Etter noen dager i Sunny Beach var det på tide å komme seg videre, og jeg hadde booket fem netter i Bulgarias tredje største by. Jeg visste ikke helt hva jeg hadde i vente, annet enn at Varna ligger vakkert til ved Svartehavet og er kjent som Bulgarias havhovedstad. Det jeg ikke visste, var at de neste dagene skulle bli en ganske merkelig blanding av strandliv, dødt byliv, enorm park, billige taxiturer, delfiner, spa, og et av de verste regnværene jeg har opplevd.
Jeg hadde egentlig sett for meg noen rolige dager med sol, strand og litt sightseeing. I stedet ble det en tur med ganske mange overraskelser, både positive og negative. Noen steder fikk jeg lyst til å bli hele dagen, andre steder lurte jeg på hva i all verden jeg hadde gjort som hadde booket meg fem netter her. Men det er kanskje nettopp det som gjør det litt morsomt med å alltid besøke nye steder: Man vet aldri helt hva man ender opp med, og Varna ble dessverre den jeg likte minst av stedene jeg besøkte i Bulgaria.
Fra Sunny Beach busstasjon tok jeg buss til Varna. Billetten var forhåndsbetalt via Ardatur og kostet ti euro. Turen skulle ta 1 time og 40 minutter, men bussen kom tjue minutter forsinket og brukte til slutt nærmere to timer. Det var en lang og ganske kjip, svingete vei gjennom mye skog, og jeg ble faktisk kvalm selv med armbåndene mine. Jeg traff en veldig hyggelig ukrainsk familie på bussen som hadde bodd fire år i Molde. Jeg satt sammen med den eldste datteren deres på femten år, en utrolig søt og hyggelig jente. Jeg syntes allikevel det var litt fascinerende at hun valgte å bli sittende med meg når nesten hele bussen ellers var ledig.
Fra busstasjonen tok jeg taxi til hotellet, og merket fort at prisene i Varna var MYE lavere enn de andre stedene jeg hadde vært i Bulgaria. Turen kostet under fem euro, men jeg ga sjåføren litt mer. Hotellet var Graffit Gallery, et femstjerners hotell som jeg hadde betalt rundt tusen kroner natten for.
Jeg vil absolutt ikke si at det føltes som et femstjerners hotell, men det var ganske fint og helt topp for meg. Rommet var litt klaustrofobisk uten balkong, jeg skjønte ikke helt lysbryterne, og dusjen var et eget mysterium. Det så ut som jeg kom til å dusje utover hele rommet, så jeg gruet meg litt til den, men det gikk overraskende bra.
Klokken var blitt halv fire før jeg kom meg ut, så jeg bestemte meg for å sjekke ut stranden og Sea Garden, den enorme parken som ligger rett ved sjøen. Hotellet mitt lå i hovedgaten, så det var bare noen hundre meter til inngangen til parken.
Sea Garden er en av Varnas store severdigheter og strekker seg langs kysten. Parken ble utviklet fra slutten av 1800-tallet og er i dag et enormt grøntområde med stier, monumenter, blomster, museer og flere attraksjoner.
Inngangen var markert av noen litt slitte søyler, så jeg gikk rett gjennom og ned mot stranden. Stranden var skjult bak et høyt murbygg med mange ulike innganger til beachbarene. Jeg hadde merket meg flere av dem på forhånd, men ble mer og mer oppgitt for hver jeg så.
De var slitne og fullstendig kaotiske, med masse folk, sakkosekker og solstoler, og de fleste uten solsenger. Veldig lite fristende. Jeg ble nesten litt stresset bare av å se på det, og begynte allerede å få litt panikk over hva jeg egentlig skulle gjøre her i fire–fem dager.
Jeg gikk ned mot marinaen, som heller ikke var veldig imponerende. En sliten mursteinsvei, noen få utvalgte restauranter og et lite tivoli. Der skal jeg ikke tilbake.
Jeg gikk opp igjen og fortsatte andre veien langs stranden. Det første positive jeg fant var The Sea Terrace. Inngangen var ganske anonym, men plutselig åpenbarte det seg en fantastisk terrasse med flotte møbler og magisk utsikt.
