Før jeg kom til Santorini hadde jeg bestemt meg for å gå turen fra Fira til Oia. Denne kalles Caldera hike og skal ta rundt tre timer. Den er cirka 15 km lang med rundt 300 meter stigning.
Fra Fira til Imerovigli går det fort, og her går man på nydelige hvite kalksteinsgater. Mange startet her i kjole og sandaler, og kom seg ikke videre. For med en gang du er ferdig med Imerovigli så begynner selve fjellturen, og det litt mer ulendte terrenget.
Jeg tok en liten avstikker fra Imerovigli og ut til Skaros Rock. Fantastisk fint sted der jeg traff en tysk backpacker som jeg satt og snakket med på toppen der en liten halvtime. Hun bodde på campingen i Santorini og reiste mye alene.
Etter å ha gått opp igjen alle trappene mot Imerovigli fra Skaros kunne jeg fortsette videre mot Oia. Imerovigli er forresten kjempekoselig – absolutt et sted man burde ta en lunsj eller middag.
Turen var preget av grus, stein og sol. Litt kjedelig i perioder, men fantastisk utsikt, og perfekt for naturelskere. Her får du utfordret deg litt, men det er allikevel sånn at de fleste burde klare det med nok tid.
Jeg ble litt demotivert et lite øyeblikk, da jeg bare så topp etter topp og stein etter stein, men så fort jeg så utsikten mot Oia igjen så var det verdt det.
Denne turen er et lite must om du skal besøke Santorini. Jeg brukte cirka tre timer inkludert pauser og avstikker til Skaros. Det er små kafeer og steder å kjøpe drikke på veien, men det kan allikevel være greit å ha med seg en liten sekk med vann og snacks.
På vei ned det steinete landskapet etter nok en stigning – endelig ser jeg Oia i det fjerne!
Vel fremme i den berømte lille byen kjøpte jeg meg belgisk vaffel med is – noe som smakte helt fantastisk etter den lange turen. Oia var ekstremt turistifisert denne julidagen, så det var mennesker over alt. Prisnivået var også en del over Fira. Jeg betalte elleve euro for isen – den samme kostet rundt seks euro i Fira. Men det og da var det SÅ verdt det!
Jeg endte opp med å måtte gå i kø i de smale gatene. Masse souvenirbutikker og koselige kafeer med fin utsikt. Denne byen er helt fantastisk! Hvite murhus med små svømmebassenger som virkelig bare er klasket opp i fjellsiden. Veldig misunnelig på alle som bodde på et hotell nedi der og bare kunne ligge og chille med bassenget.
Jeg var skitten, svett og utslitt etter å ha gått 17 km og 300 høydemeter. De fine bildene man ser fra Oia med folk i kjole – for å si det sånn, de har ikke gått dit.
Jeg kom frem til Oia rundt klokken fem, og det ble egentlig litt mange timer å slå ihjel før solnedgangen rundt klokken åtte. Jeg kikket rundt i gatene og besøkte Oia Castle før jeg satte med ned på en lokal restaurant og spiste gresk salat med pitabrød og halloumi.
Etter maten dro jeg tilbake til Oia Castle som skal være det beste stedet å se solnedgangen fra.
Utrolig nydelig solnedgang, men på borgen var det fullstendig kaos. Mennesker stod oppå hverandre, og det føltes litt som å være på konsert. Jeg tror det hadde vært enda finere på en annen årstid med litt mindre turister (ja jeg vet jeg er en turist jeg også….).
Jeg tror faktisk fremdeles den fineste solnedgangen jeg noengang har sett er på Cafe del Mar på Ibiza, eller på Santa Monica Beach i LA. Begge steder er det litt større og har derfor bedre plass til alle som vil se på.
Sjekk kaoset på Oia Castle!
På grunn av kaoset så måtte jeg dessverre også dra en liten stund før solen hadde gått ned. Jeg hadde ikke lyst å gå samme tur tilbake, så det var greit å sikre seg en plass på bussen tilbake til Fira. Da jeg kom ned var køen allerede lang. Jeg fikk heldigvis plass, og betalte 1.80 euro tilbake til Firostefani.
Etter å ha gått ti mil de siste tre dagene så var jeg totalt utslitt, og endte opp med en tidlig kveld og facetime med mamma og pappa fra hotellrommet. Etter tre dager med lite søvn og tidlig opp så var det godt å ikke ha noen tidlige planer neste morgen 🙂
Jeg ankom med ferge fra Kos midt på natten. Blue Star Ferries er det største fergeselskapet i Hellas, og har store båter med plass til mellom 1000 og 2000 mennesker. De har mat-servering og salonger man kan sitte og ligge i. Det er også mulig å bestille lugar, men dette koster en del mer. Turen fra Kos til Santorini tok fem timer, og for den betalte jeg 37 euro. Det var litt av et kaos når alle stod på en bred rekke i havnen og mannskapet ropte: PERASETE! Da løp alle sammen bortover kaien og opp en bratt vei til båten – jeg med to kofferter og en sandal som røk på veien. Kaos!
Det samme kaoset fortsatte når eg skulle av båten, men heldigvis hadde jeg bestilt shuttle fra havnen til hotellet i Thera (Fira på engelsk). Når jeg kom på land sammen med 1000 andre mennesker i mørket så var det greit å vite at jeg hadde transport til hovedstaden. Jeg må ærlig innrømme at jeg fikk litt sjokk når det føltes ut som vi kjørte Haukeli-fjellet midt på natten. Brattere og brattere, mer og mer svingete, helt mørkt. Eneste lyset kom fra de andre bilene rundt oss. Vi steg nesten 500 høydemeter før vi så antydning til en eneste bygning. Jeg følte meg totalt lost, og måtte stole 100% på sjåføren. Hotellet jeg hadde booket hadde heller ikke døgnåpen resepsjon, så det var sjåføren som hadde nøkkelen og viste meg til rommet mitt. Jeg betalte 20 euro for shuttle ekskludert tips.
