Etter nesten ti dager på Mauritius var det tid for siste del av reisen. Jeg hadde gledet meg enormt til Seychellene. Bilder av dramatiske granittklipper, kritthvite strender og turkist vann hadde fristet i årevis, og forventningene var skyhøye.
Vi fløy direkte fra Mauritius til Seychellene med Air Seychelles. Flyturen tok to timer og tjue minutter, kostet cirka 2 500 kroner per person, og gikk overraskende fort. Før vi visste ordet av det, begynte innflyvningen mot Mahe, den største øyen, og hjertet av Seychellene.
Da vi landet litt før halv åtte på kvelden, ble vi møtt av et skikkelig tropisk regnvær. Heldigvis hadde flyplassen et smart system med paraplyer som ble sendt frem og tilbake mellom flyet og terminalen, så vi slapp å bli gjennomvåte allerede ved ankomst. Innreise og passkontroll gikk raskt, men kofferten min skapte litt unødvendig spenning da den kom aller sist på bagasjebåndet.
Kjøreturen fra flyplassen til Beau Vallon var en opplevelse i seg selv. Den første delen av turen gikk på brede og velholdte veier frem til Victoria, men derfra endret landskapet karakter. Veien begynte å slynge seg oppover skogkledde fjellsider i mørket, med krappe svinger og tett vegetasjon på begge sider. Flere steder føltes det som om vi kjørte rett gjennom en tropisk jungel. Etter å ha krysset fjellryggen gikk veien bratt nedover igjen før vi til slutt kom frem til Beau Vallon på den andre siden av øyen.
Da vi ankom Savoy Resort & Spa, følte vi oss mildt sagt underdressed da vi kom inn i den elegante resepsjonen iført joggeklær og med håret til alle kanter. Det hjalp heller ikke at jeg måtte rote gjennom to fullstendig kaotiske håndvesker for å finne passet mitt mens resepsjonisten ventet tålmodig og hadde full kontroll på livet. Innsjekkingen gikk heldigvis smertefritt etter det. Oppholdet kostet litt over tjue tusen kroner for fem netter, i tillegg kom det turistskatt på i underkant av tusen. Mens vi ordnet papirarbeidet, tok personalet hånd om koffertene våre og parkerte bilen.
Deretter ble vi hentet med golfbil og kjørt gjennom hotellområdet. I mørket virket resorten enorm, og vi fikk bare små glimt av bassenger, restauranter og tropiske hager på vei til rommet. Førsteinntrykket av rommet var svært godt: stort og moderne med myke senger. På sengene ventet en hyggelig velkomsthilsen, og på bordet stod både frukt, konfekt, kaker og vannflasker. Badet var romslig med walk-in-løsning, og håndklær var det flust av.
Vi hadde imidlertid ikke tid til å nyte rommet særlig lenge før vi måtte skynde oss ut for å finne mat før kjøkkenet stengte. Temperaturen var merkbart høyere enn på Mauritius, og den fuktige luften traff oss med en gang. Allerede første kvelden la vi merke til at folk gikk langt lettere kledd her enn vi hadde blitt vant til på Mauritius. Dessverre ble ikke middagen på Ghekko Bar noen stor suksess – halloumien var nesten rå, og grønnsakene kalde og bløte. Etterpå tok vi en liten runde på hotellområdet før vi pakket ut, dusjet og sank ned i de myke sengene.
Neste morgen startet vi dagen med en treningsøkt på Savoy Spa. Treningsrommet var uten tvil det beste vi hadde hatt så langt på reisen, med langt flere apparater og maskiner enn på de to foregående hotellene.
Deretter var det på tide å teste hotellfrokosten, og den skuffet ikke. Utvalget var stort, med egen egge- og omelettstasjon, og en hyggelig ansatt som stod og kuttet opp flere typer fersk frukt. Vaflene var litt tørre, der hadde Sands Hotel fortsatt førsteplassen, men ellers var dette en svært solid hotellfrokost.