Jeg var sulten, så det passet perfekt å sette seg her. Det var deilig bris, nesten litt kaldt i skyggen, på en nydelig dag uten en sky på himmelen og rundt tretti grader. Jeg bestilte spinat- og ricottarisotto og en magisk hjemmelaget lemonade.
For et sted! Jeg ville egentlig ikke dra derfra, og ble sittende lenge.
Jeg fortsatte videre langs promenaden, hvor det dukket opp flere av de kaotiske strandbarene. Jeg passerte også en restaurant som så bra ut, Monkeys. Helt i enden av hovedstranden var det tjukt grønt slim i sjøen og en ganske ekkel lukt, så jeg var mildt sagt ikke spesielt fristet til å bade.
Jeg fortsatte forbi hovedstranden og oppdaget at det var veldig fint langs sjøen på denne siden. Helt flatt, og perfekt sted å jogge, så det måtte selvfølgelig prøves senere.
Til slutt kom jeg til Rappongi Beach, som jeg hadde forstått var den eneste beachclubben i Varna. Lettelsen var stor da jeg endelig fant et sted jeg faktisk kunne tenke meg å tilbringe neste dag. Jeg reserverte solseng og fikk beskjed om at det kostet atten euro for to solsenger. Veldig innafor. Det var ganske greit sted, bortsett fra at palmene igjen var falske.
Jeg gikk gjennom parken opp igjen, denne gangen via noen ganske bratte trapper opp i høyden, nesten som en mini-Fløyen. Deretter gikk jeg flere kilometer gjennom Sea Garden. Parken er enorm, og uansett hvor du går, føles det som du plutselig er på et helt nytt sted.
Det veksler mellom tettere skog, åpne områder, blomsterarrangementer og masse monumenter. Jeg er egentlig ikke så glad i parker på grunn av alle insektene, men denne likte jeg faktisk. Den er også perfekt for jogging og har mer skygge enn stranden. Til slutt kom jeg tilbake til hotellet med 17 000 skritt i beina. Jeg tok en pause på sengen før jeg skiftet og spaserte ut i sentrum.
Jeg gikk hovedgaten bortover til Operaen og deretter opp til katedralen. Operaen var søt, mens katedralen var litt glorete og ganske full av folk. Ellers var sentrum utrolig tomt og trist, med så å si bare stengte butikker. Det var hovedsakelig lokale butikker, bortsett fra en gigantisk New Yorker som var eneste kjedebutikk der.
Jeg fant en isbar, satte meg ned og tok en boblevaffel med is, men ellers var det ganske dødt og tomt. Det meste stengte allerede rundt klokken seks.
Jeg gikk tilbake mot gaten som går ned til Sea Garden, Bulevard Knyaz Boris I. Der var det en helt annen stemning, mye hyggeligere og mer livlig, med stappfulle barer og restauranter. Jeg følte meg litt ensom alene, så jeg kikket litt rundt før jeg gikk tilbake til rommet.
Jeg våknet halv åtte og stod opp for å pakke ut litt mer. Sjekket ut hotellet som hadde basseng og gym på taket. Merkelig og skuffende nok så var bassenget innendørs, og det var i alle fall femti grader i rommet. Så aldri noen bruke det. Tok en treningsøkt, men gymmen var mildt sagt elendig. To kondisjonsapparater var omtrent det som fantes, men heldigvis hadde de en femten kilos ball som kunne brukes til litt styrkeøvelser.
Jeg hadde booket solseng på Rappongi, og solen skinte fra blå himmel. Det var rundt to kilometer å gå gjennom Sea Garden og ned til stranden. Jeg fikk solseng på andre rad og trengte bare å betale tolv euro siden jeg var alene. Ganske positivt siden jeg faktisk tok opp to solsenger, det er veldig sjelden man får kjøpe en seng lenger.
