Jeg trodde ingenting kunne måle seg med Chania. Så kom jeg til Hersonissos og elsket det. Neste stopp var Rethymno, og der var det jo også superfint. En lekker strandpromenade med palmer og kilometervis med sandstrender, hvem liker ikke det? Hovedforskjellen mellom Rethymno og Chania er nok antall turister. I Rethymno hørte jeg kun tysk over alt, i Chania er det mange flere lokale i gatene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Chania føles derfor kanskje enda mer som Hellas, men promenaden i Rethymno er muligens den fineste av de alle – med palmer og lys hele veien. Ingen by jeg har besøkt på Kreta har hatt så mange palmer. Hele veien langs den to kilometer lange promenaden lå det flotte hoteller, restauranter og barer. Og stranden var kilometerlang med sand hele veien. Her skulle jeg ønske jeg hadde hatt selskap.

Solnedgangen var også nydelig fra strandpromenaden 🙂

Når du kommer til enden av promenaden så kommer du til gamlebyen og den koselige havnen med det lille opplyste fyrtårnet. Her ligger restaurantene på rekke og rad både langs sjøen og i smale gater inne i gamlebyen.

Det er vanskelig å vite hvor man skal velge å sette seg ned. Ofte kan det lønne seg å gjøre et googlesøk for å finne de beste stedene – de ligger stort sett ikke på de aller beste lokasjonene.

Et sted jeg definitivt kan anbefale for søtsaker er Cremeria Vienna som var helt fantastisk på både vafler og is. De hadde en helt vanvittig dessertmeny som jeg enda får vann i munnen av. Det er det beste med Hellas – de crispy vaflene med is! 🙂

Ellers syns jeg Livingroom mot sjøfronten var bra. Jeg fikk ikke tid å spise pizza di Rethymno men det lå en pizzarestaurant som het Pizza di Napoli i en smal bakgate rett ved hotellet mitt som visstnok skulle ha den beste pizzaen i hele byen. Litt lei meg for at jeg ikke fikk prøvd ut den – pizzaelsker som jeg er.

Restauranten som lå på Aquila Hotel på strandpromenaden kan jeg også anbefale. Det var tanten min som tipset meg om den, og jeg fikk servert digg halloumi med grillede grønnsaker og pitabrød.

Jeg bodde veldig enkelt i Chania og Hersonissos, og valgte derfor å unne meg noen dager med luksus i Rethymno. Jeg bodde på The Artemis Palace som virkelig var et superfint hotell på oppsiden av strandpromenaden. Rommet var kjempefint og jeg følte meg som en liten dronning selv om det var litt ubehagelig å få følge i heisen av en mann som tok fra meg nøkkelkortet og dro kofferten helt inn på rommet for meg. Jeg er ikke vant til sånt, haha.

Her kunne man velge mellom all inclusive eller half board som var frokost og middag. Jeg liker best å spise utenfor hotellet så jeg tok sistnevnte. Jeg testet buffeten en dag og det var et helt sinnsykt utvalg – også mange valgmuligheter for vegetarianere. Når det er sagt så er jeg ikke så glad i buffet. Det er noe med følelsen av å sette seg ned på en restaurant og kunne bla i en meny og velge seg en rett man har skikkelig lyst på.

Ellers hadde jeg store forventninger til treningsrommet på et sånt hotell, men det skuffet stort. Jeg kunne ikke gjøre noe mer der enn jeg kan på stuegulvet hjemme. Noen få manualer og kettlebells, en romaskin, en mølle og en nedtrekksmaskin – hvem er det som bestemmer hvilket utstyr som skal inn på et sånt rom? Det kan ikke være noen med bakgrunn innen trening i alle fall. Derfor ble treningen den ene dagen byttet ut med løping på strandpromenaden i stedet.

Oppholdet mitt her ble ikke helt som forventet da det skjedde noe på jobb som gjorde at jeg ble sittende veldig mye inne og jobbe. Jeg fikk bare utnytte stranden en dag, og fikk ikke utforske byen som planlagt.

Stranden ser ut som en sandstrand helt til du går uti vannet, der er det en del steiner. En solseng kostet fire euro, en euro mer enn i Chania, men helt greit. Samme type solseng som der, men her var det ingen strandkiosk som serverte mat på solsengen, og derfor heller ingen toalett man kunne bruke. Kanskje det er annerledes andre steder på stranden, men de tre stedene jeg sjekket var det samme opplegg.

Utenom strandpromenaden og gamlebyen så var Venezian Fortezza; det store fortet som ligger på toppen av gamlebyen, det eneste jeg fikk med meg. Det er verdt et besøk dit både for kultur og utsikten over byen fra alle kanter.

Fra fyrtårnet kan du følge havnen og kysten videre og komme opp til fortet. Du finner også veien dit gjennom smale gater og trappetrinn via gamlebyen. Sistnevnte er kanskje den koseligste ruten, men jeg anbefaler å sjekke ut begge to.

Fortezza er citadellet til Rethymno, og det ble bygget av venetianerne på 1500-tallet. I 1646 ble det kuppet av ottomanerne i 1646, og flere hundre år senere ble det bygget mange hus der. Disse ble revet etter andre verdenskrig, og etterlot bare noen få historiske bygninger.

Området er såpass stort at man kan se Rethymno fra alle kanter. Her er utsikten bort fra byen, men mot busstasjonen.

Prisen for å komme inn var kun fire euro og det syns jeg var verdt pengene. Vær obs på at de stenger klokken syv, jeg kom for sent dagen før og måtte snu og komme tilbake neste dag.

De holdt forresten på å rigge til konsert når jeg var der – toppen på festningen er visst ofte brukt som konsertlokale. Det er et gigantisk område så der klarer man jo å holde avstand om man vil 🙂

Det som var litt merkelig med Rethymno var at det var mye kaldere enn de andre to stedene jeg besøkte. På dagtid var det rundt 28-30 grader og på kvelden var det helt nede i 23. I Chania lå kveldstemperaturen på over tretti grader. Jeg vet ikke om det var tilfeldig, eller om det faktisk er såpass store variasjoner fra by til by.

Når jeg ble kjørt til busstasjonen siste dagen min så oppdaget jeg handlegaten – cirka tre gater opp fra stranden. Her lå flere av kjedebutikkene på rekke og rad sammen med andre små butikker. Jeg gikk sikkert ikke glipp av noe 😀

I tillegg til å besøke gamlebyen, strandpromenaden og fortet så er det flere muligheter til spennende dagsturer fra Rethymno. Jeg hadde veldig lyst å leie bil for å se de berømte strende Elafonisi, Falaserna og Balos, men på grunn av jobb så fikk jeg dessverre ikke så mye ekstra tid så det får jeg spare til en annen gang 🙂

Om kvelden er palmealleen opplyst, helt fantastisk 🙂

Det var også superfint på bassengkanten om kvelden, og jeg la meg her en kveld og bare nytte varmen og stillheten. En veldig koselig og fin by som jeg gjerne skulle hatt litt mer tid til å utforske, spesielt på mat- og utelivsfronten.

Fra Hersonissos booket jeg en utflukt til Spinalonga og Agios Nikolaos med et lokalt reiseselskap som het Trips and Tips. De hadde kontor både ved havnen og i hovedgaten og var greie å forholde seg til. Prisen for turen var 25 euro, men mat på båten og inngangsbillett til Spinalonga kom utenom og måtte betales på stedet.

Jeg ble plukket opp med buss på avtalt sted i nærheten av hotellet klokken ni på morgenen. På bussen var det tre guider, en gresk/engelsk, en polsk og en tysk. Det var ekstremt mye tyskere der nede, og på restaurantene i Hersonissos så hadde de faktisk tyske menyer. Med maske på gikk turen til Elounda som visstnok skal være et paradis for de rike og berømte. Jeg tror du må ha penger til å bo på et av luksushotellene hvis det skal være gøy å bo der for Elounda var veldig lite; jeg så bare en sandstrand og en liten promenade i en bukt.

Fra Elounda tok vi båt ut til Spinalonga – en tur på cirka 25 minutter. Man kan også ta båt på egenhånd, da fra Plaka eller Agios Nikolaos. Billetten for å komme inn på øyen koster åtte euro og er lik for alle.

