Etter nesten ti dager på Mauritius var det tid for siste del av reisen. Jeg hadde gledet meg enormt til Seychellene. Bilder av dramatiske granittklipper, kritthvite strender og turkist vann hadde fristet i årevis, og forventningene var skyhøye.

Vi fløy direkte fra Mauritius til Seychellene med Air Seychelles. Flyturen tok to timer og tjue minutter, kostet cirka 2 500 kroner per person, og gikk overraskende fort. Før vi visste ordet av det, begynte innflyvningen mot Mahe, den største øyen, og hjertet av Seychellene.

Da vi landet litt før halv åtte på kvelden, ble vi møtt av et skikkelig tropisk regnvær. Heldigvis hadde flyplassen et smart system med paraplyer som ble sendt frem og tilbake mellom flyet og terminalen, så vi slapp å bli gjennomvåte allerede ved ankomst. Innreise og passkontroll gikk raskt, men kofferten min skapte litt unødvendig spenning da den kom aller sist på bagasjebåndet.

Med både bagasje og humør intakt møtte vi representanten fra Doffay Car Rental og hentet leiebilen som vi hadde betalt tre tusen kroner for. Den viste seg å være en godt brukt Suzuki Swift med bulker på nær sagt alle kanter, men den startet, gikk fremover og skulle få oss rundt på øyen de neste dagene. Det var egentlig alt vi trengte.

Kjøreturen fra flyplassen til Beau Vallon var en opplevelse i seg selv. Den første delen av turen gikk på brede og velholdte veier frem til Victoria, men derfra endret landskapet karakter. Veien begynte å slynge seg oppover skogkledde fjellsider i mørket, med krappe svinger og tett vegetasjon på begge sider. Flere steder føltes det som om vi kjørte rett gjennom en tropisk jungel. Etter å ha krysset fjellryggen gikk veien bratt nedover igjen før vi til slutt kom frem til Beau Vallon på den andre siden av øyen.

Da vi ankom Savoy Resort & Spa, følte vi oss mildt sagt underdressed da vi kom inn i den elegante resepsjonen iført joggeklær og med håret til alle kanter. Det hjalp heller ikke at jeg måtte rote gjennom to fullstendig kaotiske håndvesker for å finne passet mitt mens resepsjonisten ventet tålmodig og hadde full kontroll på livet. Innsjekkingen gikk heldigvis smertefritt etter det. Oppholdet kostet litt over tjue tusen kroner for fem netter, i tillegg kom det turistskatt på i underkant av tusen. Mens vi ordnet papirarbeidet, tok personalet hånd om koffertene våre og parkerte bilen.

Deretter ble vi hentet med golfbil og kjørt gjennom hotellområdet. I mørket virket resorten enorm, og vi fikk bare små glimt av bassenger, restauranter og tropiske hager på vei til rommet. Førsteinntrykket av rommet var svært godt: stort og moderne med myke senger. På sengene ventet en hyggelig velkomsthilsen, og på bordet stod både frukt, konfekt, kaker og vannflasker. Badet var romslig med walk-in-løsning, og håndklær var det flust av.

Vi hadde imidlertid ikke tid til å nyte rommet særlig lenge før vi måtte skynde oss ut for å finne mat før kjøkkenet stengte. Temperaturen var merkbart høyere enn på Mauritius, og den fuktige luften traff oss med en gang. Allerede første kvelden la vi merke til at folk gikk langt lettere kledd her enn vi hadde blitt vant til på Mauritius. Dessverre ble ikke middagen på Ghekko Bar noen stor suksess – halloumien var nesten rå, og grønnsakene kalde og bløte. Etterpå tok vi en liten runde på hotellområdet før vi pakket ut, dusjet og sank ned i de myke sengene.

Neste morgen startet vi dagen med en treningsøkt på Savoy Spa. Treningsrommet var uten tvil det beste vi hadde hatt så langt på reisen, med langt flere apparater og maskiner enn på de to foregående hotellene.

Deretter var det på tide å teste hotellfrokosten, og den skuffet ikke. Utvalget var stort, med egen egge- og omelettstasjon, og en hyggelig ansatt som stod og kuttet opp flere typer fersk frukt. Vaflene var litt tørre, der hadde Sands Hotel fortsatt førsteplassen, men ellers var dette en svært solid hotellfrokost.

Mens vi spiste, åpnet himmelen seg fullstendig. Vi ble sittende og vente i håp om at regnet skulle gi seg, men da klokken nærmet seg elleve, var vi til slutt de siste gjestene igjen. Vi hadde allerede tatt på oss bikini og pakket strandveskene, så til slutt bestemte vi oss for å gi opp ventingen på bedre vær. Hvis dette var Seychellene, fikk vi bare ta det slik det var, også i regn.

Vi bodde i Beau Vallon, den mest kjente stranden på Mahe, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Den lange bukten er omkranset av grønne fjell og svaiende palmer, med kritthvit sand og hav i en nesten selvlysende grønnfarge som var enda vakrere enn på bildene jeg hadde sett hjemmefra. Selv i gråvær var det vanskelig å tro at dette var ekte. Samtidig er stranden levende, med restauranter, hoteller og lokale som bruker området til både bading, trening og hverdagsliv.

Regnet fortsatte å pøse ned, men vi bestemte oss for å gi faen, og gikk rett uti. Vannet var nesten uvirkelig varmt, ikke bare behagelig, men faktisk lunkent, som et enormt naturlig basseng. Vi ble værende lenge, og jeg har aldri badet i et hav som har vært både så klart og så varmt på samme tid. Etterpå gikk vi opp til solsengene og la oss ned under parasollen, til tross for regn og skyer. Det var jo fortsatt varmt heldigvis. Vi kjøpte iskaffe og juice, som smakte overraskende godt i regnværet, men hoppet over lunsj de fleste dager fordi menyene var lite fristende for vegetarianere.

Da regnet ga seg, var det fortsatt helt grått over stranden. Den slags vær gjør meg rastløs, så jeg bestemte meg for å ta en liten spasertur langs strandpromenaden. Jeg hadde knapt kommet meg av gårde før solen plutselig brøt gjennom skyene rundt halv to. Jeg gikk innom Beau Vallon Street Market, en liten, uformell markedsstripe som dukket opp langs strandveien, med boder som solgte mat, frukt, drikke og suvenirer. Det er ikke et stort marked, men mer en avslappet samling av lokale stands som gir området litt liv.

Jeg ruslet videre og fant både Boat House og Beach Shak, steder jeg allerede hadde notert meg hjemmefra. Boat House ligger rett ved stranden og er et av de mer etablerte spisestedene i Beau Vallon. Det er et uformelt, men livlig sted med lokale retter. Beach Shak er et mer enkelt og laidback strandsted, der folk kommer rett fra badingen og blir sittende i sanden med noe å spise mens solen går ned.

Turen fortsatte helt bort til enden av stranden, der de store granittsteinene begynte å ta over landskapet. Der fant jeg også Mikes Shop, en liten, gammeldags butikk drevet av en eldre mann som smilte bredt og ga meg en hel avokado fra hagen sin. Folk er så utrolig hyggelige her, det er på et annet nivå enn det jeg har opplevd i Europa.

På vei tilbake gikk jeg barbeint langs vannkanten, med varmt, klart vann som skyllet over føttene. Det føltes nesten uvirkelig etter formiddagens regn. Tilbake ved hotellet en time senere fikk vi noen timer på solsengen i full sol, endelig. Vi ble liggende til rundt halv seks og bare nyte.

Solen gikk omtrent like tidlig ned her som på Mauritius, så vi slengte strandbagen inn på rommet og gikk ned igjen til stranden for å få med oss solnedgangen. Denne gangen gikk vi motsatt vei av det jeg hadde gjort tidligere på dagen, og passerte det luksuriøse Story Seychelles underveis.

Hotellet ga ikke helt samme wow-følelse som bildene hadde lovet, og virket litt mer innestengt bak vegetasjonen enn jeg hadde sett for meg. Det var et dyrt valg, og vi var egentlig ganske glade for at vi hadde valgt Savoy i stedet.

Seychellene er generelt mye dyrere enn Mauritius. Mens en mauritisk rupee tilsvarer rundt tjue kroner, koster en seychellisk rupee nærmere sytti kroner, og prisnivået oppleves omtrent like høyt. Det gjorde at vi ble noen færre dager her enn på Mauritius, og kanskje er det derfor jeg sitter igjen med en følelse av at det fortsatt er mye jeg ikke har fått sett på Seychellene.

