Fra Sozopol tok vi taxi Sunny Beach for åttifem euro. Turen gikk unna på en time i rundt 120 km/t. Cirka sytti kilometer, rett gjennom Burgas, som vi dessverre ikke fikk sett noe særlig av. Vi kom frem til Galeon Hotel, som jeg hadde bestilt gjennom TUI til 5 500 kroner for fire netter. Fem stjerner, men stort, fullt av barnefamilier og litt kaotisk. Det var ikke en eneste ledig solseng ved bassenget.
Vi fikk heller ikke sjekke inn med en gang, så vi dro rett ned på stranden, som lå like nedenfor hotellet via en plankegang gjennom sanddynene. Der gikk vi tilfeldigvis rett på en beach club jeg egentlig hadde booket til dagen etter, men fikk heldigvis flyttet reservasjonen til samme dag.
Bedroom Beach var chill, men jeg ble ikke like imponert som av Cavo og Masarro i Sozopol. Her fikk jeg også den dårligste maten til nå, en ekkel kremost sprøytet oppi en halv avokado og tørr salat med tomat og altfor lite balsamicoeddik. Det hjalp heller ikke å få den servert i papp.
Engelskunnskapene var mildt sagt varierende også her. Blant annet fikk vi beskjed om at de ikke hadde sparkling water, selv om det stod på menyen. Vi hadde en blanding av sol og skyer, og det var litt for kaldt til at jeg fikk lyst til å bade. Sjøen var derimot veldig fin, med klart vann og langgrunt. Vi ble liggende til rundt fem før vi gikk plankegangen tilbake til hotellet.
Rommet var en positiv overraskelse. Fint, fresht og nytt, med stor dobbeltseng og en liten balkong mot bassenget. Veldig bra for prisen og en skikkelig upgrade fra loftet på Villa List. Etter en deilig dusj spaserte vi ut mot Sunny Beach. Vi bodde helt i enden mot Nessebar, ganske mange kilometer fra det verste kaoset i Sunny Beach. Sunny Beach er Bulgarias største turistresort og er kjent for den lange sandstranden, et enormt utvalg av hoteller, restauranter, barer og natteliv. Den delen vi bodde i var heldigvis langt roligere.
Det var ganske kjedelig den første strekningen, med lite å se. Det går en vei mellom stranden og hovedveien, i ganske landlige omgivelser, der minitoget og hestene går. Fra Hidden Beach begynte det å skje litt mer, med boder, butikker og kjipe jalla-junkrestauranter. Masse dupes og jalla, men selgerne var i det minste mindre slitsomme enn i Tyrkia. Jeg fikk meg endelig en Frankrike-skjorte etter så mange år som fan. Vurderte Norge også, men liker ikke den skjorten så får vente på neste års modell. Vi gikk videre og fant en sjelden veskebutikk uten fake brand names, så da hamstret vi både små og store vesker.
Så var det på tide å finne et sted å se Frankrike-kampen, hvor vi også kunne få noe mat. Jeg hadde ikke spist annet enn den lille salaten tidligere på dagen og var derfor kjempesulten. Valget falt på Route 66 fordi vi fant et bord med god utsikt til skjermen. Prikkeskjerm, vel å merke, så vi så ikke spillerne på banen, bare blå mot hvite. Vi bestilte nachos og drink, og jeg gledet meg til kamp i ny skjorte. Derfor var det utrolig kjipt at Frankrike spilte så dårlig og røk ut av VM. Guacamolen var også ekkel, med masse løk, og jeg følte meg rett og slett råtten etter den maten.
Vi tok taxi tilbake litt over midnatt. Det var iskaldt, og jeg frøs selv med dongerijakke. Det var heller ingen varme på rommet. I tillegg fikk vi problemer med sikringsskapet, som begynte å lage en hylende lyd, og vi måtte sove hele natten uten strøm. Heldigvis var det ikke behov for AC, men rommet ble litt tungt, så vi sov med balkongdøren åpen.
Neste morgen våknet jeg tidlig til strålende sol og snek meg på trening før Trude stod opp. Jeg hadde store forventninger til treningsrommet, men ble ikke spesielt imponert. Masse ubrukelige maskiner for mage og små muskler, men jeg fikk til en grei beinøkt med manualer og vektskiver. Etterpå møtte jeg Trude til frokost. Buffeten var ikke så mye større enn på Villa List i Sozopol, men hadde litt bedre utvalg. Jeg likte ikke sitteområdet, det var innestengt og mørkt, med en liten uteplass i skyggen. Terrassen på Villa List var magisk i forhold.
