Etter en regnfull, men fantastisk uke i Grand Baie var det tid for å forlate vårt kjære Veranda Hotel og sette kursen mot vestkysten av Mauritius. Vi gledet oss til å oppleve en ny del av øyen, nye strender og ikke minst noen dager på luksuriøse Sands Suites Resort & Spa i Flic en Flac.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi forlot Veranda rett før klokken elleve. Turen til Flic en Flac skulle i teorien være ganske kort, men det som skulle ta litt over en time endte med å ta nesten to da GPS-en sendte oss inn på skogsvei gjennom Tamarina resort. De siste hundre meterne utviklet veien seg nærmest til en traktorsti, og vi måtte snu og kjøre en stor omvei tilbake. Magefølelsen skrek at dette var feil, men man stoler jo mer på GPS’en enn på seg selv?

Da vi endelig svingte inn foran resepsjonen på Sands, skjønte vi raskt at dette var noe annet enn hotellet vi kom fra. Før vi rakk å åpne bildøren, stod både portør og sjåfør klare.

Koffertene ble tatt hånd om, bilen parkert og vi fikk servert velkomstdrink og kald vaskeklut til hendene mens vi ventet på innsjekking foran bassenget.

Solen tittet frem akkurat da vi kom, og siden vi allerede følte at vi hadde mistet nok soldager på grunn av været, kastet vi oss rett ned på solsengene ved bassenget. Der ble vi liggende i nesten tre timer og bare nyte. Bassenget lå rett ved stranden, og det var digg med myke solsenger og store brede badehåndklær.

Vi bestilte lunsj og noe å drikke – burrata, gresk salat og tranebærjuice. Maten var helt grei, hakket bedre enn på Veranda. Ute på revet brøt bølgene mot korallene, men inne ved stranden var vannet rolig. Temperaturen var behagelig, men ikke så varm at vi følte noe stort behov for å bade denne dagen.

Da rommet vårt var klart, skjønte vi raskt at Sands var en oppgradering fra Veranda. Rommet lå i andre etasje med utsikt mot stranden og palmene, og hadde både walk-in-garderobe, stort bad og en fantastisk balkong med gode stoler hvor vi kunne sitte og se utover havet.

På skrivebordet ventet frukt, makroner og en velkomsthilsen laget av palmeblader, små detaljer som gjorde at vi følte oss ekstra godt tatt imot. På kvelden oppdaget vi enda en detalj vi ikke er vant til. Mens vi var ute hadde personalet vært innom rommet, brettet opp dynene, satt vann på nattbordene og lagt en matte ved sengen. Små ting som egentlig ikke er så viktig, men akkurat slike detaljer bidro til at oppholdet føltes litt ekstra spesielt.

Etter en rask dusj skyndte vi oss ut igjen for å rekke solnedgangen ved Buddha Beach Bar, som vi måtte kjøre til. Som vanlig gikk vi uten sminke, noe som etter hvert ble en gjenganger gjennom hele oppholdet, og selv om det ble få bilder av oss, var det utrolig deilig.

Baren lå ved Sugar Beach og var ikke helt slik vi hadde sett for oss. Solnedgangen derimot var vakker. Himmelen sto i varme oransje toner mens solen sank ned i havet. På parkeringsplassen fikk vi i tillegg selskap av aper som hoppet fra tre til tre rett foran bilene, som om det var helt normalt.

Senere kjørte vi inn til sentrum av Flic en Flac, som dessverre ikke gjorde noe godt førsteinntrykk. Det var 1. mai, mye var stengt, trafikken var kaotisk og sentrum besto i praksis av lite som fristet. Vi fant en matbutikk og kjøpte oss en pinneis, det var overraskende vanskelig å finne is ellers. Deretter dro vi tilbake til resorten som ble der vi tilbragte mesteparten av tiden i Flic en Flac.

Vi spiste middag på en av de tre restaurantene, Pink Peppercorn. En stresset kelner løp rundt mellom bordene, mens vi spiste på en platting helt nede ved stranden. Mamma gikk for kjøtt, jeg for risotto. Det var også første kveld det føltes litt kjølig ute, etter å ha gått i singlet konstant til da. Det var heldigvis mye mindre mygg og insekter enn vi fryktet på forhånd, og myggsprayen ble lite brukt, men helt nede ved sjøen på kveldstid var det noen insekter som plaget litt.

Utenom sentrum var det egentlig været som satte størst demper på oppholdet i Flic en Flac. Vi hadde betalt rundt 3500 kroner per natt og sett frem til flere dager med avslapping på stranden, så skuffelsen var stor da jeg åpnet gardinene første morgenen og alt var grått.