Solnedgangen var helt magisk, og jeg fikk rett og slett ikke nok. Folk satt på solsengene og nøt utsikten, og mange var ute og badet i det varme vannet. Lyset ga et nesten uvirkelig skinn i havet, og bildene mine ser nesten kunstige ut. Det ble dessverre den eneste ordentlige solnedgangen vi fikk på Seychellene på grunn av været, og det gjorde den enda mer spesiell.

Etter en dusj tok vi en rolig kveldstur langs stranden før vi endte opp på Boat House til middag. Vi bestilte vegetarisk curry, ikke helt min favoritt, men det handler nok mer om personlig smak enn kvalitet. Det var uansett kjekt å få smake litt lokal mat. Stedet hadde en avslappet stemning, med hyggelige folk og god musikk i bakgrunnen.

Neste morgen hadde jeg egentlig planer om å stå tidlig opp for å løpe, men endte opp med å sove til halv åtte og ble derfor litt treg med treningen. Det ble en 4×4-intervalløkt, en av få jeg har fått til i år på grunn av mye forkjølelse og en vond ankel. Det gikk overraskende bra, selv om det siste draget var skikkelig tungt. Jeg svettet som en hund.

Etter en kjapp dusj møtte jeg mamma til frokost. Jeg fikk tak i fruktmannen igjen og ba ham skjære opp frisk, kald vannmelon, helt magisk etter en treningsøkt. Solen skinte, så vi la oss ved bassenget og nøt formiddagen i varmen med milkshake og kaffe. Etter hvert ble det brått skiftende vær, og himmelen åpnet seg igjen. Da bestemte vi oss for å bruke regnværet til noe fornuftig og kjørte inn mot Victoria og Eden Island.

Turen ned fjellsvingene til Victoria gikk fort, og plutselig var vi der, en liten hovedstad som føltes overraskende kompakt. Victoria er en av verdens minste hovedsteder, og det merkes fort; det hele består i praksis av noen få gater, små lokale butikker og et begrenset sentrum som er raskt unnagjort til fots.

Klokketårnet, som normalt er et av byens landemerker, var stengt for restaurering, og det samme gjaldt markedet som vi hadde sett frem til, det var midlertidig ute av drift på grunn av oppussing. Dermed ble inntrykket av byen enda mer nedtonet enn forventet.

Midt i sentrum støtte vi også på et lite hinduistisk tempel, et av flere som finnes både på Seychellene og Mauritius. Øyene har en stor indisk og tamilsk befolkning etter historisk arbeidsinnvandring, noe som forklarer hvorfor slike templer er en naturlig del av bybildet her. Det var ekstremt klamt i byen, og etter en kort runde endte vi opp med å kjøle oss ned med is på Dolce Vita før vi ruslet litt videre i de få gatene som faktisk fantes.

Etterpå kjørte vi ut til Eden Island, en kunstig øy rett utenfor Victoria, bygget på et gjenvunnet korallrev og forbundet til fastlandet med bro. Den er utviklet som et lukket luksusområde med marina, boliger, restauranter og butikker, og regnes som et av de mest eksklusive bolig- og ferieområdene på Seychellene. Øyen er relativt liten, men svært tett organisert, med kanaler, små strender og en stor marina som midtpunkt.

Idet vi kom frem åpnet himmelen seg igjen og det begynte å bøtte ned. Vi parkerte under tak ved Eden Plaza og kom oss inn i senteret uten å bli gjennomvåte, men alt viste seg å stenge allerede klokken fem hver dag, noe som føltes ganske upraktisk for et turistområde. De burde absolutt hatt lengre åpningstider. Det bygges også et nytt kjøpesenter i Victoria, men det var ennå ikke åpnet.

Eden Plaza var egentlig et fint område å gå rundt i, med palmer, grønt vann og en rolig marinafølelse, men i pøsregn ble opplevelsen ganske annerledes. Det er ikke spesielt hyggelig å traske rundt i klissvåte sko med paraply, så vi endte opp med å gå inn på første og beste restaurant, Bravo. Beliggenheten ved vannet var fin, men maten var mer typisk “fast casual” pizza og burger, litt à la Friday’s. Jeg bestilte en slags flatbrød-pizza og tranebærjuice, helt greit, men ikke noe å skrive hjem om.

Regnet ga seg ikke, tvert imot ble det nesten verre, og etter hvert bestemte vi oss for å kjøre tilbake. Det føltes lite fristende å bli værende ute i sånt vær. Vi var tilbake på Savoy før sju og endte opp ganske tiltaksløse resten av kvelden. Vi vasket håret og ble sittende på rommet, for det føltes rett og slett litt ekkelt ute i gatene når det regner så mye, spesielt med sandaler og sommerklær som blir fort skitne og våte.

Neste morgen var jeg tidlig oppe for å rekke morgenyoga klokken syv. Jeg har egentlig aldri vært spesielt glad i yoga, men har begynt å tolerere det litt mer i det siste, og på ferie føles det uansett helt annerledes. Vi skulle egentlig være tre, men det endte med at jeg var alene, så jeg fikk en slags privat time med en ganske intens instruktør. Han sang, slo på en tromme og guidet meg gjennom en hatha-økt som var både krevende og overraskende effektiv. Jeg måtte virkelig jobbe for det, og konsentrere meg hardt for ikke å begynne å le. Jeg var glad mamma ikke var med, for da hadde det nok blitt full latterkrampe. Ikke for å gjøre narr av ham, han var kjempeflink, men sånne spirituelle greier er bare ikke helt min greie.

Etterpå pakket jeg strandvesken og la meg ved bassenget, men det hadde skyet til og alt var fortsatt klissvått etter gårsdagens kraftige regn. Håndklær og solsenger var gjennomfuktige, så det ble ikke helt den avslappede starten jeg hadde sett for meg. Vi gikk opp til frokost i stedet og innså raskt at det ikke var særlig fristende å ligge ved bassenget i det været. Enda en dag uten solingsmuligheter, sukk. Vi tok derfor en spasertur til Beau Vallon Street Market, hvor vi kjøpte magneter og øredobber, og mamma fant også to strandkjoler.

Deretter gikk vi ned til stranden og badet igjen, og det var nok en gang helt fantastisk. Vannet her er noe av det villeste jeg har opplevd: krystallklart, silkemyk sand og så varmt at det nesten føles unaturlig. Helt annerledes enn noe jeg har badet i i Europa.

Da solen ikke kom tilbake bestemte vi oss for å prøve en av de kjente trailene på Seychellene. Det finnes flere å velge mellom, blant annet rundt Mission Lodge, Copolia og Morne. Copolia er den korteste, men også en av de bratteste, mens Morne er lengre og mer krevende. Valget falt på Copolia Trail. Parkering var litt utfordrende, men vi fant til slutt en plass i veikanten. Vi betalte hundre rupies per person (sytti kroner), og det var også et toalett ved startpunktet, greit å benytte seg av før turen. Viktig tips er å ta med nok vann, for det er ingenting å kjøpe underveis.

Selve Copolia Trail er godt merket med avstander hver 200. meter. De første 600 meterne føles relativt enkle, mens de siste 800 er betydelig brattere og mer krevende. Totalt er turen rundt 1,4 km hver vei. Stien starter i regnskog og går opp mot 466 meters høyde. Det er usikkert nøyaktig hvor vi startet, men turen går uansett bratt oppover gjennom tett vegetasjon.

Underlaget er bygget opp av røtter, stein og naturlige trapper, og er både ulendt og tidvis gjørmete etter regnet. Vi gikk gjennom tett regnskog med palmer, planter og fugler på alle kanter, litt tett og klamt, men samtidig fascinerende.

Det var tungt å gå, mest på grunn av varmen, og vi ble gjennomsvette ganske raskt, men det ga også en skikkelig god følelse av å ha jobbet for utsikten. Heldigvis så vi ingen dyr underveis.

Belønningen på toppen var til gjengjeld helt magisk. Utsikten åpnet seg mot Victoria, Eden Island og det glitrende havet rundt Mahe. Akkurat idet vi kom opp, brøt solen gjennom skyene, og hele landskapet endret karakter på sekunder. Toppen er langt mer åpen enn skogen under, og vi ble stående lenge og bare se utover, selv om mamma egentlig helst ville snu med en gang i frykt for at tåken skulle komme tilbake så vi ikke kom til å se noe på vei ned igjen.

En liten del av oss ønsket oss en kabelbane ned igjen; tanken på å gå tilbake gjennom den tette regnskogen fristet ikke akkurat der og da. Heldigvis gikk returen raskere enn forventet, og det var utrolig deilig å komme ned igjen til bilen, slitne og gjennomvåte av svette. Dette er en tur som også kan gjøres i lett regn, siden skogen gir en del beskyttelse mot været.