Vi tok deretter taxi for tjue euro til Glamour Beach Club i Sveti Vlas. Sveti Vlas ligger like nord for Sunny Beach og er en roligere ferieby, kjent blant annet for marinaen sin og den fine beliggenheten mellom havet og fjellene.
Beach cluben var helt grei, men ikke noe mer enn det. Solsengene var gratis så lenge vi kjøpte mat og drikke, og håndkle var inkludert. Det var uansett deilig å komme seg litt bort fra kaoset i Sunny Beach. Stranden var veldig fin, selv om den langt fra var den beste jeg hadde sett, og dessverre var mye av det vi hadde lyst på fra menyen utsolgt.
Dette ble også den første dagen jeg faktisk badet. Vannet var iskaldt (typ 24-25 grader haha), men jeg kastet meg uti. Vi fikk god mat med salat, men dessverre ble den angrepet av en fugl som nappet et jordbær ut av salaten før jeg hadde rukket å begynne. Jeg fikk ikke ny salat, så det var litt dårlig service. Engelskunnskapene var ekstremt dårlige her også, faktisk litt slitsomt.
Vi ruslet ned til den koselige lille marinaen i Sveti Vlas, hvor vi helt tilfeldig kom over en båt som gikk over til Nessebar, og bestemte oss for å hive oss på. Ti euro per person for en sneglefartstur på rundt førti minutter. Det var egentlig helt perfekt. Sol og deilig bris hele veien, og vi fikk se hele Sunny Beach fra sjøsiden.
Vi ble sluppet av i gamlebyen i Nessebar. Gamle Nessebar ligger på en liten halvøy og har en historie som strekker seg flere tusen år tilbake. Byen står også på UNESCOs verdensarvliste, blant annet på grunn av den historiske bebyggelsen, kirkene og sporene etter flere ulike kulturer som har vært innom området.
Og det merket man med en gang. Her var det gamle trehus, brostein og en helt annen atmosfære enn i Sunny Beach. Ikke det mest ideelle stedet å gå med flip-flops, men utrolig koselig. Vega var stedet jeg hadde gledet meg mest til, men der fikk vi ikke sitte med mindre vi kjøpte middag.
Vi fant derfor en rooftop rett over, hvor vi spiste vaffel med is og drakk drink. Det var fugler der også, så vi var livredde og hev i oss maten i rekordfart. Fuglene var litt evil i Bulgaria, de var tydeligvis godt vant til å stjele maten fra folk på strendene, og vi hadde allerede sett dem gå til angrep flere steder. I tillegg fikk vi litt stekeos fra Vega rett i trynet med jevne mellomrom. Ellers var det veldig chill å sitte der oppe. Vega var magisk koselig, med gresk stil og skikkelig Instaperle.
Vi spaserte forbi byens fineste restaurant, Toni Gigi, før vi satte oss på toget tilbake til hotellet. Et koselig lite minitog som går i sneglefart, men som egentlig er helt supert å ta. Fire euro per person, og man får med seg alt på veien, litt som å gå og kikke, bare mye mer chill.
Vi ble ganske sene, så det ble en rask dusj før vi fant toget som gikk i motsatt retning. Vi betalte fire nye euro hver til endestoppet i Sunny Beach og hovedgaten Flower Street. For et forferdelig sted!
Her finner du toppen av drit innen shopping og junk food, og et fullstendig kaos. Barer og restauranter på rekke og rad med burger, fries og nachos, masse folk i slitne klær og jalla-butikker ut av en annen verden, med skikkelig stive priser.
Uteplasser med neonlys der den ene konkurrerer med den andre om høyest musikk. Jeg klarte ikke å finne så mye positivt her. Er det lov å kalle det møkkaplass?
Vi prøvde å finne et sted å spise, men det var helt umulig, så vi endte på en tacky engelsk pub kalt Maestro og kjøpte nachos mens vi så Argentina slå England. Kjedelig med tre av tre tap denne uken. Først røk Norge, så Frankrike og så England. Vi kastet oss i en taxi etter kampen, iskalde. Det hjalp heller ikke at jeg hadde brukt AC mens jeg ordnet håret og glemt å ta den av. Vi kom frysende hjem til et isrom og måtte lufte i alle ender for å få inn varme.
