet. Det var godt å komme inn igjen. På Korsika var det såpass kaldt på kveldene at vi aldri brukte air condition, og sov med tepper.

En ting jeg må nevne som var skikkelig dårlig på Korsika var nettverket, så ikke planlegg å komme hit for å jobbe med mindre du har en god løsning. Både WiFi og 5G fungerte svært dårlig, og det var flere ganger jeg var uten nett på telefonen. Skikkelig irriterende når man er såpass avhengig av google maps på nye steder.

Favoritten på Korsika ble strandstedet Sea Lounge da Mare, som jeg egentlig hadde booket til 29. juli, men måtte avbestille på grunn av at vi ikke kom oss til Korsika til planlagt tid. Jeg hadde opprinnelig booket solseng på første rad på stranden, men den var fullbooket når jeg måtte endre. Vi fikk en seng på dekk, litt høyere enn stranden, men det ble veldig bra. Vi betalte åtti euro for en stor solseng som kunne hatt plass til tre personer.

Vannet var bare helt ubeskrivelig magisk her. Den hvite stranden mot den grønne fargen på vannet – wow! Jeg kunne sittet og beundret den utsikten i ukesvis.

Stedet var også helt fantastisk, og vi koste oss glugg ihjel her på en magisk, stor solsengsofa med tykke puter og store håndklær. Vi fikk servering på sengen hele dagen, og det var utrolig god service.

Når man booker beach club på Korsika så må man alltid starte med å bestille lunsj på et visst klokkeslett, og så kan man legge til solseng etterpå. På noen steder må man forlate solsengen og spise lunsj på restauranten, men her fikk vi alt servert på sengen, noe vi elsker, for da slipper vi å gå bort fra solen. Vi nøt en kjempegod lunsj med mocktails, quinoa salat, fruktfat og flatbrød med ulike dipper. Dette var virkelig det beste stedet på hele turen, med magisk strand og sol hele dagen.

Etterpå kjørte vi tilbake til hotellet og gjorde oss klar for Bonifacio. Turen dit tok cirka førti minutter, men det var litt styr med parkering. Bonifacio har nemlig to områder: citadellet oppe i byen og havnen nede, med butikker og restauranter begge steder.

Vi kom frem først halv åtte, så det ble litt stress, og vi var usikre på hva vi skulle prioritere. Bonifacio regnes som Korsikas vakreste og mest dramatiske by, og er kjent for en kombinasjon av vill natur, dramatisk beliggenhet og middelaldersk sjarm.

Byen ligger dramatisk plassert på toppen av sytti meter høye kalksteinsklipper som stuper rett ned i det turkise havet. Her finner man en middelaldersk festningsby fra 800-tallet, med smale smug, trapper og historiske bygninger. Inne i citadellet finner du små butikker, kunstgallerier, vinbarer og restauranter med havutsikt.

Vi startet med citadellet, en gjennomførbar tur opp noen trapper over byen. Her var det fin utsikt, hus, smale gater med butikker og sannsynligvis byens beste restauranter. Vi fant dessverre ikke Aragons trapp, en dramatisk trapp med 187 trinn hugget rett ned i klippen som leder ned mot havet, kjent for spektakulær utsikt.

Etterpå gikk vi ned til havnen for middag, hvor vi hadde sett flere koselige restauranter langs vannkanten. Etter mørkets frembrudd var det imidlertid vanskeligere å velge, og vi hadde glemt å sjekke menyene på forhånd. På Korsika er det ekstremt mye fisk, så det ble utfordrende å finne et sted å spise.

Vi endte opp med et dårlig valg: turens dyreste og kjipeste middag – delte en tomatsaus-spaghetti med burrata og noen grillede grønnsaker uten smak, til 31 og 27 euro. Svindel!

Vi gikk litt langs kaien etterpå, men det var såpass kaldt at vi bestemte oss for å kjøre tilbake rundt halv elleve.

Etter utsjekk fra hotellet i Porto-Vecchio satte vi kursen mot Bastia som er Nord-Korsikas livlige havneby, og øyens nest største by etter hovedstaden Ajaccio. Den har en mer autentisk, italiensk-inspirert og lokal atmosfære enn Porto-Vecchio og Bonifacio. Her handler opplevelsen mindre om strandliv og mer om kultur, arkitektur og historie.

Turen tok akkurat tre timer uten stopp, omtrent en halvtime lengre enn estimert på grunn av kø i trafikken. Veiene er smale og det er nok mange turister som leier bil, så det blir litt kork noen steder.

Første stopp var Le Paillote, et kjempekoselig sted på stranden, med fresht interiør og turens beste mocktail. Stranden var derimot ikke i nærheten av den vi koste oss på i Porto-Vecchio.

Mens Plage de l’Arinella byr på en lang, bred sandstrand med gyllengrå, litt grovere sand og klart, men ikke azurblått vann, er Palombaggia i Porto-Vecchio et postkortparadis med kritthvit, silkemyk sand og krystallklart, turkisblått vann.

Etter flere dager i bittelille Porto-Vecchio merket vi virkelig forskjellen når vi ankom bykjernen av Bastia, spesielt på trafikken. Parkering var litt kaotisk, men det gikk greit da vi fant riktig inngang.

Vi var sultne og spiste en magisk brunsj på Café Marlow, turens beste måltid. Jeg hadde brioche med fiken og ricotta samt en yoghurt bowl, mens mamma valgte Eggs Benedict.

Den gamle havnen i Bastia er koselig med en halvsirkel av fargerike bygninger, båter og restauranter som ligg tett i tett langs kaien. Barokkirken Saint-Jean-Baptiste ruver over havnen.

Vi tok trappene opp til citadellet, den gamle genovesiske festningen fra 1500-tallet som ligger på en høyde med vakker utsikt over havet og havnen. Innenfor murene er det mindre og roligere enn i Bonifacio, med smale gater, museum, kapeller og kafeer. Vi tok heisen ned igjen og fikk en hyggelig gåtur tilbake til byen langs sjøen.

Vi kikket litt i gatene og kjøpte oss en is før vi satte kursen videre mot Calvi. Det vi dessverre ikke fikk sett var Cap Corse, den ville nordspissen av Korsika kjent for sine dramatiske klipper, skjulte bukter, sjarmerende landsbyer og gamle genovesiske vakttårn.

Veien til Calvi var utfordrende, med forferdelige veier og to runder opp og ned et fjell som minnet om Haukeli. Turen tok to timer, og jeg ble litt småkvalm selv som sjåfør. Manuell giring hjelper heller ikke når det er så mange svinger.

Rett før ankomst Calvi fant vi et supermarked hvor vi handlet frokost til resten av turen, samt ost, kjeks og frukt til balkongen samme kveld. Jeg forteller mer om det i neste innlegg. På veien fikk vi med oss en magisk solnedgang.

Oppsummert vil jeg si at Porto-Vecchio er en koselig liten by med ekte fransk middelhavsstemning. Gamlebyen har smale brosteinsgater, små butikker og restauranter, mens de nærliggende strendene Palombaggia og Santa Giulia byr på kritthvit sand, turkist vann og avslappede beach clubs. Hotellet vårt var helt greit, men leiebil var helt essensielt for å komme seg rundt.

Høydepunktet var stranddagene på Linda Beach og Sea Lounge – magisk vann, komfortable solsenger og god service. Til tross for litt kald vind og dårlige treningsmuligheter, føltes Porto-Vecchio både avslappet og levende, med en perfekt blanding av strandliv og småbyidyll.

Costa Smeralda er en av de mest eksklusive og luksuriøse kyststripene på Sardinia, kjent for sitt krystallklare turkise vann, hvite sandstrender og elegante, eksklusive resorts. Området strekker seg hovedsakelig fra Arzachena til Liscia di Vacca, med Porto Cervo som favorittstedet og høydepunktet for internasjonale jetsettere, kjendiser og yachteiere.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg hadde lyst å bo i Porto Cervo, men etter noen måneder med hotellsøking måtte jeg gi opp, prisene var rett og slett helt uoverkommelige. Jeg endte derfor opp med Porto Rotondo som var veldig koselig, men hakket mer avslappet. Den lille byen er kjent for sin sirkelformede marina – omgitt av pastellfargede bygninger, luksusvillaer og små piazzaer.

Marinaen er hjertet i byen, full av yachter og små båter, med caféer og restauranter langs kaien.

Byen har også et utvalg småbutikker og designerbutikker, men prisene var absolutt ikke for hvermansen. Når alt koster åtte hundre euro så er det egentlig ikke så gøy, spesielt når man finner ting man liker.

Jeg ankom Porto Rotondo etter en lang dag på reise fra hovedstaden Cagliari. Jeg hadde kjøpt billetter på forhånd til fire etapper med buss og tog – alt for nitten euro. Planen var enkel: forlate hotellet klokken åtte, gå bort til togstasjonen og starte reisen. Første etappe til Oristano tok bare en time, og alt gikk smooth. Deretter begynte kaoset.

Jeg hadde bare ti minutter fra toget til bussen videre til Macomer, og spurte på toget om noen skulle samme sted. En dame og et par sa ja, og damen forsikret meg: «Jeg har sjekket med sjåføren, bare følg meg.» Vi kom oss på bussen ett minutt før avgang. Men paret var ikke der – og jeg synes det var litt merkelig, men tenkte at de kanskje ikke rakk det, det var jo et rotterace. Jeg fulgte GPS-en hele veien og det så lovende ut, men når det nærmet seg mitt stopp kjørte bussen rett forbi. Sjåføren ville ikke slippe meg av for dette var en ekspressbuss til Sassari. Jeg måtte sette meg ned igjen og forberede meg på over en time til, tissetrengt og forbanna, og skjønte da at planen om den rolige etappen med tog fra Macomer var spolert. Jeg brydde meg ikke om billettene som gikk tapt, men hele dagen kom jo til å gå i det, OG det ble mye mer buss enn planlagt! Jeg sliter sånn med kvalme på buss, så var så glad lengste etappen opprinnelig skulle være med tog.

Bussen endte i Sassari, hvor jeg ankom litt før halv tolv – to minutter etter at dagens eneste direkte tog til Olbia hadde gått. Dermed hadde jeg foran meg to og en halv times venting på en gudsforlatt togstasjon med toalett og aviskiosk. Heldigvis var det en dame i køen som tipset meg om baren Luciano på andre siden av gaten, som lot meg oppbevare bagasjen på bakrommet. En enorm lettelse! Jeg tok en liten tur til Sassari sentrum, som lå femten minutter unna togstasjonen.

Jeg besøkte kirken, Piazza d’Italia og handlegaten – ikke spesielt imponerende, men greit for en kort stopp, og mye bedre enn å sitte på en benk på togstasjonen.

Jeg lette etter noe å spise som ikke var pizza eller pasta og fant en vegetar take-away der jeg fikk kjøpt meg avokadotoast og en digg ferskpresset juice av jordbær og vannmelon. Videre gikk turen med tog til Ozieri på førti minutter, og derfra med buss videre til Olbia i en og en halv time. Der var det en streng sjåfør som insisterte på at all bagasje, inkludert håndveske skulle under bussen. Vi fikk kun ha med vann og mobil inn, så alle verdisaker måtte under. Veldig rart for vi var langt fra full buss så det kan ikke ha handlet om plass. Bussrutene var ekstremt detaljerte, med stopp ved hver minste småby – heldigvis uten kvalme eller ubehag på grunn av de geniale armbåndene mine.

Til slutt ankom jeg Terranova stasjon i Olbia, og måtte navigere med AI gjennom sentrum for å finne busstoppet til Porto Rotondo. Selv Google Maps ga opp – Trenitalia hadde brukt et annet navn på bussen enn det som stod på stedet. Etter en halvtimes venting kom bussen, og endelig var jeg på vei til siste stopp. Reisen som kunne tatt to og en halv time med bil hadde tatt hele ti timer! Og jeg endte opp med å betale både for bil, første reise og andre reise, er det mulig!

Endelig fremme i Porto Rotondo fant jeg rommet mitt etter instruksjoner fra WhatsApp, og fikk litt sjokk over hvor lite det var. Det var heldigvis rent og overraskende fint, men noen rare ting: det var ikke noe sted å kaste søppel, når jeg spurte om det så fikk jeg beskjed om at det var mitt ansvar for de hadde ikke noe offentlig sted for dette i Porto Rotondo. Det gikk heller ikke an å lade pc eller bruke hårføner uten å dra ut stikkontakten til kjøleskapet.

Beliggenheten var perfekt, og gaten utenfor var magisk, med flisebelagte heller dekorert med fisker og skilpadder – en liten Sardinia-detalj, siden alt her heter tartarughino, som betyr skilpadde.

Ettermiddagen tilbrakte jeg ved marinaen, som virkelig er som en liten Kardemomme by: smale veier, små broer, pastellfargede bygninger i hvitt, gult og rosa, og små restauranter langs vannet.