Etter turen skulle vi egentlig kjøre til Mission Lodge, et historisk utsiktspunkt i fjellsidene på Mahe, kjent for restene av en tidligere skole for frigjorte slaver og den fantastiske utsikten over vestkysten av øyen. Vi kjørte dessverre rett forbi, og endte i stedet ved sjøen i Port Glaud.

Utenfor Europa har man jo ikke alltid 5G slik vi er vant til hjemme, og selv om det egentlig var ganske befriende med en slags digital detox og lite støy fra jobb, var det ikke helt ideelt når vi skulle bruke GPS. Så fort vi mistet dekning eller endret rute underveis, forsvant også navigasjonen, og det gjorde det overraskende lett å kjøre feil.

Jeg kan nesten ikke beskrive hvor magisk det var å komme til dette lille stedet ved vannet. Vi satte oss i to bakoverlente stoler helt nede ved muren på Del’s Place, med beina ut mot havet, og bestilte iskald drikke sammen med brød servert med pickled palmehjerte og mango, kanskje litt spesielt, men overraskende godt etter turen, selv om maten i seg selv var helt middels.

Vi ble sittende lenge og bare nyte roen, solen, utsikten og lyden av sjøen. Da vi til slutt bestemte oss for å dra, begynte personalet allerede å rydde inn putene fordi de ventet regn. Det var ikke mange timer vi fikk se solen før det var over.

Planen videre var å kjøre til Grand Anse for å vasse i vannet, men da vi kom frem smalt regnet som steiner mot frontruten. Vi satt en stund i bilen, men det ble bare verre. Til slutt tok jeg opp paraplyen og gikk ned på stranden alene mens mamma ble sittende i bilen. Jeg måtte forsere store vanndammer på vei ned, men stranden var helt nydelig, bare ekstremt dramatisk med store bølger og mørk himmel. Vannet var fortsatt lunt, som det har vært overalt på øyen. Da jeg kom tilbake til bilen, var det eneste som fortsatt var tørt hodet mitt.

Vi svingte innom Eden Island og et supermarked på vei hjem, og kom oss ikke tilbake før det ble mørkt denne dagen heller. Solen går ned ti over seks, og bare ti minutter senere er det helt mørkt.

Rett nedenfor hotellet vårt lå La Plage Restaurant, der vi tok kveldens middag. Stedet var hyggelig, men risottoen var mer ris i buljong enn ekte risotto, og grønnsakene var helt ok, men ikke noe mer. Som det meste av maten på Mauritius og Seychellene. Vi tok en liten kveldstur videre til Beach Shak, som var et langt mer stemningsfullt sted med live musikk rett på stranden og sand under bordene.

Siste dagen stod vi opp klokken seks for å rekke båtturen til La Digue, som vi hadde bestilt noen dager tidligere. La Digue er sammen med Praslin de to andre øyene på Seychellene. Det var meldt regn, torden og lyn hele dagen, så vi var ganske pessimistiske allerede fra start. Det så likevel greit ut da vi stod opp, og vi tok med oss litt frokost i en boks fra restauranten før vi kjørte til Cat Cocos-havnen, femten minutter fra hotellet, og rundt fem kilometer, men med mange svinger opp og ned.

Det var stor, gratis parkeringsplass rett ved kaien, og det var enkelt å kjøre på venstre side så lenge man har automatgir. Selve havneområdet var derimot ganske kaotisk, og luktet sterkt av kloakk. Først måtte vi finne et sted for å få printet billettene våre hos en sur dame, noe som føltes unødvendig, siden vi like gjerne kunne brukt de digitale. Deretter stod vi rundt en time i kø før det egentlig skjedde noe. Det fantes kiosk og toaletter på kaien, men stemningen var litt sliten.

Båten var en slags vestamaran, og vi hadde kjøpt økonomiklasse på øverste dekk ute under tak for syttitre euro per person per vei, svindyrt. De to andre klassene satt inne i iskald aircondition. Det var helt nydelig å sitte ute i varmen med lett bris. Jeg hadde lest om grove bølger og tatt med Postafen, men overfarten var heldigvis helt grei og tablettene ble ikke brukt. Det skal visstnok være verst i august.

Turen tok syttifem minutter til Praslin, med femten minutters stopp, før vi fortsatte et kvarter minutter videre til La Digue, den minste av de tre hovedøyene. Vi var fremme litt før ti, og allerede idet vi gikk av båten merket vi forskjellen. Tempoet var lavere. Stemningen roligere. Palmer, små hus og sykler dominerte landskapet.

Hvis jeg skal valgt ett høydepunkt fra Seychellene, må det bli La Digue. Vi leide sykler rett ved havnen, etter å ha blitt møtt av ivrige utleiere som konkurrerte vilt om oss. Vi tok de første vi fant og fikk sykler med handlekurv, overraskende praktisk til strandvesken.

De ba oss sjekke bremsene først, og vi testet raskt før vi betalte 200 SCR per sykkel for dagen. Kontant, selvfølgelig, og vi ble fulgt til minibanken for å ta ut penger. Generelt kunne man bruke kort på det meste, men det var noen unntak. På La Digue var det flere unntak enn på Mahe.

Vi syklet først mot L’Union Estate og videre til den berømte Anse Source d’Argent, kanskje verdens mest fotograferte strand. Jeg var litt stresset for regnet, men nå skinte solen, så vi bestemte oss for å ta høydepunktet først.

L’Union Estate er mer enn bare inngangsporten til stranden. Det er en gammel plantasje som i dag fungerer som et natur- og kulturarvsområde, der man kan få et innblikk i hvordan livet på La Digue var under kolonitiden. Området rommer blant annet vaniljeplantasjer, en tradisjonell koprafabrikk for produksjon av kokosolje, et kolonihus, en historisk kirkegård og en innhegning med Aldabra-kjempeskilpadder. Midt på eiendommen ruver også den enorme granittblokken Union Rock, som er anslått å være rundt 700 millioner år gammel.

Inngang kostet 150 SCR per person, og vi fikk et armbånd som ga tilgang til hele området. En smart ordning er at dersom du kjøper billett sent på ettermiddagen, kan du bruke den både til solnedgang samme dag og komme tilbake dagen etter. For besøkende som overnatter på La Digue er det derfor mulig å få to besøk til prisen av ett.

Vi syklet et stykke videre gjennom L’Union Estate før vi kom til den store sykkelparkeringen, hvor alle måtte sette fra seg syklene og fortsette til fots. Det var ingen lås på syklene, men det virket heldigvis ikke som et problem.

Derfra gikk vi gjennom den frodige eiendommen, forbi små strender og de karakteristiske granittformasjonene som Seychellene er så kjent for. Rett før hovedstranden var det dessverre en del anleggsarbeid som trakk litt ned inntrykket, men til slutt åpnet landskapet seg. Stranden var utvilsomt vakker, med krystallklart vann, kritthvit sand og ikoniske granittblokker. Samtidig var det mer skjell og steiner både på stranden og i vannet enn vi hadde opplevd på Beau Vallon, noe som gjorde at den ikke føltes fullt så perfekt som vi hadde sett for oss.

Det mest magiske var likevel at man kunne gå rundt granittformasjonene i det grunne, varme vannet, nesten som et naturlig basseng. Det gjorde at stranden føltes mer spennende å utforske enn å bare ligge på. Samtidig var det overraskende vondt å gå enkelte steder. Mellom granittblokkene lå det skarpe steiner og korallrester som gjorde at vi måtte se oss godt for hvor vi satte føttene. Her hadde badesko definitivt vært en fordel.

Etter hvert fant vi en liten juicebar, Fruit Cabana Bar, hvor vi fikk gratis fersk kokosnøtt og kjøpte flere typer ferskpresset juice. Vi ble sittende der i solen et par timer og bare nyte utsikten og varmen. Da det begynte å småregne, pakket vi sammen og syklet videre. Regnet var heldigvis ikke særlig kraftig, og sammenlignet med værmeldingene følte vi oss ekstremt heldige.

Det var fortsatt varmt i luften, så vi syklet tilbake gjennom L’Union Estate for å se de berømte Aldabra-kjempeskilpaddene. Der søkte vi ly under et tre mens regnet passerte, og brukte tiden til å mate skilpaddene med løvetannblader som lå tilgjengelig for besøkende.