Neste morgen våknet vi tidlig og dro ned og spiste frokost etter å ha chillet litt i sengen. Vi gjorde oss klare for stranden og gikk bort til det lille toget. Etter å ha ventet i rundt tretti minutter uten at noe tog dukket opp, bestemte vi oss for å gi opp og gikk bort til en taxi i stedet. Tolv euro skulle han ha, men akkurat da vi skulle til å sette oss inn, kom toget plutselig, bare i motsatt retning. Vi ropte «sorry!» til taxisjåføren og løp tilbake til toget. Det viste seg selvfølgelig å være feil tog, så til slutt måtte vi krype til korset og gå tilbake til taxien. Da lo han enda mer av oss og kjørte oss til Flower Street, som heldigvis ikke var like kaotisk på dagtid. Et stort minus var at han røykte i bilen. Det er altfor mye røyk her generelt, man blir nesten blåst ned av sigarettrøyk uansett hvor man går.
Vi gikk til Mania Beach Club, som skulle vise seg å bli turens kjipeste beach club-opplevelse. Solsengene var ganske digge, men både menyen og viben var begredelig. Det var rett og slett litt kjedelig å ligge der, og jeg ble etter hvert ganske rastløs. Lunsjen gjorde ikke saken bedre. Som eneste vegetarmulighet fikk jeg en traust kålsalat med steinhardt brød. Menyen var mye mer preget av tradisjonell junk food enn de fristende brunsjmenyene vi hadde fått på de bedre beach clubene tidligere på turen.
Jeg gikk derfor en tur langs stranden for å sjekke ut noen av beach clubene jeg hadde identifisert ut på forhånd. Sunny Beach var helt kaotisk, med solsenger og folk strødd utover hele stranden uten noe særlig system. Den fineste jeg fant var Dune, men der skulle de ha femti euro for to solsenger. Vannkvaliteten var også ganske varierende bortover stranden, og flere steder var det masse ekkelt grønt i vannet. Vi ble liggende til det skyet over rundt halv fem, før vi gikk til toget ved Flower Street og tok det tilbake. En rask dusj senere var vi klare for Nessebar igjen.
Vi hadde reservert på Toni Gigi, med nydelig utsikt over sjøen og Nessebar, og gikk de rundt to kilometerne dit. Fantastisk fint sted, både møbler, utsikt og vibe. Utrolig god mat og den beste lemonaden på turen. Magisk.
Jeg spiste risotto med paprika og burrata. Vi fikk ikke solnedgangen fra restauranten siden det var feil side, men det gjorde egentlig ikke så mye. Veldig god service, gode priser og absolutt et must visit.
Vi satt der i halvannen time før vi spaserte ned og over broen til gamlebyen. Koselig vei og deilig temperatur. Dette var faktisk den første kvelden jeg ikke frøs og ikke trengte jakke. Jeg hadde valgt lang kjole og lange ermer hver kveld her.
Vi ruslet rundt i gamlebyen og kikket. Det var koselig med de gamle trehusene og ruinene, med små butikker og restauranter mellom. Ikke spesielt mye å kjøpe, bortsett fra sølv, skinn og souvenirer. Jeg synes faktisk butikkene i gamlebyen i Sozopol var bedre.
Vi tok en drink på Toni Gigi i gamlebyen, et fantastisk koselig sted med skikkelig magisk vibe. Så tok vi toget tilbake til hotellet for siste gang sammen og var hjemme allerede klokken elleve, tidligere enn noen annen kveld. Trude pakket litt mens jeg slappet av på sengen, og ved midnatt var vi i seng. Ny rekord! Det ble lite festing på denne turen, men til gjengjeld hadde vi mange koselige og avslappende kvelder sammen.
Neste morgen sov vi lenger enn noen av de andre dagene. Jeg våknet ikke før nærmere halv ni, og det var deilig. Jeg dro og trente en kjapp overkroppsøkt mens Trude spiste frokost på buffeten. Så var det klart for turens siste reservasjon og beach cluben jeg hadde hatt størst tro på i Sunny Beach: Za Zu.
Den lå bare rundt åtte hundre meter fra hotellet, og vi betalte førti euro for to solsenger på første rad. Jeg følte viben med en gang vi kom. Vi fikk tildelt håndkle og ble vist ned til to digge senger helt i strandkanten. Ingen kaos med fargerike parasoller, kjølebager og skrikende barn foran oss.
Jeg slappet umiddelbart av, og rastløsheten fra dagen før var som blåst bort. Vi fikk frappe og vannmelon servert på sengen, og med trettien grader i luften var det rett og slett perfekt å bare ligge der og nyte dagen. Sjøen holdt tjueseks grader, så til og med jeg badet uten problem. Vannet var riktignok litt eklere her, med noe grønt slim og noen små blå maneter, og jeg synes fortsatt vannkvaliteten i Sozopol var bedre.