Her fikk man servering direkte på solsengen, selv om man måtte jobbe litt mer for oppmerksomheten enn enkelte andre steder. Jeg bestilte en perfekt frappe og et digg fat med vannmelon. Det var deilig bris og perfekt å ligge på andre rad. Vannet var uklart og langt fra så fint som i Sozopol, men det var varmere – varmt nok for meg, og da er det bra.
Jeg lå til halv fem før jeg beveget meg bortover strandpromenaden til Monkeys, der jeg spiste sen lunsj/middag. Jeg liker ikke å spise middag ute alene på kvelden, så da gjør jeg det heller på denne måten. Monkeys var et hyggelig sted med fine møbler midt på strandpromenaden, men maten var litt bob bob.
Salaten hadde en rar konsistens på ananasen, som dessuten var veldig søt. Halloumien var kald og seig, og tortillachipsen var hjemmelaget av lomper, men også den var seig. Sukkerfri lemonade med kokosvann var heller ikke helt min greie. Jeg betalte og gikk gjennom Sea Garden tilbake. Og igjen: Uansett hvor du går i denne parken, føles det som om du er på et nytt sted. Den er gigantisk.
Etter en kjapp dusj kom jeg meg ut i gaten for å kikke, men allerede halv syv var det meste stengt. Det var ikke akkurat lett å shoppe i sentrum. Den eneste butikken som var åpen var New Yorker, så der endte jeg opp med litt smågreier.
Jeg gikk tilbake til rommet for å se VM-finalen mellom Spania og Argentina på laptopen. Kampen startet klokken ti, og da det stod 0–0 etter ordinær tid var klokken allerede halv ett. Da gadd jeg ikke mer. Jeg hørte imidlertid jubelbrølet fra gaten da noen scoret i ekstraomgangen. Jeg var ganske fornøyd da jeg våknet og så at det var Spania som hadde vunnet. Selv om Frankrike egentlig skulle stått i finalen for min del (eller Norge så klart).
Neste morgen var det rolig morgen uten trening. Jeg hadde forhåndsbestilt solseng på Tortuga Beach Club i Golden Sands, rundt femten kilometer nord for Varna. Jeg hadde likt Hippo Taxi godt, som jeg brukte fra busstasjonen, og de hadde en app, men de ville ikke godta det norske telefonnummeret mitt da jeg prøvde å lage konto. Jeg fant derfor Triumph Taxi, som har fast pris per kilometer. Det var ganske stor forskjell i pris mellom taxiselskapene jeg sjekket, fra femten til trettifem euro for å komme seg til Golden Sands.
Hos Triumph måtte jeg opprette konto på nettsiden. Der kunne jeg legge inn fra- og til-destinasjon og bestille taxi. Du får dessverre ikke opp totalprisen på forhånd, men du får antall kilometer, og prisen er fast på rundt en euro per kilometer. Deretter fungerer det omtrent som Uber: appen leter etter en ledig sjåfør og bekrefter bilen med et nummer som står på utsiden. Det fungerte utmerket, og jeg betalte femten euro med kort. Resepsjonen bekreftet også at dette var det tryggeste taxiselskapet.
Golden Sands så ved første øyekast mer ferievennlig ut enn Varna, og med det steg også prisene. På Tortuga betalte jeg tjuefire euro for to solsenger. Helt greit sted, med comfy senger og fin strand, men det var litt mer bølger enn jeg liker. Her fikk jeg heller ikke kjøpe bare en solseng, så det ble to eller ingenting.
Noe jeg derimot likte veldig godt, var at det var en QR-kode på hver solseng som du kunne bruke til å bestille mat og drikke. Genialt! Da slipper du å ligge og kjempe om oppmerksomheten til servitørene som går rundt. Du kan bare bestille fra mobilen og få det levert rett til solsengen. Ulempen var at du ikke kunne gjøre endringer på bestillingen.
Vannet var kaldere enn i Varna, mer tilbake på Sozopol-temperatur, rundt tjuefire grader vil jeg tippe. Jeg nøyde meg derfor med å vasse litt i starten. Det var en veldig varm dag, selv om Snapchat bare viste tjueåtte grader, og dette var faktisk den første dagen på turen jeg svettet ordentlig. Etter hvert føltes vannet mye varmere, og jeg endte faktisk med å bade, selv om de store bølgene gjorde at jeg ikke gikk så langt ut.