Vi fortsatte deretter mot Grand Anse, med planer om også å rekke Petit Anse og Anse Cocos. Veien dit var tøffere, med noen bratte oppoverbakker og nedkjøringer som vi måtte kjempe oss opp igjen fra. Grand Anse viste seg å være en helt rå strand – kritthvit, vill og med enorme bølger. Jeg vasset i vannet, men skulle gjerne hatt mer tid her til å sette seg på den koselige strandbaren. Petit Anse ble vi nødt til å droppe, siden stien gikk gjennom skog og var upraktisk med tunge strandvesker. Jeg angret litt på at vi ikke heller syklet til Anse Severe, som ville vært lettere tilgjengelig og mer avslappet.

På vei tilbake spiste vi middag på Le Nautique Waterfront Restaurant rett ved havnen. Det ble kanskje turens beste måltid, med vegetartaco til meg og kylling til mamma, samt en dessert med is, kake og marengs. Fantastisk koselig sted helt i vannkanten, og vi ble sittende lenge.

Mens vi satt på Le Nautique kom solen frem igjen, og vi innså plutselig at vi begge hadde begynt å bli litt solbrente. Det hadde vært så mye skyer i løpet av dagen at vi ikke hadde tenkt på solkrem i det hele tatt. Vi hadde egentlig lyst til å få med oss et siste bad før avreise, og syklet nesten helt bort til Anse Severe. Dessverre løp tiden fra oss, så vi snudde, leverte syklene og gikk ned til kaien.

På La Digue er det ingen grunn til å møte opp en time før avgang, men det gjorde vi selvfølgelig likevel. Da båten gikk rundt klokken fem, angret vi litt på at vi ikke hadde utnyttet den siste tiden bedre. For selv om vi hadde rukket mye på en dag, føltes det som om vi bare hadde fått en smakebit av La Digue.

Turen tilbake til Mahe gikk fint, og rundt halv syv var vi i havnen igjen. Mørket hadde allerede senket seg, og den karakteristiske lukten rundt kaien ønsket oss velkommen tilbake. Hvis jeg noen gang reiser tilbake til Seychellene, er La Digue stedet jeg ville prioritert å bruke mer tid på.

Vi kjørte tilbake til rommet, avbestilte middagen på hotellet og brukte kvelden på pakking og en siste runde med dusj og hårvask. Da vi kom tilbake til rommet, hadde de som jobbet der lagt igjen en liten avskjedshilsen på sengen – “See you soon” skrevet med palmeblader, og to vannflasker pent plassert på nattbordet. Det var en liten detalj, men den traff overraskende hardt. For sannheten var at vi ikke hadde lyst til å reise hjem.

Vi hadde blitt bortskjemte. Bortskjemte med varme hav, frokost under palmer, yoga på stranden og den luksusen det er å våkne opp uten planer. Personalet hadde vært helt fantastiske, og hele oppholdet på Savoy hadde vært på et nivå av komfort og service jeg aldri har opplevd før. Det føltes som en helt annen type ferie. Vi la oss rundt halv elleve, litt sultne, men så matleie at ingenting fristet.

Siste morgen stod vi opp kvart over fem for å pakke ferdig. Solen stod opp mens vi gjorde oss klare, og det føltes nesten brutalt å ta på seg bukse og sneakers igjen. Portøren hentet bagasjen og kjørte oss i golfbil til resepsjonen, før vi satte kursen mot flyplassen. Leiebilen ble levert uten problemer, og kort tid senere var vi inne på den lille flyplassen på Mahe.

Flyplassen var enkel, med tre gater, noen få butikker, en liten kafe og en taxfree. Passkontroll og sikkerhet gikk raskt, og det var nesten sjokkerende å oppdage at vi skulle fly over åtte timer med et vanlig narrow-body fly, typen man vanligvis flyr Oslo–Paris med. Ingen skjermer, en midtgang og 3×2 seter. Det eneste som minnet om langdistanse var puter og tepper. Flyet var heldigvis ganske tomt, siden dette fortsatt er en ny rute, og det gjorde opplevelsen mye bedre.

Over Saudi-Arabia og Rødehavet fløy vi over turkist vann og ørkenlandskap som nesten så uvirkelig ut, jeg tror vi passerte området ved Shebara. Vi spilte kort, spiste mat som var alt fra helt ok til ganske dårlig, men hadde også et godt måltid med pannekaker og frukt til frokost. Etter åtte timer landet vi, overraskende fornøyde. Hyggelig crew, gode flysokker og en reise som faktisk føltes kortere enn forventet – en av de beste flyturene jeg har hatt.

På vei hjem hadde vi et kort stopp i Istanbul.Vi ankom hotellet Grand Galata med shuttle booket via Booking.com. Hotellet kostet rundt 1 500 kroner natten og var et fint sted å lande etter en lang reise. Vi hadde to gode senger, tykke dyner og en rolig base i Galata-området, perfekt plassert mellom restauranter og butikker.

Vi gikk ut i gatene og ned mot vannet, før vi fant Loi Bosphorus, hvor vi hadde booket bord. Takterrassen var full og stemningen veldig bra, med utsikt og kreative retter på både mat, drikke og dessert.

Etter middag ruslet vi gjennom Galata og videre rundt i byen, før vi plutselig havnet midt i feiringen av Galatasarays seriegull. Fyrverkeri, fakler, flagg og tusenvis av mennesker fylte gatene, og kontrasten til de stille strendene på Seychellene kunne knapt vært større. Det var kaotisk, og det tok lang tid å komme seg gjennom menneskemengdene opp mot Istiklal Avenue og tilbake til hotellet.

Neste morgen sov vi til åtte, ubeskrivelig deilig etter flere dager med tidlige starter. Vi gikk ut til Dukka Galata for frokost, et lite sted nedenfor Galatatårnet med veldig god meny og alt fra omelett til French toast og chiapudding. Vi hadde egentlig lyst til å se mer av byen, men rakk ikke så mye før det var tid for avreise. Vi ble hentet av shuttle klokken elleve, fire timer før flyet gikk, og hjemreisen startet for alvor.

Var Seychellene eller Mauritius best? Det spørsmålet har jeg fått mange ganger, og jeg klarer fortsatt ikke å svare helt entydig. Begge stedene hadde regn underveis, og begge øyene viste seg fra sin litt våte side til tider. Likevel var opplevelsene ganske forskjellige.

Mauritius hadde bedre infrastruktur, flere restauranter, mer å gjøre og generelt høyere komfort. Seychellene hadde noe annet – en helt egen chillhet, sykling på La Digue, strandlivet på Beau Vallon, servicen på Savoy og ikke minst alle de hyggelige menneskene vi møtte underveis.

Det vi kanskje likte aller best var kombinasjonen av det enkle: å sykle mellom strender, bade når det passet, sette seg ned uten plan og bare la dagene skje av seg selv. Seychellene handlet ikke om å gjøre mest mulig, men om å senke tempoet og faktisk være i det.

Hvis Mauritius føltes som en fantastisk ferie med mye innhold, føltes Seychellene mer som et eventyr. Og kanskje er det nettopp derfor jeg allerede drømmer om å reise tilbake.

Etter en regnfull, men fantastisk uke i Grand Baie var det tid for å forlate vårt kjære Veranda Hotel og sette kursen mot vestkysten av Mauritius. Vi gledet oss til å oppleve en ny del av øyen, nye strender og ikke minst noen dager på luksuriøse Sands Suites Resort & Spa i Flic en Flac.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi forlot Veranda rett før klokken elleve. Turen til Flic en Flac skulle i teorien være ganske kort, men det som skulle ta litt over en time endte med å ta nesten to da GPS-en sendte oss inn på skogsvei gjennom Tamarina resort. De siste hundre meterne utviklet veien seg nærmest til en traktorsti, og vi måtte snu og kjøre en stor omvei tilbake. Magefølelsen skrek at dette var feil, men man stoler jo mer på GPS’en enn på seg selv?

Da vi endelig svingte inn foran resepsjonen på Sands, skjønte vi raskt at dette var noe annet enn hotellet vi kom fra. Før vi rakk å åpne bildøren, stod både portør og sjåfør klare.

Koffertene ble tatt hånd om, bilen parkert og vi fikk servert velkomstdrink og kald vaskeklut til hendene mens vi ventet på innsjekking foran bassenget.

Solen tittet frem akkurat da vi kom, og siden vi allerede følte at vi hadde mistet nok soldager på grunn av været, kastet vi oss rett ned på solsengene ved bassenget. Der ble vi liggende i nesten tre timer og bare nyte. Bassenget lå rett ved stranden, og det var digg med myke solsenger og store brede badehåndklær.

Vi bestilte lunsj og noe å drikke – burrata, gresk salat og tranebærjuice. Maten var helt grei, hakket bedre enn på Veranda. Ute på revet brøt bølgene mot korallene, men inne ved stranden var vannet rolig. Temperaturen var behagelig, men ikke så varm at vi følte noe stort behov for å bade denne dagen.