Piazzaen i sentrum var kanskje litt skuffende, men det tok ikke bort sjarmen fra byen. Når det er sagt så er stedet veldig lite og jeg hadde sett hver krik og krok på to timer, inkludert alle restaurantene som jeg hadde fulgt en stund på Instagram. Jeg vil derfor si at dette stedet absolutt er best i selskap, og ikke alene.

Jeg kjøpte meg en gelato på byens eneste gelateria, og nøt solnedgangen fra marinaen.

Og så folk som koste seg på de ulike sjarmerende barene i gatene.

Kvelden ble avsluttet på Carmen – en koselig liten restaurant med lys, meksikansk og spansk mat (perfekt for en vegetarianer som hadde fått nok pizza og pasta). Søtpotet- og avokadohummus med mango-salat var ganske pricey til førti euro – men verdt hver bit! Tilbake på rommet satte jeg meg ned for å booke transport og beach clubs til resten av oppholdet, noe som skulle vise seg å ikke bli så enkelt.

Første morgen i Porto Rotondo våknet jeg tidlig av bossbilen, til helt grå himmel for første gang på turen. Yr hadde faktisk meldt regn, men det var vanskelig å tro at det skulle skje i juli. Der skulle jeg ta smertelig feil, og dette ble bare begynnelsen.

Det fantes ikke et eneste gym i denne lille bygda, så jeg måtte være kreativ. Bay Gym lå en times gange unna, men med vonde ankler og tjue euro for en økt var det uaktuelt. Løsningen ble løpetur til Punta Volpe, nærmeste strand, to kilometer unna. Ikke mye å skryte av – ingen solsenger, kafeer eller toalett, og heller ikke spesielt fin strand.

Litt nærmere sentrum ligger Tartarughino, på samme strand, men med fasiliteter. De skulle ha åtti euro for en plastseng, og de var utsolgt. Hadde uansett aldri betalt det for å ligge der. Jogget tilbake langs den koselige marinaen og fullførte fem kilometer – det yret faktisk litt underveis, men gråværet gjorde løpeturen mye mer overkommelig enn Cagliari.

Etter en dusj var jeg egentlig klar for stranden, men det var fortsatt helt grått så jeg ble sittende litt i sengen på mobilen og håpe på sol. Det skjedde ikke så da fant jeg ut at jeg kunne dra og teste brunsjen på Bambusa som jeg ikke trodde jeg kom til å få mulighet til. Den var åpen kun fra ti til halv ett, og det var overraskende tomt når jeg ankom restauranten.

Høysesong var i august så det var litt merkelig å sitte der omtrent alene. Litt deilig og. Veldig fresh lunsj med avokado bagel og fruktskål selv om bagelen var tørr og ikke toastet og ananasen ikke virket helt fersk.

Herfra gikk jeg til nærmeste strand med solseng utenom den som var fullbooket: Ira beach. Kjip hovedvei på to kilometer for å komme seg dit, og det gikk ikke buss. Stranden var okei med sand og klart vann, men Poetto i Cagliari var bedre så jeg skjønte ikke strandhypen i Costa Smeralda helt ennå. Været var elendig, så jeg gadd ikke betale femti euro for solseng.

Social var den beste beach cluben på stranden, mens Ira Beach Club var veldig basic. Jeg fikk en ensom solseng midt på billigstranden for tjue euro – helt greit, men det yret hele tiden, og litt før klokken tre satte regnet virkelig i gang. Da var det bare å komme seg tilbake til rommet.

Det plasket ned hele veien på de tjuefem minuttene jeg brukte på å gå tilbake, og jeg ble helt druknet katt og pottesur. Glosene kom som perler på en snor mens jeg gikk i rekordfart i glatte flipflops, og det holdt på å rakne for meg. Jeg hadde ikke pakket paraply med meg på sommerferie, men det trenger man her.

I Costa Smeralda er det veldig lite busser, utenom hvis du skal til Olbia, der er utvalget litt bedre. Ellers er eneste alternativ Sunlines som har tre busser per dag rundt omkring til de ulike stedene i områdene. Bussen til Porto Cervo skulle gå rett over klokken fire, men kom ikke før ti på fem.

Bussreisen tok førtifem minutter og kostet fire euro. Med bil hadde det tatt tjuefem minutter. Jeg hadde cirka fire timer i Porto Cervo – akkurat nok til å se sentrum, men ikke nok til å utforske alle restauranter og strender utenfor.

Porto Cervo: Helt magisk. Som å tre inn i et eventyrland med murbygg i rosa og gult, designerbutikker, kafeer og isbarer.

Piazzettaen var koselig, og marinaen med treplanker og utsikt til den andre siden av vannet var helt nydelig. Små broer og naturstier ledet til andre siden, der marinaen ligger med populære restauranter og en Nikki Beach-pop-up cocktailbar – syke priser, men fantastisk deilig å sitte der.

Et tefat med feta- og melonsalat til tjuefem euro, jordbær-mocktail til tjueto euro – lite, men utrolig godt. Solen tittet fram og lyset over marinaen gjorde stedet enda mer magisk, spesielt etter en hel dag med dårlig vær. Dessverre ingen solnedgang for da skyet det helt til igjen. Sikkert veldig fint derfra.

De fleste butikkene hadde ikke priser som passet min lommebok, men jeg fant en butikk som hadde veldig mye fint, og fant meg en body og lekker bluse der.

Rett over marinaen ligger Promenade du Port, et koselig rosa murkompleks med butikker og restauranter. Her var det mange vegetar- og sunne alternativer – klart bedre enn andre steder på turen. Prisene var stive, men stedet var verdt hvert minutt. Det var veldig trist å forlate Porto Cervo, kunne gjerne bodd her.

På busstoppet tilbake møtte jeg en hyggelig spansk dame. Hun hadde betalt sekstifem euro for pizza og vin på en restaurant, det tror jeg er det dyreste jeg har hørt. Hun bodde i Olbia og anbefalte ikke det. Det var bare oss to på bussen så jeg skjønner at de ikke har flere avganger. Alle har bil her.

Førtifem minutter senere var jeg tilbake i Porto Rotondo, og tok en liten tur i piazzaen. Kjøpte hjemmelaget sitronsaftis, hørte på live musikk og nøt stemningen – en perfekt avslutning på en lang og våt dag som til slutt endte veldig fin.

Jeg startet neste dag med å researche transport og busser, men innså raskt at det var håpløst å komme seg til stranden jeg egentlig ville besøke – Liscia Ruja. Dette stedet er kun for rike folk. Veldig rike. Jeg sendte melding til Blu Beach, som tidligere hadde tilbudt solsenger til 120 euro. Nå var prisen 180 euro – for de billigste! Er det mulig?

Etter å ha innsett at jeg ikke kommer meg til noen av de beste strendene uten bil, tok jeg på joggeskoene og bestemte meg for å gå til Marinella Beach, fire kilometer langs hovedveien. Det var vanskelig å trene der når det ikke fantes et eneste gym. Jeg er ikke så god til å stille meg opp et sted ute og gjøre øvelser, og det var egentlig ikke noe bra sted å stille seg heller, dersom man ikke ønsket publikum. Løping var vanskelig fordi jeg har problemer med anklene, og gikk allerede litt for mye fra før siden det ikke fantes andre alternativer for å komme seg rundt. Beina er virkelig mitt sterkeste våpen – uten dem hadde jeg sittet mye fanget på rommet i denne ferien. Det ble flere dager opp mot 30 000 skritt.

Turen til Marinella gikk greit, selv om veien var kjedelig. Jeg sparte femten minutter ved å snike meg gjennom en privat hage og ned noen trapper til stranden – en liten seier!

Første stopp var Hotel Abi, med tresenger og hvite puter til 180 euro stykket. Så fint var det ikke. Da tar jeg heller La Cabane i Marbella til samme pris. Jeg fant også andre alternativer mellom åtti og hundre euro per solseng, men gikk videre.

Stranden var større enn Ira Beach, men det meste på den billige delen var allerede utsolgt da jeg kom halv tolv. Jeg fikk en enkel plastseng plassert nesten på parkeringsplassen – stusselig, men kostet bare ti euro. Været var ustabilt, litt sol, litt regn, men bedre enn dagen før.

Blu Beach, som jeg hadde vurdert, var nesten tom. Det så rett og slett trist ut – tre personer, skitten strand og kjip vibe. Overpriset og overvurdert, uten tvil.

Stranden var best på venstre side ved hotellet, med krystallklart vann og ren sand. Den andre siden var ekkel – svart bark som klistret seg til føttene.

Jeg ble liggende der i nesten seks timer, inkludert en liten tur til marinaen for å utforske. Ikke spesielt imponerende, men jeg fant en fantastisk fersk og hjemmelaget crêpe som reddet humøret litt. Planen var egentlig å gå til Oasi, men femten minutter til langs motorveien fristet ikke – spesielt når jeg måtte gå fire og en halv kilometer til sentrum etterpå.

Porto Rotondo er lite og stille, så jeg hadde god tid til hårvask da jeg kom tilbake halv sju. Mamma ringte for å spørre hva hun skulle pakke, og jeg forsikret henne om at det ikke var kaldt. Helt til jeg gikk ut døra for å spise. Hele turen hadde jeg gått i kjoler og stropper, men denne kvelden blåste det som aldri før – glass veltet fra bordene, blomsterpotter veltet over terrasser, og temperaturen sank mange grader.

Jeg ville spise i havnen, men der blåste det for mye. Prøvde Tartarughino, men det var fullbooket, så jeg reserverte til dagen etter og endte på naboen Smeralda. Ikke gjør det. En times ventetid for en pizza som smakte som seigt brød med tomatpuré. Jeg frøs så mye at jeg måtte forlate bordet for å hente jakken min på rommet midt i måltidet. Turens største skuffelse.

Etterpå gikk jeg en runde i havnen, og fant båten til Cavalli. Litt usikker på hvem som eier den nå, siden han er død, men ganske artig å tenke på at her har han spasert rundt. Jeg fant en ny liten piazza helt i enden – utrolig koselig, men litt kjedelig alene når man har sett alt. Færre folk ute og ingen live musikk i kveld, sikkert på grunn av vinden så jeg endte tidlig tilbake på rommet.

Neste morgen våknet jeg tidlig igjen – av bossbilen, selvfølgelig. Fant ut at at jeg kunne rekke den første bussen til Olbia. Pakket strandbagen og sjekket rutetider til Olbia → Pittulongu Beach → Olbia → flyplassen. Det så faktisk ut til å være mulig å få til alt på en dag. Ved bussholdeplassen møtte jeg et hyggelig par som også skulle til Olbia. Bussen kom bare seks minutter forsinket og brukte kun en halvtime inn, til tross for mange stopp. Ifølge AI skulle billetten til 1,50 euro også gjelde videre – så jeg krysset gaten og ventet tjue minutter på neste buss mot stranden.

Etter en kort tur på cirka femten minutter og en liten gåtur ned, så stedet først litt “jalla” ut – men jeg fant Mama Beach, som jeg hadde sett meg ut, og fikk en solseng uten parasoll til ti euro. Olbia er tydeligvis mye billigere enn Costa Smeralda.

Det er veldig mye strandselgere på Sardinia, og de samme kommer gjentatte ganger per dag og spør om å selge deg de samme tingene. Vet ikke hva det er med Spania og strandselgere, men det finnes nesten ikke i Hellas.

Pittulongu overrasket faktisk veldig positivt som strand. Været derimot… mye skyer, litt sol, tjueåtte grader og vind fra alle kanter. Vannet var faktisk noe av det fineste jeg har sett på Sardinia, krystallklart og turkist – men for kaldt til å bade. Alt blåste: håndkle, bok, caps, til og med taket på solsengen falt ned i hodet på meg.

Sand i øynene, boksider som blåste ut av boken og en iskaffe som ikke reddet dagen. Frukten her var dessuten helt krise – halvråtten vannmelon. Etter en stund orket jeg ikke mer og tok bussen tilbake til Olbia.

Selve byen var heller ingen opplevelse. Kun en interessant gate – Corso Umberto, med litt butikker og en havn med et pariserhjul.

Spiste lunsj på SAS Tapas: en tørr toast med tomat og mozzarella til tjueto euro. På dette tidspunktet var jeg så ekstremt matlei at jeg nesten ikke visste hva jeg skulle spise. Fant et bakeri med pistasjkaker, men de kom ikke i nærheten av det jeg hadde spist på Sicilia så jeg spiste de ikke opp.