Mens vi spiste, åpnet himmelen seg fullstendig. Vi ble sittende og vente i håp om at regnet skulle gi seg, men da klokken nærmet seg elleve, var vi til slutt de siste gjestene igjen. Vi hadde allerede tatt på oss bikini og pakket strandveskene, så til slutt bestemte vi oss for å gi opp ventingen på bedre vær. Hvis dette var Seychellene, fikk vi bare ta det slik det var, også i regn.
Vi bodde i Beau Vallon, den mest kjente stranden på Mahe, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Den lange bukten er omkranset av grønne fjell og svaiende palmer, med kritthvit sand og hav i en nesten selvlysende grønnfarge som var enda vakrere enn på bildene jeg hadde sett hjemmefra. Selv i gråvær var det vanskelig å tro at dette var ekte. Samtidig er stranden levende, med restauranter, hoteller og lokale som bruker området til både bading, trening og hverdagsliv.
Regnet fortsatte å pøse ned, men vi bestemte oss for å gi faen, og gikk rett uti. Vannet var nesten uvirkelig varmt, ikke bare behagelig, men faktisk lunkent, som et enormt naturlig basseng. Vi ble værende lenge, og jeg har aldri badet i et hav som har vært både så klart og så varmt på samme tid. Etterpå gikk vi opp til solsengene og la oss ned under parasollen, til tross for regn og skyer. Det var jo fortsatt varmt heldigvis. Vi kjøpte iskaffe og juice, som smakte overraskende godt i regnværet, men hoppet over lunsj de fleste dager fordi menyene var lite fristende for vegetarianere.
Da regnet ga seg, var det fortsatt helt grått over stranden. Den slags vær gjør meg rastløs, så jeg bestemte meg for å ta en liten spasertur langs strandpromenaden. Jeg hadde knapt kommet meg av gårde før solen plutselig brøt gjennom skyene rundt halv to. Jeg gikk innom Beau Vallon Street Market, en liten, uformell markedsstripe som dukket opp langs strandveien, med boder som solgte mat, frukt, drikke og suvenirer. Det er ikke et stort marked, men mer en avslappet samling av lokale stands som gir området litt liv.
Jeg ruslet videre og fant både Boat House og Beach Shak, steder jeg allerede hadde notert meg hjemmefra. Boat House ligger rett ved stranden og er et av de mer etablerte spisestedene i Beau Vallon. Det er et uformelt, men livlig sted med lokale retter. Beach Shak er et mer enkelt og laidback strandsted, der folk kommer rett fra badingen og blir sittende i sanden med noe å spise mens solen går ned.
Turen fortsatte helt bort til enden av stranden, der de store granittsteinene begynte å ta over landskapet. Der fant jeg også Mikes Shop, en liten, gammeldags butikk drevet av en eldre mann som smilte bredt og ga meg en hel avokado fra hagen sin. Folk er så utrolig hyggelige her, det er på et annet nivå enn det jeg har opplevd i Europa.
På vei tilbake gikk jeg barbeint langs vannkanten, med varmt, klart vann som skyllet over føttene. Det føltes nesten uvirkelig etter formiddagens regn. Tilbake ved hotellet en time senere fikk vi noen timer på solsengen i full sol, endelig. Vi ble liggende til rundt halv seks og bare nyte.
Solen gikk omtrent like tidlig ned her som på Mauritius, så vi slengte strandbagen inn på rommet og gikk ned igjen til stranden for å få med oss solnedgangen. Denne gangen gikk vi motsatt vei av det jeg hadde gjort tidligere på dagen, og passerte det luksuriøse Story Seychelles underveis.
Hotellet ga ikke helt samme wow-følelse som bildene hadde lovet, og virket litt mer innestengt bak vegetasjonen enn jeg hadde sett for meg. Det var et dyrt valg, og vi var egentlig ganske glade for at vi hadde valgt Savoy i stedet.
Seychellene er generelt mye dyrere enn Mauritius. Mens en mauritisk rupee tilsvarer rundt tjue kroner, koster en seychellisk rupee nærmere sytti kroner, og prisnivået oppleves omtrent like høyt. Det gjorde at vi ble noen færre dager her enn på Mauritius, og kanskje er det derfor jeg sitter igjen med en følelse av at det fortsatt er mye jeg ikke har fått sett på Seychellene.