Opprinnelig var ikke Spinalonga en øy, men en del av Kreta. Øyen ble benyttet som koloni for spedalske fra 1903 til 1957, og er kjent for å være den siste aktive leir for spedalske i Europa. I løpet av 54 år ble 730 syke mennesker fraktet dit i båter, 36 ble født der ute. På Spinalonga skapte de spedalske sitt eget samfunn med kirker, skole, kafeer, butikker sykehus og kirkegård. Den siste innbygger, en prest, forlot øyen i 1962.

Det var greit å ha med seg guide her siden det stod veldig lite informasjon på de ulike ruinene. Vi fikk 45 minutter med guide, deretter 45 minutter på egenhånd – noe som var litt for liten tid til å komme seg rundt øyen og samtidig ha mulighet til å kjøpe noe drikke i strandbaren.

Det er en helt nydelig farge på vannet i dette området av Kreta, utrolig klart med en lekker blågrønn farge. Etter at vi hadde brukt opp tiden på Spinalonga møttes vi ombord i båten igjen for å dra videre til et bestemt badested for å svømme.

Der var det altfor landlig og øde for min del. Brun ørkensand og summende insekter gjorde at jeg ikke følte meg så komfortabel med å legge meg ned å sole meg der. Mens de andre badet så trasket jeg avgårde og fant en bittelitt enmannsbrygge som jeg slo meg ned på. Det føltes mye renere 🙂

Jeg må si at jeg stiller veldig spørsmål til valg av badested. Her var det ikke spesielt fint, med mye steiner og kvister og vanskelig for folk å komme seg uti vannet. I forhold til alle de fine badeplassene Kreta har så var det et merkelig valg. Sikkert fordi det var korteste vei fra Spinalonga og ikke krevde noen omvei tilbake til Elounda. Så hvis jeg skal klage på noe så må det være det.

Etter badingen så var det klart for lunsj på båten. Det var barbeque som man måtte betale ti euro for. Da var det kylling eller biff sammen med salat bestående av løk, agurk og tomat, og en fetabit hver. De hadde ingen vegetaralternativer så jeg fikk en ekstra fetabit. Tror dette må ha vært den dyreste lunsjen jeg spiste på hele turen, haha. Kun hvitvin og appelsinjuice var inkludert i prisen, vann måtte vi betale ekstra for. De solgte forresten drikke og småsnacks på båten hele veien om det var noen som ønskte det.

Tilbake i Elounda stod bussen klar til å kjøre oss til Agios Nikolaos; hovedstaden i Lathissi (Kreta består av fire regioner: Chania, Rethymno, Heraklion og Lathissi). Den turen tok heldigvis ikke mer enn tjue minutter og vi passerte den vakre Mirabello-bukten med den nydelige sjøfargen på veien dit.

Det var litt slitsomt med de tre guidene som skulle gjenta seg selv på tre forskjellige språk, så når vi kom til Agios Nikolaos så takket jeg bare fint for meg og ble igjen der. Tiden de hadde satt av var en time og det føltes altfor lite til å kunne få en feeling på byen.

Jeg starter som jeg ofte gjør; med å følge kysten. Da endte jeg opp med å finne en nydelig liten sandstrand som het Ammos (som forøvrig betyr sand på gresk) og ble liggende der i et par timer og nyte solen og bade.

Deretter spaserte jeg hele kystveien rundt til den mest berømte bystranden i Agios Nikolaos, og deretter til innsjøen Voulismeni der restaurantene ligger tett. Frem til 1907 var det en ferskvannsinnsjø, deretter ble det gravet en kanal og innsjøen gikk i ett med sjøen. Den kalles ofte “den bunnløse innsjø” fordi den er så dyp – rundt femti meter dyp.

Jeg fikk servert supergod pasta med pesto og parmesan på La Scala; den første restauranten innerst ved innsjøen. Fra innsjøen går det trapper opp i høyden, hele byen ligger på en høyde over innsjøen og det er trapper over alt.

Til tross for at det var koselig rundt innsjøen og fine strender langs kysten så syns jeg Agios Nikolaos var litt for lite til at jeg hadde villet bo der. Det var noen små koselige steder, men butikkene og den lille gamlebyen var ikke noe å skryte av, og jeg føler jeg fikk med meg det meste på fire timer.

Det som ble det mest utfordrende var å finne frem til busstasjonen, som virkelig lå kronglete til utenfor allfarvei. Heldigvis hadde jeg ikke mye bagasje å dra på. Alt i alt så er jeg veldig fornøyd med at jeg valgte å bo i Hersonissos og ikke i Heraklion eller Agios Nikolaos. Like fornøyd er jeg med at jeg fikk til en dagstur begge steder så slapp jeg å lure på om jeg hadde gått glipp av noe stort.

På listen min til en annen gang står byene Sitia, Ierapetra og den berømte palmestranden Vai Beach. Det var steder jeg hadde lyst å besøke som jeg rett og slett ikke rakk. Fra Hersonissos dro jeg videre til Rethymno så neste innlegg blir derfra 🙂

Fra Hersonissos så er det kort vei til hovedstaden Heraklion, og jeg gikk tidlig fra stranden en dag for å tilbringe ettermiddagen her. Bussturen på 45 minutter gikk raskt unna, og plutselig stod jeg i havnen uten mål og mening på hvor jeg skulle gå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Som de fleste andre kretanske byer så har også Heraklion et gammelt fort på enden av havnen. Rocca a Mare heter det, og her slår bølgene opp over kaien så du kan få deg en dusj om du er i humør til det. Det er ganske fort gjort å se det, så jeg snudde og gikk oppover mot gamlebyen.

Der ligger det veldig mange koselige fortauskafeer inneklemt mellom små gater, og på mange måter minner det meg om Nicosia på Kypros. I tillegg så finner du veldig mange butikker her, både kjedebutikker og frittstående. Om du bor i Hersonissos og vil shoppe så bør du kanskje dra til Heraklion for i Hersonissos er det mye jallabutikker.

Jeg gikk på en smell og endte opp med et denimskjørt fra Alexander Wang 🙂

Til tross for en fin havn og noen koselige gater i gamlebyen så syns jeg Heraklion var en kjedelig by, og jeg er glad for at jeg ikke valgte å bo i den. I forhold til shopping så finner man faktisk nesten like mange butikker i Chania.

MEN: jeg spiste middag på Melba som var helt amazing så det er mulig man finner litt bedre restauranter i hovedstaden. Jeg fikk servert crepe med italienske smaker, og det var helt himmelsk: mozzarella, parmesan, marinerte cherrytomater, ruccola og balsamico, yum!

Jeg fortsatte gjennom byen helt til jeg kom til Envy, som liksom skulle være det hippeste stedet på strandpromenaden. Det var det nok, men det var også omtrent det eneste stedet. En super promenade å jogge, en veldig kjedelig promenade å gå. Jeg er glad jeg fikk underholdningen fra solnedgangen de to kilometerne tilbake til havnen for der var det virkelig ikke mye å se på.

Den eneste actionen jeg fikk var at jeg ble angrepet av en hund som løp rett på meg. Han hoppet opp på meg og skrapte meg opp på lår og legg. Eieren løp etter og tråkket på båndet for å stoppe han, og han stod igjen rasgal på to poter og fektet med de andre to i luften. En ekkel opplevelse for meg som er litt redd store hunder i utgangspunktet. Jeg rakk heldigvis siste bussen kvart over ni og kom meg trygt tilbake til Hersonissos. Jeg var glad for at jeg valgte å bo der, og ikke i Heraklion 🙂

Les mer om Hersonissos her: https://lisaskramh.blogg.no/hersonissos.html

Les mer om Chania her: https://lisaskramh.blogg.no/sjarmerende-chania-pa-kreta.html

For en fantastisk overraskelse Hersonissos (uttales Chersåniså) var! En oppbygget turistby helt i sjøkanten, kun bestående av to gater, men allikevel så altoppslukende. Utelukkende på grunn av den tre kilometer lange promenaden som strekker seg helt fra Ammos Beach til Star Beach. Med bygninger helt i vannkanten, wow! Jeg elsker havet, det er noe ved det som gir en skikkelig frihetsfølelse, og om jeg kunne så hadde jeg seriøst satt opp leiligheten min på en påle midt i vannet – med byen rett bak så klart.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er 165 kilometer mellom Chania og Hersonissos. Jeg vippet veldig mellom å bo i Heraklion (uttales Iraklio) eller Hersonissos, men havnet til slutt på sistnevnte siden det lå midt i mellom stedene jeg ville besøke når jeg var her: Heraklion, Agios Nikolaos, Spinalonga og Elounda. Det skulle jeg ikke komme til å angre på.