Da rommet vårt var klart, skjønte vi raskt at Sands var en oppgradering fra Veranda. Rommet lå i andre etasje med utsikt mot stranden og palmene, og hadde både walk-in-garderobe, stort bad og en fantastisk balkong med gode stoler hvor vi kunne sitte og se utover havet.

På skrivebordet ventet frukt, makroner og en velkomsthilsen laget av palmeblader, små detaljer som gjorde at vi følte oss ekstra godt tatt imot. På kvelden oppdaget vi enda en detalj vi ikke er vant til. Mens vi var ute hadde personalet vært innom rommet, brettet opp dynene, satt vann på nattbordene og lagt en matte ved sengen. Små ting som egentlig ikke er så viktig, men akkurat slike detaljer bidro til at oppholdet føltes litt ekstra spesielt.

Etter en rask dusj skyndte vi oss ut igjen for å rekke solnedgangen ved Buddha Beach Bar, som vi måtte kjøre til. Som vanlig gikk vi uten sminke, noe som etter hvert ble en gjenganger gjennom hele oppholdet, og selv om det ble få bilder av oss, var det utrolig deilig.

Baren lå ved Sugar Beach og var ikke helt slik vi hadde sett for oss. Solnedgangen derimot var vakker. Himmelen sto i varme oransje toner mens solen sank ned i havet. På parkeringsplassen fikk vi i tillegg selskap av aper som hoppet fra tre til tre rett foran bilene, som om det var helt normalt.

Senere kjørte vi inn til sentrum av Flic en Flac, som dessverre ikke gjorde noe godt førsteinntrykk. Det var 1. mai, mye var stengt, trafikken var kaotisk og sentrum besto i praksis av lite som fristet. Vi fant en matbutikk og kjøpte oss en pinneis, det var overraskende vanskelig å finne is ellers. Deretter dro vi tilbake til resorten som ble der vi tilbragte mesteparten av tiden i Flic en Flac.

Vi spiste middag på en av de tre restaurantene, Pink Peppercorn. En stresset kelner løp rundt mellom bordene, mens vi spiste på en platting helt nede ved stranden. Mamma gikk for kjøtt, jeg for risotto. Det var også første kveld det føltes litt kjølig ute, etter å ha gått i singlet konstant til da. Det var heldigvis mye mindre mygg og insekter enn vi fryktet på forhånd, og myggsprayen ble lite brukt, men helt nede ved sjøen på kveldstid var det noen insekter som plaget litt.

Utenom sentrum var det egentlig været som satte størst demper på oppholdet i Flic en Flac. Vi hadde betalt rundt 3500 kroner per natt og sett frem til flere dager med avslapping på stranden, så skuffelsen var stor da jeg åpnet gardinene første morgenen og alt var grått.

Heldigvis var det fortsatt varmt ute, så jeg satte meg på terrassen og jobbet litt mens jeg ventet på at mamma skulle våkne. Klokken ni spiste vi frokost foran regnet, en god buffet med frukt, belgiske vafler og omelettstasjon.

Etterpå var det fortsatt grått, så vi gikk en runde for å sjekke ut området, butikken og spaet før vi skiftet til treningsklær. Det var inndelt i cardiorom og styrkerom, og vi gikk en god økt i sistnevnte. Vi snakket med Didrik på Facetime og håpet fortsatt på bedre vær, men måtte etter hvert innse at det ble nok en regnværsdag og bestemte oss for en utflukt i stedet. Merkes på humøret denne dagen at det hadde vært litt for mange dager med dårlig vær. Det er vanskelig å ikke bli litt skuffet når man reiser halve jordkloden for å ligge på stranden, og ender opp med å sitte og se på regnskyer i stedet.

Siden strandplanene måtte skrinlegges, satte vi oss i bilen og kjørte mot Chamarel. Selv om avstanden ikke er stor (29 kilometer), tar veiene på Mauritius tid, og etter mange svinger opp i høyden kom vi frem til Seven Colored Earth.

Chamarel er et lite, frodig område i fjellene sørvest på øyen, og her finner man et av Mauritius sine mest kjente naturfenomener: sanddyner som naturlig har delt seg i ulike fargenyanser: gul, oransje, rød, brun og lillatoner.

Fargene kommer av vulkansk jord som har blitt brutt ned over millioner av år. Mineralene i jorden oksiderer forskjellig, og selv om regn og vind prøver å blande dem, sklir sanden tilbake i separate lag igjen. Resultatet er et landskap som ser nesten kunstig ut, som et abstrakt maleri.

Til tross for regn og litt grått vær, var det fortsatt varmt, og man kunne ta en liten runde rundt sandformasjonene. Området er ikke stort, men det er veldig fotogent, og inneholder også en kafe, souvenirbutikk og toaletter.

Det var faktisk en ganske kul opplevelse, de bølgende sandformasjonene i ulike farger så nesten uvirkelige ut, og rundt området gikk store skilpadder sakte rundt og gjorde opplevelsen enda mer spesiell.

Deretter besøkte vi Chamarel-fossen, som var fin, men ikke like imponerende som vi hadde sett for oss. Vi hadde egentlig planlagt en brunsj i Tamarin på vei tilbake, men de fleste stedene vi hadde sett oss ut stengte tidlig, så vi endte opp med litt ost og kjeks på rommet for å rekke spaet vi hadde booket. Dessverre ble dette kanskje turens største skuffelse. Spaområdet bestod hovedsakelig av et bittelite boblebad med plass til to personer og en sauna som ingen av oss hadde særlig interesse av å bruke. Boblebadet var heller ikke ordentlig varmt, så etter en halvtime var vi lei, tok en varm dusj, trakk på oss morgenkåpene og daffet tilbake til rommet.

Der ble vi sittende en stund på sengen med mobilen før det var på tide å gjøre seg klar til middagsbuffeten. Jeg er i utgangspunktet ikke spesielt glad i buffet, og denne gjorde ikke mye for å endre den oppfatningen. Det ble litt lunken suppe og en ganske vassen salat. Heldigvis reddet de kvelden litt da de ordnet et eget fat med fersk ananas og vannmelon til dessert, som faktisk var skikkelig godt. Frukt i tropene er en annen opplevelse enn hjemme.

Så kom dagen vi hadde ventet på. Jeg turte nesten ikke trekke gardinene til side. Men der var den: blå himmel, sol og ikke en eneste mørk sky i sikte. Jeg kan ikke beskrive den følelsen.

Etter yoga på stranden, som hadde blitt en av favorittaktivitetene mine på reisen, skyndte vi oss til frokosten før vi sikret oss noen av de beste plassene på stranden. Resten av dagen gjorde vi egentlig ingenting, og det var helt perfekt.

Vi lå på solsengene med bøker, hørte bølgene slå mot stranden og nøt følelsen av endelig å få en ordentlig stranddag. Skyene kom og gikk litt, men solen vant til slutt. Faktisk var dette den eneste dagen på hele turen uten regn.

Vi var fortsatt ikke spesielt imponert over lunsjmenyen, så det ble iskaffe, frukt og litt snacks fra rommet i stedet.

Ut på ettermiddagen, da solen begynte å bli litt svakere, gikk vi tur langs stranden.

Hotellene lå på rekke og rad langs bukten, og da solen sank ned mot horisonten, fikk vi den vakreste solnedgangen så langt på vestkysten.

Akkurat slike øyeblikk hadde vi reist til Mauritius for.

Sånne solnedganger gir meg en ro i sjelen og en avkobling jeg egentlig ikke klarer å forklare, det er som om alt annet forsvinner for et lite øyeblikk, og jeg glemmer alt rundt meg.

Tilbake på rommet ventet en lang dusj, hårvask og morgenkåpe. Hele oppholdet på Sands føltes litt som en helseretreat. Vi ble værende på resorten resten av kvelden. Planen var egentlig å spise på Spices, men restauranten var stengt, så vi endte på Pink Peppercorn igjen.

Der fikk vi god underholdning fra disse smilende trubadurene.

Det ble en god suppe og palmehjerte til middag, som faktisk var bedre enn forventet. Denne kvelden var overraskende kjølig til Mauritius å være. Temperaturen falt til under tjue grader, og for første gang på turen frøs jeg i både langermet kjole og dongerijakke.

Det som kanskje overrasket meg mest med Sands, var hvor avslappende stedet føltes. Dagene fikk en egen rytme med yoga, frokost, strand, dusj, morgenkåpe og middag. Vi gjorde langt mindre enn vi vanligvis gjør på ferie, men nøt det kanskje enda mer.