Solnedgangen var helt magisk, og jeg fikk rett og slett ikke nok. Folk satt på solsengene og nøt utsikten, og mange var ute og badet i det varme vannet. Lyset ga et nesten uvirkelig skinn i havet, og bildene mine ser nesten kunstige ut. Det ble dessverre den eneste ordentlige solnedgangen vi fikk på Seychellene på grunn av været, og det gjorde den enda mer spesiell.
Etter en dusj tok vi en rolig kveldstur langs stranden før vi endte opp på Boat House til middag. Vi bestilte vegetarisk curry, ikke helt min favoritt, men det handler nok mer om personlig smak enn kvalitet. Det var uansett kjekt å få smake litt lokal mat. Stedet hadde en avslappet stemning, med hyggelige folk og god musikk i bakgrunnen.
Neste morgen hadde jeg egentlig planer om å stå tidlig opp for å løpe, men endte opp med å sove til halv åtte og ble derfor litt treg med treningen. Det ble en 4×4-intervalløkt, en av få jeg har fått til i år på grunn av mye forkjølelse og en vond ankel. Det gikk overraskende bra, selv om det siste draget var skikkelig tungt. Jeg svettet som en hund.
Etter en kjapp dusj møtte jeg mamma til frokost. Jeg fikk tak i fruktmannen igjen og ba ham skjære opp frisk, kald vannmelon, helt magisk etter en treningsøkt. Solen skinte, så vi la oss ved bassenget og nøt formiddagen i varmen med milkshake og kaffe. Etter hvert ble det brått skiftende vær, og himmelen åpnet seg igjen. Da bestemte vi oss for å bruke regnværet til noe fornuftig og kjørte inn mot Victoria og Eden Island.
Turen ned fjellsvingene til Victoria gikk fort, og plutselig var vi der, en liten hovedstad som føltes overraskende kompakt. Victoria er en av verdens minste hovedsteder, og det merkes fort; det hele består i praksis av noen få gater, små lokale butikker og et begrenset sentrum som er raskt unnagjort til fots.
Klokketårnet, som normalt er et av byens landemerker, var stengt for restaurering, og det samme gjaldt markedet som vi hadde sett frem til, det var midlertidig ute av drift på grunn av oppussing. Dermed ble inntrykket av byen enda mer nedtonet enn forventet.
Midt i sentrum støtte vi også på et lite hinduistisk tempel, et av flere som finnes både på Seychellene og Mauritius. Øyene har en stor indisk og tamilsk befolkning etter historisk arbeidsinnvandring, noe som forklarer hvorfor slike templer er en naturlig del av bybildet her. Det var ekstremt klamt i byen, og etter en kort runde endte vi opp med å kjøle oss ned med is på Dolce Vita før vi ruslet litt videre i de få gatene som faktisk fantes.
Etterpå kjørte vi ut til Eden Island, en kunstig øy rett utenfor Victoria, bygget på et gjenvunnet korallrev og forbundet til fastlandet med bro. Den er utviklet som et lukket luksusområde med marina, boliger, restauranter og butikker, og regnes som et av de mest eksklusive bolig- og ferieområdene på Seychellene. Øyen er relativt liten, men svært tett organisert, med kanaler, små strender og en stor marina som midtpunkt.
Idet vi kom frem åpnet himmelen seg igjen og det begynte å bøtte ned. Vi parkerte under tak ved Eden Plaza og kom oss inn i senteret uten å bli gjennomvåte, men alt viste seg å stenge allerede klokken fem hver dag, noe som føltes ganske upraktisk for et turistområde. De burde absolutt hatt lengre åpningstider. Det bygges også et nytt kjøpesenter i Victoria, men det var ennå ikke åpnet.