Jeg ble sluppet av i mørket på noe som føltes som verdens mest øde plass. Uansett hvor jeg reiser så bruker det alltid å være et døgnåpent supermarked eller en 7-Eleven i gåavstand. Jeg hadde ikke en eneste dråpe vann igjen, så når jeg kom frem klokken halv to om natten så var jeg sikker på at jeg skulle finne det. Jeg endte opp med å gå rundt en time i GOKK og ikke komme tilbake med noe som helst. Det ble derfor en litt kjip start på oppholdet. Endte opp med å sove ganske dårlig fordi jeg var så tørst.
Rommet jeg fikk hadde seks sengeplasser, så her må det ha skjedd noe feil i bookingen. Klager ikke på det, utrolig herlig med god plass. Aquarius het hotellet, kostet rundt 800 kroner natten og var helt greit. Frokost skulle vært inkludert, men det aner jeg ikke hvor var, ikke så viktig for meg heller.Etter en stund fant jeg ut at det ligger på det aller høyeste punktet i Firostefani. Santorini er virkelig et eneste stort fjell, og man må regne med å brenne mange kalorier om man skal gå mye rundt her. Sikkert derfor det er isbarer på hvert eneste hjørne. Med mindre du har meldt deg på Ecotrail er det kanskje ikke her du unnagjør løpetreningen.
Hvis man skal være på Santorini mer enn to dager så burde man absolutt velge et hotell med basseng. Det er ingen strand her, og man blir fort litt lei av å gå opp og ned i de samme gatene. Når det er sagt så er det utrolig koselig i Fira med små trange gater fulle av lokale butikker og kafeer. Hele byen er klasket opp i en fjellside, og en av de mer populære jobbene er bellboy – siden de fleste hoteller ikke har tilgang med bil. De stakkars guttene sleper på tunge kofferter opp og ned de bratte gatene. Praktisk er det hvertfall ikke. Men utrolig fascinerende. Fira square er også livlig – utrolig koselig område på kveldstid med food court under åpen himmel.
Det jeg likte aller minst med Santorini, og som nesten fikk meg til å begynne å grine, var alle de stakkars eslene som måtte dra folk opp og ned alle steintrappene til den gamle havnen. Dette er en opplevelse jeg virkelig kunne spart meg for, og noe som var skikkelig dårlig reklame for Santorini for meg.
Jeg er ikke utpreget dyrevenn, men å se de stakkarene med munnkurv, flokket sammen i steintrappene midt i solsteken, ventende på en overvektig turist som skulle betale fem euro for å bli dratt opp 600 trinn – det ble for mye for meg.
Trappene var også selvfølgelig fulle i eselbæsj, og det luktet fjøs hele veien ned. Når man kom ned til havnen så var det egentlig ingenting å se – kun restauranter og et par souvenirbutikker. Dette kunne vært en kjempefin opplevelse om de hadde fjernet eslene, vasket trappen og kun tillatt oss å gå opp og ned trappen.
Om man ikke har mulighet til å gå så finnes det cable cars som går opp og ned til havnen. Dette koster seks euro per vei, og tar ikke mer enn ett minutt opp og ned. Absolutt ikke verdt pengene, men om du har lyst å teste så anbefaler jeg å ta trappene ned, og cable car opp. Alle stod i kø oppe, nede var det ingen.
Til sist må jeg bare nevne at du MÅ spise belgisk vaffel eller crepe i Fira. Den er helt magisk, og jeg hadde bare lyst å spise det hele dagen.
Siste dagen min på Kos valgte jeg å slenge meg på en dagstur til den greske vulkanøyen Nisyros. Båten fra Kos til Nisyros går fra Kardamena som ligger på motsatt side av øyen i forhold til Kos by. Bussen dit tok cirka en time, og det var ekstremt øde mellom de to byene. Plutselig popper det opp hoteller der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Virkelig fascinerende.
Kardamena fikk vi bare spasert gjennom, men det virket som en koselig liten havneby. På veien dit så vi Kos sine fineste strender i den lille byen Marmari. Her var det skikkelig sandstrand!
En time med båt fra Kardamena ligger Nisyros. På båten var det en fransk familie som alle hadde ekstremt mange prikker på kroppen. Jeg vet ikke om det var eksem, stikk eller hva, men jeg som hadde vannkopper i en alder av 28 år ble livredd! Jeg fikk skikkelig angst for å komme borti noen av de, eller sitte på samme sted som de….haha! Er det noen som kommer til å få vannkopper to ganger – eller det som verre er – helvetesild – så er jeg sikker på at det meg. Av en eller annen grunn så endte de hele tiden opp på samme sted som meg. Stakkars folk. Jeg klør faktisk når jeg skriver om det.
Nisyros er en knøttliten øy, og ikke et sted som kan sammenlignes med Kos eller Kreta. Hovedstaden heter Mandraki og er en nydelig liten by helt i sjøkanten.
Her finner du noen få souvenirbutikker, et par små supermarkeder, noen få hoteller og ellers en del kafeer og tavernaer.
De aller fleste serverer tradisjonell gresk mat, og det er billig. Jeg betalte kun ti euro for saganaki (gresk ost), stekte egg med tomat, baguette, frappé og vann.
Her finner du lite turisme, og mye ro.
Jeg startet dagen på Nisyros med en fjelltur til øyens høyeste punkt. En gammel ruinborg som gir fantastisk utsikt over øyen.
Her kan du spasere rundt på toppen av borgen og få byens beste utsikt.
Litt ulendt å gå opp der så smart å ha med seg joggesko.
Deretter dro jeg inn i de smale gatene og tok meg til toppen av klosteret. Der betalte jeg to euro for billett inn. Koselig og fin utsikt på toppen der.