Turen fra Chania til Hersonissos klarer du på to timer og femten minutter med bil. Med buss tok det tre timer bare å komme seg til Heraklion. Det kostet tretten euro og åtti cent, og du kan tenke deg hvor mange stopp innom småplasser det var når det tok tre timer på noe som vanligvis tar en og en halv med bil. Når vi ankom busstasjonen i Heraklion måtte jeg kjøpe ny billett til tre euro og ti cent og vente på neste buss som skulle ta meg til endestoppet. 45 minutter tok det fra Heraklion til Hersonissos, selv om avstanden bare er 25 kilometer. Det var litt slitsomt med den masken på hele tiden. Hadde jeg hatt reisefølge så hadde vi garantert leid bil i stedet. Men bussene er helt fine, med aircondition, og enkelt å finne frem, så det går også helt fint.

Jeg dro fra hotellet i Chania cirka halv elleve og var fremme i Hersonissos rundt klokken fire. Her valgte jeg et billig hotell på oppsiden av hovedgaten – strandsiden er selvfølgelig mye finere (og dyrere). Jeg bodde på Elychryson og betalte 400 kroner per natt. Stort rom med fire senger, kjøkkenkrok og verdens minste dusj. Egentlig alt jeg trengte, men bare litt følelsen av at man må gå med sko inne. Hotellet hadde et knøttlite basseng som dessverre ikke hadde sol etter klokken tre. Ellers var det ingen fasiliteter å snakke om, men personalet var veldig hyggelig og beliggenheten var perfekt – hundre meter til bussen, hundre meter til stranden. Om jeg skal tilbake hit en dag så skal jeg bo på Palmera, det så helt fantastisk ut – med utsikt rett på havet.

Hersonissos består som nevnt kun av to gater. Det er hovedgaten El Venizelou med alle butikkene, flere kafeer og spisesteder, samt noen hoteller. Den andre gaten er promenaden Machis Kritis der strendene, hotellene og restaurantene ligger på rekke og rad i tre hele kilometer. I tillegg er det selvfølgelig en del smågater som kobler disse to. Men det er overraskende lite i forhold til hvor mye det føles som. Uansett hvor du snur deg så er det en kafe, bar, butikk eller strand. Jeg kunne gjerne vært her lenger.

Malia, som ligger cirka femten kilometer fra Hersonissos, har overtatt mye når det kommer til party så her var det egentlig ganske rolig. Det kan selvfølgelig også ha noe med corona å gjøre for det er nok av barer og beach clubs å velge mellom.

Jo lenger mot Lathissi man kommer, jo grønnere og mer azurblått blir havet. Hersonissos var også varmere enn de andre byene, faktisk mange graders forskjell. På kveldene lå temperaturen på over tretti grader der, mens den var helt nede i 23 i Rethymno.

Det er veldig mange små strender i denne byen, og de fleste av de er knyttet til en restaurant eller et hotell. Det er ikke noe kjøpekrav, men om man ønsker så kan man bestille mat og drikke direkte til solsengen. Sengene er også mye mer comfy enn de man får på strendene rundt Chania og Platanias, med tykke madrasser og hodepute. I tillegg får du vaskefat som de fyller med kaldt vann til deg. Dette betaler man ikke mer enn fem euro for. Helt nydelig spør du meg!

Jeg lå på Cozy Beach og trivdes så godt der at jeg ble værende på samme strand alle dager. Ble kjent med Fernando som jobber der som beach boy, og han var superhyggelig. Jeg fikk vannmelon og iskaldt kullsyrevann servert på solsengen. Det eneste rare med denne stranden er at det kun er sand på selve stranden og ikke ute i vannet. Der er det et gigantisk flatt berg som man går ut på. Man skulle nesten tro noen hadde laget det, det er akkurat som et underlag på havbunnen. Ikke så farlig for meg som ikke bader så mye, men om du elsker sand uti vannet så er det kanskje ikke den riktige stranden. I Hersonissos var jeg forresten uti hver dag fordi temperaturen bikket 35 grader alle dagene jeg var der.

Cozy beach ligger rett ved Palm Beach Club som er en beach club med basseng og servering på dagtid, og et superfint chill utested på kveldstid. Det samme gjelder Kahlua Beach bar som ligger helt i sjøen på motsatt side av Palm. Om du vil ha uteliv så ligger barene på rekke og rad fra havnen og bortover første del der. Der finner man mojito og strawberry daiquri på de fleste menyer. Her skulle jeg veldig gjerne hatt selskap 🙂

Når det kom til treningsmuligheter så var det litt begrenset. Gymmet som åpnet tidligst av alle åpnet klokken 10 (!) og det ble litt for sent for meg i forhold til å dra på stranden. Det ble derfor et par løpeturer i solsteken med ansiktsfarge lilla. Det beste hadde garantert vært å løpe på kvelden når solen har gått ned, men da er jeg alltid så mett så det får jeg ikke til.

Når jeg er ute på løpetur får jeg samtidig en god porsjon sightseeing med på kjøpet. Som for eksempel denne lille kirken som lå helt på kanten mellom Sun Bay Beach hotel og Star Beach.

På andre siden av havnen ligger Ammos Beach med noen få strandhoteller og restauranter. Dette er det fineste stedet å se solnedgangen fra, selv om jeg i Hersonissos ikke klarte å finne noe sted der man kan se når solen går ned i havet.

Ammos beach bar er et kjempefint sted, men restauranten serverer ikke den beste maten – det var denne dagen jeg bare skulle spise lokalt. Jeg begynte med dakos som lignet på bruschetta, men med soggy grovbrød og tomatpure uten krydder. Nummer to var fylte tomater med ris med noe krydder på, og tzatziki. Ikke det beste jeg har spist, og ikke spesielt unikt kretansk heller. Dette var diettmat for meg back in the days, haha. Når det er sagt så kom de ved siden av meg tilbake for andre dag på rad fordi maten var så god – så kanskje jeg tok feil.

Ellers spiste jeg veldig mye god mat der altså – mat som absolutt ikke var diettmat. Crispy amerikanske vafler er jo noe de er super-eksperter på uansett hvor man drar i Hellas, og jeg tror det er det beste jeg vet! Vaffel eller waffle bites med is og jordbær; jeg kunne spist det hver dag!

I denne byen får man bare lyst til å være ute hele tiden, og spasere rundt og utforske 🙂

Det er rett og slett magisk å bare traske rundt på promenaden, uansett om det er midt på dagen med sol, under solnedgangen, eller når det er blitt mørkt og alle lysene kommer på. Anbefaler å gå hele veien 🙂

Nå har jeg altså fått både Chania og Hersonissos på listen min over steder som jeg gjerne kan reise tilbake til 🙂 Neste stopp var Rethymno – mer om det i et senere innlegg 🙂

Les om Chania her: https://lisaskramh.blogg.no/sjarmerende-chania-pa-kreta.html

Endelig! Fullstendig avkobling, stabil og ekte varme, stekende sol hver dag – lykkerus. Etter kun fire dager ferie i 2020 så trengte jeg virkelig dette! Klok av skade fra i fjor (da jeg bestilte tur en måned etter åpning – og alt stengte ned igjen noen uker etter) så bestilte jeg tur dagen etter at de åpnet opp for reising uten karantene ved hjemkomst. Da var det ikke mye å velge mellom på direktefly fra Oslo – så da ble det Kreta.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har aldri likt meg spesielt godt på Kreta så hadde det ikke vært for at dette var den eneste muligheten på så kort tid så hadde det nok ikke blitt Kreta igjen. Forrige gang jeg var der var i 2007 med mamma. Da bodde vi i Platanias og Gerani, og jeg satt igjen med et inntrykk av et irriterende turiststed fullt av haugesundere som kjørte over deg med barnevogn på fortauene, grekere som stotret frem norske gloser, VG i stativene i gatene og dårlig mat. Det var før jeg oppdaget Kreta i en større skala. Inntrykket av den største av de greske øyene har endret seg totalt og nå vil jeg bare utforske og utforske.