Heldigvis var det fortsatt varmt ute, så jeg satte meg på terrassen og jobbet litt mens jeg ventet på at mamma skulle våkne. Klokken ni spiste vi frokost foran regnet, en god buffet med frukt, belgiske vafler og omelettstasjon.

Etterpå var det fortsatt grått, så vi gikk en runde for å sjekke ut området, butikken og spaet før vi skiftet til treningsklær. Det var inndelt i cardiorom og styrkerom, og vi gikk en god økt i sistnevnte. Vi snakket med Didrik på Facetime og håpet fortsatt på bedre vær, men måtte etter hvert innse at det ble nok en regnværsdag og bestemte oss for en utflukt i stedet. Merkes på humøret denne dagen at det hadde vært litt for mange dager med dårlig vær. Det er vanskelig å ikke bli litt skuffet når man reiser halve jordkloden for å ligge på stranden, og ender opp med å sitte og se på regnskyer i stedet.

Siden strandplanene måtte skrinlegges, satte vi oss i bilen og kjørte mot Chamarel. Selv om avstanden ikke er stor (29 kilometer), tar veiene på Mauritius tid, og etter mange svinger opp i høyden kom vi frem til Seven Colored Earth.

Chamarel er et lite, frodig område i fjellene sørvest på øyen, og her finner man et av Mauritius sine mest kjente naturfenomener: sanddyner som naturlig har delt seg i ulike fargenyanser: gul, oransje, rød, brun og lillatoner.

Fargene kommer av vulkansk jord som har blitt brutt ned over millioner av år. Mineralene i jorden oksiderer forskjellig, og selv om regn og vind prøver å blande dem, sklir sanden tilbake i separate lag igjen. Resultatet er et landskap som ser nesten kunstig ut, som et abstrakt maleri.

Til tross for regn og litt grått vær, var det fortsatt varmt, og man kunne ta en liten runde rundt sandformasjonene. Området er ikke stort, men det er veldig fotogent, og inneholder også en kafe, souvenirbutikk og toaletter.

Det var faktisk en ganske kul opplevelse, de bølgende sandformasjonene i ulike farger så nesten uvirkelige ut, og rundt området gikk store skilpadder sakte rundt og gjorde opplevelsen enda mer spesiell.

Deretter besøkte vi Chamarel-fossen, som var fin, men ikke like imponerende som vi hadde sett for oss. Vi hadde egentlig planlagt en brunsj i Tamarin på vei tilbake, men de fleste stedene vi hadde sett oss ut stengte tidlig, så vi endte opp med litt ost og kjeks på rommet for å rekke spaet vi hadde booket. Dessverre ble dette kanskje turens største skuffelse. Spaområdet bestod hovedsakelig av et bittelite boblebad med plass til to personer og en sauna som ingen av oss hadde særlig interesse av å bruke. Boblebadet var heller ikke ordentlig varmt, så etter en halvtime var vi lei, tok en varm dusj, trakk på oss morgenkåpene og daffet tilbake til rommet.

Der ble vi sittende en stund på sengen med mobilen før det var på tide å gjøre seg klar til middagsbuffeten. Jeg er i utgangspunktet ikke spesielt glad i buffet, og denne gjorde ikke mye for å endre den oppfatningen. Det ble litt lunken suppe og en ganske vassen salat. Heldigvis reddet de kvelden litt da de ordnet et eget fat med fersk ananas og vannmelon til dessert, som faktisk var skikkelig godt. Frukt i tropene er en annen opplevelse enn hjemme.

Så kom dagen vi hadde ventet på. Jeg turte nesten ikke trekke gardinene til side. Men der var den: blå himmel, sol og ikke en eneste mørk sky i sikte. Jeg kan ikke beskrive den følelsen.

Etter yoga på stranden, som hadde blitt en av favorittaktivitetene mine på reisen, skyndte vi oss til frokosten før vi sikret oss noen av de beste plassene på stranden. Resten av dagen gjorde vi egentlig ingenting, og det var helt perfekt.

Vi lå på solsengene med bøker, hørte bølgene slå mot stranden og nøt følelsen av endelig å få en ordentlig stranddag. Skyene kom og gikk litt, men solen vant til slutt. Faktisk var dette den eneste dagen på hele turen uten regn.

Vi var fortsatt ikke spesielt imponert over lunsjmenyen, så det ble iskaffe, frukt og litt snacks fra rommet i stedet.

Ut på ettermiddagen, da solen begynte å bli litt svakere, gikk vi tur langs stranden.