Det var derfor litt trist å pakke koffertene den siste kvelden. Det føltes ærlig talt som om vi nettopp hadde kommet. Jeg hadde så lyst å få med meg delfinsafari i Tamarin Bay, men med det ustabile været ble det aldri noe av. Da koffertene var lukket for siste gang, satt vi igjen med en følelse av at oppholdet hadde gått altfor fort.

På avreisedagen våknet vi selvfølgelig til strålende sol. Typisk. Jeg hadde egentlig tenkt å trene, men hadde litt jobb som måtte gjøres, så det fikk prioritet. Deretter koste vi oss med en siste frokost i solen ved bassenget. Etter flere dager med skiftende vær var det nesten litt provoserende at Mauritius viste seg fra sin aller beste side akkurat da vi skulle dra.

Vi pakket ferdig og sjekket ut. Koffertene ble hentet på rommet og plassert direkte i bilen, som ble kjørt frem til resepsjonen for oss. Små detaljer, men det føltes fortsatt absurd luksuriøst. Flere av de ansatte kom ut for å si ha det, blant annet en utrolig hyggelig mann vi hadde pratet med flere ganger gjennom oppholdet. Servicen her var upåklagelig.

Etter utsjekking satte vi kursen sørover mot Blue Bay, og wow! Blue Bay var uten tvil den fineste stranden vi opplevde på Mauritius. Vannet var så klart og intenst blått at det nesten så redigert ut. Her kunne vi lett ha tilbrakt en hel dag, men tiden strakk dessverre ikke til.

I stedet kjørte vi videre til Mahebourg, ruslet en liten tur langs vannkanten og kjøpte med oss noen vaniljestenger før vi satte kursen mot flyplassen. Mauritius er faktisk kjent for vanilje av høy kvalitet, så det føltes som et lite must å ta med seg hjem.

Da vi leverte bilen og tok et siste blikk mot palmene og den varme, fuktige luften, kjente vi på den velkjente følelsen: Vi var ikke helt klare for å reise videre. Men et nytt øy-eventyr ventet heldigvis.

Flyplassen var helt grei, med en overraskende stor taxfree. Vi spiste avokadotoast før vi gikk om bord. Neste stopp: Seychellene.

Etter ti dager på Mauritius satt vi igjen med et langt mer nyansert bilde av øyen enn vi hadde før vi reiste. Vi fikk oppleve både nord-, øst- og vestkysten, luksusresorter og mer lokale områder, katamarantur, yoga på stranden og lange dager hvor vi bare ventet på at solen skulle komme tilbake. Været ble aldri helt den tropiske drømmen vi hadde sett for oss, og regn fikk faktisk en mye større plass i reisen enn vi hadde planlagt.

Samtidig fant vi alltid noe å gjøre, og de dagene solen først kom, var det helt nydelig med varmt hav, rolig tempo og en øy som er overraskende enkel å reise rundt på. Mauritius er ikke bare postkortstrender og perfekt vær, men en grønn, levende øy med varmt vann, god infrastruktur og noen av de hyggeligste menneskene vi har møtt på reise. Det er kanskje ikke en destinasjon som alltid lever opp til forventningene, men den gir noe annet tilbake: en påminnelse om å senke tempoet, ta dagene som de kommer og faktisk bare nyte det som er der akkurat nå. Sjelden har jeg klart å slappe av så mye.

Mauritius har lenge stått høyt på ønskelisten min. Bilder av kritthvite strender, turkist hav og frodige palmer har fått meg til å dagdrømme i årevis, og da turen endelig var bestilt, gledet jeg meg enormt. Men bare noen uker før avreise så det plutselig ut til at hele reisen kunne ryke.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Opprinnelig skulle vi fly via Dubai, men da konflikten i Midtøsten eskalerte og Utenriksdepartementet kom med reiseråd, ble situasjonen svært usikker. Flyvninger ble endret, alternativer forsvant, og vi var usikre på om vi kom oss av gårde i det hele tatt. I siste liten klarte vi heldigvis å få nye billetter via Istanbul med Turkish Airlines. Det ble betydelig dyrere enn planlagt, men da vi endelig satt på flyet mot Mauritius, var vi bare utrolig takknemlige for at drømmeturen faktisk ble en realitet.

Vi forlot leiligheten min i Oslo på ettermiddagen den 23. april i strålende vær og satte kursen mot Gardermoen. Turkish Airlines skulle ta oss til Mauritius via Istanbul. Etter å ha tatt på flysokker og gjort de siste mentale forberedelsene, gikk første flyvning på rett i underkant av fire timer helt etter planen. Flyet til Istanbul overrasket positivt med god benplass, noe som ikke akkurat er en selvfølge med mine lange bein. Turen gikk raskere enn forventet, og før vi visste ordet av det landet vi i Istanbul rundt midnatt lokal tid, en time tidsforskjell.

Sultne etter flyreisen fant vi en italiensk restaurant på flyplassen. Pizza, pasta og drikke ble et sjokkdyrt måltid på tusen kroner, rett og slett helt sinnsykt. Nattflyet til Mauritius som skulle ta nærmere ti timer var mindre komfortabelt. Flyet var trangere, og vi måtte sitte på hver vår side av midtgangen, som i tillegg var litt skjevt plassert overfor hverandre. Veldig kjedelig når man reiser sammen på tur. De første timene ble et lite mareritt. Melatonin hjalp ikke, jeg frøs til tross for teppe og jakke, halsen var tørr og øynene sved. Jeg klarte verken å sove eller spise, og tilbrakte flere turer opp og ned midtgangen for å holde kroppen i gang.

Derfor var det en fantastisk følelse da vi endelig landet på Mauritius litt over halv ett på formiddagen. Etter nesten et døgn på reisefot var vi endelig fremme. Allerede i passkontrollen kjente vi den varme, fuktige luften som slo mot oss, følelsen av å ha kommet til tropene. Vi hadde fylt ut innreiseskjemaet på forhånd, men det virket ikke som det var det viktigste for passkontrolløren. Han var langt mer opptatt av når vi skulle reise hjem igjen. Etter noen spørsmål fikk vi stempelet i passet og fant bagasjen overraskende raskt.

Da vi kom ut av terminalen, ble vi møtt av akkurat den varmen vi hadde lengtet etter. Samtidig hang tunge, grå skyer over himmelen, og luften var så fuktig at den nesten kunne tas på. Vi hentet leiebilen vår hos First, som kostet rundt fem hundre kroner dagen, og kastet oss rett ut i venstrekjøringen. Med mamma som stødig kartleser og Google Maps som hjelpemiddel satte vi kursen mot Grand Baie, rundt sytti kilometer nord for flyplassen. Det eneste som ikke gikk helt etter planen, var været. Regnet bøttet ned fra første stund, og mens vindusviskerne jobbet på høygir, kunne vi ikke la være å tenke at dette ikke akkurat var det postkort-Mauritius vi hadde sett for oss hjemmefra.

Da vi kjørte inn til Veranda Grand Baie mens det fortsatt var lyst, fikk vi umiddelbart følelsen av å ha funnet en liten tropisk oase. En portvakt ønsket oss velkommen, en portør tok koffertene våre, og vi ble vist inn gjennom frodige hager med palmer og tropiske planter.

Innsjekkingen foregikk i komfortable loungemøbler mens vi fikk noe kaldt å drikke, absolutt ikke en standard jeg er vant til.

Deretter fulgte en omvisning på området. Hotellet hadde flere restauranter, basseng, spa, butikk, bibliotek og et imponerende aktivitetsprogram med nye gratisaktiviteter hver dag. Rommet vårt lå i andre etasje og hadde en koselig shabby chic-stil med kurvmøbler, stor seng og akkurat den avslappede feriefølelsen vi hadde håpet på.

Vi hadde egentlig tenkt å tilbringe ettermiddagen i solen, men været ville det annerledes. Skyene kom sigende, og før vi visste ordet av det nærmet solnedgangen seg. Dagene på Mauritius er overraskende korte, og solen forsvinner før klokken seks. Etter en iskaffe og litt frukt ved bassenget pakket vi ut, tok etterlengtede dusjer og ruslet inn til Grand Baie langs stranden. Turen var ikke helt så idyllisk som vi hadde forestilt oss. Fortauene var dårlige trafikken kaotisk, og mørket kom raskt.

Vi fant likevel frem til Sunset-området, som består av flere hyggelige små butikker og restauranter. Dessverre hadde nesten alt allerede stengt.

På Mauritius stenger mange butikker klokken seks, noe som føltes utrolig tidlig for et turiststed. Skal man både nyte strandlivet og få med seg shopping, blir det rett og slett vanskelig å rekke begge deler.