For å komme inn i Hellas måtte jeg ta en coronatest i Norge på forhånd og fylle ut et innreiseskjema som skulle gi meg en QR-kode midnatt før dagen jeg skulle ankomme. Coronatesten kunne være en PCR-test som var under 72 timer gammel ved ankomst Hellas, eller en antigen hurtigtest som var under 48 timer gammel. For å sikre meg så valgte jeg sistnevnte for der får du svar på dagen. Testen tok jeg hos Dr. Dropin i Oslo dagen før avreise, og betalte 1200 kroner for den sammen med fit-to-travel sertifikat på negativt resultat. Utenom det så var det maske på hele veien fra jeg kom på flytoget frem til jeg var fremme på hotellet på Kreta.

Det gikk skikkelig smooth når jeg ankom Chania (uttales Hanja) internasjonale flyplass. Jeg plasserte QR-koden på telefonen, det stemplede og signerte test-resultatet fra Dr. Dropin til venstre for den, og passet til høyre. Det gikk under tretti sekunder før tolleren sa “Have a nice holiday”, og det var det. Jeg kunne fortsette til bagasjen. Kreta var grønn når jeg bestilte turen (som betyr at man slipper karantene når man kommer hjem), men ble gul etter noen få dager, noe som betyr karantene når jeg kommer hjem – med mindre jeg drar til et grønt land og er der like lenge som jeg måtte vært i karantene før jeg returnerer hjem. Vi får se hva det blir til 🙂 Uansett utfall så føles det akkurat nå veldig verdt det – så får vi håpe jeg ikke skal komme til å angre på det utsagnet.

Jeg startet turen min i Chania og booket de første nettene på Hotell Kriti til cirka 800 kroner per natt. Det er et mellomklasse-hotell som har det meste du trenger, og har en grei beliggenhet i et rolig, men koselig område som heter Koum Kapi; cirka 800 meter fra havnen. Jeg skulle gjerne hatt en balkong på rommet, og treningsrommet bestod kun av en mølle og ett styrkeapparat, men ellers var det hyggelig personale, fint basseng og frokost inkludert for de som liker det. Fra hva jeg kunne se så var det en buffet som var innesperret bak glassvegger, og der gikk personalet og plukket for deg mens du pekte hva du ville ha.

Det er maskepåbud overalt inne, mens ute er du fri. Egentlig akkurat som det har vært i Oslo det siste året. Ellers er det cirka 25 minutter å kjøre fra flyplassen til sentrum i Chania, og det betalte jeg 25 euro for med taxi.

Chania, som jeg kun hadde vært på dagstur til tidligere, og trodde bare var en liten rund havn med restauranter har jo SÅ mye mer å by på enn det! Jeg var egentlig litt redd for at jeg kom til å kjede meg, men her kunne jeg vært enda lenger. En fantastisk strandpromenade som strekker seg hele veien fra Koum Kapi til Nea Chora, og videre til Agia Apostoli om du ønsker det. En sjarmerende gamleby med flotte byggverk tilbake til oldtiden, nydelige kafeer og restauranter, fantastisk mat, og den greske sjarmen.

Første dagen brukte jeg til å gå rundt og kikke, og da jeg kom ned på Koum Kapi-havnen trodde jeg først dette var hovedhavnen, og klarte ikke å kjenne meg igjen. Det var så lite folk der også, det var så rart. Men jeg fant en koselig restaurant ved vannet som het Beertaki og fikk servert kjempegod pasta med pesto og parmesan.

Jeg fulgte vannet rundt et gammelt fort og oppdaget et hav av butikker og restauranter, samt hovedhavnen som jeg kjente igjen. Var akkurat i tide til å få med meg den nydelige solnedgangen i havnen ved det lille fyrtårnet som er selve kjennetegnet på Chania.

Første morgen på Kreta startet jeg med pyramideintervall på tredemøllen. Møllen var av den typen man kjøper til privat bruk i eget hjem og var plassert på et fliselagt gulv vegg i vegg med frokostsalen, kun adskilt med et vindu. Det bråkte så enormt av møllen at flere gjester kom inn i treningsrommet for å se hva som foregikk. Det ble med den ene mølleøkten.

Videre hadde jeg egentlig bestemt meg for å ta bussen til Platanias for å gå på stranden der (jeg visste ikke da at det var strand i Chania), men når jeg gikk ut døren fra hotellet så gikk jeg rett på et enormt lørdagsmarked. Der fant jeg masse fint, både klær og dilldall, og brukte over en time der. Etter å ha vært hjemme og lagt fra meg fant jeg Tally Weijl og måtte inn og se etter jeans. Da var klokken blitt så mye at jeg bestemte meg for å bare bli i Chania. Etter et lite google søk så fant jeg Nea Chora på kartet og satte kursen dit.

Nea Chora viste seg å være en helt super strand med barer og restauranter langs hele promenaden. Jeg fikk leid en solseng til tre euro og var superfornøyd. Lå der resten av dagen før jeg spiste supergod salat på Delish, et slags high end fastfood-sted midt i gamlebyen. Jeg avsluttet lørdagskvelden med en drink i gamlebyen sammen med en greker fra Kissamos.

Neste dag tok jeg bussen fra busstasjonen i Chania til Platanias; stedet der flest nordmenn drar på ferie. Bussen kostet en euro og nitti cent, og tok cirka 25 minutter. Avstanden er kun 10 km så det går raskere om man har bil. Nok en gang så må jeg si at Platanias skuffet meg veldig. Strendene er ikke finere enn den i Chania, i tillegg er det mye større bølger på stranden der, havet virker mer åpent. Jeg ble ekstra sur når jeg skulle skylle beina og ble veltet overende av en monsterbølge som dro meg helt under. Spesielt uheldig siden jeg hadde vasket håret rett før.

Når klokken var fire så var jeg klar for å sjekke ut hovedgaten og se om jeg husket noe fra sist jeg var der i 2007. Vi bodde da på Jasmine Village via Startour/TUI, men det klarte jeg ikke å finne. Jeg opplevde Platanias som en forferdelig kjip og tom spøkelsesby uten sjel eller sjarm. Jeg sier meg rett og slett ferdig med dette stedet, og anbefaler mye heller å bo i Chania eller andre deler av Kreta (øyen er delt inn i fire regioner: Chania/Rethymnon/Heraklion/Lathiss). Jeg gikk hele veien fra Platanias til slutten av Agia Marina, så jeg tror ikke jeg misset noe. Hele gaten var utrolig tom og stille, og jeg snakket med en dame i en butikk som sa det var helt krise nå – nesten ingen folk på grunn av corona. Det er trist hvordan dette viruset har påvirket en hel verden. Bussturen tilbake var noen stopp kortere, og derfor tretti cent billigere.

Tilbake i Chania så rakk jeg å løpe gjennom dusjen og rekke solnedgangen på havnen. Der møtte jeg en rar fyr fra Østerrike som jeg ble stående og snakke med til jeg måtte dra tilbake på rommet for å få med meg EM-finalen mellom Italia og England. England var like dårlige på straffe som de alltid er så da ble det seier til Italia. Middagen denne dagen ble is på rommet, haha.

Neste morgen klarte jeg å trene 45 minutter med den ene maskinen og manualen som var på det fantastiske “hotellgymmet”. Så var det å hoppe i dusjen og sette kursen mot Nea Chora-stranden igjen. Det tok meg cirka 20 minutter å gå til den, og her lå jeg hele dagen og koste meg og fikk servert frappe på solsengen.

På ettermiddagen tok jeg taxi til Agia Apostoli som var mitt første møte med “syden” i 1997, sammen med mamma, pappa og Fredrik. Sjåføren kjørte meg direkte til hotell Kiwi som vi bodde på da. Fascinerende at hotellet er der enda – bassenget var helt likt, det var bare litt mer oppusset rundt. Veldig gøy å se, og jeg traff på en hyggelig dame som lot meg kikke litt rundt på området.

Agia Apostoli har kanskje Kretas fineste strender (?), men jeg hadde helt glemt hvor landlig det området er. Man får skikkelig følelsen av å komme langt ut på landet, og gresshoppene hyler så høyt at du nesten ikke klarer å tenke. Kanskje ikke noe som passer så bra for jenta som elsker byen. Men er du opptatt av sandstrender så er dette stedet å dra, her ligger de på rekke og rad: Sunset beach, Iguana beach, Yannis beach, Golden beach; bare til å velge.

Det går også en landlig sti langs sjøen hele veien fra Agia Apostoli tilbake til Nea Chora-stranden og Chania. Den er cirka fem kilometer lang, og var fin å få med seg, spesielt under solnedgangen. Jeg anbefaler joggesko på denne turen for det er litt humpete og grusete veier.