Eden Plaza var egentlig et fint område å gå rundt i, med palmer, grønt vann og en rolig marinafølelse, men i pøsregn ble opplevelsen ganske annerledes. Det er ikke spesielt hyggelig å traske rundt i klissvåte sko med paraply, så vi endte opp med å gå inn på første og beste restaurant, Bravo. Beliggenheten ved vannet var fin, men maten var mer typisk “fast casual” pizza og burger, litt à la Friday’s. Jeg bestilte en slags flatbrød-pizza og tranebærjuice, helt greit, men ikke noe å skrive hjem om.
Regnet ga seg ikke, tvert imot ble det nesten verre, og etter hvert bestemte vi oss for å kjøre tilbake. Det føltes lite fristende å bli værende ute i sånt vær. Vi var tilbake på Savoy før sju og endte opp ganske tiltaksløse resten av kvelden. Vi vasket håret og ble sittende på rommet, for det føltes rett og slett litt ekkelt ute i gatene når det regner så mye, spesielt med sandaler og sommerklær som blir fort skitne og våte.
Neste morgen var jeg tidlig oppe for å rekke morgenyoga klokken syv. Jeg har egentlig aldri vært spesielt glad i yoga, men har begynt å tolerere det litt mer i det siste, og på ferie føles det uansett helt annerledes. Vi skulle egentlig være tre, men det endte med at jeg var alene, så jeg fikk en slags privat time med en ganske intens instruktør. Han sang, slo på en tromme og guidet meg gjennom en hatha-økt som var både krevende og overraskende effektiv. Jeg måtte virkelig jobbe for det, og konsentrere meg hardt for ikke å begynne å le. Jeg var glad mamma ikke var med, for da hadde det nok blitt full latterkrampe. Ikke for å gjøre narr av ham, han var kjempeflink, men sånne spirituelle greier er bare ikke helt min greie.
Etterpå pakket jeg strandvesken og la meg ved bassenget, men det hadde skyet til og alt var fortsatt klissvått etter gårsdagens kraftige regn. Håndklær og solsenger var gjennomfuktige, så det ble ikke helt den avslappede starten jeg hadde sett for meg. Vi gikk opp til frokost i stedet og innså raskt at det ikke var særlig fristende å ligge ved bassenget i det været. Enda en dag uten solingsmuligheter, sukk. Vi tok derfor en spasertur til Beau Vallon Street Market, hvor vi kjøpte magneter og øredobber, og mamma fant også to strandkjoler.
Deretter gikk vi ned til stranden og badet igjen, og det var nok en gang helt fantastisk. Vannet her er noe av det villeste jeg har opplevd: krystallklart, silkemyk sand og så varmt at det nesten føles unaturlig. Helt annerledes enn noe jeg har badet i i Europa.
Da solen ikke kom tilbake bestemte vi oss for å prøve en av de kjente trailene på Seychellene. Det finnes flere å velge mellom, blant annet rundt Mission Lodge, Copolia og Morne. Copolia er den korteste, men også en av de bratteste, mens Morne er lengre og mer krevende. Valget falt på Copolia Trail. Parkering var litt utfordrende, men vi fant til slutt en plass i veikanten. Vi betalte hundre rupies per person (sytti kroner), og det var også et toalett ved startpunktet, greit å benytte seg av før turen. Viktig tips er å ta med nok vann, for det er ingenting å kjøpe underveis.
Selve Copolia Trail er godt merket med avstander hver 200. meter. De første 600 meterne føles relativt enkle, mens de siste 800 er betydelig brattere og mer krevende. Totalt er turen rundt 1,4 km hver vei. Stien starter i regnskog og går opp mot 466 meters høyde. Det er usikkert nøyaktig hvor vi startet, men turen går uansett bratt oppover gjennom tett vegetasjon.
Underlaget er bygget opp av røtter, stein og naturlige trapper, og er både ulendt og tidvis gjørmete etter regnet. Vi gikk gjennom tett regnskog med palmer, planter og fugler på alle kanter, litt tett og klamt, men samtidig fascinerende.
Det var tungt å gå, mest på grunn av varmen, og vi ble gjennomsvette ganske raskt, men det ga også en skikkelig god følelse av å ha jobbet for utsikten. Heldigvis så vi ingen dyr underveis.