Inngangspengene er nok vel så mye betaling for utsikten som for det som er å se på innsiden av murene.
View from above!
Når du kom ned fra klosteret var det bygget en liten vei som gikk langs klippene. Fulgte du den så kom du til øyens eneste strand.
Rullesteiner – ikke helt sånn man ser for seg en sydenstrand. Allikevel var det noen få personer som hadde lagt seg ned der. Om de badet aner jeg ikke.
Den aller mest spesielle opplevelsen på Nisyros var besøket til vulkanen. Etter en 20 minutters busstur oppover fjellsiden så kom vi til Nisyros Volcano – en aktiv vulkan der du faktisk kan gå ned i krateret.
Det stinket råtne egg og fis og jeg vet ikke hva, og på den delen av krateret du ikke burde gå inn på så kom det røyk opp av små hull der lavaen tidligere hadde boblet opp.
Jeg og noen få andre måtte selvfølgelig snike oss innenfor inngjerdingen og sjekke det ut.
1500 meter under bakken er det brennende lava på 350 grader. De tror at vulkanen kommer til å eksplodere om 50 år. Kult å ha sett den før det skjer 🙂
Jeg betalte forresten 29 euro totalt for buss tur-retur Kardamena på Kos, båt tur-retur Nisyros, og guidet busstur til vulkanen på Nisyros. Ekstremt billig!
En superfin dag på en nydelig liten øy! Men med mindre du er veldig rolig i sjelen så vil jeg si at det holder med dagstur til Nisyros 🙂
Fra Kos er det bare 40 km til Bodrum i Tyrkia. Siden Caroline Berg Eriksen postet fantastiske bilder på bloggen sin fra Bodrum i 2013 så har jeg hatt lyst å besøke den lille tyrkiske byen. Jeg er allikevel litt skeptisk til Tyrkia og kulturen der, så jeg bestemte meg for en dagstur.
Båten gikk klokken ni fra havnen på Kos; en liten gåavstand på fem minutter fra hotellet mitt. På grunn av passkontroll måtte jeg være der en halvtime før avgang. Båten het Malena, og var en liten ferge med bar og tre dekk. På første dekk satt du inne, på andre dekk ute under tak, og på tredje dekk ute i solen. Gjett hvor jeg satt? 🙂
Turen tok cirka femti minutter over. Det var lite folk på båten så det var god plass, og vi få som satt på taket koste oss i solen. Jeg betalte tretti euro tur-retur med båten; noe jeg ikke syns var ille i det hele tatt. Fremme i Bodrum var det ny passkontroll og sikkerhetsscanning av bagasjen vår.
Det første som slo meg var hvor mye varmere det var i Bodrum enn på Kos. Hvordan er det mulig å ta en liten båttur på under en time og så få nesten ti grader mer?
Jeg hadde ingen plan for Bodrum, men jeg ville se så mye som mulig, og veldig gjerne prøve å få meg en tur til Gumusluk; nabobyen som ser så utrolig fin ut. Så fort jeg kom ut av havnen så endte jeg inn i bazaren, eller masse gater stappfulle av butikker med falske merkevarer. Og allerede her merket jeg kontrasten mellom Hellas og Tyrkia. Her ble man dratt fra en side til en annen; alle hadde noe å vise deg, og de ble nesten litt irriterte når du gikk forbi butikken deres.
Det gikk nesten ikke an å kaste et blikk på noe uten at de løp etter deg med pristilbud. Utrolig at de ikke skjønner at de kunne solgt mer med en litt mindre aggressiv salgsmetode. Her lå sportsmerker og designermerker om hverandre, alt selvfølgelig uten pris. Noen får vesken til 20 euro, andre må betale 100, alt etter hvor god man er til å forhandle. Det ble ikke så mye shopping på meg – kjøpte meg noen unbranded sko – ikke så fan av å gå rundt med falsk Balenciaga.
Etter en time inni kaoset så fant jeg promenaden og gikk helt bort til stranden. Koselig område, og jeg angret litt på at jeg ikke hadde tatt en overnatting akkurat da. Hadde vært herlig og slengt seg på solsengen noen timer, og tatt seg en dusj før man dro ut igjen på kvelden og kikket i gatene.
Det er forresten ingen søppelbøtter i Bodrum – hvorfor ikke?
Jeg gikk oppover i byen, og fant det store markedet og busstasjonen. Markedet er kun åpent på tirsdager så dette var bare en eneste stor skitten garasjeplass som stod tom nå. Jeg prøvde å finne en buss til Gumusluk, men de gikk ikke så ofte, og de som var der hadde litt av en melkerute. Taxien skulle ha 30-40 euro, og det syns jeg ble litt for dyrt i forhold til den korte tiden jeg ville fått der, så da får jeg heller spare den til en annen gang.
Jeg dro ned igjen til havnen og gikk motsatt vei – mot den nye marinaen. Den minnet meg mye om marinaen i Limassol – helt ny med litt mer fancy butikker og kafeer. Og selvfølgelig dyrere priser.
I dette området ligger kafeene og restaurantene på rekke og rad. Tipper det fylles opp på kvelden. Her fant jeg også en Coldstone – den beste iskremen jeg vet om. Hun som jobbet der kunne ikke et ord engelsk, og jeg kan ikke et ord tyrkisk, så det ble interessant. Vi klarte til slutt å komme frem til noe, og isen ble god den! Selv om vaffelen og jordbærene uteble og jeg ikke fikk kullsyrer i vannet. Haha!
På vei tilbake til havnen dro jeg innom Bodrum Castle. Inngangsbilletten var 40 tyrkiske lire. De fleste steder i Bodrum tok euro, men ikke på de historiske stedene.