Tilbake på Nea Chora fulgte jeg havnen rundt til jeg kom til en restaurant som het Il Padrino som skulle ha byens beste italienske pizza. Det stemte bra, pizzaen var stor og smakte kjempegodt! Men servicen var ikke noe å skryte over. Jeg måtte spørre tre ganger om å få betale og til slutt gå bort til kassen, og da ba de meg sette meg ned å vente, haha.

Dette var siste kvelden min i Chania så jeg vandret rundt i gatene og kjøpte meg en sitronkake på et bakeri oppi gaten. Chania er full av godsaker, du finner kaker, vafler, crepes og is over alt.

Kaken spiste jeg utenfor Barbarossa som i mine øyne er det fineste stedet i hele Chania. Er det to steder du skal besøke så er det Barbarossa og Nema Restobar. Jeg vurderer å dra tilbake kun for de 🙂 Jeg satt der hver kveld og bare elsket hele atmosfæren.

Ellers er det et marked som er åpent daglig i Chania, men her er det bare til å holde seg unna. Her finner du absolutt ingenting som er verdt å bruke pengene på – da anbefaler jeg heller å sjekke ut lørdagsmarkedet ved hotell Kriti.

Stemningen i gamlebyen er fantastisk, og jo mer du går bort fra hovedhavnen mot Koum Kapi jo flere lokale finner du 🙂

Jeg kan virkelig anbefale en tur til Chania, og det blir spennende å se om de andre stedene på Kreta kan leve opp til dette. Neste stopp er Hersonissos 🙂

Grunnen til at jeg havnet to dager innom Thessaloniki var fordi det var veldig billig flybillett derfra til Kypros. For å komme oss til Thessaloniki tok vi fly. Liten og dårlig flyplass i sentrum av Mykonos der alle var samlet i ett rom. Kanskje dobbelt så stor som Stord lufthavn. Men det var skikkelig digg at turen til fastlands-Hellas kun tok 40 minutter. Flyselskapet var Aegean – gammelt fly med god beinplass.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Fra flyplassen i Thessaloniki til sentrum var det et godt stykke, og vi endte opp med å betale 35 euro inkludert tips. Det må ha vært ganske langt, for generelt så var det ekstremt billig å ta taxi i den greske byen. Vi betalte rundt 3-4 euro for å kjøre 5-10 kilometer i sentrumsområdet.

Thessaloníki er den neste største byen i Hellas og den største byen i området Sentral-Makedonia. Byen har over en million innbyggere, og er full av kontraster. Noen områder er fattige og falleferdige, mens andre er sjarmerende og koselige. Du kan finne ekstremt billig shopping om du drar til riktig område. Egnatia Avenue er stappfull av små butikker med kjoler, topper, sko og sandaler til ti euro. Akkurat som en levende ebay – perfekt for meg!

Ellers heter den mest kjente shoppinggaten Tsimiski. Her finner du mange kjedebutikker og frittstående butikker til helt greie priser.

Denne gaten har også mange restauranter og er veldig koselig på kveldstid. Anbefaler Famigliano; en italiensk restaurant helt nede ved havnen. Andre shoppinggater som kan være verdt å sjekke ut er Mitropoleos, Ermou og Proxenou Koromila. Disse gatene har designerbutikker og dyrere merker, og er perfekt for deg som har et litt høyere budsjett å shoppe for.

En annen ting Hellas er helt SYKE på er konditorier. Det er nesten så de overgår Frankrike, og det trodde jeg ikke var mulig. Uansett hvor du snur deg finner du fristende kaker og is. I Mitropoleos Street finner du ekstra mange. Jeg aner ikke hvordan grekere klarer å holde vekten.

Et naturlig stoppested i sentrum er Aristoteles Square. Her finner du en koselig square med butikker og restauranter, i tillegg til inngang til byens marked – Kapani.

Der kan du tråle deg frem til alt fra klær og sko til fisk, frukt og bakverk. Og du kan få det ekstremt billig. Thessaloniki er også store på nøtter – du kommer til å finne flere ulike varianter og krydderkombinasjoner du ikke visste om.

Aristoteles Square starter med en statue av Aristoteles øverst, og ender med havnepromenaden og det berømte Electra Palace Hotel nederst. Her skal du kunne gå opp til toppen av hotellet å få flott utsikt over millionbyen.

Vi valgte i stedet å fortsette langs kaien til vi kom til White Tower. Med en inngangsbillett på fire euro kan du gå trappene opp til toppen av tårnet og utsiktspunktet.

Tipper utsikten herfra er like god som fra Electra Hotel. Men der kan du kanskje også få deg en drink på taket 🙂 Ellers er havnepromenaden litt kjedelig. Rundt Aristoteles Square er det mange restauranter og spisesteder, men ellers er det veldig lite å se i havnen.

Cirka fem hundre meter unna White Tower er det satt opp et parasoll-kunstverk som er blitt et populært sted for å grekere å ta bryllupsbildene sine. Det er mange museum i Thessaloniki, men hverken Renate eller jeg er spesielt interessert i det. Utrolig kjipt å tilbringe dyrebare soltimer innendørs i en iskald aircondition.

Det finnes flere gamle kirker og ruiner av borger og porter plassert ulike steder rundt i byen. Rotunda er en av de eldste templene i Thessaloniki og skal ha blitt bygget av romerne i 306 A.D. Om du vil inn og kikke så vær obs på at det er stengt på mandager. Renate og jeg snakket mye om hvorfor de hadde ivaretatt så lite av det fine med byen, og at den hadde hatt potensial til å være så utrolig mye finere. Et lite google-søk ga meg svar på dette.

I 1917 hadde Thessaloniki en gigantisk brann som ødela store deler av byen og etterlatte over 70 000 mennesker husløse. Brannen herjet i 32 timer og ødelagte mer enn 10 000 bygninger. Halvparten av den jødiske populasjonen emigrerte da fra byen siden levebrødet deres forsvant.

I stedet for å bygge det opp igjen med en gang så bestemte myndighetene at en fransk arkitekt skulle lage en ny plan for byen. Han er ansvarlig for Aristoteles Square, men flere av planene hans kunne ikke gjennomføres på grunn av mangel på penger.

Ano Poli betyr øvre by på gresk, og er et koselig område rundt Thessaloniki sin akropolis. Dette er det eneste området i hele byen som overlevde noe av den store brannen.

En del av de bysantiske murene som omgir byen har blitt preserverte. Her kan du finne koselige gater, små fargerike hus fra ottoman-epoken og en panorama-utsikt over byen og sjøen. Sikkert en fantastisk plass å se solnedgangen også.

I Ano Poli finner du også byens koseligste gate og taverna – Tsinara 🙂 Minner litt om fargegaten i Stavanger! Men ikke bli lurt….gaten er omtrent ikke større enn det du ser på bildet.

Jeg må også nevne Ladadika; et annet koselig område på motsatt side av White Tower fra Aristoteles Square. Her finner du mange spisesteder, og dette området er spesielt kjent for sitt yrende natteliv. Thessaloniki føles ikke som noen turistby, så her treffer du nok på mange lokale om du tar en tur på byens barer og utesteder.

Vi bodde forresten på Pella Hotell – et helt greit hotell midt imellom Aristoteles Square og starten på Ano Poli. Det var utrolig billig – kun 350 kroner per natt. Til gjengjeld så luktet det litt muggent på grunn av fukt i air conditionen. Thessaloniki var mye varmere enn de greske øyene, men det gikk fint å sove med balkongdøren åpen. Alltid kjekt å besøke et nytt sted – men jeg tror ikke Thessaloniki blir et sted jeg kommer til å dra tilbake med det første 🙂

Den aller fineste øyen av de jeg har besøkt i Hellas må være Mykonos. Jeg har hatt lyst å besøke den så lenge jeg kan huske, og den skuffet virkelig ikke. For et magisk sted!

Vi ankom Mykonos fra Naxos med Golden Star Ferries på morgenen – en kort båttur på 45 minutter. Båten var en ekspressbåt som kostet tretti euro. Den var forsinket med en time til Naxos så vi kastet bort dyrebar soltid i skyggen. Får ikke gjort så mye med det dessverre. Bagasjen ble oppbevart nede under dekk, og så fikk vi tildelt et nummerert sete hver. Renate og jeg hadde booket på ulike tidspunkt så vi fikk sitteplass langt fra hverandre, men båten var ikke full så vi klarte å ordne det ganske greit. Såvidt jeg vet så har vi ikke noe direktefly fra Norge til Mykonos. Det enkleste blir nok derfor å fly til Athen, og deretter ta fly eller båt videre til Mykonos.