Belønningen på toppen var til gjengjeld helt magisk. Utsikten åpnet seg mot Victoria, Eden Island og det glitrende havet rundt Mahe. Akkurat idet vi kom opp, brøt solen gjennom skyene, og hele landskapet endret karakter på sekunder. Toppen er langt mer åpen enn skogen under, og vi ble stående lenge og bare se utover, selv om mamma egentlig helst ville snu med en gang i frykt for at tåken skulle komme tilbake så vi ikke kom til å se noe på vei ned igjen.
En liten del av oss ønsket oss en kabelbane ned igjen; tanken på å gå tilbake gjennom den tette regnskogen fristet ikke akkurat der og da. Heldigvis gikk returen raskere enn forventet, og det var utrolig deilig å komme ned igjen til bilen, slitne og gjennomvåte av svette. Dette er en tur som også kan gjøres i lett regn, siden skogen gir en del beskyttelse mot været.
Etter turen skulle vi egentlig kjøre til Mission Lodge, et historisk utsiktspunkt i fjellsidene på Mahe, kjent for restene av en tidligere skole for frigjorte slaver og den fantastiske utsikten over vestkysten av øyen. Vi kjørte dessverre rett forbi, og endte i stedet ved sjøen i Port Glaud.
Utenfor Europa har man jo ikke alltid 5G slik vi er vant til hjemme, og selv om det egentlig var ganske befriende med en slags digital detox og lite støy fra jobb, var det ikke helt ideelt når vi skulle bruke GPS. Så fort vi mistet dekning eller endret rute underveis, forsvant også navigasjonen, og det gjorde det overraskende lett å kjøre feil.
Jeg kan nesten ikke beskrive hvor magisk det var å komme til dette lille stedet ved vannet. Vi satte oss i to bakoverlente stoler helt nede ved muren på Del’s Place, med beina ut mot havet, og bestilte iskald drikke sammen med brød servert med pickled palmehjerte og mango, kanskje litt spesielt, men overraskende godt etter turen, selv om maten i seg selv var helt middels.
Vi ble sittende lenge og bare nyte roen, solen, utsikten og lyden av sjøen. Da vi til slutt bestemte oss for å dra, begynte personalet allerede å rydde inn putene fordi de ventet regn. Det var ikke mange timer vi fikk se solen før det var over.
Planen videre var å kjøre til Grand Anse for å vasse i vannet, men da vi kom frem smalt regnet som steiner mot frontruten. Vi satt en stund i bilen, men det ble bare verre. Til slutt tok jeg opp paraplyen og gikk ned på stranden alene mens mamma ble sittende i bilen. Jeg måtte forsere store vanndammer på vei ned, men stranden var helt nydelig, bare ekstremt dramatisk med store bølger og mørk himmel. Vannet var fortsatt lunt, som det har vært overalt på øyen. Da jeg kom tilbake til bilen, var det eneste som fortsatt var tørt hodet mitt.
Vi svingte innom Eden Island og et supermarked på vei hjem, og kom oss ikke tilbake før det ble mørkt denne dagen heller. Solen går ned ti over seks, og bare ti minutter senere er det helt mørkt.
Rett nedenfor hotellet vårt lå La Plage Restaurant, der vi tok kveldens middag. Stedet var hyggelig, men risottoen var mer ris i buljong enn ekte risotto, og grønnsakene var helt ok, men ikke noe mer. Som det meste av maten på Mauritius og Seychellene. Vi tok en liten kveldstur videre til Beach Shak, som var et langt mer stemningsfullt sted med live musikk rett på stranden og sand under bordene.
Siste dagen stod vi opp klokken seks for å rekke båtturen til La Digue, som vi hadde bestilt noen dager tidligere. La Digue er sammen med Praslin de to andre øyene på Seychellene. Det var meldt regn, torden og lyn hele dagen, så vi var ganske pessimistiske allerede fra start. Det så likevel greit ut da vi stod opp, og vi tok med oss litt frokost i en boks fra restauranten før vi kjørte til Cat Cocos-havnen, femten minutter fra hotellet, og rundt fem kilometer, men med mange svinger opp og ned.