Fra slottet fikk man fin utsikt over marina-siden av Bodrum 🙂
Det var veldig mye oppussing på slottet så det var egentlig en veldig liten del jeg fikk se. Hadde jeg visst det så hadde jeg heller valgt å besøke mausoleumet som visstnok inneholder et av verdens syv underverker.
Selfiestangen ble flittig brukt – sånn er det å være på tur alene…haha!
Selv om Bodrum var en veldig sjarmerende liten havneby så må jeg ærlig innrømme at det var helt greit å sette seg på båten mot Kos og Hellas igjen. Nydelig by, men to uker på ferie med tyrkere tror jeg hadde blitt litt i meste laget for meg.
Det som er gøy med alltid å måtte reise på budsjett er at det er prisen som bestemmer reisemålet. Når jeg fant en billett til 400 kroner direkte til Kos med Norwegian så startet det der. Deretter åpnet jeg google maps og så på alternative reiseruter derfra. Første vurderte jeg Bodrum-Istanbul-Kypros, men så fant jeg billige båtbilletter videre til de greske øyene og bestemte meg for øyhopping. Santorini og Mykonos har stått på listen lenge, de andre kom til på veien.
Det var nattfly fra Gardermoen til Kos, og det tok bare 3 timer og 45 minutter så det gikk veldig greit. Landet rundt kl 04, og måtte finne transport til Kos Town der jeg hadde booket hotell. Det viste seg å være ganske langt (25 km) så det kostet 40 euro for taxien. Siden jeg ankom midt på natten så var taxi eneste transportmulighet. Det var overraskende kaldt. Jeg spurte sjåføren om været, men han sa at det var vanlig at det var sånn – en del kjøligere på natten. Jeg er vant til Kypros med ti grader mer, så jeg er muligens litt bortskjemt der. Litt merkelig å sitte i bukse og genser uten å være varm.
Jeg hadde booket rom på Paradise hotell – og betalte ca. 300 kroner natten der. Absolutt ingen likhet til TV3s Paradise Hotel om noen skulle lure på det. Helt enkel standard, ingen utsikt. Men beliggenheten i gaten Baboulinas var helt super.
Jeg var et steinkast unna Dolphin Square, som er sentrum i Kos Town. Derfra har du havnen, det gamle slottet og gamlebyen på den ene siden, og stranden, båthavnen til Tyrkia og shoppinggaten på andre siden. Så jeg var midt i smørøyet.
Jeg får aldri sove på fly, så jeg la meg nedpå et par timer før jeg bestemte meg for en tur på stranden. Det var mye vind, og en del skyer på himmelen så jeg tok en tur i gamlebyen først for å orientere meg litt. Det gikk veldig kjapt å bli kjent med byen – og det koseligste stedet er uten tvil gamlebyen.
Jeg skulle deretter prøve meg på stranden. ALLE steder på Lambi Beach reklamerte med gratis solseng. Men det var jo bare bullshit….solsengen var gratis HVIS du kjøpte mat og drikke på tilhørende restauranter. Utrolig irriterende for meg som ikke er noe frokostmenneske, og så absolutt ikke hadde lyst på noe å spise. Jeg liker å drikke proteinshake og spise frukt på stranden – og heller ha en stor middag med dessert på kvelden. Jeg gikk og gikk og fikk samme beskjed overalt. Prøvde å få betale kun for solseng, men ingen gikk med på det.
Etter ca 1.5 km kom jeg til et lite strandområde med et vrak av bygning bak. Der fikk jeg leie solseng til to euro og femti cent, og fikk attpåtil en vannflaske med på kjøpet. Fantastisk! Petros Beach heter det, og eieren var utrolig hyggelig. Han minnet meg om den gamle sjefen min på Paddys i Ayia Napa, og vi ble fort venner. Det blåste stikker og strå på stranden denne dagen, og solen kom og gikk. Utrolig behagelige solsenger med tykke madrasser og puter, men håndkleet blåste av hele tiden.
Stranden er helt ok; det er sand der hvor solsengene er, så kommer det en del steiner der man skal gå uti, før det blir sand igjen. Vannet var iskaldt så det ble ikke noe bading på meg. Det var overraskende lite turister på Kos forresten. Strendene var 80% tomme, og det var ikke kø noe sted jeg gikk. Ganske herlig egentlig, men det virker ikke helt bra for økonomien og turistsesongen. Det gikk heller ikke an å lese pocketbok for sidene i boken bare flagret avgårde.
Jeg ble liggende en stund før det var på tide å komme seg tilbake på rommet for å se semifinale i Wimbledon mellom Nadal og Federer. Den varte så lenge at jeg mistet hele kvelden i Kos, og ble så sulten at jeg måtte løpe ut på nærmeste restaurant og plukke med meg noe take-away. Utrolig spennende kamp, men dessverre så var det Federer som trakk det lengste strået denne gangen. Klokken var rundt halv 10 når kampen var ferdig og jeg endelig kom meg en tur ut i gamlebyen.
Utrolig koselig gamleby med trange små gater med butikker, isbarer, kafeer og restauranter.
Om kvelden kommer alle båtene inn til havnen og ligger opplyste langs kaien. Jeg sjekket også ut partygata som var en gedigen skuffelse i forhold til Ayia Napa. Sikkert kjekt hvis man er en gjeng og drar ut, men jeg var veldig glad for å bare være observatør der. Det ene stedet hadde dekket veggen med et stort norsk flagg. Og det må sies, det er utrolig mange nordmenn på Kos. Alle kelnere og servicefolk kan noen strofer norsk, og forventer tydeligvis at du skal bli ekstra imponert når de drar de frem. Verste jeg vet – får meg til å løpe avgårde.