Vi spiste middag på Beach House ytterst på strandpromenaden. Restauranten ligger helt nede ved vannkanten og hadde en livlig atmosfære med musikk, mennesker og god stemning. Nachosen var overraskende god, mens den greske salaten ikke helt levde opp til forventningene. På vei tilbake gikk vi langs stranden og lot de første inntrykkene av Mauritius synke inn. Selv om området hadde sine hyggelige sider, var førsteinntrykket ærlig talt litt mer slitt og shabby enn vi hadde sett for oss.

Første morgen våknet vi til fuglesang og solskinn. Etter en natt med ordentlig søvn føltes verden betydelig lysere. Jeg startet dagen med keep fit-trening på stranden halv ti, mens mamma nøt frokost på terrassen. Det var noe helt spesielt med å trene i sanden med utsikt over strand og palmer.

Resten av dagen ble tilbrakt på stranden, med vekslende sol og skyer. Da været snudde og ble helt grått noen timer senere, tok vi lunsj på La Crique, hotellets koseligste restaurant med bord helt nede ved vannet. Utsikten var langt bedre enn maten, men stemningen var upåklagelig. Solen kom ikke tilbake så vi gikk en tur langs bystranden bort til sentrum med Sunset- butikkene.

Første delen av stranden var ikke spesielt sjarmerende, med fiskebåter, mange lokale fiskere og en ganske kraftig lukt som hang i luften. Heldigvis forandret området seg jo lenger vi gikk. Mot sentrum åpnet stranden seg opp med lysere sand, brygger og vakrere omgivelser.

På kvelden kjørte vi til La Croisette Mall, et av de største kjøpesentrene på Mauritius. Her fant vi et godt utvalg av butikker, restauranter og underholdning, som blant annet disse magedanserne. Jeg fant en rosa dressjakke som fikk bli med hjem, mens mamma gjorde flere gode kjøp. Vi avsluttet kvelden på Divino, en italiensk restaurant. Begge gikk for pasta, som var helt grei uten å imponere. Det skulle etter hvert vise seg å være et gjennomgående tema på Mauritius. For en vegetarianer var matopplevelsene helt ok, men sjelden noe som ga en stor opplevelse.

Neste morgen startet klokken ni med inkludert fotmassasje på hotellets spa. Femten minutter høres kanskje lite ut, men med skrubb, massasje og krem føltes det som ren luksus. Vi fikk ikke med oss at hotelltreningen var flyttet inn på grunn av ekstremt dårlig vær, så når vi skulle trene på gymmet og fant de der så joinet vi resten av yogatimen. Været var fortsatt ustabilt når vi var ferdig å trene, men heldigvis klarnet det opp nok til at vi kunne kjøre til Trou aux Biches og tilbringe dagen på Evaco Beach Club La Plage.

Vi betalte 380 kroner for to solsenger med tykk madrass, noe du finner lite av på Mauritius, uansett hvor flotte hotellene er. Hypotesen er at det regner såpass mye at madrassolsenger fungerer dårlig. Evaco er ikke den beste beach clubben jeg har besøkt, men solsengene var komfortable, vannet klarere enn ved hotellet vårt, og temperaturen perfekt.

Maten var også god, mamma hadde kylllingwrap og jeg salat med grønnsaker.

Vi badet, spaserte langs stranden og nøt følelsen av å være akkurat der vi hadde drømt om å være. Da regnet kom tilbake sent på ettermiddagen, hadde vi allerede fått en fantastisk stranddag.

To dager tidligere hadde vi etter å ha sett positive tegn på værmeldingen bestilt katamarantur til Ile aux Cerfs, en liten paradisøy utenfor østkysten av Mauritius kjent for kritthvite strender og turkist lagunevann. Kvelden før hadde det bøttet ned, og da vi våknet til enda mer regn, fryktet vi at hele turen skulle bli ødelagt.

Vi hadde ikke fått noe melding om kansellering, så vi måtte sette kursen mot østkysten, og Trou d’Eau Douce klokken åtte om morgenen. Vi betalte 600 kroner per person for den syv timers lange turen, ikke noe å si på det. Det var også gratis parkering når vi kom frem, det er helt topp her, de aller fleste steder koster det ingenting å parkere.

Til vår store overraskelse lettet været akkurat idet vi skulle gå om bord. Først ble vi fraktet ut i små båter til en større katamaran, og optimismen steg. Kjempefin ren båt og veldig hyggelig mannskap. Regnet kom riktignok tilbake da vi satte kursen mot øyen, men etter hvert lysnet himmelen. Ile aux Cerfs var ikke fullt så perfekt som på Instagram denne dagen, men lagunen og vannet var fortsatt utrolig vakre.

Det var en blanding av sol og skyer, så vi la oss ned på håndklærne og kjøpte noe drikke fra baren som var der. Vi hadde egentlig lyst til å bade, men det ble liksom ikke til at vi gadd å bli våte. Med bare to timer på øyen kunne vi gjerne hatt mer tid, spesielt siden solen plutselig skinte skikkelig opp akkurat da vi snart skulle dra. De skulle hente oss halv ett, men kom ikke før nærmere ett, så vi ble sittende i solen på bryggen og vente, ganske deilig egentlig.

Da vi kom om bord igjen hadde de preppet barbecue og overraskende nok ble dette et av de beste måltidene på turen for min del: pasta med olje og grønnsaker sammen med en veldig god cole slaw. De andre hadde også fisk og kylling til.

Etter lunsj brøt solen ordentlig gjennom skyene, vi fikk plass foran på nettingen på katamaranen, og plutselig seilte vi gjennom blendende turkist vann under blå himmel rundt Ile aux cerfs og kysten av Mauritius. Vinden, musikken, havet og den avslappede stemningen gjorde dette til en av turens absolutte høydepunkter.

Vi fikk et lite avbrudd da vi ble satt over i små båter som tok oss opp langs elven til Grand River South East Waterfall. Det var en fin liten avstikker, og deilig å sitte i en liten båt i solen mens vi gled oppover vannet. Selve fossen var ikke spesielt imponerende sammenlignet med norske fosser, men det var likevel litt kult å komme tett på, nesten kjøre helt inn under den og kjenne sprayen fra vannet før vi snudde.

Da vi kom tilbake til land sent på ettermiddagen, var alle om bord i strålende humør, og hadde ikke lyst å gå av.

På kvelden bestemte vi oss for å teste et av de mest eksklusive hotellene i Grand Baie, Lux. Dit måtte vi gå langs hovedveien, en strekning på rundt 1,3 kilometer som viste seg å være ganske kjip: mørk, hullete asfalt og absolutt ikke for fotgjengere. Vel fremme ble vi møtt av et imponerende hotellområde.

Middagen tok vi på takterrassen, med utsikt over stranden, havet og det elegante bassengområdet nedenfor. Restauranten hadde et minimumsforbruk på rundt 400 kroner per person, noe som føltes overraskende dyrt sammenlignet med resten av Mauritius, hvor både mat og drikke generelt er ganske rimelig. For å nå beløpsgrensen bestilte vi flere småretter. Det ble hamburgerbrød med fetakrem, bruschetta med tomat og litt vel mye hvitløk, samt nachos med guacamole, helt okei.

Selv om det var hyggelig å oppleve Lux for en kveld, gikk vi tilbake til Veranda med følelsen av at vi hadde valgt helt riktig. Lux imponerte med fasiliteter og luksus, men Veranda hadde den lune og avslappede atmosfæren som passet oss mye bedre.

Mauritius viste seg fra flere sider under oppholdet. En morgen våknet vi til tordenvær så kraftig at hele hotellet ristet. Lynene slo rundt oss, og vi måtte nærmest løpe mellom bygningene med paraply for å komme oss til frokosten. Etterpå gikk vi en liten tur til Cuvette Beach, nærmeste bystrand, med paraply. Kjempefin strand, men når det begynte å lyne pilte vi av gårde, ekkelt med vann og lyn.

Været var fortsatt ubrukelig så vi bestemte oss for en treningsøkt på gymmet, ingen fellestrening denne dagen. Elendig gym, men det finnes heldigvis muligheter og vi kjørte oss selv i grøften med en kombinasjon av 500 metere på romaskinen og styrkeøvelser imellom.

Da været gjorde strandliv umulig, benyttet vi anledningen til å utforske litt mer av nordkysten. Vi besøkte nabobyen Pereybere, Cap Malheureux og flere lokale steder underveis før vi endte opp med brunsj på Island Babe Healthy Food.