Det var stor, gratis parkeringsplass rett ved kaien, og det var enkelt å kjøre på venstre side så lenge man har automatgir. Selve havneområdet var derimot ganske kaotisk, og luktet sterkt av kloakk. Først måtte vi finne et sted for å få printet billettene våre hos en sur dame, noe som føltes unødvendig, siden vi like gjerne kunne brukt de digitale. Deretter stod vi rundt en time i kø før det egentlig skjedde noe. Det fantes kiosk og toaletter på kaien, men stemningen var litt sliten.
Båten var en slags vestamaran, og vi hadde kjøpt økonomiklasse på øverste dekk ute under tak for syttitre euro per person per vei, svindyrt. De to andre klassene satt inne i iskald aircondition. Det var helt nydelig å sitte ute i varmen med lett bris. Jeg hadde lest om grove bølger og tatt med Postafen, men overfarten var heldigvis helt grei og tablettene ble ikke brukt. Det skal visstnok være verst i august.
Turen tok syttifem minutter til Praslin, med femten minutters stopp, før vi fortsatte et kvarter minutter videre til La Digue, den minste av de tre hovedøyene. Vi var fremme litt før ti, og allerede idet vi gikk av båten merket vi forskjellen. Tempoet var lavere. Stemningen roligere. Palmer, små hus og sykler dominerte landskapet.
Hvis jeg skal valgt ett høydepunkt fra Seychellene, må det bli La Digue. Vi leide sykler rett ved havnen, etter å ha blitt møtt av ivrige utleiere som konkurrerte vilt om oss. Vi tok de første vi fant og fikk sykler med handlekurv, overraskende praktisk til strandvesken.
De ba oss sjekke bremsene først, og vi testet raskt før vi betalte 200 SCR per sykkel for dagen. Kontant, selvfølgelig, og vi ble fulgt til minibanken for å ta ut penger. Generelt kunne man bruke kort på det meste, men det var noen unntak. På La Digue var det flere unntak enn på Mahe.
Vi syklet først mot L’Union Estate og videre til den berømte Anse Source d’Argent, kanskje verdens mest fotograferte strand. Jeg var litt stresset for regnet, men nå skinte solen, så vi bestemte oss for å ta høydepunktet først.
L’Union Estate er mer enn bare inngangsporten til stranden. Det er en gammel plantasje som i dag fungerer som et natur- og kulturarvsområde, der man kan få et innblikk i hvordan livet på La Digue var under kolonitiden. Området rommer blant annet vaniljeplantasjer, en tradisjonell koprafabrikk for produksjon av kokosolje, et kolonihus, en historisk kirkegård og en innhegning med Aldabra-kjempeskilpadder. Midt på eiendommen ruver også den enorme granittblokken Union Rock, som er anslått å være rundt 700 millioner år gammel.
Inngang kostet 150 SCR per person, og vi fikk et armbånd som ga tilgang til hele området. En smart ordning er at dersom du kjøper billett sent på ettermiddagen, kan du bruke den både til solnedgang samme dag og komme tilbake dagen etter. For besøkende som overnatter på La Digue er det derfor mulig å få to besøk til prisen av ett.
Vi syklet et stykke videre gjennom L’Union Estate før vi kom til den store sykkelparkeringen, hvor alle måtte sette fra seg syklene og fortsette til fots. Det var ingen lås på syklene, men det virket heldigvis ikke som et problem.
Derfra gikk vi gjennom den frodige eiendommen, forbi små strender og de karakteristiske granittformasjonene som Seychellene er så kjent for. Rett før hovedstranden var det dessverre en del anleggsarbeid som trakk litt ned inntrykket, men til slutt åpnet landskapet seg. Stranden var utvilsomt vakker, med krystallklart vann, kritthvit sand og ikoniske granittblokker. Samtidig var det mer skjell og steiner både på stranden og i vannet enn vi hadde opplevd på Beau Vallon, noe som gjorde at den ikke føltes fullt så perfekt som vi hadde sett for oss.