Den andre morgenen var været litt bedre, og jeg fikk noen vindfrie og solrike timer på Petros Beach. Utrolig herlig! Petros var tilbake, denne gangen med vennen Costa som vartet meg opp med vann og gode historier. Haha! Deretter dro jeg tilbake, dusjet og tok på meg treningsklær. Jeg hadde bestemt meg for å gå til Psalidi – som visstnok skulle ha veldig fine strender. Det var ca. 6 km unna, og jeg kunne stort sett gå langs sjøen hele veien. Første kilometeren var veldig fin, for der var det små kafeer og restauranter hele veien, og mye å se. Deretter ble det mer og mer øde med høyt gress og ingenting å se. Jeg gikk og gikk langs veien, og håpte virkelig at noe fantastisk skulle åpne seg opp foran meg. Psalidi var dessverre ikke særlig imponerende, det var nok en steinstrand.
Jeg tror dette strekket hadde vært mye bedre å jogge eller sykle. Helt flatt, så Kos er det perfekte stedet å leie sykkel på – det er virkelig tilrettelagt for det med sykkelstier over alt. Jeg fant heldigvis en lokalbuss i Psalidi som tok meg med tilbake til Kos for to euro.
Jeg hoppet av i gamlebyen og kjøpte is. De er utrolig gode på is i Hellas – skikkelig digg fløteis som vi har i Norge – men med mange flere smaker: rocher, hasselnøtt, melkesjokolade, oreo, kinder, nutella etc. Magisk! Etter isen dro jeg tilbake til rommet og skiftet til tights, og tok meg en løpetur til Lambi beach og videre den retningen. Perfekte løpeforhold med ettermiddagssolen høyt på himmelen. Det ble en liten 5 km og det gikk helt greit uten vann. Temperaturen på Kos disse dagene lå vel rundt 26-27 grader. Digg å vite at jeg hadde både gått og løpt, og etter en herlig dusj var det på tide å utforske gamlebyen. Eller det trekker jeg – dusjen på hotellet er den minste jeg noengang har sett. Det var såvidt plass til meg, og i tillegg hadde de plassert opp en ekkel dusjgardin som spiste meg opp med en gang jeg satte på vannet. Hele badet fløt i vann uansett hvor forsiktig jeg var. Så det ble med den ene hårvasken på Kos – haha!
Denne dagen fikk jeg virkelig sett gamlebyen. Jeg gikk til den gamle markedshallen og tror jeg utforsket alle gater ut fra den. Det er masse butikker i gamlebyen, men om du finner noe du liker der så dra heller til gaten som heter Kanari som ligger i nærheten av stranden. Der finner du stort sett akkurat de samme tingene til halvparten av prisen. Veldig merkelig, men sånn var det på Ibiza og. Kanskje husleien er mye høyere i gamlebyen. Jeg spiste pasta pesto på Flamingo restaurant i havnen – og så prøvde jeg meg på den tradisjonelle røde osten fra Kos. Pastaen var veldig god, osten helt forferdelig. Smakte faktisk gjæret rødvinspudding med salt. Nei takk! Måtte rett og slett innrømme at jeg ikke likte den når kelneren spurte hvorfor jeg hadde spist så lite av den.
En restaurant jeg derimot kan anbefale er Ciao Cafe Bistro i gamlebyen. Nydelig pizza fra steinovn servert på en koselig fortauskafe. Her blir det fort fullt så hvis du vil spise i prime time så bør du kanskje vurdere å booke bord.
Ellers er det litt steinkultur du kan se på Kos også om du skulle være interessert i det. Alt blir litt lite og stusselig hvis du har vært i Athen eller Roma så ta det for det det er.
Ruin-sightseeingen min startet med det lille amfiteateret, fortsatte til Casa Romana, og til sist en liten titt på Ancient Agora.
På Kos finner du masse tradisjonelle greske produkter som oster, olivenolje, tørkede krydder, såper etc. Det ser ut som folk aldri blir lei av å kjøpe dette med seg hjem 🙂
Alt i alt en veldig koselig øy som kan være verdt et besøk om du har lyst å slappe av en uke med strandliv, båtturer og god mat 🙂
Dagen etter bryllupet tilbragte jeg på stranden i Fig Tree Bay. Der har jeg ikke vært på mange år så det var artig å se om alt fremdeles var som før. De samme dårlige solsengene og den samme strandrestauranten..haha! Jeg har aldri likt meg så godt i Fig Tree Bay som i Ayia Napa, selv om stranden i seg selv egentlig er finere her. Er det en ting som er sikkert så er det at når det kommer til strender i Europa så er det vanskelig å slå Kypros! Det må i så tilfelle være Formentera i Spania 🙂 Men der må du ligge rett på stranden – ingen solsenger til leie. De andre øyene i Hellas har ikke sjanse! Så om du vil bade og leter etter en perfekt strand for det så dra til Protaras.
Etter stranden dro jeg rett til Ayia Napa der jeg også hadde booket et par netter på et fint hotell. Utrolig gøy å reise før sesongen sånn at jeg hadde mulighet til å bo så bra. Upgrade! Betalte rundt 300 kroner natten på River View Boutique Apartments. Ingen balkong, ellers superfint. Etter en dusj dro jeg til Teremok for å treffe Xristodolos! Han eier en stor del av Senior Frogs (den beste baren i Ayia Napa) og vi ble kjent i 2004 når jeg begynte å henge der. Fantastisk mann som jeg har hatt utrolig mye moro med! Den gang hadde han langt krøllete hår og minnet om Antonio Banderas. Nå hilste jeg på sønnen hans på 16 år…haha vi begynner virkelig å bli gamle!
Ellers ble dagene tilbragt med denne fantastiske gjengen – mine aller beste, og en av hovedgrunnene til at jeg elsker Kypros og fremdeles trives så utrolig bra der. Det ble strandliv, gode lunsjer, fine samtaler og henging i huset til Maria – akkurat sånn jeg liker det.