Ved ankomst Mykonos var det kaos. Man skulle tro at de hadde opplevd at så mange mennesker kom samtidig før, men de var virkelig ikke organisert. Shuttler, taxier, busser og gående, alle i samme felt. Vi stilte oss i en lang taxikø – og det tok faktisk en hel time før vi endelig fikk en bil. Det virket som om de kun hadde en rekke med biler på øyen og så måtte de kjøre folk og komme tilbake. Tror vi kom med på tredje runde – heldigvis er ikke Mykonos så langt unna havnen (cirka femten minutter). Hvis noen lurer så betalte vi femten euro for turen.

Mykonos har det siste tiåret blitt ekstremt populært blant jet-settere og velstående. Tom Hanks, Julia Roberts og Sean Connery er blant noen av de store kjendisene som har investert i eiendom der.

For at øyen ikke skal miste sitt særpreg må heldigvis alle nye bygninger følge den kykladiske arkitekturstilen. Populariteten til øyen tok også helt av når The Kardashians var der på ferie i 2013.

Mykonos er kjent for sitt yrende natteliv, og har vanvittig mange barer og nattklubber plassert i de små trange hvitmalte gatene. Øyen er også et populært reisemål for homofile. Det jeg i tillegg kan tilføye er at Mykonos town på kveldstid er en vandrende arena for resultatene til plastiske kirurger verden over. Aldri før har jeg sett så masse silikonpupper og duck lips samlet på ett sted. The home of the Barbie!

Alt dette klarer allikevel ikke å ta bort den greske sjarmen fra den nydelige lille øyen. Gatene i Mykonos Town (Chora på gresk) var virkelig helt magiske. Vi gikk oss vill blant alle de hvitmalte gatene, lekre klesbutikkene og koselige kafeene og restaurantene.

Her kan du gå i evigheter før du skjønner at du har vært akkurat samme sted en time tidligere. De har nydelige vafler, is og desserter, og yrende folkeliv.

På grunn av populariteten er denne øyen også litt mer up-to-date enn de andre. Det var derfor enklere å få tak i vegansk- og vegetarmat enn på noen av de andre øyene.

HealthyLicious var et sted som kun hadde vegetar på menyen. Der fikk jeg avokado og mozzarella-tallerken. Kjekt med litt annet enn grillede grønnsaker og fetaost – selv om det er supergodt det også!

En gjenganger i Hellas er de søte lyseblå dørene som man finner over alt. Hvis jeg noengang skal bygge hus så skal det være i gresk stil! Så fint <3

Little Venice ligger på den ene siden av den gamle havnen, og er absolutt et must å få med seg. Bygningene ligger helt ute i sjøen, og på grunn av vinden blir de så og si slukt av bølgene. Det er et superkult sted på kveldstid – da gjøres det om til uteliv og barer. Trendy og hyggelig med levende lys og presenninger som beskytter mot bølgene.

På andre siden ligger bystranden – en liten sandstrand der du kan ta med deg håndkleet ditt og ta deg en liten dukkert. Badevannet i Hellas har ikke spesielt imponerende temperaturer, tipper rundt 22 grader.

Når det er sagt så har Mykonos de aller fineste sandstrendene jeg har sett i Hellas. Her er det myk sand hele veien, ingen steiner. Den mest kjente stranden heter Paradise Beach. Det er visstnok der alle beach-clubbene ligger, og området er en stor partyscene på kveldstid. For å komme dit må du ta buss eller taxi. Bussen går hver halvtime. Fungerer helt greit.

Dessverre så klarte jeg å miste bussen med 30 sekund, så jeg endte opp på Ornos Beach i stedet. Ornos var også en superfin strand med herlig myk sand. Fordelen med å ha en temperatur på rundt 26 grader på dagtid er at du ikke brenner av deg beina når du tråkker på sanden. Det er egentlig ganske behagelig.

Minuset med Ornos var at det så og si bare fantes solsenger som tilhørte restauranter. Man måtte derfor betale i dyre dommer for å leie seg inn. Minimums-leie på de fleste solsengene var 25 euro, og det var ikke aktuelt for meg. Jeg følte faktisk litt på klasseforskjellene når jeg skviste meg ned på håndkleet mitt sammen med hundre andre. Det var allokert en bitteliten flekk til oss helt i enden av stranden der vi så og si satt oppå hverandre. Jeg fikk litt flashback til Tjuvholmen i fjor sommer. Hadde jeg visst at det skulle bli sånn så hadde jeg nok heller valgt bystranden – mye mindre folk der.

Vi fikk også testet ut Cine Manto – Mykonos sin utendørskino. De viser samme film i en uke, og har to visninger per kveld; en klokken 21 og en 23.15. Den uken vi var der var det Spiderman som ble vist. Vi betalte ni euro for en billett. Artig opplevelse, men fy søren så dårlig film..haha! Verdt opplevelsen hvis du finner en film du liker, men hvis ikke så ville jeg kanskje droppet det for stolene er ikke særlig behagelige, og man kjeder seg lett med en dårlig film.

Jeg måtte selvfølgelig også besøke Cavo Tagoo – det store kjendis- og bloggerhotellet som florerer på instagram. Når jeg sjekket så kostet det 50 000 kroner å bo der i en uke – på det billigste alternativet. Kanskje det er litt rimeligere når man bestiller i god tid i forveien. Cavo Tagoo ligger øde og forlatt til cirka en kilometers gange fra Mykonos town. Nydelig hotell med basseng som illusjonsmessig går i ett med havet. Det har også som grotter som de har laget til minibassenger. Disse hører til de dyreste rommene.

Dessverre så kommer jeg ikke utenom å nevne tre negativer på Mykonos: prisnivå, vind og veinettverket. Det er utrolig dyrt å leie hotell på Mykonos! Ettersom dette er øyen for de rike og suksessfulle så er prisnivået også deretter. Mens vi betalte 500 kroner natten på et ganske greit hotell på Naxos så måtte vi ut med 1700 for en natt på pensjonat på Mykonos. Vi bodde på Dimitra Pension, et sted jeg egentlig ikke vil anbefale videre.

Dette var øyen jeg hadde lyst å bli lengst på, men som økonomisk bare lot meg bli der en natt.

Jeg kan aldri noengang huske å ha vært på en ferie med så mye vind. Jeg spurte rundt, og visstnok er det alltid sånn. I perioder så irriterte dette vettet av meg. På Mykonos var det umulig å ha løst hår – man måtte gå rundt med strikk på armen hele tiden. Det blåste stikker og strå hele veien, og turen til Cavo Tagoo var så heftig at jeg holdt på å blåse av veien flere ganger.

Dette var skikkelig slitsomt – konstant flokete hår og sammenfiltrede knuter som jeg måtte rive ut. Man vasket håret, pyntet seg og gikk ut, og fikk det fucket til igjen med en gang. De kunne tjent millioner på disse vindmøllene sine, så hvorfor de bare står der til pynt er beyond me.

Det siste vi må snakke om er infrastrukturen. Veinettverket deres er helt elendig. Det er altfor mye trafikk i forhold til gater, og det er fullstendig kaos med daglige trafikkorker. Det er ikke plass til å gå i gaten når bussen skal kjøre forbi – og busser er det mange av. Fortau eksisterer så og si ikke, og turen til Cavo Tagoo var ganske skummel så den anbefales ikke til fots. Jeg måtte balansere på en tynn liten mur for å unngå å bli overkjørt av busser, men på grunn av den sterke vinden så holdt jeg flere ganger på å blåse av muren. Kombinasjonen av sterk vind og ingen fortau er ikke spesielt god.

Når det er sagt så har jeg veldig lyst å dra tilbake og utforske litt mer av denne magiske lille øyen. Det beste var uten tvil de fantastiske gatene i gamlebyen. Her kunne jeg bare gå og gå uten å bli lei. Og det var her du fikk være mest i fred fra vinden også 🙂

Jeg er ikke helt ferdig med deg Mykonos 🙂

Naxos er den største øyen i øygruppen Kykladene, og ble et naturlig stopp på vei fra Santorini til Mykonos. Naxos ligger ikke bare midt imellom de to mest kjente øyene, men prisnivået er også betraktelig lavere, så her fant jeg rom til under 500 kroner natten.