Det mest magiske var likevel at man kunne gå rundt granittformasjonene i det grunne, varme vannet, nesten som et naturlig basseng. Det gjorde at stranden føltes mer spennende å utforske enn å bare ligge på. Samtidig var det overraskende vondt å gå enkelte steder. Mellom granittblokkene lå det skarpe steiner og korallrester som gjorde at vi måtte se oss godt for hvor vi satte føttene. Her hadde badesko definitivt vært en fordel.
Etter hvert fant vi en liten juicebar, Fruit Cabana Bar, hvor vi fikk gratis fersk kokosnøtt og kjøpte flere typer ferskpresset juice. Vi ble sittende der i solen et par timer og bare nyte utsikten og varmen. Da det begynte å småregne, pakket vi sammen og syklet videre. Regnet var heldigvis ikke særlig kraftig, og sammenlignet med værmeldingene følte vi oss ekstremt heldige.
Det var fortsatt varmt i luften, så vi syklet tilbake gjennom L’Union Estate for å se de berømte Aldabra-kjempeskilpaddene. Der søkte vi ly under et tre mens regnet passerte, og brukte tiden til å mate skilpaddene med løvetannblader som lå tilgjengelig for besøkende.
Vi fortsatte deretter mot Grand Anse, med planer om også å rekke Petit Anse og Anse Cocos. Veien dit var tøffere, med noen bratte oppoverbakker og nedkjøringer som vi måtte kjempe oss opp igjen fra. Grand Anse viste seg å være en helt rå strand – kritthvit, vill og med enorme bølger. Jeg vasset i vannet, men skulle gjerne hatt mer tid her til å sette seg på den koselige strandbaren. Petit Anse ble vi nødt til å droppe, siden stien gikk gjennom skog og var upraktisk med tunge strandvesker. Jeg angret litt på at vi ikke heller syklet til Anse Severe, som ville vært lettere tilgjengelig og mer avslappet.
På vei tilbake spiste vi middag på Le Nautique Waterfront Restaurant rett ved havnen. Det ble kanskje turens beste måltid, med vegetartaco til meg og kylling til mamma, samt en dessert med is, kake og marengs. Fantastisk koselig sted helt i vannkanten, og vi ble sittende lenge.
Mens vi satt på Le Nautique kom solen frem igjen, og vi innså plutselig at vi begge hadde begynt å bli litt solbrente. Det hadde vært så mye skyer i løpet av dagen at vi ikke hadde tenkt på solkrem i det hele tatt. Vi hadde egentlig lyst til å få med oss et siste bad før avreise, og syklet nesten helt bort til Anse Severe. Dessverre løp tiden fra oss, så vi snudde, leverte syklene og gikk ned til kaien.
På La Digue er det ingen grunn til å møte opp en time før avgang, men det gjorde vi selvfølgelig likevel. Da båten gikk rundt klokken fem, angret vi litt på at vi ikke hadde utnyttet den siste tiden bedre. For selv om vi hadde rukket mye på en dag, føltes det som om vi bare hadde fått en smakebit av La Digue.
Turen tilbake til Mahe gikk fint, og rundt halv syv var vi i havnen igjen. Mørket hadde allerede senket seg, og den karakteristiske lukten rundt kaien ønsket oss velkommen tilbake. Hvis jeg noen gang reiser tilbake til Seychellene, er La Digue stedet jeg ville prioritert å bruke mer tid på.
Vi kjørte tilbake til rommet, avbestilte middagen på hotellet og brukte kvelden på pakking og en siste runde med dusj og hårvask. Da vi kom tilbake til rommet, hadde de som jobbet der lagt igjen en liten avskjedshilsen på sengen – “See you soon” skrevet med palmeblader, og to vannflasker pent plassert på nattbordet. Det var en liten detalj, men den traff overraskende hardt. For sannheten var at vi ikke hadde lyst til å reise hjem.