Denne dagen skulle mamma komme for å joine meg på resten av turen, så jeg dro tidlig til flyplassen for å være der når hun kom ut, men også for å prøve å få tak i leiebil. Måtte jobbe meg ihjel med å finne transport til stranden neste dag, og til havnen for å komme oss til Korsika dagen etter. Helt fortvilende med transport her, det er så ekstremt dyrt at jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å betale for det. Noen tilbud var på syv hundre euro en vei (!). Jeg ble til og med scammet av et firma som heter Airport Taxi Transfers og skrev med sikkert femten ulike sjåfører som enten var fullbooket, uprofesjonelle eller skulle ha blodpris.

Sammenbruddet var nært da jeg i tillegg fikk melding om at beach cluben vi hadde gledet oss mest til – morgendagens høydepunkt – kanskje måtte stenge på grunn av ekstremvær. Da mamma heller ikke svarte etter at flyet hennes hadde landet, knakk jeg helt sammen. For en dag, og utrolig kjipt for mamma å komme til dette, selv om timingen for å få selskap for min del ikke kunne vært bedre.   

Heldigvis hadde vi forhåndsbooket transport via Booking til åtte hundre kroner som faktisk fungerte fint. Vi kom oss til Porto Rotondo, og etterpå gikk vi en tur langs havnen og inn til piazzaen hvor det var konsert.

Spiste middag på Tartarughino, som jeg hadde reservert tidligere – og endelig, litt oppreisning: en god cacio e pepe, og en hyggelig restaurant. Men det blåste fortsatt iskaldt. Jeg gikk med dongerijakke og skulle helst hatt bukse. Etter middagen dro vi rett tilbake til rommet. Følte meg sliten, kald og tom etter en dag som mentalt hadde gått altfor mye med på å prøve å finne løsninger på en fortvilende situasjon.

Nesten morgen våknet jeg kvart over syv, for en gangs skyld ikke av bossbilen! Prøvde å sove videre, men det gikk ikke, så jeg tok på treningstøyet og dro ut. Jogget ned til bystranden og gjorde noen øvelser der før jeg jogget tilbake.

Ved den lille stranden ligger dette koselige båthuset, som fungerer som en kafe og ligger rett ved alle yatchene. Koselig sted å sitte for en kaffe eller lunsj i solen. På veien tilbake kjøpte jeg med kaffe til mamma – som viste seg å være en shot, så det ble ikke helt som planlagt, hehe. Etter en rask dusj og litt pakking var vi klare for å ta bussen til Baja Sardinia. Vi fant ikke noe transport som var innafor på pris så derfor endte vi opp med å måtte bruke bussen, som var begrenset til tre avganger per dag.

Vi kom frem litt etter klokken tolv og gikk derfra en og en halv kilometer til Cone Club, som ligger inne på det enorme området til 7 Pines Hotel. Bare å komme seg gjennom området var en treningsøkt i seg selv – en kilometer ned til sjøen! Heldigvis plukket en golfbil oss opp mot slutten.

Stedet var lekkert – bygget inn i naturen med en restaurant, trebrygger, et lite badested og komfortable solsenger. Men vinden… helt ekstrem! Parasollene kunne ikke brukes, menyene blåste av gårde, og bølgene var så store at det ikke gikk an å bade. De hadde også redusert strandmeny på grunn av vinden.

Likevel var stemningen rolig, håndklærne store, og servicen upåklagelig. De fulgte opp hele tiden. Minimum spend på 200 euro, men ingen egen solsengpris – det var i det minste noe.

Maten derimot imponerte ikke, bortsett fra mamma sin sandwich og fruktfatet mitt som var et lite kunststykke i seg selv. Kaffen og lemonaden var dårlige, og desserten – en smeltet is og en tørr kake – var rett og slett trist.

Vi endte opp med å betale to hundre euro for en spend på 174, noe som var litt irriterende, men det var vanskelig å følge med på summen siden menyen manglet priser. Det var sikkert taktisk av dem.

Etter hvert blåste det så mye at glass veltet og knuste rundt oss. Likevel ble det en bedre stranddag enn jeg hadde trodd, for etter flere dager med regn og skyer var det faktisk sol. Vi kunne nok blitt lenger, men måtte dra rundt halv seks for å rekke å dusje og skifte før Phi Beach. Det ble stress – sminkeposen min blåste ut av vesken så pudderet knuste, og jeg mistet en ring mellom noen sprekker – fant den aldri igjen.

Golfbilen kjørte oss heldigvis opp igjen til gaten – helt magisk med tanke på hvor lang og kjip den kilometeren inne på området var. Vi gikk videre til Baja Sardinia sentrum, som viste seg å være… en gate, et par restauranter og en liten fontene.

Ikke mye å se, og jeg var veldig glad for at jeg ikke hadde valgt å bo der – men stranden der var nydelig og nesten uten vind! Hadde vi visst det, hadde vi selvfølgelig heller tilbragt dagen der.   

Så gikk vi videre til Phi Beach, to kilometer unna. Det føltes langt og slitsomt i vinden. Midt underveis kom den verste beskjeden: båten til Korsika neste dag var innstilt hele dagen på grunn av ekstrem mistralvind. Der falt det stigende humøret rett i dass. Hele turen dit gikk med til å stresse med nye planer – finne ny båt, booke hotell for en ekstra natt, kontakte leiebil, beach clubs og transport.

Phi Beach er kjent som Costa Smeraldas mest ikoniske beach club, med solnedgang og luksusstemning – men den sterke vinden ødela alt.

Bølgene slo opp over gjestene, og nesten ingen steder var det mulig å sitte uten å kjøpe bord.

Vi fikk en drink inkludert i inngangsbiletten på seksti euro per person, men det var ikke særlig stas. Vi måtte stå og drikke den, sugerøret fløy ut av glasset, og håret kom i veien hver gang vi skulle ta en slurk. Det verste man kunne gjøre her var å ta på seg lip gloss, håret klarte søren meg å komme seg ut av hårstrikken og.

Det var kaldt, ubehagelig og skuffende. Og fordi vi ikke fikk tak i transport hit, måtte vi til og med gå før solnedgangen vi hadde betalt for, for å rekke dagens siste buss tilbake.

Turen tilbake til bussen føltes uendelig, men vi var utrolig glade når den kom ti minutter over tiden. Da vi endelig kom frem til Porto Rotondo, var vi gjennomfrosne og sultne.

Vi dro til Carmen og bestilte søtpotetfries, guacamole og chips – enkelt, men godt, og heldigvis raskt. Vi fikk sitte inne fordi det blåste så kaldt ute. Altfor kaldt til å være juli og skikkelig kjipt at dagene i Costa Smeralda ble sånn. Jeg hadde ikke med meg klær til det, og det ødela opplevelsen av stedet veldig.

Neste dag skulle egentlig være den siste på Sardinia, og vi skulle ha blitt hentet klokken åtte for å rekke båten klokken 10.20. Siden den dessverre ble kansellert fikk vi beholde leiligheten til elleve, og flyttet transporten til tolv. Det var faktisk deilig med en treg start – jeg rakk å vaske håret før vi dro. Vi spiste frokost på Ami, med croissant, frukt, pannekaker og iskaffe – skikkelig hyggelig start på dagen. Taxien kom en time forsinket, så det var flaks at vi ikke hadde noe vi måtte rekke.

Klokken ett var vi endelig på vei til Santa Teresa Gallura, hvor vi hadde booket hotell for å være nærmest mulig båten i håp om å komme oss videre neste dag. Turen dit tok en time – og kostet 190 euro. Jeg hadde spurt rundt tjue ulike tilbydere, og prisene varierte fra 190 til 700 euro (!). Helt absurd.

Vi kom frem til Hotel La Funtana rundt klokken to, omtrent en kilometer fra sentrum, men nært havnen. Et firestjerners hotell på papiret, men rommet var slitt og føltes mer som 2–3 stjerner, og var absolutt ikke verdt over to tusen kroner. Bassenget var greit, og de hadde et lite treningshjørne ute som jeg fikk brukt. Jeg ble kvalm etter bilturen og måtte legge meg litt, mens mamma tok seg en time ved bassenget. Været var overskyet, med litt solglimt og mye vind – atten meter per sekund.

Etter litt downtime gjorde vi oss klare for å sjekke ut byen vi egentlig ikke skulle sett. Vi gikk en kilometer til sentrum og fant restaurant-området. Booket bord på Ristorante da Thomas til kvart på syv og ruslet en times tid i butikker før middag. Restauranten var virkelig et lyspunkt – superhyggelig sted med gode vegetarmuligheter og masse spennende tilbehør. Litt kaldt inne, men ellers perfekt. Vi fikk enorme mengder brød og flatbrød, og porsjonene var små, så jeg endte opp med å spise altfor mye brød og ble stappmett. Olivenoljen herfra var helt himmelsk.

Etterpå gikk vi opp igjen til sentrum og videre til bystranden, som så nydelig ut, men vinden var fortsatt ganske ekstrem.

Vi fikk også sett borgen, som dessverre stengte klokken syv. Derfra er visstnok det beste stedet å se solnedgangen fra, sammen med terrassen over stranden – men denne dagen ble det ingen solnedgang, bare storm. Kjipt å fryse så mye på ferie.

Selve sentrum er lite, men sjarmerende – en kompakt kjerne av restauranter, butikker og isbarer. Vi kjøpte et kakestykke fra Petit Bakery på vei hjem – utrolig godt. Alt i alt rakk vi å se det meste på bare noen timer, og Santa Teresa føltes mye koseligere og mer helhetlig enn Baja Sardinia. Vi møtte til og med en norsk mann som drev en klesbutikk sammen med kjæresten, og kjøpte en blondeskjorte der. Han sa at vi var veldig uheldige som traff på maistralvinden akkurat nå.

Tilbake på hotellet rundt elleve, litt slitne og småfrosne. Vi kunne egentlig ikke pakke ut, siden vi bare skulle bli en natt, så alt føltes litt stress. Bestilte taxi til båten neste dag – fikk ti på ni, selv om vi egentlig ønsket halv ti. Nok en tidlig morgen i vente. Jeg prøvde å kontakte et annet taxiselskap for å få senere avgang, men det anbefaler jeg ikke – sjåføren ble skikkelig sur og holdt på å kansellere turen. Tydeligvis snakker taxiselskapene sammen her.

Neste morgen våknet vi heldigvis til mindre vind. Vi var trøtte i trynet, men tvang oss opp klokken syv for å rekke både trening og frokost før vi måtte pakke og bli hentet. Kom tilbake til rommet kvart over åtte, og det ble helt kaos å rekke dusj, frokost og pakking på bare tretti minutter. Vi sjekket ut ti på ni, og taxien sto klar i resepsjonen.

Etter tre minutter i bil kom vi oss til kaien, og med en times forsinkelse med båten kom vi oss heldigvis til Korsika. Følelsen av å forlate Sardinia var helt fantastisk, det er ikke en øy jeg kommer til å besøke igjen.

Costa Smeralda er uten tvil vakker – krystallklart vann, elegante marinaer og lekre små butikker – men bak det postkortperfekte ytret skjuler det seg et sted som rett og slett ikke er verdt pengene. Prisnivået er skyhøyt, servicen ujevn og alt føles overdrevent eksklusivt for eksklusivitetens skyld. Uten bil er det nesten umulig å komme seg til de fine strendene, og transport koster latterlige summer. Selv de enkleste solsengene ligger på nivå med luksusresorter andre steder i Middelhavet – men uten den samme stemningen.

Porto Rotondo var riktig nok pen og roligere enn Porto Cervo, men ble også fort litt kjedelig. Det føltes som et område bygget for de superrike, ikke for vanlige reisende. Vinden, været og den konstante logistikken rundt alt gjorde det hele stressende mer enn avslappende. Kort sagt: Costa Smeralda er flott å se på bilder, men for meg var det ikke verdt verken pengene, strevet eller forventningene.

Cagliari, hovedstaden på Sardinia, er en by som overrasket meg med sin blanding av middelhavssjarm, koselige smug og moderne, kosmopolitisk liv. Byen ligger vakkert til med utsikt over havet, og byr på alt fra kulturelle opplevelser til avslappende strandliv på Poetto. Jeg likte meg mye bedre i Cagliari enn jeg hadde forventet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg ankom Cagliari fra Catania på Sicilia – en kort flytur på sytti minutter med ITA som jeg betalte rundt tusen kroner for. Heldigvis var det bare ni kilometer til hotellet, og jeg slapp unna med en taxituren på ti euro. Hotel Italia der jeg betalte tusen kroner per natt var dessverre mer shabby enn jeg hadde sett for meg. Rent, men med gammel strietapet, mørkt treverk og fellesområder fulle av oppussing. Badet var stusselig, og dusjen såpass liten at jeg måtte stå på utsiden for å barbere leggene. Beskjeden om at treningsrommet var stengt på grunn av oppussing hjalp ikke på inntrykket.