Jeg tok båt til Naxos fra den kaotiske havnen i Santorini. Fikk beskjed om å være der i god tid, men så lenge du har billett så er det egentlig bare tull. Ikke spesielt moro å stå i kø i en og en halv time. Tretti minutter holder fint. Billettene kan du hente ut i havnen, men du slipper unna mye kø hvis du gjør det på et lokalt reisebyrå i sentrum.

Med Blue Star Delos tok turen til Naxos Port rundt to timer. Veldig lik båt som fra Kos, med samme elendige matutvalg. Så om du ikke bare har lyst på junk så kan det kanskje være smart å ta med seg noe mat på disse båtturene.

Jeg ankom Naxos rundt klokken seks på ettermiddagen, til noe som føltes som fullstendig storm. Det blåste stikker og strå, og jeg strevde faktisk med å komme meg fremover med to kofferter og tretti kilo bagasje. Det blåste vann over kaien og sand fløy inn i øynene på meg når jeg slepte bagasjen oppover de 500 meterne til hotellet.

Esperides var et familiedrevet lite barokkinspirert hotell som lå ved Grotta Beach på the windy side of Naxos. Rommet var relativt lite, men til gjengjeld fikk vi en kjempestor og fin marmorbalkong. Veldig hyggelig dame som drev stedet, hun ordnet alt vi trengte, og var alltid tilgjengelig. Betalte rundt 500 kroner natten for dobbeltrom, litt billigere om man skulle ha enkeltrom. Frokost var også inkludert, men denne fikk vi dessverre aldri sjekket ut.

Etter innsjekk måtte jeg ut og utforske havnen og gamlebyen. Naxos er virkelig en øy som overrasket meg positivt. Nydelig gamleby med hvite kalksteins-belagte gater og små koselige butikker med hvite blondekjoler, brunt skinn og diverse souvenirer.

Alt er veldig sentrert med havnen i front og gamlebyen rett bak. Det er enkelt å spasere rundt og man får med seg mye på kort tid. Utrolig koselig i havnen, og nydelig solnedgang fra alle restaurantene der.

Flere steder har takterrasse – anbefaler virkelig å ta seg en drink på toppen der mens man ser solnedgangen. Nydelige farger på himmelen.

Et par steder du ikke må misse: PIZZABIT – fantastisk takeaway-sted med avlange pizzabiter i mange ulike varianter til bare tre euro per stykk. Supergod og perfekt om du er på budsjett, eller bare er tidenes pizzaelsker.

AKTAION – det mest magiske konditoriet på Naxos, og egentlig det beste sammenlignet med alle steder jeg var i Hellas totalt.

Her finner du ALT av kaker, is, vafler, makroner etc. Konditoriet minner veldig om en fransk patisserie og her kan du kose deg med alt fra sjokoladeterter til sitronterter til pistasjkaker til bærkaker. NAM!

APOSTOLOS – den beste middagen jeg hadde på hele turen. Superkoselig restaurant i gamlebyen der jeg fikk en nydelig grønnsakspasta med fløte og valnøtter. Masse vegetar på menyen, men også mye annet godt. Restauranten ligger midt i gamlebyen og kjennetegnes ved koselige hjemmelagede lykter som henger fra taket.

Det som også var SUPERGØY med Naxos var at Renate kom og joinet meg! Hun bestilte siste-liten-billett og ankom tidlig morgenen etter meg. Etter en kort joggetur i varmen så møtte jeg henne på kaien. Utrolig kjekt å få selskap!

Vi testet ut St. George Beach som er bystranden til Naxos – den lå cirka 1.5 km fra hotellet vårt. Fin strand med mange kafeer og barer rundt, men litt småsteiner akkurat der man skulle gå uti sjøen. Uansett en av de beste strendene jeg har sett i Hellas til nå. Men fy søren så dyrt å leie solseng. Tjue euro for to solsenger med parasoll! Jeg er vant til 2.50 per solseng på Kypros så det føltes veldig mye.

Vi koste oss på stranden – det var herlig og avslappende. Deilig å endelig få lande litt etter å ha løpt meg ihjel på de andre øyene for å få se mest mulig.

Det er forresten ikke så varmt på de greske øyene. Vi hadde rundt 26-27 grader på dagtid, og rundt 20 på kveldstid. Faktisk såpass kaldt at jeg måtte ha jakke på meg de fleste kveldene. Det var heller ikke nødvendig å bruke air condition noe sted. Veldig annerledes enn Kypros.

Mens Santorini har Oia for solnedgangen, så har Naxos Portara. Portara kalles også Apollos tempel og er en dørlignende ruin av et gammelt tempel som er plassert i havnen i Naxos. Herfra får du nydelig utsikt over byen og havet.

På Portara flokker folk seg sammen på kveldstid for å se solen gå ned i havet, og få med seg når himmelen lyser opp i vakre farger. Nydelig område, men på samme måte som Oia, litt for folksomt.

Det er gode turmuligheter på Naxos, så egentlig hadde jeg tenkt å gå fjellturen til Mount Zeus. Men tiden flyr når man er to stykker, så plutselig raste den bare avgårde. Begge dagene planlagte vi tur til Cine Naxos – byens utendørs kino, men vi valgte i stedet å prioriterte tiden i havnen og gamlebyen.

På det høyeste punktet i gamlebyen ligger Naxos Castle – følg de bratteste gatene til toppen og du ender på denne borgen, som også er et populært sted å se solnedgangen fra.

Naxos er en veldig koselig og behagelig øy å besøke. Utenom Portara så føles det som om det er lite turister der; god plass på stranden, god plass i gatene, ingen ventetid på restauranter og ingen køgåing. Rett og slett det perfekte stedet for en avslappet ferie, med unntak av litt for mye vind.

Den mest kjente stranden på øyen heter Plaka Beach, og den ligger en 20 minutters busstur fra havnen i Naxos. Plaka strekker seg 4 km og starter med Agios Prokopios, deretter Agia Anna, Maragas og til slutt bare Plaka som siste delen kalles.

Stranden er kjempefin, men veldig smal, så det føles litt trangt og stappet der med alle solsengene. Området er også litt mer øde enn bystranden, med landevei bak og flere trær i området. Jeg trivdes egentlig best på St. George. Der var det bedre plass, og litt mer byfølelse.

MEN, på Plaka var det mye billigere å leie solseng! Vi betalte kun åtte euro for to senger med parasoll. Vi kjente også på temperaturen i vannet, men det var kaldt så det fristet ikke å bade. Overraskende få mennesker uti sjøen også. På strandliv så er det få i Europa som kan slå Kypros – både på sandstrender, temperatur og badevann.

Det funket egentlig veldig greit å ta buss til Plaka. Vi kjøpte billett i havnen og betalte 1.80 euro hver vei. Anbefaler å kjøpe returbillett på samme sted, for det er ikke mulig å kjøpe billett på bussen.

Siste kvelden tok vi en drink på taket på 520, et utrolig koselig sted med inngang fra gamlebyen og takterrasse med utsikt over havnen. Fantastisk god strawberry daiquiri.

Vi sjekket også ut Toro som virket som et utrolig gøy og travelt sted om du har lyst å dra ut på Naxos. Sånn jeg forstod det så var Ocean Club eneste nattklubb der, men vi kom aldri så langt at vi fikk testet den ut.

En nydelig øy som jeg absolutt kunne tenke meg å tilbringe noen flere dager på 🙂

Før jeg kom til Santorini hadde jeg bestemt meg for å gå turen fra Fira til Oia. Denne kalles Caldera hike og skal ta rundt tre timer. Den er cirka 15 km lang med rundt 300 meter stigning.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fra Fira til Imerovigli går det fort, og her går man på nydelige hvite kalksteinsgater. Mange startet her i kjole og sandaler, og kom seg ikke videre. For med en gang du er ferdig med Imerovigli så begynner selve fjellturen, og det litt mer ulendte terrenget.

Jeg tok en liten avstikker fra Imerovigli og ut til Skaros Rock. Fantastisk fint sted der jeg traff en tysk backpacker som jeg satt og snakket med på toppen der en liten halvtime. Hun bodde på campingen i Santorini og reiste mye alene.

Etter å ha gått opp igjen alle trappene mot Imerovigli fra Skaros kunne jeg fortsette videre mot Oia. Imerovigli er forresten kjempekoselig – absolutt et sted man burde ta en lunsj eller middag.