Paradisos er favorittstranden min på Kypros – her er det avslappet atmosfære, supergod mat og hyggelige mennesker. Tror jeg kunne tilbragt hver dag her i et helt år uten av jeg hadde blitt lei.
Spesielt når man kan sitte å solsengen og kose seg med dette: fersk vannmelon og iskald frappe!
Siste kvelden dro Andrea og jeg tilbake til Larnaca, og en tur innom favorittstedet vårt – Ammos. Ammos er en nydelig bar/uteplass som ligger på stranden i MacKenzie-området. Her får du supergode drinker og lounge-musikk. Det ble selvfølgelig altfor kort tid med bare 5 dager på Kypros, men det var like fantastisk som alltid! Jeg gleder meg til å ende Hellas-øyhoppingen min der i slutten av juli 🙂
I 2004 var jeg på ferie i Ayia Napa med Renate. Da møtte vi Charleen og Lynsey som jobbet der nede – to helt fantastiske jenter fra Belfast. Siden den tid har vi jobbet flere år sammen i Ayia Napa, og reist på ferie sammen år etter år. Selv om avstanden er stor så har disse to jentene en stor plass i hjertet mitt, og jeg ble derfor utrolig rørt og glad når jeg ble invitert i bryllupet til Lynsey og Trevor på Kypros 3. juni. Det var ingen tvil om at jeg måtte reise. Og for et brylllup! Jeg fikk faktisk lyst å gifte meg selv 🙂
Dagen før så sjekket jeg inn på Kapetanios Hotel i Protaras. Jeg betalte under 500 kroner natten for et kjempefint rom med utsikt over hovedgaten i Protaras. Så fint er det sjelden jeg bor…helt fantastisk! På kvelden catchet jeg opp med Charleen over en strawberry daiquiri – vi har ikke møttes siden 2014, men det var utrolig digg å se at det bare tok to minutter før vi bablet i vei om alt og ingenting. Møtte også flere av hennes venninner, og for en utrolig hyggelig gjeng! Fikk lyst å dra til Belfast 🙂
På bryllupsdagen startet jeg morgenen med en tur til frisøren borti gata. Kostet 50 euro, og ble litt Eli Hagen-sveis, så kunne egentlig spart meg for det..haha! Kjørte bare helt enkel stil med sort kjole og beige/gull tilbehør. Hadde lyst å gå i lang, men siden bryllupet var ute og det var såpass varmt så endte jeg opp med å være glad for dette valget.
Etter at jeg var klar dro jeg bort til Vrissiana Hotel – stedet der Lynsey og familien bodde, og hvor resepsjonen senere skulle holdes. Jeg hilste på Trevor, og fikk komme inn på et bakrom der jentene holdt på å gjøre seg klare. Lynsey var veldig stresset stakkars, for minstejenta hennes hadde ikke spesielt lyst å la henne være alene og få tid til å stelle seg. Hun hadde meg seg seks forlovere, eller bridesmaids som det heter i UK. Charleen var en av de, og de andre fem var virkelig superhyggelige!
Alle utenom Lynsey ble hentet i bryllups-buss på hotellet. Denne bussen er tradisjon på Kypros og ligner på hop-on, hop-off-bussene man ofte tar på sightseeing i større byer. Bussen har to etasjer og åpent tak. Vi fikk champagne og det ble spilt skikkelig gladmusikk mens vi cruiset mot Ayia Napa der seremonien skulle holdes på stranden på Dome Hotell. Og for et sted! Noe så nydelig: hvite stoler med rosa sløyfer, blomsterkrans og live musikk helt nede i vannkanten.
Lynsey og Trevor ble gift i en rørende seremoni foran venner og familie, og signerte vielses-papirene ved skrivebordet på stranden 🙂
Vi laget bro rundt dem og kastet confetti når de gikk gjennom. Alle detaljene var på plass.
Så var det tid for fotoshoot – her er Lynsey med alle brudepikene – Charleen første til høyre ved siden av Lynsey. Hele gjengen ble deretter hentet med bryllups-bussen og bragt tilbake til Vrissiana, mens Lynsey og Trevor dro på fotoshoot.
Tilbake i Protaras ble vi ønsket velkommen av rosa drinker formet som et stort hjerte.
Etter litt mingling og noen drinker på balkongen ble vi hentet ned til området der middagen skulle være. Så utrolig herlig å kunne sitte ute!
Når alle gjestene hadde satt seg så kom brudeparet dansende ned til sangen Celebration 🙂
Bordene var pyntet med roser og detaljer i rosa, sølv og hvitt. Til forrett fikk vi løksuppe, til middag kunne folk velge mellom kylling og stek, og til dessert var det eplekake og vaniljesaus eller brownie med is. Siden jeg er vegetar så fikk jeg en slags grønnsaks-lasagne til middag og blåmuggost til dessert. De trodde tydeligvis at vegetar betydde at man ikke kunne spise dessert. Så der fikk jeg den…haha!
Jeg fikk meg forresten en ny bestevenn! Denne jenta – Ella – den eldste jenta til Lynsey og Trevor var virkelig helt nydelig! Så utrolig smart – jeg er imponert over at en 4-åring kan komme med så mye bra. Vi tilbragte mye tid på solsengene der hun fortalte meg om alle hemmelighetene sine fra Belfast 🙂
Etter middagen var det åpen bar og masse dansing. Denne gjengen er virkelig ikke noen festbremser! Det ble Carwash-musikk til langt på natt, og god stemning med slagere som I will survive, Girls just wanna have fun og YMCA. Tusen takk for et nydelig bryllup Lynsey og Trevor, det var virkelig fantastisk å få ta del i det <3
Siste dagen i Paris tilbragte vi på Montmartre. Helt på toppen av Montmartre ligger den berømte kirken Sacre Coeur. Kirken er bygget i romersk-bysantinsk stil, og stod ferdig i 1914. På grunn av første verdenskrig ble den ikke innviet før i 1919. Det er gratis å komme inn i kirken, men man må vanligvis regne med litt kø. Vi stod vel i cirka femten minutter, den beveget seg fort.