Etter noen timer på solsengen fikk jeg lyst til å utforske litt mer av stranden, så jeg gikk en tur på rundt en kilometer bort til Hidden Beach og Kikki Beach. Ikke noe å gå glipp av. Kikki hadde falske palmer og nesten bare plastsolsenger over hele stranden, mer som en pool club enn en beach club. Det var fint å gå langs stranden, men vannet ble faktisk bare verre jo lenger bort jeg kom, med brunt vann og grønn gusj flere steder. Jeg var derfor veldig fornøyd med at vi hadde valgt å ligge der vi gjorde, vannet var klart og mye finere i området rundt hotellet vårt. På vei tilbake skyet det helt over og begynte å tordne, men heldigvis ble det ikke mer enn noen få regndråper.
Da gikk vi og spiste lunsj på tilhørende restaurant. Fantastisk fin med masse gode salater. Litt høy musikk, men jeg elsket viben. Da vi var ferdige, kom solen tilbake, og vi nøt de siste timene på første rad. Fantastisk fint å bare ha sjøen foran seg.
Vi lå på stranden til halv seks før vi måtte gå, for at Trude skulle rekke å dusje og pakke. Vi hadde god tid, og tiden gikk i sneglefart på rommet mens vi ventet på taxien. Det var vemodig og kjipt at Trude skulle reise mens jeg skulle bli igjen. Jeg fikk tårer i øynene da vi skulle si ha det, men det gikk heldigvis bedre enn i Albania, da jeg gråt hele veien tilbake. Jeg hadde hatt en fantastisk tur, og vi hadde kost oss så masse i hverandres selskap. Jeg følte meg heldig som hadde fått en hel uke sammen. Ferie er virkelig så mye bedre når man er to!
Etterpå gikk jeg gjennom nye Nessebar, som faktisk hadde bedre butikker enn gamlebyen. Her gikk en lang gate videre ned mot stranden, som var både fin og hvit, men uten noen spesielle beach clubs. Jeg rakk ikke å utforske området ordentlig, for jeg måtte skynde meg videre for å rekke solnedgangen fra vindmøllen i gamlebyen.
Det fineste stedet å se solnedgangen var helt ute på kaien ved korset. Jeg tok en siste runde rundt i gamlebyen før jeg fant veien til middag hos naboen til Toni Gigi, den italienske restauranten Pinocchio. Veldig bra mat; jeg bestilte gnocchi alla sorrentina og en lemonade som var litt i overkant sur.
Etter hvert var jeg ganske lei etter 15 000 skritt og mange timer på farten, så jeg gikk utenfor bymurene og tok minitoget tilbake til hotellet. Jeg pakket det meste før jeg la meg. Det føltes plutselig veldig tomt og ensomt etter at Trude hadde reist, og det var vanskelig å sovne. Rommet var altfor stille.
Neste morgen ble jeg vekket allerede klokken seks av folk som kom hjem fra byen, så jeg måtte til slutt stenge balkongdøren. Jeg sov videre til halv ni og hadde egentlig tenkt å starte dagen med en løpetur, men ankelen var vond etter all gåingen, så jeg droppet det. I stedet ble det en rolig morgen hvor jeg fikk sjekket alt det jeg ikke hadde rukket da vi var to. Jeg pakket kofferten og ble hentet av taxien kvart på tolv, rett før utsjekk.
Taxien kjørte meg til Sunny Beach busstasjon, hvor jeg skulle ta bussen videre til Varna. Mer om det i neste innlegg.
Alt i alt ble Sunny Beach og Nessebar en ganske blandet opplevelse. Jeg fikk egentlig ikke sett nok av Sunny Beach til å kunne dømme stedet skikkelig, siden vi stort sett holdt oss i den roligere enden og jeg ikke orket å dra tilbake til Flower Street på kveldstid. Etter et par kvelder der føltes det samtidig som om mye var ganske likt; barer, restauranter, neon, høy musikk og fake brands-butikker.
Nessebar likte jeg veldig godt. Gamlebyen hadde en helt annen sjarm og atmosfære, med brostein, gamle trehus, ruiner, koselige restauranter og fine steder å sitte. Det er derfor uten tvil Nessebar jeg sitter igjen med som favoritten av de to, selv om jeg samtidig er glad for at vi fikk oppleve begge og se hvor forskjellige de faktisk er.