Etter å ha pakket ut kofferten forlot jeg hotellet for å utforske byen. Hatet fra Catania satt fortsatt litt i kroppen, og jeg kjente på en uro for om fire netter her ville føles altfor lenge. Angsten ble sterkere da jeg gikk gjennom de første gatene – de virket tomme og øde. I en park satt mange afrikanske menn som stirret, og jeg så ikke en eneste turist. Jeg begynte å søke etter leiebil og vurderte å dra tidligere, kanskje til Alghero.

Heldigvis fant jeg veien til Stampace, hvor det var flere restauranter og en mer livlig atmosfære. Her fikk jeg en kombo av det autentiske og det turistiske: smale, noen ganger bratte gater; eldgamle bygg ved siden av moderne restauranter og kaféer. Jeg satte meg ned på Ex Tipografia og bestilte en avokadotoast – den var kjempegod, og det var fantastisk å endelig få noe annet enn italiensk mat.

Deretter gikk jeg videre over Piazza Yenne, som er en av de mest sentrale og levende plassene i byen. Piazza Yenne fungerer som et slags skjæringspunkt mellom bydelene Marina, Stampace og Castello, og er et populært møtested for lokalbefolkning og turister. Spesielt om kveld og sommernetter fylles den med folk som sitter ute på kafeer og barer, for en drink, is, eller en rolig spasertur.

Den fungerer både som krysspunkt og som startpunkt for vandringer gjennom gamlebyens gater, og tok meg videre inn i shoppinggaten Via Giuseppe Manno der du finner ganske mange butikker.

Shoppinggaten leder til Bastione di Saint Remy, et vakkert bygg som fungerer både som et kjent landemerke og som et utsiktspunkt i Cagliari. Det forbinder den øvre gamlebyen Castello med de lavere bydelene. En storslått dobbel trapp tar deg fra Piazza Costituzione til den vakre Terrazza Umberto I som gir panoramautsikt over store deler av byen og havet. Her fikk jeg en fantastisk utsikt, og jeg kunne bare forestille meg hvor magisk solnedgangen måtte være herfra.

Turen tok meg videre inn i Castello-området, opp i høyden, der utsikten ble enda bedre og gatene var utrolig koselige. Her ligger også Torre dell’Elefante, ett av de viktigste inngangspunktene til Castello, og katedralen Santa Maria Assunta, et av de viktigste religiøse byggene i byen.

Jeg falt helt for stedet Libarium Nostrum – så vakkert i solnedgang! Plasseringen er spesielt god fordi den ligger like ved bymuren og har en terrasse med panoramautsikt over byens tak og over havet. Etter lunsjen orket jeg ikke noe middag, så jeg kjøpte bare en liten is, litt frukt og parmesan på supermarkedet.

Kvelden avsluttet jeg nede ved marinaen. Strandpromenaden i seg selv var ikke spesielt vakker, men havnen med seilbåtene badet i et nydelig solnedganglys. Jeg gikk tilbake via Via Roma, med butikker og kaféer langs gaten, og endte opp i smugene rundt gamlebyen der hotellet mitt lå. Området hadde mange restauranter, men ikke den samme sjarmen som Stampace og høyden. På vei tilbake møtte jeg en eldre mann som begynte å prate med meg, det ble såpass slitsomt at jeg til slutt trakk meg tilbake til rommet.

Neste dag var det ekstremt varmt – 38 grader på dagen og 33 på kvelden. Varmeste kvelden til nå på turen, og utrolig deilig. Jeg sov ganske bra og kom meg ikke opp før klokken åtte, så jeg ble litt treg på trening klokken ni. Det var mye styr med å få trent på hotellet. Jeg hadde fått beskjed dagen før om at gymmet var stengt, men at jeg kunne komme tidlig neste dag. Ny mann i resepsjonen sa at det fortsatt var stengt, men jeg nektet å gi meg og fikk slippe inn. Jeg hadde tross alt booket hotellet hovedsakelig for gymmet.

Gymmet var greit, med manualer og kabelapparat, litt skittent fordi hele hotellet var under renovering, men det brydde jeg meg ikke om – jobben ble gjort. Etter en kjapp dusj måtte jeg finne ut av bussen til stranden. Heldigvis var det veldig kort vei fra hotellet; Cagliari er mye mindre enn Palermo, og det var deilig. Bussturen var litt kaotisk, med masse folk som skulle til Poetto, byens hovedstrand.

Poetto er gigantisk – åtte kilometer lang med utallige busstopp, så du må vite hvor du skal, ellers ender du opp med å gå langt. Jeg hadde booket solseng på Emerson Beach Club, og betalte tretti euro på sjette rad, uten inkludert mat eller drikke. Jeg ble positivt overrasket – både området, stranden og Emerson var mye mer ordentlig enn Mondello på Sicilia.

På Emerson var alt fresht og turkis-hvitt fra du kom inn. Toalettet var stusselig, men ellers var alt bra. Jeg hadde hele dagen foran meg, og svetten rant konstant i den ekstreme varmen. Ingen reservasjon på solsengene betydde at jeg kunne ha med egen mat, noe som var perfekt siden jeg var såpass matlei etter Sicilia. Lunsjen ble en shake og litt frukt, og de solgte også glass med vannmelon, ananas og små frosne slush på stedet.

Strandmenyen var ganske basic, men det gjorde ikke noe. Jeg lå på stranden til klokken seks og hadde egentlig tenkt å dra opp og spise pasta på den tilhørende restauranten, men menyen startet ikke før klokken syv. Derfor gikk jeg ned igjen og badet i sjøen – vannet var varmt, men litt grumsete på grunn av sand og mange mennesker. Søndager er alltid ekstra travle for da er de lokale også på stranden.

Klokken syv gikk jeg opp igjen til restauranten og bestilte pasta med pesto, sitron og stracciatella – helt ok. Jeg tok bussen tilbake kvart på åtte og scannet busskortet jeg hadde kjøpt med flere klipp, veldig enkelt og i overkant av fem euro for fire klipp.

Etter en lynrask dusj løp jeg opp til toppen av festningen for å rekke solnedgangen. Jeg var der fem over halv ni, og solen forsvant kvart på ni – helt i siste liten. Utsikten var superfin fra toppen, selv om solen gikk bak et fjell og ikke i sjøen. Etterpå ville jeg bare rusle litt rundt og oppdage nye områder jeg ikke hadde sett dagen før.

Skoen min ble ødelagt, så jeg måtte gå ned igjen til rommet for å bytte. På vei ned kjøpte jeg en supergod yoghurtis med pistasjsmak på Cremosa – nam! Etter skobyttet oppdaget jeg en ny shoppinggate, Giuseppe Garibaldi, som jeg utforsket mer de neste dagene. Her lå også Poke House som selger Franui (bringebær med sjokoladetrekk), men det meste var stengt på søndager.

Jeg fortsatte turen min til Villanova-området, med fargerike hus og koselige små piazzaer, og oppdaget skjulte restauranter som plutselig poppet opp rundt meg. Deretter gikk jeg tilbake til Piazza Yenne der det var fullt liv, og oppdaget at klokken var over elleve. Det var fortsatt trettitre grader og supervarmt ute og jeg ville ikke gå inn.

Neste morgen hadde jeg treningsfri og ringte min bror Fredrik og gratulerte ham med dagen før jeg dro ut. Jeg hadde reservert solseng på Le Palmette, men ble skikkelig skuffet da jeg kom dit – plastsenger tett i tett på et lite område. Jeg droppet det og gikk heller tilbake til Emerson, som opplevdes mye bedre. Dette ble første dagen på turen min uten helt klar himmel, litt disig, så det føltes ikke like varmt. Sjøen var ekstremt mye klarere, sikkert fordi det var ukedag og færre folk på stranden. Jeg hadde bare en bok igjen og hadde lyst til å lese hele tiden, men måtte spare den til senere stranddager før mamma kom med ny bok. Det gjorde at jeg kjedet meg litt.

Kjøpte en caprese som var helt ok, men tomatene var litt kjedelige – ingen marinade. Vannmelonen tror jeg ikke var helt fersk, og var lite fristende. Jeg endte derfor med å dra fra stranden litt før fem og tok bussen tilbake. Den var stappfull, så jeg måtte stå hele veien – litt stress.

Etter en dusj gikk jeg ut i gatene for å finne en skomaker som kunne fikse favorittskoene mine, men han hadde ikke lim som fungerte – nedtur. Trøstet meg med samme yoghurtis på Cremosa som jeg hadde spist dagen før, helt fantastisk, og jeg fant ut at jeg måtte ha en dagen etter også. Jeg lette etter nye lignende sko, men fant ikke de samme. Jeg møtte en superkoselig italiensk dame på en skobutikk, og vi kommuniserte via chatGPT. Endte opp med å kjøpe et par sko hos henne, bare fordi hun var så hyggelig.

Senere dro jeg opp på Bastione og fikk med meg solnedgangen. Det var så fint og ikke altfor stappfullt heller. Etter å ha stått der en halvtime, gikk jeg ned til Piazza Yenne og fant en restaurant å spise på. I Cagliari går det stort sett fint å få bord uten booking.

På Corso Dodici spiste jeg cacio e pepe og popletto – grønnsaksboller som minnet litt om falafel. Helt greit, men akkurat da kunne jeg virkelig tenkt meg en stor salatbolle. Blir alltid litt matlei av å være så lenge i Italia uten ordentlig variert mat. Det er ganske ensidig når man er vegetarianer: pizza margherita, pasta alla Norma eller caprese.

Neste morgen stod jeg opp og fikk beskjed om at treningsrommet var stengt – utrolig irriterende når man har valgt hotell nettopp for å kunne trene. Jeg måtte derfor finne alternative løsninger. Nærmeste gym var over tjue minutter unna og kostet femten euro per økt, så jeg bestemte meg for å prøve en løpeøkt i stedet.

Byen egner seg egentlig godt for løping, men jeg har vært litt redd for å løpe fordi jeg har revet opp noen sener i ankelen, og smerten blir ikke bedre av løping. Jeg løp fra hotellet, ned til marianen og videre til Marina di Bonaria, som ligger litt utenfor sentrum. Det var flatt og fint, om enn ganske øde – bare en kafe og en restaurant i området. Fem kilometer senere var jeg helt utslitt, med flere drikkepauser underveis, det var varmt å løpe i nærmere førti grader.

Etter dusj og hårvask tok jeg bussen til Poetto, denne gangen til motsatt ende av stranden, så langt bort fra byen som man kommer. Jeg hadde booket solseng på Frontemare. Halvveis med bussen snudde den imidlertid, og jeg måtte bytte til PQ-bussen som går direkte fra byen. Turen tok over en time, men det var verdt det. Den enden av stranden var helt annerledes – smalere promenade, mer landlig, roligere og langt færre mennesker. Vannet var litt kaldere, men ekstremt klart.

Solsengen på Frontemare kostet tjuefem euro, og jeg hadde nok litt høyere forventninger enn det som møtte meg. Det startet bra med gratis vann, kaffe og håndkle inkludert, men det gikk raskt nedover. Området luktet urin, det var ingen frukt på menyen, og de kunne ikke bruke ovnen på grunn av smådyr (æsj!). Sengene var komfortable, men jeg dro rundt halv seks og tok riktig buss tilbake denne gangen.

På vei hjem gikk jeg innom et konditori som hadde hatt masse digge kaker om morgenen, men alt var tomt. Ting stenger tidlig i Cagliari – mellom halv åtte og halv ni – så man må være tidlig ute for å rekke noe. Makset siste kveld med crepe med is på Kremet (de hadde ikke vaffel lenger) og favoritten på Cremoso.

Jeg ruslet rundt i gatene i et par timer og nøt varmen, gikk opp til Bastione og fikk med meg en siste solnedgang.

Til slutt dro jeg til Su Stampu for byens tynneste pizza – den var virkelig tynn, og en margherita kostet bare fem euro. De fikk ti og var storfornøyde, og det var jeg også. Etter middagen dro jeg tilbake til hotellet for å pakke, siden jeg skulle reise tidlig neste morgen. Turen skulle videre til Costa Smeralda og Porto Rotondo. Jeg hadde booket bil som jeg endte opp med å avbestille for å ta tog og buss. Det tapte jeg over tusen kroner på. Var så sikker på at det var gratis avbestilling at jeg til og med slettet bestillingene, så jeg ikke kunne kontakte dem i etterkant. Angrer skikkelig på at jeg ikke tok bilen når jeg vet hvor krise bussturen til Porto Rotondo ble, men det var informasjon jeg ikke hadde når jeg tok den avgjørelsen.