Hotellene lå på rekke og rad langs bukten, og da solen sank ned mot horisonten, fikk vi den vakreste solnedgangen så langt på vestkysten.

Akkurat slike øyeblikk hadde vi reist til Mauritius for.

Sånne solnedganger gir meg en ro i sjelen og en avkobling jeg egentlig ikke klarer å forklare, det er som om alt annet forsvinner for et lite øyeblikk, og jeg glemmer alt rundt meg.

Tilbake på rommet ventet en lang dusj, hårvask og morgenkåpe. Hele oppholdet på Sands føltes litt som en helseretreat. Vi ble værende på resorten resten av kvelden. Planen var egentlig å spise på Spices, men restauranten var stengt, så vi endte på Pink Peppercorn igjen.

Der fikk vi god underholdning fra disse smilende trubadurene.

Det ble en god suppe og palmehjerte til middag, som faktisk var bedre enn forventet. Denne kvelden var overraskende kjølig til Mauritius å være. Temperaturen falt til under tjue grader, og for første gang på turen frøs jeg i både langermet kjole og dongerijakke.

Det som kanskje overrasket meg mest med Sands, var hvor avslappende stedet føltes. Dagene fikk en egen rytme med yoga, frokost, strand, dusj, morgenkåpe og middag. Vi gjorde langt mindre enn vi vanligvis gjør på ferie, men nøt det kanskje enda mer.

Det var derfor litt trist å pakke koffertene den siste kvelden. Det føltes ærlig talt som om vi nettopp hadde kommet. Jeg hadde så lyst å få med meg delfinsafari i Tamarin Bay, men med det ustabile været ble det aldri noe av. Da koffertene var lukket for siste gang, satt vi igjen med en følelse av at oppholdet hadde gått altfor fort.

På avreisedagen våknet vi selvfølgelig til strålende sol. Typisk. Jeg hadde egentlig tenkt å trene, men hadde litt jobb som måtte gjøres, så det fikk prioritet. Deretter koste vi oss med en siste frokost i solen ved bassenget. Etter flere dager med skiftende vær var det nesten litt provoserende at Mauritius viste seg fra sin aller beste side akkurat da vi skulle dra.

Vi pakket ferdig og sjekket ut. Koffertene ble hentet på rommet og plassert direkte i bilen, som ble kjørt frem til resepsjonen for oss. Små detaljer, men det føltes fortsatt absurd luksuriøst. Flere av de ansatte kom ut for å si ha det, blant annet en utrolig hyggelig mann vi hadde pratet med flere ganger gjennom oppholdet. Servicen her var upåklagelig.

Etter utsjekking satte vi kursen sørover mot Blue Bay, og wow! Blue Bay var uten tvil den fineste stranden vi opplevde på Mauritius. Vannet var så klart og intenst blått at det nesten så redigert ut. Her kunne vi lett ha tilbrakt en hel dag, men tiden strakk dessverre ikke til.

I stedet kjørte vi videre til Mahebourg, ruslet en liten tur langs vannkanten og kjøpte med oss noen vaniljestenger før vi satte kursen mot flyplassen. Mauritius er faktisk kjent for vanilje av høy kvalitet, så det føltes som et lite must å ta med seg hjem.

Da vi leverte bilen og tok et siste blikk mot palmene og den varme, fuktige luften, kjente vi på den velkjente følelsen: Vi var ikke helt klare for å reise videre. Men et nytt øy-eventyr ventet heldigvis.

Flyplassen var helt grei, med en overraskende stor taxfree. Vi spiste avokadotoast før vi gikk om bord. Neste stopp: Seychellene.

Etter ti dager på Mauritius satt vi igjen med et langt mer nyansert bilde av øyen enn vi hadde før vi reiste. Vi fikk oppleve både nord-, øst- og vestkysten, luksusresorter og mer lokale områder, katamarantur, yoga på stranden og lange dager hvor vi bare ventet på at solen skulle komme tilbake. Været ble aldri helt den tropiske drømmen vi hadde sett for oss, og regn fikk faktisk en mye større plass i reisen enn vi hadde planlagt.

Samtidig fant vi alltid noe å gjøre, og de dagene solen først kom, var det helt nydelig med varmt hav, rolig tempo og en øy som er overraskende enkel å reise rundt på. Mauritius er ikke bare postkortstrender og perfekt vær, men en grønn, levende øy med varmt vann, god infrastruktur og noen av de hyggeligste menneskene vi har møtt på reise. Det er kanskje ikke en destinasjon som alltid lever opp til forventningene, men den gir noe annet tilbake: en påminnelse om å senke tempoet, ta dagene som de kommer og faktisk bare nyte det som er der akkurat nå. Sjelden har jeg klart å slappe av så mye.