Jeg fikk servert to fantastiske lemonader og turens beste frappe direkte til solsengen. Salaten var god, men det var ekstremt mye grønt og ganske lite bær og ost. Det ble en ganske dyr lunsj på førtifire euro, og med solsengene kom dagen på sytti euro totalt. Litt over fire skyet det helt over, og halv fem ga jeg meg på stranden.
Jeg begynte å spasere bortover strandpromenaden, og etter hvert begynte det å yre. Jeg fikk tak i en paraply til det verste. Litt smådrypp gikk fint, men dette var egentlig ikke meldt før dagen etter. Jeg gikk dessuten rundt med en stor og tung strandveske, så det ble etter hvert litt slitsomt.
Jeg gikk fra den ene enden til den andre og kikket innom butikkene underveis. Det var noen ordentlige butikker, men de var ganske dyre, og mellom dem var det masse boder, akkurat som i Sunny Beach. Egentlig føltes Golden Sands litt som en miniutgave av Sunny Beach, samme type ferieområde, bare med litt mindre utvalg og litt mindre kaos.
Jeg endte opp med å kjøpe noen smykker og en veske til mamma, og måtte selvfølgelig også teste en crepe fra en av bodene. Det var det utrolig mange av, både i Varna og Golden Sands. En enkel, men god liten gatematopplevelse.
Ellers synes jeg det var fint å bruke en dag her og komme seg litt ut av Varna. Golden Sands føltes mer åpent og oversiktlig, men jeg fant likevel ikke så mange steder jeg likte. Området rundt Grifid Beach Club var kanskje det beste. Rebls, som jeg hadde sett på nettet på forhånd, var ganske slitt, mens Cuba Beach Bar virket ok.
Jeg sjekket også ut Skypool, men den var ikke spesielt imponerende. Ellers var det litt av et nostalgisk syden-opplegg med en restaurant bygget som et piratskip og en bar formet som Eiffeltårnet. Kanskje kult for barn, men for meg ble det litt vel harry, på den gamle charterfeber sydenmåten. Alt i alt var jeg glad for at jeg tok turen til Golden Sands, men jeg var også ganske fornøyd med å sette meg i en Triumph Taxi rundt syv og dra tilbake til Varna.
Etter en deilig dusj spaserte jeg rett ut fra hotellet til en lokal pizzarestaurant noen hundre meter opp i gaten, motsatt vei av sentrum. La Pala. Her var det kun lokale, og pizzaen var helt grei, men igjen litt for napolitansk og tjukk. Hvorfor er det så håpløst vanskelig å finne en ordentlig tynn og crispy pizza?! Jeg spaserte en annen vei tilbake til hotellet. Det er egentlig ikke så mye mer å se i denne byen.
Dagen etter var det meldt skikkelig dårlig vær, med masse regn fra klokken tolv. Jeg hadde derfor helt slått fra meg stranden og prøvde å planlegge dagen ut fra det. Jeg jobbet litt før jeg prøvde meg på en joggetur. Det var ekstremt varmt og full sol hele turen. Jeg startet gjennom Sea Garden for å få litt skygge, og jogget til enden av parken før jeg tok en skarp sving ned mot Hidden Beach. Jeg vil si at dette er den fineste stranden med det klareste vannet i Varna, men ulempen er at du må ligge på håndkle og ha med egen mat. Det er ingen fasiliteter der.
Da jeg kom dit, var jeg allerede sliten, så jeg fortsatte litt bortover strandpromenaden. Etter en drøy halvtime kom jeg til Rappongi, og derfra gikk jeg resten av turen. På veien la jeg merke til et lite, shabby saltvannsbasseng helt nede ved sjøen. Det var tydeligvis mest lokale som brukte det, og jeg så hovedsakelig eldre mennesker som satt og badet der. Ikke akkurat den mest fancy delen av Varna, men litt artig å se hvordan lokalbefolkningen bruker områdene langs sjøen. Jeg fant senere ut at dette er et gratis, utendørs termalbad med varmt mineralvann. Vannet er naturlig varmt og inneholder mineraler, blant annet svovelforbindelser, som også skal gi vannet den karakteristiske lukten. Kanskje jeg burde prøvd!