Jeg føler at jeg hadde akkurat passe med tid i Cagliari til å slappe av og se det jeg ville – hadde bare ønsket litt selskap underveis. Byen overrasket meg positivt – her kombineres historisk sjarm, fargerike smug og koselige kafeer med moderne, pulserende liv. Fra solfylte dager på Poetto til magiske solnedganger over Bastione og Castello, føles byen både ekte og innbydende. Cagliari er definitivt et sted man finner roen i, og et sted jeg anbefaler å stoppe noen dager i 🙂

Taormina er en liten siciliansk perle som føles som tatt rett ut av et postkort. Byen ligger på en åsside med panoramautsikt over det glitrende joniske havet og den mektige vulkanen Etna i bakgrunnen. Her smelter historie, luksus og middelhavsstemning perfekt sammen – fra de brosteinsbelagte gatene i Corso Umberto med elegante butikker og kafeer, til små piazzaer, blomstrende terrasser og koselige restauranter.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg ankom Taormina med tog fra Palermo via Messina, en tur på tre timer. Her hadde jeg kjøpt first class-billetter, noe som betydde litt bedre sete og egen stikkontakt. Det var ganske bra, men dessverre var alle setene vendt mot hverandre med veldig liten beinplass. Damen ved siden av meg fikk sol på armen sin og dro ned gardinen, så det ble ganske stusslig å ikke kunne se ut. Jeg måtte slåss litt med henne for å få gardinen opp og ned, og det samme gjaldt plasseringen av beina.

I Messina hadde jeg kun ti minutter mellom togene, noe som ble ganske stress. Jeg stilte meg fremst i vognen for å komme først ut. Jeg skulle fra plattform 7 til 2, og det var DRITT – en lang trapp ned fra plattform syv og en lang trapp opp til plattform to. Med en koffert på tretti kilo i den ene armen og en håndveske på ti i den andre, var det et lite helvete, og jeg fikk en ganske ubrukelig arm resten av dagen.

Toget videre fra Messina hadde mindre komfort enn første del av turen men jeg fikk et sete i midtgangen ved dørene, akkurat som på Vy. Litt stress med folk som strømmet inn og ut, men bedre enn å stå. Etter en kjapp tur på førtifem minutter var jeg nede ved sjøen i Taormina, Giardini Naxos. Der måtte jeg betale tjuefem euro for å komme meg opp i høyden. Kun to kilometer, men mange høydemeter og svinger gjorde at det føltes mye lengre.

I Taormina hadde jeg leid privat leilighet, da hotellene ble for dyre. Da jeg kom opp til leiligheten, fungerte ikke koden, og jeg ble stående lenge ute i solsteiken i trettisyv grader og vente på verten. Leiligheten var romslig og grei, men med noen store mangler: Ingen AC i oppholdsrommet, kun en svak på soverommet, og leiligheten var dobbelt så varm som det var utenfor. Den var også veldig mørk med kun små lamper og ingen taklys.

I tillegg var verten veldig uprofesjonell, blant annet med stadige meldinger og krav om å sende ID via WhatsApp. Han maste også daglig om ting, som å ta bilder av ting for han, alltid med en “How are you???”-melding, noe som var litt slitsomt. Utenom det så var jeg fornøyd med beliggenheten midt i gamlebyen.

Etter at jeg hadde vist ID på et samarbeidende hotell bestemte jeg meg for å sjekke ut byen. Taormina sentrum er veldig koselig; en sjarmerende labyrint av smale, brosteinsbelagte gater med middelalderbygninger, små piazzaer, elegante butikker, koselige kafeer og restauranter: alt med utsikt mot havet og Etna i bakgrunnen.

Jeg gikk langs hovedveien med havutsikt og ble overveldet over hvor langt oppe byen ligger. Jeg passerte det berømte femstjerners hotellet San Domenico Palace fra White Lotus-serien, men stedet var helt barrikadert, og det var umulig å se noe som helst inn. Jeg hadde sjekket alle restaurantene på området en måned tidligere, men alt var fullbooket, så jeg fikk dessverre ikke sett det berømte bassengområdet.

I sentrum lette jeg lenge etter en god salat til lunsj, men menyene hadde nesten bare pizza, pasta og caprese som vegetaralternativer. Til slutt endte jeg på Levante, hvor jeg valgte både vaffel med is og pistasjkake. Veldig godt, men altfor mye med to – klarte ikke spise opp.

Middagen endte noen timer senere på Osteria Villa Zuccaro. Jeg prøvde Pasta alla Norma, en klassisk siciliansk pastarett som består av pasta servert med stekt aubergine, tomatsaus, ricotta og basilikum . Den var helt okei, men ikke noe wow.

Jeg forlot restauranten i tide til å rekke solnedgangen på Amfiteatro Antico. Utrolig nok så stengte de klokken syv, og jeg møtte stengte porter, totalt delja vu til Palermo og Monte Pellegrino. Gikk hjem tidlig og satte meg på balkongen, som hadde utsikt rett mot en bråkete restaurant med sterk fiskelukt.

Jeg følte meg ensom og litt lei meg denne dagen, og fikk litt panikk over at jeg skulle være her fem dager – jeg følte jeg hadde sett hele Taormina på en ettermiddag. Før jeg la meg brukte jeg derfor tiden på å legge planer for de neste dagene for å unngå å føle det samme igjen.

Dagen etter våknet jeg tidlig fordi rommet var veldig varmt, men klarte å holde ut og sove til halv sju. Man må jo egentlig bare nyte den sjeldne gangen i livet man har det så varmt inne. Jeg brukte litt tid på telefonen og bestemte meg for hvilken strand jeg ville besøke, og booket den med en gang. Deretter dro jeg på trening på et lite gym rett nedi gaten, Quarus. Anbefales på ferie! Gymmet var drevet av en hyggelig mann, og det var nesten bare lokale som trente der, hovedsakelig menn. Det kostet femten euro per dag, men jeg fikk tre dager for tretti. Fikk en skikkelig god økt, beina fikk kjørt seg, og til og med hipthrust fikk jeg til – noe som er sjeldent i utlandet.

På vei tilbake stoppet jeg innom matbutikken og så køen på Bam Bar for den berømte frokosten brioche og granita. Fikk aldri testet dette stedet, men prøvde den tradisjonelle frokosten et annet sted senere på turen. Etter en dusj bestemte jeg meg for å gå ned til stranden selv om det gikk busser, det er alltid litt gøy å utforske området man bor i til fots.

Google Maps foreslo raskeste vei, men den var helt krise – svingete, bratte veier og trapper som endte i et gigantisk buskas. Jeg prøvde to ganger å pløye meg gjennom det høye gresset, men ga opp og måtte gå helt opp igjen til toppen, noe som tok tjue minutter ekstra.

Jeg tok så den lengre, men mye bedre og mer normale veien ned til kysten, selv om den også var bratt.

Den tok meg ned til Mazzaro-stranden der den berømte Lido La Pigna ligger. Jeg fikk også sett Villegiatura og Atlantis Bay, to fem stjerners hoteller som så helt magiske ut, men der kostet det henholdsvis tre hundre og hundre og femti euro å leie solseng. Gikk videre til Tao Beach Club, som jeg hadde siklet på hjemmefra. Fint sted, men ikke verdt hundre og femti euro, så jeg var glad for å ha sjekket det ut og fått det ut av hodet.

Ved siden av lå Ipanema by Guess Beach Club, hvor jeg hadde bestilt solseng til sekstifire euro samme morgen. Jeg valgte seng ved bassenget for å få service og tilgang til både basseng og strand. Dersom du valgte stranden så fikk du ikke bruke bassenget.

Jeg fikk utdelt et glass prosecco og ble fulgt til solsengen, hvor det lå en veske med badehåndklær og en badering i samme stil. Kul detalj, minnet litt om La Cabane i Marbella, men sengene var harde og stedet ikke i nærheten så eksklusivt. Allikevel var de ansatte utrolig hyggelige, og servicen var topp.

Jeg koste meg skikkelig med magisk iskaffe og jordbærslush. Vannmelonen var derimot en skuffelse – dyr, vassen og druknet i smeltet is. Lunsjen var bruschetta med tomater og pistasjkake, som var helt greit. Jeg betalte femtifire euro totalt for all mat og drikke i tillegg til solsengen.

Lå der nesten til de stengte klokken seks, før jeg gikk fem minutter til en buss som tok meg tilbake opp i høyden. Bussen var ny og fresh, med AC og kostet under to euro. Helt super måte å komme seg rundt i Taormina på.

Tok en kjapp dusj og hoppet over sminken for fjelltur, sist gang rant alt av ansiktet på grunn av fuktighetskremen som smelter i varmen. Denne gangen gikk det mye bedre uten. Jeg gikk først opp trappene til Chiesa Madonna Della Rocca, en kirke som ligger på en klippe på Monte Tauro, litt utenfor selve gamlebyen. Det er en liten, historisk kirke med enkel arkitektur som er kjent for sin unike beliggenhet hugget inn i fjellet med flott utsikt over byen og havet.

Her lå det også en koselig liten kafe som flere koste seg på med kald drikke i varmen. Derfra var det under ti minutter videre opp trappene til Castello di Taormina, en historisk festning på toppen av Monte Tauro, omtrent 396 meter over havet. Dessverre fikk jeg ikke se annet enn inngangsporten uten å betale ti euro, og siden denne også stengte før solnedgang så sparte jeg de pengene.

I stedet fikk jeg øye på Castelmola, en pittoresk liten middelalderlandsby som ligger på en klippe 529 meter over havet, og bestemte meg for å gå dit. Fra Monte Tauro gikk stien bratt oppover gjennom klipper, olivenlunder og typisk middelhavsvegetasjon. Underveis belønnes du med dramatiske utsikter over Taormina, det joniske hav og vulkanen Etna.

Med seige bein fra trening og mye gåing slet jeg meg oppover, men da jeg endelig kom til toppen, var det magisk å se den rosa himmelen fra borgen.

Castelmola er kjent for sine spektakulære panoramautsikter, og har blitt ansett som en av de vakreste landsbyene i Italia. Castello di Mola er et fort i ruiner, som tidligere ble brukt som festning og fengsel, men utsikten er det ingenting å si på. Nede i den lille landsbyen venter trange, brosteinsbelagte gater og koselige kafeer og restauranter.

På hovedtorget i byen, Piazza Sant’Antonino var det utrolig koselig med en fin restaurant, søt kirke og en balkong hvor man kunne se Etna. Folk sto i lang kø på restauranten Maksim, men en mann var superhyggelig og fant et lite bord til meg alene på siden. Der hadde de en av de beste pizzaene jeg noen gang har fått i Italia, toppet med både mozzarella og parmesan, nam!

Jeg hadde håpet å ta bussen ned igjen rett over klokken ni, men det tok for lang tid å bestille, og først halv ti hadde jeg betalt. Da var jeg iskald og klarte ikke å vente på bussen kvart over ti – det var mye vind der oppe. Jeg endte derfor med å gå ned i mørket, beksvart og med ujevne trapper. Jammen var det godt å komme ned i le.

Nydelig utsikt og Etna i solnedgang. Etter tretti tusen skritt denne dagen var jeg utslitt, og jeg gikk rett tilbake til rommet rundt halv elleve. Hvis du besøker Taormina, så kan jeg absolutt anbefale en ettermiddag i Castelmola.

Neste morgen startet jeg med trening på Quarus, samme sted som dagen før. Etterpå gjorde jeg meg klar for stranden, og denne dagen hadde jeg valgt den kjipe siden jeg skulle på en utflukt og måtte gå litt tidligere. De høye solsengprisene gjør at man må tilbringe hele dagen på stranden for å få valuta for pengene.

Jeg tok taubanen Funivia Taormina-Mazzaro ned, den forbinder gamlebyen med kystområdet ved stranden i Mazzaro. Det kan bli litt lange køer på populære tidspunkt, men ellers fungerte den veldig greit. Prisen var seks euro en vei eller ti tur/retur.

Målet mitt var Lido La Pigna, den første stranden på Mazzaro når man kommer ned med banen. Den var dessverre helt fullbooket, men ved siden lå Il Delfino som hadde ledige plasser. Strendene her var virkelig ikke noe å skryte av – kjipe senger tett i tett, gråaktig grus og grumsete vann der man gikk uti for å bade. Kanskje den kjipeste stranden på øyen, og alle gikk med badesko.

På hver sin side av disse kjipe lidoene lå luksushotellene Mazzaro Sea Palace og Villa Sant’Andrea. De hadde samme kjipe strand, bare med bedre senger – og jeg hadde aldri betalt tre hundre euro for det. Jeg ble på stranden i fire timer, og betalte tretti euro for solseng, det billigste du får i Taormina. Jeg tror et sett kostet femti euro så man sparer ti om man er to.