Mauritius har lenge stått høyt på ønskelisten min. Bilder av kritthvite strender, turkist hav og frodige palmer har fått meg til å dagdrømme i årevis, og da turen endelig var bestilt, gledet jeg meg enormt. Men bare noen uker før avreise så det plutselig ut til at hele reisen kunne ryke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Opprinnelig skulle vi fly via Dubai, men da konflikten i Midtøsten eskalerte og Utenriksdepartementet kom med reiseråd, ble situasjonen svært usikker. Flyvninger ble endret, alternativer forsvant, og vi var usikre på om vi kom oss av gårde i det hele tatt. I siste liten klarte vi heldigvis å få nye billetter via Istanbul med Turkish Airlines. Det ble betydelig dyrere enn planlagt, men da vi endelig satt på flyet mot Mauritius, var vi bare utrolig takknemlige for at drømmeturen faktisk ble en realitet.

Vi forlot leiligheten min i Oslo på ettermiddagen den 23. april i strålende vær og satte kursen mot Gardermoen. Turkish Airlines skulle ta oss til Mauritius via Istanbul. Etter å ha tatt på flysokker og gjort de siste mentale forberedelsene, gikk første flyvning på rett i underkant av fire timer helt etter planen. Flyet til Istanbul overrasket positivt med god benplass, noe som ikke akkurat er en selvfølge med mine lange bein. Turen gikk raskere enn forventet, og før vi visste ordet av det landet vi i Istanbul rundt midnatt lokal tid, en time tidsforskjell.

Sultne etter flyreisen fant vi en italiensk restaurant på flyplassen. Pizza, pasta og drikke ble et sjokkdyrt måltid på tusen kroner, rett og slett helt sinnsykt. Nattflyet til Mauritius som skulle ta nærmere ti timer var mindre komfortabelt. Flyet var trangere, og vi måtte sitte på hver vår side av midtgangen, som i tillegg var litt skjevt plassert overfor hverandre. Veldig kjedelig når man reiser sammen på tur. De første timene ble et lite mareritt. Melatonin hjalp ikke, jeg frøs til tross for teppe og jakke, halsen var tørr og øynene sved. Jeg klarte verken å sove eller spise, og tilbrakte flere turer opp og ned midtgangen for å holde kroppen i gang.

Derfor var det en fantastisk følelse da vi endelig landet på Mauritius litt over halv ett på formiddagen. Etter nesten et døgn på reisefot var vi endelig fremme. Allerede i passkontrollen kjente vi den varme, fuktige luften som slo mot oss, følelsen av å ha kommet til tropene. Vi hadde fylt ut innreiseskjemaet på forhånd, men det virket ikke som det var det viktigste for passkontrolløren. Han var langt mer opptatt av når vi skulle reise hjem igjen. Etter noen spørsmål fikk vi stempelet i passet og fant bagasjen overraskende raskt.

Da vi kom ut av terminalen, ble vi møtt av akkurat den varmen vi hadde lengtet etter. Samtidig hang tunge, grå skyer over himmelen, og luften var så fuktig at den nesten kunne tas på. Vi hentet leiebilen vår hos First, som kostet rundt fem hundre kroner dagen, og kastet oss rett ut i venstrekjøringen. Med mamma som stødig kartleser og Google Maps som hjelpemiddel satte vi kursen mot Grand Baie, rundt sytti kilometer nord for flyplassen. Det eneste som ikke gikk helt etter planen, var været. Regnet bøttet ned fra første stund, og mens vindusviskerne jobbet på høygir, kunne vi ikke la være å tenke at dette ikke akkurat var det postkort-Mauritius vi hadde sett for oss hjemmefra.

Da vi kjørte inn til Veranda Grand Baie mens det fortsatt var lyst, fikk vi umiddelbart følelsen av å ha funnet en liten tropisk oase. En portvakt ønsket oss velkommen, en portør tok koffertene våre, og vi ble vist inn gjennom frodige hager med palmer og tropiske planter.

Innsjekkingen foregikk i komfortable loungemøbler mens vi fikk noe kaldt å drikke, absolutt ikke en standard jeg er vant til.

Deretter fulgte en omvisning på området. Hotellet hadde flere restauranter, basseng, spa, butikk, bibliotek og et imponerende aktivitetsprogram med nye gratisaktiviteter hver dag. Rommet vårt lå i andre etasje og hadde en koselig shabby chic-stil med kurvmøbler, stor seng og akkurat den avslappede feriefølelsen vi hadde håpet på.

