Jeg lover at jeg aldri mer skal klage hvis jeg har influensa eller kaster opp. For det er virkelig piece of cake i forhold til å ikke få puste. Det begynte mandag, at det var litt tungt å puste. Men det gikk liksom greit, og jeg tenkte hele tiden at det skulle gå over. Rundt midnatt i går trodde jeg at jeg skulle bli kvalt. Det låste seg totalt i brystet og jeg fikk såvidt puste. Det var rett til legevakten som ikke kunne gjøre så veldig mye annet enn å gi meg noe tablettgreier som ikke fungerte. Jeg vekslet gående mellom stuen og terassen (for å få luft) hele natten..prøvde jeg å legge meg ned et eneste sekund så trodde jeg virkelig at jeg skulle dø. Kvelning må være helt forj*vlig.

Jeg fikk første time hos fastlegen i dag tidlig og fikk vurdering fra to stykker. Akuttinnleggelse på sykehuset med mistanke om blodpropp på lungene. Det var ikke akkurat sånn jeg ville at dagen jeg hadde tatt fri for å lese til eksamen skulle ende. En million prøver ble tatt. Første gang jeg måtte ta arteriell blodprøve og au så vond den er i forhold til venøs. Verker og er helt blå på undersiden av armen rundt stikket. Men arteriene har jo et mye høyere trykk og tykkere vegger å komme gjennom enn venene så det er vel å forvente. Og det er der det oksygenrike blodet ledes så derfor måtte jeg sjekke oksygeninnholdet der. Jeg fikk i tillegg EKG og en god del andre tester jeg ikke kan navnet på.

Resultatet viste heldigvis ingen blodpropp, men en hvilepuls på 30 over normalt, ett litt merkelig blodtrykk, tegn til hyperventilering og et høyt tall fra oksygenblodprøven viste at alt ikke er som det skulle. Jeg lå seks timer med oksygenslange i nesen, noe som hjalp littegrann. Ble til slutt sendt hjem fordi de ikke visste hva det var. Kanskje betennelse på pustemuskelen? Når oksygenslangen ble tatt ut så var det vondt å puste igjen, og jeg vet faktisk ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Ta smertestillende og ring legevakten hvis det blir verre igjen sa de. Det faktum at presset på brystet er så stort at jeg føler at det er noe galt med hjertet, og at jeg ikke kan puste normalt i det hele tatt skremmer meg. Og sånn må det bare være fordi prøvene de tok var fine. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gruer meg til natten.