Forresten så er Montmartre hippie-strøket i Paris, så man må regne med litt hasj-lukt og litt rare mennesker i dette området. Linje 9 går også til Montmartre, og man merker at det blir mer og mer shabby jo mer man nærmer seg. Når det er sagt så er det et veldig koselig og sjarmerende område som er verdt et besøk når man er i Paris.
Det som er litt rart er at det virker mindre og mindre for hver gang jeg er der. Det er bare en liten square med franske gatemalere og koselige små creperier og restauranter. Første gang syns jeg det var så stort. Nå er det egentlig gjort på en liten time – med mindre man har fantastisk vær og kan kose seg i solen på en fortauskafe.
Rett nedenfor ligger berømte Moulin Rouge der man kan dra på show og spise middag. Her heter området Pigalle, og her er det meste legalisert så her vil du finne både sex shops og medisinsk cannabis. Det er en fin tur å spasere fra Sacre Couer via Montmartre, ned til Mouin Rouge og Pigalle for så å ende opp i Haussmann Boulevard, og avslutte med litt shopping der.
Midt i Haussmann Boulevard ligger Galeries Lafayette – et gigantisk og ærverdig varehus stappfullt med designervarer. Varehuset har vært på samme sted siden det åpnet i 1893, og bare bygget i seg selv er verdt et besøk! De har til og med laget en sveve-bro ut i midten slik at man skal kunne se innsiden av den fantastiske kuppelen. Selvfølgelig var det lang kø av asiater for å komme seg på broen. Skjønner ikke hvor de henter tålmodigheten fra.
Det var det siste fra Paris for denne gang – men jeg skal tilbake til Roland Garros i 2020, og forhåpentligvis da også oppdage nye sider ved denne fine byen! 🙂
Siden vi ikke fikk tak i tennisbilletter til onsdagen så ble det en skikkelig sightseeing-dag i ekte parisisk stil. Vi tok 9-metroen fra hotellet vårt til Alma – som er et av de nærmeste stoppene for Eiffel-tårnet. Et must første gang du er i Paris, litt mindre viktig neste gang. MEN, jeg hadde ikke vært i toppen på nesten 20 år, og det var ingen kø, så da slo vi til.
Hvis du vil ta heisen helt fra bakken så betaler du rundt 25 euro. Om du vil gå trappene til andre etasje, og så ta heisen videre til toppen så betaler du 20 euro. Sistnevnte alternativ hadde ingen kø, så valget ble enkelt. Det er 328 trappetrinn opp til andre etasje – absolutt helt innafor.
På veien opp spiste vi frokost i første etasje. Der hadde de ganske bra utvalg, og selvfølgelig en panorama-utsikt over Paris. Det ble croissant, brioche og en liten kopp med fersk frukt 🙂
Utsikt fra frokostetasjen og ned til de som stod i kø nede på bakken. Bare i første etasje så har du faktisk kommet deg et godt steg opp!
Fra andre etasje går det heis i hele den smaleste delen av tårnet. På toppen kan man kjøpe seg en slurk champagne til 15 euro – søren at jeg ikke kom opp med den ideen!
Fantastisk utsikt mot parken fra toppen 🙂
På motsatt side ser man mot Trocadero og den store fontenen som jeg badet i når jeg var liten. Da var det over 40 grader i Paris, og folk visste ikke hvor de skulle gjøre av seg så fontenen fungerte som et basseng. Ingen fare for at vi trengte det denne gang – vi hadde rundt 18 grader og blanding av sol og skyer.
Eiffeltårnet kan ses fra flere ulike steder – og det er alltid like gøy å ta bilder foran..haha!
En liten spasertur unna ligger Arc de Triomphe som er starten på byens mest kjente gate Champs Elysees. Her ligger merkebutikker og kjedebutikker om hverandre. Om du virkelig skal på designershopping så må du heller besøke sidegaten Avenue Montagne. Jeg er egentlig ikke så veldig stor fan av Champs Elysees, men det er en VIKTIG grunn til å dra dit, og det er La Duree!
La Duree er en av de eldste kafeene i Paris, faktisk fra 1862. Det finnes flere av den, men den originale ligger på Champs Elysees, og det er den du må besøke. Den er ærverdig og koselig, med en fantastisk service, og nydelig mat. La Duree er aller mest kjent for makroner (de selger faktisk 15 000 makroner hver dag!), men de har også nydelig lunsj! Det er dyrt, men servicen er upåklagelig, og maten er helt fantastisk så denne plassen er verdt pengene.
Kjekt å kunne ta mamma med hit, og heldigvis likte hun det like godt som meg 🙂
Et utvalg av den nydelige maten vår. Forretten var var avokado-toast med hummus og grillet halloumisnacks. Hovedretten var en stor mozzarella-salat med verdens beste vinaigrette, og desserten var den sykeste sitrontarten jeg noengang har smakt. Dette er virkelig det beste fra fransk konditori (patisserie).
For er det noe franskmennene er gode på så er det KAKER! Sitrontertene, makronene og de luftige sjokoladekakene – nytelse på høyt nivå! Virkelig noe av det beste med Paris <3
Det ble minst ett kakestykke hver dag! 🙂
Fra La Duree gikk vi Champs Elysees til Place de la Concorde, videre gjennom Louvre-parken og ned til Louvre-museet. Ved siden av Louvre ligger shoppinggaten Rue Rivoli, men alle butikkene stenger klokken åtte, så her fikk vi ikke mye tid. Vi spaserte tilbake til hotellet gjennom restaurant- og partylivet i Rue de Lappe. Om du skal ut i Paris en kveld så er dette det perfekte stedet for det, med barer og uteplasser tett i tett. Superfin dag i en av Europas fineste storbyer!