Vi hadde egentlig tenkt å tilbringe ettermiddagen i solen, men været ville det annerledes. Skyene kom sigende, og før vi visste ordet av det nærmet solnedgangen seg. Dagene på Mauritius er overraskende korte, og solen forsvinner før klokken seks. Etter en iskaffe og litt frukt ved bassenget pakket vi ut, tok etterlengtede dusjer og ruslet inn til Grand Baie langs stranden. Turen var ikke helt så idyllisk som vi hadde forestilt oss. Fortauene var dårlige trafikken kaotisk, og mørket kom raskt.

Vi fant likevel frem til Sunset-området, som består av flere hyggelige små butikker og restauranter. Dessverre hadde nesten alt allerede stengt.

På Mauritius stenger mange butikker klokken seks, noe som føltes utrolig tidlig for et turiststed. Skal man både nyte strandlivet og få med seg shopping, blir det rett og slett vanskelig å rekke begge deler.

Vi spiste middag på Beach House ytterst på strandpromenaden. Restauranten ligger helt nede ved vannkanten og hadde en livlig atmosfære med musikk, mennesker og god stemning. Nachosen var overraskende god, mens den greske salaten ikke helt levde opp til forventningene. På vei tilbake gikk vi langs stranden og lot de første inntrykkene av Mauritius synke inn. Selv om området hadde sine hyggelige sider, var førsteinntrykket ærlig talt litt mer slitt og shabby enn vi hadde sett for oss.

Første morgen våknet vi til fuglesang og solskinn. Etter en natt med ordentlig søvn føltes verden betydelig lysere. Jeg startet dagen med keep fit-trening på stranden halv ti, mens mamma nøt frokost på terrassen. Det var noe helt spesielt med å trene i sanden med utsikt over strand og palmer.

Resten av dagen ble tilbrakt på stranden, med vekslende sol og skyer. Da været snudde og ble helt grått noen timer senere, tok vi lunsj på La Crique, hotellets koseligste restaurant med bord helt nede ved vannet. Utsikten var langt bedre enn maten, men stemningen var upåklagelig. Solen kom ikke tilbake så vi gikk en tur langs bystranden bort til sentrum med Sunset- butikkene.

Første delen av stranden var ikke spesielt sjarmerende, med fiskebåter, mange lokale fiskere og en ganske kraftig lukt som hang i luften. Heldigvis forandret området seg jo lenger vi gikk. Mot sentrum åpnet stranden seg opp med lysere sand, brygger og vakrere omgivelser.

På kvelden kjørte vi til La Croisette Mall, et av de største kjøpesentrene på Mauritius. Her fant vi et godt utvalg av butikker, restauranter og underholdning, som blant annet disse magedanserne. Jeg fant en rosa dressjakke som fikk bli med hjem, mens mamma gjorde flere gode kjøp. Vi avsluttet kvelden på Divino, en italiensk restaurant. Begge gikk for pasta, som var helt grei uten å imponere. Det skulle etter hvert vise seg å være et gjennomgående tema på Mauritius. For en vegetarianer var matopplevelsene helt ok, men sjelden noe som ga en stor opplevelse.

Neste morgen startet klokken ni med inkludert fotmassasje på hotellets spa. Femten minutter høres kanskje lite ut, men med skrubb, massasje og krem føltes det som ren luksus. Vi fikk ikke med oss at hotelltreningen var flyttet inn på grunn av ekstremt dårlig vær, så når vi skulle trene på gymmet og fant de der så joinet vi resten av yogatimen. Været var fortsatt ustabilt når vi var ferdig å trene, men heldigvis klarnet det opp nok til at vi kunne kjøre til Trou aux Biches og tilbringe dagen på Evaco Beach Club La Plage.

Vi betalte 380 kroner for to solsenger med tykk madrass, noe du finner lite av på Mauritius, uansett hvor flotte hotellene er. Hypotesen er at det regner såpass mye at madrassolsenger fungerer dårlig. Evaco er ikke den beste beach clubben jeg har besøkt, men solsengene var komfortable, vannet klarere enn ved hotellet vårt, og temperaturen perfekt.

Maten var også god, mamma hadde kylllingwrap og jeg salat med grønnsaker.

Vi badet, spaserte langs stranden og nøt følelsen av å være akkurat der vi hadde drømt om å være. Da regnet kom tilbake sent på ettermiddagen, hadde vi allerede fått en fantastisk stranddag.

To dager tidligere hadde vi etter å ha sett positive tegn på værmeldingen bestilt katamarantur til Ile aux Cerfs, en liten paradisøy utenfor østkysten av Mauritius kjent for kritthvite strender og turkist lagunevann. Kvelden før hadde det bøttet ned, og da vi våknet til enda mer regn, fryktet vi at hele turen skulle bli ødelagt.