Jeg kjøpte vannmelonbiter og en deilig granita, som jeg dessverre klarte å søle ut da jeg hadde for mye å bære tilbake fra strandkiosken. En gammel dame som satt foran disken og løste kryssord reiste seg, vasket opp etter meg og fylte slushglasset på nytt. Hun dyttet meg bort da jeg prøvde å hjelpe. Fantastisk service, men det var litt ubehagelig å stå der hjelpeløs og se på når hun tørket opp mitt søl. Rundt halv tre tok jeg banen opp igjen, kjøpte en focaccia med mozzarella, pesto og tomat til å spise på rommet, og fikk det ekstremt travelt for å rekke en dusj med hårvask.

Senere på dagen skulle jeg nemlig på solnedgangstur til Etna med Etna Tribe, et lokalt firma. Det var oppmøte klokken fire utenfor parken via Communale. Jeg var der ett minutt før, men ingen kom. Kvart over sendte jeg melding, og fikk beskjed om at guiden hadde problemer med bilen, men skulle komme senest halv fem. Jeg sto i solsteken, uten sted å sitte, med insekter flyvende rundt. Jeg fikk se hagen, kjempekoselig med fantastisk utsikt mot sjøen, men forsinkelsen gjorde at jeg nesten mistet lysten på hele utflykten.

Da klokken nærmet seg fem, kom guiden – Guiseppe, en liten, hyggelig fyr som tok seg god tid med oss. Turen skulle egentlig vært over kvart over ni, men vi kom ikke hjem før elleve. Han kjørte som et svin opp de svingete veiene til Etna, to tusen meter over havet, men kvalmearmbåndene mine fungerte faktisk, så det gikk fint. Hele gruppen var stille og litt sure etter forsinkelsen på veien opp.

Første stopp var smaking på lokale produkter: olivenolje, pistasjkrem, pesto og vin. Ikke favoritten på turen, men her begynte folk å snakke litt sammen, og stemningen ble hyggelig.

Så var det opp på selve vulkanen. Under føttene kjenner du den grove, vulkanske steinen og askepartikler som gir en sprø og litt ustødig overflate. Landskapet rundt er dramatisk og skarpt, med svarte lavafelt, små kratere og spor av gammel vulkansk aktivitet, mens fjellene og havet strekker seg i det fjerne.

Guiseppe ga oss mye historie om Etna og de ulike kraterne, noe som ga en del stopp underveis.

Luften var frisk, kanskje litt for frisk, og jeg var glad jeg hadde med både bukse og jakke. Skoene ble fulle av lava, anbefaler å låne i stedet for å bruke egne.

På solnedgangsturen får du ikke kommet opp til det siste og høyeste krateret, men lavafelt, kratere og vulkanske landskap får et gyllent, magisk lys fra solen som går ned, og det var fantastisk flott.

Da vi kom ned, trodde vi at siste aktivitet; en lava-grotte, ville bli droppet fordi det var såpass sent. Neida! Hjelmer og lommelykter ble utdelt, og vi krøp inn i hulen. Bekmørkt, lavt tak, og iskaldt så var det en freaky opplevelse.

Det hjalp ikke når det kom en flaggermus flygende rett over hodene på oss, og rottene løp rundt beina våre – ni personer på bakken, hylte i panikk! Helt syk opplevelse, både morsom og ubehagelig.

Vi hakket tenner da vi kom ut. Turen hjem føltes mye kortere, og det var deilig å komme tilbake i varmen etter en spennende dag.

Neste dag sov jeg helt til klokken åtte, natten gjennom – så deilig! Hadde også fri fra gymmet, så dagen startet skikkelig chill. Jeg hadde booket solseng i Letojanni, men hadde god tid, så jeg bestemte meg for å sjekke ut Isola Bella først.

Isola Bella er en liten naturlig øy utenfor Taormina, ofte omtalt som “perlen av Middelhavet”. Den ligger i en bukt ved Taormina Mare, og er forbundet til fastlandet med en smal stein- og grusstripe som tidvis forsvinner under høyvann.

Jeg tok taubanen ned, krysset veien og gikk alle trappene ned til stranden. Stranden foran den lille øyen er populær, og var fullstendig kaotisk med folk tett i tett over alt.

Første del var skikkelig shabby, med grus, steiner og slitne solsenger som lå oppå hverandre – ikke noe fristende i det hele tatt.

Ved siden av dukket noen fine senger opp, tilhørende La Plage, men de kostet 189 euro og var egentlig ikke verdt det – de lå jo på akkurat samme strand, bare mer behagelige og hadde håndkle inkludert.     

På “gratis”-delen nå folk nesten oppå hverandre. Jeg ble veldig lite imponert over Isola Bella og stranden her, så jeg tilbragte ingen tid her.

Jeg gikk opp igjen til hovedveien (det er ganske bratt!) og ventet på bussen til Letojanni. Den kom femten minutter etter rutetid, akkurat da jeg holdt på å gi opp og dra derfra. På bussen møtte jeg en hyggelig italiensk jente fra Puglia som forklarte meg hvor jeg skulle gå av. Siste stopp i Letojanni var cirka tjue minutter før stranden jeg skulle på, så jeg måtte gå siste del langs en promenade med kafeer og strandbarer – helt greit.

Jeg hadde booket Nueva Spiaggia Paradiso via Stefano Forever, helt i enden av stranden. Jeg ble tatt imot av en hyggelig dame som viste meg rundt: restaurant, kafé, bar, basseng, dekk og strand. Jeg hadde booket på “sea view deck”, blant de billigste plassene, åtti euro for to. Fikk en myk og digg seng med utsikt over sjøen og et stort blått badehåndkle – mye bedre enn min lille serviett som bare dekker rumpa, men mørk blå var litt upraktisk. Det var nesten førti grader denne dagen og det sved seriøst på hælene når håndkle ble varmet opp av solen.

Ellers var alt upåklagelig – veldig god service, digg iskaffe, fantastisk avokado-toast med egg, og den beste vannmelonen på turen. Drikkeprisene var stive – smoothie femten euro, drink tjueto – så jeg holdt meg til vannflasker på 0,4 liter for syv euro. Sjøen her var fantastisk – fine, glatte steiner og det klareste diggeste vannet jeg har sett. Fordi det var så varmt badet jeg faktisk to ganger, satt lenge og nøt det på steinene med beina i sjøen. Ved betaling ble jeg positivt overrasket – “bare” førti euro for en person, pluss fem euro i service. Dette stedet kan jeg virkelig anbefale.

Jeg forlot beach cluben halv seks og på veien sjekket jeg ut hele Letojanni-promenaden. Stranden var ikke noe spesielt – litt grå og grusete – men vannet magisk, og solsengene kostet bare tolv euro hele veien. Jeg hadde planer om å ta bussen tilbake fra samme sted jeg gikk av, men den kom aldri, så jeg endte opp med å gå hele veien tilbake. På veien dro jeg innom Atlantis Bay, som jeg ble helt obsessed over. Det var et femstjernes hotell der man kunne leie solseng for 150 euro per dag, men jeg endte med å prioritere Catania. Kommer for alltid til å angre på det, fikk SÅ godfølelsen der på Atlantis.

Jeg kikket også på et annet sted hvor jeg ble kjørt ned til resepsjonen i golfbil for å spørre om pris – 300 euro for en dag. De rike har virkelig penger. Orket ikke gå siste del opp i høyden, så gikk rundt Isola Bella og fant et busstopp som tok meg tilbake til Taormina på ti minutter. Jeg stoppet innom Nove som har et utrolig utvalg av pistasj søtsaker. Denne isen er noe av det beste jeg har smakt.

Hjemme halv åtte, og da var det godt med en dusj. For en gangs skyld sminket jeg meg og tok på kjole for en stroll i Taormina. Prøvde å finne noe jeg ikke hadde sett før, men det var faktisk ikke mer å oppdage, så jeg ble gående på Corso Umberto, som omtrent utgjør hele byen.

Jeg prøvde desperat å finne vegetarmat som ikke var pizza, pasta eller caprese – håpløst! Kun femstjerners hotellene hadde noe annet, men der var prisene for høye. Jeg endte til slutt opp midt på Corso Umberto på et helt ok sted og spiste gnocchi alla sorrentina – ingenting slår den jeg fikk i Polignano i 2023. Alt stengte klokken elleve, og da var det eneste alternativet å spise is eller ta en drink, så jeg dro tilbake på rommet for å planlegge siste dag og henge opp klær fra vaskenmaskinen som brukte tre timer.

Siste dagen var jeg usikker på hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde sykt lyst til å dra til Atlantis og ta pizzakurs etterpå, men samtidig ville jeg besøke Giardini Naxos, Catania og Siracusa. I tillegg hadde jeg en knekt negl som måtte fikses, og en treningsøkt som allerede var betalt.

Jeg startet på Quarus ved åpning klokken åtte og fikk inn en god økt. Jeg likte meg virkelig godt på dette lille gymmet, perfekt sted å trene på ferie. Deretter dro jeg til Esterika for å fikse den knekte neglen klokken ni. Jeg var der fem på, men hun kom heseblesende kvart over, ikke forvent on time her. Resultatet ble ikke spesielt lekkert, og prisen var svinaktige tjue euro. Men bedre enn å gå rundt med en knekk.

Etter en dusj kledde jeg meg for tur. Jeg tok bussen litt før elleve og ble sluppet av ved starten av Lungomare Giordini Naxos. Her var det endelig normale solsengpriser, ti euro per seng. Tett i tett som vanlig, men ikke like ille som i Taormina. Stranden hadde mer sand, et smart valg for barnefamilier.

Jeg gikk hele strandpromenaden bort til togstasjonen – ekstremt varmt, det rant fra ansiktet, men fint å gå langs vannet med varierende kafeer og restauranter på andre siden. Ikke samme viben som i Taormina, men mer som en typisk charterdestinasjon.

Jeg tok det lengste toget til Catania – sekstifem minutter. Det finnes også noen avganger som bare tar førti. Kom av på Catania Centrale, og stedet føltes stort og overveldende. Utenfor togstasjonen var det kaos med busser og turister overalt.

Jeg gikk de to kilometrene inn til sentrum, ekstremt sliten, seig i kroppen og med ødelagte ankler. Joggeskoene i varmen hjalp heller ikke. Gatene var kjipe, tomme og uinspirerende.

Kom endelig til Piazza del Duomo, som var litt oppskrytt. Kirken var fin, men elefantfontenen var nesten usynlig.

Jeg var sulten så jeg satte meg ned på den institusjonsrike kafeen Prestipino og fikk endelig testet den berømte lunsjen brioche og granita – faktisk ganske bra og til helt andre priser enn i Taormina. Jeg valgte pistasjgranita til briochen, og la til en arancini med spinat og mozzarella for å smake på det også.

Sammen med granateplejuice betalte jeg bare tolv euro for alt dette inkludert tips. Kult å smake på, og alt var egentlig godt, men ikke sånn at jeg har behov for å kjøpe det igjen.

Jeg ruslet rundt i gamlebyen, noen fine bygg og få koselige kafeer, ellers skitten, lite innbydende og full i stinkende søppel. Handlegaten Via Etnea var en gedigen skuffelse, med kjedebutikker og lite liv. Villa Bellini-parken var grei, og jeg fant en liten koselig restaurant i Via Santa Filomena som sikkert er hyggelig på kveldstid.

Etter fire timer var jeg mer enn klar for å ta toget tilbake – lykkelig for å forlate denne shabby byen.

Jeg angret så sykt på at jeg ikke betalte i dyre dommer for en solseng på Atlantis og tilbrakte hele dagen der. Siracusa rakk jeg heller ikke, da over fire timer på tog ville tatt for mye av dagen, og det ble ikke noe pizzakurs. Jeg var så sjeleglad jeg kansellerte hotellet i Catania og valgte å bo i Taormina i stedet, for denne byen er noe av det kjipeste jeg har besøkt.

I leiligheten fikk jeg tid til å pakke og vaske håret – deilig, for det var ikke enkelt å finne tid til det med alle utfluktene mine. Jeg pyntet meg og gikk for å spise på Villa Zuccaro Pizzeria, byens beste restaurant oppe i høyden med stor panoramaterrasse. Køen utenfor var insane, men damen som håndterte alt gjorde en fantastisk jobb.

Jeg satte meg på liste og ble ropt opp etter tjue minutter. God service og fantastisk pizza – et imponerende maskineri. Jeg bestilte margherita med bøffelmozzarella og pistasjpesto – sykt digg. Pizzaen betale jeg femten euro for, ikke ille i det hele tatt.

Jeg avsluttet kvelden med en siste stroll gjennom Corso Umberto – virkelig en koselig by. Taormina ble min favoritt på Sicilia, sammen med dagsturen til Cefalu.