Turen var preget av grus, stein og sol. Litt kjedelig i perioder, men fantastisk utsikt, og perfekt for naturelskere. Her får du utfordret deg litt, men det er allikevel sånn at de fleste burde klare det med nok tid.

Jeg ble litt demotivert et lite øyeblikk, da jeg bare så topp etter topp og stein etter stein, men så fort jeg så utsikten mot Oia igjen så var det verdt det.

Denne turen er et lite must om du skal besøke Santorini. Jeg brukte cirka tre timer inkludert pauser og avstikker til Skaros. Det er små kafeer og steder å kjøpe drikke på veien, men det kan allikevel være greit å ha med seg en liten sekk med vann og snacks.

På vei ned det steinete landskapet etter nok en stigning – endelig ser jeg Oia i det fjerne!

Vel fremme i den berømte lille byen kjøpte jeg meg belgisk vaffel med is – noe som smakte helt fantastisk etter den lange turen. Oia var ekstremt turistifisert denne julidagen, så det var mennesker over alt. Prisnivået var også en del over Fira. Jeg betalte elleve euro for isen – den samme kostet rundt seks euro i Fira. Men det og da var det SÅ verdt det!

Jeg endte opp med å måtte gå i kø i de smale gatene. Masse souvenirbutikker og koselige kafeer med fin utsikt. Denne byen er helt fantastisk! Hvite murhus med små svømmebassenger som virkelig bare er klasket opp i fjellsiden. Veldig misunnelig på alle som bodde på et hotell nedi der og bare kunne ligge og chille med bassenget.

Jeg var skitten, svett og utslitt etter å ha gått 17 km og 300 høydemeter. De fine bildene man ser fra Oia med folk i kjole – for å si det sånn, de har ikke gått dit.

Jeg kom frem til Oia rundt klokken fem, og det ble egentlig litt mange timer å slå ihjel før solnedgangen rundt klokken åtte. Jeg kikket rundt i gatene og besøkte Oia Castle før jeg satte med ned på en lokal restaurant og spiste gresk salat med pitabrød og halloumi.

Etter maten dro jeg tilbake til Oia Castle som skal være det beste stedet å se solnedgangen fra.

Utrolig nydelig solnedgang, men på borgen var det fullstendig kaos. Mennesker stod oppå hverandre, og det føltes litt som å være på konsert. Jeg tror det hadde vært enda finere på en annen årstid med litt mindre turister (ja jeg vet jeg er en turist jeg også….).

Jeg tror faktisk fremdeles den fineste solnedgangen jeg noengang har sett er på Cafe del Mar på Ibiza, eller på Santa Monica Beach i LA. Begge steder er det litt større og har derfor bedre plass til alle som vil se på.

Sjekk kaoset på Oia Castle!

På grunn av kaoset så måtte jeg dessverre også dra en liten stund før solen hadde gått ned. Jeg hadde ikke lyst å gå samme tur tilbake, så det var greit å sikre seg en plass på bussen tilbake til Fira. Da jeg kom ned var køen allerede lang. Jeg fikk heldigvis plass, og betalte 1.80 euro tilbake til Firostefani.

Etter å ha gått ti mil de siste tre dagene så var jeg totalt utslitt, og endte opp med en tidlig kveld og facetime med mamma og pappa fra hotellrommet. Etter tre dager med lite søvn og tidlig opp så var det godt å ikke ha noen tidlige planer neste morgen 🙂

Sammen med Mykonos så var Santorini den øyen jeg hadde aller mest lyst til å besøke i Hellas. Forventningene var derfor store.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg ankom med ferge fra Kos midt på natten. Blue Star Ferries er det største fergeselskapet i Hellas, og har store båter med plass til mellom 1000 og 2000 mennesker. De har mat-servering og salonger man kan sitte og ligge i. Det er også mulig å bestille lugar, men dette koster en del mer. Turen fra Kos til Santorini tok fem timer, og for den betalte jeg 37 euro. Det var litt av et kaos når alle stod på en bred rekke i havnen og mannskapet ropte: PERASETE! Da løp alle sammen bortover kaien og opp en bratt vei til båten – jeg med to kofferter og en sandal som røk på veien. Kaos!

Det samme kaoset fortsatte når eg skulle av båten, men heldigvis hadde jeg bestilt shuttle fra havnen til hotellet i Thera (Fira på engelsk). Når jeg kom på land sammen med 1000 andre mennesker i mørket så var det greit å vite at jeg hadde transport til hovedstaden. Jeg må ærlig innrømme at jeg fikk litt sjokk når det føltes ut som vi kjørte Haukeli-fjellet midt på natten. Brattere og brattere, mer og mer svingete, helt mørkt. Eneste lyset kom fra de andre bilene rundt oss. Vi steg nesten 500 høydemeter før vi så antydning til en eneste bygning. Jeg følte meg totalt lost, og måtte stole 100% på sjåføren. Hotellet jeg hadde booket hadde heller ikke døgnåpen resepsjon, så det var sjåføren som hadde nøkkelen og viste meg til rommet mitt. Jeg betalte 20 euro for shuttle ekskludert tips.

Jeg ble sluppet av i mørket på noe som føltes som verdens mest øde plass. Uansett hvor jeg reiser så bruker det alltid å være et døgnåpent supermarked eller en 7-Eleven i gåavstand. Jeg hadde ikke en eneste dråpe vann igjen, så når jeg kom frem klokken halv to om natten så var jeg sikker på at jeg skulle finne det. Jeg endte opp med å gå rundt en time i GOKK og ikke komme tilbake med noe som helst. Det ble derfor en litt kjip start på oppholdet. Endte opp med å sove ganske dårlig fordi jeg var så tørst.

Rommet jeg fikk hadde seks sengeplasser, så her må det ha skjedd noe feil i bookingen. Klager ikke på det, utrolig herlig med god plass. Aquarius het hotellet, kostet rundt 800 kroner natten og var helt greit. Frokost skulle vært inkludert, men det aner jeg ikke hvor var, ikke så viktig for meg heller.Etter en stund fant jeg ut at det ligger på det aller høyeste punktet i Firostefani. Santorini er virkelig et eneste stort fjell, og man må regne med å brenne mange kalorier om man skal gå mye rundt her. Sikkert derfor det er isbarer på hvert eneste hjørne. Med mindre du har meldt deg på Ecotrail er det kanskje ikke her du unnagjør løpetreningen.

Hvis man skal være på Santorini mer enn to dager så burde man absolutt velge et hotell med basseng. Det er ingen strand her, og man blir fort litt lei av å gå opp og ned i de samme gatene. Når det er sagt så er det utrolig koselig i Fira med små trange gater fulle av lokale butikker og kafeer. Hele byen er klasket opp i en fjellside, og en av de mer populære jobbene er bellboy – siden de fleste hoteller ikke har tilgang med bil. De stakkars guttene sleper på tunge kofferter opp og ned de bratte gatene. Praktisk er det hvertfall ikke. Men utrolig fascinerende. Fira square er også livlig – utrolig koselig område på kveldstid med food court under åpen himmel.

Det jeg likte aller minst med Santorini, og som nesten fikk meg til å begynne å grine, var alle de stakkars eslene som måtte dra folk opp og ned alle steintrappene til den gamle havnen. Dette er en opplevelse jeg virkelig kunne spart meg for, og noe som var skikkelig dårlig reklame for Santorini for meg.

Jeg er ikke utpreget dyrevenn, men å se de stakkarene med munnkurv, flokket sammen i steintrappene midt i solsteken, ventende på en overvektig turist som skulle betale fem euro for å bli dratt opp 600 trinn – det ble for mye for meg.

Trappene var også selvfølgelig fulle i eselbæsj, og det luktet fjøs hele veien ned. Når man kom ned til havnen så var det egentlig ingenting å se – kun restauranter og et par souvenirbutikker. Dette kunne vært en kjempefin opplevelse om de hadde fjernet eslene, vasket trappen og kun tillatt oss å gå opp og ned trappen.

Om man ikke har mulighet til å gå så finnes det cable cars som går opp og ned til havnen. Dette koster seks euro per vei, og tar ikke mer enn ett minutt opp og ned. Absolutt ikke verdt pengene, men om du har lyst å teste så anbefaler jeg å ta trappene ned, og cable car opp. Alle stod i kø oppe, nede var det ingen.

Til sist må jeg bare nevne at du MÅ spise belgisk vaffel eller crepe i Fira. Den er helt magisk, og jeg hadde bare lyst å spise det hele dagen.