Vi hadde ikke fått noe melding om kansellering, så vi måtte sette kursen mot østkysten, og Trou d’Eau Douce klokken åtte om morgenen. Vi betalte 600 kroner per person for den syv timers lange turen, ikke noe å si på det. Det var også gratis parkering når vi kom frem, det er helt topp her, de aller fleste steder koster det ingenting å parkere.

Til vår store overraskelse lettet været akkurat idet vi skulle gå om bord. Først ble vi fraktet ut i små båter til en større katamaran, og optimismen steg. Kjempefin ren båt og veldig hyggelig mannskap. Regnet kom riktignok tilbake da vi satte kursen mot øyen, men etter hvert lysnet himmelen. Ile aux Cerfs var ikke fullt så perfekt som på Instagram denne dagen, men lagunen og vannet var fortsatt utrolig vakre.

Det var en blanding av sol og skyer, så vi la oss ned på håndklærne og kjøpte noe drikke fra baren som var der. Vi hadde egentlig lyst til å bade, men det ble liksom ikke til at vi gadd å bli våte. Med bare to timer på øyen kunne vi gjerne hatt mer tid, spesielt siden solen plutselig skinte skikkelig opp akkurat da vi snart skulle dra. De skulle hente oss halv ett, men kom ikke før nærmere ett, så vi ble sittende i solen på bryggen og vente, ganske deilig egentlig.

Da vi kom om bord igjen hadde de preppet barbecue og overraskende nok ble dette et av de beste måltidene på turen for min del: pasta med olje og grønnsaker sammen med en veldig god cole slaw. De andre hadde også fisk og kylling til.

Etter lunsj brøt solen ordentlig gjennom skyene, vi fikk plass foran på nettingen på katamaranen, og plutselig seilte vi gjennom blendende turkist vann under blå himmel rundt Ile aux cerfs og kysten av Mauritius. Vinden, musikken, havet og den avslappede stemningen gjorde dette til en av turens absolutte høydepunkter.

Vi fikk et lite avbrudd da vi ble satt over i små båter som tok oss opp langs elven til Grand River South East Waterfall. Det var en fin liten avstikker, og deilig å sitte i en liten båt i solen mens vi gled oppover vannet. Selve fossen var ikke spesielt imponerende sammenlignet med norske fosser, men det var likevel litt kult å komme tett på, nesten kjøre helt inn under den og kjenne sprayen fra vannet før vi snudde.

Da vi kom tilbake til land sent på ettermiddagen, var alle om bord i strålende humør, og hadde ikke lyst å gå av.

På kvelden bestemte vi oss for å teste et av de mest eksklusive hotellene i Grand Baie, Lux. Dit måtte vi gå langs hovedveien, en strekning på rundt 1,3 kilometer som viste seg å være ganske kjip: mørk, hullete asfalt og absolutt ikke for fotgjengere. Vel fremme ble vi møtt av et imponerende hotellområde.

Middagen tok vi på takterrassen, med utsikt over stranden, havet og det elegante bassengområdet nedenfor. Restauranten hadde et minimumsforbruk på rundt 400 kroner per person, noe som føltes overraskende dyrt sammenlignet med resten av Mauritius, hvor både mat og drikke generelt er ganske rimelig. For å nå beløpsgrensen bestilte vi flere småretter. Det ble hamburgerbrød med fetakrem, bruschetta med tomat og litt vel mye hvitløk, samt nachos med guacamole, helt okei.

Selv om det var hyggelig å oppleve Lux for en kveld, gikk vi tilbake til Veranda med følelsen av at vi hadde valgt helt riktig. Lux imponerte med fasiliteter og luksus, men Veranda hadde den lune og avslappede atmosfæren som passet oss mye bedre.

Mauritius viste seg fra flere sider under oppholdet. En morgen våknet vi til tordenvær så kraftig at hele hotellet ristet. Lynene slo rundt oss, og vi måtte nærmest løpe mellom bygningene med paraply for å komme oss til frokosten. Etterpå gikk vi en liten tur til Cuvette Beach, nærmeste bystrand, med paraply. Kjempefin strand, men når det begynte å lyne pilte vi av gårde, ekkelt med vann og lyn.

Været var fortsatt ubrukelig så vi bestemte oss for en treningsøkt på gymmet, ingen fellestrening denne dagen. Elendig gym, men det finnes heldigvis muligheter og vi kjørte oss selv i grøften med en kombinasjon av 500 metere på romaskinen og styrkeøvelser imellom.