WOW er det eneste jeg kan si. Dette kommer jeg til å leve på lenge! Helt siden 2003 har jeg sett på Roland Garros og Rafael Nadal på TV. Jeg har så lenge jeg kan huske drømt om å få være der, selv om jeg aldri hadde trodd det skulle skje. Men så gjorde mamma og jeg en avtale i fjor at hvis Nadal vinner så drar vi i 2019. Og det gjorde han!
Det var vanskelig å få tak i billetter til turneringen. De selges gjennom nettsiden og slippes i mars – turneringen begynner i slutten av mai. Det verste av alt er at de legger ikke ut hvem som skal spille før dagen før kampene. Så man vet jo ikke hvem man får se når man kjøper billetter. Drømmen var jo selvfølgelig å se Nadal. Men når vi ikke fikk tak i billett på hovedbanen Phillippe Chatrier og måtte nøye oss med den nest beste; Suzanne Lenglen, så var vi litt usikre på om vi kom til å få se han.
Mamma har om mulig blitt enda mer tennis- og Nadal-fan enn meg. Hun kan alle regler og hele biografien til Nadal. Nå er det ofte hun som oppdaterer meg på hvem som er verdensener, og om hvordan Nadal ligger an i de ulike ATP-turneringene.
Til vår store sorg så spilte Nadal på Phillippe Chatrier den dagen vi hadde billett til Suzanne Lenglen-banen. Selv om været var nydelig, og dette hvor som helst ellers hadde vært helt fantastisk, så var det ganske sugent å måtte sitte rett utenfor banen og se Nadal på storskjem. Det var jo han vi hadde kommet til Paris for!
Nadal gikk overlegent videre, og vi brukte resten av dagen på banen vi hadde betalt for. Prisen varierer veldig fra hvor man sitter. De aller bakerste plassene kan man få for rundt 60 euro, mens de dyreste koster opp mot 1000 euro. Vi betalte rundt 1200 kroner hver og hadde veldig god plass (L2, rad 17, sete 53). Supert å sitte på kortsiden, da får man fullt overblikk og slipper å svinge hodet til høyre/venstre hvert sekund.
Den første kampen vi så på Lenglen var Tsonga mot Gojowcyk. Utrolig god stemning på banen med en franskmann i aksjon. Neste kamp var Thiem mot Tommy Paul, men der ble det veldig lite action så vi dro til bane en for å se Jeremy Chardy mot Kyle Edmund. Der var det helt fantastisk stemning! Franskmennene klappet og sang om hverandre, og helt til kampen ble avbrutt på grunn av dårlig sikt (sol rett i ansiktet) så virket det som om Chardy skulle klare det. Dessverre så ble det Edmund som gikk videre neste morgen.
Dag to var litt mer regnfull, så vi måtte investere i oransje regnfrakker. Vi slapp heldigvis å bruke de så veldig mye. Fra hotellet vårt til Roland Garros var det forresten veldig enkelt å komme seg. Vi tok banen til Saint Angel Autreuil til 1.90 euro per person. Der kom vi frem til et koselig område med flere bakeri og fristende supermarked.
Vi hadde lært fra dagen før da vi ikke fikk tak i noe mat, så vi plukket med oss diverse frukt og snacks fra et supermarked som het G20. På tennis-området har de et utvalg middager du kan kjøpe på ulike matstasjoner som er satt opp. Når klokken var fem og vi var sultne så var alt utsolgt. Skikkelig nedtur. Så det kan være lurt å ta med seg mat 🙂
Fra supermarkedet gikk vi i underkant av 1 km bort til Stade Roland Garros der det var bag-sjekk, sikkerhetskontroll, billettscan og ID-kontroll. Virkelig et fantastisk område!
Dag to hadde vi også billett til Suzanne Lenglen-banen, og vi måtte tidlig avgårde for å sikre oss plass på Del Potro-kampen. Deretter dro vi til court syv for å se på Verdasco. Med inngang på en av hovedbanene får du nemlig full tilgang til hele området og alle de mindre banene. Eneste minuset er at det ikke er sitteplasser på de mindre banene så her kan du risikere å måtte stå i kø på populære spillere.
Fantastisk å komme så nær Verdasco – en spiller jeg har fulgt i mange år. Kampen ble lang, så vi tok en liten pause på Lenglen for å se Lucas Pouille. Utrolig god stemning med franske spillere på banen! Når vi skulle tilbake for å se Verdasco avslutte så måtte vi stå i kø nærmere en time for å komme inn igjen på banen. Ingen tvil om at denne fyren er populær! Han vant, og det var superstemning på bane syv!
Det var slutten på Roland Garros for denne gang. Dessverre fikk vi ikke sett Nadal live, så det må vi tilbake for å gjøre i 2020. Vi tok farvel med området og satte oss på banen tilbake til Charonne. Der spiste vi på en superkoselig restaurant som jeg virkelig kan anbefale: East Mamma. Vi fikk smoked mozzarella med brød til forrett – helt magisk! Deretter hadde jeg vegetarlasagne, og mamma en nydelig pasta med pesto. Dessverre tar de ikke imot reservasjoner så det kan være lurt å være tidlig ute, ellers må man gjerne vente en stund på bord.
Mens vi spiste kom programmet for neste dag ut: Nadal på Suzanne Lenglen! Er det mulig?! Da hadde vi vært der to dager på rad uten å få se han. Vi prøvde febrilsk å få tak i siste-liten billetter, men dessverre ingen hell. Alt i alt var Roland Garros en helt fantastisk opplevelse som nå må bli tradisjon! Neste år SKAL vi se Nadal! 🙂