Siste morgenen stod jeg opp klokken åtte, pakket ferdig og gikk kilometeren ned til busstasjonen med trettifem kilo bagasje. Heldigvis gikk det nedover, så det var greit selv om det ble varmt. Busselskapet Etna Transporti hadde sendt mail om å være der tretti minutter før, men det stemte overhode ikke – bussen var ikke der tjue minutter før, heller ikke ti minutter før. Italienerne respekterer virkelig ikke andres tid. Bussen forlot Taormina tjuefem minutter over tiden og ble trettifem minutter forsinket til flyplassen.

Ved ankomst flyplassen i Catania var det kaotisk og skittent, og vanskelig å vite hvor man skulle gå. Siden vi var sene var innsjekken åpen, men en mann oppholdt hele køen i en time, og det tok ekstremt lang tid å sjekke inn. Jeg stilte meg i køen kvart på elleve og var innsjekket ti på tolv, kun femten minutter før boarding. Heldigvis var køen i sikkerhetskontrollen nesten null, så det gikk raskt. Jeg rasket med meg en vannflaske og litt siste pistasj-søtt i desperasjon og gikk til gaten.

Flyplassen var ikke stor, kanskje som Flesland, men overfull og trang, og minnet mye om Firenze. Vi var i flyet tjue minutter før takeoff, og jeg fikk hele seteraden for meg selv – spesielt digg siden jeg hadde fått tildelt midtsete. Flyturen tok en time og ti minutter, med gode seter og god plass, og ingen problemer med overvekt og innsjekket bagasje på 25,2 kg.

Jeg må bare nevne at jeg opplevde veldig god service på Sicilia. Overalt sto folk på for å gi meg det beste, på restauranter, hoteller og under utflukter. Spesielt husker jeg restauranten etter fjellturen i Palermo, servitøren på reatauranten i Castelmola, Atlantis og de andre luksushotellene i Taormina, guiden på Etna-turen, og damen i døren og servitøren på Villa Zuccaro Pizzeria.

Alt i alt likte jeg meg veldig godt i Taormina. Det var koselig å rusle rundt i Corso Umberto, sjekke ut små piazzaer og butikker, og stranddagene på Nueva Spiaggia Paradiso med det klareste vannet jeg har sett var helt magiske. Atlantis Bay stakk seg virkelig ut, drømmen er å bo der og nyte luksusen hele dagen. Samtidig er maten alltid litt frustrerende som vegetar; menyene er veldig repetetive, få sunne alternativer, og jeg går aldri så mye opp i vekt på noen ferie som i Italia.

I 2025 gikk sommerferien til tre av Middelhavets perler: Sicilia, Sardinia og Korsika. Sicilia er Middelhavets største øy, kjent for vakre strender, livlige byer som Palermo og Taormina, og den majestetiske vulkanen Etna. Sardinia er berømt for turkise strender, dramatiske klipper, sjarmerende kystbyer og jet set life. Korsika, som er Frankrikes øy, byr på ville fjell, krystallklare strender og pittoreske små landsbyer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg opplevde fantastiske steder med magiske strender, sjarmerende byer og luksuriøse beach clubs, men også ekstreme priser, køer og uventet ekstremvær som gjorde at ikke alt gikk helt etter planen. Det var en ferie med store kontraster – fra luksuriøse oaser til utfordrende transport og stengte attraksjoner – som likevel gav minner for livet. Reising er ikke alltid perfekt, men det er ekte. Nye destinasjoner blir ikke alltid nye favoritter, men det gir alltid minner.

Jeg startet reisen på Sicilia, med Palermo som første stopp. Palermo er Sicilias hovedstad og en by rik på historie og kultur, hvor moderne livsstil møter gamle tradisjoner. Her finner man travle markeder som Ballaro og Capo, barokkarkitektur, koselige piazzaer og smale smug. Byen ligger ved kysten, med både pulserende byliv og havutsikt. Palermo er på ingen måte en polert by, men jeg er allikevel glad jeg valgte å bruke noen dager her.

Jeg dro hjemmefra klokken fem om morgenen for å ta flytoget til Gardermoen. Flyet til Roma var i rute og landet til og med tjue minutter før tiden. Jeg fløy med SAS og ITA, og betalte 2200 kroner inkludert fast track og bagasje. Kofferten ble sendt direkte, men jeg måtte likevel sjekke inn på nytt i Roma. Heldigvis slapp jeg å gå ut – jeg fant en skranke i transit-området. Flyet videre var en time forsinket, så jeg hadde veldig god tid.

Roma Fiumicino er en gigantisk flyplass med mange muligheter, men håndbagasjen min var altfor tung, og det fantes ingen vogner tilgjengelig. På toppen ligger en stor Eataly med pizza, pasta og søtsaker – perfekt for å slå i hjel tid. Flyturen videre til Palermo tok bare førtifem minutter, men flyet var veldig trangt. Flyplassen i Palermo er relativt stor, på størrelse med Flesland i Bergen, og bagasjen kom raskt. Jeg var sliten og orket ikke ta buss, så jeg endte opp med taxi. Turen tok rundt tretti minutter, men kostet svinaktige sekstifem euro.

Jeg sjekket inn på Hotel Plaza Opera, hvor jeg betalte cirka tusen kroner natten. Rommet var lite og enkelt, men rent, og badet var romslig – så jeg var fornøyd. Beliggenheten var i den nyere delen av byen, med butikker, restauranter og bussforbindelse til Mondello rett i nærheten. Det var rundt to kilometer å gå til gamlebyen og togstasjonen.

Etter å ha pakket ut var jeg sulten, så jeg spiste på Poke House rett over gaten. Der tok jeg en salatbowl med edamame, feta, frukt og grønnsaker – kjempegodt. I tillegg hadde de Franui, som jeg elsker! Franui er frysetørkete bringebær med et tynt crispy sjokoladetrekk, fantastisk snack.

Etter å ha spist gikk jeg videre for å bli kjent med byen. Det første som møtte meg var Teatro Politeama, en av byens største konsertsaler og operascener, og startpunktet for Palermo sentrums sentrale og livlige område, omgitt av butikker, kafeer og parker.

Veien derfra tar deg videre til Via della Liberta og Via Ruggero Settimo, byens shoppinggater med både luksusbutikker og lokale designere. På Piazza Verdi ligger Teatro Massimo, som faktisk er Italias største operahus. Området rundt er fylt med kafeer, restauranter og historiske bygninger, og på den store trappen foran fasaden sitter det ofte lokale ungdommer og koser seg med medbragt mat og drikke.

Jeg gikk gjennom byen og ned mot sjøen for å se solnedgangen. Havnepromenaden Foro Italico strekker seg langs kysten på nedsiden av sentrum og byr på utsikt over havnen og Middelhavet. Promenaden er bred med en stor gressbakke, og palmetrær. Mange beskriver området som perfekt for spaserturer, jogging eller en rolig ettermiddag ved vannet.

Jeg ble ikke veldig imponert: promenaden lå feil vei i forhold til solnedgangen, og området fremsto som ganske slitt. Kafeene var få og lite innbydende, og bakken hadde en brungrønn, litt trist karakter.

Jeg er allikevel enig i at det var et fint sted å løpe. De arrangerte også treningsgrupper der.

I havnen ligger også Porta Felice; to store, barokke porttårn som markerer åpningen mot havet, og marinaen La Cala, full av seilbåter og yachter, med promenade langs vannet. Helt ærlig synes jeg ikke det var noe særlig spesielt å se.

Jeg gikk derfor inn igjen i byen med planen om å finne et sted å spise, men jeg var ikke sulten etter lunsjen, så jeg tok tidlig kveld. Klokken ti var jeg tilbake på rommet, trøtt etter en lang reisedag, og det var deilig å endelig legge seg.

Neste dag startet jeg på hotellrommets treningsrom, som faktisk var overraskende bra – med både tunge vekter og kabelmaskin. Etter en kjapp dusj gikk jeg til bussholdeplassen ved Piazza Crispi for å ta buss 806 til Mondello. Den kunne man ikke ta uten kontanter, men heldigvis hadde jeg fem euro igjen fra en tidligere tur jeg hadde vært på.

Bussen skulle gå hvert tiende minutt, og en tur-retur-billett kostet tre euro og femti cent. Bussen var stappfull, forsinket og helt kaotisk. Turen tok en hel time, selv om den egentlig skulle ta førtifem minutter, og hadde over tretti stopp på veien til stranden.

Da jeg endelig kom frem ble jeg litt skuffet. Mondello er Palermos mest kjente stranddestinasjon, kjent for sin vakre bukt med krystallklart vann og fin sand tolv kilometer utenfor sentrum. Selv om stranden i seg selv er fin, fremsto området som shabby og slitt, med dårlig asfalterte gater, en blanding av sand, grus og ødelagt asfalt.

Lidoene (privat drevet organisert strand med fasiliteter) lå tett i tett, med lange køer, slitne solsenger og begrensede fasiliteter, noe som gjorde det lite fristende å legge seg ned.

Jeg endte til slutt på Mondellos hovedattraksjon, Lido Balneare, hvor man kunne leie en enkel seng for tjue euro. Det virket som det beste alternativet, med toaletter og dusjer. Selve stranden var nydelig – krystallklart, varmt vann, og jeg fikk en seng på første rad da jeg kom rundt halv tolv.

Her lå jeg og stekte i over trettifem grader og nøt den første soldagen i ferien. Jeg badet ikke for det er så stress med vått badetøy når man skal på busser og offentlig transport, men vannet var klart og fint.

På stranden lå Alle Terrazze, en lekker restaurant med balkong mot vannet, men de krevde reservasjon. Litt skuffende at man heller ikke fikk kjøpt vann på området – man måtte ut på gaten for det. Der fant jeg en pizzavogn som solgte ferske pizzaer til fem euro. De så veldig gode ut, og man kunne ta dem med tilbake inn på stranden. Jeg droppet det, men da jeg pakket sammen rundt halv fem, kjente jeg at jeg var sulten, så jeg gikk til piazzaen i Mondello. Der var nesten alle restaurantene stengt mellom lunsj og middag.

Jeg passerte et “I Love Mondello”-skilt med masse knuste glassbiter foran – og faktisk var det glasskår spredt utover hele området, som opplevdes ganske shabby. Restauranten Didue, som jeg hadde sett meg ut, var dessverre også stengt. Jeg vet det er mulig å velge å bo på hotell i Mondello, men med mindre du kun vil gå på stranden og ikke gjøre noe annet så hadde jeg heller valgt Palermo.

Til slutt endte jeg opp tilbake på La Lunette, som hadde en flott beliggenhet rett på stranden, ikke langt fra der jeg hadde solt meg hele dagen. Caprese-salaten jeg bestilte var ganske basic og kjedelig, servert med litt ristet loff.

Heldigvis reddet desserten opplevelsen – en vaffel med pistasjis. Isen var helt fantastisk, en av de beste pistasjisene jeg har smakt, ekte pistasj, skikkelig intens og god på smak.

Bussen tilbake til sentrum gikk rett over gaten klokken seks. Den var mindre full, hadde bedre aircondition, og turen tok kun førtifem minutter, som den skulle. Tilbake på rommet tok jeg en etterlengtet dusj, men jeg hadde ikke så god tid – i Palermo stenger mye tidlig.

Klokken halv åtte gikk jeg ut. Butikkene stengte allerede klokken åtte, men det var mye liv i gatene. Jeg startet på Rinascente, byens største department store, som har en flott rooftop med bar, restaurant og utsikt mot solnedgangen. Deretter fortsatte jeg til Seven Restaurant, en enda bedre rooftop med panoramautsikt over byen og solen som gikk ned. Stemningen var fantastisk – jeg elsket viben, men det var ikke helt det samme å være der alene.

Jeg vandret derfor videre inn i gamlebyen, gjennom smale gater og smug, forbi kirker og små kaféer. Da fant jeg Quattro Canti, et av Palermos mest ikoniske og fotogene bypunkter, kjent som hjertet av byens historiske sentrum. Navnet betyr “de fire hjørnene”, og refererer til de fire palassene som omslutter krysset. Hvert hjørne har fasader med barokke statuer og fontener, som representerer årstider, spanske konger og skytshelgener.

Ved Quattro Canti var jeg egentlig på vei til katedralen, men ble lokket inn på restauranten Carlo V da jeg så at de hadde cacio e pepe på menyen. Retten var helt ok – liten porsjon til femten euro, men det passet greit etter den sene lunsjen i Mondello. Hadde likevel valgt et annet sted neste gang.

Katedralen i Palermo var enorm, og utenfor var det en forestilling på gang. Her var gatene også opplyst med dekorasjoner, nesten som julelys. Jeg bestemte meg for å komme tilbake og sjekke ut katedralen i dagslys. Spaserte Via Maqueda ned igjen, der restaurantene lå tett i tett, før jeg til slutt kom tilbake til hotellet halv elleve – sliten i beina etter en lang dag.