Da været gjorde strandliv umulig, benyttet vi anledningen til å utforske litt mer av nordkysten. Vi besøkte nabobyen Pereybere, Cap Malheureux og flere lokale steder underveis før vi endte opp med brunsj på Island Babe Healthy Food.

Pereybere-stranden levde dessverre ikke helt opp til Instagram-bildene. Vannet var mindre klart enn forventet, og langs deler av stranden lå det mye mørkt tang- og planteavfall som hadde skylt inn med havet. Kirken i Cap Malheureux var søt nok, men også litt oppskrytt som severdighet.

På veien videre stoppet vi på Island Babe, et sted man neppe hadde funnet uten leiebil og Google Maps. Kafeen ligger i en koselig tropisk hage langt utenfor allfarvei og hadde en avslappet og sjarmerende atmosfære. Menyen var spennende, med mange sunne alternativer, men kvaliteten på maten var litt varierende.

Vi prøvde blant annet pannekaker med pistasjis, (tørr) toast med rødbethummus, avokado og feta, samt en smoothiebowl med masse frisk frukt. Et hyggelig stopp før vi fortsatte dagens utflukt til Port Louis.

Hovedstaden på Mauritius kombinerer travle markeder og kolonial arkitektur med en hyggelig havnepromenade. Innkjøringen gikk greit, med flere veier og tre felt, vi ble faktisk ganske imponert over veinettet på Mauritius generelt.

I Port Louis tittet solen endelig frem, og vi fikk senere vite at det hadde regnet hele dagen i Grand Baie, så det føltes ekstra godt å ha “flyktet” derfra. Vi fant parkering ved The Dock, som vi senere oppdaget hadde gratis shuttle til ulike deler av byen.

Derfra spaserte vi videre til Caudan Waterfront, et hyggelig område langs vannet med butikker og restauranter.

Vi rakk så vidt innom Central Market fem minutter før stengetid, noe som var skikkelig synd, det virket som et kaotisk, fargerikt og artig sted som vi gjerne skulle hatt mer tid til å oppleve. Det er mange flere severdigheter i Port Louis enn vi rakk over, blant annet Aapravasi Ghat, Fort Adelaide og Chinatown, så vi skulle gjerne hatt litt mer tid her, helst på formiddagen når alt er åpent.

Etter markedet satte vi oss i vannkanten med et glass og nøt solnedgangen før vi skulle videre til et kjøpesenter. Det ble en liten skuffelse da vi oppdaget at det allerede stengte klokken seks, noe som ble en gjenganger på Mauritius.

Vi kjørte tilbake i mørket, og rett før Grand Baie stoppet vi for middag på Felicita, et sted med svært gode anmeldelser på pizza. Restauranten ligger på en parkeringsplass med en hyggelig liten hage, men på grunn av mygg valgte vi å sitte inne. Vi fikk servert en veldig god italiensk pizza, og avsluttet kvelden med koselig live musikk på hotellet vårt.

Mot slutten av oppholdet i Grand Baie kom det endelig en hel dag med sol. Jeg startet morgenen tidlig med noen timers jobbing på balkongen før vi koste oss med frokost på terrassen: omelett, pannekake og frukt.

Deretter var det en time med yoga på stranden med Stephan, som var fast instruktør på flere av timene. Jeg er egentlig ikke så glad i yoga, men det var en utrolig fin start på dagen og overraskende godt for kroppen. Det var fascinerende hvor mye mykere jeg følte meg i både ledd og muskler, og hvor lite jeg merket til nakke og småvondter ellers på turen.

Det hadde kanskje også noe å gjøre med at vi bodde på så fine hoteller at vi slapp å bære bagasjen selv. Det er ikke akkurat hverdagskost for meg, som vanligvis sleper kofferter gjennom offentlig transport og opp flere etasjer på hoteller. En liten luksus som gjorde hele forskjellen.

Vi byttet til bikini og nøt en magisk dag med soling fra elleve til fem, helt til solen forsvant bak palmen. Et stort minus med Veranda, som ellers var et veldig bra hotell, var maten, og spesielt lunsjen. Jeg fikk servert en forferdelig pizza og det var generelt få vegetaralternativer. Jeg endte opp med å spise ett pizzastykke før jeg måtte ty til en proteinbar. Heldigvis var både tranebærjuice og iskaffe gode, så det reddet litt av måltidene.

Etter en rask dusj fikk jeg med meg solnedgangen fra Cuvette Beach, endelig en solnedgang, etter alle dagene med regn og skyer. Det ble ikke akkurat flust av dem på denne turen, så den ble ekstra verdsatt. Solnedgangene er kanskje ikke like magiske som på Kykladene, men fin var den likevel.