Vi hadde blitt bortskjemte. Bortskjemte med varme hav, frokost under palmer, yoga på stranden og den luksusen det er å våkne opp uten planer. Personalet hadde vært helt fantastiske, og hele oppholdet på Savoy hadde vært på et nivå av komfort og service jeg aldri har opplevd før. Det føltes som en helt annen type ferie. Vi la oss rundt halv elleve, litt sultne, men så matleie at ingenting fristet.
Siste morgen stod vi opp kvart over fem for å pakke ferdig. Solen stod opp mens vi gjorde oss klare, og det føltes nesten brutalt å ta på seg bukse og sneakers igjen. Portøren hentet bagasjen og kjørte oss i golfbil til resepsjonen, før vi satte kursen mot flyplassen. Leiebilen ble levert uten problemer, og kort tid senere var vi inne på den lille flyplassen på Mahe.
Flyplassen var enkel, med tre gater, noen få butikker, en liten kafe og en taxfree. Passkontroll og sikkerhet gikk raskt, og det var nesten sjokkerende å oppdage at vi skulle fly over åtte timer med et vanlig narrow-body fly, typen man vanligvis flyr Oslo–Paris med. Ingen skjermer, en midtgang og 3×2 seter. Det eneste som minnet om langdistanse var puter og tepper. Flyet var heldigvis ganske tomt, siden dette fortsatt er en ny rute, og det gjorde opplevelsen mye bedre.
Over Saudi-Arabia og Rødehavet fløy vi over turkist vann og ørkenlandskap som nesten så uvirkelig ut, jeg tror vi passerte området ved Shebara. Vi spilte kort, spiste mat som var alt fra helt ok til ganske dårlig, men hadde også et godt måltid med pannekaker og frukt til frokost. Etter åtte timer landet vi, overraskende fornøyde. Hyggelig crew, gode flysokker og en reise som faktisk føltes kortere enn forventet – en av de beste flyturene jeg har hatt.
På vei hjem hadde vi et kort stopp i Istanbul.Vi ankom hotellet Grand Galata med shuttle booket via Booking.com. Hotellet kostet rundt 1 500 kroner natten og var et fint sted å lande etter en lang reise. Vi hadde to gode senger, tykke dyner og en rolig base i Galata-området, perfekt plassert mellom restauranter og butikker.
Vi gikk ut i gatene og ned mot vannet, før vi fant Loi Bosphorus, hvor vi hadde booket bord. Takterrassen var full og stemningen veldig bra, med utsikt og kreative retter på både mat, drikke og dessert.
Neste morgen sov vi til åtte, ubeskrivelig deilig etter flere dager med tidlige starter. Vi gikk ut til Dukka Galata for frokost, et lite sted nedenfor Galatatårnet med veldig god meny og alt fra omelett til French toast og chiapudding. Vi hadde egentlig lyst til å se mer av byen, men rakk ikke så mye før det var tid for avreise. Vi ble hentet av shuttle klokken elleve, fire timer før flyet gikk, og hjemreisen startet for alvor.
Var Seychellene eller Mauritius best? Det spørsmålet har jeg fått mange ganger, og jeg klarer fortsatt ikke å svare helt entydig. Begge stedene hadde regn underveis, og begge øyene viste seg fra sin litt våte side til tider. Likevel var opplevelsene ganske forskjellige.
Mauritius hadde bedre infrastruktur, flere restauranter, mer å gjøre og generelt høyere komfort. Seychellene hadde noe annet – en helt egen chillhet, sykling på La Digue, strandlivet på Beau Vallon, servicen på Savoy og ikke minst alle de hyggelige menneskene vi møtte underveis.
Det vi kanskje likte aller best var kombinasjonen av det enkle: å sykle mellom strender, bade når det passet, sette seg ned uten plan og bare la dagene skje av seg selv. Seychellene handlet ikke om å gjøre mest mulig, men om å senke tempoet og faktisk være i det.
Hvis Mauritius føltes som en fantastisk ferie med mye innhold, føltes Seychellene mer som et eventyr. Og kanskje er det nettopp derfor jeg allerede drømmer om å reise tilbake.