Pereybere-stranden levde dessverre ikke helt opp til Instagram-bildene. Vannet var mindre klart enn forventet, og langs deler av stranden lå det mye mørkt tang- og planteavfall som hadde skylt inn med havet. Kirken i Cap Malheureux var søt nok, men også litt oppskrytt som severdighet.

På veien videre stoppet vi på Island Babe, et sted man neppe hadde funnet uten leiebil og Google Maps. Kafeen ligger i en koselig tropisk hage langt utenfor allfarvei og hadde en avslappet og sjarmerende atmosfære. Menyen var spennende, med mange sunne alternativer, men kvaliteten på maten var litt varierende.

Vi prøvde blant annet pannekaker med pistasjis, (tørr) toast med rødbethummus, avokado og feta, samt en smoothiebowl med masse frisk frukt. Et hyggelig stopp før vi fortsatte dagens utflukt til Port Louis.

Hovedstaden på Mauritius kombinerer travle markeder og kolonial arkitektur med en hyggelig havnepromenade. Innkjøringen gikk greit, med flere veier og tre felt, vi ble faktisk ganske imponert over veinettet på Mauritius generelt.

I Port Louis tittet solen endelig frem, og vi fikk senere vite at det hadde regnet hele dagen i Grand Baie, så det føltes ekstra godt å ha “flyktet” derfra. Vi fant parkering ved The Dock, som vi senere oppdaget hadde gratis shuttle til ulike deler av byen.

Derfra spaserte vi videre til Caudan Waterfront, et hyggelig område langs vannet med butikker og restauranter.

Vi rakk så vidt innom Central Market fem minutter før stengetid, noe som var skikkelig synd, det virket som et kaotisk, fargerikt og artig sted som vi gjerne skulle hatt mer tid til å oppleve. Det er mange flere severdigheter i Port Louis enn vi rakk over, blant annet Aapravasi Ghat, Fort Adelaide og Chinatown, så vi skulle gjerne hatt litt mer tid her, helst på formiddagen når alt er åpent.

Etter markedet satte vi oss i vannkanten med et glass og nøt solnedgangen før vi skulle videre til et kjøpesenter. Det ble en liten skuffelse da vi oppdaget at det allerede stengte klokken seks, noe som ble en gjenganger på Mauritius.

Vi kjørte tilbake i mørket, og rett før Grand Baie stoppet vi for middag på Felicita, et sted med svært gode anmeldelser på pizza. Restauranten ligger på en parkeringsplass med en hyggelig liten hage, men på grunn av mygg valgte vi å sitte inne. Vi fikk servert en veldig god italiensk pizza, og avsluttet kvelden med koselig live musikk på hotellet vårt.

Mot slutten av oppholdet i Grand Baie kom det endelig en hel dag med sol. Jeg startet morgenen tidlig med noen timers jobbing på balkongen før vi koste oss med frokost på terrassen: omelett, pannekake og frukt.

Deretter var det en time med yoga på stranden med Stephan, som var fast instruktør på flere av timene. Jeg er egentlig ikke så glad i yoga, men det var en utrolig fin start på dagen og overraskende godt for kroppen. Det var fascinerende hvor mye mykere jeg følte meg i både ledd og muskler, og hvor lite jeg merket til nakke og småvondter ellers på turen.

Det hadde kanskje også noe å gjøre med at vi bodde på så fine hoteller at vi slapp å bære bagasjen selv. Det er ikke akkurat hverdagskost for meg, som vanligvis sleper kofferter gjennom offentlig transport og opp flere etasjer på hoteller. En liten luksus som gjorde hele forskjellen.

Vi byttet til bikini og nøt en magisk dag med soling fra elleve til fem, helt til solen forsvant bak palmen. Et stort minus med Veranda, som ellers var et veldig bra hotell, var maten, og spesielt lunsjen. Jeg fikk servert en forferdelig pizza og det var generelt få vegetaralternativer. Jeg endte opp med å spise ett pizzastykke før jeg måtte ty til en proteinbar. Heldigvis var både tranebærjuice og iskaffe gode, så det reddet litt av måltidene.

Etter en rask dusj fikk jeg med meg solnedgangen fra Cuvette Beach, endelig en solnedgang, etter alle dagene med regn og skyer. Det ble ikke akkurat flust av dem på denne turen, så den ble ekstra verdsatt. Solnedgangene er kanskje ikke like magiske som på Kykladene, men fin var den likevel.

Deretter spaserte vi ut og utforsket butikkene rundt Super U, som hadde åpent en time lenger enn Sunset. Der fant vi faktisk mye fint, spesielt på et sted som het Island Haze. Kvelden ble avsluttet på restauranten Sauterelle, som utmerket seg med ekstremt god service og serverte den beste maten vi opplevde under hele oppholdet. Det må jeg bare si: folk på Mauritius er utrolig hyggelige, og servicenivået er noe Europa er milevis unna. Det gjelder også i hverdagen, der både unge og gamle uoppfordret hilser og møter deg med en varme som gjør inntrykk.

Siste dagen i Grand Baie startet jeg med en liten morgentur bort til Lux for å se området i dagslys. Jeg hadde ikke fått kontakt via verken WhatsApp eller Instagram, så jeg gikk bort for å høre hva et dagspass på beach clubben kostet. Svaret var 2400 kroner per person per dag, helt absurd dyrt, og vi skjønte fort at det ikke var aktuelt. Jeg gikk tilbake og ble med på en “muscle awakening”-økt på stranden i stedet.

Deretter rigget vi oss til på solsengene og nøt et par timer med intens sol. Det var ekstremt varmt, og vi badet i sjøen to ganger, helt nydelig. Rundt klokken ett skyet det imidlertid over, og kort tid etter begynte regnet å hølje ned. Vi var ganske glade for at vi ikke hadde brukt en formue på Lux akkurat da.

Da vi innså at solen ikke kom tilbake, kjørte vi til Fynbos Meeting Place for brunsj. Et koselig sted, men maten, en chevresalat, var ganske enkel. Iskaffen var derimot god.

Videre gikk turen til Grand Baie Bazaar, som var kaotisk, med innpåslitne selgere og mye billig dilldall. Jeg kjøpte en heklekjole til 200 kroner, og mamma kjøpte badehåndkle og t-skjorter til guttene. Vi avsluttet dagen med en runde på La Croisette Mall, hvor vi fikk sett butikkene vi ikke hadde rukket tidligere. Begge shoppet fleece på Woolworths. Den ble heldigvis ikke brukt på Mauritius, men var god å ha på flyet hjem.

Den siste kvelden på Veranda ble tilbrakt med ost, kjeks, frukt og kortspill på bibliotekrommet på hotellet. Regnet trommet på taket mens vi pakket koffertene, og vi kjente allerede på vemodet. Vi hadde blitt utrolig glade i dette hotellet. Den tropiske hagen, de hyggelige ansatte, strandtreningene, morgenyogaen og den avslappede stemningen gjorde at stedet føltes mer som et hjem enn et hotell.

Før utsjekk våknet jeg tidlig, fikk vasket håret og jobbet litt fra balkongen, før vi pakket ferdig og spiste siste frokost på Veranda i sol og fint vær. Et magisk sted. Vi betalte regningen for alt vi hadde spist og drukket under oppholdet, samt turistskatt på 322 kroner per dag og miljøavgift på 108 kroner per dag. Hotellet kostet 2000 kroner per natt via Booking, men det er alltid noe ekstra. Da vi satte kursen mot vestkysten, visste vi at vi kom til å savne denne delen av reisen.

Mauritius viste seg å være langt mer sammensatt enn de klassiske postkortbildene. Øyen leverer på noe av det man drømmer om: varmt, turkist hav og frodig natur, men strendene er langt fra så kritthvite og perfekte som Instagram gir inntrykk av. Samtidig ble været en større del av oppholdet enn vi hadde sett for oss. Det kom mye regn, og vi fikk rett og slett langt færre soldager enn planlagt. Vi fant alltid noe å gjøre, men det var likevel kjipt å ikke få utnyttet strandlivet slik vi hadde håpet. Jeg har aldri vært så blek etter en uke i varmen før.

Når solen først var der, var det likevel nydelig, varmt hav, rolige morgener og en avslappet stemning som gjorde Veranda til en slags liten helsereise i seg selv, med strandtrening, yoga og et lavt tempo som var lett å venne seg til. Samtidig var det kanskje nettopp denne blandingen av forventninger og realitet som gjorde inntrykk: Mauritius er ikke bare et perfekt postkort, men en øy som krever litt tilpasning, og gir veldig fine øyeblikk når været spiller på lag.

Heldigvis hadde øyen litt mer å by på. I neste innlegg tar jeg dere med videre til Flic en Flac og oppholdet på Sands Suites Resort & Spa.