Deretter spaserte vi ut og utforsket butikkene rundt Super U, som hadde åpent en time lenger enn Sunset. Der fant vi faktisk mye fint, spesielt på et sted som het Island Haze. Kvelden ble avsluttet på restauranten Sauterelle, som utmerket seg med ekstremt god service og serverte den beste maten vi opplevde under hele oppholdet. Det må jeg bare si: folk på Mauritius er utrolig hyggelige, og servicenivået er noe Europa er milevis unna. Det gjelder også i hverdagen, der både unge og gamle uoppfordret hilser og møter deg med en varme som gjør inntrykk.

Siste dagen i Grand Baie startet jeg med en liten morgentur bort til Lux for å se området i dagslys. Jeg hadde ikke fått kontakt via verken WhatsApp eller Instagram, så jeg gikk bort for å høre hva et dagspass på beach clubben kostet. Svaret var 2400 kroner per person per dag, helt absurd dyrt, og vi skjønte fort at det ikke var aktuelt. Jeg gikk tilbake og ble med på en “muscle awakening”-økt på stranden i stedet.

Deretter rigget vi oss til på solsengene og nøt et par timer med intens sol. Det var ekstremt varmt, og vi badet i sjøen to ganger, helt nydelig. Rundt klokken ett skyet det imidlertid over, og kort tid etter begynte regnet å hølje ned. Vi var ganske glade for at vi ikke hadde brukt en formue på Lux akkurat da.

Da vi innså at solen ikke kom tilbake, kjørte vi til Fynbos Meeting Place for brunsj. Et koselig sted, men maten, en chevresalat, var ganske enkel. Iskaffen var derimot god.

Videre gikk turen til Grand Baie Bazaar, som var kaotisk, med innpåslitne selgere og mye billig dilldall. Jeg kjøpte en heklekjole til 200 kroner, og mamma kjøpte badehåndkle og t-skjorter til guttene. Vi avsluttet dagen med en runde på La Croisette Mall, hvor vi fikk sett butikkene vi ikke hadde rukket tidligere. Begge shoppet fleece på Woolworths. Den ble heldigvis ikke brukt på Mauritius, men var god å ha på flyet hjem.

Den siste kvelden på Veranda ble tilbrakt med ost, kjeks, frukt og kortspill på bibliotekrommet på hotellet. Regnet trommet på taket mens vi pakket koffertene, og vi kjente allerede på vemodet. Vi hadde blitt utrolig glade i dette hotellet. Den tropiske hagen, de hyggelige ansatte, strandtreningene, morgenyogaen og den avslappede stemningen gjorde at stedet føltes mer som et hjem enn et hotell.

Før utsjekk våknet jeg tidlig, fikk vasket håret og jobbet litt fra balkongen, før vi pakket ferdig og spiste siste frokost på Veranda i sol og fint vær. Et magisk sted. Vi betalte regningen for alt vi hadde spist og drukket under oppholdet, samt turistskatt på 322 kroner per dag og miljøavgift på 108 kroner per dag. Hotellet kostet 2000 kroner per natt via Booking, men det er alltid noe ekstra. Da vi satte kursen mot vestkysten, visste vi at vi kom til å savne denne delen av reisen.

Mauritius viste seg å være langt mer sammensatt enn de klassiske postkortbildene. Øyen leverer på noe av det man drømmer om: varmt, turkist hav og frodig natur, men strendene er langt fra så kritthvite og perfekte som Instagram gir inntrykk av. Samtidig ble været en større del av oppholdet enn vi hadde sett for oss. Det kom mye regn, og vi fikk rett og slett langt færre soldager enn planlagt. Vi fant alltid noe å gjøre, men det var likevel kjipt å ikke få utnyttet strandlivet slik vi hadde håpet. Jeg har aldri vært så blek etter en uke i varmen før.

Når solen først var der, var det likevel nydelig, varmt hav, rolige morgener og en avslappet stemning som gjorde Veranda til en slags liten helsereise i seg selv, med strandtrening, yoga og et lavt tempo som var lett å venne seg til. Samtidig var det kanskje nettopp denne blandingen av forventninger og realitet som gjorde inntrykk: Mauritius er ikke bare et perfekt postkort, men en øy som krever litt tilpasning, og gir veldig fine øyeblikk når været spiller på lag.

Heldigvis hadde øyen litt mer å by på. I neste innlegg tar jeg dere med videre til Flic en Flac og oppholdet på Sands Suites Resort & Spa.