Jeg hadde ikke med meg vann og fikk ikke kjøpt noe fordi jeg ikke hadde kontanter, så jeg begynte etter hvert å bli litt desperat. Jeg gikk helt til enden, så rett opp og fant et supermarked som tok kort. Fantastisk!
Rett ved siden av kom jeg over de romerske badene, Roman Thermae. Jeg betalte fire euro for å spasere rundt og kikke på de gamle ruinene. De er delvis ødelagte, men fortsatt ganske fascinerende. Badene ble bygget på slutten av 100-tallet og dekket rundt syv tusen kvadratmeter, noe som gjorde dem til de største romerske badene på Balkan, og faktisk blant de største i hele Europa.
Dette var ikke bare et sted hvor romerne gikk for å bade. Badene var et viktig sentrum for det offentlige og sosiale livet i det gamle Odessos, som Varna het på den tiden. Her var det blant annet garderober, store saler og områder med marmor og fargerike mosaikker. Derfra spaserte jeg inn i byen og tilbake til hotellet. Gjett om det var digg med dusj og hårvask!
Etterpå tok jeg taxi til området St. Constantine and Helena. Dette er Bulgarias første offisielt anerkjente svartehavsresort som ligger rundt åtte kilometer nord for Varna. Området er kjent for de fine strendene, mye grønt og ikke minst de mange mineralvannskildene. Kombinasjonen av sjø, skog og varmt mineralvann er noe av det som har gjort stedet populært som ferie- og spaområde i over hundre år. På mange måter var det absolutt et litt mer eksklusivt resortområde. Samtidig var det veldig rart. Nedsiden mot stranden var kjempefin, mens oppsiden var helt annerledes: slitt, litt nedlagt og med en merkelig institusjonsfølelse som jeg ikke helt kan forklare.
Jeg ble satt av ved Hama, som var en hyggelig strandbar, men ikke noe mer enn det. Jeg gikk videre til Martini, som ble litt for mye resorthotellfølelse, før jeg fortsatte langs sjøen. Etter hvert kom jeg til Villa Chinka, og her snudde inntrykket totalt.
Hotell, restaurant, resort, strand og basseng, alt på ett sted. Villa Chinka er et ganske eksklusivt voksensted med bare elleve suiter, og hele bygningen er laget som en moderne tolkning av en middelalderborg. Den ligger helt nede ved sjøen, med egen strand, basseng og restaurant.
Det var rett og slett et fantastisk sted, og her hadde det nok vært veldig fint å bo. Jeg koste meg med burrata og lemonade i de vakre omgivelsene, men servicen var dessverre dårlig. Likevel var dette definitivt høydepunktet på turen til St. Constantine and Helena.
Etter en liten kikk på området gikk jeg videre til det jeg egentlig hadde kommet for: Aquahouse Thermal & Beach. Jeg vegret meg litt for å gå inn, fordi været fortsatt var kjempebra. Det hadde riktignok kommet noen skyer og litt mer vind, men ellers var det fortsatt sol og veldig varmt. Hadde jeg visst det på forhånd, hadde jeg nok heller lagt meg på stranden. Verdi Beach så for eksempel veldig bra ut, og der skulle de bare ha femten euro for to tykke solsenger.
Jeg gikk likevel inn og betalte tjuefem euro for tre timers tilgang, minus femten prosent rabatt fordi jeg bodde på Graffit. Jeg ble litt skuffet da jeg oppdaget at spaet stort sett besto av ulike bassenger. Det var to boblebad, to utendørs og to innendørs bassenger, med temperaturer fra rundt 30 til 36 grader. Boblebadene var enda varmere, på 36–38 grader. I tillegg hadde de et minibasseng med kaldt vann, to badstuer, et saltrom og en hammam. Det var også en terrasse med harde solsenger, bar og restaurant.