Mondello fristet ikke til gjentakelse, spesielt ikke med bussturen dit. Derfor stod jeg opp halv åtte neste morgen og pakket baggen for en dagstur til Cefalu. Jeg gikk en halvtime til togstasjonen Palermo Centrale og hadde god tid før toget gikk 09.36. Det kan anbefales å komme tidlig, for toget står klart på plattformen og fylles raskt opp – da risikerer man å måtte stå. Billett er lurt å kjøpe på stasjonen, det er billigere enn på nett. Jeg betalte syv euro for billetten, tenk om offentlig transport kunne vært så billig i Norge. Toget var moderne og med aircondition, og turen tok rundt femti minutter med fem stopp underveis. Deler av reisen gikk langs sjøen med fin utsikt.

Cefalu er en av de mest sjarmerende kystbyene på Sicilia, kjent for sin pittoreske gamleby, vakre strand og dramatiske beliggenhet ved foten av La Rocca, et høyt klippefjell som reiser seg bak byen. Jeg likte meg skikkelig godt her, og det er kanskje en av de få stedene på Sicilia der du har alt på samme sted, perfekt for barnefamilier.

Fra stasjonen gikk jeg omtrent en halvtime til Calette Reef Club, hvor jeg hadde booket solseng. Prisen var hundre euro for en dobbeltseng uten håndkle (ti euro ekstra hvis man ville leie), noe som var langt over smertegrensen, men det viste seg å bli en av de beste dagene på hele turen min, så jeg angrer ikke. Det eneste som er synd er at man alltid blir straffet for å være alene. Om man er to så hadde jo dette blitt halv pris.

Veien til Calette gikk først gjennom den sjarmerende gamlebyen med sine smale gater, og deretter ut i mer åpent landskap langs sjøen.

Til slutt kom jeg frem til en liten oase med solsenger på en kai over havet. Reef-klubben er strandklubben til femstjerners hotellet Le Calette, med beliggenhet rett ved sjøen. Stedet opplevdes som behagelig og chill – et perfekt sted å slappe av,  nyte sjøutsikt, fine omgivelser og god service.

Her var det skikkelig deilig – stekende sol, svak bris, lyden av bølgeskvulp og krystallklart vann. Man badet fra kaien, og det var ikke strand, så man kunne ikke stå på bunnen. Akkurat det var kanskje litt kjipt, men gjorde at vannet var veldig rent og fint.

På stedet spiste jeg en grov avokadotoast til lunsj, drakk en skikkelig god shaken coffee (nesten som gresk frappe, uten kunstige siruper), og senere unnet jeg meg en pistasjis – ekte, kremete og helt magisk, som bare på Sicilia. Prisene på mat og drikke var langt mer humane enn solsengene: vann fire euro, toast tolv euro.

Jeg ble hele dagen, fra før klokken elleve helt til klokken seks, det var helt fantastisk. De hadde både dusj, toaletter og skifterom, så jeg fikk dusjet, sminket meg og gjort meg klar for å utforske Cefalu videre.

Planen var egentlig å spise middag i Cefalu, og jeg hadde bordreservasjon halv ni. Men da jeg oppdaget at siste tog tilbake til Palermo gikk klokken ni, måtte jeg avbestille. Jeg rakk likevel en runde gjennom gamlebyen igjen, via Piazza del Duomo og Lungomare.

Gamlebyen er bygget i middelalderen og preget av smale brosteinsgater, små piazzaer og sandfargede steinhus med balkonger fulle av blomster. Den domineres av Duomo di Cefalu, en imponerende katedral fra 1100-tallet. Man finner rester av gamle bymurer og middelalderske porter, som Porta Pescara, en liten bue som åpner seg rett mot sjøen.

Gamlebyen ligger rett ved kysten, så flere av gatene leder ned til små klippekanter eller sandstranden midt i byen. Sistnevnte var full av lidoer på rekke og rad, litt kaotisk, så jeg var glad jeg ikke hadde valgt å tilbringe dagen på bystranden. Likevel var stranden fin, med gyllen sand og klart vann.

Det fineste området fant jeg ved Bastione, et gammelt fort ytterst mot sjøen. Her føltes det litt som å gå i en tidløs labyrint der små smug plutselig åpnet seg til sjøutsikt eller vakre piazzaer. Gatene var smale og fulle av restauranter, flere med vinduer rett mot solnedgangen – helt magisk stemning.

Jeg klatret opp på Bastione-muren og satte meg for å se solen forsvinne i havet, noe den dessverre ikke gjør i Palermo. Det var ikke altfor mye folk, så stemningen var avslappet og magisk. Jeg kjøpte meg en granita og nøt øyeblikket helt til solen gikk ned, før jeg måtte powerwalke tilbake til toget. Med Italias notorisk treige billettautomater rakk jeg toget bare ett minutt før avgang – flaks, for det var dagens siste.

I Palermos gater var det kaos med Rosalia-festivalen, og Via Maqueda kokte av liv. Dette er visstnok en årlig folkefest og religiøs feiring, til ære for byens skytshelgen, Santa Rosalia, fordi hun hjalp til med å redde Palermo fra en pest i 1624. Byen er full av prosesjoner, messer, folkesamlinger, musikk, mat og fyrverkeri. Siden jeg ikke fikk spist i Cefalu måtte jeg ha noe mat før jeg tok kveld, og endte da opp på Curtigghiu. Der bestilte jeg en pistasjpasta med stracciatella – første bitene var fantastiske, men retten ble raskt kvalmende, så jeg klarte ikke spise opp.

Neste dag fikk hotellgymmet kjørt seg igjen – veldig bra start på dagen. Trente sammen med en annen jente, men fikk heldigvis spille min egen musikk. Hadde booket solseng på Solemar i Addaura til tjuefem euro. Det virket å være den eneste beach cluben i området. Planen var taxi, og jeg hadde lastet ned It Taxi-appen, som er mest brukt her. Ulempen: den viser ingen pris på forhånd. Da sjåføren kom, ville han ha førti euro for en syv kilometer lang tur (!) – altså nesten tusen kroner tur/retur for noen få kilometer. Helt uaktuelt, så jeg måtte i gang med nytt bussmareritt, femti stopp og krav om kontanter som jeg ikke hadde.

Jeg hadde brukt mine siste kontanter på fredag, og minibanker har høye gebyrer (5–8 euro per uttak). På søndager er mange i tillegg stengt, noe som er veldig rart. Etter mye leting fant jeg en BNP Paribas-automat som tok fem euro i gebyr. Tok første buss et stykke, måtte vente tjue minutter på neste, og deretter videre gjennom trettito stopp (!) Bussene er helt uten informasjon om hvor man er – uten Google Maps hadde jeg vært sjanseløs. Byen utenfor sentrumskjernen føltes shabby, mye søppel og glassbiter. Heldigvis var denne bussen mye bedre enn den til Mondello, nesten tom, så det var ikke så kvalmende. Den stoppet kun på en tredjedel av stoppene og.

Etter 1 time og 45 min (!!) var jeg endelig framme på Solemar – bare syv kilometer unna. Den ligger langs Lungomare Cristoforo Colombo i Addaura, et naturskjønt område i utkanten av byen. Den er hovedsaklig kjent som en gigantisk nattklubb, men med sin fantastiske utsikt over Palermos golf, tilbyr den også herlig avslapning ved sjøen på dagtid.

Jeg ble møtt av en hyggelig dame som hadde navnet mitt, betalte tjuefem euro og ble vist til solsengen. Først ble jeg plassert på en stor kjip platting, men senere fikk jeg flytte ned på klippene ved havet. Helt magisk – trettifem grader, frisk bris, magisk utsikt og lyden av havet. Badingen var litt krevende med bølger og tau festet i klippene, så jeg koste meg på solsengen i stedet.

Mat måtte man kjøpe og hente oppe ved bassenget, men de virket ikke strenge på medbragt. Jeg kjøpte en boks med ananas og vannmelon, men ellers var menyen lite spennende – nesten ingenting vegetar.

Egentlig skulle jeg dra fra Solemar klokken fire for å rekke å besøke katedralen og gå tur til Monte Pellegrino, men det var så digg på klippene at jeg ble lengre. Tok bussen rett før fem og var tilbake halv seks. Etter en rask dusj og skifte til sporty klær, småjogget jeg to og en halv kilometer til katedralen – svetten rant!

Kom akkurat inn på siste adgang til taket og betalte syv euro for det. En liten tur opp i smale trapper så fikk jeg fin utsikt på rooftopen, men mye var også avsperret. Tips: kom tidlig eller helt sent på dagen for minst kø.

Derfra prøvde jeg å komme meg videre til startpunktet til Monte Pellegrino, et kjent kalksteinsfjell som stiger 606 meter over havet og dominerer horisonten i Palermo. Bussene går sjelden på søndager, så jeg måtte igjen ty til taxi – tjuefem euro for fire kilometer. Hadde kun spist litt frukt hele dagen, og gikk rundt i hele området for å finne vann, som var helt umulig å oppspore. Ikke ideelt å ta fatt på en fjelltur sånn, men jeg hadde dårlig tid før det ble mørkt og ville se solnedgangen fra toppen, så jeg bestemte meg allikevel for å gjennomføre.

Det finnes flere merkede stier som fører til toppen av fjellet, hvor man kan nyte spektakulær utsikt over Palermo og havet. Turen er fire kilometer og 450 høydemeter, ganske bratt, men jeg kjørte på og gikk opp på cirka femti minutter. God treningsøkt, men for de som ønsker en mer komfortabel vei til toppen, er det mulig å kjøre eller ta buss. Jeg møtte ingen andre på veien, men jeg hadde selskap av mange små øgler som krysset veien foran meg, og gresshopper som skrek høylytt.

Ved ankomst Santuario di Santa Rosalia stod det heldigvis en automat der jeg kunne kjøpe vann, og jeg slukte to flasker på stedet. Santuario er et sjarmerende klosterkapell som ligger på toppen av Monte Pellegrino. Jeg møtte stengte porter litt før klokken åtte, men klarte å overtale en mann som ryddet i området til å slippe meg opp. Kikket inn i klosteret, men fikk beskjed at det var stengt så jeg gikk ut og posisjonerte meg på muren klar for solnedgangen halv ni. Nydelig utsikt før jeg ble kastet ut noen minutter senere. Nede på bakken var det bare tett med trær og ingenting å se. Utrolig skuffende og dårlig at de oppfordrer til turen under solnedgang, men stenger akkurat da det er finest der.

Dessverre rakk jeg heller akkurat ikke å gå til Monte Pellegrino-toppen. Det var 1.3 km lenger og jeg hadde lyst å gjøre det, men bussen gikk tilbake kvart på ni og da hadde jeg akkurat misset den. Å sitte oppi skogen der i mørket sammen med myggen var helt uaktuelt. Så det beste med denne turen ble treningen opp, ellers ikke særlig imponerende.

Buss 812 tok meg tilbake til sentrum for under to euro. Utsikten ned de ekstreme svingene under solnedgangen var helt fantastisk. Tilbake i sentrum fant jeg en liten perle: Mudu Pizzeria, og jeg var skikkelig sulten etter nesten ingen mat hele dagen. Koselig stemning, lokale gjester og superhyggelig eier som ga meg bord selv i svette treningsklær. Med kun italiensk meny og dårlig engelsk valgte jeg feil pizzabunn i forhold til den jeg hadde lyst på, men jeg kunne uansett spist alt på dette tidspunktet, og det smakte veldig godt.

På vei tilbake til hotellet fant jeg ut at jeg ikke orket å bevege meg inn i gamlebyen igjen, selv om det var ting jeg ikke hadde sett. Jeg kom over en fantastisk isbar, Tuppulia, med enormt utvalg og store porsjoner. Det ble siste treat i Palermo før jeg landet i sengen etter en magisk dusj.

Siste dagen i Palermo våknet jeg rundt syv og kjente at beina fortsatt var slitne, så jeg droppet treningen og tok en rolig morgen i stedet. Pakket kofferten ferdig og hadde god tid før utsjekk klokken ni. Jeg tok taxi til togstasjonen to og en halv kilometer unna og betalte tretten euro, den beste prisen jeg har fått på taxi til nå.

Jeg skulle ta et Intercity-tog til Messina, og videre til Taormina, og hadde heldigvis forhåndsbestilt sitteplass. Reiste på første klasse, som i praksis betyr litt mer komfortable seter og egen stikkontakt. Turen fortsetter i neste innlegg, i Taormina.

Alt i alt var Palermo et fascinerende møte mellom kaos og sjarm – en by full av kontraster, hvor støy, trafikk og søppel lever side om side med storslått arkitektur, folkeliv og ekte italiensk stemning. Det er ikke en destinasjon for deg som søker det polerte og luksuriøse, men for den som liker historie, kultur og autentiske opplevelser, vil jeg si at det er greit å ta en tur innom Palermo, selv om den ikke er et must.