Du fikk et armbånd som fungerte som betalingsmiddel, så alt du kjøpte ble registrert der og betalt ved utsjekk. Behandlinger kostet ekstra, og det samme gjorde blant annet boblebad og cryorom.
Etter å ha ligget litt på solsengen bestemte jeg meg for å teste det kalde badet før jeg gikk rett inn i hammamen. Jeg sliter fortsatt litt med å puste i sånne rom, men prøver å utfordre meg selv. I et av bassengene var det massasjedysser som traff ryggen, og det gjorde faktisk skikkelig godt. Jeg får dessverre litt vondt i ryggen av all gåingen. Etter hvert ble jeg kald og gikk rett over i det varmeste bassenget. Det var deilig der inne, men desto kaldere å komme seg opp igjen.
Da jeg var ferdig, måtte jeg få hjelp til å bestille taxi. Uten kyrilliske bokstaver på mobilen er det overraskende mange adresser appen ikke finner. Turen tilbake kostet ti euro, omtrent det samme som på vei dit. Denne gangen fikk jeg en eldre dame som sjanglet, kjørte kjempesakte, lå midt mellom to felt og samtidig gjorde narr av alle andre som kjørte fort. Jeg var veldig glad for å komme meg ut av den bilen.
Planen for kvelden var egentlig å gå til Grand Mall, rundt tre kilometer unna, men med nesten tjue tusen skritt allerede var det litt for lett å hoppe inn da jeg så en Triumph-taxi. Fem euro senere var jeg på kjøpesenteret.
Grand Mall var et bra senter, med masse kjedebutikker som Oysho, Bershka og Zara, i tillegg til en stor food court på toppen. Jeg var imidlertid ganske sliten, og ingenting fristet spesielt. Jeg endte derfor med å kjøpe ost, kjeks og frukt på et supermarked, før jeg tok taxi tilbake til hotellet og spiste på rommet. Egentlig en ganske deilig avslutning på en litt rar dag, særlig med tanke på at jeg hele tiden hadde gått og ventet på det dårlige været som aldri kom. Litt irriterende også, siden jeg hadde droppet en dagstur til Balchik på grunn av de dårlige værmeldingene.
Første plan for dagen var Dolphinarium, Varnas delfinarium hvor det arrangeres daglige show med delfiner. Siden jeg hadde litt tid før showet, tok jeg en tur gjennom Sea Garden først. Jeg kom frem rundt tjue minutter før showet, og det var allerede kø. Jeg gadd ikke stille meg i den og tenkte at jeg sikkert kom til å få dårlig plass. Jeg hadde betalt tjueseks euro på nett, og det er fire show om dagen.
Jeg gikk opp en trapp og kom inn i et stort rom med sitteplasser på alle sider. Jeg fant en plass midt på og så kjempegodt. Og showet var faktisk kjempekoselig! Delfinene er så søte og flinke, og de gjorde mange forskjellige ting: hoppet gjennom ringer, lekte med baller og utførte alle mulige triks. De dro også med seg publikum, og selv om jeg ikke hørte et dritt av det damen sa, koste jeg meg skikkelig.
Showet var altfor kort, rundt tretti minutter, men samtidig tenkte jeg at det kanskje er like greit for delfinene. De skal visstnok ha Europas minste delfinbasseng. Jeg elsker delfiner, men samtidig er jeg veldig usikker på hva jeg egentlig synes om å holde dem i fangenskap på denne måten.
Da jeg kom ut, var været blitt grått, men det var fortsatt varmt, om enn litt kjøligere enn dagen før. Jeg hadde egentlig tenkt å dra til zooen, som var veldig billig, men det hadde begynt å regne. Da gadd jeg ikke gå så langt og bestilte heller en taxi. Åtte euro senere var jeg på Wholehearted Cafe, hvor jeg spiste en supergod brunsj med cream cheese-toast, yoghurt bowl og en skikkelig god bringebærlemonade. Anbefales!
Etterpå skulle jeg slå i hjel halvannen time før frisørtimen jeg hadde booket. Jeg gikk opp til katedralen og kikket inn før jeg fortsatte ned mot butikkgaten. Da jeg kom ut av en av butikkene, var himmelen helt svart, nesten som om det hadde blitt natt. Fem minutter senere startet kaoset.
Det var ikke bare at det begynte å bøtte ned. Det regnet hunder og katter, og gatene ble forvandlet til store elver. Jeg hadde absolutt ikke sko til dette, og sandalene ble fullstendig ødelagt. Det eneste som egentlig hadde fungert her, var badesko. Jeg hadde paraply, men den hjalp stort sett bare for hodet. Alt annet ble gjennomvått.
Og det var ikke bare jeg som syntes dette var ekstremt. Det skulle senere vise seg at det på kort tid hadde kommet over femti millimeter regn i Varna. Avløpssystemet klarte ikke å ta unna vannmengdene, og rundt hundre meldinger om oversvømte gater, underganger og lokaler kom inn til kommunen. Flere biler ble sittende fast i vannmassene, og deler av strandpromenaden ble også oversvømt.
Da jeg endelig kom frem som en druknet katt, var hele frisørsalongen oversvømt. De stakkars jentene stod og kostet og kostet vann ut av salongen. Strømmen hadde gått, og vannet var borte. Jeg mistet selvfølgelig timen. Det var ekstra kjipt fordi jeg hadde kjempet så hardt for å komme meg dit, og fordi behandlinger der er ekstremt mye billigere enn hjemme.
Jeg endte kvelden med en rask tur ut i gaten til La Bocca, hvor jeg spiste en veldig god ravioli til middag. Det hadde blitt iskaldt ute, nesten som en regnfull høstdag hjemme i Norge. Etterpå gikk jeg tilbake til hotellet og fikk tre timers søvn før jeg måtte stå opp igjen og reise videre. Neste stopp var Spania og Barcelona, som det kommer mer om i neste innlegg.
Så var det røykingen. Alle røyker. Overalt. Hele tiden. Jeg tror jeg har fått i meg nok passiv røyk for et helt liv på denne turen. En annen litt spesiell ting var hotellene. Når du skal sjekke ut, må du ofte vente noen minutter mens de sender noen opp på rommet for å sjekke at alt er i orden. De har også en ganske streng greie med håndklær. Får du flekker på dem, kan du risikere å måtte betale for å erstatte dem.
Skort er tydeligvis også en stor greie i Bulgaria. Jeg følte at absolutt alle jenter gikk med det, og det ble solgt overalt. Etter hvert begynte jeg nesten å lure på om jeg hadde gått glipp av en eller annen kleskode. Og så har vi fuglene. De spiser alt, og de kommer etter deg både på stranden og på restauranter. De har et ganske intenst blikk, og jeg ble etter hvert litt paranoid hver gang jeg hadde mat i hånden. Et lite funn som fortsatt fascinerer meg, er vannprisene. Kjøper du en plastpakke med tolv flasker, er prisen per flaske omtrent den samme som når du kjøper en kald flaske fra kjøleskapet. Så det er egentlig ingen grunn til å kjøpe tolv flasker med varmt vann.
Alt i alt ble Varna en ganske annerledes opplevelse enn jeg hadde sett for meg. Jeg likte byen mindre enn Sozopol og Nessebar, og med fem netter ble jeg rett og slett litt for lenge. Varna føltes mer som en by for lokalbefolkningen enn en typisk ferieby, og med butikker og sentrum som stengte tidlig, ble det fort litt kjedelig. Samtidig fikk jeg opplevd mye: strandliv, kilometer etter kilometer i Sea Garden, spa, delfiner, god mat og et av de mest ekstreme regnværene jeg har vært borti, dessverre. Bulgaria som reisemål likte jeg derimot bedre enn forventet, nettopp fordi stedene er så forskjellige. Sozopol ble favoritten, Sunny Beach var kaotisk på en morsom måte, Nessebar var kjempefint, og Varna ble den litt kjipe avslutningen på turen. Jeg trenger nok ikke fem nye netter der med det første, men jeg er absolutt glad for at jeg dro.
